Jektebruket
Nordlendingenes bergensreiser kaltes stevner. Ordet kommer av det oldnorske stefna, som betyr møte. Den handelsforbindelse som i århundrer besto mellom Nordlandene og Bergen var eiendommelig på mange måter, kanskje især fordi Nordland ligger hundrer av mil borte, men dog betraktet Bergen som sitt rette handelsmarked.
I den eldre mellomalder var det vel ennå de lokale stormenn og høvdinger nordpå som hadde hånd om storhandelen med Bergen. Senere fikk kirken stadig større makt, og det er sannsynlig at prestene i hvert sitt sogn, eller erkebispens setesveiner her nord, ble de som overtok frakting av varene sørover kysten. Utover i tiden etter reformasjonen var det dels presten, dels andre velstående menn som kunne holde jekt og besørge transporten til og fra Bergen.
Fra mellomalderen hørte nordlandshandelen til de bergenske handelsborgeres rettigheter, og da de driftige hanseater tilrev seg den bergenske handel, kom de i besittelse av disse rettigheter. De påså at disse ble overholdt, ikke minst for Nordlandenes vedkommende. Da hanseatenes rolle omsider var utspilt, og etter at privilegienes tid for lengst var forbi, bevarte den bergenske handelsstand det gamle herredømme. Det ble innsendt klager fra kjøpmennene i Bergen hver gang det i det 18. århundre var tale om byanlegg i Nordland. Ved vanens makt var det kommet til at nordlendingene syntes det måtte være således og ikke annerledes. De visste så godt som ikke av noen annen by enn Bergen. Der var jo alt å få, endog på kreditt, av hva de trengte så vel til husets behov som til sine fiskeredskaper. Med det samme handelshus eller «stue» i Bergen hadde deres forfedre gjennom rekker av år hatt sin handel. Herfra hadde de i generasjon etter generasjon hentet sine forsyninger av kornvarer, taugverk, tråd og ellers hva de behøvde av livsfornødenheter. Det falt som av seg selv at det ikke ble gjort noen forandring i det tilvante.
Av de gamle registrerings- og skifteprotokoller fremgår det at alle bønder og selvfiskere i Nordland sendte sine fiskeprodukter til Bergen med bygdefarjekten til et bestemt handelshus der, og fikk tilbake hva de trengte for det kommende år. Disse varer ble oppført i skifteprotokollene som «bergens-gods». Von Buch skrev i 1807: «Disse berømte bergensfarter anså en etter århundrers forløp over hele landet, og enda mere i Bergen, som en slags naturlov. At Bergens våg i juni måned måtte være full av nordlandsjekter, som lå tett sammenstuvet som i en dam, og likeså om høsten, var like så sikkert som at vinteren ville følge på sommeren og omvendt. Kjøperen, ikke selgeren, fastsetter her prisene, og mangefold tjener disse fremdeles på de produkter, korn og luksusvarer, som nordlendingene fører med fra byen til sitt hjemsted. I året 1807 dro der samtidig alene fra Nordland, Senjen og Troms 126 jekter til Bergen, og det 2 ganger om året. Og hvilken veg».
Et jektebruk har hver bygd måttet ha. Jekten eiddes undertiden av en velstående bonde i bygda, undertiden av en gjestgiver, av fogden, av sorenskriveren, og ikke så sjelden av presten, som selv seilte sine jekter til og fra Bergen. Petter Dass til Alstahaug var således jekteier og skal ofte selv ha seilt til Bergen med sine jekter. Jektene var store fartøyer som måtte eies og drives av velstandsfolk, som kunne stå for jektefarten.
Foruten med de jekter som hørte hjemme i Nordland, kom der utover fra 1600-tallet hver sommer også varer nordover med de såkalte trondhjemsborgere og enkelte bergensborgere. Trondhjemsborgerne var bosatt i Trondheim og hadde borgerbrev i denne byen, med rett til å handle på Nordland. Rettighetene var knyttet til bestemte plasser i hver bygd, de såkalte kremmerleier eller borgerleier. Her ble trondhjemsborgerne liggende i ca. tre måneder hver sommer og kjøpte fiskevarer som ble betalt med kornvarer, kolonial- og manufakturvarer. Der var således et kremmerleie i Kremmervik og et på Ballstadøy. Trondhjemsborgerne hadde som regel sine hustruer og barn med seg oppover til Nordland. En del av dem hadde hus på land, og en del bodde om bord i jektene. Av disse kremmerdøtrene sees flere å være blitt gift med embetsmenn, tjenestemenn og skippere i Lofoten
Hvor gammel seilasen med tørrfisk til Bergen er, kan en ikke si med sikkerhet. Det er imidlertid høyst sannsynlig at nordlendingene lenge før 1350 har brakt tørrfisk til Bergen. Fra Røst førtes tørrfisk til Bergen i 1432, etter italieneren Qvirinis kjente beretning. Schønnebøl skriver i sin beskrivelse av Lofoten og Vesterålen i 1591: «Men om Sanct Margrethe tid, da er alle mann segelrede til Bergen, og de som hjemme er, akter intet fiske mer, enn som de kunne ete, fordi de kunne ikke forvare samme fisk for maddiker». I følge Norske Regnskapsbøker for 1548—1567 kom der til Bergen i første stevne i 1563 45 jekter fra Lofoten og Vesterålen. Skippernes navn er anført for samtlige fartøyer, men deres bopel mangler for en stor del. Fra Hol nevnes følgende to: Knud i Petvik og Olluff på Berg. Disse par årstall får tjene som eksempel på hvor gammel seilasen på Bergen med tørrfisk er.
