Leger og legevesen

INNHOLD

STARTSIDEN

Fiskerne slet meget ondt i eldre tider. Fogden Schønnebøl skriver således i 1591 om fiskerne i Lofoten og Vesterålen: «Frost og kulde, hunger og tørst, storm, regn, hagl og snø, skjørbuk, langfartsott og spedalskhet er her iblant den menige mann, og altfor meget derav, om det var ellers Guds vilje». Omkring 1742 skrev major Schnitler: «Ved sjøkanten regjerer mest skjørbuk, særlig hos fattige fiskere, som idelig sitter i en båt og fisker i kulde, regn og vann, ei havende god sterk føde av brød eller melmat, men nesten alene fisk og vann å leve av. Skjørbuken hos en del ytrer seg ved at huden blir blå, hård og opphoven, hos en del slår den ut, at de ser ut som spedalske, dog uten smittsomhet. Herimot brukes nå de kurer av mysebad, så og av furuknopper, som kokes i gammelt øl eller melk. Imot bemeldte sykdom er og til legedom multebær, tyttebær, cochleare (vanlig skjørbuksurt) her i landet voksende, item gammel nordlandsk ost, eller syren etter gammelost». Og prost Colban skrev i 1817: «Føden består for det meste i fiskespise og bløtt brød, der ikke er halvstekt. Tenker man seg herved de hele fat, som et menneske, ja et barn, til et måltid kan fortære, og så dertil mangel på bevegelse, vedholdende søvn, kan man da undres over, at blodet opphisses, løsaktighet tar overhånd, som ei alene utbryter i utuktighets synder, som svekker sjels og legems krefter, og gir en utartet slekt, men og er den fornemste årsak til de mange hudsykdommer og den gyselige spedalskhet, som er så utbredt i Nordland. Hertil kommer, at så overdådig man er i henseende til føden, så sparsommelig er man i henseende til klær. Barn går i det huslige liv nesten nakne. Tilsteder deres alder å gjøre nytte i marken, eller fiskerbåten, tilpakkes hode, hals og bryst; føtter og underliv er blotte, eller slett forsynt med klær, som endog om vinteren holder dem bestandig våte. Ved ilden eller kakkelovnen skal de halvforfrosne lemmer opptøes, og de med allehånde urenhet gjennomtrukne klær tørres for å brukes neste dag. Natten tilbringes sovende i en av fuktig damp dryppende stue, ofte på det våte golv uten dekke, som kunne befordre legemets utdunstning, og for det meste i egne gangklær, eller nakne under en fårepels. Herved må nødvendig blod og safter anta en beskaffenhet, som i forening med idelig fråtsen er likeså skadelig for den fysiske som moralske natur, og avler sykdommer, som for legen og læreren er like ulegelige». —

Før 1790 fantes det intet offentlig legevesen i Nordland. Nordland fikk sin første lege ved det Nordlandske Medicinalfonds opprettelse ved reskript av 12. februar 1790. Almuen sa seg villig til å betale en viss avgift, som en tid ble oppkrevd ved utskipning av fisken i Bergen, senere ved tollstedene. Ved dette skapte staten et økonomisk grunnlag for legevesenet her nord. Av inntektene skulle der opprettes et sykehus for de som var befengt med kjønnssykdommer, og en lege (medicus) med assistent skulle ansettes.

Leopold von Buch omtaler i 1807, at der i Bodø var et stort og vakkert lasarett for Nordlands syke, ferdigbygd 1795.

