LOFOTEN
Lofoten i fugleperspektiv,- Pilen viser Vestvågøy
Læg Snæcken fra Landet, snoe Stevnen i Vest,
Sæt beent over Havet, det bliver os best
at seigle, mens Vinden vil føye.
(Petter Dass).
Skal du til Lofoten, må du bruke båt, likegyldig fra hvilken kant du kommer. Det er landet i havet, du her har for deg. Havet skyller inn mot det fra alle sider. Det fanger vind og skodde, men kan også speile sine sund og fjorder av i solblankt hav.
Midt i dette distrikt ligger Buksnes, og midt i en «verden» av mest bare fjell, ble denne bygda særlig forfordelt. Her viker fjellene mere til side og gir et større albuerum, en kan snu seg uten å skurre mot harde bergveggen. Her ble det lagt mere av jord til menneskenes behov, ja om det så er et ganske betraktelig dalføre, så er også det med i bildet av Buksnes.
Lofoten består av følgende herreder: Vågan, Gimsøy, Borge, Valberg, Hol, Buksnes, Flakstad, Moskenes, Værøy og Røst, og hele øygruppen strekker seg sørvestover fra fastlandet i en lengde av omlag et par hundre kilometer, og danner derved Vestfjorden, som ytterst har en bredde av ca. 10 mil. — De største av Lofotøyene er — vi tar dem i geografisk rekkefølge øst—vest: Austvågøy 526,10 km², Gimsøy 46,36 km², Vestvågøy 411,05 km², Flakstadøy 109,76 km², Moskenesøy 185,94 km², Værøy 15,75 km² og Røst 3,60 km², videre Store Molla 35,37 km². Til sammen blir dette et land på 1333,92 km². — Men Lofoten er betydelig større, idet vi til dette har å legge ca. 75 større og mindre, bebygde øyer, bl.a. Lille Molla og Skrova med flere andre, slik at det endelige tall km² blir adskillig høyere enn 1333,92 km².
Kjært barn har mange navn, og navnet Lofoten har frem gjennom tidene hatt mange former, Lofotr, Lofotrinn, Loffenn, Loffotten, Lofothen, Lofogden og kanskje flere. Den eldste formen er sannsynligvis den førstnevnte. Lofoten betyr, ifølge Rygh, gaupefoten, sammensatt av fotr, fot, og lo, som ennå i Sverige benyttes som navn på gaupa, og som meget vel kan være brukt i Norge i samme betydning, langt tilbake i tiden. — Vargfotr, ulvefoten, kaltes den nåværende Flakstadøy.
Lofoten bruktes i gammel tid kun som navn på den øy som nå bærer navnet Vestvågøy. Aslak Bolt bruker i sin jordebok fra begynnelsen av det 15. århundre titelen «I Lofot», når han regner opp gårdene på Vestvågøy, og etter reformatsen var Boknes (Buksnes) kirke hovedkirken i Lofoten prestegjeld og prebendekall under kapellanen ved Domkirken i Trondheim. Det er således Vestvågøy som har gitt hele det nåværende Lofoten dets navn, og dette viser igjen at denne øya har hatt stor betydning for distriktet, hvis sentrale del den utgjør.
Vi har, som en ser, regnet Værøy og Røst med til Lofotøygruppen, selv om dette ikke har vært alminnelig; men disse øyene ligger nå på samme linjen, er en alen av samme stykket og hører naturlig med til distriktet.
En stor del av Norge, fra kysten omtrent ved Bergen og nordover til grensen mot Finnmark, består av restene av den kaledoniske fjellkjeden fra ordovicum-, silus- og devontiden, tidsalderen fra 410 til 325 millioner år siden. Gammelt er det landet her, det lå her fast og trykt og sikkert uhyre lenge før «Adam var smågutt», og en kan vel gå ut fra at det vil bestå inntil «verdens ende».
