Diverse småstykker

INNHOLD

STARTSIDEN

NORDLAND OG FORSVARET

Innrulleringen i Nordlandene hørte under sjøinnrulleringen, idet Nordlands amt var utenfor den stående hær. I 1749 ble det ved reskript bestemt at der i Helgelands fogderi skulle utskrives «tvende compagnier infanterie», men ved reskript av 1752 ble denne foranstaltning tilbakekalt. Først henimot siste århundreskifte ble der innført alminnelig verneplikt i hele landet. Tidligere var det her nordfra bare enkelte få som ble uttrukket til militærtjeneste i marinen Haagen Hartvigsen, Lilleeidets far, Hartvik Johansen fra Vik, var en av de ganske få her fra bygda som var til orlogs.

Det første år der skulle holdes eksersis i Nord-Norge var i 1898. Noen tid før var høyere militære befalingsmenn på befaring for å finne en høvelig ekserserplass for Lofoten og Vesterålen, og blant de steder som var meget på tale var også Risvollan i Buksnes, men Lekangdalen i Hadsel ble valgt. Her ble så våpenøvelsene drevet til 1903, da Lekangdalen ble ombyttet med Rognan i Salten, som var eksersermo til 1910, da den nåværende ekserserplass Elvegårdsmoen ble tatt i bruk, og hvor Lofotguttene siden har tjent sin verneplikt.

Såvel i Lekangdalen som på Rognan måtte soldatene ligge i telt, og da våpenøvelsene begynte ganske tidlig på våren, enda før sneen var tint bort, kunne det vel mangen gang være surt nok for gutta å køye.

De første soldatene som vendte hjem fra moen i Lekangdalen ble sett på med en viss beundring av folket. Det var stramme karer, og når de i sin fulle mundering var hjemme på permisjon, vakte de oppmerksomhet. Dette var jo et nytt innslag i bygdebildet. Runde om i hjemmene finnes der mange fotografier av slike soldater, storebror som var blitt «kongens kar». Og etter endt rekruttskole vendte guttene hjem som litt av «dagens helter», og nå ville de gjerne vise hva de hadde lært, både av gymnastikk og geværbehandling. De samlet, særlig lørdags- eller søndagskvelder, flere ulærte karer omkring seg, og drev eksersis med dem etter alle kunstens regler, kommanderte, med rullende r-lyder og sparte ikke på røsten — slik de hadde hørt det av sine sersjanter.

De første militære befalingsmenn som bosatte seg her i Buksnes/Hol, var sersjant, nåværende kaptein L. P. Hagen, Ballstad, sersjant, nåværende fanejunker Otto Rinnan, Skotnes, og sersjant, nåværende løytnant M. Valdahl, Hol. — Hagen kom hertil så tidlig som i 1899, og kan således neste år (1949) feire 50 års jubileum som Buksnesværing.

 

Kaptein L. P. Hagen som yngre og i fanejunkers uniform.

Hagen var den første fastboende militære befalingsmann i Buksnes, idet han bosatte seg her i 1899.

 

Sommeren 1902 hadde soldatene fra Lekangdalen utmarsj til Vestvågøy, for første og eneste gang hittil. Der ble da slått leir på Leknes, omtrent der hvor lensmannsgården nå ligger. De kom marsjerende ned gjennom Borge, og ved Alb. Christiansens butikk på Skulbru var der reist æresport for dem tvers over veien. Bøndene sparte ikke på melken ved det høve, den melken som meieriet ellers skulle hatt. Soldatene fikk drikke seg godt utørste etter marsjen, og værsågod, bare forsyn dere, her står store transportspann fulle av nysilt melk. — Til leiren på Leknes kom der folk fra alle kanter av bygda, og fra Hol og Borge, ja, også fra Flakstad, og det hele artet seg som et slags marked. Utpå kvelden ville soldatene danse Javel, bare gå i gang, sa befalet. I en-to-tre ble det nødvendige av materialer båret opp fra lager ved Leknessjøen til danseplatt. Men så var det spillemann? Ho, han var like i nærheten! Hans Mathisen ble budsendt, og til sent på kveld, til tappenstreken gikk, og vel så det, gnikket den 82 år gamle spillemann sin fele, og dro svetten ut på alle de dansende par — og Buksnesjentene fikk seg vel en svingom —

Hans Mathisen fikk sine velfortjente spillmannspenger — kanskje de siste han tjente.

 

Giv akt! — En av det første kull rekrutter fra Lekangdalen sommeren 1898.

Jens J. Farstad med opplantet bajonett foran kameraet.

 

 

REINLAPPER

Lapper med tamreinflokker besøkte også Buksnes. En savner viden om når bygda første gang fikk en slik invasjon, samt om hvor ofte den gjentok seg; det er derfor mulig at lapper med rein har streifet omkring i Buksnes og over hele Vestvågøy gjennom lange tider og flere hundre år. Sikre fortellinger om slike flyttlapper med større reinhjorder har vi dog fra begynnelsen av 1800-årene, og helt til over midten av forrige århundre fortsatte lappene å komme tilbake, om ikke hvert år, så iallfall meget ofte.

Av kjente steder i bygda hvor disse lappene hadde sin leir, kan nevnes Skulbru og Valberget, Solstad, ved botnen av Solstadvannet, og Pottjorda ved botnen av Mørkdalsvannet, men de hadde sikkert leirplasser også andre steder, og likeså i Hol og i Borge. På Skulbru hadde de gammer på bakken nordfor Arnt Pettersens gård, og for ikke svært mange årene siden var det spor å se etter disse finngammetuftene. Finnsteinan i Valberget har fått navn etter lappenes leirplass der, men her hadde de, iallfall i senere tid bare telt.

Finne kalte bygdefolket den siste reinlappen som hadde sine telt i Finnsteinan det var så sent som langt utpå 1860-årene, og lenge etter kunne en bade i Holandsmelen og andre steder finne feldte reinhorn. Kona hans Finne hette Ane, og en datter de hadde fikk et barn med en mann her fra bygda.

Disse lappene var også bjørnejegere, og det fortelles at Finne var mannen som feldte den siste bjørnen på Vestvågøy; skal en tro fortellingen, må det ha vært så sent som omkring 1870. Denne bjørnen hadde hi og heim etsteds i Himmeltindene, og en dag kom bamse ned til gårdene på Reppe. Finne ble budsent og bamsen fikk sin bekomst. Dette kan også ha vært den bjørnen, som vi annet sted forteller om kom ned fra Risedalen og overfalt en mann ved Helland — og ble skutt.

Da gressgangene for rein ble dårlige, og her ikke var flere bjørner å jakte etter, ble lappene med sine rein borte. — De siste lappene som var her hadde forresten ikke rein med seg, men kom hit utelukkende som bjørnejegere, fortelles det.

Lappene hadde likevel ikke glemt Buksnes og beitemarkene her.

I herredsstyremøte 12. november 1896 behandledes et sirkulære fra Innenriksdepartementet vedrørende Lappekommisjonens uttalelse angående reindrift på Vestvågøy og de vestenfor liggende Lofotøyer og opprettelse av distrikt for lappefogd.

I den anledning fattet Buksnes herredsstyre følgende beslutning: «Her vites ikke være noe distrikt i disse egne som tilfluktssted for reinlapper eller fastboende lapper. For ca. 50 år siden skal en finne fra Eidsfjord i noen tid forsøksvis ha oppholdt seg her på øya med endel rein, men oppgav det til sist, da forholdene ikke fantes tjenlige for hans næring. Det tilføyes at den store befolkningstilvekst med dermed følgende husdyrøkning gjør en eventuell rett for flyttlapper uønskelig, da den vil medføre ulemper og hemme det nå oppblomstrende jordbruk».

I 1904 behandlet herredsstyret søknad fra reinlappen Anders Nilsen Huva om beiterett i Buksnes og Hol for ca. 250 rein, og 4 år senere, i 1908, søkte lappen Ole Knutsen, Lahaug i Eidsfjord om rett til beite for 300 reinsdyr, men begge gangene gav herredsstyret blankt og enstemmig avslag, og siden har en ikke hørt noe fra flyttlapper om beitetillatelse for rein her i bygdene.

Foran nevnte Anders Nilsen Huva har senere i mange år, og har det kanskje fremdeles, hatt sommerbeite for sin ganske store reinhjord på Hinnøy, med leirplass i Kongsvikdalen. — Ole Knutsen, Lahaug er formentlig en sønn av, eller annen nær slektning av den ovenfor omtalte «Finne», som hadde teltplass i Finnsteinan og på Solstad og som satte bøssebly i den siste bjørnen på Vestvågøy.

Fastboende lapper har det også vært noen av her i bygda, .men det var ikke mange av dem, og de gikk alle bumannsklædt. De fleste av dem var dyktige menn, både som fiskere og høvedsmenn og som landarbeidere.

 

FYGLE MARKED

Det kan ikke med sikkerhet sies når Fygle marked første gang ble holdt, men formentlig var det omkring 1860, antakelig i tiden mellom 1855 og 1860. Lensmann C. M. Olsen, Apenes; nevnes blant dem som tok initiativet hertil.. Det var behov for en mere organisert omsetning av først og fremst levende dyr, kyr, okser, geiter og sauer, tildels også hester, som en manglet for til eller av andre grunner måtte selge, men som var for unge og gode til å legges under slaktekniven, og med dette for øye ble kreaturmarkedet på Fygle opprettet.

Det ble ganske snart meget benyttet for salg og kjøp av livdyr fra hele Vestvågøy, men også fra naboøyene, iallfall var det flere ganger, ja vel til hvert marked møtt frem kjøpere både fra Flakstad og Moskenes, og østenfor så langt som fra Vågan.

Mekeli dag, 29. september, var hele tiden fast markedsdag, og allerede tidlig om morgenen, før sol var runnen, kunne en på veier og stier se folk med ett eller flere dyr på vei til markedsplassen. Før de rodelagte veiene ble bygget, var det å ta seg frem over fjell og mo og myr, men allerede før middag var de mange dyr, ofte hundrevis samlet på plassen, og handelen kunne begynne. Når kua, oksen, geita, sauen eller væren var befaret og besiktiget og sakkyndig undersøkt over det hele, ble prisen nevnt og pruttingen begynte. Mangen god ku, fyrrig okse, ullrik sau, springsk vær og jurediger geit er kjøpt og hjemført fra Fygle marked av sine nye eiere. De angret ikke på handelen, selv om selgeren holdt striks på sitt forlangende og ikke var til å rokke med et lite prisavslag. Han trengte vel pengene så sårt til et avdrag i banken, til skatteskyld som tynget hans samvittighet — eller til et par vinterstøvler. — Men mange skrapdyr ble også budt frem, og kjøperen — om han var lite kyndig på slikt — ble snytt på handelen.

På markedsplassen var det også flere handelstelt, hvor der solgtes kaffe, sjokolade, brus og kaker, ordentlig middagsmat også, feit sodd, sausett frekkase og desserter som rødgrøt med fløtemelk til. Fra kasser eller, vognkister solgte småhandlere sine saker, pepperkaker og kringler, spekelasi, sukkertøy av alle slags, brus og andre lekre saker. Og sannelig sitter der ikke også en bokhandler. Hans kolleksjon består riktignok av letteste art både i kvalitet og kvantitet, men litteraturen er nå iallfall representert, og indianerfortellinger til 5 og 10 øre stykket går like kvikt unna som nabohandlernes ennå halvvarme hvetebrød.

Fyll og slagsmål hørte også nesten årvist med til markedslivet. I bakkeheldningen nordvest av markedsplassen gikk flaskene villig rundt fra munn til munn, og når stimen var kommet så noenlunne på topp, var tiden inne til å ordne opp litt i visse større eller mindre mellomværender og affærer. Som oftest ble nok sakene greid ut og bilagt ved munnhuggeri og trusler, som kanskje endte med omfavnelse og en freds- og forsoningsslurk av flaska, men ofte måtte kraftigere skyts tas i bruk, og da kom flaskene vel med — på en annen måte, blodet rant, tenner slo seg løse og sinnet var ustyrlig. Slike «holmganger» var ingen sjeldenhet der borte i Fyglebakken Mekeli dag og kveld, og var en sak ikke blitt ordnet tilfredsstillende og gjort opp det ene året, tok en fatt med den neste markedsdag, og lot flaskeskårene springe, inntil den tapende part ikke orket mer.

Nå, det meste av markedslyden var selvsagt skikkelige folk, som var kommet for å selge og kjøpe, treffe kjente, avgjøre en sak på regulær vis, eller rett og slett bare glane.

Markedslivet fortsatte til omkring midnatt, da mange av de unge guttene, og eldre med hadde sikret seg markedskjæreste, som de pliktskyldigst fulgte hjem til bislagdøra eller hageporten — om de ikke fikk komme lenger da.

Hvert eneste år var det en vrimmel av mennesker av begge kjønn og i alle aldre på markedet, fra den vesle gutten eller jenta, som for første gang hadde lov til å bli med mor eller far på «martnan», til den gamle, gråsprengte kone og kall, som nå, kanskje for siste gang, ville friske opp sine markedsminner fra yngre år, da de var med i leiken av fullt hjerte.

I I884 ble der tillyst markedsdag også om våren, og som en, mente man, passende dag, valgte man den 17. mai. Men der møtte meget lite folk og slett ingen med kreaturer. Også til 17. mai 1885 var der tillyst marked, men med samme dårlige resultat, og vårmarkedene ble det dermed slutt med. De oppløste seg selv i fiasko.

Høstmarkedene derimot fortsatte uten avbrytelse til 1907. For dette år ble markedet på Fygle avlyst ,på grunn av dødsfall på gården akkurat i markedstiden, og markedet ble derfor dette år holdt på Vold i Buksnes; men fra 1908 fortsatte det igjen på Fygle inntil det i 1917 ble lagt ned for godt. — Vold forsøkte etter 1907 å få beholde markedet der, og gjorde også lysing herom og andre forberedelser, men det viste seg at Fygle trakk alt til seg — med tradisjonens sterke fangarmer, og Vold hadde ingen sjanser.

Men ennå lenge etter at det siste marked ble holdt, minnes mange det hver Mekeli dag. Og var det ikke lenge et «følbart» savn? Ennå kan en markedsdagen høre folk for spøk si: Nei, men du, skal vi ikke gå til Fygle og ture marked i dag.

Men markedsplassen på den høyt liggende Fygle gård viser ingen spor mere etter trampende kyr og olmt beljende okser, og de siste flaskeskårene i nordvestbakken er forlengst grodd over.

Mang en god eller dårlig handel ble dog avgjort her i de ca. 60 år Fygle marked bestod. Husdyr skiftet eiere, det samme gjorde pepperkakene, «Perlen fra Smålenene» og den edle «Hjortedreperen» fra Arkansas store skoger. Brennevinet fra Bodø skiftet over i ny hals, og i den mørke sen-september natt med tynn snerke av is på vasspyttene og flammende nordlys over Himmeltindene, gikk gutten lykkelig hjemover i de små timer etter et «ja» ved hageporten eller på bislagdørhella. Og lensmannen med sine betjenter, som for anledningen hadde opptrådt i full mundering, kunne rolig sove etter en anstrengende dags tjeneste, der det kanskje ofte måtte settes hardt mot hardt, med smekken av et par solide håndjern som slutten på moroa.

Marked var nå marked — men så var det ikke mer. Nye tider, nye handelsveier, nye kanaler for omsetningen. — Engang vil bygdens marked, som var, kanskje være helt glemt , — men så står det skrevet her.

 

VI KJØRER TIL BALLSTAD

Da veien gjennom bygda utpå 1870-årene var ferdig bygget frem til Ballstad, og Storbrua over til Ballstadøya lå der med sitt lange spenn, ble det snart trafikk av hestekjøretøyer, mest under fisket om vintrene. Fiskeværet var det store omsetningsmarked for torv og poteter, for melk og fløte, for kjelost og spekalvkjøtt, og en og annen mysosten eller klatten med smør slang der vel også i blant. Torv og melk var dog hovedproduktene.

De som var engasjert i denne trafikk var mest kvinner, koner og piker, men en og annen eldre mann, som hadde «begitt» fisket, var også med i kjørelaget.

