FRA VUGGEN TIL GRAVEN
SKIKK OG BRUK, TRO OG OVERTRO
Trolovelse.
I det 16. århundre var det en hovedregel at «intet ekteskap måtte tilstedes udi det tredje ledd», d.v.s. at ekteskap var forbudt, ikke bare mellom søsken, men også mellom søskenbarn og tremenninger. I tilfeller hvor ekteskapskandidaten var enkemann, måtte vedkommende ikke bare utenom sine egne skyldfolk, men også sin avdøde ektefelles. De to hadde jo vært «ett kjød». Mannens brødre var derfor også brødre til konen, hans fettere hennes fettere o.s.v. — I den katolske tid var ekteskap forbudt endog mellom slektninger i fjerde ledd, ja endog det å stå faddere sammen, var blitt erklært for å medføre et åndelig slektskap som likeledes utelukket ekteskap. Også etter reformasjonen straffet man utuktige forhold mellom folk som var i slekt — kjetteri som det kaltes — meget strengt, ja med døden.
Når to hadde fått et «godt øye» til hverandre, og de ellers ikke var for nær i slekt, traff de sammen til hemmelige stevnemøter, helst lørdagskveldene, den såkalte lørdagsfriing; det kunne da komme så langt at der ble sengeleie, men i full kledning, og dette kaltes å «ligge på tro og love», hvorav ordet trolovelse har sin opprinnelse. Lørdagsfriingen og natteløperiet var meget utbredt overalt. Vi har jo den kjente folkesang, der den ventende pike kveder: «Det var en lørdag aften, jeg sad og ventet dig». Natteløperiet, nattefriingen var alle med på, så sant de hadde nådd voksen alder, det var noe som skulle så være, og litt igjen av skikken er det vel fremdeles i enkelte bygdelag. I gammel tid var den imidlertid godkjent av alle. Når det virkelige frieri skulle foregå, var det ikke alltid frieren selv som opptrådte, men en av hans nærmeste slekt, hans far, mor eller eldre bror, eller andre nærstående slektninger. Etterpå skulle valget godkjennes av begge parters slekt, og først da var saken helt i orden.
Trolovelsen ble stadfestet ved presten i nærvær av 5 vitner. Den var en offentlig handling, som skulle gå for seg i kirken, eller iallfall i nærvær av en prest, og var således mere enn et vanlig muntlig løfte. Trolovelsen var begynnelsen til ekteskapet, og bryllupet fullbyrdelsen, akkurat som våre dagers forlovelse er det, men med den forskjell at trolovelsen var langt mere bindende, og skilsmisse mellom trolovede var en vanskelig sak, kanskje vanskeligere enn oppløsningen av et ekteskap i våre dager. — Vi hører jo om sorenskriver Bjørn Ursin på Gjerstad, at han ble fradømt sitt embete fordi han «slo opp» med sin trolovede Karen Barsøe og giftet seg med Maren Hveding. — Fra 1582 var reglene for skilsmisse de samme enten det gjalt trolovelse eller ekteskap, i begge tilfeller måtte det skje ved dom. At trolovelse skiltes bare etter felles overenskomst, var altså ikke tillatt.
Blant kjærtegnene dengang mellom to elskende, var det å lyske (løske) et særlig tegn på godt vennskap og god forståelse. Når denne forretningen gikk for seg i fri luft, og det gjorde den ofte, falt det naturlig at han — det var vel han som helst skulle lyskes — mens han ble lysket lå ved siden av henne med hodet i hennes fang. Når det meste av viltet var utryddet, ble han kanskje også kjemmet eller børstet i luggen, om så bare ved å krafse med fingrene. — For en kjærlighetsidyll!
Bryllupet
var opprinnelig en frivillig vigsel og stadfestning av ekteskapet, som i grunnen var inngått ved trolovelsen, men etter 1582 ble det lovfestet. Fra festet, trolovelsen, til bryllupet kunne det ofte gå lang tid, der nevnes opptil 18 år, men i alminnelighet gjalt det å unngå slike lange trolovelser. Bryllupet var parets æresdag, og det var av viktighet å gi den et så festlig preg som mulig, og ble bryllupsfestlighetene mindre vellykket, falt skammen ikke bare på brudeparet, men vel så meget på slekten.
Før reformasjonen var det bare de mere velstående som feiret bryllup, fattigfolk måtte nøye seg med det enklere og billigere festøl. Ved ordinansen av 1582 fikk imidlertid alle påbud om å holde bryllup. Det stod her med klare ord: «skal ikke tilstedes dennem, som er rettelig trolovede, at søge seng med hverandre, førend de er viede og givne sammen i kirken.» Alle vielser ved den tid, og til langt ut på tiden ennå etter 1800, foregikk om søndagene i den hele almues påsyn. — Fra katolsk tid fulgte det vielsesritual at brudevielsen skulle foregå for kirkedøren. I ordinansen av 1582 om ekteskap heter det «at lade sig vie og give sammen udi i kirken», men det gikk langsomt med å få dette gjennomført i praksis. Man fortsatte med å vie foran kirkedøren. Senere fikk paret slippe inn i kirken så langt som til midt inn på gulvet, der vielsen så foregikk, og først i 1607 ble vielsen henlagt til alteret.
Der skulle lyses tre ganger fra prekestolen for brudeparet før vielsen kunne finne sted, og før vielsen måtte paret tilstå sine synder for presten. — Ekteskapsbrudd var en alvorlig forbrytelse som medførte fredløshet eller dødsstraff. All kjønslig omgang utenfor ekteskapet ble stemplet som en forbrytelse, ikke engang trolovede må «søke seng med hverandre», het det jo. og leiermål ble straffet med bøter, offentlig skifte, ja i grovere tilfeller med en vanærende død.
