SYKDOM OG LÆGEHJELP
Hvilken sykdom det var som først skadet menneskenes helse og helbred, er man ikke i stand til å avgjøre, men etter hvert ble det mange av dem, noen opptrådte sporadisk, andre og mere ondartede arter gikk i epidemier og krevde tallrike offer, den mest fryktede var «pesten», et fellesnavn på alle farsotter. Den største og mest uhyggelige pest vi hører om i Norges historie, var den som i 1349-50 herjet her under navn av svartedauen. Det var en bubon- og lungepest, som grep voldsomt om seg også her nordpå i landet, og det går frasagn om at da pesten var over, røk det fra bare 3-4 skorsteinspiper i Buksnes. Folk døde fortere enn man kunne få dem begravet, og da der ingen lægemidler var som kunne få stanset katastrofen, var det ganske enkelt bare å overgi seg til døden.
Men der var mange andre sykdommer av epidemisk art, bl.a. kopper, flekktyfus, skarlagensfeber, meslinger, difteri, tyfoidfeber og andre, som alle etterlot seg mange døde, ja kunne legge flere hjem øde. Og overfor de aller fleste, ja alle mere alvorlige sykdommer stod menneskene maktesløs.
I begynnelsen av det 16. århundre holdt syfilisen sitt inntog i Norden, og mange steder raste den som en farsott. Sykdommen ble kalt «franzoser», fordi den var kommet hit fra Frankrike; noen steder i Norge ble den også kalt «pokker», idet en blandet den sammen med koppene. Denne sykdom, som ramte folk i alle samfundslag, konge som husmann, ble der reist til kamp imot, og denne kampen ble samtidig rettet mot usedeligheten, hvorfor en i det 16. og 17. århundre fikk strenge morallover.
Etter reformasjonen viste der seg en tiltakende usedelighet, og syfilisen fikk derved god grobunn og en større anledning til å spre seg. Bispene, som reiste rundt på visitas, fikk erfare at det var overmåte meget som manglet på at det ideal for kirkens tjenere og menighetene som ordinansen hadde stillet opp, ble fylt.
Sykdommer var syndens sold, man kjente ikke deres art eller vesen, og det lå nær å fordrive dem med signing og maning. «Kloke koner» var tidens læger, men grensen mellom klok kone og heks var ofte nokså usikker og flytende. Kloke koner fikk myndighetenes tillatelse til å «smørje og læge pokker» (franzoser), mot en årlig avgift. — Fra senere tid kjenner vi en hel del svartebøker med magiske regler. Pesten var straffens svøpe for synd, pesten måtte gå sin gang. Det var ingenting å gjøre ved det.
Gang på gang herjet barnekoppene, som krevde dødsfall i tusentall. Men omkring midten av 1700-årene ble det en mere målbevist kamp mot denne sykdom. Folk viste at den som hadde hatt kopper, ble ikke smittet igjen, og en hadde da funnet på å fremkalle kopper hos barn ved å overføre pus fra folk, som hadde et lett tilfelle av sykdommen, til andre som var friske. Dette folkelige lægeråd opptok fagmedisinerne i sin praksis ut gjennom 1700-årene. Koppeinnpodningen ble særlig etter 1750 og senere utover i 1760-årene meget anvendt. I 1760 var særlig mange prester ivrige; de var nettopp i denne tiden sterkt opptatt med verdslige saker til menneskenes beste. Det var ved denne tid Erich Gerhard Schytte var sokneprest til Buksnes, og han fikk i stand vaksinasjon i stor stil under en koppeepidemi som da raste i distriktet. Schytte, som var adskillig medisinkyndig, hadde stor søkning som læge, både mens han var i Buksnes, som siden da han kom til Bodø. Schytte var trolig den første noenlunde lægekyndige mann som praktiserte her i bygda (han hadde jo i sin ungdom studert litt medisin); han opptrådte som læge både mot spedalskheten, dengang den værste epidemiske sykdom i Nord-Norge, som mot skjørbuk, der også var meget utbredt, og etter å ha tiltrådt Bodø sokneprestembete, går han også til angrep mot radesyken (tredje stadium av syfilis), der herjet som en uhyggelig pest, særlig under de florisante tider før krigen 1807. Han fikk utrettet meget godt som læge både her i Buksnes som i Bodø-Bodin, og medisinen gav han for det meste gratis. Lægene stilte seg til en begynnelse skeptisk til innpodningen av kopper mot kopper, folket likeså, som fant det var synd å sette sykdom på friske mennesker, og det ville straffe seg. Tilsynelatende fikk de rett mang en gang, idet noen innpodede ble alvorlig syke, og man påstod at innpodningen flere ganger ble utgangspunkt for hele epidemier.
Sundhetstilstanden blant folk var dårlig, lungesykdommer var alminnelig, (bøndene kalte den også «åt») led mange av, dog mindre her nord. og skjørbuk og spedalskhet var meget utbredt. Folk hadde fremdeles liten greie på sykdommer, og noe ordentlig lægestell fantes enda ikke. — Hver by fikk i disse årene — omkring midten av 1700 — sitt apotek, men ikke alle byene engang hadde læger. Kirurgene ble regnet for håndverkere. De fikk sin utdannelse i felten eller hos barberere i de større byer. Da de fleste av kirurgene ble utdannet i felten, ble de ofte kalt feltskjærere.
Det første sykehus i Nordland ble bygget like ved amtsmannsgården i Bodø; det var ferdig i 1795, det første også i Nord-Norge, og her bodde også den eneste læge i Nordlands amt. I 1825 ble amtet delt i tre lægedistrikter med en læge for Helgeland, en for Salten og Lofoten og en for Vesterålen - Andenes. Sykehuset var opprinnelig bestemt for veneriske syke, men allerede fra det ble tatt i bruk var det fastsatt at det skulle være til bruk for alle slags syke, også spedalske. — I 1849 ble der oppført en ny sykehusbygning i Bodø, men allerede 2 år tidligere var der bygget sykehus i Gravdal, som vi senere skal komme til. — Ved siden av sykehuset i Bodø, var det en tid også innrettet et lite sykehus (sykestue) på Hadsel prestegård, som ble underholdt og bestyrtes av kommunen.
På slutten av 1700-årene begynte man med spiseverter (økonomer) ved sykehusene. .Disse hadde den første tid 64-80 skilling om uken for hver pasient, men stellet var overalt usselt. Å bli pasient ved et sykehus, var som å bli stilt i gapestokken, som tilhørende en uren kaste. Mange foretrakk derfor å lide i stillhet — og dø. — Barnekoppene krevde fortsatt mange dødsfall blant de yngre årsklasser. — 1796 ble den første vellykkede vaksinasjon med kokoppelymfe foretatt. Denne nye metode slo hurtig igjennom og fra 1810 kom der forordning om tvungen vaksinasjon, som i hovedtrekkene gjelder fremdeles.
Også når det gjalt lægehjelp ble de fattige stillet i en særklasse. De fikk gratis lægehjelp og medisin, men de kunne ikke da vente å få beste sort vare. — Flere ganger klaget kommunenes fattigvesen over at lægene forordnet altfor kostbare medikamenter, og følgen var at det medisinske kollegium i 1799 sendte en liste over fattigmannsmedisin, som skulle tjene til regel for læger, når de foreskrev lægemidler til offentlig understøttede personer. Medisiner som ikke var oppført i denne listen, ble ikke betalt av fattigvesenet.
