Veier

INNHOLD

STARTSIDEN

I eldre tid var der ingen veier i Hol. Der var bare gangstier fra gård til gård. Det man skulle ha til og fra de forskjellige heimene, måtte bæres på ryggen. Skulle man ha kokfisk heim fra fiskeværene, var det alminnelig at man hadde både fisken, rogna og levra i en prøys eller korg og bar det heim. Gamlekarene fikk derfor framoverbøyde rygger, som holdt seg opp i de eldre år. Over elvene var det ikke broer. Det var bare lagt et par planker over fra den ene bredd til den andre, og når elvene flommet opp i regnvær, særlig vår og høst, måtte man vade over. De som greidde seg best var sjøfolkene. De hadde lange sjøstøvler som nådde oppover låret til skrittet. Slike støvler var laget av tynt lær fra kneet og oppover, så de kunne brettes ned under kneet, og så da ganske små ut. Disse brukte de som oftest å gå hjem på i flomvær, og da skulle det store elver til for å hindre dem i å komme over.

Etter hvert ble dog dette forhold bedret. Det ble laget sammenspikrede trebroer uten rekkverk over elvene, så selv om de av og til ble tatt av vann og is i elven, ble de dog som oftest liggende og var da nokså sterke og farbare for ferdselen. Å komme til fiskeværene med hest og vogn om sommeren var ennå umulig. Bare om vinteren, når snøen dekket alle ujevnheter, så det ble godt sledeføre, kunne man kjøre med hest til fiskeværene, unntatt til Ure. Der var nemlig veien stengt av store berg og steiner, så det var nesten uframkommelig for folk selv om sommeren. Når det var dyp snø, brukte man truger på hestene, og folk brukte ski. På denne måte slet man seg da fram, og det lot til at folk var bra fornøyd med forholdene. De syntes det var bra, men enhver forbedring av veiene mottok de dog naturligvis med glede.

Det ble Buksnes som gikk foran i veibyggingen her på Vestvågøy. Så pass tidlig som i 1870-årene ble veien Ballstad— Fridheim bro bygd. Her i Hol ventet man til ut i 1880-årene før man tok til med spaden og hakken.

Som allerede nevnt var der bare gangstier mellom gårdene før veiene kom. Fra Sennesvik var der fra gammel tid en slik gangsti over Einangen til Fygle. Folk i Sennesvik søkte jo til Hol kirke om søndagene, og når de skulle ha sine barn døpt, ble de inntullet i en fin, bløt dyne, og en sterk kar fikk da bære barnet på brystet i et sjal, som med endene over skuldrene var knyttet på ryggen. Slik foregikk det både vinter og sommer. Om vinteren måtte den som bar barnet fare forsiktig fram. Det var da ski som ble benyttet, og den som hadde barnet, måtte ta skråbakker, så farten ikke ble for stor, mens de andre forsøkte å stå skibakken rett ned fra Einangen. Og da var det ofte at enkelte falt i bakken, og gikk mange ganger rundt før de stanset.

Etter hvert som folk så hvor bekvemt de hadde det der hvor fine veier var bygd, ble de mer og mer bestemt på at også fra Fygle til Sennesvik måtte der bygges vei. Og til slutt sendte de søknad til herredstyret om å sørge for at denne veien ble bygd. Det var jo en ganske bra strekning på 7 kilometer, med vanskelig terreng over Einangen, og det ble derfor store betenkeligheter. Men da ingeniørene hadde sett på terrenget og funnet at veien kunne anlegges, ble det bestemt at den skulle bygges med halvt bidrag av fylkesveifondet og kommunen, mens den andre halvpart av utgiftene skulle svares av oppsitterne, som hadde størst interesse av veien. Da dette var brakt i orden, ble veien utregnet i akkorder, og byggingen begynte omkring år 1888. De arbeidet på denne veien i ca. 3 år før den ble ferdig. På det verste sted i Einangen — kalt Storsvingen — var den tyngste akkorden. Der måtte nemlig mures en hel del, og muren måtte legges på fast grunn og gjøres forsvarlig. De dyktigste murere en kunne få, ble tatt til denne akkorden. Blant disse kan nevnes formannen, en svenske som het Ole Dahl, Henrik Meyer, Hol, og Odin Lindgård, Ramsvik. Siden den tid har da muren stått til i 1945. Da hadde undergrunnen blitt så løsnet av overflatevann, at muren ramlet ut. Nå er den oppført igjen.