Jektebruket vedble å drives, så vel i det 16. som i det 17. århundre, av prestene i de større soknekall, jordeiere, velstående bønder, fogder og sorenskrivere. Faste regler for jektebruket ble satt ved de såkalte jekteartiklene av 6. mars 1739. I følge disse bestemmelser ble det forbudt for offentlige «betjenter» og geistlige embetsmenn å drive jektebruk, og dermed var også nordlandsprestenes skippersaga forbi. «Artiklene» fastsetter så vel jekteiernes som befrakternes rettigheter og plikter, og fastsetter bøter for overtredelse av bestemmelsene. Retten til å drive jektebruk ble kalt «bygdefar» — en betegnelse som forresten er eldre enn jekteartiklene, — og jekten «bygdefarjekt». Av disse var der en eller flere i hvert sokn, og almuen i distriktet skulle slutte avtale med en bestemt skipper om å holde bygdefar for dem. Denne avtale skulle skje i nærvær av sorenskriver og fogd på tinget. Retten skulle ta i akt at man ikke krenket noen eldre skipperrettighet. Overenskomsten skulle «ubrytelig holdes», og dersom en befrakter, uten sin skippers samtykke, sendte sine varer med en annen jekt, skulle han ikke bare betale sin skipper full frakt, men også betale til justiskassen 1 riksdaler hver gang slikt skjedde. Skipperen var på sin side forpliktet til å holde jekten i god stand, og frakte bøndenes utstyr til Lofoten om vinteren, og deres varer til og fra Bergen. Bøndene hadde ikke bare plikt til å holde seg til sitt «bygdefar», men skulle også hjelpe til med utsetting og oppsetting av jekten. Bygdefarretten skulle bli gitt på livstid og gå i arv, dersom arvingene ønsket det. Hvis ikke, skulle den som overtok den avdøde skippers gård, være nærmest til å overta retten. Skipperen skulle, hvis han ikke hadde skipsrom nok, få en annen jekt fraktet. Varene skulle anmeldes 2—3 måneder i forveien. I hyre skulle en «befaren mann» ha 7% riksdaler for en føring tørrfisk, men 6 riksdaler for en føring tønnegods, en «ubefaren mann» henholdsvis 6 og 5 riksdaler. På mindre jekter var hyren noe mindre. Jekteartiklene innskjerpet til slutt, at «såsom jektebruket ansees som et bondebruk, så bør ingen av betjentene, enten den geistlige eller verdslige, ei heller proprietærer eller borgere holde bygdefar». At reglene ikke alltid ble overholdt vitner tingprotokollene om.
Jektene ble bygd særlig i Rana, men også i Vefsn, Saltdal og Beiarn var der jektbyggerier. Jektene kunne være av svært forskjellig størrelse, fra ca. 10 lester til oppimot 50. De var bygd av furu, klinkbygd med jernnagler. Imellom plankene ble det lagt drev, hår og tjære til tetning. Jektene var forholdsvis brede fartøyer, men lave, og hadde avskåret akterende eller speil. De var åpne, men hadde en bakk over lugaren og en liten skanse over kahytten.
Forrest i fartøyet var «lugaren», hvor seilingskarene hadde sin plass. Akter var «vængen» eller kahytten, som var for skipper og styrmann, samt for standspersoner som fulgte med som passasjerer. Over lugaren og vængen var fast dekk. Hele det øvrige var uten dekk, og bestemt for lasten, som var dekket av løse, sammentømrede flaker av bord, de såkalte «flakan». Forstavnen var høy, 4—5 meter over relingen, og på den fastgjordes blokker og taljer til bogliner og stag, så det store råseil kunne stå i bidevind.