Handelen gikk som regel ganske kvikt, i rorbuene eller ombord i kjøpefartøyene på vågen. Hver eneste dag, så sant været var noenlunde folkelig, kunne en se kjerringer og jenter gå fra rorbu til rorbu med transportspanna i den ene handa og litermålet i den andre, eller la seg ro rundt på vågen i sin handelserinde. — Mest velsett var nok de unge jentene, som fiskerne kunne spøke og «gantes» med, mens de målte i og fikk sin betaling for varene, og kanskje var det også en og annen av fremmedkarene — det var jo i tilflyttede fiskeres buer denne omsetning fant sted — som var så heldig å få tinget seg plass til å «sitte på» med jenta under heimturen, oppover til Gjerstad, til Gravdal eller til Storeidet. Kom der gjensidig forståelse i stand, fikk han kan hende bli med helt hjem, og det kunne ende med lysing og bryllup. Mangt et ekteskap kan føre sin opprinnelse tilbake til en slik sledefart, og han eller hun ble utflyttere fra sin bygd.

 

Martin Johansen, Øvrevold, kjører torv til Ballstad.

 

Fra gårder hvor en hadde meget å selge av torv eller melk, eller begge deler, måtte hesten i vei til Ballstad minst annenhver dag, om vær og føre ellers tillot. — Tusener av lass med torv, og tusener liter melk er i årenes løp transportert til Ballstad og gjort i penger, og selv om prisen var lav, 3-4 kroner for et torvlass og 10 øre literen for melken, ble det likevel adskillig «valuta» som på denne måten tilførtes bygda.

Størst var denne trafikken fra begynnelsen, av 1890 årene til utpå 1920-årene. Det var den tiden mer eller mindre gode Vestlofotfisker og stor samling av fiskere og kjøpefartøyer i Ballstad. — Men torvmyrene skrumpet etter hvert sterkt inn, meieriet ville ha melken, og det ble ferre og ferre hester å se i Ballstadkjøring.

I denne trafikks glanstid var det 40-50 opptil 60-70 hester — noen også fra den sørlige del av Borge og fra Vestre Hol .— som på en og samme dag kjørte inn til Ballstad, forbi Ura til Ballstadlandet, eller over Storbrua til Øya; særlig lørdagene var alt som kunne «krype og gå» av hester ute, for da skulle kallan heim til helga, og det var godt å kunne sette seg på sleden for en mils eller meres tur, etter en slitsom dag på sjøen, kanskje et «roan» helt inn på Fortrotta. —

På hjemturen om kvelden var det ofte kappkjøring, og de små, fotrappe Lofothestene gjorde seg flid med å holde farten på toppen — heimhug til krubba med høydotten hadde de jo også.

Større eller mindre lass på sleden hadde de fleste også på retur fra fiskeværet, hau. og iseli og agnskall eller hva det nå kunne være, alt til fjøset og buskapen — og noen, som sagt, også «kjæresten», om det ellers høvde slik, at han far sjøl i stua ikke skulle være med på kanefarten.

Nedskriveren herav tellet en lørdagskveld vinteren 1906 38 hester som i en samlet kjede travet veien nordetter Haugmyrene mot Laukhamran på hjemtur fra Ballstad, og straks etter kom der en ny kjede på 9 hester. Det knirket av skarp frost under sledemeiene, månen stod fullmoden aust over Ramsvikenangen, det singlet og ringlet i alle tonearter fra hundre dombjeller, og der stod en røyk av blåst fra hestenes neser. — Det var stemningsfullt og festlig. Jeg vandret etter på mine med gamle sjøvotter sålede lugger, var glad og lyttet til dombjelleklangen, som til slutt hørtes bare som en sprød og spinkel liten lyd nord fra myrene mot Dønvold — og ble borte...... Dette er bygda mi, tenkte jeg, og er den ikke vakker og full av liv og lyd. —

Hest etter hest tok av på sideveier, de første hadde alt gjort det ved Gjerstad og ved veien ut til Straumsida, nå svinget de av til Haug, til Storeidet, Leknes, Holsfjerdingen, Bolle, Himmelstein, Skulbru, Opdøl og Utbygda, til Farstad, Vold og Rise. Ledd for ledd kortedes kjeden av, og til slutt bestod den bare av et par-tre hester som skulle nord til Ostad og Skjerpen i Borge.

Ennå drives det jo — selvsagt — vinterkjøring til Ballstad, hovedsakelig med torv, eller i andre erinder, men trafikken tåler på langt nær sammenlikning med hva den var i den tiden den hadde sin glansperiode.

Også om den kan det med rette sies: det var engang. —

 

ELEKTRISITETSVERK

De første elektrisitetsverksplaner her i bygda var knyttet til Voldselva, med sikte på elektrisk lys for Øvrebygda og så vidt utover som kraftkilden kunne yte. Flere av Øvrebygdas menn, med Martin P. Farstad i spissen, arbeidet i flere år med realisering av denne plan, uten at det førte til noe resultat.

Først da det interkommunale kraftverk, A/S Tennesanlegget ved Reine i Moskenes ble utbygget og satt i drift i 1937, kunne parafinlampene i Buksnes «demonteres» og settes bort. Dette anleggs område omfatter i første omgang herredene Moskenes, Flakstad, Buksnes og Hol; men ikke hele Buksnes kommune kunne bli med, idet gårdene Bø, Lakselvhaug, Holand, Leite, Reppe, Vik, Haukland, Uttakleiv, Flæsa, Vågan og Våje fremdeles venter på tilknytning til den elektriske strøm.

Imidlertid gikk Haukland og Vik sommeren 1946 til anlegg av elektrisk lysverk, med kraft fra Hauklandselva, og strømmen fra dette anlegg ble slått på 12. desember 1947.

Der arbeides også med anlegg av elektrisitetsverk ved Mølnelva, som kommer fra Mørkdalsvatn. Dette verk er ment å skulle skaffe lys til gårdene Uttakleiv, Reppe, Leite, Lakselvhaug, Bø og Holand.

Dermed skulle praktisk talt den hele bygd være forsynt med elektrisk lys. Men hverken det nåværende, og enda mindre det fremtidige behov for elektrisk kraft er på langt nær dekket. Planer foreligger for større utvidelser, til dekning av alle rimelige behov i så måte.

I styret for A/S Tennesanlegget har den hele tid siden starten sittet fra Hol og Buksnes herrerne kjøpmann Leif Johansen, Stamsund og. kjøpmann A. M. Pettersen, Leknes, sistnevnte til sin død i 1945.

I begynnelsen av 1930-årene var der arbeidet med planer, som skulle forsyne hele bygda med elektrisk lys. Denne plan gikk i korthet ut på utbygging av Lindalsvatn i tilknytning til Krinbottvatn, begge inne på Farstadheiene, Mørkdalsvatn og Hauklandsvatn, eventuelt med kanal over eidet mellom disse to vatn. Videre Kangerurvatnet og Urevatnet. Disse anleggene skulle etter planen kunne forsyne hele Buksnes og store deler av Hol med elektrisk lys. Lærer Oskar Straum, Unnstad i Borge var satt til å utføre beregninger, men det hele kom ikke lenger enn på papiret, kanskje for endel fordi Tennesanlegget kom det hele i forkjøpet.

 

SKOG OG SKOGPLANTNING

Engang — for lenge, lenge siden — var det en ganske tett og frodig lauvskog også på Lofotøyene, iallfall de fleste av dem. Dengang var det skogen som gav hovedmassen av brensel. Så sent som for omlag halvtredjehundre år siden, altså omkring midten av 1600-årene, hadde de aller fleste av gårdene i Buksnes brennskog nok til sitt behov, og de gårdene som da ikke hadde skog selv, fikk hugge til brenne og skjære til beite i andre gårders skog, de såkalte almenninger. Tilstrekkelig brennskog ved den tid hadde gårdene Opdøl, Skulbru, Reppe, Holand, Offersøy, Himmelstein, og mindre skog, men noenlunde tilstrekkelig, hadde gårdene Farstad, Øvrevold, Nedre Vold, Kvervelås, Leknes, Storeidet, Buksnes, Kyllingdal og Flæsa, og kanskje noen andre. Bolle hadde endel krattskog, heter det. Ballstad, Skotnes, Gjerstad, Lilleeidet, Haug og gårdene langs Straumsiden, sees ikke nevnt som skoggårder dengang, men det behøver ikke bety, at det ikke også var endel skog der også, men at der måtte hugges noe også hos andre. Gårdene i Hol var som helhet bedre utstyrt med skog ved den tid enn gårdene i Buksnes, og for Ramsviks vedkommende heter det, at gårdens skog er frodig. Men slik frodig skog var der sikkert flere steder også i Buksnes. — Ennå etter 1800 stod bjørkeskogen flere steder i bygda ganske tett helt ned til innmarken, og der går fortellinger om, at der hvor gårders sommerfjøs nå ligger, eller lå, stod skogen så tett, at kreaturene med ett forsvant inne i den. På de samme steder finnes der i dag ikke en eneste busk, ikke såpass mange kvister at det bli til en sopelime eller en suppevisp.

Årsakene til at skogen er gått så sterkt tilbake, er nok flere. Som et sagn berettes det at skogen i Lofoten i det 16. århundre led stor skade ved insekter som la seg på den, — men de værste «insektene» har sikkert menneskene selv vært ut gjennom tiden. Skogen skulle holde for både til brensel og til kreaturfor, og den var ikke i besittelse av fornyende krefter nok til å tåle den harde beskatning. Insektplager har det vært også i senere tid, og det ene med det andre har ribbet Lofotøyene for det meste av deres skog, til skade for så meget, ikke minst for beitene. — Også torsken får ta sin «skyld» for at skogen i Lofoten er blitt så uttynnet. Til det såkalte sperreris medgikk der ikke lite trevirke, og dette ris ble tatt av den unge, veksterlige skog. Også til det en kalte «meisasild», som ble eksportert til England, gikk der meget ungskog, idet silden ble lagt i lag, vekslende med sild og ris. — Også alt, eller nesten alt til garnfløyt måtte skogen avgi. Skogen var således omgitt av fiender på alle kanter, kan man si.

20. august 1915 fikk vi lov om hugst og konsesjon, og 12. februar 1932 lov om skogvern, som begge tilsikter å beskytte skogen ved regulerende bestemmelser. — Der var jo da ikke stort igjen av skog å verne her i bygda, men det lille som var, fikk da stå i fred — stort sett.

Interessen for skogsaken øket etter hvert, og smått om senn tok man til med skogplantning også her.

Den første som stilte grunn til disposisjon for skogplantning var Kristian Jakobsen, Vold. med ca. 30 dekar i Engen: dette felt disponeres av Salten Skogselskap. Plantningen her fant sted i 1916, og der er nå nedsatt 20 175 planter. — Michael Marines, Gjerstad, var den neste som avga grunn, 17 dekar, til plantning, og på dette feltet er nedsatt 8000 furuplanter. — Brødrene Martin og Laurits Johansen. Øvrevold. satte av 40 dekar som fredningsfelt for lauvskog. — Jens Jentoft og Ballstad Ungdomslag, ca. 11 dekar, hvor 8050 planter er nedsatt. — Ungdomslaget Vårliv, Valberget, 17 dekar med 8000 planter på gården Våjes grunn, og senere på gården Flæsas grunn 13 dekar med 10 500 planter. — Aksel Leknes og fru Karoline Hansen, Leknes, ved Ungdomslaget Ørnen, Leknes, 28 dekar med 9000 planter. — Anders Gjertsen og Bernhard Juliussen, Opdøl, 51 mål med 11 000 planter. — Holands eiere ved Ungdomslaget Vårliv ca. 48 dekar med 12 600 planter. — Nedre Volds eiere 40 dekar med 3000 planter. — Uttakleivs eiere 10 dekar med 6 200 planter. — Gården Viks eiere 31 dekar med 5000 planter. — «Gravdals Vel» ved Johan Rist, Sund. ca. 20 dekar på prestegårdens eiendom Risaksla, hvor der er plantet 6000 planter, vesentlig gran.

Alle feltene ligger inngjerdet og kontrolleres av Salten Skogselskap, som også har levert gjerdematerialene og plantene.

Det er således til 1946 utlagt 13 plantefelter på tilsammen 200 dekar med omlag 110 000 nedsatte planter; men på de fleste av feltene er det ennå plass til adskillige tusen flere planter, før de er fullt utplantet.

Flere av plantefeltene står ganske pene, andre igjen viser noe mindre villighet til å «klæ fjellet», men der de unge barskogtrærne har festet rot og funnet rimelige kår for vekst, står de alt og pynter pent i lia. — Den uomtvistelig beste plantning er den som er utført ved Buksnes kirke, og som nå er ca. 30 år gammel. Her står trærne alt og ruver.

Plantning av skog er også gjort av flere private, og mindre slike felter ligger her flere av rundt i bygda.

Under krigen og okkupasjonen 1940-45 var skogplantningen meget hemmet, både fordi det var vanskeligheter med å skaffe planter, og på grunn av manglende arbeidshjelp. I nevnte krigs- og okkupasjonsår var det jo i første rekke tyskerne som forestod «skogskjøtselen», og de gjorde jo alt på sin egen måte. Bl.a. hugget de ned nesten all den beste bjørkeskogen bygda hadde — flere steder iallfall. Lier hvor skogen etter forholdene stod ganske bra, ligger nå snauet, og ny skog vil neppe vokse her, med .mindre den blir plantet.

Skogplantningen bør derfor stadig stå på dagrordenen, og særlig bør ungdomslagene for fremtiden ta seg mere kraftig av denne sak.

Klæ fjellet! Gjør bygda vakrere! Skap bedre beiter for buskapene! Og gjør det lunere omkring oss.

Sommeren 1947 hadde Salten Skogselskap sitt årsmøte på Leknes, for første gang i Lofoten.

 

ET BYPROJEKT — MED GRAVDAL I TETEN

I 1852 sendte den kjente og initiativrike kirkesanger, handelsmann og jekteskipper Bendik Wulff i Flakstad et innlegg til amtmannen, der han pekte på at byen (Bodø) burde vært lagt på Vestfjordens utside, i fiskerienes sentrum, istedenfor på fastlandssiden av fjorden. Amtmannen bad herredsstyret uttale seg om spørsmålet, men disse hadde høyst forskjellige meninger om hvor en by burde legges — om de ikke nettopp ville ha Bodø nedlagt som by, som Wulff hadde hevdet. — Blant de mange merkverdige steder som ble foreslått (av herredsstyrene), var det bare Gravdal, Storvågan, Ørsvåg og Svolvær det kunne være tale om.

I en innstilling amtmannen skrev til departementet, skar han gjennom dette virvar av lokalinteresser og umodne planer, når han fremholdt, at egentlig var det ikke nye byer her som trengtes, men en modernisering av handels- og fiskerilovgivningen, og et fortsatt arbeide for Nordlands økonomiske frigjørelse.

Våren 1853 var det livlig diskusjon i avisene — det var jo ikke så mange dengang — om stedet for anlegg av en ny kjøpstad i Nordland, og striden stod særlig mellom Helgeland og Lofoten. Gravdal var blant de steder som hyppigst ble fremholdt som det høveligste sted for et byanlegg.

Den 26. august 1853 behandlet Buksnes herredsstyre ovennevnte forslag fra Bendik Wulff, fremsatt 8. september 1852. Herredsstyret ga følgende uttalelse: Det foreslåtte byanlegg anbefales, og ansees Buksnes prestegjeld som det for anlegget hensiktsmessige sted — distrikt, — på det sted som ved befaring måtte finnes mest hensiktsmessig.

I 1869, den 5. juni — så lenge var byanleggsaken fremme — behandlet herredsstyret en skrivelse fra amtmannen, hvori han henstiller til herredsstyret å frafalle sin ansøkning om nevnte byanlegg.

«Tromsø Tidende» gikk med full kraft inn for Gravdal, og begrunnet dette i et lengere redaksjonelt innlegg. Bladet hevdet at en by lagt på selve produksjonsstedet for fisk, måtte være det hensiktsmessigste. Ved å anlegge byen utenfor fiskeværene, ville den ikke oppta noe av den ofte trange plass der, og et kjøpstadanlegg ved Buksnesfjorden, i nærheten av Buksnes prestegård, hadde alle betingelser på sin side. Bladet nevner de fruktbare «egne» på Vestvågøya med en jordbruksdrift, som måtte kunne drives betydelig høyere opp, «når beboerne erholdt den fornødne praktiske veiledning». I Buksnes og Hols sogne, skriver bladet videre, finnes gode torvmoser (myrer) i tilstrekkelig mengde, slik at den projekterte by for en stor del vil kunne erholde det fornødne brensel herfra, sammen med skogsbrenne fra Innlandet. Bladet konkluderer med at stedet nær Buksnes prestegård — Gravdal —er det ideelle for kjøpstad.