I 1825 ble det opprettet to nye legedistrikter i Nordland, et på Helgeland og et i Lofoten og Vesterålen. I 1836 ble Lofoten og Vesterålen delt i to legedistrikter, og på samme tid ble der tatt skritt til oppførelse av Gravdal sykehus. —

Men før legestellet vant innpass i Lofoten, sto ikke folk helt «opprådd», dersom de ble befengt med sykdommer og skavanker av forskjellig slag. Man kunne gå til de såkalte årelatere og koppekoner, som kunne være til hjelp med å få bukt med sykdommen. Videre hadde man folk som kunne lese blodord. Av koppekoner kan nevnes «Koppe-Sara» og Johanna Dahl. Og Anne Bakkejord, Ramsvik, var flink til å kurere vrikk og vred. — Legende kraft hadde vann, hvori man la et glødende jern, som nettopp var tatt opp av smiavlen, særlig dersom den syke sto over smiebelgens pust mens jernet ble glødet. Denne kur var blant annet god mot kreft. Kirkebly fra sprossene i de gamle kirker hadde også legende kraft, når det ble lagt i vann, og den syke vasket sag i det. Kirkevin og alterets sakramente var også helbredende. Sykdommene var ofte påført ved dunster, trodde man. For å prøve dette, tok man en stein fra fjæren, en fra fjellet og en fra kirkegården. Disse steiner ble varmet opp og kastet i vann, og den steinen som frambrakte den sterkeste susende lyd, viste om sykdommen var påført ved jord- eller sjødunst eller fra kirkegården. Trollblåst var folk utsatt for om sommeren, dersom de sov under åpen himmel. Utslett skyldtes underjordiske eller jorddunst. Kinntaske ble helbredet ved at den syke fikk en fra samme hus til å gå til naboen og be om lefser, og herunder ivareta flere formaliteter. Gulsott ble helbredet ved å gi den syke lus å spise. Ja, så fortelles det. Gikt ble helbredet ved å ta en hundehvalp av samme kjønn som den syke med seg i sengen, Gevekst ble helbredet ved at to tvillinger bet over den. Stamhet kunne en helbrede ved å slå den stammende i munnen med en, levende fisk. Og mange, mange andre «midler» til å kurere sykdommer med kjente man, og overtroisk som folk flest var, trodde man på slikt og underkastet seg «kuren». Men i eldre tider var det også et par av prestene i bygden som skjønte seg på medisin. Vi kan nevne både Sidenius og Schytte. Begge har nok hatt mange pasienter fra Hol, og den sistnevnte gikk det stort ry av som lege, ja, Schytte interesserte seg langt mer for medisinen enn for prestegjerningen. Det var egentlig lege han skulle ha vært, skrev han engang.

Den første distriktslege i det opprettede Lofoten legedistrikt var John Collett Torgersen, f. 1814 i Vestre Aker. Han var først kst. som berglege på Kongsberg ett år før han i 1840 ble tilsatt som distriktslege i Lofoten. Her var han da til i 1848, da han ble ansatt som distriktslege i Hallingdal med bopel på Nes. Og her døde han i 1867. Han var g.m. Lovise Ytterborg, d. 1857. Ekteparet hadde 12 barn. Fra overtakelsen av embetet som distriktslege i 1840 til høsten 1846 bodde distriktslegen med familie i Ramsvik, og her hadde også distriktslegen sitt kontor. Høsten 1846 ble den nye distriktslegeboligen i Gravdal ferdig, og distriktslegen og hans familie flyttet da inn der. Nils Qvigstad, f. 1812 i Fron, var under Torgersens permisjon kst. distriktslege her i 1844-1845 og fra 1848 i ett år. Han ble g.m. datter av Jørgen Blix Jentoft, Ramsvik, Ingeborg Maria. Vielsen fant sted i Buksnes kirke den 8. februar 1847. De hadde 4 sønner og 2 døtre. Arnoldus Schytte Berg, f. 1812 i Bodø, sønn av amtmann i Nordland, Johan Berg, var først verkslege ved kopperverket i Alta inntil han i 1848 ble distriktslege i Lofoten med bopel på Gravdal. Samtidig ble han tillike bestyrer av Gravdal nye sykehus, som da sto ferdigbygd og innredet. I Bergs tid som distriktslege ble Lofoten legedistrikt delt i to (1854), nemlig i Vestlofoten og Østlofoten legedistrikter. Vestlofoten legedistrikt utgjorde Buksnes og Hol, Borge og Valberg, Flakstad og Moskenes, samt Værøy og Røst. Østlofoten legedistrikt besto av Vågan og Gimsøy sogn. I 1855 ble Berg beskikket som distriktslege i Vestlofoten. Han var således den siste distriktslege i Lofoten legedistrikt og den første distriktslege i det nyopprettede Vestlofoten legedistrikt. Under oppholdet på Gravdal var Berg en tid medlem av Buksnes og Hol formannskap og overformynder. I 1862 ble han forflyttet som distriktslege til Indre Namdal med bopel i Namsos. Han ble gift i 1857 med Ane Dorthea Olsen, f. 1832 i Tjøtta. De hadde 3 barn.

