POSTEN KOMMER
I ruinhaugene i Ninive og Babylon har en funnet 4000 år gamle leirtavler med kileskrift som sikkert er brev i vår forstand, idet en også har funnet futteraler av brent leire med adressatens navn i kileskrift, altså det samme som konvoluttene i våre dager. I Egypt, Persia og China fantes det postinnretninger meget tidlig, og i Østturkestan er der funnet kinesiske brev, skrevet på trestaver og papir omkring 275 e.Kr.
Den 17. januar 1647 må betraktes som den dato da det norske postvesen ble stiftet. .— Til en begynnelse — men det var første lenge etter forannevnte dato — skulle det i følge forordning utgå fra Trondheim en post til Nordmøre hver tirsdag middag, samt til Nordlandene og Finnmarken hver annen tirsdag middag . I Nordlandene skulle posten befordres fra foged til foged, som alene må åpne posten, utta og legge inn distriktets breve. Videre fastsettes det at postbøndene overalt i Nordlandene skulle være fri for utskrivning til soldathold, og at disse postbønder i Nordlandene årlig skulle nyte 1 riksdaler for hver mil de fører posten frem og tilbake. — For breve fra Trondheim til Namdalens, Saltens og Tromsø fogderier var taksten henholdsvis 6, 12 og 18 skilling, og til Finnmark 24 skilling. Breve til Nordlandene og Finnmark skulle betales til Trondheim. Portoen derfra videre «hid og did» ble å motta av fogdene eller andre ordinerte poståpnere, der hadde å erlegge regnskap til postmesteren i Trondheim.
Hverken i det 17. eller 18. århundre lot det seg gjøre å organisere en noenlunde regelmessig postgang gjennom Nordland og Finnmark, på samme måte som i det øvrige land. I 1665 ble der antatt postbønder til føring av posten gjennom Nordland, og disse postbønder synes alt fra første tid å ha fått en årlig betaling pr. mil for postens førsel. I Finnmark skulle postførerne være to finner på hvert sted, de skulle være fritatt for skatt og annen «fordringskap» og dessuten nyte 1 riksdaler årlig, som fogdene «dem av de kgl. intrader har at betale».
Herved var man, iallfall på papiret, kommet så langt at Nordland og Finnmark hadde en forholdsvis god postordning; men virkeligheten svarte langtfra hertil. Ingen viste når posten skulle ankomme eller avgå, og uregelmessighetene kjente ingen grenser. Det var derfor et stort fremskritt, da det ble bestemt at to soldater — en fra garnisonen i Trondheim og en fra Vardøhus — skulle følge postbøndene fra skifte til skifte, inntil de møttes underveis, dog kun en gang hver vinter.
Senere skulle det bli mere ekspress i postgangen nordover fra Trondheim. Det ble også ny portotakst, således til Lofoten 12 skilling. Den 24. desember (juleaften) 1723 avsendtes den første ekspress nordover fra Trondheim, og den 23. mars ankom den til Vardøhus. Den neste ekspress kom ikke avsted fra Trondheim før 6. mai, og den gjorde vendereise fra Tromsø fogderi. Begynnelsen med ekspresspost var således ikke meget lovende, og det så meget mer som en av ekspressene, etter sin tilbakekomst til Trondheim, forkortet sitt liv — kanskje fordi han ikke ville ha mere av dette ekspressjageriet.
Brevenes antall var forbausende ringe. Med ekspressen fra Trondheim den påfølgende 18. juli (1723) ble der til Namdalens fogderi avsendt kun 1 brev, til Helgeland 8, til Salten 6, til Lofoten og Vesterålen 3, til Tromsø og Vestfinnmark 12 og til Østfinnmark 11, i alt 41 forsendelser, hvorav største parten vistnok angikk den kongelige tjeneste.
I henved 20 år gikk nå Nordlands- og Finnmarksposten sin jevne, eller rettere sagt sin ujevne gang mellom Trondheim og Vardøhus, fra 2 til 4 ganger årlig. Utgiftene var stadig større en inntektene ved denne postbefordring, og det alminnelige publikum hadde ingen større interesse for hele poststellet, de hverken avsendte eller mottok noen post.
Fra 1743 ble det opprettet ekspress postgang nordover fra Trondheim den 1. i hver annen måned. Nå skulle det bli litt mere fart på tingen. Men ekspressene ble snart misfornøyd med betalingen, og et par år senere forlangte de nye ekspresser 18 riksdaler for hver reise Trondheim - Alta, da de ellers ikke uten den «største usselhet og yderligste fattigdom» kunne fortsette reisene. Men postamtet ville ikke gi etter. Det hjalp heller ikke at det ble opplyst at postinntektene nå var større enn forhen, ja at de i 1748 hadde innbrakt 110 riksdaler. Postmyndighetene stod på sitt, og ville ikke legge på lønnen.
