RETTSVESEN OG TINGHOLD M.V.
Den gamle rettergang var bygget på muntlig bevis og et strengt formelt bevissystem. «Etter gagn og vitnesbyrd skal hver sak dømmes. Så er det om én bær vitne med en mann som ingen bær, men to er som ti hvis man ikke frykter motvitner», heter det i den gamle lovregel. Ed fant utstrakt anvendelse, og det gjalt å klarlegge faktum.
Inndelingen i tinglag kan en føre tilbake til den gamle leidangordningen fra Håkon den godes tid. Landet var da delt i skipreider, som hvert enkelt skulle ruste ut et langskip med folk og proviant, samt sørge for vakthold langs kysten, og det var derfor vardevakt på dertil egnede steder. I Buksnes vet vi der var en slik varde med vakt på Haugheia, som er godt synlig fra den største del av bygda, og her tentes baunen, når ufred var på ferde. — Etter hvert forsvant ordningen med skipreider og verneplikten gikk over til skatt; denne skatt ble fra først av oppkrevd i form av varer, men fra 16-1700-årene i rede penger, og disse skattene ble da som de andre oppkrevd på tinget.
Tingholdet er meget gammelt. Heidsævisloven — Eidsivatingsloven — hadde Halvdan Svarte satt, og Gulatingsloven og Frostatingsloven ble satt av Håkon den gode. De nevnte konger er dog ikke opphavet til disse lover, som nok er meget eldre. Lagtingene var fellesting for de stammebeslektede folk som hadde sluttet seg sammen om en felles lov, nemlig Gulatinget for Vestlandet og Sørlandet, Frostatinget med Frostatingsloven, opprinnelig kun for de 8 trønderske fylker, senere gjeldende også for Hålogaland, Møre, Romsdal og Jemtland, samt Eidsivatinget med Heidærvisloven, og Borgartinget med Borgartingsloven for Østlandet. — Lagtingene hadde opprinnelig både lovgivende og dømmende myndighet.
Med kongemaktens voksende innflydelse mistet folket sin urgamle rett til selv å gi seg sine lover, idet kongen nå ga lovene i samråd med de beste og forstandigste menn.
Rettergangen fant sted på tinget, hjemmetinget (bygde- eller herredstinget) eller for større saker på lagtinget. — Først senere ut på tiden, da skrivekunsten var blitt kjent i Norge ved kristendommens innførelse, antagelig engang i tiden mellom år 1000 og 1050, ble de tre eldste landskapslovene nedskrevet. Før den tid hadde en loven bare etter hukommelsen, og den var en betydelig og ansett mann som kjente loven og kunne dens ordlyd.
Med Magnus Lagabøter får vi en landslov. Kongen er tillagt dømmende myndighet, er satt over lovene og kan endre lagmannens avgjørelse; han er en slags høyesterett. Loven bestemmer at lagmannen skal ledsage sysselmannen på hans reiser omkring i sysselen for å påse rettens overholdelse.
Lofoten var i eldre tid eget syssel, og sysselmannen skulle på kongens vegne håndheve retts- og straffemyndighet og føre politioppsikt.
I 1223 var det bare 9 lagdømmer i Norge, men senere ble deres antall øket, og i Christian den fjerdes norske lov av 1604 regnes der opp 13 lagdømmer, hvorav Steigen er det nordligste. Men lenge før den tid satt der lagmenn på Steig (Steigen) for Hålogaland, således i tiden mellom 1300 og 1350.
Lagtingene ble etter hvert omdannet, slik at lagmannen alene dømmer, om han enn undertiden innhenter lagrettens samtykke, og overlater enkelte saker, som takster og skjønn til lagrettens avgjørelse. Mens en lagrette før skulle bestå av tre tylvter menn (36), ble det nå 24 eller færre, og disse er sunket ned til å være rettsvitner. Over lagtinget står herredagen, der som regel sammenkalles hvert tredje år. Herredagen opphørte ved opprettelsen av overhoffretten 14. mai 1666. Dens dommer var inappellable, undtagen i saker av over 500 riksdalers verdi, eller som angikk ære og liv. Disse saker kunne bringes inn for kongens høyesterett i Kjøbenhavn.
