JORDBRUKSNÆRINGEN
Våre urfedre, veidefolket, kunne ikke gå til de veldekte bord, spisesedlen deres var av det enkleste slaget, og tilberedelsen voldte heller ikke meget hodebry eller store bekymringer, en ild, et spidd — og værsågod, kom å få dokker mat, hvis så skjønt at dokker løsta. Og «løsta» gjorde de nok, de hadde god mathug og de var ingen kostforaktere, de fant seg en diger kjøttknok, et stort stykke fisk eller en saftig biff av nise, kobbe, hvalros, eller hva det nå kunne være for slags sjødyr det hadde lyktes hr. Veidemann å nedlegge. Alt ble fortært med fynn og klem og med en appetitt som en kresen våre dages mann med god grunn kunne misunne ham — herren i lodden skinnpesk, bustet i skjegget og med sitt lange, tjafsete hår hengende nedover skuldrene, urmennesket, urkraften.
Kanskje var det ikke så nøye med ilden og spiddet heller, hvis disse tingene ikke var for hånden, han forsmådde nok ikke et måltid av råkost, den karen, med blodet flytende nedover skjegget og med fingre som minte om slakteren i sitt håndverk. Som erstatning for suppen drakk han vatn av bekken eller elva — og velbekomme, det smakte dog herlig. — Trinn og mett la han seg i solbakken og tok seg en god middagslur. Livet var så ukomplisert og enkelt i formene. Han var sin egen skredder og skomaker og sin egen kokk, og han hadde intet bry med å bla seg fram til de riktige oppskriftene i Hanna Winsnæs eller Schjønberg-Erkens store kokebok.
Ikke var det åker og eng å se til og nære bekymringer for, om været slo seg vrangt med væte og nattefrost, hesten fikk ikke kolikk og kreperte, kua kastet ikke kalven og var mislykket, sauen åt ikke sin egen ull og var en forargelse, geita smøg ikke naboens gjerde og voldte uvennskap og hønsene verpet ikke borte og skaffet fru Veidemann stille ergrelser, — nei, for alt dette, fra åkeren til den kaklende hønsetuppen, var ting som ikke eksisterte i våre trakter ved den tid. Spydet, gjort av hardt tre eller bein, en primitiv bue med pil, var kanskje de eneste «gårdsredskaper», og hunden — hvis den ved den tiden var innført her nord — var eneste husdyret, den var iallfall det første dyret som fulgte mennesket og ble dets venn og fortrolige.
Men tiden gikk, noen tusener av år, over beinalder kommer vi fram til steinalderen og får en noe sikrere grunn å stå på, og i yngre steinalder, omlag et par tusen år før Kristi fødsel, viser det seg at åkerbruk og fedrift er kommet med i landets husholdning; men fremdeles spiller nok, i følge funnene fra denne tid, jegerlivet med fangst og fiske, en hovedrolle i ervervslivet. Kornet var av helt underordnet betydning og husdyrene ble lite rasjonelt utnyttet. Den nye kulturen kom strømmende inn over landet fra Danmark, iallfall for det vesentligste, og det tok ganske sikkert meget lang tid for den å arbeide seg fra det sørlige Norge opp til våre breddegrader og ut til øyene i Lofoten. Men likevel, vi kan vel med visshet gå ut fra, at alt flere hundre år før vår tidsregnings begynnelse, gikk hr. Bondesen i Buksnes langs sin lille åkerrein og nikket tilfreds til byggaksene som duvet i vinden, og borte på den tråkkete stien kom fru Bondesen med sitt melkekjørrel på armen. — . Samtidig hadde også klesdrakten skiftet i mote, man gikk litt mere «hottelig» kledt, og bostedet var ikke lenger en heller eller en hule, man bygde seg hus.
Samtidig er det forhold som tyder på at vårt land har mottatt de første drag av religiøse forestillinger, tro på og frykt overfor høyere makter i naturen, og ofringer til deres gunst.
De klimatiske forhold var gunstige ved denne tid, med et varmt og ganske fuktig klima. Vekstforholdene var de beste, men likevel var det vel ikke større avlinger av korn man kunne bringe fra åkeren til terskeplassen, hverken nede på Gjerstad, ute på Sund eller oppe på Storeidet.
Med bronsealderen kommer det litt mere sving på sakene. Redskapene blir bedre og det blir små og jevne puff framover i jordbruket. — Bronsen er en legering av kobber og tinn, og dette nye metallet, som etter hvert — langsomt og gjennom lange tider — avløste steinen til bruk som våpen og redskaper, var meget lettere å bearbeide og skapte nye og bedre former for redskaper. Dette fikk også betydning for jordbrukets utvikling. — En regner at bronsealderen slutter ved tiden omkring 500 år f.Kr., men her nordpå, ja for hele Norges vedkommende, var nok bronsen lenge etter denne tid det eneste tilgjengelige og iallfall det mest anvendte metall. — En primitiv plog av tre var kjent, hesten er kommet med i husdyrbestanden, korn dyrkes, men fangst og veide kunne enda langt fra unnværes og ga fremdeles det største tilskudd til ernæringen, ikke minst her ute på øyene, hvor sjøens jaktterreng lå like ved, og hvor en må regne med at utviklingen nådde senest fram. — Men stadig større grupper av folket ble bofaste og knyttet til jorden. De første gårdene trådte fram i historiens lys, fikk etter hvert sin avgrensning, sine navn og .— men først etter flere nye århundre — sine matrikkelnummer.
Ved tiden omkring 500 år f.Kr. begynner jernet å gjøre seg stadig mere gjeldende i Norden, jernalderens tid er inne, til å begynne med i meget beskjedne former, men etter hvert fortrenger jernet mer og mer bronsen, bein og stein settes stadig mer ut av betraktning som råmaterialer for våpen og redskaper, og jernet har siden, helt inn i vår egen tid, og vil i all overskuelig framtid beholde sin ledende stilling som materiale for menneskenes forskjellige behov.
I langt tidligere tider, før jernalderen, var begravelsesskikken brenning av de døde, nå går en mere over til gravlegging av likene, og gravhaugene oppstår. Nå ble det også ymse finere redskaper og ting, som nåler, sikkerhetsnåler, spenner og andre nyttegjenstander, som en i funn her i landet fra omkring 200 år f.Kr., har sikre beviser for var i bruk, om enn ikke av samme fasong som f.eks. sikkerhetsnålen av i dag. Beltekroker, kniver, sigder og andre ting er også kommet i bruk, likeså gryter av kleberstein, alt sammen tegn som viser spiren til en ny vekst, om enda bare som en svak begynnelse.
Ved denne tiden, omlag år 330 f.Kr., er det den greske reisende Pytheas besøker Thule (Nord-Norge) og «barbarerne» her oppe. Han forteller at «folket her lever av hirse og annet, nemlig grønt, ville frukter og røtter; men de som har korn og honning, gjør seg en drikk derav». Men, sier han videre, fordi de ikke har klart solskinn, tersker de kornet i store bygninger, etter at aksene er brakt sammen dit; for det blir ikke brukelig på åpne terskeplasser, på grunn av mangelen på solskinn, og regnskurene.
Som en ser var kornet blitt nok så alminnelig, om en ikke alle manns eie, og om enn, som en sikkert kan gå ut fra, åkrene var små og avlens mengde liten, også på grunn av liten foldighet. Likevel var det noen som så seg utkomme til å gjøre seg en drikk derav. Man tok seg en slurk mjød eller kornbrennevin, når tørsten dertil meldte seg, i enrum eller i gilde. Men de mindre bemidlede, som intet korn og ingen honning hadde, de måtte vel, nå som før, nøye seg med vatn fra elva eller brønnhullet.
Norge var nå kommet i handelsforbindelse med romerne, og det førte en ny gjæring inn i det «barbariske» Nord-Europa, med nye verdisaker og nye mål for glans og luksus. Den viktigste artikkel fra Norge som kunne interessere romersk handel, var skinn av pelsdyr, som hadde en betydelig verdi i sørlandene. Men behovet, særlig i Italia, var stort også for slaver, sterke menn av nordlige folkestammer som trellet i landbruket og annet tungt arbeide der nede. Disse velskapte nordiske menn oppnådde en høy pris for på slavemarkedene, og hvem vet, kanskje var det også Buksnesværinger som gikk og trellet og slet nede på Posletten, i Umbrien eller Apulien. — Fra romerne fikk vi industrivarer, vaser og fat av bronse, vinauser, glassbegre og glassperler, metaller som sølv og bly, en mengde ting som aldri før var kjent i Norge. Dessuten korn og vin. De romerske damer var også hardt ute etter Nordens kvinners lange, blonde hår, som var en pryd for disse. Det var på mote som kunstig hår for de mere fornemme romerske kvinner og var i markedet som en kurrant handelsvare.
Ved denne tiden var Plinius og andre søreuropeiske reisende her langt nordpå. De forteller, i likhet med Pytheas, om Tyle (Tule) og om Skandia, Dumna, Bergos, og som den største av alle øyer, Nerigon (Norge). Fra Tyle. sier de, er det bare en dags seilas til det frosne hav, som noen kaller Cronium.
Mot slutten av det 4. århundre var det store frambrudd av en ny jernalders kultur. De to følgende århundre var folkevandringstiden, og under denne perioden ble det nye og bedre gårdsanlegg. Det var nå blitt stedsnavn, runeinnskriftene kaster sitt lys over tiden, og det hele begynner å tre klarere fram i dagen. Naturbetegnende navne som Berg, Holt, Bø, Nes kjenner en fra denne tiden, femte og sjette århundre etter Kristi fødsel. Det kommer nye gårder til, og gamle utvides, det blir hele bygdelag. Det var blitt ættegard og odelsjord, en bestemt krets av ætter eide jorden, og bare den odelsbårne kunne få del i ættens eiendom. Klasseforskjellen hadde holdt sitt inntog, de sosiale forhold hadde forandret seg. Kvinnene hadde fått kam i håret og hårpiler, som alt var gjort av bein — til nytte og til pryd i deres håroppsetning. Og at kvinnene i Lofoten og Vesterålen fulgte med tiden, viser pent utførte hårpiler og en godt laget kam, funnet i en grav på Bremnes i Sortland fra det 6. århundre
Husene ble også gjort større og bedre, men folk og husdyr holdt til under samme tak, selv om dyrene nok hadde sine egne avlukker eller båser. Og nå var det også blitt mere kompliserte låser med ordentlige nøkler og nøkkelhank. Husmoren kunne smekke låket på og vri nøklen om.
Jordbruk og fedrift har sikkert vært meget vesentlige ledd i næringslivet ved den tid, også her i Lofoten, og da fornemlig i Buksnes; men likevel var nok jakten, fangsten og fisket de store herlighetene og det som måtte dekke det meste av det daglige behov.
Etter folkevandringstiden kommer merovingertiden (600-800 år e. Kr.). Den førte til berøring med nye germanske riker i vest, særlig England og Frankrike. Det ble en omlegging av smak og mote i klesdrakt og i smykker, våpen og meget annet. Saksen er nå kommet i bruk, en kan nå f.eks. klippe hår og skjegg, mens det tidligere ble skåret, og skredderen og sydamen — ja, de velsignet nok saksen. De første saksene var ganske sikkert innført, men vi lærte oss snart å smi dem selv. Merovingertidens kultur hadde en rik blomstring i Nordland. En innflytting av folk fra Vestlandet har vistnok fortsatt, om enn i mindre målestokk enn i folkevandringstiden, nordlandshandelen er kommet godt i sving, og historikerne taler om en «Nordlandskultur». De storgårdene med høvdingeætter, som vi senere møter i vikingetiden, er vel blitt grunnlagt i denne tidebolken.
Nordlendingen Ottar, fra slutten av det 9. århundre, forteller om storfe, sauer og griser, mange av hvert slag, hos en storbonde i Hålogaland. Det lille man pløyde, forteller han, pløyde man med hester (ikke med okser som i England). Beretningen, som skriver seg fra Harald Hårfagres tid, viser at iallfall storbøndene her oppe drev en betydelig kvegavl, og av griser holdt en mange, opp til tyve stykker. Men fôringen var nok mindre rosverdig, tenker vi hadde klaget på flesket, om det var blitt servert oss i dag. På de større gårdene holdt en treller. Disse bodde i usle hus og måtte slite i det tyngste arbeidet. Det ble hele slekter av treller, trelleslekten. De måtte, heter det, binne bastrep, gjurde byrder, bære hjem ris, lage skigarder, gjødsle åkrer, ale opp griser, gjete geiter, grave opp torv m.m. Kosten var en diger tung leiv og sodd i en bolle. — Anderledes i hallen hos bonden sjøl, der han satt med stusset hår og skjegg, i stram skjorte, — og konen i skaut, bringeduk og halsplagg. Her sattes fram kalvestek i fulle skåler. Her fødtes og vokste han opp, gårdsønnen, som temte okser, gjorde ardar (en slags plog), tømret hus, satte opp løur, smidde kjerrer og kjørte plog.
Det er ikke mulig med sikkerhet å besvare spørsmålet om det i vikingetiden, og før den, var bønder her i Buksnes som holdt treller. Det var jo helst på storgårdene en hadde den slags tjenerskap, og spørsmålet blir da, om det her i bygda var større gårder ved den tid. Tore Hjort var jo en stor høvding her i Lofoten, og han holdt sikkert mange treller; men det kunne også være høvdinger av mindre format her i distriktet, som sagaen ikke nevner, og sikkert er det i hvert fall, at var det storgårder i Lofoten ved den tid, måtte de rimeligvis være å finne i Buksnes, hvor forholdene lå best til rette for jordbruk i større omfang. — Trellene bruktes sikkert også i fiskebåten, og da alle hadde fiske som sin hovednæringsvei, er det intet i veien for at der fantes treller så å si i hver manns gård. De var rimelige på «hyra» og kunne ikke slutte hverken til den 14. eller 20. april. Fiskeri og gårdsbruk gikk, den gang som nå, hand i hand, men kua og hesten, smalen og geita kunne ikke måle seg med båten og fiskegreiene. Jorda den var bare underbruket, og det var nok helst kvindfolka som måtte ta seg av dette arbeidet her i Lofoten, og i Nordlandene i hele tatt, mens mannfolka, skapningens herrer, drev fangst og fiske, og ikke la synderlig vekt på hvordan det gikk for seg borte på åkerflekken, på slåtteteigen eller i grinnbolken. Kunne han far sjøl i stua få slått ihjel et «roksmål» (hvalros), krøkt en brugde eller feldt en bjørn, var det hans store verk og hans stolthet. Det var mannfolkarbeid. Hvor mange fold byggen ga, og om grastustene svømte i vatn, det brydde han seg mindre om. Det var det svakere kjønns sak å stelle med dette. — Slik, kan en vel gå ut fra, var innstillingen blant den menige jordbruker her i trakten, og den holdt seg helt fram til våre olde- og besteforeldres tid, som vi senere skal høre.
Plassen her tillater ikke å gå for meget i detaljer. Vi må nøye oss med de store sprang i historien, og stanser et øyeblikk ved tiden omkring Magnus Lagabøter, d.v.s. i siste halvdel av det 13. århundre. Håkon V krevde bestemt at mynten skulle gjelde for ⅓ sølv. Den således begrensede verdienhet kaltes forngild mynt, og denne finner vi nå alminnelig i bruk fra omkring 1410 og ut gjennom århundret. Samtidig bruktes som før umyntet sølv etter vekt, det kaltes i regelen brent sølv eller bare «brent», d.e. renset i ild. — Ut gjennom det 14. århundre var det altså minst tre myntenheter i bruk: brent sølv, forngild myntverdi og gangsmynt av synkende verdi.
Men det var nok lite av myntmetall blant folk, varer ble helst byttet mot varer, arbeid ble også mest betalt med varer, og landskyld, leidang, tiende og andre avgifter ble betalt med fisk eller gårdsprodukter. Under dette brukte de en eller flere vareenheter eller varemengder som verdimål, som ku, laup smør, skippund korn, alen vadmel eller liknende, her nordpå meget fisk. — Kyrlaget (kugildi) var et av de mest nyttede verdimål. Enheten var ei ku «som hvarde sterde verd ne laigu», d.e. som stod i full salgs- og leieverdi — som hadde hatt minst 2 kalver og ikke over 8 kalver, var tidd til å kalve ved pålsmesse (25. januar), og var frisk og lytefri. Som et kyrlag regnet man 6-9 smålag (sauer og geiter), og en hest betaltes med 3, sjelden 4 eller flere kyrlag. Smøret var dog kanskje det mest brukte av alle verdimål og betalingsmidler. Det gikk mann og mann i mellom i never- eller barklauper av kjent vekt og innhold. Norden- og Vestenfjells var trepundlaupen mest brukt; den inneholdt 3 bismerpund (smørpund) smør eller ca. 15 kg. og kaltes spann smør nordenfjells, laup på Vestlandet. Huder og skinn var også meget brukt som betalingsmidler, og her nord, som nevnt, også fisk. En ku regnedes i samme pris som en laup smør, og av skinn gikk det 2 bukkeskinn eller 4 geiteskinn, eller 8 sauskinn (fillinger), eller 12 kalveskinn i huden. Vadmel og lerret var mindre anvendt som betalingsmidler nordenfjells, mere på Island og Færøyene, hvor vadmelet like til vår tid har vært et vanlig verdimål. Korn og mel var også gjengse og gode betalingsmidler, men vel lite brukt her nordpå, hvor man hadde så lite å rutte med av den slags. Et skippund (143,4 kg.) mel kostet like meget som ei ku eller 45 kg. smør, ⅓ skippund, eller 47,8 kg. mel like meget som en trepundlaup smør.
Tørrfisken, vår viktigste utførselsvare, får vi ikke noe nærmere kjennskap til før en tid senere. Men det er sannsynlig at den før 1350, likesom senere ble oppkjøpt av utlendinger etter kølnsk vekt, selv om den gikk meget i handelen som knipper (bunter) med et vist antall fisk i hver. En våg kølnsk vekt á 36 skålpund var ca. 16,8 kg. Når den sedvanlige overvekt medregnes, kan dog fiskevågen neppe settes lavere enn til 17,5 á 18 kg. En våg fisk regnedes i verdi lik ½ trepundlaup smør eller 4 forngilde ertoger, som det heter. Etter 1350 ble fiskevågen mer og mer den alminnelige landsskyldenhet i Nord-Norge og i Trøndelag og Møres kystbygder.
Etter den store manndauen (svartedauen) 1349-50, ble store deler av vårt land lagt øde. Gårder stod folketomme og jordene ble liggende som brakkmark. Det sies at bare en tredjepart av folket levde igjen her i landet etter pesten, og hele kirkesogn lå øde. Denne pesten herjet voldsomt også her i Nordlandene. De økonomiske virkninger av manndauen var meget alvorlige og inngripende. En hel del gårder ble straks leieledige og liggende øde, og for de gårder som holdtes i bruk, med mer eller mindre mangelfull folkehjelp, falt landskylden ned til en halvdel, en fjerdedel, eller enda mindre, mens gårdens åker og eng i større eller mindre grad grodde til med skog og lyng.
Aslak Bolts jordebok fra 1434, altså 84 år etter manndauen, viser den store nedgang i landskylden. Jordeboken hans forteller nemlig at landskylden nesten ingen steder på erkebispesetets gods, som også omfattet Lofoten, var høyere enn 50 prosent av den gamle, men går i regelen ned til 30 prosent, og i flere bygder ned til 25, 20, ja like ned til 5,2 prosent av den gamle landskyld. Størst var nedgangen i Sør-Trøndelag og på Nordmøre, og i bygder i Romsdal og nord på Hålogaland, hvor manndauen herjet hardest. Eiendomsprisene falt også sterkt. Et bruk som før pesten kostet 5 kyrlag, solgtes nå for 2, og dette fall i gårdsprisen kom som et skred sammen med manndauen. og hadde sin årsak i denne.
I 1364 klages det over at alt landet ligger øde, fordi folk som vil drive åker og eng ikke kan få arbeidshjelp. I 1383 kom det en lov hvori det heter at biskoper, riddere og gode menn og sveiner fremdeles klager over mangel på tjenestedrenger; derfor forbys det å bygge skip til å seile nord (til Nord-Norge) med eller til våre skattland, av andre enn dem som kan koste det. Av en retterbot fra 1384 kunne en få det inntrykk at det hadde vært adskillig innrykk av landsungdom til byene; men det var nok ikke så, for i en annen retterbot fra samme år sies det tvertom at kjøpstedene Bergvin, Trondheim og Vågan, og de andre små kjøpstedene er fordervet og lagt øde. Årsaken hertil søkes i at folk seiler og handler hvor som helst, og ikke møter opp med sine varer til de årlige kjøpstevner. Det pålegges derfor strengt enhver som har varer å omsette, at de møter fram ved kjøpstevnet i nærmeste by. Finnmark og Hålogaland skal ha sin handel i Vågan, som ved den tid, og lenge før var kjøpstad. Senere, ved slutten av femtenhundreåret, var Vågan blitt for lite og intet å regne, som det framgår av fogden Schønnebøls beskrivelse, inntatt annet sted i denne bok. Det hadde således ikke hjulpet med lovbud, Vågan som kjøpstad stod ikke til å redde.
Det synes rimelig å tro, at landskyldens nedgang må ha vært en betydelig lettelse for leilendingene, og dem var det mange av; de .slapp jo nå med en ganske liten landskyld, skjønt den falt høyst ujevn fra gård til gård innen samme bygd og tilhørende samme gods.
I årene 1600-1640 steg folketallet i Norge, dels ved innvandring, på grunn av de urolige forhold ute i Europa, og mange av disse innvandrere (flyktninger) var rike folk som tilførte landet både kapital og kunnskap. Velstanden øket jevnt over, og jordbruket fikk nok sin del derav. Men det ble også større byrder å bære, og bøndene klaget. I 1628-29 gikk almuen over fra klage til passiv motstand. Foruten de voldsomme skatter, kom også uåret 1629, så folk døde av sult. Bøndene, bl.a. også i Nordland, nektet å betale de utskrevne skatter, laget oppløp på skattetingene og drev fogdene bort. De nektet å stille soldater og klaget bittert over misligheter ved utskrivningen av båtmenn; de som hadde penger, kjøpte seg fri, og de som hadde futen til uvenn, ble utskrevet. Kongen (Christian IV) nedsatte nye kommisjoner og sendte ut strenge brev om at hovedmennene for oppløpene skulle straffes som opprørere, «andre til speil og advarsel». Men strenge ord var ikke lenger nok, og det ble et par år senere utstedt en recess som regulerte visse forhold i Norge.
Skatter var såvisst ikke ukjent i middelalderen, ikke engang ekstraskatter. Men hele skattestellet fikk nå en helt annen karakter. Istedenfor at ekstraskatt var blitt utskrevet av og til, når det gjalt krig — og krig var det jo ofte nok, så ble det etter hvert — for Norges vedkommende fra 1620 — en fast årviss avgift. I middelalderen hadde bøndene betalt avgift for den jord de brukte, for å slippe personlig krigstjeneste, og noen småskatter til. I den nye tid måtte bønder, og i stadig større utstrekning også de høyere stender, betale en avgift til kongen av sin inntekt, uten å få noe direkte vederlag, og likegyldig om de var leilendinger eller selveiere.
Den nye tid betydde ikke bar ny slags mat og drikke, nye klær og husgeråd, større mengder av alt som hører til det daglige liv og brød. Den betydde ikke bare øket trykk på bøndene og øket velvære for andre samfundsklasser, den utvidet også menneskenes horisont i rum og tid. Når bonden ble statsborger, ble han også tvunget til å utvide sitt intermesseområde til hele riket, han måtte lære seg til å se utover bygdegrensene. — Men det gikk nok i sagte marsj med dette, her nordpå iallfall, hvor forbindelsen med de sentralere deler av landet der sørpå ennå var sørgelig lite utviklet.
---------------------------------------------------
Norge var et utpreget bondeland. (Bonde er et ord som henger sammen med å bo; det betyr rett og slett en boende, en som er bofast). Det nøyaktige tall på Norges folkemengde kjenner vi ikke før i 1769, men både i 1664-65 og i 1701-02 ble det holdt telling av alle menn i landet, og etter inngående beregninger mener man å kunne fastslå at Norge i 1665 hadde 440 000 innbyggere, i 1701 vel 500 000, i 1723 kanskje 530-540 000, og den alt overveiende del bodde på landet, i 1701 således anslagsvis bare 40 000 i byene. — Folkets behov var enkle, hva det gjalt om var å skaffe det daglige brød, mat og drikke, hus og klær. Kostholdet var enkelt, husene små, klærne grove. Staten, eller som man ofte sa, kronen, var den største godseier, og de bøndene som ikke var selveiere, og det var jo de ferreste, måtte skaffe et ekstra overskudd, fra land eller sjø, for å betale eieren leie for bruken av hans jord. En del gods hørte også kirken til, og selv om kirken og staten var ett ,ble inntektene av kirkegodset brukt til kirkelige formål.
Da staten etter 1660 måtte skille seg av med en stor del av krongodset, var det rikfolk som fikk overta det, dels som forbrutt pant, dels som erstatning for lønn eller tilgodehavende av staten, dels ved vanlig kjøp. Bergverksmagnaten Jochum Irgens kjøpte veldige strekninger av krongods i Troms, Lofoten, Vesterålen, Salten og Helgeland for 100 000 riksdaler. Etter jordprisen i 1914 ville det hatt en verdi av 8-10 millioner kroner. Statens leilendinger ble nå proprietærenes. Bare omkring en fjerdedel av Norges bønder var selveiere ved midten av det 17. århundre, og stort flere var det ikke i 1680, for jordprisen var stigende og proprietærene ville nødig selge. Her i Lofoten, som i Nord-Norge for øvrig, var den alt overveiende del av bønder leilendinger. — Bøndene tjente ikke på å bytte herrer; proprietærene var meget strengere i sine fordringer enn kongens fogder noensinne hadde vært. Når en mann skulle leie gård, måtte han først betale en sum en gang for alle; det var førstebygselen, og proprietærene satte bygselsummen opp. Dette vakte voldsom forargelse hos bøndene. De klaget til kongen over godseiernes overgrep, og bad om at han måtte ta jorden tilbake, gjerne uten erstatning, for godseierne hadde tjent så grovt på den i de årene den hadde vært i deres eie. Men kongen manglet penger til en slik innløsning. .— Det kom så en tid etter en kgl. forordning, som bøndene sikkert var meget fornøyet med, men som felte en hard dom over både godseieres, presters og andre embetsmenns framferd. Så snart som mulig skulle forordningen kunngjøres på tinget over alt i Norge, men for at den skulle bli enda mer kjent, fikk prestene pålegg om å lese den tre ganger fra prekestolen for almuen. Det ble protestert fra såvel godseierne som geistligheten for å få denne forordningen endret eller opphevet, og der ble også gjort endel forandringer. Bygselen skulle være på livstid, og nærmeste arving skulle ha rett til bygselen etter sin forgjengers død. Førstebygselen ble satt til en viss sum, 10 riksdaler pr. skpd. tungdrevet jord, litt høyere hvis visse herligheter lå til bruket, litt lavere i dårlige strøk. — Nå (1685) ble også pengetaksten fastsatt på de viktigste varene, som ble brukt til betaling av avgift. For smør 3 skilling marken, for fisk 3 ort vågen, når det var tiendefisk, 1 riksdaler når det var ledings- eller landskyldfisk. Korntaksten skulle settes hver høst av bispen og stiftsamtmannen. Hvis en bonde ikke kunne betale bygselpengene, skulle han ikke miste gården, heller ikke for skyldig tredjeårstage. (Tredjeårstage var en lovfestet bygselsum, som måtte betales for hver tre års leietid). Eieren skulle kreve inn restansen ved rettens hjelp, men man hadde ikke rett til å ta fra leilendingen det han nødvendigvis behøvde «til sin avlings eller fiskeris fortsettelse».
I 1680-årene var det mange leilendingsbønder som ble selveiere. Staten solgte gods igjen, og nå bare enkeltgårder, ikke storgods som tidligere, og de bønder som hadde penger på kistebunnen — banker fantes jo ikke — kjøpte og ble selveiere. Men det var nok svært lite av slike salg og kjøp her i Nord-Norge, hvor en finner hovedmassen av bønder som leilendinger lenge etter denne tid.
Driftsmåten i jordbruket var i 1600-tallet ikke stort anderledes enn i middelalderen, som en regner slutter omkring år 1500. Jordbruksredskapene var fremdeles primitive, plogen skar ikke dypt, og dårlig ble torven hakket etterpå. Dårlig gjødsling var det også. Bygg og havre hadde tidligere vært omtrent de eneste kornslag, nå kom også rugen til, om enn i meget liten utstrekning her nordpå, men den ble ganske alminnelig på Østlandet, hvor det også ble dyrket litt hvete, erter og bønner. Det var dog fremdeles bygg og havre som gjorde utslaget.
Det dårlige stell av jorda viste seg i foldmengden. Mer enn 3 fold ga havren sjelden, blandkorn 3-4, ren bygg 5, rug og hvete 6-7 fold. — Nå gir alle disse kornslag i normale år 8-10 fold. Likevel gikk det dog fremover i jordbruket, med små steg riktignok, men det luntet avsted den riktige veien. Alt i alt var det et slitsomt og lite lønnsomt liv Norges bønder førte, en uavbrutt kamp for føden.
I 1721 ble det satt i gang arbeide med en ny skylddeling av alt jordegods i landet, for å skaffe en mere rettferdig ordning. Man hadde hittil bygget på matrikuleringen av 1665. Matrikuleringen var ikke noe folkekrav. For den enkelte bonde spilte det liten rolle om hans gård var skyldsatt i korn, fisk, smør eller skinn. Innen samme grend og bygd var også skylddelingeri som regel ensartet.