Det var nok slik at disse postførerne jukset temmelig meget, idet de førte med seg mange leilighetsbrev, og pengene de fikk til betaling for denne brevbefordring, stakk de i sin egen lomme. Ved en kontroll viste det seg at postføreren, utenfor de fra postkontoret ekspederte brev, førte med seg i sin veske 35 brev og 2 pakker ulovlig. Disse brevavsendere, som det lykkes å få tak i, måtte møte på rådhuset i Trondheim, men de forsvarte seg bl.a. med, at det vel ikke kunne være noe galt i å benytte leiligheten, slik det hadde vært gjort fra «arilds» tid. Det var meningen å ilegge disse brevavsendere mulkt, men etter lange forhandlinger og overlegninger fant man at de denne gang kunne fritas for å svare en slik bot.
I 1762 ble det foreslått postgang hver 6. uke til Nordlandene. —
Det var forbudt andre reisende, som skippere o.l. å medta brevpost fra Trondheim, Nordlandene eller Finnmark, andre enn dem som følger med pakker eller varer. Handlet noen herimot, var mulkten for hvert slikt ulovlig brev fra 10 til 20 rdl.
Til å føre posten — ekspressene — mellom Trondheim og Alteidet var der ialt antatt ca. 90 postgårder. — Brev til og fra Lofoten og Vesterålen ble omladet på den beneficerede gård Steigen i Salten, hvor lagmannen bodde inntil 1797, og hvor brev til og fra Lofoten og Vesterålen ble postbehandlet. Herom forteller lagmann Rist i april 1778, at han i 20 år av postekspressene hadde mottatt de fra Trondheim ankomne breve til det anførte vidløftige fogderi (Lofoten og Vesterålen), straks betalt portoen og sortert brevene i to pakker, den ene for Vesterålen og den andre for Lofoten. Ved den tid sendtes brevene til Vesterålen til prosten Dreyer på Hadsel, og de som skulle til Lofoten, til gjestgiver Gabriel Rygh i Kabelvåg, som uttaler, at han med megen møye innkasserer postpengene (portoen). — I 1778 førtes posten til Lofoten fra Vik eller Bø i Steigen, til Kabelvåg, Djupfjord, Stokkelvik og Kangerøen (Kangeruren på grensen mellom Valberg og Hol). Fra Steigen ble posten alene befordret av postbønder, heter det.
Fra 1804-05 ble det opprettet et Nordlands postkontor på gården Terråk i Bindalen, med postavgang nordover en gang ukentlig. For å få litt mere fart i postgangen på Nordland — som kunne bruke opptil 24 uker hver vei, istedet for som beregnet i «ruten», 14-16 uker — ble det i 1802 ved kgl. res. bestemt at der skulle utbetales ekspressene en særlig godtgjørelse av 16 riksdaler for de reiser — fra april til september — som ble utført på under 10, og for resten av året på under 12 uker. — Helt uten virkning var ikke denne «oppmuntringspremie», noen av postførerne spente litt mere i og rodde, men i sin alminnelighet ble alt ved den gamle, tralten var stort sett den samme, og der innløp til postamtet idelige klagemål og besværinger over den nordlandske post uordentlige og langsomme gang, hva der igjen atter og atter settes i forbindelse med ekspressenes kjøpmannskap og andre heftelser underveis. Men ekspressene blir unnskyldt av postamtet i en forestilling til kongen av 8. mai 1804, da de 28 riksdaler som ekspressene nyter av postkassen, ikke kan være tilstrekkelig betaling for en reise hvis lengde, tur og retur, utgjør omkring 200 mil, og derav ⅔ til sjøs over «slemme og hårde fjorde».
Ved 1804 ble det til postbøndene i Lofoten og Vesterålen betalt 92 rdl. og 48 skilling. Posten gikk da hver tredje uke. Ved en ny ordning av postgangen fra 1804 ville utgiftene til «sideposten» (lokalposten) til Lofoten og Vesterålen, stige til 185 rdl.
Det var vanskelig å skaffe ekspresser, da disse ikke var tilfreds med vilkårene; men det lyktes dog å få ansatt ekspresser og «røyerter», etter at det ble bestemt at betalingen skulle være etter milberegning. Veilengden Terråk — Alta ble regnet til 149 mil, de 6 ekspressenes godtgjørelse fastsattes til 32 skilling pr. mil, og hver av dem ble tilstått 10, senere 15 rdl. årlig for å holde båt til skyssen. De 12 røyerter erholdt hver 20 skilling pr. mil, og samtlige, ekspresser som røyerter, var fritatt for militærtjeneste etter 3 ukers forløp, i posttjenesten.
Foruten Terråk ble snart Bodø og Tromsø utsett til faste stasjoner for postbefordrerne. Poståpnerne på disse steder fikk 40 rdl. i årlig lønn. — Det ble nå 3-ukentlig post til Lofoten og Vesterålen. Etter forslag av poståpneren i Vågan, prosten Colban, ble det etter få måneders forløp (fra høsten 1805) bestemt at biposten til Lofoten og Vesterålen skulle sendes direkte fra Laskestad i Steigen til Kirkevåg i Vågan, uten, som tidligere, å passere Vikan. Prosten anbefalte dessuten en post sendt 4 ganger om året mellom Hadsel og Risøyhamn, og mellom Buksnes og Moskenes, men hertil kan der ikke sees å være bevilget penger av postkassen.
