JEKTENE SEILER OG HANDELEN GÅR
Lofotværingene har til alle tider vært henvist til sjøen for sin ferdsel. De lærte seg derfor snart til å bli dyktige sjøfolk og fiskere, og det samme var tilfelle med nordlendingene (håløygene) overhodet. Og i samsvar hermed ble de på et meget tidlig tidspunkt også mestere i båtbyggingskunsten. Allerede langt bak i sagatiden var de på handelsferder til utlandet, og måtte til dette bruk ha større sjøgående farkoster. Vi hører om Raud den Ramme fra Salten, om Ottar fra Lenvik og Tore Hjort fra Lofoten at deres skip var store og rikt utstyrt, og da kong Olav Trygvasson lot bygge sin bekjente «Ormen Lange», tok han som mønster håløygenes skipstype. Det er denne samme skipstypen som går igjen i våre dagers nordlandsbåter, fra fembøringen til kjeksen. Det var i første rekke handelen som tvang de gamle nordlendinger til å anskaffe seg gode skip. Fisken, ved siden av huder, skinn og andre slike produkter, var deres viktigste utførselsvarer. Åkerbruket var det smått stell med, og for å skaffe seg matkorn måtte de drive byttehandel. Korn var en dyrebar vare for dem, det måtte hentes langveis fra, og prisene kunne variere sterkt, opptil 2-300 prosent. Gamle nordlendinger nevnte, som vi har hørt, mat av mel og gryn som «gudslån», det var et lån, en gave fra Gud som en måtte fare varlig med, og intet måtte gå til spille. — Slo fisket feil, hvilket ofte var tilfellet, og steg samtidig kornprisen, ble det smalhans i mange fattige hjem. Det betydde dog mindre om prisen gikk opp, bare det var fisk nok å få opp fra sjøen. I de eldre tider, iallfall fra vikingetiden, var det nordlendingene selv som ad direkte vei besørget eksporten og importen. Senere, vet vi, kom denne handelen på Bergen og Trondheim, særlig Bergen, hvor hanseatene hersket i flere hundre år. Fra først av fikk disse tyskere lov til å handle bare fra korsmesse om våren (3. mai) til korsmesse om høsten (14. september), eller fra vårstevne til høststevne, men siden ble de «vintersittere», og omkring 1350 stiftet de Kontoret på Bryggen, som bl.a. også tok seg av privatavtaler overfor nordlendingene. Dette skaffet imidlertid den nordlandske fisken et stabilt marked, og Lofotfisket ble fra nå av en storbedrift, som forutsatte et helt europeisk marked. Avsetningen øket, livsmulighetene bedredes og folkemengden ute langs kysten gikk sterkt fram. — Et typisk eksempel på framgangen i denne tid har en fra Ytre Senja, hvor det var 6 kirker eller kapeller, mot nå bare 2, og en liknende utvikling kan en sikkert regne med også her i Lofoten.
Ved begynnelsen av 1300-tallet kunne derfor nordmennene slå seg ned langs Finnmarkskysten, hvor der før hadde vært liten eller ingen fast norsk bosetting og bebyggelse.
Likevel så en med stor misnøye på dette Hansaveldet og ville ha det fjernet. Og i begynnelsen av det 17. århundre var Tyskerbryggen igjen overveiende norsk. Hanseatene hadde da sittet inne med en stor del av Nordlandshandelen med fisk siden begynnelsen av 1100-årene.
Men også Trondheim hadde sin betydelige andel i Nordlandshandelen. Således berettes det at kong Sverre ved Raudaberg i Statsbygda i 1177 møtte en flåte på 50 hyrdinger, som just kom fra Lofoten og skulle til Nidaros og bygdene deromkring. — Det var ved den tiden en mynt som kaltes «vågasølv», noe som viser den store pengeomsetning som knyttet seg til Vågar (Vågan), alt skapt ved fisken, og Vågan var da en av landets få kjøpsteder, og den eneste i Nord-Norge.
Ved 1500-tallet sluttet mellomalderen. Historiens blad ble vendt verdens ansikt ble omskapt ved de store oppdagelser som fant sted ved denne tid. Columbus fant Amerika, Luther kom med sin reformasjon, boktrykkerkunsten ble oppfunnet, og også andre betydningsfulle forandringer ble gjort. Den nye tid setter inn.
Også handelen på Nord-Norge ble nå etterhånden delvis omformet, dog ikke slik at nordlendingene selv, som i gammel tid, seilte med sin fisk, sin tran og sine andre produkter til Bergen eller utlandet, men det kom et sterkere innslag av trønderske handelsmenn her nord. Bergen har aldri hatt noe juridisk handelsmonopol i Nordland, Trondheim var likeberettiget; likevel var det Bergen som trakk den alt overveiende del av Nordlandshandelen med fisk og fiskeprodukter til seg, hvilket en offisiell oppgave fra 1801 viser. Det året kom det av jektladninger, fraktet av Nordlendinger, 175 til Bergen, ingen til Trondheim, 1 til Molde og 1 til Kristiansund.
Men til gjengjeld tok Trondheimsborgere sin mon igjen som utliggere og bissekremmere her nord. Denne handelen var underlagt bestemte regler, som dog lite ble overholdt. Fra denne tiden er det vi har de såkalte borgerleier her nord, og det var mange av dem. — Ved en forordning av 7. august 1697 om «Kremmere og Kremmerleier i Nordlandene» ble det bestemt, at amtmannen på statens vegne skulle ansette «edrue, bekvemme og skikkede menn, som skal begegne bonden sømmelig og i det minste hvert år gjøre avregning med ham». — Kremmerne skilte seg fra borgerne bare derved at de også fungerte som offentlig ansatte gjestgivere, og at de ikke var borgere av noen by. De måtte bl.a. ikke drive handel i en annens distrikt eller med en annens kunder.
Et slikt kremmerleie og gjestgiversted var Ballstad, og Kremmervika har sitt navn etter dette. I folketellingslisten for 1801 står under Ballstadøya anført om en kjøpsvenn at han bor i gjestgivergården.
Ved forordningen av 1697 var i realiteten grunnlaget lagt for den nordnorske handelsstand på landet. Av Trondheimsborgere ble det stadig ferre, og etter 1830 ble ingen slike utnevnt. De offentlig ansatte kremmere, som da var de eneste faste landhandlere, var priviligerte inntil handelslovene av 1857 og 1866 gjorde en forandring heri.
I Bergen stod hver bonde og kremmer fra Nordland i fast samhandel med en kjøpmann, utrederen som han kaltes i lovspråket, og denne kjøpmann eller utreder forlangte at fiskeren (bonden) bare skulle selge og kjøpe hos ham. Gjelden hadde tendens til å vokse, men fiskerne hadde mange utveier til å lure seg unna forpliktelsene. Regjeringen gjorde meget for på den ene siden å sikre fiskerne, som de økonomisk underlegne, mot urett, og på den andre siden gi forretningsmannen sikkerhet mot tap og bedrag. Fiskerne hadde således krav på å bli rustet ut med hva de trengte, uansett den gjeld de måtte være kommet i. Fikk man ikke det man behøvde, var man fri; ellers var man bunnet til sin utreder inntil gjelden var betalt.
I forordningen om fiskeriene nordenfjells av 12. september 1753 heter det: «Dog bør sådan gjeld ikke reise seg av annet enn hva kjøpmannen til utenbygdsmannens nødvendighet av fiskeredskap, materialer, korn, brennevin, kramvarer og desslike fornødne ting kan ha forstrakt, og ikke av sterkt øl, viner og annet sådant». — Brennevin var, som en ser, regnet blant de fornødne ting, den skulle kanskje erstatte kaffen som ennå ikke var blitt menigmanns daglige drikk.
Gjennom siste halvdel av 1700-årene og fram til krigen i begynnelsen av 1800-årene, var det gode tider i Nordland. Fisket slo jevnt godt til, fiskeprisene var høye og folk hadde bra utkomme. Rundfiskprisen var steget med omlag 500 prosent, slik at den i 1768 var oppe i 1½ riksdaler (ca. kr. 4,80) pr. våg (18 kg.). — Det må da ha vært en elendig lav pris på fisken før denne oppgangstid.
Etter en visitasreise i 1770-årene skrev biskop Borg i Trondheim: «Den nordlandske isolasjon synes i alminnelighet temmelig å inklinere til lathet, dovenskap og deslike laster, som foruten uorden i det moralske, tillike fører største tap og skade med seg i det huslige. Deres hengivenhet til havet og fiskeriet, er nesten in excessu (overdreven).
Amtmann Knagenhjelp på Bodøgård sier hertil, at «lathet og dovenskap er fremherskende feil udi nogle egne, dog kan eller bør den ikke være en alminnelig nasjons feil, ti i alminnelighet gis det i de tvende søndre fogderier, Helgelands og Saltens, som utgjør den største del av amtet, især til lands og i fjordene for det meste hurtige og med arbeide idelig beskjeftigede folk. — Derimot ute ved havsiden er lathet og dovenskap mere, ja fast ganske alminnelig. Der er lathet for de aller fleste forbunden med jordbrukets forsømmelse, med fattigdom, med usunnhet, og der er folkemengden størst. Årsaken til sådan der befinnende dorskhet er formentlig først den der idelig vedvarende tykke, tåkete og fuktige luft der forårsaker skorbutiske vesker (skjørbuk) og et tykt slimaktig blod».
Amtmannen foreslo at hvis ikke nordlendingene selv ville skikke seg ordentlig, fikk lovgivningen ta hånd om dem. — Handelen burde bare «bestå av grovere lerreter og klæder, vadmel, fiskeredskaper, forarbeidet jern til bondens bruk samt andre grove og durable varer». .— «Derimot bør de (borgerne og gjestgiverne) ikke føre, eller ha i deres kramboder opplagt og selge fløyeler, damasker, noen slags silketøy, fine stoffer, sirser, fine lerreter, kammerduk, silketørklær. silkebånd eller fine kniplinger — — på det at almuen ikke skal forlede til derpå å forøde sin velferd».
Disse forslag rammet nok Buksnesværingene som slag for brystet, for vi hører annet steds, at folk her i bygden ville være svært «fine» på det i hin tid.
De gode tider hadde således skapt en viss flotthet blant almuen. Det er nok ikke slik å forstå at fiskerne og bøndene var i ferd med å bli ødelagt ved vellevnet, de var bare i ferd med å omlegge sine livsvaner. Men mange av embetsmennene forstod det altså slik at dette kunne bære like i fordervelsen. .— At det gikk mye mer av «flaskedrikken», fremgår derav, at mens en gjestgiver, som før neppe kunne selge mer enn 4-6 tønner enkelt brennevin om året, gikk omsetningen nå opp i mer enn 100 tønner. Og tevann, som tidligere bare var i bruk hos de distingverte, måtte nå også enhver bonde ha, ja endog unge gutter, «når de skal søke et fiskeri, må ha sin tekjel med». — Også kaffen har nå på sine steder tatt slik overhånd, at der gis de bondefamilier som neppe lar seg nøye med en våg om året. Sukker- og maltforbruket står i forhold hertil. «Uten tobakk kan ingen mannsperson leve fra den tid han kommer såvidt at han kan ro en åre i en båt. Hva penger der således må gå ut av Nordlandene til disse få poster, er umulig å kunne tro.
Men daglig erfarenhet og almuens bestandig tiltagende fattigdom bærer derom vitne nok», anfører bl.a. foged Arnkitl på Løp i Salten til Rentekammeret.
Mathias Bonsak Krogh, den første biskop i Nordlandene og Finnmark, bosatt i Vågan, som langt fra selv var noen avholdsmann, tok opp en forbitret kamp mot drikkeriet. Som det beste middel anbefalte han, merkelig nok, at hver bonde skulle få lov å brenne selv. — Mindre drikking kunne vel neppe dette føre til, men det ville kanskje falle noe billigere.
Slemt var det nok med drikken, og ille var det kan hende med dovenskapen, men begge deler er nok skildret med litt for dystre farger. Og at det især er folket ute ved kysten som blir karakterisert som dovne, rammer jo lofotværingene på det føleligste. Det kan ikke nektes.
Likevel tør vi nok påstå at de slett ikke lå på latsiden når det var fisk i sjøen og fortjeneste å hente. De skulle jo ha finere klær, god mat og fremfor alt godt drikke, te, kaffe og brennevin. Derimot tok de det nok ikke så nøye når det gjalt jordbruket. Det fikk på de aller fleste gårdene ha det som det kunne.
I de gode år før krigen kom i 1807, var det flere nordlandske handelsmenn som slo seg opp, som vår og høst reiste til Bergen med en eller to jekter, og kunne selge for egen regning et par tusen våg rundfisk under hvert stevne, og dessuten noen hundre tønner tran og rogn.
Ole Jentoft fra Buksnes nevnes som en av dem. — Bergenserne så ikke med blide øyne til dette, og på «Kontoret» ble det omtalt som en halvt illegitim forretning, for storparten av disse fiskelastene sine hadde disse Nordlands-kjøpmenn sikkert kjøpt av fiskere som rettelig burde ha levert sin fangst på Bryggen for gjeld.
De siste år før krigsutbruddet i 1807 var glimrende tider for Nordland. Noen år tidligere var skottlendere begynt å tilvirke klippfisk på Møre, og nordmennene tok snart etter og lærte seg å tilvirke selv. Men det ble snart for lite fisk å få på Møre, og så måtte råvarer hentes fra Lofoten. I 1793 kom de første kjøpefartøyer fra Kristiansund til Lofoten, senere kom der også fra Bergen, og vel også andre steder fra. Vinteren 1801 var det 50-60 bergenske kjøpefartøyer i Lofoten, året etter var der omkring 200 oppkjøpere til stede under Lofotfisket. Fiskerne solgte nå mot kontant betaling i selve fiskeværet. Det ble konkurranse og prisstigning — og penger i pungen. — Men dårlige tider vendte tilbake.
Fra gammel tid var det en fastboende klasse av handelsmenn i Nord-Norge, med tradisjoner helt bakover til mellomalderen, de såkalte setesveiner. I 1533 var det 5 slike i Lofoten og Vesterålen. De hadde, mener man, bl.a. som oppgave å kreve inn bispens fisketiende og avgiftene av erkestolens jordegods nordpå. Disse setesveiner antas å ha drevet handel, dels for erkebiskopens og dels for egen regning, og de drev også med jektefart til Trondheim og Bergen. Setesveinene sidestilles med knapene, et slags lavadelsmenn som førte adelig hjelm og skjold og hevet seg over den alminnelige bondestand. Siden ble dette knapenavnet brukt om alle som tilhørte den økonomiske overklasse i Nordland, enten de nå var større jordeiere eller drev jektebruk og handel, og knapenavnet holdt seg frem gjennom hele 1700-årene. — Bondehandel og jektebruk ble også drevet av prester og andre embetsmenn, som således konkurrerte med borgerne sørfra, selv om dette formelt sett var ulovlig. Disse handelsmenn og utredere fikk etterhvert en stor makt over sine skyldnere, og det hendte at bonden og fiskeren ble tvunget til å ro fiske for sin utreder eller seile på hans jekt som avdrag på gjelden.
De færreste av bønder og fiskere på denne tid kunne lese, og enda mindre skrive, og blant knapene selv kunne det nok være bare så forskjellig med begge deler. Man holdt regnskap seg i mellom ved hjelp av karvestokker. På disse lange trestokkene ble det skåret inn en strek for hver våg fisk skyldmannen stod i gjeld for hos utrederen. — Disse knapene seilte i eldre tid også på Finnmark med forskjellig slags handel, brennevin, tobakk, kornvarer og kramvarer, båter og trevirke, i bytte med tran og fisk. De kunne også selv drive fiske der oppe.
Gjennom lange tider var det strid mellom knapene og borgerne om handelen her nordpå. Borgernes enerett til handelen var faststått i deres privilegier, og de var for så vidt i sin fulle rett, når de klaget over knapehandelen. — Ved kongebrev av 14. april 1572 fikk nordlendingene lov til å handle innbyrdes i Nordland, og på dette rettsgrunnlag kunne nå knapene og andre her oppe drive sin handel i konkurranse med kremmerne.
Etter 1650 trengte Trondheimsborgerne seg stadig mere inn i handelen nordpå, og striden mellom dem og knapene fortsatte. På den tid drev alle fogdene i Nordland handel, ja skriverne og prestene med. Ennå i begynnelsen av 1700-årene var det flere prester og andre embetsmenn som var jekteeiere og hadde «bygdefar» i sitt distrikt. Petter Dass var, som vi vet, en av dem. Ved jekteartikkelen av 1739 ble det slått fast som en regel at jekteskipperne skulle være bønder, og etter hvert sluttet da, først og fremst prestene, men snart også de andre embetsmenn å holde jekt. Knapene (bøndene) ble nå enerådende i jektebruket her nord, inntil de fra omkring 1770 for en stor del gikk opp i den nye privilegerte handelsstand, gjestgiverne.
Den eldste av disse gjestgiverbevilgninger i Nordland ble gitt 18. oktober 1762 til den velkjente Arnt Schøning, på krohold i Kabelvåg, og i årene fremover ble det så utstedt flere slike bevillinger, slik at det alene i Lofoten og Vesterålen i 1800 var 46 gjestgivere og 20 skippere, men bare 3-4 borgere (kremmere) tilbake. Disse hadde således i lengden ikke kunnet holde det gående ved siden av den nye fastboende handelsstand. — I 1830-årene var det i Lofoten og Vesterålen 52 gjestgivere, alle med handelsrett.
De fleste av gjestgiverne var også jekteeiere og skippere, og de hadde allerede omkring 1800 overtatt mesteparten av jektebruket nordpå. På denne måten kom gjestgiverne til å dominere overalt fra 1790-årene og utover. Bondehandlerne, knapene, måtte etter 1797 enten gi opp handelen eller bli gjestgivere her oppe.
Gjestgiverne betalte vanlig 4 riksdaler årlig i jekteskipper- og handelsskatt, foruten gjestgiverskatten og en hel del andre skatter. Gjestgiverskatten var nokså forskjellig, ettersom omsetningen på stedet viste seg å være. I tiden fra 1770 til 1813 var avgiften vanligvis 3-4, opp til 6-8 riksdaler. Men for enkelte gode handelssteder kunne den gå opp i 10-12 riksdaler, ja for de beste Lofotværene 20-24 riksdaler.
Med utgangspunkt i gjestgiveriene vokste flere av de kjente store handelsstedene frem her i Nordland og Troms, handelssteder hvis navn ennå kaster glans om seg. Men tidene har skiftet på nytt og de aller fleste av disse gamle, ærverdige handelsstedene kaster i dag bare en svak avglans av fordums storhet og makt, og av noen er det bare tomtene tilbake.
De bygde stort og ruvende, flere av disse gamle gjestgivere, de ville ha det romslig omkring seg og sparte ikke på dalerne, når det gjaldt å vise at her var det storfolk som holdt til og hadde sitt virke av mange slags, knyttet til jordbruk, handel og sjøfart. Det var mektige menn, i kraft av sin velstand og sin overlegne økonomiske uavhengighet, og de fleste av dem var myndige herrer som den fattige meningmann hadde å underordne seg. Men storsinn hadde de også, flere av dem, og sjelden lot de trengende gå uhjulpne bort.
Gjestfriheten var noe selvsagt i disse storgårdshjem, som den også var det ute blant almuen.
Det er fra disse handels- og eiendomsherrer vi har betegnelsen «neskonger». — En slik stor herre var, skriver Ytreberg i sin utmerkede bok «Nordlandske Handelssteder», Hartvig Jentoft i Petvika, på en gang bygdefarskipper, gjestgiver og handelsmann, gårdbruker og fisker, og denne allsidigheten i erhverslivet preger de fleste større stedene her nord.
Tengmann på Ballstadøy var også en av de store, men om ham og andre på dette sted, Buksnes eneste større fiskevær og gjestgiversted, vil det bli gjort nærmere rede for i et senere avsnitt.
