HÅNDVERK OG INDUSTRI
Når vi tenker, taler, skriver eller sysler rundt husflidsbegrepet, møter vi en lys verden full av interessante oppgaver både for ånd og hånd.
Husflidens indre natur står nøye i kontakt med vårt sjeleliv og ansporer skapertrangen, utvikler skjønnhetssansen og fremkaller arbeidsgleden.
Alle våre hjem har bruk for husflidens lune hygge. Det er også vår plikt både å bevare og utvikle den gamle norske tradisjonsrike husflid som var engang.
Så langt tilbake vår historiske viten går, hadde våre forfedre både kunstsans og skjønnhetssans. De utnyttet tiden godt for å arbeide sitt husgeråd og smykke sine møbler i vakre mønstre.
Vårt lands avstengte beliggenhet og politiske forhold gjorde at det norske folk i århundreder har bevart sin prydkunst både i søm og metallteknikk. Derfor har den gamle folkekunst beholdt sitt særpreg gjennom slektene.
Men i begynnelsen av forrige århundre kommer en stans i utviklingen. Og omkring 1850-60-årene lå husfliden helt nede. Den stadige tilførsel av simple utenlandske forbilder ødela all nyskapning på tradisjonelt grunnlag. Motelinjer fra Sør-Europa trengte seg inn også over vårt landområde, ødela norskhetsfølelsen og satte den høye folkekunst på porten. Da var det at vår landskjente store husflidsvenn og forkjemper, Eilert Sundt, øynet denne fare og reiste en motbevegelse. Det er dog likevel mange bygder som i det lengste har holdt fast på heimeyrkets dyrebare aktiva og således vernet om vår gamle fine bondekultur.
I gamle dager, fra begynnelsen av det 19. århundre, var bøndene i Buksnes vant å svare sine livskrav selv ved hjelp av sitt heimeyrke til husbruk. — Den fremterdende allsidighet og selvbergningstrang førte de aller fleste familier frem til økonomisk selvstendighet og lykte. Tidlig kunne man også tale om kultur og skjønnhet over deres virke både i bruken av gammel husflid og i selvstudier, som er adskillig rendyrket frem i vår tid. Folket var i særlig grad knyttet til naturen, til hav og land, og deres oppgave var å utnytte hva de trengte til livsopphold. Dette har måskje preget og formet deres livssyn.
Hovednæringen var jordbruk og fiskeri, da som nå.
La oss se innom døren hos en fisker- og bondefamilie: — Tiden før jul ble vell nyttet på mennenes side. Så snart høstens utearbeide var fra seg gjort, var husbond, sønner og drenger i ferd med omvøling av børnskapen til vinterfisket, foruten alt det nye oppsett av bruk. Flere tusen forsyn ble lagt på «gogna» til stor- og smålina. Småguttene nøstet tråd og la i nåler, da garnbetting også ble utført under det travle heimeyrke, hvor der alltid hersket en god stemning og godt humør. Mangen vakker vise og mange gamle sagn og historier lot seg høre i det glade, lune arbeidsmiljø. Men alt dette forberedende arbeid måtte vel og vakkert være ferdig til jula kom i gården. Mannfolkene hadde jo hastverk med å flytte på bua straks over nyttår med båter og bruk, for å nå de første sjøværsdagene, først på Yttersida, og her var det Æsholmene som var fiskeværet, og litt senere på Indresida, Ballstad, Sandsund, Brandholmen, Mortsund, Ure og Steine. — Straks nyttårshelga var over, begynte derfor det morsomme ståhei med å få mannfolkene flytteferdig med mat og klær. Kostkista for hver mann ble fylt til lokket med lenna (presset) flatbrød i den ene enden, i den andre smør, ost, spekekjøtt, rull, flesk og for øvrig alt hva huset rådde. over Det hørte automatisk med til vinterkosten, både på bua og hjemme. Dette var i de dager og tider, da man ikke solgte den beste maten ut av huset.
Fru Arnolda Dahl.
Og så kom flyttedagen, gjerne like over Trettenhelga, om været ellers var bra nok til turen ned eller nord Nappstraumen og ut Buksnesfjorden. — Når storbåten skulle sjøsettes hjemme i Storfjord, kom naboer, drengene og leikarene, satte ryggene til og sang i kor: Å-hå, sætt i å-hå sætt i. Det vanket både lefse og juledram til båtsetterne. — Og slik var det overalt i bygda. Når så åttringer og fembøringer dro avsted til fisket, hadde bakskotten en livlig fargeblanding av alt flyttegodset,
Lørdagskveldene utover hele vinteren var noe så nær bondeheimenes festkvelder, med ferskfisk, lever og rogn. Den kjære gamle, husvarme skikk, som ikke lar seg så lett affisere av historiens nye tid og skikker, har satt glorie over sine minner, til oss og til etterslekten.
Kvinnelig husflid.
Fra tidlig på høsten og utover hele vinteren var husflidens blomstringstid på kvinnfolksiden, når rokken, veven og symaskinen kom i aktiv funksjon. All strikking og søm var heimegjort. Sjøvotter til båtmannskapet, og delvis også til salg, hadde også sin gamle plass i arbeidsserien. Fra veven kom de vakreste kjoletøyer, rutet, stripet eller ensfarget. Til jul måtte både undertøy- og kjoletøyveven være nede. Det var nemlig en fast regel at døtre og tjenestepiker, hvis mulig alle husets kvinner, skulle få sine julekjoler av stoffveven. Mange husmødre kunne klippe og sy, men i motsatt fall gikk sypikene på omgang, så kjolene var like sikker som julen. I disse tider holdtes det hyggelige julegilder i nabolaget over hele bygda, hos privatfolk, og salig var da den pike som kunne svinge seg i valsen i ny, fin stoff kjole — og kanskje julekjæreste på kjøpet.
Kjolefasongen varierte litt også dengang, men hovedstilen var ikke til å se bort fra noenlunde den samme fra 1860-årene til 1895. Den trange skjøtlivtrøyen var meget populær, med fløyelspynt og litt annen stas. (I den senere tid, ved århundredets slutt, var allerede agramanerne innført, sveitserblonder og franske knipplinger. Dette var også i kjolespilenes tidsalder). Til det trange skjøtliv hørte rynket eller foldet skjørt med tilbørlig vidde og sidde. Lommen var innsatt i høyre hoftesøm. Skjørtet var forsynt med en bred skodning på vrangen, og rysebånd nede i kanten, meget solid, men overflødig og omstendelig. Denne stil var kjent og kjær over hele vårt land og er det felles fundament for endel av våre kvinnebunader i grove trekk.
Samtidig med vintersesongens fiske for Lofotværene, settes atter i gang den kvinnelige husflid i hjemmene. Ikke mange dager ut i januar måned går spinning og vevning atter for full kraft. Det var endog ganske alminnelig å veve vadmel, ryer og mønstrede gulvtepper i vakre farger og mønstre. Både oppsett og innslett var heimespunnet. — Mangen maske ble smøyet og mang en snelle fyllt de sene, lune vinterkveldene, «kveldseta», som en kalte det. — Der hersket i bondestuene en velsignet fred og hygge under lampelyset, et vinteridyllens paradis — mens veslebarnet sovnet inn under mors eller søsters kjelne vuggesang.
De kjære, glade minner om husfliden hjemme har sin reserverte plass i mitt hjerte. Vi barn måtte tidlig lære å spinne garn og veft. Så kom turen til meg også i veven. Det var det herrens år 1892 at jeg vevde mitt første kjoletøy til jul, vel 12 år gammel. Så lenge spinningen stod på, var alt vel og bra. Men da mor hadde farget veften vår, viste det seg at mine hesper var alt for lite snura, de var løse, sammenfiltret og umulige. Min søster, som var et år eldre, fikk all fortjent ros, og vevde sitt sandelbrune kjoletøy først. Den strenge budeia vår erklærte mine garnhesper som helt ubrukelige — mens de andre pikene lo. Men min snille mor lærte meg å floke opp før spolingen, med de ord: Tålmodighet overvinner alt. — Borte i en krå i den store stue, satt en liten jente og, spolet under stor spenning, mens hun øvde seg i tålmodighet. Og etter en prøvelsens tid hadde også jeg mine sju alen tøy ferdig, av det mykeste stoff, kattekobrunt av farge.
De gamle spinnekjerringer ble av og til nødvendig på storgårdene i Buksnes, når det skortet på hushjelp i faget. Ellen Hol var en av disse eksperter. Hun sang disse gamle kjente viser som: «En pige vandred udi en have, til hende kom der en ung sjømand», og «Kom flikka følg med mig til stranden» og mange fler, mens rokkehjuiet gikk rundt og snellene fyltes, og som påskjønnelse for sine mange sanger fikk hun mer enn ett ekstra kaffebrett av oss barn, som både moret og hygget oss ved hennes selskap.
Jeg tør påstå at folkesjelen i de gamle gode bondehjem i vår bygd, hadde en tone i moll, — men det blir for meget å skrive om alt, og vi som har hatt den lykke å få leve litt med i denne tid. vi vil aldri glemme de mange hyggelige og lune stunder, mens husflidstingene ble gjort ferdige og lagt i skap eller kiste for senere bruk. —
Overalt i Buksnes bodde der fagmenn i de alminnelige håndverk, en var alle steder og til alle tider selvberget slik. Det var bygningsmenn og snekkere, skomakere og smiearbeidere, seilmakere og heimegarvere, feldmakere og malere. — Bøndene selv arbeidet sine gårdsredskaper, og ofte også sitt verktøy, solid og velgjort var det. Det er ingen tvil om at her lå sparetanken til grunn, men også litt ærgjerrighet. Den ene ville ikke stå tilbake for den andre. — Blant gamle gode bygdeslekter finnes det eksperter både på manns- og kvinnesiden.
Johan Larsen, Vold, var meget allsidig: han var således en mester i spinning og vevning. Når nabokjerringene ble plaget med en vev, ble Johan Larsen budsendt. Han sydde sine egne klær og var flink i alskens trearbeid, og spør om han også kunne stelle buskapen så den trivdes og gav god avdrott. — Peder Hansen, Holand, av samme slekt, utmerket seg også i vevning og snekkering og som bygningsmann, og det samme gode handlaget som bygningsmann har også hans sønner arvet. — Videre kan nevnes Nils Jensen, Rise, som behersket omtrent alle håndverk. Hans far, Jens Hansen, Rise, f. 1800, hadde også mange døtre, hvorav en ble gift med Markus Larsen, Rise, som også kunne utrette meget og godt arbeide i den kvinnelige husflid. En annen av Jens Hansens døtre, Nikoline, ble i presten Daaes tid håndarbeidslærerinne i skolen. Prost Daae arbeidet nemlig meget med å få husflidsundervisning med i bygdas skole. — Emilie Vold holdt også slike kurs på Opdøl og på Leknes. — Vi nevner navn som Bolette på Vold, Henrikka på Hag og flere andre, og tenker på husflidsarbeidet i de gamle bondestuene. Maren på Ramsvikstranda er også et navn å minnes, hun var født Andersdatter på Haug i Buksnes. Maren utmerket seg ved sin fine søm og ved sin vakre mønstervevning, og hun førte alltid et probert og velstelt hus. Hennes etlinger bor i Holsdal, og utmerker seg på kvinnesiden — ved arvelighetens lov.
Olaus Larsen, Reppe, var også meget nevenyttig i tre- og smiarbeid, og hadde verktøy av alle slag.
Luffa Hansen, Vold, født og oppvokset på Uttakleiv, var en veverske av rang, og hun drev denne husflid med flid og dyktighet i flere årtier, ja nesten til hun i 1945 avgikk ved døden. Hennes vevarbeider, i tepper og andre ting, har pyntet opp i mange hjem, både innen- som utenfor bygdas grenser. Hun hadde god smak ved fargevalg og mønstersammensetning, og hadde ved selvstudier nådd langt i sitt fag, og hadde derfor alltid fullt opp av bestillinger.
Borte i elvene stod kvernene, som gjorde korn til mel og mat. Den siste av arten her i bygda var å finne ved Tverrelven, som kommer fra Reppevatnet og faller ut i Lakselven, og her var han Ole i Repphalsen rette kniven som møllemester; mens han rørte sin pipe og pratet litt med seg selv, gikk møllesteinen sin vante gang til matbergingens pris.
Når vi fordyper oss i bygdefolkets liv og virke, kan tydelig merkes visse nedarvede egenskaper av stor betydning, som har forplantet seg til de nåværende slekter, som så bærer og bevarer forfedrenes minner med verdighet og forpliktende æresfølelse. — «Stor arv det er for mannen av godt folk vera fødd». — Og stort sett står husfliden i Buksnes også i vår tid godt. — Jeg vil nevne enda et par navn, Mathilde Nilsen, Bø og Karoline Salomonsen, Leknes. Førstnevnte er innehaver av diplom fra husflidutstillingen i Hol 1933 for spinning, enn videre fra husflidutstillingen i Oslo, også i 1930-årene. — Endel foretaksomme mødre og kvinner på Leknes dannet for endel år siden en skoleforening, som i flere år sørget for håndgjerning og sløyd for barna i sin skolekrets.
Jeg vil slutte med følgende verslinjer av Bjørnson:
«Et enkelt hjem har så titt et land,
når ut det sendte dets frelsermann.
Og mange tusen av hjem det var,
som landet frelst i fra slaget bar.
Og det som bærer det gjennom freden
er hjemmets pulsslag i travelheten.»
Arnolda Dahl.
HEIMEN OG LIVET DER
Hus, mat og klær er de tre viktigste livsbehov menneskene har. Hvilket en skal sette i første rekke kan bli en skjønnssak, men først og fremst er det vel maten vi tenker på, uten den kan vi jo ikke skaffe oss hverken hus eller klær, den er jo selve grunnlaget for vårt liv.
Til å begynne med tok en det på enkleste måte: skjul fant en seg i huler og under høvelige hellere, klær gjorde en seg av dyrehuder og skinn, og maten ble skaffet til veie som det falt seg, av dyr i skogen eller fisk i havet. En stekte på spidd og berget maten i seg med fingra. Så var det gjort, og greit og godt var det.
Men behovet for bedre utstyr, når det gjalt såvel hus, som klær og mat, meldte seg etter hvert, og så tok en til å se seg om etter passende tomt for et bygget hus, og de første lave steinhusene ble oppført.
Huset.
