ORDET ER FRITT

INNHOLD

STARTSIDEN

Presten Peder Claussøn Friis (1545-1614) forteller i sin «Norriges oc Omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse», som utkom 18 år etter hans død, om «Loffoden», som den gang var navnet på Vestvågøy, at det er et skjønt prestegjeld. (Byfogd Blom er som vi har hørt ikke enig med Friis i dette). Der gror så meget gras her i Loffoden, skriver Friis videre, at det står under buken på fæet og kvæget, og er der til og med så godt, at bukke og vædre og får der blir fetere enn på noe annet sted her i landet, slik at man av en væder får 12 bismerpund tallie (talg). — Det er og meget store og høye fjell på samme øyer, og der til med så mange bjørne, at ei ere så mange i noget læn i Norrig. Og disse bjørne gjør stor skade, ikke alene på kvæg, men også på fisk og tran; ti han river fisk fra deres fiskehjelle, «naar ikke er folk hos», og eter og sliter den. — Han forteller om en bjørn som en gang ville svømme over Moskstrømmen til Mosken, til de mange får han der så at gå, men da bamsen kom ut i strømmen, ble den nok for stri for ham, og han ble, idet han vrælte og skrålte i sin nød, trukket under og forsvant i hvirvlene. Dette stod folk oppe på land og så og hørte på. På Lofoten et sted, forteller Friis, losset en mann en tønne mjød av sitt skip, og denne tønne lot han ligge natten over nede ved stranden. En bjørn kom til, slo spunset opp og drakk seg drukken av mjøden, «thi han hafuer synderlig lyst til mjød». Godt beruset la bjørnen seg til å sove rusen ut i nærheten av tønna, og der fant mannen ham da han om morgenen kom til stranden, og drepte den frekke mjødtyv.

Bjørnen gjør ofte stor skade på tran, slår tønnene i stykker og drikker tranen. ~. En båt stod under en fiskehjell, en bjørn kom til, sprang opp på båten for å nå opp til fisken, men båten veltet og bamsen ramlet med den, men da ble han så rasende at han knuste båten i småstykker. — En gang, forteller Friis, grep han en hest fatt og satte seg, etter sin vis, overskrevs på sine bakbein på hestens rygg. Hesten satte vettskremt avsted hjem til gården, og bjørnen ble drept. — «Dette», skriver han, «ville jeg her antegne om bjørne, fordi de ere så mange på denne øy, at de går i store flokker, men holder seg i de høye fjell, hvor ingen kan komme til dem. Og det er at forundres over hvorledes de første er kommet på denne øy, etterdi den ligger så langt fra landet.

Overmåte meget folk bor her, både innfødte og fremmede, så ikke alle kan få jorder og gårder å bo på, men bor i fiskevær på holmer og klipper og øyer. Kornet kan derfor ikke strekke til og man må hente det fra Bergen, mel og malt, mjød og øl, klær, lærit, humle og salt, og alt annet hva de behøver.

Håkjerringa, som fiskes om sommeren, tar man bare leveren av, og siden syr de buken sammen igjen og blåser den full av luft med en pipe, for at fisken ikke skal synke til bunns og råtne, slik at annen fisk skal sky (fly) derfra. Der fanges også en stor fisk, kallet brugde, eller håbrann eller håmær. Den har også meget lever. Om vinteren fanger de håkjerring fra isen i fjorder. De hugger en stor våg (råk) i isen og i denne råken fanger de da fisken med en krok. Når hodet er over iskanten, slår de det «sønder» og drar så fisken opp. — Friis forteller også om helleflyndrefangst (kveite) som skjæres til rekling og rav eller saltes.

Udi Nordland vanker ikke mange sykdommer, for «den kuld oc klare lufft der er», og pestilensene kommer der sjelden. Men én sykdom er meget gjengs, hvilken de kaller skjørbuk, og mange dør derav.

Det fattige folk eter i blant fisken av håmær og brudge, men det er bare i nødsfall, da den smaker stramt

Dette var en smakebit av Peder Claussøn Friis' beskrivelse.

En annen forfatter fra eldre tid, Jens Lauritzen Wolff, forteller i sin «Korte og sandfærdige Beskrivelse» bl.a. om Moskenesstrømmen og dens voldsomhet, at den kan sammenliknes med et havsvelg. — En part have den mening, sier han, at der er et havsvelg, så at vannet gjennom noen huller løper ned gjennom jorden til visse tider, og siden gjennom et annet hull opp av jorden igjen. Andre mener at der må visselig være under jorden udi de store huler en «ævig svofvelild», likesom der er udi Island, hvilken ild der med hastighet neddrager vannet til seg, og «føder og vederqvæger sig dermed, og siden oppspytter samme vann fra seg igjen «med lige saadan fart og hastighed».

I følge denne «sandferdige beskrivelse» skulle vel helvede ligge på de kanter.

Fogden Erik Hansen Schønnebøl skrev i 1591 «Een saare kortt och sandru beskriuelse om Loffotten, Vesteraallen, Annenes, Røst och Verrøen, huorledes landene sker sig, huad handel der haffuer werrit brugit wdj (uti) gammle dage met fiskeri, kiøbmandz skaff, hakerling sete och andit saadant, och huad handell der no brugis, thill samen skreffuet 1591».

Beskrivelsens (bokens) titel er, på gammeldags vis, som en ser, tilstrekkelig lang og opplysende.

De tre prestegjeld, som er Vesterålen, Lofoten, Røst og Værøy, de er ett fogderi og strekker seg fra «Menlanndit och ret wdj haffuit lige som truende greene fra et thre», d.e.: de strekker seg fra Innlandet og rett ut i havet o.s.v. Og her uti dette fogderi, såvel som over alt i Nordland, er det et såre ustadigt vær, hvis like, skriver han, jeg ingen steder befunnet har, så vide som jeg har vandret. — Om Lødingens prestegjeld forteller han at det omfatter også en part av Lofoten og Vesterålens fogderi, idet det dengang omfattet Ofoten, Tjeldøy, den sydlige del av Hinnøy, Vaagøy (Austvågøy) med Gimsøy. I Lofoten var Vågan, Skrova og Gimsøy annekser til Lødingens prestegjeld, som den gang hørte til Saltens len.

Om «Vestfioren» forteller Schønnebøl, at det er en stor og farlig fjord og slem å fare over. Den samme fjord, sier han videre, «begyndis wed et værd kalles Valles verdt och liger udi Stege (Steigen) sogn och løber hen wdj (uti) det store wilde haff igien norden for Throndenæs wed et sund som kalles Topsund, och der begyndis Senen (Senja)».

Om Woge (Vågan) heter det, at dette fiskevær i gamle dager har vært en kjøpstad, men no er det ikke annet på denne slag enn et armt fiskevær, hvor der er bare 10-12 arme elendige stavkarle. — Om Woge kalf (Vågakallen) forteller han, at det er et såre stort og høgt fjell, og de som har sett dette fjell, de sier og mener at det skal ikke finnes et høyere fjell «udi i alt Norgis rige». Fiskerne bruker det til méd på deres fiskeklakker.

Som en ser er sagatidens berømte Vågan ved slutten av femtenhundretallet gått sterkt tilbake, hva årsaken no kan ha vært hertil, og Vågakallen har virket meget imponerende på den tids mennesker, som fikk gjort «Kallen» til landets høyeste fjell.

I forbindelse med omtalen av Skrova skriver Schønnebøl, at mellom de to fiskeværene Woge og «Skrogen» står undertiden så mangfoldige fiske, den ene over den andre, sa at når man binder en jernstein på et snøre og lar den «løfte» ned til bunnen, så kan jernsteinen ikke komme ned til bunnen, da fisken står så tett, men blir liggende oppe på ryggene av fisketyngden (massen). Men, skriver han videre, det er underlig, at hvor mangfoldig og tykk fisken står, så vil den allikevel ikke bite, og titt og ofte kan man ikke få en eneste av den. Hele dagen kan fiskerne kaste sine angler, men fisken vil ikke alltid gi bit og «tåge udi angelen, uden naar Gud i himmelen vil besynderlige hielpe de fattige folk, da bider fisken saa snart, som angelen kommer udi søen, saa at de kan ikke drage saa fast fisk udi baaden, som han bider, saa at mand kan der af aabenbarligen see og merke Guds lønlige domme».

(Skrova (Skrogen, Skrofar) hører siden 1845 til Vågan prestegjeld).

Schønnebøl går videre i teksten og forteller om Raftsundets stride strøm, som «løber af det søndre haf, og i det nordre haf og så. hardt at man ikke kan komme igjennom, men må ligge og bie så lenge inntil strømmen vender. Om Gimsøystrømmen heter det, at gjennom den kan man fritt løpe med de største skip som til er, men den er likevel såre farlig på grunn av blinde skjær og klipper under vannet. Så såre farlig er denne strømmen, aller mest når den løper mot vinden og det blåser meget hardt, at intet menneske kan komme over, uten med stor livs fare. Det har jeg selv ofte forsøkt med stor livs fare, sier han, og «her blifuer mange mennesker udi denne samme strøm».

Etter å ha gitt en beskrivelse av Gimsøy og Henningsvær, setter Schønnebøl kursen vestover Henningsværstrømmen, og anløper Steine som det første sted. (Stamsund ligger ennu øde, iallfall som fiskevær betraktet). Ved denne gård Steene begynner Lofoten, sier han, og er den første gård i Lofotens prestegjeld (d.e. Buksnes), og her på samme Steine er et såre godt fiskeri, og her ror mange båter, endog at det er ikke noe fiskevær, men en bondegård, som kommer «fru Ingeborre eller Hans Persøn til på Søm». (Fru Ingeborg Nilsdatter (Gyldenløve), død 1597, enke etter Peder Hansen (Litle) til Foss og Sem (død . 1551 og mor til Hans Pedersøn på Sem, da lensherre i Nedenes, 1585-1592.

Schønnebøl reiser videre mot vest, og et stykke vestenfor Steine ligger en annen gård ved navn Orre (Ure), som også tilhører Hans Persøn. Her ror også en svær hop folk, når fiskeriet er godt, og straks herhos ligger i nordost et lite fiskevær som kalles Buenæs (Bunes), og ror der også mange båter. — Om Brandzholmen (Brandsholmen) forteller han at det er et lite fiskevær, som eies av en bonde, og der «roer en heel hob folk, dog allenest af Helleland (Helgeland). Også, forteller han videre, i Sandsund ror det en stor hop folk om sommeren, men om vinteren da ror der slett ingen, men de har likevel deres hus stående der, de bønder som «bor udi Lofoten øe, men der bor ingen folk, men om sommeren ror der meget folk. (Lofoten øe, det er Vestvågøy, hvis gamle navn var Lofot).

«Fra dette fiskevær Sandsund og til Ballestad (Ballstad) er vege søø, (l/2 mil), og kalles den fior som der er imellem, Boxnes fior, og haver den samme fior sit navn af en omfødt øe som ligger nordenfor den samme strøm, og kalles Boxnes, og der ligger mange gaarder paa det samme land, og der staar en kirke paa den samme øe, kaldes Boxnes kirke, og er den samme kirke hovet kirke udi dette prestegield Lofoten». (Omflødd øy er jo en misforståelse av forfatteren. Buksnes ligger som kjent på en halvøy på Vestvågøy).

Fra Brandzholmen til Ballstad er en stor vege søø, og er samme Ballestad en bondegaard, som kommer kong mait. til, og der roer ogsaa en stoer hob fiskebaade, dog aller» mest av Helleland, og om sommeren da kommer der borgere af Trondhiem med gods, selger denem som der boer og ligger samme Trondhiems borgere der over all sommeren, og bruger kiøbmandsskab, og segle siden derfra og til Bergen med den fisk som de her kiøbte for bygmell, øll, rumell, salt, jern og mere klæde og linnet og andre saadanne varer som de forvende alt udi fisk og lyse, hvor ud af de have deres næring och ophold».

Vestenfor Brandsholm ligger en stor strøm som en stor vege søø utover til en gård som kalles Sund, og kommer kong Majestet til, og kalles denne strøm Nappstrøm, og har denne strøm sitt navn av en bondegård som ligger «hos» strømmen og kalles Napp, og skjær denne strøm av det søndre hav og til det nordre hav, og er denne strøm Nappstrøm en såre sterk og strid strøm, dog er han ren for bøyer og skiær, saa at her maae løbe store skib igjennem, dog med disse vilkor, at de see sig vel fore, og tåge strømmen udi sin rette tiid, da tør de intet befrykte sig», forteller forfatteren. Dog allikevel, fortsetter han, på den nordre siden ér den snevrest, og der løper den aller striest og hardest, og der ligger store høye «bøyer ligesom andre store huus og høye, og de ligger aller mest under våndet, naar som flod er, men naar som søen falder, da kand mand vel se dennem.»

(I en fotnote om det Sund som her nevnes, mener utgiveren av denne Schønnebøls bok, at det dreier seg om fiskeværet Sund i Flakstad, men Schønnebøl tenker sikkert på Sund i Buksnes).

Forfatteren omtaler også Nufsfjord, Straumøy og Moskenes, videre Beskellvog. I mellom Moskenes og Beskellvog, sier han, er en liten strøm som kalles Giltestrøm. Denne strøm er ikke stor, men såre ond. Deri skjærer seg fra det søndre hav og i det nordre hav, og er samme strøm ikke bredere utover enn at man skyte over med en pil. Samme strøm er såre grunn. (Det menes her sikkert med Sundstrømmen).

Om Straumøy fortelles det at det er et lite fiskevær, og der «roer en stor hob fiskere om sommeren, men om vinteren saa roer der slet ingen, og der boer ikkun en eneste mand, men dog alligevel saa staaer der mange huus, som bønderne holde til udi om sommeren, naar de ligge der til udroers».