I 1723 gikk kronen igjen til salg av gods. Det var da mange bønder som kjøpte sine bruk, eller flere slo seg sammen om et slikt kjøp. Gårdpartene var mange steder små og prisene lave, slik at flere kjøp var bare på 2-10 daler. Men fra 1730-årene steg prisen på jord sterkt. — Den nye matrikkel var et alminnelig og yndet samtaleemne overalt hvor folk møttes i Norge vinteren 1723-24, og det gikk mange merkelige rykter. Ett av disse for som lyn over landet og slo ned overalt: Kommisjonen vil avskaffe odelsretten! Det kom til mange betenkeligheter, og det hele endte med at kongen (Fredrik IV) 8. desember 1724 bestemte at den nye matrikkel ikke skulle tre i kraft.
Sommeren 1739 var våt og kald. Kornet ble ikke modnet, og det ble mangel på brødmel. Den vinter som fulgte ble den strengeste i det 18. århundre med stor kulde og veldige snømasser. Sommeren 1740 ble også kald og våt, og kornet stod enda grønt, da en ny vinter satte inn. 1741 var også uår, likeså 1742. Korn til brennevinsbrenning ble forbudt, og bare i Akershus ble det forseglet 5657 brennevinskjeler. Det var således en meget utbredt «hjemmeindustri», som det her ble satt en stopper for. — Tross en betydelig innførsel av korn, ble det stor nød og elendighet mange steder. Man måtte slakte ned og berge livet så godt man kunne ved å spise kjøtt, og brød ble det laget av melrusk, bark og andre surrogater. Epidemier støtte til og fenget godt blant den lite motstandsdyktige befolkning. Dødeligheten i hele landet under ett økte til det 3-4-dobbelte av det normale. I årene 1741-43 sank folketallet med omlag 33000.
Men gode tider vendte tilbake. Årene fra 1743 til 1770 ble en rik oppgangstid for Norge, med nydannelser, utvidelser og et rikere utbytte innen alle næringsgrener. Og jordbruket tok sin store part heri. Det kom større fart i nydyrkningen, og for å sikre seg arbeidskraft, som det stadig hadde vært for lite av, nedsatte bøndene i stadig større utstrekning husmenn eller plassmenn på gårdene sine, mot å utføre pliktarbeide på gården, hovedbruket. De titusener av husmannsfamilier utover landet ryddet store strekninger av jord, og det var oftest just ikke den beste slags jord de fikk å slite med. En stor del av husmannsplasser utover i landet ble utlagt i siste halvdel av det 18. århundre, men ellers ble det jo «satt ned» husmenn helt inn i vår egen tid. d.v.s. fram til år 1900, og enda senere. — I Buksnes ble flere husmenn, kanskje de fleste satt ned i 1800-årene.
I siste halvdel av 1700-tallet kom jordbruksnæringen meget i skuddet. Kongen ga stipendier til folk som ville studere landbruk i utlandet, og lot prege medaljer til hederstegn for flinke jordbrukere. Årsaken til denne raskt voksende jordbruksinteresse var nok for en vesentlig del de stigende kornpriser. Lærde menn og litterater skrev om jordbruket, og kort sagt, bondenæringen fikk et gjennombrudd. Det ble grøftet og drenert, ryddet og plantet og gjerdet, anlagt hager med kjøkkenvekster og prydplanter, og mange slags grønnsaker ble dyrket. Men grønnsaker var ellers noe folk dengang ikke hadde større hug på. Tjenestefolkene mente ,at de ikke ville ete gras og grisemat.
Denne rike vekst og framgang i jordbruket, nådde vel ellers hit opp til Lofoten bare som svake dønninger. Her var det fremdeles, og i lange tider siden, fiskeriene som hovedinteressen samlet seg om. Gårdsbruket fikk det gå som det kunne med. Likevel kan en vel gå ut fra, at den store utviklingen der ute, ikke gikk sporløst og fullstendig «hus forbi» her i vår bygd, som hadde sine store muligheter for jordbruk å falle tilbake på, om fisket slo feil.
Fra 1740 av gikk man etter hvert mere over til å bruke penger som betalingsmiddel. Man kan merke det tydelig på de store mengder av mynt som staten sendte ut; 1- og 2-skillinger, 8-skillinger, mark- og ortstykker. Alt dette var vesentlig bondemynt og skillemynt. Alle skattene ble nå betalt i penger, de fleste avgiftene også. Bare tienden til presten ble fremdeles svart i varer.
I dansketiden hadde husmenn, tjenere og løsarbeidere det ikke for godt. Årslønnen for en fullgod dreng var enda ved slutten av det 18. århundre sjelden over 30 kroner, tauslønnen kunne være omtrent halvparten. Hertil kom så noen klesplagg eller virke til slike . Det verste for tjenestefolk, og især kvinner, om de ikke ble gift, var tanken på alderdommen. Det bar vel som regel på legn med dem da, men tross den elendige lønnen, var det likevel endel, og kanskje ikke så rent få heller, som klarte spare seg sammen litt av både penger og klær. — Løsarbeidere ville riksstyringa ikke vite noe av på bygdene. De skulle værsågod bygsle jord eller drive håndverk, eller ta seg årstjeneste. Man likte ikke disse karene som gikk på ræk omkring i bygdene. Langt inn i det 19. århundre holdt futene «løsgjengereksaminasjon» på tinget. Lensmannen hadde en liste både over ledige arbeidshjelp og over dem som trengte tjenestefolk. De kunne peke ut hvem de ønsket, — løsgjengerne selv ble ikke spurt.
Husmannsstanden er eldgammel i sin opprinnelse, men i sagatiden var nok klassen ikke særlig mannsterk. Først på 1500-tallet tar den til å vokse — dog mindre her nordpå. Grunnen var vel sterk økning av folketallet, liten utvandring, etter måten fredelige tider, og så endelig framveksten av visse nye næringsgrener innen jordbruket, særlig skogbruket. — Lenge var husmennene rettsløse individer. Men i 1750 kom en kgl. forordning som sa at husmannen skulle ha feste på sin plass på levetiden, for seg og sin enke. Husmannsstanden stod den gang ikke høyt på den sosiale rangstige. At embetsfolk kunne vanvyrde dem dypt, har en mange vitnemål om. — Fra en Trøndelagsbygd blir det fortalt fra gamle dager, at en middelstor gårdbruker bad hjem biksen i bygda til julelag. «Nei, jeg kjem ikke, nei», fikk han til svar, «for du har ingenting. Men jeg skal sende bort til deg husmannen min og hunden min. Vil du traktere dem, så er det bra». — Husmann og hund var jevnstillet i slike folks øyne.
Lofoten var, som rimelig kunne være, et distrikt som tidlig viste antydning til væreiere. Antakelig skjuler de seg til en begynnelse under skipperes tittel og klasse.
Det er et nokså interessant regnskap for Lofotens len fra år 1610, hvori der forekommer både odelsbønder og leilendinger, samt skippere og styrmenn.
Her heter det: Værøy og Røst var i 1610 kun lite bebodd. Vi møter her 2 odelsbønder, Henrik Nolte (også kalt Henrik Badskjær) i Varøen, og Laurits i Snelsgård. Av disse kaltes Henrik Nolte tillike skipper. Videre var der på Værøy 17 leilendinger og 9 husmenn. Som Røsts almue oppføres 2 skippere, 1 styrmann, 18 leilendinger, 8 husmenn og 5 drenge for full lønn.
I Flakstad fjerding oppregnes der 3 odelsbønder, Tomas Kristoferssøn på Moskenes, Fredrik Jakobssøn på Sund og Tomas i Skjelfjorden. Dertil kommer enda to skippere. Videre er der 41 leilendinger, 43 ødegårdsmenn og husmenn, 18 drenge som tjener for full lønn og 3 for halv lønn.
Så er det, heter det, Vestvågøen, hvor man først treffer de to fjeringer Buksnes og Hol. I disse er der 7 odelsbønder, nemlig Povel og Johannes i Vik, Oluf Hanssøn på Apenes, Kristofer i Offersøen, Per Steffenssøn på Være(?), Jakob Jenssøn i Petviken og Inger på Stene. Men odelsbønder og skippere er her ikke de samme personer, ti dessuten forekommer der her 4 skippere og 4 styrmenn, og videre 79 leilendinger, 42 husmenn samt 12 drenge for full lønn.
Nordsiden av øya (Vestvågøy) innbefattes av den såkalte Rekkedals fjerding, det nåværende Borge, med 5 odelsbønder: Jens Mogenssøn på Tingstad (det kan muligens være Tangstad), Kristoffer på Hauge, Per Olssøn på Tingstaa, Rasmus og Per på Thaal(?). Dessuten 4 skippere, 2 styrmenn, 121 leilendinger, 66 husmenn, 4 drenge for full lønn og 8 for halv lønn.
Av disse tall sees det lett, at Vestvågøy var den mest befolkede del av dette len. Den var jo det gamle Lofotr, i motsetning til den svakere befolkede Østvågøy og Vargfotr.
I 1810 var det i Buksnes 670 og i Hol 555 mennesker, tilsammen 1225. Femten år senere, i 1825 var det i Buksnes 692, men i Hol da bare 535 mennesker, i alt 1227. Av matrikulerte gårder var der i hele prestegjeldet 138. med 82 oppsittere i Buksnes og 51 i Hol, tilsammen 133. Det var således 5 matrikulerte gårder som det ikke var oppsittere på.
Det var da i Buksnes 6 selveiere, og like mange i Hol. Av leilendinger var det i Buksnes 76 og i Hol 45, i alt 121. Tallet på selveiere var for disse to sogn således steget fra 7 til 12, siden 1610, og tallet på leilendinger fra 79 til 121. Mens det i 1610 var 42 husmenn, var deres antall i 1810 gått ned til 5 i Buksnes og 16 i Hol — her menes da husmenn med jord.
Matrikulskylden i Buksnes var ved samme tid (1810) 64 våg, 2 pund og 12 mark, i Hol 40 våg. Gårdenes taksasjonssum etter fr. av 1. oktober 1802 og 6. mai 1812 var: Buksnes 3930 spesidaler, Hol 2740 spesidaler, — til den nye matrikul: Buksnes og Hol 69 343 spd. og 56 skilling. Den nye matrikulskyld for Buksnes og Hol: 173 skylddaler, 4 ort og 2 skilling.
Hester oppaler man overalt i Buksnes, heter det i en beretning fra 1820-årene, både til det «fornødne», og endel også til salg. Da det her er lite bruk for hestene, oppnår de gjerne en høy alder. Av sauer holdes sjelden flere enn at man før den ull man trenger til daglige klær, samt noe å slakte. Bare Værøy og Røst driver stor saueavl. Geiter holdes overalt og ansees som fordelaktige dyr. Av deres melk tillages ost. Bukkeskinnene selges til kjøpstedene, mens geiteskinnene anvendes til sjøklær. — Svin har man på de fleste steder. De fødes imidlertid, som annet steds ved sjøen, for det mest med avfall av fiskeriene, og flesket er derfor slett.
Jakt drives det lite av. Dette er dessuten især lappenes sak, og lappene søker ikke meget ut til de ytre øyer.
Prestegjeldet har noen fiskerike vann, samt flere små, i fortiden, mere enn nå, viktige lakselver. Her har man Lofotens beste egn med temmelig godt åkerbruk, fortrinnlig kvegavl og en fiskerik kyst. På grunn herav er formuesforfatningen i alminnelighet noenlunne god, og folket utmerket seg ved en viss utvortes kultur og anstand i oppførsel.
Lofotøyene er, heter det videre, for størstedelen skogbare, og hva man her har av skog på enkelte steder, er nesten bare krattskog. Imidlertid er det kjennelige spor til at også denne del av fogderiet i fortiden har hatt større skoger. Til brenne brukes torv, som på de fleste steder finnes i mengde.
Ingen steds finnes gjerder, så engene ligger åpent for kreaturene til alle tider av året. Om vinteren lukkes kreaturene gjerne daglig ut for å beite og avgnage de tynne grener og kvister av de hjemkjørte bjerketrær.
Eng og utmark består mange steder av vidløftige myrer, men grøftegraving kjenner man ikke.
De egne av fogderiet (Lof. og Vest.) som gjør seg mest fordel av kvegavlen er Borge og Buksnes prestegjeld, da disse foruten å forsyne seg selv med de fornødne fett- og skinnvarer, kan avsette annetsteds. Hva fra disse prestegjeld selges, består fornemlig i smør, hvorav mange tønner årlig utføres, samt noe talg.
Leilendingsvesenet.
Da dette har spilt en meget viktig rolle i bygdens jordbruk fram gjennom flere århundre, skal vi her gi plass for en litt nærmere omtale av dette.
De aller fleste gårder bortbygsles på brukerens livstid, eller hans og hustrus levetid, «så lenge denne i enkestand forbliver». I 1875 var bare 3 prosent av bygselbrukene i Nordland fylke bortfestet på åremål.
Når leilendingen tiltrådte sitt bruk betalte han en bygselsum, som vekslet etter gårdens beskaffenhet og beliggenhet husenes godhet, kårytelsen til den tidligere bruker etc, men som for en gjennomsnittsgård på omlag 40 mål dreiet seg om 200 kroner. Dertil måtte han betale godseieren årlig avgift, den såkalte rettighet, som var landskyld, ca. 3 ort = kr. 2,40. Arbeidstoll (istedetfor personlig arbeide) ca. 1 ½ ort = kr. 1,20. skysspenger, 12 mil vannvei á 12 skilling pr. mil, 2 daler = kr. 8.00, tredjeårstage (landbohold) 12 skilling = kr. 0,40, i alt kr. 12,00. Skysspengene var de samme enten gården var stor eller liten.
Bygselmannen utredet gårdens skatter og kåret til tidligere bruker, og hadde også å betale en liten avgift som kaltes lediag. Opprinnelig betaltes landskylden med fisk, arbeidsrollen og skysspenger ved arbeide og skyssing. Men ofte ble alt satt i penges verdi og betalt med klingende mynt, dette især for de gårder som lå lenger borte fra godseierens sete. Bygselsummen forandret seg lite ut gjennom 18-århundret, selv om eiendomsprisene steg. — De vesentligste av gårdens huse eides av jorddrotten, men vedlikeholdtes av bygselmannen.
Jorddrotten var som regel en høyt ansett mann, og patriarkalske forhold hersket. Han avgjorde de fleste tvistigheter mellom leilendingene helt ned i yngre tid, og til ham henvendte de seg, når de kom i vanskeligheter.
Men det drev med stadig større fart fra bygselforhold, mot selveierbruk, men samtidig tiltok det med husmenn. De nye selveiere ville likesom nå være jordherrer og ha sine undersåtter.
Fra 1870-årene og utover har overgangen fra bygselbruk til selveierbruk gått jevnt fram. Og dermed har også jordbruket i det hele framgang. I 1875 var der i Nordland 2565 bygselbruk og 5120 selveierbruk, i 1883 2025 bygselbruk, i 1891 1441 (22 % av skylden) i 1900 933 (11,3 % av skylden), og 7233 selveierbruk.
Ovennevnte tredjeårstage hadde sin opprinnelse fra at jorddrotten i eldre tider reiste rundt på godset for å undersøke gårdenes tilstand. Under disse inspeksjonsreiser skulle han ha fritt opphold. Denne forpliktelse gikk senere over til en avgift som i lovboken ble bestemt ikke skulle utgjøre mere enn ½ riksdaler pr. vågs leie.
En kan trygt si at leilendingsvesenets avvikling og jordbrukets framskritt har gått hånd i hånd. Med den avkastning en middels gård kunne gi i den tiden, er det nærmest beundringsverdig at folk kunne klare seg og svare sine forpliktelser såpass som de gjorde. Men fordringene var beskjedne, kravene til livet små, og man snudde flere ganger på skillingen, før den ble levert. Trangt og smått var det for mange, og leilendingen var ikke en virkelig fri mann. Det måtte derfor kjennes som en befrielse for ham, den dagen han kunne låse skjøtet ned i chatollet og vite seg som eier for det hele.
En landmannsvise fra denne tiden viser bøndenes kår. Den er skrevet av Herring-Lars, og første vers lyder så:
Jeg er en simpel bondemand,
enfoldig tet og slet.
Naar vadmel mig kun tjene kan,
da gaar jeg meget net.
Jeg spiser suppe, melk og grød,
poteter, sild og fisk,
ost, smør og brød, ja flesk og kjød,
dog er jeg sund og frisk.
Etter i 19 vers å ha skildret forholdene og livet på en bondegård, sier han i nest siste vers:
Om søndags-morgen jeg oppstaar,
min morgenandagt gjør,
derpaa jeg hen til kirke gaar.
Guds ord med lyst jeg høer,
men om det skulde hende sig,
jeg ei i kirke gik,
min huspostil jeg tog for mig,
jeg der opmuntring fik.
Kvinnene i Nordland, især vel ved kysten og ute på øyene, utførte meget av det arbeide, man ellers er vant til å regne som typisk mannfolkarbeide. Fiskeriet var for mannfolkene det hovedsakelige, og landbruket var trykket tilbake, nærmest som en slags husflid, som det overveiende var kvindfolkenes sak å greie med. Likevel spilte dog landbruket en stor rolle i familiens hushold. Der dyrkedes således den gang forholdsvis meget korn, langt mer enn nå, selv om åringene kunne være usikre, og som vi har sett var det for Lofotens vedkommende særlig her på Vestvågøy det var noen korndyrking av betydning. — Når mannfolkene dro på fiske, og det var stadig mer eller mindre sysselsettelse på sjøen, ble det kvinnene som måtte ta seg av jordbrukstellet. Men de hadde hendene mer enn full med annet yrke. Der skulle spinnes og veves, syes og lappes, og røktes i tungvinte fjøs. De måtte til dels også spinne hamp til garnbruket før jul. Mannfolkene var utover høsten gjerne på sildtur, så sant det var sild i fjordene, for å skaffe seg agn til vinterfisket.
Kostholdet på bygdene var til hverdags saltet sild og fisk, ofte hele uken Kjøttmat kom sjelden på bordet. Smørforbruket var lite, det en kunne spare for salg, kom vel med til avgiftene, derimot var det mere av ost. Til kvelds var det som regel grøt. Brødet var flatbrød av hjemmeavlet korn — om en hadde slikt. Ovnsbrød bruktes lite og neppe til hverdags.
Åkerbruk og kornavl har det nok gått sånn opp og ned med fram gjennom tidene. Etter som korn kom mer i handelen og ble rimelig i pris, foretrakk man å kjøpe det istedetfor å slite med hjemmeavl. Var det gode fisker, som ga penger blant folk, fristedes man også til å bruke pengene, så en slapp å streve borte i hakkebruket. Uår med misvekst kunne også ta motet fra en. Men likevel har nok korndyrkingen holdt seg stort sett ganske jevnt framover tiden her i bygda.
Åkrene la en helst i en solbakke, og så nær gården som mulig, slik at det var kort å transportere gjødsel. Åkrene, som var dårlig bearbeidet, bruktes år etter år, noe vekselbruk var det ikke tale om. Plogene var ikke rare greiene dengang, og de fleste la vel om jorda med spade, men spadene var heller ikke noe å skryte av. De var i gammel tid gjort av tre, med kanskje et jernbeslag nederst. I 1700-årene kom den nordlandske grindplogen i bruk. Den var helt av tre, bare plogjernet og ristelen var av jern. Mot slutten av 1700-tallet og ved begynnelsen av 1800-årene, kom det mere moderne ploger i bruk, dels av norsk, dels av engelsk og svensk fabrikat. Disse plogene kunne en også pløye nybrott med, mens de gamle bare lot seg bruke i åker som var ryddet og brutt før. — Såtiden hadde meget å si. Det gjalt om å få kornet i jorden til rette tid, når været var varmt og godt, så det kunne spire fortest mulig. Alt var primitivt og tungvint, det kostet mye slit, og det ga lite utbytte. Men livet skulle nå leves. —
Med disse raske sprang henover historiens blader, er vi nådd fram til Napoleonskrigene og nødsårene 1807-12, da fattige sultet, og rike led savn, da hungersnøden grinte en i møte fra nesten hver manns terskel, da barkebrød var daglig spise — samtidig med at trommer og kanoner varslet om krig og atter krig over store deler av Europa. Også dengang var de tyngste byrdene lagt på landets bønder og fiskere, disse som skulle skaffe maten — så vidt det var mulig. Det ble uår og misvekst, tilførselen var blokkert, sulten knuget mange i kne, ja like inn i døden ..— Men så kom 1814 med fred og frigjøring. Sola randt for den nye dag over Norge, og det ble samtidig et kronår i jordbruket.
Bearbeidelsen av jorden var fremdeles ytterst mangelfull over hele landet. Det meste av redskapene var hjemmelaget og meget lite tjenlig. Spaden var av tre og bare nederst forsynt med jernbeslag, slik som omtalt fra 1700-årene. Hange steder skulle den erstatte både plog, harv og ard. (Arden, gammelnorsk ardr, var et pløyeredskap som i motsetning til plogen veltet jorden til begge sider, eller bare smuldret den. Arden er et av de aller eldste jordbruksredskaper og brukes ennå som hyppeplog. Det heter å drille opp furer (forer) i potethagen, de gamle sa å ale opp, og det ligger nær å anta at ale er en forvansking av ordet ard). Plogen, som var liten, lett og lite dyptgående, var fremdeles, unntatt skjæret, helt av tre. Harven var også av tre, med tinner av furu eller bjørk. Den holdt seg bare på overflaten av åkeren, og tretinnene vek «høflig tid side» for enhver klump. Med redskap til gjødselbehandlingen var det ikke bedre; gjødselen ble i kyststrøkene for det meste båret ut i meis eller prøys på ryggen, eller dradd på små møkksleder. Åkerbruket ble nå også deretter. Ugraset tok sin brorpart av næringen. Landbruksdirektør J. Smitt skriver i sin framstilling av det norske landbruk i tiden 1815-25, at bøndene driver på den vante vis som skikk og bruk har vært i århundrer. .— Og hva kunne en så vente av framskritt herute på en lofotøy. —
Kornslagene ble heller ikke holdt omhyggelig fra hverandre, men vokste i mer eller mindre dårlig forståelse sammen i åkrene, og dette ga så opprinnelsen til den engang gjengse bondetro, at i dårlig vær ble bygget forvandlet til havre. Like slem var ideen om at potetene var giftige, og på Vestlandet fikk de endog skylden for å øke spedalskheten.
Norge fikk poteten, via Sør-Europa, gjennom den hollandske presten Hans Carsten Atcke, som i 1737 ble sokneprest i Aurland i Sogn. Den omtales som en sjeldenhet i hans hage, og noen særlig utbredelse skaffet han den ikke. Sokneprest Hertzberg i Sunnhordland som fikk en «hattfull» poteter av Atcke, fikk poteten ganske meget utbredt i sitt distrikt, men det gikk ellers smått og tregt med dyrkingen av denne plante. Bøndene interesserte seg ikke stort for den. Det var først etter adskillelsen fra Danmark at potetavlen i Norge skjøt fart. I 1816 ble nemlig forbudet mot brennevinsbrenning opphevet og innførsel av kornbrennevin forbudt. Og da kom det fart i både brennevinsbrenning og potetavl, idet brenneriene hadde behov for store mengder poteter. I dag er Norge, nest etter Irland, et av de land som dyrker mest poteter, og poteten er i dag vårt kornfattige lands store stivelsesreserve, ja vi uttrykker det slik, at uten poteter, er vi nesten matlaus. Poteten er gått inn som en hovedbestanddel i vår daglige husholdning.
Var det kleint stell med Åkerbruket, så var det ingenlunde bedre med fedriften. Engene var dårlig skjøttet på alle vis og høyet samlet man, hvor det var å finne i utslåtter, i fjellier og på myrer. Lyng og ris, molle og allslags fiskeavfall, tang og tare og forskjellig annet var det stående regel å fore med i størst mulige mengder. Kreaturene måtte tidligst mulig slippes ut på beite om våren, og ble ikke tatt inn på bås om høsten før kulde og snø absolutt tvang en til dette. Og gjennom hele vinteren foregikk det, som før nevnt, mer eller mindre sulteforing. Det gjalt om alt fra høsten av å venne dyrene til å greie seg med det minst mulige av mat. Over vide strøk av landet ble også hestemøkken brukt som for til kyrne; skulle den lages litt fint og delikat til, ble den først kokt og så gjort lekker med en smule mjøl. Det var sulteforing over en lav sko, dyrene sultet så det forslo, og allerede midtvinters begynte det å gå galt i mange av fjøsene, ku, sau og geit kreperte, og når så selve vårknipa begynte, kan en lett tenke seg tilstanden. — Alltid skulle en sette inn om høsten flere dyr enn det var for til på låven eller i høysjåen. En målte nemlig den sosiale anseelse etter tallet av fé på gården, og kvindfolkene var ikke de minste til å «sette på» og ha trua god om høsten. Vårknipa var derfor fryktet hele landet over. Når den kom — og den meldte seg i de fleste fjøs nesten like sikkert som våren selv — måtte folk gå av huse for å raspe sammen alt det som kunne finnes av kreaturfor — fra fjell og fjære, fra hauger og skog og hvor som helst.
Men det var ikke bare sulten som gjorde at kreaturene led vondt. Innetiden var også i en annen henseende en lidelsestid for dem. En hadde nemlig funnet ut at jo varmere dyra kunne ha det, dess mindre for trengte de. Fjøsene ble derfor — og kanskje også av økonomiske grunner — bygget så lave som mulig.
De gamle fjøsene var mørke som natta, lave og usunde, og trangt stod dyra,
da saltet de seg bedre gjennom vinteren, mente man.
Ytterveggene var et par alen eller mindre høy, og dyra stod tett inntil hverandre, og på mange, ja de fleste fjøsene var det ingen vinduer, bare en ljore eller en glugge i veggen, og når foringen og melkingen var over, ble disse åpninger stoppet godt til igjen med høy eller halm. Og så stod kreaturene der gjennom den lange vinter, sulteforet, i mørke og i en forferdelig kvalm luft. — Hva kunne en så vente seg av avdrott fra slike dyr i slike fjøs! Den var da også elendig nok, — men en var ikke bedre vant, og det fortsatte, stort sett, på samme vis langt utover i attenhundreåret. En unntakelse var hestene, som på de fleste gårdene fikk bra stell. Her i Lofoten var de dog mange steder «utgangere», både sommer og vinter, og kunne vel mangen gang ha det så som så; men hesten var i hele tatt «kjælebarnet» på gården, og slik var det over hele landet.
Kvinnene hadde i denne tiden hendene mer enn fulle av arbeide. De skulle være både ute og inne. Alt av klær skulle de virke til, det var matstell og rengjøring, og så alt utearbeidet, som de også måtte delta i, ja ofte ta tyngden av, når mannfolkene driftet på sjøen. Det var en eneste stor og sammenhengende onn året rundt for disse kvinner. Da kunne nok mannfolkene oftere finne seg sluntrestunder, drive over til hverandre og få seg en prat om ditt og datt av nærliggende ting, horisonten var jo ikke så vid ved den tid, aviser var en ukjent ting her nord, så en hadde bare rykter og tiender og kirkebakken å holde seg til som nyhetsspreder.
I slåttonna var det lange og travle dager, opp klokka 3-4 om morgenen, og så 15-16 timers dag. — Den engelske reiselivsskildrer William Bilton, som i 1840 besøkte Norge, skriver, at i hvert eneste hus er der en vevstol, og kvinnen fører fra ung alder og opp i støvets år et hardt sliterliv. Jeg har aldri sett folk arbeide hardere enn nordmennene i onnetiden, skriver Bilton. «De arbeider i denne sesong aldri under 16 timer om dagen, og ofte lenger».
Noe som var meget til hinder for en mere rasjonell og utviklingsdyktig jordbruksnæring, var jordfellesskapet, som stadig ga anledning til avind og trette. Jordene lå oppdelt i teiger, med flere teiger til hvert bruk, slik at den ene loddeier støtt måtte gå over den annens grunn, kreaturene gjorde skade på annenmanns eiendom, og i fellesskapsgrenda hersket der et evindelig fiendskap mellom husstandene, skriver utskiftingskommisjonen av 1856. Teigene var ofte smale, avgrøfting lot seg ikke utføre, fordi grøftene alltid måtte gjennomskjære andres teiger, og det var oftest umulig å få flere teigeiere til å gå sammen om en felles plan. De dyktige ble således hemmet av de udyktige, og det hele ble stående i stampe. Lite og ingen gjerder var det, og når så kreaturene gikk i annenmanns åker, eng og potethage, ja så hadde man det gående — særlig mellom kvindfolka. — En slik gård eller grends huse lå rotet sammen i en klynge, og det var ingen sjeldenhet at møkkdyngen hans Nils lå kastet like foran stuevinduet eller bislagdøra hans Olai. Det var mye søl på alle vis med et slikt jordfellesskap, og det var i høy grad hemmende for jordbrukets trivsel.
Ifølge de oppgaver utskiftingskommisjonen av 1856 hadde utarbeidet, lå ved den tid omtrent halvparten av brukene i Nordland i fellesskap, det samme var tilfellet i Sør-Trøndelag. Det kunne ellers variere sterkt med dette for de forskjellige fylker, minst var prosenten i Østfold, med bare 0.3 %, altså praktisk talt intet jordfellesskap, og høyst var den i Hordaland, med hele 89.6 %. I Troms lå omlag ⅓ av brukene i fellesskap.
Slike jordfellesskap er det vel nå for det meste slutt med. De store utskiftinger har rettet på dette, og det er heller ikke her i Lofoten mange husklyngegårder igjen, i Buksnes ingen. Den ene nabo etter den andre flyttet ut av klyngen og gjorde det luftigere omkring seg. Også rent sanitært stod en seg på en slik «utrenskning».
