VEIER
Det første tiltak til veibygging i Buksnes ble gjort allerede i 1839, da formannskapet den 30. august, i nærvær av amtmann Stabell, besluttet at der det følgende år skulle settes i gang arbeide med vei for strekningen Buksnes - Fygle. Der skulle leies en formann og til arbeidet utskrives 4 dagsverk for hver gårdbruker og 3 dagsverk for hver husmann og inderst . Videre skulle der innkjøpes diverse redskaper, såsom 2 hulspader, 2 håndgreip, 6 jernspader og 4 bårer. Men noe nevneverdig veiarbeid kom ikke i gang, det synes som almuen allerede den gang forstod seg på å streike. Større interesse for vei var det vel heller ikke ved den tid. Folk kjørte jo bare på slede eller drag, vinter som sommer, og på en gruset vei var det nesten like lite, ja vel mindre fremkommelig på meier enn på de gamle oppkjørte jordveier.
Senere ble arbeidet overdratt veiformann David Svendsen for en rund sum av 425 spesidaler, og der kom 3 tylvter tømmer til bruer. Amtmann Stabell var til stede også da denne beslutning ble fattet, men heller ikke dette nye tiltak til fremme av veibyggingen førte til noe positivt. Noen vei ble det ikke.
I 1860-årene var det blitt ganske mange vogner i bygda, og disse krevde banet vei under sine hjul. Det kom ny fart i arbeidet for vei. 15. mai 1866 besluttet herredsstyret ved ordføreren, Johan Rist, Sund, å inngå til amtsformannskapet med søknad om bidrag av offentlige midler til vei, mot at kommunen skjøt til 1/5, inntil 1000 spesidaler. Men styresmaktene har nok ikke sånn med en gang gått med på dette, for det gikk enda noen år før hovedveien gjennom Buksnes ble stukket opp og arbeidet satt i gang. Dette skjedde først i begynnelsen av 1870-årene, og veien var i 1874 ferdigbygget til Fridheim. I 1874 sees veistrekningen Ballstad - Leknes kalkulert til 1375 spesidaler.
Det var heller ikke så greit å få veien oppstukket. Flere av jordeierne gjorde innsigelser, de ville ikke ha veilegemet lagt over sin innmark, og så måtte der forhandles og fares med lempe, inntil fornuften omsider seiret. Således fremkom Hans Pettersen, Storeidet med besveringer over at veien skulle legges over hans part (der den nå ligger). Han ville nemlig at den skulle legges langs stranden, der den gamle opptråkkede og oppkjørte vei lå. Slike forstyrrelser i veiplanen bidro ikke til at arbeidet kunne gå litt kvikt unna, men utpå 1870-årene var veien Ballstad - Fridheim bru bygget ferdig. Vei videre nordover gjennom den resterende del av Buksnes og innover Borge, fikk det bli Borges sak å bygge. En regnet nemlig med at Borge ville se seg nødt hertil, da denne bygd den gang hadde det meste av sin trafikk gjennom Buksnes til post- og ekspedisjonsstedet i Ballstad. — Og veien ble bygget i 1891. Helt til frem i 1930-årene hadde borgeværingene det som plikt å holde veien også fra Borge grense til Fridheim bru i stand. Den var delt i roder, men det gikk heller smått med vedlikeholdet, særlig etter at Borge hadde fått sine egne post- og ekspedisjonssteder, og mere kunne unnvære å trafikkere gjennom Buksnes. Først ved et fellesmøte av Buksnes og Borge herredsstyrer på Leknes i begynnelsen av 1930-årene, der også fylkesmann Amundsen var til stede, kom det en ordning i stand, slik at Buksnes fra da av skulle overta vedlikeholdet av veien helt til Borge grense.