Bygdelagrettens dommere var oftest bønder, og da disse som regel ikke kunne skrive sitt navn engang, erstattet de navntegningen ved å trykke sitt segl eller bumerke under dommen, noe som ofte ga anledning til misbruk og forfalskning, og der var ofte klagemål over lagrettesmenn som viste seg lite skikkede.
I en henvendelse til kongen hadde adelen og lagmennene anholdt om at der måtte skaffes en soren (svoren) skriver i hvert sokn som kunne skrive og undervise de seks lagrettemenn, og 31. juli 1591 kom forordningen som skaffet bygdelagretten dens edsvorne skrivere, og dermed Norge sine sorenskrivere, en titel som bare brukes her i landet og på Færøyene, — til glede og lettelse for lagretten, til utgift for almuen, som måtte betale reformen, men til gagn for norsk rettsvesen. .— Nå fikk den faste edsvorne skriver ansvaret for at bøndenes dom formelt var i orden. Det ligger allerede i navnet svoren eller edsvoren skriver, at skriveren skulle edfestes.
Den tilbørlige underholdning som almuen skulle utrede til disse skrivere, ble i Christian den fjerdes norske lov fastsatt til 4 skilling av hver full gård, 2 av hver halv gård og ødegård. Dette var skriverens faste lønn, senere kalt sorenskrivertoll. Hertil kom så endel sportler, således 4 skilling når han skrev for bøndene. — Noen andre særlige kvalifikasjoner krevdes ikke av disse sorne skrivere enn at de var penneføre og kunne lese. Upålitelige skrivere kunne forfalske dommen ved å skrive den ned ganske anderledes enn den var falt, men lese den opp slik som den var avsagt, og da lagrettemennene selv ikke kunne lese, satte de godtroende sine signeter eller bumerker under.
Det var mange slags folk som i den første tiden meldte seg som sorenskrivere. Flere av dem var svært lite lovkyndige, men de kunne skrive og det var hovedstaden. Det kunne være skrivere i kanselliet, hos lensherrer og andre formående menn, hos fogder eller lagmenn; mange hadde vært lakeier eller tjenere ved hoffet eller hos adelen, andre hadde gjort tjeneste under krig, enkelte var studenter, flere var alminnelige byborgere, og i blant slang der også prester, forhenværende eller som senere ble det. Mange var dansker. — Fogden stod dengang adskillig høyere både på rangs- og lønnsstigen enn en sorenskriver.
Blant disse første sorenskrivere måtte det nødvendigvis bli mange mindreverdige personer, skriver fhv. sorenskriver Arent Olavsen i sitt verk «Våre sorenskrivere». Annet var heller ikke å vente etter de minimale krav til deres utdannelse og den minimale betaling de fikk for sitt arbeide, som fristet til ulovlig sportulering og andre forbryterske manipulasjoner. Men mange var dyktige og moralsk høyverdige personer, det viser den ledende stilling innen underretten som de ganske hurtig kom til å innta, deres innflydelse på rettsutviklingen og deres anvendelse i det offentliges tjeneste utenfor dommergjerningen.
Ved forordning av 23. oktober 1634 ble dommeransvaret overført til sorenskriveren, som alt tidligere hadde fått mer og mer å si ved domsavsigelser, og der skulle nå også søkes ansatt dyktige folk. Samtidig skulle hver sorenskriver ha en gård på 2 skippund tung og avgiftsfri, for å bedre hans lønnsforhold. Dette løfte om gård ble dog ikke oppfylt overalt med det første, eller sorenskriveren fant det ikke passende for seg å bo på den til ham utlagte gård.