Jektene hadde en temmelig klosset bygning med stor buk. Tørrfisken krevde stort rom, og lasten kunne stables et stykke opp på masten, hvor den, som nevnt, ble dekket av bord, som et løst dekk. Kjølen besto av to deler, kjøl og lott. Kjølen gikk til noe foran masten. Her begynte lotten, som var halvparten så lang som kjølen. Den gikk opp i en butt vinkel. Forstavnen var festet til lotten.
Jektene ble bygd av bord som var ca. to tommer tykke. De var dels skåret med handsag, dels hogd av hele stokker. Da fartøyene ble bygd uten spanter, og da bordene var tykke, kunne de ikke bøyes etter den form fartøyet skal ha under vannet, og følgelig ble de dannet med øksen. Da jektene ble bygd på frihånd, uten spanter eller riss, så krevdes det godt øyemål forat de ikke skulle bli skjeve.
Jektene hadde bare en mast og et eneste råseil. Masten var stor og kraftig, laget av ett eneste tre, og ble stivet opp med inntil 6 vanter, foruten barduner og stag. Den var festet nedentil i en kraftig treblokk, kjølsvinet, i bunnen av fartøyet. Seilet besto av det såkalte forseil eller faste seil, og 4—5 bonetter, som var festet kant i kant. Skulle man minske seil, ble bonettene revet etter hvert som det trengtes. I riktig storm måtte man ta ned hele seilet og «lense for tørtaklan». Et seil til en alminnelig stor jekt var 11—12 meter bredt og 15—16 meter høyt. Det var tungt å heise med en simpel talje, og da særlig i sterk vind. Når seilet skulle heises, måtte derfor hele mannskapet, 12—16 mann, i arbeid. Ved «rånokkan»
Nordlandsjekt fra senere tid. Til seilføringen hørte også en fokk
hadde seilet gjerne et par firkantete stykker av grov hårduk eller vadmel. Hensikten med disse var vel først og fremst å forsterke seilet på et viktig punkt. Men folketradisjonen forklarte det senere som sørgemerker over den avholdte dikterprest Petter Dass. Av og til bruktes også et toppseil, og en vimpel i toppen var vanlig. I senere tid fikk noen jekter en liten fokk for å hjelpe jekten i vendinger.
Jektene seilte hurtig med rom og halv vind; men ved kryssning kunne de ikke stagvende uten i stille vann, og selv da ikke alltid. De dugde ikke til kryssning i trange farvann.
Jekteieren ble kalt «skipper» og fulgte ofte med jekten for å ta vare på ladningen og hele det forretningsmessige stell. Men ellers var det «styrmannen» som hadde kommandoen om bord og hadde ansvaret for kurs og seiling. De som selv sendte varer med jekten, hadde forrett til å være mannskap. Men mange foretrakk å være heime og la en av mannskapet være føringsmann» for varene sine. Føringsmannen var da kommisjonær for en eller flere andre ved oppgjøret i Bergen og ellers under reisen.
Når jekten ble lastet, la man den tyngste last, som tran og rogntønner i bunnen. Tørrfisken ble så stuet oppå. Jektenes overlast var opptil 5 meter over relingen, og de kunne med denne overlast ikke være skikket til å holde det åpne hav i hardt vær. De gikk derfor ofte innenskjærs. Men enkelte åpne havstykker måtte de over: Vestfjorden, Folda, og Hustadvika og Stadhavet. Her skjedde da også de fleste forlis, og her lå engelskmannen under krigsårene i 1807 og utover og passet opp jektene. Enkelte ganger var det rene storforlis av jekter, slik som den gang Petter Dass og mange andre med ham mistet alt de eidde på Stadhavet.
Petter Dass regnet med 3 bergensstevner om året. Holberg regner også med 3 stevner. Det første stevne var mellom påske og pinse. Midtstevnet mellom pinse og St. Olai tid. Til dette stevne kom ikke nordfarere, men folk fra Nord- og Sunnmøre. Det siste stevne var det viktigste og varte fra slutten av juli til ut i september. Det kunne da bli nokså stygt vær med høststormer og mørke, før de siste jektene kom heim
Når jekten kom heim etter siste stevne, møtte alle befrakterne opp i «jektvika» til «jektsettet». Litt vestenfor Ramsvik ligger en slik «jektvik», som utvilsomt har sitt navn etter de mange jektene som her ble landsatt, når fraktturene var slutt ut på høsten. Jektvika var ypperlig egnet for jektoppsetting, og når de tunge fartøyskrottene skulle settes opp, var det folksomt i Jektvika. Fra langt borte i gårdene var folk kalt til vika for å hjelpe med oppsettingen. Man passet høvet ved springflo, slik at jekten kunne flyte lengst mulig opp i fjæra. Når sjøen så falt ut igjen, var tiden inne til å gå på den med mannemakta. Oppsetterdagene var nesten som festdager å regne. Også kvinner og barn samlet seg på stedet, slik at det kunne være en hel almue. — Det vanket også drammer til oppsetterne, for å friske på kreftene og pågangsmotet, og inne i Ramsvikgården ventet det store matfatet på bordene, først og fremst til de mange karene som hadde slitt på jekteskroget. Men som det regnet på presten, dryppet det også på klokkeren; også tilskuerne fikk seg noe å bite i ved anledningen.