En kommisjon var her oppe på befaring av de forskjellige steder, som det kunne være tale om, men det hele løp ut i sanden. — Skal Gravdal engang i fremtiden bli by, må stedet — og distriktet — selv legge forholdene til rette herfor og bevist arbeide mot målet.

I 1871 var det endel snakk om byanlegg i Hartvågen ved Stamsund, men det later til temmelig snart å være blitt klart at stedet ikke egnet seg som plass for ladested eller kjøpstad. Formentlig var byen tenkt som tilknytning til Stamsund — eller omvendt; det kom dog aldri lenger enn til en vistnok ganske flyktig tanke. Havneforholdene, såvel i Stamsund som ved Hartvågen var utilstrekkelige og mindre gode. I forbindelse med dette Hartvågprojektet, kom Gravdal igjen på tale som by, men heller ikke denne gang førte det til noe.

 

LOFOTENS BARNEHJEM

ble opprettet i 1903. Det var i det vesentligste en gave fra handelsmann og gårdbruker i Ramsvik, Peder E. Jentoft, som overlot gården for en meget billig betaling til et opprettendes barnehjem for Lofoten, da han samme år flyttet til sin gård på Ure. Jentoft skal selv ha uttalt, at den salgssum han fikk for Ramsvik gikk med til oppførelsen av det nye våningshus på Ure, som nå eies av Tetlie. — Den første gårdsbestyrer ved barnehjemmet i Ramsvik var Henning Johannessen, Storeidet, den neste var Løvdal fra Salten og den siste gårdsbestyrer het Leirvik, og var fra Salten. Den første bestyrerinne var enkefru Amalie Larsen fra Vesterålen. Senere overtok frk. Winther, en søster av kjøpmann Winther, Røst, bestyrerstillingen, og etterfulgtes av Levie Nilsen, en søster av kjøpm. Jentoft Nilsen, Bodø. Den fjerde og siste bestyrerinne var fru Brunstad fra Salten. — I styret for barnehjemmet satt bl.a. Jørgen B. Jentoft, Ballstad, Haagen Hag, sokneprest Aasen og fru Mathilde Pedersen, Fygle. — Barnehjemmet ble oppløst i 1913 og gården solgt til Odin Lindgaard og Peder Finstad.

 

EN GAMMEL TOBAKKSFORRETNING I BUKSNES

Det heter i en gammel beretning:

Nordover fra Namsos traff sjøfarende på følgende som var innehaver av kgl. privilegium til tobakkshandel: — Blant dem som nevnes fra 1778 er Johanne Ursin i Buksnes, og som den eneste for dette herred ved den tid. De andre for Lofoten som nevnes dette år er Henrik Klæboe i Brettesnes, Hans Pauli Ursin i Vågan, Lorentz Sverdrup på Sund i Flakstad, Stephen Rødberg, Reine.

Disse var, nesten alle uten unntagelse, priviligerte handelsmenn og gjestgivere, — dog neppe Johanne Ursin i Buksnes. — Denne priviligering gikk ikke bare ut på salg av tobakksprodukter, men også forarbeidelse av tobakk, såsom maling av snus, karving av tobakk etc.

 

SVANENE

Når det lakker ut på høsten, kan en ofte høre svanenes sang, der de parvis eller i større flokker flyr fra sted til sted. Å, svanene synger så vakkert, men så melankolsk og klagende, det er som de under flukten på denne måten gir uttrykk for stor sorg og kummer — og det har de vel stundom også grunn til. Mangen gang, når frosten er hard og isen legger seg tykk og langvarig over deres «beitemarker», blir det smalhans med maten og svanene sulter og har det vondt og må dø av hunger. Så flyr de fra sted til sted og klager sin nød under flukten der oppe under himlens kaldblå hvelving, helst i frostklare kvelder med måneskinn og stjerneblink. Da står vi lyttende til deres sang, og blir stemt til stille andakt. Sangen blir mer og mer fjern og taper seg til slutt langt borte. — De gamle sa, at den retning svanene tok under flukten, derfra skulle vinden komme.

Svanesteder her i bygda er Våjepollen, Svanvatnet på Storeidet, Litlpollen ved Bolle, og i Vestre Hol: Hagvatnet og Bergspollen som de mest kjente steder. Men også i Skulbrupollen og i Saltisen ved Holand, og andre steder kan svaner slå seg ned, men sjeldnere og bare i mindre flokker eller enkeltvis. — For 30-40 år siden og i tiden bakenfor kunne en f.eks. i Våjepollen telle flokker av svaner på opptil 50 stykker. Svanene svømmer om på grunne steder, hvor de med sin lange hals kan dykke til bunns eller så nesten det, og ryske løs siv eller finne annen næring. Har de avbeitet et sted. ror de eller flyr til et annet. — Ved vår letter de og drar bort, langt, langt til sine hekkeplasser, men sjelden trekker de i store flokker som gåsa, og tause flyr de da.

 

SNØSKRED OG ANDRE ULYKKER

Fra senere tid kjenner vi flere skredulykker i Buksnes.

Vinteren 1850 gikk der et snøskred i Ballstadura, og i dette skredet ble Jakob Schøning Israelsen, Reine, drept. Jakob var høvedsmann på den ene av de to båter som ulykkesdagen året forut (11. februar 1849) kom seg velberget over Vestfjorden til Hamarøy. Hans bror, Samuel Israelsen, Vetting, ble også tatt av skredet, men slapp fra det med livet.

Vinteren 1879 gikk der et snøskred i Kremmervika, men i dette skredet gikk der ikke tapt hverken liv eller eiendom, iallfall meldes der intet herom.

Vinteren 1880 gikk det atter snøskred i Ballstadura. Nils Knutsen var på tur til Reinsjøelva etter vatn, da skredet kom. Han kastet seg ned bak en stor stein, men lufttrykket var så kraftig, at det kastet ham opp på skredet, og begge vassbøttene gikk tapt i snømassene. Petter Andersen, Sund, som var Nils Knutsens høvedsmann og eier av bøttene, ble ikke vel til mote, da han fikk høre at vassbøttene hans var «forulykket». — Vår meddeler, Ole Villassen, Valen i Vågan, født og oppvokset på Sund, er ikke helt sikker på om det var dette skredet som tok med seg rorbusvala til Johannes Arctander, Reine, og hans sønn Jakob Arctander, slik at de mistet alle sine lever- og rogntønner, som sammen med svala ble ført på sjøen. Skredet laget slik høy sjøgang på havna, at åttringene truedes med å bli fylt av sjø. Hans Hansen, Sjøskar, satt akkurat under skredet i båten og sløyde fisk, og det så ut for ham som hans siste time var kommet.

Vinteren 1907 .— var det visst — gikk et mindre skred på omtrent samme sted i Ballstadura, og Josefine Nilsen, Skotnes, ble revet med av dette og ført helt ut på sjøen. Hun var på vei ned til Ballstadlandet med et spann melk, og måtte gjøre denne ubehagelige avstikker til sjøs. Imidlertid slapp hun fra det hele med skrekken; men melkspannet for nok samme veien som vassbøttene hans Petter Andersa.

Siden har det ikke gått nevneverdige skred i dette fjell. — Etter skredet vinteren 1880 ble rorbuene i «Ura» flyttet fra denne faresone, og noen bebyggelse er siden ikke gjort her.

Den 13. mars 1906 gikk der ved midnattstid et snøskred på Sør-Vetting, som rev med seg Johan Samuelsens stuebygning, vinterfjøset og sommerfjøset, smadret alle tre husene og førte det hele ned til sjøen, der skredet stanset opp. Bare en torvsjå og naustet sto igjen på gården. — Alle folkene på gården lå i dyp søvn da skredet kom, det var tre kvinner, idet mannfolkene var i fiskeværet. Disse tre kvinner berget livet ved hurtig å komme seg ut av huset gjennom åpingen etter det, formentlig av lufttrykket — avrevne tak. Alle kreaturene i fjøset, 4 kyr og 10 sauer, strøk med. Av disse hadde Johans sønn, Kristian, 1 ku og 4 sauer på fôr i fjøset. — Dette ble et følelig tap for Johan Samuelsen, som måtte bygge alt fra nytt av, men da flyttet han gårdens hus i ly under en berghall lenger sør, der de nå står. Han fikk en del privat støtte til gjenoppbygging av sin heim, og Petter Andreassen, Hol, forærte ham en ku til nystart av buskap.

Det var fra Ramnbergslia og Slottdalen dette skredet kom, og fra disse farlige steder har der tidligere, som også senere, gått skred.

På samme sted gikk der en gang, men det er lenge siden, og år og dato kan ikke angis, et jordskred som drepte en kone, meddeles det. Det var meget og langvarig regn som forårsaket dette skred.

7. mars 1943 gikk der et flomskred i Helland, som anrettet ganske stor skade hos Lars Hellån. Fjøset ble totalt ødelagt, men kreaturene fikk en berget. Bare noen høns ble drept. Heldigvis tok skredet en slik retning at våningshuset ikke ble ramt.

Et voldsomt jordskjelv var det her nord i 1819. Det var så kraftig at fjellstykker ramlet ned, hus falt overende og folk sto skrekkslagne. — Samtidig antok himmelen en blygrå farge, fortelles det, og der kom orkanaktige stormkast. Havet reiste seg som under syklon og der var drønn som av torden. Enkelte steder gikk der også leirras. Dette skjelvet kom igjen flere ganger de følgende dager og langt ut i neste år, fortelles. Dette gjorde et sterkt inntrykk på folk, og i mer enn en menneskealder mintes man disse bokstavelig talt rystende hendelser, og andre begivenheter ble datert så og så mange år før eller etter «storjordskjelvet».

Også omkring midten av 1890-årene, visstnok høsten 1895, var Lofoten hjemsøkt av et ganske kraftig jordskjelv; men det var kortvarig. Rystelsen var også denne gang så kraftig, at det klirret i tallerkenrekker og skranglet av løse ting.

 

DRUKNINGSULYKKER

Vi skal her ta med også et par drukningsulykker, som ikke kommer med under de alminnelige fiskeriulykker.

Natt til nyttårsdag 1917 kom Klaus Jensen, Bolle, sammen med sine to små gutter, Gustav og Torbjørn, sin svigersøster Gunhilde Gjertsdatter, Bolle, Anna Kristoffersdatter, Myrland, Peder Pedersen, Myrland, og Agnes Pedersdatter, Myrland, fra samling i Vik, og fra Holand tok de over isen i retning mot Bolle. Den lille 6-årige Torbjørn, var litt foran de andre i følget, så kom Klaus med sin litt eldre sønn Gustav, Peder og Anna Kristoffersdatter, og bak dem til slutt Gunhilde og Agnes, sistnevnte nå gift med Kristian Nikolaisen, Holand. Midt ute på pollen var det en liten råk eller hull i isen, og de fire, Klaus, Gustav, Peder og Anna, gikk alle samtidig i råken, og alle omkom. Tilkalt av ropene kom der ganske straks hjelp tilstede fra Valberget, Anna ble straks funnet, ennå flytede i råken, men de tre andre fantes først etter sokning, Klaus ikke før neste dags morgen.

Et stygt forlis, som også rammet litt her i bygda, inntraff i oktober 1920, da en brudefølgeskøyte fra Digermulen drev opp mot Helleodden øst for Svolvær, knustes i brenningen og 11 mennesker omkom. En rekke uhell ombord førte til dette forlis; ugreie med roret, småbåtfanglina rundt propellen, som trakk småbåten under, og nær land som en var kunne ulykken ikke avverges. Skøyten var på østgående fra Kabelvåg, hvor følget hadde vært til brudevielse. Blant de omkomne var både brud og brudgom. Fra Buksnes omkom ved denne ulykke Anna, datter av Hans Pedersen, Bø, og Martin Hansen. Hol, da bosatt på Myrvoll ved Digermulen, var også blant dem som her møtte døden.

Men det er jo så mange, mere spredte ulykker å berette om, og endel av disse er nevnt under de gårder, hvor de har inntruffet, så langt tilbake underretning går.

 

EN UHYGGELIG NATT I HAGMARKA

En lørdag ettermiddag vinteren 1847 var mange hester kommet til Leknessjøen for å hente fiskere som skulle heim til helga og lass av hoder og annet fiskeavfall. Plutselig brøt det løs en nordenvinds storm med tett snøkov og sterk kulde. Ingen ville ta ledelsen under kjøringen heim, før Ole Nilsen, Skulbru, som var kommet for å møte sine sønner, bad sin yngste sønn Andreas kaste etpar hauvorer på sleden, og så bar det i vei oppover bygda, på lykke og fromme. Alt gikk bra så lenge hesten hans Ol-Nilsa var anfører. Den fant heim til Skulbru, og Ole Nilsen bød da hus til folk og hester, så langt han kunne; men folkene ville fortsette, de ville heim til helga, og så dro alle hestene — det skulle være 20-30 — videre i vei. Men nå bar det galt avsted, og da en skjønte det bar rent bort i avskjeklan, bestemte en seg for å overnatte der en var. Man laget en slags barrikade av sleder og hester, og så tok alle folkene plass inne i ringen, og på den måten kamperte man natten igjennom. En 10 år gammel gutt fra Rise, måtte sitte under skjørtene til tausa for å berge livet. Utpå morgenen klarnet det, og det viste seg da at «leiren» lå i Hagmarka. Så kunne hver kjøre til sitt, frosne og elendige, men alle med livet i behold.

 

GJEST BÅRDSEN

ja, hva har nå den karen med denne bygdeboka å gjøre. Jo, litt. Det fortelles nemlig, og det er troverdig nok, at han en vinter rodde fiske for Sandsund som leikar for Nils Johan Edissen, Hag. Og det er da visst nok, at Gjert Bårdsen rodde Lofotfiske, iallfall én vinter, det meddeles i hans levnetsløp. Og det var altså i Sandsund han «rodde» — men vi hører intet om at han gjorde innbrudd og forgrep seg på nestens gods.

 

HANS MATHISEN

(spillemann) fortalte selv på sin 97. fødselsdag, han bodde da på Leknes, at han var en uekte sønn av Frantz Chr, Matheson, Ramsvik. Han ble oppfostret på Vold, og hans far gav ham en gårdpart der; men denne gård «formådde» hans fosterfar ham til å selge til seg. Hans Mathisen forlot da Vold og flyttet til Kylpesnesset i Hol, hvor en jekteier Jacob Dahl dengang bodde, og med denne Dahl gjorde Hans Mathisen turer til Bergen i sine yngre år.

 

Abel Eliassen, 115 år gammel.

 

 

GAMMEL OG METT AV DAGER

Også her i Buksnes var det en og annen innbygger som levde opp til en høy alder. I fortegnelsen over husmenn ved folketellingen 1701 møter vi to 100-åringer, nemlig husmann Elling Ellingsen på Lilleeidet og husmann Henrik Pedersen på Sør-Vetting. — Gårdbruker Ole Nilsen, Skulbru, og hustru Ellen Villasdtr. fra Fygle, var, er det sagt, begge 103 år da de døde. Johan Ursin Hartvigsen, Vik, var 104 år da han sovnet inn for den evige hvile. — Hans Kristoffersen, Hattan, født på Nord-Vetting 12/2 1833, død på Skulbru 2/1 1936, var således nær 103 år da han døde. — Nesten 100 år var Sara Johannesdtr., født på Bolle 1834, død på Opdøl 1933.

