FRA DE BREDE SEILS DAGER
«Ro, ro til Ballstadskjær». — Vi reiser til fiske — og heim igjen.
I hundrer av år har veiene vært de samme for de tusener av fiskere i Buksnes som reiste til fiskevær over nyttår og heim igjen hen mot slutten av april måned. Nappstraumen og Buksnesfjorden var de store ferdselsveier, og de eneste inntil landeveien i 1870-årene ble bygget; fra den tid av var det jo mange av Øvrebygdas fiskere, som ikke hadde båten til sin fart, som lesset pargaset på langsleden, grep taumene og smattet på mærra, som under dombjelleklang gikk eller småtråvet de lange milene til Ballstad.
En fikk den store uro i kroppen straks nyttårshelga var leden, men en stagget seg dog som regel til en hadde gjort fra seg også trettenhelga — så lenge varte jo også jula, på god gammel maner, — men da måtte heller intet hefte lenger være i veien for mannen som skulle i fiskebåt. Nå skulle storbåtene — fembøringer og åttringer ut av naustene og skippes i alt av vinterutrustning, børnskap i stamper og tønner, de store kostkistene, skin og/eller oljehyre, rya, blengkaggene, og hva det nå var altsammen. Det meste av børnskap og annet utstyr var gjort ferdig utover hausten, lina omvølt, garna bøtt, forsynene (forsingene) lagt og ilesnerlingen slått — alt slikt gjort på heimegogner, Kostkistene var fylt til under lakket av alt det beste huset formådde, som regel i bestemte, fra gammel tid av tilmålte kvanta.
Så skrevet man i lange støvler over båtripa og støtte fra land. Men før en satte seg til årene, eller vatt (heiste) seglet, tok en seg gjerne en knert av buteljen — hvis en da ikke hadde gjort det allerede inne på naustet, før en satte ryggene til og skyvde på båten. — Kvinnfolk og unger stod i støa og ønsket god tur, — og så gled båtene ut i straumen, der så mange møttes, at det kunne bli en hel liten flåte. På høyde med Vettingsneset la båtene som skulle til Straumøyan eller Nusfjord en noe vestligere kurs. — Falt vinden motlig — og helst da — tok en seg gjerne en ny oppfrisker midtveis nede på Straumen, og klukk sa det i halsen på flaska, og i halsen på mannen som drakk, og så rodde en som gode karer med nytt mot igjen. Den tredje «utskjenkning» fant sted i rorbua, etter at båten var lagt i sin faste vinterbetøyning og pargaset var kommet på plass i bu og budør. Det var skikken, men så ble det som regel ikke gjort mer den dagen, det kunne også være et passende dagsverk.
Når var det å gå fram i været og få seg båtnummer, og å få hyret seg leikarer, for dem som slike skulle ha. Leikarsmarkedet i Ballstad var både på Øya og på Landet, den første tiden kanskje helst på Øya, men senere, etter at lokalbåtene fikk sin ekspedisjon på Landet, da kanskje likeså meget der.
En tid, før og etter siste århundreskifte hadde Nilsen Krystad et slags hyrekontor i Svolvær, og mange høvedsmenn og skøyteførere, reiste da dit for å skaffe seg det nødvendige mannskap. Disse farende svenner kom fra alle kanter av Nordland og Troms, og mange også fra distrikter lenger sørpå. Også flere svenske «rallare» var år om annet med i flokken. Så gikk de da der og viste seg fram, velvoksne sterke karer, som kunne løfte 50 pund på strak arm, og pyslinger som en kunne blåse overende — nesten.