Etter forslag av amtmann Hegge i Nordland ble der høsten 1805 anskaffet et eget flagg for postbåtene. Dette skulle være hvitt med en rød kant av en kvart alens bredde og i midten et posthorn. Enn videre ble der til merking av postbåtene forferdiget brennejern med «kongens navneziffer og krone over samt et underhengende posthorn», og til beskyttelse for brevene var det postbommer av tre, 1 alen lang og en ½ alen bred. Disse bommer skulle være godt festet til båten, i tilfelle forlis. — Noe senere la postmester Knoph på Terråk brevene til hvert poståpneri i særskilte poser.
Fra 1804 ble det ved plakat av 10. november bestemt bl.a. at ekspressruten for post skulle inndeles i flere stasjoner, nemlig fra Nordland postkontor på Terråk til Bodø, derfra til Tromsø, videre til Alta, og som siste etappe fra Alta til Vardø. En postfører og to rorskarer (røyerter) hadde som faste folk å føre posten fra stasjon til stasjon. En tidlang i første halvdel av 1800-årene gikk det fjellpost over Haparanda til poststedene nordpå.
Det var amtmann Preben von Ahnen som fremkom med det første forslag til postgang i Nordlandene, og dette forslag førte til den kgl. forordning.
Om posten av 20. mars 1663. Det var meningen at utgiftene skulle fordeles på bønder og strandsittere, men folket har neppe villet gå med herpå — det hadde jo ikke bruk for noe postvesen — ti statsholder Ulrich Frederik Gyldenløve lot allerede i 1665 amtmannen i Trondheim anta bønder som skulle føre den nordlandske post for en årlig fast betaling pr. mil, som foran nevnt. Likevel var det folket som måtte dekke utgiftene til postens befordring. Disse utgiftene ble fordelt således, at de mere formuende måtte betale med 1 pund (6 kg.) og de mindre formuende med 4½ kg. (fisk). Det var dog ikke godvillig folket betalte denne postskatten.
Det hendte flere ganger at postbåtene forliste, således meldes det om tre slike forlis på Vestfjorden. Den 3. desember 1803 forliste postbåten ute på den slemme Vestfjorden, og liknende forlis var det i 1822 og i 1824, alle tre ganger ble posten borte, og vel nok også postførerne.
Det gikk mer enn bedrøvelig sent med posten i hine tider. Postførerne tok det ofte med knusende ro og ga seg godt tid underveis. De handlet og tusket, opptrådte som spillemann i brylluper og andre slags gilder og lot humla suse. Det var massevis av klagemål over dette. Soknepresten i Alta klaget således i 1775 over at postførerne ga seg god tid på Helgeland, slik at posten ble inntil 2 måneder forsinket, fordi de drev handel, og i juletiden «med deres medhavende violin oppvartede med musikk i honette folks huse», som det heter. Også postførerne i Lofoten kunne en og annen gang «slå han i slørven». Det meldes at posten en gang ble liggende over i Vågan fra midten av november 1789 til januar 1790, fordi postførerne på Haversand anså det for mere nødvendig å reise til skogs og hugge brennved, enn å føre posten til Steigen, — Soknepresten i Bø i Vesterålen skriver en gang til sin kollega i Øksnes, at posten kom til Bø fra Hadsel den 5. januar, men da alle mannfolk var ute på fiske, kunne han — presten i Bø — ikke få sendt posten videre før 4. april. — Det berettes om forsinkelser på opptil 10 måneder, når uvær hindret, når tuskhandelen gikk bra, når fele skulle strykes på i mange lag, når kallen var opptatt med fiske, og det ene med det andre kom i veien for litt mere futt i farten med postbåtene. I Bø ble jo, som vi hørte, posten liggende over i hele tre måneder, mens folk berget seg næring av havet.
Posten nordover gikk fra 1663 til 1750 bare to ganger. Senere ble det da postforbindelse, først tre ganger og siden fem ganger om året, til 1760, da det igjen ble bare tre ganger årlig. Fra 1768 ble det så åtte ganger årlig, og med dette fortsatte det til 1805, da det skulle være ukentlig postforbindelse, men det var nok langtfra hver uke der kom post.
For godt og vel 100 år siden var poståpnerne lønnet etter følgende skala: Første klasse 8 spd. årlig, annen klasse 12 spd. og tredje klasse 18 spd., mens den fjerde klasse poståpnere skulle være høyere lønnet, uten at det dog ble nevnt noe bestemt beløp.