Men basen for dem alle er nok Abel Eliassen, født i Gimsøy, død i Buksnes. Hans fødselsår kan visstnok ikke med sikkerhet angis; der nevnes årstall som 1797, 1819, og et sted endog 1826. Han døde i gamlehjemmet på Hag 6. mai 1917, og er fødselsåret hans, 1797, riktig, skulle han være 120 år gammel. I forbindelse med hans dødsfall anføres 1819 som hans fødselsår. Det kan dog neppe være riktig. Da kirkebøkene i Vågan, som Gimsøy dengang hørte under, er gått tapt for tiden før 1843, kan en ikke finne noen opplysninger der, så hvor årstallet 1819 er kommet fra som Abels fødselsår, skjønner vi egentlig ikke. Meget taler for at han er født i siste halvdel av 1790-årene, slik at han ved sin død var omkring 120 år gammel, og dermed sikkert den eldste mann, iallfall i «historisk» tid, som har levd i Buksnes. Abel var en storvoksen mann, som raget et hode over alle andre. Han var nok heller mindre begavet men hva legemskrefter angår sto han såvisst ikke tilbake. Han forega selv godt å kunne huske nødsårene 1807-14, da han var gjeter i sin fødebygd. I ganske ung alder kom han til Buksnes, hvor han giftet seg 3 ganger. 1) med Sara, hvorfra vites ikke. 2) med Kjerstine Hansdatter, søster av Paul (Pål) Hansen, Bolle, og Kristen Hansen, Skulbru, født på Skulbru. Hun var mor til Vilhelm Nilsen, Skulbrusjøen. Så ble Abel enkemann for annen gang, men gifte seg på ny ville han, selv om han da var kommet langt opp i «støvets år», sikkert adskillig over de 80, og noe mot prestens vilje fikk han for tredje gang gå til brudeskamlen, denne gang med Ingeborg som sin livsledsagerske, og da hun var skrøpelig til bens, måtte Abel bære henne frem til alteret, da de skulle vies. Abel bodde forskjellige steder i bygda, mest som inderst, men den siste tiden han levde hadde han og Ingeborg sin lille stue ved Leirelva under Haug. Så måtte Ingeborg legges inn på gamlehjemmet, og Abel — da meget over hundre år, gikk ofte den mer enn milen lange vei fra Gravdal til Hag for å besøke henne. Sistpå måtte også han flytte til gamlehjemmet, hvor han døde. — Der var ingen barn i noen av hans ekteskaper.

 

Hans Kristoffersen, Hattan.

 

Også Hans Kristoffersen var seig til å vandre omkring, nesten til det siste han levde.

 

ERIKA

Hvem var den Erika som under storstormen 11. februar 1849 var mannskap ombord i Jens Pedersen, Ballstads, båt, da den — sammen med nesten hele den øvrige fiskerflåte for Ballstad, måtte lense unna over fjorden. Da en av høvedsmann Jens Pedersens mannskap denne dag hadde forfall, meldte Erika — som ved den tid var tjenestepike hos Jens Pedersen — seg villig til å tre i den syke manns plass ombord i fiskerbåten. Jens Pedersen og hans mannskap var blant de få heldige som denne uhyggelige uværsdag og natt kom fra det med livet, og Erika viste seg å være en ganske habil «kar». Hvem var så denne Erika? Det kunne være Erika Larsdatter fra Sund, datter av Lars Gjertsen, dersteds, f. 1799, men det er lite trolig. Erika Adolfsdatter, datter av Adolf Christoffersen, Ballstad, f. 1791, kan vel ikke komme på tale engang, hun var for gammel til denslags utflukter. Derimot kan det stemme bra med Erika Jacobsdtr, hvorfra vites ikke. Folketellingen. 1865 viser henne som tjenestepike hos Gjert Iversen, Gjerstad, hun var da 70 år gammel og enke; men slike folketellingsdataer og år, skal en ikke ta for bokstavelige. Folketellingen 1875 viser henne som tjenestepike med delvis fattigunderstøttelse hos Thomas Abrahamsen, Offersøy, og hun angis her å være født 1805, og det begynner å stemme ganske bra, for omtalte Erika fra lensingen over Vestfjorden, skulle ved den tid være i 40-årene. Denne Erika Jacobsdtr. oppholdt seg senere som fattiglem hos Johan Grøn Olsen og hans sønn Hans Johansen, Valberget, og det er sagt at det var denne Erika som gjorde hin berømmelige tur over fjorden i den forrykende storm. — Men hvor var hun fra her i bygda? Dessverre, vi ser oss ikke i stand til å besvare dette spørsmål.

 

LOFOTEN SOM FORVISNINGSSTED OG STRAFFEKOLONI

Det var opprinnelig slik at folk som var dømt som forbrytere, ble sendt til Bergen eller Trondheim for å settes i tukthus til avsoning av straffen, og var det ingen annen leilighet å få sendt dem med til disse byene ,var bøndene pliktige til, uten godtgjørelse, å frakte dem frem; helt oppe fra Hålogaland, hvor det ingen fengsler var, utenom lensmannsarrestene, måtte tukthusfangene befordres den lange vei, og det var jo nokså besværlig og risikabelt samtidig som det voldte megen tidhefte for de bønder som ble pålagt å utføre transporten.

Helt fra 1687 var Nordland og Finnmark som et eneste vidstrakt forvisningssted, men fra 10. september 1784 bestemte et kongebud, at bare Lofoten og enkelte andre steder skulle gjelde som forbryterkoloni, og fra den tid ble Finnmark befridd fra denne plage, mens Lofoten fikk så mange flere av disse uvelkomne individer. I samforståelse med kongebudet av 1784 fant amtmannen i Nordland ut, at det ville være langt bedre også for denne del av landet å sette forbrytere til nyttig arbeide, og i 1790 ble det bestemt at fanger også fra Salten og Helgeland kunne dømmes til tvangsarbeide i fiskeværene i Lofoten, og denne ordningen sto ved makt helt til 1840. Inntil den tid sendte fogdene i Nordland hvert år inn fortegnelse over de forbrytere som var satt bort som tjenestefolk i Lofoten og hvor de var å finne.

Det var i regelen utuktssynder som man på denne måten avstraffet, de større kriminelle forbrytere måtte, som før, tukthusene ta seg av. Foruten sedelighetsforbrytere ble også tyver og rømlinger sendt til Lofoten, da, som det heter i et gammelt dokument, det å arbeide i fiskeleiene på de hardeste steder i landet kunne være like så spægende for deres kåte kjøtt som å sitte på vann og brød.

Særlig mange slike delinkventer ble sendt til Værøy og Røst, der ansåes som de mest harde og spægende steder, og hvor de hadde vanskelig for å stikke av.

En tok strengt på forgåelser i den tiden; en sjøgutt som var rømt fra et skip i Bodø, ble dømt til å tjene — uten lønn naturligvis — i 4 år hos klokkeren på Røst, og en gutt fra Meløy fikk et halvt års tvangsopphold på Røst for usømmelig oppførsel mot sin far. En tyv fra Salten ble dømt til 5 års plikttjeneste samme sted, og en annen mann fra Salten ble for sitt utillatelige forhold til sin søster deportert til Røst, mens søsteren ble sendt til Andenes. Fremover i 1780-90-årene og i begynnelsen av 1800-årene var det en hel rekke av slike forbrytere som ble sendt til forskjellige steder i Lofoten.

Noen av disse, sikkert meget lite velsette «gjester», skikket seg ikke så ille og ble bra samfunnsborgere, mens andre stadig holdt seg til synden og var mer eller mindre uforbederlige. Var det noen av disse «frie» fanger som morsket seg for meget i sitt nye miljø, ble de arrestert av lensmannen og sendt bort, eller folket selv grep inn og kvittet seg med plageåndene. En slik furie av en kvinne som var kommet til Røst og var befolkningen der ute til stor forargelse, ble grepet av noen håndfaste karer som bragte henne ombord i en båt for å føre henne over havet. «Veikja var stri, ho klora og beit, men høvedsmannen greip ei klubbe og lovte at han skulle jamne henna», om hun ikke holdt seg i skinnet.

Mange var det også som stjal seg båt og rømte over til andre bygder og distrikter, ofte tvers over. Vestfjorden, et vågestykke som ofte endte med forlis og død. En ung mann, dømt for tyveri, som i senere tid, d.v.s. etter 1800, var satt ut til Røst for å sone, rømte i en færing og med en eneste rugkavring som niste. Han fant land sør på Helgeland, men her falt han nesten loddrett i rettens hender igjen.

Tross denne tilførsel av dårlige elementer, gav dog prost Colban i 1814 beboerne av Røst attest for at de «utmerket seg ved religiøsitet, sedelighet og oppvakt ånd framfor Moskenes og Flakstads beboere,» selv om disse mennesker, som helhet betraktet, virket til stor skade ved sitt forargelige levnet. .— Det var gjerne slik, at om noen av fangene, som vi får kalle dem, vakte for stor forargelse på det sted hvor de var satt, ble de ført til et annet sted, enten lengere borte eller i nærheten. Det er eksempler på at forbrytere, satt ut til Røst, ble ført over til andre steder i Lofoten. Noen av disse forviste, var henvist til å forbli på sitt nye sted (straffested) hele livet. — En pike som hadde hatt 3 uekte barn, fikk opptil 6 års tukthus, men kunne — som en slags benådning? — bli forvist til Lofoten.

Røst måtte nok ta imot den største kontingent av denne slags, mer eller mindre defekte individer, men der falt ikke så få også på de andre bygdene i Lofoten, mest fiskeleiene.

Som nevnt sto denne ordning ved makt helt til 1840, men etter 1810-14, var der neppe noen slik deportasjon til Lofotstedene.

 

CASPAR CHRISTIAN SOPHENIES WESTERWALDT

Caspar Westerwaldt var sokneprest Hans Christian Westerwaldts eneste sønn, født på Rødøy prestegård 24. januar 1791, død på Gjerstad i Buksnes 23. januar 1866, nøyaktig 75 år gammel. — Han eneste søster var Anna Maria Strachen Westerwaldt, født 1787. — Da Caspar merket at det ble døden med ham, ble han lagt inn på Gravdal sykehus, og der døde han.

Sammen med min far, forteller prof. Yngvar Nielsen, besøkte jeg i 1861 og 1863 prestene i Vågan, Buksnes, Borge og Flakstad, alle på Lofoten.

Neumann i Vågan hadde en sterk likhet med Welhaven. Berner i Buksnes kunne ikke rå over stor plass i sin gammeldags innknepne prestegård, men han og hans hustrus hjertelighet var mer en stor nok til å oppveie dens mangler. — Heyerdahl satt med sin store barneflokk ute på Lofotens ytterside, en ren motsetning til den erklærede peppersvenn og kvinnehater, Rynning på Flakstad, som bodde der ute i ishavsstranden, noe nær som en eremitt. Alt hva der var i verden av galt skrev seg, etter hans mening, fra kvinnekjønnet, og dette fikk hans husholderske daglig høre. Hun laget like god mat for den utakknemmelige (prest) som for hans gjester. Rynning ventet snart bispen på visitas, og hadde i den anledning lenge hatt seks flasker champagne i sin kjeller. Men til ære for min far skulle nå en av dem springe, og så kom det for dagen, at den hadde ligget der for lengt Den mousserte ikke og smakte som stikkelsbærvin.

På Buksnes prestegård og det nærliggende handelssted og fiskevær Ballstad, hos brødrene Tengmann, hadde jeg anledning til å se og tale med en av Lofotens originale typer. Det var løytnant Caspar Westerwaldt, som siden 1816 hadde ført sitt enerboerliv ved Ballstad (på Gjerstad) i Buksnes. Om ham fortaltes følgende:

Løytnant Westerwaldt — jeg tror han het Caspar Westerwaldt — var sønn av en i 1822 avdød sokneprest til Buksnes, som hadde vært gift med en uekte datter av general Motzfeldt. Som ganske ung var han (Caspar) blitt sendt til Kjøbenhavn og var der kommet inn på sjøakademiet, og det saes at han var blitt page ved kongens hoff. Der taltes også om at en prinsesse hadde kastet sine øyne på den vakre unge nordlendingen med den statelige skikkelse. Hvis deri var noen sannhet, må prinsessen antagelig ha vært Louise Augusta. — Ofte hørte jeg den eldre Tengmann spørre ham:

«Du Westerwaldt, hvordan var det nå egentlig med deg og den prinsessen?», en insinuasjon som den andre alltid avviste i vrede.

I 1808 eller 1809 ble han månedsløytnant og sendtes til den franske flåte på Schelden. Fra denne kom han tilbake i 1815, — noen sa han i mellomtiden hadde vært i prisonen i England. Men i 1815 hadde hans gamle kadettkamerater tatt sin eksamen og var utnevnt til virkelige løytnanter. Westerwaldt ville derved, selv om han tok offiserseksamen, være kommet et år etter de andre i ansiennitet, og det fant han under sin verdighet. I stedet dro han til Lofoten, hvor han slo seg ned hos sin far. Senere fikk han en gård og levde der ganske alene.

(Det var den gamle sorenskrivergård på Gjerstad, og han hadde som bestyrerinne en noe «uvørren», urenslig kvinne fra Gudbrandsdalen).

Årene gikk, og Westerwaldt ble eldre og fattigere, mens han levde forglemt. Kun en eneste gang ble han erindret. Fra Napoleon III mottok han St. Helena-medaljen til vitnesbyrd om, at han hadde tjent den store keiser. Og på denne medalje og utmerkelse satte han stor pris. Hans kadettkamerater hadde ikke kunnet få den.

Så var det i 1861. I Nordlandsruten mellom Trondheim og Hammerfest gikk den sommeren det vakre hjuldampskip «Christiania», og Westerwaldt reiste ned til Ballstad for å se det (kanskje var dette det første dampskip som anløp Ballstad). Med faste skritt gikk han oppad skipstrappen. Så stilte han seg akterut og mønstret skipet. På hodet hadde han en hatt, som han hadde kjøpt på en auksjon i 1848, men på frakken skinte St. Helena-medaljen. Høyre arm hadde han stukket inn på brystet, og så kastet han et blikk, et herskerblikk utover passasjerene, som måtte forklare dem, at om det ikke var Napoleon den store selv, som de her stod overfor, så var det iallfall hans løytnant. — Slik stod han på «Christiania»s dekk, formentlig det siste skipsdekk han betrådte. Han ble skjønn i dette øyeblikk. Minnene fra de franske linjeskip «le Poultouse» og «le Dentzic» lyste opp i ham på ny. Han kunne med stolthet peke på sin medalje.

For oss andre var det en oppvisning av Napoleonslegendens makt. Det var en kriger som hadde ropt «Vive 1'Empireur!» for selve Napoleon — og ennå hørte leveropene i sitt øre. I grunnen skulle jo auksjonshatten fra 1848 og St. Helena-medaljen ikke passe riktig sammen, men motsetningen svant bort. I øyet luet den samme gnist av begeistring, som så mangen gang hadde kalt Napoleons krigere til seier. —

Napoleons løytnant gikk atter ned ad skipstrappen og rodde hjem i sin lille båt. Etter femti år hadde han på ny drømt om sin ungdom.........

Etter 1861 gikk det stadig nedover med Westerwaldt. Det hus hvori han bodde var meget forfalt, og en stormnatt blåste det ned. Hans venner bygde ham et nytt; men Napoleons løytnant var stolt. Forinnen dette kunne skje, måtte de ansøke om tillatelse til å sette opp huset på hans grunn, mot at han til gjengjeld skulle ha rett til å benytte det, så lenge han levde. — Han holdt på det formelle, og derved at han avgav tomt, så ble det ikke noen direkte understøttelse for ham.

Det fortelles at da stormen blåste øverste etasje av det gamle huset hans på Gjerstad, fortsatte han å bo i første etasje — uten tak. Og så er det altså at hans venner griper inn med sin hjelp.

Nå er løytnant Westerwaldt forlengst død. Hans grav ligger med malmplate over på Buksnes kirkegård. — Men kanskje prinsessen og keiseren ennå i hans siste stund har demret for den gamle eneboer, mens han kjempet med døden i det fattige hus under Skottetinden. — Kanskje har han hatt sine øyeblikke, som kunne være ham en erstatning for et liv, som i andres øyne måtte synes å være forspilt.

---------------------------------------

Westerwaldt var en selvsagt deltager i all slags selskapelighet i bygda, vi regner da Hol med, brylluper, begravelser, julelag m.v. Ble han ikke innbudt, kom han selvbuden, og velkommen var han alle steder. Han var en fornem herre og en grandseigneur som satte kulør på et selskap, særlig blant den brede almue. Der fulgte munterhet med ham, men der måtte skjenkes godt i glassene, slik at han kunne få stimen opp.