Et innslag i handelen, også her i Lofoten, var den såkalte russehandel. Russerne begynte å vise seg lengst mot nord allerede tidlig i 1700-årene, og etter hvert trakk de seg lenger og lenger sørover. Det vakte motstand fra Trondheimsborgerne, men russeskutene fikk myndighetenes tillatelse til under uvær eller av andre årsaker å søke inn til kysten og selge sine beholdninger av varer, hvis almuen var i nød for fødevarer, og under dette skalkeskjul fortsatte russehandelen fra 1760-årene av og øket med tiden. Da det ved denne tid inntraff en rekke misvekstår her nord, med nød blant folket, kom russernes leveranser vel med. Det verste av disse nødsårene var uåret 1773, som en ikke hadde opplevd maken til i mannsaldere. Korntilførselen sørfra sviktet i høy grad, og nå var det russerne med sine lastede skuter som hjalp. Det var nå, som i uår også senere, russemelet som for en stor del holdt liv i folket i de nordlige strøk av landet. Myndighetene innså at handelen med russerne var nødvendig, og den ble så ordnet i helt lovlige former.
Disse russeskutene med sin handel opptrådte helt nedover til Salten og Helgeland. I september 1796 var et enkelt russefartøy i Lofoten og kjøpte fisk. I Nordlands amt fikk russerne ved loven av 9. august 1839 tillatelse til å drive kjøp av råfisk på Andenes, Langenes, Breistrand, Hovden og Værøy i Vesterålen, og på Røstnesvåg, i Lyngvær, Mortsund og Ure i Lofoten. Fra 1875 fikk russerne på disse stedene også kjøpe saltfisk i makketiden. Det var dog særlig sommerfisken i makketiden som fikk god og sikker avsetning til russerne, som til gjengjeld skaffet oss mel- og grynvarer samt trematerialer. Nordpå Andenes og Langenes holdt denne russehandelen seg helt til forrige verdenskrig, og lenger nord, i Troms og Finnmark likeså.
Nordlendingene måtte, som vi tidligere har nevnt, nødvendigvis bli et sjøfarende folk. Det var havet, og så godt som det alene som skulle skaffe dem livsoppholdet. Skulle de ut på tokt og på reiser, var det båten som også da måtte gjøre tjeneste. Veiene over land var de fleste steder stengt av høge, bratte fjell eller av fjorder som gikk på tvers av reiseretningen.
Hvordan de eldste båtene så ut, vet en ikke så nøye, men frem mot sagatiden kjenner en typen, som da var kommet i bruk, vikingeskipene. Nordlandsbåtene, som fembøring, åttring og de forskjellige mindre av arten, er direkte etterlikninger av vikingeskipene. Det gammelnorske ord byrding er roten til ordet børing, fembøring, en skute som bærer godt.
Men farten over lengere avstander langs kysten, til Trondheim og Bergen, med stor føring krevde etter hvert større farkoster med stor lasteevne. Jektene ble skapt og kom i bruk. En mener de har fått sin form i slutten av middelalderen, altså i tiden mellom 1800- og 1500-årene, under påvirkning av hansakoggene, Den tverre akterenden, vegen og senere klaverbygningen er lån fra sydligere breddegrader, men den høye, brattreiste stevnen og det brede råseilet er ganske sikkert en arv fra gammel norsk skipsbygging. Jekta er således som skipstype en bastard, men den lå traust i vannet og hadde stor bæreevne.
Nordlandsjekt av den eldste typen. Den kunne gjøre Bergensturen, den også. (Etter tegning).
Den var i hundrer av år nordlendingenes frakt- og førselsskute og var det dominerende fartøy i kystleden mellom Finnmark og Bergen. — Av gamle bilder fra Bergen (år 1600) og fra Trondheim (1674) kan en se jekter på havna. De var tverr i akterenden, hadde veng og den høye, hornaktige stavn, så allerede på den tid var de kjente Nordlandsjektene fullt utviklet, selv om de senere fikk en noe annen og forbedret «arkitektur.»
Jektene bygget nordlendingene selv; de var fra sagatiden av dyktige skipsbyggere (knarresmeder), ja de rene mestre i faget. Fra Namsos i sør til Kvenangen i nord ble det bygget jekter, og vi hører om finnene — lappene — som flinke båt- og jektebyggere.
Jektenes størrelse var forskjellig, men de fleste fra eldre tid var små, i sammenlikning med de største jektene fra nyere tid. En fortegnelse fra 1652 viser at jektene på Helgeland da var på bare 9 lester i gjennomsnitt, i Salten, Senja og Troms på 13½ lester, i Lofoten på 15 lester, i Vesterålen på 21, og på Andenes på 23 lester (1 norsk lest var som kornmål 12 tønner ( en kornlest = 165 kubikfot huggen last, eller 130 kubikfot rund last, tilsvarende 2,08 registertonn).
I en melding fra 1768 heter det at det sjelden bygges større jekter i Nordland enn på 24 alens kjøllengde, og så store jekter var en sjeldenhet. En jekt av den størrelse bærer 6000 våger fisk og trenger 12 manns besetning, mens de mindre jektene klarte seg med et mannskap på fra 7 til 10 mann. Når det trenges så stor mannskapsstyrke, var vel grunnen bl.a. den at det store, tunge råseilet måtte heises med handmakt, senere fikk en jo veivspill til dette bruk og til bruk under lasting og losning av varer. — Jekter med et mannskap på mindre enn 7 mann kaltes tendringer. Men etter hvert ble jektene bygget større, og 10 manns besetning var da det vanlige, selv om enkelte jekter var så store at det krevdes en besetning på 12 mann, og enkelte riktig store fartøyer kunne ha opptil 16 manns besetning. Men så store fartøyer var det i 17-1800-årene sjelden å se; de var på omlag 50 lester, mens den vanlige størrelse i den tiden dreide seg om 20-30-40 lester, etter som det ansåes påkrevet.
En jekts varighet kunne variere sterkt — etter det pass og det stell den fikk, fra 15 til 30 år, og verdien var også høyst forskjellig, men dreide seg for en ny jekt til omlag 3-500 riksdaler. Sammen med gjestgiverne og oppgangstiden steg imidlertid også jekteprisene meget. Ved 1812 ser en nevnt priser som 1200 riksdaler, og 15-20 år senere var prisen kommet opp i 3-4000 riksdaler.
Opprinnelig var jektene klinkbygget på spant med jernnagler, senere ble det også kravelbyggede fartøyer, eller det ble lagt forhudning utenpå den gamle kledningen; men enda så sent som i begynnelsen av inneværende århundre, kunne en se klinkbygde jekter i kystleden med rundfisklast til Bergen. Gammelt og nytt holdt seg ved siden av hverandre.
De eldste jektene var lave forut og høye akter, og hadde et stort akterspeil hvori var innsatt vinduer, et på hver side. av roret. Først i 1860-årene ble springen høyere forut og lavere akter, hvorved akterspeilet ble mindre. Dette var delt opp i underspeil og overspeil. Bare forut og akter var der dekk, og på begge sider langs rekken en dekksgang mellom rekkene på et par fots bredde. Over rummet var det flaker (luker), som med tørrfisklast ble lagt oppå farmen. Under dekket forut var der opprinnelig rum bare for proviant og inventar, først i 1860-årene ble det her innredet lugar for mannskapet, mens hele mannskapet tidligere holdt til akter i kahytten, som kaltes veng. Denne var da større enn den senere ble og var inndelt i to eller tre rum, et lite, styrmannskammeret, for skipper, om han var med, og her var det en liten ovn, dobbelt så stort var rummet for mannskapet, hvor der til kokning var innmurt en grue med klebersteins plate over og med rør av kleberstein opp gjennom taket (dekket), og ovenpå dette et trerør. Det tredje rum var et w.c. I planken som dannet overgangen mellom over- og underspeil, var det utskåret to huller og dannet benk. Dette rum kaltes skarnskjulet. — Trangt var det nok i disse mannskapsrummene, hvor gruen tok en ikke liten del av den spartansk tilmålte plass.
De små jektene i gammel tid hadde krysstokk og store pullerter på hver side av den høye stevn. Dette forsvant etter hvert, bare stevnen ble stående gjennom alle omskiftelser. De første to ankre med tilhørende ankertau (ankerstreng). Før ankeret kom i bruk bruktes det dregger, først i 1830-40-årene kom kjettinger i bruk med tilhørende ankerspill. Av annen fortøyning førtes en eller to såkalte tørntrosser samt et kabeltau som kaltes rubb. Når jektene skulle løyse for avgang, ble — når det ellers var påkrevet — en tørntrosse ført i land og festet rundt en stor stein, en såkalt åbor, for at jekten kunne svinge under denne og få seilet under vind. — Seilet var det karakteristiske rektangulære, som etter jektens størrelse kunne være en 11-12 meter bredt og en 15-16 meter høyt. Øverste del av seilet var et helt stykke kalt forseil, og under opptil 5 bonet, som lett kunne fjernes når det skulle minskes seil. Disse bonet var lisset til på en særegen måte, og å kle dem unna gikk raskt fra hånden. Over storseilet førtes gjerne ett toppseil, og i den senere tid førte de fleste jektene også stagfokk.
En kan som regel si at jektene bygdes i det distrikt hvor rederiet hørte til, ofte på selve gården, om dette nok var sjeldnere her i Lofoten, hvor iallfall i senere tid alle jektene ble kjøpt sørfra, Helgeland eller Namsen. —Mot avgift ble man anvist jekteved i statens skoger, og det fantes mange dyktige «jektesmeder» som bygde jekter, i regelen på akkord. De fleste jektene ble bygd bare etter øyemål, uten tegninger og modell. De svære masteemner kom gjerne fra skogene i Namdalen, for masten måtte være hel, uten skjøyte. — I 1770 var der ikke lenger brukbar jekteved i Senja, så en måtte da kjøpe sine jekter fra Salten eller sønnenfor.
Skipperleier kaltes de gårder som der var knyttet bygdefarsrett til. Eieren var pliktig til å holde fartøyet i god stand, mens befrakterne måtte hjelpe til å losse og laste samt sette jekten på land om høsten.
Jekteeieren kaltes skipper, men det var ikke alltid han førte fartøyet, selv om han var med. I slike tilfelle var det styrmannen som forestod navigasjonen. Både jekteskipperen og styrmannen var aktede personligheter som nøt stor anseelse. Det heter fra den tid at «en skipper vitnet for 4, mens en styrmann vitnet for 2».
Som før nevnt utgjorde jektenes besetninger i gammel tid, og så sent som ved begynnelsen av 1800-årene 11-12 mann. Senere, da en fikk bedre utstyr og hjelpemidler ombord, ble mannskapsstyrken mindre, i 1850 8-10 mann og på slutten av jektenes periode 5-6 mann, etter fartøyenes størrelse.
Betegnelsen «lester» bruktes sjelden, da folk i alminnelighet regnet jektens størrelse etter hvor mange våger fisk den kunne bære eller hvor mange tønner den kunne ta. Den største jekt som overhodet skal være bygd i Norge, var på 1600 tønner. Det var «Bue Digre», bygd i 1868 av Benjamin Andersen, Ytteren i Rana. Da det var vanskelig å finne svært nok masteemne til et slikt stort skrog, ble den rigget med to master og ble således jektgaleas.
I 1563 var tallet på Nordlandsjekter 111, derav 27 på Helgeland, 24 i Salten, 21 i Lofoten og Vesterålen, 5 i Andenes og 12 i Troms. 100 år senere var tallet sunket til 79, men ved midten av det 18. århundre skal det ha vært omlag 300 jekter, og i 1806 kom det 233 Nordlandsjekter til Bergen, men her må tas det forbehold at samme jekt kan ha vært der to ganger. — Jektene hadde således sin blomstringstid i 1700-årene og ut gjennom 1800-årene. I den tiden var de kystledens levende liv og det stolteste syn, når de i flokk og følge kom duvende for sine brede seil, ofte så tett at de dannet en vegg ut mot horisonten.
Til mindre fraktninger på kortere turer hadde man de nevnte tendringer, som kunne laste 100-200 tønner. Tendringen hadde ikke tverrspeil akter, men var avrundet. Jektene i Nordland var gjerne de største og beste. Når de begynte å bli gammel, ble de ofte solgt sørover, hvor en kunne greie seg med billigere fartøyer, særlig til fraktning av ved. Det var nemlig jekter hele Vestlandet nedover, iallfall så langt som til Hardanger, og jekter i vedfraktning kunne en se på Bergens havn enda et stykke ut i det 20. århundre, de fleste fra Sogn. Det var små og som regel temmelig nedslitte fartøyer, som ved siden av de store og bedre holdte Nordlandsjekter gjorde seg svært lite.
I lange tider var det klage over mangel på skikkede jektestyrmenn i Nordland, og det kunne også være vanskelig å skaffe nok mannskap. Det vanlige var at jektene fra Nordland gjorde to Bergensturer om året, men noen av dem kunne også gjøre tre turer, når været var lageligt og det var last nok å føre.
Om høsten ble jektene satt på land de fleste stedene, men allerede tidlig på vinteren ble de skyvd på sjøen igjen, for å følge fiskeflåten til Lofoten, som opplags- eller som kjøpefartøyer — i den senere tid etter at klippfisk ble tilvirket, nesten alltid som kjøpefartøy.
Jekteskipperen hadde ved kontrakt plikt til å føre sine befrakteres varer med sin jekt, og var det ikke plass for alle varene i bygdefardistriktet ombord i hans egen jekt, skulle han sørge for skipsrum hos andre. Disse jekteskippere hadde sitt bestemte distrikt, og det var forbudt å ta fraktning fra en annen skippers område, unntatt i slike tilfelle, da en ikke kunne «hemle» alle varene ombord, og måtte søke skipsrum hos en av naboskipperne. Ingen befrakter måtte uten avtale forlate den skipper han hadde kontrakt med. Forlot noen sitt bygdefar på ulovlig vis, ble det bøter å betale, likesom det på den annen side var store bøter å betale for den skipper som narret en befrakter fra annen manns bygdefar.
De første navngitte jekteskippere og jektestyrmenn vi hører om her i Buksnes, finner vi i en skipperskatteoppgave fra 1610. Skipper og jekteeier Per Skøtte, Skotnes er da ilagt en skipperskatt av 2 daler, og Jacob Jensen på Bolle den samme skatt. Andre skippere her i bygda nevnes ikke dette år. — Styrmannsskatt betaler det samme år Gregus i Oppedall (Opdøl), med 2 daler, Per Edelesen(?) på Gjerstad, 2 daler og Christoffer på Haug, 2 daler. — I 1627 nevnes blant skippere også Jacob i Sund, og blant styrmenn samme år Peder Nilsen, Gjerstad, Jochum i Våje og Joenn på Haukland.
I 1618 oppgis det i hele Lofoten å være 23 skippere og 14 styrmenn. Videre 25 odelsbønder, 300 leilendinger, 257 husmenn, 81 full lottes drenger og 24 halv lottes drenger.
Flytter vi fremover på tiden til 1640 er der kommet bare nye menn til, bortsett fra Peder (Per) Edelesen, Gjerstad. Da er det følgende som betaler skipper- og styrmannsskatt: Michel i Offersøy, 1 daler, Jochum i Våje, 1 daler, Peder Paulsen i Vik, 1 daler, Baltzer Gjerstadneset, 1 daler, og Peder Edelesen, Gjerstad ,1 daler.
I 1661 er det blitt flere skippere. Nils Mortensen (tidligere foged i Senjen), Skotnes eier da en jekt på 10 lester, som har gjort en reise, det er selvsagt Bergenstur det her menes med. Lensmann Svend Jacobsen, Sund, en jekt på 6 lester, en svært liten altså, som har gjort en reise. Oluf Andersen, Gjerstad, en jekt på 18 lester — han slår fogden på Skotnes — som har gjort en reise, og Michell Lauridsen i Offersøy, en jekt, drektig 18 lester, som også har gjort bare en reise. Alle disse reisene gjelder for 1661.
Styrmannsskatt betaler det samme år følgende: Arne Hemmingsen, Sund, som har gjort to reiser nevnte år med sin hustru Annes jekt. .— Hermann Larssen, som har gjort to reiser med Nils Mortensens, forannevnte fogeds jekt fra Skotnes. — Zakarias Haukland, som har gjort en reise med Michel Lauridsens jekt fra Offersøy. — Søfren (Søren) Hansen, Våje, som har gjort en reise med Søfren Svartholts jekt.
I 1740 nevnes bare sorenskriver Bjørn Ursin, Gjerstad som jekteskipper, d.v.s. reder, og i 1770 nevnes for Hol og Buksnes som jekteskipper Hartvik Jentoft, Petvik, der betaler en skipperskatt av 1 riksdaler, og en handelsskatt, som gjestgiver, av 2 riksdaler.
Samme år omtales Trondhjemsborgeren Hans Rener i Ballstad, som betaler i handelsskatt 2 riksdaler. Andre handelsskattpliktige sees der ikke å være i Buksnes dette år, og 20 år senere, i 1790, er Rener fremdeles ene om handelen i Buksnes, på sitt kremmerleie i Ballstad. — 19. mars 1794 skriver Hans Rener skjøte til sønnen Jens Rav Rener på husene på Ballstad samt endel løsøre og en jekt, for tilsammen 1200 riksdaler.
I tiden etter 1800 gikk det mer og mer av bruk å sette opp skriftlige kontrakter, men man følte seg likevel moralsk bunnet av de gamle vedtakene.
Befrakterne måtte betale frakt til skipperen og føringslønn til mannskapet. Før 1739 fikk skipperen hver 20. våg fisk i frakt, og føringsmennene (mannskapet) det samme. Senere ble det vanlig at skipperen innkasserte både frakt og føring og betalte, sitt mannskap fast hyre for turen. Skipperen hadde oftest selv en del av føringen som sitt eget gods, og bare mindre partier kunne være fra andre i bygdefaret, og det som tilhørte andre, som regel bønder (fiskere), var det overlatt seglingskarene å ta vare på. Mellom hvert slikt parti ble det lagt gamle torskegarn, skillegarn som de kaltes.
Hyren for en seglingskar .— etter at en var gått over til hyringsmåte — var ikke stor just; enda så sent som etter 1900 var den vanlige mannskapshyre 40-50 kroner for turen. Skipperen holdt da kokematen, mens mannskapet selv måtte holde seg tørrmaten.
Det var omkring 1700, i Petter Dass' dager; vanlig med 3 stevner, første stevne ved korsmesse, 3. mai, det andre ved St. Hans og det tredje ved Olsok, høststemna som det kaltes.
Etter 1860-årene gikk tallet på Nordlandsjekter suksessivt nedover. Dampskipsfarten var da kommet i gjenge, og jegtene måtte finne seg i å bli akterutseilet — for så til slutt å forsvinne totalt fra kystledens bilde.
Det har vært ganske mange jekter og jekteeiere, skippere og jektestyrmenn her i Buksnes ut gjennom tiden, mange flere enn vi vet å kunne nevne. Men har det også vært bygget jekter her? En tør nok besvare dette spørsmål med ja.
Den 25. april 1772 bestemte Rentekammeret at alene innbyggerne i Salten, Lofoten og Vesterålen kunne hente sitt tømmer til jekter og mindre fartøyer fra Beiarns allmenningsskog, samt all annen trelast. Dette skulle da vise at det ble bygget jekter her i Lofoten i eldre tid, og det påstås at gården Jektvika ved Petvik i Hol har sitt navn av at bl.a. en stedsønn av F. Chr. Matheson, som var eier av Ramsvik fra 1795 til 1830, lot bygge en «råjekt» der. Men det er rimelig at det også andre steder i Hol og Buksnes var bygget jekter, selv om en ikke har stedsnavn å støtte seg til for denne antakelse. I nærheten av Jektvika lå de gamle store bygdefarsteder, Ramsvika til den ene siden, Petvika til den andre, Ramsvika i nord med to jekter i bygdefar, i sør Petvika med opp til tre jekter. I senere tid ble dog de fleste jektene bygget i Namsen, Rånen eller Salten, noen enkelte også i distriktene ved Trondheimsfjorden.