Mange var det som nå for første gang var utenfor sin avdal og sin skogsgrend og som aldri før hadde sett salten sjø, eller kunne håndtere en åre; men også av mange slike kunne det bli dyktige sjømenn og fiskere. — Så gikk da hyrebasene (høvedsmennene) der og tok mål av sine folk, akkorderte om vinterhyra, og ble enige — eller ikke enige. De minst karslige i leikarsflokken, ble selvsagt de siste som fikk plass, men var det smått om hyrefolk, slapp selv de minst mandige å skifte over til andre vær for å få seg hyre, eller reise heim med uforrettet sak. Rubb og stubb ble tatt for god kar, den rysslige karen, som den skjevbeinte lapp i sin kofte, unggutten, som ennå var «klekk» nok for et båtrom og etpar åttringsårer, såvel som den noe overårige gamling. — Det hendte ellers ikke sjelden at slike leikarer var hyrt og ankommet allerede i god tid før, slik at de feiret julehøgtida sammen med husbondsfolket, men det hørte til unntagelsene.
Fiskerne som rodde for Æsholmene og andre yttersidevær, kunne ofte være i full gang med fisket allerede i romhelga (mellom jul og nyttår), ja det hendte vintertorsken kom så tidlig, at de måtte ta til med drifta ennå før juleklokkene hadde ringt. —
Når en så hadde fått skipperskapet i orden og all børnskapen ferdig og hengt på stenger under budørtaket, kunne fisket begynne. — Nei stopp, en skulle også fram på krambua og kontoret til han Jentoft eller han Jørgen Persa å få ordnet med kredit og kontrabok, og det gikk lett nok å få den sak i orden. Kontanthandel i rorværet var en sjeldenhet.
De første til å prøvesette for Ballstad, var fiskere fra selve været og fra de nærmest liggende gårder, Reine, Rekstrand og Skotnes, og var fisken kommet tidlig — hvilket ofte kunne hende — og prøvetrekningene ga mange lubne skrei på plikt (tilje), ja kanskje fulle hundrom i båten, ble det fart i karene over hele bygda, de rente med lefsebiten i munnen, smelte i dørene og skynte på kvindfolkene med å få lagt i kostkistene. Her gikk de og rotet seg bort med sirupsøl og restene av finmatforsyningen og hadde tapt næring, mens fiskeværets nærboere alt gjorde sjøvær som sa seks. Opp med naustdørene, ut med båtene, og de skydde nesten ikke hverken vær eller vind og tok fatt på Straumen eller Buksnesfjorden, om han så gikk med rokkaran og det ikke var uten risiko å legge i vei med en båt full og farmlastet av pjakk og pjank.
Mange fiskere fra Buksnes rodde i 1800-årene for Sandsund og Brandsholmen; det var dog mest folk fra strøket Leknes – Skulbru – Farstad - Rise, sjeldnere eller aldri fra andre deler av bygda.
Og så var det den lange vinters mo og møye, slit og strev, med liner og garn, med segl og årer, kapproing, kappsegling, og seilas på harde livet løs med døden mang en gang hakk i hel, lurende i hver stormrosse og i hver brottskavl, som en ikke har greid å kroke seg unna eller komme forbi — —
Men alle vintrene fikk jo en ende — med mer eller mindre bra utbytte.
Og så kom våren. Sol tinte snø, torsken ble tom og slåpen, leikarene fikk oppgjør og reiste, fisket var i oppløsning og heimhugen satt som råbandsknuter under bringa på noen og hver. Hele fiskeværet hadde fått den odør av stinkende atmosfære som et ekte, godt Lofotens fiskevær skal ha den, når vårvarmen legger seg intimt inn til alt vinterens avfall, fra fjære til fjell. — Heimfarsotta ligger tett og tykk omkring i selve lufta. — Alle fremmede fiskere er blitt borte med sine båter bak om Leirværet og Ureberget. Drypplastede jekter og jakter letter sine anker, oppsynsbetjenten har fått haugen tilbake av båtnummer, og takk for denne gang. —
Stats-rorbu i Ballstad ( Reinesjøen), tilhørende Johan Rist, Sund.
Men før en avslutter laget og drar hver til sitt, skal heimfarsgrauten kokes, tykk og god av risengryn, med et fett flytende smørøye bortpå i midten av fatet eller tallerkenen, og med kanel og strøsukker som pålegg. Da spiste de vel, karene, bar «heim» og la inn for «brøstverken», som en pleide si.