Også Buksnes hadde sine postbønder, Ved folketellingen av 1701 nevnes som postbønder her i bygda leilending Johan Arnesen, 59 år gml., og leilending Peder Samuelsen, 37 år gml., begge fra Storeidet. Tidligere nevnes som postbonde også Peder Samuelsens far, Samuel Pedersen, Storeidet. Disse førte posten fra Skotnes til Kangeroen (Kangeruren i Hol), og derfra til Skotnes igjen, og var herfor betalt med 1 daler, formentlig for hver turretur. Billig postgang altså. — Dette var i prestene Peder Grantz og Leonhard Sidenius' tid, som begge muligens fungerte som poståpnere. Det var nemlig nokså alminnelig at prestene her nordpå samtidig var poståpnere. Spesielt nevnes Westerwaldt som poståpner i Buksnes, som var det eneste poståpneri dengang vestenfor Kabelvåg, og i flere år etterpå. Poståpneriet på Buksnes prestegård omfattet de 4 prestegjeld i Lofoten, Borge, Buksnes, Flakstad og Værøy. Posten ble ikke ført lenger vest enn til Buksnes, hvorfra postbåten returnerte til Vågan. Det ble så prestens (prestenes) sak å få den sendt videre til adressatene i distriktet, og han måtte stå i forskudd med portoen til den videre forsendelse, hvilket medførte «vidløftig korrespondanse og hasard ved usikre leiligheter», som skulle medta posten til de respektive mottakere, vel mest prester, lensmenn og andre offentlige embets- og tjenestemenn. — Det var flere ganger forslag fremme om å føre posten vest til Moskenes, men dette så en seg ikke utkomme til å bekoste. Helt til 1827 fortsatte den gamle ordning med Buksnes som endepunkt i Lofoten for den ordinære postføring.
Ved kgl. res. av 2. mai 1855 ble det bestemt at der på handelsstedene Henningsvær og Sund skal være poståpnerier i virksomhet det hele år. Lønnen for poståpneren i Henningsvær forhøyes fra samme tid fra 8 til 30 spd., og poståpneren i Sund lønnes med 20 spd, årlig.
I tidsrummet fra begynnelsen av februar til midten av april måned hvert år skal hovedposten mellom Vågans poståpneri og de vestenfor liggende distrikter i Lofoten på vestgående og østgående, anløpe et bestemt sted i Valberg sokn til Borge prestegjeld, og at der i Valberg sokn skal ansettes en poståpner.
Samtidig (2. januar 1855) bemyndiges departementet for det indre til for hvert år å bestemme lønningene for poståpnerne ved de ifølge resolusjon av 13. januar 1853 opprettede poståpnerier på handelsstedene Steine, Ballstad — Ballstad poståpneri var imidlertid opprettet 13. januar 1852, ifølge opplysninger vi har fått fra poststyret —, samt Reine i Flakstad prestegjeld, og at de for samme ved resolusjonen fastsatte lønninger av 8 spd. årlig for hver, skulle utgå av gasjelistene.
Som det fremgår av dette ble Steine. Ballstad og Reine poståpnerier opprettet samtidig.
Nils Tengmann var således den første poståpner i Ballstad. Han var jo eier av stedet (Ballstadøy) til 1862, da han solgte eiendommen til Jakob Lind Jentoft, som fra samme tid ble stedets poståpner, inntil poståpnerstillingen i 1903 ble overtatt av hans sønn Jørgen B. Jentoft, og ved hans fraflytning fra stedet i 1928 av sønnen Rolf Jentoft. I Jacob Jentofts tid var hans svigerbror Statius Schøning, senere poståpner i Gravdal, og L. Kuraas i en rekke år assistenter ved poståpneriet i Ballstad, sistnevnte også etter at Jørgen B. Jentoft hadde overtatt poståpnerstillingen. — Lønnen var liten i forhold til arbeidet, men om vintrene fikk en i Jørgen Jentofts tid en postassistent til hjelp, en kortere tid engang endog to slike assistenter fra postvesenet. Under kongebesøket i Ballstad for omlag 40 år siden, var det meget stort belegg av båter i Ballstad med mange dampskip. Journalistene, som var møtt opp i anledning kongebesøket, skrev da også om den store postmengden, og dette førte til at Jørgen B. Jentoft fikk tillegg i lønnen.
Men var det prestene til Buksnes som helt fram til denne tid var poståpnere? Herom mangler vi opplysning; det er dog trolig at iallfall fra den tid postbefordringen med dampskip begynte (1838), falt prestene bort som poståpnere, eller ikke mange år etter, slik at bygdens poståpneri allerede flere år før 1853 var henlagt til Ballstad, selv om den offisielle opprettelse av dette poståpneri først ble gjort nevnte år. I motsatt fall må også de nærmeste sokneprester etter Westerwaldt ha fungert som poståpnere, nemlig Bull, Borchgrevink, Anders Daae og Berner.
Fra Værøy vet vi at sokneprestene der også var poståpnere for sitt prestegjeld, iallfall så langt fram på tiden som til henimot 1850.
I 34 år, fra 1853 til 1887, var Ballstad det eneste poståpneri i bygda. Det var ingen springvei en hadde til posthuset fra yttergrensene, fra Utbygda, Øvrebygda og fra Straumsida, men så var det jo heller ikke hver dag det var posterinder å utføre. Folk flest var enda ikke så særlig skrivekyndige, og aviser var en såre sjeldenhet blant menigmann. Noen enkelte kunne vel slå seg sammen om et abonnement på «Skillings-Magasinet» eller «Almuevennen», og brev kom det sjelden fra andre enn kjøpmannen i Bergen, som sendte kontokurrant og redegjorde for pr eller an saldo i regnskapet. Likevel ble det i lengden litt for tungvint med å måtte trave hele bygda på langs for å få et lite posterinde utført. Ut på 1880-årene søkte Even Hansen, Lilleeidet om opprettelse av poståpneri på sitt sted, og fra 1, januar 1887 ble så poståpneriet på Lilleeidet opprettet, med hr. Even Hansen som poståpner. Dette poståpneri ble nedlagt 1/7 1896, samtidig med at der ble opprettet poståpnerier på Gravdal og Leknes.