Veggene var av kultstein, blandet med jord, der skulle tjene som et slags bindemiddel, eller en klinte med leir, særlig på innsiden. Kugjødsel skal også ha vært brukt. Murene var tykke, inntil en meter i tverrmål, og der ble tekket med bjørkenever med grastorv som overlag. Den hardtrampede jord tjente som gulv — hvis en da ikke hadde vært så heldig å finne en tomt med flate berg — eller om det skulle være litt finere og bedre, ble der lagt steinheller. Vindusåpninger fantes der ikke, det sparsomme lyset en fikk inn i disse steinalderhusene kom fra ljoren i taket, der røyken fra ildstedet, som lå midt i stua, fant seg vei ut, etter å ha svinset litt omkring langs veggene og under taket. Mennesker og dyr holdt til under samme tak. Senere lærte en seg å bygge penere og bedre, men fremdeles var det som regel bare ett rum. Husene ble nå gjort av tømmer, og der ble etter hvert også bygget særskilte féhus. I stedet for bare ett hus på gården, ble det nå mange, idet en gjerne hadde frittstående hus til hver sitt bruk, ildhus, merkesjå, torv- eller vedsjå, og det kunne også være flere féhus på samme gård, slik at kyrne hadde sitt og sauer og geiter hver sitt, kanskje var det også et til grisen, og en smie hørte gjerne også med til bebyggelsen. — Fra åreild gikk en over til å bruke røykovner, som var mere brenselbesparende. Røykovnene var murt opp i nesten mannshøyde og lukket oventil slik at røyken veltet ut gjennom åpningen foran og ut i stuen og så videre omsider ut gjennom ljoren i taket. Om vinteren når det var kalt, fyrte man godt inn på i disse store røykovner, og lot så ljoren stå åpen en stund, men siden lukket man den for å holde på varmen, men dermed også på røyken. Røykplagen ble således den samme som ved åren. Foran ovnen var en fordypning eller grue, og når der skulle kokes, rakte man glørne fra ovnen frem i gruen og hengte gryten over. På åren måtte ilden holdes vedlike døgnet rundt, men når røykovnen ble godt oppvarmet kunne den lenge gi fra seg varme uten å bli fyret i. Men ovnen hadde der. ulempe at det ble fryktelig hett i stuen med det samme, og det er vel en av grunnene til at folk la seg . naken i sengene helt frem til 1800.
På litt større gårder var det også stabbur eller mathus, og her hadde man også klær, som en ikke brukte daglig, hengt opp på knagger eller lagt ned i kister. Et tørkehus (sysjå) hørte også med til husene på en litt bedre utstyrt gård, og borte i elven stod kvernen. — Utpå tiden ble der også flere rum i våningshuset, det fikk en forgang og senere også kjøkken, kanskje også et kammers eller to.
I det 16. århundre var jo glasset oppfunnet, men det var både sjelden og dyrt, så folk nøyde seg fremdeles med bare å bruke ljoren i taket som inntak for litt lys. Stuen var som en brønn som bare fikk lys ovenfra. I virkeligheten svarte en slik gammeldags lysåpning godt til navnet «vindauge», «vindøye». Den var nemlig anbragt i vinden, det vil si i taket. Utsikten gjennom et slikt vindøye vendte bare oppetter, til himmelen og vær og vind. På endel hus kunne det også være en glugge i gavlen, som kunne lukkes innvendig med et spjeld eller en trelem.
Husene var fremdeles lave, og nå laget man såkalte åstak, slik at taket var en direkte fortsettelse av langveggene. De svære stokkene, som var lagt ovenpå hverandre, rakk fra gavl til gavl, og etter hvert som en røstet opp den kassen som utgjorde huset, fortsatte en med å legge stokkene innover fra begge langveggene inntil de møttes i mønet. For å få dette stokktaket tett, la en tversliggende bordklede ovenpå stokkene, og så et tekke utenpå det hele. Denne slags stokktak krevde jo en masse tømmer, og det var også tungt å legge, og der hvor en skulle kjøpe tømmeret, som jo tilfellet var her i Lofoten, ble det også dyrt med slike tak. En måtte finne på noe bedre og fremforalt billigere, og så ble der lagt såkalte leåser, ferre eller flere etter som huset var stort og bredt til, og øverst ryggåsbjelken eller mønsåsstokken. Der hvor denne ikke var å skaffe i én tømmerstokks lengde, men måtte nagles, sammen av to eller flere kortere, ble den for svak til å ri alene og ved egen styrke fra gavl til gavl og bære taket, hvorfor der måtte støttes opp nedenfra med en eller flere stolper fra grunnen. Disse ble rammet ned i midtlinjen i huset, og kaltes suler. På denne måten fikk en, men vel bare i de større hus, en eller flere stolper som støtter under mønsåsen. — Det gjalt om å gjøre taket solid, blåste det bort, var hele huset ramponert og intet vern lenger. .— Murlaget under husene var meget enkelt, og det måtte fremforalt ikke være høyt, helst bare noen tommer over jordflaten. Huset måtte ikke rake for meget opp i høyden, det var hardt vær her ute mellom fjellene, så jo mindre vindfang desto bedre. Murlaget bestod for det meste av stein en rasket sammen fra nærmeste omkrets av tomten, og en gjorde seg liten flid med å få muren pent lagt, og heller ikke grov en seg ned på fast grunn før en muret. Når husene hadde stått lengere tid på en slik mur, ble den trykket ned under jordflaten, og etter hvert ble også syllestokkene «underjordiske», slik at en i stedet for å gå opp i huset, måtte stige ned. Men det var godt slik, så stod det hele desto traustere.
Husene stod løse på murlaget, og heller ikke gulvet var festet til den øvrige del av huset; for om uvær tok huset, så skulle gulvet, med alt som på det var, bli stående tilbake. Om det alltid gikk etter beregning med dette, tør vel. være tvilsomt. Når tak og vegger var borte, kom vel neste stormkastet og feiet med seg gulvet. — Denne måten å bygge på, uten å feste huset til murunderlaget og med gulvet løst, var alminnelig helt frem til slutten av 1800-årene, og kanskje enda lenger.
Men vi går litt tilbake i tiden igjen. Skorsteinen som ildsted var et stort fremskritt. Den kom til Norge, trolig fra Frankrike ved slutten av det 16. århundre og begynnelsen av det 17. århundre. Den førte røyken gjennom et muret rør direkte opp gjennom taket. Det var gruesteinen slik vi kjenner den fra senere tid. Og har du sett på maken til en fin oppfinnelse! Røykplagen ble en nå kvitt og ljoren i taket kunne lukkes for bestandig. Nå kunne der også legges loft i huset, det lot seg jo ikke gjøre så lenge en måtte ha fri røykvei opp til ljoren, og en kunne nå bygge i to høyder — hvis en da turde for hardværet. Men nå ble det også nødvendig med vinduer — ljorhullet var jo stengt.
Skorsteinen slo forholdsvis fort igjennom i Norge, meget hurtigere enn i f.eks. Danmark. Helt opp til Lofoten var bruken av murte skorsteiner nådd på en tid da ingen dansk bonde drømte om en. slik herlighet, skriver Troels Lund. Fra slutten av det 16. århundre hører vi en vidt bereist og forstandig mann skildre tomtene på Værøy og Røst. Han skriver; «Her har bodd såre rike folk, som man kan se av den drapelige bygning og de herlige huse, som her har vært oppbygget med murede skorsteiner og annet sådant.»
Senere på tiden ble der for oppvarming av stuen innstallert såkalte bileggere. Det var jernovner med ilegg fra gruen i kjøkkenet. Disse bileggerovner var uten åpninger eller ringer og gav, når de ble godt fyret, sterk varme fra seg. Mange av dem hadde fine forsiringer og var meget av en stas i huset. De fleste ble kjøpt i Bergen og fraktet nordover med jektene, og de var i bruk enda så sent som ved slutten av 1800-årene, da de ble fortrengt av de mere moderne ovner, samtidig som gruen måtte vike plass for komfyren. Det lever ennå mange mennesker som kan huske bileggere rundt om i husene i Buksnes.
Byggeskikkene hadde i det hele tatt en langsom utvikling, men fra tiden etter 1750 ble det mere fart og forandring i dette, som i så meget annet. Ennå så sent som ved slutten av 1700-årene var det mange fattige bønder og fiskere som ikke hadde sett seg utkomme til å få satt inn vinduer i sine små hus, de betjente seg fremdeles av ljorhullet i taket som lysbringer, og Eilert Sundt forteller, at det fra ljoren kom et rikere lys enn jeg hadde tenkt meg det. Det ovenfra nedfallende lys er likesom rikere enn det der kommer inn fra siden. Man kunne meget godt se å lese og utføre hvilket som helst arbeide. Men allikevel var det meg som i en kjeller eller et fengsel. Man kunne jo ikke se menneskene som gikk forbi, ikke trærne og engen og sjøen og den hele vakre utsikt som ellers vinduet beriker stuen med, og om enn skjåken, som ljoren helst ble kalt, slapp himlens lys ned, så var det dog ikke selve den opplivende solstråle.
Både røykovnen og bileggeren gjorde det hett i huset, og i halmen og skinnfeldene borte i sengen trivdes insektene utmerket og formerte seg i stor frodighet. Rensligheten var det nok mange steder så som så med, en skrubbet nok og skurte bord og benker, småtreet som man kalte det, men gulvet det fikk ligge der uberørt av vann og vask, år ut og år inn, og det var ikke god sak å få en tettnappet rye eller en tykkhåret feid renset for uvelkomne gjester. En fikk ta det på kroppen og bære det med tålmodighet: litt «immun» ble en jo også etter hvert. Når det bet som værst, var det godt med de før omtalte sulene (stokkene som stod der midt i huset til støtte under mønsåsen), dit kunne en gå å skubbe seg og klø seg alt det . en lystet, det var ingen som tok forargelse av slikt. Det fortelles at når fremmede kom til huset, ble de ønsket velkommen, og værsågod bare benytte «kløpinnen», som sulen ofte ble kalt — om den besøkende ellers hadde trang dertil. Feldene var ikke for ofte utsatt for rengjøring, og det var heller ingen liketil sak å få has på ukjoet. Det hjalp dog bra å legge feiden i en maurtue, eller man la den på en sommertørr gjødseldynge. Lus og lopper er såpass fine på det, at de ikke kan forlike seg med fraustanken, men rømmer valplassen — om ikke alle, så iallfall en stor del. Eller man la felden ganske enkelt ut på bakken i sommervarmen, med hårene opp. Det ble da litt for hett for småkrypet inne i tykningen ved skinnet, og det søkte ut i hårene for å lufte seg, og så var det å banke løs med stokk eller en sveie (riskvist) alt en orket. Men også i halmen eller høyet som underlag i sengen holdt der meget småtteri til huse, og alle trengte næring og fulgte med menneskene også i dagøkta. Var det så å undres over at en ofte fikk erinde til kløpinnen, eller til dørkista, eller andre steder hvor det var godt høve til å få gitt ryggen en kraftig omgang. Forparten klarte en jo å rydde opp i med hendene.
Ikke mindre uhyggelig var det med de uvaskede gulvene. Det var kanskje noe som hang igjen fra den tiden det var bare jordgulv i husene. Skitten fikk år etter år lov til å hope seg opp i kroker og sprekker og langs veggene, men selv midt på gulvet kom der aldri en vasketue. I de fattigere husene ville nå det ikke være noen lett sak heller, så usselt som plankene var føyet sammen, men selv de som hadde bedre gulv, ville ikke høre tale om å ha dem vasket. Det var ikke skikk, og om de lot gulvet vaske, ville de bli gjenstand for spott av sine naboer og sambygdinger. Selv når det hadde vært smittsom syke, motsatte de seg gulvvask helt ned i 1850-årene, ja en har hørt om folk her i bygda, som ikke lot sine gulv vaske enda så sent ut på tiden som i 1870-80-årene.
En kan lett tenke seg hvor det måtte se ut inne i en slik stue som skulle tjene til soverom, ofte også kokerom, og hvor en oppbevarte melk, ost og smør m.m., tørket klær og utførte alt innearbeide. Det sies, at til tross for at befolkningen var blitt trenet i denne levevis fra fødselen av, var stadige hodepiner, hyppige kvalmeanfall og andre plager den uunngåelige følge. Da vinduene kom, åpnet de nok for solen og utsynet, men de hjalp ikke på de hygieniske forhold, for de var ikke til å åpne, — en måtte holde på varmen. — Urensligheten fra stuen fortsatte utenfor husene. Alt avfallet ble tømt ut like i nærheten av stuedøren, i rennesteinen, og slike rennesteiner fantes det foran hvert eneste stuehus, de hørte like sikkert med til gårdens eksteriør, som selve inngangsdøren, og lå bare et par tre alen fra denne. Helt til langt inn i vår egen tid fantes det slike rennesteiner foran praktisk talt hver eneste gårds bislagdør. Nå er der vel nesten ingen flere igjen av dem, og det skal vi være glad for.
Og likevel, ja likevel kunne det ved helg og høgtid være ganske lunt og hyggelig inne i en slik landsens stue. Stoler og bord, skap og benker var skurt drivende hvite. Skuresand hentet en seg i fjærene, hvor det fantes den rette sort kalksand. Gulvet ble feiet så støvskyen stod under taket, og så ble finhakket eine strødd utover. Den duftet jo herlig og klarte for en tid å overdøyve mulige andre dunster. Jo, der skinte helg over en slik stue.
Det var ikke stort av stas å se i de gamle stuene, nei, slett intet i de aller fleste. Bare nakne tømmerveggene med sprekker og føyter. Ikke et bilde, ikke et krus eller et blankpusset kobberkar på en hylle eller en knagg, ingen blomsterpotter i vinduene. Slikt var i det 16., og i de fleste hjem enda i det 17. århundre ikke engang innom synsvidde for fisker og bonde. En fikk nøye seg med det øks og kniv kunne skape, og det var ikke stort en la seg etter av stas og fjas.
Med skorsteinen — gruen — ble det mulig å få innrettet kjøkken, og da en nå fikk kokestellet og den dermed følgende brannfare ut av stuen, ble det aktuelt å få lagt tregulv der. Allerede før den tid var det dog mange som hadde tregulv i den del av stuen som lå i avstand fra ildstedet.