Det har som nevnt ut gjennom tiden vært mange jekteiere (skippere) og jektstyrmenn her i Buksnes, og vi skal her nevne dem ved navn alle som det har vært oss mulig å skaffe greie på, men det blir dog bare fra senere tid.
Ballstad var nok det første stedet her i bygda som hadde jekt og var bygdefarsted. Her var det kremmerleie og her ble det opprettet gjestgiveri. — Ole Hartvig Hvid, som i 1800 ble eier av Ballstadøya og som var den første fastboende handelsmann på stedet, var også jekteskipper, iallfall hadde han drevet denne virksomhet ved siden av gjestgiveri på det sted han kom fra til Ballstad, nemlig Selsøyvik, og en kan som sikkert gå ut fra at han fortsatte som skipper også etter at han hadde overtatt Ballstadøya. Johan Tengmann, som etter Hvids død i 1808 kjøpte handelsstedet, var jekteskipper og hadde bygdefar, han førte selv sin skute.
Tengmanns jekt ble i 1814 kapret av engelskmenn, og samtidig ble Dons jekt fra Hamnvik i Ibestad kapret. Dons forteller herom i sin beretning. Jektene hadde lastet i Bergen .— det var ikke mange jekter som besøkte Bergen dette år, på grunn av ufreden — og da de kom ut på Stadthavet ble det skodde. Kapringen av Dons' jekt fant sted den 29. juli, altså Olsokdagen, og den 5. august ble Schøning, Grøtøys og Tengmann, Ballstads jekter kapret. Det ble så bestemt at Schøningjekta skulle segle over til England, mens Tengmanns, som var meget dårlig, skulle tas på slep. Tengmannsjekta krysset etter den engelske fregatt. På fregatten var det svært pent overalt, forteller Dons, og der var 300 mann ombord. De første dagene vi oppholdt oss ombord i fregatten, hadde vi det nokså godt, men da mannskapet fra Tengmannsjekta kom ombord (den hadde vel ikke kunnet holde det gående ved sin kryssing), fikk vi ikke lov til å gå akterfor fokkemasten, fordi de (Tengmanns mannskap var full av utøy, da vi måtte være i lag og intet bytte hadde av hoser eller bukser hele tiden, før vi kom tilbake til Bergen igjen. — Med Tengmannjekta fulgte det en prest fra Værøy, som het Dahl. Han fikk lov til å være akterut sammen med de engelske offiserer. Forresten hadde vi det alle nokså godt ombord i fregatten. Natt til 15. august kom vi til Leith. Alle vi fanger ble da ført ombord i et gammel kassert krigsskip, og der slet vi meget ondt. Mange damer og herrer kom ut for å se på den rare koppen (jekta). Vi var der ombord (i det gamle krigsskip) i omtrent 14 dager, da kom det underretning om freden (konvensjonen til Moss), og vi ble da sendt hjem til Norge med en kutterbrigg. Det var en slem tur, man seilte så stenger og rår falt ned, og i le gikk vannet os stil knes. Under norskekysten ble det vindstille og alle mann ble da kommandert opp for å ro, — og så bar det inn til Feje nordenfor Bergen, hvor man ankret opp, og straks kom nordfarjektene ut med sine båter og hentet oss inn til byen.
En variasjon av denne beretningen går ut på at Tengmanns jakt ble kapret utfor Stadt — årstall nevnes ikke. Blant mannskapet var Petter Andersen og Andreas Gjertsen, begge fra Storeidet, og Jens Villassen fra Offersøy. Og så, fortelles det, at da engelskmennene bordet jekta, slo Petter Andersen den første fienden, som kom over rekken, i hjel med en spake. Samtlige av mannskapet sprang da i båten, med unntagelse av Jens Villassen. Alle måtte de forlate jekta snipp og snau, som de gikk og stod, og bli med i prisonen over i Skottland. Det var stor glede såvel blant fangene som deres pårørende, da de kom tilbake fra fangenskapet — selv om føringen var gått tapt, den føringen som folket her i bygda hadde gått og ventet på og satt sitt håp til. Det var jo barkebrødstid, som vi vet. Det fortelles at Jens Villassen ble kåret som kokk over i prisonen, og han så meget godt ut, ja var likefrem stokkfeit, da han kom hjem fra de skottske kjøttgryter.
Andreas Gjertsen hadde med seg fra Bergen endel penger til sin far. Da han så den engelske fregatt nærme seg og skjønte hva erinde den var ute i, løp han til sin kiste etter pengene og puttet dem ned i strømpeleggen og trakk støvlene utenpå, og slik berget han pengene, har han selv fortalt.
En Ole Andersen (Larsen) fra Farstad var også i prisonen — i flere år er det sagt, men hvilken jekt han var med, som ble kapret, meldes det intet om. Det må i så fall ha vært tidligere under ufredstiden, siden han ble sittende så lenge i fangenskapet, for som vi hører av Dons' beretning, ble fangene løslatt like etter fredsslutningen.
Nils Tengmann, Johan Tengmanns sønn, som overtok Ballstadøya etter sin far, eller rettere sagt sin mor, idet enken satt med stedet og gjestgiveriet i noen år etter mannens død, var også jekteskipper, han eide iallfall en galeas som han selv var fører av. En høst Nils Tengmann kom fra Bergen — det var nok fra siste stevne det året — med sin galeas, kom han i Vestfjorden ut for en forrykende østenvindskuling, eller storm som blåste stormasten overbord med rigg og seil og det hele.
Tengmann drev også med notbruk, og hadde flere slike i drift.
Jakob Lind Jentoft, som siden (1862) ble eier av Ballstadøya, hadde også i mange år jekt som seilte til Bergen eller på andre slags fraktturer, men han hadde leide styrmenn. En av disse var Hans Kristoffersen Walnum fra Heldalen ved Petvik. En annen var Nils Martin, som i lengere tid var fartøyfører hos Jentoft. Han var også høvedsmann og notbas i samme rederi. En tredje vil vi nevne ved navn var en Olai i Sandsund, som han ble kalt. Han drev i mange år notbruk for Jentoft, som var eier av to jakter (hornseilere), knyttet til notbrukdriften.
Tengmann — så er det sagt — hadde ofte sine fartøyer fortøyd i Slabursvika utenfor Gjermesøya, på nordkanten av denne, hvor det var god fartøyhavn; men om også Jentoft brukte denne havn, er det intet meldt.
Jakob Schøning Hansen, Ballstadlandet var jekteeier. Jens Pedersen, Horn, som senere ble hans svigersønn og eier av stedet, var fører av Jakob Hansens jekt. Senere ble han selv jekteier og var den første tiden sin egen styrmann. Senere ble hans eldste sønn Jakob Angell Pedersen styrmann. Jak. A. Pedersen var eier av to jekter, «Petra» og «Magda». Han var jektestyrmann i 25 år, men hadde i den siste tiden som regel leide styrmenn, Elias Iversen, Storeidet var en av dem. Jekt «Magda» forliste ved Ankersholmen i nærheten av Åmøyhamn på Nordre Helgeland den 15. september 1909, og var den siste nordlandsjekt, hjemmehørende på Ballstad.
Even Hansen, Lilleeidet kjøpte sin første jekt, antakelig i 1872 eller 73. Han var aldri selv fører av jekt, men hadde leide styrmenn, bl.a. Mathias Salomonsen, før Mathias selv ble jekteier. Denne Evens første jekt var ganske liten og klinket. Den ble på grunn av sin ringe størrelse kalt «Tretoffelen», men den var en god seiler. Senere kjøpte Even Hansen og Enok Hansen, Haug jekt i fellesskap, og Enok som første gang var jektestyrmann da han var bare 22 år gammel, ble fører av denne jekt. — På Lilleeide gård står det ennå en stump av masten til den eldste jekt som huggestabbe, idet denne ble hugget opp her.
Gamle jektestyrmenn var Benjamin Bjørnsen, Horn. Han ble skipper i ung alder og var fører av Ulrik på Vegsteins jekt. Benjamin omkom på sjøen i 1886. Mathias Knutsen, Horn og Michael Knutsen Berg, Skotnes var også jektestyrmenn, likeså en Pedersen på Ballstad. (Det var denne Pedersen som bygde den gård i Hattvika, som senere og fremdeles blir benyttet som telegrafstasjon. — Peder Hammer, Storeidet var også en kort tid, før han reiste til Amerika, jektestyrmann, idet han førte Jak. A. Pedersens jekt «Magda».
Mathias Salomonsen var nok ikke den første jekteier på Storeidet. Peder Olsen, Farstad, som i 1847 kjøpte seg gård på Storeidet, var eier av en råjekt, som han seilte med til Bergen. Han skulle være en velstående mann, og velstanden skulle skrive seg fra en perle han engang fant i Skulbruvannet. En får nå tro det, som vil.
Hemming Thomassen
Hemming Thomassen, Offersøy kjøpte sin første jekt, så er fortalt, i 1867. Det er imidlertid fra annet hold fortalt at han kjøpte sin første jekt da han ennå bare var 18 år gammel, altså i 1861, og han kunne da ikke selv være styrmann, da det i følge lov og vedtekter ikke var tillatt. Hvor om allting er, Hans Kristoffersen Walnum førte iallfall ett år Offersøyjekta. Det kan være Hemmings annen jekt som ble kjøpt i 1867. Begge jektene var av de mindre og de var gamle før Hemming kjøpte dem. Per Fjellom hadde den ene av dem under reparasjon, mens den stod oppsatt om høsten og vinteren. Jekteoppsettet her var enten på nordsiden av Hestneset på østsiden av pollen, eller nordom plassen Kvalen i Offersøy.
Kristian Jakobsen, Vold
Kristian Jakobsen, Vold, var eier av to jekter, som han selv var fører av. Det var begge gamle fartøyer, men han gjorde likevel flere Bergensturer med dem, den ene etter den andre. Den siste jekta hans forliste, det var iallfall før 1909. Mathias Salomonsen, Leknes, kjøpte sin første jekt i 1878. Den het «Sølvets håb» og var bygget av Nils Bjørum i Namsos og kostet 6400 kroner, forteller han selv. Jeg stod da med en gjeld på 5400 kroner, og det var mange penger den gang. Hans garantister var Hans Pettersen, Storeidet, Peder Sørensen, Våje og Nils Johan Eddisen, Hag. Denne jekt solgte han i 1889 til N. Kildal i Bangsund, som bygget Salomonsen en ny jekt, «Karoline», som han seilte med helt til i 1913, da den ble solgt til Sigurd Ellingsen, Å i Lofoten. Den eies nå av Dahl, Nusfjord og brukes som fraktskute med innsatt motor. — Dette var den siste jekt her i Buksnes. Salomonsen hadde da reist som fartøyfører i 42 år, og hadde aldri gjort havari av noe slag. Han kunne med rette føle seg stolt, da han forlot rorkulten og gikk i land.
Jørgen Pedersen, Ballstad var også jekteier, men ikke selv styrmann. Kristian Haagensen, Skotnes var hans styrmann i noen år.
Markus Busch, Skarsjøen var i mange år eier av jekt og var selv styrmann. Hans jekt ble under en storm revet løs fra sine fortøyninger i Skarsjøen og drev over mot Leirværet ved Mortsund, hvor den ble totalt vrak. — Hans sønn Haagen Busch, var i flere år jektestyrmann.
Fra 1800 har det således vært, det vi med sikkerhet kan si, følgende jekteskippere og styrmenn i Buksnes: Ole Hvid, Johan Tengmann, Nils Tengmann, Jacob L. Jentoft, Jakob Hansen, Jens Pedersen, Jak. A. Pedersen og Jørgen Pedersen, alle fra Ballstad. Markus Busch, Skarsjøen og hans sønn Haakon Busch, Ole Magnus Olsen, Skotnes, Kristian Haagensen, Skotnes, Michal Knudsen Berg, Skotnes, Nils Martin, Jens Strand, begge Ballstad, Pedersen, Ballstad, Peder Lenvig Olsen, Storeidet, Olai i Sandsund, Hans Kristoffersen Walnum, Heldalen i Hol, Mathias Knudsen, Horn, Enok Hansen, Haug, Even Hansen, Lilleeidet, Benjamin Bjørnsen, Horn, Johan Martnes, Gjerstad, Hans Pettersen, Storeidet, Nils Johan Edisen, Hag, (fra Reppe), Mathias Salomonsen, Leknes, Kristian Jakobsen, Vold, Hemming Thomassen, Offersøy, Elias Iversen, Storeidet, Ole Salomonsen, Storeidet (førte sin farbrors jekt, «Karoline» av Leknes), Johan Salomonsen, Leknes (likeledes fører av «Karoline»), Karl Borgen Moneset. — Men er nå dette alle jekteeiere og styrmenn i nevnte tidsrum? Sikkert er det noen flere, som vi ikke har kunnet sporet og spurt opp.
Av såkalte føringsmenn og seglingskarer har det vært mange, mange her i bygda ut gjennom denne tiden. Flere av disse var seglingskarer i en rekke år, andre bare i kortere tid, noen bare for en enkelt tur. Men til Bergen, minst én gang, skulle de fleste unge menn, det var nå likesom den store turen for dem, deres reise ut i den vide verden.
Går vi tilbake til tiden før år 1800, var det sikkert mange jekteeiere ut gjennom århundrene fra 14-1500-tallet, selv om det den gang ikke var tillatt for hvem som helst å begynne jektefart, bygdefar. Det var den gang, som vi har hørt,, forbeholdt bestemte personer, embetsmenn og knaper, senere gjestgivere og andre som satt inne med gammel rett til dette.
Michel Lauridsen i Offersøy, som døde i 1666, var jekteier, ja han skal ifølge den muntlige overlevering ha vært eier av 3 jekter, om samtidig eller etter hverandre, er ikke godt å si. — I 1610 betaler Per Skøtte på Skotnes og Jacob Jensen på Bolle skipperskatt med 2 daler hver. Disse to er da de eneste i Buksnes som sees ilagt denne skatt. I fjæren på Bolle ligger det store steiner, som en lenge har satt i forbindelse med jekter på stedet, såkalte åborsteiner som uten tvil er brakt dit. Her bodde jo fogder i gammel tid, og disse, vet vi, drev ofte med bygdefar. Og på Ballstad, som lå under Skotnes, har det sikkert vært drevet bygdefar fra langt tilbake i tiden. Kanskje var det også noen av bygdas prester som var jekteiere og skippere av sin egen fisk (tienden), samtidig som de tok med last fra andre, i likhet med Petter Dass og flere andre Nordlandsprester.
— Når jektene mot slutten av sommeren eller ved begynnelsen av høsten, etter endt sesong, skulle settes på land, var det å gå, eller ro, menn av huse for å hjelpe til med denne jektsettingen. Fra alle kanter av bygdefarsområdet kom det folk til stede, og det var meget av en begivenhet i det ellers vel nokså ensformige liv, ja det var som en festdag for hele bygdelaget. Kvinner kunne også være med — iallfall for festens og det muntre livs skyld. Og folk kom gjerne og la kreftene til, for det vanket både skjenk og god mat hos jekteeieren, så det kunne saktens bli mye more i blant,
Det gjalt å finne et høvelig sted langs stranda som oppsetterplass, en passe, ikke for bratt, men heller ikke for langgrunn fjære, og de gamle jektoppsettene ble jo brukt år etter år; men ble det flere jekter, måtte det finnes nye oppsettsteder. — Først var det å få masten rigget av og lagt ned. Det var ikke lite strev bare med det, og så var det å gå løs på selve skroget. Ved flo sjø, helst springflo, slepte man jekta opp til så langt den kunne flyte, og så bar det til med sterke tau i taljer og gnissende gangspill (krøppelspill); tak om tak, tomme for tomme måtte det tunge, vasstrukne skroget følge etter. Fort gikk det ikke, men det var så godt med det i eldre tid, folk hadde så velsignet nok av timer og døgn å ta av. — Det var nødvendig med stor mannehjelp. Selv om de gamle jektene ikke var så «åbella» stor, var det svær tyngde i dem, og «slippen» var dårlig nok. — «For én mann står ho, for to mann går ho», sa nordlendingen om jekta under oppsett. Lunnene den skulle gå etter måtte være både sterke og godt smurt, og så var det å «hal-i-å-hå» og «hal-i-å hei!» .— En slik jektesetting kunne vare både en og to dager, ja tre med, er det sagt. Men det var ikke onnetid med annet, og her var man i stort og godt lag — og det var ikke milevis mellom setterdrammene. «Hål-i-å-hå, hal-i!» — Av traktementet var Bergenskavringer eller «jektkavringer», som var særskilt innkjøpt til dette formål, det vesentligste. Jo, det var godt stell og god flina både i mat og drikke, — «hål-i-å-hei!»
Og endelig stod da jekta der den skulle være for overvintring. Nå ble den skrudd til værs med svære «jekteskruer» av tre, og så skoret og støttet godt av. Høsten og vinteren var lang, og en bar ikke været med seg i vottetomlen. — Nå mens jekta stod på land ble den ettersett, lappet på, om så trengtes, smurt og flidd på alle vis. Det var en kostbar farkost, og den måtte vare lengst mulig — om den ikke gikk under i forlis og ulykke.
Når så jekta skulle ut igjen fram på våren, var det samme historien om igjen, men nå med «unnabakke» gikk det jo lettere og fortere - og med mindre forbruk av krefter, drammer og Bergenskavringer. Men fest var det likevel .— da også.
Det har nok vært flere slike jekteoppsett her i bygda. På innersiden av Ballstadøya, midt i fiskeværet, har vi en langgrunn fjære som kalles «Oppsåttet» (oppsettet) og det har sikkert vært jekteoppsett her i gamle dager, likesom det har vært oppsettsted for andre slags båter, fembøringer og åttringer. — Inne ved Bollesjøen var det meget høvelig landskap for oppsett av jekter, ved Gjerstad likeså, og flere andre steder.
Forlis og ulykker er nordlandsjektenes historie rikt belagt med. Det var ikke alltid just Guds gode vær, og det var ikke så greit bestandig å finne inn til havn, når stormen kastet seg over en.
Nils Johan Edisen f. på Reppe, d. på Håg
Det var å «gå unna» og skikke seg i skjebnen, for å krysse med en jekt i uvær, var det liten mon i, den egnet seg ikke for bidevind. Særlig utsatt. for forlis var disse fartøyene, når de på sørtur hadde sine høye tørrfiskfarmer, som kunne rage flere alen over rekken. Det berettes om mange slike forlis med store tap av menneskeliv ut gjennom tiden. I en slik beretning heter det at det særlig var jekteeiere på Vestvågøy som i flere påfølgende år (etter 1809) hadde mistet sine fartøyer ved forlis, eller de ble tatt som prise. I 1804 var det mange forlis, men et særlig stort ulykkesår for Nordlandsjekter var året 1791, da mange, mange jekter gikk under i en storstorm. — Men det var et slikt ulykkesår også i 1692. Dikterpresten Petter Dass mistet i 1792 sin jekt ved forlis, sammen med 16 andre Nordlandsjekter på Stadthavet, og han synger om denne store ulykken bl.a. følgende:
Et tusind sek-hundrede nitti til to,
da vare der flere, der græd end der lo,
den tid vaare jekter de støtte.
Paa banker og grunde i store Stats-hav,
man saa hverken stav eller stikke deraf,
det sendtes Neptune til bytte.
Under høststevnet i året 1871 var det også mange Nordlandsjekter som forliste sør på leia en stormnatt, noen på sør-, andre på nordtur, og mange menneskeliv gikk tapt. Jakob L. Jentofts jekt, med Hans Walnum som skipper, var blant mange andre ute i denne storm, men berget seg.