Posten til Borge ble i mange år sendt over Ballstad. De første to postkjørere vi hører om var Nils og Salomon fra Liland i Borge. Nedover til Ballstad kjørte de den ene dag, oppover igjen den neste — om været ellers var til å ferdes ute i. De kjørte vekselvis, Nils den ene uken, Salomon den neste. Den siste tiden disse to menn drev postkjøring, var de blitt gamle folk, og hestene deres også, — men fremdeles var det nok ikke så blånøye med posten, om den ikke kom på timen eller på dagen. Etter at Lilleeidet var blitt poststed, måtte disse postkjørere også fremom dette sted med posten. Etter at Gravdal og Leknes hadde fått sine poståpnerier, ble Borgeposten sendt over Gravdal, og senere .— fra 1901 eller 1902 — fra Leknes. Etter Nils og Salomon overtok Hans Karlsen, Rystad og Vilhelm Bottolfsen, Bøstad posttransporten til Borge — fremdeles med hest, senere ble det Hans Karisens sønn, Sverre Rystad, som fikk postbefordringen, som fra den tid av foregikk, og fremdeles foregår med bil, og i senere år med busser.
Allerede en kortere tid etter at Mathias Salomonsen i 1880 hadde bosatt seg på Leknes, ble han oppmerksom på det uheldige i at der ikke var noe poststed utenfor Ballstad, som ligger i en av bygdas utkanter, geografisk sett. Han talte ofte med folk herom, men det lot ikke til at det var noen som hadde synderlig interesse for et poståpneri oppe i bygda. Veien Ballstad - Borge, Leknes - Stamsund og Ure, hadde skapt et sentrum, som det ikke var til å komme forbi, Leknes. — I 1884 søkte M. Salomonsen om opprettelse av poståpneri på Leknes, og samtidig om anløp av ruteskipene samme steds. Den 6. juni 1886 ble dette andragende — eller var det et nytt liknende? — behandlet av herredsstyret, som ga det sin beste anbefaling, men herredsstyret ville ikke sende søknaden med anbefaling videre til rette vedkommende, slik at Salomonsen selv måtte sørge for å sende dokumentene til de overordnede myndigheter. Svaret ble imidlertid et bestemt avslag, både når det gjalt post som skipsanløp. — Senere fornyet Salomonsen sine andragender om såvel poststed som dampskipsanløp på Leknes, men nå ville herredsstyret bare nødig gi sin anbefaling, ukjent av hvilken grunn, men det kan antas at en nødig ville komme i veien for Jacob Jentoft i Ballstad, som. mange stod dypt i bøkene hos, og derfor måtte holde seg inne med, Det ble imidlertid aldri stille om poståpneri på Leknes. I 1890 søkte handelsmann Rasmus Kristensen, Leknes om opprettelse av poståpneri på stedet, og i 1894 var A. M. Yttrelie ute med en liknende søknad, som gjalt både poststed og skipsanløp. Herredsstyret anbefalte, men dermed ble det.
Disse gjentatte purringer om poståpneri på Leknes satte bevegelse i gang også nede på Buksnes og Gravdal, som mente seg likeså berettiget til poståpneri, og pr. 2. juni 1894 ble der av herrene sokneprest Arctander, distriktslæge Oxholm med flere sendt en skrivelse til poststyrelsen av omtrent følgende innhold:
Da vi har hørt at det skal være på tale, når den nye, av Vesteraalens Dampskibsselskap, overtagne lokalrute i Lofoten settes i gang, å få anløp i Buksnesfjorden, og at ordføreren i Buksnes, hr. M. Salomonsen, Leknes, har anbefalt Leknes som sådant (anløpssted), tillater man seg i ærbødighet å uttale som vår foremening, at det ville være meget uheldigt å velge Leknes, idet Gravdal ville være langt heldigere i alle måter. Og skal man tillate seg å fremholde, hva der etter vår mening taler til fordel for Gravdal, i motsetning til Leknes:
1. Til Leknes er det vanskelig å finne inn, særlig i mørkt vær, da man må inn gjennom en bukt, hvor der viselig ikke er rent farvann. Til Gravdal er adgangen åpen, idet man har Buksnes kirke og Gravdal sykehus, der ligger nokså høyt, til å seile etter. Gravdalsbukta er god havn. Dit søker jo nå dampskipene i storm og uvær om vinteren, og der har ofte vært liggeplass om natten for ruteskipene. Ved Gravdal er der kai, som ved litt utbedring lett kan bli i den stand at små dampskipe kan legge til bryggen. Gravdal ligger like ved hovedveien mellom Ballstad og Borge. Leknes ligger et godt stykke fra veien (her menes naturligvis den eventuelle dampskipsekspedisjon), slik at man i tilfelle måtte et godt stykke på utveisomt terreng, når man skulle føre varer og post til og fra anløpsstedet. På Gravdal bor distriktslægen, der tillike er amtssykehuslæge, og like ved ligger prestegården. Naturligt nok har da folk i bygda ofte sin gang her ned, så det ville være ulike bekvemmere for folk å hente sin post her enn på Leknes.