Hvordan forholdene var i Lofoten, med hensyn til sykepleien i distriktslege Bergs tid, framgår av en innsendt artikkel i «Tromsø Tidende» i 1853, altså året før Lofoten legedistrikt ble delt. Her skrives: «De lokale forhold i Lofoten, den hårde årstid, hvori fiskeriet foregår, fiskernes levesett og usle boliger, alt tilsammen bevirker, at sykdtommer blant fiskerne meget lett oppstår, sykdommer der ved en ordentlig pleie måskje meget lett kunne heves, men som nå i de fleste tilfeller blir dødelige. Ti hvorledes er nå hjelpen for den syke? Hans tilflukt er en ussel rorbod, hvor vinden og den kolde luft strømmer inn mellom hver bjelke, hvorav den er sammensatt, hvor hans leie er den nakne jord, mot hvis kulde det som oftest av sjøvann gjennomvætede teppe ikke er i stand til å beskytte ham. Hans lege er en av hans kamerater, der måskje ved brennevin søker å tilbakekalle de krefter, som sykdommen har berøvet ham; ti de ansatte leger er beskjeftiget annet sted. Under de bestående forhold kan det heller ikke være annerledes, ti 2 leger i Lofoten er, når man ser hen til massens tarv, så godt som ingen. Deres virksomhet skal nemlig anvendes på et så vidstrakt terreng, at ingen får noen sann og vesentlig nytte av den.» Innsenderen foreslår så at det må ansettes flere leger under fisket, og dessuten burde det opprettes små sykehus i flere av Lofotens fiskevær.

Dette var en tanke som skulle bli realisert for fiskeværet Steines vedkommende omtrent ti år senere. Omkring 1865 ble det oppført et mindre sykehus her. Steine ansåes den gang for å være det største fiskevær i Hol. Distriktslege var den gang (fra 1862-1868) Jacob Heiberg.

I 1869 ble Kristian Fredrik Stillesen distriktslege i Vestlofoten og virket som sådan til 1872. Stillesen var ordfører i Buksnes og Hol, og var som sådan bygdens utsending ved kong Oscar II besøk i Vågan i 1871. I 1875 ble så Didrik Schumacher distriktslege, og han var i stillingen til 1888. Schumacher talte eldre folk i bygden ofte om. Han var en flink lege, men en uvøren kar, som kunne skjelle folk huden full, uten kanskje å mene så meget med det. Samme år som han tiltrådte stillingen som distriktslege, ble Vestlofoten legedistrikt delt i Buksnes legedistrikt, som omfattet Buksnes og Hol, Borge og Valberg, og Flakstad legedistrikt, som omfattet Flakstad, Moskenes, Værøy og Røst.

De neste distriktsleger fram til 1913 var følgende: IV. W. Oxholm fra 1889 til 1897, Johan Schjørn fra 1898 til 1904, da han døde, og Ove Daae Bugge fra 1905 til 1911. Etter Schjørns død var K. Vetten kst. som distriktslege 1904 til 1905. Johan Ludvig Schjørn var født i 1857 og medisinsk kandidat fra 1884. En kort tid praktiserte han som lege i Sarpsborg og ble deretter ansatt som sykehuslege i Hammerfest.