I 1842 ble der gitt en første bevilgning til landbruksskoler i distriktene — sørpå. Denne bevilgning ble forhøyet i 1845. I 1850 var der landbruksskoler i alle amter i de fire sydligste stifter, og selv om det tok litt lengere tid før det ble landbruksskoler her nord, — forresten bare noen få år før den første landbruksskole ble opprettet i Nordland, som vi senere skal høre om — så kom de dog, og fikk sin store betydning for utviklingen av vår jordbruksnæring, som gjennom de par siste slektledd har gjort raske framskritt.
I 1896 ble Norsk Landmandsforbund stiftet, men bondereisningen i seg selv er av gammel dato. Så langt tilbake vår historie går, er det bonden og hans gjerning som alltid danner kjernen i den. Professor Oscar Albert Johnsen sier i «Norges Bønder»: «Såvel Olav den hellige som Svein Alfivason og Magnus den godes historie viser, at nordmenn i det 11. århundre var et sterkt bondefolk, som intet elsket høyere enn sin egen frihet. Når kongene søkte å øve større myndighet enn før, ble det uroligheter». Snorre forteller at omkring 1130 stod Norges rike i blomstring, fordi bondefolket var rikt og mektig.
La gå med at jordbruket stod på et lavt trinn, at jorden ble dårlig nyttet, at stellet i hele tatt lot meget tilbake å ønske og i stor utstrekning var gitt tilfeldighetene i voll, det var dog bøndene som holdt tradisjonen oppe, som var landets marg, som mer enn andre stod på rettens og frihetens grunn og som villig forsvarte den, fra hvilken kant den enn var truet.
Norges Bondelag er utgått fra Norsk Landmannsforbund, og av den framstod igjen den politiske organisasjon Bondepartiet i 1920.
Odelsretten og åsteretten
er gammel her i landet. Når en eiendom på landet har tilhørt samme eier og i tilfelle etterkommerne i 20 år, blir den odelsjord. Rekken av oldelsarvinger går så langt som det er arvinger i nedstigende linje fra odelserververen født før eiendommen eventuelt gikk ut av ætten. Regelen om odelsretten finner man i lov «angående odelsretten og åseteretten» av 26. juni 1821. Men odelsretten er meget eldre i vårt land enn som så. Den har sin opprinnelse i den ordning som fantes i forhistorisk tid hos germanerne, at jorda tilhørte ætten i fellesskap, ikke en enkelt, personlig eier. Odelsretten har vært utsatt for kraftige angrep, særlig omkring midten av forrige århundre, og forslag om opphevelse av den var framme på stortinget i 1848, 1851, 1854 og 1857. Forslagene fikk flertall, men ikke det to tredjedels flertall som grunnlovens § 107 forlanger. Og siden har, stort sett, odelsretten fått være i fred.
Åsteretten, som også er av meget gammel dato, er forskjellig fra odelsretten ved at den bare kan gjøres gjeldende på skifte av arvelaterens arvinger, mens odelsløsning kan finne sted når som helst. Til gjengjeld omfatter åseteretten ikke bare odelsjord, men all jord på landet. Og åsteretten kan kreve «billig takst», hva odelsretten ikke har krav på.
Etter våre dagers begreper var det nok heller smått stell med jordbruket her i bygda, som overalt ellers i Nordlandene i gamle dager. Man høstet det man fant av gras, på heimemarka som i fjell og andre utslåtter, og der man kunne komme fram med hest, kjørte man høyet på slede, vogn til den slags bruk, og til bruk overhodet, ble ikke benyttet før langt ut i 1800-årene. Mange eldre som lever ennå i dag, vil sikkert huske å ha sett, og kanskje også vært med på høykjøring så vel som annen slags kjøring på slede, lenger tilbake i tiden ligger denne sledefarten ikke. — Ennå ved 1500-tallet fantes det knapt nok en vogn her i landet, og da er det lett å skjønne at det gikk lange tider før den første skikkelige vogna ble spent for her nordpå i Buksnes, — Det en ikke kunne bære på ryggen eller kanskje på bårestenger, eller frakte i båt, fikk en trukket fram på slede, vinter som sommer, om terrenget ellers var egnet for kjøretrafikk.
Jorda fikk for det meste passe seg selv som best den kunne. Å ta opp en grøft, var det ingen som enset, og gjødselen lot man ligge i dyngen år etter år. I sommervarmen var den så hardtørket der bak om fjøsveggen, at den nesten ikke var til å få «hull» på. Det var godt nok slik, man viste ikke bedre, og interessen var i første rekke knyttet til naustet, fiskebåten og juksesnøret. Det var fisken i havet, og ikke buskapen på bås eller beite man regnet med og som tellet i ervervet.
Kornåkrene var, som nevnt, gjennomgående små, og liten fold ga de. men likevel dyrket man korn på de fleste gårdene i bygda. Noen var bedre egnet enn andre for denne slags avl, og det man manglet av korn for årsbehovet, ble kjøpt og hentet fra Bergen med bygdefarjektene, eller hos kremmerne fra Trondheim, som hver sommer lå til ankers med sine skuter nede på Kræmmervika, og handlet med almuen. Kremmerne var bygdas eneste handelsmenn i tiden før det ble opprettet gjestgiveri på Ballstadøya, omkring år 1800.
Så var det å skippe seg sammen, eller fare enkeltvis den lange vei fra øvrebygda og utbygda ned til kremmerleiet under Ballstadheia, ro eller seile, om vinden var god — ut pollene ved Leknes og Offersøy, rundt Veggen,, forbi Hagneset, Stabben og Vettingsneset og Brurstolen, og de fra Leknespollen rodde, krysset eller seilte for god børr forbi odder og nes ut etter Buksnesfjorden. Noen hadde lange veier, andre kortere, og alle hadde som sitt mål kremmerskuta eller skutene, — det kunne nemlig ligge hele to slike på Ballstadhamna.
Men så var det nå heller ikke hver dag en var ute på handelsreise; det klarte seg vel med en eller et par slike turer om året. Det meste av forbruksvarer skaffet man seg selv, over kardene, spinnrokken, vevstolen, bundingstikkene og vadmelstøystampa, over melkebunker og standkjerner, gjennom ostegryter i skjeringen over gruesteinen og gjennom vasskverna som stod der borte i elva og halte og dro på steinen med mateøyet i midten. — Fordringene blant menigmann var rimelige, leveviset var enkelt, en skilling var en penge, en ort var en beholdning og en daler den rene velstand for den fattige, og fattige var folk flest. Det var naturalhusholdning i smått som i stort, og ikke tale om å løpe bort på butikken, om det manglet en rosin i blodpølsa, noen dråper i desserten eller en knapp i underbuksa. Likevel var det vanskelig nok å klare seg gjennom de dårlige årene, og slike var det gjerne litt for mange av. Vinterfisket slo feil, brygda kom ikke under land i hundedagene, seien ville ikke bite og kveita slo seg vrang. Kornet frøs bort og den udrenerte engen svømte i kaldvatn. Mye av buskapen var kanskje strøket med under siste vårs bunød, og det ene med det andre, nøden stod for døra — og smatt innafor hos noen og hver, og kjøpmannen i Bergen knep med krediten.
Men det hang da i hop, tross alt, og som årene gikk og nye slekter steg fram på livets arena, bedredes forholdene etter hvert. Betydningen av et bedre stell og en bedre utnyttelse av jorda, trådte klarere fram, innflyttere sør fra i landet kunne lære bra fra seg, til nytte for andre her oppe, og smått om sen tok det til å bli litt mere rasjonell drift også i jordbruket. Men sent gikk det, og i meget forsiktige steg. De gamle metodene hadde man ikke lett for å rive seg løs fra, og det var fremdeles båten og fiskebruket som var kjælebarnet og som fikk det meste av omhu og pleie.
Poteten var nå kommet mere til i hage og i husholdning, men man forstod seg mindre på å dyrke den på riktig vis. I verste vassjuka ble det kastet opp en grøft, her og der, ikke for dyp, men det falt ennå ingen inn å pløye og snu mark til annet enn snaut den vesle åkerflekken, som korn skulle bære. eller til de bøttene man satte ut av poteter. Først når man kommer et stykke utover midten av 1800-tallet, blir det noe mere fart i potetdyrkningen, og i 1860-årene har de fleste gårdene i bygda en eller flere tønner poteter i utsed. Prestegården, hvor den gang Heyerdahl satt som sokneprest, hadde hele 24 tønner i utsed, og ellers var det flere av gårdene som hadde 3, 4, 5, 6 eller flere tønner i utsed, Lilleeidet 14 tønner, Gjert Iversen, Gjerstad 10, Svend Pedersen (Ursin), Haug 12, det samme Kristen Andersen, Haug. Hans Enoksen og Jens Andersen på Indre Haug hver 11 tønner, Bjørn Pedersen. Horn hele 10 tønner, Hans Pettersen og Salomon Mortensen, Storeidet hver 12 tønner, Hans Larsen, Leknes 9, Maren Johnsdtr., Himmelstein 11, Lars Olsen, Bolle 17, Stina Abrahamsdtr., Bolle 14, Steffen og Anders Kristensen. Uttakleiv hver 10 tønner. Flytter vi blikket mot strømsiden, kommer vi til bøndene på Sund, hvor Johan Rist har 9, Ove Pedersen 11 og Villats Olsen 10 tønner i utsed.
I hele tatt, poteten er ved den tid kommet ganske kraftig med i husholdningen, mens den ikke svært mange årene forut enda bare var betraktet som en slags raritet. .— Folk hadde nå også lært seg bedre kunsten med å dyrke poteter, slik at den i bra åringer kunne gi rimelig fold, og man hadde oppdaget at den var god og nærende mat — og meget kornbesparende. Dessuten var den mere årviss enn byggen, som det ved den tid (1865) forresten var svært få som dyrket her i bygda, ja ikke flere enn at vi lettvint kan regne dem opp her, i følge folketellingen fra samme år: Lars Larsen, Kyllingdal ½ tønne i utsed, Johannes Simonsen, Kyllingdal 1 td., Halvor Hansen,, Kyllingdal ⅛ td., Gjert Iversen, Gjerstad ¼ td., Prestegården 3 tdr., Henrik Mathisen, Klausstranda ¾ td., Johan Iversen, Lilleeidet 1 td., Markus Salomonsen, Tussan ¼ td., Svend Ursin og Kristen Andersen, Ytre Haug hver ½ td., Salomon Mortensen, Storeidet ½ td., Hans Pettersen, Storeidet 2 tdr., Lars Olsen, Bolle 2 tdr., Stina Abrahamsdtr., Bolle 2 tdr., Nils Sørensen, Haukland ½ td., Kirsten Olsdtr., Reppe 1 td., Jens Edissen, Reppe ½ td., Ole Nilsen, Øvrevold ½ td., Fredrik Andersen, Nedre Vold ¼ td., Per Andersen, Nedre Vold ½ td., Johan Rist, Sund ½ td., og det samme Ove Pedersen og Villats Olsen. Sund, og til slutt Markus Busch, Skarsjøen 1 1//2 td., alt i utsed. Til sammen blir dette vel 22 tdr. for hele bygda, mens mengden av poteter i utsed for samme år var 809 tdr.
Ti år senere, 1875 viser imidlertid folketellingen bare et kvantum poteter i utsed på 627 tønner — hva nå grunnen kan ha vært til denne betydelige nedgang, hvis man kan stole på de oppgavene folketellingen gir. Dyrkning av korn (bygg) var da omtrent opphørt. Man var gått over til å kjøpe alt sitt korn eller matmel.
Til tross for at poteten nå var nådd fram til full anerkjennelse og ble dyrket i ganske store mengder, ble det ennå så sent som i 1870-årene vist stor sparsomhet med den, og man hadde den, særlig utover våren og sommeren, med på spiseseddelen bare noen ganger om uken, og fornemlig om søndagene. Man fikk ellers klare seg, da som før, med flatbrød og suppe til fisken og silda. Nei, søle med poteten, det måtte man ikke, den var hverken for kumule eller grisemage, og ikke kastet man restene til hønsa heller. Det hører en senere tid til å ødsle med denne Herrens gave til et folk, som ut gjennom tiden har måttet sulte seg gjennom så mange matkriser.
Folk som var født ved tiden omkring 1820, har fortalt at ved den tiden de var barn, altså i 1830-årene, var poteter ennå noe av en sjeldenhet. Selv på større gårder i bygda plantet man ikke mere ut av den enn en bøtte, og litt mer eller mindre. Fra denne tid og fram til 1865, da utseden var løpet opp i over 800 tønner, må det således ha vært en rivende utvikling for poteten.
Man tar neppe feil i at den store økning for potetens vedkommende i ikke ringe grad skyldtes at bøndene lærte seg bedre metoder med å dyrke den, og læremesteren var i første rekke en av bygdas egne sønner, Lars Frantsen fra Ytre Haug. Han var sønn av Frants Hartviksen, eier av hele Ytre Haug, og en tør formode han var en både interessert og kanskje også dyktig gårdbruker, han sendte iallfall sønnen Lars på landbruksskole, som den aller første, der gikk en slik skole her fra Buksnes. Da han kom hjem, ga han seg straks i kast med å lære fra seg det han selv hadde høstet av kunnskaper. Særlig ivrig var han når det gjalt å sette folk i gang med å dyrke mere poteter, men også på andre felter av jordbruket ga han kyndig veiledning og virket ansporende. Han fikk mere fart i arbeidet med grøftning og drenering, og da bøndene straks ble klar over at dette såvisst ikke var bortkastet tid og møye, kom grøftespadene snart ganske flittig i bruk på mange av gårdene. Der hvor man tidligere barbent svømte i vatn til oppover anklene etter en kjemme høy eller to, kunne man nå på tørrvoll høste like mange lass. — Og så ble det litt etter hvert andre og bedre greier i hele jordbruket. Jord var her jo nok av, det var bare å ta den i besittelse og drive den på den riktige måten, — og som utviklingens hjul var satt i gang, rullet det villig videre, fra Skotnes til Øvrevoll, fra Uttakleiv til Leknes. Det var innom på alle gårdene, og alle steder satte de spor etter seg og øvde sin virkning — mer eller mindre, selvfølgelig, etter som forståelsen og interessen for det nye var til stede. — Det var mye gammel slendrian å få bukt med, seige røtter for arvesynd å få rykket opp. Men framover gikk det, man sammenliknet og la erfaring til erfaring, og sannelig, det var godt synbart med bare ett øye, at de gamle metodene i meget og mangt var forkastelige og modne for skraphaugen, og at det nye var langt bedre. Fiskebåten fikk etter hvert en slem konkurrent i plogen og grøftespaden. Var torsken sleip om sporen og ikke ville la seg fange, så stod potethagen og den frodige engen der og bøtte godt på mangelen
Noen av de gamle skribentene, som vi annet sted i denne bok har gitt ordet til, forteller at det her i Buksnes også i eldre tider ble drevet et bra jordbruk, men det var nok bare bra i forhold til at det andre steder her nordpå var så meget enda slettere.
Geiter og griser hørte i gammel tid med til hver manns buskap. De var ansett som svært nyttige dyr, som man ikke kunne unnvære. — Av skifteprotokoller fra siste halvdel av 1600-tallet, ser vi at blant kreaturbesetningen var det alltid geiter. Som regel var tallet for sauer større enn for geiter, men det motsatte kunne også være tilfelle. Prisen for en geit var den gang alminnelig ½ riksdaler eller en våg fisk, og prisen for geit og sau var omtrent den samme.
Geita er sikkert meget gammel som husdyr her i bygda, den ga mye melk i forhold til den formengde den krevde, den kunne slippes tidlig på beite om våren, ja i middelsvinter måtte den i stor utstrekning forarge seg selv, som best den kunne, og fikk bare litt medskjøt nå og da av matmorhanda. Den har jo det ord på seg, at den er altetende, og selv om det mang en gang nok ble sultekur, så klarte den seg utrolig lenge med lite «å bite ti», og fantes det så sant noe av etendes å grafse til seg, så var geita i stand til å finne det. Derfor var den gjerne sett på som mye av et ugangsdyr, og mer enn en gang ble den både hutet og snasket, men likevel, geita holdt seg gjennom århundrene og all ondskapen på et høyt tall i bygdas kreaturbestand, helt fram til slutten av 1800-tallet. Den var å finne mækrende og beitende, fra høyeste bratte til nerst i fjæremålet. Den var omgangsvenn, men helst fiende, ikke minst kanskje med fiskerne i rorværet, hvor den slett ikke forsmådde, når som værst det knep, å ta for seg også av sildegnet line, som den derved dro i vase, fikk pryl og ble jaget som den onde selv; men geita er svært lite mottakelig for oppdragelse, og neste gang angrep den kan hende godtfolks skinnbukser og skamferte dem. Den gjorde også stor skade på skogen, beitet av topp og kvist på unge trær, og stanset derved eller ødela dem i veksten. Men her hjalp den jo egentlig bare til med menneskene, som gjorde det samme, og i enda større grad, når de med kniven skar seg til bører og lass av beite til kreaturfor. Kort sagt, det var mye ondt å si om geita, den fikk sitt dårlige skuddsmål overalt og til alle tider, og den har vært årsaken til mer enn én ondartet nabostrid og uvennskap. Var noe galt skjedd, skylte en gjerne på geita, den fikk i alle tvilstilfeller ta støyten, og det er jo en viss sammenheng i dette også, når en vet at isralitene i gamletestamentets beretninger hadde sine syndebukker.
Nå, geita og bukkene med, stod for alt, åt og stjal og var til fortred, fra fjell og fjære; men den kom ikke tomhendt hjem, men leverte både til durmål. til middag og til kveld sin rummelige del av melken, og det var ikke melk av den dårligste kvaliteten heller den la i bøtta. Det var helsebot i en geitemelkdråpe, og den ga ost av ypperlig kvalitet. Tross alt hadde geita sine mange venner og forsvarere og holdt stillingen gjennom alle slags tilskikkelser og skjebner, fra hedenold og fram til i dag, da den imidlertid er kommet ned i et ganske forsvinnende fåtall her i Buksnes. Men utryddet er den ikke, den er seig som kald sirup, og — en skal aldri si aldri — kanskje geita en gang i framtiden får sin rennesanse.
Som bevis for at geita ikke så lett lot seg slå ut, fører vi folketellingen for 1865, som viser at geitebestanden her i bygda da var 219, og de fleste geiter ved den tid hadde Jens Pedersen, Ballstad, med 20 stykker. Dernest kom Thomas Abrahamsen, Offersøy med 12 og Jakob Rasmussen, Lille-Rise med 10 stk., men 3-4-6 stk. var ellers nokså alminnelig på de gårdene hvor det overhodet ble holdt geiter. Flytter vi 10 år lenger fram i tiden, viser folketellingen fra 1875 en adskillig mindre greitebestand, nemlig ca. 180 stk., med Thomas Abrahamsen som den største holder av disse husdyr, 16 stk. Dernest kommer i rekkefølge Jens Pedersen med 8 geiter og 6 kid, Anders Kristensen, Uttakleiv med 10, Peder Carlsen, Sør-Grena 8, Bendik Jensen, Flæsa 8, Petter Ludviksen, Uttakleiv 7, Steffen Kristensen, Andreas Johannessen og Fredrik Mortensen, alle fra Uttakleiv, med 6 hver, Anders Olsen, Lille-Rise 6, Iver Larsen, Ole Abel Johannessen, Bjørn Mortensen og Hans Abrahamsen, alle fra Uttakleiv, Ivar Nilsen, Ballstadlandet og Karoline Christoffersdtr., Kræmmervika, med 5 hver, Nils Christensen, Nord-Grena og Markus Busch, Skarsjøen med 4 stk. hver. En vil legge merke til at geitholdet er knyttet især til gårder med fjell som bumark. Fra de mere flatlendte gårdene er den nå praktisk talt forsvunnet. Uttakleiv har da de fleste geiter, — men ettersom årene gikk tapte geita stadig mer terreng, inntil det nå bare er noen få eksemplarer av arten tilbake her i Buksnes.
Svinet var tidligere meget ettertraktet som husdyr. Hver eneste oppsitter med aktelse for seg selv, holdt sitt svin, endog mange inderster og losjerende så seg utvei til litt grisehold. En har ingen sikker greie på hvor mange griser det fantes her i bygda, før ved tellingen 1865, og da var det mellom 130 og 140 stk., og den største holder av gris var da J. L. Jentoft, Ballstad, med 6 stk. Hans store husstand på over 20 medlemmer, med tjenerskap og føderådstakere, krevde jo også meget mat, men det var ellers ingen sjeldenhet at der holdtes et par griser på de litt større gårder, og det er grunn til å tro at det i eldre tid var et enda større grisehold. Det var da også en forholdsvis enkel affære, en gjorde seg ikke så svært mye umake for svinets skyld. Gjennom sommerhalvåret fikk det for det meste klare seg på egen hånd, det gikk på beite akkurat som kua, sauen og geita, fikk i ny og ne slengt til seg litt avfallsrusk fra huset, nå og da et fange vassarve, noen høymugleblad og hva ellers forhånden var av mat og mettende ting, fiskeavfall og grakse gikk også inn som viktige bestanddeler i foringen; da en heller ikke i tiden like før grisen skulle på slaktebenken, slakket av med dette slaks kraftfôr ble flesket deretter. Det smakte stramt, reiv i ganen og var 3. og langt inn på 4. rangs vare — eller mer. Men en viste nå engang ikke bedre, og flesk var det nå, korsom er. — Grisen måtte fram for alt falle billig i forbruk, helst ikke kreve en øres kontant utlegg. Dyrene var små og av en vistnok ganske ubestemmelig rase, de var flekkete og med lange, stive buster, ofte radmagre, iallfall inntil fetingen hadde vart ved en tid, og måtte, som sagt, i stort mon sørge for seg selv, mens de vanket ute på frifot, enten det nå var helt uhemmet, eller borte i den innhegnete grisegaren. — I en slik grisegare var det gjerne murt opp av stein eller laget av trematerialer et skjul, som grisen kunne søke beskyttelse under i nedbørsvær eller ved sterk varme . Vinterkvarteret dens var av aller tarveligste art, på gårder flest, og i de lave, krøble fjøsene var det nå heller ikke plass for bedre bekvemmeligheter for noen av dyrene, og hva måtte så ikke grisen ta til takke med. Bare den ikke frøs ihjel eller totalt forsvant i møkk og søppel, fikk den ha det som best den kunne.
Og så kom dagen da purka eller galten skulle slaktes. Det var helst en tid før jul denne handlingen foregikk. En stor gryte med vatn til skollingen ble hengt i skjerringen i grua, storkniven ble slipt, langsleden eller en annen brisk ble lagt til rette, og så ble dyret hentet og lokket eller leid fram til slaktebenken, og med bry og brask og karslig overmakt veltet opp på denne, med sammenbundne føtter. Straks kniven gikk inn begynte spetaklet, og grisene var gutta som hadde sangstemme. Det var lyder og vrei over alle grenser, spark og spenn og leven, så holderne hadde sin fulle hyre med å få offeret til å ligge på plass. Etter hvert som blodet rant, stillet konserten av og til sist døde den bort i bare noen gryntende stønn og sukk. Første akt var over. .— Og så kom den kokende skollevannsgryta. For å holde vannet lengst mulig varm på griseskrotten, la man halm eller høy over, mens man skollet med skarpe kniver, så busta falt som gras for ljåegga, — og det var nok å ta av. Var det noe den gamle tids flekkete griser ikke manglet, så var det bust, lange som bukkeskjegg og stive som hattenåler, og tidens skomakere var aldri opprådd for «nål» til bekkatråden. — I den senere tiden begynte man å slå grisene, før man stakk dem, men ofte, og især hvis grisen var bra flesketykk, var det ikke stor gagnet i et slikt øksehammerslag mot en griseskalle. Det ble skrik og en alo uten like, til livet ebbet ut. Først da man gikk over til å skyte mot «blink» med rifle, eller bruke skuddmaske, fikk man gjort slutt på denne makabre form for underholdning.
Av det beste og fineste grisefettet, fornemlig den såkalte «påka», laget man svinesmør, som det ble satt smak på ved å «komme» i det passende porsjoner av salt og karve. Og dette smøret smakte såmen ikke ille. Det bruktes til å smøre på flatbrød, sjeldnere på stompbrød, og med gammelost som ytterligere pålegg, var det — om smøret ellers var vel tillaget — den rene delikatesse. Den som hadde en dalle svinesmør og en luns godt matet gammelost i spiskammerset, var såvisst ikke sovllaus.
En gris var heller ikke satt i stor verdi. Av skifteprotokoller for Buksnes fra siste halvdel av 1600-tallet framgår det at 3 små svin var satt i en verdi av 1 ort stykket, et lite svin til 1 våg fisk, et, formentlig litt større svin, til 1 ort og 8 skilling, 2 griser for 2 ort, et årsgammelt svin til 1 riksdaler, og en voksen gris for 3 våg fisk. — Man kunne vel den gang med god grunn klage over at flesket var dårlig, dyrt var det iallfall ikke.
Når bukkene — og geitene — skulle slaktes — det var så sent som i 1880-90-årene — brukte de slaktere, som ved den tid var kommet lengst i slaktekultur, å slå dyrene, før de brukte kniven på dem, men da det var litt vanskelig å få slaget til å ramme med full virkning mellom hornene, ble det rettet mot nesen, og var derfor nokså virkningsløst. Den store bukkenbruse stod like godt etter et slikt råmslag, og protesterte med å sende ut et ramaskrik — og så måtte den på benken uten videre formaliteter. I hele tatt, slaktningen foregikk den gang nokså råbarket for seg, man tok ikke med silkehandsker på dyrene, hovedsaken var å få livet av dem, på hvilken måte, var av underordnet betydning. Nå ryster vi på hodet av slikt, men de hadde ikke lært det anderledes, fedrane vår, og de gjorde det så bra som de kunne.
Lofothest. Hesten hørte hjemme på Kvalnes i Borge.
I følge folketellingen fra 1865, var det følgende bønder — selveiere og leilendinger — som hadde de største besetningene av kyr og sauer: Gjert Iversen, Gjerstad, 12 naut og 24 smaler, prestegården henholdsvis 21 og 31, Lilleeidet 9 og 20, Johan Rist, Sund 10 og 26, Jens Jakobsen, Dønvold 8 og 16 Svend Pedersen, Haug 8 og 25, Kristen Andersen, Haug 8 og 20, Jens Andersen, Haug, 8 og 16, Salomon Mortensen, Storeidet 8 og 20, Lars Olsen, Bolle 14 og 26, Stina Abrahamsdtr., Bolle 14 og 16, Maren Johannesdtr., Himmelstein 10 og 17, Thomas Abrahamsen, Offersøy 13 og 30, Peder Sørensen. Våje 9 og 14, Hans Grantz Johansen, Vik 8 og 16, Steffen Kristensen, Uttakleiv 8 og 16, Anders Kristensen, Uttakleiv 8 og 12, Lars Olsen, Reppe 14 og 18, Jakob Rasmussen, Lille-Rise 9 og 29, Anders Olsen Lille-Rise 10 og 18, Hans Johannessen, Stor-Rise 10 og 17, Johan Larsen, Bø 9 og 8, Peder Larsen, Bø 11 og 18, Ole Nilsen, Øvrevold 8 og 12, Kristian Sivertsen, Kvervelås 8 og 16, Guren Olsdtr., Nedre Vold 9 og 16, Søren Kristiansen, Farstad 8 og 13, Petter Johannessen, Farstad 15 og 28, Johan Martnes, Gjerstad 7 og 13, Hans Enoksen, Haug, 7 og 12, Mathias Knutsen, Horn 7 og 16, Hans Pettersen, Storeidet 7 og 9, Peder Monsen, Storeidet'7 og 11, Hans Larsen. Leknes 7 og 12, Hans Andersen, Leknes 7 og 12, Knut Abrahamsen, Offersøy 7 og 20, Petter Karlsen, Flæsa 7 og 24, Ane Bjørnsdtr., Ytre Våje 6 og 18, Hartvik Martinussen, Ytre Våje 6 og 19, Daniel Andersen, Haugland 6 og 14, Andreas Johannessen, Uttakleiv 7 og 12, Hans Hansen, Skulbru 6 og 16, Ole Nilsen, Skulbru 6 og 12, Kirsten Olsdtr., Reppe 6 og 20, Jens Eddissen, Reppe 6 og 12, Gjert Andersen, Opdøl 6 og 15, Peder Gjertsen, Øvrevold 6 og 9, Fredrik Andersen, Nedre Vold 7 og 17, Ove Pedersen, Sund 6 og 12, Villatz Olsen, Sund 6 og 13, Samuel Israelsen, Sørvetting 6 og 20, Hans Eddissen, Sørvetting 6 og 16, Hans Ulriksen, Skotnes 7 og 12, Hans Mikkelsen, Skotnes 6 og 11, Jens Pedersen, Ballstad 6 og 42, Markus Busch, Skarsjøen 7 og 17 og Andreas Hansen, Reine 7 og 12.
Bygdas hestebestand utgjorde ved samme tid noe over 120, og to hester hadde bare Johan Martnes, Gjerstad, sokneprest Heyerdahl (3 stk.), Jens Andersen, Haug, Kristen Hansen, Horn, Lars Olsen, Bolle, Stina Abrahamsdtr., Bolle, Hans Grantz Johansen, Vik, Anders Kristensen, Uttakleiv, Lars Olsen, Reppe, Gjert Andersen, Opdøl, Jakob Rasmussen, Lille-Rise, Jens Hansen, Stor-Rise, Erik Rasmussen, Stor-Rise, Kristian Sivertsen, Kvervelås, Per Andersen, Nedre Vold. — 10 år senere var hestebestanden ca. 100 og dertil 12 føll.