Ved denne tid ble der også sørget for utdannelse av dyrlæger, slik at en ikke bare skulle være henvist til hestegjeldere, omvankende «dyrlæger» og tatere av meget tvilsom verdi som kurerere. Men det gikk omlag 100 år før første veterinærutdannede dyrlæge kom her til distriktet.
Før 1790 fantes det intet offentlig lægevesen i Nordland; men ved reskript av 12. februar dette år ble Det Nordlandske Medisinalfond opprettet. Dette fonds inntekter skulle istandbringe en medisinalinnretning for de med venerisk sykdom befengte, og en læge samt en assistent derved ansettes. Der påbødes en avgift av tørrede og saltede fiskevarer, samt tran som utførtes fra Nordlandene, og denne avgift skulle oppebæres av lensmennene og remitteres fogdene. Senere ble den innkassert av tolloppebørselsbetjentene på de steder hvor de avgiftspliktige fiskevarer ble losset. Ved dette ble der skapt et økonomisk grunnlag for lægevesenet her nord.
Gravdal sykehus.
Bare 21 år etter at Rikshospitalet i Oslo var tatt i bruk i 1826, ble sykehuset i Gravdal bygget, og når det på et såpass tidlig tidspunkt ble anlagt sykehus for dette distrikt, skyldes trolig dette vesentlig hensynet til fiskerne, som hver vinter i stort antall søker til Lofoten.
Det fortelles at da jekta med tømmeret til sykehuset — det var rundtømmer — kom seilende inn Buksnesfjorden, var Gravdalsbukta tilfrosset helt ut til Treburneset, der fyrlykten nå står, hvorfor tømmeret måtte losses ved iskanten der ute og kjøres innover på land. Her ble det så rydd, som det heter i tømmermannsspråket. Om denne frostvinteren var samme året sykehuset ble bygget, 1847, eller foregående år, er ikke helt klart.
Blant bygningsmennene var den i sin tid kjente og ofte omtalte trønder Peder Fjellum, videre Salomon Mortensen, Storeidet, Ole Vardal, Villas Olsen, Sund m.fl. alle de førstnevnte trøndere og kjent som dyktige tømmermenn. .— Huset ble bygget av laftet tømmer i 8" tykkelse; det var således solide materialer som ble lagt i det, og det måtte også være handfaste karer til å bakse med de svære stokkene, særlig når det bar opp i høyden. Bygningen førtes opp i 2 etasjer, lavrøstet, som byggeskikken dengang var, og tekket med torv på never. Men allerede i 1853 ble torv- og nevertekningen revet av og erstattet med skifer, og samtidig ble vinduene gjort større, og muligens noen andre forbedringer foretatt.
I 1879 ble der bevilget til 11 fag vinduer, som med arbeidspenger kom på kr. 1 027,69. I 1882 bevilgedes kr. 472,00 til reparasjoner og kr. 752,00 til inventar. Også i 1888 ble der utført reparasjoner på sykehuset. — I 1890 spør medisinalkassereren hvordan tilsynet best kan øves med nybyggingen, som da var planlagt og som der i 1891 bevilgedes penger til for reparasjon av både sykehuset og lægeboligen. Disse arbeider omfattet bl.a. kjeller og tak samt stallen, men der ble ikke bevilget noe til linoleum på gulvene i sykehuset. Til bad ble der i 1892 bevilget ca. 600 kroner.
I 1885 fikk fjøsbygningen, som da viste seg å være for liten, et tilbygg, og i 1888 utarbeidet arkitekt Ebeltoft tegninger til ny uthusbygning ved sykehuset. — Også i 1893 sees der bevilget penger — 1000 kroner— til diverse reparasjonsarbeider ved sykehuset, og året etter ble der innvilget å bekoste innlagt ringeledninger i sykehuset. Samme år forlanger amtmannen å få undersøkt vannforholdene ved et anlegg fra noen år tidligere. Mindre reparasjonsarbeider og små forbedringer ble utført ut gjennom årene inntil 1920. da en større og mere inngripende forandring ble foretatt. Taket ble da opprøstet og utstyrt med kobhus i kvistetasjen, som samtidig ble innredet og tatt i bruk. Dette arbeide ble utført under ledelse av Jens J. Farstad.
Gravdal sykehus.
Øverst det gamle sykehus med lægeboligen til venstre. Nederst det nye sykehus.
I årene etter forrige verdenskrig (1914-18) var pengeknappheten nokså sjenerende, og der hevet seg da røster for nedleggelse av sykehuset i Gravdal, med den begrunnelse at der burde anlegges store sentralsykehus. Imidlertid var det meget som talte for å beholde Gravdal sykehus, og igjen var det nok hensynet til fiskerne som spilte hovedrollen. Det endte med at en plan for utvidelse av sykehuset seiret, takket være gode talsmenn, da saken var oppe til endelig avgjørelse i Nordland fylkesting. Planen var i korte trekk følgende: Lofotens sykehus i Gravdal settes i stand til å påta seg følgende tre oppgaver:
1. Et moderne utstyr til kirurgisk og medisinsk sykehus for Vest-Lofoten.
2. Avdeling for tuberkuløse med dertil hørende utstyr, liggehall og arbeidshus. — Det bemerkes at der allerede tidligere har vært en slik avdeling på 10-12 senger ved sykehuset, men utstyret har vært meget mangelfullt.
3. Et sykehus som under Lofotfisket kan gi fiskere den behandling og kur de måtte behøve.
Det gamle sykehus hadde 29 senger, det nye ville etter planen få 35. Sykehuset var ellers lite tidsmessig. Der var mangel på kjellerrum, anretningsrum, intet desinfeksjons- og steriliseringsanlegg, uten røntgen, uten sentralvarme. Trappeoppgangene var uforsvarlige i branntilfelle. Privetene var anbragt i et tilbygg til sykehusets korridorer, med ett for hver etasje og med en falleferdig binge under, og som følge av dette var det om somrene en sjenerende plage av fluer, i korridorene som i sykesalene. — For å råde noen bot på kjellermangelen, hadde lægen måttet overlate endel av sin utilstrekkelige kjeller til bruk for sykehuset. — Sykehusets bakgårdsbilde var ikke noe å vise frem: en lang, lav og falleferdig torvsjå, en skrøpelig drengestue og vaskeri m.m. Alt dette gav de bygningskyndige erklæring for ikke lot seg reparere, og måtte fjernes.
Vannforsyningen var det ikke minst dårlig med. Der var gjennom årene gravet kummer (brønner) forskjellige steder, men overalt viste dette vannet seg sterkt jernholdig, og dessuten var det så lite av det, at der nesten hver sommer måtte kjøres vann til sykehuset fra lenger borte liggende steder, noe som var både kostbart og besverlig.
På denne måten hadde en det til 1932, da fylkestinget bevilget 20 000 kroner til vannanlegg fra en kumme oppe i Haugheia, hvor godt vann fantes. Samtidig fikk sykehuset også sitt kloakkanlegg.
Den nye utvidelsesplan for sykehuset, iberegnet vann- og kloakkanlegget, var beregnet til 92 000 kroner, og i 1933 bevilget fylkestinget pengene og arbeidet ble straks satt i gang, under ledelse av byggmester Olaus Nystad, Bodø.