Men det har vært mange flere forlis, større eller mindre, enn vi vet å kunne nevne, da jekter med hele sitt mannskap «blev» der ute, da tidende brakte sorg i stedet for føring og glede, da det var flere der græd end der lo, for å si det med «Pætterdiktets» ord. — Men som regel gikk det jo godt og heldig, selv gjennom storm og svær sjø — og da lo de nok alle sammen, for nå var turen vell endt, det ble mel og malt, og kanskje også en pen liten «Bergensgåva» til mor eller søster, eller til kjæresten borte i nabogården. Det var så mange håp knyttet til bygdefarjekta, og gikk det galt med den, brast det for mer enn én, og på så mange vis. —
Handel og vandel var det hele tiden, i oppgangs- som i nedgangstider. I begynnelsen av 1700-tallet var Tyskerbryggen igjen overveiende kommet over på norske hender. En var blitt herre i eget hus der nede. I Nord-Norge sank prisen på tørrfisken, under konkurransen med klippfisken, som en da var begynt å tilvirke, og den (tørrfisken) vedble i lange tider å ligge lavt.
De siste år før krigsutbruddet 1807 bragte glimrende tider for Nordland. Klippfisken var meget i skuddet, var «særdeles begjærlig», som det heter, og i 1802 lå der omlag 200 kjøpefartøyer i Lofotværene for tilvirkning av klippfisk, som etter en offisiell beregning skal ha kjøpt råfisk for 1½ tønne gull, d.v.s., 150 000 riksdaler. — Det var mest såkalte hornseilere .— jakter, galeaser, slupper og skonnerter — som kom sørfra til disse innkjøp i Lofoten. Nordlendingene selv holdt seg til jektene enda i lang tid etter at hornseilerne var kommet i bruk.
I de gode år før krigen 1807-12 var der flere av handelsmennene her nord som slo seg godt opp, blant disse Ole Jentoft fra Buksnes, som drev stort både med fiskehandel og jektebruk. Når han ankret opp på Bergens våg med sine to drypplastede jekter, fulle av tran og rogn og rundfisk — et par tusen våger eller mer, var han ingen liten herre. Han handlet for egen regning og kunne blåse i hele Tyskebryggen og kontorene der. — Det var livlige år med stor handel og mange jekter på farten.
Men til vårstevnen 1808 kom det bare vel 20 Nordlandsjekter til Bergen, — det alminnelige i årene før hadde vært 70-80 om våren og 90-100 om høsten. Av de få jekter som kom til Bergen våren 1808, ble to kapret på hjemveien, fordi de hadde vært så uforsiktig å ta den ytre led. Følgen var at bare en eneste Nordlandsjekt kom til Bergen til det andre stevne samme år .— en ren katastrofe for byen. Men krigen og kapringen hadde skremt nordlendingene, de ville ikke risikere sine fartøyer og sine dyre ladninger under så Usikre forhold. Krigen var mye verre enn den hardeste kuling, — de hadde ingen sjanser overfor de britiske fregatter.
Med freden kom jektefarten fort i gang igjen, og handelen med den, de to hørte sammen fra «arilds» tid av. — I 1860-årene var det atter gode tider her nord, i Lofoten var det liv og rørelse og en konkurranse som aldri før. Råfiskprisene slo alle tidligere rekorder. Storsilden merkedes første gang her nordpå senhøstes 1861 av bankfiskere utenfor Lofoten og Vesterålen, og dermed begynte det rike storsildfiske her oppe, som det ennå går frasagn om. Det trakk mange folk sørfra hit opp, og en stor del av disse innflyttere ble fastboende i bygdene. — Det tok til med en veldig anleggsvirksomhet i flere av de ytterste værene på Helgeland, i Salten og i ytre Lofoten og Vesterålen. På kort tid vokste det opp stor bebyggelse på nakne holmer og kaier. Staten måtte etablere politioppsyn og bygge arresthus og poståpnerier. Her ble danset og drukket og turet — men først og fremst ble det fisket storsild, tilvirket og handlet i stor skala. Meget av dette ramlet i grus, da storsilden, etter å ha vært under land her nord årvist til 1874, forsvant — like plutselig som den var kommet.
I 1860-årene begynte kystdampskipene å gå til Vest-Lofoten, og våren 1871 startet Nordenfjeldske og Bergenske lokalruter på Ofoten, Lofoten og Vesterålen. — Dette ledd i utviklingen markerer igjen et tidsskifte. Handelen tok tildels nye veier, storsildstedene, tildels på avsides utøyer og holmer, gikk under, det samme var tilfellet med flere av de gamle gjestgiverier. Men handelen blomstret og gikk fram etter nye veier. Og over alle grenseskill seilte jektene. De holdt seg godt opp i trafikken også lenge etter at dampskipene lot sine fløyter lyde for anløp med lossing og kasting. Den var seiglivet, var den, denne gamle, tradisjonsrike fartøytypen, nordlendingenes hjerter hang ved den, helt inn i motorens og den trådløses alder. .—
Før vi forlater jektene, burde vi kanskje ta oss en liten lyntur gjennom jektenes siste kapitel av deres historie, og når vi til denne turen kårer vårt bygdebarn, skipperen Mathias Salomonsen som vår fører, skulle vi være i trygge hender.
Mathias Salomonsen, Leknes
Våren 1869 legger Mathias ut på sin første Bergenstur, han var bare vel 17 år gammel. Jekta tilhørte Jakob L. Jentoft, Ballstad og styrmann ombord var Hans Kristoffersen Walnum, fra Heldalen i Hol. På Ballstad ble der tatt inn last av rundfisk, og da Styrmannen ordnet kursen for Tennholmen, drar Mathias opp sin lille notisbok av brystlommen, og skriver ned kursen, og slik skrev han ned kursen søretter hele leia. Hva tenkte han på denne unggutten? Gikk han med skipperplaner i sin hjerne allerede da? Sannsynligvis. Kommet inn på Vestfjorden et stykke øket vinden til en hel storm, og Walnum bemerket at nå ble det vel like voldsomt vær som den gang da «Den store mangfoldighet» drev inn Vestfjorden, og så fortalte han skrønen om denne alle tiders største «skonnert», som skal bli gjengitt på annet sted i denne bok. — Turen gikk godt, om enn ikke særlig fort til byen mellom de sju fjell, og ankeret gikk til bunns. Straks kom der ombord smeder, snekkere, skomakere, fargere og til sist seilmakere, og alle spurte etter arbeide.
Det var den gang .— nå også! Jo, til noen av dem ble det endel å bestille. Etter middagen gikk mannskapet i land, og de av folkene som hadde føring med seg, d.v.s. de som hadde vareavsenderes interesser å vareta hos kjøpmannen, gikk straks til denne for å avtale om leveranse av fisk og tran samt om innkjøp av varer som skulle med nordover, for det meste fiskeredskaper. De fleste hadde brev med fra sine avskippere her oppe. De som ingen slik føring hadde til varetakelse, slengte likevel med inn på kontoret (kontorene), hvor de som de andre ble traktert med en dram eller to og litt kardus i snadda — hvis en røkte da — eller en skrå under tanna. Vågen var prakkende full av fartøyer i alle fasonger. Langs den såkalte Tyskebryggen lå Nordlandsjektene med sine høye rundfiskfarmer, som raget ca. 3 alen over rekka, samt flere Nordfjord- og Sognejekter, lastet med favnved, på det at bergenserne ikke skulle komme til å fryse til vinteren. Langs strandsiden var de store seilskipene, som gikk på verdenshavene, plasert i rekke slik som jektene var det, og fortøyet både for og akter. Der lå også flere hollenderkoffer og lastet rundfisk. Dette var noen rare skapninger av farkoster, skålformet og rund i begge endene — nesten som en hollandsk tresko. Bunnen var flat, og når de seilte bidevind firtes det ned en stor flake, en slags utligger, til le side, som skulle verge mot at avdriften ble for stor. Ombord i disse koffene var det pusset og blankt overalt. — Det var det kanskje litt mindre med ombord i råjektene. Var det ikke utøy ombord i Tengmannjekta, da den ble tatt av engelskmennene? Jo, så berettes det, .— men det kunne jo vært et tilfelle, et uhell. Lusa har så mange veier å ta seg fram etter.
Ombord i Nordlandsjektene fikk en ved den tid ikke tillatelse til å bruke lys og heller ikke tillatelse til å koke mat, dette av hensyn til brannfaren. Ville man ha seg et måltid kokt mat eller en tår kaffe, måtte en enten kjøpe det i land, eller av kvinner som i sine båter kom ombord og fallbydde kokmat, fiks og ferdig tillaget, såkalte «matkoner», En slik matkone var en datter av Isak i Tåa her i Buksnes, hun het Bergitte, og var vel kommet til Bergen med Nordlandsjekt, og her drev hun nå sin forretning som matkone på vågen og ernærte seg. .— Det var et usselt vilkår vi nordlendinger var stillet overfor, når vi kom til Bergen, bemerker Math. Salomonsen litt bittert, og annet var vel ikke å vente. Vi var jo nordlendinger og som sådanne var det jo snart godt nok, når vi kom sørpå i landet. — Tenk når været var regnfullt, hvilket det ofte er i Bergen, og vi ble våte, så var det å ta klærne av om kvelden, når vi gikk til køys, og ta dem på igjen om morgenen, helt gjennomvåte. For Vi måtte jo ikke fyre ombord, det var ikke tillatt, vi kunne tenne ild på hele staden.
Så begynte lossingen. Først tok vi av skjærlinene — taug som var spent fra den ene siden til den andre av fiskefarmen, dernest av med de løse flaker. Mellom skjærlinene og flakene var det tjæresmurte pressenninger. Så lå lasten klar til lossing. Fra kjøpmannen kom det store prammer, skuter som de kalles i Bergen, som hadde med seg vektredskaper. Det var kjøpmannens gesell der — som regel — var første mann ombord. Hadde kjøpmannen greie på at skipperen eller styrmannen var glad i en dram, eller noen flere, brakte gesellen også med seg brennevin og en ølkrukke, og straks begynte traktementet. Alle fikk smake, det var ingen standsforskjell i det, skipperen, såvel som skårungen, fikk sin part av skjenken.
Så ble det vel stundom litt for meget av det våte, og hvem kunne så med et øye på hver finger kontrollerte vekta? Kanskje ble det stundom vareleverandørene som måtte betale trakteringen. — De som ved denne tid alt var gamle i traden fortalte, at det nå var en stor forandring til det bedre heri. Før kom disse geseller ombord, som nå med brennevin og øl, med tillike også med kringler, som var tredd på en snor, og denne hanken med kringle ble så hengt på bakloddet på vekta og sammen med loddet skulle det hele utgjøre 1 våg, 18 kilo. Denne kringlevekt ble ikke brukt før mannskapet ombord var blitt bra «på læstan», men da kunne det vel hende hanken ble hengt på og vågen adskillig forhøyet. — Ja, så ble det fortalt, om sannheten skal vi ikke ha uttalt noe bestemt.
Når lasten skulle tas inn, måtte vi mannskap arbeide i land hos kjøpmannen (kjøpmennene), men fikk herfor ingen betaling. Satte skipperen seg imot dette gratisarbeide av hans mannskap, vell, så fikk man vente med varenes levering.
Men omsider var da jekta lastet igjen og klar for nordtur. Det ble en kontrali reise, motvind og storm, så sterk en gang at hele seilet skyndsomt måtte fires i dekk, og så la det gå for bare snaue riggen. Det var et forferdeligt vær, og Vestfjorden — vi lå utfor Helligværet — var ikke nådig. Når en skulle gå langs dekket, måtte en passe «løyan» for å komme fra det med livet.
Etter 5 timers forløp fikk en kjenning av Flatskjæret øst for Brandsholmen, og med en liten lapp av seilet oppe lyktes det å få manøvrert skuta inn på Steine havn. Men det gikk 14 dager før det ble vær til seilasen vestover til Ballstad. Vel fremme i hjemmehavna, ble vi mannskap straks beordret til å gå med bud til samtlige varemottakere omkring i bygda, at de snarest måtte komme og hente sin last. Å ja, vi travet og vi gikk — dere tror vel ikke at vi syklet, eller satt bak på lastebilplanet, — nei det var så lenge før disse «remediene» var kommet i bruk. Da dagen kom at lossingen skulle begynne, kom folkene med sine båter, og på en eneste dag var jekta losset tom, men arbeidstiden var lang og tempoet på toppen hele tiden.
Siden ble det turer med samme jekt og med samme styrmann ombord, til Salten med klippfisklast, tilhørende J. L. Jentoft, og senere til Bergen, om og om igjen, hit og dit, fram og tilbake. Bare høsten og vinteren over lå fartøyet stille og vi kunne puste ut som seglingskarer.
Mange stormer var det å slå seg gjennom, og forlis kunne det bæres rykter om — fra det havstykke vi kanskje nyss hadde passert eller gått innom.
Om våren 1872 fikk M. seg plass ombord i en galeas, som hørte hjemme på lire og eiedes av Peder Jentoft. Styrmannen ombord var Isaksen. Han hadde lært navigasjon, og der ombord så Mathias sjøkarter for første gang. Slike karter var aldri å se ombord i et Nordlandsfartøy. Isaksen lærte M. litt å bruke slike karter, og det kom vel med mange ganger siden. — I Bergen samme år traff han Olaus Lockert, fra Skjoldehamn. Mathias var sammen med styrmann Ole Magnus Olsen, Skotnes, og da Lockert kjente Ole Magnus, spurte han denne, om han ikke kunne anvise ham en styrmann til hans sønn Ove Lockert i Sigerfjord. Ole Magnus anbefalte Mathias og avtale kom i stand. Han skulle være fører av Ove Lockerts råjekt. Lønnen var ikke overveldende just, 0.77 pr. døgn. Men det var nok andre ting som fristet gutten fra Storeidet mere. Noterte han ikke kursene ned under sin første bergensreise? Hadde han ikke satt seg litt inn i bruken av sjøkarter? Ville han ikke arbeide seg «akterover» fra lugaren til kahytten? — Men det sjokket vel litt til i ham, da han kom fram og skulle overta skuta som førstegangsskipper, og det så viste seg å være en «bomseiler», en jakt, som han hadde liten og ingen erfaring med. Det viste seg nemlig at jekta ikke kunne ta all lasten til Bergen, slik at Lockert måtte frakte en jakt og det var denne Salomonsen fikk å føre. Men gikk det ikke? Å, det gikk storartet. Han klemte i vei sørover, og kom seg med skuta og det hele lykkelig både fram og tilbake — enda hverken han eller noen av mannskapet noen gang tidligere hadde vært ombord i en slik bomseiler. Reisen fra Langenes til Bergen, og derfra tilbake til Sigerfjord var gjort på 4 uker. Nå fikk han overta jekta, og seilte med den flere turer.
I 1875 traff han Even Hansen, Lilleeidet i Bergen, Han hadde da kjøpt seg en råjekt, som han var med i Bergen, og det ble da avtalt at Mathias kommende år skulle føre denne jekta, og den 2. mai 1876 overtok han Lilleeidejekta som styrmann. Hans første tur med denne jekt var også utført på 4 uker. Denne jekt var riktignok liten, men den var skarp til å seile, er det sagt. — Men på neste tur til Bergen ble det annet å smake. Lileeidejekta var da i følge med Jens Pedersens jekt fra Ballstad, med Ole Magnus Olsen som styrmann. Kommet omtrent midt på Vestfjorden, brøt det løs med et forferdelig tordenvær og lynene brente i blink på blink, som en aldri hadde opplevd maken til. Ved Tenholmen kom de i lag med en tredje jekt, fra Sandnes i Hadsel, styrmann Hans Jensen, den senere kjente los i Vesterålske. Åjo, stormen kom fra vest-nordvest og det ble en seilas av de store. Det stod stundom om både liv og fartøy og last, og mange av skipperne hadde ikke assurert, så det var stort ansvar med det hele. Der måtte søkes nødhavn, men hvor? Kysten var ikke så godt oppmerket som nå, karter manglet, alt måtte skje på grundig kjennskap til farvannet. Og havn ble tatt — men var skuta sluppet uskadt fra det — i botnen? Joda, det hadde vært vatn nok likevel. .— Det var en langsom og besværlig reise. Uvær fulgte på uvær. Jektene snek seg fra havn til havn og rottet seg sammen. På Harøysundet øst for Bjørnsund, lå det 30 stykker av dem. Derfra kom de 30 seg til Valdersund, hvor det lå mange flere fartøyer, som hadde ligget der i 4 uker for motvind. Endelig den 25. august kunne flåten «løyse» og lette for en fin nordost. Det var 54 Nordlandsjekter samlet, og som de alle lå der under seil, måtte jeg, sier M. S., tenke på de gamle vikingeferdene.
På en Bergenstur året etter (1877), også med jekta fra Lilleeidet, møter Mathias jekteskipperen Hemming Thomassen fra Offersøy, og disse to passiarte meget mens de lå med sine fartøyer i Bergen. Hemming fortalte bl.a. hvor mange hindringer det enda ved den tid ble forsøkt lagt i veien for en alminnelig» mann, når han kjøpte seg jekt og begynte fraktfart, enda de gamle privilegier da var opphevet. Det satt likevel noe igjen av disses ånd. Hvis en ikke tilhørte de gamle nordlandske adelsknaper og skipperslekter, så ble man sett ned på som en der med urette drev denne slags forretning. — Således hadde det hendt en gang, han hadde jekten sin liggende vinterfortøyet på Kremmervika, at fortøyningene var kastet løs i land, sikkert for at den skulle drive av og bli vrak. Den var drevet opp i fjæra, men den hadde klart seg.
Hjemkommet fra denne Bergenstur ble endel av lasten losset på Lilleeidet og resten til J. L. Jentoft, Ballstad, og der ble også jekta fortøyet. Det var siste tur Mathias gjorde som styrmann for andre. Våren 1878 kjøpte han sin egen jekt, som vi tidligere har fortalt. Han var nå sin egen både skipper og styrmann. Det var en hel høytidsdag på Storeidet, den dagen han kom hjem med nyjekta og ankret opp med den på bukta nedenfor gården. Gamle og unge kom straks ombord, beså og befølte og gratulerte. Det var så meget til skute, ville de si.
Den store snøvinteren 1881, da snøen falt meget tidlig foregående høst, og ble liggende til midten av juni 1881 — en snømengde som gamle folk ved den tid ikke kunne minnes maken til — var også ellers et dårlig år. Men denne sommeren gjorde Mathias med sin jekt kanskje den hurtigste Bergenstur han noensinne utførte, før, som siden. Sørturen var gjort på 79 timer, og den hele tur Lofoten – Bergen - Lofoten på 22 døgn. Han sier selv det var en enestående hurtig reise. — Men det var andre turer, da det gikk så kontrali som vel mulig. En gang, det var i 1888, brukte han 8 uker på turen bare fra Bergen til Ålesund. Det var stadig nordenvindskuling. Jeg seilte, skriver han, over Vestfjorden mot sør den 17. mai, og seilte på tilbaketuren først 14. august, 3 måneders tur altså. Det var kanskje rekord den andre veien. — Men neste tur samme året gikk det både hurtig og godt.
I 1890 kjøpte han sin annen jekt, den han seilte med helt til han sluttet, dels på grunn av oppnådd «aldersgrense», dels av andre grunner. Han hadde da seilt leden som jektekar, fra skårunge til skipper, i 42 år, det aller meste av denne tid som styrmann og jekteeier.
M. Salomonsen var blant de aller første av jekteskippere og styrmenn — her nordpå iallfall — som begynte å bruke sjøkarter. Han hadde første gang sett slike karter sommeren 1872, hos før omtalte skipper Isaksen, og det varte ikke lenge før han skaffet seg karter og lærte seg å navigere etter dem. Andre skippere som så dette, stillet seg meget skeptiske til disse «tegninger», som de kalte dem, men en gang fornemmelig fikk M. S. vise at disse «tegningene» kunne hjelpe både ham og flere andre skippere, som fulgte i hans kjølvann, inn til trygg havn gjennom ukjent farvann. — Ellers foregikk jo seilasen etter kompasset, mer eller mindre nøyaktig farvannskjennskap, tilsatt passende porsjoner skipperskjønn .— og så fikk en lite på hellet. —
Vi kan ikke fortsette som «blindpassasjerer» ombord i jekt på alle Salomonsens reiser og turer langs kysten. Det var så mange, så mange, lange til Bergen, kortere til Namsen og Vefsn og hvor det nå var til alle steder. Fraktningen var fisk, tran og rogn, trelast, klippfisk, mel, salt, tønner, alt i kolonial .— kort sagt: fra anker og ankerkjettinger, til stoppenåler og hårkammer.