2. Gravdal har amtssykehus, og hertil kommer og reiser en hel del pasienter året rundt. Blir anløpsstedet Gravdal, har man altså lett adgang til dampskip, mens det, om Leknes velges, vil bli vanskelig for folk å komme til Gravdal, da det ville bli likeså vanskelig å få skyss derfra (Leknes) enn det nå er fra Ballstad. Selv om Leknes velges, antas dampskipene likevel å bli nødt til å anløpe Gravdal, når det er syke ombord.
3. På Gravdal er det alltid folk til stede hele året rundt, økonomen og hans drang, så der kan bli anledning til ekspedisjon. På Leknes vil der, som overalt på disse kanter, vanskelig kunne oppdrives folk der har anledning til å ekspedere.
4. Distriktets embetsmenn, distriktslægen og soknepresten, bor ved Gravdal. Hensynet til embetsposten taler derfor også for Gravdal. Hittil har det vært ordnet således at biposten mellom Ballstad og Borge har besørget vår embetspost fra og til Ballstad, mens vedkommende embetsmenn i tidligere dager hadde godtgjørelse for utgiftene ved postens befordring. — Skulle nå Leknes velges som anløpssted, blir der jo ingen bipost mellom Ballstad og Borge, men mellom Leknes og Borge. Vi måtte da hente vår post på Leknes, 6 km. oppe i bygda, og det på et sted som vi ikke reiser forbi på våre embetsreiser, men et godt stykke av veien, hva der vil volde ikke så liten ulempe og bekostning, og vi vet ikke om det offentlige kan pålegge oss et sådant besvær. Eller også måtte biposten fra Borge fortsette fra Leknes og videre nedover for å hente vår post, og etter skipets ankomst kjøre herned med posten. Dette ville jo bli en betydelig besværlig ordning, en ekstra veilengde hver gang på 12 km. Hvor langt lettere da å ta Gravdal som anløpssted og utgangspunkt for Borgeposten — biposten — som så kunne medta posten til Leknes og oppover.
5. Distriktslægen er læge også for Borge. Hittil har Borge bipost besørget all medisin fra fattige syke, likesom postføreren har medtatt medisin for andre, hvorved befolkningen er spart for meget besvær. Blir Leknes anløpssted og utgangspunkt for Borgeposten, må altså fattigvesenet bebyrdes med utgiftene ved å bringe medisin fra lægen til Leknes, likesom andre folk får det besvær å sende bud etter eller hente sin medisin på Gravdal. Det er tungt nok først å reise mange mil til lægen, og så å måtte gjøre reisen om igjen for å hente medisin. Dette besvær og disse utgifter vil spares ved Gravdal som anløpssted.
Vi tror derfor der er så mange og sterke grunner der taler for Gravdal som anløpssted, at jeg som Buksnes sokneprest finner det å være min plikt å gjøre mitt til at dette sted kan bli valgt, ved som ovenfor anført å foreslå og begrunne det for dem som har avgjørelsen i sin hånd. Vi føler oss forvisset om at man, dersom man velger Leknes, meget snart vil angre det, likesom vi er forvisset om at befolkningen overveiende vil føle sig tilfreds med Gravdal som anløpssted, når unntas kanskje selve Leknes gårds oppsittere.
Vi håper det ikke vil opptas som ilde at vi uoppfordret har tillatt oss å uttale vår mening om denne sak. —
Det er sokneprest Arctander som har ført denne redegjørelse og søknad i pennen.
Herredsstyret besvarte 20. november samme år denne Arctanders med fleres skrivelse med å anbefale både Leknes. Gravdal og Ramsvik opptatt som lokalruteanløpssteder. Og som en vet ble både Leknes og Gravdal opptatt som anløpssteder, mens Ramsvik inntil i dag intet anløpssted er blitt.
Som poststed ble i 1894 av herredsstyret Leknes anbefalt, eventuelt også Gravdal. — Resultatet av denne strid mellom de to steder var at poståpneri ble opprettet på begge steder i 1896.
Det var først etter at M. Nordahl var begynt å arbeide med poståpnerisaken på Leknes, at denne ble ført fram til en løsning ,idet poståpneriet ble opprettet fra 1. juli 1896, med M. Nordahl som poståpner. Han hadde den første tiden en årlig lønn av 100 kroner, men etter endel års forløp ble lønnen forhøyet til 200 kr. årlig, og ble så — dog først etter lengere tids forløp — ytterligere forhøyet, ettersom postmengden og arbeidet ble større, og dermed også ansvaret. — En kan gå ut fra at lønnen var noe liknende ved Gravdal poståpneri, som ble opprettet fra samme dato, samme år som Leknes.
M. Nordahl var poståpner på Leknes i 36 år, fra starten til 1932, da stillingen ble overtatt av hans svigerdatter fru Astrid Nordahl, som innehadde den til 1. desember 1945, da den ble overtatt av Rolf Pettersen, tidligere poståpner i Mehavn, og som fremdeles innehar stillingen.
