KIRKE OG SKOLE

INNHOLD

STARTSIDEN

Det er vanskelig å fastsette noe bestemt tidspunkt for de første religiøse ytringer hos vårt folk. I den aller eldste tid var det vel trolig slik, at det ikke fantes noen bevist tro på høyere vesener eller guder, skjønt andre mener at det alltid har vært en slags gudetro til stede blant menneskene; men i bronsealderens helleristninger, altså lenge før vår tidsregnings begynnelse, ligger der beviser for et våknende religiøst liv blant folket også her i Norden. Denne primitive religion kunne være kommet i tidsrummet omkring de første økser — omlag 1700 år f.Kr., den kunne være kommet lenge før, men kanskje også siden. Helleristningenes bilder forklares nå ut fra religiøse forestillinger, som et ledd i bronsealderens gudsdyrkelse eller gudedyrkelse og dødskultus.

I de første hundreårene etter Kristus kan en etter hvert merke at Norge rykkes nærmere den siviliserte verden under nye historiske forhold. Romerne gjorde erobringer nord for Alpene, Frankrike og England ble romerske provinsar, romerske flåter seilte helt inn i Østersjøen, romerske felttog førtes til Germania på fastlandet og romerske handelsmenn drev sin virksomhet blant germanske folk langt utenfor romerrikets grenser. Det nye som fulgte med dette rykket Norden og Norge så nær, at det måtte sette merker etter seg og føre til nye retninger og nye fremskritt i kultur og utvikling. Og med folkevandringstiden i 400-500-årene etter Kristus kom det en ny og enda større fart i utviklingen, som nå gares fram med oket styrke. En var nå kommet inn i runenes, bautasteinenes og de store gravhaugers tid. Meget ble anderledes, men gudsdyrkelsen holde seg noenlunde uforandret, den var det ikke, den gang som til alle tider, før som senere, ikke så lett å få omskapt, og noe forsøk herpå ble vel heller ikke gjort. — Ættegarden var midtpunktet for gudsdyrkelsen, for ting og sammenkomster, hit søkte de yngre ledd av ætten for å feire de store høytider, enten disse nå stod i forbindelse med dyrkelsen av de høyere vesener eller med rent jordiske ting. Ætten var ett, i liv som i lære og tro, og ættegarden var midtpunktet, den som bandt det hele sammen og holdt det fast.

I Snorres fortale fil sine kongesagaer forteller han, at den første alderen ble kalt brennalderen, da var det skikk å brenne alle døde og reise bautasteiner etter dem. Men etter at Frøy, sønn av Njord var blitt hauglagt ved Uppsala, brukte mange høvdinger å gjøre hauger til minne om frendene sine like ofte som bautasteiner. Og etter at Dan den storladne, danekongen som Danmark har navn etter, lot gjøre en haug for seg og bød at de skulle bære ham dit når han var død, i kongeskrud og rustning og med ham hesten hans fullt oppsalt og mye annet gods, så gjorde mange av hans ættemenn også slik siden. Da tok haugalderen til i Danmark, men brennalderen holdt seg lenge etterpå hos svear og nordmenn. Det var ikke svært lenge før denne tiden at Odin og æsene kom inn i gudelæren som de fremste og fornemste, og til slutt erobret hele troslivet hos vårt folk.

Ved vinterdag (14, okt.) skulle der blotes for godt år, midtvinters, ved jul, for god grøde, og det tredje blot ved sommerdag (14. april) skulle være seiersblot. Dette var den offentlige gudstjeneste som var uunnværlig for å sikre lykke i landet, og det var en plikt å møte fram.

Litt sagte men sikkert gikk det framover med å få kristendommen innført i Norge — delvis ved sverdets makt mere enn ad overbevisnitngens vei. Her i Nord-Norge gikk det kanskje tregest. Tore Hjort og Raud den ramme kjempet på hedenskapets side mot Olav Trygvasson, 33 år senere er det Tore Hund nord på Bjarkøy som står i kamp mot Olav den hellige. Men kristendommen hadde styrke i seg til å bære nederlag, den seiret til slutt, og seiret stort. Torshammeren fikk ingen makt lenger der Kristkirken hadde fått grunnfestet seg.

De første biskopene var omreisende. Først henimot år 1100, da byene var blitt til, får vi faste bispeseter, i Trondheim og i Oslo, senere Bergen og Stavanger. Nord-Norge, Nordlandene og Finnmark som det het, fikk sin første egen biskop, Mathias Bonsak Krogh, først så sent som i 1804. — Vi lå alltid langt etter her nord i den tiden.

Ordet sogn (søkn) betyr alle de som søker et bestemt felles midtpunkt, altså kirken, og det er betegnende for hvordan soknene er blitt til, at nesten alle norske kirkesokn har sitt navn etter gården der kirken står.

Men det gikk ikke fort å få bygget alle kirkene som trengtes i vårt vidstrakte land. I begynnelsen av det 14. århundre er der omtrent 1300 kirker i Norge, men de aller fleste var bygget i hundreåret mellom 1150 og 1250, og av kirker eldre enn fra år 1100 kjenner vi få, eldre enn fra år 1050 slett ingen.

Buksnes som kirkesokn nevnes allerede i 1324, altså ved den tid da det i hele landet var omlag 1300 kirker, og det var selvsagt da bygget kirke på Buksnes — hvor lenge før er ikke godt å si.

Da den katolske kirke stod på sitt høydepunkt i Norge i begynnelsen av det 14. århundre, kan en beregne presteskapets kall, klosterfolk innbefattet, til noe over 2000, d.v.s. en prest på hver 150 mennesker, mens det nå kommer omtrent en prest på hver 3000. — Et slikt stort tall prester var en ganske stor økonomisk byrde på folket, som ble avkrevet tiende; denne tiende ble ifølge sagaens beretninger innført av Sigurd Jorsalfar, og stammer således fra tiden før 1130. I den første tiden utredet bøndene tiende bare av det som vokste på åkeren; først utover i det 13. og 14. århundre kjemper kirken seg skritt for skritt, under motstand fra bøndene, fram til også å få tiende av all annen innkomst, av jakt, fiske og fangst, av skinn og jern og hva der ellers avles eller produseres. Tienden ble delt i fire deler, en til biskopen, en til presten, en til kirkebygningen og en til de fattige, den siste delen skulle bøndene selv forvalte.

Den vikske lov, sier om giftermål: I atten uker om året, før påske, jonsok, mikkelsmesse og jul, skal det være forbudt å holde bryllup, og likeså hver torsdags og lørdags kveld og kvelden før andre helligdager. Eller en kunne begynne med å stenge for adgangen til ekteskap mellom frender som var nærmere i slekt en syvende ledd, med enke etter frende nå nær som i femte ledd, med folk en var i åndelig slekt med ved å være sammen om fadderskap eller liknende. — Det var således ikke alltid greit å finne seg en ektemake, slektskapet stod å stengte til alle sider.

Det var strengt med skrifte og bot. Synderen hadde valget mellom å gå til skrifte og bøte for Kristus eller å la seg stevne til tings av biskopen eller hans årmann, ha sitt gods forbrutt og rømme fredløs av landet. — Og det var strengt med overholdelsen av påbudene. Hvis en mann, heter det, er dagvill (og det kunne vel så lett hende, uten almanakk eller kalender) og eter kjøtt på fastedag, og det kommer en mann farende inn til ham og spør: Hvorfor eter du kjøtt, når andre menn faster? Spytter han da ut den beten han har i munnen, skal han gå til skrifte hos presten, men ikke bøte gods for det; men hvis han svelger den (beten) ned og tar en til, da skal han bøte likesom dagens hellighet er til. — Er én mann ute i ensomhet, og blir han da dagvill og eter kjøtt på en fredag, da skal han skrifte, men ikke bøte gods for det. Er de to og blir dagville, skal de gå til skrifte hos presten, men ikke bøte gods for det; men er de tre og eter kjøtt på en fredag, da skal de bøte tre mark hver; for ikke kunne alle være dagville, heter det. —

En finner ingen tydelige spor til at det har vært vanskelig for kirken å få innført helgen og fasten. Bare på et eneste punkt klikket det, nemlig når det gjalt sildefisket. Der har pave Alexander III i 1100-årene en gang måttet gå med på at sild skulle man ha lov til å ta i Norge, når den gikk under land, enten det var søndag eller en annen helligdag, bare de tyve aller største helgedagene i året var unntatt. Og da den pavelige legat, kardinal Viljalm av Sabina var i Norge 70 år senere til Håkon Håkonsønns kroning, tillot han ikke bare sildefiske på helligdager, uten noen som helst unntakelse, men også berging av høy og korn og annen sed, om det var umulig å greie det på virkedagene, og han fikk pavelig bekreftelse på det.

Det var mange helligdager. Søndagshelgen begynte lørdag ettermiddag ved 15-tiden og varte til det ble lyst mandag morgen, og Frostatingsloven regner dessuten med 16 dager til som har like stor helg, og 17 som bare er hellige selve dagen; men i dette har den ikke tatt med hverken julehelgen eller påskehelgen. Alt i alt var det mer enn fjerde hver dag i året som var hellig. — Flere av disse gamle helligdager holdt seg til langt fram i tiden, ja ennå utover midten av det 19. århundre og enda lenger var det mange folk, kanskje de fleste, som helligholdt også tredje juledag og tredje påskedag. Helligdage var også helligtrekongersdag (trettendagen), mange helligholdt også kyndelsmessedagen (2. februar) og naturligvis bededagen, likeså sankthansdagen, men derimot ikke olsokdagen, iallfall ikke så sent ut på tiden, og heller ikke mikkelsmessedagen, hvor en forresten da hadde kreaturmarked på Fygle. Også allenhelgensdag ble holdt hellig. — Det var ikke så lett å skille seg av med det gamle, det hang igjen, sammen med skrømt og underjordiske vesener, og det slapp vel egentlig ikke sitt tak før motorenes eksplosjonsslag smalt oss inn i ørene. —

Det gamle norrøna ekteskap ble stiftet ved festemål, mundr (den betalingen som brudgommen utreder for bruden til hennes formynder, og som etter bryllupet ble hennes personlige eiendom), og den som rådet for det på kvinnens vegne var hennes far, mor, bror eller nærmeste frende. — Etter de kirkeligkanoniske rettsforestillinger derimot ble ekteskapet stiftet med partenes samstemmige vilje; derfor kan det få full rettsgyldighet ved et festemål som etterfølges av ekteskapelig samliv mellom to. uten mundr og bryllup. Noe krav på kirkelig vielse som betingelse for ekteskapets gyldighet stillet kirken ikke. Den gjorde krav på det som en fromhetsplikt at paret skulle innfinne seg i kirken, men den forlangte ikke selv å innstifte ekteskapet. — Det var voldsom strid mellom det gamle og det nye syn på ekteskapet, og det varte lenge før de kirkelige tanker seiret; men i Magnus Lagabøters tid tør en nok si at kirkesynet hadde vunnet fram i alt vesentlig.

Norge hadde sin storhetstid under kong Håkon Håkonsøn. Her var hoff, adel og formell fornemhet. Praktgleden gir seg bl.a. utslag i kirkebygg og kirkekunst. Sagaen beretter at kong Håkon la mere hug på å styrke kristendommen i Norge enn noen konge før ham, siden den hellige kong Olav. Han lot gjøre en kirke nord i Troms og kristnet hele det kirkesogn. Han lot også gjøre en kirke i Ofoten, og det fortelles også om mange andre kirker han lot gjøre utover landet. Dette var i siste halvdel av 1200-årene.

Kan det være mulig at han også lot bygge kirke her på Vestvågøy (i Buksnes) som den første her? Det er i så tilfelle ikke nevnt, men kan likevel ha vært tilfelle .— hvis det ikke allerede før den tid var bygget kirke her. 40-50 år senere er iallfall kirken på Buksnes bygget, idet Buksnes kirkesokn nevnes i 1324.

 

Prestedrakt fra 16. århundre.

 

Kirken (biskopene) var om seg etter gods og inntekter. I 1291 klager erkebiskop Jørund over at hr. Bjarne Erlingson har grepet inn og minket de inntekter som kirken i Nidaros bispedømme før hadde hatt på Hålogaland (Lofoten) ved å rent forby nye fiender og slå fast at ingen annen kirkerett skal gjelde enn den som var satt av erkebiskop Sigurd og kong Håkon. Han hadde således lagt ned forbud mot båttiende, kyrleigetiende, ostetiende og seltiende, og lagt mulkt på menn som hadde tatt kirkelige bøter m.v. Han hadde også forbudt bruken av den eldre håløygske lovbok, Vågabok, med de ord at bare én lov skulle gjelde i Norge, — og det var jo rett og rimelig. — De tiender som her er nevnt var altså nye i Hålogaland på den tid, og derfor skulle de forbys, de hadde enda ikke fått noe fast rettshevd. — Der oppstod forresten siden flere ganger alvorlige tvistemål om tienden, og somme av biskopene benyttet seg da også av uklarheten til å innføre tiendeformer som iallfall formynderrådet (Magnus Lagabøter var da dø og hans eldste sønn Eirik enda bare barn) hadde erklært ulovlige.

Kirken og staten kom etter hvert til å eie en stor del av landets gårder. Endel av dette gods var gitt av bøndene selv. Mange gårder og gårdparter ble tatt som bøter eller som pant for resterende tiender, eller for alvorlige forbrytelser. Mange avstod sine gårder til et kloster og tilkjøpte seg derved kost og opphold (provent) i klostret for livstid. Føderåd var ellers kjent i denne tid,

Norge hadde ved denne tid — omkring år 1500 — høyt regnet 250 000 innbyggere, og en mener at folketallet siden den store mannedauen i 1349-50 hadde steget med omlag 100 000, slik at det nå (1500) var omtrent det samme som like før mannedauen.

Etter 1526 skyller den første bølge av luthersk agitasjon over landet, som en svak dønning fra en fjern storm, skriver professor Sverre Steen. Den merkes først i Bergen, hvor hanseatene på «Bryggen» var ivrige lutheranere, men nådde vel trolig ikke så langt nordpå som til Lofoten. .— Den gamle (katolske) kirkes autoritet var undergravd i visse kretser av folket; men reformasjonen i Norge var i 1536 betraktet som en rent politisk sak, ingen samvittighetssak blant menigmann. Kirken kunne bli lagt under staten og få en ny organisasjon, men dermed fikk ikke folket en ny tro. — Striden mellom stat og kirke ble i Norge ikke ført med noen særlig bitterhet etter reformasjonens innførelse, og den endte altså med at kirken ble oppløst som egen institusjon og at alt kirkens gods og hele det kirkelige apparat ble underordnet i staten. Kongen trådte inn i biskopenes fulle rettigheter, religiøse, kirkelige og økonomiske. Alt bispegods ble lagt direkte under kronen, og alle inntekter det ga skulle tilfalle staten. Klostrene skulle opprettholdes som samlede godskomplekser, men nå under verdslig styre. Prestene skulle beholde sine prestegårder, og kirkene skulle få ha i fred det gods som var henlagt til dem til vedlikehold av kirkehusene. På samme måte gikk det med tienden, den gamle kirkes hovedinntekt ved siden av godsinntektene; kongen tok bispenes del, prestene og kirkene fikk beholde hver sin part, Bispegodset ble etter reformasjonen, på kongens vegne bestyrt av lensmennene akkurat som det gamle krongods. De fleste av bispegårdene ble nedbrutt. Domkapitlene ble opprettholdt ved reformasjonen og skulle få beholde sitt gods, og kannikene skulle beholde sine prebender, — men løftene herom ble ikke helt innfridd.

De øverste tilsynsmenn i kirken nå hete superinterdenter, da bispenavnet var blitt så kompromitert, men det nye tunge og fremmedartede navn vant aldri inn blant folket, og allerede mot slutten av 1500-årene ble bispenavnet igjen innført også i offentlig språkbruk; folket hadde stort sett brukt det hele tiden.

Det første kull av norske biskoper (superinterdenter) etter reformasjonen var alle nordmenn, men alle senere biskoper i det 16. århundre var danske menn. Når kongen i første omgang valgte norske bisper, var grunnen den, at han mente disse bedre kunne komme i kontakt med folket og føre det fram gjennom overgangen og inn i den nye lære.

Bispene søkte å få i stand gode presteskoler, og holdt seg her til domkapitlene, katedralskolene, som også under katolisimen hadde vært presteskoler. — Almueskoler fantes ikke. — Domskolene hadde vært støttet ved tilskudd fra biskop og domkapitel, nå var disse tilskudd fallt bort, og kongen ga ikke de norske presteskoler tilskudd av inndratt kirkegods. I 1547 skrev biskopen i Trondheim — som Nordlandene lå under — til kongen, at hvis skolen ikke ble holdt ved makt, «da er det befryktendes at dette stiftet vil blive slet hedensk inden faa år, hvilket Hans Kongelige Majestæt vil blive svært at forsvare for Gud».

Skolens lærere ble etter hvert hjulpet med prebender som kongen disponerte, eller med kongetiende av bestemte prestegjeld. Elevene ved disse skoler ble også delvis hjulpet, men det meste av hva elevene trengte, måtte de skaffe seg heiv gjennom «sangoppvartning» og «sognegang». Ved brylluper, begravelser og andre familiebegivenheter ble skoledegnene — elevene — leiet ut partivis, «hel skole», «halv skole» eller mindre for å «oppvarte med sin diskant», som det het. Betalingen var avhengig av tid og vei. Når sangen var endt ble sangerne (diskantene) innbudt og rikelig traktert med mat, og særlig drikke. Ved juletider og i hundedagene (sommerferien) ble elevene sendt rundt i stiftet for å tigge klær og penger til sitt underhold, to og to gikk sammen. Guttene — de vordende prester — dro fra prestegård til prestegård og bøndene skaffet dem fri skyss. Så sang de og fjaset og hadde det moro på gårdene, av og til holdt de også preken istedenfor presten, for å øve seg til. Det må ha vært en herlig ferie, sier en historieskriver, og det økonomiske utbytte av reisen var ofte meget godt. «De kunne skrape sammen fisk og korn, somme 20, somme 30 daler av et prestegjeld, fortelles det fra Nordland i 1620. — Altså var disse nymotens «tiggermunker» på gjesting også her nord, og de har, for alt en vet, kanskje også avlagt sine besøk i Buksnes. Her var det jo både fisk og korn, og folk satte stor pris på god sang og en frisk «diskant», og betalte for underholdningen. —

Men landstrykerlivet var ikke heldig for guttenes moral, og nidkjære bisper prøvde gang på gang å få stagget sognegangen, men det lyktes først et godt stykke inn i det 17. århundre, da bøndene måtte betale en liten skatt mot å slippe tiggingen. Dette var dog en forandring bøndene i grunnen ikke ønsket. Det var jo slik moro og lystighet med disse muntre, syngende sommerturister, en frydefull forandring i det daglige grå einerlei.

Det var ikke rart bevent med moralen og opptuktelsen ved disse skoler. Der berettes om megen drikking, som tidens skikk var, og blodige slagsmål mellom lærere og elever og mellom elevene innbyrdes var ingen sjeldenhet. Lærere som elever var flittige krogjester. — Religionsopplæringen bestod vesentlig i katekismuspugg inntil øverste klasse, da en lektor holdt forelesninger i teologi, både for elevene og interesserte borgere. Undervisningen i teologi var nødvendig fordi elevene ble ansatt som prester, uten noe videregående studium. Det normale var at elevene fra en katedralskole ble prester i stiftet, etter at de en tid hadde vært degner eller hjelpere for andre prester; men gjalt det gode kall, krevdes det universitetsutdannelse, og veien gikk da ofte til Kjøbenhavn, Rostock eller det berømte Wittenberg, noen dro også til Skotland. Wittenbergutdannede prester var det i folketradisjonen noe eget ved, de kunne svartebokkunster, og det var deres minste kunst å løse og binde fanden.

Den nye, reformerte gudstjeneste skilte seg på mange måter fra den gamle. Nå var det salmesang og preken; også før hadde det vært salmesang, men bare av prest og kor. Også før hadde prestene preket på morsmålet, men nå skulle forkynnelsen av det rene, sanne bibelord bli det sentrale i gudstjenesten. De prester som ikke evnet å lage sin preken selv, skulle lese opp av en prekensamling, helst en av Luther selv. — De første lutherske prester stod ikke høyt i lære og liv. Mangfoldige er klagene over pliktforsømmelse, uduelighet, drukkenskap, usedelighet og overgrep overfor almuen. Enkelte prester ble refset i stiftssynodene for sitt uskikkelige liv og sin vankundighet. Mange av dem kom i slagsmål — de hadde jo lært det på skolen — med bønder, og enkelte kom endog i skade for å ta nestens liv. Ikke alltid just var det vel prestens skyld at det bar galt avsted. Mange steder var folk stridbare og eglet seg inn på også presten. Prestene deltok stadig i bondebrylluper og andre festligheter, åt og drakk som de beste, ble fulle og «fortalede sig». — Kongen måtte gripe inn overfor dette og 30. juli 1593 utstedte han et åpent brev om prestenes forhold. Han hadde bragt i erfaring, heter det her, at prester og proster på landsbygden og overalt i kjøpstedene i Norge «fører et utilbørlig levned udi idelig drukkenskab, horeri og andre saadanne mangfoldige laster, hvormed de giver andre forargelse». — Selvsagt må ikke alle datidens prester slås for ett. Det fantes sikkert, kanskje et stort flertall av prester som levde et rent og ærbart liv og som tok sin sjelesørgergjerning meget alvorlig. Og prestene hadde også meget vanskelige arbeidsvilkår. Mange av menighetens lemmer var ikke mors beste barn, og prestene hadde ikke store midler til å påvirke med og rettlede. Det stod i kirkeordinansen at hver prest skulle eie 7 bøker, bibelen, Luthers postille, en forklaring til Luthers katekismus, de saksiske visitasjonsartikler, et eksemplar av kirkeordinansen og to bøker av Melanchton, men få prester hadde denne samlingen komplett.

Før reformasjonen fantes ingen oversettelse av bibelen til dansk eller norsk, den bok som skulle være grunnlaget for den nye lære. Den første sending av danske bibler kom til Norge i 1553, altså 17 år etter reformasjonens innførelse, og det var bare 65 eksemplarer. Tre år etter var det kommet bare 96 bibler i alt her til landet, altså på langt nær en til hver kirke. — Den første salmebok som vant innpass i Norge, var Hans Tommissens danske salmebok som utkom i 1569. Men hverken bibel eller salmebok vant nevneverdig utbredelse blant almuen. Dyre var de også, en bibel kostet i 1570 to daler, salmeboken 1 daler, omtrent samme pris som en tønne korn. Og dessuten kunne jo folk ikke lese; men likevel lærte man seg salmene, og de ble snart kjente og kjære for menigheten, og mange var det som sang godt. De lærte salmene, akkurat som katetismen, utenad av presten, degnen eller klokkeren, og salmesangen ble for mange den. verdifulleste del av den nye lære, den var de selv med i.

Det tok tid før selve gudstjenesten kom inn i fastere former, hver prest utførte den på sin vis. Først i 1556 kom den første alterbok som inneholdt fullstendige tekster og oversikt over hele gudstjenestens gang. Men lenge ennå klages det over uensartethet i gudstjenesten, noen forrettet den slik, andre på en annen måte, og det ble en viktig oppgave for bispene å gjennomføre enhet i dette.

Ved siden av presten skulle det i hver menighet være en degn, som i nødsfall kunne preke, og en klokker, som særlig skulle ta seg av barneopplæringen. Men det gikk ikke fort å få ansatt klokkere i Norge, for bøndene var trege til å betale. Søndag etter søndag strevde prest og klokker med å innprente den nye lære i menigheten gjennom salmesangen, lesning av bibelen, hvis en hadde den, ved preken, katetismuslesning og utlegningen av barnelærdommen — kunnskap i den var nødvendig for å slippe fram til nattverdbordet eller bli ekteviet. Folk gikk flittig til kirken og var andektige tilhørere. Ved slutten av 1500-årene var, kan en vel si, reformasjonen gjennomført i det ytre, men den nye ånd stakk ikke dypt, er det sagt. — Det som bøndene først merket av reformasjonen var den økonomiske omlegning den førte med seg. Biskopenes mange leilendinger ble nå kronens, den landsskyld de tidligere hadde betalt biskopens ombudsmann, og den tiende alle bønder og fiskere før hadde betalt til ham eller presten, den skulle nå betales til lensmannen eller til fogden som kongens ombudsmann.

I begynnelsen saboterte bøndene mange steder det nye, nektet å møte til visitas, nektet å la sine barn døpe etter det nye ritual, nektet å la seg vie av presten, nektet å hente prest til døende — kanskje fordi de mente det ingen kraft var i de nye ordene. Og i stor utstrekning ble de avskaffede katolske festdager feiret (de var ofte forresten en fortsettelse av førkristelige høytider). Også de katolske fastedagene fortsatte man med å overholde, og mange steder ble lørdagen helligholdt til ære for jomfru Maria. Man fortsatte å feire kirkehusets årsdag, holde kirkemesser med dans og drikk — det var datidens ungdomsstevner. — Men etter hvert døde dog det gamle mer og mer bort, selv om rester av det kunne ligge gjemt i krokene lenge, lenge, ja nesten helt fram til vår egen tid.

Øvrigheten ville verne om moralen, det manglet ikke på det, og den omgjorde f.eks. ekteskapet med strenge lover ved å forby samliv utenfor ekteskap, noe som ikke var noen sjeldenhet. Alt ble nå samlet i en forordning av 1582. Når to ville inngå ekteskap, skulle de først troloves i nærvær av presten og flere vitner; deretter skulle det lyses for dem tre ganger fra prekestolen, og så skulle presten vie dem foran kirkedøren, — først i 1607 ble vielsen henlagt til alteret. To som var nærmere beslektet enn i fjerde ledd (i katolsk tid 7. ledd) kunne ikke gifte seg sammen. Et ekteskap kunne oppløses, men det var ingen lett sak . All kjønslig omgang utenfor ekteskapet ble stemplet som en forbrytelse, ikke engang trolovede måtte «søge seng med hverandre», og leiermål (samliv utenfor ekteskap med synlige følger, og især med forskjellige kvinner eller menn) ble straffet med bøter, offentlig skrifte, ja i grovere tilfeller med en vanærende død. Helt til 1905 var en slik forgåelse forbunnet med bøter eller fengsel.

Reformasjonen fremkalte ingen vesentlig forandring innen bondestanden i Norge. Bøndene fortsatte å være leilendinger, de hadde bare fått en ny herre, kronen istedenfor kirken. I alt var omkring 70 prosent av jorden leilendingsbruk, mener man, og særlig i Nordland var det få selveiere.

De lutherske prester tjente en stat som stadig utvidet området for sin myndighet; derved fikk de øket selvtillit og sterkere selvkjendsle. På mange måter nøt de også godt av kongens vern. Kongen ga lensmennene befaling om å skaffe prestene «tilbørlig underholdning» og øke deres inntekter, hvis de var for små. Prestene slapp å betale tiende av embetsgarden, de fikk hjelp til oppbygging av hus, og de fikk kongens del av tienden i de saker, der prestegården var meget søkt av reisende. De fikk støtte i sin kamp for tredeling av tienden, løfte om hjelp for hustru og barn etter forsørgerens død. Det var også en stor fordel for geistligheten at tallet på prester gikk så sterkt tilbake ved reformasjonen, skriver professor Sverre Steen i Det norske folks liv og historie. Ja for så ble det ferre å dele på. — Flere av Nordlandsprestene skaffet seg dessuten en inntekt ved sitt jektebruk og sin handel med fisk. Flere av dem rustet også ut fiskerbåter til Lofoten,

De katolske prestene gikk, eller de fortsatte i embetet, om de bare var litt kvikk på det med å skifte tro og lære, og de lutherske prester kom. Det gikk ganske knirkefritt — iallfall på overflaten og synlig for almuesmann. —

Det er vanskelig for ikke å si umulig å finne noe bestemt skille i norsk folketro i tiden mellom 1660 og 1880, mellom ortodoksi og pietisme, mellom pietisme og rasjonalisme. Overgangen mellom en massekristendom og en mere personlig oppfattet kristendom fant sted mellom 1790 og 1850. Folk var overbevist om at en personlig Gud styrte verden og alle verdenshendelser, og på den andre siden en djevel som lokket menneskene til alt det som ondt var. Men verden var full av andre usynlige vesener med en likeså utvilsom eksistens, og disse også måtte man gi akt på og ta hensyn til: tusser og troll i skog og fjell, nisse i stall og fjøs og på låve, haugfolk, huldrer borte i bakker og fjellnakker eller i stein, nøkk i elver og vann. Folk trodde visst og fast på disse mystiske veseners eksistens, og mangfoldige hadde sett dem, ja tilmed snakket med dem. Det var best å holde seg på god fot med alle disse underjordiske; fjøstussene fikk en melkeskvett, låvetussen litt korn og et godt grautfat juleaften, huldrefolk måtte en ikke forstyrre ved f.eks. å bygge på eller grave i deres haug. Var barnet slemt, ble det skremt med de onde makter, og løy barnet kunne moren si: «Veit du kem som står att om deg nå». — Ved såing og høsting, ved brygging og baking, ved slaktning og forskjellige andre gjøremål, var det å ta omsyn, de «andre», de usynlige var med, flo og fjære, veksan eller minkan måne og ymse andre ting måtte tas i betraktning.

I gjestebud drakk bønder mange steder fremdeles helgeners skål, der ble tigget hos presten eller prestekonen om rester av altervin, messevin som de kalte det; den var lægedom for syke øyne. «Gud give», skrev biskop Herslev med et sukk, «at ikke mange (prester) gjorde seg et aksidens (biinntekt) deraf». Dette biskopelige sukk kom i 1730-årene. — Folk ga sine barn hedenske navn som Odin og Tor, eller kalte dem opp etter ville dyr, som Bjørn og Ulv. — Det var dog forgalt. — Prestene slapp mot betaling uverdige til Guds bord, eller nektet dem adgang for å drive betalingen høyere opp. Med skrifte og nattverd gikk det flere steder uordentlig til. I gjestebud gikk det vilt for seg, selv om presten var med, med drikk og slagsmål, med skrik og skrål, med spill og dans til Guds fortørnelse. Inne i kirken gikk brennevinsflasken rundt, selv blant kvinnene. Prekenen skulle etter loven vare en time, men det hendte, om prekenen ble for lang, at en eller annen reiste seg og avbrøt presten. Respekten for kirken og prestens ord var i hele tatt i mange menigheter svært liten, og det ble ofte klaget over prestene, hvis de ikke fallt i folkets smak. — Det var fra gammel tid skikk at folk gikk til alters vår og høst. Da strømmet folk til i store mengder, slik at det kunne bli flere hundre altergjester. Enkelte prester tok det ikke så nøye med skrifte og absolusjon, men andre tok det strengere, eksaminerte altergjestene i barnelærdommen og var nøye med det før de slapp dem fram. Det ble meget ofte klaget over at nidkjære prester viste folk bort fra nattverdbordet. Gifte folk var alltid fri for eksaminasjon. — De som ikke kunne svare for seg, måtte la seg undervise av klokkeren, og så gikk det kanskje bedre neste gang.

Som man ser var det ikke synderlig store framskritt moralen hadde gjort fra det 15. til det 17., ja et stykke også ut i det 18. århundre.

I første halvdel av det 18. århundre stod det jevnt over dårlig til blant presteskapet i Norge; mange var sterkt henfalne til drikk, «10 potter fransk brennevin var hans ukentlige porsjon», heter det om presten Grøgård i Lindås i 1748. Mange var nokså uvidende, var dårlige predikanter og umulige til å katekisere. Etter noen puggeår på latinskole hadde de på kortest mulig tid tatt presteeksamen i Kjøbenhavn. Prestene satt ofte i stor gjeld og var derfor ivrige etter å skaffe seg all slags inntekter. Det var et gammelt munnhell at prestesekken var botnlaus.

Men det må vi være oppmerksom på, det fantes også mange gode prester rundt om i landet, fromme og rettferdige, dyktige og nidkjære, som levde et helt igjennom kristelig liv og foregikk sine menigheter med et levende godt eksempel. — Vi har fra denne tid i Buksnes Erik Gerhard Schytte, en dyktig prest og et utmerket menneske, og Hans Garten, om hvem det heter at han var meget from og gudfryktig og et eksemplarisk menneske. — Og etter hvert som nye generasjoner av prester kom i tjenesten, ble det bedre. Aktelsen for kirken og de kirkelige handlinger steg samtidig med at prestene satte seg mere i respekt, både ved sin dyktighet som ved det renere liv de førte.

Den fremragende biskop i Akershus, Hersleb, utnevnt i 1831, innførte i 1732 konfirmasjonen i sitt stift. Hermed ville han rydde bort alle de misbruk som hadde rådet angående de unges første altergang. Etter hans forslag ble konfirmasjonen i 1736, nøyaktig 200 år etter reformasjonens innførelse, lovfestet over hele Norge og Danmark.

Men hermed var det også blitt nødvendig med mere undervisning, først og fremst i kristendomskunnskap. En slags undervisning hadde man allerede — på papiret. Klokkerne skulle innprente barna kristendommens grunnbud etter Luthers lille katekisme; men det var smått bevendt med klokkernes kunnskaper, så det hele ble ikke til noe større. Det var imidlertid blitt noe, ja meget av en nødvendighet for folk å kunne lese, en og annen religiøs bok var kommet i handelen, og iallfall «trykt stil», som man sa, ble det nødvendig å kunne mestre. Utover landet var det blitt spredt trykte plakater og kongelige forordninger i saker som angikk bøndene, noen andaktsbøker og salmebøker var billige, en almanakk var også bra å ha i huset. Rikere folk kjøpte seg en postille, som var dyrere, kort sagt her var begynt å komme bra med lesestoff, men uten evnen til å lese stod man der. — Det ble derfor alminnelig interesse for lesning.

I årene etter 1720 ble det opprettet endel faste skoler rundt i bygdene, men det var spredte forsøk som liten praktisk betydning fikk. Likevel kan det med temmelig stor sikkerhet sies at i midten av 1730-årene kunne flertallet av selveierbøndenes barn i Norge lese, ja i Nordland finnes det knapt noen som ikke kunne lese i bok, erklærte amtmannen og biskopen i 1741, og her var da hverken skoler eller faste lærere ved den tid.

De private lærere i bygdene underviste bare bondebarna mot betaling, og geistligheten så det derfor som en oppgave å få i stand et skolevesen som også kunne komme fattigfolks barn til nytte. I 1739 kom det en forordning om skolene på landet. Klokkerne i hvert sokn skulle være skolemestre og skolen skulle holdes i hans hus eller i hus som almuen særskilt lot bygge til skolehus på klokkergården; men hvor dette ikke passet, kunne man sløyfe den faste skole og bare holde omgangsskole. Ved siden av klokkeren skulle der være andre faste lærere, i den utstrekning biskop og stiftsamtmann fant det påkrevet. Lærerne skulle kunne lese, regne, skrive, katekisere og skrive dansk ortografi riktig. Presten skulle opplære de dyktigste av skolebarna til skolemestre. I hvert fogderi skulle det være en skoleklasse hvorav utgiftene til skoleholdet ble utredet. Kassens inntekter skulle være kollekt i kirkene to ganger om året, bøter for helligbrøde skulle også gå inn i denne kasse. Bøndene skulle ikke betale skoleskatt, men om de kunne, måtte de betale læreren for hvert barn han underviste 2 skilling uken for bare lesning, 4 skilling for skrivning og regning. Inderster og husmenn, håndverkere og tjenestefolk skulle betale en fast skoleskatt fra 4 til 64 skilling om året, prester og kirkeeiere skulle gi godvillig. Skolene skulle stå under biskoper og amtmenn, prester og fogder, men alle odelsbønder hadde visitasjonsrett.

Slik tok denne første skoleordning seg ut på papiret, og lenger kom den heller ikke, den ble ikke engang prøvd iverksatt. Det hele strandet nemlig på utgiftene. Der trengtes omlag 1000 lærere i landet med en samlet årslønn av 20 000 riksdaler; de faste inntekter loven ga anvisning på ville anslagsvis utgjøre ca. 4000 riksdaler (de uvisse turde man ikke regne med), det udekte beløp ble således 16000 rdlr., og det så man ingen utvei til å klare.

Men to år etter kom det plakat med nærmere anordning om skolene på landet i Norge, og nå skulle hvert prestegjeld ha sitt skolevesen for seg selv og sin egen særskilte skoleklasse; for øvrig bygget den nye lov på det meste av den gamle fra 1739. Kjernepunktet i den nye lov var at staten overlot ordningen av skolevesenet til menighetene selv. — I hvert sokn skulle 4 av de kyndigste menn sammen med presten, bygdelensmannen og fogden gi nærmer regler (fundas) for hvordan undervisningen skulle ordnes og utgiftenes dekning skaffes til veie. Til lærere skulle fortrinnsvis tas menn som bodde i bygda, var kjent med dens levemåte, og kunne lese og skrive.