Da veien var ferdigplanert, skulle den gruses. Men P. E. Jentoft, Ramsvik, som hadde masser av grus på sin eiendom, ville ikke avstå grus, da kommunen ikke ville bygge Ureveien på de betingelser Jentoft krevde. Det ble da tatt grus på forskjellige steder. Da man skulle gruse veien på den strekningen som tilhørte Sennesvik, så det særlig ille ut for grus. Men så fant man grus på Nils Wærstads eiendom nede ved sjøen, og der ble da tatt grus til veien fra høyeste Einangen og helt ned til Ronna. Deretter ble så veien tatt i bruk for alminnelig ferdsel, skriver Lauvdal.

En svær ulempe med veien over Einangen er snøfallet om vinteren. Det har kostet masser av penger for fylket og kommunen å holde det veistykket farbart. Nå er det satt opp en del snøskjermer, men ennå ligger dette veistykket ufarbart om vinteren, når det setter inn med snøfokk og kuling fra sørøst.

En tid tenkte man på å bygge en vintervei over Einangen et stykke opp i fjellet, hvor det var mindre snø, og der ble et år arbeidet for kr. 3000 på den. Men da den ble anlagt av ukyndige folk, ble den til ingen nytte, og er nå helt ødelagt.

Omtrent samtidig med veien Sennesvik — Fygle, var man gått i gang med bygging av veien Leknes — Stamsund. I 1892 overleverte amtsingeniøren dette veistykket, og det samlede herredstyre møtte i Stamsund i anledning høytideligheten ved overtakelsen av denne vei. I 1893 deltes veien Leknes — Stamsund i roder, og tilsynsmenn valgtes for disse roder. Samme år søkte C. M. Johansen, Myklevik, erstatning for skade, påført ham ved at veien ble lagt over hans eiendom, og i 1894 framla han takst for erstatningskravet. En kan dog ikke se noe om hvorvidt der ble ytet ham noen slik erstatning.

Til veien Leknes — Stamsund hadde følgende tegnet seg for bidrag: Fr. Møller, Stamsund, 100 kr., Schønings enke, 1500 kr., C. M. Johansen, Myklevik, 500 kr., P. L. Wulff, 500 kr., J. Myhre, Stamsund, 50 kr., Fr. Wulff, 50 kr., Jørgen Yttervik, 50- kr., tilsammen 2630 kr. Felleskommunens utgifter til denne vei utgjorde kr. 6.282,50.

Den gamle vei fra Hartvåg og fram til Stamsund førte over Halsan, men da det er temmelig bratt opp her, var det for eksempel under vannkjøring nødvendig å lette hesten for det halve lasset, i alminnelighet to tønner, under bakken i Hartvåg, og så hente det ved en ny vending. Veien videre utover til Stamsund lå noe høyere enn den nye veien. Gamleveien var ikke rare greiene, men en kom seg da, merkelig nok forresten, fram med hest og slede, eller vogn, på et vis. Den nåværende Bakervika het tidligere Stivika, og det var formodentlig stien (veien) over Halsan og ned til vika som hadde gitt den navn. Navnet Bakervika fikk den føret etter at hedmarkingen, baker Hans Olsen, slo seg ned derinne og startet bakeri.

Det var mest folk sørfra som arbeidet veien fram gjennom fjell og ur i Stamsund. Kristian Lunde var en av disse «søringene». Han var formann på veianlegget og døde på gamlehjemmet i Hol. Betalingen var kr. 2,50 for ti timers arbeidsdag. Om lørdagskveldene, når det høvde seg slik, laget disse «veisluskene» seg gjerne en liten «fest» med en tår eller to over tørsten, men det var ellers «pene og pyntelige» folk, sier gamle Stamsund-væringer, som noen av disse veiarbeiderne losjerte hos.

I 1896 framkom det forslag fra Hol om oppstikking av vei fra Hagskaret til Skulbru, og dette ble vedtatt mot 1 stemme, på betingelse av at oppstikkingen ble uten utgift for kommunen. Jørgen Pedersen bemerket til dette forslag at veien måtte ansees å være av privat art og uten videre betydning for Buksnes kommune, og at det måtte ansees som ødselhet med statens midler å gå til bygging av denne vei. — Noen vei her er det ennå ikke kommet, til tross for at dette veikrav har vært fremme siden, både i 1890-årene og i 1920—30-årene.