Årsaken til den, skal vi si nokså eiendommelige form og beliggenhet Lofoten har, kan neppe angis, men landets store motstandskraft har sikkert spillet en vesentlig rolle. Det er selve grunnfjellet en har å gjøre med her, og meget motstandsdyktige bergarter, som granitt, syenitt og gabbro. Granitt forekommer på mange steder, men den største utbredelse har dog gabbro og syenitt og andre nærstående bergarter. Det er fortrinnsvis gabbroen som har den store motstandsevnen og som ikke lar seg slå eller slite ned. Den finner vi i de mange bratte fjellstyrninger, som på flere steder styrter seg nesten loddrett i havet og som i topper og tinder viser så mange dristige, ja helt barokke former. — Vi har slike pigger og forvredne sagtinder i sine mest utpregede former i Skottindfjellrekken i søndre del av Buksnes. Bergartene i Lofoten er også meget blandet med gneis, men det er som nevnt gabbroen som utgjør hovedtyngden av bergartene, og alle fiskeværene fra og med Stamsund, til og med Reine ligger således på det store gabbrofeltet langs Lofotveggens indre side. På Vestvågøya består hele den sydlige del og store strekninger langs Nappstrømmens vestside, på Flakstadøy, av gabbro, og det er da også lett å se forskjellen på fjellene, og naturen som helhet, på vestre og østre side av strømmen. Langs Nappstrømmen er det også mange skuringsmerker fra istiden, men hvilken istid? Vi har tidligere nevnt at det er meget som taler for at Lofoten, såvelsom kyststrøkene på Møre og i Finnmark, lå utenfor rekkevidden av den siste istids område. Et kart som viser isforholdene den gang, har iallfall lagt Lofoten utenfor ismuren; men som kjent har det vært istidsperioder tidligere i tiden, med varmere mellomperioder, såkalte interglasialtider. En regner med tre slike istider i løpet av flere eller færre millioner år, og skuringsmerkene langs Nappstrømmen må formentlig skrive seg fra en av de tidligere store nedisninger. De mange rullesteiner og morener — vi har jo ikke så få av dem også her i Buksnes — viser tydelig at en gang har isen skjult landet og hatt sin makt over det, slipt og skurt, dratt og flyttet, og skjøvet sammen (morenene), og formet det hele omtrent slik vi ser det i dag. Men det må ha vært dengang - for lenge, lenge siden, for millioner av år tilbake, før menneskene hadde sett landet her ute i havet, i kvartærtiden, langt, langt bakenfor den litt mere sikre historiske synsrand. —
Også labradorstein har stor utbredelse i Lofoten. Professor J. Vogt omtaler et meget stort felt av labradorstein på Flakstadøya og i den sørlige del av Vestvågøya. Alle fiskeværene, Stamsund, Steine, Ure, Mortsund, Ballstad, Nusfjord og Nesland ligger på det store labradorsteinfelt, som bygger den ville Lofotvegg i 30 kilometers lengde, skriver han. Det er ellers flere andre bergarter i dette distrikt, men vi har her omtalt de viktigste.
Av nyttige mineraler er det meget lite. I Klokkeruran i Sørdalen ved Andopen i Flakstad forekommer en tålelig ren jernmalm, med en gjennomsnittsgehalt av 58 % jern. Kobbermalm finnes ved Vatnfjorden på Austvågøy i Gimsøy herred, likeså ved Smorten, hvor det begge steder har vært drift i gang. å Lille Molla er det grafitt.
Den mest iøynefallende morene i Buksnes finner vi ved gården Reine. Den ligger 48 meter over havet. Denne gården ligger ved et såkalt jøkelgjerde, og rein, reina (Reine) betyr på oldnorsk en jordstrimmel.
Merker etter en høyere vannstand har man på mange steder i Lofoten, dels i form av strandlinjer, dels i form av oppkastede fjæresteiner. Videre forekommer skjellsand over havets nivå, og endelig er det hist og her opptredende huler og merker etter en høyere vannstand, skriver Amund Helland i sin beskrivelse av Lofoten og Vesterålen.
Jordskjelv har Lofoten vært utsatt for rett hyppig i senere tid, forteller Helland videre. Sådanne inntraff 23. juli og 30. oktober 1894, og 28. mai 1895. Av disse var det første så sterkt, at husene skakedes i atskillige sekunder, og steiner styrte mange steder ned fra fjellene. De sistnevnte var ikke av så stor voldsomhet.