I 1638 kom der forordning om lagrettemenn i Norge. Det skulle være 12 lagrettemenn på hvert lagting, de skulle høre til almuens forstandigste og «villeste» menn og ha et godt rykte. Forordning av 1660 bestemte at der skulle brukes stemplet papir til dokumenter, skjøter, testamenter etc. — Ved kabinettsordre av 12. mars 1771 ble der satt strenge krav til sorenskrivernes duelighet ved deres ansettelse. Den norske lovbok av 1687 gjorde sorenskriverne til enedommere i alle sivile og kriminelle saker som ikke hørte under militær eller geistlig rett, og det var nå bare 8 lagrettemenn. Disse skulle «beklæde» retten sammen med sorenskriveren og alltid delta i dommen i odels- og eiendomsretter og i livs- og æressaker, men i andre kun være vitner (rettsvitner) på hva der hadde passert i retten. Disse lagrettemenn ble — 8 for hvert tinglag — oppnevnt av amtmannen eller av fogden og sorenskriveren, senere også av lensmannen. Første gang en mann ble tatt til lagrettemann skulle han sverge at han ville dømme slik som han viste det var sannest for Gud, etter loven og sin samvittighet. Denne ed gjalt for livstiden.
Ved forordning av 1736 ble det bestemt at sorenskriverne skulle underkaste seg juridisk eksamen, og fra dette tidspunkt av får vi de juridisk studerte og fullt ut skikkede dommere. — Sorenskriverne ble meget snart også skifteforvaltere, og senere, etter at auksjoner kom i bruk omkring midten av 1600-årene, ble de også auksjonsforvaltere og tinglysingsbetjenter. De fører også jordbøkene.
Tingstedet var fredlyst, og tingmennene var gudhellige på hele tingferden. Om noen drap en tingmann, hadde han forbrutt gods og fred og måtte aldri komme til landet igjen, dette især i den eldste tiden.
Tingene ble holdt til fastsatte tider, de store ting en gang om året, de mindre, de såkalte hjemmeting, for herred eller prestegjeld, 2 ganger om året, vår og høst. Tinget var i gammel tid ikke lovlig med mindre minst en fjerdedel av tingalmuen var tilstede, og både årmenn, lendmenn og sysselmenn var pliktige til å møte på lagtinget.
På tinget kom bøndene sammen og avgjorde sine saker, her ble der gjort høytidelige avtaler, her ble skjøter og kontrakter satt opp og tinglyst. Hit kom også jekteskippere og trondheimsborgere for å holde avregning med sine skyldmenn, og de hadde plikt til å skaffe dem (skyldmennene) de nødvendige kontanter til skatten. Også godsforpakteren møtte på tinget for å hente avgiften hos sine leilendinger, og stundom var det godseieren selv som avga møte. Fra myndighetenes side, foged og sorenskriver, ble der våket over at alt gikk rett og riktig for seg, og de kunne kreve fremlagt karvestokker og kontrabøker som bevis for det hver mann skyldte til proprietær og kremmer.
I urgammel tid var skikken slik ved jordhandel. at selgeren la noe av jorda i skautet (skjøtet) på kjolen eller kappen (kofta) til kjøperen, derav ordet skjøte. — På tinget kunne en også lyse på seg et drap, så en ikke skulle gjelde for morder. Der skulle en gjøre krav på arv eller odel før en kunne begynne en sak. Her ble tretter avgjort og fred sluttet m.v.
I den eldste tid stod det hver bygdemann fritt for å sammenkalle, kreve ting til behandling av en ham vedkommende sak, ved a skikke ut budstikke, og hver mann i bygda hadde rett til å møte på tinget. Men denne ordning ble det slutt med og bestemte tingdager innført, opprinnelig tre ting årlig, vår, sommer og høst, senere som nevnt bare vår og høst.
Tingene varte som regel et par dager og holdtes hvor passende lokale var å få samt husrom for øvrighetspersonene, sorenskriveren med sin betjent og fogden med sin. Det var fogd og sorenskriver som foreslo tingstedet, men amtmannen som fastsatte det. I enkelte sorenskriverier var der faste tingsteder, men andre steder gikk det på omgang.