Og, heter det videre, «til alle disse forskrevne gaarder er hverken ager eller eng. Her saaes ikke en næve fuld af korn, men de slaae alleneste noget lidet gres, som de kunde holde 5 eller 6 kiør med, dog fødes torske hovet, tang, og ryggene af fisken; det siges til hobe og gives fæet at æde, og dette kalles af alle folk her hos oss: Molle. Det andet land er intet uden med morasser store og mose steen, og unøtte nmark, som ingen er gavnlig eller nøttig, uden biørne og erne og andre vilde dyr, som meniskene plager paa deres fæ, faar og gieder».

Når Schønnebøl forteller at der på ingen av de foran nevnte gårder hverken er åker eller eng, så er han nok på villspor. Andre beretninger fra omkring samme tidsrum, melder om både åkrer og enger, iallfall i Buksnes.

Om Moskenstrømmen forteller Schønnebøl, at den er ikke annet enn himmel, vann og stein, men ved strømmen ligger en arm liten gård som heter Hille (Helle), som er såre berømt for denne strøms skyld. Strømmen gir et slikt bulder fra seg at landet og jorden skjelver derav og husene ryster, og en jernring som sitter uti stuedøren (det er vel på Helle), gjort til å dra døren opp, den ryster hit og dit av strømmens brusen. «Mange mennesker ere udi den mening, at der skal være et havsvelg udi denne strøm eller ogsaa straxen uden fore. Jeg haver hørt af mange menisker som sandingen at være sagt, at det hender sig tiidt och ofte, at der kommer en qvall i denne samme strøm, og dersom strømmen er hannem imod og qvallen vil igjennem strømmen, og kand ikke komme, da springer han høyt op i veiret, og mener at han skall komme igjennem, men han kan ikke, men maae slet tilbake igjen. Dette spil voger han tiidt och ofte, men naar hand fornemmer, at han ikke kand komme frem for denne striide strøm, da giver hand et stort skraal af sig, som det var en stor oxe, og siden bliver han borte, saa at mand seer ikke mere til ham. Det skeer vel tiidt och ofte at man finder her døde qvale, ja mesten hvert aar findes en eller toe døde qvale udi en liden vig, som kaldes Nestlands kielle, og mange menisker ere udi den mening, at disse qvale skulde sprenge sig udi denne stride, gromme og forferdelige strøm». — Alt som kommer ut i denne strøm må gå til grunne, og alle folk er meget redde og forskrekkede for denne strøm, som man bare ved Guds hjelp og dyktige karle som ror etter méd, kan greie ved den dertil høvelige tid. Men feiler de, da blir det en «vaad badstuue, saa de allesammen maae sette livet til uden Gud vil besynderlig hielpe dennem». — «Naar strømmen er aller svarist, da kand mand see himmelen og solen igjennem bølgene og baarerne, fordi de gaae saa høye, som andre høye bierge», slutter Schønnebøl sin dramatiske beskrivelse av denne redselsfulle strøm.

Om Røst og Værøy heter det at de gjør et armt, fattigt prestegjeld, som også kommer Lofotens og Vesterålens fogderi til, og ligger der såre langt ut i havet. Her har også i gamle dager (altså før 1591) vært en stor og merkelig handelsbruk og kjøpmannsskap, hvis like ikke noen sted har vært over all Nordland, fordi all den fisk som no drages inne under landet, både i Vågan og i Skrova og andre steder ved Lofotens side, han gikk til uti gammel tid uti Røst og Værøy, og det aller beste fiskeri var der, og der har vært en merkelig handel og bodd såre rike menn, som man kan se og «forfare» på denne dag av den «treffelige» bygning og herlige huuse, som der haver været opbygde med murede skorstene og andet saadant, hvilket er nu slet ødelagt og udi grunden forfaldet og nedrevet, saa at det almindelige ordsprog er sant som mand pleier at si,

«at der som før laae baade miød og viin,

at der ligger nu baade hunde og sviin»,

fordi de fattige folk som nu boder der, de kunde med stor nød faa sa mange fisker af, at de kunde have til deres laglige føde og oppholdning». — Han forteller også om fuglefangst og om eggsanking på disse øyer, og hunder som brukes hertil, og meget annet. På Røst bor 30 bønder, fattige fiskere, slutter han sin beretning fra dette sted.

Men Schønnebøl innskrenker seg ikke til bare å skrive naturskildringer, han setter oss også inn i den måten en ved den tid drev fiske på her i traktene og forteller, at «her udi Nordland falder tre besynderlige fiskeri om aaret, som alle mand søger til, og endog at de roer ud efter fisk hver dag, saa at der er aldrig en dag uden at det er hellige dager, at de ere ej paa søen og er udroede, om det er veir». — Men det er især tre «besynderlige» fiskerier, til hvilke hver mann bereder seg og derav har de deres aller meste næring og underholdning, og når disse tre fiskerier slår feil, da «ere de arme, ælendige stavkarle over alt i Nordland ilde stedt, men naar de slaar til, saa haver de en stor Guds gave her udi dette land». — Det første og største fiske kalles vårfiske, fordi det faller om våren. Det begynner straks over kyndelsmesse og varer til Vår Frue dag i fasten, og stundom til ganske omkring Sanct Georgi. (Vår Frue dag, 25. mars, St. Georgi, 23. april). Da er her den sterkeste og hardeste vinter, men på samme tid det aller beste fiske.

Fiskerne klær seg i barkede geitskinn og kalvskinn, som de kaller skinnstakker, «som staa omkring dennem af is ligesom andre harnisk». Alt er islagt, fiskesnøret og våttene, og mange fryser «all deres hilsen og helbred af sig». Det hender også at man må ro i land for å slå isen av båtene, for at disse ikke skal «sjunke». Når de kommer i land om kvelden, da har de lite mat, men slett intet til å drikke, uten en drikk vatn eller en drikk blande, det er syre og vatn blandet sammen. Syre er den valde som lages av tykk kumelk. Men det hender at den tønne som de har syren i fryser helt i stykker for dem, og da må man drikke bare vatn. Men de som kunne formå «minngodt» eller øl, og har det med til fisket, de har slett ingen gavn derav, fordi det fryser «slett» bort. Bunnen springer, av tønnen, og ølet fryser ut mellom stavene, så at de må hugge tønnen «synder» og smelte isen i kjeler, om de vil ha noe gavn av drikken.

«Av Helleland og Numedalen (Namdal), da løber de med smaa jekter vil Voge og Skrogen og til Lofoten, til dette vaarfiske, straxen efter 20. dag juull, paa det at de kunne komme tidlig nok». «Den ælendighed som de da lider, han er usigelig. De ligger om natten under sine aabne flager, saa at om morgenen, naar de opvaagner, da ligger der allene tyk snee over paa dennem, og de ligger udi vand midt paa siden, uden de haver dis tettere . far (træer) og saa vaade og snede som de opstod, lige saadanne maa de legge sig igjen». — Mange tusen mennesker blir borte med skip og gods på disse reiser om vinteren, når de skal fare til dette vårfiske. Ofte må de på grunn av været ligge lange tider på turen til fisket, og må også gjøre vendereise, for motbørs skyld. Når de så omsider kommer fram, så kan de ikke få husly, fordi alle hus er opptatt, og de som sist kommer, må da ligge ute på marken eller ut i naustene. Somme må dra båtene på land, «og hvelle dem omkring (hvelve dem), for å skaffe seg et slags husly, «og ligge udi hine lange vinter nætter, saa at den ælendighed som dette arme folk her lider for deres føde, den er usigelig, og mand kand ikke skrive det saa meget ont som det er till. Jeg tror visseligen at ingen menniske paa jorden lider saa meget ont for deres fattige føde, som det arme fattige folk giør her udi Nordland, og jeg tror ogsaa visselig, at ingen menniske paa jorden selger deres livs næring med større fare og livsfarlighet, med større møde og umage, end dette folk de giøre, og ingen menniskes lykke og velferd staar saa skinnbarligen udi Guds haand som disse arme Nordfars lykke staar, fordi at endog dette vaarfiske er vel det aller beste fiske som her faller om aaret, og de fiske vel en stor Guds gave, saa at de karle som ere paa en baad som kalles ottring, deraf at de have 8 aarer ombord, 4 paa hver side, og de have snøre at drage fisk med». — Om Gud vil og lykken er god, og fisken er meget for hånden, kan de laste båten to ganger om dagen. De våger liv og gods, helse og helbred for deres fattige føde, og de mister ofte gods og «biering», hilsen og deres gode helbred, deres førlighet, deres sunnhet og karskhet. Og de får dog ikke så meget fisk igjen, «som den kunde æde sig mæt paa engang, saa naade dennem Gud i himmelen».

Frost og kulde, hunger og tørst, storm og regn, hagl og snø, skjørbuk og landfarsot og spedalskhet er her i blandt den menige mann, «og alt for meget deraf, om det var ellers Guds villie». — «Her er intet got at være, det skal Gud kiende, hvem ellers andre raad havde. Gud naade den som nød er til at frem drage sin tid og alder udi denne ælendige lands ende for den jammer og ynk som mand hører og seer dagligdags paa dette fattige folk, maae komme et menniske til at græde, uden han ellers have et steen hierte. Gud være os arme syndere naadig for søns Jesu Christi skyld».

Det annet fiske heter sommerfiske og begynner ved sommermålet (14. april) og varer til Margretha tid (20. juli). Da kommer her småtorsk og sei under landet, så at man kan få fisk på hver grunn. Men på Sanct Margrethæ tid, da er man segelrede til Bergen, og de som hjemme er, de akter intet fiske mere, enn som de kunne æde, fordi de kunne ikke forvare samme fisk for maddiker (makk). Dertil kunne de no rive i skog og mark for å få så meget gress som de kunne fø en ku, 3 eller 4 med, somme flere, somme ferre, som de kunne formå til. Derfor akter de da intet på fiske den tid. Men de som bor i fiskeværene, de har slett intet fæ, derfor ligger de til sjøs hele året og selger sin fisk til Tronhjemsborgere, som salter den straks og tørrer den siden på berget. På denne fisk har disse borgere en god fortjeneste. Det tredje fiske kalles høstfiske og varer fra Sanct Michels til Lauer dag (synes å måtte bety en dag i oktober, muligens en skrivefeil for Lucas dag, 18. oktober). Da kommer lange av havet. Bøndene har det merke, at når det kommer snø i fjellene, da kommer langen under land og søker de almindelige fiskeklakker. «Paa samme grunder op springer og opp vælder der ferskvand som kommer af landet, og løber under jorden ad aarer, og til disse grunder, og der opvælder det. Efter det ferske vand gaar fisken, og staar over disse vandaarer, og der udgyder sin rogn over, efter som hans natur tilsiger. Dette er mig udi sandhed af gamle fiske mænd berettet saa at gaae til», skriver Schønnebol.

Vi får også høre om de forskjellige fugle her nordpå. Måsen, som varsler hvor fisken står. Straks fiskerne får en fisk, spretter de den opp og kaster innvollene til måsen. Dette er almindelig brukt av alle gamle fiskere, og de holder det for en stor synd å slå eller på annen måte å skade disse fiskefugle, da det vilde bringe ulykke, slik at man vilde tape sin fiskelykke. «Hvad sant er eller ikke, det maae Gud viide, men ieg holder det for vantroe og kierling sladder», sier forfatteren. — Så omtaler han alkene. «Naar de opflyer udi været, da raaber fiskerne som derhos sidder og fisker, med et barbarisk ord og siger: «j tuull, i tuul, om tuul, om j tuul, i tuul». Og saa længe som de saa raaber, flyver den arme fugl omkring udi været, indtil saa længe at han er saa træt at han formaar ikke mere at fly, eller han veed ikke hvor han er, men setter sig udi baaden eller udi seglet eller paa søen, og dukker sig ned i våndet, og kommer saa ikke op i lang tiid igien».

Så omtaler han lundefuglen og havhesten. Denne siste fugl har et mål som hestens, og der går en slem forgiftig lukt av hannem. Hvis man slår den med en årelom, så den blir liggende «slet» død på havet, da kommer andre av hans staldbrødre og river på ham med «svart raab» inntil så lenge at han flyr sin kos bort med de andre. .— «Mig er ogsaa udi i sandingen sagt af gode ærlige folk, at dersom mand vil gribe denne fugl levende, og binde et lidet staal paa hannem, da kunde de andre hans staldbrødre det kiende, og straxen mærke at han haver staal paa sig, og derfor forsamler de sig omkring hannem, og river alle fierene af hannem, og dersom de ikke enda kunne faae jernet af hannem, saa rive de hannem selv i hiel og saa flye de bort. Mange mennisker ere udi denne mening, at denne samme havhest skal være en hulder fugl, og derfor kand han ikke fordrage staal paa sig, thii dersom staalet kom paa det land som de ere, saa mene de at det samme land maate blive aabenbaret. Men jeg holder det for et fabell», sier forfatteren.

Så forteller han om snøtittingen, som ingen vet hvorfra den kommer eller hvor den farer hen. Når den kommer er den så tusentallig og så tykke at «ingen kand see jorden for dennem». — «Folk er udi den mening, at de skulle komme af nogle ubekiendte land, som ligger langt borte udi det vilde hav, men somme meene at de skulle komme af hine høye fielde for stor snee skyld, og siden naar sneen var overstrid, skulle de søge deres gamle boliger igien».

Videre omtaler han skarv og lom, kråker, skjærer, ørn og ravn. Så mange ravne finnes ikke i all verden som her finnes, heter det, og her er også mange ørne, som gjør stor skade på lam, kid, geiter og sauer.