Da veien Fygle — Sennesvik var ferdig, ville man gjerne ha vei til Ure også. Det var jo på den tid et meget stort fiskevær, og både Peder E. Jentoft som væreier og fiskerne fra Sennesvik ønsket svært gjerne at der ble god adkomst til fiskeværet. Der var jo så helt uframkommelig, at det var nesten umulig for en enkelt mann å kroke seg fram mellom berg og stein. Peder E. Jentoft og innbyggerne i Sennesvik androg da Buksnes og Hol herredstyre om å sørge for at veien Sennesvik — Ure måtte bli bygd snarest mulig. Hertil var ikke herredstyret uvillig, men de fordret da at P. E. Jentoft og de andre interesserte i Sennesvik skulle binde seg til å overta vedlikeholdet av veien. Dette var imidlertid de interesserte ikke villig til, og den 16. oktober 1897 kom Peder E. Jentoft og de interesserte i Sennesvik sammen til møte og avfattet følgende skrivelse:

«Til Buksnes og Hol kommunestyre. Undertegnede interesserte i veien Sennesvik — Ure tillater seg herved å fremkomme med andragende til kommunen om at betingelsen for å få denne vei — nemlig vedlikeholdsplikt av samme for P. E. Jentoft og oppsittere — må bli sløyfet, og kommunen overtar dette stykkes vedlikehold som for det øvrige veinetts vedkommende. Vi går nemlig ut fra: veien blir til et av fiskeværene, og er og bør derfor være påkrevd, ikke alene for de enkelte oppsitteres vedkommende eller nettopp for de som ror i været, men også som en adkomst til et fiskevær og marked for den øvrige eller den større del av den øvrige bygd. Da det ikke helt er med bidrag den bygges av amtet, må vi foruten grunnavståelse etc. yte atskillig selv for å få samme vei, og går derfor ut fra, at når vi på denne måte yter eller er med å bygge veien, bør vedlikeholdsplikten også for denne veis vedkommende påhvile kommunen, da jo ellers alle øvrige som eventuelt vil komme til å benytte den, kun vil bruke den og intet betale. Samtidig vil også en imøtekommenhet i dette fra kommunens side gjøre sitt til at alle av de nærmest interesserte mere villig vil yte sitt til å få denne vei, enn når der er så mange betingelser, nettopp for dette veistykke. Vi vil ytterligere betone, at vi anser vei til et så vidt stort fiskevær som et samfunnsspørsmål og et spørsmål av interesse for den hele bygd, således at det ikke helt kunne være utenfor den samlede kommunes delaktighet. Hva angår bygdens øvrige veiers vedlikehold, må vi jo alle — enten vi bruker dem eller ikke — betale med i vedlikeholdelsen, så vi finner det ubillig, at en så vidt viktig og, påkrevd vei som til et av fiskeværene, både skal halvt kostes og helt vedlikeholdes kun av oss.

I sammenheng hermed vil vi erindre om at herfra allerede ikke er ytet så lite til bygdens veier, som f. eks. veien Ramsvik — Sennesvik, der halvt er bygd av oppsittere og hr. Jentoft. Når der iflg. ordførerens skrivelse til hr. Jentoft på samme skrivelse er svart, at han og oppsitterne går inn på vedlikeholdsplikt av omhandlede veistykke, da har vi gått inn herpå for at ikke nektelse av denne fremsatte betingelse skulle bli til noen hindring for å få veien fremmet og bygd, men med det håp og den tro, at kommunestyrelsen ikke vil avslå et så billig og rimelig andragende som vedlikehold av dette eventuelle stykke vei. Sennesvik, den 16. oktober 1897. P. E. Jentoft, N. Tetlie, Lorentz Hansen, Joakim Rasmussen, Nils Beyer, Ludvig Hansen, Lorents Henriksen, Ole Olsen, Peder Hansen, Jens Kristiansen, Julius Larsen, Kristian Kristoffersen, Johan Rasmussen, Anton Johannesen, Henrik Bjerkan, Anton Angel, E. Bang, Nils Wærstad, Markus Sivertsen, Hans Fredriksen, Benjamin Nilsen, Peder Enoksen, Edvard Tetlie, Nils J. Nilsen».