Husdyrkvaliteten var i eldre tid nok ikke den beste. Kyrene var som regel små, sauene likeså, grisene det samme, og hestene, ja de var i alminnelighet svært lite for øyet, men det kunne likevel være ganske kvikke dyr, framhuga for lasset og villige og flinke til å ta seg fram i uføre — og veier var det jo den gang ikke tale om. Skulle en litt langveis bort i bygda, var det å sette seg på hesteryggen og ride. Hestene var, som nevnt, små, og var mannen i sadlen stor og langbent, sopte han nesten marken med fotbladene sine. Den lofothesten en kan se bilde av her, — den har i mange år stått utstilt på Bergens Museum — er kanskje nokså typisk for hestene her i distriktet ved den tid, og ingen vil vel hevde den påstand, at den er vakker akkurat. Men så hadde nå hestene ikke bedre stellet heller, selv om disse dyra blant buskapen var tatt bedre hand om enn de øvrige. Særlig på gårdene ved sjøen, gikk de ute for det meste hele vinteren, og de tok da en stor del av maten i fjæra, tang og tare, soll og fiskeavfall, og hva det nå kunne være de råket bort i. De var ikke kostforaktere, og det var sikkert dette utgangerlivet gjennom hundrer av år, som etter hvert gjorde dem så raggete og fæle. Naturen tok sin hand i med for å beskytte dem mot nedbør og kaldvær, så de kunne holde ut i frost og snøfokk. Bare når været ble altfor ille fikk de slippe i hus, og noe høy som tilskudd til det drottfôret de selv fant, fikk de nok gjennom hele vinteren. Denne skikken med utgangerhester holdt seg lenge enkelte steder i Lofoten. På Eggum f.eks. kunne en midtvinters se hester på «beite» i fjæra til for ikke så svært mange årene siden. — Det er sagt at disse hestene, iallfall noen av dem, skiftet farge etter årstiden, akkurat som rypa og haren. De var brun om sommeren og hvit om vinteren. — Etter hvert bedredes dog hestebestanden her i bygda, og hestenes kår ble også bedre, men helt fram til vår egen tid, var det mange meget raggete og små dyr å se, og i vårknipetiden bar flere av dem med seg synlige tegn på at det var smalhans i krubba. Rapp til bens var de imidlertid, mange av disse små hestene, de kunne løpe med et humør og en utholdenhet som var ganske makeløs, og framfor alt, de åt ikke verten sin på «dyngen». Svært mye av slit og arbeide var det nå heller ikke, selv om de måtte hale på drag og slede også på sommerføret, men de var iallfall fritatt for veiskyss. Trav for vogn eller kariol var det ikke spørsmål om. og i gammel tid umaket en seg jo ikke engang med å kjøre ut gjødsla til annet enn den vesle åkerflekken. Så var det høyet og brenslet, og på vinterføret beitelass fra skogen og lynglass fra haugene, foruten et og annet mere tilfeldig behov for hestekraft.
Høyet og ellers alt det som skulle kjøres, ble trukket fram på drag eller slede, og en kan huske denne måten å kjøre høy og annet på brukt så sent som etter siste århundreskifte. Det finnes jo alltid og alle steder en eller annen som tviholder på tradisjonene og som synes de gamle «maskinene» er de beste.
Folketellingen 1701 forteller oss at det ved den tid var omtrent bare leilendinger som bønder her i Buksnes, og slik var det nok stort sett over hele Nordland. Selveiere med odelsrett var da bare to oppsittere her i bygda. Peder Nilsen på Bolle og Daniel Baltzersen, Gjerstad. Det var da 30 husmenn, hvorav to var 100 år gammel, nemlig Elling Ellingsen, Lilleeidet og Henrik Pedersen, Sørsvetting. Folketellingen 1801 gir ingen beskjed om disse forhold, det står bare anført bonde og/eller fisker, men i det hundreåret som var gått siden 1701, hadde neppe mange av bøndene ervervet sin gård til odel og eie, det viser folketellingen 1865, da det fremdeles er ca. 40 leilendinger og bygselmenn. — Men så blir det mere fart i kjøpene av gård og grunn. Ved folketellingen 1875 er det blitt over 80 selveiende bønder, og tallet på leilendinger er da gått ned til omlag 20, 7-8 brukere er forpaktere. Samtidig er tallet på husmenn, med eller uten jord, steget sterkt, fra 30 i 1701, til nærmere 80 i 1875.
De mange husmenn ut gjennom tiden har i betydelig grad bidratt til jordbrukets vekst. Det var de fleste stedene just ikke den beste jorda de fikk seg anvist til dyrking, men mange av dem tok fatt med flid og iherdighet, brøt og hakket, brøytet og bar. Sannelig, de fortjener honnør mange av disse slitere i husmannskår, menn som kvinner. Hundrer av mål veldyrket eng utover i bygda har vi disse seige slitere å takke for. Alt skulle de ta med sine hender og på sin rygg, og samtidig hadde de sitt pliktarbeide å utføre i onnene hos bonden på hovedbruket. — Det er hele gårder i bygda i dag, og det er ikke de kleineste, som opprinnelig er ryddet og dyrket med husmannsspade og med trillebøra som eneste transportmiddel. Nå sitter de aller fleste av dem, som en gang var husmenn, eller deres etterkommere, som selveiere, og i dag erkjenner vi at det er slik, og ikke annerledes det skal være. —
Det var ute ved kysten folk i de aller eldste tider slo seg ned, først i huler og under hellere, senere i hus de bygde seg av jord og stein. I det vi i dag kaller markebygda her i Buksnes, var det sikkert ingen bosetning i den eldste tid. Det var sjøen som for det vesentlige ga næringen, og det gjalt derfor å være den så nær som overhodet mulig. Også fra senere tid, ja helt fram til våre tippoldeforeldres, har vi i de nå forlatte og øde boplassene ved yttersiden, med åpne havet like inn på båtstøa, som beviser for, at var det så sant unnlende for en stue og muligheter for en båtstø, så slo folk seg ned på slike steder. Det gjalt om framfor alt å ha den kortest mulige vei til fiskeplassene. Jordbruket var en helt likegyldig ting og spilte ingen rolle for disse havets og ødemarkens sønner og døtre.
Husene man bygde seg i eldre jernalder og langt ut i yngre med, var meget enkle og tarvelige. Man gjorde seg ingen umake med å planere og rydde grunnen før huset ble bygget, man lot jordgulvflaten følge heldingen i bakken, om det ikke høvde slik at man kunne bygge på en slette. Veggene var av stein, og noen pen mur var det såvisst ikke man la opp ,og så klinte man med jord eller kanskje leire, hvor slik var for hånden, for å gjøre huset tett. Noen stasbygg var det ikke, disse jernalderhusene, men de var solide nok, og de ga et nødtørftig skjul. Det var stein nok å ta av her i Lofoten, og murene, som virket temmelig sammenrauset å se til, især utvendig, var både i langveggene og i gavlene, metertykke. Taket var av tre med taksperrer som hvilte direkte på steinveggene. Som taktekke benyttedes bjørknever, og ovenpå den igjen grastorv, slik det har vært brukelig til den dag i dag. — Taket var også støttet opp med stolper, særlig hvor det gjalt litt større hus; disse stolpene var enten gravet passe ned i jordgulvet, eller de hvilte på steinheller. Ildstedet var plasert midt i huset, og røykljoren i taket var også det eneste sted hvor igjennom litt dagslys fikk slippe inn — ved siden av den lave, trange inngangen, når været ellers tillot å ha den åpen.
Det var et mørkt rum, uten vindusåpninger, og lys hadde man ikke, bortsett fra de blafrende flammene fra ildstedet. Men røyk savnet man ikke; den trakk jo ikke sånn uten videre opp gjennom ljoren, men ga seg god tid til å fare omkring i bekvemmeligheten, før den smått om senn forsvant ut i det fri, og oppe under taket holdt den seg jevnt som et ullent teppe.
Ofte, vistnok som regel, bodde folk og fe under samme tak, kanskje med en skillevegg i mellom, kanskje ikke det engang. Som oftest var det dog egen utgang for dyrene, ku, sau og svin, kan hende også hest. Like utenfor den del av huset, hvor dyrene holdt til, var det laget en kve, en steingjerdeinnhegning, hvor dyrene ble samlet før de skulle inn om kvelden, og før de skulle drives ut i bumarken om morgenen. Her ble de melket.
Etter som tiden og århundrene gikk, lærte folk seg til å bygge hus av tømmer, både rundt så vel som teljet og økset, de skar til og laftet, det ble ordentlige døre som gikk på hengsler, og det ble vinduer med blyinnfatning. Men ildstedet og røykljoren i taket beholdt sin plass. Senere ble det dog mer brukelig å anbringe ildstedet ved en av veggene. Dyrene fikk nå sine egne hus, men jordbruksdriften var stort sett den samme. — Ennå omkring år 1500 bodde storparten av folket i Norge i røykstuer og årestuer, men 300 år senere bodde de fleste i ovnstuer, bak ruter av glass.
Husene for samtlige gårders naboer lå i en klynge, med stuer og fjøser og andre uthus om hverandre, og jorden var stykket opp i teiger. På disse teigene kunne det, hvor jordsmonet på de ymse teigene var forskjelligartet, drives et slags «vekselbruk», slik at naboene vekslet om å høste — en god teig ett år, en dårlig det neste. Der hvor engen ga mere jevnt utbytte år om annet, var det ikke brukelig med slik veksling, iallfall ikke i senere tid.
Kornåkrene la man helst i en solbakke og så nær gården som mulig, av hensyn til gjødslingen. Kornslaget var bygg eller havre, ofte også blandkorn av bygg og havre. Åkrene ble hakket med grev eller en slags hakke, etter å være lagt opp med spade. Også etter at plogene var kommet i bruk, og det ble mere gilde greier med harver, holdt dog hakkebruket seg nokså lenge. Enda så sent som omkring 1900, var det intet sjelden syn å se folk hakke sine nypløyde åkrer.
Noen større kornavl, sammenliknet med landet sørpå, har det nok ikke vært her i Lofoten, og selv om denne del av jordbruket var best utviklet her på Vestvågøy, var likevel åkerflekkene små og avlingene ringe — bare litt medskjøt til kornet en fikk fra Bergen eller kjøpte hos Trondheimskremmerne, for de flestes vedkommende da.
Petter Dass gir et gløtt inn i det hele jordbruks betydning her i Lofoten, der han skriver:
Hans plov og hans ager, hans avel og eng,
det henger altsammen paa eneste streng,
naar fiskene løster at bide.
Hvis ikke, da stiger han sulten i seng,
gaar sulten fra bordet med tøs og med dreng,
og jammerlig levnet maa slide.
Og hva redskapsutstyret angår, så er det betegnende, at i en rekke skifter her i bygda fra 1674 og utover til 1700-tallet, finnes der ikke nevnt gårdsredskaper. Selvsagt har det på gårdene vært slike greier, men man har vel ikke ansett dem såpass av verdi, at det var umaken lønt å ta dem med i skiftet. Da var det anderledes med sjøredskapene. — Ennå ved middelalderens slutt, omkring år 1500, fantes det knapt nok en vogn i hele landet, og hva kunne man så vente av kjøredoninger her ute på en lofotøy.
Åkrene brukte man år etter år uten å skifte på nytt land. Man sådde tjukt, formentlig for å nytte åkerstykket til det ytterste, men også for å døyve ugraset noe, det ville jo ofte ta rent overhånd i disse gamle åkrene; men hvordan man så bar seg ad, foldrikheten ble liten, mange år så liten at det nesten ikke var umaken verd å holde på med slikt .— og da regner en ikke med uårene, som det var mange av og som intet ga av matkorn. — Likevel slet man med korndyrkinga og ga ikke opp. Særlig måtte man sørge for denne part av mat i perioder når fisket slo feil og kjøpekraften var ytterst slett Etter hvert ble det dog ganske alminnelig å kjøpe alt det en trengte av korn sørfra, selv om det på enkelte gårder ble drevet sammenhengende kornavl helt fram til vår egen tid. — Såmengden var så omtrent en våg korn på målet, og man måtte så til riktig tid, hverken for tidlig eller for sent. Det var noe høytidsfullt med dette å drysse ut seden. Såmannen gikk der barhodet, og han ville ikke forstyrres under handlingen. Kornet var et «gudslån», sa de gamle, som en måtte fare pent med og ta hånd om, likeså med mel og gryn og for øvrig alle slags matvarer, kanskje unntatt fisken, den var det jo som regel rikelig av.
I tidligere tid var det vel slik at alle iallfall litt større jordbrukere hadde sin åkerflekk borte i bakkeheldingen; men det gikk etter hvert sterkt tilbake med korndyrkningen, og etter det, som tidligere nevnt, folketellingen 1865 viser, var hele bygdas utsed av bygg da bare 18-20 tønner, fordelt på gårdene Kyllingdal med knappe 1 ½ td., Gjerstad ¼ td., Prestegården (sokneprest Heyerdahl) 3 tdr., Lilleeidet med Tussan ¼ td., Haug 1 td., Sund 1 ½ td., Bolle 4 tdr., Nedre Vold 1 ¼ td., Reppe 1 ½ td. og Uttakleiv ½ td.
Det var dog noe; men i følge folketellingen 1875, var det ved den tid ingen byggåkrer lenger i Buksnes, det finnes i hvert fall ikke anført så meget som en neve bygg i utsed, og av havre som utsed til grønnfôr er det i alt 6 tønner, fordelt på noen få oppsittere på gårdene Lilleeidet, Haug, Sund, Buksnes prestegård (sokneprest Daae), Storeidet, Leknes og Himmelstein. Øvre- og Utbygda synes å ha latt alle åkrer gro til, om en kan ta folketellingsoppgavene som helt pålitelige, noe en nok helst bør la være.
Imidlertid var det, og forresten lenge før den tid, slutt med at hver bonde burde ha sin kornåker. Poteten var kommet istedet for byggen, og det man behøvde av kornvarer ble kjøpt hjem som ferdiglaget mel og gryn.
Til tross for at det i Petter Dass' «Lofogdens Beskrivelse» heter om lofotingen, at
Det har sig med dem som med fugler i
flugt, de planter ey, pløyer ey, høster ey frugt.
og sanker ey sæden i lade,
så vet vi at dette ikke var tilfelle ved den tid, for Buksnes vedkommende, selv om det nå ikke var så rart bevendt med åkerbruket her på berget. I gode åringer ga det likevel et pent tilskudd til det en innførte sørfra, og sparte mange blanke dalere.
Innhøstningen av kornet foregikk omtrent på samme vis som nå. Det ble skåret med sigd til passe store knipper, som ble bunnet sammen til kornband og hengt på staur til tørking. — I oldtiden rykket man kornet opp med hendene, med rot og det hele. Terskingen foregikk på den gamle, velprøvde måten, som var kjent fra hedenold. Når slaktningen i oktober var over, måtte folk tenke på å få kornet tresket. Terskingen foregikk på låven eller i et annet større hus. Redskapene var tust, skjedde, såld og drøftetrau. Kornbandene ble lagt utover låvegulvet, og så brukte folk tusten til å banke av kornet med. Tusten bestod av skaft og slagvol. Skaftet var en rett kjepp som kunne være en meter lang. Slagvolen var kortere, men tykkere og den var bunnet til skaftet, slik at den slang løs. Senere gikk man her nord over til å bruke en klubbe eller et banketre som en slo med mot et fast underlag, gjerne en stabbe. Når en buntvis hadde banket kornet passelig, ble halmen rystet og kastet i et lag for seg. Siden brukte man et stort skakesold, en kasse med mange huller i botnen, til den videre renskning av kornet, og til slutt ble det kastet med skovl, for å skille ut det beste fra det mindre gode korn. Det tyngste og mest fullvektige korn fløy lengst, mens det lettere og mindre verdige ble liggende nærmere mannen med kasteskovlen. Dette siste gikk for det meste til kreaturfor, men det andre ble det tatt godt vare på. Det skulle males til matmel eller benyttes som såkorn.
Handkverna gjorde også mjøl. (Norsk Folkemuseum.)
Så kom turen til å male kornet. Men forinnen måtte det tørkes godt, og tørkingen kunne foregå på heller på lemmer over ildstedet eller i dets umiddelbare nærhet, eller i store gryter over en passe slakk varme. Når så kornet var tørket nok, var en kommet til malingsprosessen. Denne foregikk i den aller eldste tiden på den måten, at det ble lagt en flat, svakt innhulet stein på gulvet, den ble kornet lagt på, og så ble det slått løs på det med en passe stor og hard stein. Senere kom de mere kjente og mere effektive kvernsteiner i bruk, en under- og en overstein.
Denne oversteinen hadde imidlertid intet handtak, men måtte dreies rundt med hendene, en sen og møysommelig malingsmåte. Da oversteinen fikk handtak, var det en stor forbedring, og slike handkverner fantes det i nesten hver manns hus, og de var i bruk flere steder langt ut i det 19. århundre.
Et enda større framskritt var det da en kom så langt at en kunne gjøre bruk av elver og bekker som trekkraft på de tunge kvernsteiner. Ved alle litt større bekker og elver i bygda var det på 1700- og langt ut i 1800-tallet kvernhus, der kvernkallene slet og strevet så godt de formådde. Det skulle forresten ikke stor vannkraften til, før den fikk skovlene i gang og sving på kvernsteinen, ja det er bekker som nå går tørr på første sommervink, men som likevel bærer navnet «Mølnelva» og som i sin tid, vel helst ved flom, har hatt møllebruk å streve med. I de større «vassdragene» var det ofte flere kverner. Overalt brukte man demninger, slik at en kunne regulere tilførselen og ikke stå i «beknip», selv om vannstanden sank.
Når kvernhuset var bygget, og det var nå ikke større byggverket, ble damstokkene lagt og vassrenna gjort ferdig ned til kvernhuset, som var plasert i eller like ved elva. Vannet kunne stenges av og reguleres ved luker, og dermed også farten på kverna. Kvernkallen var helst stilt vannrett, med skrå skovlflater. Kornet rant fra en kasse med skrå botn ned gjennom øyet på overliggersteinen, gled så inn mellom steinene og ble knust til grovere eller finere mel, som ble samlet opp i brye eller sekk.
Det var, som nevnt, slike små vasskverner i alle litt større bekker og elver i bygda. I Vassskarelva på Uttakleiv var det flere, likeså i Hauklandselva og i Mølnelva, som kommer fra Mørkdalsvatnet. Videre var det kverner i Tverrelva, mellom Lakselvhaugen og Bø, i Riseelva, i Voldselva, i Mølnelva på Våjes eiendom, i Mølnelva i Offersøy, i Gambrygga, som danner skille mellom Opdøl og Skulbru, likeså i elva som danner skille mellom Skulbru og Himmelstein. I Gravvikelva på Sund var det kverner. Her stod Johan Rists kvern så sent som ved århundreskiftet 1900. I Sundselva var det også flere kverner, men ingen på Vettingsgårdene. Så var det kverner i Gjerstadelva som kommer ned Skoren, og i Kopparløken, som danner skille mellom Gjerstad og Skotnes, på Skotnes i Mølnelva der, og da en haug på Reine heter Mølnhaugen, kan en sikkert gå ut fra at det også der har stått kvern. Og Leirelva ved Gravdal har sikkert også snudd på kvernkaller. Og la oss ikke glemme Storeideelva, den som løper ut av Storeidevatnet. I følge folketellingen 1801 bodde der en mann på Storeidet, ved navn Iver Hemmingsen. Han var den gang 65 år gammel, var bonde og inderst, og «nærer sig af et lidet qvernbrug og fiskeri», heter det.
Men det var ikke bare Iver Hemmingsen på Storeidet som var møllemann i de dager, og lenge etter, nei her var mange av dem, ja en kan vel si at nesten hver sjette eller syvende bonde i bygda hadde sitt lille møllebruk og var «kvernkall».
I året 1781 omtales følgende kverner i Buksnes:
I året 1781 omtales følgende som eiere av kverner i Buksnes: Hemming Hansen, Offersøy, Anders Hansens enke Øvre-Haukland, Paul Andersen, Bø. hans møllebruk er da nettopp forferdiget, Jon Pedersen, Stor-Rise, Johannes Nilsen, Skulbru, Hans Christensen, Uttakleiv, Anders Jakobsens enke og Ole Olsen, Reine, Erik Pedersen, Kyllingdal, Bjørn Ursin, Indre-Våje, men hans kvern angis å være ubrukelig ved den tid, Johan Hansen, Farstad, Anders Edissen, Reppe, John Jacobsen, Nord-Haukland, samt før omtalte Iver Hemmingsen, Storeidet.
Og kvernbrukene ble holdt vedlike på de fleste gårder, hvor slike kunne anlegges.
Senere ut på tiden hører vi om to kverner på Stor-Rise, og en på Lille-Rise. De siste eiere av møller på denne gård var Hans Johannessen og Nils Jensen på Stor-Rise, hvorav den siste ble nedlagt så sent som i 1904, og på Lille-Rise var Edvard Villassen den siste kvernbrukeier, nedlagt omtrent ved samme tid.
Uttakleiv hadde i senere tid 3 kverner ved Lauvdalselva og 1 ved Vasskarelva; denne var Ole Abel Johannessen eier av, og de 3 ved Lauvdalselva eide Morten Fredriksen, Steffen Kristensen og Anders Kristensen, men ingen av Uttakleivskvernene har vært i bruk siden 1885, og forlengst er vist alle spor etter dem utvisket. —
Det var mye strev med husdyrholdet i eldre tid. En fikk såmen ikke ligge på latsiden, og det aller meste av arbeide og mas falt på kvinnene. Høsten og vinteren utover var en nesten hele dagen opptatt med fjøset og stellet for dyrene. Der skulle røskes lyng og skjæres beite, var sjøen såpass «kjørr» at en kunne lande med båt i utskjærsfjære, var det å fare i tangfjæra, som regel to mann på en kjeks eller en treroring, og kvinnene var ofte med også på denne slags fôrhenting. Hele vinteren til ende, og .langt fram på våren, var det å hakke torskehoder med øks på en stabbe. Denne kosten ble servert for kyr eller smaler, enten rå, eller kokt. Ellers brukte en meget å koke torskehodene hele; dertil bruktes store gryter, helst ankers- eller tønnegryter, og kokingen foregikk enten på ildsted i fjøsgangen, «døra», som en kalt den. eller der hvor der ikke var innrettet slike ildsteder, inne på grua i kjøkkenet. På endel gårder, men det var de ferreste, hadde en særskilte såkalte eldhus til dette bruk. Også høy og tang pleide en ofte å legge i store kjørler eller bøtter, og helde kokende vatn over, særlig kanskje hvis høyet var myglet, eller dyra vegret seg for å ete tangen. Denne høy- og haulågen smakte godt og var en delikatesse på kutonga. Når en slik tilberedte torskehoder, høy og tang ved koking eller ved å bløyte det opp med kokhett vatn, døyvde det, het det at en sørpa, og kyra «sprang på bannet» oppe i båsen, når de kjente duften av denne slags mat — særlig høyet og skoltene . Også smaler og geiter fikk sin part av denne sørpa, — men beitet (bjørkeriset) var forbeholdt kyrne alene.
Det lukter ille på kjøkken og i stua, ja over hele huset, når en drev på med denne kokinga og sørpinga, især hvis torskehodene var gammelvorne. men folk hadde ikke så fine neser dengang, og det skulle nå engang så være. Praktisk talt hver eneste dag hele vinteren igjennom, måtte en tåle denne parfymen — så sant en ikke slapp opp for skolter og tang; men mannfolkene brakte hver helg med seg hjem fra fiskeværene — Ballstad, Nusfjord, Brandsholmen, Sandsund og Æsholmene — på slede eller i båt nye forsyninger av torskehoder, iseli og agnskall. De viste så vel at høystabben på låven eller i høysjåen skrumpet betenkelig inn for hver dag og veke som gikk, og at alt hva der kunne skrapes sammen av «drott» til dyra, var kjærkommen.
Tang- og taredynger lå det ved hver manns fjøs, helt opp til det øverste gårdene i bygda, Rise, Vold og Farstad. Det var meget strabeserlig for folk fra disse gårdene å hente sitt fôrtilskudd fra skjær og fjære, på ytter- eller innersida. En skulle passe «sjya», og når en så hadde fått lasta fraktet inn til «Ofdelsjyen», der de store Risenaustene stod, eller inn til Leknessjøen, var det å ta fatt på en mange kilometer lang kjøring. Men folk var ikke umakredde, det gjalt å berge buskapen fram på tuva. — Båter som kom fra tang- og tarefjæra var alltid godt lastede, det var å skjære å legge inn på alt det båt kunne bære, ja så det kvaplet over finkenetten. Soll skar en av og til også, men de fleste dyrene hadde svært tungt for å ta for seg av denne sleipe sjøplanten. — På godværsdager høst og vår kunne de komme inn Offersøy-pollen, båt etter båt med tang- og tarelast. Det var den rene valfart, ut med fjærestraum, og inn med floa.
Bjørkeriset, beitet, skar en med kniv, og det gjalt om å finne det fineste riset, toppenes ungkvister var særlig ettertraktet, og bjørka stod jo der og mælte ikke et ord til protest, den led i stillhet — og gikk under uten å kny Var det framkommelig med hest og slede, kjørte en beitet hjem, i motsatt fall ble det lagt i passe store knipper, såkalte bører og båret til gårds på ryggen. Det kunne være et slit dette, både for hestene, og ikke minst for dem som måtte bære i reip over aksel, å få transportert til gårds tunge lass og bører av ris, ofte gjennom dyp snø, så en måtte «grynne» til midt av både legg og lår. Men fram skulle det. Dyra måtte ikke svelte, iallfall ikke mer enn rimelig var. Og kreperte likevel noen av dem under kaldværsrier i sein vår, så var det i hvert fall ikke for latskaps skyld hos dem som fôringsplikt hadde. Kvindfolkene lå flittig på skogen, de litt mer tilårskomne unger også. I Allmenningen i Øvrebygda, traktene mellom Borge grense og Hagskaret, skares der beite foruten fra alle gårdene som støtte til denne mark, også fra gårdene Bø, Rise og Reppe, og kanskje enda flere. Denne Allmenning ble utskiftet til gårdene, Øvrevold, Kvervelås, Nedre Vold, Farstad, Opdøl, Skulbru, Himmelstein, Fygle og Hag i 1906.
Lyngrøskingen foregikk om høsten før snøen kom. Det var krøkjebærlyng en helst røsket, den var det jo også mest av, og der en for fram over hauger, rabber og tuver, ble det gjort grundig arbeide. Lyngen ble kastet sammen i store dynger, og senere kjørt eller båret hjem.
Fra den tid dyrene ble satt inn om høsten, til de slapp ut, tidlig eller sent, om våren, var det å røkte fjøset tre ganger om dag, morgen, middag og kveld. I de litt større fjøs hadde som regel kyr og smaler hver sitt rum, i små og mindre fjøs, var alle dyrene i felles rum. Det er tidligere gjort rede for hvor mørke, krøble og kvalme og for en urenslighet og vanstell det kunne være i mange av disse gamle fjøsene, enda de fleste nok gjorde sitt beste, ja mange sikkert sitt ytterste for å røkte sin buskap så godt de evnet og forstod. Men for det første var det ingen lett sak å få skikk på tingen i disse lave, trange og uhensiktsmessige fjøsene, hvor en så vidt kunne smyge seg fram mellom kurompe, sauspel og lammestakle, mellom store gryter eller fustasjer med vatn. kanskje satt der også høns vaglet under taket og kastet regelmessig sine «visittkort» hvor det falt seg, om så på kurygg eller midt i vass-strompa, — og for det andre: man fulgte i grove trekk de gamle skikkene, i dette som i alt annet. Slik gjorde mor min før, meg. Og mor før datter så langt attende en hadde hørt om og viste, og taus etter taus i mange slektledd hadde bare den samme lærdom og erfaring å bygge på. Noe tilsig av nytt kom det sjelden.
Gjødselgrep, slik de bruktes ennå omkring midten av 1800-årene.
Liknende grep fantes i Oseberggraven.
Vatnet til fjøs og stue måtte bæres på bæretre (børtre). Det var tungarbeid, det også, og det var for det meste kvindfolkene som måtte utføre det, og om vinteren når alle karmenn helt ned til den 12-13 årige kokkglunten, var «på bua», var det selvsagt at kvindfolkene var helt alene om alt strevet. Var buskapen av de større, ble det mange slike vassfærer å slepe daglig fra brønnhull eller bekk — 8-10, kanskje 15-20 hver dag, og satte været inn med rokk og kovdam, så det ikke var værendes på mark for en hund, og vassbæringa måtte sløyfes, ble det dobbelt antall færer den påfølgende dag — ofte i snøgrynne og motbakke, eller i slaps- og holkeføre. Sannelig, de gamle dagers budeier og fjøsrøktere, de fikk saktens vite hvor «David kjøpte ølet». Springvann eller pumpe var det jo ingen som tenkte på dengang.
Så kom, gudsjelov, våren omsider. En kunne slippe dyra på fri mark og beite, ta sørpegryta ned fra skjæringen og hugge hakkeøksa i stabben. Vinterstrevet var endt. Men det var nok å gjøre likevel. Det var i gamle dager 3-gangsmelking hver dag, første gang ved durmål, omlag klokken 4 morgen, annen gang ved middagstid og tredje ved kveld. Krøttera måtte til hver melketid drives hjem fra marka; det var gjeterglunten eller gjeterveikjas sak. Det var gammel skikk, fra hvor langt tilbake i tiden vet en ikke med sikkerhet, dette med 3-meIking, og de gamle påstod, at en ved dette fikk mere melk av dyra, ku og geit, idet en ofte fikk like meget melk i bøtta til middag som til durmål og ved kveld, og at det ikke ble mere melk pr. ku, morgen og kveld, da en senere gikk over til bare 2-gangsmelking.
