VÅJE
Dette gårdsnavn er skrevet på meget forskjellig vis frem gjennom tiden. Lengst tilbake skreves det Woge, senere (1567) Voie, Wogh (1610), Voige (1614), Inder, Ydter Woye (1667), Indre, Yttre Woie (1723). Senere på tiden engang fikk det sin nåværende form Våje. - Rygh utleder navnet av vågi, dativ av vågr, våg. Gården, skriver han, ligger på utsiden av Vestvågøy ved en dypt innskjærende våg. - Våje, indre og ytre, er sikkert av meget gammel opprinnelse som bosted for mennesker. Her er det en naturlig bra havn, som gjorde det bekvemt for fiske, det er ganske lunt under fjellet, særlig i Ytre Våje, og det ene med det andre, her var stedet til å være. - Sagnet forteller at engang i lengst svundne tider gled gården Våje på sjøen, med hus og folk og det hele, og mennesker omkom; og det berettes, at på visse steder kan en den dag i dag ved å grave i fjæren ved fjære sjø finne et underlag som likner torvmyr med bjørkerøtter i. Hvor meget en kan legge i dette sagn, er ikke godt å si, troligst er det vel en fabel. Terrenget der ute er ikke slik, at det skulle gi anledning til ras av slike dimensjoner.
Den gamle bebyggelse i Indre Våje lå på stranda ved strømmen som fører inn og ut fra Våjepollen (Vågspollen) nedenfor Kjellberget, hvor der er funnet mange rester etter hustomter og annet som står i forbindelse med hus og boplass. - Det var til denne gård Iver Helt - det sies fra Stamsund eller et annet sted i Østre Hol - engang mellom 1745 og 1750 kom for å opprette handel. Da han hadde vært innom og snakket med folkene på gården i Indre Våje, ville han ri videre utover til bukta, formentlig for å se på havna og landingsforholdene, men i den djupe blaute myr mellom den gamle og den nåværende gårdsbebyggelse, sank hesten i, så den måtte hales opp ved mannehjelp. Denne myra er nå godt drenert og dyrket og hører til Søren Voies beste eng. - Da folket i Ytre Våje så den fine frakke- og hattklædte mann komme ridende videre fra Indre Våjegården, trodde de at nå var det deres tur å få besøk av denne - som de trodde - representant for øvrigheten, kanskje futen sjøl, og så rømte de, «mann og mus» til fjells for å være av veien for «flåeren». Nå, Iver Helt, hadde jo ganske fredelige hensikter, så Ytre -Våjefolket slapp med skrekken - dengang. Og det skremte nok ikke Helt, at hesten hans gikk seg i myra. Han ble både selveier og bruker i Indre Våje, og han skal være den første som bygde der hvor nå Søren Voies gård ligger. Om det ble noe med handelen, er oss ukjent. Man vil kanskje spørre om Våje var noen ideell handelsplass? Jo, den var nok det dengang, da alle trafikk foregikk med båt på sjø. Våje lå da bra til, og det er ikke usannsynlig at Iver Helt eller hans svenn stod bak her ute ved Våjebukta og solgte kandissukker til kjerringene og kardus til mannfolkenes piper - og meget annet, kanskje også spanskbrennevin. Noe vist vet en dog ikke herom.
Havnegangen er for Ytre Våjes vedkommende god, men mindre bra i Indre Våje. Derimot er Ytre Våje helt skogbart, og har sikkert vært det i flere hundre år, og her finnes heller ingen torvmyrer, så brenslet måtte og må skaffes annetsteds fra. Indre Våje har bra skog, av den for Lofoten vanlige, og torvmyrer finnes oppe på heien mot Melen, men ingen andre steder i gårdens mark. Torvmyren på heien har i mange år, og fremdeles, vært utnyttet av folkene i Vågan, som nå tar den ned i tørret tilstand på løypestreng, tidligere på snøføre med kjelker, som var et meget «balkesamt» arbeide. Også Indre Våje henter sitt brensel fra torvmyrer inne i bygda, tildels ganske langveis.
Der er gjort flere oldfunn på gården, såvel på inn- som på utmark. Søren Voie hadde noen år også ruteskipsanløp her.
Det er til å begynne med vanskelig å skille mellom de to gårders (gårdsnummers) byggere og boere, hvorfor vi inntil videre er nødt til å ta dem under ett, og som de første Våjeværinger møter vi ved lensregnskapet 1610 Johannes i Wogh, Isach i Wogh og Jockømb i Wogh. Alle tre greier opp med årets skattebyrde ved å betale 1½ ort. Husmannen Oluff i Wough slipper med 3 mark, og det samme faller på drengene Christoffer i Woug og Laurids i Woug. (Som en ser skrives gårdens navn høyst forskjellig i et og samme regnskap). - 1615 har Jochum full leding, og er altså den største brukeren, mens Johannes og Isach slipper med henholdsvis to punds og en punds leding. - Der nevnes også tre andre navn, Per, Johans og Michell, men hva dette er for slags folk, fremgår ikke . Imidlertid må Johannes ha svinget seg bra opp, for i en fortegnelse over odelsgods av 1618 meldes om Johannes i Woyen at han eier l½ vågs fiskes landskyld i gården. Den fjerde part er et pund og 3 mark fisk. Jochum svarer da leding for 3 pd., og har full leding, Johannes har to punds leding, Isach, halv vågs leding, og Oluf, det er formentlig husmannen, punds leding.
I skatteregister av 1626 over skippere og styrmenn, møter vi Jochum i Våje, formentlig Indre Våje, som styrmann, og betaler som sådan 2 daler i skatt, og i fortegnelsen over odelsgods det følgende år sitter Johannes fremdeles med sin selveiendes part i gården på 1½ våg. Isach og Johan styrmann er leilendinger, og Oluf Johansen dyrker og steller sin husmannsplass. - 1630 bruker Jochum en våg jord, og han er da den eneste i Buksnes fjerding som har vågs leding; Isach har da halv vågs leding og en ny mann på stedet, Steffen, som er kommet i stedet for Johannes, har punds leding. - Skattemanntallet 1634 omtaler Steffen og Thorild, formentlig enken etter Isach, og fremdeles betaler Jochum styrmannsskatt, og det gjør han enda år 1640, da med 1 daler; leilendingsskatt betales då av nok en ny mann ved navn Christoffer. Skatteregistret 1646 melder om Peder Bertelsen, selv fjerde, som skatter med 1 ort og 8 sk., Benjamin, selvfjerde, 1 ort og 8 sk., Søren Hansen (Indre Våje), selv tredje, 1 ort, og som siste mann Jens, selv tredje, 1 ort.
De to gårdene skiller seg nå mere tydelig fra hverandre, og vi går dermed over til å ta dem hver for seg, og begynner med Indre Våje.