Leknesjekta «Karoline». — Bildet er tatt ved Hjertøy i Salten, idet man heiser seilet; det er ennå ikke kommet helt opp til godset. — Men «han» er så svak, at det skal vel stå om at ho slipper «dauvatnet».
EN BERGENSTUR
La oss nå, før vi forlater jektene og jektelivet, før vi overlater det til historien og lar den siste jekta forsvinne inn i prammenes deprimerte rekker, ta en Bergenstur med en av disse gamle, hederskronede farkoster. Og vi velger oss naturligvis en av de gode Buksnesjekter — ikke av de små klinkbygde med venge og vinduer i akterspeilet, høy akter og lav fremme, der var som de ville stupe kråke .— de nokså lite innbydende fra syttenhundre og den tid. Nei, vi velger oss for reisen og seilasen en av de større og mere moderne fra, la oss si tiden mellom 1880 og 1900. Da er det også ganske mange å velge mellom her i bygda, den fra Leknes, de fra Ballstad, den fra Lilleeidet, fra Skarsjøen og fra Offersøy — nei forresten den sistnevnte og vel også den fra Skarsjøen var ved den tid ikke lenger med i raidet.
Det er vår og begynnende sommer, og det lakker og lir mot fiskebyttetid, 12. juni. (Fra 1786 var fiskebyttedatoen 1. juni, men ble i 1816 forandret til 12. juni, og er nå, som en vet, opphevet). Jekteskipperen begynner å høre seg om etter mannskap, noen et det vel som kommer og byr seg fram som seglingskarer, og det er ingen vanskelighet med å få hyret folkene han trenger, 6-7 eller 7-8 mann, han selv iberegnet. — Fiskehentedagen (fiskebyttedagen) tidlig om morgenen går det løs med å skjære fisken ned av hjellene, det skrangler i hver sperre som faller for kniven, og bærerne, som ofte kunne være kvinner og barn, tar unna og bringer fisken dit den skal lastes ombord, først kanskje i en åttring eller fembøring og så videre til jektesiden — hvis det da ikke høver slik at jekta kan legge til kai; men slike kaier var det ikke mange av i 70-80-årene. — Der arbeides på spreng, dag som natt med innlastningen av tørrfisken. Skipperen jager på, han vil hurtigst mulig komme under seil. Skal lasten også omfatte tran, blir trantønnene lagt i bunnen av rummet. — Og så vokser da tørrfisklagene opp i høyden. Rappe hender henter fisk for fisk og legger i lag, det må gå som kjepper i hjul, og lagene må ikke legges skakke. Når de er kommet litt opp i høyden plugges de, og det gjøres på den måten at man tar tørrfisk, stikker sporenden av den inn i laget og banker den så inn med en treklubbe. Fisk etter fisk blir på denne måten plugget inn, for at alle fiskelagene og hele lasten skal bli fast og Ugge støtt i skuta. — Snart vokser fiskelagene opp over lukekanten, men det sies ikke stopp av den grunn, nei langtifra, en skal mye høyere til værs. Men først reises det nå omstøinger som støtte for farmen, og disse beklæs med bord som en annen kledning. Først når jekta er blitt dypt nok lastet, til opp over småboltene — og farmen når da et godt stykke, minst 3 alen, opp i masten, sier skipperen stopp, nå ikke en fisk mere denne gang.
Så legges lukeflakene i nøyaktig orden ovenpå farmen, skjærlinene blir satt på og godt strammet; de skal tjene til å støtte omstøingen av, slik at en ikke risikerer at fiskefarmen under uvær i sjøen går i raus, for da ville hundreogett være ute.
Nå er det klappet og klart til avreise. Provianten er også kommet ombord og de siste avskjeder tatt. — Ut Ballstadvågen blåser det en doven «kjøle», men skoddedotter oppe rundt Skottindtoppen lover mere av god og føyelig vind, børr som det heter, og skipperen gir ordre til å løyse. Fire mann, to på hver side, henger hardt i med spakespillet fremme ved baugen. Opp og ned, opp og ned hiver de seg, det er et stig og fall imellom uten like, og pokker kan ta hele «krøppelspellet», så tungt og uveitsomt som det er, men ikke et øyeblikks pause, ikke et halvt minutts pusterum forundes en. Man tørker svette med den ene hands ullskjorteerme, mens man «spaker» og hiver og letter med den andre, og sakte som lusa på tjærestikka kommer den svære kjettingen ledd for ledd sigende inn gjennom klysset og lempes i boksen under dekk. Omsider ligger ankeret for baugen, og så i sprang, så mange mann som trengs, til spillet for seglhiving — et nesten enda værre slit, før siste bonetet er løftet av farmen. Oppe ved åborsteinen sitter mannen som skal kaste tørntrossen laus i det givne øyeblikk, eller han sitter kanskje på skjæret «Bonden», og når skipperen kauker «kast laus», må han ha alt greit, og samtidig som trossa går, må han skynne seg i båten og komme seg ombord, for nå er jekta kommet i sig, den glir ruvende ut gjennom Ballstadsundet, Øya til bagborg, Landet til styrbord. Vinden kvikker til etter hvert og farten øker. Først skal nå ankeret kattes opp og gjøres forsvarlig fart, så kommer turen til toppseilet, skipperen vil ha klædt på henne hele segldrakten, og det går lett og kvikt å få dette forholdsvis lille seglet opp i høyden. Nå blåser det helt friskt rett i akterenden, og for baugen ligger en skavl av skummet sjø. Vimpelen på mastetoppen er full som en stoppet pølse og kan bare vifte og vinke litt med den ytterste tynne snippen.
Leirskjæret glir forbi, Spanna farer snart også akterut, men Svinøyfyret står der høyt på sin knause og er sommerslukket og overflødig akkurat nå, og snart ligger det langt bak oss i nordvest. Vi står til fjords, kurs legges og jekta gjør sin brede vei gjennom havet. —
Og der kommer det andre jekter, fra Henningsvær og Valberg, fra Stamsund, lire, Ramsvik, Nusfjord, fra Sund og Reine og Moskenes, fra Værøy — ja, står det ikke også en der langt vester i fjorden, den må ha løyst fra Røst, den.
Vi blir nå fordelt i vakter, like mange mann på hver, og 6 timer i vakten, det er grei skuring. Skipperen er selvsagt øversten på den ene av vaktene, bestmannen på den andre. Kokken står for «husstellet», men også han må delta i vaktene og det arbeide som forfaller på dekk — når han ikke er sysselsatt med gryte og oppvaskstua.
Etter hvert som vi kommer sørover på leia støter det stadig flere jekter til, fra Salten og Helgeland, og noen også nord fra Vesterålen og Troms, og da det siden ble motbør og kontrali vær, klumpet jektene seg sammen i havnene sør i Skeia og på Mørekysten til en hel Hjørungavågflåte, vi kunne til slutt telle 35-40 av dem, i forskjellige størrelser, noen var enda av de gamle «klinkerter», gamle og skrøpelige, og hadde vel lurt seg unna kontrollen, som forresten ikke var så innpåsliten med en slik gammelmodig jekt, — andre var nye og solide, kravelbyggete og glatte, men alle hadde den samme fasongen i hovedtrekkene, de var jekter.
Gjennom med- og motbørr, gjennom stille og storm og med flere havneopphold underveis, lå vi på kursen i leia, og selv om det lange stykker gikk balkesamt og sent, så bar det dog framover, — og en morgen stod vi, hele flåten, inn på Bergens havn. Nordfarerne var kommet, byen våknet til nytt liv. —
Et jektemannskap fra 1775. Sittende: Fra venstre: Nils Jensen, Rise, styrmann Enok Hansen, Haug, 22 år, og Lars Hartvigsen, Våje. Stående: Til venstre Edvard Nilsen, Horn, til høyre Wilhelm Knudsen, Horn, 21 år.
Straks ankeret var kastet kom det ombord smeder og snekkere, seilmakere og andre slags håndverkere og forhørte seg om det var noe vi trengte utført av fagarbeidere ombord. En halt skomaker med bekk på fingra meldte seg også. Noen av karene fikk litt å bestille, andre måtte gå med «uforrettet» sak. Skipperen og de av mannskapet som hadde føring å Vareta, rodde straks i land for å treffe sine respektive kjøpmenn, ordne med leveranse av fisken og med de varene de skulle ha med nordover. Vi andre slengte med for selskaps skyld og for å gjøre oss kjent i staden — kanskje ble det vår tur neste år å være føringsmenn. Hos kjøpmannen ble det skjenk, og litt tobakk fikk en også stukket til seg, han satt ikke der og var blånøye just, den karen, og han ville vel også holde seg inne med nordlendingene, det var så mange kjøpmenn, så mange om beinet. —
Vågen var pakkfull av fartøyer, og langs Tyskebryggen var Nordlandsjektenes plass, der lå de i rad og rekke, alle med sine ruvende fiskefarmer og var meget «drektige». Flere jekter fra Nordfjord, Sunnfjord, Sogn og Hardanger, var også å se. De fleste av disse førte «favnved» til brensel for byfolket. Men disse «sørajektene» var i sammenlikning med våre jekter, som gjenferd fra en svunnen tid — syntes nå vi da. — Så var det enn videre store, slanke utenskjærsgåere, og det var vel flotte saker, brigger, barker og fullriggere med mastre som kunne ta månen på spiret, og med et virvar av takkelasje som fikk det til å løpe i surr for en stakkars Nordlandsglunt. Det var også hollenderkoffer, men de syntes vi ikke var noe for øyet akkurat, de minte nærmest om ankersgryta der hjemme; men de gjorde nok sin nytte de med, og kom seg da både fram og tilbake over Nordsjøen — Vårherre han skjønte på hvilken måte — slik anså vi dem.
Ved denne tid var det tillatt både å brenne lys og koke maten ombord i Nordlandsjektene (som vi har hørt, var dette tidligere forbudt), men fremdeles råk det en og annen «matkona» som bød fram sine middagsmåltider, etter gammel skikk og bruk, og litt avsetning hadde de nok, En hadde det jo travelt med lossingen og liten tid å unnvære til fyring og koking i lugaren — bysse var det ikke ombord i jektene.
Men en og annen gang gjorde vi det, at vi gikk i land og kjøpte oss et bedre måls mat på restaurant. Vel nok var hyra i knappeste laget, men en fikk da sannelig rause litt, når en slik en sjelden gang var i byen. Og maten var billig, 75 øre for en rasjon kjøttkaker med sause og store sognepoteter til, samt en søt grynsuppe. Og var vi kanskje ikke de menn at vi også kunne rive i et krus øl, og tømme det med anstand og en krans av skum i bartene. Nordlendingene har aldri hatt det ordet på seg, at de ikke satt og knep på skillingen.
Men arbeide, først som sist, var det. Skillegarn etter skillegarn ble løsnet av fiskelagene og tullet sammen. Nye partier kom «for en dag», og gesellene veiet. Vi måtte innom flere brygger for å losse, en kjøpmann skulle ha det partiet, en annen et annet parti. Noe av fisken ble også losset i prammer, skuter, som bergenserne kaller dem. Små slepebåter dro oss rundt til de forskjellige lossesteder — helt ut til Sandvika.
Endelig ble siste tørrfisken hivd over rekka, og siste trantønna lagt i heis. — Nå var det å laste for heimtur. Det gikk mest på mel, som nå ble lagt i bunnen av fartøyet; men også en rekke andre kjøpmanns varer ble tatt ombord, ja like til møbler — om det ellers var plass til dem. Det var en hel stor kolonialbutikk vi reiste av med nordover. Jektene var «forsyningsnemnd» den gang, de store lastdragere langs Nordlands- og Vestlandskysten, slik de hadde vært det fra — ja hva viste en alminnelig seglingskar om det. Lastingen foregikk for det meste fra de såkalte skuter, som de små slepedampere kom halende med inne fra kjøpmannsbryggen. Og så lå jekta der lastet igjen, alt hva den kunne bære. Så ble det proviant for nord turen, og kjøpmannen var ikke nøye med å gi «attpå» handelen .— en flaske vin kanskje, en hank kringle, en pose karva blad, eller hva det nå kunne være.
Men før vi løyste skulle skårungen «handse», det måtte endelig ikke bli glemt. Slik var gammel skikk og bruk, og skam for den skårungen som brøt skikken. Og hva annet skulle en «handse» med enn brennevin, — grøt kanskje, som det kunne hende hjemme i Lofoten, når skårungs- eller nybåthands skulle gjøres. Nei, grøt her, ikke tale om. Her hvor en snublet i brennevinshandlere, og det var nå heller ingen formue som skulle til for en flaske eller to. Jo, så «handset» vi og sang og slo i bordet til hverandre, skrøt av bedrifter vi hadde utført eller aktet å utføre, men mest om jekteseilaser vi hadde vært med på, med lensing for snaue mastra og livet mellom hendene. Skipperen selv var den som mest hadde å fortelle, han hadde faret så lenge og opplevd så meget. Men vi andre var heller ikke for katta — selv om vi måtte ty litt til overdrivelser for å holde oss i høyden. Bare skårungen, «handseren» tidde bom stille, han var førstereiskar og nesten bare barnet enda, og dessuten fikk han ondt av karsken og måtte kaste opp over rekka.
Nordover, hjemover, god børr, mange jekter i følge, godt humør, hjemlengsel. Der tar de første jektene av fra ytterleia, braser opp og legger bidevind. De skal inn til heimhavna. Og etter som vi avanserer nordover Helgeland, tynnes det merkbart ut blandt vår flåte. Tilslutt er det bare vi lofotinger, og et par-tre Vesterålsjekter igjen, men de som skal østover glir smått om sen bort fra oss de også og forsvinner nordost på i den disige sommerluft.
Det ble gjensynsglede da vi langt sør i Vestfjorden begynte å dra kjensel på heimbygdsfjellene og kunne plukke hvert enkelt av dem ut fra den lange blågrå muren derute. Jo, der hadde vi Himmeltindene, og der Skottinden med følge. Er ikke det Guratinden? Og det Sandsundaksla? Og den, jo det er Offersøykammen, og like ved Holandsmælen. Og som et framspring i fjorden der borte? Selvfølgelig er det Ureberget. Etter hvert steg de fra hav «trollheimen» alle sammen, ned til de laveste av stand, og var ikke det minste forandret.
Skipperen står selv til rors. Kurs for Svinøy fyr. Den står der framdeles med slukket blikk. Spanna kommer opp på siden, Leirskjæret like ved svingen. Sønnavinden blåser så sakte, det er ønskevær.
Ankeret falle!! runger skipperens kommando, — og det falt med stort spetakkel av kjetting som ramlet i sjøen inne på Ballstad havn, det var som når Bukke-Tor kjørte grasat. Jekta lå heimhavnsfortøyet. Turen var endt.
Det første vi mannskaper hadde å gjøre, når seil var beslått og annet ombord gjort unna, var å gå rundt med beskjed til de forskjellige varemottakere om å innfinne seg for å hente sitt gods, og vi var ikke lite høy i huva, der vi trasket omkring og ga våre bud og vår beskjed. Og de kom med sine båter til å hente i. I løpet av et par døgn var jekterummet gjort tomt og øde.
Vasket og flidd ble vi kalt til skipperens kahytt for å få oppgjør. Å, det var ikke større oppgjøret, vi vant å dra det med oss, sammen med kostkista og sengklæsekken. Hyra var nå ikke større, og hadde vi kanskje ikke vært litt for ofte på restaurant i Bergens by, og bestilt noen krus for mange. Nå satt vi her med straffens anger i våre hjerter. ,— Men var her ikke mere rundfisk i verden, ble det ikke flere Bergensturer å gjøre. Snakk om det, og så heiset vi litt på humøret og sa gladelig takk til skipperens velfylte avskjedsdram. — Han hadde forresten aldri vært knipen på drammene under turen. Hver gang vi løyste og hadde vært flinke gutter, gikk han rundt og skjenket oss, just som jekta var kommet godt og vel under seil og det minket med milene — på ned- eller nordtur.
Kristian Haagensen, Skotnes.
Som vi sitter der nede i kahytten, munnser litt og dveler ved avskjeden, forteller den gamle skipper oss et og annet fra sin lange jektefartstid.
Tidligere, sier han, var det slik, at når mannen i huset sendte sitt flaskefôr med jekta til Bergen for å få det fylt, så sendte kona hans også sitt, men bare for vin. Det var dog bare de litt mere velstående i bygda som kunne tillate seg slikt. Men det var likevel ikke så få flaskefôr vi hadde med oss tomme nedover, fulle nordover. Enkelte kvinners flaskefôr var meget pene, og flaskene var ikke mindre av det utvalgte slaget, de var av forskjellig farge, og vinsortens navn stod preget i flaskene med sirlige bokstaver. Flaskene var nesten alle sammen firkantede, for å passe til rummene i foret. — Men, spør vi, var da kvinnfolkene så slemme til å drikke i den tida? — Langt i fra, svarer skipperen, ikke verre enn nå for tida. Men det var slik, ser dere, at kom det en kone av hennes mere likestillede på besøk, så var det ikke godt nok bare med kaffe, nei, det skulle også være en dram eller to av vin, og så kom flaskefôret og de fine, grønne, blå eller fiolette flaskene fram, med vignettene trykt i selve glasset.
Mannfolkenes brennevin var av det mere alminnelige slags. Det var ikke så nøye med vignettene og navnet bare det var sterkt. Og reiv det ikke godt nok i halsen, så lot en det tilsette en passende porsjon spanskpepper, og da ble det skjenk som sa seks. — Men misforstå meg nå ikke, sier skipperen, dere må bare ikke tro at folk dengang var fyllebøtter, langt i fra. De kunne drikke, men de kunne såmen også la det være. Det var mest til høytidene det ble brukt, eller ved et godt lag ellers. Nå var det jo slik at her var brennevinshandel på nesten annet hvert nes, men likevel skulle en nå ha det fra Bergen, det var likesom grommere da, syntes man vel.
Ja, skål glunta og takk for turen denne gang, sier skipperen og skyver flaskefôret inn på foten av kahyttskapet.
Slik satt han der og fortalte den gamle, grå skipperen, som i mer enn en mannsalder hadde seilt med jekt i kystleden mellom Lofoten og Bergen. Om storm og stille, forteller han, om motbørr og medbørr, om gode turer og onde turer, om forlis og ulykker, om slit og strev og møye på så mange vis, om tap og gevinst. Men gjennom den hele fortelling går det en tråd av glede og stolthet. Jekta og han hadde i fellesskap båret hjem så mangen dåd — og så alle lastene da — denne jekta og alle de hundrevis andre av Nordlandsjekter ut gjennom århundrene. De våget i uvær, de bukserte i stilla for å komme hurtig fram, for av deres føring skulle folket livberge seg. — Og blandt disse skutene og disse menn, var det årvisst også jekter med sine gjeve skippere og mannskaper fra Buksnes å finne, like til det siste.
Nå er deres «saga» forlengst ute. Den siste Buksnesjekta, «Karoline» av Leknes, ble som tidligere nevnt i 1913 solgt til Å i Lofoten, og det er nå mange år siden den siste råjekta var å se «på leia», og aldri mere vil en få dette syn å se. Ja for et syn var det, når den store flokken av Nordlandsjekter kom brasende for en «luffar» av en vind i sine store, bugnende seil. Det ropte avveien for dem.