Ordinansen av 1582 hadde bl.a. sin grunn i at før den tid var det — tross alle strenge bestemmelser — mange som levde sammen som ektefolk uten både trolovelse og vigsel. Nå skulle det bli slutt med dette syndige og fordervelige levnet.
Der brente to lys for brud og brudgom under vielsen. Det ene lys merker at brud og brudgoms hjerter skulle brenne i en stadig tro til Jesum Kristum, det andre lys at brud og brudgoms hjerter skulle brenne i en rett ekteskaps tro, og enda en tredje tro som en skulle holde med sin gjenbo og nabo.
Flytter vi fremover til tiden etter 1800, finner en at mange av de gamle bryllupsskikkene fremdeles holdes i hevd, men adskillig er dog forandret Nå er det ikke lenger påbud om at bryllupet, vielsen, skal foregå på søndag, en kan velge seg hvilken dag en vil, men det var nokså alminnelig å feire bryllup i helgetiden, gjerne slik at en begynte en lørdag og sluttet den følgende mandag, ja for 2-3 dager skulle et anstendig bryllup stå. De fleste bryeluper her i bygda ble feiret om sommaren eller først på høsten. Om vinteren var alle mannfolk på fiske, så da kunne en ikke tenke på slikt, med mindre det var galt fatt med brura, og en ikke ville få en liten for tidlig. Når det var lyst tredje gang begynte en for alvor å ordne til festen. Der ble slaktet og bakt, kanskje også brygget, og et par-tre dager før bryllupet tok til, kom hun som matmor skulle være og kokkekonene som skulle gå henne til hånde. Brudgommen hadde da allerede vært på vandring omkring i gårdene og innbudt gjestene. Endel av gjestene, om de hadde lang vei eller var nære skyldfolk, kom gjerne dagen før bryllupet.
I litt større brylluper var det også vert, kjøgemester, som det het i gamle dager. Han hadde som sin særlige oppgave å ta seg av skjenken, men hjalp også til med serveringen. Når bryllupsgjestene kom, stod verten ferdig til å by gjestene en velkomstdram, og det samme gjentok seg når en kom tilbake fra kirketuren.
Før kirketuren tok til skulle brura pyntes, og det var ikke en hvers sak, for det skulle gjøres med smak for det kledelige, kransen skulle sitte pent og sløret falle i sirlige folder til et langt slep. Før kirketuren tok til var det bevertning med kaffe, kaker og mat. Fra de steder i bygda — dette var jo før veienes tid — hvor en ikke kunne komme frem over land, var det å ro, brurbåten var den første, og så båt etter båt så mange en behøvde. Var det godt vær, satt karene der og rodde i sine skjorteermer, det var spøk og latter og godt humør hele veien til Lilleeidet eller Haug, da en måtte ta bena fatt. Også fra Nedrebygda er det trolig en rodde seg frem til Buksnes, iallfall når føret til lands var bløtt og mindre bra. Fra Øvrebygda gikk de nok til Opdøls- eller Skulbrusjøen og tok båt derfra til Lilleeidet eller Haug, akkurat som en måtte gjøre det fra Utbygda. Men fra Straumsida var det å gå, — men en gikk jo så lett og under den beste feststemning, med spillemann i spissen, og spillemannen han gnikket sin fele helt til en var kommet inn på prestegårdstunet, og tilbake gikk det også under full musikk. Omkring 1870. da kapellan Hansen var midlertidig prest til Buksnes, nedla han forbud mot å spille lenger enn til Korshaugen, og etter hvert falt jo denne brurfølgemusikken bort.
Hovedmåltidet, middagen, etter hjemkomsten fra kirken var som regel sodd, og så kunne dansen begynne. Spillemannen var plasert i en krok av stuen eller låven, der dansen gikk over tilje, under høy stemning og med friske sving og kast i polskdansen, reinlenderen, valsen eller en kåt masurka. Det var også noe en kalte langdans; i denne dansen var det en som førte an, og alle holdt hverandre i hendene, og så kunne det bære ut av danselokalet, utover marken, ja helt ned til fjæra, og det var moro over alle grenser. — En måtte ikke glemme å friske på humøret hos spillemannen ved å stikke til ham skillinger, og verten glemte nok ikke å rekke ham en dram engang i mellom. Hans Mathisen spilte i mange brylluper her i bygda, og han var gutten sin som kunne få sving både på «bagen» (buen) og de dansendes føtter. Halling var det mange som kunne danse av de gamle Buksnesværingene. Om Anders Rasmussen fra Rise fortelles det at han var en ren mester i halling og spente skohelene under loftsbjelken så det smalt, og mange med ham var det som kunne gjøre den kunsten. Slik turte man til langt på natt, og så var det å køye. En var ikke så nøye på legret, flatseng på et gulv, i brudehuset eller i en av nabogårdene, et høyla tok en også tiltakke med.
Annen bryllupsdag var det brurgrauten skulle serveres. Den var kokt av rømme eller risengryn i store ankersgryter, med stort smørøye og kanel. Når den skulle bæres inn stilte spillemannen seg i spissen, så tok brur og brurgom hver sitt fat, dernest brurkona og brurmannen, og etter fulgte så gjestene med sine fat, så mange som der var graut til, og under musikk toget en så inn i spisesalen med de dampende grautfat. Flere spiste av samme fat — og møttes ved smørøyets fete kilde. — Kan hende også soddfatene første dag ble spillet inn.
Bryllupene varte i 2-3 dager, og mer enn en av gjestene var det som da hadde danset skoene av seg — akkurat som prinsessene i eventyret. Folk vår danseglade også dengang, og i bryllupene fikk en danse alt det en lystet.