Det var planen at veien skulle legges frem helt til handelsstedet på Ballstadøy, og det kan sees at arbeidet hermed var begynt så smått, men det offentlige (veivesenet) forlangte at der privat (av Jentoft) skulle ytes et større pengebidrag (1000 daler Da dette ikke gikk i orden, og da Jens Pedersen støttet med private midler, ble veien i stedet lagt frem til Ballstadlandet. Jentoft måtte så for egne midler bygge vei og bru, for å komme i forbindelse med hovedveien gjennom bygda. — Storbrua ble bygget ferdig i 1877.
Storbrua, med Skottindene i bakgrunnen.
Nå kom det fart i veibyggingsarbeidet. Den 24 .august 1892 overleverte amtsingeniøren veien Leknes - Stamsund, og det samlede herredsstyre møtte i Stamsund i anledning høytideligheten ved overtagelsen av denne vei. I 1893 deltes veien Leknes - Stamsund og veien Fygle - Sennesvik — som da var nybygd — i roder og tilsynsmenn valgtes for disse roder. Samme år søkte C. M. Johansen, Myklevik erstatning for skade, påført ham ved at veien var lagt over hans eiendom, og 13. oktober 1894 fremla han takst for erstatningskravet. En kan dog ikke se noe om hvorvidt der ble ytet ham noen slik erstatning.
I 1893 var også viden Ramsvikeinangen—Sennesvik bygget ferdig.
Til veien Leknes - Stamsund hadde følgende tegnet seg for bidrag: Fr. Møller Stamsund 100 kr., Schønings enke 1500 kr., C. M. Johansen, Myklevik 500 kr., P. L. Wulff 500 kr., J. Myhre, Stamsund 50 kr., Fr. Wulff 50 kr. Jørgen Yttervik 50 kr., «Isammen 2630 kroner. Felleskommunens utgifter til denne vei utgjorde kr. 6 282,50.
I 1894 søkte Johan Rist, Sund om av amtsveifondet å få bidrag (bistand) til oppstikking av vei Gravdal - Sund - Horn samt til formann for veiarbeidet. Herredsstyret bevilget, mot 2 stemmer, 80 kroner av herredskassen til dette. Jørgen Pedersen, Ballstad, en av de 2 som stemte mot, karakteriserte bevilgningen som unødvendig, da Strømsidens befolkning var velholdne folk, og dels velstående.
Samme år søktes det også om å få veien Sennesvik - Ure oppstukket. Veien Gravdal – Sund - Horn ble bygget i 1894, og anleggsomkostningene utgjorde 45 øre pr. meter, akkord.
Veien til Haug ble påbegynt i 1880, og året etter var den ført frem til veikrysset ved Lilleeidet. Kort tid etter ble den bygget ferdig.
Veien til Tussan over Storeidet ble bygget i 1928, og det står vel snart for tur å føre denne veien frem til Hestneset.
Veien til Leknessjøen ble bygget etter at dampskipsekspedisjonen var anlagt der i 1899, med faste anløp av Vesterålskes skip. I senere tid er denne vei delvis omlagt og forbedret.
I 1894 fremsatte Alb. Kristensen, Bergsdal forslag for herredsstyret om at det sommers tid ikke skulle tillates å kjøre på kommunens veier med skarpskodde hester, og formannskapet sluttet seg hertil.
I 1896 fremkom det forslag fra Hol om oppstikking av vei fra Hagskaret til Skulbru, og dette ble vedtatt mot 1 stemme, på betingelse av at oppstikkingen ble uten utgift for kommunen. Jørgen Pedersen bemerket til dette forslag at veien måtte ansees å være av privat art og uten videre betydning for Buksnes kommune, og at det måtte ansees som ødselhet med statens midler å gå til bygging av denne vei. Det er vistnok, tilføyet han, i andre distrikter steder som sukker etter vei, og hvor disse midler vil være langt bedre anvendt, hevdet han. — Og noen vei her er det enda ikke kommet, til tross for at dette veikrav har vært fremme siden, både i 1890-årene som i 1920-30-årene.
Veien til Bø ble bygget omkring 1885.