Innboet var mest benker, til dels faste, langs med veggene. Bordet var stort og til å slå ned (en må huske på at stuene var små), og også det kunne være festet til veggen. Husbonden og hans kone hadde som regel, ja vel nesten bestandig sin seng i stuen, og så lenge husene var uten loft, hadde jo hele huslyden sine liggesteder der. Også mange av sengene — på loft eller i stue — var spikret til vegg, helst i en krok, slik at to av sidene i sengen dannedes av vegger. Det var ellers ikke ualminnelig å ligge i flatsenger på gulvet, eller man lå på benkene. Sengklærne var tarvelige, løs halm eller høy til underlag, og skinnfeld til overbredsel. Halmen (høyet) brukte en både vel og lenge, regelen var vel at det ble skiftet ut en gang om året. — Veslebarnet hadde sin vugge, den kunne som nå stå på meier på gulvet, eller den, kunne henge under bjelkene, og var da laget som en kasse, eller var en uthulet stubbe stokk.
Å vaske seg var heller ikke noe en gjorde til hverdags just. Folk nøyde seg i alminnelighet med å skrubbe av hendene en gang i mellom, når det ble forgalt, og da helst ute ved brønnen eller i en bekk, eller hvor det kunne falle seg; så strøk de væten av bakpå bukselåret eller på trøyeermet. Det fikk klare seg med det til daglig. Bare når en skulle i lag eller til kirke, ble det spørsmål om en litt grundigere vask. — I middelalderen var en ikke så nøye med slikt. Bortsett fra de lyse vår- og sommermånedene, la en seg i mørket og stod opp i mørket, og i mørket er alle katter grå, — man spiste med fingrene, eller med den kniven en bar på seg. Vaskevannsfat og håndklær var en ukjent luksus, og da en senere begynte å føre håndklær i husene, hang de der mest til stas, og måtte helst ikke brukes, slett ikke til hverdags. — Vi hører om folk — det må vel ha vært mannfolk — som når de kom inn fra arbeidet for å få seg mat, og var ordentlig lortet, at de tørket av fingra på bordplaten, — men det må vel ha vært noen ordentlige griser. — Som tiden gikk ble det jo både vaskevannsfat og håndklær, også til hverdagsbruk, men lenge så en på dette som en slags fattigfornemhet, akkurat som en gjorde det med lommeduken, da denne kom i bruk, og med meget annet, som vi i dag regner til dagliglivets nødvendigheter. Før klarte en seg selvsagt fint med fingra til slikt som å renovere nesen. Det var først i det 17. århundre at de som ville kunne få vaske seg om morgenen, når de var gjest i et hus, og det var bare i de fineste husene slikt ble budt frem.
Da der kom tregulver i husene, holdt etter en tids forløp også nattpottene sitt inntog, og disse møblene ble snart vel ansett og fikk en høy rang, nest etter suppeterrinen, som den forøvrig ofte gjorde samtjeneste med. Før den tid måtte en klare seg som en best kunne natten igjennom, og røykovnen eller gruen var god å vende seg til i en snever vending — når en syntes det var for kalt til å gå utenfor døren, — også selve jordgulvet i stuen fikk stundom en skvett med i laget. — De første pottene var av tinn, og folk med sans for det smakfulle gjorde lokk på dem, og de var som en pryd i huset, enten de nå stod plasert under sengen, eller ble brukt som servise på bordet, hvilket også skulle forekomme, når de dagen lang så allikevel sted løse og ledige. En reisende som om natten fikk en slik nyttegjenstand satt inn i sitt kammers natten over, ble ved middagsbordet den følgende dag servert suppe av et nøyaktig likt krus. Han kunne ikke tenke seg annet enn at der var flere av sorten i huset, men for sikkerhets skyld spurte han konen om hvor mange sådanne potter de hadde, og svaret var: «Vi har minsel ikke flere enn denne ene». La oss ikke fortenke den reisende i at han mistet litt av matlysten.
Slagbenken var nestetter sengen den viktigste og fornemste del av bohavet. Den var til å lukke opp og kunne da tjene som seng; om dagen var den til å sitte på, og her kunne en også gjemme både det ene og det andre. Man kalte det klappbenk eller kistebenk, og mange steder var de forsynt med lås. — Av disse kistebenker utviklet seg så i det 16. og 17. århundre de alminnelige kister, som kunne være større eller mindre. De største kaltes dragkister og var ofte så store og tunge at de fullbelagte med klær eller annet, var lite flyttbare. Men det var som nevnt ellers kister av forskjellig størrelse, ned til små bommer og skrin. Disse kistene var som møblement å betrakte, og ble derfor som regel pent malt i mange farger og med roser og figureringer, forsynt med årstall og eierens navn eller initialer. — Skapet utviklet seg i grunnen av benken. Benken hadde etter hvert fått skuffer, og skapet oppstod ved at en bygget benken opp i større høyde og med flere skuffer. Skapet ble — om det ellers var pent gjort — både et nytte- og et prydmøbel, og mange skap fra det 16. og 17. århundre, som også siden, kunne være meget vakre og kunstferdig utført. Pidestallen, som senere var å finne i mange hjem, var jo i grunnen et skap. — Stolene kom i bruk etter benker og skap. Ved år 1500 var det ikke engang hos storfolk en stol å se, og først ut på 1700-tallet kom de litt mere i bruk. Stol var ellers et fornemt navn, en sier jo enda i dag prekestol, vevstol, og tidligere kaltes bokreoler bokstol, og i regnskaper kaltes grunnkapitalen for hovedstol.
Klokke på veggen var det nok ikke mange som hadde ved den tid. Uret var både en sjelden og kostbar ting, og de var såvist ikke hver manns eie. Timeglass var det nok også bare de ferreste som hadde; en klarte seg lenge og bra med solmerkene, med peiling av måne og stjerner og ved hjelp av flo og fjære — inntil de første billigere urene kom. Mest brukt var de såkalte Schwarzwalderur, som det kanskje enda henger noen få igjen av og som fremdeles er i stand til å vise tidens gang; men de aller fleste er sikkert gått i stå for lenge siden. De ble trukket opp med lodder som hang i en lenke, og hadde slagverk. Den lange perpendikkelen sveivet stort frem og tilbake over stokk- eller plankeveggen og holdt tritt med timer og tid. Det var nok meget til stas den første tiden med en slik stueklokke, som ikke bare viste tiden nøyaktig til alle døgnets tider, men som også musiserte en gang hver løpende time og hamret sine timeslag med klangfull tone. Den var intet mindre enn et vidunder.
Den gamle tids hus var alt over små, og holdt seg nær jorden, — og helst også sjøen her ute hvor sjønæringen var det viktigste gjennom flere århundre. Folk som i dag er litt eldre kan huske flere av disse gamle, lave husene i en eller halvannen høyde. Det var som regel knapt mannshøyde under taket i stuen, og oppe på loftet kunne en til nød kanskje stå oppreist under mønsåsen. Der kunne være en ark foran på langsiden, og et bislag tilbygd på baksiden. Ennå langt ut på 1800-årene var det i mange hus jordgulv i kjøkkenet eller forgangen og likeså i bislaget. I kjøkkenet var det tallerkenrekke, og over gruen eller komfyren, da den kom i bruk, var det mantel, til å fange damp og røyk. — I stuen var det nå kommet bilder på veggene, mest billige oljetrykk av fyrstelige personer eller av helgener. Jomfru Maria med barnet og det svensknorske kongepar var å se nesten i alle hus. På kommoden stod der nips, duk på bordet, blomsterpotter i vinduene med geranier og fuksia, kobberkar på kjøkkenveggen og alt mere på stell — og alt synlig for enhver som inn ville tre til en kopp kaffe eller et måltid mat. Gjestfriheten var nedarvet og måtte ikke gå av «mote». Traktering skulle det være, barnet en skive brød i handa, og de voksne til bords, slik huset formådde.
Ut på slutten av 1800-årene ble det forandring i byggeskikken. Husene ble gjort større og rummeligere, så sant en hadde råd dertil, høyere under taket, høyere på loftet og med flere rum i begge høyder. Der kom gardiner for vinduene i nesten alle manns hjem, og rensligheten gjorde store fremskritt. Gulvene ble allesteds vasket og flidd både en og flere ganger i uken, etter som det trengtes, og den kroppslige renslighet vandt seg også terreng. Skinnfelden og napprya ble for det meste skiftet ut av sengene, og loppa gjort hjemløs, og var det noen som kjente trang hos seg til en luse- eller loppeskubb bak på ryggen, måtte denne foretas i det skjulte. Broderte pyntehåndklær staset foran dem en skulle tørre seg på, fillematter på gulvet, plysjduk kanskje på stuebordet og sofa i hjørnet. — Nå sistpå kan bygda også vise til funkishus, i større eller mindre format, og tørr vel av deg på matta foran eller like innenfor inngangsdøren, renslighet er blitt en dyd i alle hjem.
Den siste slendrian som hang seigt igjen på mange gårder, var rennesteinen utenfor bislagdøren, som husfaren nødig ville gi slipp på, fordi den var en god gjødselsamler; men også den siste av den — tror jeg da — har nå måttet vike plass. Det er kultur over gården i dag, — det manglet det meget på enda så sent som for bare 40-50 år siden. Men la dem være unnskyldt, våre forfedre, de visste ikke bedre.
Klærne, tilvirkningen av dem, og litt annet.
Går vi over til å tale om klær (drakter), vet vi at hele middelalderen igjennom var folket her nord klædt i ull fra innerst til ytterst. Det var bare fornemme folk og «storkarer» som brukte lintøy. Men i løpet av det 16. århundre kom lintøyet litt i bruk også blant det jevne folk, men neppe i noen større utstrekning her i Nordlandene. Egentlig var det først henimot 1900 at lintøyet trengte igjennom som synlige klæsplagg i festdrakten hos flertallet av folket, hos bønder og fiskere. Lenge var drakten et hele, men så ble den delt i to, et over- og et understykke, med skarpt skille mellom helg og yrke. Til daglig kunne en gå med den praktiske korte drakten, trøyen eller vamsen, men til helg og fest trakk man i den lange, fotside og folderike kjortelen og kappen. — I middelalderen var manns- og kvinnedrakten stort sett den samme, men så ble de skilt og fikk hver sitt snitt, og da det først var gjort, ble skilnaden også gjort størst mulig. Den korte drakten ble overlatt til mannen, mens den gamle kvinnedrakten ble mer grunnfestet. Dette skjedde ved en slags pansring, korsettet oppover og krinolinen nedover, og skjørtene var fotside og folderike. Både manns- og kvinnedrakten skiftet ellers ofte snitt og fasong ut gjennom tiden etter middelalderens slutt omkring år 1500. Det var moteretninger å ta hensyn til den gang som nå, skjønt så langt ut i periferien som Lofoten lå, var det sikkert lenge mellom hver gang sydamen eller skredderen fikk pålegg om å forandre på kjolen eller dressen. Karakteristisk for kvinnedrakten gjennom denne tid frem til slutten av det 19. århundre var at den var sterkt innsnøret rundt livet og at skjørtene (kjolene) var slepende side og folderike, — en sparte ikke på tøyet. En tid var knebukser mote for mannsdrakten. I 1850-60-årene var krinoline meget brukt, puffermene forsvant da, men kom igjen i 1890-årene, og først på 1870-årene var det også ute med krinolinen. Skjørtevidden ble nå samlet bak ved et rikt fall av rynker. Livet var i 1870- og særlig i 1880-årene helt glatt og stramtsittende, skjørtene ble gjort litt mindre vide, livet hadde som regel en innfelling foran, puffermer og høy krave. Omkring 1912-13 kom de trange, fotside skjørtene, som vi nok husker noen hver av oss, og de damene som gikk denne motes høyeste gang, hadde vanskelig for å bevege seg til fots. Denne moten ble dog ganske snart forlatt, som meget upraktisk, og i stedet kom de korte skjørtene, som fremdeles holder stillingen. Det var et ganske langt sprang oppover skjørtene gjorde like etter forrige verdenskrig, fra anklene til kneet, og enda litt høyere hos dem som mente at skal det være så skal det være.
Hattemotene har også skiftet sterkt med tiden, men her i bygda holdt en seg jo ellers nokså konstant til skautet og tørklædet helt frem til senere og seneste tid, og mange enda den dag i dag. Hårfrisyren har naturligvis også skiftet, men det jevne folk som vi her for det vesentlige har å holde oss til, løp såvisst ikke etter alle moteinnslagene, hverken når det gjalt drakter, hatter eller frisyre.
Minst forandring var nok mannsdrakten utsatt for. Det var bukser, passe side, og som overstykke koften eller vamsen, senere trøyen, alt av tykt godt, hjemmevevet vadmel. På hodet en hatt eller lue, eller en hette. — Skoene var, for såvel kvinner som menn, av lær, hjemmegjorte og solide, kvinnenes litt mere høyhelet enn mannens og gjerne utstyrt med tunger foran i verket.
Her i Lofoten og i Buksnes, som overalt på landsbygda, var det jo, som før nevnt, ellers slik at folk flest gav seg en goddag i alt som het moteforskrifter, som de vel forresten ikke hørte noe om heller før langt frem på 1800-tallet. En hadde funnet frem til sin egen form for drakt og kledning, for menn som for kvinner, og holdt på den, iallfall for hverdagsbunaden. — Men når en ellers så seg utkomme dertil, ville folk også den gang gjerne stase seg til. I 1700-årene ville bøndene gå fint klædt og mest mulig lik byfolk. I beretninger fra 1743 heter det at bønder går i byklær, ikke bare nær byene, men også i bygder langt borte, og den samme klage lyder gang på gang både fra Østlandet og fra Nordland. I 1754 foreslo fogden i Senja og amtmannen i Nordland at almuen skulle forpliktes til å bruke tarvelige vadmelsklær som sine fedre og andre skikkelige bønder. I de gode fiskeår hadde de skaffet seg byklær i Bergen, som de spansket seg i ved helg og fest. Ved slutten av 1700-årene og i tiden like etter år 1800 hører vi om Buksnes, at folk her viste adskillig forfengelighet i klædrakt og ved pynt i sine hus.
Mannsdrakt funnet 1938 i myr ved Skjoldehamn i Vesterålen.
Drakten er fra tiden omkring 1500.
Til hverdags gikk en dog iallfall i hjemmeverkede klær, og ennå ut på 1800-årene brukte mennene den gamle gode og fremforalt varme vadmelskofte. Den var til å smøye over hodet, og nådde til litt ovenfor kneet. Men etter hvert gikk koften av bruk og jakken (trøyen) kom i stedet. Frakker brukte sjelden bønder og fiskere før ut på siste halvdel av 1800-årene, og enda så sent som etter siste århundreskifte var det ikke svært mange frakkeklædte menn å se her i bygda, bortsett fra oljefrakker. Det var mest bare de mere velstående som kunne tillate seg å møte opp til kirken i frakke, kom noen av de mere fattige, og husmenn i et slikt klæsplagg, ville det nesten vekke forargelse og iallfall gi anledning til spottord.