Hvalen var en sand skrekk og plage for fiskerne i gammel tid. Schønnebøl kaller dem hvalle (qvale) og forteller at ved St. Hans tide da kommer her mange store og forferdelige slags hval ut av det vilde hav og går fram og tilbake her ute ved landet. Fiskerne har forskjellige navn på dem, etter som de er av art. Somme kalles trollhval, et annet slag røerqval (røyrhval, oldnorsk røydr), somme kalles tåghval, og et annet slag igjen kalles rødkindben, fordi de har noen lange røde streker omkring munnen, — ja somme sier det skal finnes hundre slags hval. Om deres storhet og grumhet kan jeg ikke skrive. Man ser dem ofte ligge på sjøen,likesom andre skjær, og er begrodd med tang og skjell likesom andre stene. De er 100 favner lang, og enda lenger, og de gjør en stor skade «udi denne lands ende, de velter og kaster mange baader omkring og opsluger mange mennisker». Når de fattige folk sitter ute på havet i sine båter, da kommer disse grumme hvaler opp av sjøen, og før man vet noe av og ser dem, velter de båten. Men dersom man blir dem var, og ser at de vil til båten, da kaster folkene seg på årene og ror for livet, rett i mot solen, Derved skjer det titt og ofte, at man kan unnkomme og nå inn til land før hvalen, «dog alligevel dør de straxen, fordi de haver saa roet, at blodet staar dennem oppe i halsen, og haver forsprængt sig af for stor redsel og forskrekkelse».

I mot disse forgiftige store hvaler bruker disse fattige folk adskillige råd uti sjøen, så at de (hvalene) ikke skulle oppsluke dennem. Somme de har alltid bevergield hos seg og derav kaster de noe litet ut i sjøen mot hvalen. Så snart hvalen fornemmer og lukter den, da flyr den. Somme tar i stedet for bevergield, når de ikke har, «med tugt at melde» koedræk, og denne samme kaster de også ut i mot hvalen. Det kan den ikke fordra, men «siunker» seg. Andre igjen tar hestehår og hugger dem små og kaster dem i sjøen mot hvalen, når man ser den komme i mot båten, og for disse hestehår rømmer uhyret og blir straks borte.

Om håkjerringfisket forteller han, at her i Lofoten (og i hele Nordland) tar bøndene døde kalver og døde hunder og legger dem i en tønne, som de setter tilstoppet inne i et varmt hus, hvor de lar det stå og råttne 3 eller 4 uker. Så gjør de seg korger av vier og legger det råttne kjøttet deri og binner det fast til en krabbe eller stor sten og synker så hele herligheten til bunns. Der som det er mest strøm setter så fiskerne seg i sine båter, når sjøen faller, og blir sittende der natt og dag, uten å sove. Dersom de ikke får håkjerring i ett sjøfall, da er den ikke for hånden. .— Når håkjerringen kjenner lukten (tøven) av det råttne kjøttet, kommer den «rennendes» til, og så fanger man den med sine redskaper. Det snøre man drar disse håkjerringer med kalles håkjerring- (haakielling-) kael (kaie) eller håkjerringline og er 100 favner lang med en angel på, festet til en jernlenke, «paa det at haakiellingen skall ikke af bide angelen og gaa bort med den som ofte skeer». — Det fortelles også om hvordan håkjerringen drar avsted med båtene, etter at den er blitt fast på angelen, og reiser rundt med den på milevis av strekninger, med en fart som for fulle seil ut i stor storm, og når den så en lang tid har fløyet ut i sjøen, fram og tilbake og dratt båten etter seg, da blir den på det siste trett av leken og forsprenger seg, så man med lempe kan få død på den. — Me ellers er den en såre sterk fisk og ong å få død på. Den kaster ofte båten omkuld og folkene overbord så de omkommer. Men når man kan få skåret av dens spor (hale eller rumpe), så ligger den stille på sjøen og har ingen makt mere. Og når Gud vil gi lykke, slik at man kan få en eller flere av disse fiske, «da faar de vel lige for deres umage, fordi lige som fisken er stor til, saa haver han lever i sig, somme 3 tønder, somme 4, somme 8, somme mere, og somme mindre». Av hver 2 tønner lever kan man få 1 tønne tran, som føres til Bergen og der selges for hvad de fattige folk have behov til deres ophold. Fisken i sig selv giør de rekling af, og æder den ligesom anden rav og rekling, fordi de fattige stavkarle have slet intet andet til mad».

«Udi almindelig fiske maa der ingen mand sitte efter haakierling, paa det at fisken skal fly derfra, men naar fisket er over staaet, da maa de sette vad ud hvem som vil». — Når håkjerringen lokkes til av lukten fra det råttne kjøttet, det «raadne diævel skab», som Schønnebøl sier, da kommer hun hasteligen, om hun ellers er tilstede i nærheten, og hun kommer med slik fart og hast, at hun støter ofte store stykker av sin nese av seg, så «gierne er hun efter dette forgiftige raadne tingest. Hun flyer hverken fra grunde eller noget andet som udi vejen er, men haster did, som det raadne ligger. Og det skeer ofte at den ene æder den andre op, fordi naar de haver dræbt een, lader de hende flyde uden borde, thi hun kand ikke faa rom i baaden, men de skiær hende op uden borte, og tåger leveren af hende, saa kommer ofte en levende haakiering og tåger hende bort fra dem, som de sidde alle og seer derpå».

Ja, dette var et litet innblikk i håkjerringfisket, slik det gikk for seg ved slutten av femtenhundretallet.

Til slutt forteller forfatteren, at her ut i Nordland vanker ingen pennige i blandt den gemene mand, men når de vil kjøpslå og handle med hver andre, så regner de deres kjøp ut i «marke tall, efter gammel vis og sædvane; udi hver mark som bøndene bruge imellem sig selv, er 6 danske mark ij (½) daler, og disse mark kalder de her norren mark. Dersom en mand vil give sin datter til heimgave iii (3½) norren mark, da giver han hende disse, eller andre saadanne penninge: først en ko for en norren mark».

Erik Andreas Colban, sogneprest til Vågan, prost i Lofoten og Vesterålen og medlem av det Kongelige Norske Videnskabsselskab i Trondhjem ga i 1818 en beskrivelse over Lofoten og Vesterålen og landets beskaffenhet. .— Vi skal, for så vidt angår Lofoten, og da i første rekke Buksnes, gjengi noen utdrag av hans beskrivelse.

Om Nappstrømmen forteller han at den er dyp, men trang og strid, hvorfor den med forsiktighet må befares, men som av kyndige kan skje med de største fartøyer.

Buksnes og Borge prestegjeld ligger på en stor øy, hvis omkrets beløper seg til 10 mil. Øya kalles i Pontoppidans kart Vestvågen, men har blandt innbyggerne intet særskilt navn, og ansees som sammenhengende med Lofoten. Den har mange fjorde, elve og bukter. Buksnesfjord går en halv mil inn fra Ballstadøy, er en kvart mil bred og har i sin omkrets fruktbare gårder av en smukk beliggenhet. Elevene gir et «skjønt» laksefiskeri og skaffer møllevatn. Havkysten er fiskerik. Denne øy er den fruktbareste del av Lofoten.

I eldre tider, fortsetter han, var de fleste steder i Lofoten og Vesterålen ikkun fisker-plasser uten faste beboere, når unntas finner, som med deres rensdyr «gjennemstrøge» fjellegnene og forhuggede skogene, som siden ved stormende vær — hvorimot intet beskytter dem —, fiskeres brensel og beboernes misbruk, nesten overalt er utryddet. Innbyggerne på fastlandet, især i Saltens fogderi, søkte de fiskerike steder i Lofoten, bygget seg hytter der av de materialer, de enten forefant på stedet eller bragte med seg, og forble på stedet så lenge fisket varte. Hvor tallrik almuen på sådanne plasser har vært, sees derav, at man ei alene finner mange øde tomter på de til fiskeriet beleilige steder, men nesten alltid tillike spor av et lite kapell, som ble kalt korshus, hvor munker fra de nærmeste prestegjeld holdt bønn og gudstjenester for almuen. Dette var opprinnelsen til at nesten alle prestegjeld, hvor der er fiskevær, har vært underlagt andre sognekald, hvis prester sendte munker derhen eller holdt kapellaner, og selv tok innkomstene. Disse såkalte pastores pro loco, eller residerende pastorer, hadde følgelig ikke andre inntekter av almuen enn de som frivillig ble ytet; og ennskjønt de siden reformasjonen ble beskikket av regjeringen, beholdt de dog de kald, hvorfra de hadde deres opprindelse, tienden som den viktigste avgift. — Således var til 1699 Borge, Flakstad og Værøy prestekald lagt under Buksnes sognekald, som det eldste i Lofoten.

Fiskeriet har altså gitt anledning til at Lofoten og Vesterålen er blitt bebodd, og da dette, fiskeriet, var hovedsaken, så ble jorddyrkning og kvegavl ikke drevet noe videre, enn det var nødvendig for fiskeriets skyld. Man bosatte seg . derfor ved stranden, ryddet for å få eng, høstet hva der av seg selv voksede, og stolte fornemmelig på fiskeriet, der ei alene måtte gi næring for mennesker, men også føde for kveget. Dette er enno, altså omkring 1818, sedvanlig tenkemåte.

Ved fastens begynnelse eller først i februar har mange ikke et strå høy mere tilbake; fiskehoder og innvolde må dagligen kokes til kvegets underholdning; hertil kommer det såkalte bueris, som er grener og kvister av bjørketrær, de ravskjæres og gis stort og smått fe hele dagen til å tygge på. Dette er den fornemste årsak til skogenes utryddelse, ti de beskårne eller midt på stammen avhuggede trær fortørkes og den tilvoksende skog har ingen beskyttelse, regn og storm knekker de spede spirer, bortskyller jord og røtter og etterlater kun nøkne klipper, som alle vegne sees. — «Vidløftige» og dype torvmyrer erstatter vel «nogenledes» brenselmangelen, men skogens utryddelse har foruten det betydelige tap av trematerialer, en stor skade i følge med seg både for atmosfæren og jordbunnen. Uvær og snefokk finner om vinteren ingen motstand i de nøkne fjell og åpne villmarker, og i sommermånedene er der ingen bedekkelse eller utdunstning, hvorfor de kraftigste urter snart uttørres, og mennesker og kveg utmattes, inntil tåken av havet ved solens tilbakegang innhyller horisonten og forårsaker det våte og kolde høstvær, der så ofte spilder landsmannens håp både av åker og eng.

Åkerdyrkingen drives i Lofoten ikkun i Buksnes prestegjeld, og bygg var den eneste sed inntil for noen år siden, da poteter og kålrabi er blitt «begjerlig» endog for bonden. Ingen gårder kan dog, endog i gyldne år, produsere det til gårdens drift fornødne fødekorn.

Høsten er god, når den gir 3 a 4 fold.

I Flakstad og Værøy prestegjeld gir vårfiskeriet og torvarbeide så meget å bestille, at åkerdyrkning der i almindelighet forsømmes, og i Borge prestegjeld er kvegavl den fornemste syssel nest fiskeriet.

Colban forteller videre:

Fiskeri drives til dagligt opphold. Reiser foretas, snart til skogene i Salten fogderi for å anskaffe trematerialer, snart til Bergen med jekter for å avsette fiskevarer og tilforhandle seg fødekorn og andre nødvendigheter, fornemmelig fiskeredskaper, hvormed ofte hele sommeren går bort for det driftigste unge mannskap. De gamle har liten lyst og mindre krefter til markarbeide, og den tilvoksende ungdom sysler med kreaturenes røkt og vokting (gjeting), eller søker skolen, som om vinteren aldeles må tilsidesettes. Små åkerstykker har dog de fleste omkring sine hus, hvis produkt, både av kjerne og halm, benyttes til menneskeføde, og tjener til besparelse i husholdningen. (Når forfatteren her nevner at også halm ble brukt som menneskeføde, må en legge merke til, at han skrev sin bok i tiden like etter hungersårene).

Men, sier han, kvegavl burde i Lofoten og Vesterålen være hovedsaken for landbruk. Dette erkjenner almuen, men da den litet bekymrer seg om engenes dyrking, og setter på for flere kreaturer enn de har høy til, så utpines disse i de lange vintrer, hvorfor kuene gir såre litet melk, og sauene bærer slett og grov ull. Geiter og svin føder seg for det meste selv, men de første er så skadelige dyr, at de aldri burde tåles i fiskeværene, og de siste, svinene, «forderve» de beste engstykker og gjør dem ved deres roting og møkk ufruktbare. De fleste gårders marker er hertil overgrodd med mose, eller svømmer i uavledet vatn, og kan derfor ikke bære gress, om de og, som ofte skjer, gjødes (gjødsles). Til vatnets avledning er intet annet middel enn gravning, som burde skje om høsten, og pålegges hver leilending etter alenmålet årligen, som måtte innføres i bykselbrevet og etter bevislig fullbyrdelse kvitteres i landskyldboken av jordeieren, som annen lovmessig avgift, mener hr. Colban.

Han forteller, at han idelig har forsøkt å oppmuntre almuen til behandling av deres med mose begrodde og våte enge, men det lykkes ikkun med få, hvortil den fornemste årsak er at gårdpartene ikke er utskiftet, hvorfor alle gårders folk må være enige i arbeide til felles nytte, hvilket man sjelden er. — I Gimsøy sogn drives åkerdyrkning med megen flid, når kun sed kan erholdes, fordi dette sogn inneholder meget flatt land med tørr og sanndig jordbunn. Men i Øksnes er det en sjeldenhet å se en besådd åker. —

Buksnes og Hol hadde ved tiden 1800-1814 61 matrikelnr., jordskyld 104 våg, 2 pund og 6 mark, 133 oppsittere. Folketallet var i 1801 1225, men var i 1815 sunket til 900 (hungersårene). I Flakstad og Moskenes var folketallet henholdsvis 890 og 720, i Værøy og Røst 344 og 276, i Borge og Valberg 1162 og 910, i Vågan og Gimsøy 1528 og 1260, i Hadsel og Sortland 2574 og 2185, i Bø og Malnes 851 og 712, i Øksnes og Langenes 1037 og 730 og i Dverberg og Andenes 1084 og 840.

Kvegavlen produserte intet til avsetning. Smør, ost, talg og kjøtt, samt skinn og lær er det ikke nok for behovet i noe sogn i Lofoten og Vesterålen, når unntas Borge hovedsogn, der årligen avsetter noen tønner smør og endel talg til nabosognene.