Den gangen var det livlig i Jektvika, oppsettersangene lød, drammene kviknet pent på humøret, og «hei å hå, sett i» ga friske ekko borte i bergene rundt vika. Og om våren gjentok festen seg, ved sjøsettingen, men da i mindre skala. Nedad bakke går jo allting så mye lettere.
Ned gjennom tidene var det sikkert mange jekter som ble satt opp her i Jektvika, som hadde et akkurat passende landskap for dette. For noen år siden fisket man med en kastenot et gammelt jektanker utenfor Petvik. Her, så vel som i Jektvika, finnes det ennå jernringer i bergene, boltet fast av jekteiere i hine tider. Så hadde man vel ikke funnet det godt nok med bare åborsteiner til feste for jektetrossene. Det var umaken verdt å sørge godt for jekten, for lot man den ligge på hamna vinteren over, gikk det ofte makk i den. En god jekt kunne med riktig stell vare 20—30 år.
Foruten de større jekter hadde man en mindre type av jektene, de såkalte tendringer. Disses lasteevne var fra 100 til 200 tønner og ble nyttet som fraktefartøyer på kortere turer til fraktning av sild, favnved, trelast m.v., samt til selskapsreiser.
I 1806 var der i Lofoten 79 jekter på tilsammen 927 lester. I 1819 var der bare 15 jekter på tilsammen 255 lester. I 1827 var der 23 jekter på tilsammen 470 lester. Den store nedgang i antallet av jekter 1806—1819 skyldes at der i antallet av jekter for 1806 er medregnet 50 bergenske jekter, som kom fra Lofoten, hvor de hadde tilvirket klippfisk. Til dette kommer at der i krigsårene 1808—1814 ble kapret noen jekter fra Lofoten av engelskmennene, og enkelte forliste også. I 1814 ble følgende jekter, som var på vei hjem fra Bergen, kapret på Stadhavet: handelsmann Dons' jekt, Hamnvik i Ibestad, Schønings jekt, Grøtøy, og handelsmann Tegnmanns jekt, Ballstad. Samtlige jekter med mannskap og den dyrekjøpte last ble ført til England. Fire år i forveien var Ballstadjekten, som da eiddes av Ole Hartvig Hvid, blitt kapret på Stadhavet av engelskmennene. Dette tap var så følelig, at Hvid, som bare noen år i forveien hadde kjøpt Ballstadøy, måtte gå fra stedet.
Men det har vært mange flere forlis enn vi vet å kunne fortelle om. Med freden kom jektefarten fort i gang igjen, og handelen med den. Jektene hadde således sin blomstringstid i 1700-årene og ut gjennom 1800-årene. «I den tiden var de kystens levende liv og det stolteste syn, når de i flokk og følge kom duvende for sine brede seil, ofte så tett at de dannet en vegg ut mot horisonten», skriver Ola Berg.
I 1860-årene begynte kystdampskipene å gå til Lofoten. I 1871 startet Nordenfjeldske og Bergenske lokalruter på Ofoten, Lofoten og Vesterålen. Dermed var en ny tid brutt frem. Jektefarten gikk nå smått om senn sin undergang i møte. Det samme skjedde med flere av de gamle gjestgiversteder. For handelen tok nå til dels nye veier. Men ennå i mange år seilte jektene, som de hadde seilt i århundrer, og vært livsnerven for nordlendingene gjennom skiftende tider og skiftende kår. —
Det har ut i gjennom tidene vært mange jekteskippere og jektestyrmenn her i Hol. Her skal vi nå prøve å følge de enkelte skipperleiers historie og nevne de enkelte jekteieres og styrmenns navn.