Gjennom hele sommertiden hadde en buskapen i grinder om nettene og under melkingen middag. Kyr og smaler var i de samme grinder og gikk løse omkring i bolken, men geitene holdt en som regel bunnet, enten innenfor den samme grindebolken, eller i særskilte grinder. Antall grinder kunne være flere eller færre, ettersom buskapen var stor til, og hver grind kunne være av forskjellig lengde i de forskjellige bolker, høyden var alltid såpass at ku og sau ikke klarte hoppe eller springe over. Grindene ble, som det vanlige, flyttet hver dag, omfar for omfar, og denne grindgåing var i lange tider den eneste form for gjødsling av eng, eller av mark som skulle under kultur. — Det var ganske alminnelig, helt til senere tid, også å melke de sauene som hadde båret vinterlam. En vennet da av lammene før sauene ble sluppet ut på beite, for å unngå konkurranse om melkeskvetten sommeren utover. Saumelken ga fint smør, og den var fortrinnlig som kaffemelk, feit og drøy som den var, ja som den rene fløte. — Det krevde litt øvelse å melke sauen. Hun som melket satte seg omskrevs over smaleryggen, med baken vendt mot sauens hode, og mens hun holdt kaupen melken skulle gå i med den ene hånd, melket hun med den andre. Stund i mellom dasket hun med flat hand mot sauejuret, slik som lammene puffer og støter under pattingen, for å få det til å «gi mere ned». Var det flere som melket samtidig i en grindebolk, var det klask på klask å høre, men så monnet det også bra i kaupene under sauebuk.
Kumelken siltes i trebunker, som ble satt bort i melkerekke eller på hyller. Der hvor en ikke hadde særskilte melkestuer, og det var bare på de ferreste gårdene en så seg utkomme til det, hadde en melkerekka stilt opp i stua, i kjøkkenet eller kanskje i den store forgangen som fantes på enkelte av de gamle våningshus. Når melken var løpet godt sammen og rømmen passe tykk, ble den tatt forsiktig av med en skje og lagt i rømmedallen, og når det så var samlet nok til en kjerning, gikk den med brask og bram og kvett til alle sider ned i standkjerna. — Og nå gjalt det om å ha god smørlykke, var en riktig heldig, kunne det bli smør i en fortgang, var en bare middels heldig, tok det lengere tid, og satt en og kjernet i uhell, ble det stamping opp og ned til armene verket, før — kanskje først etter flere timers forløp — smøret skilte seg og klumpet seg så en kunne hente det opp med ause og legge det i verketrauet eller dallen, hvor det så ble «verket» og saltet. Det var mye overtro i forbindelse med smøret og kjærningen, og «smørkatter» løp ofte i mellom og øvde trolldom og fortred. Det foregikk på den måten, at man tok et grått ullgarnnøste, skar seg i en finger og lot blodet dryppe ned i nøstet. Derpå leste man følgende formular over nøstet: «Jeg har gitt deg blod. fanden gir deg liv, og vil du gi meg lykke på jorda, så skal jeg for deg i helvede brenne». Dermed var smørkatta ferdig til å øve sin gjerning. Den for på dør og snek seg inn i andre folks fjøser, hvor den suget kjyrene og kom tilbake med det rene smør, som den spydde opp i sin matmors dalle. Den som hadde smørkatt i sin tjeneste, måtte ikke gå til alters, under alle omstendigheter ikke før katta hadde fått rikelig med mat, — den måtte i hele tatt fôres godt. — Slike smørkattkjerringer var det flere av her i bygden, fortelles det, og enda så sent som i 1800-tallet skulle det være noen som drev med slike trolldomskunster. — Om en kjerring her i bygda, berettes det, at hun tross smørkatten sin. ville gå til alters. Det kunne nok være mange ting som svidde i samvittigheten. Før hun ga seg på kirkevei, bad hun tausa sette en passende porsjon fersk melk på møkkdyngen og dermed tok hun salmeboka og ga seg avsted. Men tause glemte ordren inntil det lakket utover middag, da tok hun en bøtte med kokhett vatn og hivde på møkkdyngen. Dette skjedde just ved den tid husmora hennes lå ved alteret — og der svimte hun av. Smørkatta hevnet seg. — En kunne også gjøre trolldom slik at andre ikke fikk smør. Da tok en smør i en klut og leste over det — mot den som avundsjuka gjalt.
Tettmelk bruktes meget i den tid, den var seig, og hadde en fått tette, måtte en passe på ikke å miste den. Andre steder fra fortelles det, at man brukte såkalte «tettagubber» for å få tette i melken. Tettagubbene var grassnigler, men denne framgangsmåten har neppe vært bruk her i bygda.
Melkebunkene måtte skures godt med sand, og helst også kokes ut i einerlaug mellom hver gang de var i bruk. For det meste fikk en disse melkebunkene sørfra, fra Helgeland eller Trøndelag. Trondheimsborgerne, kremmerne, hadde også slike med seg i sin føring, og likeså folk sørfra som kom til lofotfisket. En og annen av bygdas egne folk var det også som laget bunker. En slik bunkemaker, og det en som gjorde svært godt arbeide, kjenner vi i Hemming Villatsen Lockert, født på Fygle 1776. I 1801 var han tjenestedreng hos Peter Pedersen, Nedre Vold, men bosatte seg siden i Offersøy, på tomt han fikk av sin bror Abraham Villatsen. En annen var Kristoffer Andersen, Ytre Våje, født 1721. Det var sikkert mange flere innen bygda som kunne lage bunker og trekjørler av enhver art, fra de største vann- og vaskehølker, til de minste, pent utskårne små smørøskjer.
Senere kom det fat av krus eller glass til erstatning for bunkene, som etter hvert gikk av bruk, selv om de ennå i 1890-årene holdt stand ved siden av fatene og separatoren. Veivkjerna fortrengte standkjerna, og ymse annet av gammelt i skikk og bruk gikk under og forsvant.
Vi nevnte vist at i gammel tid måtte gjeter alltid følge buskapen, fra den ble sluppet ut av grindene etter durmålstid ved soloppgang, til den ved 7-8-tiden om kvelden ble jaget i bolk igjen for natta. Grunnen var for det første den at det var lite og ingen gjerder rundt innmarka, kanskje et tilfeldig oppkastet stein- eller torvgjerde her og der, for det annet skulle jo kreaturene drives hjem for middagsmelking, og for det tredje var det slett ikke trygt for udyr i marka. Ennå så sent som et stykke fram i 1800-årene fantes det bjørn på Vestvågøy, og den siste av arten ble, så er det skrevet og sagt. skutt oppe ved Himmeltindene, og det var heter det videre, en lapp som felte denne siste «mohikaner» på fire her på øya. I et annet frasagn heter det at den ble skutt av en mann fra Rise. — Det var mange dager et surt arbeide de hadde disse gjeterglunter og gjeterjenter i marka, men de måtte holde ut likegyldig hva slags vær det var, fra de morgentrette tørnet ut ved halvfiretiden, til de endelig kunne slippe fra, etter et 16-17 timers langt dagsverk, klokken 8 om kvelden. — Der gikk de og trasket barføtt, med matskreppa i rem av snøre eller lær over skuldra, og hadde som plikt å passe på at ingen av kreaturene kom bort, fra oksen med de lange horna, der krummet seg som en tyrkersabel, til det vesle vårlammet som ennå fikk suge mor sin og viple fornøyet med rompa mens det pattet og drakk. Likevel hendte det at ørna slo ned og forsynte seg i fåreflokken eller blant geitekidene, ja kanskje hugg klørne i skinn og kjøtt på selveste gjøkalven, eller at bjørnen plutselig stod der, lodden og fæl og lumsk å skue, før den bestemte seg for enten den droplete heimegåvkua eller markoksen. Alle som gjetere var satte da over hals og hode til gårds med rop og skrik om hjelp. Det var nødvendig med faste og pålitelige gjetere den gang — av flere grunner.
Dette å ha buskapene i grinder varte lenge ved, og ennå så sent som ved slutten av 1880-årene var det brukelig på enkelte få gårder i bygda. Men alt flere år før den tid var de fleste bønder gått over til å bygge sommerfjøs for storfe, mens en fortsatte — iallfall for mange gårders vedkommende — med å holde sauene i grinder natten over, fram til 1915-20-årene, og etter hvert som gjerdehold ble allminnelig, ble det stadig ferre gjetere i marken, og med gjerdeplikten falt også de siste gjetere bort. — 3-gangsmelkingen ble det slutt med samtidig omtrent som en gikk over fra grinder til sommerfjøs. I tiden mens melkefatene og melkebunkene kappedes om retten til å bestå, kom det en mann her til bygda, som hadde til oppgave å lære folk noe nytt med hensyn til melkestellet. Det var Ole Hågensen Bakkehaug fra Målselv, som reiste rundt i Nordland for å veilede folk i bruken av den såkalte kaldvannsmetode, d.v.s. at man istedet for å sile melken i bunker eller fat, satte den i spann, som en så enten hengte i en brønn eller bekk, slik at spannet stod passe dypt i vannet, eller man satte det i hølke eller karr med kalt vann. Når så spannet hadde stått (eller hengt) passende lenge, tok en fløten av melken. Denne fremgangsmåten var nok kjent her i bygden før Bakkehaug kom, men den var lite brukt. Det var i 1881 Bakkehaug første gang kom til Nordland som læremester i behandling av melk. Selskapet for Norges Vel bevilget ham et bidrag på 250 kroner til hans virksomhet, og Bakkehaug var ivrig i sitt virke. Når han kom til en gård gikk han like løs på saken. Han ba konen i huset om å få lov til å sile melken, og det fikk han jo — som regel iallfall. Og så utførte han alt arbeide videre, helt til han kunne avlevere den ferdige smørklumpen. Han gjorde stor nytte for seg, og virket til en betydelig forbedring av både smør- og ostekvaliteten. Bakkehaug fortsatte sin virksomhet her i fylket helt til 1890, og hadde da vært i virksomhet i Nordland i alt i 55 måneder. Han besøkte alle herreder i fylket, og det er mange av de eldre som husker hans arbeide her i bygda. Bakkehaug virket endog så langt sørpå som i Bratsberg amt. På sine gamle dager ble han tilgodesett med en liten pensjon av statsmidler.
Kaldvannsmetoden slo ganske fort igjennom, men ennå langt ut i 90-årene kunne en se trebunker i bruk på enkelte gårder, men så var deres saga ugjenkallelig endt.
Bakkehaug var, såvidt vites, den først her i bygda som gikk med «ønskekvist» for å lete etter vann, og vann fant han mange steder med sin kvist. Dette førte til at det snart ble mange som mente å besitte evnen til å gå med ønskekvist. Det er sagt, at hvor en kom i bygda, kunne en se voksne menn og unge gutter skreve avsted med ønskekvist mellom fingrene, for å avsløre jordens hemmelige vassårer. Mange var det vel som fikk kvisten til å vise den riktige veien og varsle at nå er vi der, men de fleste gjorde bare fiasko, og mer enn ett tørt brønnhull viste at her hadde amatører av dårligste sort vært på ferde. Når kvisten hadde varslet vann, var det å grave seg ned til åren, men en kom sjelden lenger ned enn til den harde, faste grunn, berget, så stod man der. Skytegreier var det mindre med, dynamitten var ikke kommet i bruk, og krutt var lite dugende til den slags sprengning, det. freste og smalt mere enn det gjorde nytte.
Det var således et dobbeltsidig virke Bakkehaug hadde. Han lærte folk kaldvannsmetoden, og han lærte også en ny måte å finne vann til melkespanna.
Spannemelken fikk dog snart en konkurrent i separatoren. Når den første separator kom til bygda, kan ikke sies, men det var neppe før i slutten av 1880-årene eller i begynnelsen av 1890-årene. Separatoren ble ikke oppfunnet før i 1878, og det tar jo gjerne litt tid før noe nytt slår igjennom, så regner en ti år fra den første separator stod der og gjorde sine undere, til den gjorde sin entré her i Buksnes, er det sikkert ikke regnet meget feil. Dette å spannfløyte melka var det alminnelige inntil separatoren, skrudd til bord eller benk hjemme, eller installert i meieri, kom og fortrengte den gamle metoden — bortsett fra de gårdene, og de ble etter hvert meget få i tall, hvor en hardnakket holdt på spanna i brønnen.
Forlengst var da trebunkene gisnet og falt i staver, perlefatene gikk smått om sen i knas, rømmekollen ble en sjeldenhet og den siste standkjerna lå henslengt i skrammelkroken eller var lempet opp på mørkloftet.
Under storslaktningen om høsten — den foregikk da som nå, ved den tid når snøen begynte å legge — tok man gjerne en kalvemage eller to, som ble vasket godt, hengt på en togreinet kvist og så fylt med søtmelk. Denne melkeposen ble så hengt under taket, eller hvor det nå måtte passe, i kjøkken eller stue, gjerne når gruen. Av denne melken ble det kjæse, som bruktes ved ysting eller når melk skulle «løpe» eller «sprenges» til annet bruk. Slike kalvemageposer med kjæse kunne en se under nesten hver manns takbjelke. Gammelost og kjeseost, prima, svinesmør, dravle (en slags ost av søtmelk), myseost, sønsost (den var i likhet med kjæsost hvit og var laget av den mysen som ble igjen ved laging av f.eks. mysost) — og hva de nå kaltes alle de ostesortene en laget i eldre tid, alt sammen var det godt pålegg, hjemmegjort og billig, og drøyet godt det ekte, rene smøret, som en måtte fare pent med og spare på.
Blodpølsa såvel som blodkaka skriver seg nok fra meget gammel tid. Blodmat var i hele tatt god og ettertraktet kost, og i veidefolkets tid, og vel også lenge etter, drakk man blodet direkte ut av stikksåret. Det var helsebot i en slik varm drikk, og en drakk seg da til dyrets mot og styrke — om det ellers var et villdyr en hadde felt. .— Lungemose — en kalte det longkorv eller hakkamat her i bygda — var også en god rett mat. Den var laget av de slaktede dyrs lunger, vennell, kjøtt som en skrapte av skoltene og ymse slags annet avfall. Man samlet det hele i et trau og skar det med en slags stor rullekniv eller hakket det med en liten øks. Heilpølse, som var laget av dyrenes hjernemasse, var, om den ellers ble riktig tillaget, den rene delikatesse. I hele tatt, de gamle husmødrene forstod seg ganske godt på matlaging, etter sin tids skikk og bruk, og det var iallfall ingen fusk i «plukkfisken», det var ekte, gedigne saker, som satt tungt i maven og la styrke i musklene. Det kunne de mange store og sterke menn, ja kvinner med fra hine tider vitne om.
Når slaktningen og alt stellet med den var forbi, var tiden kommet å støype lys. Også det var som regel kvindfolkenes arbeide. Man samlet den dårlige talgen og fettet av dyrene, smeltet den og heldte den så opp i et kjørsel med kokende vann, hvor talgen ble flytende ovenpå. På en pinne hengte man så passe mange, 4-5 eller 6-7 lysraketråder av bomull, de kunne være en halv alen eller litt lenger, og så kunne støypingen begynne. Man hadde flere slike pinner med lysrake, som man vekselvis dyppet ned i kjørslet med den smeltede talg. Talgen på raken måtte være størknet godt før man dyppet neste gang, og slik gikk det i tur og orden, til alle lysene var blitt av passende tykkelse. Nå og da måtte der fylles på med kokende vann for å holde talgen godt smeltet. — Lysestøpingen kunne ta en del dag, mer eller mindre, etter som en hadde talg å rutte med og stort lysbehov. — Det var en gammel overtro, at det kvindfolket som stod for lysestøypingen ikke måtte stikke av et vist nødvendig erinde, så lenge hun var i arbeidet, for da ville lysene komme til å sprake, og således brenne dårlig. Rakk det lenger en langt med arbeidet, kunne det nesten stå om livet med en slik kjerring, men så gjorde hun heller ikke pina lang, når siste lysene den siste gang var dryppet, da fór hun på dør. — Ja, dette var i gammel tid, men enda til det siste, da en slik drev med å støype lys, var det kanskje en og annen av de gamle, som holdt på trua — og praktiserte den. Til lysene hørte en særskilt saks til å ta skarene av lyset med. Så sent som ut i 90-årene var det enda noen her i bygda som støypte talglys. Oljelampene var da blitt alle manns eie, talgprås og støypelys var gått av bruk, lanterna hadde avløst lyset i treløkta. — Pråsen var kanskje eldre enn støypelyset. Man hadde en skål med en slags veke i, i skåla var det fett, helst tran, men ellers samlet enn opp i skåla hva det kunne være av fett, fra fersksildgryta, kjøttgryta og hva det kunne være. De ga naturligvis ikke like godt lys alt dette skrapfettet, pråsen stod der bare og såvidt holdt lysets liv i seg, den oste mer enn den skinte, men noe var nå likevel bedre enn intet. Ved siden av hadde man jo også lyset fra gruen. Oljelampene var en stor forbedring, de skinte som sola, sammenliknet med tranpråsen og støypelyset.
Nå er meget, ja vel nok det meste av det gamle kommet bort, vi har mistet det på veien, men skal tro om ikke noe av det våre fedre lærte og praktiserte i sitt daglige liv på gården, var av det verd at en burde tatt vare på det. Det lå hundreder års erfaring og praksis bak hver ting og hvert gjøremål. De gamle var tung i snuinga og trofaste mot alt nedarvet, som de var det mot slekten selv. Nå er vi kanskje litt for lettbent til å løpe etter alt nytt, prøvet eller uprøvet, og griper derfor ofte «i miss» — og får lang nese
Slåttonna tok en i eldre tid til med heller i seneste laget. Graset skulle være trenet før en la ljå i orve, slik at om året kom litt sent, kunne det lakke fram mot olsok før bonden gikk til sin eng for å høste. Det å hesje høyet var noe en stod helt fremmed for, og det kunne derfor i sommere med dårlig tørk gå svært sent og være meget balkesamt med å få høyet i hus. Høyonnarbeidet kunne under ugunstige værtilhøve strekke seg ut gjennom både august og september, ja var det riktig slemt med regn og røytevær, hendte det at siste høyet stod ute i såter eller lå klistret og klemt helt til snøen kom. Av våre besteforeldre har vi sagtens hørt om slike uår innen for manns opplevelse og minne. Det er lett å skjønne hva slags kvalitet av høy det var og hvilken fôrverdi det hadde under slike forhold. Det var brunt som reven, myglet så det govet av røyk og støv fra stålet, når en skulle tåge i det, eller det gikk i klake og måtte tas med makt, når det skulle fordeles i vondler til båsene.
Hesjing av høyet så en svært lite til her i bygda, som over alt ellers her nordpå, før etter siste århundreskifte, denne form for høytørking kom omtrent samtidig med bruken av slåmaskiner og hesteriver, men så slo den også fort igjennom. — De første hesjene — og det var noen av dem kanskje alt i slutten av åttiårene og begynnelsen av 90-årene — var satt opp med stolper, som nå, men i stedet for streng, brukte en råvedstenger til å henge graset på. Lenge etter at hesjene var kommet mere alminnelig i bruk, var det mange som i stedet for streng brukte gammelt linesnøre — en fikk jo hjelpe seg som best en kunne, og spart var tjent, selv om hesjestrengen den gang var billig.
Det å begynne slåtten sent, iallfall ikke før omkring 18.-20. juli, holdt seg for de fleste bønders vedkommende et godt stykke fram i vår egen tid, ja helt til det siste, selv om erfaringene gang etter gang lærte en at det ga tap — alltid i kvalitet, og ofte også i kvantum.
Så gikk han da der, den gamle tids bondemann og slo med sin ljå og meiet ned i skorer. Engen var heller tynn de fleste stedene, og annet var jo ikke å vente, så dårlig som han gjødslet og så vassjuk jorda hans lå der. Men han skrapte trutt og trolig sammen i eng og utslåtter, feiet myr og mo og røsket mellom steiner og stoppeltuver. Og når det så ikke var mere av grastuer å finne på flatlandet, dro han med sigder og småljåer, med blengspann og matpakke opp til slåtteliene i fjellet, om han ellers var eier av slike. Der oppe kunne han sanke sammen for til både ku og smaler, og i fjellslåttene var han å finne til mikkelsmesse og enda meget senere, alt etter som været skikket seg. — Nå synes en det går sent med slåtta om den rekker og drar ut over mer enn månaden eller 5-6 ukar, den gamle tids bonde og høyeberger kunne henge ved ljåorvet til der lå nysnø i tindene og det mørknet mot kveld ved nonstid. Man skulle helst ha størst mulig buskap på bås, og tok seg den tid som trengtes til å fare på vidåtta etter fôrstråene. Var det godt år med stor høyavling, så den ikke rømtes i høysjå eller låve, satte han overfloden i stakker under åpen himmel. Det skulle øvelse og erfaring til å lage en god høystakke, som både kunne stå i en storm og være lagt opp slik at væten ikke fikk skadet den for meget. Man satte en passe høy stang ned i jorda, og rundt denne la en så det pent kjemmede høy oppover i en spiss.
Og når så slaktetiden kom, i oktober eller november, alt etter som snøen kom, tidlig eller sent, kunne man strekke seg langt med å «sette på». Nå var den glemt, knipa fra siste vår, og man lot det stå til liv og lagnad både med en ku og et par smaler, ja kan hende også en uunnværlig melkegeit mer enn fôrmengden egentlig tilsa. Ved innsettetid var man alltid den uforbedrelige optimist. Og i verste fall så vokste det frodig med tare både ved Tåa og Hagneset, som ved Kløvningan og Skagen, — så det skulle sagtens bli en råd. Men at det ofte hendte det gikk galt i fjøset, tross god vilje og trutt slit med å samle bergingsfar fra både fjell og fjære, vet en av beretningene om de mange sjølvkreperte kreaturer, som i vårens tid ble dratt ut av fjøsdøra og slengt i en torvdam eller kastet på sjøen.
Også med slike ploger fikk en våronna gjort — på et vis.
En tru sliter var han, den gamle Buksnesbonde. Ingen umake var ham for drøy, ingen anstrengelse for møysom, ingen krafttak for tunge. Hans arbeidsdag var lang og hans henders treller harde som kvist i tre. — Når durmålssignalet gikk ved solovring, slengte han sauskinnsfellen til side og steg med hårete legger over senggavlen fram på det sandskurte golvet, fikk sin morrabete mat og gikk til dagens virke. Men så var han ikke noen kveldrangler. Han ga knurr fra seg, om kveldsgrauten ikke var på klaffbordet ved åtte-halvnitiden. Så tok han hornskjeia ut av sprekken i stokkveggen ved husbondssessen, leste for maten og ga seg til å skaffe med den brede skjei med store innhugg i havre- eller grynmelsgrautfatet, og auste godt på med tjukkmelk, kanskje av den seige sorten med såkalt tette i, som en kunne hale ut til en tynn streng og som la veier etter seg fra spillkommen til oppetter det lange, fyldige fullskjegget. — Var det arbeidshug, så var det også «mathjerte» å finne hos den gamle tids bonde av gjennomsnittet. — Så var det med bøyd hode å si fram borbønne og takke Gud for maten, horskjeia fikk seg en omgang på albuen, før den ble kilt med skaftet inn på sin plass i sprekken — og så var veien ikke lang til kvilen på høybolstren, med den langhårete fell som overbredsel. — De unge kunne vel — da som nå — gantes og gå på nattefrieri, men gamlingen sjøl, nå ville han og ho Christense ha nattero og sove mens sola stakk nedom på nordhimlen — for de skulle opp igjen med den.
Det gikk, som vi har hørt, meget smått med utviklingen i jordbruket fram gjennom århundrene. Det var bra nok med alt slik far og farfar og fedrene før dem hadde gjort det, en holdt på tradisjonene og lot seg nødig rikke over i noe nytt. Og lite nytt var det vel også en kunne se og lære.
Men omkring midten av forrige århundre er det merkbart at en ny tid er på trappene. Interessen for jordbruket tar til å våkne, og den gir seg utslag i en bedre og mere tidsmessig drift av gården. En og annen foregangsmann setter i gang med å grøfte litt, gjødslingen blir bedre og en sår ikke så tett i åkeren som før. Redskapene blir også bedre og det ene med det andre bidrar til å løfte jordbruket stykke for stykke opp i et høyere plan.
Jordfellesskapet, som fra gammel tid var det alminnelige overalt i Nordlandene, og som en nødig hadde villet gi slipp på, kom nå mer og mer under utskiftning, selv om en mange steder fremdeles holdt igjen og ville ha det som det var — av ymse grunner. Det var et tvistens eple hvem som skulle ha de brukene som lå nærmest husklyngen, og hvem som måtte foreta utflytning. Men det ordnet seg da etter hvert også med dette, idet en, etter som tiden gikk, ble klar over de store fordelene ved utskiftning.
Nå gikk det også sterkt tilbake med leilendingsvesenet. Mens det ennå ved år 1800 var omtrent bare leilendinger i bygda, brukere som satt på bygsel, var det i 1875 bare omlag 30 som var bygselmenn eller forpaktere, og tallet minsket fort i de nærmest følgende år. Det var fra omkring 1860-årene leilendingsvesenet begynte å avvikles, og dette at så mange nå ble selveiere og mere i frie menn, bidro selvsagt i stor grad til jordbrukets vekst og framgang.
Med de bedre redskaper, fikk en også gjort bedre arbeide. Ploger med veltefjel av jern kom i bruk, likeså harver med jerntinner. De gamle redskapene var snart ikke gode nok lenger og gikk på skraphaugen. Rulleharv og hyppeplog ble også anskaffet på enkelte gårder.
Hans Pettersen, Storeidet nevnes som en av foregangsmennene i bygda. Han kom i begynnelsen av 1860-årene. hjem fra Bergen — han var jektestyrmann .— med en plog som var gjort helt av jern, den første i sitt slags i hele bygda, er det sagt. Den vakte udelt beundring og ble meget benyttet. På samme tid begynte Kristoffer Johannessen, Bolle (han reiste senere til Amerika) for egen regning å fare rundt i bygda og pløye for folk. Han skal ha vendt megen jord, fortelles det. .— I begynnelsen av 1870-årene kom en svenske ved navn Bütner til bygda. Han kjøpte seg et par gamle hester og dro rundt her og drev pløying i flere år. Om høsten solgte han hestene, som oftest til slakt, for å spare vinterfôring, og neste år kjøpte han seg nye i samme høye alder, og slik drev han, med kjøp og salg av hester og med pløying i ganske stor stil. Han utførte sies det, et stort arbeide, men forståelsen av jordbrukets verdi kan neppe ha vært stor hos endel av jordbrukerne, for ennå så sent som i 1920-årene kunne det påvises teiger som Bütner hadde pløyd, men som aldri var blitt harvet, og hver en derfor kunne se furer etter plogveltene. — Bütner var en meget religiøs mann, og det fortelles at han flittig bad for sin avdøde fars sjel, for å fri den fra fortapelsen. Hans far hadde nemlig vært nokså meget av en «rabagast», så sønnen hadde gode grunner for sine bønner. Som pløyer nøt Bütner stort ry, han var fagmann på området og meget av en pioner på sitt felt her i bygda.
En vestlending ved navn Jan Berg reiste noen tid rundt her nordpå med en avlshingst, og besøkte med denne også Buksnes. Ved siden av drev han også endel med pløying, og det var ikke så helt lite han fikk pløyd her i Buksnes også.
En viktig løftestang for jordbrukets utvikling i riktig led i Buksnes, som i hele Nordland, var opprettelsen av den første landbruksskolen i amtet. Denne landbruksskole ble lagt til gården Søvik i Alstahaug og ble åpnet med 8 frielever og med rett til å oppta inntil 6 betalende elever. Åpningen fant sted den 13. september 1854. Skolen ble senere flyttet til Bodøgård i Bodin, og derfra til Melbo. I 1863 framsatte ordføreren i Beiarn forslag for amtstinget om skolens nedleggelse, men forslaget falt mot 1 stemme. For amtstinget i 1868 ble det framlagt følgende forslag fra Bodin herredsstyre, tiltrådt av Buksnes og Mo herredsstyre:
1. Å oppsi amtsagronom Haukland og amtsdyrlæge Havig.
2. Å ta under overveielse hvorvidt der i steden for bevilgning til landbruksskolens drift og til den ansatte amtsagronom, bør bevilges den fornødne lønning til 4 simple i jordbruk og redskapshåndtering kyndige menn.
Dette framlegget ble nedstemt.
I 1869 forelå forslag fra Vefsn og Brønnøy herredsstyrer om landbruksskolens nedleggelse, og denne gang lyktes det å få has på den. Forslaget gikk igjennom,, og dermed var amtets første landbruksskoles korte saga ute. Det var i 1870.
Det er litt forstemmende å legge merke til at disse gjentatte nedleggelsesforslagene kom fra noen av de mest utpregede jordbruksbygdene i amtet. I 1873 foreslo amtmannen skolen gjenopptatt, men amtstinget besluttet intet å foreta i sakens anledning. Nytt forslag herom framkom i 1875, men fikk samme skjebne. Endelig i 1893, den 10. januar, kunne den nåværende Nordland landbruksskole åpnes på egen gård ved Bodø.
Allerede den første ambulerende landbruksskole fikk stor betydning for jordbruket. Elevene lærte her å stelle jorden på den riktige måten, de lærte å arbeide og behandle jordbruksredskaper, og all denne lærdommen tok de med seg til sitt virke i hjembygda eller hvor det nå måtte være de tok fatt med sitt pionerarbeide.