Det ble nå mye skoleprat om i bygdene i årene som fulgte. Dette var jo noe så aldeles nytt, det måtte drøftes — opp ad vegger og ned ad stolper; meninger for og meninger mot tørnet sammen, mannen fra Skotnes mente ett, mannen fra Øvrevoll noe ganske annet. På kirkevei og i fiskevær, under jektoppsetting og i bryllups- og begravelsesfester gikk diskusjonens bølger høyt. Noen holdt på at skole, jo det måtte en ha, det trengtes så såre, andre blåste bare til hele greia og mente som så, at skole det hadde man da klart seg så utmerket foruten til denne dag. Menighetene krysset hverandre og tørnet sammen i harde ordskifter, Det ble holdt møter med prost og prest, med fut og lensmann og vedtatt «fundaser» (regler). Det gikk ikke like fort med dette overalt. Mange steder var det hele bragt i orden alt i 1742, i andre bygder tok det flere eller ferre år før skolen kom ordentlig i gang. Hvor lang tid det tok her i Buksnes med å få denne første skoleordning i stand, vet en intet nærmere om, men skole ble det i hvertfall — av sitt slags.

I Nordlands amt ble forresten skoleloven for det første ikke satt i verk. Amtmann Schjelderup bad i 1741 om at hans folkerike men fattige amt måtte slippe å innføre den kostbare skoleordning, og biskop Hagerup støttet amtmannen heri, idet han uttalte at «bønderfolk i Nordlands amt fremfor alle andre såvel i dette stift som i andre er omhyggelig for lesning og bøker, så at jeg har ikke funnet nogen der i landet som ikke har lært at lese i bog, ja de fleste bønder er velbeleste». — Dette var jo en meget fin attest til oss nordlendinger. Vi kunne uten skam og skade holde an med å innføre den nye skoleordning. Barna ble undervist av foreldre, som igjen hadde lært av sine foreldre. Leselysten var stor, og det smittet dette med kunsten å kunne lese, Per og Jo ville være like go.

Amtmann og biskop fant det nyttigere at hver prest fikk en mann ved sin side som kunne reise rundt og undersøke om husøvelsen ble forsømt. Disse lærere («inspektører»), skulle lønnes av misjonskassen. Forslaget ble anbefalt av kirkekollegiet og bifalt av kongen 9. februar 1742. — Utvilsomt var det proprietærenes sak amtmannen, med bispens bistand hadde talt. I Nordland var nemlig meget store strekninger jord proprietærgods, og proprietærene hadde her som i Danmark plikt til å opprette skoler. Nå slapp de det. Vi var jo så særskilt flink til å lese her i Nordland! Men det var nok sånn opp og ned med det.

Det var store vanskeligheter med å skaffe brukbare lærere. Den første lærerskole i Norge ble i 1749 anlagt ved Kristi Krybbe skole i Bergen, men etter et par års forløp ble den nedlagt. Så fikk man klare seg med mere tilfeldig utdannede lærere. Lønnen var ussel, og det var ikke alltid de beste gutta som valgte seg skolemestergjerningen. Skolelærere skulle være fri for skatt og utskrivning til hæren. Det var prestene som foretok valget av skolemestre. (Her i Buksnes var det presten Berner, som etter en prøve, satte Jørgen Ulriksen i gang som skolelærer). — Barna lærte sin katekismus og sin forklaring, som best de kunne. Kongen hadde i 1738 befalt bruken av Pontoppidas forklaring, men enda langt ut i 1750-årene var det mange som fortsatte å bruke Rostocks «Enfoldige Børnelærdoms uvsigelige Melk», en ganske liten bok på 80 sider, med vanskelige spørsmål og enkle svar, mens Pontoppidans var på 211 sider med 759 spørsmål. Man benyttet Herslebs bibelhistorie. — Først og fremst gjalt det om å lære leksekunsten, «reinlese», som det het. Bare de forreste lærte å skrive noenlunde sammenhengende, sette stavelsene sammen til ord og få en setning med mening i ut av det, det var for vrient — fordi undervisningen heri var så ufullkommen. Regning foregikk som hoderegning, og mange kunne bli rene mestre heri.

Skolene avhang meget av den interesse bygdens prest viste saken. Var presten slapp, gikk det ofte dårlig med undervisningen. — Her i Buksnes var en stort sett heldige slik. Undervisningen ble som regel drevet med fynn og klem, barna leste i kor så loftsbjelkene bugnet, og flere ble ganske flinke både i regne- og skrivekunsten.

Det første svake tegn til skole kan føres tilbake helt til tiden omkring 1564, da det i hvert prestegjeld ble ansatt soknedegne eller klokkere som foruten å lede sangen i kirken og ellers gå presten «tilhånde», også fikk pålegg om å «undervise ungdommen udi deres salighed». Dette pålegg innskjerpedes ved reformatsen av 1589. Omkring 1640-årene hører vi om en skole på Klakk i Hadsel, ledet av en klokker, og trolig har det vært skoler av denne art også i andre bygder her nord ved den tid, bl.a. i Buksnes, som da var hovedsognet i Lofotens prestegjeld. Prester her ved denne tid var Claus Mogensen Blix, Hans Hansen Jentoft og Michael Bjørnsen.

Utover midten av 1700-årene var imidlertid omgangskolen i full gang også i Nordlands amt. Bøndene stilte seg stort sett forståelsesfull til opplysningsarbeidet, særlig kristendomsopplæringen, som var nødvendig for at barna kunne slippe fram for presten og bli konfirmert, — konfirmasjonen var den åndelige mannbarhetsprøve. De hadde heller ikke noe i mot regning og til nød skrivning; men mange var det dog som var redde for at det skulle bli for meget av kunnskap for det gemene folk, det kunne virke til skade på så mange måter, — men særlig så de (bøndene) nok på den økonomiske side av saken, byrden med å holde dette i gang.

Lærerne var gjennomgående dårlige. Sosialt hørte de til tjenerstanden, det kunne være avskjedigede underoffiserer, havarerte sjømenn og mislykkede individer fra ymse andre yrker som havnet i omgangsskolestua som en siste utvei. Lønnen var tarvelig, 10-12 daler om året, i en tid da tjenestedrenger hadde 20-30. Så vandret da disse skolemestre fra gård til gård med sin skoleklasse og med noen fattigbarn i sitt følge. De ble av almuen ofte betraktet som et slags betlere, et slags nødvendig onde som man av barmhjertighet måtte underholde — mere til byrde enn til gavn. — Mange av lærerne var dog dyktige og respektable mennesker som utførte sin gjerning med flid og gode resultater. Bård skolemester i Bjørnsons bondefortelling «En glad gutt» var en mann som var aktet og hørt i bygda, og det samme var tilfellet med noen av de gamle lærere også i Buksnes.

Men det var klart at lærerne måtte skaffes bedre utdannelse. Planen om lærerutdannelse på prestegårdene var bare romantikk, fikk liten betydning og ble snart oppgitt. Tanken om seminarier tok fastere form, og et fond hertil ble opprettet i 1805, for slike skoler i hele riket (Danmark-Norge); men Norge fikk ikke en skilling av disse pengene. Likevel kom det etter hvert seminarier i gang.

Langt fra alle barn fikk regulær skoleundervisning, forsømmelsesprosenten var alltid ganske stor. Men tross det dårlige skolestell i Norge kan en ikke si at folkeopplysningen stod lavt i forhold til tiden, heller kanskje det motsatte. Det er mange vitnesbyrd fra denne tid om både kloke og kunnskapsrike bønder; selv om disse nok var i fåtall, så lå den almene opplysningsprosent ganske høyt. — Likevel kunne der være uvilje mot skolen, den var en pengesluker, og utgifter tåles det lite av, penger var det bestandig lite, altfor lite av, — men denne uviljen gjalt som en skjønner ikke selve lesningen, undervisningen.

Slik var det fram til 1814 og Eidsvoll, friheten og den nye folkelykke — og lenge også etter den tid. De nærmeste årene etter 1814 bragte nemlig ingen vesentlige forandringer i fellesskolen, eller almueskolen som den dengang ennå het. Der stod undervisningen fremdeles på et såre lavt trinn. Almueskolebarna lærte såvidt å lese, mange av dem, den største del kunne ikke skrive, og litt hoderegning var alt de lærte i det faget. Kristendomskunnskap var som før det viktigste. Undervisningen var ellers sterkt avhengig av den lærer som skulle gi den, og de fleste lærere hadde selv ikke stort av kunnskaper å fare med. Lærerne gikk som før på omgang til de bønder som skulle yte plass til skolen, og legdebarna fulgte med ham som et slep, når han, læreren, slik dro fra sted til sted, og dette bidro til å gi det inntrykk av fattigdom og forkommenhet som alltid hang etter i omgangskolelærerens spor.

Det hendte temmelig ofte at disse lærere, som for fleres vedkommende var uten enhver forutdannelse og uten evner til å lære fra seg, mere fortrøstet seg til tampen og stokken enn til undervisningsmidlene. Det vanket mange lusinger og mye pryl i de gamle skolestuene, og skammekroken stod sjelden tom.

Plakaten av 1741 ga, som vi har hørt, et visst kommunalt selvstyre for skolen, og loven av 1. juli 1806 bekreftet og forbant nøyaktigere dette lokale selvstyre som da hadde bestått i 65 år, men gitt så magre resultater. Men styret, som nå fikk å ordne med skolevesenet, ble gitt en noe endret sammensetning og ble kalt skolekommisjonen. Alt ble ellers stort sett som før.

I 1837, da formannskapsloven trådte i kraft, var det i hele landet 200 såkalte fastskoler — Buksnes hadde da en på klokkergården —, men 182 prestegjeld hadde fremdeles bare omgangskoler.

Lærerne skulle etter den nye skolelov, vedtatt i 1827, også være kirkesangere, og ved siden av «lesning forenet med forstansøvelse» ble fagkretsen fastsatt til religion, salmesang, skrivning og regning. Hver skole måtte dessuten være forsynt ikke bare med et eksemplar av bibelen, men også av grunnloven, — men det var nok ikke alle skoler som var så forskriftsmessig godt forsynt. — For lærerlønnen ble det fastsatt en normalstørrelse av 20 spesidaler om året; ved de skoler der den alt var høyere:, måtte den ikke nedsettes under dette beløp, men hvor den var lavere kunne den bare forhøyes av skolekommisjonen — og den forhastet seg nok ikke med dette.

Loven av 1827 påbød også opprettelse av læreseminarier, og for Nord-Norge ble så det første opprettet på Trondenes prestegård samme år, nærmest med sikte på å utdanne lærere for kvenene (Lappene). Disse seminarier — fra 1839 var det 5 i alt — skulle motta bidrag av Opplysningsvesenets fond, som var blitt opprettet ved salg på offentlig auksjon av «benefiserte gods», d.v.s. gods som for det meste skrev seg fra den katolske tid, eiendommer som var blitt kjøpt av kirken eller som var blitt skjenket til fordel for geistligheten og opplysningen. Disse hadde så siden vært bygslet bort. — Beslutningen om å selge disse gårder ble fattet i 1821.

Under forberedelsen av skoleloven av 1827 foregikk det en drøftelse av betydelig sunnhetshistorisk interesse. Etter at lovutkastene hadde foreslått at når der i et hus var smittsom sykdom, særlig med utslett på hendene, måtte barna ikke komme på skole før 3 uker etter at sykdommen var slutt i hjemmet. Denne bestemmelse ble imidlertid etter utførte undersøkelser tatt ut av loven, da prestene mente at den i høy grad ville svekke loven; særlig i kystdistriktene herjet nemlig den smittsomme urenslighetssykdom fnatt eller skabb så å si annet hvert bondehjem. Biskop Bugge uttalte endog: «Ved sjøkanten ville finnes få barn og få voksne unntatt de er angrepet av fnatt. Flere utenlandske reisende har gjort de samme iakttakelser og betegnet dette forhold som det ubehageligste ved reiser i Norge i 1820-årene — og verst var det i kystdistriktene»

Var det kleint stell med skoleopplæringen på landsbygda i de første årtier etter 1814,. stod det heller ikke bra til med det religiøse liv blant bøndene dengang. Ikke så at det ikke var megen kirkegang og ganske flittig gjort bruk av nådemidlene, men det var nok mere kirkebakken enn selve kirken og de hellige handlinger der som trakk folket, og især da mannfolkene. — Kirkebakken var nemlig den gang som i tidligere tider det store samlingssted, der ble de rettslige bekjentgjørelser lest opp, der var det nytt å høre, der traff folk hverandre fra alle kanter av bygda, slo av en god prat, snakket forretninger og sluttet avtaler og kjøp. Mangen taus og dreng og mangt et kukjøp ble avgjort nettopp på kirkebakken eller på kirkevei. På hjemvei, fortelles det, stanset skyldneren ved fordringshaverens dør og betalte sin regning. Det har vært sagt at timene nermest etter gudstjenestens slutt på landsbygda var børstid ved kirken og kontortid på bondegårdene. — Men la oss ikke gripe til bebreidelsens sverd overfor dette. Det var tungvint og voldte meget besvær å komme i mellom i hine tider, så måtte en nytte høvet både til det ene og det andre.

Utover i 1840-50-årene kunne skolene støtte seg til en stadig voksende interesse hos almuen. Støtet til dette skyldtes i første rekke det kommunale selvstyre fra 1837. Også kampen mot brennevinet og en bredere anlagt sosial oppvåken var medvirkende hertil. Det blomstret opp et sterkere foreningsliv, fellesskapet og fellesinteressen fikk en bredere plass og vant mere inn i folkelivet.

Mange steder gikk det ved denne tid alvorlige vekkelser ute blant folket. Haugianerne drev sitt store arbeide. Lammerbevegelsen fikk et ganske bredt omfang og hadde tilhengere også her nord, og i Finnmark grep den læstadianske forkynnelse sterkt om seg og fikk etter hvert stor utbredelse og mange tilhengere også utenfor Finnmark, i Troms og i det nordlige Nordlands amt. Misjonsarbeidet skjøt også ny og kraftig vekst, og mange legfolk var i virksomhet som forkynnere.

I 1837 hadde bygdene i alt 175 000 skolepliktige barn. 8200 søkte ikke skole, men bare i 1400 tilfeller skyldtes dette vrangvilje hos foreldrene; 6800 barn ble nemlig hindret i skolegang på grunn av fattigdom, mangel på klær, sykdom, veilengde og annet. Skoleplikten begynte med det fylte 7. år, men alt i 12 års alderen ble flesteparten av barna borte fra skolen, fordi de da kunne være foreldrene til nytte hjemme. — Det var bare 200 faste skoler, og 160 000 barn fikk undervisning av lærer som gikk på omgang i hjemmene. De nådde heller ikke langt i kunnskaper disse barn. Ikke mer enn 35 000 av dem lærte å skrive og bare 18 000 å regne, 1900 ble betegnet som «viderekomne». Departementet anførte at der fantes enkelte distrikter, især i de nordligste prestegjeld av riket, hvor intet skolebarn var kommet lenger enn til lesning og kristendomskunnskap, fordi skoleholderen selv hverken forstod å skrive eller regne. På de faste skoler var resultatene betydelig bedre.

At det ved den tid var tildels meget magre resultater å se av omgangskoleundervisningen, skal vi senere anføre mere eksakte eksempler på.

16. mai 1860 ble det en ny lov om almueskolevesenet på landet, og i dens første paragraf heter det at almueskolen, i den utstrekning som forholdene tillater det, skal føre ungdommen fram i almendannelse. Der ble brutt med den gamle ordning bare å legge vekt på religion, idet loven slo fast at leseboken skulle være grunnlag for undervisning i jordbeskrivelse, naturkunnskap og historie. — Kommunene ble delt i skolekretser og loven påbød at hvert barn skulle gå til den skole som lå bekvemmest til. Kunne 30 barn søke undervisning på samme sted, skulle skolehus bygges eller leies: bare hvis bebyggelsen var så spredt at der ville bli en mindre søkning, kunne omgangskole tillates som en nødhjelp. Bestemmelsene førte til at antallet av omgangskoler gikk ned fra 3620 i 1860 til 1240 i 1880 og at der i tiden 1860 til 1890 ble bygget 2600 skolehus i de norske bygder.

Her i Buksnes var det da forlengst slutt med omgangskolen, den første faste skole på Buksnes hadde vært i virksomhet i mer enn 70 år, og nye skolehus stod for tur å bygges på Opdøl og Skotnes; i de øvrige kretser i bygda ble skolen holdt i faste leiede lokaler.

I de nærmeste årene etter 1800 var det gode tider, som det tildels også hadde vært de siste årene før 1800. Skolekassens inntekter var derfor større enn før, så man «ventillerede om hvorledes denne beholdning best kunne anvendes til skolekassens fordel», heter det i en beretning om Buksnes skolevesen. Sokneprest Westerwaldt var den ledende i alt skolearbeide innen bygda, og tanken om å bygge et skolehus i Kleppen, på prestegårdens eiendom nedenfor kirkegården, ble kastet fram. Dette var i årene 1805 og 1806, og da det i 1807 fremdeles var gode tider her nordpå, selv om krigen fortsatt raste med uforminsket styrke ute i Europa (det var således kun 17 fattige som fikk en mer enn vanlig god understøttelse i hele herredet, Buksnes og Hol, og det var jo ikke mange av en befolkning på vel 1000 innbyggere), ble det besluttet å gå til bygging av et skolehus i Kleppen, som ble den første faste skole i eget hus i Buksnes og Hol, ja ganske sikkert på hele Vestvågøy og i hele Vestlofoten. Huset ble så oppført i 1807-08, men akkurat da satte nødsår og store trengselstider inn, skolekassens inntekter sviktet i høy grad og ennå i 1813 stod skolehuset i Kleppen uferdig. Det var krisetider, hunger og dyrtid, sult og død med mange foreldre- og hjelpeløse barn som bygdekommisjonen måtte ta seg av, der nevnes i alt 100. — Der ble ikke holdt noen konfirmasjon dette år, av mangel på fødemidler, og mens det i årene like før krisen årlig var flere inngåtte ekteskaper, i 1803 14 brudepar, i 1807 13 brudepar, var det i 1813 bare 4 brudepar.

I en visitasberetning for 1815 fra biskop Krogh heter det:

«Et fast skolehus oppført (i Kleppen), men av mangel på penger ikke innredet. Her er ingen skolelærer. Men prestens (Westerwaldts) synderlige flid har vedlikeholdt i soknene (Buksnes og Hol) en god opplysning. Skolekassens årlige inntekter av skolesold m.m. kan anslåes til 4 riksdaler. Det er nødvendig at skolehuset settes i fullkommen stand.»

Og i 1817 skriver biskopen etter en ny visitasreise her til bygda, at soknepresten Hans Christian Westerwaldt er en i embetet synderlig aparta mann og anstrenger seg for sin menighets opplysning». Ungdommen befinnes vel opplyst. Prestens katikasjoner er tydelige og praktiske, heter det.

Og nå, i 1817, er det kommet lærer ved den faste skole i Kleppen, det er en dansk student ved navn Frederik Gustav Müller, og om ham heter det at «han er fullkommen sitt embete voksen. Måtte han kun nu heretter vokte seg for de dyder, der forhen var voldt både ham selv og andre her mange ubehageligheter». — Hva biskopen med dette sikter til, er ikke godt å si, men det synes som denne danske studentens moralske vandel ikke har vært sa ganske lytefri; der maltes nok også med strenge mål i hin tid. Folket var ennå ikke kommet seg ordentlig på fote etter en svær og tung krise, som hadde tuktet det hardt. En hadde mer enn ellers måttet legge sin sak under Guds nåde og barmhjertighet, og der tåltes lite av fravikelser fra den vei som var den gode og sanne morals trange — og for student Müller kanskje også besværlige. Han var kommet fra de glade studenters Kjøbenhavn, og hadde tatt med seg til en stille kriseramt Nordlandsbygd mange av sine livsvaner. Og nå formaner biskopen ham til å vokte seg for de dyder (udyder) som har voldt ham selv og andre så mange ubehageligheter. .— Kanskje var han drikkfeldig, skjønt en tår over tørsten ble det dengang ikke regnet så nøye med; helst var det vel lettsindigheter på andre måter han hadde vist — en vet intet sikkert herom.

Men nå, 1817, var iallfall skolehuset i Kleppen kommet såpass i stand, at der kunne holdes skole i det, og Müller var «fullkommen sitt embete voksen». Det har vi selve biskopens attest for. Han var jo også en «studert» mann denne dansken, og det betydde noe i den tid.

Buksnes prestegjelds faste skolebygning holdes ved jevnlige reparasjoner i tålelig god og brukbar forfatning, hører vi av sokneprest Holmboes innberetninger. I 1831 hører vi om skolehuset at det er i tålelig stand, bortsett fra at taket svikter meget den senere tid, men i 1832 er det kommet i god stand igjen, da det har vært reparert i dette år. I 1835 heter det at den faste skoles bygning begynner å bære preg av elde. — I 1936 skriver skriver M. A. Wraamann, som fra 1935 var betjenende prest til Buksnes, at den faste skoles bygning i år har «modtaget en ei ubetydelig reparation og er saaledes i ret god stand». .— I 1838 «modtog» Buksnes prestegjelds faste skole bygning «ei ubetydelige forbedringer». Der ble da tilbygget nytt bislag, taket og bordkledningen ble oversett og reparert, bygningen ble malt utvendig og må nå ansees å være i tålelig stand, meddeler sokneprest Anders Daae i en innberetning datert 3. desember 1838.

Skolen i Kleppen må ha vært noe av et smertensbarn for kommunen; da den ble bygget kunne den ikke gjøres ferdig til bruk, så hører vi om stadige reparasjoner av den, og i 1839 brente den. — Anders Daae, som da var blitt sokneprest — han «Gammel-Daae» som han senere ble kalt her i bygda, til forskjell fra den nye Daae som ble sokneprest her i 1870, og kalt «Litl-Daae» — melder 2. desember 1839, at «i stedet for den avbrente skolebygning har skoleformannskapet besørget oppført i Nummedalen (Namdal) et nytt skolehus, der skal «henbruges» til foråret og ved en duelig arbeider etter inngåen forpliktelse settes i beboelig stand til nestkommende etterår (1840).

I 1837 begynte konfirmasjonen den 16. mai og varte til 24. juni, og den 26. begynte læreskolen (almueskolen) som varte til 11. november, med slåttonnferie fra 7. august til 2. september. — I 1838 var det konfirmasjonsskole fra 14. mai til 24, juni, da 17 drenge og 23 pigebørn ble konfirmert. Siden fortsatte den alminnelige skole til 10. november, med unntakelse av slåtteferie fra 6. aug. til 1. sept. Klokker og lærer er da, som i 1837, Christen Nilsen.

Sokneprest Holmboe klager høsten 1835 over at Lilleeidets huse (hvor det ble holdt omgangskole) forfaller ganske, og ønsker derfor at den (gården) snart må bli klokkergård, eller helst at den må selges, da det er bedre at skolen holdes på prestegården.

Buksnes skoleformannskap anholder høsten 1839 om, at såfremt gården Lilleeidet «ikke har bleven utlagt til klokkergård, den del av prestegården som kalles Elvedalen (hvor klokkergården siden har ligget) må dertil utnevnes, samt rett til å innhøste høyet av kirkegården, med prost Langes anbefaling». — Samme høst ble det sendt andragende til regjeringen om hjelp, stor 100 spd., av Kirke- og Skolefondet til oppførelse av lokale for den faste skole i den avbrentes sted, med prost Langes anbefaling. — Det er vel den før omtalte skolebygning som skulle besørges oppført (opphugget) i Namdal.

I 1840 var det 6 ukers konfirmasjonsskole, fra 18. mai til 27. juni. Dette år var det foruten de konfirmerte — hvor mange er ikke nevnt — 229 skolepliktige elever, derav har noen av de flinkeste barn i år vært «aldeles fri for skole», mens de «svagere at læse» har hatt 4 ukers skole, og 15 drenge og 2 piger har vært noe øvet i skrivning og regning, dog er regning blott foregått med små oppgaver «af hovedet» etter I. Neumanns anvisning. — På grunn av at mange av almuen har lang vei til skolen og mange også til sjøss, «er det antaget at intet barn skal lyses i skole før det har fylt det 10. år». Denne innberetning, datert 9. februar 1840, er gitt ved klokkeren Christen Nilsen, som da bodde på Lilleeidet.

I Buksnes prestegjeld, hvor for tiden finnes en fast skole med 108 skolepliktige barn, og en omgangskole med 242 skolepliktige barn, er de i skoleloven av 14. juli 1827 anbefalte eksamener og overhøringer avholdt for året 1846. Slike eksamener og overhøringer hadde nevnte år funnet sted 21. oktober, 8. november og 11. november, og karakterene var slett ikke så dårlige, særlig gikk det for de fleste frammøtte elever bra i lesning og kristendomskunnskap. For å ta overhøringen 11. november var det i lesning 31 elever som fikk karakteren utmerket godt, meget godt eller temmelig godt, måtelig fikk bare 1. 1 bibelhistorie var det 21 som fikk godt eller derover eller temmelig godt, i katekisme 25 med godt eller derover, i forklaring 19 godt eller derover, 14 temmelig godt eller derover. I skrivning og regning var det, som vi hører, bare et fåtall av elevene som fikk undervisning. Ved den første overhøring nevnte år (1846) var det i skrivning 5 elever som fikk godt og 15 som fikk temmelig godt, ved den andre overhøring henholdsvis 3 og 7, og ved den tredje og siste 2 godt og 5 temmelig godt. Regning viser de dårligste resultater. Her var det ingen av elevene som greide å komme opp i karakteren godt eller derover, idet alle sammen lå på karakteren temmelig godt. .— Men hva berettes det ikke fra året 1840, at de flinkeste barn har vært aldeles frie for skole, og slik var det kanskje fremdeles. Disse barn var med andre ord flinke nok, de hadde ingen mere kunnskaper behov. Det var ikke slik at man ville hjelpe flinke barn fram, som best råd var.

For omgangskolen har sokneprest Daae gjort denne bemerkning dette år: «Uveir hindrede mig fra at kunde møde (til en overhøring formentlig), ingen bør kunde fremmøde paa grund af uveir. — I 1840 sender Daae til Nordlands amtsdireksjon skoleholdslikning for Buksnes på 153 spd. 78 skilling, og i 1842 en skoleholdslikning for dette år til beløp 112 spd. 86 skilling. Likningen sendt 18. mai 1842 og pengene kvittert mottatt 14. juni s.å.

Vi har noen ganske interessante oppgaver i Buksnes prestegjelds skolejournal for 1831, som omfatter både Buksnes og Hol. Vi holder oss dog her bare til vår egen bygd, og alle er elever ved den faste skole, som journalen gjelder.

Fra gården Vetting møter vi her Sara Carlsdatter, som møtte i skolen fra 26. april til 6. mai, leser i bok temmelig godt utenad, i katekismen fra det første bud til dåpen temmelig, i leseboken udi de tre første sider temmelig godt. Men Sara gjorde fremskritt; om hennes fremgang ved skolen — den varte jo bare 14 dager — hører vi at hun leser godt i bog utenad fra dåpen til siste slutning i katekismen temmellig godt, men så var hun også i sitt 19. år. Om hennes forhold og «løst» heter det «meget godt, forstandsøvelse intet».

Fra 6. mai til 26. juni ble der ingen andre barn lyst til skolen formedelst alle konfirmantene var i underøvelse hos meg, når de ikke var hos presten, bemerker den faste skoles lærer den gang, klokker Bølgen.

Etter at skolen så var tatt til igjen fra 27. juni møter vi Lars Olsen fra Farstad, (Reppe), som søkte skolen fra 27. juni til 9. juli, leser temmelig godt i bok, utenad i katekismen fra dåpen, godt, i leseboken utenad to sider meget godt. Og ved slutten leser han Lars godt i bok, katekismen kan han utenad fra dåpen til hustavla, og i leseboken det første kapitel temmelig godt. Forhold og «løst» temmelig godt, forstandsøvelse godt. Lars er da i sitt 17. år. I skrivning har han også gjort sin begynnelse, dog med liten framgang. Fra mandag til tirsdag har han vært fra skolen for å bytte vinterfortjeneste, meddeles det, han har da vært med i fiskebyttet. Lars var ikke den kar at han bare satt på skolebenken, når hans hjelp trengtes andre steder.

Så er det Hans Carel Jonsen fra Øvrevold, han er 16 år, leser temmelig godt ved hjelp av stavelser, i katekismen til den 6. bønn godt utenad, intet i leseboken. Og ved slutten må han fremdeles hjelpe seg fram ved å stave og legge i hop, men i katekismen er han da kommet fra den 6. bønn til hustavla, temmelig godt, men intet i læreboken, «ei heller har han vært eier av samme». I skrivning gjort en liten begynnelse.

Hans Hansen, Skubru leser temmelig godt i bok, og utenad i katekismen fra det første bud til den første bønn, temmelig godt, senere helt til hustavla, og i læreboken to sider godt utenad — enda han er bare 14 år gammel. I skrivning har han gjort sin begynnelse, med temmelig framgang.

Hendrik Andersen, Opdøl, alder ikke anført, leser i bok ved hjelp av stavelse meget ilde, i katekismen fra første til fjerde bud, temmelig. Senere i skoletiden leste han utenad i katekismen fra 4. bud til 3. bønn, temmelig. Det bemerkes at i den tid han har vært borte fra skolen har han «glæmmet» av hva han siste gang lærte. — Hendrik, Hendrik — men han var ikke alene om det.

Israel Johannessen, Storeidet leser temmelig i bok ved stavelse, godt utenad i katekismen til dåpen, i læreboken intet. Senere kunne han katekismen utenad også fra dåpen til hustavla godt, og temmelig godt i læreboken. Han synes å ha forbedret seg i den tid han har vært fra skolen, heter det. Israel var da 23 år gammel, og kanskje gikk han, som tidens skikk var, med fullskjegg.

Christian Pedersen, Vik leser temmelig godt i bok. utenad i katekismen til det 10. bud, godt, i læreboken 2 sider, senere 5 sider godt. Katekisme har han ikke vært eier av. i skrivning har han også gjort en begynnelse, men ingen framgang. Alder 18 år. Av 12 barn som var lyst til skolen denne tur, fra 26/6-6/7, møtte bare 7.

Ellen Olsdatter, Reppe leser godt i bok utenad, i katekismen fra 1. bud til 2. bønn meget godt, i læreboken intet. Senere leser hun utenad i katekismen fra 2. bønn til hustavla godt, og i læreboken nesten det 1. kapitel godt. 17 år gammel er Ellen.

Malena Nilsdatter, Reppe, i sitt 17. år, leser temmelig godt i bok, utenad i katekismen fra 1. bud til 5. bønn godt, i læreboken intet. Senere helt til hustavla i katekismen, og i læreboken halvdelen av 1. kapitel godt.

Klara Pedersdatter, Leknes, 15 år, leser temmelig godt, kan utenad i katekismen fra 1. bud til 5. bønn, senere til hustavlas slutt, godt.

Karoline Johannesdatter, Farstad, 14 år, leser temmelig i bok, men er flink i katekismen, ja kan den til slutt helt utanad, men intet i læreboken.

Cecilia Jonsdatter, Rise, 18 år, leser ilde i bok, men kan til slutt sin katekisme fra 1. bud til hustavla godt. I læreboken intet.

Maren Nilsdatter, Bolle, 19 år, leser meget ilde i bok i, katekismen utenad fra 1. til 9. bud temmelig godt, og senere helt til den 7, bønn godt, i læreboken intet. Hun har «løst» til undervisning, men hennes forhold er ikke så helt bra som det burde; der nevnes fråtseri og tyveri.

Hanna Marie Jacobsdatter, Vold leser temmelig i bok, i katekismen fra 1. bud til 4. bønn, og senere hustavla til ende, godt, i læreboken utenad nesten hele 1. kapitel godt. Hanna, 15 år, har i den tid hun har vært fra skolen gjort megen framgang.

Inger Jacobsdatter, Dønvold kjenner ikke bokstavene i ABC-boken, og det var ingen framgang å merke hos henne. Har aldeles vært forsømmelig den tid hun har vært fra skolen, heter det i anmerkningsrubrikken. -- Hvordan skal det gå deg Ingermor, når du skal for presten og ikke en gang kjenner stor-A-en, og du er nå i ditt 17. år.

Hans Hansen, Græna, 17 år, leser godt i bok, og utenad i katekismen kan han til slutt så langt som til hustavla, samt 4 sider i læreboken temmelig godt.

Men den snart 24 år gamle Johan Abrahamsen, Spanstein leser meget ilde i bok, men klarer seg bra i katekismen, der han kan ramse opp utenad fra 1. til 9. bud, og senere helt til dåpen, temmelig godt. Han «har i den tid han har været borte fra skolen aldeles forglæmmet hvad han tilforn havde lært».

Andreas Petter Iversen, Haug, 14 år, leser temmelig godt i bok, har lært sin katekisme utenad til dåpen, intet i læreboken. Om hans forhold bemerkes det: «Meget slæt».

Petter Normand Edisøn, Vetting, 15 år, leser temmelig i bok, i katekismen utenad fra 1. bud til 2. bønn godt, i læreboken 3 sider utenad.

Hans Johannessen, Himmelstein, 15 år, leser godt i bok, kan utenad hele katekismen, men i læreboken intet, siden gjør han dog framskritt også i denne.

Peder (Petter) Olsen, Skulbru, 13 år, leser temmelig godt og kan sin katekisme utenad fra 1. bud til sentensen.

Peder Olsen, Farstad, 14 år, får også et bra skudsmål .som leser, men lærebok eier han ikke.

Lars Jensen, Storeidet, 13 år, er også en ganske flink gutt, når i katekismen hustavla og i læreboken 2. kapitel.

Mindre bra er det med 15-åringen Jens Christophersen fra Skarsjøen. I katekismen sliter han seg fram til dåpen, men i læreboken nesten de 3 første kapitler, godt. Jens var likevel ikke så værst — på slutten.

Hans Christoffersen, Storeidet, 13 år, var en av staverne, og stort lenger kom han ikke dette år. Utenad i katekismen greide han dog de 10 Guds bud så noenlunde.

Ole Nilsen, Skotnes, 17 år, leser temmelig bok, men i katekismen utenad den hele bok og i læreboken fra 1. til 2. kapitel godt.

Hanna Hansdatter, Gjerstad, 13 år, leser ilde i bok, men klarer seg utenad i katekismen godt til dåpen.

Maren Hansdatter, Skulbru, 17 år, leser temmelig godt i bok, kan hele katekismen utenad og 4 sider i læreboken godt. Maren kommer nok langt opp på kirkegulvet konfirmasjonsdagen.

Caroline Carlsdatter, Sørvetting, 13 år, leser godt i bok, og kan utenad i katekismen til alterets sakramente godt, samt 5 sider i læreboken.

Oline Michelsdatter, Sund, 15 år, leser godt i bok, utenad den hele katekisme, og 1. til 2. kapitel i læreboken. Flink pike den Oline på Sund.

Ane Johannesdatter, Utakleiv, 15 år, leser temmelig godt i bok, når i katekismen til hustavla, utenad, og 3 sider i læreboken, godt.

Hartvig Olsen, Haug leser godt i bok, kan hele sin katekisme utenad og 1. kapitel i læreboken, godt. Han er 16 år gammel.

Gjert Jørgen Johannessen, Reppe leser ilde i bok, utenad i katekismen intet, da han begynte 18. september, men ved skoletidens slutt 2. oktober leser han temmelig godt i bok og mestrer sin katekisme utenad fra 1. bud til dåpen. 14 år gammel.

Hans Jensen, Holand, 16 år, leser ilde i bok, utenad i katekismen fra 1. bud til 2. artikkel, men da skolen slutter 2. okt. får han skudsmålet: Leser godt i bok, utenad i katekismen fra 5. bud til sentensen, godt.

Nils Larsen, Uttakleiv, 16 år, leser til å begynne med ilde i bok, men gjør gode framskritt og kan ved slutten katekismen god utenad helt til sentensen.

Kristen Iversen, Haug, 14 år, leser temmelig i bok, utenad i katekismen fra 1. bud til dåpen.

Ingeborg Jacobsdatter, Dønvold, 20 år, kjenner ikke bokstavene, men leser til slutt temmelig i ABC-boken og kjenner likeledes bokstavene i katekismen. — Ingeborg kom sikkert blant de nederste på kirkegulvet.

Hanna Larsdatter, Bø, 15 år, leser godt, når til sentensen i katekismen og klarer utenad 4 sider i læreboken godt.