De gamle, gode skippere, og de mange dyktige og uforferdede jektestyrmenn ligger alle nå i sine graver, men de har hver for seg og i et bredt samarbeidets fellesskap reist seg sitt minnes bauta, bredt som jekteråa og høyt som den største jektemast.
Hvor har de ikke, slekt etter slekt her i bygda gått og ventet på at bygdefarsjekta skulle komme med sin føring. Det kunne, som i ufredsårene, stå om livet for mange, hvis den ikke kom. Og én gang, vet vi, kom den jo ikke — da værst det knep, den gang Tengmannjekta ble kapret. Men det hendte vel så mang en gang at forlis og ulykke, og bud der om var det eneste en fikk. — Jekta var deres eneste bærer og bringer, fra og til langveis derute, så meget avhang av dens ve og vel.
Det å komme fra Bergenstur var slett ingen ringe ting i hine tider. Bergen var nå byen, den, over alle andre i hele den vide verden. En hadde nok hørt om London og Amsterdam, om Hamburg og Barcelona, ja om tyrkernes stolte Konstantinopel, men det var nå Bergen som var byen. Og derfor kunne vi seglingskarer kjenne oss godt stolte, der vi med skyggelua litt på snei kom hjem fra tur — med Bergenslukt i klærne, selv om det nå bare var pumpevannslukt der nede fra jektas kjølsvin. Det var vel egentlig ikke noe til kar, som ikke hadde gjort i det minste én Bergenstur. Den var tidens store og berømmelige reise, en satte merke for den både i almanakken og i minnet. Og slike nylig hjemvendte «jektegaster» hadde alle mulige sjanser hos jentene, en kortere tid iallfall. Det var så rart med en slik Bergensfartkiste, den kunne gjemme så mangt. Å, lille Hulda hadde vel litt beregning med i spillet, når hun slik klinte seg inn på ham, den fregnete gutten fra gammen inne ved Vassenden, som ellers ikke var så meget estimert. Og sannelig kom ikke Hulda en dag til vennelag med både lavendeloljeglass og en liten medaljong av ekte gull. Se bare på den, sier hun, ekte saker altså, kjøpt i Bergen, kan dokker vite. — Men gullet var så synt, det varte bare til, neste pinse — og så var det bare messing. Og da gikk ikke Hulda mere til gammen og den fregnete Bastian. — Og som nå med vår egen Teodolfus, han som var bestmann alt og basen på sin vakt under vår før omskrevne Bergenstur, han gjemte i sin kiste foruten en salmebok med messingspenner, til sin gamle mor, et stort sirtsestørklæ og en ring av sølv med to hilsende hender som ornament. Hvem til? Til kjæresten naturligvis, ho Indianna i Skaret. — Men alle vi andre da? Ti bare still, skal jeg sitte her og sladre om alle sammen. Men kistene våre — ja dere skulle bare vite. Slik var vi Bergenserfarere, det stod glans av oss, men bare en kortere tid, akkurat som med ringen hendes Hulda.........
Den siste jekt, det siste brede seil, som kunne fylle en stor kvadrat av horisonten, vi ser det ikke mer. — Den siste skipperen, den siste — styrmann — de sover under torven. — Men minnene om disse skuter og disse menn, de skal leve videre, alltid videre. Og derfor har vi villet risse disse runer.........
GJESTGIVERE OG HANDELSMENN
Ballstad var temmelig sikkert det eneste kremmerleie i Buksnes, ja formentlig i hele prestegjeldet, idet Petvik var gjestgiverstedet, og Ballstad var ingenlunde det dårligste blant kremmerleiene i Nordland. Her var det store bygder som støtte til og betydelig avsetning av varer, og utliggerborgerne som holdt til her i sommertiden gjorde god forretning. En av disse kremmere var Trondhjemsborgeren Eirich Jensen Grøn, som nevnes i 1756, og samtidig hadde borgerenken Anne Helene sal. Joen Isachsen sitt kremmerleie her. At her lå to borgere samtidig, tyder på stor omsetning. I 1760 er det Trondhjemsborgeren Lars Grøn, formodentlig en sønn av Erich Grøn, som bruker borgerleiet. Hans leie kalles i 1764 Ballstadviken, utvilsomt Kremmerviken. — Hans Rener, antakelig av borgerslekten Rener i Lødingen, er omkring 1780 bruker av borgerleiet, og etterfølges av Jens Ross Rener, som ennå i 1800 drev handel her. Den siste Trondhjemsborger på dette kremmerleie var vistnok Samuel Stejmann, som drev sin handel i Ballstad omkring 1820. Erich Bach, Trondhjem var senere forpakter av stedet Kremmerviken, som utvilsomt har sitt navn etter kremmerhandelen som foregikk her gjennom lange tider.
I 1802 fikk Ballstad (Ballstadøya) sin første fastboende handelsmann, Ole Hartvig Hvid, sønnesønn av stiftsskriver Michel Hvid i Salten. Han hadde tidligere noen år drevet som Trondhjemsborger i Selsøvik, og ved bevilling av 8. mars 1777 ble han gjestgiver på dette sted. Etter at hans hustru, Karen Christensdatter Michelborg fra Gåsvær, var død, flyttet han i 1802 nordover til Ballstad, hvor han fikk gjestgiverbevilling 22. februar 1800. Han har således ikke benyttet gjestgiverbevillingen for dette sted før et par år etter at han fikk den. Hans svoger, Peder Munch Glad, skal en tid ha drevet som jekteskipper og handelsmann på Ballstad, og det er mulig han har bestyrt gjestgiveriet i årene 1800-1802.
Avgiften av gjestgiveriet på Ballstadøy var 18 rdl., mens den vanligvis var 3-4 opptil 6-8 rdl., noe som også viser at det var livlig omsetning på dette sted. — Kort tid før sin død i 1808 ble Ole Hvid rammet av en ildebrann som la våningshuset i aske. Meget gikk tapt ved denne brann, men det var likevel ikke så lite av middel i behold, idet boet utgjorde 9600 rdl. Gjelden var imidlertid meget større, så underskuddet ble på hele 11 000 rdl. Hvid var med andre ord en fallitt mann.
Jämtlendingen Johan Tengmann kjøpte så Ballstadøy og fikk gjestgiverbevilling her 24. mars 1810. Han døde før 1938 og hans enke, Elen Marie Grønbech, fortsatte handelen (gjestgiveriet) inntil sønnen Nils Tengmann overtok stedet og den hele bedrift, som han i 1862 solgte til Jacob Lind Jentoft fra Berg i Hol. — Tengmann var en driftig og dyktig mann, han drev stedet godt fram og skapte stor virksomhet omkring seg. Det var han som, antagelig i 1840-50-årene lot oppføre den store hovedbygningen på Ballstadøy, som ennå står der. Det er et stort toetasjers tømmerhus med delvis liggende, delvis stående panel og med skifertekket tak med avvalmede gavlspisser. Væreiergården på Ballstadøy er således ca. 100 år gammel, og den kan vel enda bære mange årtier på sin solide tømmerrygg. Den er blitt ett med hele Ballstad, bred og ruvende og synlig langt inn på Vestfjorden. De store handelsmenn bygde stort og rummelig i den tiden. Det fortelles at denne gård opprinnelig var bygget som hotell på Steinkjær, men da eieren der var misfornøyd med huset for sin drift, ble det straks solgt og flyttet til Ballstad.
Jacob Lind Jentoft, som i 1862 kjøpte stedet av Nils Tengmann, fortsatte handelsstedets og fiskeriværets gode tradisjoner. Han var en driftig mann med mange foretagender under sin hånd. Foruten fiskeværet og handelen, drev han også stort med notbruk og hadde to jaktfartøyer i fart, vistnok mest i forbindelse med sildenotbrukene, men naturligvis også til annen fraktfart. Handelsforretningen overdrog han senere til sin eldste sønn, Jørgen Blix Jentoft, som senere også ble eier av været. Han var også poståpner og ekspeditør for Bergenske og Nordenfjeldske dampskipsselskaper.
I 1905 ble handelen på Ballstadøy overtatt av Hans Wiik, som da i flere år hadde vært førstebetjent hos Jørgen B. Jentoft. Fra 1910 til 1914 var Henrik Bugge, sønn av lensmann Bugge i Borge, innehaver av handelsforretningen, inntil firmaet Sverdrup G Krüger overtok den sistnevnte år. I 1919 gikk handelen over til A. G. Åsberg, han drev så forretningen til i 1926, da den igjen kom på Jentoftenes hender ved brødrene Rolf og Leif Jentoft, Jørg. B. Jentofts sønner. I 1935 ble handelen overtatt av Jørg. B. Jentofts svigersønn, Tarald Iversen, og etter hans død drives den nå av hans enke Borghild Iversen, f. Jentoft, med Arne Dyrkorn som bestyrer.
I Hvids, Tengmanns og Jacob L. Jentofts tid lå der rett til brennevinshandel på dette sted; men det er sagt, og så er det også, at J. L, Jentoft var lite tilfreds med denne gren av sin handelsvirksomhet, og sluttet med salg av brennevin lenge før rettigheten hertil var bortfalt, idet han sa den opp i 1872. Særlig i Nils Tengmanns tid foregikk der stort salg av sterke saker fra gjestgiveriet på Ballstadøy. Nils Tengmann selv var ingen «kostforakter» når det gjalt glasset, og han undte vel sine medborgere glade stunder ved den enkelt- eller dobbeltbrente nektar. Jentoft så annerledes på tingen og kvittet seg med denne lite tiltalende gren ved handelen.
I lange tider var der bakeri knyttet til denne handel, men for endel år siden ble bakeriet nedlagt. — Fiskeforretning hørte med til forretningsvirksomheten gjennom hele Tengmanns og Jentofts tid, og fortsetter i betydelig omfang av Rolf og Leif Jentoft. Særlig driver Rolf Jentoft en ganske utstrakt fiskeforretning, både i tørrfisk, klippfisk, iset fisk og filé.
På Ballstadlandet var det Jacob Schøning Hansen som først satte hjulene i gang. Ballstadlandet var av mindre betydning i eldre tid, der var det liten og ingen bebyggelse, kanskje noen få rorbuer av den gamle beskjedne typen. Det var Kremmerviken og Ballstadøy som tellet med. Jacob Hansen og Johan Tengmann kjøpte i fellesskap i 1835 Kremmerviken og Ballstadlandet av staten, og ved delingen senere tilfalt Kremmervika Ballstadøy, og Ballstadlandet Jacob Hansen. Han drev fiskeforretning Og hadde jekt i Bergensfart, men alminnelig handelsvirksomhet befattet han seg vistnok ikke med. Jens Pedersen fra Horn, som en tid var hans jektestyrmann, ble senere også Jacob Hansens svigersønn og overtok stedet. Han ble den 1. mai 1883 beskikket som gjestgiver, drev fiskeforretning og var eier av jekt, som hans eldste sønn Jakob senere ble fører av. Jens Pedersen begynte handelsforretning omkring 1862-1863, altså flere år før han fikk gjestgiverbevilling. Den første tid hadde han sin krambod på bryggen, i den del av denne som nå brukes til mellager av hans sønnesønn P. A. Pedersen. Da han i 1873 bygget nytt våningshus, ble handelen flyttet til storstuen i denne gård og var der inntil butikkbygningen ble oppført i 1881, og like etter også bakeriet. Til bruk for reisende i forbindelse med gjestgiveriet bygget Jens Pedersen den på gården stående bårstue.
Jens Pedersens sønn, Jørgen Pedersen, overtok handelen omkring 1885, og drev den til sin død vinteren 1912. Jørgen Pedersen var en dyktig forretningsmann og i hans tid var det stor omsetning på Ballstadlandet, ja hans forretning var ganske sikkert den største i bygda. Han kjøpte fisk fra yttersiden og ellers fra andre deler av distriktet, og meget av denne fisk ble ført til ham landeveien, etter at den var bygget. Han kjøpte også slaktedyr, for saltning eller eksport, og ved hans sted var det i den tiden den største slaktning foregikk. Hos ham kjøptes også den store del av mel og andre nødvendighetsartikler, og han hadde kunder helt oppe fra Borge, og drev i hele tatt en stor og allsidig forretning. Han var behagelig og grei å ha med å gjøre, og hadde gnisten som handelsmann.
Etter Jørgen Pedersens død ble handelen overtatt av Hans Svendsen, Storeidet, og fra 1922 av P. A. Pedersen, som ved siden av den alminnelige butikkhandel, også driver fiskeforretning. I P. A. Pedersens tid er butikken blitt forandret og modernisert.
Etter Jacob Schøning Hansen ble Jens Pedersen eier av stedet og i 1906 overtok hans sønn Jakob fiskeværet. Også Jakob Pedersen drev fiskeforretning, og jektefart, tradisjonen tro, helt til ut på 1900-årene. Han var også eier av bakeriet, som i 1918 ble leiet bort. Jak. A. Pedersen var eier av to jekter, den første het «Petra», den andre Magda», og han var selv fører av slike fartøyer i 25 år.
Hans eldste sønn, Jens Pedersen, overtok eiendommen i 1930, men hadde allerede i 1916 begynt med fiskeoppkjøp, en forretning han senere har utvidet ganske betydelig.
Henrik Bugge var den første fastboende handelsmann i Kremmerviken, idet han i januar 1900 åpnet sin forretning her i en gård oppført av Peder Jentoft. Han fortsatte handelen her til 1910, da han overtok handelen på Ballstadøy. Handelen i Kremmerviken ble fortsatt av Nikolai Nilsen fra Gildeskål, som også drev fiskekjøp. Etter Nilsen overtok Andreas Gundersen, Gravdal handelen, derpå Bernhard Hansen, Skotnes, så en Breivik inntil Anton Gjerstad overtok og drev handelen her i 5-6 år. Den nåværende handelsmann på stedet, A. Jespersen, overtok i 1941. — Handelen i Kremmerviken har således vært på mange hender og ofte skiftet innehavere.
Jacob L. Jentofts sønn, Wilhelm Jentoft bygget omkring 1900 et større kullager på Ballstadøy. Dette drives nå av brødrene Rolf og Leif Jentoft, under firmanavn Ballstad Kullkompani A/S. De samme er også ekspeditører for Bergens og Nordenfjeldske d/s. selskaper.
Et statens kjølelager ble. anlagt på Ballstadøy i 1934.
På Ballstadøy startet i 1931 Lars Lie & Sønn trelastforretning. Noen år senere ble trelastforretningen avviklet og Johan Lie etablerte under firmanavn Lie Radio den forretning han fremdeles driver, bl.a. som postordreforretning og med spesialverksted for båtlys, det eneste i sitt slags i hele Vest-Lofoten.
Jakob Vangsvik driver også en mindre handelsforretning på Ballstadøy.
Omkring 1875 drev Simon Jakobsen, født på Reppe, en eldre bror av Ole Jakobsen, Reppe, senere Skulbru, handel på Rekstrand, men det er oss ukjent hvilket år han begynte sin handel, og når han sluttet; særlig lenge kan det neppe være denne handel var i gang.
Flytter vi oppover til Skotnes, møter vi denne bygds eldste kjente fastboende handelsmann, Andreas Schøning, født ca. 1680, død 1740. Han var handelsmann og gårdbruker, skipper og forpakter av den konkelige tidende i Lofoten og Vesterålen, og likeså av kirkens innkomster i Lofoten, en meget betrodd mann. Schøning må ha drevet sin handel her i årene mellom 1700 og 1740.
Kjøpmann Chr. H. Vold.
Så var der, såvidt vites, ingen handel på Skotnes før Markus Lie omkring 1900 startet en forbruksforretning i Nils Kristians gård ved Skotnessjøen, gården ble senere kjøpt av Markus Lie. Omkring 1907 ble denne forbruksforening avviklet og Markus Lie startet straks egen forretning i samme gård. Etter å ha drevet handel her i flere år, ble forretningen i 1926 flyttet til Reine-sjøen, hvor den i 1932 ble overtatt av Nils Holm.
Sigurd Pedersen fra Dønvold startet forretning på Skotnes i 1926. Denne forretning ligger like ved veikrysset Ballstadøy - Ballstadland.
Didrikke Mathesonsdatter, Skarsjøen, gift med skipper Markus Busch — eller som hun i daglige tale kaltes, madam Busch — syslet også med litt handel i siste halvdel av 1800-årene. Det hun solgte var vesentlig frøvarer, sukkertøy og slikt annet. — Og en liknende liten handel — bortsett fra frøvarer — drev også i sin tid ho Petrine ved Reinsjøen. Hennes godterpinner satte søtsmak i munnen på mange, både voksne og barn, og som sin «gateselger», eller ved kirken på de store dager, hadde hun sønnen Magnus.
Lovise Iversen, Klausstranda nevnes i 1875 som frøhandlerske. Hun var født i Sevik 1810.
Rolf Arctander begynte høsten 1946 handelsforretning på Gjerstad.
Alfred Brekken startet i 1934 sin handelsforretning i Brekken ved Gjerstad. Til tider har han også drevet handel fra sitt fiskebruk på Kjeøy under Skotnes, ved siden av fiskeforretningen.
Den første handelsmann på Gravdal var Chr. H. Vold som i 1900 etablerte forretning her, den første tid i leiet lokale hos Frithjof Svendsen, under Haug. I 1904 flyttet han til egen nyoppført gård i Gravdal og drev forretning her inntil han avviklet omkring midten av 1920-årene. Noen tid før bygget han ny forretningsgård og i denne ble det senere drevet handel av Rolf Martnes, Vold sønner, Anton Gjerstad og for tiden av Rolf Justad.
Rolf Martnes etablerte sin forretning i Gravdal 1925 og handler nå i egen gård på stedet.
Jens Martnes har siden 1930-31 drevet agentur- og kommisjonsforretning i Gravdal.
J. M. Kristoffersen begynte sin handelsvirksomhet i Buksnes i Alb. Kristiansens butikkbygning på Skulbru, et par år senere flyttet han til Gravdal hvor han drev handel i egen gård til 1838. Ved siden av handelen drev han også slakterforretning med eksport av kjøtt, samt handel med fisk.
Går vi herfra utover til Straumsiden møter vi her som første handdelsmann Johan Rist den eldre, som drev forretning på Sund i 1874 og utover til sin død i 1894. Han fikk sitt handelsbrev nevnte år, men åpnet ikke handelen før 1. januar 1875.
Senere handelsmann på Sund er hans sønn Hans Rist. Han startet til å begynne med i 1911 fiskforretning i Ballstad, men gikk i 1921 over til også å drive alminnelig landhandel, som fortsetter, ved siden av fiskeforretningen. Handelen bestyres nå av hans sønn Othar Joh. Rist.
Sigvald Rist, Sund handlet fra 1920 til 1923. Han har også drevet fiskeforretning i Lofoten (og Finnmark) i ca. 20 år, til 1936.
Peder Wetting drev handel på Sund et par års tid fra 1911-1913. Etter et kort opphold fortsatte han handelen fra 1913-1916. Fra 1919 til 1922 var han bestyrer av Buksnes Kooperative Handel i Gravdal, som sistnevnte år ble nedlagt.
Poståpner og D/s.-ekspeditør St. Schøning, Gravdal, hadde også i flere år en liten handel ved siden av sine andre gjøremål, vesentlig bestående av sukkertøy og liknende ting.
Even Hansen, Lilleeidet startet som handelsmann allerede før han ble gift og flyttet til Lilleeidet, idet han, formentlig omkring 1870, drev en liten handel i Knut Michalsens, senere Vilhelm Knutsens hus på Horn. Straks etter at han hadde overtatt gården Lilleeidet begynte han handel her, som han drev i mange år. En kortere tid fra 1893 drev også Andr. Yttrelie og skredder Anders Larsen, Storeidet i fellesskap handel på Lilleeidet, i Even Hansens butikk.