I Nordland landbruksselskaps 50 års skrift for tiden 1876-1926 heter det om Buksnes, at her synes interessen for jordbruk å være våknet forholdsvis tidlig. I 1858 eller 59 ansatte herredet en av de fra Nordland landbruksskole på Søvik (den aller første) uteksaminerte elever. Lars Frantsen, Haug, født 1835 og uteksaminert Antakelig 1857 eller 58, som herredsagronom, den første i sitt slags i Nordland, og 2 år før den første amtsagronom ble ansatt. — Det neste herred i Nordland som fikk sin herredsagronom var Vefsn, men ikke før i 1882.
Lars Frantsen var en dyktig og virksom mann. Selv forarbeidet han en plog, som skal ha vært den første ordentlige i bygda, det må ha vært like etter 1860, og med denne plogen dro han omkring på gårdene og pløyde for folk — men det var kanskje ikke så svært mange som hadde interesse av det. Denne Frantsens plog og den plogen som styrmann Hans Pettersen, Storeidet hadde med seg fra Bergen, var nok samtidige, og begge var disse de første nylandsploger i Buksnes.
Lars Frantsen lærte også folk å grøfte, og enda så sent som i 1920-årene skulle det kunne påvises grøftesystemer som var planlagt av ham. Det var dog for det meste åpne grøfter. Å steinsette og lukke grøftene, ble ikke hell alminnelig før slåmaskinene kom i bruk; da ble jo disse åpne grøftene til stor hinder — enda mer enn ved ljåslåtte. Lars Frantsen fikk også folk til å gjødsle rikere, både i åkeren og i engen. Vi har tidligere omtalt den betydning han fikk når det gjalt potetdyrkingen, han lærte således folk at en skulle ha gjødselen i furene under potetene. «Vi blir dog noe forbauset», heter del i beretningen herom, «når vi hører at det skulle skje for at vannet i regnsommere skulle gå i gjødslen, så det ikke skadet potetene».
Det er grunn til å tro at Erik Gerhard Schytte, sokneprest til Buksnes fra 1774 til 1782, var den første som påvirket folk her i bygda til å dyrke poteter; mens hans arbeide herfor hadde nok liten virkning, når en ser hvor lite påaktet potetdyrkningen var ennå 30 år etter at han var flyttet fra sitt kall her.
Lars Frantsen virket også en tid som agronom på storgården Ramsvik, som da var den best drevne gård i bygdene (Buksnes og Hol), og hans virksomhet var i hele tatt til fordel, heter det fra hans samtid og til hans ettermæle. Han døde imidlertid i ganske ung alder, ellers ville nok hans banebrytende arbeide i bygda ha satt enda langt dypere spor. Likevel var det meget han fikk utrettet. Han var en lystenner på jordbrukets område i sin fødebygd, og hans navn og hans gjerning fortjener derfor å minnes med takk og ærbødighet.
En sterkt medvirkende årsak til jordbrukets fremme, såvel i Buksnes som i Vestre Hol, var Vestvågøens Meieri, som ble satt i drift i 1899 på Leknes.
Den første som kastet fram tanken om dette meieri, var amtsagronom Soldal som på féutstillinger (dyrskuer) i bygden snakket med folk om et slikt anlegg. Blant dem som i første rekke tok opp tanken, kan nevnes Mathias Salamonsen, Leknes, lærer Chr. Christoffersen, Fridheim og kirkesanger Eidhammer. Fygle. Men de fleste bøndene stilte seg til en begynnelse tvilende, det volder jo alltid vanskeligheter å bryte vei for noe nytt. Men det ble arbeidet iherdig videre med saken, og især var Salomonsen i ilden for å få meieriet bygget og satt i drift. Linder sine reiser med jekta sørpå, var han innom meierier, og kom tilbake med tall og beregninger som måtte virke overbevisende. Og så en dag stod Vestvågøens Meieri fikst og ferdig, det røk fra skorsteinspipen, det var stim på kjelen og hjulene dreiet. Lofotens første meieri, og et blant de første i hele Nord-Norge, var kommet i gang. Det ble trafikk på veiene av bikkvogner lastet med melkespann, leveransen øket hurtig, slik at meieriet snart ble, hva melkemengde angår, et av de største her nordpå. — Og selv om leverandørene det første året bare ble betalt for sin melk etter en pris av 4 øre pr. kilo, ble det likevel penger, og det at jordbruket ga direkte tilsik av klingende mynt var noe nytt. Hver måned kunne leverandørene hente sine oppgjør og stikke sine sedler i lomma — mens en tidligere bare hadde kunnet gjøre penger ved salg av noen saueslakt om høsten, eller ved salg av liv- eller slaktedyr på Fyglemarkedet eller mann og mann i mellom hjemme på gårdene
Det var opplagt, nå måtte en skaffe seg flest mulig melkekyr, og samtidig dyr av den beste kvalitet. Og det var bare en vei å gå til dette mål: til jorden, når det gjalt øket antall av dyr, og til opprettelse av féavlsforeninger, når det gjalt forbedring av dyrekvaliteten.
Nå ble det en drift i jordbruket, som en aldri hadde sett maken til her i traktene. Det ble pløyd og grøftet, og hvert eneste år kom der større arealer under kultur. Det var mange steder litt av en kappestrid om hvem som kunne rekke lengst i nyvinning av jord. Da det samtidig ble nokså alminnelig å anskaffe slåmaskiner, bidro også dette i stort mon til a gjøre jorden «bekvem» for maskinslåtten. I hele tatt var det fra slutten av 90-årene og utover i 1900-tallet et stort oppsving i jordbruket.
Tidsmessige ploger ble anskaffet, og utover høsten kunne en — helt til snøen falt og telen la sine isjern i jorda — se pløyere i hardt arbeide, og likeså grøftegravere som hugget med pikke og spadde for å tappe bort vatn.
Av slike mere kjente pløyere innen bygda hadde vi, foruten de tidligere omtalte, Lars Frantsen, Bütner, Jan Berg og Kristoffer Johannessen, — Ole Ovesen, Sund, Hans Pedersen, Bø, Henrik Nilsen, Bø, Anders Gjertsen, Opdøl, Ingvald Fredriksen, Vold, Bernhard Juliussen, Opdøl. Også brødrene Kristian og Peder Ovesen, Sund drev en tid meget med pløyning, og fortsatte deres fars gjerning. Videre må nevnes Albert Olsen, Fygle i Hol, som utførte meget pløyningsarbeide i Buksnes. Det var også flere andre som drev pløyning i større eller mindre målestokk, men forannevnte var nok de driftigste i dette stykke arbeide. De for rundt på gårdene og det var hundrevis av mål de fikk lagt under plog og vendt til bedre givende jord. i eng eller åker. — Betalingen var allminnelig 5-6 kroner dagen for hest, mann og plog, ja den kunne være helt nede i 4 kroner dagen. Det var alltid to hester for en slik nylandsplog, pløyeren la til den ene og bonden som det ble pløyd hos den andre. Det var hardt arbeide, for hestene som for folkene, det var å drive på alt det remmer og tøy kunne holde. Anders Gjertsen var en høst hele 42 dager i pløyearbeide på gårdene, en annen høst 40 dager. Han brukte den siste tiden for det meste tre hester for plogen. — Vi har villet nevne disse menn, fordi det var et banebrytende arbeide de utførte i sin bygd. Senere ble det mere slik, at hver bonde pløyde selv, eller at to og to slo seg sammen.
Hans Enoksen, Haug.
— De såkalte Målselvploger var meget brukt her i bygda. Åsen og armene var av tre, de gjorde godt arbeide, men var ellers litt tung å handtere. I plogens spor fulgte slåmaskinene, som snart kom mer og mer i bruk overalt i bygda, de fleste fra tiden etter 1905-06. — Den første slåmaskine ble innkjøpt til Buksnes så tidlig som i 1890, er det sagt. Det var Nils Jensen og Markus Larsen, Rise som i fellesskap kjøpte den, en «Embla», fabrikert på Mesna bruk, Lillehammer. Om det er denne maskin som senere ble kjøpt av Roald Pettersen, Elvhaug i Hol, og som enda så sent som sommeren 1945 var i bruk der, er ikke helt sikkert, idet det blir fortalt at den første slåmaskin på Rise var en 2-hesters, som ble anskaffet omkring 1900. — Det slås dog fast fra annet hold, at den første slåmaskine til bygda kom til Riise år 1890. Hans Wiik fikk slåmaskine sammen med Rasmus Starheim, Haukland i 1901, og ved år 1902-03, men særlig i årene etter, var det mange som skaffet slåmaskiner og hesteriver.
Den første skikkelige vogna her i bygda var det Hans Enoksen, Haug som anskaffet, det må ha vært omkring 1870, kanskje noen år før, kanskje like etter dette år. Han fikk denne vogna — formentlig under tilsyn av ham selv — arbeid hos smeden Nils Larsen på Ballstadlandet. Denne vogna hadde ordentlige hjul med eker og nav, og den var nok et «syn» da den første gangen rullet ramlende oppover bygda fra Ballstad til Haug, fin og blank som en nyslått skilling. Den innvarslet noe nytt, en stor forbedring og en lettelse både for hestene og folket.
Den første hest som ble spent for kariol her i bygda, og på hele Vestvågøy, var etter sigende doktor Schumachers, som dermed innførte her dette lettere og bekvemmere kjøretøy for skyss- og annen slags lettkjøring, og Schumachers kariol fikk snart etter seg mange slike kjøredoninger på raske hjul rundt om i bygda, der vei da var bygget. Denne «pioner» blant karioler her, må den første gang ha rullet på. veien omkring 1876, kanskje litt senere.
Nå bar det framover, fra år til år. Det lå vel i selve tiden, med bedre opplysning, bedre kommunikasjoner og et litt raskere tempo over utviklingen i sin helhet. Folk fra bygda son. var ute på reise, de fleste vel som jektemannskaper, slumpet her og der til å se andre egnes stell med jorda, og så bar de bud og ideer med seg tilbake til heimbygda.
Johan Rist sen., Sund var den første som anskaffet hesterive her i bygda. Det var så tidlig som i 1885. Denne riva var kjøpt fra maskinfirmaet S. H. Lundh og bar navnet «Sleipner». Hjulene var av tre, men fabrikkmerket var av støypejern.
Her ruller en vogn, men hjula tør vi ikke garantere.
Hans Enoksens første var et stort framskritt i bygda.
Anders Gjertsen, Opdøl har helt siden han overtok sin fars gård drevet meget med oppaling av hester, og i 1919 begynte han med hesteavl i større stil, og holdt ved med dette i nesten 20 år. I dette tidsrum alet han opp til salg 16 unghester og 4 føll, hvorav de aller fleste ble premierte, derav en hoppe som fikk 2. premie. Blant de oppalede dyr var det 4 hingster. Bildet ovenfor viser ham med 4 hester. Lengst til venstre den da (1944) 16 år gamle avlshoppe med 3 av dens «etterkommere», en 2-fôring nærmest moren, dernest en l-fôring og lengst til høyre et føll. — Anders Opdøl har således innlagt seg stor fortjeneste av hesteavlen i bygda.
— Det ble nå mere fart i kjøpet av tidsmessige jordbruksredskaper og maskiner. Søren Pedersen, Våje kjøpte slåmaskin i 1901. Johan Rist jr., Sund, kjøpte slåmaskin i 1903, og han var med sin maskin til hjelp under slåttonnsarbeidet såvel på doktorgården i Gravdal som på prestegården og klokkergården på Buksnes.
Utviklingens hjul grep inn i hverandre. Meieriet, plogene, slåmaskinene, hesterivene. Meieriet krevde mange melkekyr, melkedyrene krevde mere gras, det skulle plogene og gjødsla skaffe, grøftespadene likeså. Slåmaskinene krevde også plogarbeide. Alt skyvde framover. Interessen ble kjørt på toppen, jordbruksnæringen ble av like stor betydning som fiskerinæringen, ja den lå vel et hestehode foran. Det var dårlige fisker i tiden omkring siste århundreskifte, og da var det jordbruket som måtte være bærebrua over vanskene. Meierioppgjørene var redningen for mange.
Den første ordentlige vogna til Haug fikk straks mange etterfølgere. Nå skulle det vært jamt slutt med å frakte lass på drag og på slede i avbæra. Det var nå for galt også, det kunne da alle se. Den ting at det akkurat ved den tid ble bygget «kongsvei» fra Ballstad til Vold, skyvde selvsagt ikke minst på anskaffelsen av skikkelige kjøreredskaper.
Somme hadde dog vært utspekulert nok til å anbringe plankehjul under sleden på sommerføret, og slike plankehjul var lenge, helt fram til for en knapp mannsalder siden alminnelig brukt under langvogner (høyvogner), særlig på gårder hvortil det ennå ikke var veiforbindelse. Ja, sleden som sommerkjøretøy kunne en enda så sent som etter siste århundreskifte se i bruk ved høykjøring på avsidesliggende gårder, som f.eks. Flæsa, og ved slutten av 1880-årene var det fremdeles mange bønder som brukte slede ved høykjøring, enda det da var blitt vogner i bruk stort sett over det hele. Olaus Larsen, Reppe brukte således slede så sent som ved 1880-årenes slutt, og det var sikkert mange fler enn ham som holdt på sleden i det lengste. Vogna tok imidlertid det dobbelte lass, sammenliknet med sleden, det var en lek for hesten å trekke vogna, mot sleden, som bet seg fast og gnisset og gnog og holdt igjen. Det var opplagt, den kunne ikke stå seg i konkurransen. — Høyet la man i kjemmer på sleden, og så en grind over det hele under kjøringen. Den samme framgangsmåten fortsatte også etter at vognene var kommet i bruk, før en begynte med karmer (grinder) på vognene.
Dråga var et annet kjøreredskap, som bruktes ved siden av sleden. Den hadde faste armer, i likhet med langvogna, ikke løse skokler som sleden. Disse armene tjente samtidig som meier til å dra lasset på. Draga bruktes helst til lettere kjøring, men en kunne også transportere ganske store lass på den, et par tønner sild o.1., selv om «føret» var dårlig — marka tør og kanskje også gruset. Disse dragene var i bruk, kanskje før sledene, og en kunne se hester slite med drågelass så sent som i 1860-70-årene, men ellers var det da sleden som mest var i bruk — sommer som vinter.
Når trillebøra — «husmannshesten», som den kaltes — kom i bruk, har det ikke lykkes å bringe på det rene, men den er sikkert ganske gammel. Den hadde plankehjul til langt fram i tiden, og det finnes sikkert enda trillebører med slike hjul. Trillebøra holder seg fremdeles godt i konkurransen med alle de nymotens hjulredskaper, for hestekraft som for motor. Den er i dag like uunnværlig som den var det i våre oldeforeldres tid, og er den enn et tarvelig og ringe aktet jordbruks- og transportredskap, så har den dog gjort sin store nytte i jordbrukets og transportvesenets tjeneste, og vil det også i framtiden. Den er god å ta til mangen gang.
Vogna revolusjonerte dog hele bygdas transportvesen, og den slo igjennom med et slag. Alle som var eiere av hest. måtte ha den. Der lå den nye «kongsveien», — det kunne til nød klare seg med slede og drag til gårdskjøring, men på veien, nei der dugde de ikke disse greiene, det ville være som kjerringa som akte på bakstetrauet. Nils smed og andre smeder fikk det sikkert travelt med å beslå vognhjul og vognkister for Buksnesbønder i de årene.
Bare få år etter at meieriet på Leknes var kommet i drift, ble det bygget meieri også på Buksnes, for den nedre del av bygda. I spissen for dette foretagendet stod i første rekke kirkesanger Kr. Berg, Buksnes, malermester Mikal Martnes, Gjerstad og gårdbruker Hagbart Høydahl, Vevik. Transporten av melk fra nedrebygda og fra strømsiden ble for lang til Buksnes, og for å avhjelpe dette, ble meieriet på Buksnes bygget.
Videre ble det bygget meierier i Borge — på Liland og på Haukland, og et for østre Hol i Storfjord. Nå var hele Vestvågøy tilgodesett slik. Blant meierileverandørene ble det litt av en kappestrid å kunne levere det størst mulige kvantum melk, og melk med det høyest oppnåelige fettinnhold Man skjønte snart at det var slett økonomi å fôre dårlig. Altså gjalt det tre ting: For det første å bringe jorda til å yte alt den kunne av fôrstoffer, for det andre å fôre godt og for det tredje å holde kvalitetsdyr som melket godt og hvis melk inneholdt en høy fettprosent. Det gjalt med andre ord kvantum som kvalitet. Og derfor ble det fra nå av for alvor «svingom i bygdeskikken», som det heter i visa. Saueholdet ble på mange gårder innskrenket til det strengt nødvendige; det var kyrene som i første rekke tellet og som ga penger i kassa. Bare de beste kyrene var god nok, men også til saueavlen ble det stilt større fordringer, og fé- såvel som sauavlslag ble stiftet, som vi senere skal høre om. Jordbruket som modernæring fikk omsider sin «plass i sola» også her i bygda, hvor forholdene for et rasjonelt og betydelig jordbruk ellers er lagt så bra til rette fra skaperens hånd.
Nye gårder sprang fram av ulendet, og de gamle ble fornyet. Det kan nevnes at på Anders Gjertsen, Opdøls gård var det i 1906 bare 3 timers slåmaskinarbeid, nå er det for lenge siden slik at praktisk talt hvert eneste grasstrå høstes med maskiner. Og slik for en rekke gårders vedkommende. .— Stort sett har denne jordbruksinteressen holdt seg fram til i dag, til tross for at lønnsomheten har svinget nokså meget mellom overskudd og underskudd på drifta. — Mange nye oppsittere, med større eller mindre bruk, er kommet til i de siste 40-50 år, bureisning, nyrydning og nydyrking har skutt en fart som ingen kunne drømt om for et halvt hundre år siden. Etter hvert ble de fleste husmenn selveiere, og mange av disse nye selvstendige brukere fikk areal lagt til sine eiendommer.
Den nye tid i jordbruket kan vel for Buksnes vedkommende føres tilbake til 1860-70-årene, til den første agronomen og den første skikkelige plogen og bikkvognas tid, men det var først i 1890-årene og den nærmeste tiden deretter at det ble riktig fart på tingen.
De siste trebunkene var rydd i staver, standstampekjerna var skiftet ut med veivkjerna, separatorene avløste melkespannene borte i bekken eller brønnen, den såkalte kaldvannsmetode, — og handseparatorene forstummet, da meieriene kom i drift. I redskapsveien var også alt blitt nytt. Alt primitivt var kastet på dør, patentene i ploger og harver, i slåmaskiner og river, i hestehakker m.v., rår i dag grunnen over det hele. Det er blitt treskeverk i stedet for den gamle kasteskovl — om det ellers er noe større bruk for det — og den siste vasskverna har forlengst holdt opp med å male der borte ved elva. Leter du vel og lenge, finner du kan hende en nedauret møllestein eller en råtten stump av en damstokk. — Den har tiet i mange, mange år nå, den gamle kverna under vassrenna fra bekken.
Men i stedet brumler og bråker traktoren, mens den gjør vei i vellingen der borte på nybrottet og freser av argsinne over all steinen som gjør det vrangt i veltene og sinker i arbeidet. — —
Feavlen har alltid spilt en stor rolle i bygdas næringsliv. Kua var som nå det viktigste husdyr, og gårdenes størrelse ble reknet etter det antall kyr de kunne fø. Kua var verdimåleren, ved siden av andre varer, som det tidligere er gjort rede for. Kua er gammel som husdyr og den var utbredt overalt i vikinge- og sagatiden, men var sikkert å finne, også her nord lenge før den tid.
Hesten omtales allerede i mytene som sinnbilde på hurtighet og utholdenhet. Hvordan de første hestene her nordpå så ut, er ikke godt å si, men det er rimelig å anta at de var små og av form noenlunne som de kjente Lofothester, som det nå bare fins spredte levninger av — hvis det overhodet er noen eksemplarer tilbake av denne rasen.
Sauen var billig å fore i kystbygdene og den var utviklet som et viktig husdyr allerede i forhistorisk tid. I vikinge- og sagatiden var ulla det viktigste bekledningsemne.
Geita var holdt som melkedyr og den må ha hatt ganske stor betydning. Håvamål sier at «har man to geiter og en taubent hytte, trenger en ikke tigge».
Svinet er i gudelæren symbol for bonden eller jordbruket, og dette viser dets store betydning som husdyr. Frøy blir framstilt ridende på en galte, og sonargalten var bondens spesielle offer til Frøy. De gamle nordmenn må ha satt stor pris på flesk, for einherjene i Valhall skulle ete flesk av galten Særimne.
Lofotkua «Tyra» av Bolle var en ku til å ha i fjøset. Den kunne yte opptil 24 kg. melk pr. dag. «Tyra» var alet hos gårdbr. Karl Johansen, Bolle, men ble 5-6 år gammel solgt til Størmers gårdsbruk i Svolvær, og mannen ved grimen er Størmers gårdsbestyrer. Pettersen. — «Tyra» var av nordlandsrase: om dens kalv, vi her ser, vet vi intet å fortelle, men tenkelig «spyttet» også den godt i bøtta. — «Tyra» var forresten ikke den eneste Lofotku som kunne yte stort. Odin Lindgaard. Ramsvik hadde ved samme tid omtrent — omkring forrige verdenskrig — en ku som nådde opp i den samme melkemengde pr. dag.
Fjærfé er også omtalt i denne perioden (vikinge- og sagatiden), både høns og gjess, men noen stor utbredelse hadde fjærfeholdet neppe på denne tid.
Hvordan dyrene på denne tid så ut, om deres størrelse og melkemengde m.v. vet en ytterst lite, men man kan gå ut fra at det var det samme forkuete landfé, som fantes rundt om i bygdene inntil midten av forrige århundre.
En har ingen sikre opplysninger om når den første temning av husdyr tok til. Flere ting tyder på at hunden var temmet først, den omtales iallfall før noen av de andre husdyrene. Etter den kommer så i rekkefølge storfe, geit, svin, sau og hest, uten at en tør garantere rekkefølgens riktighet.
Veidefolket som levde her i landet, og sikkert også i Buksnes, i den eldre steinalder, hadde ikke andre husdyr enn hunden. I yngre steinalder med sin rike kulturutvikling, kommer storféet, geita, sauen og svinet til, og i bronsealderen finner en omlag alle de husdyr som en har nå, også hesten, som var ukjent for steinalderfolket.
Kua var da som nå, her som i andre land, det viktigste husdyret, derfor var den også verdimåleren. Betegnelsen kyrlag eller kugildi motsvarte verdien av en normalku. På grunn av denne vurderingsmåte kom betegnelsen fé (formue) mer og mer til å bety kreaturer.
Til nordlandsfé rekner en det sidete fé i Nordland, Troms og Finnmark, og i Nordland hører nå praktisk talt alt fé til denne type eller rase.
Johan D. Rist og hustru Betty, Sund, han f. 13/10 1878. hun f. 1/5 1880; gift 28/10 1897. - Rist har innlagt seg stor fortjeneste av jord- og husdyrbruk, og Betty har to ganger fått diplom for framragende husdyrstell.
Til Buksnes såvel som til hele Nord-Norge er det ut gjennom tiden ført inn mange dyr av fremmed slag, hollenderfé, holstensk fé, det er dog ayrchirekrysningen som har spilt den største rolle. Den krysningen begynte alt utover midten av forrige århundre og varte ved lenge. Noen ensartet kvegrase er det således ikke, likevel kan en tale om typisk nordlandskveg her i Lofoten, men det er selvsagt sterkt forbedret fra eldre tiders fékvalitet. Kyrene er hardføre og nøysomme.
Det er, skriver landbruksskolebestyrer Nilsen, bemerkelsesverdig, at man på samtlige dyrskuer som regel finner de beste kjør (såvel med hensyn til legemsform som melkemengde) blant dem, der
1. har en sort eller brunsort farge med lysere eller hvitere ål etter ryggen.
2. er sorte eller brunsorte eller
3. rød med hvit ål.
Den svartsidede type er fra omkring århundreskiftet, og for hele Nord-Norge, med unntakelse av Troms innland, hvor en fortsatte med målselvféet Siden har en stort sett fulgt denne linje i feavlen — også her i bygda. Svartsidet og rødsidet fé er dog nå jamstilt, og det står oppalerne fritt å velge hvilken av de to farger de vil ha.
Om dyrenes røkt i gammel tid har vi tidligere skrevet. Her skal bare tilføyes noen linjer fra en beretning her fra distriktet fra 1869: Når snøen kom, heter det, ble sauene klippet inn, som oftest i hus sammen med kjørne og i små rom. Sauestakken kunne være så liten, sier dyrlæge Havig, at sauene bokstavelig neppe kunne vende seg, især når lammene begynte å vokse til.
Sauene åt av seg ulla. Det var en sykdom, ble det sagt, men kanskje det også var på grunn av hunger. Lammene ble små og ofte dårlige, da moren fikk for lite næring. Hesten ble best stelt og fodret, den var likesom gårdens fornemste dyr. — Fjøsgulvene kunne flyte av gjødsel, fjøsene var mørke, men fra 1860-årene fikk de litt mere vinduer og lys, men ennå mange år framover var de temmelig skumle, mange av dem.
I 1874 holdtes et dyrskue i Buksnes, hvortil var frammøtt 400 dyr. Statsagronom Jensenius uttaler om dette, at folk, menn såvel som kvinner, var tallrikt møtt fram og fulgte med liv og lyst med. Kreaturene som helhet, men især oksene var bedre enn ved et tidligere dyrskue i 1866, og feet var rett velskapt.
Av en beretning fra 1860-årene heter det om Flakstad, at det at folket bruker gjødsel nå, tyder på framgang. Det var ikke rett mange år siden at folk syntes gjødselbeholdningen voldte dem bryderi. I 1866 var der dyrskue i Flakstad, hvortil der møtte 160 dyr. Lensmann Bentsen virket ivrig for kvegavlens oppkomst i denne bygd.
Også i Borge var det dyrskue i 1866. Denne bygd, skriver Jensenius, stod i ry for to ting: for den mengde smør den solgte, og for dettes slette kvalitet. For om mulig å få rettet på dette hadde man i forbindelse med dyrskuet i 1866 også utstilling av smør. Jensenius mente dog at det neppe ble noen lett sak å få borgeværingene til å forbedre sitt smør, så lenge de hadde et så fortrinlig marked for dårlig smør, som de hittil hadde hatt. Alt smør de kunne skaffe til salg, ble gjemt sammen til lofotfisket, og de reiste så til fiskeværene med det og fikk av fiskerne der 15 skilling pr. mark.
Det årlige utbytte av ei ku var gjennomsnittlig ca. 10-15 spesidaler. Sommerutbyttet var i gjennomsnitt 1 våg smør, verdi 6 spesidaler, 1 våg ost, 2 spd. og et par tønner syre, verdi 1 spd.
Angående det årlige utbytte pr. ku i de forskjellige herreder i Nordland var det, i følge amtsmannens 5-årsberetning 1861-65, for Buksnes 8-10 spesidaler foruten vintermelken, som bruktes i husholdningen, ca.100 potter melk årlig. Den sedvanlige pris for smør var 10-12 skilling pr. mark (ca. kr. 1,50 pr. kg.). Av ost ble som regel kun tilberedt «simpel» melkeost, gammelost og mysost. Prisen på disse ostesorter var 2-4 skilling pr. mark.
For Borges vedkommende ga, iflg. samme beretning, en god ku 4 bismerpund smør, 2 bismerpund ost, 2 tønner syre, tilsammen 12 spesidaler. Av en dårlig ku det halve. — Flakstad: 1 våg smør, ½ våg ost, 1 tønne syre, tilsammen ca. 9 spesidaler.
Husdyrstellet, sies det, led omtrent av alle de mangler det kunne lide av.
De gamle sauene var små og ulla grov og strid. Men som tiden gikk ble det innført dyr til forbedring av rasen. Nordland landbruksselskap satte seg således i spissen for innførelse av 4 stamshæferier i Nordland, hvert på 12 sauer av cheviottrasen. Herav skulle et ligge i Lofoten. Dette var i 1877, men først i 1880 ble det for hele amtet innkjøpt 4 sauer, 7 sauelam og 1 vêrlam av nevnte rase. Stamjorden ble først stasjonert hos handelsmann Dahl på Løvøy i Steigen, med tilsyn av sokneprest Wisløff. I 1882 ble den flyttet til sokneprest Wormdahl i Folda, og kom så i 1884 til Nikolai Hansen, Berg i Hol, hvor Soldal imidlertid fant at de hadde nytt mindre god behandling, slik at 3 av sauene i vinterens løp var død. Han fant tillike havningen på Berg uskikket for en stamhjord, da den grenset til flere omliggende havnestrekninger og utsatte sauene for å komme i forbindelse med fremmede springværer, og høsten 1885 ble hjorden flyttet til handelsmann Bordewich, Lyngvær i Lofoten. I 1891 ble hjorden flyttet til Herøy, i 1893 til Meløy, så til Løvøy i Helgeland. I 1898 ble der opprettet stamhjord på Våg i Steigen. — Det var også innført endel sauer av spansk rase. Forbedringen av sauerasen har gitt seg utslag i større og vakrere dyr og en bedre ullkvalitet, skjønt med hensyn til ulla, er kanskje meningene litt delte, og det er røster for å få den gamle sauerasen tilbake.