Detaljene for ombyggingen og restaureringen var følgende: Sykehuset utstyres med kjeller i vanlig etasjehøyde under hele huset. I denne blir der kjøkkenavdeling, spiserum for betjeningen samt oppbevaringsrum for matvarer. Videre plass for sentralvarmeanlegget, kullbod. vaskeri, strykeri med linnetskap samt desinnfeksjonsrum.
I første etasje 3 sykesaler mot sør, beregnet for tuberkuløse, samt liggehall og arbeidsstuer. Videre stue for oppegående pasienter, et søsterværelse, rum for røntgen og lægens kontor med venteværelse. Dessuten bad og vannklosetter.
I annen etasje 3-4 sykesaler, operasjonssal, instrumentrum, leilighet til oversøster, pasientstue, bad og vannklosetter.
I tredje etasje værelser for søstre og øvrige betjening, oppbevaringsrum etc.
Alt dette skulle som nevnt kreve omtalte bevilgning på 92 000 kr., og byggmester Nystad mente endog at det hele beløp ikke ville gå med. Røntgenapparatet, som regnedes til inventaret, var ikke tatt med i bevilgningen. Det ville koste ca. 6000 kroner. — Da huset i 1934 stod ferdig, viste det seg å koste omlag 146 000 kroner, altså en ganske drøy etterskuddspost. Men nå stod huset der, og ingen angret det — tross den store overskridelse på byggesummen.
Det gamle, skrøpelige fjøset, som kom i veien for liggehallen. måtte nå rives. Det var en tid tanken å bygge nytt fjøs, men dette ble ikke gjort.
Den gamle distriktslægebolig var oppført av distriktslæge Torgersen, og 22. juli 1850 av ham solgt til Nordlands amts medisnalinretning for en kjøpesum av 1500 spesidaler. Torgersen hadde i 1844 — antakelig byggeåret for denne gård — av Nordlands Medisinalfonds midler opptatt et lån på 800 spd., og dette beløp gikk som fradrag i kjøpesummen.
Ved ombyggingen av sykehuset i 1933-34, ble lægeboligen stående upassende nær inn på sykehuset, med bare en knapp kjørevei imellom, hvorfor det ble bestemt at den skulle rives og ny lægebolig bygges. Gården ble solgt til nedrivning for 2000 kroner, minus 800 kroner til ryddiggjørelse av tomten. — Den nye, nåværende lægebolig ble påbegynt i 1934, men gjort helt ferdig først i 1945, og kostet da ca. 25 500 kroner, hvorav distriktslæge Magelsen tilbød seg å betale 500 kroner.
Ved Gravdal sykehus ble tubeikuloseavdelingen evakuert ved krigens begynnelse i Norge våren 1940, og ved årets utgang var det ikke noen slik avdeling lenger ved sykehuset.
DISTRIKTSLÆGER GJENNOM 100 ÅR
Som distriktslæger i Buksnes, og samtidig læge, senere overlæge ved Gravdal sykehus har følgende vært ansatt fra 1837:
1) Johan Collett Torgersen fra 1837 til 1847, altså samme år sykehuset ble bygget. Han og de nærmest følgende læger hadde hele Vest-Lofoten, til og med Røst som distrikt, og det var nok mer enn en gang hard seilas de måtte være med på over Moskstrømmen og Røsthavet. — Fra 1847 til 1849 var først N. Qvigstad og senere T. Paulsen konstituert som distriktslæger. Torgersen flyttet fra Gravdal til Nes i Hallingdal.
2) A. Berg fra 1850 til 1861, med A. Stoltenberg kst. i 1855 under Bergs fravær. Berg hadde ord på seg som en meget flink læge, ja så flink var han at han engang tok låret av en levende hvit sau og satte det på en ditto svart — fortelles det, men det er naturligvis en diger skrøne, men illustrerende for hans omdømme blant folk.
3) Jacob Heiberg fra 1862 til 1868.
4) Kristian Fredrik Stabel Stillesen fra 1869 til 1872, med Harald Holst kst. i 1871. — Stillesen var ordfører i Buksnes, og var som sådan bygdens utsending ved kong Oscar II besøk i Vågan i 1871. I 1873 var Nils Torgersen kst. i stillingen.
Distriktslæge D. F. Schumacher.
5) Didrik Schumacher fra 1875 til 1888, med T. Kamstrup kst. i 1885. — Schumacher taler eldre folk i bygda ennå ofte om. Han var en flink læge, men en uvøren kar, som kunne skjelle folk huden full, uten kanskje å mene så meget med det; og var det noen som våget seg til å gi doktoren «grov kjeft» igjen, og det var det jo, så ble Schumacher i ypperlig humør. Det går mange fortellinger om slike skarpe replikkveksing mellom lægen og folk fra bygda, og skal her gjengi som «prøve» noen av dem som fremdeles lever på folkemunne, ganske tilfeldig valgt:
Engang Schumacher under et vinteruvær skulle til Borge, hadde han kjørt sin slede i stykker — han var kjent som bygdas værste råkjører, og på en gård i øvre Buksnes måtte han innom for å bytte slede. Mannen på gården skulle så, mens doktoren var i Borge, reparere hans slede. Da doktoren på tilbakeveien hadde fått spent for sin egen slede og satt ferdig til å kjøre, spurte han mannen hva han skulle ha for arbeidet. — Å, svarte han, doktoren får gje meg dæ han synes. Dermed gav han mannen en kraftig en under øret, og kjørte bort. — Selvsagt ble mannen siden betalt, og sikkert godt også, både for sleden .og kinnhesten.
En gutt i midtbygda hadde engang vært uartig overfor doktoren, som på. stående fot tildelte den unge pode en passende porsjon juling. Guttens mor ble rasende over dette og uttalte seg med, at første gang hun traff doktoren, ville hun slå ryggen av i ham. Og en dag en tid etter kom Schumacher forbi på tur til eller fra Flakstad. Han spilte da krøpling og gikk med stav. — Går du med stav? spurte kona? — Ja, for ho (konas navn) har slått ryggen av i meg. — Samtidig spurte han kona om å få kjøpe litt poteter. Jo, poteter skulle han få, men dokk for sjøl snask å ta han opp. Lægen tok grev og bøtte og gikk — sikkert gottende seg — til potethagen, men da kom mannen i huset til, og Schumacher slapp dengang praktisere som potetopptaker.
En mann fra øvrebygda konsulterte engang doktoren på hans kontor, det gjaldt vistnok en verktann, og da begge hadde både talens gave og hissighet, endte det med at lægen sparket mannen nedfor trappa; men i fallet fikk han tak i det sparkende ben, og begge havnet i liggende stilling på gruset nedenfor trappa, — hvor vennskapet ble gjenopprettet.
En noe eldre kone kom engang kjørende etter veien, hun satt i vogna ivrig opptatt med å bette (strikke), og enset ikke før doktoren med vanlig full fart passerte i sin kariol. «Auf!» ropte kona og skvatt til, og bestandig siden, når Schumacher møtte denne kona hermet han «auf!»