K. F. S. Stillesen

 

I 1892 ble han utnevnt til distriktslege i Gildeskål og i 1898 i Buksnes, hvor han også var overlege ved Gravdal sykehus, I Hammerfest fikk dr. Schjørn meget snart ry som en fremragende dyktig lege, og tilstrømningen av syke var derfor meget stor. Like fra Tromsø amt til Øst-Finnmark søkte folk til ham. Han døde den 13. februar 1904 etter lengere tids sykdom.

I 1913 ble O. Hermansen distriktslege, og han var her til i 1921, da han ble utnevnt til fylkeslege i Bodø. Det første år han var her som distriktslege, brente Steine sykehus. Mandag kveld den 22. september 1913, ca. kl. 10, oppsto en brann i handelsmann Jentoft Nilsens butikk på Steine. Ilden fikk utmerket næring i den gamle tørre trebygning, og det varte ikke mange minutter før ethvert forsøk på slokning viste seg håpløst. De få personer som kunne oppdrives, gikk øyeblikkelig i gang med å søke å redde det ca. 5 meter fra butikken stående våningshus, som tilhørte Karl Danielsen, og etter et iherdig arbeid lyktes det også å redde dette hus. Men i iveren hermed hadde man glemt Steine sykehus, som lå 100 meter sør for butikken. Plutselig såes ilden å slå ned i sykehuset, og i løpet av noen minutter var ethvert håp om redning av sykehusets to prektige bygninger ute. Fra Stamsund tok en del folk straks av gårde med motorbåt. De kom imidlertid for sent til å kunne redde sykehuset, men de tok ivrig del i arbeidet på å prøve å redde våningshuset tilhørende Johan Olsen, som var sterkt truet. På sykehuset strøk alt med av inventar, deriblant ca. 40 senger med sengklær. Sykehusets effekter var dog assurert. Da Stamsund på denne tid for lengst hadde tatt luven fra Steine som fiskevær, ble ikke nytt sykehus oppført på Steine, men i stedet ble oppført en sykestue i Stamsund, som bare holdtes åpen under vinterfisket.

I 1914 skrev Hermansen i en innberetning til medicinaldirektøren: «I Buksnes (og Hol) synes jordbruket å være i jevn framgang.

 

D. F. Schumacher                      N. W. Oxholm

 

Slåmaskiner og hesteriver er ikke lenger noen raritet. Melken bringes til meieriene, som kun lager smør og leverer den separerte melken tilbake til bonden. Denne kjøper margarin i stedet. Kun de færreste holder av noe nysilt melk til husholdningen. Kosten er derfor ensformig, særlig om vinteren, da alle kyr «står borte», og dyspepsi (dårlig fordøyelse) forekommer ikke sjelden både blant store og små. Denne prøver man så å kurere med patentmedisin, særlig «Richters preparater», som handelsmennene skal ha en ganske stor omsetning av. Når hensyn tas til misforholdet mellom salgsprisen og varens verdi, er det ikke småsummer ubemidlede folk blir plukket for i årets løp».

I 1915 ble Borge utskilt fra Buksnes som eget legedistrikt omfattende Borge og Valberg sogn. Ved denne tid framkom herredstyret med forslag om at kombinasjonen av distrikts-legestillingen med stillingen som overlege ved amtssykehuset på Gravdal ble opphevet, og at Fygle eller Leknes ble bosted for den nye distriktslege i Buksnes legedistrikt. Herredstyret erklærte seg også villig til å tilveiebringe kommunal legebolig på et av disse stedene, dersom det kom i stand en slik ordning. Men saken førte ikke til noe positivt resultat.