Vi har i tidligere avsnitt omtalt det gamle griseslaget, disse små, flekkete, langbustete og ofte radmagre «landssvin». De var hardføre, de også, som alle husdyrene her nordpå var det — som en dyd av nødvendighet. — Det sies at engelske svin allerede i begynnelsen av 1800-årene ble innført til Nordland, men nærmere opplysninger herom foreligger ikke. Ellers kom det atskillige av engelsk rase hit opp i 1880-90-årene. Etter hvert ble det gamle griseslaget sjaltet ut, og selv om griseholdet gikk sterkt tilbake, så var det da store griser en nå kunne se i bingen, og godt fetet var de før de gikk under slaktekniven. — Den første statsstøttede svineavlstasjon i Nordland ble opprettet på Lurøy i 1900. Her i bygda har det ikke vært statsunderstøttede svineavlstasjoner, og heller ikke private av noe større format.
Geita har fått skjøtte seg selv fra «Arilds tid». Det vites ikke om innførsel av fremmede avlsdyr i hele fylket. Den er derfor stedegen og uten påvirkning fra noen kant — som selve de fjellene den klatrer i.
Geita har vært et i mange måter forsømt husdyr i Nordland. Dette for mange distrikter så passende husdyr, har ofte gått for lut og kalt vatn, heter det i Nordland landbruksselskaps 50-års skrift 1926.
Også med griseholdet har det gått opp og ned. I 1870-80-årene inntok svineholdet en forholdsvis beskjeden plass i husdyrholdet, sammenliknet med tidligere, da det var svin praktisk talt på hver eneste gård, iallfall her i bygda. Og etter som tiden gikk ble det enda mindre interesse herfor. Det var vanskelig å bli av med griseunger, og i 1901 klages det herover både fra Vesterålen og Helgeland, og svineavlstasjonen på Vågøy ved Bodø ble det året nedlagt. Men det ble litt etter hvert bedre, og i 1912-13 var det flere svineavlstasjoner i gang i fylket, og i 1926-27 var det 17 slike stasjoner i gang i fylket.
Fjærféavlen er nok ganske gammel, den også, men vi ser oss ikke i stand til å kunne fortelle når den første høna ble vaglet her i landet, eller her i bygda, og må nøye oss med å slå fast at det er meget lenge siden. Hønsene fikk det som de andre husdyrene, de måtte ta til takke med det slik «huset formådde», og det var mer enn skrint mangen gang med det. Den fikk vel i ny og ne slengt til seg litt matrusk, og så fikk den ellers ha det så bra — og verpe så godt den kunne. Hønsene fikk gjerne leve til de døde en naturlig død. Det var først ut mot senere tid at de ble hentet i en flaksende vase av fjær og ført til huggestabben for å gjøres et hode kortere. At disse gamle høns var dårlige eggleggere, er noe som sier seg selv, men husmora var vel tilfreds, når tuppen en gang i mellom slapp et takk for maten fra seg. — Senere kom det her i bygda et ganske stort oppsving i fjærfeholdet, og i tiden etter forrige verdenskrig var det stor eggproduksjon i Buksnes og vestre Hol
Det er tidligere skrevet om lofothesten og dens nære slektning nordlandshesten som helhet. Men før vi slipper de nye raser til, skal vi enda med noen ord omtale den gamle hesten, og gjengir i det vesentligste hva landbruksskolebestyrer L. P. Nilsen skriver i en artikkel i «Aftenposten» for 1895 om «den halvvilde Lofothest». Den skal, skriver han, inntil midten av dette århundre (1800) ikke ha vært så sjelden enda, mens den nå ved århundrets utgang er meget vanskelig å finne, likesom de få eksemplarer, som ennå lever, ikke på langt nær er så langraggete og eiendommeligt bygget som fortidens hester av denne rase, der opprinnelig er en fullstendig naturrase.
Langs vestkysten av Lofoten og Vesterålens herreder — alt i alt en strekning av 34 mil — er landet sterkt opprevet av fjellrekker, der i regelen hever seg bratt opp fra havet. Kun her og der er en liten «strand», eller inne i en bukt er der litt jord, så der er plass for litt bebyggelse. Veiforbindelse var der ei tale om — og den finnes fremdeles kun sjelden. Det barske havklima umuliggjør trevegetasjon. I de lunere revner og bergsider kan dog her og der finns litt vidjekratt eller enda noe bjørk med en og annen rogn og asp — men ellers er fjellet for det meste nøkent. I fjellrevnene og ellers, hvor der finnes litt jord, vokser der et kort, men oftest tett og vistnok næringsrikt gras. — Hvor forholdene er som her nevnt, skulle man ikke tro der var bruk for hester. Og det er det vistnok heller ikke. Men ikke desto mindre har der vært holdt ikke så få. Men da der ikke var bruk for hesten, har man latt den gå ute — i likhet med hva skikk og bruk før i tiden var både for sauen og endog kua. Denne «utgang» har vært drevet så vidt, at endog i året 1886 anga en mann at hans daværende 30 år gamle hest ikke hadde vært under tak siden den var årsgammel.
Lofothest. utstoppet i Bergens Museums zoologisk avdeling.
Ca. 1/14 naturlig størrelse. (Copyright Bergens Museum).
Når nå mennesket ikke stelte med hesten, så måtte moder natur ta seg av den. Den i ungdomsårene knappe næring gjorde selvfølgelig hesten liten av vekst. Den fikk et stort, grovt og tungt hode med en meget kort, men nokså muskuløs hals. Da den måtte vandre vidt omkring på overordentlig ulendt og bakket terreng, utvikledeis bryst- og krysspartiet endog meget godt. Kroppen ble kort, men bred. Bena lave og med stor føring og styrke. Hesten var hyppigast «glassøya» og hadde korte, tykke ører. Men det mest bemerkelsesverdig var dens tette og lange hårekledning. En truverdig mann målte håretes lengde på et typisk eksemplar av en Lofothest (nu død), den gang eit av en handelsmann i Lyngvær (i 1887) og fant, at hårveksten under halsen målte en god halv meter og dekket fullstendig hestens forkane. Håra på mellomfoten og koden var så lange, at de fullstendig dekket hoven, om hvilken de dannet likesom et hylster av en sammenyfiltret masse. På hestens sider og lår Var håra 15 á 16 cm. lange, mens de under buken holdt den dobbelte lengde.
Men hvorav kunne disse hester livnære seg ute her så langt nordenfor polarsirkelen?
Å, hvor knapt det enn er med grasveksten, så er den dog god nok om sommeren, til at hesten ikke bare livnærer seg, men ut på høsten blir den trinn og fet. Denne tidsperiode er dog kort — neppe over 4 måneder. De øvrige 8 måneder er det verre, om det enn ikke er alminnelig, at der er lengere perioder, hvor temperaturen faller under 0 grader. Når marken da er oversnødd eller tilfrosset, finnes alltid her og der litt kratt, hvis grener de fortærer, likesom hesten med glede under sådanne forhold eter lyng, mose, tang, ja endog myrtorv — om den kan få fatt på den. Vanskeligste tiden er utover november og desember samt de uker senere på vinteren, da storm og uvær raser på det verste. Men ellers blir det litt avveksling i føden, når skreien på nyttår søker inn under land. Hesten kan da enkelte dager formelig fråtse i fiskehoder og avfall samt av og til stjele en hel fisk eller rive ned fiskehjeller og fortære den hengte fisk. Henger denne for høyt, reiser hesten seg på bakbenene for å nå opp. Kan den ikke få fisk eller liknende, nøyer den seg med, hva annet der kan finnes — og den er ikke kresen. Til fiskernes skrekk spiser de i nødsfall deres oljeklær, støvler o.1., ja det har endog hendt, at fiskerne offentlig har klaget over, at hesten har gnaget og ett både tofte og rip av deres båter.
Dette var hva landbruksskolebestyrer Nilsen hadde å berette om vår gode lofothest.
Vi skal så gå over til å berette i korte trekk om de forskjellige avlslag innen Buksnes, men det blir nok ikke alle vi kan få med. De mindre som bare har hatt en meget kort levetid og derfor har spilt en helt underordnet rolle, forbigår vi.
I 1864 ble der stiftet en landboforening i Buksnes. Den kan neppe ha virket noen lang tid, men den skal ha virket godt de få årene den holdt det gående. Hvem som stod for dette initiativ, og hvem som var dens formann, meldes det intet om, men det ligger nær å tenke på agronom Lars Frantsen på Haug. Denne forening var sannsynligvis en blant de aller første i sitt slags i Nordland, bare Vefsn landbrukslag ligger et år foran, idet den ble stiftet 1863. I 1865 ble en landboforening stiftet i Dønnes og samme år et sogneselskap i Steigen. — Det har ikke vært mulig å påvise hvor lenge denne Buksnes første landboforening var i virksomhet, men antakelig har den gått inn i «den stille tid» mellom 1870 og 1880. Da kom storsilda hit nord og trakk interessen fra jordbruket mere bort.
Nordland landhusholdningsselskap, det senere Nordland landbruksselskap, ble stiftet 1876 med amtmann Worsøe som første formann. Dette selskap har hatt en overmåte stor betydning for utviklingen innen jordbruket i hele fylket, en betydning som neppe kan vurderes for høyt — ved siden av landbruksskolen og de landbrukets veiledere i offentlige stillinger som har virket i fylket. I landbruksselskapets styre har i en årrekke sittet bl.a. gårdbruker og væreier Andreas Tetlie, Ure.
Nordland landbruksskole har, som vi har sett, hatt sin trengselstid å gjennomgå, før den slo helt igjennom og fant den fulle forståelse hos det brede lag av folket. Til skolens 6 elevplasser meldte der seg i 1866 11 ansøkere, men i 1868 bare 2 og i 1869 også bare 2. Der var således fra 1868 ikke ansøkere nok, mens der i 1864 meldte seg ikke mindre enn 39 til 8 plasser, og det var vel årsaken til at det ble fremsatt forslag — tiltrådt av Buksnes herredsstyre — om å nedlegge skolen, hvilket den også ble i 1893.
Omkring året 1900 ble der opptatt systematisk arbeide for dyrking av turnips og fremme av dette i amtet. Turnips sees dog forsøkt dyrket heroppe alt i 1830, og i 1850-60-årene dyrkedes endel, om også i Buksnes, meldes det intet om, men det er nok mulig, for initiativet til dette kom fra den da nylig opprettede ambulerende landbruksskole, og det kan tenkes at Lars Frantsen brakte med seg tanken og troen på turnipsdykningen til hjembygden. Men turnipsen satte smak på melken og kom omtrent fullstendig bort. Fra da av og til 1900 ble det kun gjort få og små forsøk med dyrking av turnips. — Kunstig eng var det svært lite av i hele amtet.
Den første slåmaskin kom til Nordland omtrent like tidlig som til de andre deler av landet. I 1875 hadde amtet 10 slåmaskiner, i 1890 — da Buksnes fikk sin første .— var tallet steget til 84 for hele amtet, i 1900 var det 271 slåmaskiner og i 1907 960. Som en ser øket tallet sterkt etter århundreskiftet, og her i Buksnes fulgte bøndene godt med i utviklingen. — Hesterivene ble først talt i 1907, og det er ikke godt å si når de første kom her i Nordland, men det var vistnok meget tidlig på amtets ledende gårdsbruk. Som tidligere fortalt var det Johan Rist sen. som først anskaffet seg hesterive her i bygda i 1885. I 1907 var det 358 hesteriver i hele amtet.
Tiden var inne til dannelse av landbrukslag og féavlslag.
Det første féavlslag som ble stiftet her i bygda var, såvidt vites, et lag på Øvrebygda i 1890-årene. I spissen for dette stod bl.a. Martin Øvrevold og Henrik Nilsen, Bø. Laget holdt en okse ved navn «Sælhorn», det skal ha vært et mindre pent dyr, med dominerende horn og en ganske svær kropp. Den var stasjonert hos Lars Andreassen, Vold og Høyen, Vold. Dette laget hadde dog ikke noen lang levetid.
I 1907, den 17. desember ble så Øvrebygdens Landboforening stiftet. Det var lærer Chr. Christoffersen som tok initiativet hertil, og han var også foreningens første formann. Et fjøsskue ble holdt og likeså et okseskue, og initiativet til stiftelsen av et féavlslag for Øvrebygda utgikk fra denne forening. — I årsberetningen for 1908 meddeles det at herredsstyret har garantert for 5000 kroner for de varer foreningen kjøper gjennom Fellesforretningen. Samtlige medlemmer av landboforeningen måtte tegne seg som kontragarantister til herredsstyret. Foreningen tellet da 35 medlemmer. — Det ble som nevnt også stiftet et féavlslag, og det var på tale, heter det videre i årsberetningen, å kjøpe endel stamverer, som skulle fordeles innen foreningen. «Saueholdet er ikke stort, og interessen for sauen mindre — ja i avtak siden vi fikk meieriet. Mange ser at de gjør galt i dette», fortsetter beretningen. «Interessen for grisehold er stigende. Alle skal ha gris». — Av beretningen for 1912 hitsettes: «Året adskiller seg ikke vesentlig fra de øvrige, når unntas i et punkt — det viktigste av alle — samhold, samhold både innad og utad. Vi har i årets løp omsatt blant medlemmene såvarer og kraftfôr for 2000 kroner, mest i såkorn og frø. Foreningen har også utvist samhold ved å kjøpe aksjer i Bøndenes Fellessalg i Oslo.
Høsten 1915 fikk denne forening stiftet Buksnes og Hols Féavlslag og Buksnes og Hols Hesteavlslag, som kjøpte fjordinghingsten «Øystein».
I 1919 forandret foreningen sitt navn til Øvrebygdens Landbrukslag. Dette år gjorde man en prøve med å samle inn skinn og huder for salgs i partier. Forsøket gikk godt og laget besluttet å fortsette med dette i 1920. Det ble også valgt 5 mann som hver i sin krets skulle føre tilsyn med alle disse både «myndige og umyndige» graverer som slippes på fellesbeite om sommeren. Man ble enig om å inngå til herredsstyret med søknad om skjerpelse av handyrloven. — Denne forening har i hele tatt vist initiativ og vært aktivt virkende den hele tid.
Til formann etter Christoffersen ble valgt Martin Johansen, Øvrevold. og etter ham Henrik Nilsen, Bø, Anders Gjertsen, Opdøl, som var formann i 7 år, derpå Jens J. Farstad, Ingvald Fredriksen, Vold, som stod i stillingen i flere år til han døde. Formannsvervet ble så igjen overtatt av Anders Gjertsen, som fremdeles fungerer.
Fra 1943 av har laget hatt særskilt bestyrer til å forestå det forretningsmessige, og i denne stillingen sitter Thomas Fredriksen, Vold, han er samtidig også kasserer. Kasserer var fra starten og i omlag 30 år, gårdbruker Amandus Hansen, Rise, og etter ham, Nils Vian, inntil man gikk over til å ansette bestyrer og kasserer kombinert.
De varer laget har ført har for det vesentlige vært kunstgjødsel, såvarer og kraftfôr, litt maskiner og redskaper, hesjematerialer, vesentlig streng m. v. En tid, inntil krigen, drev laget også salg av matmel samt sukker, gryn etc. Øvrebygdens Landbrukslag arbeider fremdeles meget godt.
Strømsidens Landbrukslag ble stiftet den 8. november 1912. Det første styre bestod av Hagbart Høydahl, Ingv. Tobiassen, Magnus Villassen, Kristian Ovesen og Johan Rist. Sistnevnte var formann fra starten til 1916. Fra 1916 til 1918 var Hagbart Høydahl formann, så Rans Rist fra 1918 til 1924, derpå Thomas Høydahl fra 1924 til 1925, Sigvald Rist fra 1925 til 1926, Ingv. Vitting fra 1926 til 1927, Johan Rist fra 1927 til 1930, Paul Pedersen fra 1930 til 1936, da den nåværende formann, Sverre Christoffersen overtok stillingen.
Den første kasserer var Hans Rist, som fungerte fra starten til 1917, fra 1917 til 1923 var Sigvald Rist kasserer, han etterfulgtes av Kristian Ovesen som fungerte til 1932, og etterfulgtes av Julius Sund, som i 1938 ble avløst av den nåværende kasserer, Arne Gundersen, Gravdal.
Også dette landbrukslaget har, og i betydelig utstrekning, drevet omsetning av varer. For 1913 var årsomsetningen 3625 kroner, for 1914 6886 kr., med et overskudd av 122 kr., for 1915 var omsetningen steget til 11 558, og overskuddet til 239 kr., for 1917 var omsetningen 3977, og overskuddet 453 kr. For 1921 var overskuddet 799 kr., for 1922 937 kr., for 1923 henholdsvis 3563 og 840, for 1924 6145 og 934, for 1925 4744 og 743, for 1926 3336 og 798, for 1927 3137 og 824, for 1928 2787 og 566, for 1929 2698 og 575, for 1930 mangler oppgave over omsetningen, men overskuddet var 539 kr., for 1931 var omsetningen falt til 388 kr., men overskuddet var 571, for 1932 449 og 468, for 1933 1717 og 665, for 1934 2737 og 648, for 1935 2478 og 688, for 1936 3240 og 720, for 1937 7150 og 723, for 1938 var omsetningen 7656, for 1939 8042, for 1940 10 155, for 1941 23 440, for 1942 24 071, for 1943 72 561 og for 1944 66 337. — Lagets formue var i 1945 steget til 21 571 kroner. I 1928 utgjorde den 567 kroner.
Også dette laget har, som en ser, arbeidet utmerket den hele tid, og det står i dag oppe i full virksomhet, under dyktig ledelse.
Buksnes og Hol Hesteavlslag ble stiftet i 1915. Det var, såvidt det er oss meddelt, Martin Farstad, som først framkastet tanken herom, og han var også den som la ned det første direkte arbeide for lagets opprettelse, idet han i 1914 gikk rundt og samlet andeler.
1915 ble et merkeår i hesteavlens historie her i bygda, såvel som for hele Vestvågøya. Martin Farstad var foregangsmannen framfor noen annen. Han begynte underhandling om kjøp av hingst, vistnok for egen regning, men da staten ikke ga bidrag til privatmann, falt dette bort. Men han fikk såpass støtte at laget kunne stiftes den 7. september nevnte år, og midlertidig styre ble valgt, med Martin Farstad som formann. Protokollen for det konstituerende møte var undertegnet av Martin Farstad, Ingvald Fredriksen, Vold, Anders Gjertsen, Opdøl, Ingvald Olsen, Rise, Am. Larsen, Fygle, Albert Olsen, Fygle, Magda Engen og Magnus Vareide, som den gang var gårdbruker på Rise.
Andelenes størrelse var kr. 15,00. Med bistand av statskonsulent Nøkleby ble 3.-premiehingsten «Øystein» innkjøpt hos Ole Rønneberg, Glein, og ble betalt med kr. 1 550.00. Da andelskapitalen ikke strakk til for dette kjøp. måtte der utenom lånes 800 kroner i bank, med innteressenter som selvskyldnerkausjonister.
Det første årsmøte holdtes 16. november 1915, og her valgtes som styre Henry J. Riise, Henr. Hulaas, Storfjord, Am. Larsen, Fygle, Klaus Jensen, Bolle og Martin Johansen, Øvrevold. Til formann og nestformann valgtes henholdsvis Henry J. Riise, og Martin Øvrevold. Som kasserer valgtes Martin Farstad. — Lovene var da utarbeidet av det midlertidige styre, og ble vedtatt.
Stamhingsten «Kong Gjermund», .som har satt sitt sterke preg på hestebestanden i Buksnes og Hol. Thorvald Knutsen, som har vært fôrvert og passer for de fleste av Hesteavlslagets hingster, holder i bidslet.
Laget søkte i januar 1916 om hoppeutstilling, og kommunen bevilget her til 75 kroner, og den 2. september samme år ble utstillingen holdt. Denne utstillingen — den første i sitt slags — pekte ut det beste avlsmaterialet blant distriktets hopper og ga støtet til den forbedring av hestebestanden i distriktet, som det siden har vært arbeidet for med godt resultat.
Også økonomisk viste laget seg meget levedyktig, slik at i 1921 kunne det låne Vestvågøens Meieri 1000 kroner.
«Øystein» ga ved bedekning en bra inntekt, bedekningsmengden var gjennomsnittlig 26 hopper. Etter 6 års forløp ble det i 1921 søkt om å få skiftet «Øystein» ut, og dette ble innvilget, hingsten ble da solgt til brukshest for 400 kroner. — I 1924 ble det med bistand av fylkeslæge Mæhre og gbr. Thorvald Knutsen, Hag, innkjøpt en ny hingst, den gilde «Kong Gjermund». kjøpt på statsutstillingen i Molde til en pris 6920 kroner. Denne hingst var meget søkt av hopper fra praktisk talt hele Vestvågøy, den satte gode spor etter seg i avlen, og ennå lenge etter dens død, lever den i friskt minne. Da laget holdt sitt 25 års jubileumsmøte, falt det mange lovord om denne hingst. Av rapporten som forelå ved dette jubileumsmøte i 1940 framgikk det, at «Kong Gjermund» gjennomsnittlig hadde bedekket ca. 52 hopper pr. år, ja det siste året den var i funksjon, var bedekningstallet hele 89, og avlsprosenten var 70. — Nettoinntekten var for året 1939 1290 kroner og formuen 6599 kroner. Bedekningspengene var steget fra 8 til 12 kroner de første årene, til 20-25 kroner i jubileumsåret (1940). Under krigen gikk de ytterligere opp, for medlemmer til 40 kroner, og for ikkemedlemmer 50 kroner pr. bedekning.
Ved årsmøtet for 1943 ble det vedtatt å kjøpe ny hingst, slik at laget kunne disponere over to hingster, som det så ut til å være bruk for, da det også var betydelig søkning fra Borge. Medlemstalet ble øket med 150 nye andelshavere á kr. 50.00 pr. andel = kr. 7500,00, og samtidig ble de gamle aksjer (andeler) oppskrevet med 100 pst., fra 25 til 50 kroner.
Avlshingsten «Øyvind», tilhørende Buksnes og Hol hesteavlslag. En stor del av lagets medlemmer ville returnere den, da den kom. Det var dog en pen og kraftig hingst. Det er hesteavlslagets mangeårige formann, Peder Bøe, Apenes, som holder i bidslet.
Formuen anføres 1944 til kr. 15 842,00, og den var i 1945 steget til kr. 21 311,00, etter nytegningen. Driftsoverskuddet dette år var kr. 2 634,00.
Til å begynne med bidrog staten med det halve av kjøpesummen for hingstene, senere ble dette regulert slik at det, etter de siste høye hestepriser er stipulert et maksimumstilskudd, henholdsvis for 1., 2. og 3. premiehester med 2500, 2000 og 1500 kroner. Fôringstilskuddet har variert fra 150 til 300 kroner pr. år, og for tiden er det kr. 175,00 for dyr med 3. premie.
Hingsten «Øystein» stod i tjenesten fra 1915 til 1924, altså 9 år. Den måtte føre en nokså omflakkende tilværelse, idet den i disse årene hadde fem forskjellige fôrverter, og således neppe kunne få det beste stell. Fôrvertene var Martin Farstad, Frants Vold, Amandus Rise, Anders Gjertsen og Bernhard Juliussen, Opdøl. Fôrlønnen var de årene fra 150 til 375 kroner. — Hingsten «Kong Gjermund» stod i lagets tjeneste fra 1924 til 1940, i alt 16 år, da den ble utmønstret. Den hadde gjennom alle disse årene bare én fôrvert, Thorvald Knutsen, Hag, som oppebar en fôrlønn fra 275 til 400 kroner. — Hingsten «Ring» stod også hos Th. Knutsen, til den ble solgt til Målselv. Deretter tok han foringen av «Varbø», som imidlertid snart måtte sjaltes ut, da det viste seg at den led av «krubbit».
Thorvald Knutsen, Hag ble på lagets årsmøte i 1945 bevilget et ekstrahonorar på 500 kroner, for godt pass og god fôring av lagets hingster gjennom 20 år. Lagets kasserer, gbr. Amandus Hansen, Rise, ble forært en spaserstokk med sølvhåndtak, som erkjentlighet for godt utført arbeide gjennom mange år. Det ble også bevilget en gave til lagets stifter, Martin P. Farstad, i form av en spaserstokk, men da det ikke var mulig å skaffe det nødvendige sølv i krigstiden, ble det utsettelse med gavens overrekkelse, og i mens avgikk Farstad ved døden.
— Utenom de forannevnte hingster har laget eiet «Øyvind», som ble solgt til Beiarn, og «Trass» som døde våren 1946. På statsutstillingen i Nordfjord sist nevnte år ble så hingsten «Fimrok» innkjøpt fra Nordfjordeid, og betalt med 9000 kroner. Denne står også hos Knutsen, Hag, men han har nå sagt opp vervet som fôringsvert for hingster, på grunn av framskreden alder
— Når dette skrives er det altså hingsten «Fimrok» som har til oppgave å sette sitt stempel på hestekvaliteten her på Vestvågøy. Den er et gilt dyr, og formår kanskje å vinne den samme popularitet som gamle «Kong Gjermund».
— Formenn i hesteavlslaget i den forløpne tid av 31 år har følgende herrer vært: Martin P. Farstad, i 10 år, Henry J. Riise, i 5 år, Am. Larsen, Fygle, i 3 år, Ingvald Fredriksen, Vold, i 2 år, fylkesagronom Anderssen. Hol, i 3 år, og Peder Bøe, Apenes, i 9 år. Ved siste årsmøte, 1947, ble Johan Rist, Sund, valgt som formann.
I denne forbindelse kan nevnes at de to første premierte vestlandshester her i bygda var avlet hos Johan Rist, den ene solgt til Sverre Christoffersen, Skotnes, den andre til Karl Pettersen, Lilleeidet.
Det bredte seg endel pessimisme innen laget i krigsårene. Det var høykonjunktur på hestemarkedet og der ble foretatt mange spekulasjonskjøp sørfra, dels gode hester, men også adskillig skrapdyr. Hingsteprisen var fra 9000 til 15 000 for henholdsvis 3. og 1. premiedyr. Et års sløyfehopper betaltes med 2500-3000 kroner, og føll betaltes med opptil 2000 kroner. — Imidlertid kom, som ventet, omslaget — bare enda verre enn man hadde trodd. Etter den tyske kapitulasjon i 1945, ble det kastet tyske hester i massevis inn på markedet, til dels til rene spottpriser. Mange av disse hestene var av sekunda sort, men de hadde da fire ben og en kjeft til å hefte bidslet fast i — og så var de billige. Dette trykket hestemarkedet sterkt, her som overalt i Nordland. Salget og dermed avlen av ordinære hester stagnerte. De fleste hesteføllene ble høsten 1945 solgt til slakteriet i Buksnes, og da kjøttprisen var bra, utbrakte de gjennomsnittlig 4-500 kroner.
Fôrlønnen for «Trass», som siste år stod hos Edmund Bjørnsen, Skulbru. var 1000 kroner, og det var vel kulminasjonspunktet.
Lagets nåværende styre er: Johan Rist, formann, Anders Gjertsen, Opdøl, Bertheus Karlsen, Vian og Lorentz Lindgaard, Ramsvik. Am. Larsen. Fygle er lagets kasserer.
Laget vil foreløbig innstille seg på å holde bare en hingst.
Statskonsulent i husdyrbruk, hr. Hans Tilrem, framholdt i sin omtale av hesteavlen i sin alminnelighet, at der burde finnes fram noen eksemplarer av restene av de gamle, stedegne hestetyper, som lofothesten og lyngenhesten, for å rendyrke disse. Hvordan det ligger an hermed kan for nærværende ikke sies, det for framtiden vise.
Det er fjordingsrasen som nå er den framherskende hestetype her i bygda, ja, en kan vel godt si den enerådende. Det slenger riktignok en og annen hest av andre typer i blant, men det er fjordingene som overalt setter sitt preg på hestebestanden. De tyskhestene som fortiden har blandet seg inn i «miljøet» — det er forresten ikke svært mange — forsvinner nok snart igjen — de har da også like lite å gjøre her, som tyskerne selv. .— Et og annet eksemplaret med etterslett av den gamle hestetypen, finnes her nok også — om en ellers leter vel, og kunne den gamle hesten, gjerne av lofothestetypen få sin renessanse, ville det iallfall glede nedskriveren av dette. — For alle vi som er blitt litt eldre av år, husker nok de gamle, raske hestene, de hadde fart og humor, og i marg i bein, sterke var de, og framhuga, nøysomme og trofaste i tjenesten til sin «døyande dag».
Strømsidens Féavlslag ble stiftet i 1908, etter initiativ av Johan D. Rist, Sund. Det første styres formann var Johan D. Rist, og som øvrige medlemmer av styret valgtes Hagbart Høydahl, Vevik, Mikal Martnes, Gjerstad, Peter Bjørnsen, Horn, og som kasserer Haakon Villassen, Sund. Styret har stort sett bestått av de samme menn gjennom lang tid.
Dette lag var stiftet med sikte på oksehold av nordlandsrase; men allerede året etter ble det stiftet, som underlag, et sauavlslag, underlagt det samme styre, og det ble innkjøpt verer av beste kvalitet, særlig av Sutherlandsrasen. Av verer har laget hatt opp til 6 samtidig. Handyrloven (graverloven) ble gjort gjeldende for hele herredet.
Lagets første okse, «Nordstabben», ble kjøpt hos Ole Kanstad, Lødingen. Den stod i 8 år hos Johan Rist. Denne oksen var rødsidet, men da den var av sortsidet stamme, ble dette kjøp stadfestet av statskonsulenten, og det viste seg at den ga overveiende sortsidete kalver. Oksen betales med kr. 200,00. I 1916 ble oksen «Hindenburg» kjøpt av John Aasen for kr. 250,00. Den ble i 10 år foret på prestegården ved forpakteren Peder Frantsen. Oksen var særlig snill, og på prestegården var det beitemark nok, så fôrlønnen var rimelig, fra 200 til 400 kroner. I 1926 kjøptes oksen «Thor» av Ingvart Vetting, og ble betalt med kr. 700,00. Den ble stasjonert hos Julius H. Sund for en fôringspris av kr. 350,00. «Thor» ble slaktet i 1932, og den neste oksen, «Junker», kjøptes fra Nordland landbruksskole for kr. 450,00. Også denne oksen var stasjonert hos Julius H. Sund, og fôringsprisen var kr. 300,00. Høsten 1934 sa Julius Sund opp fôringsholdet, da det viste seg at oksen var blitt olm, og til tross for at Johan Rist tilbød seg å fôre den for kr. 400.00, ble det bestemt at den skulle slaktes, da ingen våget seg til å gå med kyr til den.