Veien til Vik, eller rettere sagt fra ble bygget i 1880-årene (1882), så langt som til brua ved Leite, i skillet mellom Holand og Vik. Så bygget man, sammen med Reppe, veien videre fra nedenfor Leite til Saltiskroken og derfra til strømmen (elvosen) ved Opdøl. Over selve Leite kjørte man bare i de gamle hjulsporene, men disse ble snart for dype, og så ble det også for dette mellomliggende stykke vei bygget. Veien fra Leite til Saltiskroken ble bygget i 1887 eller 88. Brua over Lakselven var den første tid såvidt kjørbar, idet den egentlig bare var beregnet for gåere. Men i 1898 ble den forbedret, og den nye bru,, den nåværende, ble bygget i 1917.
Veien til Reppe ble bygget i 1886-87.
Fra Haukland kunne man tidligere bare leie hestene gjennom Hauklandskleiva, og så lafte vogn i Vik, når en skulle ut på kjøretur i bygda. Men i 1883 ble der sprengt vei gjennom Kleiva, såpass at der var kjørbart. Senere er denne vei forbedret betydelig.
Vei til Uttakleiv var jo adskillig av et problem, for de gode folk utenfor fjellet, som alt ganske tidlig på tiden var ute med sine krav om vei. Første gang dette veikrav sees foreligge var i 1893, da veilinjen Haukland - Uttakleiv ble begjert stukket opp. Denne begjering skjedde ved Anders Kristensen og Henrik Nilsen, Uttakleiv om oppstikking av vei til gården. — Men hvor skulle veien legges, rundt «Veggen» eller gjennom skaret mellom «Mannen» og «Himmeltindene», som er ca. 200 meter høyt. Det siste alternativ ble valgt — dessverre kan en si i dag. Også denne gang fikk søknaden fra Uttakleiv herredsstyrets anbefaling, slik at midlene til oppstikkingen skulle tas av amtsveifondet. Og samme år påbegyntes dette vanskelige veiarbeide, med Jakob Høyen, Vold som formann, senere ble Johannes Vesche, Leknes formann. Meter, for meter slynget veien seg oppover fjellet på dettes side mot Uttakleiv, og nedover mot Haukland gård. Veien hadde, da den omsider var gjort ferdig, hele 17 buktninger og var 6 kilometer lang, mens den direkte linje bare er 2 kilometer. Såvel under selve arbeidet som siden har en vært utsatt for ras på denne fjellvei, og da en heller ikke kunne kjøre mere enn halve lass over fjellet, var veien lite tilfredsstillende, og den ble det enda mer da bilene kom med i trafikken; disse kunne nemlig ikke trafikere over fjellet, på grunn av de mange knappe svinger i veien. — Folket på Uttakleiv gikk kraftig inn for sitt veibygg. Der avfattedes overenskomst mellom naboene om dagsverksytelse mot kr. 50,00 av kommunen og 200 kroner av fylket pr. år. Ikke mange penger just. men hjelp var hjelp, og folket selv ytet i arbeide alt de kunne, og veien måtte frem. Den ble påbegynt for alvor omkring år 1900, og i 1905 var den gjort såpass ferdig at den første hest med vogn kunne kjøre over fjellet.
Noen vei etter folkets ønske og tidens krav var dette ikke, men den var dog en stor forbedring av kommunikasjonene og til stor hjelp for dette utestengte folk, som tidligere var henvist til å bære i bratt fjell og ulende, når havet .— som så ofte var tilfellet — stengte den sjøverts forbindelse ved sin brenning langs gårdens forland og fjære.
Mange var det av bygdefolk og andre, som nyfiken tok seg en tur til Uttakleiv, da veien lå der ferdig, for å se på anlegget, som hadde kostet så meget av slit og svette — samtidig som man fikk seg en fet, nykokt rømmegrøt av de gjestfrie uttakleivinger.