Da doktor Berg — distriktslæge i Buksnes 1850-1861 — holdt bryllup i Gravdal, var Westerwaldt ikke blitt innbudt. Han var vel kommet nokså langt nedpå da, slik at lægen ikke fant ham verdig til sitt bryllupsgilde. .— Det var om sommeren, og Ballstadjekta var nettopp kommet fra stemna i Bergen. På veien traff Westerwaldt styrmannen, Hans Pettersen, Storeidet, og spurte ham: Du størmann, kan du låne meg småstøvlene dine til bryllupet i Gravdal, i fall jeg blir buden, — jeg er det ikke enda? — Og joda, støvlene skulle han sagtens få låne. Men der kom ingen innbydelse til Westerwaldt. Gjestene innfant seg, fra Ballstad, fra Stamsund og fra flere andre steder, men Westerwaldt manglet, og der ble straks spurt etter ham. Nei, han var nok ikke buden. Det vakte forargelse, og flere av gjestene truet med å forlate bryllupshuset med engang, hvis ikke herren på Gjerstad ble budsendt om å komme, og straks gikk der ilbud til ham. Westerwaldt tok en gjeldvær med seg og kom — i de lånte småstøvler.

«Pikkandoren», var hans ord, når han ville understreke noe, det var hans form for banding. — Pikkandoren, sa han, når andre kjøper til sine damer, kjøper jeg til Martha. — Martha var hans husholderske gjennom mange år, om det var hun som var fra Gudbrandsdalen, og var lite renslig av seg, vites ikke. Hans siste husstyrer het Randine Olsdatter, og hun var fra Våge i Gudbrandsdalen, så det må vel være henne der menes med. Martha var altså en av eldre dato.

I sine siste år ble Westerwaldt ikke sjelden hjulpet av familien Tengmann gjennom sine økonomiske vanskeligheter.

Yngvar Nielsen mente til en begynnelse at det måtte være prinsesse Louise Augusta som hadde fraternisert med den staselige hoffpage fra Nordland, men senere kom han til at det ikke kunne være riktig, da denne måtte være for gammel. Derimot kunne det ligge nærmere å tenke at det var prins Christian Frederiks fraskilte gemalinne, som hadde kastet sine øyne på ham — hvis der da overhodet er noen sannhet i den hele fortelling.

Det suser noe av eventyret over denne herres ungdom, mens hans alderdoms sol gikk ned i skyer......

 

DA DET FØRSTE DAMPSKIP KOM TIL LOFOTEN

Professor Yngvar Nielsen forteller i sin bok «Det halve kongerike» (1911) om dengang da det første dampskipet kom til Lofoten:

— — Men en dag i det herrens år 1838 kom der fra det fjerne syd melding om, at der til Nordland skulle komme et skip, som var underlig nok. Ryktet brakte bud om at det dreves frem ved hjelp av et stort hjul på hver side, og at det ikke hadde seil, mens der opp av en stor jernpipe kom veltende frem en tykk, svart røyk. Nordlendingene fant det stridende mot all god orden; det var jo rent formastelig, et inngrep mot Vår Herre selv, og det værste var nesten det, at tiden på forhånd var angitt, da skipet skulle komme til hvert sted, som det hadde å anløpe.

Det var statens dampskip «Prinds Gustav» som vakte denne uvilje — men vel også nysgjerrighet blant befolkningen. — Omsider kom da skipet til Lofoten, hvor der enda rådde en sterk opinion mot hele dette eksperiment av den nye tid. Ved det første anløpssted var der samlet en utrolig stor menneskemengde. Omkring på fjellene var det svart av folk, som med egne øyne ville iaktta vidunderet og se om ryktet hadde talt sant. Til fastsatt tid dampet «Prinds Gustav» inn til stedet. Og se, det var sannhet alt det som var fortalt, hjulene, røyken og det hele. Folket begynte å rokkes i sin tro på det gamle, det var som en verden gikk under for deres øyne......

Men så kom der en sterk kastevind ned fra fjellet, og se — hva skjedde? Dampskipet måtte stanse, måtte gi rygg! Da lød der omkring fra fjellene et jublende hurrarop. Formasteligheten hadde altså fått sin straff. Naturen, den gamle, gode, hadde vist sin makt, sin overmakt. Men lenge varte det ikke. Dampskipet rystede i sine sammenføyninger og samlet seg til en kraftig anstrengelse, og på nytt gled det fremover og viste sine krefter i mot rossenes anfall. Det ble seierherren i den korte, hissige kamp.

Og folket måtte gi seg, det forstummet. Her var intet annet å gjøre.

------------------------------------------

Da det rykte båres rundt at nå skulle der komme et dampskip til Ballstad, gjentok det samme seg. Folk fra alle kanter av bygda toget nedover til fiskeværet for å overvære denne enestående tildragelse, menn og kvinner, gammel og ung. Alle hadde da i flere år hørt om dette under og vidunder, men ingen hadde sett det. Nå kom anledningen, og alle som kunne slippe fra, gikk til Ballstad, hvor snart alle haugene ble tett besatt av skuelystne.

Og så kom skipet. Det var et syn, det gikk rett mot vinden, det. gikk på hjul henover sjøskorpa, akkurat nesten som vogna på marken. Og det kokte fælt der ombord, de sparte ikke på brenslet. Røyken opp av den høge skorsteinen lå i en svart stripe etter skipet. —. Nei, alt det menneskene kunne finne ut. Noen tenkte vel på Sibylllas spådom, der det heter at engang skal skipene fare henover havet uten seil. Og her kom spådommens skinnbarlige oppfyllelse. .— Hvilket skip dette var, vet vi ikke. Kanskje var det samme skipet, «Christiania», som Casper Westerwaldt besteg som den napoleonske løytnant han engang var.

Det ble mye å prate om i stuene de nærmeste dagene, et tema langt utenfor de vanlige. Se på mine øyne, jeg har sett skipet som trilla seg frem henover havet, som gikk på hjul. Det var et syn. Det må vi ha en kopp kaffe til på.

Men kjerringa borte i Flakstad, hun spurte den første gang hun så dampskip, og festet seg ved skorsteinen, om dette var matrosen. Men dersom dette var matrosen, så javist røkte han, den slampen.

 

Uvær.

Professor Nielsen forteller også om et forferdelig uvær.

Fra Buksnes prestegård, der han bodde, som lå 5-6 kilometer inne på Vestvågøy, såes bølgekammene, som brøt seg inn mellom de høyeste skjær, og på det høytliggende fyr ved Ballstad (på Svinøya) kastedes havsprøyten inn. Der ble tid til å vente, til å følge elementenes raseri. — Først da de vrede bølger begynte å stillnes, la dampskipet ut på Vestfjorden, men det brukte denne gang lengere tid over fjorden enn sedvanlig, og det var langt fra noen overraskelse, da det omsider svinget inn på havnen i Ballstad.

Det var flere år etter at «Prinds Gustav» den første gang hadde besøkt Lofoten, formentlig engang i 1860-årene, professor Nielsen her sikter til. Før den tid hadde nemlig dampskipene ikke hatt Ballstad med på sin rute.

 

MAST OVERBORD

Da Tengmann-galeasen havarerte på Vestfjorden.

Fortellingene om Tengmann-galeasens forlis på Vestfjorden er litt forskjellige. Vi skal her gjengi beretningen slik vi har hørt den av Søren Voie, som igjen har hørt. den av sin far, som var seglingskar ombord på den begivenhetsrike tur.

Tengmann hadde en ganske stor galeas som han reiste på Bergen med i stevnene. Under høststevnen i 1855 (eller 1856), var man blitt meget forsinket i Bergen av forskjellige grunner, bl.a. som følge av den megen last som skulle bringes med nordover. Under nordreisen var det også meget motvind og kontrali vær i hele tatt, så tiden trakk ut og det ble høst. Nede på Helgeland ble et par åttringer tatt ombord og plasert på dekket.

Som mannskap ombord var foruten skipperen selv, Nils Tengmann, hans bror Ove, som var mindre begavet, styrmann Jens Pedersen, Ballstad, som var fører av fartøyet, Peder Sørensen Indre Våje og Johan Andersen, Ytre Våje, henholdsvis 18 og 23 år gammel. De andre av mannskapet kjennes ikke. Som oppvarterske for skipperen medfulgte på turen den 19-20 år gamle Henrikke Hemmingsdatter, Skotnes, som senere ble gift med Johan Petter Andreassen, Gjerstad.

Endelig var man da kommet så langt nord som ut på Vestfjorden. Det let da ut i oktober; men her ble det rent ille. Det blåste opp en storm av øst, og seil måtte minskes. Styrmannen Jens Pedersen var i mot dette, da han fryktet for at masten vil springe. Nede på stormasten var det nemlig et stort gnag etter rakken, og da man, etter Tengmanns uttrykkelige ordre, gikk til å fire seil, ble rakken liggende akkurat over denne svakhet i masten. Og det gikk som Jens Pedersen fryktet, stormasten knakk tvers av. Man var ombord forberedt på at noe slikt kunne komme til å hende, hvorfor alle mann, med unntagelse av Johan Andersen, oppholdt seg akterut. Da ulykken skjedde pigget Johan Andersen ned i lugaren for å berge seg unna alt det som kom fallende ned, mast, rigg og seil. Peder Sørensen løp straks fremover for å se etter sin kamerat, men da kom Johan krypende opp av lugaren igjen — gråtende, er det sagt.

Hva var nå å gjøre? Galeasen nektet styring bare med mesanseilet, den la seg på tvers av vind og sjø og drev utover i retning av Værøy, men ville sannsynlig tå veien enten ut gjennom Moskstrømmen eller ut Røsthavet. Styrmannen bestemte seg derfor til å gå fra borde sammen med mannskapet, men da begge åttringene var blitt ramponert av den nedfallende mast og rigg, måtte en hente opp fra lasterommet en eller etpar lærhuder, som man tettet den minst skadede åttring med. Derpå gikk alle mann og den ene kvinne i båten for om mulig å berge seg inn til Værøy. Bare skipperen selv nektet å gå fra borde. Han hadde for det meste holdt seg nede i kahytten og hadde drukket ganske tett der nede. Nå kom han på dekk, og da han så at broren Ove også var gått i «livbåten», mælte han myndig: Bli bare ombord du. Hva har du å gjøre på Ballstad, når ikke jeg er der. — Og Ove, stakker, krøp ombord igjen. De andre fortsatte og nådde heldig inn til Værøy.

Det var kanskje meget av Tengmanns velferd som her stod spill. Hans dyre last veiet i denne stund mere enn hans liv, syntes han vel, og ville følge sin skute.

Men da Tengmann var blitt alene og hadde gitt seg skjebnen i vold, måtte han finne på noe, og han gjorde det også. Han tok en tomspist kostkiste, festet den til en smekker line og lot den gå på sjøen og firte passe ut på linen. Kisten lekket snart full av sjø og lå tungt i vannet, og jo, da galeasen fikk dette slepet å trekke på, dreide den mere unna vinden og sjøen, og så ble det igjen styring på skuta.

Imens var det øvrige mannskap kommet seg i land på Værøy og hadde fått seg husrom der, Peder Sørensen hos selve lensmannen, og lensmannsfruen forærte ham et par ullvotter. Hun syntes vel synd på den unge gutten som hadde vært ute i havari.

Galeasen drev ut og nordvest av Røst, men vinden forandret seg til nordvest og skuta ble da drevet tilbake til Røst.

Fra land på Værøy kunne man se galeasen sette kursen vestover, antagelig med sikte på Røst, og straks ble der rustet ut to åttringsbåter, bemannet med galeasens mannskap og folk fra Værøy, for å komme det havarerte fartøy til hjelp. — Da Tengmann nærmet seg Røst heiste han nødflagg og der kom straks folk ut for å hjelpe. — Men — så er fortalt — da disse folk kom tilstede, viste de tegn til å ville ta seg tilrette av lasten. Tengmann grep da en øks og viste seg så truende med den, at folkene ikke turde våge en dyst med ham, men tok isteden kraftig fatt med å få galeasen fortøyet. Da dette var gjort, går Tengmann ned i lasten, og en tønne med brennevin blir lempet opp på dekket. Så griper han igjen øksen og slår tønnebunnen inn med et velrettet slag, og ber karene drikke så mye de lyster — som takk for hjelpen. Og det tør vel hende det ble kalas der ute mellom Røstholmene hin oktoberdag. — Imidlertid kom også folkene fra Værøy tilstede, og så fikk man galeasen fortøyet på et mere betryggende sted.

Folk i Buksnes, og noen også i Flakstad og Hol, hadde lenge gått og ventet på Ballstadgaleasens ankomst. Det var smalhans i meltønnene hos noen og hver, siden turen hadde tatt så urimelig lang tid. Det en skulle berge seg .med over vinteren av både mat og annet, lå ombord i denne sterkt forsinkede, og nå, gudbedre, også havarerte skute, som hadde måttet søke tilflukt helt ute på Røst. — Straks ble fembøringer her fra bygda sendt vestover for å hente av lasten, og det ble vel stor glede i mange stuer da disse fembøringer — og kanskje også åttringer — like før jul vendte tilbake med sin føring. Så ble det julekake også den jula.

Galeasen ble liggende vinteren over i Røst, men Tengmann satte straks over nyttår folk i gang med å forarbeide ny stormast. Denne ble så om våren ført vestover til Røst og opprigget der.

For dette sitt bergningsarbeide fikk Nils Tengmann av assuranseselskapet et gullur med kjede som belønning for vel utført dåd. Uret med kjede hadde en verdi av 600 kroner.

Under nordturen, som denne gang endte så fatal, ble mannskapet sist på temmelig matlaus, men især var det mangel på vann ombord, slik at man til slutt ikke fikk bruke vann til annet enn det nødvendigste til kokning av mat og til litt drikke. Til vask var det nektet å bruke, både av skipper og styrmann — skipperen selv drakk jo helst andre saker, han. Tross forbudet tillot dog fruentimmeret ombord, jomfru Henrikke seg å bruke av vassdråpene til å vaske seg med, og mannskapet så just ikke med blide øyne til dette sløseri; men hun hørte kahytten til, så — —

Det hendte forøvrig ikke så ganske sjelden at kvinner var med på jektturer. Jektene var jo dengang de eneste befordringsmidler for lengere avstander langs kysten. Sjeldnere hendte det vel, at skipper eller styrmann hadde kvinne med som sin private oppvarter, slik Tengmann hadde det, iallfall på omtalte tur.

Mathias Salomonsen hadde sin hustru med på Bergensturen i 1881, året etter at de var blitt gift. Det skulle vel være en slags bryllupsreise. —

 

BERETNING OM ET JEKTFORLIS PÅ VESTFJORDEN

Kirkesanger Heitmann Hansen forteller:

Det var sommeren 1876. Jekten «Minerva» lå i Stamsund og skipet inn last bestående av tran og rundfisk for årets annet stevne i Bergen. Jekten var bygget i Verran for et par år siden og var på 800 tønners drektighet. Dens eiere var Peder Kristensen, Skjerstad og Hans Benoni, Apenes i Hol. Benoni var skipper og Kristiansen styrmann, og skipperen forestod regnskapet. Det øvrige mannskap bestod av følgende menn: Jens Langdraget, Søren Kongsjord, Jakob Martinussen, Steinbakken, Peder Knutsen, Kartnes samt en gutt fra Bergen som tjente hos Isaksen i Myklevik. Om sistnevnte var med som seglingskar eller som passasjer er ikke sikkert.

Det var i juli måned. For en strykende vind av nordvest stod den fullastede jekt til fjords fra Stamsund, med kurs for Helligvær. Da Landegode var passert, trakk det opp med svære skymasser i vest. En floing var i anmarsj. Uværet kom så hastig og med slik voldsomhet, at man greide ikke å få minsket seil i tide. Jekten kantret og ble en stund liggende på siden. — Fiskefarmen rauset ut i det opprørte hav og mannskapet falt i sjøen. — Det siste en så til styrmannen Peder Kristensen, satt han og klamret seg fast til godset og masten. Petter Knutsen fikk tak i en flake (luke) og holdt seg fast til den. Det lykkes ham å få tak i Hans Benoni, skipperen, som drev omkring på en omstøing (farmstøtte) og sjøen skyllet stadig over den. Kort etter døde Benoni og forsvant i sjøen. Petter drev nå videre på sin flake og ble til slutt slengt i land på en øde holme, som skal ligge et par mil vest av Helligvær. Etter å ha krabbet seg fri brenningen, falt han sammen og ble liggende bevistløs. — Han våknet ved at solen skinte varmt og godt. Uværet var over og han tørket sine klær på berget. Vann fant han i en fordypning i Berget og fikk slukket sin brennende tørst. Sulten slet i ham, men til alt hell fant han endel ilanddrevet rundfisk fra den forliste jekt. Den tørre fisk mørbanket han med en stein og spiste derpå «skarpbett». Senere fant han i en bergrevne en smørkanne, som også skrev seg fra forliset, så nå var han inntil videre bra matberget.