Han var, som embetsmenn flest ved den tid, høyremann, og måtte foreta seg mange kunster for å bli valgt inn i herredsstyret, hvilket han oppnådde i 1880, og ble straks kåret til viseordfører, — Petter Wulff, Svarholt var da ordfører. Schumacher hadde i den ivrige venstremann Johan Rist, sin hardeste politiske motstander, og der utspant seg mellom disse to mange unions- og vetodebatter under høy temperatur og med ord som vel ikke bestandig var veiet i gullskål — iallfall fra Schumachers side. Men de respekterte hverandre og var venner. — Om ting som hendte i hans lægepraksis kunne han drive malise for å erte og ergre folk, som det gikk utover, men fra herredsstyret repeterte han aldri noe, er det sagt.
Sine hester drev han, som nevnt, til det ytterste, og han formelig kroet seg, når det i knappe svinger eller ved veikryss gikk på ett hjul eller én mei, særlig om noen, som hadde vært og hentet ham til sykebesøk, satt på med ham hjemover, og han forstod de var redd. Da la han ofte an på å få skremt dem enda mer ved å kjøre så det slo gnister både fra hestesko og hjulbeslag. — En gang han skulle til Borge — det gjaldt livet for den syke — satte han rekord for hestekjøring for strekningen Gravdal-Bøstad, men tiden han brukte kan nå ikke angis.
Schumacher var født i Hammerfest. — I hans tid, i 1883, ble der ansatt 2 diakoniser ved sykehuset.
Distriktslæge N. W. Oxholm.
6) N. W. Oxholm fra 1889 til 1897, med Johan Svendsen som assistent en tid. Svendsen var senere som læge med på Sverdrups polarekspedisjon med «Fram» og døde på denne tur. Også Oxholm var ansett som en dyktig læge, og var meget avholdt. En av hans sønner som er major i den amerikanske hær, besøkte sommeren 1949 Nordland og da også Buksnes.
7) Johan Schjørn fra 1898 til 1903, da han døde. Han var meget godt ansett som læge. I Schjørns tid var det følgende assistentlæger ved sykehuset; Sigurd Kulseng Hansen, senere distriktslæge i Kvæfjord og Trondenes. Han var kst. distriktslæge i Buksnes i 1900. Videre assistentlæge Blessing og N. G. Stub. Etter Schjørns død var K. Vetten kst. som distriktslæge, med J. Horn og Hoel som assistentlæger 1904-05.
8) Ove Kristian Daae Bugge fra 1905 til 1911, med Thor Østensvik, C. Brodtkorb, Ullstad, Brekke, Vetlesen, Narvestad og Heimann som assistentlæger i ovenstående rekkefølge., Bugge var født i Borge, sønn av lensmann Bugge.
9) O. Hermansen fra 1913 til 1921, da han ble utnevnt til fylkeslæge i Bodø.
10) U. Sverdrup fra 1921 til 1923.
Distriktslæge C. Wishmann.
11) C. Wishmann fra 1923 til 1929. Han var en meget flink og avholdt læge, var en stor taler og en dyktig sanginstruktør. Han stiftet Buksnes Blandede kor.
Tobias Gedde-Dahl var kst. distriktslæge 1930-31, med Fr. Narverud som assistentlæge.
12) C. Magelsen fra 1931 til 1935. Under studiereise 1933 var Kurt Johanning kst. i stillingen.
13) Kristian Grimsgaard fra 1936 og fremdeles. Under studiereise i utlandet 1936-37 var dr. Lange kst. i stillingen.
Foruten de nevnte assistentlæger, har der vært en rekke andre under de tidligere som senere distriktslæger, således bl.a. under hr. Grimsgaard: Ross, Kaare Gjernes, Jenny Tousgaard, Grønvik og fru Grønvik.
Sommeren 1947 ble stillingen som overlæge ved Gravdal sykehus og distriktslægestillingen delt, og fra samme tid ble dr. Kaare Gjernes konstituert som distriktslæge i Buksnes med kontor på Leknes, hvor det vistnok er forutsetningen distriktslægens kontor skal" ligge for fremtiden.
— Som nevnt var det etter forrige verdenskrig meget på tale å nedlegge Gravdal sykehus; men allerede i 1887 var dette spørsmål på bane, idet der fra fogden i Lofoten ble gjort henvendelse til distriktslægen i Buksnes, Schumacher, om hans uttalelse angående flytning eller nedleggelse av Gravdal sykehus. Men den gang, som senere, da denne tanke var fremme, ble planen, heldigvis, ikke satt i verk.
Vi skal nedenfor ta med noen spredte meldinger vedrørende sykehuset og lægevesenet.
I 1892 anmeldte distriktslæge Oxholm Markus Lie, Skotnes til statsadvokaten i Bodø for å drive kvaksalveri. Anmeldelsen gikk bl.a. ut på kvaksalveri blant epidemiske syke. Det var purring angående denne anmeldelse et par år senere. Imidlertid fortsatte Markus Lie å ta imot pasienter så lenge han levde.
I begynnelsen av 1890-årene var det klage fra O. Trøite, Rise over lægens skyssberegning, 16 øre pr. km.: men klagen førte neppe til noen forandring, iallfall ikke nedover, og en kan da heller ikke godt si at prisen var urimelig.
I 1894 kom der forslag fra Oxholm ang. barselhjelp. Dette gikk ut på at gårdbrukere skulle betale 6 kroner, husmenn 4 kroner og inderster 2 kroner til jordmoren, pluss skyssgodtgjørelse eller fri skyss. Videre skulle grunnlønnen forhøyes fra 180 til 300 kroner pr. år. Med vaksinasjonsgodtgjørelsen ville deres inntekter da bli ca. 500 kroner året. — Liggepengene ved Gravdal sykehus var i 1894 kr. 1,00 pr. dag, med økonom som vert, kr. 0,80 for voksen pr. natt. Hertil tillegg for våkekoner, de såkalte gangkoner.
I 1902 henstillet distriktslæge Schjørn til amtmannen å foranledige at også kvegbestanden ble tuberkulinundersøkt. — Sanatoriene er, skriver han, til liten gagn for Nordland, da ytterst få for egne midler ser seg i stand til å søke seg innlagt der, og da fattigvesenet, som rimelig kan være, i ringe grad kan tre støttende til. Det vil derfor være å håpe, at staten snart vil bevilge det nødvendige til sanatorium for Nordland. (Vensmoen ble bygget først flere år senere).
I 1903 skrev Schjørn til Buksnes formannskap, at han ikke kunne innse at opprettelsen av et apotek, eller en filial for apotek kan være påkrevet for Buksnes herred. Det er jo så at avstanden til nærmeste apotek (Kabelvåg) er lang, men den ulempe deler Buksnes med de fleste herreder i landet, på grunn av samme naturlige beskaffenhet m.v., og han konkluderer med, at det blir for meget ukontrollert kjøp. (At lægen selv holder medisin og tjener på salget av denne, er nok en av grunnene til uttalelsen).