For året 1938:

Maren Rasmusdatter, Bø, 21 år, leser temmelig i bok, men blir snart bedre og kan i katekismen utenad til dåpen, godt.

Oline Andersdatter, Sund, 13 år, leser godt, kan til hustavla i katekismen og godt hele 1. kapitel i læreboken.

Jens Andreassen, Sund leser temmelig godt i bok og kan til 2. artikkel i katekismen. Alder ikke oppgitt.

Johan Michelsen, Sund, 21 år, leser ikke i bok, utenad i katekismen fra 1. bud til 4. bønn godt, og senere fra 4. bønn til dåpen godt.

Johan Petter Jensen, Haukland, 20 år, leser temmelig godt i bok, utenad i katekismen fra 1. bud til dåpen, og senere kan han klemme i vei helt til hustavla, godt, men i læreboken greier han bare første blad.

Forhold og «løst» var for de aller fleste elever godt eller meget godt eller temmelig, d.v.s. måtelig, men det er ikke mange temmelig, noen få utmerket godt. Hva forstandsøvelse angår er karakterene også gjennomgående gode, meget godt eller temmelig, noen får dog nøye seg med slett. For Inger Jacobsdatter, Dønvold står det i rubrikken «forhold og løst» og «forstandsøvelse» rett og slett ordet «intet». Bølgen har vel funnet henne helt håpløs, og farvel med deg, kjære Inger!

Fra Hol nevnes følgende elever for 1831 ved den faste skole på Buksnes: Michal Monsen, Sennesvik, 18 år, Ingeborg Hansdatter, Skaftnes, 18 år, Ingeborg Larsdatter, Tofte, 20 år, Kristen Hansen, Myklevik, 15 år, Ole Hansen, Myklevik, 23 år, kjenner ikke bokstavene, glemt alt han før har lært, er meget stam, Olina Hartvigsdatter, Karijord, 14 år, Maren Hansdatter, Ure, 14 år, Peder Pedersen, Skifjord, 14 år, Carl Olsen, Toste(?), skal vel være Tofte (Toftan), 15 år, Andreas Olsen, ikke angitt hvorfra, 14 år, Peder Didriksen, Hag, 13 år, Kristen Ellingsen, Kangerur, 16 år, Beret Marie Kristoffersdatter, Kylpesnes, 16 år, Kristianne Michelsdatter, Stene, 25 år (hun var senior ved skolen, og for hennes vedkommende står i alle rubrikker ordet «intet»; hun var med andre ord en frøken Umulius), Hanna Marie Hansdatter, Skaftnes, 16 år, Marta Marie Hansdatter, Sennesvik, 14 år, Ane Marie Jonsdatter, Hag, 24 år, Pedrikke Sofie Kristensdatter, Dalen, 13 år, Guren Sofie Nilsdatter, Berg, 14 år, Hans Ulrik Nilsen, Berg, 13 år, Peder Hartvigsen, Dalen, 15 år (i skrivning har han gjort utmerket fremgang), Hanna Pedrikke Jørgensdatter, Hole(?), kanskje Hol, 14 år, Karen Olsdatter, Tofte, 14 år, Anne Nilsdatter, Skatnes, 19 år (kjenner ikke bokstavene og har ingen framgang), Ole Kolbensen, Baunæs (Buksnes), 16 år og Ingeborg Larsdatter, Tofte, 20 år.

Følgende elever møtte ikke «and» skolen uten prestens tillatelse: Kristen Ellingsen, Kangerur, Johan Abrahamsen, Spansten, Kristian Israelsen, Vetting, Ole Nilsen, Skotnes, Ane Jonasdatter, Hag, Johan Jonassen, Hag, Ingeborg Hermannsdatter, Reine, Søren Karlsen Vetting, Johan Hermansen, Reine, Hans Andreas Pedersen, Finstadfjell, Hans Hartvigsen, Æsøya, Johanne Marie Michelsdatter, Finnstad, Olina Andersdatter, Sund, Maren Kristine Ulriksdatter, Kyllingdal, Ane Kristoffersdatter, Hårteigen.

Rapporten er undertegnet av klokker Christen Andreas Bølgen.

Vi har tatt såvidt utførlig med om dette for å vise det boklige kunnskapstrinn barna — tildels temmelig voksne forresten — stod på ved den tid. Det var, som vi ser, mest lesning, pugg, det gikk ut på, og det gjalt vel især om å kunne sin Luthers lille katekismus. Dessverre var det på langt nær alle som klarte det stykke arbeide, men en hel del nådde da vitterlig både hustavla og sentensen, og noen ganske få kunne ramse opp utenad hele verket, og var de rene kløppere. Skrivekunsten var det bare ytterst få som forsøkte seg med, og regning er ikke nevnt engang. — Slik var det i den faste skole; i omgangskolen, som jo hadde de fleste elever, var det vel heller enda dårligere resultater. Den betjentes jo for det meste av ikke seminarieutdannede lærere, og forholdene i leiede lokaler, stuer, kammers eller loft, var nok flere steder slik, at der ikke ble større arbeidsro hverken for lærer eller elever. Dessuten var jo forsømmelsesprosenten meget høy. Foreldre og foresatte tok det alt over ikke så nøye med skoleplikten.

Vi av i dag synes nok at det alt i alt ikke var så rare greiene med 1831-års barnas boklige kunnskaper, men tar vi i betraktning den meget korte skoletid, et par uker om året, for noen fås vedkommende kanskje litt mer, og hele undervisningsstellet slik det var den gang, må vi innrømme at mange av de små .— og store — gjorde sine saker godt. De leste, mange av dem, så det var en lyst å høre. Og enkelte av dem som lærte seg å skrive førte en riktig god penn, skjønnskriftmessig sett, noen kunne jamvel også «stile» ganske bra.

I Buksnes var det i slutten av 1850-årene følgende skolelærere:

1. Ole Nilsen, kirkesanger og fast skolelærer, seminarist, 35 år gammel, og har tjent 12½ år, hvorav l½ i Trondenes som omgangskolelærer.

2. Jørgen Ulriksen, omgangskolelærer i Buksnes skoledistrikt, 38 år gammel, ikke seminarist, har tjent 5 år. — Altså begynte han sin lærervirksomhet i 1852.

3. Johan Kristian Larsen, omgangskolelærer i Hol distrikt, ikke seminarist, 28 år gammel og har tjent i 3 år.

Vi har fra 1869 følgende vidnesbyrd fra klokker Ole Nilsen:

«Jeg undertegnede, 47 år gammel, demiterede fra Trondenes skolelærerseminarium 1844, og fra september samme år stået i skolens tjeneste. Buksnes 7/7 1869. Ærbødigst O. Nilsen».

Folketellingen for 1863 viser at det i prestegjeldet var en befolkning på 2331 mennesker, og der var da 14 skolekretser, derav en med fast skole (på Buksnes) og 13 i leiede lokaler; på omgang i gårdene ingen. Skolekassens samlede inntekter for året var 772 spd., 20 sk., herav utliknet 503 spd., 20 sk., renter av utestående kapitaler 12 spd., 40 sk., innkommet på annen måte, såsom mulkter, lysepenger, gaver o. s. v. 256 spd., 80 sk. Skolekassens samlede utgifter for året 525 spd., 23 sk. Til lærerlønninger 234 spd., til istandsettelse og leie av skolehus 73 spd., 50 sk., inventarium 17 spd., 5 sk. Kostholdsgodtgjørelse til 4 lærere 104 spd., andre utgifter 96 spd., 88 sk. Restanser 290 spd, 60 sk.

Antall skolepliktige barn 436, som alle mottok noen undervisning; av disse ble 417 undervist i faste skoler, ingen i omgangskolen, som det da var slutt med, mens 19 undervistes utenfor kretsskolen. Alle barnas undervisningstid i året var under 9 uker. 10 barn under den skolepliktige alder deltok i kretsskolens undervisning. 7 barn hadde mere enn ¼ mil til skolen. Antall forsømmelser for hele prestegjeldet, av lovlig grunn 2237, uten lovlig grunn 3194, her menes vel dager. Det var i dette år (1863) berammet eksamen holdt i følgende skolekretser: Ramsvik 13. oktober, Stene 29. september, Bolle 12. oktober, Lilleeidet 13. oktober, Buksnes 14. oktober, Undertegnet av I. Berner.

Lærernes lavmål av lønn pr. skoleuke 1 spd., 90 sk., kirkesangeren har fast årlig lønn stor 80 spd.

For 1864 var det oppsatt følgende skoleplan: 25. april-21. mai i Offersøy, Vold eller Farstad og Svarholt, 23. mai-18. juni på Haukland, Bø og Justad. 20. juni-16. juli på Lilleeidet, Petvik og Sennesvik. 18. juli-13. august på Bolle, Hol og Finstad. 15. august-10. september i Offersøy, Vold eller Farstad og Svarholt, 12. september-8. oktober på Haukland, Bø og Justad. 10. oktober-5. november på Lilleeidet, Petvik og Sennesvik. 7. november-3. desember Bolle, Hol og Finstad. — Det bemerkes at skolens plan ikke omfatter kirkesanger Nilsens kretser, da hans assistanse behøves ved konfirmasjonsskolen, og når den skal avholdes lar seg ennå (21. desember 1863) ikke bestemme.

Jørgen Ulriksen var da lærer i kretsene Offersøy, Haukland, Lilleeidet og Bolle. Gjert Andersen i kretsene Vold - Farstad, Bø, Petvik og Hol, Hans Carlsen i kretsene Svarholt, Justad, Sennesvik og Finstad, og O. Nilsen i kretsene ved Strømsiden og på Nedrebygda.

I 1865, Heyerdahl er da blitt sokneprest — var det følgende kretsinndeling:

O. Nilsen 1. krets, Elvevollen (Buksnes), 2. krets, Reine, 3. krets, Sund, hertil kommer så for hans vedkommende konfirmasjonsskolen. — Jørgen Ulriksen 4. krets, Lilleeidet, 5. krets, Offersøy, 6. krets, Haukland, 8. krets, Bolle. — Gjert Andersen 7. krets, Bø og Vold, 9. krets, Bergsdalen, 10. krets Petvik. — Hans Carlsen 11. krets, Sennesvik, 12. krets, Finstad, 13. krets, Justad og 15. krets, Stamsund.

Det hadde i mellomtiden — 1862-1865 — funnet sted en slags kretsregulering. I 1862 var det skole på Apenes, men i 1865 er denne krets falt bort og Stamsund er kommet i stedet; forøvrig er kretsene de samme. Gjert Andersen er allerede i 1862 blitt lærer.

I 1864 var lærernes kostholdsgodtgjørelse 1 spd. pr. uke, den faste lønn var vel som før 1 spd. 90 sk. uken. Den samlede lærerlønn var dette år 234 spd., alderstillegg 20 spd., kirkesangerens «pengeinntekt» 85 spd., tilsammen 339 spd., kosthold 104 spd., kirkesangerens jord 20 spd. samt fri bolig 15 spd., klokkertoll 65 spd. — Ved sokneprestens velvilje har kirkesangeren fått seg overlatt et stykke jord av prestegården til bruk; saken søkes endelig ordnet, heter det i en skrivelse fra nevnte år.

I 1869 utgjorde lærerlønningene 305 spd., 45 sk. Beholdning og utgifter tilsammen 1072 spd., 67 sk. På formue og næring ble de utliknet 622 spd. 48 sk. — Lærernes lønninger var dette år: Nilsen 95 spd., Ulriksen 59 spd., 60 sk., Isaksen (Ole Isaksen?) 60 spd., F. Wulff 13 spd., Sæther 28 spd., 35 sk., Olsen 18 spd. 10 sk., Johannessen 31 spd. 60 sk., tilsammen 305 spd. 45 sk. — Godtgjørelsen i penger for kosthold og herberge: Nilsen: 29 spd., Ulriksen 34 spd., Isaksen 30 spd., F. Wulff 6 spd., 96 sk., Sæther 16 spd., 20 sk., Olsen 10 spd., 40 sk., Johannessen 18 spd. — Til vedlikehold av skolehus 13 spd., 38 sk., leie av skolelokaler 86 spd., 40 sk. Anskaffelse av bøker og andre læreapparater 8 spd., 21 sk., lønn til regnskapsføreren samt andre administrasjonsutgifter 1 spd.

I 1870 er det kretsregulering igjen. Da undervises der 10 uker i Buksnes krets, 15 i Horn (ny), 15 i Reine, 15 i Våje (ny) 10 i Bolle, 15 i Rise (ny), 10 i Petvik, 15 i Sennesvik, 15 i Bergsdal, 15 i Storfjord (ny) og 15 i Svarholt, tilsammen 150 uker. Gjennomsnittlig er det dette år av hvert skolesøkende (pliktige) barn forsømt 15½ dager, og 11 barn «er aldeles blevne fra skolen». — Stiftsdireksjonen ønsker opplyst hva skolekommisjonen har foretatt seg for å forebygge forsømmelsen. Skrivelsen herom er datert 21. april 1871. Under 3. mai samme år svarer prost C. F. Daae at i skolekommisjonens møte 2. mai uttales det, at man måtte meget beklage det store antall skoleforsømmelser i det forløpne år. Man håper at forsømmelsene vil innskrenkes (endel) ved at skoletiden er delt i kortere omgange, at flere tilsynsmenn er oppnevnt, og endelig må formentlig forsømmelsene grunne seg for endel på den vakanse, der var tilstede ved sokneprestembetets ledighet (mellom Heyerdahl og Daae).

Ennå i 1871 var det ingen lærerinne ansatt i prestegjeldet. Av den bestemte skoletid har i 8 dager ikke vært holdt skole, derav 2 dager ved en lærers forsømmelse, 1 dag satt læreren i lagrette, 2 dager kom ingen barn på grunn av uvær, og 3 dager forsømtes ved lærerens bryllup.

I 1873 var klokker Nilsen lærer i Reine krets (Skotnes) og i Buksnes krets (Buksnes), Jørgen Ulriksen i Bolle krets (Bolle) og Horn krets (Horn), Lars Olsen i Vik krets (Uttakleiv), Våje krets (Våje), Rise krets (Rise), Jørgen Johannessen i Bergsdal krets (Bergsdal), Sennesvik krets (Sennesvik) og Petvik krets (Petvik), Wulff i Svarholt krets (Helle) og Storfjord krets (Hårteigen). — Ramsvik, Steine, Apenes, Stamsund, Finstad, Hol, Lilleeidet, Sund, Offersøy, Haukland, Bø og Vold eller Farstad er da bortfalt som skolekretser.

Prost C. F. Daae gir under 31. juli 1873 følgende melding om skolelærerne i Buksnes:

1. Kirkesanger Ole Nilsen, der er 51 år (født 1822), ble seminarist fra Trondenes seminarium i 1841 og skolelærer i Trondenes 1844 og derpå kirkesanger i Buksnes 1846. Han er vistnok en dyktig skolelærer, men de trykkede forhold i hjemmet (hans hustru var meget nervøs) synes å ha en hemmende innflydelse på hans iver, dog er han i den senere tid likesom kommet seg, etter at hans hustru er sendt til Rotvold sinnssykeasyl.

2. Jørgen Ulriksen er født i Buksnes (Kyllingdal) den 2. februar 1819 og har fungert som konstituert lærer i noe over 21¼ år. Han har ikke underkastet seg noen eksamen. Han synes å ta seg ivrig av skolen, idet han er tilbøyelig til å holde barna for lenge utover den fastsatte daglige skoletid, uaktet han er gjort oppmerksom på det mindre gavnlige deri. Et onde i den ene fot, der generer ham, kan muligens bidra noe hertil.

3. Jørgen Johannessen er født i Buksnes (Reinsjøen) den 9. november 1837, ble seminarist i 1869 og trådte i skolens tjeneste i Buksnes 19. juli samme år, og ble fast ansatt som skolelærer i Buksnes 7. november 1870. Han har hittil vist seg som en samvittighetsfull skolelærer, men er muligens mindre streng mot barna enn ønskeligt.

4. Lars Olsen, født 15. april 1858, demitert fra lærerskolen i Vefsn i juni 1867. Han har jevnlig vikariert som lærer, dels i Borge, dels i Vågan og Buksnes siden 1863, inntil han beskikkedes som skolelærer i Buksnes den 30. desember 1872. Han synes lite begavet, men anvender megen flid.

I 1871 var skolekassens inntekter 628 spd., og utgifter 624 spd. Skolekassens inntekter var ellers ved skatter og avgifter i 1874 600 spd., i 1875 230 spd., i 1876 230 spd., i 1878 kr. 1508 og i 1879 kr. 1207. På formue og næring i 1875 458 spd., i 1876 576 spd. og i 1878 kr. 2124, i 1979 kr. 2455. Hertil kommer så bidrag av Det Nordlandske Kirke- og Skolefond som for årene 1874-76 utgjorde 25. spd. og for 1878-79 kr. 100, bidrag av amtsskolefondet 30 spd. i 1876 og 15 kr. i 1878.

Samlet lærerlønninger: 1874 735 spd., 1875 387 spd., 1876 416 spd., 1877 kr. 1822, 1879 kr. 1766. — Kostgodtgjørelsen: 184 173 spd., 1877 kr. 1822, 1879 kr. 1766. — Kostholdsgodtgjørelsen: 184 173 spd., 1875 199 spd., 1876 207 spd., 1877 kr. 846, 1879 kr. 872. — Antall lærere var i 1874-1876 fem, 1877-79 seks. — Til oppførelse eller vedlikehold: 1875 78 spd., 1876 27 spd., 1877 kr. 95. — Leie av skolelokaler: 1874 97 spd., 1875 125 spd., 1876 130 spd., 1877 kr. 538, 189 kr. 542. — Anskaffelse av bøker og andre læremidler: 1874 2 spd., 1876 47 spd., 1877 kr. 39, 1879 kr. 126. — Lønn til regnskapsføreren og andre omkostninger: 1874 15 spd., 1875 15 spd., 1876 15 spd., 1877 kr. 80, 1879 kr. 80. — Skolekassenes og kretsenes utgifter tilsammenlagt: 1874 813 spd., 1875 870 spd., 1876 113 4 spd., 1877 kr. 3763, 1879 kr. 4077. — Skolevesenets gjeld var i 1876 67 spd. og i 1877 kr. 63. — Man kan si hva man vil, billig fikk man gjort det i gode gamle dager, gjeldsbyrden gjorde man ikke for tung.

I 1875 var det i hele prestegjeldet (Buksnes og Hol) 255 skolepliktige gutter og 244 piker, i 1876 261 gutter og 253 piker, i 1878 250 gutter og 261 piker, i 1879 234 gutter og 255 piker, i 1881 247 gutter og 251 piker. — I første halvår 1877, i hvilken tid skole har vært holdt under vinterfisket, utviser lærernes protokoller antall 3013 forsømmelser av 556 skolepliktige barn. — Jaja, gluntan var vel på bua.

I 1880 var forsømmelsene fremdeles meget store, av 23 348 var det 5189 forsømte dager. Samtlige 6 lærere som da virket i prestegjeldet hadde bestått lovbefalt lærerprøve. 2 lærere hadde første grads alderstillegg, kr. 80.00, 3 lærere annen grads alderstillegg, kr. 160.00. 1 lærer, klokkeren, hadde familiebolig og jordvei med for til 2 kjør. Hans pengeinntekt som kirkesanger var kr. 450.00. Disse poster tilsammen kr. 3 895.50.

Folketellingen 1865 viser at bygden var inndelt i skoledistrikter. Første skoledistrikt omfattet gårdene Reinsjøen, Nord-Reine, Kyllingdal, Gjerstad (Nystad), Øvre-Skotnes, Buksnes, Gravdal, Buksnesstrand, (Klausstranda) og Dønvold. Annet skoledistrikt Lilleeidet, Tussan, Ytre og Indre Horn, Hattan, Storeidet, Leknes, Himmelstein, Bolle, Holand, Valberget, Offersøy, Flæsa, Ytre og Indre Våje, Vik, Haukland, Uttakleiv, Opdøl og Skulbru. Tredje skoledistrikt Reppe, Helmoen (Helland?), Bø, Rise, Øvrevold, Nedrevold, Kvervelås, Farstad og Engen. — Sund, Vevika, Nord- og Sør-Vetting, Græna, Ballstad, Kremmervika, Svinøy, Skotnes og Skarsjøen står ikke oppført under noe særskilt skoledistrikt, men det er rimelig å tro at disse gårdene hørte under første skoledistrikt. For øvrig synes den hele distriktsinndeling nokså merkelig og upraktisk.

Utgjennom 1880-årene, inntil de faste skoler etter hvert ble bygget, holdtes det skole hos en eller flere av oppsitterne på de forskjellige gårder, slik det hadde vært praktisert også tidligere. På Uttakleiv hos Steffen Kristensen, på Haukland hos Hans Hansen, i Vik hos Hans Krantz Johansen og siden hos hans sønn Nils Hansen samt hos Hans Olai Hansen. På Reppe hos Lars Olsen og hans sønn Olaus Larsen. Det hus som Jakob Hansen kjøpte og flyttet til Leite, var skolestue her. På Rise hos Jens Hansen, hans sønn Nils Jensen, hos Hans Johannessen og Petter Eriksen. På Vold hos Fredrik Andersen og Johan Larsen. På Farstad hos Jens Olsen, på Opdøl hos Jakob Pedersen og Gjert Andersen, som selv en tid i 60-årene virket som lærer. På Skulbru hos Ole Kristensen og Kristian Karlsen. Det hus skole holdtes i hos Ole Kristensen, ble senere flyttet til Hettbakken, der nå Edvard Juliussens enke bor. På Lilleeidet hos Johan Iversen. På Storeidet var det skole hos Hans Pettersen, på Haug hos Markus Bendiksen, på Horn hos Bjørn Pedersen, og vistnok også hos andre, på Sund hos Villas Olsen, Johan Edissen og Håkon Villassen. På Skotnes hos Hagen Hansen og Hans Ulriksen, på Reine hos Andreas Hermansen, på Rekstrand hos Karl Andersen og Ole Magnus Olsen, mens han bodde der. På Ballstad hos Jens Pedersen. I Våje hos Peder Sørensen og Hans Jensen, i Valberget hos Johan Grøn Olsen, i Offersøy hos Thomas Abrahamsen og en kortere tid også hos Alsing Hansen. — Det er meget mulig, ja sannsynlig at der var holdt skole også på andre gårder og hos andre oppsittere i bygda i tiden etter 1850 — 60-årene, og før den tid var det jo andre menn som gav husrom til skole, men om dette har vi ikke kunnet skaffe noenlunde pålitelige opplysninger.

Det var mest til trange og til dette bruk lite skikkede lokaler lærerne og barna ble vist, lavt under taket, trangt mellom veggene, det kunne være et lite kammers eller et loft — hvis stua ikke kunne unnværes. Utstyret var også av enkleste slags, et langbord — ofte et bakstebord — lagt opp på et par kagger eller to halvtønner som underlag, benker rundt bordet, kanskje et særskilt lite bord til læreren, og en liten veggtavle, kanskje ikke det engang. Den som holdt skolelokale i kretsen (distriktet), hadde plikt på seg til å bringe skoleinventaret til neste skolested, fra Vik f.eks. til Haukland, Våje, Valberget eller Offersøy, og så neste mann videre til neste skolested. — Luften kunne nok stundom bli temmelig tykk og tung i en slik liten og lav skolestue, eller oppe på et trangt loftrum — til å skjære i skiver, er det sagt. — Elevene satt bordet rundt; men Christoffersen, ansatt som lærer her i 1885, var ikke tilfreds med denne sin forgjengers plasering av barna. Mange av dem kom derved til å vende læreren ryggen og hadde således lettere for å gjøre spilopper og fantestreker. Han begynte i Vik med å plassere barna slik at han fikk alle i front mot seg. Dette likte imidlertid ikke de store gutta, selv om de nå fikk følge bedre med i undervisningen — det var kanskje ikke mest om å gjøre for dem —, de gjorde seg tverre og trassige, de knekter, men Christoffersen fikk fort nok stagget dem og satt dem på plass.

Skolelærere var i 1880-årene Jørgen Ulriksen, Ole Nilsen, Lars Olsen, L. O. Dyrkorn, Kr. Berg, Chr. Christoffersen og E. K. Lie. Fagkretsen var religion, innadlesning (i P. A. Jensens lesebok), regning, i hodet eller på tavla, skrivning, historie, naturfag og sang. Herslebs bibelhistorie ble ombyttet med Vogts, men Luthers lille katekisme og Pontoppidans forklaring var de samme. P. A. Jensens lesebok var en ypperlig bok i sitt slags, for skolen som for hjemmet. En lærer som viste interesse for sin gjerning og som ville gjøre seg flid med undervisningen, fant i denne god støtte ved lesestykker både om naturfag og historie, geografi og kirkehistorie. Denne lesebok var autorisert til bruk i folkeskolen fra 1863, var i 1881 utkommet i 5 opplag; Den fulgte den norske folkeskole gjennom en stor og rik utvikling, helt til omkring århundreskiftet, da den ble fortrengt av Nordahl Rolfsens lesebok. — Men mange var det, både av lærere og elever, som med vemod så den gamle gode lesebok gli ut av skolene og hjemmene.

I de gamle skoler var det først og fremst lesningen det gjalt, de andre fagene kom i annen rekke, og der lestes i kor, høyt så taket ville løftes, det gikk som skred gjennom skolestua, og kom noen forbi, var det lett å skjønne at her var det en almues kunnskapsanstalt. De flinkeste lesere førte an, og sinkerne fulgte med i alarmen som best de kunne. Mange steder gikk alle kretsens barn i samme klasse, og ble det for trangt ved langbordet, især når der. skulle skrives, ble de minste, som ennå ikke var kommet i skrivealder, plasert borte i en krok i stua eller henne ved ovnen, hvor de fikk stelle med sitt så lenge, bygde hus av bøker som var lagt ned fra bordet og ellers more seg så godt de kunne, bare de ikke bråket og skapte forstyrrelse, da var lærerens linjal på ferde, iallfall som en trussel. Gamle av i dag forteller om dette, bl.a. fra skolestua hos han Johan Grøn i Valberget. Disse timene i kroken eller ved ovnen var uforglemmelige stunder, selv. om de ikke akkurat gikk inn i «pensumet». — Regning foregikk også meget på kuleramme. En gammel elev av Lars Olsen forteller fra sitt første år på skolen, at når de skulle fram og regne på kuleramme, kjentes det som å gå til doms. De mange og mangefargede kulene virket fullstendig forvirrende på dem. Og så ga de seg da til å skyve med sine små hender og telle 1 – 2 – 3 – 4 – 5 – 6 – 7 – 8 – 9 - 10 o.s.v. så langt de kunne, noen kom helt opp i svimlende tall som både 30 og 40, andre ga opp ved 14 eller 15, men alltid sa Olsen, når de ikke formådde mer: Takk, det er bra. Han kunne være så snill også, han Lars — ikke bare fare omkring med linjalen og refse syndere.

Forsømmelsesprosenten var fremdeles temmelig stor. Flere av barna kom overhodet ikke på skole før i 9-10-års alderen, noen enda senere — og noen slett ikke før de ble hentet. Vinterskole var det ikke den gang, da skulle guttene «på bua», og om våren og sommeren, når skolen — bortsett fra slåttonna — var i gang, skulle der gjetes, hjemme eller borte, og til så meget annet var det bruk for både gutter og piker, skolegangen fikk det bli som det kunne med, var det mange av de mindre skoleinteresserte fedre og mødre som mente. — Når så disse barn kom og skulle lese for presten til konfirmasjon, gikk det galt med dem, de ble attvist, heimvist som vi sier her i bygda. Prestene før i tiden var strenge slik mot sine konfirmanter, de skulle kunne «boka si», og så kunne det gå på heimvising både ett og to og tre år på rappen. Var det ellers noe å si på konfirmantens vandel, ble han heimvist også av den grunn. Konfirmasjonen var i hele tatt en trang dør å komme igjennom for mange. Fra langt tilbake i tiden, ja kan hende fra konfirmasjonens innførelse i 1736, var det brukelig med slik attvisning, og fremover i tiden holdt denne «skikken» seg her i bygda til etter 1900. Arctander viste att, Trondsen det samme, men så kom Aasen og gjorde slutt på dette. Det første året han holdt konfirmasjon i Buksnes (1903), måtte han slippe fram mange av Trondsens heimviste kandidater. Prestene etter Aasen har heller ikke praktisert heimvisning, og det er vel stort sett slutt med dette overalt i landet. — I eldre tid pleide man også å stille konfirmantene etter nummer på kirkegulvet konfirmasjonssøndagen. Den flinkeste i kullet fikk nr. 1, og så videre nedover til han eller hun på jumboplassen. Det var stor spenning den siste tiden på konfirmasjonsskolen om hvem som skulle bli nr. 1. Markus Lie, Skotnes ble nr. 1 i sitt kull, Mathias Salomonsen likeså, kirkesanger Heitmann Hansen nr. 1 i sitt kull, de var, er det sagt, alle opplagte 1-ere. — Men det gikk vel ikke alltid så riktig og rettferdig til med denne nummereringen. Det fortelles fra gammel tid, at stakk man til presten en dall med smør eller en fin feit gjeitost, eller hva det nå ellers kunne være «huset formådde», så hjalp det vedkommende givers konfirmant pent fram i nummerrekken, ja var dallen riktig diger, kunne det bli blank 1 på kirkegulvet, selv om katekismen innstilte på langt høyere tall og lavere grad. Var det ikke presten Berner som sa til Anton Middeltun fra Kyllingdalen, at han leste godt nok for plass nr. 1 på kirkegulvet, men den skulle prestens datter ha. Hun var kanskje flink nok til det, men var det kan hende ikke. Men hun var prestens datter. Vel, vi er ikke satt her til å dømme. — Nummereringen på kirkegulvet ved konfirmasjon ble det fortsatt med her i bygda til Arctander kom i kallet. Han kastet denne forkastelige ordning ut av kirken og konfirmasjonen. Den lønn lærerne fikk ennå i 1880-årene var mager. I 1850-årene var skolelærernes lønn 80 spd. om året, omgangskolelærernes lønn 40 spd. I 1800-årene var lærerlønnen steget til 8 kroner uken pluss kostholdsgodtgjørelse kr. 6,40 pr. uke; hertil kom så et tilskudd til lønnen av staten (fylket) på omlag 50 kroner året. — Det var mange ganger surt å arbeide i skolens tjeneste, sier en gammel, veltjent lærer i Buksnes, veiene var lange og besværlige, skolelokalene lite oppmuntrende, hjelpemidlene små, barna ofte trege, store forsømmelser, og mange steder også ganske liten interesse for skolen fra de voksnes side. Nei, det var ikke så meget som ga oppmuntring. Men de gamle lærere var iherdige i tjenesten, de holdt ut med alt. — Christoffersen gikk hver dag fra Buksnes til Sund, Lie gikk fra Lakselvhaugen til Offersøy, og vel å merke, der var ingen opparbeidet vei den gang til Sund eller Offersøy. — Ja de gikk og gikk og bar sine ransler fra gård til gård, de gamle lærere, fra nordligst på Uttakleiv til sørligst på Ballstad — gikk seg aldri trett, men sådde kunnskapens frø til små og store, og høstet mange gode resultater. — Men strenge kunne de være, respekt og age krevde de.

 

Jørgen Ulriksen.

 

Spanskrøret måtte ofte danse polka og bak lærerbordet hang det truende store bjørkeriset, sveia. Lærerne hadde fritt slag den gang, og var, mange av dem snart på handa til å klapse, klype eller dra en stakkars synder etter hårluggen. Lars Olsen, men sikkert også mange flere enn han, brukte helst linjalen, og han brukte den ikke med rimelighet og med bredsiden, nei han slo til med tverrsiden, kanten over delikventenes rygg eller fingre. Jørgen Ulriksen var også en streng herre. Når han tordnet opp med sin grove bass, fallt der frykt over forsamlingen, men hjalp det ikke med et godt og myndig ord, eller var det grovere forseelser det gjalt, kom riset eller linjalen fram. Hadde gutter forbrutt seg særlig alvorlig, slik at læreren fant det nødvendig å statuere eksempel til skrekk og advarsel, ble en eller flere av kretsens tilsynsmenn tilkalt, og i nærvær av disse fikk så den vanartede ris på sin bare bak, så og så mange rapp, etter forgåelsens art og omfang. Pikene slapp vel denne form for avstraffelse. Skammekroken var også en meget benyttet form for irettesettelse ved mindre synder eller når en ikke kunne leksene. Strakk ikke den ene av skolestuens kroker til, fikk en dele dovenpelsene eller uromakerne på flere av krokene. Og der stod de, ferre eller flere, til spott og spe for klassens øvrige barn. Har ikke nedskriveren herav en gang stått som syvende mann i en slik gammel Buksnesskoles skammekrok, Vi hadde gjemt en kattunge i lærerens bordskuffe, det vesle kreket mjauet og kom for dagen, og vi kom i skammekroken, alle hadde hatt fingre med i kjeltringstreken — men moro var det lell.

Kulerammen har vi tidligere nevnt. Den var første, å ja ofte også andreklassingenes trofaste hjelper i regnekunsten, man la i hop og trakk i fra ved å skyve på kulene, — å, det kunne være vrient nok for en sprød liten barnehjerne, og bak stod læreren med linjalen; fikk en 3 og 4 til 9, eller 2 fra 8 er 5, kunne hva som helst henne.

Til støtte for sangundervisningen var det anskaffet salmedekoner, et 1-strenget instrument med bue til, en slags langleik. Særlig flinke sanglærere var Ole Nilsen og E. K. Lie. Jørgen Ulriksen sa engang om Nilsen: Nilsen synger som en nattergal, men jeg brummer som en bjørn.

Det gikk slik til at Jørgen Ulriksen ble kåret til lærer; I sitt hjem oppe i Kyllingdalen hadde han undervist en gutt ved navn Johan Middeltun i lesning, og kanskje også andre fag. Da denne gutt «gikk for presten» — det var Berner, utnevnt til sokneprest til Buksnes i 1847 — viste han seg å være meget flink i boka, og presten spurte ham en dag hvem han hadde mottatt undervisning av. Det fikk han vite, og Berner sendte da bud til Jørgen Ulriksen, at han ville snakke med ham. Da Jørgen, som var vanfør, hadde vanskelig for å gå den lange vei i uføre fra Kyllingdal til Buksnes, sa Kyllingdalsmannen Lars Voss, Lars Heibergs far, seg villig til å hjelpe ham på turen. Lange stykker i det ulendte terreng måtte Lars Voss bære Jørgen på sin rygg, men fram kom de da til prestegården. Da Berner hadde underkastet Jørgen en grundig eksaminasjon, ble han straks godtatt som lærer og begynte undervisningen. Dette var i 1852. — Jørgen Ulriksen var også noen år under vinterfisket, da ordinær skole ikke var igang, privatlærer for Ole Halstensens barn i Straumøy.

Første lærer ved den faste skole på Buksnes, først i Kleppen, senere på Elvevollen, var Gustav Fredrik Müller, ansatt 1817, når fratrådt vites ikke, men hans etterfølger Christian Bølgen er ved begynnelsen av 1830-årene tiltrådt i stillingen. Som den tredje i rekken kommer Christen Nilsen, etterfulgt fra 1846 av Ole Nilsen, som sluttet i 1883. Fra 1883 til 1885 Jørgen Johannessen, derpå Kr. Berg til 1916, så Heitmann Hansen fra 1916 til 1926, og fra den tid av Børge Fiksdal. Av andre lærere ved denne skole fra senere tid kan nevnes Regine Jakobsen, i mange år lærerinne ved Opdøl skole, fru Annie Sesseng, fru Aagot Bøckman, fru Fiksdal, frk. Ragnhild Hansen, Heitmann Hansens datter, Toralv Unstad, fru Røsæg, Gustav Larsen og Tobum Bøe.