Heimfartsdagen var kloss innpå nå; men først skulle en helst også ha båten flidd. Den ble tømt for alt inventar og så kvelvet i sin fortøyning, og når så all vinterskitten var bløytet opp, ble der holdt storvask med levangkosten.
Nå var det ikke mere å vente etter, handelsmannen hadde fått sitt oppgjør, for kontrabokposter og for buleie, hvis han samtidig også var væreier, hjellene stod mer eller mindre fullhengte, alt etter som fisket hadde vært til, rogna var solgt til høystbydende og levertønnene stod og este i budøra og ventet — sammen med hjellhengtfisken — på fiskebyttetida (12. juni), for å bli «bredd» til bruntran og til grakse.
Så bæres pargaset i båtene. Det er mindre nå, vinteren har tært på børnskapen, og sultne mager på kostkistene. Litt fisk til sommermat og noen henker halv- eller heltørrede torskehoder skal også være med, — det er kanskje vårknipe heime fjøset, og da kommer det vel med alt det en kan kaste i kukjeften, — åjo, det blir bra fullpjanket båt nå også.
Og så kommer båtene sigende ut, fra Brandsholmen og Sandsund, fra Ballstad og Nusfjord, og noen få også fra Straumøyan, og nord Buksnesfjorden bærer det, og nord Straumen i godt sjya.
I dette store vårtrekket er det båtene fra Ballstad som dominerer. — Blåser vinden god, fyller de brede seil godt opp i Straumen og Fjorden nordetter, lysere seil og mørkere, en og annen fembøring staser opp med vimpel på mastetoppen og med toppseil. Sola varmer fra stor høyde i sør, grasliene, der sauer går og gnager på gror, tar alt så smått til å grønnes, og i store ærfuglflokker, som lar seg dovent drive med strømmen, slåss steggene om de hulde jomfruers gunst. — En slik heimfartens vårdag kan være så vidunderlig vakker, den har likesom sin egen, smått nynnende, smått brusende stemning. — Den mørke, lange og tunge vinteren har en nå lagt bak seg, det er vår og sommer så nesten i framskotten, og langs strendene og oppe i bygda står hus og heim der mange kjære og venter på en. Nå slipper de engstes mere i uværsdager — for denne gang.
Men etter hvert som båtene glir, for seil eller årer, tynnes det i rekkene av disse mange heimfarere nordetter Nappstraumen. De første som tar av er Vettingsbåtene, så blir de borte også båtene til Vevika og til Sund, og der bøyer de av de til Hattan og til Horn. — Der Haugvika begynner og fortsetter i den lange Offersøy-pollen, blir det stor skilsmisse. Her bøyer de mere austover alle båtene som skal til Haug og Lilleeidet (Tussan), eller inn pollen til Offersøy, Valberget, Bolle, Holand, Skulbru, Opdøl, Reppe, Farstad, Bø, Vold og Rise. Skjønt mange av Øvrebygsbåtene har gjort turen opp Buksnesfjorden til Leknes- eller Fyglesjøen, sammen med båtene fra Storeidet og Leknes, og til Vestre Hols gårder. — Flæsabåtene er nå heime, men de som skal til Våje og Utbygda seiler videre forbi Stabben, Ransbøen og Hundholmen, så tar som de første båtene til Våje av til høyre, dernest de til Vik og Haukland, og som de aller siste i følget Uttakleivbåtene, der en kanskje nå sitter og prater under seglet om korleisen dæ kain vær mæ lainninga i dag.
En gledens dag på begge sider, for de som kommer, som for dem som venter og hilser velkommen heim.