Mens han satt der på sin øde holme, og ikke kunne øyne hverken hus eller folk til noen kant, hadde han bare dette eneste håp, at der måtte komme en båt i nærheten, som han kunne påkalle oppmerksomheten hos. — Imidlertid gikk dager og netter, hvor mange kan ikke med bestemthet sies, Uten at der viste seg livstegn fra mennesker. Han spiste av tørrfisken og smøret og drakk vann fra bergklipet — og speidet og speidet.......

Jo, endelig en dag fikk han se en båt i nærheten. Det var kanskje en seifisker. Han sprang straks opp på holmens høyeste punkt og viftet med skjorten sin, som han hadde tatt av seg til dette bruk. Det var noen spennende øyeblikk. Ville folkene i båten se ham? — Jo, der hadde man nok fått øye på ham, båten kom roende bent mot holmen, og Petter «Robinson» ble berget og bragt inn til Helligvær, hvor han fikk utmerket forpleining. Etter en ukes tid kom han seg inn til Bodø, og derfra videre med dampskip til Stamsund.

Det gikk sent med etterretninger dengang, og enda en god tid etter forliset var det ingen på våre kanter — Justad og omliggende gårder, som viste noe om ulykken — før en dag klokker Wulff fra Flakstad kom gående forbi, han skulle til Moland for å besøke sin datter, som var gift med Ole Holmen. — Har dokker hørt siste forferdelige nytt? spurte han. — Nei, det hadde man nok ikke. — Jo, Hans Benonijekta er forlist totalt, og alle mann omkommet. — Dette gav et sjokk i folk, og de som hadde sendt føring med ble forferdet fordi det kanskje ikke var i orden med assuransen av godset, som skulle gå til betaling av melvarer, «gudslånet» fra Bergen. Melet var meget dyrt den gang, like etter den tysk-franske krig, en tønne rugmel kostet 10 spesidaler, eller 80 kroner, og det ville være også en økonomisk ulykke, om assuransen ikke var i orden. .— Men det var den heldigvis.

Det kostet 2 ort og 12 skilling å få telegrafert til kjøpmannen i Bergen herom, med svar betalt, — mange penger den gang, men så slapp en leve i den pinlige uvissheten og angsten. Telegrafstasjonen i Stamsund holdt åpen i stevnetiden, men ellers bare om vinteren under fisket.

Der kom intet nytt bud om forliset ved Helligvær. — Inne i Leiranger drev det lenger ut på sommeren et lik i land. Av papirer som fantes på dette, viste det seg å være skipperen Hans Benoni. Da liket var i sterk oppløsning, ble det straks begravet og lensmannen i Buksnes underrettet. Forulykkede Benonis pårørende ble senere innvilget tillatelse til å hente liket hjem, og det ble gravlagt i Sennesvik kirkegård.

Ingen av de andre omkomne ved dette dramatiske forlis ble funnet Havet gjemmer dem, som det gjemmer så mange, mange andre. —

 

BUKSNES SVØMMEFORENING

Omkring 1890 hadde noen interesserte menn, blant andre Johan Rist. Sund, Jak. A. Pedersen, Ballstad, Even Hansen, Lilleeidet og Hagbart Høydahl, Sund samlet inn og selv ytet endel penger til stiftelse av Buksnes Svømmeforening, og da boet etter Johan Rist, som døde i 1894, ble oppgjort, ble der i Buksnes Sparebank innsatt kr. 80,00 til nevnte forening. Dette beløp var i 1929 ved renter øket til kr. 355,00.

Samme år samlet Johan D. Rist interesserte til et møte, hvor Buksnes Svømmeforening ble dannet som underavdeling av Norsk Livredningsselskap. Som styre ble valgt Johan D. Rist formann, kirkesanger Fiksdal, Gudmund Martnes, Rolf Martnes og Odd Vold, sistnevnte som kasserer og sekretær. — Fra 1929 kom således først foreningen i gang, altså 39 år etter at de første pengene var samlet inn til dette formål.

Der ble da årene fremover skaffet svømmelærere, og da disse måtte lønnes ganske godt, måtte der arrangeres tilstelninger for å holde foreningens kasse vedlike så noenlunde, idet kassabeholdningen hadde tilbøyelighet til å skrumpe betenkelig inn. Til en av disse tilstelninger, en redningsfest 7. Juni 1931, hadde fru distriktslæge Dagny Gedde-Dahl skrevet en prolog, som slutter med følgende linjer:

 

Redningssaken den er vår,

kyst og havfolk, den er viktig!

Ganske hjelpeløs vi står

kan vi ikke svømme riktig.

 

Tilslutningen var ganske bra, men det var vesentlig skolebarn fra de høyere klasser som meldte seg med, og disse evnet lite å yte noe til kassens «underhold».

I 1936 fikk foreningen et dagsverksbidrag av staten på 500 kroner, mot at foreningen skulle svare med et tilsvarende beløp. For disse pengene ble der bygget en landgangsvorr som startsted for svømmerne. Denne landgangsvorr lå på prestegårdens grunn ved stranden nedenfor Andr. Gundersens gård på Gravdal. Imidlertid ble den nye folkeskoles kloakk ført ned til utmunning akkurat her, eller like ved, og dette førte til endel stridigheter. Resultatet ble imidlertid at den anlagte startbasis for svømmerne ikke kunne benyttes lenger og forfalt.

I 1943 hadde foreningen sitt siste svømmekurs med hr. Joh. Alb. Jensen, Kjøpsvik som lærer. — Det var til den tid ellers vanskelig å skaffe dugelige svømmelærere (instruktører), men sistnevnte år satte Nordland Fylkes Fiskeriorganisasjon i gang kurser for opplæring av svømmeinstruktører, og blant: dem som søkte utdannelse ved disse kurser var fra vår bygd Knut Broback, Bjørn Broback og Bjørn Rist. For fremtiden vil det således måtte bli lettere å skaffe svømmelærere til eventuelle svømmekurs innen Buksnes Svømmeforenings krets. — Fylkesfiskerlaget fortsetter med disse kurser.

Foreningens kassabeholdning utgjorde pr. 1. januar 1946 ca. kr. 230,00. — Det nåværende styre består av herrene Johan D. Rist, Sund. formann. Odd Vold, Gravdal, kasserer, Gjermund Horn, Gravdal, Brynjulf Vold, Gravdal og Oddvar Kristoffersen, Gravdal.

 

BUKSNES FOLKEBOKSAMLING

Buksnes folkeboksamling er meget eldre enn de fleste aner. Allerede i 1820-årene ble der opprettet en folkeboksamling for Buksnes og Hol. Midlene til innkjøp av bøker var fremkommet ved at bygdekommisjonen ved den tid solgte et parti korn, og de menn som styrte med dette, blant disse presten Westerwaldt, ville for, iallfall endel av disse penger skaffe bygden opplysning, og dette kunne dengang best skje gjennom gode bøker, for utlån til leselystne.

I 1871 ble der igjen innkjøpt flere bøker til supplering av det gamle bibliotek, og Samtidig ble boksamlingen delt, slik at endel av bøkene skulle være til utlån i Buksnes, den andre del til utlån i Hol, men på den måten at bøkene som hadde sirkulert i Hol ett år, det neste ble stillet til utlån i Buksnes, og omvendt.

I 1883 var nåværende pensjonert kirkesanger og lærer, Heitm. Hansen, Buksnes med ved uttakingen av bøker til folkeboksamlingen; men hvem som da, såvel som tidligere, stod for utlånet — var bibliotekar — husker han ikke.

Den første styrer av Buksnes folkeboksamling som kjennes var Hans Svendsen, dengang bosatt .på Storeidet. Han var bibliotekar, antagelig fra før århundreskiftet og til henimot forrige verdenskrig. — Da han senere flyttet fra bygda, ble bøkene pakket ned og satt inn hos hans bror Peder Svendsen, Storeidet, hvor de stod til lærer Sverre Sand, Ballstad i 1940 eller tiden deromkring hentet dem frem igjen fra støvet og forglemmelsen. — En hel del av boksamlingens bøker er dog utgjennom tiden kommet bort, men de bøker som fantes nedpakket på Storeidet, er fremdeles i Sverre Sands forvaring, men er for tiden ikke på utlån.

I desember 1941 Ble Buksnes folkeboksamling kalt til liv igjen, etter mer enn 25 års dvaletilstand, og forretningsfører Johan Bøe, Gravdal ble ansatt som bibliotekar. Man startet da med 50 bøker, men allerede nå (våren 1947) er boksamlingen på omkring 900 bind, alt nye bøker.

I 1942 hadde boksamlingen 211 låntagere som tilsammen lånte 1596 bind. I 1943 var det 174 låntagere med i alt 2198 utlånte bind, 1944 277 låntagere og 1786 utlånte bind. Høsten 1944 beslagla tyskerne trygdekassens kontorlokaler, hvor folkeboksamlingen hadde sitt utlånssted. men utlånet ble fortsatt fra sokneprestens kontor, som imidlertid ligger mindre sentralt til, slik at utlånet i 1945 gikk ned til 601 bind, fordelt på 145 låntagere.

Våren 1945 opprettet folkeboksamlingen et midlertidig utlånsted på Ballstad, med utlånsdag en gang i uken, men på grunn av lite .utlån av bøker der nede, opphørte denne ordning sommeren 1946.

Folkeboksamlingen er for tiden stasjonert i trygdekassens kontor på Leknes.

 

SPILL OG DANS

En frisk og feiende svingom var ikke å forsmå. Nystua skulle gjerne innvies med en dans, nystudansen, og til et bryllup hørte som regel også dans — foruten de mange gangene da ungdom, og eldre med, skipet til danselag, uten noen særlig foranledning.

Og dengang var det dans som forslo, det var ikke, som nå, bare vrikk og vend og makelighet, nei, en feiet gulvet rundt i rasende tempo og med flest mulige omdreininger i sekundet, rettveis og rangveis, pusten gikk, svetten silte og skjorta ble blaut som en vaskefille. Men tøy han, tøy han, spillemann!

Det var et slit både for kar og for kvinne, men det var moro å henge i for alle spillemannspengene, og ofte stod morgensola på vinduet før den siste reinlenderen tok slutt, før alle gjespet, og spillemannen la fela eller akkordeonet i kassen. — Men da var også de fleste skosålene ille medfarne, og danserne hang såvidt i tøyet.

Bygdas spillemenn i tiden bakenfor dengang våre beste- og oldefedre trådte dansen som gutter, og jenter, kjenner vi ikke av navn, men hver tid hadde nok sine musikanter, vær trygg for det, for danseleiken er gammel her i landet, og en hører også om buksnesværinger som kunne gjøre hallingen og de tilhørende kåte kast med dristige spenn under takbjelken.

Av kjente spillemenn fra senere tid nevner vi Mathias Kristoffersen, Mathis Spællmann, som man ofte kalte ham. Han var fra Borgfjord i Borge, bodde en tid i Engen, senere på Moholmen og sist i Gjernes ved Ballstad. Han var gift tre ganger og var far til mange barn, iallfall 23 i sine ekteskaper. — Hans Mathisen, Sommervolden under Haug, senere bosatt på Leknes. Han var født 1820 og var en «uekte» sønn av gjestgiver Frantz Chr. Matheson, Ramsvik. — Henrik Johansen, Bolleholmen, oftest kalt Benjamin, født 1825. — Disse tre var fiolinspillemenn. — Erik Kristensen (Blix), sønn av Jens Blix ved Leirelva, født 1848, var akkordeonspillemann. Det fortelles at tangentene på sitt akkordeon hadde han belagt med mannbein, formentlig hentet på kirkegården. Han var meget benyttet som spillemann og var ofte hentet også til Flakstad. Men han var — fortelles det — forfulgt av de døde, som ville ha sine bein tilbake, som rimelig kunne være. — Fra senere tid har vi Oluf Jakobsen, Leite, født 1862, Hans Svendsen, Storeidet, Peder P. Haug, som de mest kjente, alle fiolinister. Også tannlæge Hans Nilsen og hans far, klokker Ole Nilsen, fortjener å bli nevnt, skjønt de spilte nok ikke til dans, iallfall bare meget sjelden, og neppe klokkeren. - En musikalsk begavelse var også Amandus Pettersen, Farstad, Peder P. Haugs bror. Hans ferdighet på sither var fremragende.

Hertil kunne føyes de mange spillemenn på forskjellige slags instrumenter, som i dag besørger musikken til dans og fest. Flere av disse yngre spillemenn er ganske flinke, men de hører vel nærmest til en senere utgave av Buksnes bygdebok.

 

DEN ARISTOKRATISKE HUND PÅ BALLSTAD

På Ballstad var det i de Tengmaners tid en hund som hette «Filip». Denne hund var i grunnen en rekstebikje. Den hørte opprinnelig hjemme i Molde, er det fortalt, men den hadde utferdslengsel og tok med et skip nordover som blindpassasjer. I Ballstad jumpet den i land, og ble vel mottatt hos de Tengmanns. Her la den seg snart til fine vaner, men godt selskap forderver gode seder, «Filip» la seg også til visse unoter. I denne hunds tid tok man seg ofte en dram ved disken i Ballstad, og når dette skjedde, forlangte også «Filip» s i n part av skjenken. Når arbeidsfolk tiltalte den, gikk hunden bort til vedkommende, løftet på den ene bakfoten og gjorde sitt fornødne. Han viste med andre ord den største forakt for den homogene masse.

Det var ved den tid stor gjestfrihet og mange besøkende hos Tengmanns på Ballstad. De holdt stort og åpent hus, akkurat som hos Wolff i Storvågan. Tidligere hadde de hatt en hund, den var nå død, men levde likefullt i deres minne. Så er det «Filip» innfinner seg. Den hadde følt seg tiltrukket av livet ombord i dampskipene og disses gode restaurasjoner, og hadde fulgt med dem på lange reiser. Den hadde vært i land på forskjellige steder og undersøkt forholdene, men fant dem ikke tilfredsstillende for seg, først da den kom til Ballstad bestemte den seg for å bli, og distriktslægen nede i Molde, som eiet den, så den aldri mere.

På Ballstad levde «Filip» resten av sitt liv, tilfreds med seg selv og sine omgivelser. Men den fikk etterhvert farlige vaner. Hver kveld forlangte den og fikk sitt fylte toddyglass ved kakkelovnen, som den tømte til bunns. Det ble ofte drukket temmelig tett i det Tengmannske hus, og en får kanskje undskylde bikkja, at den også ble nokså drikkfeldig og slo seg på flaska. — Den regnet seg som noe av et overmenneske og opptrådte alltid som aristokraten, som selv ville velge sitt selskap.

En tjenestegutt forsøkte en gang å lokke på «Filip», men det burde han ikke ha gjort, ti «Filip» så sin mann an, og med en geberde som var den selvbevisste, aristokratiske hund egen, gikk han hen til gutten, lettet på benet og dreide så baksiden til. «Filip» ønsket ingen fortrolighet fra den kant, og det viste den ved mange anledninger, som ovenfor nevnt.

Vår beretter forteller at han har talt med mange som har sett denne hunden, og alle hadde merkelige ting å berette om dens liv og oppførsel, godt og ondt. Den eldre Tengmann fikk tårer i øynene, når han talte om den.

«Filip», den store vandrer og sjøfarer, som festet seg til stedet Ballstad og som «skålte» med sitt vertskap, etterlot seg altså et savn, og dens navn er gjort levende i krøniken.

 

PRESTEN OG TIENDEN

Alle gårdbrukere, leilendinger såvel som selveiere — de siste var det ikke mange av — skulle svare tiende til prest og klokker, til presten årlig en våg (18 kg.), til klokkeren 1 pund (⅓ våg).