— Om en mann fra Utbygda fortelles det at han ikke hadde annet å møte frem til bryllupshuset i enn et par høye støvler — det var i 1850-60-årene, — men danse ville han for enhver pris, og det kunne han anstendigvis ikke gjøre i et par sjøstøvler. Så gikk han resolutt hjem, skar støvlene tvers av passe ned på leggen, og gikk i dansen, og spør om han fikk slått takten med sin partner med de tunge heljern.
Første dansen første dag var bruras, hun og brurgommen skulle danses ut av ungkarslaget og inn i de giftes rekker, og samtidig skulle der gis i skåla som gikk rundt. Det var gaver til brurfolket. Alle skulle danse med brura, det var en ære for henne en ville vise, og skam for den som ikke la i skåla. — Brurgommen hadde også fine klær, om han ellers var av bemidlede folk, sølvknapper i klaffbuksene og sølvbeslag på bukseselene, når det skulle være riktig fint.
Når den gode brurgrauten var kokt var det mange av ungene som ville skrape gryta, det kunne være en kamp om det. Det fortelles fra et bryllup i midtbygda — det var så sent som ut på 1870-årene, at en noe større gutt, brurgommens yngre bror, hadde fått gryta til skrapning, men en annen gutt ville gjøre seg delaktig i herligheten med de brunstekte skovene, og da han ikke det fikk, tok han en stor jordklump (lomp) og deljet den midt i gryta så det govet, — så var den skrapningen gjort. — Et annet sted i et bryllup — eller var det en begravelse? — hadde flere unger fått gryta til skrapning, og de bar den mellom seg bort i et skogsnar for å kunne nyte den i fred og ro, men mens de bar falt en liten pjokk opp i gryta og skrek etter bergning, men de andre bar bare videre, og lempet den «forulykkede» ut av matfatet først etter at gryta var kommet på plass, og så grov og spiste de alle sammen av hjertens lyst, og småen som hadde gjort reisen som passasjer, fikk nok sin part av grytas goder.
Brud og brudgom fikk heimegave; var det bondefolk var gaven helst en ku, heimagåvkua hører jo fremdeles med i mang en buskap. Men det kunne være andre ting også, en pen kiste, en kommode og meget annet.
Kvinnene gikk den gang til kirke med forklær, gjerne av silke, om en hadde råd til så kostbart stoff, både ved brylluper, begravelser som ved alminnelig kirkegang. Sirianna i Yttervåje var trolig en av de siste kanskje den aller siste som fulgte denne gamle skikken, hun og hennes datter Haga, enda så sent som etter 1900. Men det måtte være fine, spraklete forklær som det var stas med.
Tredje bryllupsdag, var kosten gjerne av simplere slags, der kunne til og med serveres sild den dagen — om det ellers skortet på annen mat. Men sild smakte nok etter de mange drammene og den trøytende dansen.
Flere av bryllupsgjestene brakte mat med seg til brurhuset, især de av slekten. Der skulle jo noe til for et storbryllup, som varte 3 dager til ende. — Fattige folk måtte nøye seg med et mindre lag av en dags varighet, og mange var det som bare rett og slett gikk til presten og kirken og fikk saken avgjort i all beskjedenhet — uten dram og dans og digre sodd- og grautgryter, og det holdt nok akkurat like godt i et slikt ekteskap som der det var innledet med krans og slør og brudeslåtter og marsjer helt frem til kirkegårdsledet
Bryllupsmatmødre og kokker — ofte også ved begravelser — var fra senere tid bl.a.: Hanna Johannesdatter, Holand, Anne Nilsen, Hag — som også var meget benyttet i Buksnes, — Karen Pettersen, Skulbru, Anne Steffensen, Bolle, Bergitte Larsdatter, Nautøy, Emilie Jensen, Haug, Inga Jensdatter, Haug, Karoline Henningsdatter, Vold, Augusta Nikolaisdatter, Gjerstadneset, Ellen Sivertsen, Skotnes, Laura Hammer, Storeidet, Thea Hansdatter, Holand, Johanna Olsen, Holandsjøen, og en som gikk under navnet Ane kokk, hun hodde mest på nedre bygd.
Av bryllupsverter har vi Ole Jakobsen, Rise, Kristian Jakobsen, Vold, Frantz Hansen, Skotnes, Knut Knutsen (bergenser), Ballstad, senere Gravdal, Peder Hansen, Holand, Nils Olsen, Holandsjøen, og det er nevnt også en Henning, som var dreng på Haug, og fra siste tid Laurits Johansen, Lakselvhaug. — Men det var jo mange fler både av matmødre, kokker og verter, uten at vi ser oss i stand til å navns nevne dem alle sammen.
Vertene måtte helst bringe med seg godt humør, være kvikke, livlige karer som på alle vis kunne tilgodese gjestenes velbefinnende. De måtte kunne ledsage en dram med et muntert ord og passe på at ingen gjest fikk noe å surmule over. Kristian Jakobsen var nok her den rette mann, men også de andre her nevnte kunne sine ting slik.
Barsel.