Som den første poståpner i Gravdal ble fra 1. juli 1896 ansatt Stasius Schøning, som var i stillingen til sin død i august 1915, da fru Anna Olsen, Storeidet ble ansatt, men med sin datter frk. Elise Steffensen som bestyrer, inntil frk. Steffensen i 1924 ble ansatt i stillingen, som hun fremdeles innehar.
Samtidig med at der ble opprettet poståpneri i Gravdal, ble dette sted utgangspunkt for posten til Borge, inntil Leknes — i 1901 eller 1902 — ble transittsted for Borgeposten. — Også posten til Napp i Flaksted ble hentet i Gravdal, og fra omkring 1910 eller 1911 var Johan Petter Kristensen, Napp, som var flyttet dertil fra Hattan i 1903, fører av posten mellom Gravdal og Napp, inntil han kort tid før siste verdenskrig sluttet, og postføringen har siden vært utført av Olav Zakariassen, Haug.
15. juli 1913 ble der opprettet landpostbudrute Gravdal - Vetting og mellomliggende gårder, Lilleeidet, Haug og Horn innbefattet. Det første landpostbud i denne rute var Lars Iversen, Gravdal, derpå skomaker Lars Pedersen, Haug, og så i en lang rekke år hans sønn Paul Pedersen, Haug, inntil Markus Hansen, Haug i 1943 overtok stillingen.
Landpostbudrutene fra Leknes ble opprettet 1. januar 1909, den ene til Utbygden i Buksnes og den andre til Vestre Hol. Det første landpostbud i Utbygdaruten var Daniel Danielsen, da bosatt på Lakselvhaugen, senere på Leknes. Som neste landpostbud i ruten fungerte hans datter Olga Danielsen, nåværende fru Nilsen, Leknes. Da hun sluttet i 1818 overtok Bernhard Lakselvhaug stillingen og var innehaver av den til han i 1946 måtte slutte på grunn av sykdom. Otto Langselvhaug har helt siden mai 1918 båret post i denne rute, mest til Uttakleiv, men bare som hjelpepostbud, inntil han 1. mars 1942 ble fast ansatt, og han er fremdeles i stillingen. Fra 1. oktober 1914 ble denne rute delt, slik at Otto Lakselvhaug utførte ruten Vik - Haukland - Uttakleiv, og Bernhard Lakselvhaug ruten Holand - Våje - Offersøy - Flæsa. Denne siste rute har siden februar 1946 vært trafikkert av frk. Eline Knutsen, Offersøy, som landpostbud.
Fra de to andre poståpnerier i Buksnes, Ballstad og Fridheim, utgår der ingen landpostruter.
Før opprettelsen av poståpnerier på Lilleeidet, Gravdal, Leknes og Fridheim, var der i hele prestegjeldet, Buksnes og Hol, bare tre poståpnerier, nemlig i Buksnes 1 (Ballstad), og i Hol 2. — I 1888 søkte Andreas Valnum om opprettelse av poståpneri i Mortsund under vinterfisket, men først lang tid senere ble poståpneriet i Mortsund opprettet.
Fridheim poståpneri ble opprettet 1. april 1898, med lærer Chr. Christoffersen som poståpner. — Christoffersen var interessert i å få en bedre postforbindelse også for Øvrebygda. Det var slik ved den tid han kom til Buksnes i 1885, at var det kommet verdibrev til noen, ble det sendt bud til vedkommende fra Ballstad, og så måtte mottakeren traske den lange vei nedover for å hente det. Han talte med folk om dette og fikk det ordnet slik at man skillinget sammen og fikk postmannen — Foslie eller Lilandskarene — som førte Gravdal. posten Ballstad - Borge, til å ta med seg også den slags postsaker. Og folk syntes allerede det var en forbedring, og Christoffersen var mellommann. Så ble det poståpneri på Gravdal og Leknes, men for Øvrebygden ble veien fremdeles for lang, og Christoffersen gikk så et skritt videre og fikk poståpneri opprettet på sitt sted Fridheim. Hans lønn som poståpner var til å begynne med 50 kroner året, derpå forhøyet til 100 kroner og så til 150 kroner. Dette var de første årene, men lønnen steg jo etter hvert som postmengden øket. Lærer Christoffersen var poståpner til 1929, da stillingen ble overtatt av hans sønn Chr. Christoffersen jr.
Brevhus ble opprettet på Skulbru i 1895, i tilknytning til Kornelius Danielsens handelsforretning, og dette brevhus har hele tiden siden vært knyttet til dette handelssted. Etter at Leif Lie i 1923 hadde åpnet forretning på Opdøl, ble det opprettet brevhus også her, og begge disse brevhus er fremdeles opprettholdt. — Fra 1. januar 1948 ble der opprettet poståpneri på Leite, under navn Leitebakken, med kjøpmann Gjert A. Opdøl som poståpner. — Fra 1. januar 1947 ble der opprettet poståpneri på Fygle i Hol, slik at Leknes postdistrikt nå er delt i tre.
På Ballstad har poståpneriet i en lang rekke år hatt sitt kontor i en mindre bygning like nedenfor butikken.