Når båtene er prekevert og det som i naust eller sjå skal være, er kommet på plass, er turen kommet til å løfte på kostkistelåkket. Hva mon der finnes? Fra moren til den minste er nysgjerrighet speilet av i ansiktene. .— Åjo, har ikke fisket vært altfor skralt, så har både han far sjøl og sønnene med heim en liten «feskjesgave», og ingen i huset er glemt. Der takkes i hand og neies og ønskes slit det med helsa. — Men er det til kjæresten eller en som der tas sikte på som sådan, så blir gaven stukket til side og avlevert i all hemmelighet — hvor og når kan ingen vite.
Hvem var så disse høvedsmenn i Buksnes som kom heim fra fiske, la oss si i tiden fra 1870-årene til omkring 1890? — Vi skal forsøke å nevne dem ved navn, så mange som vi har fått oppgitt:
Til Sør-Vetting: Brødrene Jakob, Johan og Karl Samuelsen, Andreas Eliassen (senere flyttet til Ostad) og Ole Mikkelsen, alle sønner eller svigersønner til Samuel Israelsen. Den gang var det på Sør-Vetting 3 båtnaust og 6 åttringsbåter.
Nord-Vetting: Tobias Thomassen, Fredrik Olsen og Petter Jakobsen. Her var det 2 naust.
Sund: Ole Ovesen, Kristian Jeremiassen, brødrene Ole, Haakon og Magnus Villassen, Jakob Hansen, Hagbart Høydal, Petter Andersen og Jens Barosen. Der var da på gården 6 båtnaust med mange flere båteiere.
Horn med Hattan: Brødrene Petter og Bernhard Bjørnsen, Henrik Mathisen, Ole Henriksen, Frantz Pedersen, Vilhelm Knutsen, Henrik Villassen og Johan Petter Kristensen. På denne gård var det 4 båtnaust.
Haug: Brødrene Enok og Leander Hansen, brødrene Hagbart, Arnt og Johan Jensen, og Oluf Svendsen. Her var det 3 båtnaust.
Lilleeidet (Tussan): Petter Eriksen, Jens Kristensen, Markus Salomonsen og hans to sønner Johan og Lydin Markussen. Der var 2 båtnaust i Tussan.
Offersøy: Hemming Thomassen og hans bror Markus Thomassen, Edvard Knutsen, Andreas Bølgen Antonsen, Rasmus Johannessen (senere flyttet til Storsandnes i Flakstad), Albert Hansen, Petter Hansen, Karl Knutsen, Vilhelm Villassen, Laurits Kristiansen, Johan Jensen, Alsing Hansen og Ole Reinertsen. Her var det 2, senere 3 båtnaust.
Flæsa: Edvard Jakobsen, brødrene Peder og Jørgen Pettersen, Ole Rasmussen. Der var det 1 naust.
Våje: Peder Sørensen, Hans Jensen, Johan Andersen, Harvik Martinussen, Lars Hartviksen og Markus Hartviksen. Ole Olsen, Vågan under Våje førte flere år båt for Hans Jensen. Der var det 3-4 naust.
Vik: Nils Hansen, Adolf Johansen, Johan Hansen, og brødrene Peder og Nils Adolfsen samt Leonhard Hansen. Der var det 2 naust.
Haukland: Sivert Nilsen og Hans Hansen. Der var det 2 naust.
Uttakleiv: Brødrene Steffen og Anders Kristensen, Andreas Johannessen, hans sønn Johan Andreassen, Ole Abel Johannessen, Hans Steffensen. Der var det 5 naust.
Holand: Eddis Hansen, Nils Johannessen, Andreas Johannessen, hans sønn Andor Andreassen, Andreas Jakobsen (senere flyttet til Offersøy), Hans Jensen, Lars Hansen. Der var det 2 naust, og 1 stort naust i Valberget.
Valberget: Andreas Andersen, senere Torger Thorbjørnsen. Der var det 2-3 naust, foruten det store fembøringsnaust, tilh. Holand.
Bolle: Gjert Jensen, Johannes Olsen, Karl Johansen, Nikolai Paulsen, Kristoffer Johannessen, Paul (Pål) Hansen, Lars Olsen og Albert Johannessen. Der var det 1 naust, tilhørende Lars Olsen, senere Karl Johansen.