Skipperleier ble de gårder kalt, som der var knyttet bygdefarrett til. De eldste slike sikipperleier her i Hol må ha vært Petvik, Ure, Ramsvik, Berg og Svarholt. I hvert fall kjenner vi ikke til eldre skipperleier i Hol enn disse fem gårder. Hvem av dem som skal ha æren av å ha vært det eldste skipperleie, er det ikke mulig ut fra våre kilder å avgjøre. Den eldste foreliggende kilde, som forteller noe om disse ting, er et lensregnskap fra 1610. Av dette kan sees at det er to holsværinger som betaler skipperskatt: Per Steffenssønn, Ure, og Jacob Jennssenn, Petvik. Men en enda eldre kilde vet å fortelle om en Knud i Petteuig, som i 1563 var jekteskipper her. Etter ham var en Michel Nilsen jekteskipper i Petvik. Kanskje er det riktig å si at Petvik er det eldste skipperleie i Hol, ja på hele Vestvågøy for så vidt. Jektebruk, ser det ut til, har vært en eldgammel tradisjon her. Skippere her drev bygdefar til Bergen, og fikk, da dette ble påbudt, bevilling til å drive jektebruk og bygdefar. Gjennom et lengre tidsrom enn visstnok for noen annen gård i Hol har det vært drevet jektebruk i Petvik.
Den neste jekteskipper i Petvik var Gregers Michelsen, som døde i 1670-årene. Gården gikk da over til hans sønn, Hans Gregersen, som hadde jekt som han drev bygdefar med. Dette blir opplyst i manntallet i 1701. Hans Gregersen døde i 1722, og Petvik gård ble noen år senere solgt til Hartvig Mogensen Jentoft, som bodde her som jekteskipper og gjestgiver til sin død i 1784. Hartvig Mogensen Jentoft var en stordriver, som hadde opptil 3 jekter i gangen, nemlig 2 større som seilte på Bergen, og en mindre, en såkalt tendring, som foretok kortere fraktturer. I Jektvik hadde han sine jektenaust og storbåtnaust. Her ble jektene satt på land i vinterhalvåret, og herav har gårdsparten Jektvik sitt navn. Hartvig Mogensen Jentoft vernet iherdig om sin bygdefarrett. Det kan en se av flere saker som han hadde gående ved Nordland lagting, som følge av krenkelse av hans rett av andre jekteskippere. Gamle Jentoft drev også en tid handel med salt her i Petvik. Saltet hadde han liggende lagret i en sjøpakkbod.
Sønnen, Hartvig Hartvigsen Jentoft, overtok bygdefaret i 1785. Han eidde 2 jekter, liksom faren. Den største av disse var «Grethe Maria» på 80 lester. Den andre het «Sara Rasch» og var på 50 lester. Denne jekten var oppkalt etter hans mor, datter av presten i Folda, Johannes Rasch. Jentofts forretningsforbindelse i Bergen var kjøpmann Ove Holm.
Hartvig Hartvigsen Jentoft døde omkring 1802, og hans eldste sønn, Erich Spore, døde noen måneder senere om bord på farens jekt på tur til Bergen. Deretter gikk det nedover med skipperleiet Petvik. Om dette heter det i et kildeskrift fra 1802, det året far og sønn døde: «Fra eldgammel tid har beboerne (av Petvik) vært forundt gjestgiver- og handelsfrihet, liksom også at stedet i et like stort tidsrom har hatt bygdefarrett. Men ved den siste beboers og dennes fars nær påfølgende dødsfall, har så vel gjestgiveriet som bygdefaret opphørt».
Den første skipper vi vet å fortelle om i Ramsvik var Michell Bjørnsen, far til bondelensmann i Buksnes og Hol, Bjørn Michelsen, som også bodde i Ramsvik og var en meget velholden mann. Ved hans død i 1681 utgjorde boets midler 1050 riksdaler. En kan ikke med sikkerhet si om Bjørn Michelsen drev jektebruk. I et lensregnskap fra 1652, altså flere år etter at Bjørn hadde overtatt Ramsvik gård, er han ikke nevnt blant dem som betaler skipperskatt og eier jekt. Enken etter Bjørn, Anne, giftet seg kort etter Bjørns død med Hans Olsen fra Vågan, som dermed overtok Ramsvik gård og som var skipper på egen jekt. Han ble også senere lensmann, liksom sin forgjenger, Bjørn Michelsen.
Hans Olsens etterfølger på Ramsvik gård, Joen Larsen, drev ikke med jektebruk. Det gjorde derimot Hans Hansen, som overtok gården etter ham. Denne Hans Hansen var muligens sønn av Hans Olsen. I en «designasjon» over jekteskippere fra 1731 er Hans Hansen, Ramsvik, nevnt som en av de tre jekteskippere i Hol. De to andre var Hartvig Jentoft, Petvik, og Jens Andersen, Sennesvik. Petvik og Ramsvik hadde altså pa denne tid hver sin jekteskipper, og at disse to ikke alltid har kommet gjodt ut av det med hverandre, kan vi se av en sak som skipper Hans Hansen anla mot skipper Hartvig Jentoft for skade som Jentoft hadde påført ham ved å ta befraktere fra ham. Den 17. juni 1760 falt der dom i saken, og den lød: Niels Knudsen, Brandsholmen, bør fremdeles følge skipper Hans Hansens jekt med sitt gods til og fra Bergen. Hartvig Jentoft betaler saksomkostninger med 10 spesidaler.