Når kona truet med å «dætte i kråa», som en sa, ble der sendt bud til nærmeste hjelpejordmor, de såkalte krafsekjerringer, som det var mange av rundt om i bygda, i gammel tid kaltes de også «kloke koner», og kunne med litt av hvert annet enn bare det å hjelpe til med barnefødsel. Mange av disse hjelpejordmødrene var ganske flinke, skjønt i vanskeligere tilfeller gikk det jo galt mangen gang, og lægehjelp var det i en snarvending ikke mulig å få, det var mange mil til nærmeste doktor i tiden før 1850-årene. Når barnet var født fikk det som en første velkomstpilsen en klaps i baken, det gjalt om å få det til å gi lyd fra seg, og så ble det vasket og lagt i bleier og linne Snart kom det også i vogge. Etter noen dagers forløp, når barselkonen var kommet litt til krefter, innfant nabokonene seg med barselmaten, barsengmaten, som en sa og fremdeles kaller den. De fleste konene i nabolaget kom med barsengmat, og kvinner av skyldfolk kom langveis fra. De bar i korger eller lauper, eller i perlefat i et plagg. Barsengmaten var alltid graut, som regel kokt av risengryn, stundom også av rømme, og der var ikke spart hverken på fettet, kanelen eller strøsukkeret. Og så var det gode kaker til, eggpannekake, fine vafler eller andre slags lekre kaker, lefse kunne også brukes — Når en så en kone med korg eller stort plagg, bærende forsiktig, var det ikke til å ta feil av at nå var det barsengmat underveis — om det eller var noen kone der i strøket som nylig var «dotten i kråa». — Apropos barsengmat: Det fortelles om en kone her i bygda — det var vist i 1850-årene — at hun av sin svigermor, en gårdmannskone, fikk barsengmat kokt av hel byggryn i vatn, destillert med smør, sirup og — nellikspiker. Det var jo kraftig kost, men var det litt ondskap med i spillet fra svigermorens side? Nellikspikerne kan jo tyde på det. Hadde en ikke gryn for handa, laget en barsengmat av annen god mat, f.eks. lefse med gomme eller gammelost. Gammelost på lefse bruktes meget, og smakte godt, noen syntes det var den rene lekkerbisken.
De som gikk med barn, måtte være varsomme, de hadde mangt å passe på, det var varsler og det var tru en skulle ta omsyn til. I den tiden det var bjørn her i bygda, var den særlig farlig å komme ut for, den luktet en fruktsommelig kone på lang lei og ville ha tak i fostret. Haren måtte en også ta seg i vare for, så den vesle ikke ble haremynt. Skytteren skar straks, og før han kom til gårds, snuten av haren. Det ble regnet som et godt tegn om den nyfødte hadde seierhuve (fødehinne), og første døgnet skulle den nye verdensborger ligge i drøftetrauet, da ville barnet bli fruktbart. Det ble straks vasket i varmt øl og gitt melk, om mulig av mærra, for så ville det få god helse og bli sterkt. Før det var blitt «kristnet», lurte faren på alle hold, særlig fra de underjordiske, som ville bytte barnet til seg og legge sitt eget i steden. Slike byttinger var fæle til å skrike, de så gamle og fjottede ut Fikk de mye pisk, kunne mora komme og hente dem tilbake. — Julianna på Holand, gift med Nils Johannessen — hun var født på Uttakleiv og var datter av Ane Fredriksdatter — var det på nære nippet med at hun skulle bli ombyttet, da hun liten og ennå ikke «kristnet» lå i vugga. Heldigvis fikk en kone, som var tilstede i huset, se den underjordiske med barnet sitt i en bylt, og fikk jaget styggedommen bort — med stål og Guds ord.
Straks den nyfødte så dagens lys, hugg de en kniv inn i veggen og der skulle den stå inntil barnet hadde fått dåp. Så skulle det være stål og salmebok i vugga og gjerne også en flatbrødkniv mellom reivene. Vaskevatnet ble velsignet før en slo det ut, og de voktet seg vel for å vugge en tom vugge Kom fremmede folk inn til et udøpt barn, ble en mistenksomme med en gang og kastet stål etter dem, øks, kniv, eller om så bare en bundingstikke. En kunne aldri vite hva slags erinde de gikk i.
Barselkona skulle, så snart barnet var født, supe i seg så mange skjeer smeltet smør, som mulig, hvorpå en gav henne øl, hvori smør og gammelost var kokt tilsammen. Ingen gikk inn til en barselkone før de hadde tatt i en glo, og barselmaten velsignet de, gjorde kors over den og sa: «I Jesu navn». Barselkona greide jo ikke så meget av den gode maten, men det var en herlig tid for de andre folkene i huset, særlig barna, som da hadde store feststunder rundt grautfatet. — Kom en mann inn i et hus der kona lå med nyfødt barn. og han ikke merket det straks, måtte han kaste huva si i senga til pant. Når han gikk, skulle den løses ut med en gave, noen skilling, en ort, ja opp til en hel daler, som han hadde råd til.
Jordmorskyssen hadde alltid hastverk, enten det nå var i båt eller med forspent hest. En rodde på av alle krefter, eller kjørte så mærra ville sprenges. Det var, og er vel forsåvidt ennå, et ordtak, når noen forter seg avsted og ikke ser seg tid til å stanse, eller stå av en prat: er du i jordmorskyss?
Ennå lenge etter at der var kommet «statsjordmødre» til bygda, fortsatte hjelpejordmødrene (stråmødrene) sitt virke, når de ble hentet, og det ble de ofte. Det kunne være lang vei til den utlærte jordmor, eller en så seg ikke utkomme til å hente henne, selv om honoraret var meget rimelig, idet de fastsatte jordmorpenger var 3 kroner. De var dog mange som i gleden over at et nytt skrik i vuggen var kommet og at alt hadde gått vel og bra, betalte både 5 kroner og mere. Men de riktig fattige hadde kanskje intet å betale med, og da var jordmora den, at hun intet beregnet seg for hjelp og umake. — Senere ble satsen forhøyet til 5 kroner, og så videre oppover, til en nå må betale 30 kroner til jordmora, og enda se glad ut.