Imidlertid kunne ikke legespørsmålet i Hol bli tilfredsstillende ordnet før kommunen fikk sin egen lege. Men dette spørsmål skulle dog ikke få sin løsning før mange år senere. I 1925 bestemte sosialdepartementet imidlertid at distriktslegen skulle holde kontordag i Stamsund 1 dag i uken, i den tid av året da der ikke var fiskerilege. Kommunen skulle utrede kostgodtgjørelsen og det offentlige skyssutgiftene. Distriktslegen skulle få benytte sykestuens kontor og venteværelse under sine kontordager i Stamsund, mot at kommunen forpliktet seg til å holde rommene rene og i orden, og overtok alt ansvar for stuen og inventar utenfor fisketiden.

Man var nå kommet et skritt videre mot en fullgod løsning av legespørsmålet for befolkningen i Hol. Men bare et skritt. I møte i Hol herredstyre i 1928 drøftet man på nytt saken. Der forelå en henvendelse fra Hol kretssykekassé til fylkesmannen om å få opphevet bestemmelsen om at fiskerilegestillingen i Stamsund skulle være tilknyttet distriktslegestillingen i Buksnes. Henvendelsen var foranlediget av at kretssykekassen hadde brakt i erfaring at det var en mulighet for at en yngre lege aktet å nedsette seg som privat praktiserende lege i Stamsund, dersom han ble sikret fiskerilegestillingen. Herredstyret besluttet enstemmig å uttale, at da det fant at en ordning som foreslått av kretssykekassen, ville kunne medføre betydelige besparelser, spesielt for kretssykekassen, ville man foreslå for fylkesmannen at denne underhandlet med dr. Wishmann om en praktisk løsning av spørsmålet.

Imens arbeidet man med å få en praktisk løsning av fiskerilegespørsmålet i Mortsund. Søndag den 3. mars 1929 var fiskerne der samlet til massemøte for å drøfte fiskerilegespørsmålet. Man ble enig om å sende en telegrafisk anmodning til fylkesmannen om å foranledige, at distriktslegen i Buksnes holdt minst en fast kontordag i Mortsund i fisketiden. Henvendelsen sendtes på vegne av omkring 250 fiskere.

I 1930 ble der så endelig opprettet kommunelegestilling i Hol, med kontor og bopel i Stamsund, idet herredstyret ansatte lege A. Ramson, Fauske, som kommunelege med årlig lønn kroner 1500 fra 1. januar 1931. Den 6. september 1948 ble så Hol distriktslegestilling opprettet, idet Hol ble utskilt fra Buksnes og Valberg fra Borge, og disse to herreder utgjør nå Hol legedistrikt. Distriktslegen bor og har kontor i Stamsund, men har kontordager i Valberg og på Fygle.

I tiden 1921 til 1930 var der følgende distriktsleger i Buksnes og Hol: U. Sverdrup fra 1921 til 1923. Han er far til den kjente lyriker Harald Sverdrup, som ble født i Buksnes. Carl Wishmann var distriktslege i tiden 1923 til 1929. Han var født i Kristiania i 1875 og var overlege en tid ved Tonsåsen sanatorium i Etnedal før han kom til Buksnes. Han var også ordfører i Etnedal en tid. Før han kom til Buksnes, var han også lege en tid om bord i «Kristianiafjord», og deltok også som lege på kvalfangstekspedisjoner.

 

Abraham Ramson    Sigurd Flydal

Utenfor sitt fagområde interesserte dr. Wishmann seg meget for kunst og musikk og var en dyktig sanginstruktør. Han stiftet Buksnes Blandede Kor. Han forlot Buksnes for å overta distriktslegestillingen i Oddernes. Som kommuneleger i Hol har virket:

Abraham Wulff Ramson, f. 1904 i Bodø, sønn av kjøpmann Elias Ramson. Han tok medisinsk eksamen 1929, assistentlege ved Fauske sykehus 1929-1930, kommune- og fiskerilege i Hol 1931-1935, da han utnevntes til distriktslege i Sand, Ryfylke. Han ble i 1932 g.m. Båra Gulseth, f. 1908, datter av pastor Gulseth.