Pike. fra omkring 1863 i sine stasklær foran fotografens kamera.
Mamelukkene var dengang bl.a. mote. —
Fru Margrethe Hansen, Lilleeidet som 10 års jente.
Utover 1700 og helt frem til 1878-80-årene lot mennene skjegget fritt vokse. Tyveåringen kom med sitt fullskjegg ved siden av 80-åringen. Etter hvert fikk dog barberkniven mere å si, og i dag, vet vi, er en mann med fullskjegg en såpass stor sjeldenhet, at han nærmest vekker oppsikt. Selv barten som en tid lang var mannens, især den yngres særlige pryd og stolthet, og ble pleiet og snuret, tildels tilsatt bartevoks, med stor omhyggelighet, er så godt som totalt forsvunnet fra alle mannsansikter.
Kvinnedrakten var utover siste halvdel av 1800-årene og et stykke inn på 1900-tallet, den fotside, folderike og sterkt innsnittet i livet. Livet var trangt og tettknappet helt opp til halsen, tildels med høy krave. Rynkene på skjørtet eller kjolen var mest samlet bak, men her var de også å finne i stor mangfoldighet, og i folderikdommen skjulte der seg også en, kanskje også to lommer. Hodeplagget var tørklæde av forskjellig farge, fra hvitt til sort, eller hattekyse, men det var ikke mange som brukte den, og helst bare eldre kvinner. Kåpen hadde også folder, men ikke så mange.
Hverdagsskjørtet var også både sidt og vidt, men var det ved forskjellig slags arbeide i veien, ble det heist passe opp ved hjelp av skjørtbåndet, som kunne være forseggjort og flammet, eller bare en stump snøre.
Under helgedrakten, den ytre, var det flere eller ferre underskjørter, — det står skrevet et sted, at en kunne telle opptil 8-10 slike skjørt på en enkelt kvinne, men ellers var det ikke uvanlig med både tre og fire utenpå hverandre, før en endelig trakk i ytterskjørtet eller kjolen. Det var ikke de slanke linjers tid, kvinnene skulle ruve i landskapet, — vær så snill, hekt på meg et skjørt til.
Tørklæet var den gamle Buksneskvinnes hodeplagg i helg som i yrke, og et godt stykke ut i 1890-årene var det ikke flere hattedamer i kirken, enn at en godt kunne telle dem på fingrene. Hatten vant dog stadig terreng på tørklædets bekostning, men ennå i dag er det — foruten de læstadianske kvinner, som alle bruker tørklæde eller skaut — ikke så få eldre kvinner i bygda som holder fast ved tørklædet og holder tradisjonen oppe. —
Ellers klær mange kvinner seg i dag ganske lettsindig — for motens skyld, og det er meget sant i ordtaket, at man klær seg på fransk og fryser på norsk.
Da var de forstandigere våre fedre. Gustav Blom skriver i 1832, at nordlendingen klær seg varmt og bekvemt for sin dont, og neppe kan man utfinne en hensiktsmessigere drakt for ham enn hans vide vadmelsbukser og hans vadmelskofte, som dras over hodet og er både varm og bekvem. På sjøen og i dårlig vær bruker man skinnbukser og skinnkofte samt en lærhatt. Nordlendingens sjøstrømper og sjøvotter er heimevirket av grov ull og så tykt sammenvalkede at de likner puntlær i tykkelse. Strømpene har man høyt opp på låret og hans sjøstøvler trosser lenge sjøen, — d.v.s. de når langt opp på låret, ja helt til skrevet. — Men den skikk som man i eldre be retninger har tillagt nordlendingen, at han skal fylle sine støvler med sjø, og atter tømme vannet ut, for føttenes varme når han drar på sjøen om vinteren, hørte jeg ingensteds bekreftet i Nordlandene, skriver Blom.
Nordlandske bunader. Til venstre mann og kone i søndagsantrekk. i midten et brudepar.
Til høyre menn i sjøhyre. (Etter tegning av sokneprest Heltzen, 1830. Bergens museum.)
Kvinnene i Nordland, skriver Blom videre, går simpelt klædt, i vadmelsskjørt og trøyeliv, og det lite av stas de bærer er hverken så betydeligt, vanklædende eller bekosteligt som det fjas bondekonene i mange sønnenfjeldske egne prunke, ødelegge og vanskape seg med. På handelsstedene finner man av og til tjenestepiker, der er moderniserede som våre bondepiker, så man ei rett vet på hvilken hylle man skal stille dem, men de er kun sjelden innfødte (nordlendinger), men oftest piker fra de sørligere egne, såsom Trondhjems og Bergens stifter, der er dratt til Nordlandene for å reparere på ulykke eller søke lykke, slutter hr. Blom.
— Håndtenen og veven er eldgamle husflidsredskaper. Håndtenen består av en ca. 30 cm. lang spindel av tre, avsmalende mot begge ender, og i sin nedre ende forsynt med en knott som tjener til svinghjul. Fibrene, ulla, ble tatt fra en bundt omkring en kjepp og ordnet med den ene hånd til en jevntykk streng (tråd) som så ble tvinnet ved at en satte tenen i sving med den andre hånd, hvoretter de ferdig spunne ble viklet opp på spindelen. Med håndtenen kunne man også gå og spinne, akkurat som man nå går med bunding, og da kvinnene ofte gikk på visitter til hverandre med sin håndten, ble den mange steder kalt sladrerokken. — Spinnerokken oppstod i det 13. århundre ved at håndtenen kombinertes med et hjul som ble sveivet med hånd, senere ble rokken formet slik den er i dag, med fottrøe, snor og vingespindel, men den moderne spinnerokk kom ikke i vanlig bruk her nord før omkring 1800, og lenge etter den tid var det mange kvinner som brukte håndten.
Det var mange flinke spinnekoner her i bygden, og flere var det som også spant, den hamptråd mannfolkene trengte til sine fiskeredskaper. Denne ble spunnet på hamperokker. Hele høsten og vinteren utover duret rokkene i hver manns hus over hele bygda, og på og av snellene — eller håndtenen — gikk der totetting til alminnelig strikkegarn, men til votter, lester og lugger o.1. bruktes helst tretetting.
Det var vel neppe den voksne kvinne i bygda som ikke kunne spinne og veve, og småjenta var ikke gammel blitt før hun måtte lære seg til å bruke både rokketrøa og vevslagbordet.
Veven er kjent fra oldtiden. Den eldste er oppstadveven, som består av en treramme med renningen hengende rett ned og holdt på plass av vevtyngder, lodder eller steiner. Senere kom flatveven, av den form omtrent som er vanlig også nå. Til veven hørte kabbestol med kabber og rennestol. Oppsettgarnet ble sveivet opp på kabber, og fra kabbene ble det så lagt opp på rennestolen i den lengde veven skulle ha. Så var det å tre veven, og det skulle gjøres forskjellig etter som tøyet skulle være, med eller uten vend, toskaft eller fireskaft, mønstret eller ensfarget. Det var et virvar av hovaller å komme igjennom før veven var tredd ferdig for slag, som en sa. Hovallene knyttet en selv på dertil lagede hovalletre, en treplate med rett opp stående nagler. Det var selvbeiging over hele linjen, fra den hjemmegjorte veven, til den som skar tøyet til og sydde kledningen ferdig.
Kvinne som spinner på håndten. Det var intet usedvanlig at en gikk og spandt. (Bergens museum.)
Det er ikke så svært lenge siden kunsten å strikke kom hit opp til Norge, det var neppe før omkring år 1700, og en må kunne anta at den først noen tid senere ble kjent her langt nordpå i landet. Før den tid ble strømper og alt som på fot skulle være sydd av tøy, eller en brukte løse fotkluter. Men da strikkekunsten først var lært, ble den stod bar de bundingen med seg — eller håndtenen — og det raslet i bunddingstikker både tidlig og sent.
Alt av søm måtte gjøres med hånden, og de fikk gjort sin håndsøm riktig fint, mange av den gamle tids kvinner og menn. Symaskinen ble ikke oppfunnet før i 1846, og den kom nok ikke i nevneverdig bruk her nord før utpå 1870-80-årene.
Gjennom veven gikk det alle slags tøyer som det var bruk for i huset fra undertøy av alle slags, til dress- og kjoletøyer. En enkelt vev kunne gi fra seg flere hundre alen tøy om året. Og her manglet ikke på flinke og flittige veversker i Buksnes.
Vadmelet til mannsdrakten, og ellers annet tykt tøy også, ble stampet, det var en slags tøving slik som votter, strømper, lester o.1. fikk den på tøvefjøla. Slike stamper var det hist og her på gårdene, og det måtte minst to mann til å dra dem. Tøyet ble dyppet i varmt vann og derpå lagt under stampa, og så var det å skyve og dra frem og tilbake, frem og tilbake, til svetten fløt og dryppet fra hakespissen. Det tok timer å få tøyet noenlunne godt stampet og fast. — Hans Jensen i Våje hadde en slik stampe. — Men skulle vadmelsdresstøyet bli riktig pent og glansfullt, måtte det sendes til fabrikk for å bli stampet og overskåret, — men så ble det også da en dress som en kunne være bekjent av å vise seg i på kirkebakken eller i bryllupshuset, om så selv som brudgom.
Den eldste vevstol en kjenner. En begynte øverst og vevde nedover.
Vevstolen tilhører Norsk Folkemuseum.
I den kvinnelige husflid syslet en også meget med å gimpe, flamme og flette, og hva det nå het altsammen. En gimpet mellomverk og annet til duker, gardiner m. v., flammet strømpebånd og skjørtebånd o.s.v. og flettet snorer til det ene eller annet bruk. Bukseselene ble som regel vevd med en liten håndvev. Alt skulle jo gjøres hjemme i stua, ledige hender måtte en helst ikke se, alt skulle en kunne, noen ble bare middelmådige i «faget», andre ble mestre, og mange — både av kvinner som av menn — kunne alle fag og var altmuligmenn eller -kvinner. Mens kvinnen hadde travle dager ved rokken, veven og bundingen, som hovedhusflid, strevde mannfolkene med sitt, tidlig og sent. De flikket på sine båter, ordnet sine børnskaper, laget eller reparerte bøtter og daller, melkebunker og osteformer, smidde treklomper, lappet støvler og sko, eller de var i arbeide med større ting som bord og skap, stoler og kister. Ikke alle var jo like hendt med kniven, nei det være langtifra, det var noen som var de rene «tregrev» slik, men de kunne være dyktige til annet, og så byttet de kanskje arbeid med naboen, og hver fikk gjort sitt.
Mange var tusenkunstnere og stod ikke fast med noen ting. De kunne være både snekker og bødker, smed og tømmermann, skredder og skomaker. Seilmakere var det også flere av, og skinnhyret måtte en ikke glemme å gjøre nytt eller overhale det gamle før skreien rodde seg gytelysten under land mellom Brandholmbøen og Roholmen.
Hustømmermenn var det også mange av, de fleste var selvlærte, men spør om de fikk det til, og pent gjort også, fast i veggene og tett på taket. — I tiden før St. Hans ble der laget risvisper, som ble lagt i skuffa sammen med de hjemmegjorte øser av ymse slags, søsponer og alt det en behøvde av slike husgeråd. — Mangelfjøla ble også gjort hjemme. Den var forresten enkel nok, en rulle, en fjøl med handtak, og så var husmoras «strykejern» eller «maskinrulle» ferdig til bruk, når klævasken var tørr, og lakener, duker, putevar m.m. skulle gjøres glatte og fine.
Husfliden stod høyt, og det var enhvers plikt — en dyd av nødvendighet, om man vil — å gjøre seg mest mulig uavhengig av hjelp utenfra, eller kjøpe tingene ferdig. Det kostet penger eller annen utredsle, og var det noe en var knappstelt med nesten til enhver tid, var det klingende mynt og overflødig avdrott. Men tingene måtte gjøres, og så fikk en gjøre dem sjøl, som best en kunne, eller få en handsrekning av nabomannen eller nabokonen, som kanskje var mere hendt av seg. Det er et gammelt ordtak, der det heter om den .— helst barn — som blir bedt om å gjøre dette eller hint og som svarer «eg kan ikkje», — «ja, så legg ifrå deg kan'a og ta til med hendene», — med andre ord, fra barnet av skulle en læres opp til å klare seg med egne henders arbeid, og kjøpe minst mulig. — Når det i Jens Krafts topografiskstatistiske beskrivelse fra første halvdel av 1800-årene heter om Lofoten, at «fabrikker har man ikke (og det er sant nok), og om husfliden er heller ikke meget å si i en egn hvor mannen stedse er på sjøen for fiskeriets skyld, og hvor det meste av markarbeide og andre sysler, som i alminnelighet forrettes av disse (mennene), er overlatt til kvinnene», — så må det, hva husfliden angår, bero på lite kjennskap å karakterisere den som betydningsløs, selv om den nok var mere utviklet andre steder i Nordland, særlig hva mannsarbeide angår. — Den var da iallfall såpass utviklet også her i Lofoten, og i Buksnes, at det klarte seg. En stod vist aldri fast med noe, enten det nå gjalt driften, husets bygning og innredning med bohave og det hele, eller klædrakten og det en etter fattig leilighet skulle pynte seg med til kirketur, høytidsbesøk, bryllup og begravelse — eller til et hemmelig kjærestebesøk, på loftet eller i en augustlun og passe skumret sommerbakke.........
Mat og drikke.