Av hjelpejordmødre var det mange i eldre tid, og vi nevner bl.a. Petternella Nilsdatter, Uttakleiv, og hennes datter — opplært av moren — Guren Jakobsdatter, Uttakleiv. På Uttakleiv var det jo særlig nødvendig å være selvhjulpen, også slik, det var ingen springvei å få hentet jordmor, når «hauen stod på». Videre nevner vi Petternella Hansdatter, Offersøy, Hanna Anderdatter, Vik, Maren Eriksdatter, Vågan, Kristianna Jørgensen, Skotnes, Ellen Sivertsen, Skotnes, Bergitte Larsdatter, Nautøy, og mange, mange fler var det som kunne yte en håndsrekning i slike tilfeller — med større eller mindre dyktighet. Også en kone på Farstad er nevnt som en dyktig stråmor, men hennes navn er nå gått i glemmeboka. Og lister vi oss over grensen til Hol. møter vi på nærmeste gård, Hag, Anne Lindgaard, som var særlig dyktig og meget søkt som hjelpejordmor. Hun flyttet siden til Andøya, og da hun var 94 år gammel gikk hun den omlag 3 mil lange vei fra Åse til Andenes for å ta imot det 7. barnet i familien hos en slektning. Det var en prestasjon i mere enn det å være stråmor.
Og når så barnet har vokset til kom dagen da det skulle til
Dåpen.
Almuesfolk gjorde ellers ikke stort vesen av dette i eldre tid, det var nok mest bare «storkarene» som holdt større barnegilder. Men en pen dåpskjole skulle det nå være, en pen kyse og litt annet ellers. Slike dåpsutstyr tok en godt vare på og brukte dem til barn etter barn, og også til barnebarna. De var også meget på lån til utenforstående, som ikke så seg i stand til å anskaffe eget dåpsutstyr. — Fadderne ble i mange tilfeller skaffet til veie etter at en var kommet til kirkestedet med dåpskandidaten. Faren eller moren traff her kjente, som de fikk til å skrive seg som faddere, en hadde ikke større bry med slikt. — Før dåpen måtte barnemoren først bli «innleid» — om hun ikke hadde gjort det før, etter barslet, det var «mødres kirkegang», som dengang var påbudt, og det var den første kirkelige handling på søndagsmorgenen. Hun hadde da med seg en «innledningskone», som stod ved siden av barnemoren, mens presten holdt innledningstalen. Denne slags kirkegang var alminnelig til langt ut på 1800-tallet. Våre bestemødre og oldemødre måtte gå den hver gang de hadde ligget i barsel.
På kirkeveien til dåpen ville en gjerne fare fort, da skulle barnet bli snilt. Den som bar barnet stappet en brødskalk inn i tullen, eller bad Fadervår før de for. Men en ugift kvinnes barn fikk ikke denne ære.
Det måtte være i det minste fem faddere; hadde en bare fire, kom barnet til å mangle en sans; var det seks, fikk barnet den sjette sans. Fadrene ofret til prest og klokker. Foreldrene ga ofte fire skilling til presten og to til klokkeren, men hun som bar måtte helst gi litt mere. Likevel måtte det «ikke foreskrives noen hva de skulle gi for barnedåp eller ektevielse, men presten «skal nøyes med hva enhver av fri vilje vil gi eller ofre». Det samme var praksis ved konfirmasjon. Disse gavene var en del av prestelønnen. Klokkeren fikk alltid omlag det halve, eller mindre. Når det regnet på presten, skulle det bare dryppe på klokkeren. — Når en kom fra kirken, tok moren mot barnet, bar det inn og leste Fadervår over det. En måtte ikke «kalle opp» et barn som døde i ung alder, da ville det snart dø, det også. Døde småbarn og forliste skip måtte ikke kalles opp, det var uhell med det. Ellers kom barnet til å likne den det var kalt opp etter, det lå i navnet. Når en kalte opp brukte en hele navnet til den en ville gi barnet navn etter. Hadde moren drømt en mannsperson, og den nyfødte var en pike, var det ingen annen råd enn at en fikk laget en endelse til navnet; Hans ble til Hansine, Ole til Oline, Kristian til Kristianna o.s.v.
Det kunne ellers ofte være et problem hva barnet skulle hete, men oftest var det jo greit nok. Den drømte måtte kalles opp, han gikk etter navn, og fikk han det ikke, gikk det barnet ilde. Ikke bare mens moren gikk med barnet, men også etter at det var født, måtte en akte på slike drømmer. — Barnet kunne også ha fått, eller være tiltenkt et navn, som det ikke var tilfreds med, det skrek da og bar seg og var ikke til å stagge, men oppdaget en feiltagelsen før dåpen, var det jo mulig å få rettet den, værre var det etterpå. Det var lite en brukte av ekte norske navn i eldre tid. Det danske innslaget hadde øvd sin innvirkning også slik, og det var ellers meget en brukte av bibelske navn, eller — og det var meget fint — en «kalte opp» standspersoner og kjente menn i bygda eller i omegnen, handelsmenn, embetsmenn, og ga gutten disse menns slektsnavn til fornavn, eller piken fikk det knyttet til som etternavn. Schøning og Jentoft, Lockert og flere andre var meget benyttede dåpsnavn i Buksnes. — Ellers kunne det være mange rare og snodige navn, konstruert i frodige fantasier, eller hørt fra andre distrikter hvor en var enda lenger fremme med slike rariteter enn her i bygda. Og ikke sjelden heller kunne det være flere søsken som hadde samme fornavn. Et ektepar i øvre bygd i Buksnes hadde således to — eller var det tre — piker som hette Ane. En annen mann hører vi om som døpte to av sine døtre med navnet Kristianna.
Men navnet skjemmer ingen, heter det, og en var ikke så nøye med slikt i eldre tid. Et ellers bra navn ble ofte forvrengt til det ukjennelige, som f.eks. Jørgen til Jørn, Dorthea til Dåret, Malene til Mailen, Greger til Greis, John til Joenn, Joakim til Jokkum, Joakime til Jokkumina o.s.v.
Konfirmasjonen
er det ikke stort å fortelle om, utenfor det som er nevnt under avsnittet «Kirke og Skole». Noe gilde ved slike anledninger var det ikke, kanskje en liten variasjon på spisesedlen, om huset ellers formådde, og konfirmanten hadde greid lese seg til en bra plass og et godt nummer på kirkegulvet.