Trygve Roseth, f. 1904 i Kristiansand S, sønn av kjøpmann August Roseth. Han tok medisinsk eksamen i 1929 og praktiserte som lege i sin fødeby fra 1929-1935, da han ble tilsatt som. kommunelege i Hol, hvor han var til i 1940, da han ble tilsatt som distriktslege i Vegusdal. Han ble gift i 1935 med Eli Laudal, f. 1902 i Setesdal.

Sigurd Flydal, f. 1903 i Rødenes, sønn av kirkesanger og lærer Gregorius Flydal. Han tok medisinsk eksamen i 1936, assistentlege ved Gravdal sykehus 1938, kst. distriktslege i Borge 1939, assistentlege ved Rønvik sykehus i første halvår 1940, kommunelege i Hol fra juli 1940. Da Hol distriktslege-stilling ble opprettet høsten 1948, ble han tilsatt som den første distriktslege her. Han ble gift i 1939 med sykesøster Marie (Mia) Hagen, f. 1910 på Ballstad, datter av kaptein L. P. Hagen. Deres barn: Ada og Sigurd. I 1956 ble Flydal utnevnt til distriktslege i Kviteseid.

Etter dr. Flydal ble stillingen dekket ved konstitusjoner i påvente av ny distriktslegebolig. I denne tid var Rolleiv Aase, Kaare Eimind og Odd Arne Brun om lag et år hver konstituert i stillingen.

Tormod Marstein, f. 1925, ble så i 1959 utnevnt til distriktslege i Hol. Han tok medisinsk embetseksamen i 1951 og har siden vært assistentlege ved Sanitetsforeningens sykehus, Mo i Rana, i tiden 1952-1953, bedriftslege ved Glomfjord Salpeter-fabrikker (Norsk Hydro) i tiden 1953-1957, kandidat ved med. avd. Hammerfest sykehus 1957-1958, assistentlege, senere reservelege ved røntgenavdelingen, Bodø sykehus, i tiden 1958-1959. Med permisjon fra sin stilling i Stamsund var han fra 1/9 1963 assisterende fylkeslege i Rogaland. Lege Johan Ek var i denne tid hans vikar.

Folketannrøkteren i Hol ble innført den 18. januar 1955. Da tiltrådte tannlege Jostein Budal. Han var her bare til i 1956. Ellers er rekkefølgen: Knut Selvig, 1956-1958, Terje Fossmark, 1958-1960, John Asyhaug, 1960 til kommunesammenslåingen 1. januar 1963.

Klinikken og leiligheten til tannlegen ligger i samme hus som Nordlandsbanken, og tilhører J. M. Johansen A.s. I 1963 ble det foretatt en omfattende ombygging av klinikken etter initiativ av ordfører Walter Tjønndal og huseieren, væreier Leif Johansen. Resultatet av ominnredningen er at klinikken i dag er en av de aller mest moderne og fineste i hele fylket.

Det er kanskje ikke så mange som vet, at det første apotek i Lofoten ble opprettet i Petvik i 1776 av en Nils Henrik Bull. Nils Bull var i 1769 ansatt hos apoteker Krag i Kristiansund N, og senere oppholdt han seg en kortere tid i Sør-Amerika, hvor han også hadde post ved et apotek. Der traff hans bror, skipskirurgen Ole Bull, ham rent tilfeldig en gang i tiden mellom 1772 og 1775, og formentlig har dette møtet vakt hjemlengselen hos Nils Henrik Bull. Sikkert er det iallfall at han i 1776 bega seg nordover fra Bergen, hvor han hadde gjort innkjøp av en del medikamenter hos eieren av Løveapoteket, Andreas Dynner, som han formentlig hadde gått sin læretid hos i apotekerfaget.