Det er i første rekke de store fiskerier ved Lofoten, som har gitt distriktet dets ry .— langt utenfor landets grenser. Lofotfisket hører til de største fiskerier i verden. Fra uminnelige tider har dette skreifisket i månedene januar - april pågått, sannsynligvis allerede i tiden før vår tidsregning, i stein- og bronsealderen. Men en har ikke noen sikre holdepunkter for dette. Med temmelig stor sikkerhet kan en imidlertid gå ut fra, at helt fra begynnelsen av historisk tid, fra 800-årene, har det vært drevet årvist skreifiske ved Lofoten, kanskje i større målestokk. I Olav den helliges saga, like etter år 1000, hører vi om Asbjørn Selsbane at han hadde faret sør i Vågastevne, fiskestevne i Vågan. I Magnussønnenes saga, et hundre år senere, fortelles det at kong Øystein hadde bygget rorbuer i Vågar (Vågan), og likeså en kirke samme steds, og lagt en prebende (gods) dertil. Det kan ikke ha vært annet enn de rike fiskerier som i første rekke hadde skapt handelssentret Vågan og som førte til at kongen fant det påkrevet å la en kirke oppføre der, sannsynligvis den første i Lofoten.
Allerede i det 14. århundre hører vi om tørrfisken som vår viktigste utførselsvare, men den hadde sikkert vært det lange tider før, og etter 1350 ble fiskevågen mer og mer den alminnelige landskyllenhet i Nord-Norge og i Trøndelag. — Italieneren Qvirini, som forliste med sitt skip og berget seg inn til Røst i 1431, forteller at folket der ute oppholder livet bare med fisk. .— I det 17. århundre begynte linefiske og havfiske. Inntil da hadde fisket foregått bare med håndsnøre, i de eldste tider med beinkroker som angler, senere med kroker av metall. .— Omtrent samtidig med linen kom også garnet i bruk på fiskeravet. Men allerede i det 16. århundre vet en at det av engelske og hollandske fiskere ble fisket med liner på 3000 til 3500 angler utenfor Norges kyst. Men linen var den gang et redskap som bare de mere velstående kunne skaffe seg og bruke. Fra Sunnmøre kom det i 1625 klage til herredagen i Trondheim over bruken av liner. Det heter i denne klagen, at bruken av liner hadde tatt overhånd, og det sies at dette redskap skremmer fisken slik at den «bortjages fra landet», og hvis ikke linefisket blir avskaffet, vil bøndene sige ned i armod og elendighet. — Derfor ble det krevet, at denne måte å fiske på måtte bli dømt som ulovlig. — En kjenner seg bra igjen i liknende klagemål i vår tid, motstanden mot det nye på fiskeriets område.
Og det kom da også forbud nok, både mot liner som mot garn, — I 1740-årene og særlig i 1750-årene slo fisket glimrende til, men i 1760-årene gikk det dårligere, og enkelte år var rene svartår på sjøen, både i Lofoten som på Møre. Silden ble også borte. Og de nye fiskeredskapene måtte ta skylden for dette. I Lofotværene var garnbruket enda ikke kommet alminnelig i bruk, mange holdt seg fremdeles til håndsnøret, det kostet 1 riksdaler, med fullt utstyr, mens et garnbruk kostet 100 riksdaler.
Gjennom lang tid pågikk striden, tildels meget bitter, mellom gammelt og nytt i bruksmåten ved fiskeriene; men det nye vant stadig terreng og fikk mer og mer utbredelse. De gamle redskapene holdt seg likevel lenge — ja håndsnøret til det aller siste. — En kan stagnere utviklingen, hefte den, men den lar seg aldri helt stanse, og gjennom vekslende tider, med rike og dårlige år, med opp- og nedgang i prisene, er Lofotfisket, i dag som i sagatiden, den store begivenheten her nord. Her har de rodd og slitt med årene, padlet og seilt, de titusener av Nordlandsfiskere, fra de første i båter av skinn eller en uthult trestamme, fram til våre dagers motorfarkoster. Vi kan se dem i sine seksringer og fembøringer, åttringer og fireroringer og andre, mindre roringer, i listerbåter — frem til våre dagers skøyter, sjarker og sjøldragere, — dampskipene var jo en tid også meget i bruk på Lofothavet. Men nesten ikke en åre og ikke fliken av et seil er nå lenger å se derute på fiskefeltet. Musklene og vinden er blitt erstattet med motorkraft. — Fiskeredskapenes utvikling kan en følge fra steinalderfolkets primitive beinkroker på en håndtaum, eller en stakk fisken med et spyd, forsynt med spiss av bein eller hardt tre — til lystre, jukse, pilk, dorg, snik, liner, garn av mange slags, landnot, snurpenot, snurrevad, kilenot, synkenot, ruse, teine— fram til trålen, som i dag er den som står i stridens tegn, men som kanskje mer enn noe annet redskap hører fremtiden til.