Mat er det første og det siste vi trenger, drikke likeså. Det første barnet krever er mat, næring; det siste den døende ber om er en leskende dråpe vann. I vårt barske klima er matspørsmålet viktigere enn under varmere himmelstrøk, vi behøver meget mat for å holde kroppsfunksjonene vedlike. — I avfallshauger fra eldre steinalder, som tidfestes til mer enn 3000 år før Kristus, er der funnet ildsteder, kull og aske og knuste kar mellom skall av østers, skjell, snegler og knokler av fugler og vilt. Knoklene har de knust for å få tak i margen. Disse funn gir en pekepinn til det kosthold som var det alminnelige ved den tid. Maten spiste de trolig i rå, tilstand. Omkring 1550 fortelles det at folk i Norden bare spiste salt kjøtt, tørket eller røkt, ikke kokt, og ennå i våre dager er jo spekekjøtt en yndet spise. Det var ingen avsky for blod og blodmat i oldtiden, man drakk gjerne det varme blodet fra et feldt vildt, for å få dets krefter, ja til og med blodet av falne fiender kunne en drikke. Kristendommen fikk dog etterhvert bukt med denne rå skikken, men fremdeles sier vi da ikke neitakk til blodpølse eller blodklubb. Helt nødvendig ble kokingen først da graut ble herrerett hos folk Derfor fikk også karret som bruktes til kokingen, gryta, sitt navn av grauten. På vikingetoktene og av kristendommen lærte nordboerne å koke eller steke maten, og det ble betraktet som stor synd å ete blodig, rått kjøtt. Skikken var at en skulle spise mest mulig, riktig fylle seg med både mat og drikke. ø1 og mjød var den første kjente drikk, og øl det betydde gilde, det var altså bare ved festlige anledninger en kunne tillate seg å nyte denne nye drikk, som ved barsel (barnsøl), festensøl og gravøl. Salt fikk man ved å koke ut sjøvann. Eddik fremstillet man lettvint av øl, og enkelte ville planter gjorde tjeneste som krydder. Fra meget gammel tid har folk kjent til den kunst å knuse kornet mellom to steiner og koke det melet en derved fikk sammen med melk til graut, som er den eldste kjente, varme retten i Norge. Den var opprinnelig en festrett, men den ble snart en allemanns kost, som bruktes såvel i kongens hall som i bondens stue, og den er på landet fremdeles en stående kveldsrett. Graut er det første en gir barnet, ved siden av melken, og den er det siste den tannløse oldingen kan gumle litt i seg av. — Det kan ikke med bestemthet sies når folk her nord lærte å bake brød, og selv etter at brødbakingen var blitt kjent, var brød lenge en sjeldnere rett. Det antas at brødbaking ikke ble mere alminnelig før etter kristendommens innførelse. Dels ble brødet kokt sammen med øl, dels fant folk på å kline smør på det, med ost til pålegg, — men da både øl og smør var dyrt, spiste fattige folk sikkert sitt brød tørt, eller med en skive ost på. — Med husdyrene i yngre jernalder, ble det bedre og lettvintere tilgang på kjøtt. En foretrakk kjøttet av de dyrene som ikke gav melk, nemlig hesten og svinet.
I vikingetiden og i den første tiden etter denne var fråtseri og drukkenskap ingen synd eller skam. Beste karen var den som kunne ete mest og drikke de andre gjestene under bordet. Kristendommen lærte noe annet. Kirken satte opp følgende regler: Intet må etes rått, all mat skal tillages over ild før den spises. Fasten skulle overholdes. Fråtseri og drukkenskap var synd, mens avholdenhet var meget fortjenstfullt. Den første bestemmelsen om at maten ikke måtte fortæres rå, var sikkert den verste å få gjennomført. Folk i Norden følte ingen motbydelighet ved rått kjøtt eller blodig mat. Hestekjøtt ble det forbudt å spise, vel mest fordi en ville rykke opp ved roten en gammel hedensk skikk, den berusende hestekjøttetingen ved de store offerfestene. Hesten ble nå med ett en uren skapning, som ingen kunne røre etter den var død, uten å miste sin ære. Bare bøddelen måtte flå en død hest. Hvis en hest styrtet på veien, lot en den uten videre ligge, fordi folk ikke turde røre den av frykt for å bli «uærlige». Helt ned til slutten av det 18. århundre holdt denne oppfatning seg urokket.
Den katolske kirke rettet også et kraftig angrep på fråtseriet og drukkenskapen. Tidligere hadde det vært en stor ære for verten å få sine gjester fullproppet med mat og godt drukne, og gjestene på sin side skulle hedre huset ved å ta dyktig for seg av rettene. Men nå kom kirken og fordømte dette som synd og sjels fortapelse. — Sparsomhet i mat og drikke ble fra nå av mer og mer en dyd — iallfall i det utvortes. Sikkert spiste man seg både god og mett, den gang også, og tømte sitt krus til bunnen, når en bare viste seg trygg for kirken og dens refselse og straff.
Med renessansen ble forholdet et annet igjen. Den lutherske lære påbød ingen faste, og folk kunne fritt forsyne seg av matfatet — og gjorde det også, så sant en hadde utkomme dertil. Middelalderen hadde bare holdt matlysten nede, sterk som en hemmet drift, og ikke før var skrankene borte før den steg igjen som flod etter fjære, skriver Troels Lund i sitt verk «Daglig liv i Norden». Det ble også rikeligere tilgang på før mere sjeldne varer, ved at sjøveien til India ble funnet, og Amerika oppdaget. Nå kom det brennevin, kaffe og te og forskjellige slags krydderier, alt sammen sjeldenheter til å begynne med, men ganske snart var de i hver manns skap. Sjokoladen kom lenge etter.
Tallet på måltidene i det 16. århundre var bare to, middags- og aftensmaten. Det var oldtidens gamle skikk. Da spiste de bare dugurd og nattverd (dag- og nattmat). Men der ble nok spist både to og tre ganger mer om dag, men det regnet man ikke med, eller ville ikke være ved, det var som en ville myte vekk de andre måltidene, kanskje noe som satt igjen fra den katolske faste og denne tids strenge krav om måtehold. — Men maten var jo billig den gang. En tønne rug kostet ca. 1550 noe over 3 kroner i våre penger, i 1590 ca. 5 kroner.
Grauten ble helst kokt av byggmel og havremel, senere av rug.
Både i Norge og Sverige bakte de i det 16. århundre og langt fremover i tiden brødet hardt til knekkebrød. Flatbrødet var dog det mest brukte brød i Norge. Det ble vanligvis bakt av bygg- og havremel, og ble stekt på noen flate, runde steiner som ble hugget til i Hardanger og sendt derfra over hele Norge. De kaltes heller, baksteheller. Når der skulle stekes, la de hella på tre-fire andre steiner og fyrte godt under. Folk i gamle dager sa om flatbrødet at det var drøyere og mettet mere enn om de bakte samme slags mel på andre måter. Og så kunne det stå i stabler uten å mugne, ja om så i årevis, og folk påstod, at jo eldre det ble, desto bedre smakte det. I gode år bakte folk opp så meget flatbrødi, at de hadde nok for hele året.
Sukker var en sjeldenhet i gamle dager. En av de eldste kvalitetene var kandissukkeret, eller som det het: sukkerkandis, som opprinnelig ble tilvirket på Kreta, Kandia, som det hadde fått navn etter. Senere kom det hvite sukker i topper.
Drakk folk tett i det 16. århundre, satt en ikke mindre flittig ved drikkebordene i det 17. og 18. århundre. «I disse harde åringer (1730-årene) blir lathet som en fri kunst, og drukkenskap som et daglig håndverk», heter det i en beretning. Når folk kom sammen i gilder, muntret de seg med dans og lek, men mest med drikk. Folk drakk brennevin og øl, hjemme som ute. Det var i denne tid, 1700-årene, en fast lære .som ingen alvorlig tvilte på, at brennevin var nødvendig for folk som drev fiske og tungt arbeide, likeså for soldater. Noen drev brennevinssalg like ved kirkene, slik at folk ofte kom drukne i kirken. Til tross for at kirkens menn talte og tordnet mot drukkenskapen, holdt den seg. Bondestanden drakk sin velferd bort, husmennene brente, og satt hjemme i drukkenskap, istedenfor å arbeide; gutter nektet å ta tjeneste hvis de ikke i festebrevet fikk løfte om en viss mengde brennevin om uken. Forbud mot brennevinsbrenning kom i 1728, og i 1757 ble det innført et nytt slikt forbud, men det ble bare gjort gjeldende overfor bønder og underklassefolk. Godseiere og embetsmenn fikk brenne til eget forbruk. Forordningen av 1757 var den første rusdrikklov i Norge, men den ble sikkert rundelig omgått ved brennevinsbrenning i det skjulte.
Også langt inn i det 19. århundre var brennevin en nesten daglig drikk for mange. Det var lett å få tak i, like lett som andre forbruksvarer, og i nesten hver krambu. Vi har hørt om bryllup her i bygda hvor det utpå 1800-tallet var brennevin i tønnevis, som gjestene kunne forsyne seg fritt av med en jernøse. Nesten alle drakk, mer eller mindre, og heller ikke prestene var tilbakeholdne slik. Brennevinet hørte like sikkert med til det daglige brød som flatbrødleiven og fleskeskinka.
Kostholdet holdt seg nokså uforandret fra middelalderen av og fremover mot vår egen tid. — Tar vi tiden for siste halvdel av 1800-årene, er det alminnelig at alle som kan, tar hjem sitt årsbehov av mel, enten med jekta fra Bergen, eller hos handelsmannen hjemme, så sant en hadde penger eller kredit til det. Stompbrødet er da blitt mere dagligdags. Det ble stekt i såkalte hjelmer, i murte steinovner i forbindelse med gruen, eller i gryter. Hjelmen bestod av en jernring på tre eller fire føtter og med en jernvegg rundt; i veggen var det en dør for å sette inn og ta ut brødene. Over hjelmen var lagt en jernplate, som dekke. På platen, som under hjelmen ble der fyrt, og så begynte stekingen. Ved steking i gryte gikk det for seg omtrent på samme måte: et jernlokk på gryten, som der fyrtes godt på, og så noen glør under grytebotnen. Både hjelmen så vel som gryten var plasert i gruen.
Helt frem til 1900 var det nokså alminnelig med storbaking om høsten, når en hadde fått årsforsyningen av mel hjem. Da skulle årsbehovet av flatbrød bakes. Det store bakstebordet, med plass for 2-3 bakere, ble lagt opp på tønner — om det ikke hadde særskilt fot å ligge på .— og så gikk bakstekonene i gang fra tidlig morgen av. Borte ved gruen satt stekeren. Når leiven var nok utbakt, ble den lagt på en botn, av litt større vidde enn en tønnebotn, og en full botn var på 120 leiver, en halv på 60, og en flink bakstekone med en forbaksleivbaker til hjelp, kunne klare sekken for dag, d.v.s. 12-1300 leiver, men da måtte både kjevlet og steikespøa arbeide hurtig, det måtte gå greit med sørpingen og ilden under brødjernet holdes godt vedlike. — Også mannfolk drev som flatbrødbakere. Edvard Danielsen i Vian var en kjent baker, han gjorde godt arbeide og klarte mange botner for dag. Dagbetalingen var ikke stor den gang, .— men engang fikk Edvard for tre dagers baking en hel hesteskrott, og gikk vel fornøyd hjem etter endt verk. .— Særlig flinke bakstekoner gikk på rundgang i bygda under høstbakingen, og det samme gjorde han Edvard. — Når det alminnelige flatbrød var bakt ferdig og satt opp i store stabler på loft eller i sjå, var det lefsebakingens tur, — julen stod jo snart for døren. Lefsene ble bøket (lett stekt), og så gnekket og gjort hvite på den ene siden. Til gnekkingen brukte man siktet rug blandet med melk til en passe tykk velling.
Hvetemel var det lite og intet av i handelen den gang. Til daglig bruktes omtrent bare grovbrød av usiktet rug. Finbrødet, til helg og fest, ble bakt av siktet rug.
Flatbrødet var en daglig kost. Det fikk fiskeren med seg lennet ned i sin kiste i en mengde av 2-3 botner, dertil en våg stomp, 1 bismerpund smør (6 kg.), 1 småfall kjøtt, 2-3 kjæsoster, eller en diger luns gammelost, rullepølser, 80-90 stk. lefse og endel rullepølse, men for folk med frisk appetitt kunne dette bli i knappeste laget, og der måtte skytes til i kista utpå vårparten.
Ølbrygging var ganske alminnelig på gårdene. Det skulle være ekstra drikk på julebordet, og brennevin måtte ikke mangle til festmaten, eller til å «se» en kjenning med som stakk innom.
Men for Buksnesværingene, som for folk flest herute ved Nordlandskysten, var dog fisken den viktigste maten, ved siden av kjøttet og brødet, og så silden da. Møljegryta gav en stor delikatesse. Før poteten kom i bruk, var det flatbrødet som bruktes til både fisken og kjøttet, til spekesilda, spekekjøttet, spekeflyndra og spekeueren.
Flatbrød brukes det fremdeles adskillig av i de aller fleste hjemmene i bygda, men den store høstbakingen er . det helt slutt med. En baker nå bare på kortere sikt, hvis en da ikke kjøper fabrikkbrød, og lar kjevlene ligge glemt.
Mange av gamlekarene var store matmonser, de hadde en mathug og et «mathjerte», som forbauser oss. Om en mann fra vår omgang fortelles det, at en gang han sulten kom inn fra sjøen, etter en lang dags strev og sult, tok han med seg i handa en alminnelig stor, rund torsk, og da han hadde kokt fisken, levra og rogna, satte han hele greia til livs, med det nødvendige av flatbrød til, og etterpå drakk han alt søet. Men da rapet han også hørlig og var god og mett. — Om en mann fra Borge fortelles det, at han i ett kjør kunne fortære en halv anker (17 liter) skjørmelk med tilsvarende antall skrokker flatbrød; — men ikke vil vi innestå for sannheten. — I et av våre nabosokn var det i gamle dager en familie, som var kjent for sin store mathug. En gang var moren og hennes yngste sønn med jekt til Bergen for å snakke med kjøpmannen, som hadde forundret seg over den svære melmengden denne familien konsumerte. Kjøpmannen ville traktere gamla og . gutten, og spurte hva de helst ønsket. Graut, svarte de. Og så ble der satt over en stor gryte med vatn og rørt på 1 bismerpund mel (6 kg.). Jo, hele grautbeholdningen gikk prompte ned, men da begge storeterne ble sittende litt sturen etterpå, spurte kjøpmannen, om de var forsynt. Jo takk, det var de nok, men heime, sa de, pleier vi ta oss en pinn attpå maten, og så ble de servert to, eller var det fire grisletbrød til «pinn». — Tro det — eller ikke, som du lyster til, kjære leser.
Sikkert er imidlertid, at mange av de gamle var gode spisere, men så kunne de også sulte, når tiden tvang til det.