I 1905, Bugge var da blitt distriktslæge og formann i sunnhetskommisjonen. finner vi en henvendelse til amtmannen, datert 27. sept., hvor der refereres til § 3 i sunnhetsvedtektene, at jordgammer må for fremtiden ikke oppføres til beboelseshus for mennesker, og i § 4 om at kjør samt får og geiter eller hest ikke må ha plass i eller under matbod eller beboelseshus. Og endelig heter det i § 16 at unntagelser fra denne regel kan tillates av sunnhetskommisjonen, hvor denne måtte finne det nødvendig. — Den 13. april samme år behandledes som sak nr. 1 i sunnhetskommisjonen spørsmålet om videre foranstaltning mot Ole Andersen, Volds nylig oppførte jordgamme. Etter foretatt inspeksjon fantes gammen å være særlig velstelt, panelt og med tregulv, forsynt med store vinduer og inneholdende stue, kammers og bislag, hvorfor det besluttedes å la mannen få bo i gammen til våren (1906); men han måtte ikke ha kreaturer i gammen, eller i dens kjeller. — 24. aug. 1906 var saken igjen oppe til behandling i sunnhetskommisjonen, hvor det ble opplyst at mannen hadde oppført en gamme også for sine kreaturer. Familien bestod av mann, kone og en halvvoksen datter. — Det ble likevel besluttet at mannen kunne få bo således, men kun til våren (1907), mot at han da oppførte en stuebygning istedenfor gammen. Bugge fremholdt, at han var i tvil om hvorvidt sunnhetskommisjonen hadde myndighet til å jage mannen ut av sitt hus, når ingen sanitær mislighet forelå, og oppførelsen av gammen ikke var hindret på et tidspunkt, da mannen ennå ikke var flyttet inn, og henstillet til medlemmene å gjøre bruk av § 6 (unntagelsen), hvortil de var uvillige. — Jeg tillater meg å spørre, anfører lægen, om sunnhetskommisjonen har en sådan myndighet?
Det heter videre fra samme år (1906), at tuberkulosen er nokså utbredt og nærmest tiltagende, og der klages over at fattigvesenet vil spare på lægehjelp til fattige, hvorved disse lider unødig.
I et rundskriv av 10. okt. 1906 forelå spørsmålet om deling av lægedistriktet. Buksnes, Hol og Borge, i to lægedistrikter, under forutsetning av nedleggelse av Gravdal sykehus, som igjen var på dagsordenen, og, som det heter i rundskrivet, sannsynligvis vil finne sted i forbindelse med den påtenkte omordning av lægevesenet, som skal gjennomføres. .— Bugge mente at en distriktslæge rettelig burde bo midt i distriktet, f.eks. Vold, Leknes, Hol eller Fygle.
Tuberkulosen viser nå noen nedgang, og forståelsen angående sykdom og smitte er stigende. — Tidligere var det mange som mente at det ikke nyttet med vask og desinfeksjon overfor smittsomme sykdommer, som f.eks. tuberkulose, for hvis Gud hadde bestemt flere til slik sykdom, fikk de den nok likevel. En mor hadde mistet sin 17 år gamle sønn i tuberkulose. Han hadde ligget syk i husets eneste rum og der under sin sykdom spyttet på gulv og vegger. Moren var av disse som hevdet, at det ikke nyttet å motarbeide en slik sykdom, Gud hadde bestemt det. Bugge anvendte en halv time til foredrag for henne, og det hadde til følge at hun lovet å vaske og gjøre rent etter beste evne, hvilket hun også gjorde. — Fra samme år, fremdeles 1906, heter det at boliger og renslighet står gjennomgående meget bra, især er boligene i Buksnes store. Bugge bemerker videre, at blant læstadianerne er det ikke tillatt å ha blomster i vinduene eller gardiner for disse, og heller ikke pynt på klærne.
Av kvaksalvere er det ingen faste store, men vistnok mange små, der heldigvis ikke gjør stor skade. Derimot er der tilreisende som kommer nå og da og gir gjesteroller og narrer penger av folk. Den der helst søkes herfra er en gammel kone i Rønvik ved Bodø, som har megen søkning. Hovedmedikamentet hennes er en rød salve, der ser ut som mønje og talg sammensatt. Jeg husker henne godt fra min assistenttid i Bodø, skriver distriktslæge Bugge. Hun har altså i alle disse år intet lært og intet glemt. Bugge nevner flere vrangforestillinger hos almuen, som lønner seg slett.
I 1909 var det i lægedistriktet, som omfattet hele Vestvågøy, bare 1 sinnssyk, året etter var det 2 sinnssyke og 2 spedalske i distriktet. (I 1862-1863 nevnes der 4 spedalske i Borge, en 25 år gammel «selvfosterkarl» på Alstad, en 42 år gammel husmann ved Borgesjøen, en 52 år gammel murer på Kvalnes og en 42 år gammel gårdbruker, på Unstad).
Tuberkulosen var i 1909 nokså utbredt og nærmest tiltagende.
I 1912 var spørsmålet om opprettelse av apoteket i distriktet igjen på tapetet, men Bugge kunne like så litt som Schjørn gi sin anbefaling, og nevner noe om at det lå fjernt. Det gjorde det imidlertid ikke, for allerede det følgende år ble det besluttet opprettet, og ,14. desember 1914 begynte det sin drift på Leknes.
Bugge klager i 1912 over emissær (fiskehjemsbestyrer i Ballstad) Stoltenbergs behandling av verkefingre og tanntrekning, som han betegner som kvaksalveri. Under fisket dette år forekom intet tilfelle av epidemiske sykdommer. Av 448 noterte konsultasjoner var hele 137 tannuttrekning. Av tuberkulose var der i alt 49 nye casus mot 41 foregående år. Døde er 20, og 2 er utgått som helbredet. Det er mulig at flere kunne vært utskrevet, men da der pr. 31. desember 1911 var 108 slike pasienter under behandling, er det vanskelig å holde rede på alle. Det hygieniske tilsyn blir vesentlig kun til de sengeliggende, hvor smittefaren er størst. — Også i 1911 har Gravdal sykehus vært meget benyttet som forpleiningssted for tuberkuløse, og kunne vært enda mer benyttet, hvis ikke uviljen til å legge seg inn var så stor. — Buksnes Tuberkuloseforening, som teller 260 medlemmer, har ved henvendelse til herredsstyret fått garantert 300 kroner i tre år til underhold for en sykepleierske med tuberkuloseutdannelse for bygda. Det faller imidlertid vanskelig å finne en dertil skikket innen bygda. Jeg (Bugge) har dog nå fått oppspurt en, som jeg tror egner seg dertil. Det er meningen å få henne utdannet på Sanitetsforeningens kursus til høsten. Av Nationalforeningen er lånt 200 kr. og av amtet 100 kr. til hennes opphold og utdannelse, resten bestrides av Buksnes Tuberkuloseforening.
Bugge omtaler for året 1912 også fiskeriene og nevner de særdeles høye fiskepriser, opptil 60 øre pr. torsk. Men en god støtte, for ikke å si det beste underhold har dog fiskerne i sine små gårdsbruk, hvis drift stadig blir mere rasjonel, så utbyttet blir større. Det er kun den feil, sier han, at den gamle uvane med å sette på for mange dyr dessverre ennå ikke er utryddet, og halve sommeren går førenn de utsultede dyr atter kommer i hold, så de kan yte nok melk, og det øker tapet dess mere, ved siden av alt sørfra dyrt innkjøpte for. .— På yttersiden har man i tarebrenningen om våren en meget innbringende næringskilde. Lofoten har nå fått sin egen fabrikk for fremstilling av jod, idet en sådan er anlagt ved Stamsund.