Det er svære bruksmasser som hver dag senkes i sjøen under de store skreifiskerier ved Lofoten, da opptil 25—28 000 fiskere kan være samlet her. Man har regnet ut at de redskaper som da er i bruk, ville rekke et par ganger rundt jorden, og de fiskemengder som år om annet føres i land, står da også i forhold hertil. Likevel holder fiskebestanden seg. En får et begrep om hvor mange torskeegg som gytes i Vestfjorden hver sesong, når antallet av hunfisk som får anledning til å gyte anslåes til 20 millioner stykker, og når en vet at hver hunfisk gyter ca. 3 millioner egg. Det blir i alt 60 000 000 000 000 egg og således nok til noen «kokninger» fisk. En stor prosent av denne mengde egg går selvsagt til spille, og naturen har nok i sin ødselhet regnet med det, men det blir likevel tilstrekkelig tilbake av befruktede, levedyktige egg til å holde fiskebestanden ved like. Det er således ingen overhengende fare for at skreifisket ved Lofoten ikke skal kunne fortsette i samme store målestokk i hundrer og tusener av år fremover, og holde Norge i teten blant de fiskeproduserende land.
Hva fiskeriene betyr for Norge, vil nedenstående oversikt gi et fingerpek om. Den viser det totale mengdeutbytte av saltvannsfiskeriene i 1935 for de større fiskerinasjoner i Europa:
Norge 1 036,6 tonn. England 729,9 tonn. Skotland 279,7 tonn. Irland 11,4 tonn. Frankrike 264,0 tonn. Tyskland 468,0 tonn. Nederland 119,0 tonn. Sverige 104,8 tonn. Danmark 83,5 tonn. Island 266,1 tonn. Færøyane 49,5 tonn. Finnland 23,5 tonn. Belgia 36,3 tonn.
Tross Norge har det største mengdeutbytte blant disse land og bringer på land 30 pst. av det totale fangstkvantum, er verdien av Norges andel liten, nemlig bare 9 pst. av den totale verdi. Dette har flere årsaker, men skyldes vesentlig at Norge fisker forholdsvis meget sild, som er en billig fisk, og at en vesentlig del av våre fiskeprodukter selges i saltet og tørket tilstand. Ferskfisken betales meget bedre, og man gjør derfor nå meget for å øke den del av fangsten som kan selges fersk ved å bygge kjølelagre, sørge for kjølerom under transport m. v.
Men lofotværingene levde og livnærte seg ikke bare med fisk, her ble også drevet jakt og fangst, og vi har hørt at det meget langt tilbake i tiden også ble syslet med litt jordbruk herute på øyene i det høye nord. Men dette jordbruk var av meget underordnet betydning, og stellet ble da også deretter, som det fortelles mere utførlig om i avsnittet for jordbruk.
Eggsanking i rugetiden var nok også et innbringende yrke. Alle slags sjøfugl yrte det av og eggværene lå i eldre tid meget tettere enn nå, da en flerhet av dem er en saga blott.