Begravelse.
Når den døende hadde åndet ut, ble vedkommende, gjerne ved hjelp av nabokoner, vasket og kledt og lagt i kisten, og kort tid etter ble liket sunget ut til det rom eller det hus hvor det skulle stå på likstrå. Var kisten ikke ferdig med det samme, ble den døde satt på likstrå på en brisk med dekke over. — Mange eldre folk sørget for øvrig i god tid for å ha sin likkiste og sitt liktøy ferdig, i påkommende tilfelle, ofte i årevis, ja opptil 18-20 år kunne en slik likkiste og det ferdigsydde liktøy måtte vente på den det var tiltenkt. Slike likkister ble ofte lånt bort til andre, som var i knipe med en kiste, men måtte naturligvis skaffes igjen. En kone i Buksnes måtte således låne sin likkiste tre ganger, før hun endelig selv fant hvile i den fjerde. — Det var mange kvinner i bygden som var særlig meget benyttet til å pynte lik, fra senere tid kan nevnes Eline Hansdatter, Offersøy, som ble budsent til slikt fra hele grenda, og stundom også langt utenfor den.
Begravelsen artet seg ellers ofte som en fest i eldre tid. I sørgehuset stod bordet dekt som til bryllup. Når gjestene var kommet og hadde fått første gangs bevertning, ble liket båret inn, og lokket tatt av kisten. Også innbæringen fra der den døde hadde ligget på likstrå foregikk under salmesang, med en forsanger. Menn med kraftig sangstemme var etterspurt som begravelsessangere, og måtte, gjøre tjeneste som sådanne i vid omkrets. — I kisten var det ofte lagt ned en salmebok eller en annen religiøs bok. Kisten var anbragt midt i stua, og den døde lå der helt avdekket i sitt hvite klede, slik også mens en spiste før kirkeferden tok til. En brente to lys, et ved hodeenden og et ved fotenden av kisten; det var til ære for den døde og for å lyse ham hjem til saligheten. Og når en slik lot den døde være tilstede under måltidet, så var det for at denne, for aller siste gang skulle delta i et måltid i sitt hjem.
Så ble den døde sunget ut, ned til båten eller bort til vogna eller sleden og under sang ført eller kjørt bort til den siste reis. Det ble sunget ved nesten hver gård en passerte, enten det nå var til lands eller til sjøs.
Var det vinter med frost og snø, ble liket satt inn på likhuset ved kirken, som dengang stod på kirkegården, og så lagt i jorden ved vår. Fra de avsides liggende gårder i bygda, kunne liktransporter ofte være meget besværlige, f.eks. fra Uttakleiv, hvor både hav og fjell kunne stenge. Vi hører om slike vanskelige liktransporter over Uttakleivsfjellet, og det kunne være brysomt nok fra andre gårder også, når vær og føre var vanskelig, når uvær tutet og der ingen — nesten ingen farbar vei var å finne. Men liket måtte jo frem, en kunne ikke ha det stående altfor lenge hjemme. Det var jo ikke så hyggelig akkurat med en dødning borte på sjåen eller nede i naustet, hvor det kanskje skrømtet og banket og viste seg underlige lys. —
Det var dyp stemning over en slik gammeldags båtferd med lik. I den forreste båten var likkisten anbragt, helst på akterskotten, og båten var ellers fullsatt av sortkledte sørgende mennesker av den dødes nærmeste slekt; så fulgte båt etter båt, etter som begravelsen var stor til. Den sørgmodige, langsomt fremførte sang blandet seg med åreslagene, som ble gjort så dempet som mulig, og fjernet seg mer og mer, til det hele gled i skjul bak et nes eller en holme. Slik kom de, disse sorte følgene, nedetter Straumen forbi Stabben, ut gjennom Offerøypollen, og ut eller inn etter Buksnesfjorden, fra Vestre Hol og forbi Sandsund fra Østre Hol. Sang og åreslag, og stille tale inn i mellom, mens båtene gled inn mot prestegårdsstøa, eller til støene ved Haug og Lilleeidet, hvorfra det var å bære resten av veien, over hauger og langs strender. —
Begravelsen artet seg ikke bare som et sorgens stevne, men også som en fest, ikke bare hva oppdekningen angikk, men også stemningsmessig. Så lenge selve begravelsen stod på, holdt en seg vel i skinnet, men etter tilbakekomsten fra likferden, tok en sin mon igjen. Nå kom hovedmåltidet, og der ble drukket tett, ja stundom også spillet kort, med sjau og slag i bordet, kanskje litt krangel også. En hører om slikt, da mannfolk kom sjanglende hjem fra begravelse. Da en prest i Buksnes ble begravet, gikk det nokså livlig for seg der også, er det fortalt. Skikken var nå engang slik, vi skal ikke falle ut i bebreidelser. Mat og drikke måtte der ikke mangle, i begravelsen som i bryllupet. Det var da også et ordtak som sa, at man åt (spiste) den og den i jorda.
Senere falt drikkingen og kortspillet bort, som det sømmer seg kristelige, kultiverte mennesker. Men den gamle skikken å blotte liket under sørgeakten i hjemmet, før likferden begynner, holder en fremdeles på her i bygda. Og maten og det store gjestebud likeså. Og de gamle gravsanger lyder fremdeles, men — ja en vet ikke, de faller ikke slik i harmoni med murringen fra en lastebilmotor, som med åreslagene under båtfarten ombord i slanke, høystevnede nordlandsbåter — — —
Jul.