Til å begynne med slo Nils Henrik Bull seg ned hos den gamle velkjente handelsmann og gjestgiver Hartvig Jentoft i Petvik, hvor han begynte sin virksomhet som apoteker.

Imidlertid gjorde innehaveren av Svaneapoteket i Bergen innsigelser mot denne Bulls apotekervirksomhet i Petvik, under påskudd av at han hadde gjort sine innkjøp av apoteker-varer hos en «materialist» og laborant, Friedrich Otto Floer, i Bergen, hvilket ikke var tillatt. Enskjønt et brev fra Dynner viste at Bull hadde gjort sine innkjøp av varer hos ham, hjalp dette ikke. Innehaveren av Svaneapoteket fikk amtmannen i Nordland på sin side, og Bull ble tvunget til å nedlegge sitt apotek etter kort tids virke i Petvik.

Også soknepresten i Bodin, Erik Gerhard Schytte, som var gift med en datter av Hartvig Jentoft, la sitt lodd i vektskålen, til fordel for apoteker Bull, men amtmannen var urokkelig, til tross for at apoteker Dynner ved brev hadde erklært at varene var innkjøpt hos ham. — Det ligger nær å tro, at innehaveren av Svaneapoteket så skjevt til denne apotekervirksomhet her nordpå, og at det på en eller annen måte har lykkes ham å få amtmannen med på sitt syn på saken. Det ble skrevet av hr. Bull og hr. Schytte direkte til «kongens København» om saken, men like lite hjalp det, Bull måtte pakke sine medikamenter og flytte fra Petvik.

Som kjent var Schytte, ved siden av sin prestegjerning, en meget benyttet lege, både den tiden han var sokneprest i Buksnes, og senere da han flyttet til Bodin, hvor han døde i 1808. Det er meget mulig at Schytte hadde en finger med i spillet ved opprettelsen av dette apotek i Petvik. Han var ved den tid Nils Henrik Bull kom nordover med sine medikamenter og slo seg ned i Petvik, ennå prest i Buksnes, og hadde som praktiserende lege sterkt behov for et apotek med et rikere utvalg av medisiner, enn det han selv til enhver tid hadde på prestegården. Herpå tyder også den omstendighet, at Bull var skaffet hus hos Jentoft, Schyttes svigerfar, som han ellers neppe ville være kommet i forbindelse med.

Etter å være tvunget til å pakke sine saker i Petvik, oppholdt Bull seg en tid hos Schytte, som var flyttet til Bodin som sokneprest. Senere overtok han en post som medhjelper ved sin bror Ole Bulls apotek i Kristiansund N. Senere ble han ekstratollbetjent i Bergen, og denne stilling var han innehaver av like til sin død i 1806.

Det skulle gå 138 år før det neste gang ble opprettet apotek i Buksnes, Buksnes apotek av 1914. Lenge før den tid hadde det vært et medikamentutsalg i Stamsund. Når dette ble opprettet, har det ikke lykkes å få brakt på det rene. I forarbeidene ved opprettelsen av Kabelvåg apotek i 1886, er nevnt ønskeligheten av at apoteket pålegges å holde utsalg i Stamsund, men dette er ikke medtatt i bevillingsdokumentene. Men en kan vel gå ut fra at medikamentutsalget i Stamsund ble åpnet snart etter opprettelsen av Kabelvåg apotek. Ved opprettelsen av Buksnes apotek i 1914 ble utsalget underlagt dette apotek. Ved Kronprinsregentens resolusjon 19. oktober 1956 ble det besluttet å nedlegge medikamentutsalget. Samtidig ble det besluttet å gi Buksnes apotek tillatelse til å holde et enklere medisinutsalg i Stamsund. Dette ble åpnet 1. juli 1957 i Brødrene Johansens forretning.

INNHOLD

STARTSIDEN