Det er storslått natur her i Lofoten, vill og veldig, tildels overveldende. Bjørnson har kalt det hele et drama i havet. Fjellene står og trykker seg inn på hverandre; som soldater på geled, synes de å være på marsj et eller annet sted hen — innover fra havet, eller ut mot det. Mange sier det er stygt dette landskapet vårt, som i amtmann G. P. Bloms beretning fra en reise i 1827, der det heter, at Lofoten er så blottet for naturskjønnhet som vel mulig; men en trøst for oss får det være at den samme hr. Blom gjør Helgeland til det mest blottede distrikt i Nordlandene hva angår naturskjønnhet, idet den (naturskjønnheten) her «ikke kan oppstå uten som savn», sier han. For Flakstads vedkommende heter det i hr. Bloms beretning bl.a.: «Hvilke av disse steder der er de smukkeste, kan ikke bli spørsmål om, men det styggeste er unektelig Sund i Flakstad sogn». Og det heter videre i denne samme amtmanns beskrivelse: «I hvor stygg Lofotens østre kyst er (indre side), så manns beskrivelse: «I hvor stygg Lofotens østre kyst er (indre side), så overtreffes den dog i råhet av den vestre (ytre side), hvor dessuten de hårde vesten- og nordveststormer raser med større heftighet enn på østkysten, som beskyttes av de høye fjelle.»
Dette er jo en ganske stygg «skyllebøtte» for oss lofotinger, selv om det i karakteristikken av Helgeland gis oss en liten trøst. — Men ikke alle ser med de samme øyne som hr. Blom. Vi har mange begeistrede uttalelser om vår landsdel å støtte oss til. Skal en maler f.eks. ha et frapperende motiv, noe riktig sterkt og himmelstormende å bruke sin pensel på, søker han gjerne til Lofoten. Her finner han det han søker, her er idyllen og den majestetiske villhet plasert side om side i en snes mils lengde. En svensk prest, som nå nylig for første gang besøkte Lofoten, sa at naturen her, til å begynne med, virker rent forskrekkende, og en føler seg nesten som trolltatt. .— Men vi lofotværinger, som fra barn av har levet i fortrolighet med denne natur, vi elsker den, vi vil ikke ha den anderledes. Hard er den nok, og hverdagslig . grå mangen gang, men som den også kan stråle og holde oss trollbunnet fast, ja formelig klemme oss inn til seg med sterke, kjærlige armer, når hav og fjord glatter seg ut til et speil, der fjellenes grønne lier speilet seg av, og nattsolen flommer over det hele — — — Da sier vi, og mange, ja mon ikke alle med oss: Å for et vakkert land!
Og dette Lofotlandet det er vårt. La så kritikkens svøpe bare smelle, vi vet best selv hva vi har.
Vestvågøy — navnet har formentlig sin grunn i våg, våger (Vågar, Vågan på Austvågøy), og våger er det nok av her på Vestvågøy — er øya som gir plass til vår bygd. Den er den neststørste av Lofotøyene, og den folkerikeste, med en folkemengde i dag på omlag 12000 innbyggere.
Tar vi for oss et kart over denne øya, eller enda bedre, bestiger vi dens høyeste fjell, Himmeltindene, får vi bildet av noe meget forrevet og istykkeslitt. Til alle sider stikker der seg odder og nes ut, og inn trenger det seg fjorder, poller og viker, med myriader av holmer og skjær, av båer og grunner drysset utover til alle kanter, der sjøen bryter og strømmen går.
Buksnesfjorden og Steinfjorden, men også Finstadpollen, Skifjordpollen, Offersøy-pollen og Limstrandpollen trenger seg ganske dypt inn i landskapet og gjør, sammen med en rekke andre mindre poller, viker og bukter, landet meget oppspaltet og frynset i kantene. De mange større og mindre vatn, tildels så lavtliggende at havsjøen løper inn i dem ved flo, bidrar til å gi helhetsbildet karakteren av noe der tilsynelatende henger nokså løst sammen, — og innledningsvis har vi jo hørt at engang var øya delt opp i flere partier.