Poståpner St. Schøning,
På Gravdal var poståpneriets kontor fra starten i 1896 til etter St. Schønings død i 1915, i hans bryggebygning nede ved kaien, inntil kontoret ble flyttet til fru Olsens gård oppe ved veien, hvor det siden har ligget. — På Leknes var poståpneriets kontor i M. Nordahls gård i nesten 50 år, til det i 1946 ble flyttet til leiet gård, tilhørende Arthur Nordahl, vis a vis apoteket. — På Lilleeidet var poståpneriets kontor i Even Hansens gård. Dette poståpneri bestod dog bare i ca. 10 år. — På Fridheim var poståpneriets kontor i lærer Christensens gård, og i senere år i hans sønn Chr. Christoffersen jr.s butikkbygning.
Var betalingen liten for den gamle tids poståpnere, så var nå heller ikke postmengden stor. Nordahl forteller, at da han i 1896 begynte som poståpner på Leknes, bestod avisposten av 4 eksemplarer av «Lofotens Tidende», som senere gikk over til «Lofotposten», 2 ekspl. av Bodøbladet «Nordlandsposten». Det var hele avisbundten dengang. Og brevmengden var ikke for omfangsrik, den heller. Og slik var det vel omtrent ved de andre poståpneriene også. Pengene var en kostelig ting ved den tid, og selv om et årsabonnement på en lokalavis var en meget overkommelig ting, kvidde folk seg likevel for å gå på posthuset og tinge på et blad. Heller ikke var det større bevendt med brevskrivingen blandt det brede publikum. Men det øket etter hvert ganske fort med både aviser og brev. Folk fikk smak på nyheter, og en 10-øring til et brevporto fikk en da spandere. Nå er det vel knapt det hus og den heim som ikke har sin avis, kanskje flere, og nesten alle skriver til alle.
Men alt ut på 1890-årene hadde poståpneren i Ballstad store brevmengder å forvalte hver vinter under skreifisket. Ballstad var storvær i de årene og utover tiden til første verdenskrig. Fiskerne fra alle kanter av Nord-Norge strømmet hertil, og så skulle der skrives brev heim og høres nytt heimenav. Det ble brev i massevis hver eneste postgang. Vi litt eldre kan saktens huske slike posthenterdager vinters tid i Ballstad. Når tiden nærmet seg at posten skulle oppleses, strømmet fiskerne til fra alle kanter av været, fra vestligst på Spannsteinen og Gjermesøya, fra Reinesjøen og fra Hattvika i øst, slik at smauet mellom krambua og posthuset var stappende full av folk. Endelig kom postoppleseren ut på trappen. En husker han hadde all brevposten samlet i en vassbøtte, som han bare grep ned i og hentet opp av brev etter brev — kanskje i hundrevis. Som han så leste ble det ropt nede fra forsamlingen «hit mæ da», av vegaværinger og andre helgelendinger, og «hit mæ dæ» av andre «nasjoner». Det tok lang tid før bøtta var blitt tømt, men der var håp så lenge postmannen var ned i med handa og hadde adresser å lese. Brevene fløy fra hand til hand over mengdens hoder, til det omsider fant sin lykkelige eier, en eldre kar, som ventet høre nytt fra kona og de små, fra fjøset og potetkjelleren, og om alt slikt som hende kan på en gård midt i vintersnøen, — eller en ungdom som med blanke øyne river konvolutten opp bak den første den beste vegg, for å høre nye dyrebare forsikringer om at han er elsket og savnet, og jeg er bare din i all evighet og til døden skiller oss ad. — Jo, postdagene i Ballstad var glansdager, og en slik bøtte med brev skjulte mange muligheter. — Det var den gang. Nå går det nok annerledes for seg, — men et brev er nå et brev, enten det leveres ut gjennom en luke eller fiskes opp av en 17 liters blikkbøtte. Hit mæ da!
At en slik båtpostfører i gamle dager kunne ha lykken med seg i mere enn snaut det å bringe posten fram til bestemmelsesstedet, viser fortellingen om Linchausen fra Brettesnes, som fant sin brud i Ballstad. I 1850-60-årene førte Linchausen posten mellom Brettesnes og Buksnes. Var været dårlig rodde eller seilte han ikke lenger enn til Kangerur eller Stamsund og gikk så til fots til Buksnes eller Ballstad. Her ble han kjent med en av frøknerne Tengmann, som ble hans hustru. Hun tok til seg sin bror Ove Tengmann, som var mindre begavet, og ennå så sent som i 1879 var Ove i live og avla ofte besøk i rorbuene hos stedets fiskere, som han danset for, Det å danse hadde han lært på skole i Bergen.
De gamle postmenn og postførere — også landpostbudene — hadde posthorn, som de blåste i, når de nærmet seg avleveringsstedet. Noe videre til musikk var det nok ikke, men de blåste til av fulle lunger og fikk det til å ljome i fjellknausene. Lilandskarene satte som regel hornet for munn, når de var kommet på åsen ovenfor Lilleeidet — og så viste hele omkretsen at nå kom posten. — Også Daniel Danielsen brukte horn den første tid han gikk med posten i ruten til Utbygda. — Men forlengst er det slutt med å lage en fanfare for en så dagligdags ting som det at posten kommer. Ingen spiller mere opp for noe så ordinært. Det var dog engang da postmannen også måtte være litt av en musikkant, og de flinkeste fikk lurt adskillige toner ut av en slik messingtrakt.