Vinterfisket i Borge er ikke av «betydenhet», skriver Colban videre. Der er intet egentlig fiskevær og innbyggerne søker fiskeværene i Vågans og Buksnes prestegjeld. Innensogns er «avlingen» omtrent 2000 våger rundfisk. I Buksnes og Flakstad prestegjeld beløper derimot «produkten» årlig for hver til 30 000 våger. Men Vågan er dog basen, idet dette prestegjelds fiskeri om vinteren alene er av større «betydenhet» enn ved hele det øvrige Lofoten, som dog innbefatter 4 prestegjeld. På en strekning av 2 mil i lengden og 1 mil i bredden har man tellet fra 1500 til 2000 båter, hvorpå 6 a 8000 mennesker befinner seg, og han forteller om uorden på denne sjø, hvor så mange fiskere er samlet, mens det på andre havstrekninger bare fisker 4-500 båter. — Det er vel Hølla han sikter til med den store ansamling av fiskere, og det har altså vært godt fiske der øst også den gang, da prosten i Vågan satt ved skrivebordet sitt og førte fjærpennen til denne beskrivelse.

Fiskens årlige «strøk» fra dypet til grunner og banker for å gyte sin rogn, avhenger følgelig ikke fanges. Herav sluttes, at det vilde være til nytte for fiskeriet, «om i januar sees om aftenen i skumringen et lyst skinn nogle alen høyt over vandets flate, og det lyset kaller almuen fiskelys. Dette, forklarer Colban, er formodentlig havinnsekter som fiskesvermen jager med en sådan fart at de drives i været og sedvanlig lyse i mørket. Måskje dette lys selv leder fisken nærmere under landet, ti hvor det (lyset) sees gleder fiskerne seg i håpet om en god fangst, og det slår sjelden feil. Sees derimot ikke dette lys, og fisken følgelig jager småsild, som alltid holder seg i dypet, da søker fisken ikke grunnen, og kan følgelig ikke fanges. Derav sluttes, at det vilde være til nytte for fiskeriet, «om i januar måned ild antændes i aftenskumringen på havodder; den behøvdes kun at bestaae i en antændt beegkrands hængt paa en stang hver aften, der kunde brænde, indtil den af sig selv slukkedes». — Omkostningene måtte utliknes på almuen i det fiskevær hvor forsøket ble gjort.

Det har ikke kunnet lykkes oss å bringe på det rene om dette med brennende bekkranser på havodder noensinde har vært praktisert — til fremme av fiskeriene, men det er lite trolig. — At man så «fiskelys» langs Lofoten like foran eller ved skreifiskets begynnelse, var ikke så sjelden helt ned mot vår egen tid. Nedskriveren herav så en gang som ung gutt, selv et slikt lys en kveld i januar, i retning av Buksnesfjorden. Det holdt seg ganske lenge, og «brente» så ned. Men om dette lyset skyldtes havinsekter som torskesvermen sprengte opp i lufta, se det har jeg, i dag iallfall, mine sterke og velbegrunnende tvil om, Men eldre folk som så det samme lyset, var ikke i tvil om at det var et «ekte» fiskelys, og da det var vinteren 1895 bemeldte lys viste seg inn for Ballstad, så klaffet det jo ganske godt med de gamles teori, da det denne vinteren ble et usedvanlig rikt fiske. Det gikk fint, uten brennende bekkranser og annet filureri.

Colban fortsetter:

Industrien innskrenker seg alene til husflid. Imidlertid utretter denne så meget at de fleste familier selv tilvirker hva de behøver til klær, «boeskab», gårdsdrift og sjøredskap. Kvinnene er muntre og virksomme. Deres eneste materiale er fårenes ull, ti lin eller hamp avles ikke, og av denne (ulla) blir ved strikning og vevning alt beredt, hvorved familien klær seg. Mangel på kramvarer og disse dyrhet har fra 1807 ansporet ettertanke og flid dertil, at kunstferdighet ofte vises såvel i tøyets finhet som dets modeller. For 10 år siden (d.v.s. før hungerstiden) ble det meste av tøy til klær kjøpt på kramboden, og ull som ikke behøvdes til arbeidsklær, ble solgt. — Nå har man lært å oppelske flere får og forbedre ullen ved den engelske rase, som alle vegne er utbredt og hvis ull er lettere å arbeide enn den av spanske får.

Mannfolkene er vel i almindelighet mere dorske enn fruentimmerne, hvortil årsaken er at de fra barndommen sitter i fiskerbåten, hvor både ånd og legeme forkues av mangel på bevegelse, tankeløshet, nattevåken og væte. Dessuaktet forstår dog de fleste å bygge deres huse, gjøre boeskap, tilberede fiske- og gårdsredskaper, barke skinn og lær, sy sko og støvler, spinne og sno snører og smale tauverk av hamp og hestehår, pløye, slå høy, terske, istandsette deres båter og arbeide i smia, «der yndes meget av formuende bønder, hvortil ofte trenges». Herved spares omkostninger til leiefolk. Mannen er nok for sitt hus, han vinder kost og arbeidslønn, er aldri forlegen, og blir ved husflid istand til å bestride sine fornødenheter.

Alt dette tyder da på at mannfolkene slett ikke var så værst til karer, de også, og ganske virksomme. Og kanskje var de, i likhet med «fruentimmerne», muntre en og annen gang, de med.

Gjestgiverne synes hr. Colban å være så passe fornøyd med. «Føies hertil», skriver han, «de mange overdaadighedsvahre, som ved gjestgiverens handel er blevet innbragt i Nordland, og den drikfældighed, deres kroeholderi har udbredet, saa indsees at handelen i nærværende stand ikke er til fordeel for almuen, som ofte maa sælge sine vahre for spottkjøb, og dyrt, ja indtil det dobbelte imod Bergens priis, betale sine fornødenheder — og kunne endnu disse erholdes, men mange gjestgivere ere ikkun kroemænd, der for brændevin, tobak og flitterkram erholde bondens dyre avling, og overlade ham hjelpeløs, naar han nedsynker i gjæld og armod. Gjestgivere ere efter deres første bestemmelse ikkun herbergere for reisende, og skydsskaffere, som sees af ordonancen 20. mai 1719».

Så går Colban over til å karakterisere folket her i Lofoten, og han er ingen nådig herre.

Innbyggerne i Lofoten og Vesterålen «ere egentlig uden charakteer», skriver han. Fast og bestemt er intet i deres tanke- og handlemåte. Nærværende sanselige forestillinger lede dem i alt hvad de tenker og gjør. Uten utvortes anledning er sjelen tom for ettertanke. Deres sinnsbeskaffenhet er derfor ro og tilfredshet, åpenhjertighet, bøyelighet, der lettelig settes i bevegelse og kan ledes hvorhen man vil. — Bonden skjendes og baktaler, men han slåss ikke, om han og er beruset. — Levemåten er ødsel og uordentlig. Unge og gamle tror de ikke kan være friske uten at de er proppet med mat og drikke. Man kan ved høytidene tilbringe flere uker etter hinannen, uten å foreta seg annet enn å spise og sove.

Colban refser også utuktigheten og løsaktigheten som tar overhånd. ~ Så overdådig man er i henseende til føden, så sparsommelig er man i henseende til klær. Børn går i det huslige liv nesten nøken. «Tilstæder deres alder at gjøre nytte i marken, eller fiskerbåten, tilpakkes hoved, hals og bryst; fødder og underliv ere blotte, eller slet forsynede med klæder».

I huslig omgang hersker stillhet og alvorlighet; under arbeidet treghet. Vidd og munterhet oppliver sjelden den unge. Man er alltid trett og klager over møyen. Samtalen angår kun vær og vind, rykter og bygdesnakk. Foruten tale, undervisning, rådførsel, levnedsregler blir hverken meddelte eller mottakne. Enhver er klok for seg selv, og behøver intet å lære. Kommer derimot fremmede, er man ei alene gjestfri etter ytterste evne, men endog så lærvillige at man tror alt og blir ofte bedratt av landstrykere og kvakksalvere, som lover å helbrede eller berike dem. .—

— En brudgom som er ungkar skal i dans med ungkarer på marken gripes av menn, og en brud av koner. Etter lang strid føres de i triumf til brudehuset, og den unge flokk følger nedslagne etter. — Barselgilder kjennes ikke. Likferd består kun i et måltid til likbærerne og de nærmeste slektninger. Likpredikener er aldeles av mote. Stål og salmebok må ligge på liket inntil låket legges på kisten, som ikke skjer før liksalmen til utbærelse av den døde er sunget. Under salmen må likets ansikt være utildekket, hvilket i det minste har den nytte at man forvisse seg om at den likferden angår, virkelig er død.

I øvrigt er almuen meget tilbøyelig til å etterape alt hva de ser hos borgerfolk (d.e. de kondisjonerte) både i klædrakt og utvortes oppførsel. — I en rik lofotbondes hus er speile, borde, gardiner, og lærbetrukne stoler, dun- og fjærsenger, duker, servietter, akkevitter, vin og sukkerbrød. Kaffe drikkes ofte to ganger daglig.

I Lofoten og Vesterålen er 9 prestegjeld, hvorav 5 regnes til Lofoten og 4 til Vesterålen. Ethvert prestegjeld består av to sogn under en sogneprest, unntaken Dverberg prestegjeld som har tre sogn. Hvert sogn har sin kirke, hvorav en kalles hovedkirke og den andre annekskirke. Presten bor ved hovedkirken, hvor han har benifisert prestegård hvis huse han er forpliktet til å vedlikeholde.

Vågans prestegjeld består av to sogn, hovedsognet Vågan og annekset Gimsøy. Det var like til 1735 et residerende pastorat under Lødingen sognekall.

Borge prestegjeld består av to sogn, hovedsognet Borge og annekset Valberg. Hovedkirken i Borge ble år 1797 av nytt oppbygget, men ved et stormvær i januar 1798 kastet ganske overende. 1799 ble den påny oppbygget. Valberg kirke tilhører almuen selv, som gjerne forærede den til fondet, når den (almuen) ble fritatt fra kirkens vedlikehold. Kirken er liten, men i god stand.

Buksnes prestegjeld består av hovedsognet Buksnes og annekset Hol. Disse kirker ligger kun en halv mil fra hverandre og gir den bekvemmeste og korteste anneksreise i dette provsti. Buksnes hovedkirke ble i 1802 nedrevet formedelst en ved stormvær forårsaket skjevhet i bygningen, og påny oppsatt med adskillig forbedringer i tømmer og innredning. — Kirken har intet merkverdigt å framvise hverken i henseende til kunst, oldsaker eller verdi. — Hols annekskirke ble av nye oppbygget 1806.

Buksnes prestegård er av skyld 3 våg. Den er ikke dyrket i forhold til dens utstrekning. Utseden er 3 tdr. bygg, og av høyavling fødes 16 kuer, 2 hester og 50 sauer. Kaldets inntekter overstiger neppe 700 rdl. Det benefiserte gods beløper seg til 11 våg og 1 pund. (Benefisert gods, jordegods hvis bruk eller avkastning utgjorde en del av en embetsmanns lønn. Ved salg av geistlighetens benefiserte gods er dannet Opplysningsvesenets fond).

Under prestegjeldet hører to fiskevær som søkes av en stor del fremmed almue, av hvilke presten har sin fulle del av tienden, foruten fjerfisk, der er en gammel offergave til stedets prest.

Når Colban her regner med bare to fiskevær innen prestegjeldet, synes han å ha tatt med bare de to største ved den tid, Ballstad og Ure. Stamsund var ennå ikke blitt noe fiskevær, iallfall av betydning, og Brandsholmen og Sandsund, som vi hørte Schønnebøl, vel 200 år tidligere omtale, hopper Colban over, kanskje fordi han fant disse å være av mindre betydning. At såvel Brandsholmen som Sandsund fremdeles var fiskevær, er det ingen tvil om.

Almuen i Buksnes prestegjeld er utmerket ved en viss utvortes kultur, der før 1807 (nødsårene) utartet til en klædeprakt og overdådighet, som tidens trengsel velgjørende har stanset, skriver Colban. Ærekjærhet virker der meget til huslig orden og børns oppdragelse. Opplysning, tenksomhet, anstand i oppførsel gir dette sogn (prestegjeld) kjennelige fortrinn for de nestgrensende. Gode fiskerier, ei ubetydelig kornavling, fordelaktig kvegdrift ga leilighet til vellevnet, som alltid har sin store innflydelse på tenkemåte og forhold, og foredler ånden i samme grad, som den er fri for trykkende bekymringer for livets fornødenheter. Adskillige fremmede har der bosatt seg, og disse medbringer alltid noe, som ved eksempel og meddelelse bidrar til almuens dannelse.

Kallet har og lenge beholdt sine prester, hvis lange betjeningsitd ga dem leilighet til det egentlige sjelesørgerarbeide, der både ved den offentlige undervisning og den særskilte bestyrelse er for en menighet av uberegnelig nytte. — Fra 1698 til 1796 har i Buksnes sognekall bare vært 4 prester, av hviike, foruten den i lægevitenskapen berømte Erik Gerhard Schytte, menigheten med uforglemmelig høyaktelse nevner Hans Gartner, som ble hans ettermann 1776 og døde 1795. Denne ved sagtmodighet gudsfrykt og seksemplarisk levnet utmerkede lærer hadde således vunnet almuens tillit, at hans forestilling alltid var en ubrytelig lov for deres forhold. Fra 1796 har Hans Christian Westervaldt betjent kallet med en orden, nøyaktighet og flid, som gjør hans rettskatfenhet ære. Prestegårdens huse har han med stor bekostning dels istandsatt, dels av nye oppbygget. Forligskommisjonen har fra dens opprettelse 1797 under hans saktmodige bestyrelse stiftet nytte. Bygdekommisjonen har virket med held, især til fattiges forsørgelse.

De 4 sogneprester som betjente Buksnes sognekall i den tiden Colban ovenfor nevner, 1698-1796, er Peder Crantz, som 1698 ble ordinert til res. pastor til Buksnes. Han etterfølger var Leonhard eller Linnert Sidenius, sogneprest til Buksnes fra 6. juni 1740. Så kommer Erik Gerhard Schytte, og etter ham Hans Gartner, som døde her av meslinger i 1795.