Vestvågøya er en typisk Lofotøy, og er dog noe for seg selv, midt i «dramaet». Til begge sider, den indre som den ytre, reiser seg riktig nok snaufjell i granitt og gabbro, av den vanlige lofotarten, og skyver sine mer eller mindre bratte vegger av golde gråberg fram mot oss; — men kommer du innenfor murene, inn i øyas bygder og boligkvarterer, møter du noe, for Lofoten å være, ganske uventet og egenartet. Mellom indre og ytre fjellvegg er det her gjort rummelig plass til. brede bygder, med et forholdsvis godt utviklet jordbruk. Gårdene ligger i en sammenhengende rekke gjennom hele denne, flere mil lange vestvågøydalen, fra Ballstad i Buksnes sørende, til Lifjellet langt nord i Borge, fjellet som setter grenseskjell for dalen, men ikke verre enn at du over Torvdalshalsen lettvint kan fortsette ferden videre til Nord-Borges bygd og grender. Gode veier slynger seg til alle sider, ja praktisk talt til hver eneste gård på øya, det ramler av vogner og surrer fra bilmotorer, større og mindre partier av bjørkeskog pynter opp i liene, vatn følger etter vatn som perler på en snor, og elvene strømmer fra fjell og gjennom dal, — alt in miniatyr, i sammenlikning med de større forhold, men det er her dog, og danner kontrasten til det øvrige Lofoten, det som er nesten bare fjell i nakenkultur, fjell i flokk og følge, og så nær innpå hverandre, at det mange steder såvidt blir plass for et skikkelig ekko.
Det er derfor rimelig å tro at det er her på Vestvågøya bondekulturen har sin Opprinnelse i Lofoten. Her var det rum for jordbruk, her var det vidde, en kom seg lettvint frem, selv om det mange steder var meget myret lende, og jorden var for det meste av bra kvalitet. De mange pollene som skjærer seg dypt inn fra alle sider, var også til stor hjelp, når en ville ta seg frem til det indre av øya for å veide, jakte og — senere — for å gjøre landnåm ved åkerbruk og fedrift. Den første kua, de første sauene og geitene, og den første hesten — var det mon ikke her på Vestvågøya de gikk og beitet? Det er ingen gitt å kunne svare på dette spørsmål, men det ligger snublende nær å tro at det var her, og ingen andre steder bondekulturen tok til og fikk festet sine første spede røtter i Lofotlandets jord.
I sin beskrivelse av Lofoten fra år 1591 forteller, som en vil se annet steds, fogden Schønnebøl, at Vågan — som en gang var det store stedet, ja som en kjøpstad å regne — ved den tid (1591) var gått tilbake til å være et armt fiskevær, hvor det bare bor 10-12 arme elendige stavkarle. Først når han i sin beskrivelse når så langt vestpå som til Buksnes, beretter han om mange gårder som ligger der omkring kirkestedet, det samme som i dag. .— Dette viser at det var her på Vestvågøya folk hadde funnet seg best til rette med jorden, som også rimelig var, og Buksnes hovedkirke, med tilliggende kirker og kapeller, fra Borge til Moskenes, det var hine tiders Lofotens prestegjeld. Vestvågøy er ikke bare rent geografisk midtpunktet i Lofoten, den synes i senmiddelalderen og i den nærmeste tiden deretter også kulturelt og befolkningsmessig å ha vært anførende, og den var stedet hvor den kirkelige som den verdslige administrasjon var samlet — ganske sikkert i Buksnes. Her lå hovedkirken, her bodde de, fogder og sorenskrivere. Alt dette viser at Vestvågøya, som en gang Lofotens navn var knyttet til, var den store tumleplassen for menneskers liv og virke i distriktet. Og rimelig nok, det var jo her fjellene vikte til side og gav mere frihet og et videre albuerum for mer enn snaut det å ligge i fiskebåten på havet, eller å skrape sammen i ulende fôr til en liten nødtørftig buskap.
Bak den kneisende bratte og taggete, gråbrune eller gråsvarte fjellmuren, slik en kan følge den fra Digermulen til Lofotodden, gjemmer Vestvågøya det som ingen andre av øyene her kan vise maken til: et større tettbefolket dalføre og et flatlandskap med gård ved gård, og med et jordbruk og et husdyrhold, som en i dag ikke behøver å skamme seg over, tvertimot. Den fremmede som gjennom fjellporten — i nord, sør, øst eller vest — kommer plutselig dumpende opp i disse brede og velstelte bygdelag, får seg en bra overraskelse. Noe slikt kunne han aldri drømt om — — her hvor fjell og atter fjell synes å rå grunnen alene, som en nesten kompakt masse.