I 1913 skriver distriktslæge Hermansen om sunnhetstilstanden, at den er god. Fiskerne er meget forsiktige med sine sår og kommer også tidlig til lægen. Vesentlige konsultasjoner består i tannuttrekning. Redselen for blodforgiftning er utbredt. Fisket dårlig, hvorfor kosten blir temmelig enkel. Det blir meg fortalt, skriver han, at det er mange fiskere som på 14 dager ikke har brukt smør eller sukker, og sjelden potet. Svart kaffe og tørt brød var deres vesentligste kost, idet det, grunnet dårlig vær, ofte også var smått med fisk. .— Av kvakksalvere opptrådte en kvinne, der som kur brukte føling; men hun ble fort kostbar i forhold til gagnet og måtte slutte. I Stamsund opptrådte en kvaksalver fra Kabelvåg, som «kurerte» forskjellige slags sykdommer. Etter kortere tids forløp «honorertes» han med en mulkt på 50 kroner, og trakk seg tilbake.
Økonomer (spiseverter) ved Gravdal sykehus:
1. Stoltenberg.
2. Johan Dybfest Iversen, fra 1852 til 1867, da han flyttet til sin gård Lilleeidet.
3. Johansen fra Bodø, fra 1868 til 1871.
4. Peder Hammer, Storeidet, fra 1872 til 1883.
5. Hans Zakariassen, fra 1883 til 1893.
6. Chr. Lie, fra 1894 til sin død i 1914. — Det var da Lie ble ansatt 40 ansøkere til stillingen, hvorav flere fra Hol og Buksnes.
Fra 1914 av overtok Medisinalinnretningen forvaltningen ved sykehuset og hadde denne inntil Medisinalinnretningen ble opphevet i 1938. Regnskapet ble i denne tiden ført av medisinalkasserer Holter, Bodø, som forøvrig var regnskapsfører for samtlige sykehus i fylket. Fra 1938 overtok fylket forvaltningen, og fra denne tid har Jens Holti vært regnskapsfører ved Gravdal sykehus og er det fremdeles. Han tiltrådte 1. oktober 1938, men hadde regnskapet fra 1. januar dette år.
TANNLÆGER I BUKSNES
Hans Nilsen, sønn av kirkesanger Ole Nilsen, Buksnes, født 12. desember 1858 og utdannet i Kristiania 1881-1884 som tannlæge, var den første fast bosatte praktiserende tannlæge i Bodø, men reiste samtidig også meget omkring i distriktene. I 1905 praktiserte han som tannlæge i Ballstad, senere nedsatte han seg som tannlæge i Gravdal, hvor han praktiserte så lenge hans helbred tillot det. Den siste tiden bodde han hos L. Uppheim ved Gravdal hvor han døde 17. januar 1932, og ble begravet 25. januar.
Fra våren 1913 til årets slutt praktiserte tannlæge Maja Sørum i Gravdal.
Tannlæge Boysen praktiserte noen tid på Leknes, hvor også Arne Kobberstad noen år drev sin praksis, etterfulgt av Lars Larsen, som fremdeles driver sin praksis her.
Anders Bendiksen, Haug begynte omkring midten av 1920-årene som hjelper hos tannlæge Nilsen, og har siden 1930-31 drevet som tanntekniker på sitt hjemsted Haug.
JORDMORVESENET
Før medisinalordningen av 1790 var det ingen uteksaminerte jordmødre; men jordmødrene var også etter denne tid til å begynne med like fåtallige som lægene, og en måtte fremdeles i mange år i flere, kanskje de fleste distrikter ty til hjelpejordmødre, når der var barsel i huset.
Den trolig første ordentlig utlærte jordmor i Buksnes var Karen Olsdatter, som var født i Kristiania i 1810. En vet ikke når hun ble ansatt som jordmor i Buksnes, men i 1843 eller 44 ble hun gift med Peder Lenvik Olsen, Farstad, som døde etter 3-4 års ekteskap. De bodde på Storeidet og var eier av den gårdpart, som senere kom i Peder Hammers besittelse. Karen ble senere gift med Hans Olai Rist, Sund, hvor hun døde.
Fru Anna Jensen, Rise, Jordmor fru Anna Olsen, Jordmor, fru Hanna Haug.
(stifter av Øvrebygdens kvinneforening) Storeidet.
Den neste jordmor her var Anna Jensen, Rise, gift med Nils Jensen, Rise Hun var fra Salten, og praktiserte som jordmor i Buksnes til hun i 1883 gikk av, på grunn av høy alder.
Samme år ble Helmine Arctander ansatt som jordmor. Hun var født på Nystad under Gjerstad, gjennomgikk jordmorskolen i Kristiania i 1880 og ble året etter konstituert som jordmor i Hol, og 1883 ansatt i Buksnes. Da hun i 1891 ble gift med Lars Paulsen, Hag og flyttet dit, måtte hun si opp sin stilling i Buksnes, men praktiserte nok likevel, hvilket formentlig også Anna Jensen gjorde.
I 1888 ble Anna Svendsen, Haug ansatt i stillingen. Hun er datter av Svend Ursin Pedersen, Haug, og var første gang gift med Hans Steffensen, Uttakleiv, annen gang med Anders Olsen, Gjerstad. Under hele sin lange jordmorpraksis bodde hun på sin gård på Storeidet. Da hun i 1920, etter nådd aldersgrense, gikk av, ble den nåværende jordmor
Hanna Haug, født Lundemo, født i Nordfold 19/9 1887, ansatt i Buksnes 1920, og var før hun overtok stillingen i Buksnes ansatt først i Borge, senere i Hol. Hun er gift med Alfred Haug.
Sigrid Skulbru er ansatt som jordmor for øvre bygd.
Dette var de offentlig ansatt distriktsjordmødre (stasjonsjordmødre) i Buksnes.
Anna Pedersen, Haug, født i Nesna, gift med skomaker Lars Pedersen, var utdannet som jordmor og var ofte hentet, men ikke ansatt.
HJELPEVAKSINATØRER
Distriktslægens hjelpevaksinatører, som den første tiden, i likhet med distriktslægen, hadde hele Vest-Lofoten med Værøy og Røst som distrikt, var fra 1837 til 1851 L. Thesen, som i Buksnes behandlet 273 barn. Fra 1852 til 1869 Johan Dybfest Iversen, behandlet i Buksnes 780 barn. Fra 1870 til 1891 lærer og kirkesanger Jørgen Johannessen, behandlet i Buksnes 1280 barn. Fra 1892 til 1919 jordmor Anna Svendsen, behandlet i Buksnes 2600 barn, og fra 1920 jordmor Hanna Haug, som fremdeles er vaksinatør.
Før Johannessen fungerte Gjert Andersen, Opdøl vistnok en kortere tid som hjelpevaksinatør. .— Betalingen var 67 øre for hvert behandlet barn. Johannessen praktiserte også lenge som vaksinatør i Hol, og oppsa denne stilling, grunnet sykdom, først i 1908. — Den aller første vaksinatør i Buksnes var dog, som foran fortalt, sokneprest Erich Gerhard Schytte.