Etter Hans Hansens død en gang mellom 1760/65 var Ramsvik gård en tid bortforpaktet til Hans Ulrik Rist, som drev jektebruk her. Han døde i 1774, 73 år gammel. I et fogdregnskap fra 1768 nevnes der i Petvik en styrmann som hette Ole Rist. Kanskje denne var sønn av Hans Ulrik Rist i Ramsvik? Når det gjelder Mogens Jentoft, som var eier av Ramsvik i tiden fra ca. 1770 til sin død i 1790, vet en ikke med full sikkerhet om han drev jektebruk. I en fortegnelse over jekteskippere fra 1778 finner en ikke Mogens Jentofts navn. Heller ikke i en liknende fortegnelse fra 1781 kan en finne hans navn. Begge år er det bare Hartvig Jentoft, Petvik, som betaler skipperskatt med 2 riksdaler i året. Enken etter Mogens Jentoft ble gift opp igjen med Frantz Matheson, som eidde Ramsvik til sin død i 1829. Heller ikke han har, så vidt kildene vet å berette, drevet jektebruk i Ramsvik. Men i hans tid bodde der en stund en styrmann og en seilmaker i Ramsvik, nemlig Christen Pedersen Hvidding og Petter Boeberg. De blir nevnt i folketellingen fra 1801. Men de må altså begge ha hatt sitt arbeid hos Jentoft i Petvik, som jo var den som hadde jektebruket, som den eneste i Hol på den tid.
Det ble Mogens Jentofts yngste barn, Jørgen Blix Jentoft, som ble den neste som drev jektebruk i Ramsvik. Han tok altså opp tradisjonen fra Hans Hansens og Hans Ulrik Rists dager. Han hadde i 1822 fått gården Berg av Matheson, og bodde der til omkring 1825, da han flyttet til Ramsvik. Han var gjestgiver, skipper og gårdbruker her i en lang årrekke. I et kildeskrift fra 1825 heter det: «To jekter går årlig herfra prestegjeldet (Buksnes prestegjeld) med fisk og tran til Bergen. Derav forliste den ene, for så vidt at den kun hjembrakte en del av sjøvann bedervede kornvarer, der er skadelig for sunnheten, hvilket man allerede sørgelig erfarer, da en del er syke allerede, uten at noen bekjent epidemi har hersket her. Hunger, sykdom og en del dødsfall, især blant unge mennesker, har skjedd her i prestegjeldet».
Her nevnes, som vi ser, 2 jekter i hele prestegjeldet. Den ene må da ha vært hjemmehørende i Ballstad, og den andre må ha vært Jørgen Blix Jentofts jekt. Kanskje drev han jektebruk alt i de par årene han bodde på Berg. Dette vites ikke sikkert, men er dog høyst sannsynlig.
I 1857 solgte Jørgen Jentoft gården Ramsvik til sin sønn Peder Edvard Jentoft, og flyttet så til sin datter Dorthea i Stamsund. Her døde han i 1868. Blant hans andre barn kan nevnes Jacob Lind Jentoft, væreier, handelsmann, skipper m.v. på Ballstadøy.
Peder Edvard Jentoft var skipper, gårdbruker og handelsmann i Ramsvik til i 1903, da han flyttet til fiskeværet Ure, som han eidde.
Den første jekteskipper på Berg var Olluff Jonssenn. Av en fortegnelse over skippere og styrmenn som i 1563 kom nordfra til Bergen med sine jekter, ser vi at her er også Olluff på Berg. Fra 1614 til 1632 var Berg fogdgård, men om fogden også drev jektebruk vet vi ikke. Det gjorde derimot Christen Fredrichsen, som vi treffer på Berg i 1648, samme år som Tredveårskrigen var slutt. Gårdens skyld var dette år 6 våger 1 pund og 6 mark, og den var uten sammenlikning den største gård i hele Hol. Også Aren Hemmingsen, som overtok Berg gård omkring 1652, hadde jekt. Den var på 10 lester. Det ser vi i et lensregnskap fra dette år.