Det var slik, har vi hørt, at om vinteren mens fisket pågikk var det ingen skole. Så ble da lærerne gående ledige, men det kunne de ikke, det hadde de ikke råd til. Flere av dem gikk da kurser for opplæring i telegrafi og ble ansatt som såkalte vintertelegrafister, det vil si den tiden skreifisket skapte stor travelhet også for telegrafen. Noen sluttet helt som lærere og tok fast ansettelse i telegrafvesenet, mens andre bare tjenestgjorde under vintertrafikken i Lofotværene. En av disse vintertelegrafister var lærer Heitmann Hansen, som gjennomgikk et telekrafkursus i 1883 og i 18 vintre senere var ansatt som telegrafist, i Lødingen, Svolvær, Henningsvær, Ørsvåg, Stamsund og Ballstad. L. O. Dyrkorn, som til å begynne med også bare var vintertelegrafist, gikk snart helt over i telegrafvesenets tjeneste, det samme var tilfelle med lærer (ikke i Buksnes) O. A. Sivertsen fra Sommerhus i Hadsel. Begge var senere telegrafbestyrere i Ballstad. — Men ikke alle lærere slo seg på telegrafi i den ledige vintertid. Chr. Christoffersen tok seg plass som handelsbetjent hos Jentoft, Ballstad, og hadde denne vinterbeskjeftigelse i flere år. Andre, som Berg og Lie holdt vinterskole i fiskeværene. Om formiddagen, når fiskerne var på sjøen samlet de landgluntene i rorbuer og underviste dem i enkelte fag, Om kvelden var det skole også for voksne, på Ballstad holdtes denne i Bedehuset. Lie holdt slike vinterskoler både på Ballstad og Steine. Dessuten ble det av disse lærere også holdt foredrag for fiskerne, helst over historiske emner. Lie samlet flere ganger fiskerne til slike foredrag, og Hammerø, lærer i Sørvågen, senere i Kvæfjord, reiste også meget omkring i fiskeværene og holdt foredrag. De hadde sin betaling, om enn liten, både for fiskerskolene som for sin virksomhet som foredragsholdere.

Den nye skolelov av 1889 var et brudd med gammel tradisjon. Det ble fra nå av ikke lenger tale om almueskole, men om folkeskole, den skulle nå bli hele folkets skole — og ble det. Istedenfor skolekommisjon fikk man skolestyre, og skolestellet ble ordnet slik vi i store trekk har det i dag. Det ble kretsregulering med faste grenser og det ble gjort krav om bedre skolelokaler, særskilt bygde skolehus istedenfor de mindre hensiktsmessige, tildels helt forkastelige leiede lokaler.

De første skolehus som det da kom på tale å bygge var Opdøl, Skotnes og Svarholt. I september 1892 overleverte Andr. Bjerkholl, Namsos ved sin representant Hagbart Høydahl materialene til skolehus på Opdøl, og formentlig også til skolehus på Skotnes og Svarholt, idet disse tre skolehusene stod ferdige til bruk i 1893. I 1895 ble det gjort søknad til herredsstyret om bygging av skolehus på Fygle og Sund og i Sennesvik, men behandlingen av saken ble utsatt. Senere, i 1897, fordret Sund krets at skolehus skulle bygges, i motsatt fall ville kretsen selv bygge hus, ved at den garanterte amtsbidraget, og med denne kniv på strupen besluttet herredsstyret at kommunen bygger skolehus, mot at kretsen skaffer fri grunn, og skolehuset ble så oppført i 1899. — Fygle skole besluttedes bygget i 1896; barna fra Leknes søkte denne skole helt til det i 1931 ble bygget skolehus på Leknes.

I 1894 ble det besluttet å bygge skolehus på Hårteigen i Hol, hvor muren til huset da stod ferdig. Men der oppstod en bitter strid om dette, idet der fra den nordre del av kretsen kom krav om at huset burde bygges i Storfjord. Det ble en dragkamp mellom Hårteigen og Storfjord. Johan Larsen, Storfjord, Petter Jensen, Skifjord og Petter Eriksen, Kangerur stilte seg som garantister for at 100 kroner skulle ytes til ny mur for skolehuset i Storfjord og til fri transport av materialene fra Hårteigen til Storfjord. Men fra Harteigenpartiet kom det nytt krav om at huset skulle bygges der. Saken herom ble først utsatt, og da den så senere, 2. oktober 1894, kom opp til behandling i herredsstyret, seiret Storfjordpartiet med 10 mot 3 stemmer; skolehuset ble så bygget i Storfjord i 1895, der det står den dag i dag. Det kostet fullt ferdig 2 300 kroner.

I Buksnes gjenstod det nå bare å bygge skolehus i Vik og Offersøy kretser, hvor det fremdeles ble holdt skole i leiede lokaler, henholdsvis hos Edvard Andersen og Andreas Jakobsen. Skolehusene i Vik og Valberget ble bygget høsten 1904, materialene levert av Bjerkhoel, ved Hagb. Høydahl og Jens J. Farstad var formann ved begge byggene. — De siste par-tre år før skolen i Valberget ble bygget, ble der skolt i leiede lokaler hos Emil Andreassen, Valberget, og kretsens navn ble fra den tid Valberget.

På Uttakleiv var det stadig utilfredshet med den lange og meget besværlige skolevei barna derfra gården hadde, og gang på gang, helt fra 1895 kom der søknad om at denne ganske store gård måtte bli utskilt fra Vik som egen krets. Søknaden av 18. oktober 1895 om egen skolekrets for Uttakleiv ble ikke behandlet på første herredsstyremøte, men saken utsatt, idet man ville innhente nærmere opplysninger. På et senere møte kom så saken opp, og det ble da besluttet at Uttakleiv fremdeles skulle være knyttet til Vik krets, da gårdens folk intet ville yte til bestridelse av utgiftene. — Men selv om det endel år senere ble bygget vei over Uttakleivsfjellet, var dog avstanden like lang, og kravene fra denne gård opphørte ikke, og så endelig utpå 1920-årene ga myndighetene etter og skolehus på Uttakleiv ble bygget i 1926.

I 1895 besluttedes Lofotens og Vesterålens amtsskole flyttet fra Hadsel til Buksnes, og da Kristian Jakobsen, Vold påtok seg å skaffe hus til skolen, ble denne henlagt til Vold, hvor Jakobsen lot oppføre egen gård til skolen, mot kr. 100.00 pr. år som godtgjørelse, og i 1896 ble hans tilbud godtatt og skolen bygget. Buksnes kommune garanterte, på amtsskolestyrets begjering, at skolen i terminen 1898-1900 flyttes fra Hadsel til Buksnes og at der garanteres for at elevenes opphold ikke må overstige kr. 0,80 pr. døgn. Innkvartering av elevene hadde gårdene Rise og Vold påtatt seg. Skolens bestyrer, her som i Hadsel, var J. Nystad, med O. E. Thun som annenlærer. Etter få års forløp, vistnok i 1904, ble skolen flyttet herfra til Fauske i Salten, hvor den fremdeles har sin plass. Amtsskolehuset på Vold ble solgt til Borge kommune og flyttet til Bøstad, der det siden har tjent som bolig for kommunelægen.

Som fast ansatte lærere eller vikarer ved de forskjellige skoler i bygda fra tiden omkring 1890 inntil i dag, vet vi å nevne følgende. (Vi har tidligere nevnt lærerne ved Buksnes skole):

Skotnes skole: Rasmus Justad, senere lensmann, Emilie Monsen, Helene Rinnan, Ole M. Løkke, Elias Røsvik, Rolv Straume, Per Sund, Hilmar Husøy, Sverre Sand. Dessuten som vikarer: Anton Engenes, Ole Isaksen, Hamnes, Peder Mykland, Joakim Vikeland, Sigrid Huss, Anne Engen, Elise Sand, Astrid Ulveseth.

Sund skole: Chr. Christoffersen, Kr. Berg, Emilie Monsen, Johan Wulff, Ole Isaksen, Tea Isaksen, Olav Johansen, Kristian Indseth, L. Eidhammer, Magda Prestesæther, Eline Heggedahl, Helene Rinnan, Ragna Paulsen, Rasmus Løken. Peder Mykland, Arnolda Dahl, L. Kollstrand, Mons Krogtoft,

Fjeldbakk, Hofsø og Alf Øynes. — Rekkefølgen er neppe riktig.

Opdøl skole: Chr. Christoffersen, Regine Jakobsen, O. Solhjell, Jens Finstad, Annie Sesseng, Haldis Ravn Statle. — Noen flere lærere har dog virket her i nevnte tidsrum, og heller ikke rekkefølgen her er pålitelig.

Vik skole: Chr. Christoffersen, L. O. Dyrkorn, E. K. Lie, Emilie Monsen, Augusta Isaksen, Kristian Indseth, Tea Isaksen, L. Kollstrand, Konrad Ulveseth, Birger Lofnes, Trygve Statle, Haldis Ravn Statle, A. Nordeng, K. Myrvang, fru Myrvang, Fritz Wiik, dessuten flere vikarer, med eller uten lærerskoleutdannelse.

 

Chr. Christoffersen. Lærer og organist

 

Uttakleiv skole: Egen krets ble opprettet her 2-3 år før skolehuset ble bygget i 1926, men den første tid kun for småskole (1. klasse), og i disse par-tre år ble det skolt i leiet lokale hos Ragnvald Robertsen. Lærere i denne krets har vært: Maren Svendsen, Søren Gabrielsen, Sigrid Huss, A. Halstensen, O. Solhjell, Kronborg, Krogstad, Krogfjord, Husøy, Nora Abrahamsen og T. Arnesen.

Valbergets skole (tidl. Offersøy): Chr. Christoffersen, E. K. Lie, Emilie Monsen, Eline Heggedahl, Magda Prestesæther, Augusta Isaksen, Tea Isaksen, Ole Isaksen, Kristian Indseth, Rasmus Hoie, J. J. Ofstad, L. Kollstrand, Rolv Straume, Erling Apenes, N. T. Leithe, Randi Simonsen, Petter Sørensen, Agda Bolle, Dagny Horn, Helga Gjerstad, Søren Gabrielsen, Gustav Larsen, Maren Svendsen, Åsulv Lande, Arnljot Hveding, Alf Øynes, Trygve Statle, Haldis Ravn Statle, Fritz Wiik, Edith Myrvang, Aksel Nordeng, Hjalmar Grødahl.

Leknes skole ble bygget i 1931 og tatt i bruk det følgende år. — En skoleforening på stedet med fru Ellisif Nordahl som formann og den drivende kraft, begynte arbeidet med å få opprettet egen skolekrets for Leknes, en tid etter at det kommunale fellesskap med Hol var opphørt i 1919. Barna fra Leknes hadde, som før omtalt, i en lang rekke år søkt til skolen på Fygle. Nå ble jo denne skole liggende i en annen kommune, og dessuten var veien Leknes - Fygle nokså lang. Skoleforeningen arbeidet godt og målbevist for skolesaken, den fikk samlet inn midler til anskaffelse av utstyr for sløyd og annet materiell til skolen. Den første tid etter at kretsen var opprettet holdt skolen til i leiede lokaler på Leknes, først i ungdomshuset, senere på meierisalen, inntil skolehuset kunne tas i bruk. — Lærere i denne krets har vært: Konrad Ulveseth, fru Astrid Ulveseth, Torgeir Valle, Maren Svendsen, Ramfjord, frk. Veum, Kronborg, fru Astrid Fiksdal, Trygve Statle, Natland, Pauline Djupvik, og kanskje noen flere for kortere tid.

Det nye skolehus for Buksnes krets ble oppført på Gravdal i tiden 1938-1939. Huset ble tegnet av N. Salomonsen, Leknes, som ved siden av A. Hammer og Børge Fiksdal også satt i byggekomitéen. Dette er et i alle deler moderne skolehus med vannklosett, avkledningsrum, karbad og dusjer. Byggmester E. Eriksen, Henningsvær har ledet arbeidet, også med sentralvarme og sanitæranlegg. Huset ble innviet 1. sept. 1939 og tatt i bruk 4. sept. samme år. Det hele bygg kostet 46 000 kroner.

Realskolen på Leknes ble startet av en Sørheim i 1933. I 1937 ble den overtatt av cand. theol. Ole Krokstrand. Skolen har helt til i år (1946) holdt til i leiede lokaler, i Peder Haghs gård, i ungdomshuset og på meierisalen.

 

Det nye skolehus på Buksnes/Gravdal.

 

Nytt skolebygg ble besluttet av fylkestinget våren 1939, men på grunn av krigen kom det ikke under oppførelse før i 1945 og er ennå ikke fullt ferdig, men likevel tatt i bruk fra 1. september i år. Skolen er nå statsrealskole, med Krokstrand som bestyrer.

En realskole på Buksnes (Gravdal) fikk kort varighet, idet den bare var i drift for et 2-årig kursus 1944-45.

For alle skolers vedkommende er lærerlistene ikke fullstendige, idet der ved alle skoler har vært vikarer under kortere eller lengere vakanser, derav flere uten lærerskoleutdannelse; særlig i den siste tid har man måttet benytte mange lærere med mindre utdannelse, middelskole, realskole, studenter, underoffiserer etc.

De lærere fra senere tid som har stått lengst i tjenesten innen kommunen er Christoffersen, Lie, Kr. Berg, fru Helene Rinnan, frk. Regine Jakobsen, Mons Krogtoft og Heitm. Hansen, og tar vi også Fygle skole med — barna fra Leknes har jo gått ved denne skole — har Lars Eidhammer og fru Ragna Valdahl der også lang tjenestetid. Og nå begynner også fru Annie Sesseng, Jens Finstad, Sverre Sand og Børge Fiksdal m.fl. å få en ganske anseelig lang tjenestetid innen kommunen.

Før vi forlater bygdas skolevesen, skal vi ta med endel spredte mindre meldinger. — Sokneprest Holmboe skriver i 1831 at skolehuset på Buksnes er i tålelig stand, unntatt at taket svikter meget i den siste tid. Christian Andreas Bølgen er lærer ved denne skole i årene 1831—32. I 1932 ble skolehuset reparert og satt i god stand. .— Skolekassen hadde i tiden omkring 1800 en årlig utbetaling av omlag 80 riksdaler, likelig fordelt mellom lærerne Andreas Haug og Henrik Wibes, begge vistnok i Hol. Inntektene var inklussive skoleskatt av begge sokns gårdsmenn, husmenn, drenge og piker, 43 daler og 4 ort. De kondisjonertes bidrag eller gaver utgjorde 7 daler. Av konfirmantene, et ikke nærmere angitt år, men engang i 1830-årene, 16 drenge og 10 piker, var inntekten henholdsvis for gutter og piker 16 skilling og 12 stilling, tils, 4 daler. Skole- og fattigregnskapet førtes under ledelse av bygdelensmannen, og presten var protokollfører. — I 1887-88 bevilget herredsstyret en årlig pensjon til lærerne Jørgen Ulriksen og Ole Nilsen, hver på 50 kroner. —

 

 

Lærer E. K. Lie.

 

Kommunenes faste eiendommer sattes 1894 til 147 000 kroner, hvorpå var opptatt lån i Oplysningsvesenets fond på kr. 117 000, private lån kr. 7 000.00 og dessuten en gjeld på 23 000 kroner. Felleskommunen var da kommet opp i en betydelig gjeld, vesentlig forårsaket ved de mange skolebygg nettopp i den tid og ved bygging av veier. — I 1896 anbefalte skolestyret en pensjon for lærer og kirkesanger (i Hol) Jørgen Johannesen som da var sluttet i stillingene, på 100 kr.; men herredsstyret innvilget ham bare 50 kr. i pensjon pr. år — inntil videre.

I denne tid arbeides det med nytt skolebygg for Opdøl krets, hvor skolen nå blir henlagt til Vian. Vik og Valbergets kretser står for tur til å få nye skolehus, med delvis kretsregulering. Leknes skole er i likhet med Buksnes skole et moderne bygg, og med det store tilbygg av gymnastikksal m.v. som nå er under oppførelse, blir denne skole helt førsteklasses, utstyrsmessig sett. Også Skotnes krets står for tur til å få nytt skolehus. Sunds skole har for ikke meget lenge siden fått et bra tilbygg, og må sies å være ganske godt utstyrt. Når de skolehusplaner som nå foreligger ferdig eller er under forberedelse, blir realisert, vil Buksnes få helt igjennom tidsmessige skoler. Men dyrt blir det. Imidlertid bygger man nå slik at det ikke på lange tider — får en håpe — vil bli pålagt skattyterne og det offentlige nye slike byrder i flere generasjoner framover.

Buksnes har, det må en kunne si, skjøttet vel om sitt skolevesen fram gjennom tiden, helt fra midten av forrige århundre, og enda lenger tilbake. Vi har attester for at folket her i bygda lå foran de andre bygdene i distriktet i opplysning og kultur — selv om en av de gamle attestutstedere sier, at den var noe utvortes. — Og vi har hele tiden siden fulgt godt med i utviklingen og holdt vår folkeskole på et høyt nivå — så langt de økonomiske evner rakk, stundom kanskje litt mer enn bæreevnen tålte.

Fra gammel tid lå Nordlandene i geistlig henseende under Trondhjems stift, inntil 1803 da de tillikemed Finnmark fikk sin egen biskop, Mathias Bonsak Krogh.

Buksnes er nest etter Vågan det eldste kirkesokn i Lofoten og Buksnes kirke var hovedkirken i det gamle Lofotens prestegjeld, som bestod helt til 1740, da det ble delt, slik at Borge og Flakstad ble egne prestegjeld. Etter reformatsen av 1589 lå nemlig disse prestegjeld under Lofotens prestegjeld med Buksnes som hovedstedet.

I Trondhjems stifts reformats av 1589 heter det bl.a., at man er kommet i erfaring at det i stiftet «fast uskikkeligen og utilbørligen til gaaer med Guds tieneste udi nogle af lands kirkene der udi stiftet, saa de bønder, som noget vidt er besiddendes, og boe udi annexene, fanger sjelden prædiken af Guds ord at høre, med mindre de nogle mile veis ville reise til kirken, dennem ikke uden ringe besværing. Paa det at slik uleilighet kan bli avskaffet, og almuen ikke skal paa deres salighet forsømes, bede vi og befale at ett gjeld gjøres til to, eller og om den leilighet ikke kan være, at I da forholder, befaler og pålegger prestene flere kapellaner at holde.» — Der blir videre gitt påbud om at der skal bringes orden og skikk på dette ute i stiftet, hvorledes et hvert gjeld og sokn best kan føde sine egne betlere, så andre kunne være deres overløp kvitt. Undertegnet av kong Fredrik II.

Det var kongens befalingsmann over Trondhjems len, superintendenten (biskopen) i Trondhjems stift og residerende kanniker ved Trondhjems domkirke som fikk dette å utføre, og etter en befaring melder de at «have udi sandhed befundet, at mange sogne ulideligen og med stor forsømmelse hertil have været betjente, i det at baade sognepræsten og kapellanen, begge tillige, have været i een kirke, den ene siungen for alteret, den anden prædiket», mens de som bodde i anneksene ingen gudstjeneste fikk, noen bare 2-3 ganger om året. «Sognepræstene sagde slikt at skee af en gammel sædvane, og ikke af nogen ladhed.»

Nå skulle det altså bli en annen ordning, og reformatsen kom så 1589. — Og ifølge denne heter det om Lofothens Præstegjeld:

Derudi er 4 kirker og et Korhus som af tre præster betjenes skulle. Til Bygnæs hovedkirke ligger bønder 52, husmænd 1?, Hoels Kapel ligger fra hovedkirken 1 fierding vei udi nordost. Bønder dertil 42, husmænd 20. — Disse to kirker skulde betjenes af een præst, to hellige dager udi Bygnæs, og hver tredie udi Hole.

Borgen Kapell ligger fra hovedkirken en stor mil i nord, fra Hoel 1 mil. Bønder 93, huusmænd 47. Denne kirke skal betjenes af een residerende kapellan der sammesteds.

Flakstad kirke ligger fra hovedkirken udi vester 3 fjerdinger. Bønder 40, huusmænd 27. .— Moskenæs Korhus ligger fra hovedkirken 3 vegsø udi sydvest, fra Flakstad 2½ vegsø. Bønder 10, huusmænd 8. Disse to kirker skulle betjenes af en domestico sacellano, 4 hellige dage udi Flakstad, og den 5te udi Moskenæs, undtagen den stund vaarfisket staaer paa, da skal skee tjeneste to hellige dage paa Moskenæs, og den tredie udi Flakstad.

Noen kirke på Valberg sees ikke nevnt.

Årlig presterente: Ad mensam ... 16 mk. — Tienden ungefær. Korn ... 4 tdr. Ost ... 4 voger. Fisk ... 200 voger.

Men udi i disse to aar haver fiskeriet gaaet noget rundeligere til. Rav og rækling, hval og kobbetiende naar de faaes. Lax av en strøm hos Holand ... 12 Thal. Offertold 1 pd. af hver formuende gift mand. Kirkegang og udfærd efter recessen. Kan saaes til præstegaarden 12 tdr. korn. Kan holdes melkekøer ... 16. — Af forannevnte rente skal sognepresten efterlade den residerende capellan udi Borgen og Borgegaard som skylder aarlige 2 voger, og dertil al offertold, kirkegang og udfærd, som faller i denne fjerding. Herforuden er, hvis bønderne velvilligen ville hjelpe til hans (capellanens) underholdning.

Domesticus sacellanes (presten til Falkstad) skal have fri kost og 12 daler til lønn.

Buksnes kirke var, som for fortalt, prebendekall under kapellanen ved domkirken i Trondhjem.

Mens Buksnes som kirkesokn nevnes allerede i 1324, får vi intet sikkert kjennskap til kirkebygg her før i 1641 — men selvsagt har det vært kirke fra soknets opprettelse. I 1641 omtales ny kirke på Buksnes. Av kannikeprotokollen for 9. mai 1644 framgår det at det var en sak mellom en Michel Willadsen og en Knud Steensen angående endel penger tilhørende Buksnes kirke. Hvor lenge den i 1641 oppførte kirke ble stående, om det var denne samme kirke som ved storm i 1802 ble så ramponert at den måtte rives, er ikke godt å si, men i den mellomliggende tid, fra 1641 til 1802, sees i hvert fall ikke nevnt noe om nytt kirkebygg på Buksnes. Denne gamle kirke var en korskirke av tre. Den var imidlertid så dårlig oppsatt, at den straks av den heftige storm, som det heter, ble ille tilred, og senere ofte flikket på, slik at den i 1740 bestod så godt som av innfeldte nye stokker.

Etter en visitasreise i Lofoten i 1740, samme år som det gamle Lofotens prestegjeld ble delt, skriver biskop Nannestad:

Buksnes kirke er en trekorsbygning, bygt i 1641, og da ilde oppsatt, derfor den straks av den heftige storm ble ilde tilredd, og siden ofte flikket på den av samme årsak, så at den består så godt som alene av innfeldte nye stokker. Stentak etter Fries befaling, skjønt sten kan der ikke være for storms skyld, men et godt anstrøket bordtak var bedre. Spits stort tårn, som umulig kan bestå for stormen. 1 klokke, den andre har Fries latt sende til Bergen. Uten skriftehus. Altertavlen stor og høy, hvorpå alene leses troens artikler og nattverdens innstiftelsesord, og noe billedhuggerverk til zirat ved sidene og ovenom. NB. 2de kalke og pateller av sølv forgylte, den største gammelt kunstig arbeide, hva foten angår; om håndgrepet står på 8 pynter disse gamle bokstaver: JHS MAIRA, hvor grunnen er blå emaljert og bokstavene forgylte. Merkelig at Jesus står ved Abbreviatur (forkortelse) JHS, men Maria med fulle bokstaver, dog har kunstneren forsett seg i å sette Maria. — Neden på det brede av foten står 3 bilder «hos hinanden» inngravet, midt på et cruseifiks, ved den høyre side en ung person eller, «som ligest synes», en kvindes person med en bispestav, ved hvis føtter en rotte eller mus eller annet sådant litet dyr oppreiser seg. Ved den venstre side S. Olaus med hellebard i høyre og begre, kalk eller røkelsekar med lakk på i den venstre, og slangen eller dragen med menneskehode kronet ved hans føtter. På den andre side av foten like overfor crusifikset står et våpen delt i to like parter, i den høyre en halv kronet ørn, i den venstre en kronet tørrfisk. Neden under foten står 1583, men som synes å være påsatt siden kalken var gjort. Skålen på denne kalk er ny. Pateller er ikke av så gammelt arbeide. Den mindre kalk og patel, som brukes til soknebud, er også av sølv forgylt og av gammelt arbeide. Messehaglen er ringe, av noe blomet silketøy med et lite kors av gamle gullsnorer. To par messing lysestaker til voks- og tellelys. Knefallet for alteret er fra den ene vegg til den andre. Prekestolen er utskåret, uanstrøken ek med evangelistens bilder og 1658. Foten er i den nordre korses ende med et stort og et lite bekken av messing. Stolene er mestendels utskårne med sort grunn og hvitt løvverk, slett arbeide. Finnes noen lukte stoler. Gulvet er nesten fordervet ved de mange lik (som) i kirken ere begravne.

Kirkegården er stor og med et steingjerde innhegnet, dog uten port. Der skal være to danske bibler, 1 in folio og 1 parter, og 1 ritual.

Såvidt biskop Nannestad.

N. Nicolaysen har i Norske fortidslevninger skrevet om dette:

I kirken finnes en kalk med årstallet 1583, som dog ved senere istandsettelse eller forandring må være tilsatt, da kalken tydelig er fra katolisismen; rundt stetten står bokstavene i. h. s. (det er: Ihesus) og m.a.i.r.a. (skal være Maria): på stettens fot er smukt utgravet Maria med en bok og en bispestav, ved hennes føtter en mus eller rotte, enn videre et krusifix og St. Olav, med krone med vaiende fjær samt i hendene en langskaftet øks og en kalk, og under føttene den kronede drage; dessuten finnes på foten også et skjold med det bergenske kontors våpen: en halv ørn og en kronet stokkfisk. — Ifølge Kraft var der i 1835 på prestegården en stor del gravhauger, mest sammensatte av stein og liggende, dels ved stranden, dels lenger borte.

Av den gamle kirkes kalk har Kunstindustrimuseet i Oslo latt ta en tegning. Begeret er fra nyere tid, stetten er åttekantet og har de anførte bokstaver på de åtte knopper med minuskler. I fire av fotens felter sees utgravninger, som fremstiller Kristus på korset, St. Olav med eplet i høyre, helebarden i venstre hånd og hatt med fjær på hodet, tredende på en drage med kronet menneskehode; til venstre av Kristus en abedisse med lakk i høyre hånd og krumstav i venstre, og en rotte ved sin fot, altså den hellige Gertrud, abedisse i Nivelles. På den motsatte side av det felt. hvor den korsfestede står, sees et våpenskjold med det hanseatiske kontors våpen. Rimeligvis har da kalken engang vært brukt i en av Hanseaternes kirker i Bergen og er siden skjenket til Buksnes kirke.

Dette er hva der fortelles oss om den gamle Buksnes kirkes inventar og utsmykning.

Den i 1802 ramponerte kirke ble nedrevet og på nytt oppført, for det meste av tømmeret fra den gamle kirke. Bare taket og kuppelen var helt ny. Det var det Nordlandske Kirke- og Skolefond som bekostet denne nybygning; dette fond eiet på den tid de fleste kirker i Nordland. I 1831 heter det om kirken at den må ansees for å være i fullkommen stand, da den har fått nytt tak, er bordklædt og malet, uten å mangle noe innvendig, såvel på vegger som på taket. 50 år senere, i 1882, ble kirken den 7. oktober atter så sterkt beskadiget av storm, at det ved kgl. res. av 13. september 1883 ble tillatt oppført en helt ny kirke, bygget av tømmer og som korskirke med 640 sitteplasser.

 

Buksnes game prestegård, brente 29. juni 1899.

 

Denne kirke stod — som formentlig også de tidligere kirker — nede på kirkegården, og ble 27. juli 1885 innviet av biskop Johan Sverdrup Smitt, der som tekst til sin innvielsespreken valgte Jakobs drøm. Denne kirke fikk taket tekket med stein.

På den forrige, den i 1802 oppførte kirke, ble der i 1867 oppført et nytt tårn. Under forannevnte storm den 7. oktober 1882, ble dette tårn av stormen styrtet ned og det med så voldsom kraft at spiret stod dypt nede i marken, og den vestre del av kirken la stormen så meget på skakke, at den måtte avstøttes med tømmerstokker for ikke å falle ned, berettes det.

I fiskeridistriktene bestod kirkens inntekter av fisketiende, nemlig en sperre av hvert storhundre (120) som ble oppfisket i soknets fiskevær. Fra gammel tid var Ballstad «med tilliggende øye» et betydelig fiskevær. Hol hadde de store vær Steine, Stamsund med Svarholt, Ure, Sandsund, Mortsund og Brandsholmen. Ennå så sent som i 1860-70-årene stod det rorbuer på Svarholtneset og i Myklebik. Hol med sine mange fiskevær, mot Buksnes' ene, ga kirken der en betydelig større tiende enn den Buksnes kirke fikk. I årenes løp hadde Buksnes kommune fått høve til å gjenkjøpe sin gamle kirke. Den siste rest, en tolvtedel i Hol kirke ble i 1888 kjøpt av innehaveren, lensmann Carl Olsen for 12 000 kroner. — Ved lover av 1845 og 1848 ble kirketienden opphevet og av tiendens oppsamlede midler ble dannet fond, hvorav rentene hvert år utbetaltes til soknets kirker i henhold til hva som var innbetalt fra soknets fiskevær. I senere år tilfalt der Hol kirke ca. 6000 og Buksnes kirke 4000 kroner. Da lov av 1897 påbød at hvert sokn skulle eie sin kirke, besluttet herredsstyret i 1902 at samhavet av kirkene skulle opphøre. I den anledning ble der valgt en komité på 4 medlemmer, hvert av soknene valgte to, som skulle fremkomme med forslag om vilkårene for avviklingen av fellesskapet. Buksnes valgte væreierne Sverdrup, Reine og Dahl, Nusfjord, Hol valgte sokneprest Andersen, Ofoten og kirkesanger Riksheim, Valberg. Disse herrer kom så sammen, så på kirkene og innhentede opplysninger. Som man kunne vente av disse opplyste og rettsindige menn, leverte de et velbegrunnet og greit utarbeidet forslag, som ble enstemmig vedtatt av begge soknestyrene og senere av det samlede herredsstyre. Ifølge dette forslag og vedtak skulle Buksnes, som hadde en ny tidsmessig kirke, oppført i 1885, og hadde mindre tiendeinntekt, ha 45 prosent, mens Hol, som hadde en i forhold til folketallet for liten og dessuten gammel kirke, oppført i 1804, og større tiendeinntekt, ha 55 prosent av den samlede tiendeinntekt.

Den i 1885 innviede nye kirke på Buksnes ble ikke meget gammel, idet den ved lynnedslag 26. januar 1903 kom i brann og ble lagt fullstendig i aske. Denne kirke var oppført av byggmester Forseth, Bodø, som også bygget skolehuset på Buksnes. Grunnmuren til kirken var lagt av Aksel Eg og kostet 250 kroner. Kasserer for kirkebygget var Johan Rist, Sund, som også var medlem av bygningskomitéen. I 1890 ble kirkens tårn tekket med kobber, det kostet 700 kroner.

Den nåværende kirke ble oppført i henhold til kgl. res. av 6. februar 1904 og besluttet lagt opp på Korshaugen, like i nordvest av prestegården. Dette er en langkirke med 800 sitteplasser, oppført av tømmer i en slags dragkirkestil, som dessverre har vist seg, bygningsteknisk sett, å være mindre heldig i disse værharde strøk, idet kirken allerede nå er adskillig medtatt og påkostet reparasjoner for meget store beløp. Det er nå på tale å rive den og i stedet oppføre en kirke av beton. Det nevnes også at den (nåværende) kirke muligens vil bli flyttet til et sted i øvre bygd, som har nokså lang kirkevei.

 

Buksnes gamle kirke, som stod på kirkegården og var en gamle korskirke,

innviet 1885, brente 26. januar 1903.

 

Der medgikk ca. 60 stander material til dette kirkebygg, som ble opphugget i Trondheim og ført hit med Jørgen Pedersens jekt, der gjorde tre turer, med Kristian Haagensen, Skotnes som fører.

Kirken på Korshaugen ble innviet den 22. november 1905 av biskop Bøckman. — Kirken som brente i 1903 var forsikret for 65 000 kroner, mens den nye kirke kom på 120 000 kroner. Kirken kom således i en betydelig gjeld, som ennå (1946) ikke er helt dekket. For å få tillatelse til å bygge den nye kirke av tre, måtte Buksnes kommune sende sin daværende ordfører, sokneprest Aasen til Oslo, for i departementet å utvirke at en kunne få bygge såpass stor kirke av tre, og han fikk tillatelsen.

Kirken fra 1885 fikk orgel, det hadde ingen av de tidligere kirker i prestegjeldet hatt. Den nåværende kirkes orgel er bygget av den kjente orgelbygger Jørgensen i Oslo, som også monterte det opp i kirken.

Buksnes kirke tilhørte i 1820-årene, og formentlig lenge før, en privatmann, og Hols kirke ble i 1824 solgt til en privatmann for 35993½ spesidaler. Den har 300 sitteplasser. I 1875 kjøpte Buksnes og Hol 5/6 av Hol kirke av d'herrer V. B. Jentoft, Bodø, H. A. Jentoft, P. E. Jentoft, J. L. Jentoft og læge Kvigstad (Qvigstad), og hver sjettepart ble betalt med 2300 spd. Felleskommunen lånte hertil 9500 spd. av Opplysningsvesenets fond mot pant i Buksnes hovedkirke og i de 5/6 i annekskirken på Hol.

I 1891 betalte kommunen 2 kroner pr. dag til Johannes Norhus for flekking og maling av Buksnes og Hol kirker.

Steine kirke var en langkirke, oppført av bindingsverk i 1853 og med 500 sitteplasser. Under en storm i 1903 ble den ødelagt og er senere ikke oppført. — I 1930-årene ble det bygget kirke for Østre Hol på Helle ved Stamsund. Det er en steinkirke. Til kirken hører krematorium, bekostet av J. M. Johansen, Stamsund.

I eldre tid fantes det ved de aller fleste kirker og kirkegårder et likhus. Når telen var kommet i jorden, måtte graverne innstille arbeidet; .— de hadde vel ikke redskaper gode nok til å kunne slå seg ned gjennom den frosne jord. Likene av de i vinterens løp døde, ble bragt på likhuset og henstod der inntil fellesbegravelsen ut på våren kunne finne sted. Fra de mere avsidesliggende gårder i bygda var en slik transport av lik, særlig om vinteren, et besværlig stykke arbeide over veiløst terreng og stormende hav. Uttakleiv hadde det nok mest tungvint, også slik. Her kunne både hav og fjell stenge, og det er mange beretninger om likferder høst og vinters tid, som var både vågsomme og meget møysommelige. Således hendte det ikke sjelden, at fiskerne fra gården måtte ta liket med seg ut til fiskeværet Æsholmene, hvorfra de, etter kortere eller lengere tid, kunne se seg «aventas» til å frakte det videre til Haug, og så derfra videre til Buksnes. — En måtte nesten grue seg for å dø under slike forhold.

Kirkegården på Buksnes er sikkert meget gammel, kanskje helt fra den første kirkes tid, og den var prestegjeldets eneste helt fram til 1869, da hjelpekirkegården i Sennesvik ble anlagt og innviet. I 1890 ble kirkegården i Skifjord anlagt og endel år senere kirkegården i Petvik. — Den første hjelpekirkegård i Buksnes ble anlagt på Vold i 1909 og innviet i 1910. Det første lik som ble gravlagt her var Johan Jakobsen, Rise, det andre var enken etter maler Johannes Johannessen i Offersøy, Marie Andersdatter. Den første graver ved denne kirkegård var Ibenhard Stormo, Vold, etterfulgt at Peder Hansen, Vold, senere ble Arne Sandsund, Vold ansatt som graver.

Vik kirkegård ble anlagt og innhegnet i 1936, innviet i 1938. Det første nedsatte lik her var den 30 år gamle Reidar Starheim, Haukland, som døde 19. mars 1938. Graver her har den hele tid vært Harry Wiik.

Men for hvor lenge siden, og hvilket var det første lik som ble satt ned i kirkegården på Buksnes? Det lar seg aldeles ikke besvare. Denne kirkegård har vært gravet om og om igjen mange ganger ut gjennom århundrene. Her ble de lagt til den siste hvile tusener av våre forfedre, og tiest gikk det nok på med begravelsene i svartedauens mørke og uhyggelige tid, da mange av gårdene i bygda ble helt avfolket og lå øde i lange tider etterpå. I eldre tid var det vel slik at avdødes pårørende gravet hver for seg. Den første graver ved Buksnes kirkegård vi har spurning av var Sakarias Hansen fra Vevika. I 1874 ble skomaker Arnt Mjøen, Silsandvika ansatt som fast graver og var i stillingen til 1881, da Benjamin Nilsen overtok vervet. Han bodde i Buksnesbrekka til Gjerstad og var gift med en datter av fyrvokter Sivertsen på Svinøy fyr. Da Nilsen oppga graverspaden, ble hans svigersønn Martin Kristoffersen, Gjerstad ansatt og stod i vervet til 1818, da Peder Frantsen, Buksnes ble ansatt, Fra 1930 til 1937 var Lars Iversen, Gravdal graver, og fra 1937 den nåværende, Arnold Barosen, Buksnes. — Kirkegården på Buksnes har flere ganger vært utvidet, i manns minne 2 ganger, og for noen år siden ble det anlagt en ny kirkegård like østenfor den gamle. Den vestligste del av kirkegården, den øvre, er den eldste og kalles derfor den gamle kirkegård. — I 1889 ble der bevilget 12 kroner til soknepresten som årlig avgift for 7644 kvadrat meter jord til Buksnes kirkegård.