Men år etter år gikk folket der ute og angret seg, at de ikke hadde valgt alternativet rundt «Veggen». Noe måtte gjøres, og noe ble gjort, nei ikke noe bare, men meget. Den 21. november 1934 ble de første spadestikk og de første feiselslag slått for veien rundt «Veggen», og når dette skrives vinteren 1947, er den nye Uttakleivsveien på det nærmeste ferdig. Et nytt stort og kraftig tak har dette folk tatt, men nå har de også en vei, som de kan være tjent med for lange tider og som kan «formidle» enhver rimelig trafikk. Veien Holand - Leite ble bygget i 1900.
Veien Offersøy - Holand og Våje - Holand ble bygget i 1904, og ferdiggruset året etter. Sidearmene til Våje og Offersøy ble ferdige omtrent samtidig, men Våje hadde da i endel år bygget på sin vei, mens Offersøy, som hadde meget kortere strekning og større folkehjelp, klarte sin vei ferdigbygget på ett år.
Veien fra Opdølskorsen, som en sier, og ned til Opdøl gård ble bygget i 1885-86, og veien til Rise ble bygget i 1882. Veien til Bolle ble bygget, i 1890-årene.
Det var et nytt innslag i bygda, da den første vei, stamveien Ballstad - Vold ble bygget. Det ble, som det heter i visen, svingom på folkeskikken, og meget omskaptes både i livs- og næringsforhold. Folket kom også nærmere hverandre. En kjøretur tidligere over en lengere strekning bød på vanskeligheter, ofte så store at de ikke var til å greie, særlig om sommeren, når markene var oppbløtt etter regn, men også vinters dag, når snøskavlene tårnet seg opp og hestefot ikke fant botn i veltene. Likevel, litt kjøretrafikk var det jo også den gang — på draga og sleden, og senere på vogna. Sommerveien lå den gang fra Øvrebygda og Borge over Øvrevoldhaugen og Nedre Vold, langs Farstadvatnet, over Opdøl, Skulbru og Himmelstein til Fyglesjøen, videre langs Leknes og Halsvågen, derfra over spengene til Storeidet og videre langs stranda til Gravdal og Buksnes, der læge og prest var. — De gående hadde helst en annen vei, som er omtalt under avsnittet kirke og skole. — Vinterveien var vel ikke alltid den samme; da kunne en litt mere fritt velge sin vei, — over islagte vatn og hardskaret snø, som det passet best, for hestehover som for manns- og kvinnelugger.
Kongsveien lå der som en gate midt gjennom bygda, og snart fikk den sidearmer og tilknytningslinjer til alle kanter. Ennå lever her folk som husket de gjeve veibyggere, som mange var sørfra, og som flere ble gift her og bofaste, John Havdal på Rekstrand, Karl Johannessen på Bolle, Johannes Vesche på Leknes og Ole Trøite på Rise. — Trøite og Vesche, Jakob Høyen og Ole Larsen, Vian var meget benyttet som veiformenn under anleggsarbeide. De kunne synge til steinen og få lagt en god og trygg bru over bekken og elva.
Og så grodde de gamle veifarene til. Deres tjenestetid var forbi, nå skulle de ha takk for hjelpa, — den var mangen gang bare så som så, når draga stod fast i myrsøkket, når sleden veltet i skavlen, og når senere vogna humpet i tuvene, så det var et under at den holdt sammen.