Etter sist avlagte regnskap 1813, forteller Colban videre, var Buksnes fattigkasses beholdning 14 riksbankdaler og 37 1/6 skilling, og skolekassens beholdning utgjorde 42 riksbankdaler og 52 skilling. Fond har ingen av disse kasser, hvilket heller ikke er mulig, når intet legat skjer, da kassenes små inntekter neppe er tilstrekkelig til å bestride deres årlige utgifter. — Skolekassen ble 1812 aldeles uttømt ved et på prestegården oppført skolehus, og uaktet Kancelliets resolusjon av 14. juli 1810 bevilgede hertil (skolehuset) av fondet 300 rdl., ble dog samme ikke utbetalt før i juli 1812, da pengevesenet allerede var fallt, og materialer så dyre, at huset ikke kunne istandsettes, hvorfor det ennå mangler innredning, og venter på mildere tider for å fullbyrdes til dets bestemmelse. Skolen er derfor ikke kommet i orden, og det i bygden omgående skolebokholderi rent opphørt. Vankundighet ville følgelig ha tatt overhånd, om ikke dels presten med overordentlig flid hadde antaget seg ungdommens undervisning, dels at foreldre ved den huslige oppdragelse understøttet således hans (presten Westervaldts) iver, at skolens savn i henseende til bokstavelig kunnskap neppe fornemmes. Ti det er en i flere, menigheter herskende tenkemåte, at hvor der er et ordentlig skolevesen, bekymre foreldre seg lite om deres børn undervisning og lar samme alene bero på skolen.

Sognepresten til Buksnes er poståpner for de 4 prestegjeld i Lofoten (Borge, Buksnes, Flakstad og Værøy), og da posten ikke går lenger enn til Buksnes prestegård, og derfra returnerer til Vågan, så må han besørge brevene omsendt, og står i forskudd med porto, hvilket medfører vidløftig korrespondanse og hasard ved usikre leiligheter. Ofte har det vært i forslag at posten burde gå like til Moskenes, men bekostningene er formodentlig heri til hinder.

Foruten anførte gis ingen offentlig innretninger i Buksnes prestegjeld, og da fiskeriets «mislingelse» i de siste år, i forening med dyrtid, misvekst og jekters fiendtlige berøvelse (Tegnmannjekta) har bevirket utbredt armod, så er det høylig å befrykte, at denne forhen velhavende menighet vil nedsynke til den «nedrige egennyttighets mangehånde laster».

Flakstad prestegjeld utgjør to sogn, hovedsognet Flakstad og annekset Moskenes. Hovedkirken er bygget 1780 og pyntelig malt innvendig, hvilket er likeså meget til renlighet som til prydelse, og et ofte forgjeves påanket savn ved kirkene i dette prosti. Moskenes annekskirke er av nye oppbygget 1809, men ikke ganske fullferdiget.

Mens innbyggerne i Buksnes prestegjeld fikk et gjennomgående pent skuddsmål av hr. Colban, har prosten adskillig å utsette på beboerne i Flakstad prestegjeld. Han skriver:

«Beboerne i Flakstad sogne ere i almindelighed raa og udannede og bære kjendelig præget af det fiskervæsen, hvorfra de nedstamme. Egennytte, trættekjærhed, slavisk aand av drikkfældighed behersker dem». — Fra 1801 er kallet betjent av Johan Strachen Westervaldt. Prestegjeldet betegnes som «agerløs» og et bygdemagasin ansees derfor nødvendig. — Andre almennyttige foranstaltninger (enn bygdekommisjon, skolekasse og fattigkasse) gis ikke i dette prestegjeld, og kan neppe ventes, ti uaktet der er familier av velstand, ja av rikdom, er tenkemåten så lav, at et hvert bidrag til det allmindelige finner motstand.

I et avsnitt om Dverberg forteller Colban, at åkerbruk drives på de fleste gårder, dog flytter de ofte huse for å «frelse» dem fra møgdynge, og mange huse ere byggede på møgdynger. Potetavl er kommet meget i bruk her, sier han.

Lensmennenes lønn består i den såkalte lensmannstoll, som er 8 skilling av hver bosatt mann i distriktet, og tiendefrihet av alt hva de med egne folk produserer av sjø og land, hvorhos dog merkes at de erlegger fisketiende, når de driver fiskeri med leiefolk, reskript 30. januar 1782, eller utenfor deres eget fogderi, reskript 10. april 1784. Av kongens kasse tillegges dem dessuten et årlig «honorarium», som bestemmes etter distriktets «vidløftighet», fra 16 til 30 riksdaler. Med hver lensmann er forenet to av retten utnevnte edsvorne menn, som dels er vitner ved hans forretninger og dels vurderingsmenn i dødsboer. Disse har ikke lønn, uten hva dem i private saker tillegges for tidsspilde og umake.

Rett eller ting holdes i dette fogderi, formedelst reisens besverlighet, ikkun en gang om året. Forhen varte det på hvert sted ikkun tre dager, no derimot en hel uke. Almuen er derfor uvillig til å søke tinget, og få innfinner seg der, hvor de dog skulle lære å kjenne statens lover og anordninger, vekkes til almenånd, innprentes høyaktelse og skjønsomhet for offentlige foranstaltninger, innse borgerplikters nødvendighet og vennes til æresfølelse, som alltid opphøyer folket til edel og almennyttig dåd. Tinget burder derfor holdes ei alene under et strengt politi til å forhindre all utsvevelse i drukkenskap, men endog med den høytidelighet som påla ærefrykt. Hver jordmann måtte under mulkt forpliktes å være tilstede den første dag ved de kongelige anordningers høytidelige bekjentgjørelse, skriver forfatteren.

Før 1790 skulle de årlige skatter til fogderiet beløpe seg til 3000 Rdl. På hver våg jordskyld regnes omtrent 2 ½ Rdl. Fogdene er politimestre. «Qvalificerede forbrydelser ere i dette fogderi, som i hele Nordlands amt høist sjeldne. Aldrig sammenrotte flere sig til indbrud eller voldsomhed. Slagsmaal kjendes ikke. Med beundring kan man under fiskeriet see flere tusinde raa mennesker samlede, uden at nogen af de uordener begaaes, som politie og militair meget ofte i stræderne (byene) ikke kan afverge. Tyverie ere den almindeligste last, som mere har sin grund i ustraffet vane, og de ældstes slette exempel, end i ondskap og skadelyst».

Bjørnen er en farlig gjest, heter det videre. Dette rovdyr er vel meget forminsket, men gjør dog ofte i høstnetter stor skade. Det unge mannskap ville i dette fogderi, som består av øylande, kunne rent utrydde bjørnene, når det fikk tilstrekkelig øvelse med «skydegevæhr». Ulve sees ikke i det hele fogderi. Reve ere heller ikke i mengde. I Lofoten er kun hødhårede, i Vesterålen mange grå og sorte. Hvite reve finnes ikke. Harer og andre dyrearter, som skyr nakne og skogløse fjellstrekninger, er her ubekjente. Endog utøy(!) og innsekter er sjeldne i Lofoten, hvor skog mangler, og finnes kun i skogene i Vesterålen. Rotter tilbringes derimot med fartøyer og formere seg utrolig til stor skade både for korn-og fiskeboder. Oter sees både enkeltvis og i flokker å komme opp av havet på stranden.

Kobbe er det alle vegne, dog mere i Vesterålen enn i Lofoten. Ederfugl og grågås ruger alle vegne på holmer og øyer og gir såvel egg som dun. Ørnen slår mangt et får. Falke og høke er nesten ubekjente. Gjøken høres de fleste steder, og ved flere vann klekker svanen. I dype og trange sund går hval opp om foråret, hvortil de skal lokkes med lukten fra møkkdynger, og når sundet er så smalt, at de ei kan vende seg, finner de der sin død og blir et rikt bytte for landeieren. — I Flakstad prestegjeld er et sådant sund eller kile, som nesten årlig fanger et par hvaler. Ellers finnes årlig hvaler på havet som vrak, dels hele og dels stykkevis, der have funnet sin død enten ved Grønlands hvalfiskere, eller ved dens naturlige fiende, vannhuggeren. Niser, springere, håfiske ere ofte i mengde, men blir ikke fanget i dette fogderi. Usedvanlige dyrearter oppfiskes undertiden av havet, men fiskerne kaller dem alle tilhobe troll og bortkaster dem straks som vemmelige ting.

Gustav Heber forteller at gamle personnavn som Osvald og Njål, og et stedsnavn som Petvik i Buksnes (Hol), tyder på gammel forbindelse med angelsaksene, irlenderne og pikterne i Skotland, likesom vi har eldgamle vitnesbyrd om handelsforbindelse over land med den Botniske bukt. Fra denne tid har vi en runestein på Gimsøy og et sagn om en kong Godset på Åmd (Andøya), og på Engeløya i Steigen har vi bautasteiner på selve gården Steigen, likesom navnet Bjarkøy røper en eldgammel handelsplass.

Lofotfisket og formentlig også Finnmarkfisket er ganske sikkert av eldgammel opprindelse, likeså hvalfangst, hvalrosfangst og selfangst. Det samme, mener han, er tilfellet med sildfisket, når det slo til.

Landet nordenfor Folla har stykkevis sine eldgamle navn for de deler derav, som naturlig og geografisk hører sammen. Vi har Vefsn, Rånen, Salten, Steigen, Lofoten, Åmd og Malangen som de viktigste eldgamle fellesnavn for store distrikter. — Vi merker oss her at i eldre tid var det bare Vestvågøy som bar navnet Lofoten, og siden har gitt det hele distrikt navnet.

Det er ikke fysisk umulig at etterkommerne av folk som måtte ha levd i Hålogaland og i Finnmark i den siste interglasiale periode, som begynte for ca. 330 000 år siden, kan ha overlevd den siste istid, som varte i ca. 190 000 år, skriver Heber.

Med hensyn til Lofoten har man ikke kunnet påvise noe spor av virksomhet fra isens side, forsåvidt angår de ytterste øyer fra og med Værøy og sørover. Over hele Lofoten er samtlige forskere enige om, at der aldri har ligget noen sammenhengende iskalott, men bare lokale, tildels sammenflytende brearmer.

I sitt verk om Nord-Norges bosetningshistorie, skriver A. W. Brøgger, at det på kysten mellom Bindalen og Ofoten, altså praktisk talt det meste av det nåværende Nordland fylke, ligger omkring 1800 gravhauger og røyser. En god del av disse kan være bronsealderrøyser. På det langt mindre og mere begrensede område Lofoten - Vesterålen, kjennes tilsammen 2500 gravhauger og røyser, hvorav et forholdsvis lite tall er bronsealderrøyser. — O. Nicolaissens årelange undersøkelser bekrefter sterkt at Lofoten - Vesterålen hadde det tetteste og største tall av fortidsminner, mens de indre fjordene i Nordland må ha vært meget sparsomt bygget i den hedenske tiden. I Lofoten og Vesterålen er alle små og store øyer fulle av jernaldershauger, mens fjordbunnene og dalene innenfor er absolutt tomme.

Det har ligget nær for alle fortolkere av dette forhold å slutte at det var fiskeriene som skapte denne oldtidens kulturgeografi. Men dette, mener Brøgger, er neppe riktig. At fisken under andre økonomiske forhold enn folkevandringstidens og vikingetidens kom til å spille en hovedrolle i nordlendingenes næringsliv, er sikkert nok. Fisk som de hadde utenfor stuedøren, så å si, måtte helt fra de eldste tider være en viktig del av den daglige husholdning, og det er selvsagt at de hvert år har samlet til huset forråd for vintrene. Vårt ord torsk, som går tilbake på et gammelt purskr, det som er tørret, forteller meget handfast om denne fisks egentlige betydning. Men herfra til systematisk storfangst av langt mere fisk enn den den enkelte behøver, altså med utførsel, salg som mål, er det et nokså viktig skritt. — I sin avhandling «Gråfelden i norsk historie» har Koht helt overbevisende godtgjort at alle de fortellinger vi får fra sagaen om fiskerier og utførsel og handel med fisk, alle sammen er sagatidens egen bunad, og at ingen sikre opplysninger om storfiske for utførsel m.m. går lenger tilbake enn til begynnelsen av 13. århundre. Det var, som han påviser, ikke fisken men skinnvarene som ble grunnlaget for den første norske utførsel som en kan kalle storhandel herfra. Det beste bilde av denne gir Egils saga. Ottarfortellingen viser at enda på hans tid spilte ikke fiskeriene noen som helst rolle i nordnorsk bruksform. Hele miljøet han forteller om fra sitt eget hjemsted, Nord-Norge, kjenner ikke fiskerier. Han er gårdbruker, har kuer, sauer, svin, og han har fangstredskaper til hvalros og hval, men om fiskeri er det ikke tale.

Vi har sigd og ljå, fundamentene i det gamle jordbruket i alle funn fra Helgeland, Ofoten, Lofoten, Vesterålen og opp til Tromsøy.

Det er med andre ord helt tydelig, mener Brøgger, at ervervsgrunnlaget her som overalt ellers i Norge i Jernalderen, er fehold og korndyrkning.

Den geografiske fordeling av vevspydene og hvalben, vi kjenner bortimot et hundre stykker av dem, viser at meget mer enn halvparten er fra Helgelandskysten, Lofoten, Vesterålen og Senja.

Det var senere nordlandsfisken opptrådte som handelsvare. I 12. og 13. århundre hadde den skapt Bergen. I slutten av 13. århundre begynner hanseatene å trenge inn i Bergenshandelen og skaffer derved nordlandsfisken, skreien, europeisk marked. Det blir derved behov for mere fisk og således vokser også Finnmarksfisket fram, ikke bare Lofotfisket, og slik går det til at nordmennene i 14. århundre begynner å bosette seg fast i Finnmark og gjorde det til helt norsk land. —Men da hadde Lofoten allerede i lange tider, ja langt bak all kjent historie vært befolket, kanskje tettere enn noen annen del av Hålogaland.