Stort sett var det gamle kosthold både godt og nærende, det viser de mange kraftkarene det fødde frem. Det gikk ikke etter oppskrifter og kalorier og slikt, men likevel fikk de i seg alt de behøvde av vitaminer, og spør om de kunne løfte en stein, bære en tønne sild og sette ryggen under en jektbuk, så den nesten måtte bugne under oppsettet. — Lægen var tjue mil borte, og kunne aldri hentes til et maveknip eller en verkefinger, sjukehuset var ikke kommet under tak, så folk måtte nøye seg med å leve bare til de døde, men mange var det likevel som ble gamle av år og ikke sendte bud etter presten, før de var blitt nær de hundre. —
HÅNDVERKERE FRA SENERE TID
I eldre tid var det neppe noen som drev håndverk som særskilt næringsvei, og slik var det også frem til vår egen tid. Selvsagt var det mange i de ymse håndverk, som i ledige dager var omkring i bygda og hjalp til med å bygge og innrede, skomakre og sy etc, men de satte seg ikke ned bak skilter og var bare dette ene.
Vi skal her nevne noen av vår bygds håndverkere fra senere tid, og begynner med
tømmermenn og snekkere,
og her møter vi Nils Olsen, Vevika, f. 1825 i Buksnes, Hans Haldorsen, Skotnes, f. 1813 i Vågan, Kristian Olsen, Kremmervika, f. 1836 i Buksnes, Joakim Erensten(?), Ballstad, f. 1849 i Stod, Per Fjellum, Johan Mathisen, Rekstrand, f. 1839 i Havnes, Ole Olsen, Gjerstad, f. 1818 i Vuku. Lars Strand, Gjerstad, f. 1825 i Bjørnør, Henrik Benjaminsen, Bolle (Bolleholmen), f. 1825 i Beistad, Andreas Andersen, Valberg, f. 1848 i Hadsel, Lars Hartvigsen, Våje, f. 1846 i Buksnes, Markus Pedersen, Øvrevold, f. 1840 i Buksnes, Vilhelm Nilsen, Skulbru, f. 1851 i Buksnes, Nils Kristiansen, Nordgrena, f. i Kolvereid, Nils Johan Larsen, Skotnes, Lars Hansen, Holand, Peder Andersen, Vold, Jens Jensen, Farstad og hans sønner Jens J. Farstad, Farstad og Johan Jensen, Gjerstad, Rasmus Starheim, Haukland, Jakob J. Reppe, Henrik Hansen, Vold og hans sønner Frantz og Arnt Vold, brødrene Martin og Kristian Fredriksen, Vold, Petter Olsen, Vian, Bertheus Karlsen, Vian, Jakob Arctander og Klaus Arctander, Rekstrand, Laurits Monsen Rekstrand, Haftor Andersen, Tussan, Ludvig Eliassen, Reine, Gjert Jensen, Gjerstad, Edmund Pedersen, Ballstad (Sund), Anton Danielsen, Gjerstad, Oluf Olsen, Gjerstad, Petter Jakobsen, Vevika, Frantz Hansen, Sund, Arnt Pedersen, Vetting, Anders Bendiksen, Haug, Frantz Horn, Johannes Broback, Horn, Hans Pettersen, Vevika, Karl Frantzen, Knut Mikalsen, Horn, Villas Olsen, Sund, Emil Jensen, Hattan, Salomon Mortensen, Storeidet og hans sønn Petter Salomonsen, Storeidet, Amandus Helland, Rise, Berg Nilsen, Øvrevold, Daniel Danielsen, Leknes, Hilbert Hansen, Farstad, Torger Torbjørnsen, Valbeiget, Johan Hartvigsen, Valberget, Jens Jensen, Valberget, brødrene Magnus og Bernhard Berg, Offersøy, byggmester Sam. Abrahamsen, Uttakleiv, og fra folketellingen 1801: Nils Danielsen, Ballstad og Erik Eriksen, Ballstad. —
Tømmermann Torgeir Torbjørnsen, Valberget.
Aron Pedersen, Gjerstad, født i Borge, står i folketellingen 1875 anført som tretoffelarbeider og sopelimbinder. Men tretofler og sopelimer kunne jo hvermann smie og binde, skjønt det var ikke hver manns sak å lage pene og for foten godt passende tretofler. Det var noen som var mestre til dette, og fikk skryt og stor søkning av kvinnene, som gjerne ville eie etpar pene tretofler ved siden av dem til daglig bruk og gang i fjøset.
Maler Michael Martnes
Av malere er det ikke svært mange å nevne. Folk flest klinte og smurte selv, det som måtte trenges på en vegg, ut- eller innvendig, og søkte ikke faglig hjelp. Blant de eldste faglærte malere, som vi vet å nevne, kommer svensken Andreas Lund på Sund, f. 1835. — Men det er i første rekke Martnesfamilien på Gjerstad som setter preg på malerhåndverket i Buksnes, og de første av disse er brødrene Michael og Lauritz Martnes. Michael Martnes hadde også en tids utdannelse ved Den kongl. Kunst- og Håndverkskole i Kristiania. I 1903 besøkte han med offentlig stipendium flere malerverksteder i hovedstaden. Han fikk i oppdrag å male altertavlen i den forrige Buksnes kirke (brente 1903), og hadde, etter forslag av biskop Smitt, som motiv valgt Kristus på korset. Michael Martnes skilte seg med heder fra denne vanskelige og krevende oppgave, og mange av oss eldre husker den stilrene altertavlen i «gammelkirka» med den vakre, fargefriske Kristus, tornekronet og korsfestet, — og vi kjente oss stolte over, at det var vår egen maler Martnes som var mester for dette verk. — Så kommer Rolf Martnes, Gravdal, Sverre Martnes, Gjerstad, Gudmund Martnes, Gjerstad og Hagbart Martnes, Gravdal. Videre har vi Petter Klimpen, Skotnes, Svend Svendsen, Gravdal og Regnor Jakobsen, Haug. Hertil kommer så de mange mer eller mindre faglærte malere, som arbeider både for seg selv og for andre. Før i tiden var det ikke så nøye med maling, stua fikk stå der grå og værslitt uten pynt av farge, og innvendig var det enda mindre om å gjøre med en malekost — på vegger eller innbo.
Smed Henrik Hansen
Smeder var det en og annen av tidligere også, som drev håndverksmessig, men de var ikke mange i denne bygd. Ellers var det jo, her som andre steder, vanlig at der på gården også stod en liten smie til husbehov, der mannen fusket litt i faget og fikk gjort en krok, et skjær til plogen eller en hangsle til døra. Men det var mange av de gamle ulærte bygdesmedene som var dyktige ved ambolten.
Av fagfolk og amatører i smedefaget nevner vi: Benjamin Nilsen, f. 1849 i Trondenes. Han var også graver og bodde en tid på Svinøy fyr, senere i Buksnesbrekka til Gjerstad. Olaus Halvorsen, Skotnes, f. i Trondheim, Nils Larsen, Ballstad, f. i Hafslo, begge disse smedene virket her i bygda omkring midten av forrige århundre. Nils Johansen, Ballstad, Johan Nilsen, Skotnes, Jørgen Johansen, Ballstad, Laurits Frantzen, Ballstad, Ole Strand, Ballstad, Karsten Karlsen, Ballstad, Johan Sørensen, Leknes. Så går vi litt tilbake igjen i tiden og treffer Nils Jensen, Rise, Hans Jensen, Våje og dennes sønn Henrik Hansen, Våje. som drev smieverksted både hjemme og på Leknes. Olaus Larsen, Reppe var flink både som snekker og smed, det samme var Andreas Johannessen, Holand, hans sønn Andor Andreassen, og igjen hans sønner, Johan og Henning Holand. Iver Larsen, Offersøy, f. 1837 i Leikanger i Sogn, som hadde gått litt smedlære i Bergen, før han kom nordover, var også flink i smia, og her var og er sikkert mange fler som kunne nevnes. — Men la oss ikke glemme han Smed-Andreas, Bergenseren og ungkaren, som kunne slå så godt som noen. Noen finsmed var han nok ikke. men godt arbeide gjorde han. Den dreggen han smidde holdt sitt tak, og det låset han mikset sammen holdt døra lukket, både for tyvshand og storms trykk. Andreas bodde en tid på Holand, men flyttet siden til Ballstad. Hans smie stod der hvor ho Nella siden hadde sitt kaffeutsalg.
Baker Johan Olsen, Ballstad.
Bakerne var først og fremst å finne på Ballstad. Her finner vi Fr. Nilsen, f. 1846 i Hadsel, Magnus Pedersen, f. 1856 i Vågan, videre Jakob Jakobsen, og en som het Lindkvist, alle vistnok på Ballstadøya. Mathias Nilsen, Rekstrand, Johan Olsen, Kremmervika, flyttet senere til Skotnes, Olai, med tilnavnet «Trava», også kalt «Lørv-Olai», var baker både på Ballstad, Lilleeidet, Reppe og på Hol. Olai var forresten til litt av hvert, således var han maskinist ombord i Petter Andreassens fiskedamper, og han fikk like god stim på kjelen som han fikk hev i deigen, er det sagt. Iversen fra Ramberg, var også en tid baker i Ballstad. Fredrik Lindahl var baker i Ballstad i 1860-årene, han er muligens den samme som forannevnte Lindkvist. Adolf Strand, i lengere tid baker på Ballstadlanclet, der hans sønn, Adolf Strand jr. fortsetter i stillingen, Anders Larsen drev i sin tid bakeri på Storeidet, og Ibeuhard Stormo var Øvrebygdens baker, med bopel på Vold. Søren Ellingsen. Vian var vist også litt med i dette faget, og muligens andre, hvis navn vi ikke kjenner eller har fått oppgitt.
Murer Bertet Gundersen, Storeidet.
Murere: Jakob Erikstad, f. 1843 i Jølster, bodde hos Svend Ursin, Haug, Ingebrigt Stengrimsen, Silsandvik, f. 1842 i Opdal. Kornelius Anfindsen, Bolle (Bolleholmen), f. 1844 i Namdal, Lorentz Madsen, Gjerstad, f. i Trondheim, Bertin Korneliussen, Lakselvhaug, Magnus Villassen, Sund, Bertel Gundersen, Storeidet, Lorents på Vold, Andreas Ingebrigtsen, Gjerstad, Anders Olsen, Storeidet, Ingvard Tobiassen, Vetting, Peder Svendsen, Storeidet, Kalem Tobiassen, Gravdal, Emil Jensen, Hattan (nevnt også under tømmermenn), John Havdal, Rekstrand, Kristen Lindgaard, Skotnes (Rekstrand), og — ja hvor mange flere er det egentlig som har lagt eller fremdeles legger murer og reiser skorsteinspiper etc. her i bygda?
Skredder Anders Larsen, Storeidet.
De gamle skreddere satt ikke med eget verksted og tok imot tøy til sin skreddering, de drog omkring på gårdene og satte seg på bordet i godt folks hus med sin søm. Flere av dem var nok ikke håndverksmessig utlært, de hadde bare «tatt seg til» med nåla, men likevel kunne de sannelig få dressen til å sitte bra. Maskin hadde de ikke, alt måtte gjøres med handa, så det ble både sent — og billig. Var skredderen fattig — og det var han nok som regel — fikk han sin betaling for det meste i naturalier, en bog kjøtt eller to, en sekk poteter, en vekt mel og så videre ettersom han hadde sømmet og sydd til. Her har vi noen av bygdas skreddere: Petter Erntsen, Ballstad f. 1839 i Stod, sikkert bror til foran nevnte tømmermann Joakim Erntsen, Kornelius Fagereng, Ballstad, f. 1852 i Kværnes, Kristian Kristensen, Offersøy, f. 1835 i Buksnes, John Johannessen, Gjerstad, f. i Værdal, Lorentz Christensen, Dønvold, f. i Kolvereid, begge virket her omkring midten av forrige århundre, Ole Solberg, Skotnes, f. i Beistad, Stefanus Pedersen, Dønvold, Anders Larsen, Storeidet, Jens Hansen, Vian, Vilhelm Vestgård, Ballstad (Hag), Kasper Granhus, Skotnes (Rise), Endresen, Ballstad, Vingvard Johansen, Ballstad, Petter Eriksen, Rise, Hans A. Storeide, Leknes, Alfred Arctander, Gravdal.
Skomaker Anton Olsen, Ballstad.
Også de gamle skomakere dro rundt med sin lestehonk, skar til for støvler og sko og sydde og plugget. Senere, da de fikk maskiner til hjelp, likesom skredderne, ble det jo mere lettvint, men samtidig ble de også mindre flyttbare og mobile. Her har vi noen skomakere fra eldre og nyere tid: Andreas Andersen, Kremmervika, f. 1854 i Kværnes, Arnt Ingebrigtsen (Mjøen), Silsandvik, f. 1844 i Opdal (var en tid også graver), Johan Benonisen, Gravdal, f. 1863 i Borge, Ole Kristensen, Valberget, f. 1824 i Kvæfjord, Søren Nilsen, Haukland, f. 1846 i Buksnes, Søren Hansen, Horn, f. i Buksnes og virket i faget omkring midten av forrige århundre, Henning Jensen, Helland, Albert Johnsen, Opdøl, og hans sønn Johannes, Martin Kilås, bodde for det meste på Øvrebygda, Hans Andersen, Lars Johansen, Leknes, Ole Henriksen, Horn, Kristen Hansen, Horn, Nikolai Sivertsen, Uttakleiv, Anton .Olsen, Ballstad og hans sønn Otto Olsen, Sverre Torgersen, Ballstad, Karl Andersen, Rekstrand, Lars Pedersen, Haug, Karl Bugge Nikolaisen, Storeidet, Johan Hartviksen, Storeidet, Ole Viksand, Ballstad, Lars (etternavn kjennes ikke), gift med Luffa på Klausstranda. Han bodde en tid på Horn og satte til på sjøen med hele sitt mannskap. Lars var født i Hamarøy. Nikolai Andreassen, Holand og Peder Hansen, Holand, som også er nevnt under snekkere, Petter Jakobsen, Offersøy, foruten flere andre som kortere eller lengere tid drev skomakring som bierverv.
Seilmakere: Karl Sevaldsen, Ballstad, f. 1810 i Trondheim, Vilhelm Loa, bosatt i Stamsund, men arbeidet meget også i Buksnes, Ole Rasmussen, Flæsa (Vareidet), Petter Bjørnsen, Horn, Ole Hammer, Storeidet, Bernhard Barosen, Sund, Arnt Pedersen, Vetting, Ole Torgersen (Tørgersen), Gjernes, Nikolai Rode, Rekstrand, Johannes Markussen, Lilleeidet, Ingvard Johansen, Gjerstad (Rekstrand), Edvard Jakobsen, Flæsa og hans sønn Petter Jakobsen, Offersøy, med flere som dog mest kanskje bare sydde seil for sitt eget behov.