I 1667 ble Berg gård sorenskrivergård, og den første sorenskriver som bodde her var Christopher Graa. Han var født i Danmark og døde på Berg i 1691. I 1658 fikk han borgerskap i Bergen. Han bodde da, så rart det kan høres, i Vågan. Da han kjøpte Berg gård, begynte han straks som jekteskipper. Han førte altså videre en tradisjon som hadde fulgt gården i omkring hundre år og kanskje mer enn det, for alt det vi vet. At han var sorenskriver ved siden av, ser ikke ut til å ha vært av noen betydning for ham. Graa var mer forretningsmann enn sorenskriver. Han eidde bl.a. også fiskeværet Brandsholmen, og her drev han forretning under vinterfisket, og hjemme på Berg resten av året. Men at han ofret seg i den grad for sitt jektebruk og sin handel, resulterte i at han ble satt under tiltale for slett embetsførsel. For å få beholde sorenskriverembetet, måtte han i 1667 oppgi sitt borgerskap i Bergen. Men jektebruket fortsatte han imidlertid med til sin død. Graa var en grunnrik mann. Han eidde et jordegods på 43 våger, spredt over hele Lofoten, dessuten også jekt med fullt tilbehør, og 10 båter, som fembøringer, åttringer og mindre båter. I Bergen hadde han en bror som var kjøpmann.
Etter sorenskriver Graa eiddes og beboddes gården Berg av en del sorenskrivere til 1767. Men ingen av disse drev jektebruk. Den siste sorenskriver på Berg, Thomas Winstrup, døde i 1767, og enken solgte da gården Berg til Anders Olsen, som drev handel og gjestgiveri på Berg, men ikke jektebruk. Da madam Olsen døde, ble Berg gård solgt til Mogens Jentoft, Ramsvik, og det var dennes sønn, Jørgen Blix Jentoft, som igjen tok opp jektetradisjonen fra gamle Graa's dager og drev jektebruk på denne gård. Men det varte bare de par årene fra 1822 til 1825, da Jørgen Jentoft flyttet til Ramsvik.
Svarholt var også et gammelt skipperleie. Den første jekteskipper vi kjenner fra denne gård er Søffren Rasmussen. I et lensregnskap fra 1652 står det skrevet at hans jekt var på 12 lester, og i skipperskatt måtte han betale 3 ½ daler. Hr. Søffren levde på Svarholt helt til 1675. Da vandret han bort og etterlot enken Brøndel tilbake på gården. Året etter hans død var der skifte etter ham, og det var ikke lite boet eidde: av Bergensgods var her 1 ½ tønne rug, 8 tønner salt, av gull, sølv og rede penger 502 riksdaler, 3 mark og 12 skilling. Tinn, kopper og dekketøy var her for 69 riksdaler, seng- og gangklær for 89 riksdaler og 3 mark. Dertil eidde boet 1 jekt med fullt tilbehør, verd 150 riksdaler, 1 føringsbåt, takst 20 riksdaler, 1 bygård med grunn og hage i Bergen, takst 330 riksdaler. Enken flyttet til Stamsund, som var underbruk under Svarholt. Sjøhusene, for jekten og andre fartøyer, hadde Søffren sikkert stående i Stamsund. Det egentlige jekteleie lå her, og her ble også jektene oppsatt for vintrene.
Jacob Sørensen, sønn av Søffren, overtok gården etter sin mor, Brøndel. Om han drev jektebruk, foreligger det ikke opplysninger om. I 1720 bruktes Svarholt (med Stamsund) av Iver Helt og Jonas Sivertsen. Iver Helt var f. 1691 på Værøy prestegård som sønn av sokneprest Iver Jensen Helt og hustru Sophie Hansdatter Jentoft, f. på Borge prestegård. Sophie var annen gang g.m. Hans Søffrensen, Ure, sønn av Søffren Rasmussen, Svarholt. Iver Helt var visstnok gift tre ganger, første gang med Siri, datter av Hans Gregersen, Petvik. Med henne arvet Iver Helt gården Indre Våje i Buksnes, og her døde han kort etter 1767. Iver Helt var altså bruker av Svarholt med Stamsund fra ca. 1720 til 1738, da han flyttet til Indre Våje, som skrevet står i gårdshistorien. Men han står i kildene fortsatt nevnt som bruker av en del av Svarholt — inntil 1745, da hans gårdpart på Svarholt ble lagt øde i noen år. Men det som her har interesse for oss, er at Iver Helt i hele den tid han bodde på Svarholt var jekteskipper. Sannsynligvis var det Hans Søffrensen, Ure, som hjalp Iver Helt til gården Svarholt og jektebruket der, da som nevnt både Hans Søffrensens foreldre og bror hadde bodd på gården.