Det var som nevnt først kirken av 1885 som fikk innstallert orgel. Før den tid var det klokkerne alene som forestod ledelsen av salmesangen og hadde ansvaret for at det ikke slingret formeget i melodiene. Folk sang med av hjertens lyst og sparte ikke på stemmebåndene, det var fulltonende salmesang dengang, er det sagt. Nå ble det orgellem og orgel, organist og belgtreder. Hvor satt den ikke lyttende, den store kirkealmue den første gang den gamle kirkes orgeltoner bruste under kirkehvelvet. Det må ha vært en stor høytidsdag. Dette var så vakkert, så betagende og løftende, en høytidsstund som sent ble glemt. Orgelet til kirken av 1885 ble bestilt i 1883, og det er sagt at kjøpmann Jørgen Pedersen, Ballstad satte seg i spissen for dette tiltak. I 1887 avertertes organistposten ledig, og blant ansøkerne var lærerne Lie og Christoffersen. Lie tilbød seg å overta posten for en betaling av 40 kroner året, det ble imidlertid Christoffersen som fikk den, og han ble dermed den første fast ansatte organist i Buksnes.

 

Denne gård ved Skotnessjøen var tidligere prestegård på Buksnes — f ø r  den prestegården som brente i 1900, og som der vises bilde av annet sted. Nils Christiansen (alm. kalt Nils Kristian) kjøpte denne gård, da ny prestegård skulle bygges, og flyttet den til Skotnes. Senere var Markus Lie eier av gården, men nå eies den av kjøpmann Nils Hohn. En av salene i 2. etasje kaltes «Blåsalen», og der spøkte det, mens gården var prestebolig. Men nå er jo forlengst alle spøkelser avgått ved døden.

 

Da kirken hadde sitt orgel allerede fra innvielsen i 1885, må det vel forståes slik at organisten de par første årene ikke hadde fast ansettelse. Christoffersen virket som organist i 30 år, fra 1885 til 1915. Lønnen var kr. 80.00 pr. år, og den vesentligste grunn til at han sluttet, var nok at der ikke ble ytet ham noe tillegg i lønnen — tross den lange vei fra Fridheim til Buksnes. Lærer E. K. Lie ble nå, 1915 ansatt som organist og var innehaver av posten til sin død i 1924, da den nåværende organist Halvdan Gjerstad overtok stillingen.

Stillingen som graver og belgtreder hørte sammen. Benjamin graver (der er slekt etter ham i Harstad) var den første belgtreder, og etterfulgtes av Martin graver. Og Martin trødde tungt og trutt og taktfast på luftkassepedalene og skaffet den nødvendige pust og gjennomtrekk til orgelpipene. Den nåværende kirkes orgel verk har handluftpumpeanordning; men skal tro om Martin ikke syntes det var likesom han ble mindre med nå. han bare stod der som i en lek og pumpet med ene handa, mens han på gammelorgelet måtte gå på som en kar med begge bena for å holde luftpresset på topp. Graverne og belgtrederne var også ringere og kimere. Nedskriveren herav husker Martin, såvel når han i den gamle kirkes tårnfot hang i klokketauet og fikk sving på malmen der høyt oppe, og trosset jeg ikke mer enn en gang forbudet mot å klatre bratte stiger opp helt til klokken i tårnets tinding, når Martin ved de store høytider satt der og kimte i klokker så svetten fløt av ham. Der la han sine store never rundt den svære kolben og banket løs så tårnet rystet og bjelkene ville revne. Han viste folk på kirkevei gikk der og lyttet etter de første kimeslagene, og de skulle få dem med all mulig ettertrykkelighet — helt ut til yttergrensene av bygda, og langt bort i annekset. — Og da han så i nykirken fikk to klokker å håndtere, ble det jo nesten som i en dom. Sannelig, Martin gjorde sin flid, både med spaden, på luftpedalene og i klokketauene.

I gammel tid hadde, iallfall ved de fleste av kirkene såkalte våpenhus. Folk følte seg utrygge på livet overalt, selv på kirkevei og innenfor kirkens vegger; de bar derfor med seg våpen og verge, økser, spyd, og i mangel av noe bedre, staurer og stokker og hva det nå kunne være. Disse våpen satte man fra seg i våpenhuset — det kunne være selve forgangen til kirken eller et avlukke ved siden av denne — før man gikk inn i selve kirken. — Et slikt våpenhus var det sikkert også ved kirken i Buksnes, for da, som sagnet forteller, engang (det må ha vært i det 13. eller 14. århundre) en flokk røvere gikk til overfall på kirkealmuen midt under gudstjenesten, viste det seg at de gode Buksnesværinger ikke stod der til forsvar med bare tørre nevene, de løp til våpenhuset og slo banden ned for fote, (Herom blir nærmere fortalt annet sted).

Fra 1830-32 foreligger der noen ganske interessante kirkejournaler av sokneprest til Buksnes, Holmboe. Disse er meget nøyaktig ført og viser i hvilken kirke gudstjenesten er holdt, dag, klokkeslett, fremmøtet, været samt særskilte bemerkninger.

Journalen begynner 1. søndag i advent 1830 med gudstjeneste i Buksnes kirke, 150 mennesker, smukt vær, kommunion (altergang). Neste søndag ei det snøstorm og ingen tilhørere, den derpå følgende søndag 18 tilhørere og igjen kommunion, nå i Hols kirke. 4. søndag i advent møtte der svært få tilhørere og «ei holdtes tjeneste», enda været var tåleligt, men husandakt. 1. juledag, godt vær, 170 tilhørere, 2. juledag godt vær og 300 tilhørere i Hols kirke. Nyttårsdag godt vær, 140 tilhørere i Buksnes kirke. Men så blir det dårlig vær og ingen gudstjeneste før søndag etter helligtrekonger, klart og kalt med 90 tilhørere i Hols kirke, og den påfølgende søndag 19 tilhørere i Buksnes kirke; det var da storm og kulde. I tiden fra søndag septuagesima til 1. påskedag var det ingen gudstjeneste i noen av kirkene. I denne tid, skriver presten, har tjenesten vært vekselvis tillyst på Buksnes og på Hol, men der møtte aldri såpass mange tilhørere på noen av stedene at tjeneste kunne holdes, formentlig på grunn av fisket. Heller ikke skjærtorsdag og langfredag kunne tjeneste holdes, fordi der ingen tilhørere kom. 1. påskedag 40 mennesker i Buksnes kirke og 2. påskedag 8 mennesker i Hols kirke. Det var så noenlunde jevn, men ikke stor kirkesøkning utover våren. Kristi himmelfartsdag kom med sterkt snøfall og dyp snø på marken, 10 mennesker møtte til Buksnes kirke, og derfor bare husandakt. Men så blir det bedre med kirkesokningen, fra 1. pinsedag jevnt 200-300 mennesker, ofte og til dels stor altergang og barnedåp. 5. søndag etter trefoldighet foriettet presten i Flakstad, og 8. søndag e. tref. på Moskenes i sokneprest Rodes fravær. Ved konfirmasjonen dette år (1831) ble 10 gutter og 10 piker konfirmert, og et par søndager etterpå var det prostevisitas. 11. søndag e. tref. var der katekisert over beviser for sjelens udødelighet og viktigheten av å sørge for den, barn døpes, 1 menneske gikk til alters. — Som det nå lakker på høsten igjen, blir kirkesøkningen mindre med et og annet messefall på grunn av mangel på tilhørere, men straks været er bra møter det mange mennesker til kirke. Flere ganger måtte de få som kom, vende hjem igjen med «uforrettet sak». Alle helgenssøndag var det under gudstjenesten i Hols kirke takksigelse i anledning kronprinsessens forløsning. Flere ganger meldes det om innladning, stor altergang og barnedåp.

Også i kirkeåret 1931-32 er det flere messefall på grunn av uvær eller fordi folkene ligger så hardt i det med skreifiske. En og annen gang blir der holdt husandakt for de få frammøtte. 2. søndag i advent møtte det således bare 1 tilhører, men så var det også snøstorm. Den derpå følgende søndag med sterk kulde, 75 tilhørere i Hols kirke og takkefest i anledning kronprinsessens fullstendige helbredelse. 1. juledag 100 mennesker i Buksnes kirke, 2. juledag 130 i Hols kirke; nyttårsdag 1932 100 i Buksnes kirke og 1. søndag etter helligtrekonger, 250 i Hols kirke. Men så bærer det atter bratt mot vinterfisket, og ingen gudstjenester før 2, søndag i faste, da 20 sjele i østlig og formentlig bra vær hadde kreket seg fram til Hols kirke. Skjærtorsdag 90 mennesker i Hols kirke. 1. påskedag 160 i Buksnes kirke, tross sterk vind. 2. påskedag 300 mennesker i Hols kirke, og nå blir det igjen bedre med kirkesøkningen med jevnt et par hundre mennesker til hver gudstjeneste i begge kirker. Stor altergang meldes det om flere ganger, særlig utover høsten 1832 var det store kommunioner alle søndager både i Buksnes og Hols kirke. Rekorden for kirkesøkning de her gjeldende to kirkeår var konfirmasjonssøndagen, 1. søndag e. tref. da der til Buksnes kirke møtte 500 mennesker i meget smukt vær. 37 gutter og piker konfirmertes, altså 17 mer enn foregående år. .— 7. søndag e. tref. holdtes der valgforsamling. 10. søndag e. tref. var det messefall fordi soknepresten var reist til Tromsø; den følgende søndag — soknepresten var enda ikke kommet tilbake — forrettet sokneprest Irgens i Borge, og stor forsamling av mennesker i Buksnes kirke, — da som nå, folk strømmet til for å høre den nye presten; været var da også meget smukt. Så kom bygdens egen prest tilbake, og ingen tilhørere innfant seg til Buksnes kirke. Riktignok var det storm med regn, men det var det også den påfølgende søndag med tillyst gudstjeneste i Hols kirke, og likevel møtte det her 90 tilhørere. I hele tatt er kirkesøkningen adskillig bedre ved denne tid i Hol enn i Buksnes, tallene for annekskirken ligger i alminnelighet over tallene for hovedkirken. Men bortsett fra uværsdager og i den travle fisketid, er kirkesøkningen ganske stor, tall som 140, 150, 200, 250, 300 kan leses i rad og rekke, og Hol viser jevnere de store tall enn Buksnes. — Nå må en huske på at folketallet dengang var omlag bare fjerdeparten av det nåværende, eller ca. 1000 (i 1801 var det nesten 700 i Buksnes), så dette tatt i betraktning samt det ofte nokså uveisomme terreng en skulle ta seg fram i, får en vel si at folk viste stor interesse for og trang til å søke Guds hus. — Vi skal også nevne noen av de emner — tekster — som det var preket over i disse år: Bønnens nødvendighet .— tålmodighets nødvendighet og hva der bør bevege dertil — pliktene mot nestens timelige velferd — farligheten ved å trakte etter det jordiske — hvorledes Gud frembringer frydefulle mennesker — syndefallet og menneskenes fordervede natur — forførelse og midler derimot .— den kristnes oppførsel mot sitt trengende medmenneske.

Kirken og det kirkelige lå høyt i folkets tro og tanker, presten var «han far», en patriarkalsk skikkelse, der i enhver hensende raket et hode høyere enn alt folket. Man var i ham vant til å finne forståelse i alt, både fra åndens og hjertets side. Man var i ham vant til å finne tiltro i alt, og man var i ham vant til å se innbegrepet av all jordisk fullkommenhet. Skjønner «han far» seg på tingen, kan man gjerne la være å søke til noen annen, oppgaven er løselig eller uløselig her i verden, alt etter som presten anskuer den til. Det er rent rørende hvorledes de gamle med sitt naive barnlige syn på Gud og verden kan omfatte sin sjelesørger. Der kommer gamle, ærverdige folk og vil tale med «han far», som kanskje bare er 24-25 år gammel, skriver sokneprest Holm et sted. — Kommunionen var en nødvendighet for alle, eller iallfall de aller fleste, og kvinnene gjorde sin «kirkegang», det vil si at når de hadde ligget i barsel, gikk de alltid til kirke, før de besøkte naboer eller blandet seg med folk overhodet. Til denne kirkegang hadde de som regel med seg en annen kone. I sakristiet talte så presten for disse koner, og så var de rene igjen. Dette kaltes med en særskilt betydning «kirkegang», og denne kirkegang ble foretatt så snart det lot seg gjøre etter barslet, helst før den nye verdensborger var døpt, eller samtidig med dåpen. Denne slags kirkegang var det mange kvinner som holdt ved med ennå så sent som ut på 1880-årene, kanskje enda lenger. — Sannelig, der var venerasjon for det hellige, og der var strenge krav til kristenlivet, kirkekulturen lå på et høyt nivå, folk holdt seg så godt de formådde på Guds veie — selv om det nok kunne være blandet meget av vanekristendom inn i det hele.

Som prestens medhjelpere satt der aktverdige menn. I tiden omkring 1800 Gjert Gjertsen, Storeidet og Christoffer Frantzen, Bolle, Jan Hansen, Farstad, Hans Jensen, Rise. Fra senere tid Abraham Villatsen, Offersøy og etter ham hans sønn Thomas Abrahamsen, Hans Abel Edissen, Vetting, Jens Olsen, Farstad, Johan Petter Andreassen, Gjerstad, Olaus Larsen, Reppe, Hagbart Høydahl, Sund. Nå er sistnevntes sønn, Thomas Høydahl prestens medhjelper.

Lorents Johansen, Gjerstad, var i mange år kirketjener, derpå Lars Iversen, Gravdal, så Peder Frantzen, Buksnes, og den nåværende er Arnold Barosen, Buksnes.

I Lofotens prestegjeld, som fra 1699 gikk over til å hete Buksnes prestegjeld, er det i tidens lange løp kommet og gått mange prester, katolske som protestantiske. Som det ikke er kjent når dette kall ble opprettet, når den første kirke ble bygget, er vi heller ikke i stand til ved navn å nevne de første prester i kallet. Den aller første som sees omtalt er en pastor Oscar til Lofotens prestegjeld, og mere enn dette tørre fornavn har historien ikke å berette om ham.

 

PRESTER I BUKSNES

Først ved tiden kort tid før overgangen fra katolisimen til protestantismen trer kallets prester tydeligere fram. Den første som omtales fra denne tid er

1) Magister Aslak Andersen. Han var den siste katolske og den første lutherske prest til Lofotens prestegjeld, og han må således ha omvendt seg fra gammel lære til ny — hvilket ikke var så sjelden — siden han fortsatt ble sittende i kallet. I 1531-32 omtales han blant dommerne over abbed Mathis av Tautra. Og i et dokument fra 1540 nevnes han som sokneprest til Lofoten. Han døde i 1546.

Hans etterfølger i kallet var

2) Knud Henriksen som 27. september 1546 ble beskikket til sokneprest til Lofoten. I kannikefortegnelsen 1558 nevnes han som erkedegn, idet han var til stede ved domskapitlets møte i Trondheim dette år. Knud Henriksøn må ha vært en betydelig mann. Siste gang han omtales er i et dokument av 6. november 1559, da han sammen med andre i anerkjennende ordelag utsteder et vitnesbyrd om biskop Graas forhold og embetsførsel. Etter Knud Henriksøns død ble der tvist om arven etter ham, saken kom for retten i Trondheim og ble pådømt av Aksel Gyntersberg. Da biskop Graa fant denne dom å være uriktig, henvendte han seg til kongen (Fredrik II) som 11. august 1568 bød lensherren i Trondheim, Christen Munch å prøve dommen. — Det synes som Knud Henriksøn ikke for noe lengere tidsrum har oppholdt seg i sitt kall og bodd på Buksnes prestegård. Embetet er formentlig bestyrt av en visepastor. Hr. Knuds død må ha inntruffet i 1561 eller 62, for 16. juni 1562 blir

3) Hans Anderson av lensherren på Bergenhus utnevnt til sokneprest til Lofoten. Han setter seg straks i bevegelse for å erverve seg festebrev på dette embete, og foretar en reise til Kongens Kjøbenhavn, der han 2. juni 1563 får sitt embetsbrev utstedt, Mere hører vi ikke om ham, — Neste prest i dette kall som ses omtalt er

4) Hans Pedersøn men det er meget sannsynlig at der har vært både en og kanskje flere prester i kallet mellom de to Hans'er. Hans Andersøn fikk nemlig sitt kallsbrev i 1563, og Hans Pedersøn var prest her først i begynnelsen av 1600-årene. Han var imidlertid død før 1631, idet hans enke da lot påanke til herredagen i Bergen en arvesak, som det var oppstått tvist om. Det gjalt arven etter hr. Anders kvinne (enke) i Henderan i Stavanger. Prestens enke vant saken og fikk seg denne arv tildelt. — Hvem som ble Hans Pedersøns ettermann i kallet er ikke godt å si; spranget synes litt langt fram til

5) Peder Eriksøn, som synes å ha vært en noe vidløftig herre, iallfall for prest å være, idet han falt i en grov synd, leiermål, og ble fradømt sitt embete. Hans anger må imidlertid ha vært både stor og fyldestgjørende, for i et kongelig brev av 19. september 1655 tas han til nåde, og det henstilles heri til biskopen å skaffe ham — om han ellers ansees dugelig hertil — et annet kall i Nordlandene, når et sådant ble ledig.

6) Hans Pedersen Schanche var prest i Vågan før han (dato og år ukjent) ble utnevnt til sokneprest til Lofotens prestegjeld, etter den fra kallet dømte Peder Eriksøn. I 1650 eller 51 overtok han Lødingen soknekall og døde der den 24. august 1653.

7) Edvard den vise ble prest her etter Schanche, Hva tilnavnet «den vise» viser til, er ikke godt å si, er det visdom, forstod han iallfall ikke til alle tider å bruke den på rette måte; han forså seg nemlig med sakramentene — kanskje drakk han av altervinen —, og dette kan muligens ha vært grunnen til at han ble så kort tid i embetet her i Buksnes, neppe over 3-4 år. Fra Buksnes flyttet han til Vågan, hvor han døde og ligger begravet i Vågan kirke.

Hans etterfølger i Buksnes var

8) Claus Mogensen Blix, sokneprest til Buksnes iallfall fra 1656. Han var gift to ganger. Sin første hustru, Anna Larsdatter Rasch, var han uheldig med, idet hun sammen med en Philip Røsler rømte til Holland. Blix giftet seg annen gang med Christina Jacobsdatter. Det er uvisst når Blix gikk av som sokneprest til Lofoten, man vet bare at han ennå i 1667 var bruker av prestegården på Buksnes, og da selvsagt fremdeles i embetet. Han må være død og begravet her, idet hans enke Christina Jacobsdatter levde sine siste år på presteenkesetet Holand i Buksnes og bodde der så sent som i 1710. Claus Mogensen Blix skrev en meget vakker håndskrift, det viser hans folketellingsliste, «prestenes mandtall» som den heter, datert 22/4 1666,

Etter ham kommer som prest til dette kall

9) Hans Hansen Jentoft. Han var sønn av Hans Andersen Jentoft, residerende pastor til Bø (et annet sted står det Bud), født i 1641. Jentoft var visepastor til Buksnes, senere til Borge hvor han døde i 1718. Han var gift to ganger; hans første hustru var Maren Graa, datter av sorenskriver Graa som bodde på Berg i Hol, med hvem han hadde 4 barn. Etter hennes død ektet han Ingeborg Hartvigsdatter, en datter av prosten i Steigen, Hartvig Arnesen. Også i dette ekteskap var det 4 barn. — Blant Hans Jentofts barn var den fremragende og meget kjente Hartvig Jentoft, som var en av Hans Egedes første medarbeidere borte på Grønland og den første kjøpmann på Grønland. Han gjorde kontrakt med det Bergens Grønlandskompani som kompaniets bokholder og kjøpmann, datert 30. januar 1721 og reiste i mai samme år over til Grønland sammen med presten Hans Egedes ekspedisjon med skipet «Haabet». Linder meget vanskelige forhold der borte, viste han seg som den rette mann på den rette plass. Siste gang han ble oppfordret om å reise til Grønland, var det for å rydde opp i noen alvorlige vanskeligheter kompaniet var kommet i. I 1726 oppga han sitt arbeide der borte og vendte tilbake til Nordland, hvor han kjøpte Petvik gjestgiveri i Hol. Han var født i oktober 1693, og således av Hans Jentofts siste ekteskap. Etter at han var kommet til Petvik giftet han seg med enken Maren Røst og etter hennes død i 1737 med enken Karen Schøning på Bolle i Buksnes. Hartvig Jentoft omkom på sjøen i desember 1739, Begge hans ekteskap var barnløse.

Nå kommer vi til en prest som var innfødt buksnesværing, sikkert den første teolog fra denne bygd, det er

10) Michael Bjørnsen, sønn av odelsbonde på Apenes i Hol, Bjørn Michelsen. Det er dog mere trolig at han er født i Ramsvik, som hans far også var eier av, Apenes hadde han bare som underbruk. Michael Bjørnsen var kommet av velstandsfolk. Hans farfar, Michael Lauritsen i Offersøy, satt i meget gode økonomiske kår, og det er sikkert fra ham velstanden i familien senere skriver seg. Michael Bjørnsens far, Bjørn Michelsen, var eneoppsitter i Ramsvik, var lensmann og drev bygdefar med sin jakt. Derfor kunne sønnen holdes i skole og utdanne seg til prest. Han deponerte fra Bergens skole 2. juli 1671 og 25. februar 1677 fikk han brev på Lofotens prestegjeld som visepastor. Det var nemlig ofte slik i eldre tid at den utnevnte sokneprest ikke selv satt i kallet, men lot det betjene av en visepastor, hjelpeprest som vi nå ville kalle det. Bjørnsen kom ifølge kanikkefortegnelsen av 1. september 1682 opp i en feide med den virkelige innehaver av embetet, soknepresten, men hvordan denne feide løp av foreligger det ingen melding om. Den må imidlertid ha fallt gunstig ut for hr. Bjørnsen, ettersom han senere er fast ansatt i kallet. — 14. januar 1689 nevnes Bjørnsen som prest i Buksnes, han holdt da en berømmelig liktale over sin kollega Gregers Hansen Windekilde, sokneprest til Værøy. Windekilde ble 16. april 1686 gift med Riborg Mortensdatter, som var en prestedatter fra Værøy, men allerede 2 år etter, den 9. desember 1688 døde han, bare 29½ år gammel og ble begravet på Værøy kirkegård. Presten til Buksnes oppholdt seg ved den tid på Værøy for midlertidig å betjene embetet derute, formentlig under hr. Windekildes sykdom, og holder da den liktalen, som biskop Gunnerius i sitt hyrdebrev fra år 1758 omtaler som et fortjenstfullt arbeide. Liktalen ble ferdigskrevet til trykning den 9. juni 1689 på Værøy, men den ble ikke trykt før i 1691. I denne liktalen roses Windekilde for å være tro, flittig og omhyggelig i sitt embete, men han hadde vært syk lenge før han døde. Etpar uker før sin død hadde han vært i Moskenes kirke for å gå til alters. Etter hjemkomsten ble han alvorlig syk og døde etter 10 dagers sykeleie.

Under sin studietid forandret (latiniserte) Michael Bjørnsen sitt navn til Ursin. — Michael Bjørnsen var gift med Anne Svendsdatter Wilstrup og hustru Rachel Hemmingsdatter, Sund i Buksnes. Hun var født 26. desember 1655, gift med sokneprest Michael Bjørnsen 16. juli 1676, og døde 11. juni 1695. I dette 19-årige ekteskap ble det 16 barn, 8 sønner og 8 døtre. Den ene av sønnene døde før moren, mens 7 sønner og 8 døtre «endnu med faderen sørgeligen igjenlever». Alle barna tok navnet Ursin. De en kjenner er følgende: 1) Claus Ursin, som i 1701 ble hører ved Bergens skole, siden magister og lektor i teologi i Kristiansand samt sokneprest til Tvedt; døde 1721. 2) Bjørn Ursin, sorenskriver over Vesterålen, med bopel på Gjerstad. 3) Anniken Ursin, g. f. a) Elias Schøning, sokneprest til Vågan, b) mann og forpakter av kongetienden i Lofoten og Vesterålen, Andreas Schøning, bosatt på Skotnes og foreldre til den berømte vitenskapsmann, geheimråd Gerhard Schøninq.

Michael Bjørnsen døde som sokneprest til Buksnes i tiden mellom 10. mai 1697 og 19. juni 1798, og ligger sikkert begravet i Buksnes kirkegård, men hans gravsted kan nå ikke påvises.

Michael Bjørnsen holdt selv liktalen over sin hustru Anne Svendsdtr. Wilstrup. Av denne liktalen framgår det, at «den hæderlige, meget dydige nu salige matrone, hvis æreminde herved afbildes, vaar Anne Svendsdatter Wilstrup, fød her i Buxnæs menighed af christelige, ægte, ærlige og welfornemme foreldre; hendes fader var dend i livet æragtbare og welfornemme, men i døden salige mand Svend Jacobsøn Wilstrup, hendes moder dend ære dydige og gudelskende matrone Rachel Hemmingsdatter». — Da Anne var 14 år gammel ble hun, etter sin mors råd, sendt til Trondheim i følge med Peder Erlandsen og hustru Dorothe Mogensdtr. Blix, Bolle, for der «blandt fremmede videre at lære og skiøne hvad i forældres huus icke saa vel maatte læres og agtes». Og her ble hun et års tid, «med saa store fortrolighed, saa hun ej alene overkom deres ynde hun var hoes, mens og alles priselige eftermæle —». Etter å ha vært hjemme i tre år hos «sit sødskendebarn, hæderlige og fornemme vellærde, nu salig i Herren, hr. Nathanael Madtzon, da sogneherre til Stoerøen og der anexerede menigheder, hvos hvilken hun paa et aars tid forblev i ald troeskab». Hun reiste deretter hjem igjen til sin mor på Sund, «hvor hun efter et aars forløb, er ved den den høyestes forsyn og sin mors villie, raadførsel og samtykke, komen i ægteskab med sin efterladte bedrøvede siælehyrde hr. Michael Bjørnsen».

11) Mag. Peder Crantz. sønn av auditeur Albert Crantz og bror til Johan Crantz, sokneprest til Byneset kall i Trøndelag, er den nestfølgende prest til Buksnes. Han ble i 1698 ordinert til residerende kapellan til Buksnes og 23. mai 1702 magister. I programmet kalles han Ecelesiastes Buxnæsensis in Nordlandia & Vice-Proeprsitus ibidem (sammesteds). I 1701, han var da 32 år gammel, sees han å bo på prestegården her. Han var gift med Mætte Catrine og hadde en sønn ved navn Albert, 3 år gammel. I generaljordeboken for 1720 sitter han fremdeles som visepastor på Buksnes prestegård, der sammen med Dynnewold (Dønvold) utgjør 3 våg og eies av Buksnes Canoni, som også eier flere gårder i bygda, I anledning consumpsjonsforordning angir hr. Crantz i 1720 de husholdninger «som af Buxnæs Gield i Nordlandene hafver at svare siden mitseeniste allerunderdanigste indgifne afvigte aar 1719», og nevner her som nr. 1 res.kap. til Borge menighet, Christopher Nordmand, 2. sorenskriver over Lofotens fogderi, Christian Albert Friis, 3. sorenskriver over Vesterålen, Biørn Ursin, som, heter det, er suspendert fra sitt embete, og som 4. og siste nevner Crantz seg selv med hustru, tjenestepike Ane Monsdatter, og hæste. «Skrevet af Crantz 31. december 1720». — I generaljordeboken for 1730 over alle jorder og jordparter i Buksnes, finner vi Peter Crantz som beboer av gården Lilleeidet, som da eies av Buksnes Canoni. Peder er her blitt til Peter, men det er utvilsomt presten vi har for oss. Han må være gått av i 1728, da visepastor utnevnes til Buksnes, og er så flyttet til canoniegården Lilleeidet. I 1740 ses hans sønn Albrigt (Albert), født 1698, å sitte som bygselmann og eneste oppsitter i Offersøy, og i samme jordebok står Peter Crantz fremdeles oppført under Lilleeidet. Ennå i 1750 bor prestesønnen Albrigt Crantz i Offersøy, men på Lilleeidet bor da en Ole Pedersen; presten må således være død i tiden mellom 1740 og 1750, og er sikkert gravlagt i Buksnes kirkegård. .— Det er sikkert den dag i dag slekt etter presten Crantz her i Buksnes. Hans sønn Albrigt, eller Albert Crantz, Offersøy, må en kunne gå ut fra var gift, siden han hadde lagt seg til gård, og det sies at Hans Crantz Johansen, Vik, Nils Hansens far og Hans Wiiks bestefar, nedstammet fra presten Crantz. — I Crantz tid som prest i Buksnes ble Lofotens prestegjeld delt (1699) slik at Borge og Flakstad ble egne prestegjeld. Etter Crantz ble

12) Linnett, eller Leonhard Sidenius sokneprest til Buksnes. Han var svenske, født i april 1702 i Jämtland. Hans far Abraham (tilnavnet er ukjent) var pelsvarehandler ved en elv Siden sammesteds, hvoretter hans «tvende studerende sønner» tok deres tilnavn. Faren døde omkring 1719. Morens navn var Birte Magidatter (eller Olsdatter). Leonhard Sidenius var bror til Isak Sidenius som døde 15. desember 1780 som prost og sokneprest til Nørre-Vedby og Nøre-Alslev på Falster i Danmark. Leonhard Sidenius ble demitert fra Hårnøsands gymnasium av rektor Gene, kom siden til Trondheim hvor han ble antatt av lektor Thomas von Westen, Finnemisjonens grunnlegger, der demiterte ham til Kjøbenhavns universitet 20. mars 1722 med anbefaling på fri kost på kommunitekt og fritt herberg på Eilertsens collegium, samt til årligt stipendium av 20 riksdaler eller mere, alt under forutsetning av at Sidenius oppofret seg til misjonens (Finnemisjonens) tjeneste. Til eksamen i teologi 14. mars 1724 erholdt han karakteren ch. laud. og for domispre. 28. april samme karakteren ch. haud. ill. På foråret 1725 ble han misjonær til Ibestad, 1728 visepastor til Buksnes og 6. juni 1740 ble han utnevnt til sokneprest sammesteds, og døde i 1763. Sidenius var således sokneprest her ved den tid (1740) da prestegjeldet, som til den tid hadde vært et kannikegjeld under Trondhjems domkirke, ble løst fra dette og gjort til et fritt kall. .— Sidenius var gift med Ingeborg Pedersdatter Helman, og deres sønn, flere sees ikke nevnt, Jonas Sidenius, ble sokneprest til Lødingen. ~— Hvorvidt sokneprest Leonhard Sidenius ligger begravet på Buksnes, kan ikke sies med bestemthet. Han sluttet i embetet her to år før han døde, altså i 1761, da den etterfølgende sokneprest, Schytte tiltrer, så det tør vel være at han da flyttet til sin sønn soknepresten til Lødingen. — Leonhard Sidenius var den første prest som holdt konfirmasjon i Buksnes kirke, etter at konfirmasjonen ble innført i 1736.

Sidenius' sønn, Jonas var først personelkapellan hos sin far, senere ble han i 1753, 31 år gammel sokneprest til Værøy, hvor han satt i embetet til i 1756, da han ble forflyttet til Lødingen. I de tre år han var på Værøy førte han en vedholdende kamp mot brennevinet. Drukkenskap og slagsmål forefalt ofte, især når jektene kom fra Bergen og førte med seg store kvanta sterke saker. Når folkene samledes for å hente hver sitt gods, ble også brennevinsdunkene delt, derved oppstod klammeri og uorden. En annen anledning til drikk var tingmøtene, da kunne det være store kalas med tilhørende «kvalm i gata». Og det var heller ikke fritt for at der var dem som hadde berusende drikke tilfalls ved kirken på messedagene, forteller sokneprest Reinert Svendsen i sin bok «Værøy og Røst». — Slik var det på de ytterste øyene der vest; men var det mon anderledes og bedre andre steder i distriktet, og her i Buksnes? Neppe. Folk lå ved den tid nokså meget under for drikkelyst, og det var ingen skam å vise seg beruset og tørnet sammen i et godt slagsmål. — Jonas Sidenius ble 6. februar 1755 viet i Vågan kirke til Elisabeth Lucia Kildal, datter av sokneprest til Vågan, Simon Kildal. Hun ga en brødeske til alteret i Værøy kirke, med sitt navn inngravert.

13) Erik Gerhard Schytte, sokneprest til Buksnes fra 1761 til 1776, var en ganske berømt person. Han var født 7. juni 1728 på Vega i Helgeland, hvor hans fra Arnoldus Schytte, der døde som sokneprest til Lødingen, da var prest. Hans mor, Lucie Bonsach, var datter av stiftsprost, mag. G. J. Bonsach, sokneprest til domkirken i Trondheim, Erich Schytte ble dimitert av sin far i 1742, erholdt til eksamen philos. 1743 karakteren ch. laud. cumprima in philosophia laurer. Etter tilskynnelse av professor dr. med. Georg Detharding, som antok ham i sitt hus, la han seg etter studiet i medisin. Etter denne hans velynders død i 1747, ble han huslærer hos pastor Johannes Høeg i Tingelef i Slesvig, besøkte Altone i Tyskland og bivånede professor Maternus de cilianuss psykiske forelesninger. Han var derpå i to år huslærer for professor og sokneprest til Nykirken (i Bergen?), Mathias Albert Haberdolffs sønner. Så reiste han hjem til sine foreldre og begynte å studere teologi hos sin far, og tok sin teologiske eksamen 11. mars 1754, 26 år gml.

 

Hol kirke

 

Året etter ble han misjonær (for Finnemisjonen) i Lyngen, ordinert på Tromsø 4. juli 1755. Juleaften 1761 ble han utnevnt til sokneprest til Buksnes, 1774 til prost i Vesterålens og Lofotens prosti. I sitt kall her i Buksnes virket han i 15 år til han 18. januar 1776 ble utnevnt som sokneprest til Bodø, og i 1789 til prost i Saltens prosti. Han døde 26. juli 1808. — Erich Schytte var berømt for innsikt og praktisk øvelse i medisin og er blitt kalt Dioceseos Nordlandise Æsculapius. I Krafts topografiske beskrivelse omtales han som vitenskapsmann. — Såvel her i Buksnes som i Bodø praktiserte han meget som medisiner og var like meget læge for de legemlige som for de sjelelige skrøpeligheter. I hele Lofoten fantes det jo ved den tid ingen læge, så soknepresten på Buksnes ble sikkert konsultert av folk fra hele distriktet.

Schytte var gift med Anna Jentoft, datter av Hartvig Mogensen Jentoft, Petvik; hun døde på gården Løp ved Bodø 9. juni 1818, 75 år gammel, der hun da i 10 år hadde sittet som enke. I dette ekteskap var det følgende barn: 1) Arnoldus Schytte, født i Buksnes 1768, og fra sitt 24. år 1792 sin fars personelkapellan. Fra 1808, farens dødsår, til sin død i 1834 var han sokneprest til Bodø og prost i Saltens prosti. Han var flere perioder stortingsmann. Han skjenket Universitetet sin boksamling og sin formue, Det Schytteske Legat. — 2) Frederik Schytte, døde i barbari, hvorhen er ikke nevnt, men det må vel ha vært i et av de fjerne utland, kanskje Afrika, — han var muligens sjømann. — 3) Lucie Bonsach Schytte, gift 25. juli 1789 med Jakob Klæboe, som en tid var kapellan hos Schytte, senere sokneprest til Skjervøy. Han etterfulgte Mathias Bonsach Krogh, Nordlandenes første egne biskop, som sokneprest til Lenvik, og døde i 1808. som sokneprest til Skjerstad, altså samme år som hans svigerfar Erich Schytte døde. Lucie døde i 1810. — 4) Sara Rasch Schytte, gift 1) med foged Johan Rygh i Salten, som døde i 1803, 2) med amtmann i Nordlands amt og ridder av Nordstjerneordenen Johan Ernst Berg.

Alle Schyttes barn formodes å være født på Buksnes. I 1771, fem år før han forlot dette kall, hadde han tre barn, hvorav to lever. Det har således vært i det minste 5 barn i ekteskapet.