Buksnesværingen, professor Gerhard Schøning skrev i 1761 en «Kort beretning om endel uår og missvekst», og nevner her at etterretningene om uår og missvekst her i landet er nesten likeså gammel som landets historie selv. Av samme alder, og vel enda eldre, må også åkerdyrkningen her i Norden ha vært. Allerede 300 år før Kristi fødsel, er det tydelig å se, sier han, at åkerdyrkningen allerede ved den tid har vært i full drift og gang i det såkalte Thule, d.v.s. i Norge. Men ennå 4-500 år deretter var den ikke i gang overalt i Tyskland, hvilket er en knute som ikke er så lett å løse, skriver han.

Når det inntraff uår i de eldste og hedenske tider, tilskrev man det her i Norden kongene, og man gikk endog så vidt, at når intet annet ville hjelpe, ofret man dem til gudene for å få godt år. Var det dårlig år med missvekst, forsøkte man ernære seg ved fiskeri, og man hjalp hverandre med korn så godt man kunne landet over. Hungerstider var det flere ganger, og bøndene sa kongen var skyld heri. Men også seinere i historien meldes det om harde tider, da folk her nord sultet og led nød, men da hadde man ingen å kaste skylden på, hedenskapet var da fjernet.

Vi skal, etter Schøning, nevne noen av uårene. Overmåte streng vinter var det i 1599. Man kunne da reise på isen mellom Danmark og Tyskland, og både 1599 som 1600 og 1601 var .store hungersår, ikke bare her i landet, men også i Holstein, England og Skotland, Her i landet var sistnevnte år det verste. Jordens grøde ble oppett av mus, lemen og annet utøy, og det som ble tilbake frøs bort og ble liggende under snøen, som kom før korsmesse om høsten (14. september) og ble liggende til korsmesse om våren (3. mai). Mange mennesker sultet det året ihjel her i landet. Kornet var dyrt, det lille som var å få kjøpt av det, idet en skjeppe kostet 4 rdlr. Merkelig er det at luften samme år var oppfylt med tykke dunster, at solen den hele sommer igjennom ikke ga sitt rette skinn fra seg, men dens korpus var å anse som en gloende ildkule, heter det. Dette året ble siden kalt det store dyre år. Denne hungersnød varte enda i 1602, men så kom 1603 som et overmåte velsignet år, med en overflødighet av korn som aldri før i manns minne.

Det vekslet, da som nå, med gode og dårlige år, det var somre med liten varme, sneen lå lenge utover våren og kom tidlig om høsten, korn og høy ble det lite eller nesten intet av, folk og husdyr sultet ihjel, og i den store elendighet som fulgte hendte det at folk druknet seg i sin fortvilelse. Det fortelles at under en slik hungersperiode gikk 40-50 mennesker, som holdt hverandre i hendene, til sjøen og hoppet ut i denne, for å forkorte sine lidelser.

Her i Nord-Norge var det mange slike hungersår med alvorlige kriser. Under et slikt uår lot Harald Gråfeld seg overtale til å dra til Danmark for å skaffe hjelp, men her ble han, ved forrederi, kort tid etter ombragt. Det var da stor hunger på Helgeland, og en kan vel gå ut fra i hele Nord-Norge. Ble kongen ofret for å formidle gudene? spørs det.

Vi skal, fremdeles etter Schøning, kortelig nevne en rekke av de kjente missvekstår ut gjennom tiden:

1033 var det stor hunger over hele verden. 1041, stort hungersår. 1066, stor hunger i Norge og på Island. Det var Harald Hårdrådes dødsår. 1118, stor hunger på Island. 1162, stor hungersnød igjen over hele verden, likeså 1176 og 1189. 1194, hungersnød over hele Europa, og 1197 atter stor hunger. 1207 var det dyrtid, 1213 og 1214 var det uår her nord. — Men 1218, samme år som Håkon Håkonsson ble konge i Norge, var det gode tider i landet, rikelig med korn og fruktbarhet på alle vis. Oldentrerne bar tvende ganger frukt, og de vilde fugler lagde tvende kulder, heter det. — Det er om denne tiden den kjente, gamle sangen skriver seg, og hvor følgende strofer forekommer:

Aldri har vært slik en sommer,

to gang lagde svalen egg,

to gang knoppet mark og blommer,

to gang blomstret rogn og hegg.

Men seks år etter, år 1224, meldte vinteren seg meget hard igjen, ja så hard at selve havet frøs til, så langt man kunne se fra en høg klippe — alt lå tilfrosset, og mange skip frøs inne, så folkene måtte i land — opptil tvende dager før de nådde inn til kysten.

Harde vintre var det også i 1233, med hungersnød slik at mange — særlig i Frankrike, døde av sult, på ett sted 100 fattige på én dag, 1294 var frosten så voldsom at man kunne kjøre på isen fra Danmark til Oslo, og på St. Laurenti dag (10. august) falt det så store hagl at noen stykker av dem veide 15 uncer eller 30 lodd. År 1300 var det misvekst og uår, 1315 var det stor hungersnød i Norden og år 1317 og femten følgende år var det uår, mer eller mindre, over store deler av Europa . I Lifland var hungeren så svær at folk spiste sine egne barn og halvt forråtnede lik ble gravd og fortært. Det var gjennom hele denne perioden skrekkelig kulde og harde vintre. Vinteren 1353 var overmåte streng med «forskrekkelig» storm og uvær. År 1397 var det veldig kulde her nord, misvekst og hunger, og det oppstod en forferdelig pest blant mennesker og kreaturer.

Svartedauen, som herjet som værst her i landet i 1350, la store deler av riket øde, og ikke en tredjedel av landets innbyggere «bleve ved livet».

1423 var vinteren streng, likeså 1426 og 1441, det samme var tilfellet 1459 og 1461, da de store hav igjen frøs til, slik at man nesten hele vinteren for med belessede vogner fra Tyskland til det ytterste Thule. og til Orknøyene. Nesten like galt var det i 1496. 1512 møtte atter med streng vinter, og det gjentok seg årene 1513, 1545, 1546, 1570 og 1591, da det var stor hunger i Nord-Norge med derav følgende mannedød. Også 1599 var en overmåte streng vinter, og året etter rådde der stor hungersnød i flere land, deriblant Norge. 1623 var det igjen uår, og så kommer det tre på hinannen følgende misvekstår, nemlig 1632, 1633 og 1634, da det, især på Helgeland, var stor hungersnød, men ganske sikkert også i Lofoten. Men så kom året 1635, som et av de sjelden gode år. Likevel, det året strandet «formelst gruelige storme» 116 skip på de norske kyster. Året 1637 hadde en overmåte streng vinter, men så kom 1670 som et av de riktig fruktbare år. Det var dog streng kulde om vinteren, men våren og sommeren var sjelden fin og god, og de to følgende år var likeledes velsignede år både til lands og til vanns. Men 1673 meldte dyrtiden seg igjen, og dårlige år med dyrtid fulgte i 1674 og 1675. 1676 var et overmåte fruktbart år, men tillike usunde, slik at mange døde, især av småkopper. Det følgende år viste også stor fruktbarhet, og da var det nesten ingen sykdom. Det var dessuten god tilførsel av korn, mest fra Skotland, så en kunne kjøpe en tønne korn for 6 ort, en våg skottemel for 1 ort og 8 skilling, en tønne sild kostet 1 rdlr. 1678 og 1679 var det også gode år med rik tilførsel av korn fra Englend og Skotland. Prisen var 1 rdlr. for en tønne bygg og samme pris for 4 våger skottemel.

1680 var et dårlig år, hester og kveg kreperte i stor mengde, på grunn av den sene vår, men det ble likevel et sjelden godt år med høy og korn. Årene fra 1681 og utover til 1686 var dårlige med misvekst, men det var gode tilførsler av korn og prisene var fortsatt billige, så noen hungersnød var det ikke. — 1696 var et svart år, mange folk døde av blodsott, og året som fulgte var ikke stort bedre, men så kom årene 1698, 1699 og 1700 med gode avlinger og overflod med korn, samtidig som det var rike fiskerier. Det var sundhet og velstand blant folket. Sommeren 1703 var så varm og tørr at kornet svidde bort mange steder og tok skade. Årene 1704, 1705 og 1707 var mislige, og store uår var det i 1740, 1741 og 1742. — Når perioder av uår faller inn her i landet, kommer de gjerne i tre år på rad, således 1600-1-2, 1642-33-34, 1685-86-87, 1695-96-97, 1740-41-42.

Men ettersom bruken av kornvarer nå er blitt så almindelig, foreslår Schøning offentlige forrådshuses opprettelse og innretning i Norge, de såkalte «Boigde-Magaziner» (bygdemagasiner). Han foreslår at en halv tønne blir bragt til magasinet, av en gård som kan avle 20 tønner korn. Så meget det første året, det neste en halv tønne, men da kan vedkommende ta med seg fra magasinet en halv tønne av det korn han foregående år lagret der. Tredje året legger han inn 1 ½ tønne friskt korn, istedet for det forrige, som han nå tar med seg, og fortsetter slik år etter år, med suksesivt å øke mengden av lagret korn. Dette for i magre år å hindre at man står snau for mat, slik at de forferdelige hungersperioder, som ofte har gått over landet, kan avverges.

La oss så høre hva Jens Kraft i sin bok fra siste halvdel av 1840-årene har å fortelle oss. Han forteller at til Steigen knytter sagnet seg om Hagbart og Signe. Det skal være her kong Sigar bodde, hvis datter Signe hadde den bekjente sørgelige kjærlighetshistorie med den norske prins Hagbarth. (Sagnet er forresten også knyttet til gården Urnes i Indre Sogn). Her på Steigen bodde flere av historiens kjente menn, og i 16., 17. og 1800-årene var gården residens for lagmennene over Nordlandene og Finnmarken.

Han forteller videre at i den første tiden damskipene trafikerte på Nord-Norge var Ørsvåg og Skrova anløpssteder for disse statens skip.

Og han fortsetter: Vesterålens og Lofotens fogderis kyster «ere i det hele lidet indbydende til beboelse, og kun på meget faa steder gives smukke situasjoner». Fiskeriet er overalt almuens hovednæringsvei, hvorimot ingensteds i Nordlandene åkerbruket er så forsømt som i dette fogderi, og fogderiet er den mest skogtrengende del av amtet. For de her fallende fiskeriers skyld er mange priveligerte handelssteder etablerte langs fogderiets kyster, og i året 1846 var disse handelssteders antall 55, hvorav de fleste fantes i det egentlige Lofoten. Her gis meget proprietærgods og gårdbrukerne er for de tre fjerdedelers vedkommende leilendinger. Man har her enda mindre enn i de øvrige nordlandske distrikter landevei, og det er kun på enkelte steder samt over noen mellom fjordene gående eid, at det er framkommelig vei til lands.

I sin håndbok over kongeriket Norge (1845-1848) forteller Kraft, at Buksnes prestegjeld hører til den sydvestlige og mindre del av øya Vestvågen. Dets (Buksnes prestegjelds) areal er over fire Qvadratmile, med 1715 beboere i tvende kirkesogne, nemlig Buksnes hovedsogn og Hols annexsogn, og dette prestegjeld utgjør den beste del av Lofoten, med rett godt åkerbruk, fortrinlig kvegavl og en fiskerik kyst med flere gode fiskevær. Især har den fra sørsiden inngående en halv mil lange Buksnesfjord smukke omgivelser og mange fruktbare gårder. — Skottinden er en anselig fjellhøyde i hovedsognets sydlige del.

I det sivile utgjør prestegjeldet ett tinglag, hvis matrikul er 173 4/5 skylddaler.

Kraft karakteriserer ovenfor åkerbruket som meget forsømt i Lofoten og Vesterålens fogderi, ja ingen steds i Nordlandene så forsømt som i dette distrikt; men Buksnes prestegjeld får, som man ser, en hederlig omtale med et «ret godt agerbrug» og en fortrinnelig kvegavl. Her i prestegjeldet lå man således ved den tid — i 1840-årene — i dette stykke adskillig foran gjennomsnittet.

De viktigste gårder, fortsetter Kraft, er:

A. I hovedsognet: Buksnes prestegård med 3 våg (5 41/12o Dlr.), der ligger på Buksnesfjordens vestside, er bekvem for kornavl, føder 3 hester, 20 kuer og 50 småfe, med tre plasser og med sognets i 1802 oppførte tømrede kirke. På gården sees mange gamle gravhøye, likesom på den nordenfor liggende nabogård Store Eide (Storeide), hvor det finnes oldtidsminner. — Ved tiden omkring 1810-1818 fødtes der på Buksnes prestegård, i følge Colban, 2 hester, 16 kuer og 50 småfe, og besetningen er således i den mellomliggende tid øket med 4 kuer og 1 hest.

Av andre storgårder i Buksnes nevner Kraft Skotnes med 3 våg (4 3/20 Dlr.), en gård ved Buksnesfjordens utløp, og Ballstad, som er et av prestegjeldets beste fiskevær, hvor det på den ved været liggende Ballstadøy er handelssted.

B. I annekset Hol: Hoel, 1 ½ våg (3 2/15 Dlr.), beliggende innerst i Buksnesfjorden, med sognets i 1806 oppførte kirke, 3/8 mil til vanns fra hovedkirken. — Videre Petvik (ford. Pettavik) 2 1/3 våg (5 7/24 Dlr.), som er sognets største bruk med handelssted. Videre Stene, Ure og Stamsund, som alle er viktige fiskevær østenfor Buksnesfjorden, og hvor det tillike er handelssteder.

P. A. Munch skriver i sitt verk «Kongeriket Norge», av 1849 bl.a.: Den del av Norge, som etter all rimelighet først bebyggedes, var Hålogaland, og av dette igjen distriktet Åmn eller Ømd. Her finner vi også nordenfor tingstedet Trondarnes på Hinnøya, like ved innløpet til den store indre fjord Vågsfjorden. Øya Bjarkøy, hvis blotte navn vitner om at denne øy har vært handelsplass i hin oss ei lenger bekjente oldtid, da Hålogaland var den fornemste eller best bebodde del av Norge. Hålogaland utgjorde i lang tid kun ett fylke, men deltes senere, uvist når, i to, av hvilket det sydlige igjen deles i to halvfylker. Det bestod således av Trondarnes fylke, Raudeyjar (Rødøy) halvfylke, og Hereyja (Herøy) halvfylke.