Etter Iver Helt kan en ikke finne noe om jektebruk og skippere på Svarholt med Stamsund før i 1830, da styrmann Ole Andreas Myhre overtok denne gård. Han solgte Stamsund i 1850 til Nils Andreas Schøning og flyttet til Helle i Hol, hvor han døde i 1863.
Jektebruk ble det også drevet på Ure en tid. Per Steffenssønn var den første jekteskipper vi kjenner til på dette sted. I et lensregnskap fra 1610 ser vi at han betaler skipperskatt med 2 daler i året. I Sennesvik bodde samme år styrmann Per Gregerssønn. Kanskje var han styrmann nettopp på Pers jekt. Om Per Steffenssønn er videre å si at han eidde både Steine og Brandsholmen en tid. Så han har nok vært en mektig mann i bygden i sin tid, og jektene hans seilte nok mange ganger til Bergen med dyrebar fiskelast. Per Steffenssønn døde i 1619, og enken satt så med skipperleiet Ure til i 1628, da en Christen kommer hit til stedet, og kanskje giftet han seg med enken. Denne Christen var jekteskipper, det kan vi se av et lensregnskap fra 1641. Christen var skipper på Ure i mange år, og hans jekt gjorde nok i disse år mange «vendinger» til Bergen. Han nevnes ennå så sent som i 1661, men da er det også forbi med ham. Etter ham fulgte Hans Søffrensen, som vi har omtalt litt ovenfor. Men han var lensmann og befattet seg ikke med jektebruk, så vidt vi kan se.
Men Petvik, Ramsvik, Berg, Svarholt og Ure var ikke de eneste steder hvor det ble drevet jektebruk i eldre tider. Også i Sennesvik og på Finstad treffer vi på jekteskippere. Men det er ikke mange, bare et par på hver gård. Omkring 1731 møter vi for første gang en Jens Andersen Loss i Sennesvik øvre. Han var skipper, og døde 1741 om bord i sin jekt på tur til første stevne i Bergen. Året før hadde han overtatt sin svigerfars gårdsbruk. I 1785 fikk Sennesvik sin neste jekteskipper. Det var Jacob Falch. Han var fra Tjøtta på Helgeland. På Tjøtta ble det på hans tid drevet stort jektebruk, og Jacob Falch var allerede som unggutt med til Bergen. Snart ble han jekteskipper, og Jentoft i Petvik, som gjerne ville ha en dyktig mann til skipper, henvendte seg da til Falch og ba ham seile hans jekt til Bergen. Dette gjorde Falch, og så kom han da til Lofoten. Her ble han gift og bosatte seg i Sennesvik.
Tobias Bentsen, Finstad, drev jektebruk, fortelles det. Han døde i 1792. Hartvig Jentoft, Petvik, fant imidlertid ut at Tobias drev jektebruk ulovlig og overtrådte jekteartiklene ved bl.a. å ta befraktere fra ham. Han lot Tobias innstevne for retten. Den 31. oktober 1776 falt det dom i saken ved Steigen lagmannsrett. Den lød på frifinnelse. Men likevel må Tobias Bentsen ha oppgitt sitt jektebruk. For i en fortegnelse over jekteskippere fra 1778 og 1780 finnes ikke Tobias' navn. — Til slutt skal en bare nevne at også Fygle en gang hadde jekteskipper. Men det var så langt tilbake som i begynnelsen av 1600-tallet. Og mannen het Lauritz og betalte i 1614 2 daler i skipperskatt, liksom Per Steffenssønn på Ure og Jacob Jennssenn i Petvik. På Steine bodde skipper Arnt Dahl, sønn av Andreas Dahl, Sennesvik. Han var g.m. en datter av Hartvig Jentoft i Petvik. Dahl omkom på sjøen i 1863 sammen med sin far, Andreas Dahl, som også var skipper. Johan Dahl, Kylpesnes, var likeledes skipper, og det var Nils Johan Hag også. På Helle bodde der mot slutten av 1700-tallet en jekteskipper som hette Hans Pauli Ursin. I 1780 sendte han til første stevne i Bergen en jekt, og til annet stevne to jekter, forteller en gammel kilde. Arnt Grav, Skaftnes, var også jekteskipper. Han hadde selveiende jekt og seilte først med jekten på Trondheims- og Helgelandskysten og senere nordover til Lofoten. Han var fra Ytterøy. På Apnes ble jekteskipper Hans Benoni født, sønn av Thomas Bjørnsen, Apnes. Han var eier av jekt «Minerva», som gikk under i Vestfjorden i 1876. Ved dette forlis satte Hans Benoni livet til. Herom er det fortalt i et senere kapitel.