Men Lofoten er nå en gang overraskelsenes land. Det er så mange og høyst forskjelligartede akter i dette «drama». Tragedien avløser farsen, idyllen de veldige urer av knust stein, brølet de nynnende milde toner. Linder svarte hengeflåg og svaberg ligger de slette sommergrønne grasliene. Skjult av skoddehang under gråværshimmel ligger blomstrende enger. Storm hiver gjennom skar og flenger i folks boliger — men se, der ligger hav og fjord og sund og speiler himmel og fjell av, og det er liv og låt av fugl til alle kanter, på hav som på land. Mørketid veksler med sol i kaskader døgnet rundt, og havet synger evig sine sanger til folket, bass og tenor, eller i kjelne, sordinerte melodier, når bølgene legger seg så lindt og så nesten vemodig stille inn til fjellfot og strand, mens skarv tørker vinger på skjærene og måsen seiler med dovne vingeslag og lar det blinke av sol mot sitt snehvite bryst. Teist og alke, lund og lomvie dykker lydløst og passer sitt matbergningsarbeid med utrettelig flid — og høyt oppe svever ørner på brede, stillestående vinger, og holder øye med tingene her nede.
Men som skjermende vakt rundt det hele står fjellene, gabbrotunge og granitsterke. De høyeste strekker hals for å nå opp til ørnene, andre er mere lutt og beskjedne, men alle er de med til å skape den sterke Lofotfestningen. De ble skapt helt akter i «Arilds tid», kanskje lenge før de første store fabeldyrene og øglene trådte i mudderet på en mennesketom jord, og de vil sikkert holde stand til det store Ragnarok.
Slik kan en i et glimt se Lofoten. Vi kan her fra Himmeltindenes topp se langt både østover og vestover i dette merkelige og egenartede øylandet. Men her like under oss ligger den brede dal med sine smilende bygder, en Tornerose midt i trollenes flokk, Vestvågøy — det gamle Lofot, øya som er noe for seg selv, og dog et naturlig ledd i den store, bergsterke kjeden, som synker i havet der langt ute ved Skomvær.........
Hjemme hos oss selv.
Vi har nå andøvet oss frem over historiens store hav, fra istidens golde, brebratte kyster, gjennom sterkt vekslende tidsperioder, over mange alderstrinn, fra bein- og steinkukur, over bronse- og jernalder, noen åretak til, og vi løper inn til havn ved kjent land. Vi er der hvor det er hensikten å legge tyngden i dette vårt arbeide.
Mange vil kanskje synes vi har gitt oss for god tid på veien, men det har vært megen motstraum å ro i, mye bakket land å ta seg frem over og mange hindringer å overvinne for en ukyndig penn. Det har ikke alltid vært å sette seg inn i bilen, smekke døra igjen og trå, klampen i bunn, så det suste avsted, fortere enn svartbaken kunne flyge. — Selv om vi har forsøkt ta beneste veien, ble det mange heft og flere kunnskapsreparasjoner å foreta underveis.
Men nå er vi her da omsider. Og her taler alt til oss med kjente, kjærlige stemmer. Her står de og nikker til oss, fjellene, husene, kirken, der vi båres inn til dåp og satt andektig lyttende ved så mange høytider, — og så alle menneskene! De har kanskje stått her og ventet på oss, holdt øye etter oss, som skulle komme der ute fra det fremmede med tung føring av historie. Å, men båten er så liten, og det er så meget den skal frakte med seg av føring, før vi endelig kan legge inn til støa, hilse og si at nå er ferden endt, bygdeboka er ferdig. Vi øyner ikke, her vi nå ligger i de siste åretakene frem til heimbygda vår, slutten på det hele.
Som gjennom et kaleidoskop ser vi, nå som vi runder siste næringen innfor Ballstad, de slekter etter slekter som har ryddet og bygget og bodd her, og som alle har kjent det slik, at her var det godt å være. — Nei, vi har ikke koset feil, vi er på fedres trygge grunn, vi er hjemme i vårt kjære Buksnes.