Lofoten tilhørte Rødøy halvfylke. Av kirker i dette halvfylke nevnes bl.a. i Lofotens syssel Sands (Foxstrønd) — den nordlige del av Østvågøy, maske den hele øy, som kaltes Foxstrønd, Våga k., Skrofa k., Unnar k. i Gimistu (Gimsøy), Borga k., Hols k., Boksnes k. i Lofot — her er, som en vil legge merke til Lofoten igjen knyttet til Buksnes —, Fløgstada k. i Vargfot, Vedreyja (Værøy) k. og Røst k.

Av gårder på Vestvågøy eller Lofot merkes: Steinrot (Steiro), Vellir (Valla), Slydjudalr, (Slydal), Straumr, (Strøm), Eggheimr (Eggum), Unulfsstadir (Unstad) alle i Borge. Videre Pettuvik (Petvik), Baldrekstadi (Ballstad) og Orfyrisey (Offersøy) i Buksnes og Hol.

På Fløgstranda eller Vargfot (Flakstadøy) nevnes følgende gårder: Vellir (Valle på Strandlandet), hvorav benevnelsen Vallastrønd, Straumsnes, Nappr og Knutsfjordr (Nufsfjord).

Hålogaland var i middelalderen delt i 13 skipreder. Av disse omtales kun Lofotar og Raudeyjar (Rødøy) «skipsreid a utrykkeligen, og de øvrige navne kunne blot gjætningsvis fremsettes».

J. B. Barth forteller fra en «Zoologisk reise i Lofoten og Vesterålen (1853) at som de betydeligste eggvær i Lofoten nevnes Henningsvær og Lyngvær i Vågan, Borgevær i Borge, Brandsholmene i Buksnes (Hol) samt fuglekoloniene i Værøy og Røst.

Røskatten finnes jevnt utbredt på alle øyene. Oteren er likeledes almindelig langs alle kyststrekninger, i hvis nærhet finnes tilstrekkelig steinur for den å skjule seg i. Den almindelige rev forekommer i betydelig antall på alle de større øyer, fornemmelig på Langøya, Østvågøy og Vestvågøy, hvor man under forbiseilingen ofte kan se den løpe opp fra fjæren, som den jevnlig besøker, for å lete etter fiskelevninger og sjødyr. — Bjørnen finnes nå kun på Andøya, hvor årlig et par stykker skytes. Ennå i manns minne ble det skutt bjørn ved Himmeltindene i Borge (Buksnes) prestegjeld. Ulven skal langt tilbake i tiden ha forekommet på Andøya og Langøya i Vesterålen.

Gunerius forteller fra 1761 at ekte perler finnes i en elv i Borgen (Borge) i Lofoten, hvorom Borgens prest, velærverdige Herr Jonas Sidenius har gitt mig tilforlatelig etterretning. «Der skal og et fruentimmer i Nordland have havt et heelt perlebaand deraf, men da jeg forlangede at see det, blev svaret, at hun havde pulveriseret de sidste, hun eiede deraf, og givet til fattige og syge folk, at tåge ind imod epilepsie. Ellers siger man om de fleste af disse perler, at de, uagtet de ere modne, dog ikke have den smukkeste skikkelse, men ere noget langaktige».

Det er nok forlengst slutt med å spise pulveriserte perler som middel mot epilepsi, vel fordi erfaringen viste at de var lite probat .— og dessuten slapp vel perlene også opp. —

M. B. Krogh forteller i sine «Økonomiske efterretninger om Vesterålen og Lofotens fogderier (1801 - 1802), at de sogne som for nærværende avler mest korn og hvor etter hans tanker åkerbruket kunne drives mest fordelaktig, er Buksnes og Borge, Hadsel og Sortland, for endel også Flakstad, Bø, Øksnes såvel som annekset Bjørnskinn. Den meste sed her fåes, skriver han, er bygg, på få steder også litt rug, men ikke havre. — Men han klager over folkemangel til åkerbruket, fordi så mange er sysselsatt med fiskeri og fordi så mange folk ved den idelige fart til kjøpstedene og til tømmerskogene, går tapt for jordbruket Denne fart treffer just inn på den tiden, da jorden burde «ryktes og pleies».

Krogh klager også over åkerlandets slette behandling. Akerredskapene er av sletteste slags, således er jernploger ualminnelige, og der brukes kun treharver. Man harver sjelden åkeren før den tilsåes, men hakker kun furene, og etter såingen harves til nød, sier han. Gjødslen brukes som den faller av kreaturene, uten å forsøke med andre tilsetninger. På noen steder ved sjøkanten brukes også å kaste tang ovenpå seden, der alminnelig gir en meget ren åker.

Krogh klager også over gårdenes «sønderlemmelse». Hvor det før var bare tvende oppsittere, er det nå seks, og han omtaler jordens vanrøkt, «fordi man kan ej dæmpe den naturlige lyst til fiskeriet». Jorddyrkningen er i hele tatt meget forsømt. I Borge sogn er «skjønne» jorder, som formedels vanrøkt ganske forfaller, foruten megen rydningsmark, som ligger unyttet.

Hva høybergingen angår, forteller han videre, da begynner man dermed sedvanlig 8 dager før St. Oluf, eller ved Olufs dag, som kalles Olsok. Den foretas med ljåer, som annetsteds, men det er dårlig stell med høybergingen, slik at foret ofte bederves. Høyhusene er heller ikke vel innredet til å bevare for i. De står på selve jorda, «uten videre gulv, enn at man legger små grønne busker nederst under, høyet». — Foruten høy og hvor man har åker, halm, skjærer man knoppetang, som kokes og gis kveget, fornemmelig kuer. Man begynner dermed om høsten og ender ved kyndelsmesse, da man har erfart at ved dens lengere bruk, bliv kveget sykt i føttene. Om foråret brukes tare, som gis rå. Den oppfiskes av sjøen i ebbetiden med en avbrutt ljå, heftet til en stang. «Kørne mælker godt derefter». Om vinteren brukes også kokte fiskehoder og -rygger, og man henger dem også opp til tørring, for å bruke dem kommende høst. Dessuten graves der moldfor.

Kveget ligger ute om sommeren om natten i de såkalte grinner eller qvier. Om sommeren melkes det om morgenen omtrent kl. 4, da der lukkes ut. Før sankthans melkes det 2 ganger om dagen, men siden og inntil Mikkels dag (Mikkelsmesse), melkes det 3 ganger daglig. Hver gang der skal melkes, drives kreaturene fra marken til grinnene, og så snart melkingen er gjort, tilbake til utmarken, hvor der gjetes.

Vinterfehusene, fjøsene, er her små og lave. Man bruker ellers her den skikk hver dag endog i uvær om vinteren å lukke kuene ut på marken for å gnage greiner og kvister av bjørketrær, som man har kjørt hjem. Fodertrang — vårknipe — høres der om fra alle vegne.

Av kumelken avles her kun smør, men aldri ost, unntatt den såkalte gammelost, skjørost, av sur melk. — Gomme brukes også meget. Det er her en alminnelig sedvane at bonden skal ha den, sier Krogh, som forøvrig mener dette er en ødselhet med melken, som heller burde kjernes til smør.

Buksnes og Borge sogner er de eneste som selger smør, og det i temmelig mengde, skriver han. Men dette smør er just ikke av det delikateste slags. Da man alminnelig bruker torv til brensel i husene, har smøret også gjerne, og for det meste en ubehagelig smak derav. Men dessuten stinker det av harskhet, ligger gult og hvitt om hverandre i treet (dallen) og tåler sjelden å stå vinteren over. Ikke desto mindre oppnår man en pris for smøret på opp til 5 Rdlr. og 1 ort pr. våg, og undertiden litt mer. — Forfatteren nevner kvinner som med fingeren (kanskje ikke altfor ren) prøver rømmekollen om den er tykk nok, før den settes for gjesten.

Av sauer holdes sjelden mer enn at man har ull til behov, daglige klær og sjøklær, samt noe å slakte. Geiter «tillegger» man seg gjerne så mange som mulig. Av deres melk tillages for det meste kun ost, sjelden smør, da dette hverken har behagelig utseende eller smak. Ellers brukes melken til suppe. Der lages to slags ost, nemlig kjæsost og søtost uten løpe. — Svin fødes her alminnelig med fisk og gras, og litt avfall fra kjøkkenet. Deres flesk er «da ei behagelig at spise, og er heller ikke sedvanlig ret fedt», klager biskopen.

Ørnen dreper lam og kid, og bjørnen tar voksne kreaturer, og mange skyttere gis her ikke, slik at rovdyrene grasserer temmelig ustraffede.

Krogh synes — i likhet med Colban — ikke å ha meget til overs for gjestgiveriene. En stor del av almuen har likesom på livstid forpaktet seg til gjestgiveriene, sier han. De har med disse inngått den forening, at handelen skal utrede dem med hva de behøver til livets opphold, mot at de bringer ham deres «fiskeavl» m.m. for den pris han vil gi. Dette utredningssystem har hatt mange skadelige følger også for jordbruket. Vesterålen og Lofoten er for tiden forsynt med 39 sådanne priveligerte bondehandlere, hvorav vist endel kun er diminutive av de andre. Diminutiv skal muligens her forståes som filial.

La oss samtidig se litt på hva dommerfullmektig H. Schutze i sin bok «Fra Lofoten og Solør» (1865) har å berette her fra distriktet om det interessante liv som framtrylles her under polarsirkelen, hvorom sørlendingene neppe har noe begrep. Han skildrer det store skreifiske ved Lofoten, forteller om strømmene, og da især om den beryktede Moskenstrømmen, og om glunten som går ut i den demrende vinterdag og gløtta i lokta for å se om det blir bør for Lofottur. Somme vil ha nordenvind og andre sønnavind, etter som de skal reise nordfra eller sørfra, og dersom Vårherre skulle dreie vinden etter ønskene i den tiden ~ når fiskerne skal på Lofottur, kom den til å løpe kompassrosen rundt. — Der går intet år hen uten at havet fordrer sine ofre under vinterfisket, men et par båters mannskaper ansees kun som en ringe tributt til bølgene. Enkelte år inntreffer derimot større ulykker, som i lang tid bevare seg i fiskernes erindring. I 1848 den 11. februar, såvidt jeg minnes, skriver Schulze, inntraff en sådan ulykkesdag, og selv de djerveste fiskere blegne, når de omtale denne dag. Hvor mange folk der gikk under, er ikke godt å vite, da værene står i liten forbindelse med hverandre, men man «dømte paa en 500 mand omkom, og alene i Buksnes sogn i Lofoten, blev der 17 enker». (Andre steder heter det at det på denne ulykkesdag ble 30 enker i Buksnes. (Ingen av tallene er vel å stole på).

Om denne ulykken har en fisker, som var med hin dag, fortalt forfatteren, at i flere dager hadde det vært sterk sydvest som hadde gravd opp svær sjø, men da det om morgenen den 11. februar var stille, om en noe døsigt vær, ble signalet til utror heist og alle fiskerne reiste på sjøen for å trekke børnskapen, som hadde stått i flere dager. Og så kommer uværet som sluppet ut av en sekk, en så rasende storm av nordvest, som det har ikke vært i manns minne. Innen 5 minutter var gått var hele havet hvitt av skum og stormen drev rokkskyene jevnhøyt med Lofotfjellene. — Det var klart at i et slikt forferdelig vær, kunne de små båter ikke klare seg.

Noen særegne skikker, nedarvet fra forfedrene, eller noen nasjonaldrakt eller nasjonale diktninger, finner en ikke her i Lofoten, sier Schulze. Alt er særdeles tarveligt prosaisk, og kun når man ser en nordlending med urokkelig flegma og umanerlig dovenskap drive med jordarbeide, eller når han med ubeskrivelig dødsforakt seiler avsted i storm og uvær, kan man skjelne ham fra den østlandske bonde.

Formedelst den lette adgang til erverv ved fiskeri og den høye tjenerlønn, søker mange, mest fra Sogn og Voss, heropp, for det meste unge folk, som i regelen slår seg til ro her nordpå. En hel del slike innflyttere kommer også fra Trondhjems stift, fra Gudbrandsdalen og fra Østerdalen. Når de har ervervet seg så meget at de kan kjøpe en gård, gror de fast i det nye miljø, og disse fremmede danner, i det minste i Lofoten og hva jordbruket angår, så å si kjernen av befolkningen. Av disse innvandrere er det vistnok mange som er dimiterte fra straffanstaltene i Trondhjem eller Bergen, eller som på annen måte har utspilt sin rolle sønnenfor, men mange er også skikkelige folk som medbringer et par kraftige armer og en hjertelig lyst til å bruke dem, og det vil sjelden slå feil at de erverve seg en liten formue og etterlater seg barn. Selv døgeniktene fra byene, som har tilbragt deres meste tid i rådstuearrestene, blir ikke sjelden skikkelige folk her oppe.

Den innfødte nordlending kan med fulleste rett karakteriseres som flegmatisk og godmodig. Når man ser nordlendingen på land, med de trege bevegelser og de alvorlige miner, skulle man ikke tro ham i stand til å komme så vidt i affekt, at han skulle beveges til å røre sine lange skanker etter takt; men når fiolinen spiller opp, da kommer der også liv i ham, og utrettelig farer han avsted på hosesokkene i dansen, inntil morgenen gryr inn av vinduet. Dans er nordlendingenes største fornøyelse, hvori både unge og gamle deltar. Snart hvirvles veikjan rundt i en springdans, snart tripper de om i en Hamburgerskotsk, ti danserummet tillater ikke store svingninger. Ved brylluper og barnedåper må der dans til. Om søndagskveldene samles ungdommen fra grannelaget til dans på låven, eller hvor det kan falle seg, og når en forbifarende båt ligger værfast, hentes spillemannen og tiden fordrives med å danse.

