PROLOG
Buksnes er bygden vi kaller for vår
sålangt som vi husker i tiden,
dit er det tanker og drømmer går
om vide vi vandrer siden.
Der nynnet jo havet vår vuggesang,
i heiene var det vi lekte og sprang. —
Det synger i sinnet en lengsel sår
mot hjemmet og bygden vi aldri når.
Ser vi den sove i sommernattsdis
skjermet av skyggende tinder
gråner den vinterstid frem gjennem is
og sjørokk før havn vi finner.
Fra Leknes vi ser den med snekåpe på
mot Himmeltinnfjellene måneskinnsblå.
Oppe fra Einangen ser vi den best
Når solen står rød over havet i vest.
Grått ser det ut når du stevner i havn
bak øygard og hengbratte nuter.
Da åpner dig bygden sin mektige favn
med jordenes velstelte ruter.
Veiene slynger sitt sølvhvite nett,
vatn og tjern ligger glitrende tett
og myrer med løvkledde åser omkring
på sletten i fjellenes blånende ring.
Skurt under isbreens stålhårde vekt,
vasket av sjødrev og skodde
tok den vel barskt mot den vågsomme slekt
som først ryddet boplass og sådde.
Havet er rikt. Der gikk hvalblåst mot strand
og skreien kom årvisst opp under land.
Grender ble bygget i solsommerbris,
slekten ble større, tross storm og forlis.
Sagaen tier om fedrenes strid,
men spor står i stein og stier,
halvglemte navn fra en høvdingetid
minner om lurblåst i lier.
Sagn går om Hjortarstad-Tore som for
til kamp mot kong Olav for Odin og Tor.
Folket hans stupte. Han segnet tilsisst,
og landet lå åpent for Hvitekrist.
Korsmerket ble det som samlet en bygd
i helg og i dagens virke,
korset var vern og korset var trygd,
der vigslet de Gud en kirke —
Tidene skiftet, og seklene randt,
fredstid og velstand for nødsår svandt,
farsotter fenget, og liv stilnet av,
siden kom krigsår med stengte hav.
Folket av slitere, seige og grå,
Hansas og fogdenes treller
eide dog livsviljen — den å gå på —
som bygdeboken forteller.
Ukjent de sover i glemte grav
som kraft og vokster til ætten gav.
Et navn gikk lysende vidt over land,
Gerhard Schøning var Buksnesmann.
Norge blev fritt. Det blev morgen her nord
og bygden fikk gro og trives
det bruste av liv på land og på fjord
kan slikt i en bok beskrives?
Vi var ikke lenger en fjern koloni
som fattigslig levde av fiskeri,
vi var ikke lenger et sagn bak fjell,
men del av et land som rådde seg selv.
Veier blev bygget, og skipene skar
sitt kjølspor langs våre strender,
åkerland grøftes i plogjernets far
til nybrott og voksende grender.
Biler, motorer, elektrisitet,
blev oss en dagligdags virkelighet.
Jorden, den steinete, myrlendte grå
er som en hage om hjemmene nå.
En soldag i mars har en egen klang
når havnene fylles av båter,
og måsenes skrik gjennem motorens sang
er fiskets og vårens låter.
Karene smiler om slitet er hardt,
for dette er liv, det er virke og fart.
Så stilner ståket: Det blåner mot kvell,
og fartøyers lyshav gir gjenskinn i fjell.
Når klokkene kaller til Herrens hus
ved høytid med malmtung stemme
stiger med orglet et salmebrus
vi aldri i livet kan glemme.
Et folk i en levende, åndelig vekst
er det som samles om Bokens tekst.
Og dette er signingen over vår bygd:
I fedrenes spor under korsets trygd.
MOY NORDAHL