Når fisken var blitt tørr og fiskebytet var over, var det, når høve gas, å begi seg til Buksnes med tiendefisken. Det var to store naust der nede ved prestegårdsfjæra til å prekevere fisken i. Var presten en gjestfri mann, ble tiendefolket innbudt på bevertning, både mat og dram, og til slike prester gikk en gjerne med det som deres lott skulle være av vinterfisket.

Det fortelles om Søren Pedersen, Våje, født antagelig 1802, at han. også etter han hadde overdratt gården til sin sønn og var flyttet på Høgtaen, at han fortsatte med å levere presten og klokkeren deres tiende, selv om han da ikke var pliktig hertil. En gang skulle han til presten med fisken. Som vanlig rodde han til Haug, og han hadde sønnesønnen, en ung gutt, med seg til å bære. Prestvåga bar han selv, og klokkarpundet bar glunten. Og så gikk de, glunt og bestefar, med hver sin bør på ryggen, fra Haugsjøen til Buksnes. Men da presten fikk se fisken, likte han den ikke, den var ikke god nok, og presten grinte på nesen og mumlet i skjegget og var vranten. Men Søren bare kastet fiskevåga si opp i prestfiskdyngen, og mente vel som så, at den var god nok, og ikke skal du annamme mere fisk fra meg, — han var jo ikke leveringspliktig. — Så gikk han og glunten med pundet til klokkaren, som takket og smilte og var vel fornøyd.

Da Søren Pedersen og glunten på hjemvei vandret nordover laugs stranda ved Gravdalsbukta, tenkte han vel: Der regnet det på presten, men han grinte, mens klokkeren, som bare fikk dråpen, han var glad og tilfreds.

 

ETTER SVARTEDAUEN

Utpå høsten i det Herrens år 1351, kom der en mann vandrende nordetter Buksnesbygda. Han var landet med sin båt sør ved Spannsteinen, og nå gikk han bygda oppover for å «lyes» til en slektning oppe på Øvrevold. Men her, som alle andre steder, var det øde land han var kommet til. Ingen mennesker å se, husene stod vanskjøttet, markene lå uhøstet, enda det var i oktober, utgangersauer løp skremte bortover haugene, og en og annen ragget hest tok også flukten. Det var så lenge siden de hadde sett menneskelige vesener. Mannen gikk og gikk og fant seg vei over hauger og rabber og langs strendene.

Endelig oppe på Gjerstad så han det rauk opp av ljoren i taket,: og han gikk inn i huset. Det var bare mannen og ene datteren hans som levde igjen etter svartedauen. — Den har herjet stygt her også, pesten? spurte den fremmede. — Å, forferdelig, svarte mannen, mens datteren sky trakk seg bort i en krok. — Vet du hvor det står til hos han Hans Jørnsa på Øvervold? — Nei, det visste mannen ikke, men det visste han: hele bygda var strøket med under pestilensen.

Neste røyk den fremmede mann så, var fra ei stue på Storeidet, men heller ikke her visste de noe om han Hans Jørnsa. Levde han, så var det et gudsens under, mente kona på Storeidet, som satt der alene med sin gamle far og en fostersønn.

Den fremmede mann gikk videre. Han ville undersøke saken til bunns, når han nå engang var på disse kanter. Neste røyken traff han til å se på Himmelstein, men han orket ikke svinge fremom der, og gikk bare videre på nordetter haugene og åsene. Oppe på vestre land av Farstadvannet kunne han se en svak røykstripe fra et tak oppe på Rise, og han gikk dit for å høre seg om, — oppe i Voldsgårdene var der ikke livs tegn å se.

En lav, grå stue på Stor-Rise. En ungjente strevde med å få en kalv døra inn til fjøsgammen, to halvvoksne glunter lekte med spåner nede på elva, og der kom mannen selv og kona hans frem i døra. Så mange mennesker på ett sted hadde den fremmede mann ikke sett, siden han reiste heimefra vest i Moskenes. Dette hus på Rise hadde helt unngått pesten. Det var enestående. — Men det fikk han vite her, at til Øvrevold hadde han ikke noe erinde. Det var bare fire hus i heile bygda som pestilensen ikke hadde ryddet helt tomme, det han visste, Risemannen, — hvis der ikke skulle være noen liv tilbake ute på Uttakleiv eller nede på Vetting, han var ikke så nøye underrettet derfra, — men tilhøyde han, det tror jeg ikke.

Ja, Gud han se i nåde til oss alle, sa den fremmede. — Ja, må han rett det gjøre, sa konen. Han straffet hardt denne gangen, fortsatte hun, og sukket. — Han gjorde som med Sodoma og Gomora, tilføyet hennes mann, han gikk bort for å hjelpe dattera med den gjenstridige kalven.

Det gikk lange tider før det igjen begynte å komme røyk opp av ljorene i bygda; — den kom jo etterhvert på de fleste gårdene, men på noen først etter at slektsledds tid var gått.

 

DEN GAMLE BIBEL

Jektestyrmann Elias Iversen, Storeidet, brakte med seg fra sin hjembygd Rødøy en bibel, som sikkert er den eldste, ikke bare i Buksnes, men kanskje i hele Lofoten, og det er neppe mange bibler — om de overhodet finnes — i hele Nord-Norge som gjør den «rangen stridig».

Bibelen, som måler 36½ cm. i lengde, er 26 cm. bred og omlag 15 cm. tykk. Permens hjørner er solid beslått med messing. Bibelen er.«prentit i Kiøbenhavn aff Matz Vingaardt, anno 1558.» Den er trykt med stor, gotisk skrift og forsynt med kraftige overskrifter og med anmerkninger i margen. Der er også nærmere forklaringer over enkelte tekster, og der er også fargetrykk og fargebilder.

På et løst beskrevet stykke papir i biblen heter det:

«Denne gamle bibel, trykt 1589 (1588), skal i følge den forrige eier Iver Hansen, Seglfor (i Rødøy, Elias Iversens far), være kjøpt af ham på auktion efter en gammel ungkar på Nordværnæs (eller Bø i Rødøy). Denne havde fåt bibelen hos en gammel pige for at han arbeidet — eller skaffet hende — en likkiste. Forøvrigt trodde Iver Hansen at bibelen var kommet fra Brønnø.»

Fra eldre tid ligger der også et annet papir i bibelen, sirlig beskrevet med gotisk skrift. Meget av dette er uleselig, men noe er klart nok til å tydes. Her står:

«Vær rætferdig mod Enhver, giv ogsaa naar du giver, hurtig igjen. Punkt. Behersk dig selv; Elsk din ære mere end rikdom; Stræb at vinde gode menneskers agtelse. Udle ei den som ved mindre end du, men undervis ham. MDCCCXLVII 1848. Martinus Nicolai Wærnes, 16/6 - 47.»

Innvendig på permene er der også skrevet endel, og her finnes årstallet 1717 og 1727.

Denne bibel eies nå av Elias Iversens sønn, Johan Iversen, som, da han ingen arvinger har, gjerne vil ha den anbragt (solgt) til noen som kan ta vare på den, gjerne et museum.

 

«DER STIG AV HAV ET ALVELAND — — »

Alle har vi hørt sagnet om Utrøst, øya i havet utenfor Røst, som bare viser seg for fromme og fremsynte folk, når de er i livsfare på havet. Da dukker den opp, og der ligger den plutselig, med grønne bakker og gule byggåkrer. Og finner fiskeren ved sin hjemkomst fra sjøen der ute et kornstrå festet til sin båts styre, eller et byggkorn i fiskens mage, da har han seilet over Utrøst eller et annet skjult land, og det har ikke ligget dypere under sjøskorpen, enn at styret har rusket i dets kornåkrer. Utrøstbonden har sin jekt, han også, og det hender den er synlig og kommer duvende for fulle seil. men kommet like innpå, er den vekk.

Ved Utrøst var det en god fiskeplass, — men sagnøya vil aldri mere dukke opp før på dommens dag. En søndag da folk var forsamlet i kirken på Røst, og presten just stod på prekestolen, kom der en fremmed mann inn i kirken og spurte med veldig stemme, om man ville ha Utrøst oppdaget. Presten svarte at her vil en god betenkning til. «Tenk i tom!» ropte den fremmede, «Utrøst kommer ei opp før dom!», drev en jernbolt mot kirkedøra, så kirken skalv, og forsvant.

En mann fra Tind i Lofoten seilte engang derut for å prøve etter håkjerringa. Han var ute med sine folk i 3 døgn, men fikk ingenting. Da de kom til lands igjen, satt der et kornaks i styret, og det var en kornsort som ingen hadde sett før. Nå skal du se, ropte høvedsmannen, nå har vi seilt over åkeren til gamlingen på Utrøst. La oss seile ut en gang til, og de så gjorde en uke senere. Da de kom ut for Skomvær, fikk de mørkskodde og måtte lodde seg frem. Da de fant det dypt nok, fisket de håkjerring alt de orket og på mindre enn et døgn hadde de lastet båten. Men nå fant de bladet av en strekje under styreløkken. Jamen tror jeg ikke at styresopen min denne gang har vært oppe i grautfatet til gamlingen på Utrøst, sa høvedsmannen. Skulle hatt lyst å se ham, der han ble sittende igjen med bare skaftet i neven.

Det var en mann fra en gård ved Nappstrømmen. Han var meget fattig, og sønnen hans reiste en sommer ut til Røst for å fiske. Da han ble dyktig lenge borte, kom faren utover for å høre etter ham, og fikk vite at det var to uker siden sønnen hans hadde vært i land. Mannen ble da som småtullet, gikk i båten igjen og gav seg til å ro vidt og bredt utover havet. Der kom skodde, men det brød han seg ikke om, bare rodde.

Så fikk han se en stor kobbe, som svømte foran båten. Kobben snudde nå og da, og det var som den nikket til mannen. Da skodden lettet var han ikke langt fra Røst. Men om natten drømte han at det kom en liten blåklædt mann inn til ham og sa: Du skal ikke sørge for sønnen din, han er nå hos meg og skal gifte seg med min datter, og han vil ikke tilbake. Men både han og jeg skal sørge for at du ingen nød skal li heretter. Du kunne ha fulgt gårdshunden min (kobben) i går, så skulle du ikke ha rodd for ingenting. — Mannen reiste hjem til sin gård ved Nappstrømmen, og etter den tid var ingen fisker så heldig som han. Tre år på rad drev der en stor død hval opp i fjæren til ham, så han ble. en holden mann.

Sagnet om Utrøst er formentlig oppstått ved luftspeiling, hildring; dette ble til et drømmeland, et huldreland, som kom og forsvant. De gamle trodde fullt og fast på et slikt land utenfor Røst, og de kunne fortelle om folk som hadde vært i land der og sett både brygger og krambu og kornåkrer, og snakket med gubben sjøl, han som eide hele stasen.

I eventyr og diktning er dette sagnland ofte motiv. Asbjørnsen skrev eventyret om «Skarvene på Utrøst». Welhavens vakre dikt «Alfeland» er sikkert myntet på Utrøst:

 

Ja, der er smukt på strand og på vang,

hvor småvover rulle mot vårgrønne enge,

hvor svaner i tog hengtide med sang,

mens havfruen spiller på strenge.

 

Så blank som gull er den rolige sjø,

og hist over alfenes rede er himlen

smykket med roser, der sprede

gjenskinn og duft på den tryllende ø.

 

Sokneprest Reinert Svendsen har i sin bok om Værøy og Røst fortalt om dette huldrelandet vest av Skomvær, og det er etter ham vi har gjengitt ovenstående utdrag om dette sagnomspundne alveland.

 

DA BRURSTOLBRURA BLE RASENDE

Det var dengang da meget var annerledes enn nå, da gygrer og risser og annet trollpakk holdt til i fjellene og var vilt levende midt i blant menneskene. Nede i Ballstadfjellet bodde der en jomfru, som var kommet såpass opp i årene, at hun på liv og død ville gifte seg, hvem vil ikke det forresten. Da ingen friere innfant seg, måtte hun selv se seg om etter en ektemake, og hennes øyne falt på mannen i Himmeltindene. Straks strøk hun avsted og fridde til ham, men fikk nei. — Men endelig lykkes det henne å finne et passende parti, og så gikk hun øyeblikkelig i gang med å stelle i stand til bryllup. Til brudesteik hadde hun røvet en vakker ung pike oppe fra Buksnesbygda. Denne piken var forlovet, og da kjæresten hennes fikk høre om ranet og hva som på stod, var han ikke større reddharen, enn at han på stående fot bestemte seg for å hente sin hjertenskjær og berge henne fra brursteikgryta. Det høvde så bra, at da han kom nedover til Ballstadfjellet, var hun som brur skulle bli ute for å invitere bryllupsgjester. Kjæresteparet la i vei som best de kunne, men det var ikke kommet lang vei før jomfrua kom tilbake og oppdaget, at steika hennes var forsvunnet. Rasende begynte hun å ransake sitt hus for å finne den vakre mø, og så grundig gjorde hun det, at hun kastet ut både brurstolen og brurfatet. Brurstolen, ja den vet vi jo alle hvor den står, og brurfatet (fiskefatet) ligger som kjent i sundet like nedenfor stolen. Mangt et tareknippe er siden skåret under vårs bunød i det fatet. — Da jomfrua hadde rast fra seg heime, fikk hun øye på de to rømlinger og satte etter dem. Men først forsøkte hun å ramme dem med en stein. Hun grep kraftig til, men var ikke sterk nok til å få revet løs et stykke av berget nede ved Brurstolfoten. Den dag i dag kan en tydelig se hennes grep i berget, gropene etter en hands fem fingre. Mer og mer rasende grep hun til den siste utvei for å få stanset rømlingene: hun spente for storoksen sin og ville forsøke å trekke sørparten av Buksnes fra den nordre del, og det var nærpå det hadde lykkes, — det var bare en «tåg» land igjen mellom Storeidet og Lilleeidet, men så orket ikke oksen mer av slitet. Nå ble den vordende brur gram i hu, hun slo til oksen under øret, og så hardt at dens hode skvatt lang vei og falt ned i Brurstolsundet, og navnet «Okshaue» bærer det den dag i dag. Blodstrømmen fra oksen sprutet vestover Nålsundet og ligger der stivnet som små skjær. — Da alt var mislykket for henne gikk hun opp på Ballstadfjellet —_ kanskje for å gråte ut sin sorg og gremmelse; men da Himmeltindmannen fikk se henne, tenkte han: Kommer hun nå igjen denne friarførkja, og så grep han en langvoren stein for å kjyle i henne. Men just som steinen var underveis, kom morgensola, og da mister all trollskap sin makt. Steinen falt ned på Storeidet, hvor den ble stående med ene enden nede i jorda. Den stod på Hammergården enda så sent som i 1850-60-årene og var som en bauta. Den samme morgensola ramte også brura sjøl, iført hele sin brurstas, slør og krone, og så stivnet hun til stein, og dere har vel nesten alle sett henne der oppe i Brurstolen.

Reiser du forbi Brurstolen i passende avstand på sjøen, vil du se brura skifte ansiktstrekk flere ganger. Sett fra sørøst, på et vist punkt, har hun gresk nese og er meget vakker; samtidig kommer kronen på hennes hode tydelig frem med hele sin stas, og der er klassisk holdning over damen. Kommet litt lenger vestpå viser hun seg med stumpnese, og kronen virker da mere sjasket. Litt til mot sørvest, og det blir to damer, brur og brurpike — som så løser seg opp til bare villfjell med bratte styrtninger, tagger og spisser, en topp så pigget spiss, at den kan brukes til pluggsyl av trolla.

Når folk farer forbi Brurstolen gjelder det å få en eller annen av følget — helst slike som gjør denne turen for første gang — til å hilse på brura. Man finner på noe for å få vedkommende til å løfte på hatten, hua eller sydvesten, og så ler hele selskapet: Du hilste pent på brura. — Også oksen skal slike første gangs forbifarende stikke. Man finner på et eller annet for å få den til «slakter» utsette til å gripe etter kniven. Og så er det ny latter. Noen hver av oss har nok både vist brura skyldig høflighet og avlivet oksen. Slik har det vært i generasjoner nedover. Våre tippoldefedre moret seg ved spøken med brura og oksen, våre barnebarns barn vil kanskje også gjøre det.