HJELPEKASSE FOR FISKERE
ble opprettet i 1884. Det blir hevdet fra flere hold at Hagbart Høydahl, Sund var ideens opphavsmann, og på landliggedager gikk han rundt blant fiskerne i Ballstad, agiterte for saken og fikk fiskerne til å tegne seg for 4 kroner for hvert båtmannskap. Han fikk støtte av daværende oppsynsbetjent i Ballstad, lensmann i Gildeskål, Olsen, som forela saken for oppsynssjefen, hvoretter den ble videre fremmet. — De mange små frivillige bidrag har vært til god hjelp og støtte for mange fiskere som på grunn av uhell, sykdom eller andre årsaker, er blitt økonomisk nedfor. Denne selvhjelpkasse er fremdeles i funksjon.
Trygd er det flere slags av fra senere tid, rikstrygd, syketrygd (kretssykekasser), fiskertrygd, alderstrygd og nå sist barnetrygd. Syketrygden såvel som de andre trygder har gjort de trygdede uavhengig av fattigvesenet (forsorgen), som var nokså knepen med hjelp til syke, og heller ikke overdrev i annen slags hjelp og understøttelse av trengende. Siden trygdekassene kom i sving, kan en praktisk talt hver dag i lægenes venteværelser og i sykehusenes saler se den sterkt økede tilgang på pasienter. Folk behøver ikke lenger telle skillingene og gru seg for å gå hverken til forsorgen eller doktoren; det meste av slikt er nå «fritt».
Sykehusbudsjettet for 1946-47 viser et underskudd, som en regner med vil komme opp i minst 100 000 kroner, og utveier til reduksjon må søkes.
Sykehusets jordareal er husmannsplass under Buksnes prestegård, ved festekontrakt iflg. Kgl. res. av 1. april 1876. Dokumentet er utferdiget av sokneprest til Buksnes, Christoffer Frimann Daae, 18. desember 1877. Festet kan ikke oppsies av noen besitter eller eier av prestegårdseiendommen, og festeavgiften er kr. 80,00 pr. år, og betales av amtskommunen, som også kan oppsi festet med 1 års varsel.
Sykehusets gårdsbruk har frem gjennom årene vært drevet av økonomene (forvalterne) ved sykehuset. Disse drev som regel jorden på part med den i stillingen værende distriktslæge, slik at denne hadde på fôret 1-2 kjør samt sin skysshest. Det øvrige falt på økonomens part. Dr. Schjørn nevnes som meget interessert for sykehusets jordbruk, og han brukte mange penger til drenering og pløyning, og fikk mange mål skapt om til fin kunsteng.
I 1889 var sykehusgårdens besetning på 3 hester og 6 kjør, men der måtte da kjøpes endel kraftfôr og annet. Gårdens egen avling var dette år ca. 70 lass høy.
I de siste 25-30 år har innhøstningen på sykehusets jord vært bortforpaktet. — Johan Rist, Sund hadde således innhøstningen i syv år, ved slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-årene. Senere har innhøstningen vært delt på flere. — Ved sykehuset har det i samme tidsrum ikke vært noen husdyrbesetning, og det sier da seg selv at jorden er blitt meget forringet, når den liten eller ingen tilgang har fått av naturgjødsel. Siden bilene kom alminnelig i bruk, har det heller ikke vært bruk for skysshester ved sykehuset.
Driften av dette gårdsbruk må omlegges, om det ikke skal bli helt ødelagt. Skaden ved driften de siste årene, viser seg tydelig, og den øker for hvert år, blir det hevdet.
Iver Tronstad var i mange år portner ved sykehuset. Han etterfulgtes av Henning Johannessen, Storeide i 1912. Henning var portner i 9 år, men gikk så over til å være gardsdreng, og var i denne plassen til 1930. Han døde 1935. Da Henning i 1921 sluttet som portner, overtok hans sønn Otto posten, og Otto Johannessen har, med kortere avbrytelser, vært portner ved sykehuset siden og er det fremdeles.
La oss i denne forbindelse også høre litt om
boligforholdene i Buksnes
fra senere tid. — I 1910 heter det i distriktslægens innberetning herom, at i Buksnes er sansen for renslighet og, frisk luft nå ganske bra, men der er enda stasstue på de fleste gårdene, og så holder folket til i kjøkkenet eller i en mindre stue.
Ja de stasstuene med alt nipset, som en ikke måtte komme for nær. Døren til disse stasstuene ble åpnet bare i høytidene og når der kom respektable fremmede til gårds. Hele året satt husets folk stuvet sammen i det som regel nordvendte og solfattige kjøkken, mens stua, sørvendt og fylt av sol, bare var for geranier, familieportretter og plysjduken.
Fra en av de aller siste boligtellinger, foretatt i tiden kort før 1940, skal vi for Buksnes vedkommende gjengi et kortere utdrag.
I Buksnes var det da i alt 615 våningshus, hvorav 81 på en etasje, 465 på ½ etasje og 69 på to eller flere etasjer. Herav faller 179 på gårdsbrukere, 143 på småbrukere, 96 på fiskere, 95 på arbeidere i industri m.v. og 102 på folk med andre livsstillinger. 195 av disse hus er bygget før 1900, 127 i tidsrummet 1900 til 1920 og 293 etter 1920. 159 er bygget av laftet tømmer, og 135 av laftede planker mens 136 er oppført av reisverk. Mange hus kan ikke regnes til en av disse former — laftet eller reisverk — fordi konstruksjonen er blandet, det er tilfelle med 185 hus. Av de 615 hus er 2 tekket med tegl- eller sementstein, 95 med skifer, 135 med torv, 154 med blikk og 229 med tjærepapp eller annet materiale. Uten kjeller er 154 av husene. 100 av våningshusene har innlagt vann- og utslagsvask, 256 elektrisk lys. Av de 615 hus har 380 fått karakteren «godt», 116 «mindre godt» og 119 «dårlig». Mange er trekkfulle eller fuktige og 96 har begge disse mangler. Om 114 sies det at de er forfallen, selv 15 hus bygget etter 1920 har fått dette stempel. 10 av boligene har bare et eneste rum, 55 har to, 61 har tre, 102 har fire, 216 har fem eller seks og 225 er på flere enn seks rum. — Av de dengang 3740 innbyggere i Buksnes bor 608 i meget rummelige boliger, 1376 i rummelige boliger, 1517 i tett befolkede boliger, 181 i overbefolkede boliger og 58 i sterkt overbefolkede boliger. I 10 tilfeller brukes kjøkkenet som soverum.
KURERERE OG KVAKSALVERE
Før vi forlater kapitlet «Sykdom og lægehjelp», skal vi til slutt nevne noen av bygdas selvlærte, mer eller mindre praktiserende medisinmenn og -kvinner. Det har sikkert vært mange før disse, ja en hel hop, fra tiden frem til 1837, da utdannede læger ikke fantes her i distriktet eller i nærheten, og en var henvist med sin sykdom og sine legemlige plager og gjenvordigheter til nærmeste kurerekall eller -kjerring, som leste, brente, kokte saft av urter, smurte med illeluktende salver, hvorav «forgyllenplaster,» — tillaget av barneeksrementer — vel var den verste for nesen. De såkalte «kjerringråd» var de eneste midler ,en viste å bruke, når ve og verk satte inn, og hjalp ikke de, ja så var det bare å lide og gi seg døden i vold. — En skal forresten ikke smile til disse gamle kjerringråd; mange av dem var gode, og flere av dem er fremdeles i bruk i en snerver vendig — eller hvis en ikke er tilfreds med doktorens kur og behandling.