Jula var, som nå, årets store høytid og fest. Da måtte der ikke mangle noe hverken i skap eller gryte, så sant der fantes en utvei til å skaffe seg noe av livets goder, til klær, til mat og til drikke. Man småsultet seg gjerne gjennom adventa for å ha desto rikeligere å varte opp med i helga, man sløyfet således nonmaten, om en ellers bar frykt for at det skulle komme til å skorte med maten i jula. Jul turte man både vel og lenge, helt til tjuendedagen, 13. januar, som kaltes kjerringjuldagen, — for da var alle mannfolkene reist til fiske, og kvinnene tok da «innspurten» alene, med sterk kaffe og restene av julematen. Men så var det også slutt, og det bar for alvor til igjen med rokken og veven. Natten til juledagen — julenatta — satte man stål for alle dørene, og særlig for fjøs- og stalldør, for å beskytte seg mot trolske vesener, som da var på ferde med særlig ihug. Havfrua ville da gjerne ta seg en ridetur, og var så ikke stalldøra «forsikret» med en stålgjenstand, tok hun hesten ut til et stort ridt. Det hendte mer enn en gang at en fant hesten drivende våt av svette juledags morgen, og så viste en hvem som hadde brukt den. Det var havfrua som hadde sprengridd den. — Juledags morgen gikk husmora selv som den første i fjøset, for å overbevise seg om at alt var i orden. Alt som skrømt var hadde særlig frie tøyler i jula, og da fornemmelig julnatta. — En kone på Opdøl hadde, fortelles det, en ku i sitt fjøs som aldri ville stå botten på båsen, hvordan en så festet den, neste morgen gikk den løs og ruslet omkring mellom de andre kyra. En juledags morgen gikk kona ti! fjøset, og hadde en nøkkelhank med seg, og kua var som vanlig laus. Da slo hun den med nøkkelhanken over mulen og sa: «Du e laus i dag også, som du pleier å vær, men fra nå av skal du være botten», og siden kom den seg aldri laus av lenken. Det viste seg å være en huldreku, og huldra måtte gi tapt etter at der var tryllet med nøklene, men hun forbeholdt seg å hente kalven som kua fikk. Da kua kalvet, kom den ikke bare med en kalv, men med noe annet også, som vår meddeler nå ikke kan huske hva var, om en hauvore (en hank torskehoder) eller noe annet. Jo, huldra hentet kalven, så den fikk da litt igjen for kua den hadde mistet. — Siste søndagen for jul var skittensøndagen, og lille juleaften skulle juleskåka utdeles. En la bjørkekvist i sengen til den en ville gi juleskåka, så før en la seg lille juleaftensnatta, måtte en se godt etter i senga. Det var helst gutt som ga jente skåka, eller jente gutt. En kunne også gå rundt i gårdene og gi juleskåk denne natta, ved å trenge seg inn på rommene og denge den en ville ha løyer med og erte. Den kvelden guttene var ventendes i slikt besøk, satte jentene krok for dørene. Det var også slik at den som ble vekket for juleskåka måtte gi noe til den som kom. Det var en skam om den som med skåka gikk, måtte gå tomhendt.
Var noe arbeide ikke blitt ferdig til jul, ved rokken, i veven eller bundingen, så ble det fortrollet, der kom «julgeit» i det, eller julmit. En jente som var sur og treg av seg, kalte man ei julgeit. — Også julebukken var ute og gikk i jula. Den skremte en ungene med. Kom de ikke inn til rett tid ved kveld, kom julebukken og tok dem. — En måtte ikke gå i andres hus 1. juledag, så ble en kalt «Jul-Petter» hele resten av helga. — Julenatta skulle en helst brenne lys i fjøset, for å holde det vonde borte, og det var bra om en tok litt av julegrauten og blandet i kudrikka, så ville intet galt hende i fjøset — Ville en vite om noen av huslyden kom til å dø i årets løp, gikk en fra frokostbordet juledags morgen og rundt huset tre ganger mot sola, og den tredje gangen så en gjennom vinduet inn på stua, der folkene satt. Den som da satt der hodeløs var feig, og satt der en hodeløs person i den nyfiknes plass, var det han selv som kom til å dø snart. — Sprang en rundt huset 3 ganger med grauttvora juleaften, fikk en se kjæresten. — På en korsvei kl. 12 julenatta kunne en ønske å møte hvem en ville, og den en ønsket møte måtte komme, enten levende eller død. — Nisser og den slags hadde en mindre med å gjøre her, iallfall er det ingen særlige fortellinger om den her fra bygda, og heller ikke var det skikk, ikke alminnelig i hvert fall, å henge opp kornnek til småfuglene, kanskje fordi her ingen spurv var vinters tid. Det er nok for værhardt for den her. Det heter likevel at kornband ble hengt opp til småfuglene, for så ble det godt kornår, ifølge en tradisjon her i Buksnes.
Juletre bruktes ikke. Men det var meget av mat og drikke og dans. Men ikke bare dette — og all mulig slags overtro. Nei, der var også tro, flittig kirkegang og strengt overholdt andakt i hjemmene, med lesning og salmesang. Og så alle julebesøkene av slekt og venner, som kom, som overnattet og som pratet sammen under parafinlampens skinn. Og gjestfriheten hadde nesten ingen grenser. Vi hører om Petternella Nilsdatter på Uttakleiv, f. 1788, at hun alltid hadde smørkvartelet fullt til jul, men før helga var endt. var det botten i været. Det var mange besøkende i hennes hjem, og velkommen var de alle. En jul hun hadde hatt mange besøk, ville hun over fjellet for selv å gå i besøk. Men på høgfjellet møtte hun et følge som skulle til henne, og så var det ingen annen råd, Petternella måtte snu; men hun var nok ikke akkurat i godlag den gangen.