Sake- og skattetingene begynte med at sorenskriveren erklærte tinget lovlig satt og fogden lyste tingfreden. Å bryte denne var belagt med streng straff. Og så begynte arbeidet. Sorenskriveren leste først de siden foregående ting utgåtte bud og anordninger, og dokumenter innlevertes til tinglysning. Slike dokumenter ble ofte i den tiden folk ennå var lite eller ikke skrivekyndige, oppsatt og skrevet på selve tinget, med bistand av øvrighetens folk. — Dernest kom turen til saketinget med rettergang, fremleggelse av innlegg, avhørelse av vitner, protokolltilførsler, avhjemling av skjønn o.s.v. På ett av de årlige ting ble der også opptatt et generaltingsvitne til bruk for fogderis kontribusjonsregnskap. — Sorenskriverens fullmektig drev på sin kant med skiftesamlinger. Samtidig med at dette pågikk, var fogden med sin fullmektig (betjent) opptatt — ofte i samme rum — med å ta imot skattene, hvorav der, dengang som nå, var mange, skipperskatt, styrmannsskatt, leilendingsskatt, odelsskatt, konsumpsjonsskatt, folkeskatt, hus- og værmennsskatt av de kondisjonerte, skriver, fogd, prest og klokker, grunnfrelse, skatt av rorbuer og værmennsboliger, gjestgiverskatt, proviantskatt, kop- og ilstedskatt, og i blant slang det kanskje også en unionskatt; og så var det rettigheter til prest og klokker, etter at disse skulle utredes i klingende mynt, jordavgift m.m. Åjo, det var da noen skatter og dras med også i den «gamle, gode» tiden.
På tinget hadde mange erind. Det gjalt saker og tvistemål, krangel om ditt og datt som skulle ordnes opp og avgjøres, dokumenter som skulle skrives, skatter som skulle betales, mange var stevnet som vitner, og mange gikk bare for «trøysomhet», for å høre og se, eller kanskje for å rådspørre øvrigheten angående en sak de hadde «på lett». — Tinget var som et marked, og der var folk på alle veier og stier til tingstedet. Trondheimsborgeren hadde gjerne, med seg drikkendes saker, der ble tusket og handlet i smug, og etter som drammene gikk ned, steg humøret. Men pass på godtfolk, ikke forstyrr tingfreden, det var en alvorlig sak og kunne koste en stakkar hele hans velferd.
Lensmannen, bygdas første mann, med sin gullsnorede hue, var på ferde alle steder som fogdens og sorenskriverens uunnværlige medhjelper, snart i tingstua, snart ute på tunet for å varsle den hvis sak nå skulle frem eller i andre erinder — samtidig som han måtte holde øye med at almuen oppførte seg pent og pyntelig. — Det var travelhet i en slik tingstue, mye som skulle gjøres unna og knapt om tid. Prokuratorer som førte saker — senere ble det jo sakførere — var også på ferde, og i Buksnes hadde vi som prokurator bl.a. Gunnar Sivertsen. som omkring 1800 losjerte på Ballstadlandet.
Når dagens verk var endt samledes øvrigheten, prokuratoren, lagretten, lagmannen og andre av gode menn i bygda seg i tingvertens bestestue til fest med bugnende bord og velfylte punsjboller. Men utenfor holdt almuen sin fest. Der vanket alltid brennevin, og den medbragte niste smakte etter en vunnen sak, men ikke fullt så bra etter en tapt, — det fikk en støyt av flaska rette på, og dessuten kunne en jo appellere og holde krangelen gående ennå noen tid. — Jo, det var liv og moro på tinget, og mye både godt og vondt å høre; en kom beriket hjem — på ymse vis, men alltid litt fattigere, futen krevde jo sitt.
Slik omtrent artet tingene seg gjennom 1700- og 1800-årene, og litt innpå 1900-tiden, men da noe mere, åja adskillig mere avbleket. — Og særlig festlig gikk det for seg med bevertning og fest i Nord-Norge. er det sagt, hvor tingene som regel holdt til huse hos de store, mektige og gjestfrie gjestgivere og handelsmagnater. — I senere år var det telt med kaffe- og kakeutsalg på tingstedet for den forsamlede almue; de fleste hadde nok, nå som før, mat med seg i lomma, laupen eller skinnveska heimefra, men det var da velsignet godt med en kopp kaffe, og den kostet vel aldri mer enn 8-10 øre koppen, og slike kopper da, vid rundt kanten og djup til bunnen.