Markus Lie, Skotnes.
Markus Lie, Skotnes har vi sett var anmeldt av distriktslæge Oxholm for å drive kvaksalveri; men Lie var ingen almennelig kvaksalver, og han var iallfall ingen dårlig sådan. Gjennom 40-50 år var han meget søkt av syke både her fra Buksnes som fra nabobygdene, og der foreligger mange eksempler på at hans kurer førte frem til helbredelse. Han ble betraktet som særlig flink «indremedisiner», var ganske stø til å stille den riktige diagnose og velge de rette, helbredende medisiner. «Tannlæge» var han også, og mange hundre tenner skiftet oppholdssted for hans tang. Som bevis for hans dyktighet kan anføres, at han aldri så lenge han levde mistet noe av sin anseelse og popularitet som sykdomshelbreder.
Finnlenderen Jakob Mathisen, Opdøl, oftest kalt Kven-Jakob, som ofte var på farten rundt om i bygda og litt også i nabobygdene, gav seg også av med å kurere, både mennesker og dyr, helst var det vel forresten dyrs helse han forsøkte reparere — med mer eller mindre hell. Foruten medisiner brukte han i mere kompliserte tilfeller også trylleformularer, og han befattet seg også med å «vise att» tyv og rune — sånn passende, når det knep som verst med å få gjort nytte for honoraret. Jakob var ellers en godlynt mann, og han gjorde det sikkert så bra han kunne, og iallfall i fjøsene fikk han stundom has på sykdommen, fikk kua reist på båsen, sauen til å gjorte og hestens kolikk til å slippe taket. Han krevde ellers ikke stort av betaling, fikk han litt i sekken, takket han og gikk.
Kramkaren, svensken Forsberg — nevnt under kapitlet om handel — reiste også meget her i Buksnes med sine medisiner, og viste råd for noe av hvert. Han hadde stort sett folks tillit den hele tid han vanket her, hvilket ikke kan sies om hans landsmann Eriksson, som i hui og hast måtte fordufte, etter at hans medisiner var blitt avslørt som den mest renheklede humbug.
Bergitte Larsdatter, Nautøy var gjennom et langt liv kjent og aktet, og meget søkt som dyrlæge. Hun var overalt anerkjent som dyktig i dette sitt fag. Var det tilfeller hun ikke turde gripe inn over for, sa hun fra og henviste til veterinæren, etter at denne var ansatt; men det var ellers ikke ofte hun stod rådløs og ikke kunne yte hjelp i den manns fjøs hvor noe galt var på ferde og hvortil hun var kalt. Hun etterlot seg et savn, gamle Bergitte da hun høgt opp i årene ble syk og sengeliggende, og døde
Redningsskøyteskipperen, buksnesværingen Bernhard Markussen, Vold, nå Ostad i Borge, har i flere år drevet som tannuttrekker. Han har vel lært seg knepet og handlaget ombord i redningsskøyta, og det står fast, at den tannpinetanna han fikk satt tang om, den ble litt faderlig fort gjort løs og smertefri. Som tannuttrekker har han vært, og er kanskje fremdeles atskillig søkt både fra Borge og Buksnes - iallfall i den tiden da folk flest måtte snu på skillingen og få det gjort billigst mulig. Og Markussen gjorde både billig og godt arbeide.
Også Jakob Bjørkås, Skotnes har vært tannuttrekker, og han fikk det gjort, han også.
Marie Johnsen, Opdøl har også vært meget hentet og til mange, som hadde sott og sykdom i sine fjøs, og i flere tilfeller har også hun forstått å hjelpe på den riktige måten. Hun står nesten aldri opprådd for et middel eller en utvei, og har stor og lang erfaring å bygge på. Litt har hun kanskje også forsøkt seg i kur på mennesker, men uten at vi tør lian noen mening om resultatene.
Anne Bakkejord, Ramsvik i Hol, bør vi også ta med her, da hun var hentet til og hadde besøk av mange syke også fra Buksnes, og ho Ane på Ramsvikstranda forstod seg på litt av hvert hun, særlig flink var hun å kurere vrikk og vred og andre slags ytre skader; men også for indre sykdommer gav hun medisiner.
Men så har vi de mange — også fra senere tid — som kunne lese for både det ene og det andre, for vred og verk, for rinnende blod, og noen også mot skadeild. Det er i vår midte enda i dag sikkert mange som fullt og fast tror på denne form for lægedom. Her skal gjengis noen prøver på formularer, og vi begynner med en for å stille blod:
Stått stille blodflod på N. N., likesaa stille som Det røde hav stod for Israels børn, da de gikk derover med tørre føtter, i tre navn, Fader, Sønn og Helligånd. Amen (leses tre ganger.)
Og her en for vred:
Jesus red over Fieri bro, da revnet hans folefot. Jesus kun for dette bad, og det i tre navn, Fader, Sønn og Helligånd, også tre ganger fadervor over det vredne sted.
Her er en for verk:
Jesus sa at ved hans vunders sårs verk, skal menneskers verk være død og døyvet, i tre hellige navn, og derpå tre ganger fadervoer over verkestedet.
Også for tannverk er det formularer. Men en annen måte å stille tannverk på var å skrive følgende ord: «Agrim, Aagrim, Vagrim, Jagrin og Ispagrin» på en lang, smal strimmel papir, klippe den i tre parter og så legge først den ene part, så de to andre etter tur på den verkende tann, tre kvelder på rad, og stilltiende spytte strimlene i ilden neste morgen. Så forsvant tannpina — får vi håpe da. Men notabene, de nevnte ordene må skrives med en helt ny penn. — Johannes Olsen, Bolle leste for tannverk, og mange som søkte han, fortalte at det hjalp.
Å stille skadeild gjør man på følgende måte: På et stykke (plate) bly skriver man følgende ord: «Amoran, Emoran, Natan», og kaster så blyet i ilden, som da stilles straks. — Vi anbefaler imidlertid samtidig også å pøse vatn på varmen.
Og endelig hvorledes man bærer ild i hendene: Man tar eggeplommer, gummi og en smule rugmel og rører det sammen. Med denne tynne deig overstryker man hendene og lar den tørre. Så kan man temmelig lenge bære ild, uten å brenne seg, forsikres det.
Elias Nilsen i Vik var til noe av hvert. Han kunne stenge (stille) blod, legge sjøen, om den var opprørt, og han kunne også gande, hvortil han brukte gandfluer, fortelles det. En gang en mann på Holand hadde rent tollekniven rett i pulsåren, så blodet fosset, fikk han Elias i Vik det straks stanset, og da mannen siden kom til doktor Berg på Gravdal for å få såret stelt, så doktoren straks at blodet var blitt stillet, og han sa da: Du har vel vært hos han trollkallen ute i Vik. — Elias Nilsen var født i 1799. —
Men det var mange flere enn Elias som kunne stille blod og verk og lese formularer til hjelp for liv og helse, og det er ellers en rekke formularer for de forskjellige tilfeller, som kunne ramses opp, men det er ikke vår sak å medvirke til at lærenemme folk fremdeles og for fremtiden skal gi seg av med denne høyst tvilsomme form for «åtgjerder». Vi henviser til de vitenskapelig utdannede læger, det er nok det sikreste og mest betryggende, hva det så en gjelder av sykdom og helseskade.