I samme møte referertes en skrivelse fra Buksnes og Hol formannskap, hvorpå Jentoft gav følgende svar:

«I anledning formannskapets skrivelse angående veien Sennesvik — Ure meddeles herved at samtlige interesserte inngår på fri grunnavståelse til vei, med grustak til samme, og inngår oppsitterne fra og med Sennesvik til og med Ure på å vedlikeholde samme. Dette etter i samme anledning avholdt møte. Hva angår betingelsene om fritt grustak i Ramsvik, skal jeg være villig til å avstå grus til veien Ramsvik — Sennesvik etter anvisning i Ramsvik. Ramsvik, den 16. oktober 1897. P. E. Jentoft».

Det synes å være denne skrivelse fra P. E. Jentoft som man søker å komme bort fra i den skrivelse som først er avskrevet. Men nå kom der en søknad fra Buksnes og Hol formannskap til hr. Jentoft. Skrivelsen er sålydende: «Herr P. E. Jentoft, Ramsvik. Herredsstyrelsen gjør seg herved fri å andra hos Dem om også å få fritt grus i fremtiden til vedlikeholdelse av veien helt til Hol eller Fygle og ei blott fra Ramsvik til Sennesvik. Som Dem bekjent har man ikke grus andre steder enn i Ramsvik på strekningen Fygle — Sennesvik, og selv om det er der kuns å få mot anvisning, er man godt tjent dermed, og kommunen vil være Dem særdeles takknemlig for en sådan avståelse. Deres ærede svar herpå forventes hertil sendt pr. omgående. Hilsen med aktelse. Ærbødigst Buksnes formannskap 11/11 1897. M. Salomonsen, ordfører».

Nå søkte P. E. Jentoft å bruke grustaket til løftestang for å få Buksnes og Hol herredstyre til å ta vedlikeholdet på Ureveien. Han gav derfor følgende svar: «Til Buksnes formannskap. I anledning herredsstyrelsens anmodning om fritt grustak i Ramsvik for vedlikeholdelsen av veien Sennesvik — Fygle, da synes dette forlangende å være noe stivt, og ville da dette i så tilfelle bli en servitut, som ville påhvile stedet, og som jeg ikke vil påbinde det, hvorimot jeg, hvis herredsstyrelsen, ifølge innsendte andragende, påtar seg å vedlikeholde den påtenkte vei Sennesvik — Ure, vil tillate fritt grustak Sennesvik — Fygle så lenge gruset finnes i fjæren. Ramsvik, den 16. november 1897».

Hva som nå videre foregikk mellom herr Jentoft og herred-styret, kan vi ikke få greie på, men det er sikkert at med veien til Ure ble der intet ytterligere foretatt på mange år. Imidlertid var O. J. Lauvdal kommet som lærer til Sennesvik og hadde vært der i noen år. P. E. Jentoft hadde da solgt Ramsvik til barnehjem og var flyttet til Ure. P. E. Jentoft ba da Lauvdal hjelpe ham med å få vei til Ure. Dette var han villig til, på den betingelse at Jentoft, som eier av Ure, gikk med på å svare 1/2-del av veiens vedlikehold, samt avstå landingsplass og kaiplass i Leirvik til innbyggerne i Sennesvik. Dette ble godkjent av Jentoft og oppsatt i kontrakt med Jentofts underskrift. Lauvdal fikk da folket i Sennesvik skolekrets til å tegne seg for noen arbeidsdager hver. Dette arbeide ble så omregnet til penger, og Lauvdal skrev så en søknad til fylket om bidrag, anbefalt av Buksnes og Hol herredstyre. Søknaden ble innvilget, men oppsitterne i Sennesvik skolekrets måtte underskrive følgende kontrakt:

«Vi undertegnede eiere av gårdene Kylpesnes, Tåen, Sennesvik, Skaftnes og Bunes (Ure), samtlige i Buksnes tinglag, på den ene side, og Buksnes kommune med dens ordfører, S. L, Aasen, på den annen, har dags dato inngått følgende kontrakt. Vi undertegnede eiere av ovennevnte eiendommer forplikter oss til å bringe veianlegget Sennesvik — Ure i fullt lovlig stand, således at vi forplikter oss til hvert år av egne midler til nevnte veianlegg å yte et beløp som minst svarer til hva der bevilges av amtsveifondet, eller i tilfelle til hva der til enhver tid kreves for å erholde bevilgning av nevnte fond. Derhos forplikter vi oss uten godtgjørelse å avstå den til veianlegget fornødne grunn, samt grus og bygningsmaterialer utenfor veilinjen, forsåvidt veianlegget berører våre eiendommer. Endelig forplikter vi oss til fremtidig å holde veien vedlike og dertil yte fritt grus og, stein. Hva det fremtidige vedlikehold av veien angår, så påbinder vi våre eiendommer: Kylpesnes, Tåen, Sennesvik, Skaftnes og Bunes (Ure) dette som en fremtidig grunnbyrde. Buksnes kommune forplikter seg til på forannevnte vilkår å garantere for forannevnte ytelser likeoverfor det offentlige. Fygle, den 23. august 1907. S. L. Aasen, ordfører».

Denne kontrakt ble så undertegnet av samtlige gårdeiere, og arbeidet begynte allerede samme år, men da bevilgningen fra fylket var liten, og arbeidet således ville gå i langdrag, ble der opptatt lån, så veien ble ferdigbygd allerede i året 1909. O. J. Lauvdal sluttet da som formann i veikomiteen, og den nye formann sørget ikke for å få kontrakten mellom Jentoft og brukerne i Sennesvik tinglest, men kastet den bort. Nå er Ureveien opptatt som fylkesvei. —

Strekningen mellom Sennesvik og Storfjord var svært vanskelig å trafikkere før det kom vei, fortelles det. Med hest og kjøretøy var det umulig å komme fram. Ja, selv et enkelt menneske hadde på forskjellige steder vanskelig for å kroke seg fram mellom berg og stein. Fra Tåen kunne man nok benytte fjæren, men når det var flo sjø, måtte man opp mellom steinene igjen. Dessuten hadde man Børdalselva og Kvandalselva å komme over, og det var sannelig ikke greitt i vår- og høstflommen. Om sommeren sto graset der, og selv om der fra gammel tid av var hevdet en gangsti, ble det krangel mellom naboene når fotgjengerne kom litt utenom den gjengse vei.

Her måtte det også bli vei med tiden, og allerede da veien til Ure ble oppstukket og beregnet av ingeniørassistent Blom fra Nordland fylkeskontor, fikk man ham til å stikke opp veien Sennesvik — Kylpesnes også. Men da man hadde nok med å arbeide på Ureveien, ble arbeidet på veien Sennesvik — Storfjord utsatt inntil videre. I den tiden veien Sennesvik — Ure var ferdigplanert og delvis gruset, ble der tilstått dagsverksbidrag av Staten til arbeidsløse. Dette benyttet man seg av og fikk arbeidet på veien Sennesvik — Storfjord satt i gang. Arbeidet gikk svært godt, og det var ikke mange år gått hen, før man hadde broer over elvene og veien ferdigbygd til Tåen. Etter at dagsverksbidraget var slutt, fikk man bidrag av fylkesveifondet og kommunen, så at arbeidet kunne fortsette på ordinær vis. Litt etter litt har så planering og grusing av veien foregått år etter år, slik at denne vei, som påbegyntes i året 1923, var helt ferdig i 1947. Denne vei er ca. 7,5 km lang, og ved å benytte den, blir strekningen fra Sennesvik til Stamsund ca. 5 km kortere enn ved å benytte veien over Einangen og, Hagskaret til Stamsund.

Veien Skifjord — Valbergs grense ble påbegynt i 1900. Veien er nå helt ferdig til Smorten og er et ledd i Lofotveien.

Veien Storfjord — Apnes og senere Apnes — Steine ble bygd helt privat. Senere er veien ombygd og er nå fylkesvei. Veien ' Ramsvik — Petvik ble bygd privat i 1897. Veien Petvik — Sandsund påbegyntes i 1919 som bygdevei, og veien Sandsund — Mortsund påbegyntes i 1921 som kommune- og fylkesvei. I 1953 påbegyntes veianlegget Stamsund — Steine. Denne vei går gjennom Bekkvika, eller det av fiskerne til mé benyttede fjellplatå «Mannfallet». Til samtlige gårder i Hol har oppsitterne selv bygd og bekostet sine gårdsveier.

INNHOLD

STARTSIDEN