Nå var det kariol- og kjerreskyss, — og der kom den første syklen, det var Peder Jentoft fra Ballstad. Maken til et syn, der han trødde sin velosiped, med et kjempestort hjul foran og et bitte lite bakenfor. Snart kom det også mange av de nå alminnelige sykler, de første utpå slutten av 1890-årene, så flere og flere inntil de i dag er allemannseie. .— Og så kom den første automobil, et mirakel for folks øyne, midt opp i dagen. Det var en stor Studebachers drosjebil. og det var i 1917. Den kostet ca. 17 000 kroner og var innkjøpt av et aksjeselskap. Stifterne av dette selskap var kjøpmann Chr. H. Vold. Gravdal, Ole Larsen. Gjerstad, kjøpmann Hans Svendsen, Ballstad, kjøpmann A. M. Pettersen, Leknes, repslagermester Fritz Düwel, Gravdal og distriktslæge Hermansen, Gravdal, med Johan Rist, Sund som formann. Sjåfører var jo den gang en ukjent ting her, så en måtte skaffe vognfører fra Trondheim. Han ledet imidlertid styret bak lyset, «etter noter», er det sagt, og det gikk ikke bedre til enn at det hele måtte avvikles med stort tap. Dette første mislykte forsøk skremte dog ikke bilene bort fra bygda, — i dag vrimler det av både drosje- og lastebiler på alle veiene. — Den første lastebil til Buksnes var en 1-tonns Ford, kjøpt av Johan D. Rist, Sund i 1924. Også den har fått mange «arvinger» i bygda, hvor nå det aller meste av varetransport besørges av lastebiler, for en stor del også melktilførselen til meieriet, — Bilene har i stor utstrekning fortrengt hestekjøretøyene som skyss- og transportmiddel. En skysshest for kariol, kjerre eller gigg er i dag et særsyn. Også motorsyklene dominerer bra i veibildet i dag, og de tier heller ikke om sin tilværelse, men brøler den ut av full hals overalt hvor de ruller i veienes baner.
Det er nå over 70 år siden den første vei, stamveien, lå her ferdigbygget, og i løpet av denne tid har bygda fått bygd veier frem til praktisk talt hver manns stuedør. Egentlig er det vel bare to gårder i hele Buksnes som fremdeles mangler veiforbindelse, nemlig Flæsa og Grena, og det kan være et spørsmål om disse gårdene noen gang får sin vei, så isolert som de ligger og med bare et par naboer hver.
Buksnes har ligget godt i teten i Lofoten distrikt når det gjelder veibygging, og mange av sideveiene er bygget uten bidrag fra det offentlige, eller med ubetydelig hjelp. Det tyngste taket, såvel økonomisk som arbeidsmessig, måtte folket selv ta, — og det gjorde så. Vedlikeholdet av veiene til de enkelte grender og gårder, påhvilte også oppsitterne, inntil senere tid, da kommunen har overtatt vedlikeholdet (grusingen )av de fleste slike sideveier.
Står en på et høyt sted og skuer utover bygda, ser en veiene bukte seg til alle sider; men også i fremtiden vil der nok melde seg veikrav. Vei til fiskeværet Kjeøy er påbegynt, og vei gjennom «Skorn», fra Sund - Vevika til Gjerstad, er stukket opp. Veien til Tussan vil sikkert engang, med trasé etter de gamle «Revegene» (rideveiene), bli knyttet sammen med veien til Bolle,, og dermed får også Hestneset og Svaleng veiforbindelse. Og det gamle, tidligere omtalte veikrav Skulbru - Hagskaret, vil nok bli vakt til live igjen etter sin lange Tornerosesøvn. Her ligger det adskillig dyrkningsland, som en vei vil gjøre tilgjengelig for nybrottsmenn. — En annen påkrevet veiforbindelse er den mellom Vik over Vågan til Våje. Dette veibygg er for noen år siden påbegynt, og det vil være av interesse å få denne vei ferdigbygget så snart som mulig, av hensyn til melketransporten med bil, hvorved meget både av tid og brennstoff kan spares. — Skal en også kunne gjøre seg håp om at det engang i fremtiden blir slått bru over Offersøy-pollen? Tanken var for omlag femti år siden fremme, og ingenting er jo umulig. En slik bru ville forkorte veien betraktelig, ikke bare for Offersøy, men for hele Utbygda for trafikken på nedre bygd og Ballstad.
Og engang, når Lofotveien er gjort ferdig, vil den store gjennomgangstrafikk begynne, med ferjesteder for overfart over Nappstraumen på Haug eller Lilleeidet i Buksnes og på Napp i Flakstad. Da kan en sette seg i drosjen eller bussen ved sin dør i Buksnes, og kjøre ut i den vide verden — nesten så langt en lyster.