Med den nye civilprosesslov av 1915 falt tingene etter noen års forløp bort, og et gammelt trekk i folkelivsbildet med dem.
Hålogaland var i eldre tider delt i to overøvrighetsdistrikter, nemlig den søndre og den nordre del. Senere ble det flere forleninger, Helgelands, Saltens, Lofotens, Vesterålens, Andenes, Senjens og Tromsø len. — Syssel var dog den eldste betegnelsen for rettsdistriktet. Av lensherrene eller befalingsmennene over disse len var i alminnelighet en, sedvanlig den som hadde Saltens len, å betrakte som den egentlige overøvrighet over samtlige len, da de øvrige lensherrer ikke oppholdt seg i sine len, men alminnelig var danske adelsmenn, der hadde lenene som lønn eller pensjon.
Ved slutten av 15. eller begynnelsen av 16. århundre synes det gamle navn Hålogaland å være gått over til å hete Helgeland, og Nordlandene ble nå det alminnelige navn for hele denne landsdel. I 1787 ble Senjens og Tromsø fogderier tatt fra Nordlands amt og lagt til Finnmarks amt.
Fra omkring midten av 1600-årene ble fogderiene opprettet istedenfor len, og Lofoten var et fogderi alene til henimot år 1700, da Vesterålen, Andenes og Lofoten ble slått sammen til ett fogderi.
I 1813 var det i hele landet 57 sorenskriverier og 5 birker, en benevnelse hentet fra dansk og betegner det samme som sorenskriveri. I Nordland var det inntil 1814 følgende sorenskriverier: Helgeland, Salten, Lofoten, Vesterålen og Andenes. I 1760 ble Lofoten og Vesterålen med Andenes omdannet til ett sorenskriveri, men i 1884 igjen adskilt i et Lofoten og et Vesterålens sorenskriveri. — Fra 1814 til 1827 var det i Nordland følgende sorenskriverier: Søndre Helgeland, Brønnøy, Alstahaug, Nordre Helgeland, Rana, Salten, Steigen, Lofoten og Vesterålen, (senere delt). I 1923 var det i alt 86 sorenskriverier i Norge, og stort flere er det vel ikke i dag.
I århundreder, helt fra embetenes opprettelse, bodde fogdene og sorenskriverne i Lofoten på Vestvågøy — i Buksnes og Hol. Skotnes var utlagt til fogdegård og eides av kronen (staten), og Berg i Hol var i lange tider sorenskrivergård og eides av sorenskriverne. Men der bodde fogder også andre steder enn på Skotnes, således på Bolle, og et par sorenskrivere bodde på Gjerstad. — Vestvågøy bar fra gammel tid av navnet Lofoten, inntil Pontoppidan for omlag 150 år siden utga sitt historiske kartverk, der øya ble kalt Vestvågøy, i motsetning til Østvågøy.
Steine i Hol var i lang tid tingsted for Buksnes og Hol tinglag, men før den tid har trolig Berg, sorenskriversætet, vært tingsted. Ramsvik var også tingsted en tid og likeså Ballstad. — Etter Steine ble Stamsund tingsted og var det i flere år inntil kravet fra Buksnes om å få tinget lagt mere sentralt i tinglaget ble så sterkt, at Stamsund måtte gi seg. De siste årene vekslet tinget mellom Stamsund, Fygle, Buksnes og Ballstad. På Fygle ble tinget holdt i skolehuset, og Petter Andreassen, Hol, påtok seg innkvarteringen av øvrighetspersonalet. På Buksnes holdtes ting bare en gang, med ungdomshuset som tinglokale, og på Ballstad hos Jentoft. De tre siste tingene ble, er det sagt, holdt på Ballstad, siste gang i 1918, da var deres tid forbi. — Når Buksnesværingene kom kjørende fra tinget på Steine, etter at vei var bygget, tok de seg gjerne en liten rast på Hårteigen. Det fortelles således at Hans Enoksen og Markus Bendiksen fra Haug kom kjørende i lag. På Hårteigen spente de fra og tok seg en god «ryggspenning» hos hr. Blix, før de kjørte videre.