Opplysningen står naturligvis, som følge av den vanskelige adgang til å søke skole, på en temmelig måtelig fot. Lese kunne de jo alle, men med mange er det smått nok, og deres skrivekunst innskrenker seg gjerne til å klore et vane- eller bumerke.

Huldra, nisser og bergkaller eksisterer ikke her oppe (heri tar dog forfatteren feil), men hos enkelte erstattes de med draugen, havmannen og sjøormen. Mange tror å ha sett sjøormen, men draugen har ferre sett, hvorimot flere forteller å ha hørt den, og da lyder det som et redselsfullt skrik om hjelp, som varsler uvær.

Om posten forteller Schulze fra sitt besøk på en nordlandsk prestegård, i det øyeblikk da posten er ventendes. (Kan det være Buksnes prestegård? Vi hørte jo foran Colban fortelle at sognepresten til Buksnes tillike var poståpner for hele Vestlofoten):

«Det er Postnils!» blir det plutselig ropt, og med bankende hjerte følges postbåtens bevegelser gjennom kuling over bølger. Nils har i alle dager vært en av de hardeste seilere i Lofoten, og det gis ikke det vær til som han ikke ville legge ut i — om det knep. I sin ungdom var han en lang tid ansatt som postfører, og derfra hadde han sitt navn. I denne stilling hadde han mang en hard tur over Vestfjorden, men det brød han seg aldri det «bitterste» om. Var det uvær, og han traff på en jekt, var det hans største fornøyelse å kappseile med den, og da han aldri satte en klo på sin båt før jekta tok unna et bonnet, holdt Nils seg stadig på siden av den.

Som rimelig var hadde han opplevd adskillige «fataliteter». Således reiste han en vinter over Vestfjorden, og hadde med seg som passasjer en mann, som blant sitt pargasi også hadde en — kariol. Hjulene ble tatt av den og fadningen ble Satt i akterskotten, og passasjeren satte seg nokså bekvemt opp i den. Som de no seilte avsted i et riktig vintervær, kom en bølge, som Postnils lenge hadde observert, men som det var umulig å unngå, den slår over båten og skyller kariolen og passasjeren til havs. Nils fant det overflødig å dreie hodet for å se etter kjøredoningen og dens eier, noen redning kunne det så ikke være tale om i det overhendige vær. Ved den samme voldsomme brekningen fyltes hele båten med sjø, og var på veg til å synke. Men resolutt grep Nils draget, og med en åndsnærværelse og koldblodighet, som nesten kan kalles overmenneskelig, neiste han seilet i topp i den rasende storm, båten skjøt avsted som en pil, og vannet skyllet ut akter. Nils og de folkene han hadde med seg — bortsett fra den med kariolen forsvundne — var reddet.

Og nå kom han Postnils med posten. Seilte som en kar, farlig, men posten skulle vel, den gang som nå, fram, og folkene i prestegården ventet i den største spenning — både på grunn av Nils' vågsomme seilas, som hva posten ville bringe dem denne gang — Og der haler Nils inn på skjøtet, dreier til og lander i prestegårds-støa. Posten er fremme. —

Byfogd i Drammen og hovedmatriculeringscommissair, Gustav Peter Blom, skriver i sine «Bemærkninger paa en reise i Nordlandene og gjennom Lapland til Stockholm» i året 1827:

Lofoten er så blottet for naturskjønnhet som vel mulig. De steile, høye klipper «gaae lige ned i havet» og lade kun sjelden plads for et eenligt hus». Liene er bratte, uten skog, men derimot som oftest bevokset med frodig gras, hvilket, hvor de er tilkjengelige, for kveget, gir en god havnegang. Egentlige fjorde gis der ikke i Lofoten, når unntas Buksnesfjorden, hvis bredder også gjør en unntakelse fra det øvrige Lofoten, da de er flate og skikkede til åkerdyrkning, ja endog har litt skog. Langs kysten og på de små øyer og holmer ligger handelssteder, eller som de her kalles gjestgiverier, og handels- og borgerleier, for det meste velbebygde steder, men hvis hele yndet for øvrig består i fjell, sjø og fisk. Hvilket av disse steder der er det smukkeste, kan ikke bli spørsmål om, men det styggeste er unektelig Sund i Flakstad sogn. Det ligger på en nøken klippe ved en snever men av skjær og øyer innelukket havn, der neppe levner tomt til husene, og over disse henger en bratt fjellvegg, der truer med å styrte inn på og bedekke både dem og havnen. — I hvor stygg Lofotens østre kyst er, så overtreffes den dog i råhet av den vester, (yttersiden), hvor dessuten de harde vest- og nordveststormer raser med større heftighet enn på østkysten.

I Lofoten og Torsken drives der lite åkerbruk og der er stor likegyldighet herfor. «Engen er agerens moder». Den vesentlige oppdyrning og gjødsling foregår ved grinner og grinngåing, både med kuer, sauer og geiter. Jordsmonet er «småligen» tildelt, da, med unntagelse av Buksnesfjorden og endel av Borge sogn, jorden her er såre knapt tilmålt mellom klippene og langs stranden. Her drives derfor — og på grunn av klimaet — også såre lite åkerbruk, som kan sees derav, at i hele det store Vågan prestegjeld ikke utsåes mer enn 10-11 tønner korn, og det for største delen av folk utenfor bondestanden. I Buksnesfjorden drives mere åkerbruk, og der er også rik anledning til oppdyrkning. Men til fedrift er det rikt anledning.

Imidlertid legger lofotingen like så litt ann på det ene som på det annet. At gjøde sin jord eller å grøfte den ut, er en tanke som ikke oppstår hos ham, skjønt han ikke mangler gjødning. Gjødslen av sine kreaturer lar han ligge ubenyttet, og når dyngen vokser ham over hodet, nødes han til å skille seg av med den, men kjører den — i sjøen. Jeg søkte en gang å overbevise en bonde om at han hadde gjort bedre i å nytte sin gjødsel for engen, men det ville han ikke erkjenne og anførte, foruten den lengre og besverligere sjøveg han derved fikk, tillike den grunn, at han ville få så meget lengre veg å kjøre sin gjødsel til stranden. — Man anførte som et faktum, at det hadde hendt at bønder hadde sett seg nødt til å flytte sitt uthus (fjøs), fordi gjødslen ikke lenger kunne få plass, og jeg har årsak til å tro det, ti jeg har selv sett fehus bokstavelig nedgravd i gjødsel, som gjennom flere år hadde ligget der urørt. — Og det var nok ikke hver dag man umaket seg med å flytte grinnene. Blom forteller nemlig, at i grinner kan kuene stå til knes i væte.

Borge sogns bønder utmerker seg, forteller han videre, ved fedrift og høster god fordel av deres smør, ost og slaktekveg, men borgeværingene er også gjenstand for de øvrige lofotingers spott, forde de sparer og ikke, som de (de andre lofotværinger) eter all ting opp.

De brukelige sedarter er havre, blandkorn, bygg og litt poteter. Potetavlen er langt fra så alminnelig som den burde være, men så lenge man ikke tenker på å uttørre sin mark, er det vanskelig å utvide denne avl, og så lenge man ikke begynner å forskaffe seg kjellere til potetens oppbevaring. Tid og tålmodighet til luking og renskning har man heller ikke.

Fellesskapet av jord er hjemme over alt i Nordlandene, og på å utskifte tenkes ei, før man nødes dertil. Her er ingen naturlige hindringer for utskiftningen, men gammel slendrian og bondens totale likegyldighet med jordbruket gjør at man anser det som overflødig, og følgelig som en byrde, fra hvilken han unndrar seg så lenge som mulig. — Man pløyer på en måte, man sår, man slår høyet og høster det korn som monne gro, alt med ulyst. Man ser seden drukne og engen bevokset med mose og myrgras, men man tenker ikke på å kaste opp en grøft. Å kaste opp en grøft på 50 favner er for nordlendingen et herkulesarbeid, men å reise 50 nordlandske mil på et uvist fiskeri, er dem en lek. Den viktigste hindring for jordbrukets forbedring i Nordlandene, er således mangel på arbeidende hender, og denne mangel reiser seg atter fra fiskeriet, som beskjeftiger alle.

I 1827 regnet man hver manns utrustning til Lofotfiske fra Helgeland, til 40 spd. Rorbodene i Lofoten er et tømret hus, 6-8 alen i firkant, med en forsval, 3 alen dyp. I midten eller ved ene veggen er ildstedet, som består av noen steiner, opplagt mellom fire oppstående trestolper, og over dette et hull i taket for røyken. Et lite vindu gir et svakt lys. På begge sider av veggen er oppslått brisker, avdelt i to senglengder, som står halvannen alen fra gulvet, og mellom disse er en gang. Det er hele herligheten. Kister og redskaper står i svalegangen og under briskene. — Et sådant burom beboes av et båtlag, altså 10-12 mann, forklarer Blom. Rorbuer og hjeller (av det gamle Hjall) eies enten av fiskerne selv eller de private grunneiere i og omkring fiskeværet. Eier fiskeren selv sin bu, betaler han kun grunnleie, som er 1 til 2 ort for hver bu, og 2 til 3 ort for hver hjell, samt en spesidaler i oppsetterpenge eller innfestning, den første gang bua og hjellen blir satt opp. Hans rett til å oppsette bu og hjell grunner seg — hva statens grunn angår — på tillatelse av fogden, og i henseende til privatmanns, mest på hevd, ti private grunneiere lar ei gjerne noen sette opp egen bu og hjell, da den største inntekten ved et fiskevær er utleie derav til fiskerne. Eier fiskeren selv ikke bu og hjell, leies sådanne, og betales da i leie av bua 1 ort for hver mann, og av hjellen 12 merker tørret fisk av hvert hundre fisk, som tørkes derpå. — Rognen benyttes som handelsvare, men denne benyttelse av den er ikke eldre enn fra midten av det 17. århundre.

«Disse rorboder», skriver en forfatter, «ligner ingen ting i verden så meget som et sørlandsk svinehus». Det er ikke, bemerker Th. S. Hauknæs i sin bok «Midnatsolens Rige», megen overdrivelse i disse. ord. Inne i rorbua, som gjerne har jordgulv, løper der langs veggene to rekker av faste sengesteder, tarveligt forsynt med halm og med en skinnfeld over, hvilken fiskeren selv har ført med seg. Midt på gulvet er gruen, hvorfra røyken trekker ut gjennom en ljure i taket. I den seinere tid begynner gruen å avløses av større malmovner. I en sådan stue (bu) kan der etter omstendighetene innlosjeres fra 6 til 12 mann, ja inntil 16 mann, og hvorledes alle disse mennesker kan få rum i den lille hytte er ufattelig. Og ufattelig er det også, at mennesker overhodet kan leve og beholde helsen under sådanne omstendigheter, skriver haringen Haukenæs.

I 1827 rodde det på Røst 4 båter og utbyttet denne vinteren var 6 tønner lever pr. båt. I Værøy var tallene 20 båter med 8 tønner lever på hver båt, på Å henholdsvis 20 og 16 — altså meget rikt fiske der, hvilket antall tønner lever, viser —, så følger Tind med 6 og 16, Bikselvåg og Sørvågen 16 og 8, Moskenes 20 og 12, Reine 40 og 16, Festhelen, Havnøy og Olenilsøy 40 og 12, (Sund mangler), Nesland og Nufsfjord 38 og 16, Straumøyene 1 og 5, Balstadøya 40 og 6, — der var det, som en ser, dårligere fiske denne vinter, med samme antall tønner lever pr. båt som på Røst, — Sandsund 12 og 8, Brandsholmen 8 og 8, Ure 38 og 8, Skaftnes 6 og 8, Øvre Steine 5 og 8, Nedre Steine 25 og 8, Øsøe (Æsøy) 16 og 8, Stamsund 41 og 8, Helle Svarholt og Mokkelvik (Myklevik) 20 og 6. — Går vi over til Øst-Lofoten møter vi Haimgsvær og Fostvaag (Henningsvær og Festvåg) med 220 og 10, som det største, hva båtantall angår, av samtlige fiskevær i Lofoten.

Av steder som er fiskevær, men som nå ikke lenger er i bruk som sådanne, merker vi oss Bikselvåg, Festhelen (kalt Fostholen), Sandsund, Straumøyene, Skaftnes, Æsøy, Helle, Svarholt og Myklevik.

Beløpet av den fangede fisk denne vinter utgjorde for Balstadøyas vedkommende 96 000, for Sandsund 38 400, for Brandsholm 25 600, for Ure 109 440, for Skaftnes 17 280, for Øvre Steine 16 000, for Nedre Steine 80 000, for Æsøy 46 080, for Stamsund 118 080, for Helle, Svartholt og Myklevik 43 200 spesidaler. — For Henningsvær og Festvåg 792 000 spd. — Fiskeprisen var for Ballstad, Sandsund, Brandsholmen, Ure, Skaftnes, Øvre og Nedre Steine 2 spd. pr. 120 (storhundre) fisk og 1 spd. pr. tønne rogn. For Stamsund var det samme pris for rognen, mens prisen pr. storhundre fisk var 1 ½ spd. Den samme pris var det også i Henningsvær.

På Yttersiden i Borge har vi Steenhard (Steinfjord) med 2 båter og 20 tønner lever pr. båt, et meget rikt fiske altså, Eggum med henholdsvis 6 og 20, Borgevær 4 og 20, Vestresand 6 og 20, Høynes 1 og 20, Qvalnes (Kvalnes) 11 og 20. Som en ser meget jevnt og rikt fiske for hele yttersiden. Beløpet av den fangede fisk utgjorde for disse fiskevær henholdsvis 12 000, 36 000, 24 000, 36 000, 6 000 og 66 000 spd. Kvalnes var den gang det største fiskevær i Borge.

Æsholmene i Buksnes sees ikke nevnt her.

INNHOLD

STARTSIDEN