Første handelsmann på Haug var Leander Hansen, som startet sin forretning i 1885 og avviklet den i 1915. Han hadde også tilfeldige anløp av godsruteskip, særlig når han tok hjem større partier mel. — Etter at Karl Pettersen hadde kjøpt gården på Haug i 1913 drev han handel her fra 1915 til 1921. Dette år kjøpte brødrene Zakariassen, Nusfjord gården, og den ene av brødrene, Olav Zakariassen, startet 20. november samme år forretning på stedet, som han fremdeles driver. Siden 1924 har han hatt fast anløp av Vesterålskes lokalbåter. Forretningens firmanavn er nå Olav Zakariassen & Søn.
Olav Brennesvik har drevet handelsforretning på Haug i flere år, og fortsetter fremdeles.
Frithjof Svendsen drev i tiden omkring 1897 til 1900 handel på Storeidet, men så brente kramboden og handelen ble nedlagt.
Den første handelsmann på Leknes var en Fredriksen. Ole Dahle, Bolle bygget for ham den gård på østre side av elva og veien som senere Johannes Vesche eiet og som Fridolf Horn nå er eier av. Det var i 1871 eller 1872 denne gård ble oppført. Etter å ha handlet en tid, måtte Fredriksens kausjonister, Jens Johannessen, Hag, Ole Johannessen, Dønvold og en kausjonist fra Farstad overta gården. Senere var lensmann Olsen eier av gården, men solgte den så til Johs. Vesche. Fredriksen handlet senere en kort tid i Hans Andersens hus på Leknes, men så blir han borte. — Jørgen B. Jentoft, Ballstad åpnet en filial i den samme gård (Vesches), med Rasmus Kristensen, Bergsdal som bestyrer. Det er også sagt at Rasmus Kristensen en tid drev handel her for egen regning. Den neste leier av dette butikklokale var frk. Ellisif Normann fra Ørsnesviken i Vågan, som startet en moteforretning her, med fru Ellisif Nordahl som bestyrerinne. Etter et års tid eller så gikk også denne forretning inn, og etter en tid uten handel på stedet, opprettet Jørgen Pedersen, Ballstad en filial her, med Olaf Halvorsen som bestyrer. Men heller ikke denne handel ville bære seg og ble nedlagt. — På annet sted meldes det at Halvorsen, formentlig, handlet i sitt eget navn på Leknes, idet han sa opp sitt handelsbrev i 1905, men det er ikke tvil om at det iallfall var Jørgen Pedersen som stod bak.
Etter at Ytrelie og Larsen hadde sluttet handelen på Lilleeidet, gikk de til bygging av en liten krambod på Leknes, på den nordre siden av elva, vis a vis Vesches gård, og startet handel her; men etter kortere tids forløp brente kramboden, og Leknes var igjen uten handel inntil J. M. Johansen, Stamsund i 1895 opprettet en filial på stedet, med Haukland som bestyrer, og hermed var grunnen lagt til den nåværende store forretning på dette sted. Det gikk ikke lang tid før Johansen lot bygge egen forretningsgård på nordre siden av veien, på den tomten hvor Ytrelies og Larsens brente krambod hadde stått. Haukland var bestyrer av forretningen til sin død i 1910, da A. M. Pettersen overtok bestyrelsen. Ny stor forretningsgard, den nåværende, ble bygget i 1918, og ca. 1920 overtok Pettersen for egen regning den hele forretning.
Kjøpmann A. M. Pettersen
Neste handelsmann på Leknes var Andr. J. Engen. Han løste handelsbrev i Buksnes 20. mai 1894, og drev til å begynne med en mindre forretning på Fygle, men lot i 1905 oppføre forretningsgård på Leknes; fra denne drev han sin manufakturforretning til 1919, da han solgte til Arthur Nordahl, som fortsatte handelen i samme bransje til 1927. Engen, som siden 1919 har bodd i Trondheim og drevet forretning der, kjøpte da forretningsgården tilbake og startet på nytt en manufakturforretning her, men da med leiet hjelp. Hans sønn Oscar, og Arne Pedersen var til hver sin tid bestyrer, inntil forretningen ved siste verdenskrigs begynnelse ble avviklet og lokalene tatt i bruk av Buksnes forsyningsnevnd.
Ingvald Sandsund kjøpte i 1907 Henrikke på Hags kårstue, flyttet den til Leknes og åpnet handel der samme år. I 1911 ble denne handel overtatt av A. B. Andreassen, og omkring 1920 av Birger Nilsen. Peder Hagh kjøpte stedet i 1926 og drev forretning her fra nevnte år til 1934. Fra 1935 til 1940 drev Ludvig Hammer handel i disse lokaler. Peder Hagh oppførte den nåværende store gård, som etter at Hammer hadde sluttet handelen, en tid var bortleiet til Leknes realskole. Fra 1946, da Carl J. Johansen, Stamsund kjøpte gården, har han drevet forretning her.
Peder E. Woie etablerte i 1946 i Engens gård en blomsterforretning på Leknes, som også omfatter salg av kranser, frukt og grønnsaker.
Olav Vik åpnet i sin nyoppførte gård på Leknes i 1946 en fiskematforretning.
Buksnes Apotek, Leknes ble opprettet i 1913 og åpnet for drift den 7. desember 1914, med distrikt Røst - Vestvågøy. Den første innehaver var apoteker L. F. Eckhoff, som imidlertid døde ca. en måned etter åpningen av apoteket. Andr. Aagaard ble da bestyrer av apoteket — Eckhoffs dødsbo .— inntil den nåværende apoteker, S. B. Dundas tiltrådte som bestyrer, og fra 20. august 1924 overtok han apoteket for egen regning. Fra starten til 1928 hadde apoteket sine lokaler i A. M. Pettersens hotellgård (gjestgiveriet), men nevnte år ble den store, moderne apotekgård bygget og tatt i bruk 12. mars 1928.
Men allerede i 1776 var det en kortere tid etslags apotek i Buksnes, eller rettere sagt i Hol, kanskje det aller første i hele Nord-Norge. Den som apoteker utdannede Nils Henrik Bull (f. 1746 d. 1806) begav seg da nordover med endel medikamenter og slo seg ned hos gjestgiver Hartvig Mogensen Jentoft i Petvik, «gamle Jentoft» som han kaltes i folkemunne (f. 1704 d. 1784). Bull begynte her sin virksomhet som apoteker. Men dette passet ikke hans kollega i Bergen, apoteker Johan Carl de Besche, som gjorde opphevelser, med den begrunnelse at Bull hadde kjøpt sine apotekervarer hos en laborant (materialist) Otto Floer i Bergen, hvilket ikke var tillatt, mens han vitterlig hadde gjort sine innkjøp hos apoteker Andreas Dynner, Bergen. Det er rimelig å tro at de Beshe var misfornøyet med at Bull hadde gjort sine innkjøp hos en konkurrent istedet for ham, slik at det hele var en hevnakt fra hans side mot den nye apoteker i Petvik. De Beshe fikk amtman i Nordland, Joachim de Knagenhielm på sin side, og Bull måtte pakke sammen og slutte, til tross for at sokneprest Erich Gerhard Schytte, som da var blitt sokneprest i Bodø, og som ved siden av sin prestegjerning også praktiserte som læge, var meget interessert i det nye apoteket og derfor la sin innflytelse i vektskålen til Bulls fordel. — Denne apoteker Bull ble siden ekstratollbetjent, hvor han døde. — Nils Henrik Bull var av den Bullfamilie, som den store fiolinmester Ole Bornemann Bull siden steg fram av.
Frk. Dagmar Rolandsen drev ved slutten eller like etter forrige verdenskrig i kortere tid en mote- og strikkeforretning i Ole Hansens gård ved Ungdomshuset på Leknes.
Roar Nordahl etabl. i 1919 en forretning i sportsartikler og kortevarer, og var samtidig bokforhandler. Denne forretning opphørte i 1932. I 1945 åpnet han sin nye store ordinære bokhandel samme steds (på Leknes), den eneste forretning i sitt slags vestenfor Kabelvåg.
Kristen Horn begynte slakteri på Leknes i 1928, den første tid sammen med sin bror Fridolf Horn. I 1934 utvidet han forretningen til også å omfatte pølsefabrikk, og i 1940 anla han fryseri. Forretningen er nå under utvidelse med nye større, moderne anlegg.
O. Fagerbach, Stamsund opprettet i 1938 filial på Leknes. Den ble nedlagt i 1941.
Edv. Unstad etabl. sin forretning på Leknes i 1946, i leiede lokaler.
Sverre Agersborg startet forretning på Leknes i 1933, den drives fremdeles med hr. Aakernes som bestyrer.
Angell Bøe opprettet snekkeri på Leknes 1937. Senere utvidet han til også å drive blomsterforretning, kransebinderi og begravelsesbyrå. I 1946 anskaffet han likvogn (bil).
Arthur Nordahl begynte agenturforretning på Leknes i 1939. Forretningen er nærmest anlagt som en formidlingssentral. .— Hans sønn Alex Nordahl har siden 1942 drevet møbelforretning i gården hos sin far.
For 40-50 år siden var det vanskeligheter med å få en eneste forretning på Leknes til å bli levedyktig, nå synes de mange å bære seg meget godt, og nye kommer sikkert til, ja er allerede i emning — her som på Gravdal.
Fra Leknes fortsetter vi videre oppover i bygda, og tar til venstre til Bolle. Her hadde handelsmann på Napp i Flakstad, Amandus Andersen, en handel gående i Lars Olsens gård, nåværende eier Christen Bolle. Det må ha vært i tiden mellom 1870-75, eller kanskje litt senere, og forretningen var en filial av Andersens handel på Napp. — Karl Johansen, Bolle startet i 1900 sammen med sin sønn Christen en trelasthandel, som ble avviklet i tiden mellom 1912 og 1914. — I 1908 startet Christen Bolle en landhandel på sin fars gård; den opphørte offisielt i 1916, men han fortsatte med å selge ut av varebehaldningen til omkring 1920.
Neste handelssted vi kommer til er Skulbru, hvor Kornelius Danielsen, etter en kortere tid å ha handlet i mindre målestokk på Lakselvhaugen, i 1894 bygget gård og begynte handel på Skulbru. Denne forretning ble i 1899 overtatt av hans svigersønn Alb. Kristiansen fra Kvervelås. Etter hans død i 1920 ble handelen her en kortere tid drevet av J. M. Kristoffersen (se Gravdal) og har senere vært drevet av fru Kirsten Kristiansen til i 1946, da den ble overtatt av Sigfred Jensen, Farstad.
Etter at Kornelius Danielsen i 1899 sluttet med handelen på Skulbru, handlet han på forskjellige steder på Ovrebygda, således på et par steder på Opdøl, på Farstad og til sist på Vold.
Sigurd Pedersen bygget i begynnelsen av 1920-årene en større gård på Skulbru og begynte i 1922, etter en kortere tid å ha drevet handel i fru Kristiansens butikklokale, handel i sin nye gård. Denne handel ble i 1938 overtatt av Ragnvald Storå, og bestyres av hans bror Sigurd Storå.
Haagen Olsen handlet i flere år, før og etter århundreskiftet, på Opdøl, samtidig som han drev handel i Ballstad under fisket.
Leif Lie drev fra 1923 til 1940 handel i egen nyoppført gård på Opdøl.
Sejnæs & Co, startet i 1934 handel på Fridheim, med Chr. Christoffersen jun. som bestyrer.
Kristian Jakobsen, Vold drev til å begynne med handel fra sin jekt om vintrene i fiskeværet Ballstad, og muligens også andre steder, vesentlig av varer til bruk for fiskerne, men også tøyvarer. Senere, og en tid samtidig med jektehandelen, handlet han fra en stue i sin gård på Vold, inntil han i 1895 eller 1896 bygget seg krambod. Han fortsatte handelen til ikke så lenge før han døde i 1930-årene.
Øvrebygdens Samvirkelag startet i 1946 med butikk på Vold, og med Jens Hansen, Rise som bestyrelsens formann. — Leknes Samvirkelag, formann Richard A. Leknes, er ennå ikke kommet i drift.
Så et stykke vei nedover bygda igjen, og sving av til høyre. Vi er i utbygda, og her møter vi som første handelsmann, Peder Lenvig Larsen, Reppe, som, såvidt oss meddelt, drev sin handel her fra slutten av 1870-årene til sin død i 1884. Til handelen var også knyttet bakeri. Olai «Trava» var baker og vistnok samtidig dreng. Peder Lenvig Larsen drev også fiskeforretning, bl.a. på Æsholmene.
På Leite startet Gjert A. Opdøl sammen med Aksel Vik, en liten handel i 1935. Etter et kortere kompaniskap overtok Opdøl handelen alene, bygget ny butikk i 1936, som han, etter forretningens behov, så igjen måtte utvide i 1938.
Så har vi bare en siste handelsmann i bygda å hilse på. Det er Johan Petter Thomassen, Offersøy, som i siste halvdel av 1870-årene opprettet handel her, og han fortsatte handelen en 10 års tid, til han ut på 1880-årene reiste til Amerika, hvor han hadde stor forretning i Chicago.
En gang — det var forresten i 1740-årene — kom det en mann ved navn Iver Helt fra Stamsund til Indre-Våje med det forsett å drive handel der. Det er ikke visst om det ble noe av handelen, men han ble iallfall gårdbruker på bygsel her. Skal vi registrere Helt blandt bygdas handelsmenn, eller skal vi ikke? —
Trelasthandel har vært drevet av forskjellige menn her i Buksnes. Vi nevner som den muligens første og største, Mathias Salomonsen, Leknes. Han begynte trelasthandel vistnok ganske kort tid etter at han i 1880 ble gift og flyttet til Leknes, Han fraktet mange standard med sine jekter fra brukene sørpå til Leknessjøen, samtidig som han drev en større fiskeforretning. Trelastforretningen drives nå av hans sønn Schj. Salomonsen, i normale tider i ganske stort omfang.
Av andre som har drevet eller driver trelasthandel, nevner vi Hagbart Høydahl, Sund, som i mange år var representant for trelastfirmaet Andr. Bjerkhoel, Namsos, Jak. A. Pedersen, Ballstad og senere hans sønn P. A. Pedersen, Lars Lie 6 Sønn, Ballstad, Karl Wetting, Gravdal, Peder Wetting, Leknes, Karl og Christen Bolle og Haagen Olsen, Gravdal. Brødrene Wetting og Olsen drev dog nærmest som agenter for trelastfirmaer. .— Ellers tok og tar jo fremdeles mange sine trematerialer direkte fra brukene.
Av fiskekjøpere har det vært mange her i bygda i tiden fra omkring århundreskiftet. Vi har allerede nevnt flere av disse, som har drevet eller driver fiskeforretning ved siden av sin handel, og skal her ta med de som har drevet eller fremdeles driver fiskeforretning uten annen forretningsvirksomhet:
Frants Andreassen, Utakleiv, Jørgen Andersens sønner, Utakleiv, Johan Karlsen, Haukland, Hans Wiik, Olaf Salomonsen, Farstad, Jens J. Farstad, Ingvald Fredriksen, Vold, Søren Voie, Peder Voie, Kristian Voie, Johan P. Flæsen, brødrene Magnus og Bernhard Berg, Offersøy, Reidar Pettersen, Offersøy, Andreas Pettersen, Offersøy, Alf Hansen, Offersøy, Ole Larsen, Offersøy, Bernhard Bjørnsen, Skulbru, Olaf Vik, Himmelstein, Edvard Hansen, Leknes, Fridolf Horn, Leknes, Enok P. Haug, Leknes, A. M. Pettersen og Ludvig Hammer, Leknes, Christen Bolle, Bertin K. Lakselvhaug, baker A. Larsen, Storeidet, Leander Hansen, Haug, Paul Pedersen, Haug, Peder P. Haug, Birger Haug, Oluf Svendsen, Haug, Olav Zakariassen, Haug, brødrene Karl og Martin Hansen, Lilleeidet, Karl Pettersen, Lilleeidet, Erling Eines, Haug, Petter Bjørnsen, Horn, Henrik Mathisen, Horn, Frants Horn, Hans Rist, Sund, Johan Rist, Sund, Halfdan Salomonsen, Leknes, Iver Brekken, Gjerstad, Sigfred Karlsen, Gjerstad, Halvdan Gjerstad, Amandus Gjerstad, Alfred Pettersen, Silsandvik, Hovdan, Gjerstad, Leonhard Hansen, Skotnes, brødrene Øvreskotnes, brødrene Nymoen, Skotnes, Jakob Bjørkås, Skotnes, baker Olsen, Skotnes, Kr. Mekiassen, Skotnes, Olaf Brækkan, Skotnes, Alfred Iversen, Gjernes, Kristian Karlsen, Skotnes, L. P. Hagen, Ballstad, brødrene Jørgen og Bjarne Pedersen, Ballstad, Lars Lie, Ballstad, Ole Larsen, Gjerstad, senere Steine, Hartvig Hansen, Våje, Ole Gjertsen, Bolle, Henrik Nilsen, Uttakleiv, Christen Jensen, Rise, Torleif Rist, Sund (Ballstad), Gjert Jensen, Bolle, Claus Jensen, Bolle, Peder R. Jensen, Reppe. — Schjølbergbruket ved Reinesjøen i Ballstad driver stort kjøp av fisk.
De fleste av disse fiskekjøpere har drevet og driver sin forretning i Ballstad, noen få også på Æsholmene og i Vågan i den tiden det var fiskevær her. Flere har drevet også i Finnmark, der noen fremdeles driver slik forretning.
Handel med kjøtt og levende dyr drev Daniel Danielsen, Leknes, fra 1912 til 1941, de siste årene dog i mindre grad. Den lengste tid var han representant for Harald Berg, Svolvær. Fra 1923-1928 drev han meget med innkjøp av levende dyr, som han førte til Trondheim. I 1917 bygde han slaktehus ved Leknessjøen. Danielsen kjøpte også huder og skinn, ull, egg, bær og andre landmannsprodukter. Skinnhandelen begynte han i 1909 og sluttet med den i 1946. En tid lang drev han stort med forretning og omsetning i sin bransje.
Andreas Gundersen, Gravdal drev i årevis oppkjøp av levende storfe, som han solgte i Trondheim, likeså drev han meget med omsetning av sauekjøtt. I likhet med Danielsen gjorde han flere turer hver høst til Trondheim med mange slaktedyr hver tur, av storfe, kyr og okser. Han drev også i en rekke år oppkjøp av huder og skinn.
Oppkjøp av kjøtt drev også i flere år brødrene Leonhard og Johan Hansen, Skotnes, i fellesskap. De var også kjøpere i større stil av huder og skinn.
Arnt Jakobsen, Farstad drev i noen år oppkjøp av levende dyr, som han førte sørover, og likeså oppkjøp av kjøtt og skinn.
Av skinnhandlere nevner vi Jørgen Kristiansen, Kvervelås, som drev denne slags forretning i mange år, helt til han var blitt en gammel mann, videre A. M. Ytrelie, Leknes, som gjerne byttet i skinn og manufrakturvarer med konene utover i bygda (bygdene). Skinnkjøpere i større stil var også Lauritz Johansen, Øvrevold, Hagen Olsen, Opdøl. og videre de foran nevnte Daniel Danielsen, Andreas Gundersen, Leonhard og Johan Hansen, og Aksel Gundersen, Gravdal.
Andr. Ytrelie, Leknes.
Noe lenger tilbake i tiden var det mest tilreisende skinnhandlere. De hadde gjerne andre slags varer som de byttet med, f.eks. vevskjeer. Hermed skulle vi ha gjort runden til vår bygds handelsmenn, såvidt vi kjenner dem fra eldre som fra senere tid. Det kunne sagtens vært meget mere å fortelle om den enkelte kjøpmann, men plassen tillater ikke detaljer. — Foruten de her nevnte handelsmenn har det jo også vært endel småhandlere, som har prøvd seg på Mercurius bane, dels som skreppekarer, dels med litt tuskhandel, som tobakk og sikori og desslike nødvendighetsartikler for mannen som for konen i huset. Arnt Olsen gikk i flere år omkring med sin skreppe og solgte «småsaker». Hagen Lyseth var i sine yngre år også skreppehandler, og i dag har vi vel som den eneste i sitt slags innen bygda, Valdemar Mathisen, Opdøl, som regelmessig avlegger besøk i husene og gjør sine små salg — og er tilfreds. — Litt lengere tilbake i tiden møter vi Iver Rekve og hans sønn Sivert Rekve som omvandrende handelsmenn, og der var sikkert enda flere.