Skulbru: Kristian Karlsen, Karl Larsen, Skulbrusjøen, Vilhelm Nilsen, Skulbrusjøen, Arnt Pettersen, Ole Kristensen og Lars Pedersen. Der var det 2-3 naust.
Opdøl: Gjert Andersen, Oluf Pettersen, Vian, Kristen Henriksen, Vian, Ole Larsen, Vian. Om naust der tilhørende gården, vites ikke.
Farstad: Petter Johannessen, Jens Olsen, Arnt Jakobsen, Martin Pettersen. Ingen naust.
Vold: Øvre og nedre: Martin Fredriksen, Berg Nilsen, Markus Olsen, Jørgen Kristiansen, Kvervelås, Henrik Hansen, Lars Andreassen, vistnok også Kristian Fredriksen. Ingen naust.
Rise: Edvard Villassen, Petter Eriksen, Nils Jensen, Hans Johannessen og Markus Larsen. Nils Jensen hadde et storbåtnaust ved Opdølsjøen (Skulbrusjøen). Det ble senere kjøpt av Laurits Kristiansen, Offersøy og på nytt, men av mindre størrelse, oppsatt av ham.
Bø: Hans Pedersen og Nils Jakobsen. Ingen naust.
Reppe: Peder R. Jensen, Olaus Larsen og Oluf Hansen. Ingen naust.
Lakselvhaugen: Bertin Korneliussen, men han bodde dengang på Haukland.
Leite: Jakob Hansen. Ingen naust.
Kjeldbogen: Odin Andreassen. Ingen naust.
Himmelstein: Villas Andreassen, Petter Jensen, Anton Pettersen, Ole Hartviksen. Ingen naust, såvidt vites.
Leknes: Julius Andreassen, Mathias Salomonsen, Edvard Hansen, Lars Hansen, Ole Aleksandersen, Haagen Hansen. Ved Leknessjøen var det flere naust, hvorav noen tilhørte gårder oppe i bygda. I Mjåneset stod der således et stort naust.
Storeidet: Ole Hammer, Harald Hammer; Petter Salomonsen, Petter Johannessen. 3 naust.
Dønvold: Ole Johannessen. Ingen naust.
Gravdal: Andreas Gundersen. Ingen naust.
Til prestegården på Buksnes hørte det 1 naust. De skrev seg nok fra den tid presten fikk det meste av sin lønn i form av fisk (tiende), og naustene bruktes da til å lagre denne tiendefisk i.
Gjerstad: Johan Petter Andreassen, Peder Hansen, Gjert Iversen, Johan Martnes, Markus Aronsen, Henrik Arctander, Nystad, Anders Svendsen, var fra Tysfjord og rodde båt for Gjert Iversen. Gjert Iversen hadde et stort naust i Kobbosen og likeså ett på Gjerstad. Johan Petter Andreassen og Lars Strand hadde også naust.
Reine-Skotnes: Hagen Hansen, Ole Hansen, Frantz Hansen, Ole Magnus Olsen, Hans Ulriksen, Karl Pedersen, Arnt Hansen, Lars Lie d.e., Iver Andreassen, Gjernes, Johan Johansen, Reinsjø, Kristian Monsen, Rekstrand, Johannes Arctander, Reine. Der var flere naust her, minst 4-5.
Ballstad: Kristen Iversen, Nils Martin Iversen, var høvedsmann og notbas samt fartøyfører for Jentoft, Johan Iversen. På Ballstad, såvel på landet som på Øya var det store naust.
Skarsjøen: Odin Nikolaisen. Naust.
Grena: Peder Olsen, Nord-Grena, og Hartvik Pedersen, Sør-Grena.
En må her skilne mellom naust, de store fembøringsnaust, de noe mindre åttringsnaust, og de små naust for mindre båter, som kjekser, treroringer, halvfjerderømminger og fireroringer.