Erich Gerhard Schytte var, som vi har hørt, ansett for å være vitenskapsmann og hadde titel av professor. Han studerte, vet vi, medisin en tid og det var nok hans akt og mening å bli læge, men så døde hans velynder professor dr. med. Detharding, og det bar over i teologien med ham. Han sier selv i nedenfor gjengitte brev, at han «ganske uskyldigen kom til å blive præst», og forrettede dette embete (Buksnes) «med megen kummer». Likevel var han ansett for å være en meget god og nidkjær prest, som har satt seg varige minner, såvel her i Buksnes og Hol som i Bodø. Det er ennå i dag og vil lenge, lenge heretter være klart synlige og rettvisende bevis på sokneprest Schyttes nærvær og virke her i prestegjeldet, ved den altertavlen han år 1766, fire år etter at han hadde tiltrådt sitt embete her, lot utføre og skjenket til Hol kirke. På denne altertavle, som viser nattverdens innstiftelse, står på øverste gesims malt:

«Hr. Erich Gerhard Schytte Pastor for Buchsnæs Kald Ao. 1766». Og på nederste gesims:

«Jeg toer mine Hender i Uskyldighed og holder mig til dit Alter, Herre. Psalm. 26. v. 6».

I nyere bibeloversettelser lyder dette vers slik: «Jeg tvetter mine hender i uskyld og vil gjerne ferdes om ditt alter, Herre»,

Til sin kollega og forgjenger i stillingen som sokneprest til Bodø, prost Søren Bang — innehaver av dette kall 1770-76, da 64 år gammel — skrev Erich Schytte fra Buksnes prestegård nedenstående brev, datert 14. november 1771 (gjengitt etter Tromsø Stifts årbok 1916): «Velædle, velærværdige og høylærde, høystærede hr. provst.

Jeg har havt den ære at imodtage Deres velædle velærværdigheds høystærede av 12te september og at læse det med megen erkjendtlighed for den godhed og agtelse som De i samme betror mig, og hvorpå De giver mig bevis ved gunstigen at anordne min begjering. (Av brevet her er utelatt den del, som omhandlet en vidløftig arvesak).

Jeg har fra den afkrog i verden og det vankundighedens land i hvilket, jeg lever, intet nyt eller curieux at berette Dem, uden det eneste som maske er nyt i Nordland, at jeg med al forønskelig lykke practiserer koppepodninger på nærværende tid efter den bekjendte engelske poders baron Dunsdales methode, bekjendtgjort i hans afhandling: The present of inoculating for the Smallpox 1767.

Hvad mig og mine omstændigheder ellers angår, da er det Dem vel bekjendt, at jeg ganske uskyldigen kom til at blive præst. Jeg forrettede dette embede i begyndelsen med megen kummer, da jeg måtte erfare, at det er et at være candidatus magisterii, et andet at være en kristen, og end et andet at være en tålelig lærer. Med alt det, jeg havde lært til attestats, til hvilken jeg havde den prægtigste information, som nogen kunde have, som jeg ved egen læsning og flid søgte at gjøre mig så nyttig som mulig, havde jeg ikkuns liden (og såre liden praktisk) kundskab i den religion, som jeg skulde lære andre. Hver ny embedsforretning var mig en ny pinsel og oplivede min samvittigheds nag over, at jeg havde påtaget mig et embede, som jeg ikke havde noget indvortes kald til. og det uden trang til at gjøre det for subsistensens skyld, hvilken jeg nok på anden måde havde kunnet finde.

Ved bøn og megen stræben har jeg nogenledes overstredet disse vanskeligheder, ja endog havt den fornøielse, at ikke savne den guddommelige velsignelse ved embedets førelse, endskjønt samme ikke kan ske af mig med den munterhet og fyrighed, som af den, der haver både lyst og duelighed til embedet. Lægekunsten er endnu min delice (forlystelse). Min praxis er temmelig vidløfdig, ikke ulykkelig, men intet mindre end fordelaktig. Den fornøielse at kunne redde nogles liv og helbred koster mig 100 rdlr. årlig; thi man har mange made og kneb til at snyde mig. Endog præster have attesteret patienters fattigdom, hvis gode omstændigheder jeg dog siden er bleven overbevist om. Bøger og correspondanse, som jeg nødvendigen må holde for at have communication af det som opdages i lægekunsten, koste mig og anseligen. Mine omstændigheder nu såvidt, at de kan kaldes mådelige. Ikke destomindre er jeg, som en meget mådelig præst, vel belønnet, thi jeg har levebrød. Andre merites kan jeg ikke forskaffe mig: Thi min stræblindhed tillader mig ikke at gjøre opdagelser hverken i urte- eller insektlæren. Og til at gjøre dem i mineralogien, hvori jeg dog kunde præstere noget, gives ikke altid leilighed. Man har et par ganger med en truende høflighed udplyndret min samling af mineralier (sikter her vistnok til biskop Gunnerus), og derved gjort mig kjed af at begynde fra først igjen. Om jeg kunde redde nogle hundredes liv og helbred, er ingen merite imod at gjøre opdagelser i naturhistorien. I missionsdistrictet er for mig ingen lykke at vente, siden jeg ei har været politicus nok til at vise fiendskab imod B. Friis: men jeg er lykkelig, idet jeg ikke venter den: blessed is he, hwo expect nothing, for he chal not be deceived.

Jeg har et kald af 300 til 350 rdr. indkomster, 97 jordmænd i to sogner, og altså mådeligt arbeide; jeg bor på et meget smukt sted, kan komme til mit annex tillands eller tilvands på 1 times tid.

Jeg har en meget from og føielig hustru, som har fød mig 3 barn, hvorav 2 lever. Jeg har altså ikke engang skin af årsag til at klage over forsynet eller misunde andre. Jeg kunde have fået Schierstad (Skjerstad i Salten), men jeg havde årsag til at sætte mig af al magt derimod. — Jeg recommanderer mig til Deres bevågenhed, om jeg kan fortjene den ved at være med respectueuse hengivenhed.

Deres velædle velærværdigheds

Ærbødigste tr.

E. Schytte.

Buxnæs den 14. november 1771.

 

I nevnte årshefte er også gjengitt et brev fra biskop Schønnheyder til professor (sokneprest) Schytte. Dette brev begynner med «Min verdige og kjære ven». Dette brev har dog mindre interesse for nærværende bok.

Schytte har nedtegnet en hel del dialektord fra Lofoten, som ble trykt og utgitt i 1807, altså året før han døde. Titelen på dette skrift er: «Nogle faa rare norske Ord, efter den dialekt som i Lofodens Fogderie i Nordlandene er brugelig». Denne ordsamling har han nok puslet med i sin alderdom, han ble jo 80 år gammel, og den er av betydelig verdi. En rekke av disse dialektord finnes gjengitt på annet sted i denne bok. Omkring 1780 var det på tale å kåre Schytte til biskop.

14) Hans Gartner var født på Garten i Ørlandets prestegjeld i Trøndelag. Han ble i 1744 dimitert fra Trondhjems skole og absolverte 1745 eksamen philos., var derpå i 4 år huslærer for sokneprest G. J. Feldtmanns barn i Opdal. Til teologisk eksamen i september 1750 erholdt han karakteren non. cont. og for dimispred. karakteren laud. 1 1751 ble han misjonær til Lyngen, ordinert 1. oktober foregående år, og 22. aug. 1755 sokneprest til Karlsøy, i hvilket kall han satt i 21 år, til han 18. januar 1776 ble utnevnt til sokneprest til Buksnes. Her døde han av meslinger i 1795 og ligger begravet på Buksnes. — I november 1773, altså mens han ennå var i Karlsøy, ble han gift med Hanna Rebekka Margrethe Hammond Dass, enke etter misjonær til Lyngen, Andreas Sommer. Hun overlevet sin mann i 14 år og bodde i sin enkestand på Hol, som nå var blitt presteenkesete istedenfor Holand, der hun døde 26. februar 1809, og ble gravlagt på Buksnes. — Sønnen Andreas Sommer Gartner — der omtales ikke flere barn — var styrmann og døde i 1810 i Bergen, hvor han var ansatt ved en signalpost, formidentlig i anledning krigen mellom Danmark-Norge og England.

Sokneprest Gartner omtales i Videnskapsselskapets skrifter som en eksemplarisk mann, der ved sagtmodighet og gudsfrykt vant almuens tillit. Om ham skriver også prost Colban i Vågan at denne ved sagtmodighed, gudsfrygt og eksemplarisk levned udmerkede lærer hadde således vundet almuens tillid, at hans forestilling alltid var en ubrydelig lov for deres (almuens) forhold. Han var med andre ord virkelig som en far for sine soknebarn.

I Gartners tid i Buksnes var Christian Crantz (ikke sønn av sokneprest Crantz til Buksnes) sokneprest til Værøy, og den sykelige Johan Fredrik Pfeiff sokneprest til Flakstad; i Borge var Johan Rasch Jentoft betjenende prest, senere utnevnt til Hammerfest. — Det var ved denne tid en følelig mangel på prester i Lofoten; av de fem prestegjeld hadde bare Buksnes og Vågan sokneprester. I Vågan fungerte ennå Christen Flye, men han var gammel og skrøpelig og kunne lite utrette. Den eneste virkekraftige prest i Lofoten, foruten den nevnte midlertidige Jentoft til Borge, var den fromme Hans Gartner i Buksnes. Han var ut på våren 1779, da den nye prest til Værøy ennå ikke var kommet, et par ganger over den farlige Mokstrømmen til Værøy og videre til Røst, hvor han begge steder forrettet gudstjenester. Sokneprest Pfeiff i Flakstad var da nylig død, og som ny sokneprest dersteds utnevnt David Middeltun, tidligere sokneprest til Værøy. .— Soknepresten til Værøy bar på en skrøpelig helse og måtte ofte la klokkeren lese prekenen i kirken av en postille. Året etter at han hadde tiltrådt sitt embete (1780), var han døden nær og lot hente presten Gatner fra Buksnes, for at denne «kjære embetsbroder» kunne meddele ham sakramentet på sykeleiet sammen med hans hustru, Susanna Undahl, som døde i 1784, — Etter et par års forløp giftet Crantz seg for annen gang, nå med jomfru Rebekka Angell Sommer, en steddatter av sokneprest Gartner (som nevnt foran hadde Gartners hustru først vært gift med misjonær til Lyngen Andreas Sommer og i dette ekteskap hatt datteren Rebekka). Vielsen av sokneprest Crantz og jomfru Sommer fant sted i Buksnes kirke og ble utført av Hans Cartner fredag den 26. oktober 1787. Presten Crantz var født i Vågan i 1743 av foreldre handelsmann Robert Christensen og Anna Cathrina Crantz, etter hvem sønnen tok sitt navn. Hun må være av Buksnespresten Peder Crantz' slekt, antakelig en datter av prestens sønn, Albert Crantz som bodde i Offersøy. — Presten Crantz til Værøy døde på en reise til Buksnes i 1793. Om hans dødsfall finnes i ministerialboken i Værøy følgende anførsel: «Hidtil Christian Crantz, som i 4 år som kapellan til Flakstad prestegjeld og i 14 år som sogneprest til Værøy og Røst her endte embets- og leveår, da han mandagen etter 6. søndag etter påske reiste med sin hustru til Buksnes for å bli betjent med alterens sakramente og dagen deretter ble heftig angrepet av sykdom, som etter tvende dagers strid endte med en salig forløsning og inngang til et bedre liv, i en alder av 50 år. Han fant sitt hvilested i Buksnes kirkegård og hans likbegjengelse geleidet med en liktale av prost Krogh».

Det ligger således to prester av navnet Crantz begravet på Buksnes, Peder Crantz til Buksnes og Christen Crantz til Værøy.

Den nye sokneprest til Buksnes etter Hans Gartners død, er fremdeles et meget kjent navn i bygda, det er

15) Hans Christian Westerwaldt. Han var født i 1757, sønn av løytnant Carpar Henrik Westerwaldt og hustru Anne Marie Strachen på Bjarkan, Inderøya i Trøndelag. Hans Westerwaldt var bror til Johan J. S. Westerwaldt, som var sokneprest til Flakstad samtidig med at Hans Westerwaldt var sokneprest til Buksnes. Hans Westerwaldt ble i 1772 privat dimitert, til philosofisk eksamen erholdt han karakteren haud. ill. og til teologisk eksamen i 1781 og for dimispred. karakteren non cont. Han ble 22. august 1781 personelkapellan hos soknepresten i Leksviken, 15. februar 1788 res. kap. til Rødøy og 14. aug. 1795 sokneprest til Buksnes.

Han var gift to ganger, 1) 18. april 1782 med Marianne Motzfeldt. født 1763, en uekte datter av generalmajor Carl Motzfeldt. Hun døde i 1812, 2) I 1814 med Olava Anthonette Dreyer, datter av sokneprest til Hemnes, Ole Dreyer. I første ekteskap fødtes 24. januar 1791 sønnen Caspar Westerwaldt, som vil bli omtalt annet sted, og en datter som en ikke hører særlig mere om.

Om sokneprest Westerwaldt skriver prost Colban i 1818 at han betjener kallet med «en orden, nøyaktighet og flid, som gjør hans rettskaffenhet ære. Prestegårdens huse har han med stor bekostning dels istandsatt, dels av nytt oppbygget. Forlikskommisjonen har fra dens opprettelse 1797 under hans saktmodige bestyrelse stiftet nytte, bygdekommisjonen har virket med held, især til fattiges forsørgelse». — I nødsårene 1807-14 fikk Westerwaldt full anledning til å vise sine evner og sin omsorg for bygdens almue, og han skuffet ikke. Der var nød og elendighet i mange hjem, ja i større eller mindre grad i alle, og det var å gå til «han far» på Buksnes, den ledende i bygdekommisjonen, om han viste noen utvei til hjelp. Og sannelig han gjorde sitt ytterste og fikk bøtet på de verste savn og mangler.

Biskop M. B. Krogh skriver om ham i 1817: «Sokneprest Hans Christian Westerwaldt er en i embetet synderlig aparta mann og anstrenger seg for menighetens opplysning. Hans taler er med flid utarbeidet og hans talent tålelig godt. Hans vandel aktverdig. Her er opprettet fast skole (sikkert W.s verk), som man vil arbeide på å forsyne med en duelig lærer, som skal lønnes med 120 spd. årlig foruten kirkesangerinntektene». — denne lærer. Fredrik Gustav Müller, fikk man også. Han var, heter det, berømt for sin metodikk. Biskopen skriver ytterligere om presten, at han er en flittig og utrettelig lærer, og ved megen anstrengelse har han supplert hva naturen av medfødt geni nektet. Han besitter en religiøs, saktmodig og velsignet karakter, hans levnet er et aktverdig eksempel, hans taler er oppbyggelige og hans talent, om ikke just glimrende, dog tåleligt. Hans katekisasjoner er tydelige og praktiske, skriver biskopen, som ikke legger skjul på at Westerwaldt ingenlunde var av de store begavelser, men en mann med flid og iver og nidkjærhet.

Det lå også til presten å være poståpner, og Buksnes prestegård var dengang det eneste poståpneri vestenfor Kabelvåg (Vågan). Presten var i det hele tatt pott og panne i bygda. — Prost Colban forteller at soknepresten til Buksnes er poståpner for de 4 prestegjeld i Lofoten (Borge, Buksnes, Flakstad og Værøy), og da posten ikke går lenger enn til Buksnes prestegård, og derfra returnerer til Vågan, så må presten besørge brevene omsendt, og står i forskudd med porto, hvilket medfører vidløftige korrespondanser og hasard ved usikre leiligheter. Ofte har det vært i forslag at posten burde gå like til Moskenes, men bekostningene er formodentlig heri til hinder, skriver prosten. Jo, sannelig Westerwaldt hadde nok å stå i med, ved siden av sin egentlige prestegjerning.

Westerwaldt døde 15. mars 1822 og ligger begravet i Buksnes kirkegård ved siden av sin første hustru Marianne, født Motzfeldt og deres sønn Caspar Westerwaldt . Deres gravsteder er forsynt med solide malmplater med inskripsjon og er holdt vel vedlike.

I tiden etter 1814 stod flere prestekall, fornemmelig Nordenfjells, ledige av mangel på ansøkere, og klokkerne var da selvskrevne stedfortredere. Dette var tilfellet i Værøy, som var uten prest i 11 år fra 1819-1831, og en styrmann der ute, Christoffer Eriksen, Breivik, bestyrte kallet, etter at det hadde stått uten betjening i 4 år. For å få en fast ordning av embetets betjening i gang, ble det ved kgl. res. av 26. febr. 1823 overdratt soknepresten i Flakstad, Johan Westerwaldt, å sørge for betjening av Værøy og Røst menigheter, men presten i Flakstad, som fikk avskjed samme dag som resolusjonen fallt, var blind og dessuten så svak, at han måtte bæres til kirken, og resolusjonen fikk således ingen praktisk betydning. Så henvendte man seg til den nærmeste grande, soknepresten i Buksnes, men også dette kall stod da ledig, da sokneprest Westerwaldt var død året forut. Også i Buksnes fristet man livet uten prest i 4 år, fra 1822 til 1826, da Christian Bull tiltrådte. Nå var det kun ett prestegjeld tilbake i Lofoten, foruten Vågan, hvor der var prest, nemlig Borge, hvor Henning Johannes Irgens residerte som sokneprest fra 1792. Prosten overførte nå med biskopens samtykke den nevnte resolusjons rettigheter og forpliktelser på Borgepresten, men denne bestemmelse ville hr. Irgens ikke uten videre bøye seg for og viste liten tilbøyelighet til å reise over Moskstrømmen til Værøy og derpå over Røsthavet til Røst for å holde gudstjeneste. Imidlertid sees det at både Irgens og prosten i Vågan, Colban, har vært i Værøy noen ganger og forrettet gudstjenester. Bull, som var utnevnt til sokneprest til Buksnes i 1825, overtok ikke kallet før i 1826, og det rykte utspredtes i Lofoten, som var i stor nød for prester, at Bull hadde trukket seg tilbake. Dette bragte prosten i misstemning og han skriver: «Kirkens herre forbarme seg over disse vansmektede menigheter og utsende arbeidere til sin høst. En betjening om året må dog en kristen menighet ha». — Imidlertid medførte hint rykte ikke noen sannhet, sokneprest Bull kom til Buksnes i 1826, men der sees ikke anført noe om at han gjorde tjenestereiser til Værøy og Røst for å betjene dette så lenge presteløse kall, det har han dog sikkert gjort. (Også i 1779 var det prestenød i Lofoten, idet der da kun var virkekraftige prester i Buksnes og Borge, Gartner i Buksnes, Jentoft i Borge).

16) Christian Bull var født i 1791, sønn av prost og sokneprest til Vang på Hedmark, Vincent Stoltenberg Bull, som døde 30. desember 1836, 68 år gammel, og Susanna Dallas, et skotsk fruentimmer, som døde i mars 1815, og bror til Anders Lie Bull, sokneprest til Orkdal. Christian Bull ble i 1813 dimitert fra Christiania skole og erholdt til eksamen artium karakteren laud, til eksamen philos i 1814 laud præ ceteris (særdeles tilfredsstillende), og til teologisk eksamen og for dimispred. i 1818 likeledes laud. Det var således de fineste eksamenspapirer Bull gikk ut med til sin prestegjerning. 10. april 1818 ble han utnevnt til sokneprest til Tranøy, og 9. august 1825 til sokneprest til Buksnes, hvilket embete han imidlertid først tiltrådte året etter. 31. mai 1827 ble han utnevnt til sokneprest til Vågan og 10. august 1835 til Fåberg soknekall i Gudbrandsdalen, men ifølge kongelig tillatelse av 23. desember samme år, ble han fritatt fra å overta dette kall og forble i Vågan. 1, mars 1849 ble han prost i Lofotens prosti. Etter omlag fem års sykdom døde han på Rikshospitalet i Oslo den 21. juni 1856. — Han var gift med Kristen Walnum, datter av Gunnar Berg (av Bergslekten i Svolvær), sokneprest til Ibestad. Deres eneste barn var en datter.

17) Leonhard Christian Borchgrevink Holmboe, født i Trondenes 10. oktober 1802, sønn av foged og misjonskasserer Jens Holmboe, som døde 4. desember 1804, 53 år gammel, og Anne Margrethe Irgens. Han var bror til Hans Holmboe, rektor i Bergen. L. C. B. Holmboe var i noen år disipel i Trondhjem skole, ble privat dimitert i 1823 og erholdt til eksamen karakteren haud. ill., og til philos, eksamen i 1824 laud, til teologisk eksamen 19. juni 1827 haud. ill., og for dimispred. laud. 10. september samme år (1827) ble han utnevnt til sokneprest til Buksnes, 10. november 1836 til sokneprest til Tromsø og 20. april 1839 til prost i Tromsø prosti. Han representerte Tromsø amt på stortinget — i 1836-1842. — I 1842, altså mens han var i Buksnes, ble han gift med Elisabeth Musæus og hadde i sitt ekteskap med henne 5 barn. — Fra Holmboes tid foreligger der en hel del opptegnelser om kirkelige forhold, om skolevesen og om prestegården i Buksnes. Han synes å ha vært en nøyaktig mann med orden i sine saker. — Således beretter han at på prestegårdens forbedring er der også dette år (1831) anvendt betydeligt, men meget står ennå tilbake. I Buksnes prestegjeld gives en døvstum, nemlig Hans Rist av Storfjord, 18 år gammel. På gården Øvrevold er en blind mann, og på Dønvold en blind mann. I året 1830-1831 er, meddeler han videre, intet uekte barn født på Buksnes prestegård. Det må vel være presfegjeld der menes. Av 7 ekteviede par i Buksnes prestegjeld fra 1. adventsøndag 1830 til samme dag 1831 hadde alle hatt naturlige barnekopper, unntatt 1 brud, der hadde vært innpodet. Av 10 konfirmerte drenge og 10 konfirmerte piker i Buksnes prestegjeld 1831, hadde 8 drenge og 8 piker hatt innpodet kokopper, og 2 drenge og 2 piker naturlige barnekopper. I 1832 var det bare 1 blindt menneske i prestegjeldet, altså er da den andre blinde død. om det er mannen på Øvrevold eller han på Dønvold døden har ramt, sies ikke. — Gjerdet om Hols kirkegård, som ikke benyttes, er i en elendig forfatning (1832), og Hols kirke mangler meget, især på taket og den søndre vegg. — I Buksnes prestegjeld er i kirkeåret 1831-32 11 par ekteviet. Av disse hadde 7 brudgommer og 8 brude hatt de naturlige barnekopper, og 4 brudgommer og 3 brude vært vaksinert med kokopper. Buksnes prestegård er i dette år (1832) meget forbedret, men mangler ennå meget. — Kirkegårdsgjerdet på Buksnes er i god stand, og det vedlikeholdes av hele prestegjeldets almue, likeså er Buksnes hovedkirke i god stand. — I Buksnes prestegjeld er i året 1832 konfirmert 21 drenge. hvorav 19 har vært vaksinert og 2 hatt naturlige barnekopper, og 16 piker, av hvilke 12 har vært vaksinert og 4 hatt naturlige barnekopper.

18) Anders Daae, født på Indvikens prestegård 18. mai 1802. Etter å vært blitt undervist i hjemmet, kom han i Bergens katedralskole, hvor han var til 1822, da han forlot skolen, leste privat og ble student 1824. Som så mange av sin slekt studerte han teologi og tok embetseksamen 1830 med karakteren non cont., og til dimispred. 1831 haud. ill. — Anders Daaes tvillingsøster het Birgitte Daae, som døde ugift i Fredriksvern i 1886. Anders Daae ble 11. mars 1831 utnevnt til sokneprest til Værøy og Røst, og 22. mars 1837 til sokneprest til Buksnes. — Da Daae kom til Værøy hadde kallet der stått ledig i 11 år. Våren 1831 ble det meddelt de ledende menn på Værøy at nå skulle der komme prest til stedet, nemlig den 29 år gamle kandidat Anders Daae. Meldingen herom ble dog mottatt med blandede følelser, da såvel forpakteren av prestegården, Nils Raanes, som embetets forvalter under ledigheten, lensmann Eriksen og hans bror Christoffer, nå måtte forlate sine stillinger; særlig gikk det ut over førstnevnte forpakter, som nå måtte flytte fra prestegården, den han hadde brukt og bebodd i mange år. Sokneprest Daae ankom til Værøy ut på sommeren 1831. De fire første år der ute levde han som ungkar, men en eldre søster av ham, Drude, hadde fulgt ham til Værøy og styrte huset. — På en av sine Lofotturer kom han til sokneprest Rode i Flakstad og her traff han sin tilkommende brud, den 18 år gamle Olufa Calmeyer, som da var i besøk hos prestefamilien på Flakstad. De ble forlovet og gift i Flakstad kirke 9. mai 1835. Hun var født i Kristiania 27. november 1817 av foreldre kjøpmann Henrik Calmeyer og Marie Elisabeth Broch. — Det hadde sine ulemper å komme til Værøy, hvor der ikke hadde vært prest i så mange år. Prestegårdens huse var ikke i beboelig stand, og Daae måtte søke av offentlige midler for å kunne feste bo på skikkelig vis. Lånet som beløp seg til 80 spd. (320 kr.) ble ham bevilget mot at det skulle betraktes som forskudd på hans gasje. — Med kirkebygningene på Værøy og Røst hadde han meget arbeide. Værøy kirke fikk han forbedret, og da Røst kirke i hans tid der ute ble ødelagt av en orkan den 5. januar 1835 — en storm- og ulykkesdag som satte merker etter seg over hele det nordlige Nordland, ikke minst i Lofoten. Det gikk ikke lett å få oppført ny kirke på Røst. Etter Daaes plan og forslag ble det til slutt bestemt at den nye kirke skulle oppføres av stein. Kirkebygningen ble først ferdig og innviet i 1839, to år etter at Daae var flyttet til Buksnes, men som assisterende prest sammen med 6 andre prester fulgte han med biskop Kierschow til Røst,, da den nye steinkirken skulle innvies. Det er denne kirke som 60 år senere ble lagt i ruiner, og av hvis vegger der ennå står noen rester nord på Røstlandet.

Anders Daae synes ikke å ha vært noen ihuga sjømann, iallfall gjorde han ferrest mulige turer over Røsthavet til annekset. Reformatsen av 1589 nevner 4 reiser med 3 gudstjenester for hver reise, altså 12 i alt for Røsts almue, men Daae utførte bare 2 slike reiser om året, ved pinse og ved St. Michaels tider. — Værøypresten Jonas Sidenius, Buksnespresten Leonhard Sidenius' sønn, skaffet derimot i sin tid Røstværingene 21 messedager om året, og der har ikke vært mange, om overhodet noen andre prester der ute som har kunnet måle seg med ham i dette. Han var jo vokset opp i Lofoten, og hadde vel som gutt øvd seg godt i båt borte på Buksnesfjorden og inne på Gravdalsvika. — Men Daae han ville nok helst holde seg på landjorda — og der var han også driftig nok. Værøy prestegård drev han opp til å yte for til en besetning på 1 hest, 8 kyr og 20 sauer, mot tidligere bare litt over det halve. Den samme iherdighet og dyktighet som jordbruker la han også for dagen i Buksnes, hvor han også fikk et langt bedre gårdsbruk å arbeide på, enn ute på Værøy. — Fru Olufa Daae samlet meget dun fra prestegårdens egg- og dunvær ute på Værøy. Det bekreftes av en av sønnene, at man i familien hadde mange gode sengklær med edderdun. Under sin embetstid i Værøy fungerte Daae omtrent den hele tid som forlikskommissær og i kampåret 1832 var han valgmann til distriktsforsamlingen i Bodø. .— Sin avskjedspreken i Værøy holdt han 20. søndag e. tref., 1. oktober 1837, og så flyttet han langs Lofotveggen østover til Buksnes, hvor et lunere sted stod rede til å ta i mot ham og hans familie — det var da blitt en datter, Susanna, født på Værøy 30. april 1837. .— 26. mars 1841 ble Daae utnevnt til prost i Lofotens prosti, etter å ha fungert nesten et år som vikarierende prost. 17. juli 1847 ble han utnevnt til sokneprest til Kværnes på Nordmøre, og forlot da Lofoten, hvor han hadde virket som prest i 16 år. Fra Kværnes soknekall tok han avskjed i 1866 og flyttet da til Kristiania for å bosette seg der, og kjøpte hus på Hegdehaugen; men neppe hadde han fått sitt nye hjem i orden, så døde han 22. oktober samme år. Hele tiden mens han var sokneprest til Kværnes, var han prost i Nordmøre prosti. — Hans hustru, som døde i sitt hus på Hegdehaugen 19. juli 1887, omtales som en «brav og dyktig ektefelle og mor».

Det var i dette ekteskap 11 barn: Susanne, f. på Værøy 1837, død på Kværnes 1855. Johan Daae, f. i Buksnes 1838, død på Kværnes 1853. Henrik Daae, født i Buksnes 1839, utdannet som ingeniør og tildelt orden av Keiser Wilhelm under en brandkongress i Berlin 1895, død i Kristiania 1907. Fremheves som en dyktig ingeniør, en hjelpsom og god kamerat og et godt menneske. — Marie Daae, født i Buksnes 1841, døde på Kværnes 1849. Anders Oluf Daae, født i Buksnes 1846. sokneprest til Balsfjord, Rindalen og flere steder. Etter å ha tatt avskjed bosatte han seg i hovedstaden. Sara Daae, født i Buksnes 1846. Marie Daae, født i Kværnes 1849. Drude Daae, født på Kværnes 1853, bosatt i Kristiania. Sofie Daae, født på Kværnes 1855. død 1856. Barbara Daae, født på Kværnes 1861. død 1863.

19) Ingvald Martin Narcissus Berner ble Daaes etterfølger som sokneprest til Buksnes. Han var født i Laurvik (Larvik) 29. september 1810, sønn av kjøpmann Berner samme steds. Student 1829, 2nen eksamen 1830, cand. theol. 1834. Var deretter timelærer i Laurvig inntil 1839, da han ble sokneprest til Berg i Senja. Ved juletider 1845 brente prestegården på Berg, hvorved presten med familie kun med store brannsår reddet livet. Det var en uhyggelig opplevelse.

Det var om natten brannen oppstod, og folkene måtte berge seg ut i den kalde natt som de gikk og stod, eller rettere sagt lå, i bare linnet, som det heter i beretningen herom. Presten med familie mistet ved denne ulykkelige hendelse alt de eiet. — 31, august 1847 ble Berner utnevnt til sokneprest til Buksnes, og fra 6. mars 1858 var han prost i Lofotens prosti. 12. sept. 1863 utnevntes han til sokneprest til Skiptvedt hvorfra han tok avskjed i nåde 31. juli 1875. Han flyttet da til Kristiania hvor han døde 16. november 1883. — Gift 1) 1839 med Dorthea Oppegaard, født i Enebakk 2. sept. 1809, død i Skiptvedt 25. aug. 1870, datter av proprietær Mons Oppegaard på Bøhler i Enebakk og Gunhild født Holmsen. 2) i Kristiania med Marie Olsen, født i Kvinesdal 14. juli 1834, død 25. mars 1910, datter av gårdsbruker på Rødsand i Kvinesdal, Samuel Olsen, og Maren f. Gabrielsen. Professor Yngvar Nielsen forteller et sted at han i 1861 og 1863 sammen med sin far besøkte prestene i Vågan, Buksnes og Flakstad. Berner i Buksnes kunne ikke råde over stor plass i sin gamle og gammeldags innknepne prestegård, men han og hans hustrus hjertelighet var mer enn stor nok til å oppveie dens (prestegårdens) mangler, forteller han. — Berner interesserte seg meget for historie og genealogi.

Berner hadde flere barn. Vi nevner sønnen Joacim Mogens Berner, født i Berg i Senja 1840. grosserer i London og ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. — Anna Ambrosia Berner, f. i Berg 1842. gift med løytnant, senere fabrikkeier i Kristiania, Carl Bergh. — Carl Berner, f. i Berg 1945, skipskaptein, bosatt i England. Karen Berner, f. i Berg 1846, gift med distriktslæge Fredrik Lorenzen, Ålesund, Gunhild Berner, f. i Berg 1844, gift med handelsmann på Sylten i Bindalen, Henrik Sverdrup.

 

Sokneprest Hieronymus Heyerdahl.

 

20) Hieronymus Heyerdahl, født i Tinn 10. febr. 1827, sønn av sokneprest Hans Olai Fremming Heyerdahl og Marie Margrethe Schwabe. Student 1845, eksamen lappisk 1847, teol. embetseksamen 1849. Han var først huslærer på Hedmark et års tid, ble 1853 lærer ved Mandal skole og 1855 ved Kristiania Borgerskole. 22. sept. 1859 utnevnt til sokneprest til Nesseby og 13. febr. 1864 til Buksnes, hvor han døde 5. aug. 1869. Han var forlovet med sin slektning Marie Bernhardine Heyerdahl, og ble begravet på den dag som var bestemt til deres bryllupsdag. Presten i Borge var kommet til stede for å vise dem, men da var Heyerdahl blitt så syk, at vielsen — på dødsleiet — ikke kunne finne sted. — Marie Bernhardine Heyerdahl ble gift i Kristiania 3. sept. 1872 med fabrikkeier Hans Mustad (kjent her nord især for sine fiskeangler), og døde i Kristiania 24. sept. 1922.

Under sitt opphold i Finnmark (Nesseby) ble Heyerdahl i sitt prestegjelds anneks Polmak vitne til lappenes slaktning av rein, og da han tiltalte dem for deres rå framferd under slaktningen, ble lappene så forbitret at de bant presten og pisket ham, og det er sagt at Heyerdahl aldri helt gjenvant sin helse etter denne behandling, som indirekte kanskje var årsak til hans tidlige død.

 

Sokneprest, prost C. F. Daae.

 

21) Christopher Frimann Daae, født på Lærdal prestegård 1. november 1825. Han ble student, og etter å ha tatt theol, embetseksamen i 1852 ble han først lærer på Ørlandet, var derpå i flere år lærer ved realskolen i Trondheim til han i 1863 ble utnevnt til sokneprest til Bø i Vesterålen. I 1870 ble han utnevnt til sokneprest til Buksnes og året etter til prost i Lofotens prosti. — Mens Daae var prest i Buksnes, fikk han vinteren 1878 — det siste år han var i dette kall — besøk av sokneprest Reinert Svendsen på Værøy og en venn av ham, student Warholm. Reisen fra Værøy foregikk med lokalskipet «Thor», som hadde en 14-daglig rute på Værøy og Røst. Det var i slutten av februar og reisen over den fryktede Moskstrømmen forløp «smukt». Herrene steg i land på Ballstad og bega seg til fots oppover til Buksnes prestegård, hvor de ble mottatt som gamle venner av prost Daae, hans frue Dorthea og den øvrige familie. Sokneprest Svendsen hadde foregående vinter, før han flyttet til Værøy, vært lærer for to av prostens sønner, Leif og Ludvig, som gikk på Maribogatens skole i Oslo. — Der var nettopp oppført ny bygning på Buksnes prestegård og denne bygning var hensiktsmessig innredet og etter forholdene moderne utstyrt som familiebekvemmelighet. Prost Daae var en livlig og god vert, en jovial herre som lot munnen løpe og hadde en mengde historier på lager, som han gjerne fortalte, når han var i venners lag. Vi overvar gudstjenesten i Buksnes kirke fastelavenssøndag, som den dag var fylt til trengsel og hvor Daae preket; særlig var der mange fiskere fra det nærliggende Ballstad fiskevær. Mandagen etter, forteller Svendsen videre, ble det bestemt at vi skulle ta en kjøretur til Borge prestegård for å besøke presten Skattebøl. Det var snøvær og bitende kaldt, dertil en skarp østenvind. Vi ble derfor utrustet som til en Finnmarkstur med finnsko, pelsverk og tilsvarende hodebekledning. På denne sledetur fulgte også kommune- og sykehuslægen i Buksnes, Didrik Ferdinand Schumacher, Gravdal, som skulle på et lengere sykebesøk. Han kjørte med sin egen hest og slede, mens prost Daae, student Warholm og jeg kjørte i en sluffe. Det ble god mottakelse også hos Borgepresten Skattebøl og hans unge hustru Josephine, født Heyerdahl, som hadde innrettet sitt hjem meget hyggelig. Det var bare en liten ubehagelighet ved dette besøk. Om kvelden da prosten og jeg, forteller Svendsen, skulle gå til hvile i prestegårdens bispeværelse, ble det lagt godt i ovnen, men like etter at vi hadde lagt oss, ble vi overrasket med at kakkelovnen slo ned og fylte værelset med stram torvrøyk. Slagvinduet måtte, tross kulden, opp og inntullet i tepper stilte prost Daae og jeg oss foran det åpne vindu, mens vi ventet på at røyken skulle fortrekke. Dette tok tid, men Daae fordrev tiden — om ikke røyken — med vitser og historier, som han hadde et helt fond av. Tilbaketuren fra Borge neste dag foregikk i det beste vintervær gjennom de vakre, snødekte bygder. Om kvelden samme dag var prosten, Warholm og Svendsen innbudt som gjester til doktor Schumacher, som på ekte nordlandsvis bevertet selskapet meget flott. Den vin han pleiet å sette fram, måtte nemlig være kommet direkte fra Bordeaux i Frankrike, hvis den skulle være passende for hans gjester, skriver Svendsen. — Jo, det ble nok et muntert og underholdende aftenselskap der oppe i doktorgården i Gravdal, prosten full av morsomme såvel som alvorlige historier, og doktoren, den friskfyraktige Schumacher, lå nok ikke langt etter i historienes farvann; men hans historier og muntrasjoner var nok mere uvørne enn prostens. I 1875 ble prost Daae utnevnt til sokneprest til Vågan, hvor han fortsatte som prost i Lofoten, og virket i dette kall til sin død den 17. februar 1893. Han var da 68 år gammel.