Det var jo ellers flere av disse omreisende kramkarer, som vandret alene eller to i følge, fra bygd til bygd, fra grend til grend og fra hus til hus, med tøyer og kortevarer, trikot og medisiner, skolisser og barberkniver, forundringspakker og sentimentale kjærlighetsromaner, slangeringer og hårnett, ja alt en kan oppnevne. Og det kjentes som et pust ute fra den vide forunderlige verden, når disse skrepphandlere kom vraltende, åpnet sine kasser og bylter og la bord og benker fulle av merkelige og skinnende ting. Barnas øyne stod på stilker, og de eldre fristedes mang en gang til kjøp over evne, og lot daler og skillinger, senere kroner og ører springe, som kanskje var eslet til annet nødvendig bruk.
Sogningen Andreas Ytrelie, som i ung alder kom til Buksnes, ble gift og bosatte seg her, på Leknes, gikk i mer enn en menneskealder med sin skreppe, eller rettere sagt sine skrepper, idet han i sine beste manndomsår alltid bar skreppe med seg både på ryggen og på brystet. Han handlet hele tiden med manufaktur og var vel ansett og velkommen, han var jo blitt en av våre egne. Ytrelie var sterk til å bære og flink til å handle. Men ettersom årene gikk og kreftene minket, måtte han sløyfe brystbøra, og ryggskreppen ble med årene, gjort mindre og lettere; kreftene strakk ikke lenger til for de tunge byrder — en butikk i skreppeformat. Den siste tiden Ytrelie gikk omkring og handlet i bygda, bar han bare en pakke under armen — og så en dag ble han borte for godt, han kom ikke mere igjen.
En annen vel kjent skreppehandler i bygda var svensken Forsberg, bosatt i Sørreisa. Han avla Buksnes sine årvisse besøk fra i 1870-årene, inntil han gammel og mett av dager ikke «vann» mere, ute i 1918-20-årene. Forsberg var «medisiner», og slett ingen dårlig sådan. Det var sagt at han i sitt hjemland i yngre år skulle ha begynt det medisinske studium, men av en eller annen grunn hadde oppgitt det. Han var iallfall en gløgg kar til å stille diagnose og kurerte mange mennesker med sine medisiner. Forsberg var velsett og velkommen overalt; var synet svekket, så værsågod, briller av alle grader, — og til barna i huset hadde han gjerne noe «godter» i sin kasse.
Men la oss ikke glemme at Andr. J. Engen begynte sin handelsvirksomhet som skreppekar, det samme Haagen Olsen, og Amandus Engen gikk også en tid med skreppe. Johnsen fra Stamsund gikk i lengere tid med skreppe for Chr. H. Vold, og endelig nevner vi Andreas Korneliussen, som en tid også var småhandler fra sin skreppe her i bygda.
Kassehandlerne, skreppekarene hadde sin glanstid utover i siste halvdel av 1800-årene og i begynnelsen av dette århundre, og det var mange av dem, mest tilreisende. Vossingene og vestlendinger overhodet var i majoritet. — Men nye handelslover sperret dem veien, og de gled ut av bygdebildet og hele landsbildet. Det ble også så mange fastboende handelsmenn, at det lønte seg vel mindre og mindre å være omreisende i faget.
Romsdalshandlerne, som hver vinter, sånn i siste halvdel av mars kom til fiskeværene i Lofoten med sine lager av dresser og skotøy, var det mange av i Ballstad, på Øya som på Landet, der de slo opp sine telt og handlet i en rekke år, helt til siste krig. På Ballstadlandet hadde noen av dem faste handelsboder, og her kunne det være et par «gater» med slike handelsboder og -telter. Også flere av bygdens egne handelsmenn hadde sine handelsboder på Ballstadlandet, Engen, Vold, Haagen Olsen og Petter Skjerpen fra Borge. — De tilreisende av disse fiskeværshandlere kaltes med et fellesnavn romsdalinger, men ikke alle var fra dette distrikt; her var gullsmeder fra Bergen, isenkramshandlere fra Trondheim, og hvor de nå hørte hjemme alle sammen. Romsdalingene drev helst i manufaktur-, trikotasje- og skotøybransjen, de andre steder fra i andre bransjer. Alt kunne en få kjøpe her i fiskeværets handelsgater, fra hesteseler til lommespeil, fra silketrådspoler til kubandslenker og grinnstaurer, tørkle til kjerring, ring til kjæresten og snurrebass til veslebane på golvet. Romsdalsdressene var nesten skamløst billige, godt nedpruttet kunne de gå for 18-20 kroner, og kvaliteten og snittet var ingenlunde så gal. Skoene var av solid lær og godt plugget (senere kom det dog fabrikksydde sko med i laget), de var ikke akkurat så delikate å se til, så fortrinlig i passformen, nåvel, men de var pålitelige «undersåtter», for damer som for herrer, en kunne gå jorda rundt på dem uten å ofre lappeskomakeren en tanke underveis. Det var alltid meget til prutting i disse handelsteltene, uten prutting, ingen handel, og de handlende måtte derfor sette sine prisforlangender slik at der var rummelig prutningsmon, 20-30 opptil 50 prosent. Det gjorde ingenting om forlangendet lå over alle fornuftige grenser, bare avslaget var duelig — og så var begge parter tilfreds. — Jøder som drev klokkehandel var det også mange av i fiskeværene om våren, urjøder ble de kalt De hadde klokkelagret sitt i en veske, senere da denne handel ble forbudt, hadde de varene skjult i mange mystiske lommer og «lokkum». Naturligvis var det stiv pris og halstarrig prutting ved en slik klokkehandel også. Jødene skrøt av sine klokker, ankergang og massevis av steiner i invasjonen, går til evig tid. Fiskerne på sin side anstilte seg sakkyndige, la klokken inn til øret og lyttet til dens gang, åpnet kapslene og studerte «innmaten», nikket og ga bud, skambud. Jøden opp av buskamlen, grep klokken og puttet den i lommen eller vesken og var ærlig fornermet på egne og sitt lommeurs vegne. Og så begynte kjekkelet, jøden slår av og fiskeren tøyer seg på sin side opp med noen ører om gangen. Som regel møttes endene og kontakten var sluttet, klokken skiftet eier — og begge er fornøyd; selv om jøden påstår at dette vil føre ham på falittens rand. — Men ikke alle klokkene var støvere til å tikke og gå, selv et «15 rubies» kunne få nykker, og så måtte en til urmakeren å få det «avtrukket».
Fiskeværene hadde også sine skrepphandlere, de for mest med trikotasje, Devolds bekjente blåtrøyer, var kurant vare. Fiskerne, især ungdommen, begynte å få smak på finere undertøy enn det mor kunne slå sammen i veven. Skrepphandlerens fine macco, som lå der som fløyel i handa, var ikke til å sammenlikne med det heimevevede 2- og 4-skaftvends grove ulltøy. Sandelig, de fikk prøve den nye macco. — Skreppen tom før uken var omme — det vil si hvis vinteren hadde gitt bra lott.
Og så var det fagfilerne, skjærsliperne, de var alle sammen «russiske spioner». Kanskje var de, så skitne og lurvete de enn kunne være, grever fra kosakkenland, eller oberster, i det minste kapteiner i tsarens garde. Hva stand og stilling de nå var av, fikk stå hen, kvesse og slipe kunne de iallfall, fikk sin lille betaling, hivde sliperiet på akslene og gikk til neste rorbu eller gård. .— Men hold øye med dem, de tegnet av kanskje både Forsbergs geniale vannverk ved Reinesjøen og støtta på Leiskjæret! .—
Det var handel og vandel og omsetning en vårdag i fiskeværet Ballstad, særlig i tiden like før fisket var slutt og handlerne skulle pakke sammen for å reise til neste marked, vårfisket i Finnmark. Da strømmet kvinnene oppe fra bygda til, fikk kanskje sine menn med eller gikk på egen hånd til gaten og til bodene for å handle. De hadde vel godsnakket seg til en tier eller mere hos mannen — eller kjæresten, men mange av dem møtte fram selvberget ved den melk og fløte, kjelost og gomme, men især det torv og den potet de hadde kjørt til været og solgt i vinterens løp. Metermålene trakk lange remser av tøystuvene, ferdige saker av mange slags ble lagt fram og gikk i pakke, og romsdalingene hang i og anbefalte på sitt gode møremål, slapp seg løs i en munter pruttingspassiar og fikk dresser og sko unnasolgt til rene «tapet». Men skitt, de skulle nå så likevel pakke. Det var ikke ende på liv og rørsle, penger og varer skiftet eiere, handelen gikk til langt ut på kveld. Kom igjen neste vår! Og de kom, både romsdalingene og kundene. —
Men et viktig trekk i handelen i eldre tid var varen som lå i tønner og dunker eller digre fat, brennevinet. Gjestgiverne solgte, allesammen, også brennevin og vin, det samme gjorde kanskje også de gamle såkalte bondehandlere bortover i bygdene, som forresten ble mer og mer slått ut av de store gjestgivere. Kunne ikke fludiumet selges med loven i hånd, så ble det smuglet ut bakdøra. Etter tidens skikk hørte brennevinet med til det daglige brød, og det var ingen avholdstalere som tordnet mot drikk og fordervelse. Fra sagas tid hørte mjødhornet og ølbollene med i et godt lag. Kongen drakk, biskopen i like måte, og presten talte livlig over vinen, fortelles det. Hva var så til hinder for at menigmann drakk seg en tår over tørsten, ble på en «perial» og skjanglet på stien hjem fra et lystig gilde.
Fra senere tid skal vi nevne at i 1851 innvilget herredsstyret Nils A. Schøning, Stamsund rett til brennevinshandel og utskjenkning. I 1853 gas Peder Edvard Jentoft, Ramsvik rett til å selge brennevin og ha utskjenking og i 1854 fikk Jørgen Olaus Blix, Steine den samme rett. .— I 1871 var det følgende som betalte brennevinsavgift i herredet: N. Schøning, Stamsund, 10 spd., Madam Blix, Steine, 5 spd., P. Jentoft, Ramsvik, 5 spd.. Madam Iversen, Ure, 8 spd., J. L. Jentoft, Ballstad, 15 spd., i alt 43 spd.
Som en ser hadde Hol 4 brennevinsrettigheter mot Buksnes bare 1, dermed være det ikke sagt at holsfjerdingene var et tørstigere folkeferd enn buksnesværingene. Mange fra Buksnes hadde sin handel i Ramsvik, og Ballstadhandelens store avgift tyder på god omsetning.
Fra begynnelsen av 1870-årene ble det i kommunestyret mere reaksjon mot brennevinshandelen, og vel også ute blant folket i sin alminnelighet. I 1871 søkte P. Wulff herredsstyret om rett til salg av brennevin, men fikk avslag, og året etter oppsa J. L. Jentoft, Ballstad sin rett til brennevinshandel, til utløp en tid deretter. Han var, som vi har nevnt foran, ikke tilfreds med denne del av sin forretning.
I felleskommunen Buksnes og Hol var det i tiden 1874-78 følgende brennevinsrettigheter for innen- og utenbygdsboende: Bang, Øvre Steine, B. Dyrkorn, Nedre Steine, Iver Myhre, Svarholt, Petter Wulff, Svarholt (det har altså likevel lykkes ham å få en slik rettighet), N. A. Schøning, Stamsund, Ole J. Larsen, Mortsundholmen, Madam Storseth, Trondhjem, Madam Dalhaug, Trondhjem, Johannes Svendsen, Trondhjem, Jakob Klæboe, Harstad, Hanne Jacobsen, Ibestad, Madam Iversen, Ure, P. Jentoft, Ure, J. L. Jentoft, Ballstad, Johan Rist, Sund, Even Hansen, Lilleeidet, Johan Petter Thomassen, Offersøy. Også Thomas Abrahamsen, Offersøy står oppført i denne fortegnelse, men skal tro om ikke dette er samme rettigheten og handelen som sønnen drev. — Det er forbausende mange rettigheter, 17 (18) i alt; men så ble det også ganske snart tvert stopp. Etter hvert som rettighetene utløp, ble de ikke fornyet, eller krevdes ikke fornyet.
Avgiften var vanlig 4 spd. pr. tønne, og de enkelte handlende betalte fra 5 til 40 spd. i avgift, alt etter omsetningen. Schøning, Stamsund betalte i 1878 360 kroner i avgift, og dette år innbragte vin- og brennevinsavgiften henholdsvis kr. 952,00 og kr. 2 495,00, tilsammen kr. 3 447,00. Avgiften varierte for de forskjellige år. I 1885 utgjorde den kr. 2 540,00. — I 1888 henstillet lærer Borgen og Peder Enoksen, Ure om at all brennevinsrett ble opphevet. Det var da bare Schøning, Stamsund og Dyrkorn, Steine som fremdeles satt med denne rett. I 1889 fattet herredsstyret beslutning om å forby salg av vin og brennevin i mindre partier enn 40 potter eller 50 flasker. — Det ble jo en strek i regningen for denne slags kunder. Selv om brennevinet den gang var billig, så oversteg slike kvanta i et og samme kjøp enhver almuesmanns økonomiske evne.
De store handelssteder og krambuer her i bygda var på Ballstad, de var engang også de eneste. Folk hadde lang vei til butikken, men de gikk der heller ikke hver dag. Det meste til mat som til klær ble virket til hjemme. — Stor omsetning til Buksnes hadde også handelsmennene i Ramsvik. Mange folk fra Buksnes, særlig fra Øvrebygda og Østbygda, rodde fiske i Sandsund og Brandsholmen, og det falt dem derfor mest bekvemt å handle i Ramsvik.
Kredit var det stadig behov for, og de gamle handelsmenn og gjestgivere var ikke smålig med den. Mange av dem var ikke bare handelsmenn, de var handelsherrer. Vi husker de gamle krambuer, Jentofts på «Øya» og Jørgen Pedersens på «Landet» med all trafikken under vinterfisket, særlig når det slo til med Vestlofotfisket og det var stor tilflytning fra Østlofotværene. Da var der omsetning og travelhet. Det kunne være stappende fullt av folk utenfor disken, og der var ikke liten gulvflate, og betjentene arbeidet alt de orket med å skrive opp i kontraboka og levere ut varene. Alle i været fastboende båtmannskaper hadde sin kontrabok, med en konto for laget og en for hver av mannskapet. Kontanthandel forekom det svært lite av, alt måtte fås «på krita», det til kokmat og lys etc. på lagskontoen, det øvrige på hver enkelt mann. — Men folk og fiskere den gang handlet med forsiktighet og «reiv ikkje ut» over sin evne, det skulle jo betales på oppgjørets dag ut på våren — og ingen kjente fiskens vei i havet. Ble en enkeltmannskonto på 20-30 kroner i vinterens løp, var den betenkelig stor, og sprang den opp i 40-50 kroner, måtte vedkommende betraktes for en lettsindig person å være.
Fiskeværets store krambuer og pakkhus var til enhver tid vel forsynt med varer av alle slag, alt kunne en spørre etter, og få levert over disken eller fra brygga, fra det groveste til det fineste — først og fremst naturligvis alt slikt som fiskerne hadde bruk for. Det var noe solid og velholdent over disse gamle, store krambuer i Ballstad. Hyller og reoler var stappende fulle av varer, ikke bare som utstilling på hyllekanten, diskene var godt «arret» av tunge ting som var gått over dem gjennom mange år, og skuffene godt nedslitt, særlig den med toppsukkeret, som ble hugget med en liten øks på skuffekanten. Inne på sine kontorer satt Jacob Lind Jentoft, og senere Jørgen B. Jentoft på Ballstadøy, og Jens Pedersen, senere sønnen Jørgen Pedersen på Ballstandlandet, og mottok visitter av fiskere i tunge sjøhyrer. Kanskje var det gått litt i stå med fisket, dels på grunn av uvær og megen landligge og dels fordi fisken slo seg vrang, og dermed i baklås også med krediten, eller det var andre ting som ikke kunne avgjøres ved disken. Væreierne og de store handelsmenn var gode å gå til for litt av hvert, de kjente både sine plikter og sitt ansvar. Deres betjenter var flinke, veløvde folk som stod i tjeneste år etter år, — hos Jentoft på «Øya» Fredrik Lynum, Statius Schøning, Lorentz Kuraas, lærer Chr. Christoffersen, Ragnvald Lorentzen, Kilan, Henrik Bugge, Martin Wiik, Hans Wiik og L. P. Hagen. Som bryggemann hos Jentoft arbeidet i flere år en mann fra Gildeskål, navnet huskes ikke. — Hos Jens Pedersen var en Anton Nilsen handelsbetjent. Hos Jørgen Pedersen var i en lang årrekke ansatt som betjent trønderen Andreas Holm, og Pedersens svoger Olaf Halvorsen, og ved manufakturavdelingen Elvine Bjørnsen, Horn, senere gift med Albert Nygaard, Nygårdsjøen, Gildeskål. Pedersens bryggemann var i flere år Edvin Eliassen, Reinesjøen.
En fikk ikke være så nøye med tiden, og noen lukningsvedtekter var det ikke å holde seg etterretlig, så krambodene ble holdt åpen så lenge utover kveldene som det var kunder å ekspedere. Arbeidspresset kunne svært ofte være meget hardt, uten et sekunds pusterum; særlig hardt var det utover ettermiddagene og kveldene, når folk hadde gjort fra seg sjøværet og det dermed følgende arbeide på land. Da var det å tenke på innkjøpet, men ellers var krambudene fiskeværets børs, hvor alle anliggender ble drøftet.
Som nevnt var kredit ikke til å komme forbi. Allerede ut på høsten begynte folk å høre seg om etter varer på krita hos de store handelsmenn, Tengmann og Jentoftene, Jens Pedersen og etter ham sønnene Jakob og Jørgen i Ballstad, Matheson og Jentoft i Ramsvik. Det var å gå den tunge gang til disse, når meltønna var tom og der skulle skaffes til børnskap og annen utrustning for anstundende vinterfiske. Og folk ble hjulpet, sannelig den gamle tids handelsmenn kjente sine plikter og hadde lagt seg på sinne at adel forplikter, og selv om det ofte nok hendte at de fattige kreditsøkende stod dypt i bøkene fra før av, gikk de ingenlunde bort med uforrettet sak. — Det er fortalt at når folk, i denne slags erinder især, kom vandrende nedover til Ramsvik for å melde seg for Matheson eller Jentoft, når nøden tvang dem, tok de hodeplagget av seg alt så tidlig som på åsen nordfor gården, og bar det i handa. «Han far» kjente sine folk, hadde tillit til dem og ga ordre om å fylle i pose og sekk, etter som det trengtes, i båtrum, på hestekløv eller i bæreprøysa.
Slik var det i Ramsvik, slik var det på Ballstad. De store handelsmenn fra disse tider eiet også mange av gårdene i bygda, folkene var deres bygselmenn, og handelsherrene kjente sagtens hvor skoen trykket.
Senere kom det jo stadig flere handelsmenn, det ble kramboddisker rundt om i bygda. Hvem som helst kunne skaffe seg et handelsbrev og opprette en handel, det var så lettvindt med slikt, — helt til nye handelslover satte bremse for denne utvikling, og krevde mere kunnskaper og flere kyndigheter i boklig lærdom av den person som ville etablere seg som forretningsmann.
De gamle, store, tradisjonsrike kramboder i Ballstad er ikke mere i sin opprinnelige skikkelse, og det er lenge nå siden kramboden i Ramsvik stengte sin dør og slo klaffen i disken ned for slutt.
Men det var engang, ja det var engang, sier de gamle som ennå lever og kan minnes — minnes...........