Etter hver som åttringsbåtene — fembøringene var da allerede så godt som gått av bruk — i årene etter siste århundreskifte og fram til forrige verdenskrig, måtte vike plassen for motorfarkostenes seiersgang i fiskeriet, forfalt de gamle fembørings- og åttringsnaust, slik at det nå bare finnes et og annet nokså forfallet tilbake, som vitner om den storhetstid da fembøringer og åttringer bar laster av fisk til god næring heim til gårdens folk. Båtstøene fra den tid er tildels også grodd igjen av tang eller jevnet ut av sjødraget, og av hine nevnte dyktige og uforferdede høvedsmenn er de fleste nå jordlagt, mange for lenge siden. Nå kan en etter fiskets slutt se motorbåter og skøyter ligger for anker på alle steder hvor det er brukelig havn å finne.
Fembøringen gikk som nevnt etter hvert mer og mer av bruk ut på siste halvdel av det 19. århundre. En av de siste som drev med fembøring her i bygda var nok Andor Andreassen, Holand. — Det var først utpå 1860-årene at en begynte med hus på fembøringene og åttringene. Disse hus brukes ikke under selve fisket, men på sildturer, på reiser til og fra Finnmark, eller andre turer. Femføringen bruktes mest til garnfiske. Disse båtene kunne laste 25-30 tønner, men de var mindre i eldre tid. Under garnfiske var det 6 manns besetning, på åttringene alltid bare 5. Slike store 6-manns fembøringer kaltes seksroringer. En sekring var en treroring, de gamle kalte dem også tremannsbåter.
Det var ikke alltid «vettet og verdigheten» var plasert på aktertofta i en slik gammeldags fiskerbåt, det kunne være plasert på skotten. En far, gammel høvedsmann, kunne bli trett av å sitte med vollen og skautet og det hele ansvar. Så flyttet han sete, helst på skotten, og lot en av sine sønner innta høvedsmannssetet. Men gamlingen ville gjerne ha et ord med i laget, f. eks. under farlig seilas, eller hvor bruket skulle settes i sjøen, og da måtte nok «glunten» på aktertofta lystre. En fikk bøye seg for alderdommen, autoriteten og den lange erfaring.
Til slutt skal en ta med litt om meder og fiskegrunner, og begynner med Ballstadhavet, hvor de mest kjente fiskegrunner, regnet fra øst til vest er følgende : Storkallen, Vestskallen, Mjågrunnskallen, Tremannskallen, Revskallen, og nordetter Nappstraumen: Vettingskallen, Nappskallen og Hundholmståja.
Tverrmeder for Ballstad, regnet fra land og innover: Øya i Stamsund, i Mannfallet, i Mannfallkråa, Litlrabben, Merabben, Storrabben, Jella, Jakobstøhammaren, Snøholla, Trelbakken, Åsenbakken, Gravollhaugen, Vestskallen, Skogen, Harteighammaren, Dalen, Brosmesteinan, Mikkelhuken, Litlfortråtta, Fortråtta, Snøtinden, Snøtuva og til slutt Rivtindene, hvorpå man kommer inn på leira.
Fiskegrunner på Yttersiden, for det hav som der vanlig fiskes på fra Æsholmene, regnet fra vest til øst: Hemmingseta (et par mil ut av Skarv holmene), mest brukt under havfiske, Råsa, Havskallen, Mikkelegga, Strykje, Heimafølgja, Hellbrottan, Skrenern, Reinhovskallen, Krekkan, Jamstøan, og meget brukte seigrunner, foruten de før nevnte fiskegrunner: Ofsan, Grunnskallen og Olgrunnen.
De gamle hadde også særskilte navn på visse vinnretninger: «Ørlending», inn over nordost. «Utsønning», sydvest til vest. «Botning», nordaust- og austbotning, nordøst til øst «Landorøy», det samme som «ørlending». — «Botning» var en betegnelse en bare brukte for innersiden.