Båtreparatører: Hans Hansen, Sjøskar, og sønnen Jørgen Hansen, Sjøskar, Edvin Pedersen, Sund, Nils Olsen, Vevika, Adam Ranværing (hans kone Kristianne var kurerer), bodde vistnok på Holdal i Borge, men Adam drev båtreparasjoner flere steder i Buksnes, Johan Andreassen, Uttakleiv, Ole Abel Johannessen, Uttakleiv, Johan Hartviksen, Valberget, med mange Her som satte inn bord og gjorde en stormkastet og ødelagt båt sjødyktig igjen. Alf Hansen, Offersøy er også en av dem.
Urmaker Amundsen, Ballstad.
Urmakere har vi ikke mange av, ja vel bare en eneste utlært slik håndverker, nemlig Anton N. Amundsen, Ballstad. Han var fra Nygård i Ofoten og drev i mange år sitt urmakerhåndverk i sin heim på Hattvikskaret. Om somrene dro han gjerne til andre steder, særlig til Andenes, for å drive sitt håndverk. Edvard Jensen, som sist bodde på Skulbru, drev også som urmaker. Litt urmakerhåndverk driver også Petter Olsen, Vian og Ole Strand, Sund, og det er sikkert flere amatører i faget som får tause og gjenstridige klokker og ur til å tikke og gå igjen.
Feldmakere var Hans Jørgen Mortensen, Reppe, og hans sønnesønn Ole Hansen, Reppehalsen fortsetter i sin farfars håndverk. Andreas Jensen, Nautøy og værdalingen Johannes Rasmussen, Offersøy var også flinke karer i faget. De beredte mange skinn og vasket mange felder, noe som ikke var hvermanns sak. Det var sikkert også flere utøvere i dette handverk bortover i bygda, men vi kjenner ikke deres navn. og er derfor avskåret fra å nevne dem.
KVINNENE I HUSFLID OG HÅNDVERK
Men var det så bare «skapningens herre», mannen, som stod i det med husflid og håndverk? Aldeles ikke, kvinnene var ikke mindre med i alt av slikt som det lå til dem å utrette. Og spør du hva de kunne og hva de fikk gjort, er svaret: Alt kunne de, alt fikk de gjort, og alt innenfor hjemmets fire vegger. De sendte ikke sekker med ull og filler til fabrikkene, de kjøpte ikke konfeksjonsvarer på krambuene. Det som skulle gjøres, måtte en gjøre selv, eller en fikk en kone borte i nabolaget til litt hjelp med slikt som en selv ikke var kyndig nok til.
Hanna Iversdtr., gift med Mathias Knudsen, Horn.
Hun var datter av Iver Andreassen, Ytre Haug,
og således søster av Gjert Iversen, Gjerstad, Per Iversen,
Nord-Vetting og Andreas Iversen Dalen. —
Hanna var en særs dyktig husmor og kunne alt i husflid.
Vi skal nevne ved navn noen av disse kvinner fra eldre og nyere tid, og begynner med Kristianna Hemmingsdatter, Skotnes, som står anført som veverske ved folketellingen 1865. Lovise Iversen, Skarsjøen, f. i Ranum, og som drev en liten frøhandel, står ved samme tid oppført som veverske. Petternella Nilsdatter, Uttakleiv, f. 1788, var flink med alt i huset, i veven, ved rokken, med nåla og ved kokekarene, og var det barsel i gården et sted, kunne hun også hjelpe der. Hennes datter Guren Jakobsdatter var dyktig med alt, hun også. Petternella Hansdatter fra Valberget, f. 1829, var flink som syerske, Maren Nilsdatter, Tussand, f. 1810, ernærte seg som gammel ved bakning og spinning. Kristine Jensdatter, Horn var spinnerske, det samme var Pedrikke Kristiansdatter, Sund. Lovise Johansdatter, Reinsjøen var syerske. Ane Henriksen, Rekstrand, f. i Værøy var spinnerske. det samme var Petternella Olsdatter, Rekstrand, f. i Fosnes, Karoline Jensdatter, Rekstrand, f. i Buksnes Anna Johannesdatter, Skarsjøen, f. i Sogn Lise Hansen, Storeidet var syerske. Maren Rasmusdatter, Vold var spinnerske, hun var f. i 1812. Sara Sevalsdatter, Vik var spinnerske, f. i Værdalen. Maren Andersdatter, Øvrevold var strikkerske og det samme var Ane Andersdtr., Kvervelås, født i Borge. Strikkerske var også Maren Pedersdtr., Opdøl. Maren Kristoffersdtr., Skulbru, f. 1796 i Borge ernærte seg ved strikking. Nella Hansdtr., Skulbru var både strikkerske og spinnerske. Hanna Johannesdtr., Holand var dyktig til nesten hva det skulle være i husflid som i husstell. Det fortelles at når hun gikk til kirken, så hendte det ikke sjelden, at hun på Bolle eller på andre gårder, der gangveien dengang gikk forbi, ble stanset og bedt om hjelp til å klippe til et skjøtliv, et skjørt eller en kjole. Og Hanna kunne ikke godt si nei. Hattkysen eller tørklædet kom av hodet og saksa kom frem, der ble tatt mål og skåret til, men før det hele var gjort, vår det kanskje sunget og sagt sluttamen i kirka — og Hanna kom ikke lenger enn til sybordet. Vel, en fikk gjøre det godt igjen neste prekensøndag. Av andre kvinner som kunne sin søm, nevner vi Inga Jensdatter, Haug, (Gravdal), Eline Hansdatter, Offersøy, Julianne Korneliusdatter, Uttakleiv, kalt Gammelmoster, Ane Fredriksdatter, Uttakleiv, begge sistnevnte var noe av altmuligkvinner. Iverine Mikalsen, Horn var en fremragende veverske, og var flink i alle slags håndarbeid, etter sin tid. — Fra nyere tid nevnes som sydamer: Henriette Frantsdatter, Haukland, søstrene Jensine og Jetta Pettersdatter, Reppe, Karoline Rise, Josefine Markusdatter, Rise (Skotnes), Selma Persdatter, Vold (gift i Borge), Olufine (Fine) Martinsdatter, Bø (Skulbru), Emilie Jakobsdatter, Opdøl, Hilda Lauritsdatter, Skulbru, (skredderske), Lotte Larsdatter, Holand, Magda Horn, Leknes, Simonette Knutsdatter, Farstad, Marie Pettersdatter, Offersøy, Lotte Bendiksen, Haug, Johanne Gjertsdatter, Opdøl, (skredderske), Thea Jakobsdatter, Vetting (Skotnes), Karen Jakobsdatter, Vevika, Ingrid Hansen, Gravdal, Inga Svendsen, Gravdal, Ingeborg Larsen, Storeidet, Helga Rise, Reinsjøen, fru Endresen, Ballstad, Olga Isaksen, Ballstad Josefine Gjertsdatter, Bolle, søstrene Marie og Bergljot Håkonsdatter, Vik.
Men er dette alle som ved rokken, veven, synålen og strikketøyet, ved hekling, Hamming, gimping, brodering, og hva det nå er alt sammen, har gjort seg fortjent til omtale og ære? På langt nær ikke De kan skrives i hundre, ja i tusentall. Alle av de gamle gjorde sin plikt, gjorde sitt ytterste, midt i alt strevet fant de tid også til husflidssysler. De måtte, kan man si, javel, men de sluntret ikke unna, de utførte sine plikter til punkt og prikke. Og ære være dem alle sammen Vi tar vår hatt av og bøyer oss i ærbødighet for deres minne.
Nye grener av husflid er senere kommet til, de mange som sitter ved sine strikkemaskiner, de mange som arbeider i lærplastikk, for å nevne et par av dem. Og i håndverket har vi fått frisørdamene. Det er ikke så få av dem i dag omkring i bygda, på Leknes, i Gravdal og i Ballstad. Hårfrisyren er jo omlagt, fletten er forsvunnet, permanent og ondulering er kommet i stedet. Bare eldre og gamle kvinner og de læstadianske kvinner lar ennå i dag sitt hår, kvinnens pryd, fritt vokse.
Før vi forlater husfliden og håndverket, bør vi kanskje nevne noen av de altmuligmenn, som kunne gjøre alt. De skomakret og skredderte, snekret og malte, var bødkere og smeder, båtreparatører og blikkenslagere. En slik mann var Ole Abel Johannessen, Uttakleiv, som er blitt kalt et bygdegeni, og der går mange frasagn om hans innsikt med alt og hans ferdighet, Han var båtbygger og skipstømmermann, og som sådan var han i arbeide bl.a. hos Mathisen og Jentoft i Ramsvik, med jektene deres og vistnok også hos andre jekteiere i bygda. Han var blikkenslager og smed, skredder og skomaker, ja kort sagt hva slags håndverk og håndtering det var, Ol-Abel han fikk det utført. En gang laget han maskine for binning av sildgarn, men han fikk ikke knutene knytt slik de burde være, og måtte oppgi det. En annen gang han var på tinget på Hårteigen, fikk han se en dreiet brandtmur, som han syntes var fin og for seg gjort. Han tegnet muren med kritt på foret i sin trøye, og da han kom hjem laget han maken — men den kom ikke i bruk. Han hadde hodet fullt av ideer, og det fantes nesten ikke den ting han så av nytt, som han ikke ville lage maken til, og godt fikk han det gjort og fint måtet sammen. Han var meget av en bygdekunstner i sitt slags, men han hadde vel for mange ideer i sitt hode, for meget av det han syslet med, tildels av egen oppfinnelser, ble ikke satt ut i livet og virkeligheten til praktisk bruk. Han laget også treklomper med hengsler, slik at helen falt ned under gang, og det var ikke så behagelig akkurat. En egen slags sloge til å knuse gjødslen med forarbeidet han også, og meget annet. En gang laget han en fiolin av blikk, og den var slett ikke så værst å spille på. Den kunne gi fra seg gode lyder både til masurka og polskdans.
Edvard Jakobsen i Flæsa var en annen slik altmuligmann, som aldri sto fast med det han ville gjøre. Andre vi kan nevne er Edvard Jensen, Skulbru, som bl.a. var orgelbygger, Andreas Johannessen, Holand og hans sønn Andor Andreassen. Hans Grøn Larsen, Petvik, født og oppvokset på Reppe, og hans bror Olaus Larsen, Reppe kunne også med nesten alt til håndverket hørende.
Vi vil også nevne Andreas Jensen på Nautøya. Da han var blitt gammel og ikke lenger dugde til kroppslig arbeide på sjø og land, satte han seg ikke ned med hendene i fanget, mens han dampet på sin uunnværlige snadde, nei han gikk til skogen, feldte seg passende bjørketrær og smidde til øser, søsponer og alt slikt annet som en husmor har bruk for i sitt kjøkken . Når han hadde arbeidet opp en passende mengde, stappet han tingene i en sekk og gav seg ut på handel omkring i bygda. Og alle kjøpte av gamle Andreas. Han solgte billig, og var det folk han trodde seg til, leverte han dem sin pengepund og bad dem legge i den det som de hadde handlet for, og selv veksle, hvis det ikke passet med pengene. Det var tillit over alle grenser, og han ble sikkert aldri bedratt. Mang en pen og god kjøkkenredskap er sikkert enda i bruk av dem Andreas Jensen laget i sitt otium.
De ville ikke falle på «kassen», de aller fleste av de gamle. De brukte fingra og ferdigheten så lenge de var i stand til det, og enda et stykke til.
Vi har ikke vært i stand til å få med alle de navn fra eldre og nyere tid, som vi gjerne ville. Vår viden strekker ikke langt nok, og bokens volum må heller ikke bli sprengt. — Nevnte som unevnte, alle gjorde sin plikt, alle lot de aldri tiden stjele en time fra dem, enten det nå var i dagens lys eller i transpråsens og oljelampens matte skinn. —
INDUSTRI
Det er ikke meget av industri en har hatt og har her i bygda, men litt er det da en kan vise frem også av slikt.
William Moth.
Southall Bros & Barchlay Ltd., Birmingham, Ballstad er Lofotens eldste og første stimdamperi for fremstilling av fiskelevertran, etablert ved kontrakt med Jakob L. Jentoft i 1881. Anlegget oppførtes og åpnedes for drift ved engelskmannen William Moth, som var bestyrer av bedriften i 30 år — de gode gamle, da fiskerne fra hvert sitt åttringsbåtlag selv rodde sin lever til damperiet, som hadde over 300 leverandører, blandt Ballstads den gang store båtbelegg, år om annet ca. 400. Wm. Moths betrodde mann og «høyre hånd», var Rasmus Nord, som fulgte bedriften fra Ålesund, hvor firmaet etter 2 års forløp sluttet, for å starte i Ballstad. Rasmus Nord er det ennå mange av de eldre fiskere som vil huske fra de dager, da leverstampen skulle tømmes i målet og leversedlen utstedes, alltid rett og riktig til begge sider. Han ble også den eldste mann i trantilvirkningens tjeneste, ikke bare i Ballstad, men i en langt videre krets. I over 50 år tjente han sitt firma, der han sluttet i 1933. Han var bosatt på Bønes i Sortland. — Etter Wm. Moth ble engelskmannen J. B. Free bestyrer, og fra 1920 E. J. Heckr, som fremdeles er i stillingen. Damperiets kontrakt løp ut i 1931, og selskapet kjøpte da den grunn det har sittet på i Ballstad.
Damperiets kapasitet er 80-100 hl. lever pr. dag. Årsproduksjonen har dreiet seg om 6000-8000 tønner tran.
På sitt første Nordlandsbesøk vinteren 1907 avla Hans Majestæt Kong Haakon et besøk på dette damperi, hvor han underholdt seg en tid med mr. Free. — Etablissementet er nå overtatt av brødrene Rolf og Leif Jentoft.
Ragnar Schjølbergs etablissement ved Reinesjøen ble bygget i 1917. Eiendommen var da erhvervet ved kjøp av brødrene Kristensen og Joh. Rist hadde noen år i forveien anlagt et etablissement her. Rist var Schjølbergbrukets bestyrer det første år. Det bestyrtes deretter av Thomas Ringstad, senere av Jermund Kinn, Johan Alvsaker, Jørgen Ludviksen, og nå sist av Thore Storås.
Trandamperiet i forbindelse med dette etablissementet er antagelig Lofotens og Finnmarks største, da det kan stime 120 tønner tran pr. dag. Damperiet har kjølekar for ca. 110 tdr. tran, og har støpt graksekumme til 2000 fat.