Den 24. juli 1862 ble han på Stranda på Sunnmøre gift med Dorthea (Thea) v. d. Lippe Frost, født i Trondheim 28. mai 1842 av foreldre sokneprest Anton Benedikt Frost og Sara Marie Steen. Daae satte sin hustru meget høyt og uttalte: Alle mennesker har jo feil, men hvilke Thea har, det har jeg ikke kunnet finne ut, enda jeg har fundert derpå». Etter sin manns død flyttet fru Daae til Sunnmøre, hvor hun bosatte seg på Nørve ved Ålesund, og her døde hun 31. mars 1905.

I Deres ekteskap var det 10 barn. Alf Daae, f. i Trondheim 1863, forretningsmann i Oslo. Ludvig Daae, f. i Bø i Vesterålen 1864, tok teologisk embetseksamen, men virket ikke som prest; var lærer og en tid reisesekretær og foredragsholder for avholdssaken . Anton Daae, f. i Bø 1866, distriktslæge forskjellige steder. Sara Daae, f. i Bø 1868, gift med visekonsul Johan Berg, Svolvær. Erling Daae, f. i Bø 1869, praktiserende læge i Svolvær. Andrea Margrethe Daae, f. i Buksnes 1871, gift i Ålesund med skipsmegler og ekspeditør Joachim Holmboe Devold, Johan Daae, f. i Buksnes 1873, skips- og maskininspektør, med bopel i Bergen. Sverre Daae, f. i Vågan 1876, død 1892. Rolf Daae, f. i Vågan 1879, sist provisor ved Brønnøy apotek, der han døde 1906. Anders Daae, f. i Vågan 1885, farmaceutisk eksamen, provisor ved apotek i Tromsø.

 

Sokneprest Ole Berge.

 

22) Ole Olsen Berge som nå flyttet inn i prestegården, var født i Vestre Slidre i Valdres 28. desember 1834, sønn av gårdbruker Ole Gulbrandsen Berge og Inger Thomasdatter Berge. 19 år gammel tok han eksamen ved Asker seminar, var derpå i 5 år lærer i almueskolen. Men han ville videre, presten i ham kalte. I 1860 ble han student og tok i 1864 teologisk embedseksamen. Så ble han lærer ved Kristiania Borgerskole og ved tukthuset i 1865, bestyrer av Kristiania Waisenhus i 1868. Den 18. mars 1871 ble han utnevnt til sokneprest til Kvæfjord, og forflyttet til Buksnes ved utnevnelse 28. september 1878. — Berge var av en noe robust natur, han viste myndighet og var ikke alltid lett å komme ut av det med, om det var noe han ikke likte, streng og litt stridbar som han var. I vide kretser innen prestegjeldet var han dog godt likt, — men læstadianerne, som i hans tid i Buksnes begynte sitt virke her og snart fikk ganske stor tilslutning, dem kom han i kamp med og han la ikke fingrene imellom når han ville tukte disse, etter hans mening villfarne mennesker. Denne kamp varte så lenge Berge var i kallet her.

8. oktober 1888 ble han utnevnt til sokneprest i Strinda og var prost i Nordre Dalene prosti fra 31. august 1895, til han 25. august 1905 tok avskjed i nåde. Han døde på Stabekk i Bærum 2. oktober 1912.

Han var gift med Hanna Mangor, født 19. juli 1841, død i Kristiania 15. november 1915, datter av proprietær på Hisøy ved Arendal, Peter Anton Mangor og Cathrine Helene Juel. I ekteskapet var det 6 barn. Cathrine, som ble lærerinne. Ingrid, gift med Wilhelm Jentoft, Ballstad, Thomas, som vistnok ble sjømann, Olaf, og til sist Sofie som ble drept ved et ulykkestilfelle ved Leirelvbrua, samt et sjette barn, vi ikke kjenner navnet på.

 

Sokneprest O. G. Arctander

 

23) Ove Guldberg Arctander, født i Stockholm den 15. mars 1853, er den nestfølgende sokneprest til Buksnes. Han ble teologisk kandidat i 1876 og året etter ansatt som lærer ved den Dahlske skole i Grimstad. I 1879 ble han konstituert som sokneprest til Risør og i 1881 utnevnt til stiftskapellan i Kristiansands stift og bestyrte som sådan Skudenes sokneprestembete. I 1883 ble Arctander utnevnt til sokneprest til Sortland og i 1889 til Buksnes. — Etter Buksnes prestegårds tragiske brann 29. juni 1899, ble Arctander en kortere tid kalt til å bestyre Kråkstad sokneprestembete, og i 1901 ble han utnevnt til sokneprest til Sogndal i Sogn, dernest til Sigdal og i 1919 til Mandal, hvilket embete han forvaltet til han i 1928 søkte avskjed og fratrådte på sin fødselsdag, 75 år gammel. — Arctander tilhører en gammel slekt her i landet. En av hans stamfedre var Holger Hanssøn Arctander, født i Afjorden, som i 1624 ble student og som under sine studier i Kjøbenhavn på latin skrev et dikt «Den lille lovsang om Norge». En annen, her i bygda kjent mann av slekten var sorenskriver for Lofoten, Hans Stenbuck Arctander, som i tiden omkring 1800 bodde på Gjerstad og som etterlater seg stor slekt i Buksnes fra sitt annet ekteskap. En tredje er den landskjente politiker og statsmann Sofus Arctander — en kortere tid fra 1875 konstituert sorenskriver i Lofoten, flere ganger statsråd og borgermester i Oslo til 4 år før han døde i 1924.

Sokneprest Arctander ble i 1880 gift med prestedatteren Regine, født Brun, Oslo, født i 1858. De hadde i sitt ekteskap 7 barn; men en ulykkelig skjebne forfulgte denne prestefamilie mens den var i Buksnes. En av sønnene forulykket ved at et brenntorvlag i prestegårdens bårstuebygning fallt over ham, og under før nevnte brann omkom to av prestens barn, en pike og en gutt, i flammene. En av prestens tjenestepiker med sitt lille barn brente også inne, mens andre, deriblant presten selv og de øvrige av hans barn, fikk reddet seg ut i siste øyeblikk, noen ved å hoppe ut av vinduene. En av disse, en tjenestepike fikk mén for livet av sitt fall fra et vindu i 2. etasje. Fru Arctander var ikke hjemme under denne brannulykke. Den eldste av prestens sønner forulykket som sjømann.

Arctander tiltrådte sitt embete i Buksnes kvelden før Kristi himmelfartsdag i 1889, og holdt sin siste konfirmasjon her i 1901. Han var da alene her, idet hans familie, etter den ulykkelige brann, hadde tatt opphold sørpå. Den nye prestegård var da under oppførelse, men ikke ferdig og Arctander bodde hos de elskverdige Jentofts på Ballstad. Det var, skriver han selv, en forferdelig tung tid med mange tunge tanker, men også en velsignet tid. De tunge tider bringer jo velsignelse fra Gud. — I Buksnes deltok Arctander meget i det kommunale styre bl.a. som medlem av herredsstyret og som formann i skolestyret. Han døde i 1932, 79 år gammel.

 

Sokneprest S. L. Aasen.

 

24) Sivert Laurits Aasen ble i 1901 utnevnt til sokneprest til Buksnes. Han var født i Volda 16. februar 1858 av foreldre gårdbr. Jon Aasen, f. i 1829, og Anne Marie Molthu, f. i 1832. I 1874 kom Aasen inn på Volda høyere almenskole, som da var en førsteklasse for Volda lærerskole. Senere biskop i Hålogaland og Trøndelag, Bøckman, var. dengang bestyrer av disse skoler. I 1876 demitertes Aasen fra lærerskolen og ble samme år opptatt i 2. klasse ved Asker seminar. Herfra demitertes han i 1877 med nest beste karakter. Etter å ha vært huslærer et års tid ble han i 1878 ansatt som lærer ved Hoksund skole i Eiker og virket her til i 1881. Han reiste da til Oslo hvor han tok middelskoleeksamen i 1882 og året etter eksamen artium. Etter å ha vært lærer ved en ungdomsskole i Ulefoss et års tid tok han anneneksamen i 1885, og tok så fatt på det teologiske studium med teologisk embetseksamen i 1888. Det meste av studietiden leste han hjemme. I 1889, samme år som han tok praktisk teologisk eksamen, ble han utnevnt til sokneprest til Måsøy, og begynte samtidig å lære lappisk hos rektor Qvigstad i Tromsø. — I 1896 valgtes han til stortingsmann for Finnmark, og i den påfølgende periode møtte han også på stortinget som første representant for Finnmark. I 1902 tiltrådte han sitt kall i Buksnes, hvor han i flere år var ordfører, formann i skolestyret og innehadde en rekke andre kommunale tillitsverv. Han var også medlem av Nordland fylkesutvalg og formann i Nordland fylkesskolestyre. Åsen var en vel utrustet mann og en dyktig administrator. Han var meget avholdt både som prest og som menneske. Også driften av prestegårdens jord tok han seg meget av.

I 1889, samme år han ble utnevnt til sokneprest til Måsøy, giftet han seg med Rasmine (Mina) Severine Birkedal, født 20. mai 1859, datter av kjøpmann i Volda Knut Birkedal. født 1822, død 1896, og Anna Berthe Aarflot, f. 1822, d. 1904, av den kjente Aarflotslekt på Møre, bl.a. den fromme og religiøse forfatterinne Berthe Canutte Aarflot. — De hadde i sitt ekteskap 2 sønner og 4 døtre. Den eldste, meget begavede sønn, Knut, døde som student i 1912, den andre, John, er distriktslæge. Den eldste av døtrene, fru Annie Aasen Sesseng, er lærerinne i Buksnes, en annen av døtrene Aagot er gift med prost Bøckman, Tromsø, Bergljot, gift med Bjarne Brobakk, Horn. døde i 1943, og Solveig, gift med lærer Tellemann i Gimsøy. Hun er også død.

Sokneprest Aasen satt i sitt kall til han 6. mai 1928 døde. Hans hustru døde i juni 1940.

For sin død kjøpte Aasen stedet Birkely i Gravdal, og dette vakre sted har siden vært i familiens eie. Både Aasen og hans hustru ligger begravet på Buksnes.

Ennå mens Aasen levde, men var syk, ble L. Hjelm kalt til å bestyre kallet og han virket her inntil den nåværende sokneprest

 

Sokneprest Halvdan Thun.

 

25) Halfdan Thun tiltrådte. Han er født i Bratsberg ved Trondheim 22. mai 1894 av foreldre lærer Oldus Edvard Thun, f. i 1869 i Verran, død i Trondheim, og hustru Jonette Marie f. Øyen. Thun ble student fra Trondheim gymnasium i 1914, cand. theol. 1921, vikarierte som lærer under sin fars sykdom 1922-23, var derpå kst. lektor ved Fredrikshalds off. almenskole fra 1. august 1923 til 1. august 1925, da han utnevntes til fast lektor ved samme skole. Den 11. oktober 1925 utnevntes han til stiftskapellan i Hamar bispedømme og i desember 1928 til sokneprest til Buksnes. Den siste tid som stiftskapellan i Hamar bispedømme bestyrte han Østre og Vestre Slidre sokneprestembete i Valdres. I mai 1929 tiltrådte han sitt kall i Buksnes.

Han ble 23/11 1929 gift med Wilrun Gundersen, Strinda, født 31. desember 1901, datter av kjøpmann Th. Gundersen og hustru Ingeborg, født Udleer, Strinda.

 

Personelle kapellaner i Buksnes.

Elias Schøning, født i Tjeldsund, kapellan i Buksnes 1704-1718, det var i Peder Crantz tid som sokneprest til Buksnes. Schøning ble senere sokneprest til Vågan, — Han var en fremragende predikant, som forstod å rive sine tilhørere med seg, og det er fortalt, at etter han ble sokneprest til Vågan, hendte det flere ganger at folk fra Buksnes skipet seg sammen på storbåter og reiste til Vågan kirke for å høre Schøning preke, slik hadde han ordet i sin makt og slik hadde han revet buksnesværingene med seg i de 14 år han var kapellan her.

Stevelin Urdahl ble 21. august 1720 pers. kap. i Buksnes, ordinert 27. sept. samme år. Han ble senere hjelpeprest i Trondheim, hvor han døde og ble begravet 25. mai 1730. Han var gift med Magdalene Harboe og hadde i sitt ekteskap sønnen Adam Urdahl, som var sokneprest til Torsken.

Thore Dreyer, bondesønn fra Tingvold på Nordmøre, ble 15. juni 1731 pers. kap. i Buksnes, 6. juli 1740 sokneprest til Flakstad. Gift med Maren Ursin, datter av Michael Bjørnsen Ursin, prest til Buksnes. Barn: Tvillinggutter som begge døde ganske små, derpå en tredje sønn, Elias Schøning Dreyer, som ble sokneprest til Borge. Dreyers hustru døde i september 1740.

Jonas Sidenius, født 1722, sønn av Leonhard Sidenius, sokneprest til Buksnes, Kom 14 år gammel i Trondhjems skole hvorfra han demit. i 1739. Absolverte 1740 eksamen philos., 5. aug. 1748 eksamen theol, med karakteren non. cont., og dimispred. samme år med karakteren haud. ill., altså hele veien ganske middelmådige karakterer. Den 23. juni 1751 personell kapellan i Buksnes, 1752 sokneprest til Værøy, 13. mai 1766 til Borge og 8. juni 1770 til Lødingen hvor han døde 21, februar 1785.

I vakansetiden mellom Heyerdahl og C. F. Daae var en pastor Hansen betjenende prest i Buksnes. Vi har ikke noe nærmere kjennskap til ham, annet enn at han var meget religiøs og streng i sine krav til kristenlivet.

Jørgen Throndsen, født ,14. mai 1869 i Oslo, hvor hans far var boktrykker, student 1889, cand. theol. 1895. Han virket først en tid i indremisjonens tjeneste, til han i 1896 ble utnevnt til personelkapellan i Buksnes. I 1904 utnevntes han til sokneprest til Ballsfjord, prost i Tromsø prosti fra 1912; i 1913 sokneprest til Alstahaug, fra 1922 sokneprest til Østre Gausdal. Senere ble han utnevnt til sokneprest i Hamar, hvor han tok avskjed i 1939.

Han ble i 1904 gift med Sigrid Pedersen, født 2. juli 1884, datter av væreier i Ballstad, Jak. A. Pedersen og hustru Magda, født Hammer.

Lars Hjelm, konstituert stiftskapellan, var prest i Buksnes fra 1927 til 1929, inntil den nåværende sokneprest overtok embetet. Hjelm hadde tidligere vært sokneprest, men på grunn av sykdom, hadde han måttet slutte, og ble da, etter at han var blitt frisk, kst. stiftskapellan i Hålogaland bispedømme.

Det har sikkert vært flere betjenende prester i Buksnes utgjennom tiden, kanskje også kapellaner, under kortere eller lengere vakanser. Således vet vi at M. A. Wraamann i 1836 var betjenende prest i Buksnes. Han var senere .— eller samtidig — sokneprest til Borge.

Vi legger merke til at flere av prestene i Buksnes har Hans til fornavn, nemlig Hans Andersøn, Hans Pedersøn, Hans Schanche, Hans Jentoft, Hans Gartner og Hans Westerwaldt, og flere av prestene er død på Buksnes og ligger begravet i bygdas gamle kirkegård; med sikkerhet følgende: Claus Mogensen Blix, Mischael Bjørnsen Ursin, Peder Crantz, Hans Gartner, Hans Christian Westerwaldt, Hieronynus Heyerdahl, og Sivert Laurits Aasen, samt sokneprest til Værøy, Christen Crantz, som døde under et opphold hos sokneprest Garten og ble begravet her. Det er dog meget sannsynlig at noen av de første prester til Buksnes, som vi kjenner ved navn, ligger gravlagt og er gjort til støv i Buksnes kirkegårds jord, Aslak Andersøn, Hans Andersøn, Hans Pedersøn, og muligens også Leonhard Sidenius.

Dette var prestene, som vi har kunnet følge i rad og rekke fra reformasjonen til i dag — selv om vi nok kunne ønske å vite litt mere om mange av dem.

 

KLOKKERNE

Etter reformasjonen ble der opprettet degnembeter ved alle hovedkirkene. De kaltes også forsangere og klokkere, og senere ut på tiden ble titelen forandret til kirkesanger.

Degnembetet for Buksnes og Hol ble opprettet omkring 1560, altså ikke mange år etter reformasjonens innførelse, og gården Hag i Hol ble da utlagt som bosted for degnene (klokkerne).

Av klokkerne som har bodd på Hag kjenner en følgende av navn:

Michel (etternavn ukjent) er klokker fra før 1644, og han er ene oppsitter på Hag.

Hans etterfølger i stillingen må antas å være Arent Erlandsen, født 1599, og klokker enda i 1667. Også han var eneoppsitter på Hag og hadde 2 sønner, 3 fostersønner, 1 knekt og 1 husmann.

Hans sønn, Hans Arentsen, er den neste klokker, født 1634 og bor på Hag. Han var den første som begynte rydning på Ovre Hag — den gamle klokkergård lå på Nedre Hag — og bygget hus på denne nye, øvre gård for sin hustru. Han var gift ved Anne Pedersdatter, Rise, som tidligere hadde vært gift med Hans Olsen og med ham hadde 4 sønner og 2 døtre. Senere ble hun gift med klokker Hans Arentsen. 14. november 1677 er det skifte i anledning hennes dødsfall, og Hans Arentsen skulle overta boet, som bestod i kreaturer og trevarer, mot å svare for den første manns gjeld. Barna (av første ekteskap), «befantes umage og umyndige, så de vil koste deres stefar en stor del å oppfostre», heter det i skiftet. — En annen kilde nevner at Hans Arentsen hadde mange barn, bl.a. 6 sønner, men disse barn må i tilfelle tilhøre et senere ekteskap han har inngått. Den neste klokker ble nemlig enig med hans enke at hun skulle få oppebære en tredjedel av klokkerlønnen og fritt benytte det av hennes mann oppdyrkede jordstykke på Øvre Hag, men etter hennes død skulle det hele, uten vederlag tilfalle

Rasmus Sørensen, født 1666, og ansatt som klokker i 1700. Da Hans Arentsens enke døde nektet imidlertid hennes sønner å fraflytte Øvre Hag, og de fikk medhold heri av sorenskriver Friis. Rasmus klaget til stiftsamtmannen i Trondheim, og samme år den 29. desember ble dette tvistspørsmål avgjort således at Øvre Hag i sin helhet skulle tilfalle klokkeren.

Rasmus Sørensen, som «hos alle nyter sitt offer, etter almuens sigende, såvel sangoffer som liig og deslige små redseler, foruten den sedvanlige klokkertoll, et halvt pund fisk av enhver som eier sin påboende gård; fri for alle utgifter, såsom landsskyld, 3die års tåge, leding og tiende, fri alle slags, som alt ingen av de andre klokkere i fogderiet nyter». Klokkeren i Dverberg og Hadsel er, heter det, i den tilstand at de er for uformuende til å svare consumpsjon (forbruk, fortæring), men ikke så med Rasmus Sørensen, skriver fogden Jacob Rosenvinge i en «ydmygisk» memorial til veledle hr. justisråd og amtmann Owe Schelderup i året 1712. — I 1730 sees klokker Rasmus Sørensen regnet med som den siste på listen av standspersoner i Buksnes.

Erich Kristensen var den neste klokker. Også han brukte klokkergården på Nedre Hag, og satt i stillingen til 1743. Han var gift med Katrine Lindved.

Sistnevnte år ble Hans Kristensen Sparbo ansatt som klokker og tok samtidig gården Nedre Hag i besittelse som bopel. Sparbo var klokker i Buksnes og Hol til sin død, 25. mai 1785; han var da over 70 år gammel. Han fikk ros av biskopen for å syne vel, og var ellers upåklagelig i sitt embete. Under bispevisitasen i Buksnes kirke 19. juli 1770 ble Sparbos sønn Kristen antatt som adjungerende klokker, med løfte om senere å tilsettes i embetet, som det heter. Sparbo var gift med Elen Thomasdatter Ringkjøping, som døde 20. juli 1784, 71½ år gammel. De hadde i sitt ekteskap 4 barn, nemlig en sønn, Fredrik, som var gårdbruker på Helle i Hol, en datter, Sofie, gift med lensmann Ole Hansen Jentoft, Storfjord i Hol, en datter, Maren, gift med Ole Hansen Jentofts bror, Bjørn Hansen, gårdbruker på Apenes og forlikskommissær, og sønnen

Kristen Hans Sparbo, født 1751 og døde 8. januar 1833, som ble sin fars etterfølger som klokker i Buksnes og Hol, og den siste klokker som bodde på Hag. Han var gift med Malene Olsdatter Løkke, som døde 19. juni 1826, 66 år gammel.

Erik Gustav Müller ble i 1817 ansatt som lærer ved den da nylig ferdige faste skole på Buksnes, og samtidig ansatt som klokker i prestegjeldet. Det var om ham biskop Krogh bemerket at «han er fullkommen sitt embete voksen. Måtte han nå kun heretter vokte seg for de dyder, der forhen var voldet både ham selv og andre her (i Buksnes) mange ubehageligheter». Müller var dansk student. Han ble, fortelles det, avsatt fra sin stilling fordi han en søndag, under prestens fravær, eller muligens sykdomsforfall, på oppfordring av menigheten gikk på kirkens prekestol og preket. Dette er meddelt ved kirkesanger Heitm. Hansens far, Hans Rasmussen, Justad, som var født i 1817 og døde i 1904. — Det må vel henge slik sammen med denne for hr. Müller så skjebnesvangre preken, at presten (Holmboe formentlig) hadde tillyst gudstjeneste — for ellers kunne der jo ikke være møtt fram almue til kirken — men av en eller annen grunn, sykdom eller hva det nå kunne være, var presten forhindret fra å forrette. Folket hadde ad lange og møysommelige veier strevd seg fram til kirken, de ville ha noe igjen for sin umake, og så er det vel at de går på klokkeren, som jo var en «studert» mann, og frister ham til å tre i prestens sted. Nå ville kanskje det hele løpet heldig av, om Müller hadde nøyet seg å tale til kirkelyden fra kordørstokken. Men klokkeren tenkte vel som så, at skal det være så skal det være på skikkelig vis, og så gikk han på prekestolen og talte til alle angrende og ikke angrende syndere derfra. — Dette var «helligbrøde», Müller fallt i unåde og ble prompte avsatt — iallfall fra sin klokkerstilling. — Han fortsatte dog å bo her i bygda, på Gravdal, er det sagt, og han etterlater seg slekt her. Han var gift og hans enke bodde på Kongerur. Neste klokker er

Christian Andreas Bølgen, som tiltrer stillingen i begynnelsen av 1830-årene. Han var født i Vesterålen og dimiterte fra seminariet på Trondenes i 1829. Omkring 1840 er han på «sildtur», som det heter, og på hjemreisen fra sildfjorden kommer han, kanskje i usiktbart vær, galt avsted og seiler eller ror seg bort på et fall, et såkalt lønnfall ut for Stamsund, kalt «Seingsdragflua» her endte han sine dager.

Christen Nilsen var etter Bølgens død noen år klokker i Buksnes. Han var sørfra og sluttet i klokkerstillingen i 1847, da han — så er fortalt — flyttet til Borge og bosatte seg der. Han var meget jordbruksinteressert, og ville kanskje heller sysle med jordbruk enn sitte i klokker- og skolemesterstillingen. .— Et annet sted sies det at han var gammel og dårlig til helse og av den grunn måtte gå av. Sikkert er at hans etterfølger,

 

Klokker Ola Nilsen og hustru Ida. Bak moren står sønnen, senere tannlege Hans Nilsen.

 

Ole Nilsen ble ansatt som lærer og klokker i Buksnes i 1846, altså et år før Chr. Nilsen offisielt sluttet, og således vel det første år bare hans vikar. — Nilsen var født på gården Kaltdalen i Trondenes i 1819 og dimiterte fra seminariet på Trondenes i 1844. Han var lærer og klokker i Buksnes til i 1883, da han tok avskjed, 64 år gammel. Siden bodde han et par års tid i en stue på Thomas Abrahamsens gård i Offersøy, men flyttet så til sin sønn og eneste barn, Hans Nilsen, som ved den tid var praktiserende tannlæge i Bodø, den første i sitt slags i denne by, og her døde klokker Nilsen, såvidt vites i 1907, 88 år gammel.

Klokker Ole Nilsen går det mange frasagn om her i bygda, hvor han synes å ha vært meget avholdt. Han var klokker under 5 prester i Buksnes, nemlig Andreas Daae, Ingvard Berner, Hieronymus Heyerdahl, C. F. Daae og Ole Berge. Nilsen var en stor rimer og primer og fikk det til å gå glatt og godt på verseføtter. Han var også, og især bekjent for sin utmerkede sangstemme, og den kom jo vel med, da det i hans tid ikke var orgel hverken i Buksnes eller Hols kirke, Han lærerkollega Jørgen Ulriksen ga ham da også den attest, at «Nilsen han synger som en nattergal, mens jeg brummer som en bjørn». Når Nilsen hadde diktet sine vers og stubber, alvorlige som spøkefulle, sang han dem med sin vakre nattergalstemme, og hele bygden sang dem så etter ham, i skumringstimene, ved sammenkomster såvelsom under den grå hverdags mo og strev — særlig de muntre stubbene naturligvis. — Her er en av dem:

 

Randina gikk en dag til Vik

i store lugger gamle,

i staven hadde hun en pik,

hun ikke skulle ramle.

Randina tok en bøtte skjør,

hun mente derav skul få smør,

hun slog det i en kjerne trang (standkjerne)

og kjernede den dag så lang;

men skjør ble skjør og intet mer,

det vet jo både Pål og Per.

 

Den samme Randina hadde Nilsen på vandring også til andre gårder i bygda — og til andre uheldige opplevelser:

 

Randina gikk en dag til Sund,

der møtte hun Oves (Ove Pedersens) sinte hund,

 

og så kommer kjerringa naturligvis ubehagelig opp i det, og Nilsen latterliggjør henne godt, men alltid på en godmodig, lun måte.

En annen regle lyder slik: Di kjærna skjør, og vil ha smør, men rømmen var i ræva før, men denne er nok ikke Nilsen sin. — Han forfattet og diktet også alvorlige ting og kunne gjøre det gripende. På Iverine Edisdatter. Holands gravsted på Buksnes, kan en på gravplaten lese følgende vakre vers av Nilsen:

 

Farvel da du min kjære mage,

og i mine trende kjære små.

Min bortgang i ei må beklage,

vi dødens budskab følge må.

Jeg gik kun foran eder hen,

med håp om hist at ses igjen.

 

Iverine Edisdatter var Andreas Jakobsen, Offersøys første hustru, født 21. juni 1849, død 14. november 1874.

Klokker Nilsens hustru Ida, født Galschiødt, var født i Kristiansund i 1831, og ble gift med Nilsen i 1857. Hun var meget plaget med sykdom, der stundevis kunne arte seg som en slags sinnssykdom. Hun døde i 1905 hos sin sønn i Bodø. — Det var nok ikke alltid så lett og behagelig å være Nilsen, kan vi tenke oss, på grunn av hans hustrus sykdom, men hans gode humør og muntre vesen holdt ham oppe. Ble det litt for trist og trivielt, tok han seg en pen og pyntelig liten dram, og kunne da rime og vitse så det formelig rant av ham, og synge med sin vakre fyldige stemme. — Men Nilsen var ikke bare dikter og sanger, han var også spillemann. Mange stunder kortet han for seg selv og andre med sin fiolin. Når han strøk buen over strengene, sprang der fram vakre friske toner, da var sorgene langt borte, og plutselig satt en der og lyttet og var revet henførende med, det kunne være til en overgiven springer eller en hoppende masurka, en dvelende vals eller en feiende reinlender, men også til sinnssmeltende kjærlighetsviser og langsomme henførende salmer. Og ble han lei fele, gikk han til sitt harmonika (husorgel), slo lakket opp og lot det bruse av skjønne toner. Der stakk med andre ord adskillig av en kunstner i denne mann, om hvis liv og virke her minnene vil bære bud til ennå noen slektledd fremover.

 

Lærer og kirkesanger Jørgen Johannessen og hustru Marie, f. Busch.

Johannessen var den første seminarieutdannete lærer fra Buksnes.

 

Som midlertidig klokker etter Ole Nilsen ble i 1883 ansatt

Jørgen Johannessen, som var lærer i Hol. Han var født ved Reinesjøen i Buksnes i 1837, dimitert fra Tromsø seminarium i 1869. Han ble straks ansatt som lærer i sin hjembygd, men virket dog lengst i Hol Fra 1883 til 1885 var han klokker i Buksnes og Hol, men etter at ny klokker var ansatt i Buksnes, beholdt han stillingen som klokker i Hol, som derved fikk sin første egne klokker og har hatt det siden. På grunn av svekket helbred søkte Johannessen i 1896 avskjed som lærer og kirkesanger, bygde seg hjem i Gravdal hvortil han flyttet med sin familie, og her døde han i 1912.

 

Kirkesanger Kr. Berg.

 

Kristian Berg ansattes som lærer i Buksnes og som klokker ved Buksnes kirke i 1885. Han var født i Ibestad den 19. mai 1853 av foreldre gårdbruker og fisker Hans Thrane Johansen og hustru Lovise Kristiansdatter. Berg dimitertes fra Tromsø seminarium i 1873 og var i ca. 12 år lærer i sin hjembygd før han ble klokker i Buksnes, fra hvilken stilling han i 1916 søkte avskjed. De siste år han innehadde klokkerstillingen måtte han, på grunn av sykdom, ofte holde vikar. Den 31. august 1183 ble han gift med Johanne Bergitte, født 12. februar 1861, datter av gårdbruker Christian Vegner Johansen og hustru Maren Hansdatter, Ibestad. Ekteskapet var barnløst. Etter at Berg hadde sluttet i lærer- og kirkesangerstillingen, bygde han seg hus ved Gravdal, og her døde han 18. februar 1925, 72 år gammel.

Berg deltok ganske meget i det kommunale styre og var en friskttalende debattant. Som klokker på kirkens kordørstokk virket han med sitt gråsprengte, velpleide skjegg distingvert i sin kjolefrakke, og når han istemte salmesangen, var hans røst klar og tydelig å høre ved siden av orglet. Også hans hustru hadde en god sangstemme. Men især husker nedskriveren herav den klangfulle måten Berg leste kirkens inn- og utgangsbønn på — alltid uten å se i boka. Da var det malm i hans stemme og ordene stod der som meislet.

 

Heitm. Hansen. Kirkesanger

 

Heitmann Hansen overtok klokkerstillingen etter Berg. Han er født på gården Justad i Hol den 2. januar 1859, ble dimitert fra Tromsø Seminarium i 1878 og samme år ansatt som lærer i Sennesvik, Storfjord og Finstad kretser i Hol.

Hans foreldre var Hans Kristian Rasmussen, født 1818, og Sakrine Pedersdatter, født på Mo i Rana 1820.

I 1916 ble han ansatt som lærer og kirkesanger i Buksnes. Han tok avskjed i 1926 etter 48 års uavbrutt virke som lærer og 10 år som kirkesanger. Også han har bygget seg hjem ved Gravdal, der han ny nyter et vel fortjent otium.

Heitmann Hansen har deltatt meget som fremtredende person i den kommunale forvaltning, bl.a. som ordfører, og var en usedvanlig dyktig lærer.

 

Kirkesanger B. Fiksdal.

 

Børge Fiksdal ble Hansens etterfølger i klokkerstillingen og som lærer ved Buksnes skole. Han er født i Nesna i 1898, dimitert fra Nesna lærerskole i 1921, var derpå lærer i Bodø og i Hadsel til han i 1927 ble ansatt i sine nåværende stillinger. Han er en dyktig sanglærer og kordirigent, og bestyrer av Buksnes 7-delte skole i Gravdal. Fiksdal har vært meget benyttet som kommunens representant i de mer enn 20 år siden han ble ansatt som lærer ved Buksnes skole og som kirkesanger og har beklædt en rekke tillitsverv.

 

FOLK PÅ KIRKEVEI

Man kan si hva man vil om de gamle, umakredde var de ikke, — det var de heller ikke når det gjalt for dem å søke hen til sin kirke og de hellige handlinger. De sto ikke fast om veien var lang .— veien? der var ingen vei, bare opptråkkede stier — eller ferd i båter. Men likevel, kirkeklokkene kalte ikke på dem forgjeves. — Tidlig søndag og andre helligdager .— og det var der mange av dengang .— ga de som bodde lengst borte fra kirkestedet seg på farten — fra Øvrebygda og fra Utbygda. Var det bra vær og rimelig sjøføre benyttet man båter fra Uttakleiv, Haukland, Vik og Våje, landet ved Haugsjyen og fortsatte til fots derfra til Buksnes. Var det andsjya og dertil motvind som falt ut «Gapet», ble det tung ror, særlig forbi Hagneset og Stabben; men det skremte ikke, folk var så vel vant til å bruke armer og årer. Hindret vær og vind, tok de bena fatt hjemmefra, og folkene fra Uttakleiv, Haukland og Vik gikk da som oftest til Holand, hvorfra de så enten fikk båtskyss over pollen til Bolle, eller de fulgte med Holandsfolket i båt til Lilleeidet eller Haug. Folket fra Våje gikk — når båt ikke kunne brukes — til Offersøy og ble derfra i følge med folket der, som gjerne landet i Lilleeideholmen eller oppe i Lilleeideosen, sjeldnere ved Haug. Det kunne, særlig om sommeren, være mange fullastede båter med kirkefolk som rodde ut Offersøy-pollen, og inn igjen etter endt gudstjeneste.

Fra Øvrebygda tok man veien over Opdøl og Skulbru fram til Bolle og derfra videre langs Offersøy-pollens østside til Storeidet eller Lilleeidet, hvor man støtte sammen med båtfolkene, og så fortsattes i samlet flokk over Laukhamrene, langs stranda til Gravdal, over Leirelvosen og fram til Buksnes. — Det var gående og ridende fra Øvrebygda. Alle som hest hadde ridde nok, og mange hadde fine, kobber- eller messingsaumbeslåtte sadler. Ofte kunne det være to på samme hesteryggen, mann og kone, bror og søster, eller gutten kanskje med sin jente. De små lofothestene var seige både til å bære og til å gå. Man lette seg fram og laget sti og vei der det var mest tørrlendt. Myrene var jo dengang nesten ikke til å komme niendes nær, og ennå den dag i dag kalles den opptråkkete sti langs Offersøy-pollens østside «Revægan» (rideveien). Folkene fra Himmelstein og Leknes tok rett over til Storeidet, langs stranda. Dette for gående og ridende. Når en skulle kjøre fra Borge og Øvrebygda, ble det valgt en annen vei, som vi skal omtale på annet sted. Men kjøretur til kirke var det jo ikke tale om dengang sommers tid, med bare sleder og drag som doninger.

Folket ved Straumsida, Horn, Hattan, Sund, Vevika og begge Vettingsgårdene, hadde forholdsvis kortere og greiere kirkevei. De gikk, dengang som nå, over Kirkåsen. Men fra Ballstad, Reine, Skotnes, Kyllingdal og Skarsjøen var veien også både lang og besværlig nok. Folk herfra tok seg nok helst fram under fjellet langs Øvreskotnes til Gjerstad og videre over Brekkene til Buksnes — eller for Reines og Kyllingdals vedkommende fulgte de kanskje stier langs vannene og kom til Gjerstad ad den vei. Ballstad, Skotnes og Skarsjøfolket benyttet vel ellers ofte båt innetter Buksnesfjorden til kirkestedet.