Og som hos ho Petternella, slik hos de mange i bygda i hine tider. Julen var møtetiden, mattiden og den store fests tid, og helga varte både vel og lenge. Det var så mange besøk en skulle gå i, og så mange en skulle ta i mot, av slekt og venner fra den hele bygd, og fra nabobygder med. — Men Kyndelsmesse-Knut jager jula ut, heter det i et rim, som tyder på at helt ut til den tid varte jula — iallfall dens etterdønninger. — Men så var det den grå hverdags tid igjen. Lenge hadde den vart, jula, men så er det jul også bare en gang om året. —
Nyttårsnatta
— noen sier også julenatta — snakket dyrene med hverandre i et for menneskene forståelig språk. Denne natta holdt en vakt i fjøset for å gi dyrene kaldvatn fra bekken (brønnen). Det var en tro med det og. Og man brente lys i fjøset denne natta med. Det var så mye rart som kunne hende, om trollmakta fikk holde på i mo og mørke med sitt. — Nyttårsaften satte man mat på bordet og dekket det, slik det skulle være som frokostbord nyttårsdag. ~ I nyttårsgrauten la de en sviske eller mandel, og den som fant den i sin tallerken, ville lykken følge det kommende år, og han (hun) ville bli både forlovet og gift. — Nyttårsnatta kom alle nedgravne penger opp på jorda, det gjalt da om å finne dem, for neste morgen var de vekk igjen. — Nyttårsnatta hadde åndene sin gudstjeneste i kirken, og var noen feig det året, hørte vedkommende kirkeklokken.
Nyttårsnatta satte en også fiskevatn — det mange enda gjør. En heldte vatn i et fat, som innvendig ved streker var delt opp i bolker, så mange som det er fiskevær i Lofoten. For det fiskeværet som hadde samlet de fleste luftblærene i nattens løp, ville fisket slå best til kommende vinter. Det var sterk tro med det. — En overraskelse fikk den mannen — han hørte hjemme på Ballstad eller Skotnes — som en nyttårsdags morgen i sitt fiskevatnfat fant Værøy «drevet av» austover helt til Skrova. Hvordan kunne nå dette ha foregått? Mystiske vesener hadde selvsagt vært på ferde. — Denne natta bar en også alle fiskeredskaper inn i stua, og dekket, som nevnt, bordet godt, for at døde sjømenn og fiskere, som da kom på besøk, skulle finne både børnskap, og slippe sitte og sulte.
Nyttårsaften sopte man og feiet gulvet særlig grundig, og var en da så heldig å finne i bosset, om ikke mere enn et eneste kornøye, var det visst at det ville bli et godt kornår. Hos han Petter på Onstad, far til så mange gjeve døtre, som nesten alle ble godt gifte i Buksnes, fantes det under en slik nyttårsfeiing et kornøye under bordet, og der ble stor fryd i hele huset.
Det var ellers mange truer med denne natt, bl.a. at ville en se kjæresten, skulle en nyttårsnatta sette seg i en mørk gang. Utpå natta måtte da kjæresten frem, hvor den enn så var, nær eller fjern.
St.Hans
var det også knyttet meget overtro til. Sankthansaften tendtes der bål over hele bygda, på hauger og heier og langs fjærene, og det gjalt om å få røyken så tett og tykk som mulig, for å holde det onde borte. — Da røsket en gras på egen og naboers eiendom, om så bare noen strå, som en gjemte og ga dyrene som første bit, når de ble satt inn om høsten, for at ingen kunne få satt ondt på dem i vinterens løp. Dette holdt en på med enkelte steder i bygda enda langt ut på 1800-årene.
Sankthansnatta var også alle trollkjerringer og hekser ute på farten, i ridt på kosteskaft, sopelimer eller hva de nå hadde fått tak i til «hest». — Ho Beret på Evjen var en slik trollkjerring fra vår nærmeste krets. Hun kunne sitte på høysjåbetten og fiske, og bit fikk hun. Drengen nektet hun gå til kirke, det hun sjelden gjorde selv. Men en søndag tok han likevel skoene på og gikk til kirken, men da han ville gå opp kirketrappa datt skoene av ham. Han måtte vel gå heim igjen på hoselestene, stakkar. En gang skulle Beret seinhaustes til Bergen for å handle til jul. Da hun var kommet ned til Skjerpen, var en mann der ute for å kaste kveldsvatnet av seg attom nova, før han køyet. Beret fikk lagt hestebidslet i munnen på mannen, og avsted måtte han i skyss til Bergen. Kommet dit, satte hun ham ved en mur, mens hun var og handlet, og ga ham ordre om ikke å røre seg av flekken, Men skjerpemannen kom seg løs og gikk til sin kjøpmann, som han fortalte hvordan det var tess med ham. De la opp råd sammen, og mannen skulle nå forsøke å få bidslet i munnen på ho Beret. Og det lyktes, men med stor møye, og nå måtte Evjenkjerringa agere hest nordover. Det gikk som en røyk forbi både Stadt og Støttarota, og før mannen viste av det, kunne han prroe sin skysshest av ved bislagstrappa på Skjerpen. Han hadde fått med seg god føring fra Bergen, mens Berets ble liggende igjen i byen. Hun var nok ikke fys i fiskjen den jula. En søndag fant hun tiden inne til et kirkebesøk. Folk hadde fått «snøsen» i det, og hadde lagt et hestebidsel under kirketrappa. Beret ante uråd, men hun ville være lur, og gikk inn en sidetrapp, men just under den trappa var bidslet gjemt, og da Beret skred over det, måtte hun knegge, og så ble hun tatt, fortelles det.
Det går også sagn om en trollkjerring på nedrebygda i Buksnes, på eller ved Ballstad, men en vet intet nærmere å fortelle om henne. Hennes kunster er blitt borte i overleveringens skodde. Og ble de brent, ho Beret på Evjen og ho N.N. ved Ballstad? Derom tier historien. — Man kjenner i alt omkring 500 hekseprosesser i Norge, den siste så sent som i 1734. Men om heksene litt mere under avsnittet «Sykdom og lægehjelp».