Scott & Bowne, Bloomfield, U. S. A. er det nyeste og mest moderne trandamperianlegg i Ballstad, anlagt 1922. Dette firma drev tidligere — fra 1912 — trandamperi ombord i lekter «Malena», men før den tid kjøpte firmaet sitt behov av tran ferdiglaget fra firmaet Isdahl i Bergen. — Damperiet ombord i lekter «Malena» bestyrtes av norskamerikaneren Fredr. Dahl. Under forrige verdenskrig måtte imidlertid produksjonen stanse, på grunn av utførselsvansker. I 1922 ble driften gjenopptatt med Fredr. Dahl som bestyrer, i nybygg på Ballstadlandet. Fra 1926 til 1932 var Arthur Sollie bestyrer, hvoretter den før nevnte Dahls bror, Kristian Dahl overtok bestyrerstillingen. Bjarne Pedersen, Ballstad har firmaets norske prokura. — Dette trandamperiets produksjonskapasitet kan anslåes til 200 hl. lever pr. dag, og år om annet til oppimot 5500 tdr. tran, men alminnelig 2000-2200 tdr. årlig. Damperiet ligger på eiendomsgrunn, kjøpt av Jak. A. Pedersen.
I Kremmervika ligger Wm. Mohns damperi, som i en rekke år har vært bestyrt av Peder Haug.
Brødrene Øvreskotnes har i flere år drevet et trandamperi på Kjeøy, hvor også Kr. Mekiassen og Sigurd Pedersen i fellesskap har drevet trandamperi.
Jens Pedersen har i en rekke år drevet et noe større trandamperi ved sitt fiskeetablissement på Ballstad.
Men det har dessuten ut gjennom tiden vært flere andre mindre trandamperier i drift i Ballstad — i kortere eller lengere tid. Endel av disse kunne være installert i en rorbuforgang, eller et annet sted, hvor det måtte passe. Således har Otelius Olsen, Ballstad drevet adskillig med tranfremstilling, og flere andre med ham. — Søren Voie hadde en tid trandamperi ute på Æsholmene, den gang det var flere båter som drev fiske fra dette nå nedlagte fiskevær.
Peder Jentofts hermetikkfabrikk i Ballstad ble startet omkring 1892-93. Foruten rogn i bokser laget man også en slags filé. Jens Jensen, Andopen var formann. Arbeidsstokken kunne være 17-18 faste arbeidere, kvinner og menn, men i travle sesonger —10 flere. Fabrikken ble nedlagt like etter århundreskiftet.
Lofotens Aktiereberbane, Gravdal, holdt konstituerende generalforsamling, etter innbydelse av kirkesanger Kr. Berg, poståpner St. Schøning, gbr. Petter Bjørnsen, gbr. Enok Hansen, gbr. Magnus Villassen og repslager Kr. Hansen, den 19, august 1898. Den første bestyrelse var Kr. Berg, Petter Bjørnsen, Hagb. Høydahl, Enok Hansen og Haagen Pettersen, Hag. Dette selskap bestod til 1914, da det ble avviklet og bedriften overtatt av A/S Lofotens Reperbane. Første disponent for det gamle selskap var St. Schøning, Gravdal, som etterfulgtes av Mikal Martnes, Gjerstad. — Kr. Hansen sluttet som repslagermester i 1902. I 1906 ble repslagermester Fritz Düwel ansatt både som mester og disponent. Han sluttet i 1922, da Hartviksen ble disponent. Hele bedriften ble avviklet i 1926. I 1918 ble hampspinneriet bygget, med lagerhus i samme bygning, og i 1920 ble der anskaffet garnbinnemaskiner, de var dog bare ubetydelig i bruk, da det ble fiasko med dette.
Fra starten i 1898 til 1915 var det bare hånddrift ved repslageriet, men nevnte år ble der anskaffet dieselmotor, som også skaffet lys til bedriften.
A/S Lofotens Reperbanes styre bestod av Bernh. Dahl, Nusfjord, Sofus Sverdrup, Reine og S. H. Ellingsen, Å.
Bedriften omfattet tauverk, hvorav en hadde leveranse bl.a. til den norske hær, til kløv på hester og liknende. Disse kløvtauene skulle spleises med stropper og annet på en spesiell måte, og Düwel var omkring i bygda og lærte endel menn opp til å utføre dette arbeide, bl.a. Karl Paulsen, Bø, som en tid hadde meget arbeide med dette. Også forsynleggere hadde reperbanen mange av utover i bygdene, både i Hol og Buksnes, og et enkelt år ble der av reperbanens kasse utbetalt 12 000 kroner til forsynleggere, mest unge gutter og gamle menn. — Ellers omfattet produksjonen snører og tauverk for fiskeri og skipsbruk, fangstliner for ishavsdrift, hvalros- og botlenoseliner m.m. — Arbeidsstokken var de første årene 12-13 mann.
Reperbanen fikk sølvmedalje på den skandinaviske utstilling i Trondheim 1908, og gullmedalje på utstillingen i Harstad 1911.
Lofotens Aktiereberbane (A/S Lofotens Reperbane) var det annet anlegg i sitt slags i Nord-Norge, idet en reperbane i Tromsø var kommet i drift tidligere.
Buksnes Meieri, Buksnes, ble bygget på prestegårdens grunn i 1905. Huset var kjøpt på Helgeland, og meieriet ble drevet som smørmeieri. Petter Bjørnsen, Horn var formann i det første styre, og av andre ledende menn i denne bedrift kan nevnes Kr. Berg, Mikal Martnes og Hagb. Høydahl. Tilslutningen var til å begynne med ganske bra, slik at en måtte gå til anskaffelse av større både separator og kjerne, men etter hvert dabbet interessen og tilslutningen i form av leveranse av melk av, og i 1912 ble meieriet nedlagt. Årsakene til at det gikk så skjevt med driften var flere. Såvel separator som kjerne var hånddrevet, og den første trekkkraften skaffet Martin Kristoffersen, Gjerstad. Da han hadde gått seg trett på sveivene, tok Lorents Johansen, Gjerstad fatt. Begge slet de hardt og la fra seg megen svette i dette meieri. Ofte måtte leverandørene ta i med å dra både separatoren og kjerna. All skummetmelken måtte leverandørene ta hjem, og oppe på Leknes lå det dampdrevne meieri, hvor en kunne få avsatt også skummetmelken. Lei ble man vel også av all sveivingen, og det ene med det andre førte tid at driften måtte innstille og selskapet likvidere. — Huset står fremdeles på tomten. Det ble først overtatt av en I. O. G. T. losje, men eies nå av Nils Mikkelsen.
Meierske var Paula Larsen, Ingrid Hansen, Skulbru, Helga Berg Krogtoft, Gravdal og frk. Aspås. —
Vestvågøens Andelsmeieri ble satt i drift i 1898. Det var amtsagronom Soldal som på et par dyrskuer her i bygda først kastet frem tanken om et meieri. Mathias Salomonsen, som den gang var ordfører, grep tanken og var blant de fremste til å føre den ut i livet. Folket — bøndene — stilte seg til en begynnelse nokså skeptisk, men da Salomonsen på sine jekteturer undersøkte forholdene for meieri andre steder sørpå, og kunne fremlegge tall som viste at det ble penger å tjene på kua — han kunne således fortelle om en husmann sørpå som hadde tatt inn 60 kroner i kontanter for sin ene og eneste ku — jenket snart stemningen seg til fordel for opprettelsen av et meieri også her.
Konstituerende møte holdtes i handelsmann Kornelius Danielsens hus på Skulbru, og blant lederne i arbeidet var foruten Mathias Salomonsen, lærer Chr. Christoffersen og kirkesanger Eidhammer. Første formann i styret var Chr. Christoffersen, den nestfølgende var Edvard Hansen, Leknes, og videre Kristen Hansen, Skulbru, Karl Johannessen, Bolle, Hagen Pettersen, Hag, Oluf Svendsen, Haug, Am. Larsen, Fygle, Henry J. Riise, Lorentz Lindgaard, Ramsvik, Bertheus Karlsen, Vian, Anders Gjertsen, Opdøl, og som den siste og nåværende Henning A. Holand, Holand.
Kasserere: Mathias Salomonsen, Leknes, Angel Aleksandersen, Berg, Bernhard Bjørnsen, Skulbru, Johan P. Aarem, Hag, Roland Pettersen, Elvhaug, Hagen Pettersen, Hag, Henrik Nilsen, Bø, Arnt Lorentsen, Sandberg, og som den siste Martin Pettersen, Farstad, idet man etter hans funksjonstid gikk over til fast forretningsfører.
Meieribestyrere: P. Iversen, fru Vik, Fossen, fru Helene Andreassen, Johan Austen, Mette Lyngen, Signe Steffensen, Målfrid Lorentzen, Vallaker (i leietiden hos Lærum), Alf Nordmo, Borghild Rystad (i leietiden hos Høva), Harald Hol, og så den nåværende Einar Lo.
Den første meieribygning brant ned til grunnen natten mellom 12. og 13. februar 1935, men ny meieribygning, den nåværende, ble snart oppført.
Meieriet var i tiden 1918-1921 bortleiet til L. Lærum. Det endte med at hans selskap gikk konkurs, og leverandørene hadde adskillig tap på denne konkurs. Så ble det igjen bortleiet til Høva fra 1924 til 27. juni 1926, og siden har det være drevet som andelsmeieri. Det startet som aksjeselskap, men gikk etter Lærums konkurs over til andelslag.
Det første driftsåret hadde man ikke apparater til å ta fettprøver av melken med, hvorfor alle leverandørene fikk sin melk betalt etter samme prisskala, 4 øre pr. liter. I flere år måtte leverandørene ta skummetmelken hjem, inntil meieriet begynte også produksjon av ost.
A/S Lofotens Margarinfabrikk ble anlagt i 1939, etter initiativ av kjøpmann A. M. Pettersen, Leknes. Den første bestyrer ved fabrikken var løytnant Alf Fugleseth, som etterfulgtes av Dalmo, og den nåværende er Opheim. .— Fabrikken, som ligger på A. M. Pettersens grunn på Leknes, leverer margarinmerkene «Nor» og «Lofot», samt kunstsmult.
Hilbert Salomonsen, Leknes anla i 1927 sitt møbelsnekkeri, som den første tiden ble drevet håndverksmessig, men senere anskaffet han maskiner og innrettet seg for fabrikkmessig drift.
L. L, Uppheim & Sønner, Gravdal, startet i 1926 sitt smede- og mekaniske verksted, som også omfatter vulkanisering m.v. I 1946 ble der foretatt en større utvidelse av bedriften ved bl.a. oppførelsen av et nytt og større verksted. Firmanavnet er L. L. Uppheim & Sønner.
Bålstad Slip og Mek. Verksted ble anlagt av maskinist Sivertsen i 1918, men ble senere overtatt av et aksjeselskap med Jørgen B. Jentoft som disponent. Høsten 1922 ble driften overtatt av Lauritz Frantzen og Jacob Wangsvik, som sammen drev slippen og verkstedet i 15 år. — Forøvrig har denne bedrift vært på flere hender, der nevnes Lars Lie, kaptein Hagen. Den nåværende innehaver er Wangsvik.
Lauritz Frantzen startet senere sitt eget mekaniske verksted i Ballstad, som han driver sammen med sin sønn. Det er godt utstyrt med maskiner.
Hilmar Vagles slip og mek. verksted på Ballstadlandet ble anlagt av Vagle i 1939. I 1946 ble anlegget overtatt av et aksjeselskap bestående av Sigfred Salomonsen, Ole Strand og Edmund Rishaug.
Hjalmar Nilsen, Leknes opprettet i 1917 et sykkelreparasjonsverksted, som han har drevet hele tiden siden, med små utvidelser år om annet. Sommeren 1946 foretok han en større utvidelse av sitt verksted, som foruten reparasjon av sykler og motorsykler etc, også omfatter vulkanisering og lakering.
Bernhard og Karsten Farstad har de senere år drevet et mindre mek. verksted for reparasjoner av alle slags biler, sykler, motorsykler samt forskjellige slags andre maskiner.
Slakteriet på Leknes, oppført i 1934 og drevet av Norges Kjøtt- og Fleskesentral, begynte driften samme år det var bygget. Til 1939 var Thor Engdahl bestyrer, og fra 1939 til 1940 disponent Eriksmoen, som for tiden er disponent i Nord-Norges Salgslag, med kontor i Harstad. Slakteriets bestyrer har siden 1940 vært Lars Holand, Storeidet.
Hamrekilden Mineralvannfabrikk, innehaver Arthur Hanssen, Storeidet, ligger på Leknes og ble åpnet for drift høsten 1947.
Nord-Norges Margarinfabrikk, innehaver Alf Fugleseth, ble satt i drift sommeren 1949 på Leknes.
Kristen Horns nye hermetikkfabrikk.
Kristen Horn Pølse- og Hermetikkfabrikk, Leknes ventes igangsatt høsten 1949. Det blir en større bedrift i bransjen.
Gravdal Slipp & Mek. Verksted, innehaver Arthur Rist, Roy Rist og Magnus Rist, kom i drift i 1948. Verkstedets grunnflate er 146 kvm., og der kan tas kjøllengder på 110 fot.
Gravdal Snedkerfabrikk, Arne Larsen, driver fabrikkmessig fremstilling av dører, vinduer og møbler m.v.
I 1948 bygde brødrene Kristoffersen, Gravdal garasje med bilverksted for reparasjoner, samt salg av bensin.
Kristian Rist, Gravdal startet i 1942 elektrisk forretning, og i forbindelse hermed montering av båtlysanlegg. Senere er forretningen utvidet til også å omfatte salg av automobildeler og gummi etc.
J. Mareno Johannessen startet i 1940 sammen med Kr. Rist, under navn Rist og Johannessen A/S, elektrisk forretning på Gravdal, men i 1942 gikk Johannessen ut av selskapet, og startet så i 1944, under firmanavn Vestvågøens Elektriske A/S i eget lokale sin nye forretning som omfatter elektrisk utstyr, materiell, båtlys og radio i forbindelse med verksted for reparasjoner. J. Mareno Johannessen er godkjent radiobransjemann.
Vestvågøens Kino ble startet av Bj. Svendsen, Gravdal i 1937, og gikk i 1943 over til Buksnes Ungdomslag, Gravdal og drives nå av dette. Også Ungdomslagene på Leknes og Ballstad driver kino.