Var det sommer og varmt, bra vær kledte fotfolket, menn som kvinner, gamle som unge, seg barbent og bar sine hoser og sko eller støvler den hele vei fram til Korshaugen på Buksnes, hvor det ble holdt rast for å gjøre toalette etter den lange og strabeserlige marsj. Det ble pusset av bena, hoser og sko ble trukket på, hestehår børstet bort av vadmels- eller dyffelsbuksa og fireskaftvendskjørtet, kanskje skulle der også stelles litt på drakten og settes kam i hår som var kommet i uorden under hopp og sprang fra tue til tue. En liten smak av nisten måtte det kan hende også være for de langveisfarende, før de gikk i kirken. For folket fra bygdas utkanter gikk jo dagen med til en slik kirkeferd, så matlaupen måtte ikke glemmes.

Men så var man da, kar som kvinne, omsider kommet i fin og fjelget stand og kunne begi seg fra nordheldingen av Korshaugen ned til kirken på kirkegården. Klokken kalte alt og la høytid inn i skinnene, der man i store flokker skred nedover bakken, forbi prestegården og innad porten til kirkegården, der bygdas dom stod og ruvet med høye gavler og sitt slanke tårn. — Men kirkegården den lå der nokså jevn og øde med sine mer eller mindre sunkne gravhøye, noen kanskje med et simpelt trekors. Gravmonumenter var en ukjent ting, og dessuten, hvem av menigmann kunne se seg utkomme til en slik luksus. Skulle der kostes monument måtte der dessuten søkes herom, og det kostet 1 daler ekstra å vise slik hofferdighet. De døde sov nå forresten like godt under en furuspik som under en marmorstøtte, mente de vel. Det var nok ikke bare forkynnelsen og de hellige kirkelige handlinger som trakk almuen til kirken. Her traff man slekt og venner og bekjente, her kunne der kjøpslåes og forhandles, tinges tjenestefolk og spørres nyheter, her var bygdas børs. Folk traff jo ellers så sjelden sammen, de satt hver på sin gård og i sitt grannelag, og var — bortsett fra kirketurene — sjelden utenfor dette, især kvinnene. — Og etter gudstjenesten fikk man på kirkebakken (prestegårdstunet) lest opp alle offentlige kunngjøringer, som nye lover og forordninger, auksjonsplakater, tinglysninger og meget annet, som lensmannen eller hans betjent bar med seg i sin taske. Sannelig, her var det litt av hvert å erkyndige seg om. Nå var det gått galt med han Anders Nilsa på Øfre-Hauckland, og så minnsanten bar det nå ikke overende også med han Eljas Eriksa i Skarsøen. Nei å nei for en tid for arme leilendinger! Men det var også andre ting å høre og se ved kirken. Kanskje var det en forsoffen synder som skulle stå til rette i gapestokken, som i tidligere tid ble brukt som vanærende straff for en del mindre lovovertredelser, bl.a. for dem som fremturet i å sverge og banne, tross advarsel, for ungdom som forstyrret gudstjenesten og liknende; likeså ble kvinner som var kommet i skade for å bli mor til et «uekte» barn, straffet med gapestokk, iallfall hvis forgåelsen og lettsindigheten gjentok seg. Gapestokk var det også ved Buksnes kirke. Der går fortelling om en pike fra Våje, at hun hadde født et uekte barn — kanskje var det nummer to — og nå kjente hun seg skyldig til gapestokken. Men nå var det slik også, at kunne man få lurt seg i kirke under gudstjeneste, uten å bli oppdaget, så var man berget — for den gang, da var det ikke tillatt å sette fallne synder i gapestokken. Og piken fra Våje greide seg. Hun tullet seg inn i flere tørklær og skjulte sitt ansikt så godt under kirkegangen, at ingen kunne avsløre og gripe henne før det var forsent. — Og heldige Våjepike som slapp forsmedelsen. (Gapestokken var i alminnelighet en pel med en jernbøyle, som lovbryterens hals ble lenket fast i, slik at han (hun) ble stilt ut til spott og spe for dem som gikk forbi. Straffen kaltes også «halsjern» eller «å lenkes til pelen». Siste gang gapestokk ble benyttet i Norge var i Moss 11. oktober 1840. Endelig avskaffet ble straffen hos oss først ved lov av 17. mai 1848, men var allerede da lite i bruk.

Ordningen med kunngjøringer fra kirkebakken varte ved til noen år etter 1900, litt forskjellig forresten for de forskjellige herreder, De eldre av oss i dag husker sagtens slike kirkebakkeopplesninger, både av han Nils Kvam og han Holum, som begge var lensmannsbetjenter i lengere tid. Når folket kom strømmende ut av kirken, stod oppleseren ferdig med sine papirer oppe på prestegårdstunet. Mannfolkene stimet da til og slo ring omkring oppleseren, men kvinnene holdt seg beskjedent unna, og fikk seg i mens en prat med hverandre om sitt. Holum var en grei oppleser, ikke et ord gikk tapt for den nysgjerrig lyttende skare av mannfolk. Etterpå var det sagtens et og annet å drøfte på hjemveien, av det en hadde hørt, mens gampen svang seg over rabber og lynghauger, og det barføtte fotfolket hastet avsted etter kjente stier, hver til sitt.

Men så kom 1870-årene med «kongsveien» gjennom bygda, snart etterfulgt av mange sidearmer i øst og vest. De gamle «revæger» og fotstier grodde til, og de fleste steder ble båten ombyttet med vogna, sadlen ble det ikke mere bruk for. Og det var vel såmeget til kjøretrafikk de søndagsformiddager, når det var gudstjeneste i Buksnes kirke, fra nord i bygda og fra sør i bygda, fra vest og øst. Alle skulle til kirke, det var noe så selvsagt — den gang i 1870-, 1880- og 1890-årene, og fremdeles i de første 10-20-årene av 1900-tallet, slik som det hadde vært selvsagt gjennom flere århundre bakover i tiden. — Og nå med den fine veien ble kirketuren som en lek å regne. Alle som hadde makt og midler dertil anskaffet seg karioler, gigger eller kjerrer, men noen kjørte i hverdagens bikkvogn eller langvogn, sittende på en kasse, eller de tok vognkista av og innrettet seg en sess på selve åsen. Det var god skyss det også, sammenliknet med den gang da han far og ho mor måtte vade i myr og hoppe tuver, grynne i snø og ro motvind og andsjya. Nå langet hestene ut etter strake landeveien, og det kunne være et tog på 30-40 hestekjøretøyer til og fra kirken, ramlende bikkvogner og mere stille rullende karioler og gigger — foruten den lange svarte strek av gående mennesker. En kunne fra kirkestedet se denne vandrende og kjørende mørke strek av folk fra høyden ved Laukhamran og fra Buksnesbrekka og fra høyden vest på Kirkåsen mot Sund. — Men der kom Jentoftene i trilla fra Ramsvik, med dobbeltspann foran, to glinsende svarte og fyrrige hester av delerasen, og der kom trilla fra Ballstad, trukket av den store, brune hesten hans Jentoft; det var et syn, for alle unggutter især, når storkarene i sine store, fine ekvipager svingte inn på prestegårdstunet, der damene steg ut, fint klædt som prinsesser og i hatter med vaiende strutsefjær eller med annen herlig pynt på .— for ellers var det nesten bare tørklær som bruktes dengang. — Og når så han Benjamin Nilsen, og senere han Martin gravar klemte i med å ringe, just som presten i fullt ornat steg ut av sitt hus og med langsomme, verdige skritt skred nedover (senere oppover) til kirken, ja da var det høytid, andakten begynte alt utenfor kirkedøren.

Senere i tiden kom den første sykkel og vakte naturligvis stor oppsikt; den var et under, tenk holde balansen på to hjul som stod etter hverandre, maken til balansekunst! Snart ble det mange av disse elegante «rappfoter», som de kaltes den gang i folkemunn, og glansen gikk etter hver mere av dem. Men så kom den første bilen, en makeløshet og en håndgripelig bekreftelse på at salige Sibyllas spådommer uavkortet går i oppfyllelse. Hestene vrinsket og løp ut, og folk glante. Chaufføren og bilens passasjerer var dagens menn; selv den fineste sykkel var for lite å regne og Jentoftenes triller — ja den var vel ikke med nå lenger.

De siste roende på kirkevei var folkene fra Våje, Valberget, Offersøy og Flæsa, og enda så sent som fram til forrige verdenskrig (1914) var det mange slike båter med kirkefolk å se roende ut pollen eller over Vika til Lilleeidet og Haugsjyen, og tilbake igjen over middag, med «kirkenytt» til de ventende hjemme.

Så døde det mer og mer bort, søndagene ble mer til annet bruk enn det å søke kirkens høytid og ordets forkynnelse — enda så lettvindt og behagelig man fikk det, på polstrede seter med 70 kilometers fart pr. time, og det hele gjort i et blunk.

Nei, det er ikke som dengang, intet er som dengang — i de gode, gamle dager, som det så ofte snakkes om. Dengang var det mere aktelse for de hellige ting og trang til å søke hen til Guds hus. Ingen vei var for lang, ingen besværligheter for tunge. Og når kirkeklokkene ringte til høytid, mens folk var på kirkevei, da var det mange som, just idet malmens første toner båres mot dem, blottet sine hoder og sa ved seg selv: «Takk, vi kommer». Var det ikke vakkert! — Kan du se dem, disse dine oldefedre og mødre komme der ridende eller barbent gående, med sko og strømper i en bylt under armen, nordover ned Buksnesbrekka, østover over Kirkeåsen, sørover forbi Laukhamran, eller roende over fjord og vik som ligger der blank i stilla, mens sol dirrer, og fuglene synger, og bekker surler...... Kan du se dem? Og plutselig stemmer kirkeklokkene i, og den lett disige luften blir fylt av varme, kallende toner...... Takk, vi kommer, takk vi kommer...... svares der fra alle sider — vi kommer! Ære være eder alle som kom — en gang for siste gang......

Det er sagt at Nils Johannessen, Holand var den siste som fulgte gammel skikk og tradisjon og bar sine sko og strømper på kirkevei. Det var flere år etter at veien var bygget. Og der satt han i nordheldingen av Korshaugen og trakk sine strømper og sko på, så gikk han videre den siste korte stumpen av kirkevei, slik det hadde vært gjort i mange slekters tall......

Forhenværende lærer og organist i Buksnes, Chr. Christoffersen, Fridheim, har for flere år siden samlet fotografier av prester i Buksnes, og det har lykkes ham å finne fram bilder av følgende prester: Holmboe, Anders Daae, Berner, Heyerdahl, C. F. Daae og O. Berge. Disse bilder er ved hr. Christoffersen bekostet ordnet og opphengt i Buksnes kirkes sakristi. Også av de senere prester, Arctander, Throndsen, Aasen og Thun vil der selvsagt bli anskaffet og opphengt bilder.

 

Andre kirkelige bevegelser, og dissentere.

Hans Nilsen Hauge virket ikke i Lofoten. På sin Nordlandsreise fra Gjeslingene til Vik og Brønnøy i Helgeland, talte han i Vik fra en låvebru. Fra Brønnøy fortsatte han til Nesna og reiste derfra til Elsfjorden, tok så veien opp gjennom Dunderlandsdalen og videre over fjellet til Saltdal. Så langt som til Lofoten kom han ikke, og en vet heller ikke om det var noen større påvirkning fra ham herute.

Etter Hauge vet man ikke om legfolk som har reist og virket heroppe, før Ole Kallem og Endre Johannessen i 1850-60-årene. Kallem reiste i fiskeværene og virket også meget for avholdssaken. Han har også drevet forkynnervirksomhet i Buksnes, etter tilskyndelse av sokneprest Berge, vistnok nærmest som en motvekt mot den læstadianske retning, som da vant mange tilhengere her i bygda. Kallem døde i Skien i 1885.

De vakte i Hemnes, der Endre Johannessen hadde virket, ble virksomme misjonsvenner og stod i kontakt med de gamle haugianere. Blant disse nevnes særlig haugianeren Jens Jonsgårds sønn, farger Jensen, som bodde på Hemnes og døde der i 1890-årene. Enn videre fikk foged Barth på Sund i Hemnes stor betydning for denne vekkelse. Han var den første formann i Nordland Indremisjon, som ble grunnlagt i 1864, og som fra 1870 har hatt en virksom forening i Øvrebygda i Buksnes helt til i dag. Barth var meget høykirkelig, og når han organiserte indremisjonen, var det fra først av for å demme opp mot den lammerske retning, som truet med å trenge inn på Helgeland. Her i Buksnes merkedes den lammerske bevegelse bare ved svake dønninger. — Fra fiskeværene bredte den vekkelse som Kallem og Johannessen hadde fremkalt seg utover hele Nordland, hvor det overalt ble stiftet misjonsforeninger.

I 1880-årene kom mange nye, unge arbeidere til, som virket for forskjellige kristelige gjøremål innen kirken, men på samme tid kom også flere sekter, som nå hadde funnet veien opp til Nordland, frimisjonen, baptistene, Lammers, som især fikk utbredelse på Andøya og nord ved Tromsø. Læstadianerne kom også ved denne tid ut til Lofoten. — Adventistene kom først til Bodø ved en byggeformann ved Bodø kirke, ferdig i 1888. Han het Hanson. Hit til Buksnes kom dog adventismen først for få år siden, og begynte da sin virksomhet i Gravdal. Deres samfunn teller dog ikke særlig mange medlemmer, spredt utover bygda fra Ballstad til Øvrevold. — Pinsevennbevegelsen skriver seg også fra senere tid. men har vunnet svært liten tilslutning i Buksnes, mere i Hol og mest i Borge. — Så har vi de såkalte domsbasunister, Aanon Reinersens bekjente retning fra Kragerø. Den fikk tilhengere bl.a. i Flakstad, men streifet bare såvidt Buksnes og døde ganske snart bort her. — Frelsesarmeen begynte sin virksomhet her ved slutten av 1890-årene, da den under vinterfisket leiet et lokale på Rekstrand, hvor det — her som alle andre steder i frelsesarmeens barndom — møtte mange mennesker, mest fiskere, en stor del bare for å lage uro og spetakkel. Frelsesarmeen har siden arbeidet her ved såkalte utposter. — Metodistene har såvidt vites ikke hatt noe arbeidsfelt her i bygda, heller ikke baptistene.

Frikirken fikk i sin tid en veldig utbredelse i Meløy, hvor det ble masseutmeldelse av statskirken, i løpet av 8-10 år var der 700 utmeldte. — I de samme år virket Ole Larsen fra Buksnes oppe i Nordbygden i Meløy og fikk mange tilhengere som meldte seg ut av statskirken. Ole Larsen begynte sin predikantvirksomhet her i Buksnes, den første tid i tilslutning til statskirken, men så brøt han ut og dannet sitt eget kirkesamfund, Luthers Frimenighet, som han grunnla her i tiden omkring 1890. Den fikk straks mange tilhengere både i Buksnes og i Flakstad, med Ole Larsen som leder. Samtidig var han hvert år en eller flere turer til Meløy, hvor hans menighet også tellet mange tilhengere, med Andreas Brun og Kristian Didriksen som de eldste. — Her i bygda hadde Luthers Frimenighet, de såkalte «Olarsanere», sine fleste tilhengere på Øvrebygda og i strøket vestenfor Lakselva og Offersøy-pollen, noen få også i Borge. — I begynnelsen av 1890-årene bygget denne menighet et bedehus på Lakselvhaugen, men etter et par-tre års forløp ble det sterkt ramponert av storm, og ble da flyttet og gjenoppbygget på Vold; men her kom det ikke engang i bruk, for om natten til eller tidlig om morgenen den søndag da huset første gang skulle benyttes, etter at arbeiderne hadde forlatt sitt verk lørdag kveld, kom det en stormkuling som veltet det hele i grus igjen. Huset ble da solgt til Liland i Borge og der oppført som fjøs på den gård, som senere Lindqvist eiet. — Henrik Hansen, Vold, som var et fremtredende medlem av denne frimenighet, brøt etter en tids forløp ut og dannet sin egen menighet, men denne fikk en ganske kort levetid, og etter noen tid ble det forståelse mellom ham og Ole Larsen. — Imidlertid raknet denne Luthers Frimenighet etter hvert nokså meget opp, og ved Ole Larsens død opphørte den helt å eksistere her i bygda. Olarseanerne lærte bl.a. at ingen kan frelses uten ved en kristen brors formidling, at bibelen inneholder kun papir og trykksverte, og Guds levende ord blir det først når det formidles ved et troende menneske. «Ordet ble kjøtt», lærte de, gjelder ennå i bokstavelig forstand om Guds ord. Det må bli kjøtt og utgå beåndet fra et menneske. Man må ikke si til en bekymret sjel: Gå til Jesus, men kom til Jesus, fordi han alene er å finne hos de troende. — Luthers Frimenighet holdt ved sin forstander barnedåp, konfirmasjon og altergang, og hadde en tid sin egen skole.

Ole Larsen, født i Sogn, var en stor taler og predikant med en sjelden kraftig stemme. Han talte med stor makt og rev mange med seg. Han var født 22. november 1846 i Årdal i Sogn, og døde 13. mars 1932 i sitt hjem i Vian i Buksnes, 84 år gammel. Like til et par år før han døde holdt han møter og drev forkynnelse i sin nærmeste krets.

I 1884 — såvidt en vet — lot Nils Johan Edissen, Hag oppføre et bedehus på Skulbru, til bruk ved misjonsmøter og annet statskirkelig bruk. Dette bedehus lot han senere, nemlig i 1892, flytte til Sandsund i Hol og skjenket det til Indremisjonen. Nils Johan Edissen var en religiøst grepet mann og en god støtte for misjonsarbeidet i Buksnes og Hol. — Indremisjonen har gjennom mange år hatt sine legfolk og emissærer i virksomhet her i Buksnes. Særlig i den øvre del av bygda har den virket meget og hatt sitt sikre feste. Av fastboende emissærer innen vår bygd har vi Johan Larsen, Rise, som også har reist meget i distriktene.

Bedehuset på Opdøl, innviet i 1917. er reist med særlig tanke på misjonsarbeidet innen kirken. Det vil bli omtalt under avsnittet foreninger.

 

Bedehuset i Ballstad.

Det merkedes som et savn at der i Ballstad ikke var noe forsamlingshus, som fiskerne kunne ty hen til i ledige stunder, til oppbyggelige møter eller til andre slags sammenkomster. Mann og mann i mellom ble det sikkert lenge snakket herom, og vinteren 1885 begynte fiskerne med en innsamling av midler til et bedehus for fiskeværet. Fiskerne fra Buksnes, Vega og Hadsel gikk sammen herom. Vinteren 1887 ble der den 14. februar sammenkalt til den første generalforsamling, og her ble det så bestemt at huset skulle bygges, idet man da hadde fått samlet inn 1000 kroner til dette formål. Væreieren, Jens Pedersen, ga 500 kroner og ga løfte om fri grunn for huset, og saken var for så vidt i orden. På denne generalforsamling ble det første styre valgt, bestående av 12 mann, 4 fra Buksnes, 4 fra Vega og 4 fra Hadsel. Fra Buksnes valgtes Jørgen Pedersen, Ballstad, Hagbart Høydahl, Sund, sokneprest O. Berge, Buksnes, Ole Magnus Olsen. Skotnes, med Peder Sørensen, Våje som varamann. Fra Vega valgtes Johan Pedersen, Gulsvåg, Andreas Andreassen, Grimsøy, Kristian Aleksandersen, Eidem og Petter Nikolaisen, Igerøy, med Ole Kristoffersen, Olderås som varamann. Fra Hadsel valgtes Ole Pedersen, Haug, Hans Eriksen, Vassvik, Robert Kristoffersen, Ånstad og Lars Ødegård, Lekang, med Søren Andreassen, Grytting som varamann. Til styrets formann valgtes sokneprest Berge.

Som dirigent (ordstyrer) under generalforsamlingen ble valgt kirkesanger Kr. Berg, Buksnes og til sekretær Oluf Svendsen, Haug.

Hagbart Høydahl fikk i oppdrag å underhandle med Bjerkhoel, Namos om levering av huset, og det ble da ordnet slik at Bjerkhoel skulle skaffe huset ferdig, uten grunnmur og ovner, for en sum av kr. 4 200,00. Av det offentlige fikk man et tilskudd på 2000 kroner, og med de 1000 kroner, man hadde samlet inn, satt man da med en kapital på 3000 kroner.

Den 29. januar 1888 ble forsamlingshuset for første gang tatt i bruk, og der ble da satt opp og vedtatt statutter m.v. for huset. Kjøpmann Jørgen Pedersen, Ballstad ble atter valgt som formann, og han fortsatte som sådan til 1900, da hans bror, væreier Jak. A. Pedersen ble valgt til formann. I 1903 ble sokneprest Aasen innvalgt i styret og samtidig til formann i dette. — I 1910 ble Amandus Kristensen, Gjerstad valgt som medlem av styret og samtidig valgt til kasserer, en stilling han uten avbrytelse hadde til sin død i 1943. — I 1917 ble daværende kjøpmann i Ballstad, Hans Svendsen valgt til formann, og var i denne stilling til julen 1923, da fanejunker O. Rinnan, Skotnes ble valgt til formann. Han var formann i styret til 1940, da den nåværende formann, Håkon Arctander, Gjerstad ble valgt.

De to som har sittet den lengste tid i bedehusets styre er Amandus Kr. Gjerstad, fra 1910 til 1943, og Håkon Arctander, Gjerstad, fra 1912 til 1946 (og fremdeles).

Ballstad bedehus var i flere år benyttet som skole for landgutter (kokker), og her ble det også holdt aftenskole for voksne under vinterfisket; lærere ved disse skoler var Kr. Berg og E. K. Lie.

I 1908 leide Nordlands Indremisjon bedehuset til fiskerhjem, og dette leieforhold bestod til 1919. I 1920 ble huset bortleid til Den indre Sjømannsmisjon som fiskerheim, og dette leieforhold består fremdeles. Det er bestemt at Sjømannsmisjonen skal foreta en omfattende reparasjon av huset, og etter de foreliggende tegninger å bedømme, vil huset, når det er ferdigrestaurert, bli både pent og moderne. Huset er overdratt til Den indre Sjømannsmisjon som skal ombygge og vedlikeholde det; men hvis misjonen slutter med sin virksomhet (fiskerhjem), skal huset tilfalle de gamle eiere, fiskere i Buksnes, Vega og Hadsel, vederlagsfritt.

Innsamlingen til dette bedehus, som begynte vinteren 1885, viser hvordan mange bekker små gir en stor å. 10-ører ble lagt på 10-ører, de ble til kroner, og så ble det hundre kroner, og sannelig randt ikke de små bekkene så flittig, at det snart også ble et helt 1000 kroner, mange penger den gang. Fiskerne ga også fisk til formålet, og la oss ikke glemme fiskerne fra Vega, som sørget for å få sendt pakker hjemmefra, som så ble solgt på pakkeauksjon til inntekt for bedehuset. Dette hjalp til å holde huset vedlike, og uten disse Vegafiskeres bistand, er det ikke godt å vite hvordan bedehuset i Ballstad ville greid å bestå.

Stort arbeide er her nedlagt også av Amandus Kr. Gjerstad, og en minnes med takk hans og mange andres nidkjære og erkjentlighetsverdige virke til fordel for bedehuset i Ballstad.

Da Buksnes kirke brente i 1903, ble bedehuset i Ballstad benyttet som interimskirke, inntil den nye kirke stod ferdig og kunne innvies høsten 1905.

Under krigen og okkupasjonen tok tyskerne huset i besittelse, og hadde det til bruk i halvannet år. Huset ble da meget ramponert, — men nå står det som nevnt for tur til å gjennomgå en større restaurering.

Buksnes kristelige forening, som står tilsluttet Nordlands Indremisjon, skal med det aller første gå til bygging av et bedehus på Gravdal, idet foreningen høsten 1946 kjøpte den gamle skole og klokkerbolig på Buksnes, som nå vil bli flyttet og gjenoppført på Gravdal, men naturligvis i meget utvidet og forandret stand. Huset vil få to møtesaler, en større og en mindre, videre kjøkken, leilighet for pedellfolk og kanskje ennå noen rum. Buksnes kristelige forening har gjennom 2-3 år samlet inn betydelig med penger, så den kan overta det kjøpte skolehus praktisk talt gjeldfritt.

 

Biskoper i Hålogaland bispedømme.

Hålogaland bispedømme ble opprettet i 1804 ved at Nordland, Troms og Finnmark ble skilt ut fra Nidaros bisbedømme. Den første biskop i Hålogaland var den bekjente Mathias Bonsach Krogh, som hadde sitt bispesete i Alstahaug. Han ble ordinert i Vår Frue kirke i Kjøbenhavn, bl.a. sammen med den kjente Bergensbispen Johan Nordahl Bruun, og den 6. januar 1804 ble Krogh utnevnt til biskop i Hålogaland. — Det var forøvrig før denne tid — omkring 1780 — på tale å skille Hålogaland ut som eget bispedømme og utnevne sokneprest til Buksnes, da sokneprest til Bodø, Erich Gerhard Schytte, til biskop i det nye bispedømme. Han fikk, antagelig omkring 1780, forespørsel fra konferentsråd Peter Aagaard, den gang formann i Missionskollegiet, om han var villig til å bli biskop over Nordlandene, men Schytte svarte med en høy grad av beskjedenhet: «Domine, non sum dignus» — (Herre, jeg er ikke verdig). Dermed lot man tanken fare foreløbig, inntil man fikk en annen mann i sikte, verdig til denne høye stilling, M. B. Krogh. — Han var født i Vadsø 1754 av foreldre underbetjent ved den kongelige handel, Truls Krogh og hustru Else Marie Bonsach, datter av sokneprest Mathias Bonsach i Trondenes.

Kroghs ettermann som biskop i Hålogaland var Peder Christian Hersleb Kjerschow, født i Rødøy i Helgeland, hvor hans far var res. kap., senere sokneprest til Brønnøy.

Den tredje biskop for Hålogaland var Daniel Bremer Juell, født i Seljord i Telemark, hvor hans far var sorenskriver. Han var en kjent mann, tross sin unge alder hadde han vært tre ganger på Stortinget (1839, 1845 og 1848), da han i 1849 ble utnevnt til biskop. Det var under hans tid som biskop her nord at den læstadianske bevegelse grep om seg i Finnmark. Biskop Juul satte i gang arbeide for å skaffe geistlig betjening til fiskeværene i Lofoten. Det var klaget fra fiskerne over denne mangel, og høsten 1850 rettet biskopen i en skrivelse til kirkedepartementet ønske eller krav herom. Han reiste selv i fiskeværene i mars 1851 og konfererte med prestene, væreierne og fiskerne om saken, og resultatet var at det i 1853 ble bygget to kirker med særlig sikte på fiskerne, den ene i Henningsvær, den andre på Steine. Dette var begynnelsen til den kirkelige og legmannsmessige virksomhet, som nå gjennom mange år er drevet i fiskeværene.

Den fjerde biskop var Knut Gislesen, født 1801 på gården Løksli i Hjartdal prestegjeld i Telemark, hvor hans far var klokker. Han ble utnevnt til biskop for Hålogaland i 1855.

Neste biskop var Carl Peter Parelius Essendrop, født i Kristiania, hvor hans far var kjøpmann. Essendrop ble utnevnt til biskop for Hålogaland i 1861, og ble senere biskop for Kristiania stift.

Som Essendrops ettermann på bispestolen fulgte stiftsprost i Tromsø, Fredrik Waldemar Hvoslef, født i Kristiania og utnevnt til biskop i 1868.

Hans ettermann var Jacob Sverdrup Smitt, født i Land, utnevnt til biskop i 1876. Fra 1874 til 1882 var han stortingsrepresentant, først for Finnmarksbyene, senere for Tromsø og Bodø.

Etter ham kom den kjente og myndige Johannes Nilsson Skaar, født på fjellgården Skaar i Hardanger, hvor hans far var gårdbruker, utnevnt til biskop i 1885.

Som den neste i rekken kommer Peter Wilhelm Kreydahl Bøckman, født på Håland prestegård på Jæren, utnevnt til biskop i Hålogaland i 1893.

Etter ham kommer Gustav Johan Fredrik Dietrichson, født 1855 i Luther Valley, Rode County, Wisconsin, U.S.A. Etter å ha vært sokneprest til Stor-Elvdal og Bodø, ble han i 1910 utnevnt til biskop i Hålogaland, og til biskop i Hamar i 1918. Han døde 1922.

Den neste biskop i Hålogaland er Johan Nicolai Støren, født i 1871 i Trysel, sønn av sokneprest Abraham Støren, sokneprest til Brønnøy, senere til Skjerstad, sjømannsprest i skotske havner, derpå sokneprest til Tynset til han i 1918 ble utnevnt til biskop i Hålogaland. Han var medlem av Den norske presteforening fra 1919.

Eivind Josef Berggrav, f. 1884 i Stavanger, sønn av biskop Otto Jensen. Berggrav har utgitt en lang rekke bøker og skrifter og har i en årrekke redigert tidsskriftet «Kirke og kultur». Blant hans bøker vil nordlendingene kanskje særlig minnes «Spenningens land», utgitt 1937 og trykt og solgt i kjempeopplag. — Han var fengselsprest fra 1925-29, biskop i Hålogaland fra 1929 til 1937, da han ble utnevnt til biskop i Oslo bispedømme.

Sigurd Johan Normann, f. 1879 i Hamarøy, sønn av gårdbruker Nils Normann og Agnethe Evensen. Personellkapellan ved Johannes menighet i Oslo, fengselsprest 1914-21, res.kap. ved Grønlands menighet i Oslo fra 1918 og sokneprest ved samme menighet fra 1924. Utnevnt til biskop i Hålogaland 1937, men fikk dessverre virke bare en kortere tid, idet han ble syk få måneder etter sin tiltredelse i embete og døde. Han var i mange år formann i Norges Lutherlag, hvor han nedla et stort arbeide.

Den nåværende biskop i Hålogaland er Wollert Krohn Hansen, født i Kristiansund. Virket som sokneprest i Værøy i Lofoten, senere sokneprest til Narvik til han i 1938 ble utnevnt til biskop.

Av de 14 biskoper som siden 1804 har sittet på Hålogaland bispestol. var den 1., den 2. og den 13. født i Nord-Norge, nemlig Krogh, Kjerschow og Normann.

Den siste tid har det vært meget på tale å dele det store, folkerike og vidstrakte Hålogaland bispedømme, som det er meget tungvint å administrere tilfredsstillende, og før eller senere vil nok en slik deling tvinge seg igjennom.

 

Slik var det dengang.

I dette avsnittet under Kirke og skole skal vi til slutt ta med endel notater fra eldre tid.

Drukkenskap og slagsmål var ingen sjeldenhet i 1700-årene, som også senere, især når jektene var kommet tilbake fra Bergensturen og i sin føring medbrakte også digre dunker med brennevin. Da skulle der festes, men hadde noen gjort seg skyldig i «grovt og foragerlig fylderi», ble saken av medhjelperne, om disse ellers var nidkjære nok, meldt til presten, og synderen eller synderne ble så ved klokkeren eller en medhjelper innkalt til presten til skriftemål, der også benyttedes som et middel til å øve kirketukt. Det var dog sjelden at vedkommende drukkenbolt og bråkmaker stod fram for den forsamlede almue i kirken og bekjente sin brøde, hvilket jo loven og ritualet krevde; derimot fulgtes i alminnelighet den fremgangsmåten, som var anvist i reskriptet av 23. november 1735, hvorved den skyldige skulle gjøre avbigt i sakristiet i prestens og medhjelpernes eller andre bra sognemenns nærvær. Den tilståelse som da ble avgitt, innførtes i kirkeboken, med medhjelpernes attestasjon og underskrift — om de ellers kunne skrive. I tilfelle hvor vedkommende lovet bot og bedring, ble han formant og stedt til alters, viste han seg derimot hard og trossig, ble han nektet nattverden. Der kunne også tilståes de i synden falne en nærmere bestemt tidsfrist, i hvilken en skulle vise ved sitt liv og levnet, at det i sakristiet gitte løfte var alvorlig ment, f.eks. til neste nyttår eller til en annen nærmere fastsatt dag og dato.

Alkoholen var i det hele tatt i hine tider en slem djevel å trekkes med for mange. Det hendte folk møtte synlig beruset også i kirken, og der forekom også brennevinshandel like ved kirken under gudstjenesten. Dette ble der dog satt en stopper for ved reskriptet av 8. april 1857. som under streng straff forbød brennevinsutsalget ved kirkene. Dette reskript ble opplest fra prekestolen i kirkene og alvorlig lagt menighetene på hjerte.

1. mars 1846 sendte biskop Kjerschow ut et sirkulære angående misjonsarbeidet i stiftet, idet biskopen henstiller til prestene å danne misjonsforeninger i hvert prestegjeld. Om presten i Buksnes, Anders Daae, fikk stiftet noen sådan forening, er ikke vist, men han gjorde ganske sikkert forsøk herpå. I en skrivelse til sokneprest Gløersen i Værøy ledsager Daae som prost biskopens henstilling med følgende ord «at der blant denne fattige almue ikke vil la seg gjøre å danne en misjonsforening, men jeg vil dog med glede gjøre forsøket, da det kan hende, at denne min mistillit er overdreven og utidig». — Gløersen fikk iallfall 2. juli 1848 stiftet en misjonsforening i Værøy, med 57 medlemmer, og da skulle der vel ikke være noe til hinder for at prost Daae (fraflyttet Buksnes 1847) eller hans etterfølger i embetet Berner, kunne fått stiftet en misjonsforening i det meget folkerike og sikkert ikke fattige prestegjeld Buksnes. Men om så er skjedd vites ikke. Foreningen har i tilfelle ikke bestått noen lengere tid. Gløersens misjonsforening på Værøy opphørte ved hans fraflytning, og bestod således bare fra juli 1848 til pinse 1849.

Neste gang der høres om misjonsvirksomhet, er i en skrivelse fra biskop Juell, datert 22. april 1851, hvori biskopen oppfordrer prestene om å delta i et kretsmøte for Det norske misjonsselskap, som skulle holdes i Trondheim samme sommer. .— Prost Christian Bull — tidligere sokneprest til Buksnes, nå i Vågan — som var pliktig til å sende biskopens skrivelse videre, ledsaget denne med følgende bemerkning:

«Uaktet jeg ikke antar, at vi prester er forpliktet til å løpe erinder for hvilkensomhelst, der henvender seg til biskopen for å sette oss i bevegelse og selv ikke akter å ta noen notis av oppfordringen, må jeg dog oversende skrivelsen til d’herrer brødre».

Når prester sørfra skulle tiltre et embete her nordpå, og her ute på Lofotøyene, kunne en slik reise være meget besværlig og ta både «år og dag». Sent gikk det over land, og ofte enda senere til sjøs, om jektene, den tids gods- og passasjerbåter, ble plaget med dårlig vær og motvind. Sokneprest Grønvold forteller selv om sin reise fra Bergen til Værøy, at han med sin familie gikk ombord i Bergen i handelsmann Jentofts jekt fra Ramsviken i Buksnes den 21. august 1837, «for på dette skrøbelige, synkeladdede fartøy at forsørge min lykke under andre former av livets og bølgenes urolige hav». — Reisen til Ramsvik tok nøyaktig en måned, og endelig den 29. september kunne presten stige i land på Værøy. — Underveis ombord i jekta lå de på trebenker i kahytten, men disse var så smale at en under søvn ofte falt ned på gulvet (dørken) . «Under alle viderverdigheter», forteller presten videre om sin reise, «bevarte mannskapet med sin styrmann og skipper sitt utrolige flegma, som mannskapet dog hyppig forsøkte å bringe noe liv eller bevegelse i eller sove seg bort fra ved brennevin, hvis utsalg sønnen av lensmannen i Buksnes forestod». — Prestefolkene ble vel mottatt i Ramsvik; derfra fikk de skyss over fjorden til Buksnes, hvor prost Daae og frue ga dem den beste forpleining, — og det kunne vel trenges etter den lange, slitsomme og bevegede reisen og natteleiet på de harde, smale trebenkene i kahytten. Fra Buksnes prestegård gikk så turen videre ombord i en fembøring fra Værøy, som med fem mann til skyss var kommet for å hente sin nye prest.

I årene 1876-1878 foregikk der presteskifte i alle prostiets sokn i Lofoten Flakstad fikk ny prest i 1876, da A, P. Grytnes ble utnevnt, Borge og Værøy fikk nye prester i 1877, med O. L. Skattebøl til Borge og R Svendsen til Værøy. I 1878 var det presteskifte i Buksnes og Vågan. Prost Anders Daae flyttet da fra Buksnes til Vågan, og som ny prest i Buksnes ble utnevnt Ole Berge.

INNHOLD

STARTSIDEN