Neste oksekjøp fant sted samme år (1934), da oksen «Trygg» ble kjøpt hos Peder Bøe, Apenes til en pris av kr. 350,00. Denne ble stasjonert hos Johan Rist for en fôringspris av kr. 300,00. «Trygg» ga forskjellige slags fargesjatteringer i sin avl og ble derfor lite likt, hvorfor den ble avlivet i 1937. Det ble så kjøpt en ung okse fra Nordland landbruksskole; den var bare 18 måneder gammel og betaltes med 280 kroner, da den var særlig liten. Dens navn var «Flink» og den ble satt i fôring hos Johan Rist, men ble senere flyttet til Konstanse Villassen, Sand, da Johan Rist manglet hjelp til røktingen av dyret. Denne oksen ble våren 1945 syk i kjønnsorganene og måtte slaktes. I slaktet tilstand utbrakte den 1000 kroner. Kjøttprisen var jo den gang upåklagelig.
Der ble straks innkjøpt en 2. premie okse, 2 år gammel, fra A. Moen i Leirfjord, til pris 3000 kroner. Dette var den dyreste oksen i lagets historie inntil da. Også denne oksen, «Trond» heter den, ble tatt i fôring av Konstanse Villassen.
Laget har således hatt 7 okser i løpet av 38 år, fra 1908 til 1946.
Inntil 1925 var Horn tilsluttet Strømsiden Féavlslag, men da fant andelshaverne fra strøket Horn-Haug tiden inne til å skille lag. Lagets netto formue var ved den tid 2000 kroner, med i alt 61 andeler, og til Horn-Haug ble det utbetalt kr. 524,64 som deres part av formuen.
Der stiftedes så eget féavlslag for Horn og Haug, men dette nye lag viste seg lite levedyktig og gikk etter kortere tids forløp i oppløsning.
Strømsiden Féavlslag har gjennom alle årene arbeidet godt økonomisk, og har hatt heldige både kjøp og salg.
Medlemstallet (andelstallet) var til å begynne med 17, med 43 andelskuer; for så jevnt å stige til 27 medlemmer med i alt 87 andelskuer i 1946.
Bedekningspengene har variert, stigende fra kr. 2,00 til kr. 12,00 de siste årene — på grunn av dyre innkjøp av okser og stigning av fôringsprisen. Siste år var fôrlønnen ordnet slik at det på hver andelsku falt 40 kg. høy til okseholdet, i alt 2600 kg. høy, og dertil 240 kg. mel, pluss 200 kroner for pass av dyret.
Det nåværende styre består av Johan D. Rist, formann, Julius H. Sund, nestformann, Sigvald Rist, Kristian Ovesen og Thomas Høydahl, med Anton Olsen, Sund som kasserer.
For Øvrebygdens Féavlslag kan det ikke med sikkerhet nevnes noe stiftelsesår, men det fikk sin start, hevdes det, i 1910 eller 1911. Styret har hatt følgende formenn ut gjennom tiden: Martin Johansen, Øvrevold, Martin P. Farstad, Henrik Nilsen, Bø, Ingvald Fredriksen, Vold og Bertheus Karlsen, Vikan.
Lagets første okse bar navnet «Uldal», den var alet hos Ingvald Fredriksen, Vold og ble tildelt 2. premie. Neste okse «Bull», ble kjøpt hos Henrik Iversen, Bergsdal, den fikk 3. premie. Den tredje i rekken var «Trygg», kjøpt hos Amandus Hansen, Rise, den fikk 3. premie, «Mørk», som femte okse i rekken ble innkjøpt fra Evenskjær og tildelt 3. premie. Lagets nåværende okse (1946) heter «John jr.». Den ble som kalv kjøpt fra Nordland landbruksskole, av brødrene Hansen, Lilleeidet, og av disse solgt til Øvrebygdens Féavlslag.
Lagets okser har vært stasjonert hos Ingvald Fredriksen, Vold, Berg Nilsen, Øvrevold, Olav Salomonsen, Farstad, Leander Farstad og Johan Høyen, Vold. — Som lagets kasserer fungerte i mange år Jens J. Farstad.
Også dette féavlslaget har arbeidet godt økonomisk, selv om det de aller første årene gikk litt tregt, på grunn av manglende samhold; men etter hvert ble laget bedre sveiset sammen, og har de mange år senere arbeidet under de beste vilkår.
Av sauavlslag har det vært mange her i bygden. Flere av disse lagene har dog vist seg lite levedyktig. Etter kortere eller lengere tid er de forsvunnet, nye har dukket opp, for snart å bli borte igjen. Men noen er det da som har holdt stand, som det ved Strømsiden og det på Øvrebygda.
Øvrebygdens Saueavlslag ble stiftet i 1929, etter at et tidligere lag der oppe var blitt delt. Den første formann var Martin P. Farstad, og den andre, og nåværende formann, er Halvdan Nygård, Farstad. Lagets verer har vært følgende: «Balder», «Bøkman», «Mjølner», «Prins» og «Knoll». Værene har vært stasjonert hos Nils Vian, Halvdan Nygård, Olav Salomonsen, Farstad, og for tiden hos Bertheus K. Vian.
Et sauavlslag på Reppe ble stiftet etter initiativ av Jakob J. Reppe. Han var meget interessert i saueavl og holdt ver i flere år. Senere holdt Sigvart Nilsen, Reppe en premiert ver, — men laget, som vesentlig bare omfattet denne gård, døde bort etter noen tids forløp.
Også på Holand har det vært sauavlslag. Her var Andor Andreassen meget interessert for en forbedring av sauebestanden.
I siste halvdel av 1930-årene var det et féavlslag, Vestbygdens Féavlslag med Henning Andreassen, Valberget som formann. Det omfattet gårdene Våje, Offersøy, Valberg og Holand. Oksens navn var «Hitler», der som kalv var innkjøpt fra Evenskjær og alet hos Anton Olsen, Våje. Laget hadde i alt 2 okser. Neste formann i dette lag var Henning Andorsen, Holand. På grunn av manglende tilslutning ble laget oppløst i 1939.
For øvrig har det vært sauavlslag i Valberget, et for Bakkehaug - Skotnes, for Rise, Øvre Holand, Skotnes - Gjerstad, og sikkert flere utover i bygda, de fleste hadde dog kortere eller lengere levetid, men nye kom i stedet for de gamle.
Nå består bygdas sauebestand for det overveiende av sau av cheviot- og Southerlandrasen. I eldre tid var det omtrent bare sau av den gamle norske rasen, og det arbeides nå for å få den tilbake. Den er riktignok mindre av størrelse og gir mindre kjøtt, men den har lang ull av god kvalitet. — Det er flere innen bygda som har gjort seg fortjent av sauavlen, Søren Voie, som har fostret den eneste 1. premievær i Vestlofoten, Johan Rist, Jakob Reppe, Andor Holand, Bertheus Vian, Jens Farstad og flere.
Utstillinger for storfe og sau, hest og geit og gris, har det vært holdt mange av her i Buksnes ut gjennom årene. — Den første utstilling som vi har kjennskap til ble, som tidligere omtalt, holdt i 1866, og det neste dyrskue vi hører om var i 1874. Senere ut gjennom årene har det vært holdt en rekke slike utstillinger her i bygda for de forskjellige slags husdyr, dels alene for sauer. Den første saueutstilling her ble holdt så sent som i 1923, idet disse skuene tidligere hadde vært holdt i Steigen, men fra den tid har de vært ambulerende mellom Steigen og Lofoten. Det har vært holdt værkåringsskuer, hoppemønstringer og hoppeutstillinger, værmønstringer etc. — Buksnes nevnes i 1925 som en av de ledende bygder innen fylket i hesteavlen (fjordingshest). Ved dyrskuet i 1922 var det møtt fram 23 okser, 285 kyr, 12 geiter og 2 bukker. Og ved saueutstillingen året etter (den første) var frammøtet godt. — Flere av utstillingene var stats-fylkesutstillinger, eller rene statsutstillinger.
I 1919 ble det ved stortingsbeslutning bestemt at landbruksselskapene skulle omorganiseres. Til det møtet for Nordlands vedkommende som holdtes i den anledning var det innkalt utsendinger fra Buksnes herreds landbrukslag, med ordfører Oluf Svendsen, Haug og sokneprest Aasen som utsendinger. Dette lag ble stiftet i 1920 og hadde ved starten 26 medlemmer. Laget hadde i 1924 4 ugrasbekjempelsesforsøk i gang hos 4 av sine medlemmer, og det arbeidet en tid ganske jevnt og godt. Lagets første formann var fylkesagronom Sven Anderssen, og etterfulgtes av Kristian Hansen, Skulbru. som var formann fra 1922-27. Da laget ikke sees omtalt senere, må en formode at det ved slutten av tyveårene, eller kanskje litt senere er gått inn.
Handyrloven trådte i kraft i 1919, men det var langt fra alle som bøyde seg for den. Graværer og især vinterfødte graværslam ble fortsatt sluppet på felles sommerbeite, og det ble anmeldelser av de misfornøyde. Kampen mot denne uvilje eller likegyldighet fortsatte i flere år, og enda er det vel ikke helt sikkert for graverslam i marken, iallfall er det ingen sjeldenhet av sauer gir lam alt tidlig på vinteren.
I en beretning for året 1924 heter det at det er stor framgang for sauavlen i bygda. — I 1925 var det i hele fylket 130 893 sauer og 31 974 geiter
Interessen for fjærféhold var i tiden før forrige verdenskrig betydelig her i bygda, og da eggeprisen steg under krigen, øket også hønseholdet. Eggene ble for det meste omsatt til bygdas handelsmenn, som helst ville ha varebytte, noe ikke alle eggselgere var udelt tilfreds med.
For å råde bot på dette ble Buksnes og Hols Fjærféforening stiftet i 1917. Det var i første rekke gartner Magnus Salomonsen, Leknes som satte seg i spissen for dette, og han var også foreningens første formann, med fru Karoline Salomonsen som eggmottaker. Foreningens neste formann var Johan Pettersen, Holstad, og etter ham Martin P. Farstad. Med i styret var bl.a. Lars Kristensen, Bergsdal og Johan Kristensen, Bergsdal, Jens J. Farstad og Bertheus K. Vian, den siste gjennom mange år. Eggmottakere var, etter fru Salomonsen, Aksel Leknes, A. M. Pettersen, Leknes, Kristen Grubstad, Leknes og fru Eline Hansen, Leknes, og kanskje var det enda flere. — Der levertes egg til foreningen fra hele øvre bygd i Buksnes og fra vestre Hol, endel også fra Borge. Til å begynne med foregikk kjøp som salg pr. stk., men man gikk snart over til vekt. Leveransen av eggene gikk for det meste til byene og de større steder her nordpå, fra Kirkenes til Bodø. Den første tid arbeidet foreningen meget godt. Det var stor interesse og øket hønsehold i bygda; men etter hvert gikk det nedover. Man tapte, tildels betydelige beløp, på usolide forbindelser, og det ene med det andre virket til at interessen og leveransen slappedes av. — Det første året ble det omsatt egg for ca. 7000 kroner, og det gikk fra år til år jevnt framover. I 1923 omsattes det for omlag 30 000 kroner. I 1918 bevilgedes foreningen 100 kroner til en utstilling av høns, gjess, ender og kaniner. I 1919 fikk foreningen 100 kroner i statsbidrag til opprettelse av en avlsstasjon for høns, under forutsetning av at Norsk forening for fjærféavl overtok kontrollen hermed. I 1921 avholdt Buksnes og Hols fjærféforening en utstilling på Leknes, hvortil landbruksselskapet skaffet prisdommere.
Men tross alt, det bar nedfor bakke med foreningen, og allerede ut i tyveårene var det merkbar avslappelse. Likevel var det ikke så lite hønsehold. og det ble på de fleste gårdene stelt godt om hønsa, både med fôring og stell for øvrig. Det var kvinnene som tok seg av dette, mannfolkene trådte bare til. når det skulle innredes i hønsehuset eller settes gjerder av netting ute — og især der det var bruk for øksa og huggestabben til et større eller mindre hønseslakteri, når fru verper var blitt for gammel og slapp i tjenesten.
Buksnes og Hols fjærféforening ble formelt oppløst på styremøte i 1937, men foreningen hadde da i flere år eksistert bare på papiret. Et lite overskudd på driften, bare noen få kroner, står vistnok ennå til disposisjon — for hva?
Et fjærfékurs ble holdt her i bygda i 1923. Det var godt besøkt og bestyrtes av fylkesagronom Anderssen. Det ble holdt i mars måned. I 1927 meldes det om sterk tilbakegang i fjærféavlen. Under siste verdenskrig fikk fjærféavlen, som så meget annet, et kraftig støt ned for bakke; men den kommer sikkert igjen, når tidene forandrer seg og det organisasjonsmessig blir lagt riktig an.
Av gartnere har det ikke vært mange her i bygda. Den første, såvidt en vet, som gikk hagebruksskole her i bygda, var Ingvald Eriksen, Rise. Magnus Salomonsen, Leknes og Herolf Leknes har også gått samme skole og har virket som praktiserende gartnere. Magnus Salomonsen har et meget pent hagebruk, både for kjøkken og pryd. — Men hagestellet må få mere vind i seilene her i bygda. Det ligger ganske meget tilbake, og det samme er ennå tilfellet med grønnsakdyrkinga, selv om det er mange som fremmer denne de! av jordbruket ved sine gode eksempel. — Det var en tid, før og etter siste århundreskifte, da mange viste stor interesse og glede ved å anlegge hager for blomster især, og ved planting av trær, bjørk, rogn og tildels også gran og furu. Det virker nokså forstemmende å se flere av disse hagene nå ligger fullstendig forsømt.
Av folk her fra bygda som har gått landbruksskole, nevnes følgende, uten hensyn til orden etter år:
Sverre Christoffersen, Skotnes, Alf Christoffersen, Fridheim, Christoffer Christoffersen, Fridheim, Magnus Nilsen, Rise, Johan Farstad, Peder Sørensen, Våje, Peder Hansen, Våje, Haldor Skulbru, Aksel Leknes, Erling Leknes, Bendik Bendiksen, Haug, Julius Sund, Evald Justad, Sund, Anton Olsen, Sund, Torstein Høydahl, Vevik, Tor Christoffersen, Skotnes, Oddmund Martnes, Gjerstad, Oddvar Salomonsen, Storeidet, Helge Iversen, Gjerstad, Yngve Iversen, Gjerstad, Svend Svendsen, Haug og Jakob Pedersen, Ballstad. .— Og som den aller første: Lars Frantsen, Haug.
Et driftskredittlag ble for noen år siden stiftet for Øvrebygda til og med Bolle samt utbygda. Dets første formann var Jens Hansen, Himmelbjør, med Sigfred Farstad som nestformann, og som tredje medlem av det første styre Henning Sandsund, Vold. Foreningen omfatter bare gårdbrukere.
Anders Gjertsen, Opdøl har sittet som suppleant til styret i Nordland landbruksselskap, likeså Sverre Christoffersen, som også har vært medlem av styret i Norges Kjøtt- og Fleskesentral.
Sverre Christoffersen har også vært medlem av styret i Samvirkeutvalget.
Premie for god gjødselbehandling ble i 1912 tildelt Henrik Nilsen, Bø og lærer Chr. Christoffersen, Fridheim, i 1915 ble den tildelt Jørgen Yttervik og Henrik Nilsen, Bø.
Martha Larsen, Rise fikk diplom i 1924 for sin virksomhet som budeie. Premie for fjøsstell tildelt bl.a. Matilde Nilsen, Bø, Amandus Gjerstad, Sverre Christoffersen, Skotnes og Betty Rist, Sund.
Til landbruksmøtet i forbindelse med en utstilling i Oslo i 1907, hadde bl.a. gbr. og væreier A. Tetlie, Ure stipendium. an ble tildelt diplom i 1909.
Den første traktor kom til Buksnes i slutten av 1930-årene, anskaffet av Peder Fredriksen, Vold.
Den norske stats Småbruk og boligbank ble opprettet i 1909. Mathias Salomonsen var den første formann for denne institusjon her i bygda, og virket som sådan til 1925, da Anders Gjertsen, Opdøl overtok vervet og satt som formann i bolignemnda til 1946. Han sa da opp stillingen, og etterfulgtes av Haldor Skulbru. — Som medlemmer av bolignemnda ut gjennom årene har sittet sokneprest Aasen, Peter Bjørnsen, baker Larsen, Alfred Haug, Julius Sund, Dortelius Vik, Petter Olsen, Vian. Nå sitter i denne nemnd: Johan Karlsen, Skotnes, (som nestform.), Oluf Larsen, Haug, Hagen Lykseth og Carl Holand.
Jordstyrene trådte i virksomhet i 1921. Sverre Christoffersen har vært formann i Buksnes jordstyre fra starten til 1938. Neste og nåværende formann er Haldor Skulbru. — Jordstyret har arbeidet godt den hele tid og har nedlagt et betydningsfullt arbeide for jordbrukets utvikling de senere år kyndig ledet som det har vært.
Bureisingen tok til i 1923, og som første bureiser her i bygda meldte seg. såvidt vites, Jakob Lie, Skulbru, det bruket som senere ble overtatt av Hilda Holand.
Et grønnsakanvendelseskurs ble holdt her i bygda i 1921, men det fikk mindre god tilslutning.
I 1856 ble en amtsdyrlægepost enstemmig opprettet med en lønn av 100 spesidaler om året. K. M. Havig var den første dyrlæge i Nordland. Han tiltrådte i 1862.
I 1869 forelå det forslag om postens nedleggelse, men det fikk ikke flertall i amtstinget. Året før hadde Bodin og Buksnes herredsstyrer gjort henstilling om amtsdyrlægens oppsigelse, og fra Mo herredsstyre om postens nedleggelse. Et forslag om at Havig skulle oppsies ble bifalt med 18 mot 14 stemmer, og Havig ble så oppsagt til fratredelse 17. mai 1869. Imidlertid kom Havig til å beholde stillingen inntil han i 1872 ble utnevnt til lensmann i Herøy, og amtstinget besluttet samme år med 17 mot 12 stemmer at posten skulle nedlegges. Fem år etter, i 1877, bevilgedes atter lønn til en amtsdyrlæge, og i 1878 ble Jens Heggelund ansatt.
Dyrlæge Kr. Dahler.
Som den første amtsdyrlæge i Lofoten ansattes Harald Nielsen, med bopel i Kabelvåg. Han tiltrådte i oktober 1891, men allerede året etter i oktober reiste han derfra. I 1894 besluttedes Lofoten og Vesterålens bestilling delt i to, en for Lofoten og en for Vesterålen. Distriktsbidragene for begge stillingene var i orden i 1895, men det lyktes ikke straks å få dem besatt. Stillingen i Vesterålen ble besatt i 1900, mens den i Lofoten ikke ble besatt før i 1903. med dyrlæge Salve Salvesen, bopel Leknes. Han fratrådte allerede etter ca. 1 års virksomhet, i august 1904. I hans sted ansattes Kr. Dahler, som overtok stillingen i mars 1905 og virket som dyrlæge her i distriktet i mange år, inntil han flyttet til Trondenes. Dahler nøt stor anseelse og tillit som dyrlæge. Etter Dahler ble dyrlæge Vangen ansatt. Der ble bygget egen dyrlægebolig i Gravdal, hvor distriktsveterinærene siden har bodd. Den nåværende dyrlæge for Lofoten er Øvregård. — M. Nordahl var imidlertid den første praktiserende dyrlæge i Buksnes og Borge, idet han ble ansatt her omkring 1880, og virket i denne stilling i ca. 15 år til den nye veterinærlov kom. Han hadde gått et dyrlægekurs i Bergen
Den første amtsagronom i Nordland var Isak Haugland, som ble ansatt i 1861. Jensenius, som vi tidligere har nevnt, var statsagronom. En kjent skikkelse i Nordland var amtsagronom Olav Soldal. Han ble ansatt i stillingen i 1885, og de 10 første årene var han amtets eneste agronom. I 30 år innehadde han sin stilling, og etter at han måtte gå av etter oppnådd aldersgrense, virket han som bestyrer av utvalgsskuene og som landbruksselskapets kasserer. Han døde 20. januar 1921. — Lønnen var ikke stor de første årene. Soldals lønn ses således i 1888 å være forhøyet til 1400 kr., og i 1894 til 2000 kr. Han interesserte seg særlig for feavlen, og her nedla han vel også sitt største og mest betydningsfulle arbeid.
I 1898 og 1899 ble det bevilget lønn til en fylkesagronomstilling for Lofoten, Vesterålen samt Tysfjord, Ankenes, Evenes og Lødingen herreder. I denne stilling ble I. M. Holm ansatt, med forpliktelse til også å virke i torvdriften i amtet.
I styremøte i Nordland landbruksselskap 8. mai 1905 forelå det andragende gjennom fylkeskontoret fra Buksnes herredsstyre om ansettelse av en fjerde amtsagronom, med virkefelt Lofoten. Andragendet ble dog ikke imøtekommet, men det ble i stedet anbefalt å anta en vandrelærer, og hertil anvende en sum på 800 kroner.
I 1909 forelå det atter andragende fra Buksnes herredsstyre om egen amtsagronom for Lofoten, og der ble da bevilget 400 kroner til dette formål mot et tilsvarende beløp i statsbidrag til lønn, og samme år ble landbrukskandidat Haugdahl ansatt som vandrelærer i Lofoten, med bopel i Buksnes. I 1910 sa Haugdahl opp sin stilling, som ble overtatt av landbrukskandidat Stenersen. Han tiltrådte 1. september 1910, og fra 1912 var han også vandrelærer i fjøsstell. Stenersen sa opp stillingen til fratredelse ved årsskiftet 1914-15, og som hans etterfølger i stillingen ble landbrukskandidat Sven Anderssen ansatt, fra 1. juli 1915, med titel vandrelærer, men fra 1. juli 1917 som fylkesagronom, til å begynne med bare med Lofoten som sitt distrikt. Dette distrikt ble senere utvidet til å omfatte også strekningen Nordfold - Ofoten, og da fylkesagronom Holm gikk av som fylkesagronom i Vesterålen, ble også dette distrikt tillagt fylkesagronomen i Lofoten. Men senere ble distriktet delt igjen, slik at Anderssen bare hadde distriktet Lofoten. Fra 1946 er han tillike fylkesagronom i husdyrbruk for hele Nordland fylke.
Statskonsulent S. M. Nøkleby var opprinnelig ansatt som dyrlæge i Salten i 1894, og fungerte som sådan til 1900, da han overtok stillingen som statskonsulent. Nåværende statskonsulent er Hans Tilrem, med bopel i Harstad.
I tiden 1. juli 1918 til 15. november 1920 ble det i Buksnes nydyrket 412 dekar, med kr. 34 204,00 i statsbidrag.
Av jordstyrets bøker framgår det at det i 1921 var planlagt 176,7 dekar, ferdig og godkjent 66,5 dekar, og utbetalt som bidrag kr. 816,00. 1922: planlagt 269,4 dekar, ferdig og godkjent 142,5 dekar og utbetalt bidrag kr. 7 740,00. 1923: 135,9 dekar planlagt, ferdig og godkjent 175,2 dekar, og utbetalt bidrag kr. 8 835,00. 1924: Planlagt 168,4 dekar, ferdig og godkjent 139,8 dekar, utbetalt bidrag kr. 7 600,00. 1925: planlagt 99,8 dekar, ferdig og godkjent 132,4 dekar, utbetalt bidrag kr. 5 715,00. 1926: planlagt 134,8 dekar, ferdig og godkjent 116,7 dekar, utbetalt bidrag kr. 6 696,00. 1927: planlagt 238,6 dekar, ferdig og godkjent 135,7 og utbetalt som bidrag kr. 7 350,00. 1928: planlagt 291,6 dekar, ferdig og godkjent 206,8 dekar, utbetalt bidrag kr.10 587,00.
Det var også flere andragender om bidrag til oppførelse av uthus på nye bruk i herredet, men det er ikke plass her til å omtale alle disse.
I 1929 var det ifølge statistisk oppgave i alt 431 bruk i Buksnes. Åker og hage i alt 1204 dekar, dyrket jord i alt 7151 dekar, innmark 13 123 dekar. I 1939 var tallet på bruk steget til 552, åker og hage til 1385 dekar, dyrket jord i alt til 9311 dekar, og det hele areal til 14 867 dekar.
Av produktiv skog var det i alt i herredet 2,69 km² i 1929, og det samme i 1939.
Det hele landareal, etter Geogr. oppmåling utgjorde 97.25 km² Tallet på hester var i 1929 204, storfe 1576, sauer 3185, geiter 174 og svin 101. I 1939 var tallet på hester øket til 215, storfe til 2189, sauer til 5007, geiter gått ned til 78, og svin øket til 105.
Skjønt tall er kjedelige, vil vi likevel hitsette noen fra jordbrukstellingene 1929 og 1939, og begynner med 1929.
Av bygg var det da her i bygden tilsådd 37 dekar, av havre 4 dekar, avgrenser 318 dekar, av potet 744 dekar, av fôrnepe 13, av kålrot 5, av kål 10 og av gulrot 5 dekar. Det dyrkbare men udyrkete areal utgjorde i alt 4347 dekar, oppdyrket siden 20. juni 1918 i alt 1935 dekar. Tallet på ripsbusker var 291, på stikkelsbærbusker 10 og på solbærbusker 107. Eng på dyrket jord 5934 dekar, natureng på innmark 5510 dekar, uteslåtter som høstes årlig 1046 dekar.
Det var 13 føll under 1 år, 14 hester i alderen 1-3 år, 16 i alderen 3-5 år, 125 i alderen 5-16 år og 36 som var over 16 år gammel. Av kalver var det 371, av okser 42 i 1-2 års alderen og 5 over 2 år. Av kviger som ikke har hatt kalv 182 og av kyr som har hatt halv 976. Sauer under 1 år 1614, over 1 år 1571, geiter under 1 år 72, over 1 år 102. Svin under 4 måneder 72, fetesvin 9, 3 råner og 17 purker. Av kaniner var det 20, av voksne høns 2084 og 521 kyllinger.
Det fantes da i bygda 1 radsåmaskin, 95 slåmaskiner, 3 potetopptakere, 1 enspent 4-hjuls arbeidsvogn og 273 2-hjuls arbeidskjerrer (bikkvogner). Går vi så over til 1939 finner vi følgende tall:
Det tilsådde areal av bygg er nå øket til 96 dekar, grønnfôr 318 dekar, det samme som i 1929, poteter øket til 838 dekar, fôrnepe gått ned til 8 dekar, kålrot ned til 1 dekar, fôrmargkål 2 dekar, kål ned til 2 dekar, gulrot opp til 6 dekar, og jordbær 1 dekar.
Eng på dyrket jord øket til 7807 dekar, natureng på innmark gått ned til 4780 dekar, utslåtter som høstes årlig gått ned til 553 dekar, kulturbeite (fantes ikke i 1929) på dyrket jord 19 og på udyrket jord 14 dekar. Jordbruksareal i alt 14 867 dekar. I dekar produktiv barskog, 8 dekar produktiv lauvskog. Dyrkbart, udyrket areal: Natureng 3216 dekar, barskog 1, lauvskog 8, myr 1553 og annet slags areal 1962, i alt 6740 dekar. Oppdyrket areal siden 20. juni 1929 3260 dekar.
Av epler er det 3 for sommer- og 2 for vinterepler, 4 pæretrær, 3 for plommer, 16 for kirsebær og moreller, 1123 rips, 35 stikkels- og 283 sommerbærtrer. Som en ser har tallet på bærbusker øket meget siden 1929.
Av føll var det 17, av hester i 1-3 års alderen 29, 3-5 år 23, 5-16 år 59 og over 16 år 87. Det ser ut som fornyelsen av hester har stått nokså stille siden 1929. — Av kalver var 665, av okser 1-2 år 42, og okser over 2 år gamle 5 stk. Kviger som ikke har tatt kalv 181, kyr som har tatt kalv 1230. Lam under 1 år 2552, sauer over 1 år 2455. geiter under 1 år 27, over 1 år 51. Svin under 4 måneder 70, fetesvin 9, 5 råner og 21 purker. 17 kaniner. 2730 voksne høns og 1231 kyllinger, 2 ender, 5 gjessunger og 4 voksne kalkuner.
Tallet på pelsdyrgårder var 22, med 154 voksne rev og 327 unger, ! voksen mink og 5 under.
Tallet på slåmaskiner er gått opp til 111, av sleperiver er det blitt 4 (for ingen), av hjulriver 76 (var ikke tellet i 1929), 3 4-hjuIs enspente arbeidsvogner, alminnelige arbeidskjerrer (bikkvogner) 215, høyvogner, 4-hjuls og 2-hjuIs 163, lastebiler til bruk på bruket 4 stk., kombinerte biler til samme slags bruk 2 stk. Og den første traktor er da også kommet. Av rugemaskiner er det 5.
Disse tallene tjener så noenlunde til å illustrere utviklingen i de 10 årene de omfatter:
Tallet på bruk delt etter størrelsen av innmarken i 1929.