 

DET HENDTE SÅ MEGET — DENGANG

Folk bodde spredt og ensomt i gamle dager. Det var gjerne langt til nærmeste nabo, men fjell og haug befolket de med usynlige vesener, og i havet var det mere enn den fisken man fanget på krok og på garn. Draugen var et av disse sjøens vesener, og han hadde alt det som vi mennesker har, til og med kirke. Når klokkene ringte i Støttrota, da gikk draugen til alters. Huldra var nesten alle steder, og den hadde både hus og buskap. Andre underjordiske drev fiske med båt og redskap. — Nei, det var ikke så øde som det så ut til. Noe av dette sjelden synlige naboskap var det ikke så rent ille med, når en bare forstod å holde seg til venns med det, men andre, som f.eks. draugen, ønsket enn helst dit pepperen gror, det var en ondskapsfull og ondt varslende kar. — Alt slags skrømt og fanteri trodde folk på dengang. Det var nesten som bespottelig om noen bar tvil om at der eksisterte underjordiske.

Det hendte av og til at en eller annen trodde å se husene på en gård i brann, uten at der i virkeligheten hadde vært ild løs. Det var et varsel om ildsvåde, og den som hadde sett synet følte seg forpliktet til å underrette den truede gårds eiermann derom. Denne avverget da den varslede brann ved å gi en pengegave til «Spitalen» (St. Jørgens hospital).

Drømmer hadde også sin betydning. Drømte en solen skinne over havbrynet, varslet det ulykke på sjøen, og avsondret ens hår oljeaktig substans i større mengde, ville vedkommende omkomme på sjøen.

Mot «lett», en sykdom den fikk som hadde møtt et gjenferd, brukte man spanning. Den som med virkning skulle foreta en slik spanning, måtte ha spannet et lik. Det var «kloke koner» som mest utførte denne spanningen. Hun satte sin langfinger på høyre hånd mot den synske venstre langfinger og tommelfingeren mot hans underarm eller håndledd, og således videre oppover armen, over brystet og nedover den høyre arm. Ved det siste spann (grep) gjorde hun kors med en knivspiss. Det samme gjentok seg så fra høyre og venstre.

Vakrom (handbaken og handleddet hovner da opp) mente man å kunne skjære bort. Han som skulle utføre skjæringen tok et stykke tre, hvori han skar med en kniv, mens den syke tre ganger spurte: «Hva skjærer du?» Den som skar svarte: «Jeg skjærer vakrom utav hånden din (den sykes navn)». Kurereren måtte ikke være i slekt med den syke.

Den såkalte «åristel» ansåes absolutt dødelig. I Nordland forsøkte man å helbrede den ved å klippe en katt i øret og stryke blodet ved endene av utslettet, der gikk som et belte rundt livet; men kuren måtte foretas innen beltets ender nådde sammen, hvis ikke måtte den syke dø. Denne syken er vel den samme som nå kalles helvetesild.

Gulsott kurerte man ved å gi den syke — uten at han viste om det — lus å spise. Når et barn diede i tre fastetider fikk det «skjærtunge», og alt det siden så på forminskedes.

Den som var født med «seierhuve» sikredes mot skjærtungens makt, og dessuten makt mot ild og vann, mot sverd og kuler.

Å gjøre spørsmål til de døde var en stor synd, men det er ingen tvil om at det undertiden ble gjort for å skaffe seg kunnskap om fremtiden.

Kirkeblyet fra sprossene i de gamle kirkers vinduer, tilla man en lægende kraft, når den syke vaskedes med det vann hvori blyet hadde ligget.

Torsdagskveldene skulle man ikke spinne, da larmen av rokkehjulet og snella ikke huet usynlige makter. Derom heter det i et gammelt vers:

 

Når klaven på koen om torsdagskveld er,

da spind ikke mer.

 

Heri ligger måskje et minne om hin tid, da dagen var helliget guden Tor. Muligens kan også en kristelig grunn ha virket med hertil, idet dagen holdtes for halvhellig, fordi den gikk forut for den dag på hvilken Kristus led.

Å klippe sine negler om kvelden, eller vende ansiktet mot nord når ens hår ble klippet, gjorde ingen klok mann; det voldte uhell, og en regle herom sier:

 

Kveldklipte negler og nordklippet hår,

der gjøres intet verre i femten år.

 

Galte hanen om natten, skulle en i huset dø. Kråka varslet også om ulykke, når den satte seg foran en på veien og skrek. Ørnen som kom flyvende mot fiskebåten under utreise, varslet også uhell, og denne fuglen måtte ikke nevnes med sitt rette navn i båten påfiske, hvorfor man kalte den «jana». Geita og katta måtte heller ikke nevnes i fiskebåten. Da man dengang brukte geiteskinn til sjøhyre, var det ikke så greit å unngå å nevne geita, men en lurte seg fra det ved å benevne det som «sagskinn».

Var kua eller hesten tussreden, tapte matlysten, svettet og sturte, var det å «skjære tussemerket».

I gamle dager stekte en ofte klappkake. Bileggeren var god til å steike på, men ble det for liten plass til kakene opp på den, så stekte en også på sidene. Ville så ikke kaka sitte fast, spyttet bare kjerringa på den, for å få den til å feste seg på ovnplaten, og navnet «spøttkake» kommer vel derav.

I mørke hadde man ikke annet å lyse for seg med ute enn skjålykta, og beste skjåen gav kveitemager, men også dyremager, særlig kuvom, var meget brukt til skjålykt. Slike skjå ble en tid også brukt til vinduer mange steder.

Når fremmede kom inn i stuen hilste de alltid «Guds fred i huset», og når de gikk sa de «bli i freden», eller «fred være hos dokk».

Fant man en hestesko, skulle man ta den og henge den over døra, det ville bringe lykke. Og slike hestesko over dørene kan en jo fremdeles se mange av.

Når en spiste, burde dørene være lukket, for at de underjordiske ikke skulle misunne en maten.

Før en gikk ut av huset om morgenen måtte en spise, om så bare en tugge mat, for at en ikke skulle bli «dåret»; dette var især viktig om våren, og det var mange som holdt på denne skikken her i bygda helt frem til våre dager.

Når huset var kommet under tak, ble tekningsgrauten kokt, og nystuedanser var det mange av.

En skulle alltid slakte på voksende måne, for da blødde dyrene bedre enn på minkan måne, kjøttet svant ikke så meget i vekt og var drøyere i gryta. Helst skulle en også slakte under fløende sjø. — Av slaktet skar man bort brystbrusken, og mange gjør det nok enda; dette gjorde man for at den buskapen som skulle leve. ikke skulle få nedfallssott.

Falt en på rygg underveis til båten, måtte en ikke fare på sjøen den dagen, men falt en fremover, så var det ikke så farlig.

Og så er det alle værmerkene og de mange merkesdager i året. Vi skal nevne bare noen få av dem: Klar nyttårsnatt er tegn på godt år. Kald mars gir sterk varme i august. Fryser det natt til sommermål, blir det 30 frostnetter. Skinte sola så meget palmesøndag, at en i solskinn kunne sale en hest, ble det godt år. Regner det Marit Vassausedag, blir det regn i slåttonna. Var det godt vær sjusoverdagen, ble det godt vær i syv uker. Kald mai er et godtårsmerke. O.s.v. — Og så var det alle riene. Kom de før tiden var det bedre enn om de kom etter. Det var vårsmessria, sommarmålria, påskeria, pinseria, korsmessria m.fl.

Kua som var kjøpt på en fremmed gård skulle ledes tre ganger rundt en jordfast stein for å trives og bli fast på det nye sted. Da ville den ikke løpe bort fra sin nye eier. .— Det hjalp også om den som hentet kua fikk med seg en stompbrødskive fra huset der kua var kjøpt, og gav den, når den var kommet frem til sin nye eier.

Negler og skjegg passet en alltid på å klippe på de døde, for at det ikke skulle bli byggematerialer til båten «Naglefar». Denne skuta skulle nemlig bygges av dødes negler og skjegg, neglene til skrog og skjegget til seil. Når byggmesteren hadde fått «Naglefar» ferdig, da kom han seilende, og det var dommedag. Derfor gjaldt det å holde unna for ham alt en kunne av materialer — og forhale tiden til verdens undergang.

Å slå varmt vann utenfor huset i mørket, burde en vokte seg for å gjøre, en kunne så lett ramme underjordiske, og i så tilfelle ville disse hevne seg ved å påføre skademannen utslett og annen sykdom.

Var man så heldig å finne en firekløver, da var ens lykke gjort. Den var en lykkeplante, som hjalp til velstand, sikret mot synkverving og mange slags uhell, så lenge man bar den hos seg. En tokløver klarte seg også — til nød. Enebærene var det også hjelp og beskyttelse ved.

Gikk der «foreng» for noen, var det et godt varsel, og særlig betydde det at vedkommende hadde et langt liv foran seg. Disse foreng bestod som oftest i at en hørte, den forengen gjalt, komme før han eller hun egentlig kom, ved å høre fottrinn eller andre forvarsler om at vedkommende var i nærheten, men likevel langt borte.

«Fegd» var dårlig varsel, da var noen pekt ut til å dø, enten, på alminnelig vis eller ved ulykke.

Utbord var barn født i dølgsmål. En slik utbor kunne være farlig, og den var værst mot sin egen slekt.

Mara var som et loddent dyr, som kom å la seg over folk mens de sov. Greide de lese fadervår, var de reddet. Best var det å sette en kniv i veggen over sengen, så fikk en ikke mara.

Havmannen var skapt halvt som menneske, med hår og skjegg, og når han viste seg stod han med halve kroppen over havskorpa. Det ble alltid storm når den karen hadde vist seg.

Draugen er halvt fisk og halvt menneske. Der den viser seg, varsler den ikke noe godt, da er noen feig. Mange steder var en utsatt for draugen, som kom helt inn i naustene til folk. — En draughistorie får vær nok, den er fortalt som hendt i Buksnes, men helst er den vel mange steder fra. Den lyder:

Under jul skulle prestens dreng en kveld i naustet for å hente øl til sin husbond. Mens han står der nede og tapper øl, kommer der en mann opp fra sjøen og setter seg på naustdørstokken. Drengen bad fyren fjerne seg, men han ble sittende. Så ble drengen arg og smurte til ham, og mannen ned gjennom fjersteinene, så ildmørjen stod etter ham. Men straks etter .kom han igjen, og da hadde han mange med seg, så drengen over hals og hode måtte redde seg, og i forfjamselsen hoppet han over gjerdet og inn på kirkegården, med forfølgerne i helene på seg. I sin nød ropte han: «Alle kristne, opp og hjelp meg!» Og de var ikke tungbedt, men under kampens tummel stakk drengen av og reddet seg heim til prestegården. — Da folk søndag den påfølgende dag kom til kirken, som stod på kirkegården, lå der strødd med likkistebord og tarelegger fra kirkegården helt ned til sjøen, men da der lå kistebord helt ned til flomålet, var det klart, at det var draugen og hans hjelpesvenner som hadde tapt i kampen.

 

GODE OG DÅRLIGE FISKEMERKER

I Buksnes sa man når det regner eller snedde, at nå er han Jupiter ute og væt seg.

Det var et godt fisketegn når de tre stjernene som kalles «Peran», (Fiskerne) stod etter hverandre — hva de forresten bestandig gjør. Satt han Storper på skotten, ble det dårlig fiske, men satt han Litlper der, ble det godt fiske.

Kvinnfolkene måtte ikke komme i berøring med fiskebruket, det var ikke heldig for fisket. Det eneste var gangvadet. Skrevde et kvinnfolk over det, før det ble satt i sjøen, var en nesten sikker på fangst.

Man skulle ikke plystre i båten, da ble det vind og uvær, men det kunne også bli god bør — kanskje i meste laget.

Sitter kråka og graver når en ror fra land, kan en like så godt bare snu, men er den taus, er det godt merke.

Første sjøværet skulle ravnen ha, det var «ramnsjyværet», og betydde ikke noe om det var dårligt. — Gav første sjøværet stor fangst, var det ikke noe godt merke; det var «næsesjyver».

 

OLA I KOLLVIKA

I eldre tid kunne folk slå seg ned på de utroligste steder, ute i avmarken og i avhull bygde og bodde de, helst ut mot åpne havet. Merkelig, sier vi nåtids mennesker, og ryster på hodet. Men vi bør kanskje ikke ryste så meget på hodet likevel. Jordbruket var av helt underordnet betydning dengang, det var fra sjøen de hentet sin næring, og det gjalt om å sitte fiskefeltet så nær som mulig. Da hadde de kort vei og ro, og derfra så de best været og kunne bedømme det, før de la utpå.

Det fortelles om en Ola som bodde i Kollvika, hørende til Offersøy, innenfor Nonsholmen. Og det er sikkert nok at det engang har stått både stue og fjøs her. Inntil for 30-40 år siden var begge husmurene tydelig å se nede på Kollviksletten, steiner lagt pent etter hverandre, og stua hadde tydeligvis hatt også et bislag, etter murlaget å dømme. Båtstøa og tomta der han Ola hadde båten sin stående, når den var satt på land, er tydelig å se den dag i dag.

Det har ikke lykkes oss å finne noe nærmere om denne eneboer i våre arkivskrifter, men det kan som temmelig sikkert slås fast, at det var i første halvdel av 1700-årene han kamperte derute. — Etter noen års forløp måtte han imidlertid flytte fra Kollvika, han stod det ikke ut med de underjordiske — melder sagnet.

 

JAN I SVERSVIKA

Fortellingen om han Jan i Sversvika går jevnsides med den om han Kollvik-Ola. Men om Jan er der sikrere holdepunkter. Svervika hører til Flæsa og ligger like nordenfor «Stabben», og her var det Jan (Johan) slo seg ned engang i siste halvdel av 1700-årene. Heller ikke om Jan vet .vi hvor han kom fra eller hvor han reiste hen og døde. Hans sønn Abraham Jansen var født i Borge i 187, men om han var født før eller etter Sversvikoppholdet, er ikke godt å si. Abraham er, kanskje sammen med sin far, reist til Flakstad, for der er hans sønn Hans Abrahamsen født, han som siden ble gift med Petternella på Uttakleiv, og var hennes tredje mann. Abraham Jansen flyttet senere fil Spannsteinen i Ballstad, hvor han døde. — Tuftene etter Jan er ennå tydelig å se der ute i Sversvika, og da der her finnes to slike tufter, er det meget sannsynlig at det har bodd også andre folk ved denne vika, men det har sikkert vært før Jans dager.

 

ISAK I TÅA

Isak som oppsitter i Tåa ligger nærmere vår tid. Det må ha vært omkring 1820 han slo seg ned der ute på fjellhompen, og der døde han også, ukjent hvilket år. Det fortelles at da Isak lå på sitt siste, hendte det merkelige, at sjøen falt så sterkt ut, at en kunne gå fra Tåa til fastlandet oppe i Veggneset, noe som aldri har hendt siden. — Hvor Isak stammet fra vet ingen å kunne fortelle. Hans datter Maren ble gift med Hans Crantz Johansen, Vik, og deres sønn var Nils Hansen, Vik. En annen datter av Isak, Bergitte, flyttet til Bergen, og ennå ved slutten av 1860-årene levde hun der nede. Hennes beskjeftigelse under stevnetiden var å bringe kokt mat ombord i Nordlandsjektene. Som hun solgte. Den gang var det som kjent ikke tillatt å gjøre opp ild og koke mat ombord i fartøyene inne på Bergens havn. Buksnesværinger som ved den tid var seglingskarer, snakket med denne Isaks datter, når hun entret skutene med sine korger og spann. Hun var da meget gammel. — Mathias Salamonsen forteller om henne. .— Da Isak var død ble den vesle stuen hans revet og ført til Ballstad, hvor den ble satt opp, formentlig som rorbu, innerst i Hattviken. Sivert Rasmussen med familie bodde flere år i den, ennå utpå 1900-årene; men nå er den borte — skral og skrøpelig som den var sistpå tiden den stod der nede. På Tåa ligger ennå hustuftene for Isaks hjem klart i dagen.

 

Fjellet «Veggert» med «Tåa», det Isak bodde.

 

A propos Tåa. Det fortelles at engang kom en mann fra Vik opp i strid med sin nabo, som truet ham med både lensmann og «bolt og jern». Mannen som truslen rammet, ble så skremt og fortvilet, at han gikk bent hen og kastet seg på sjøen, som druknet ham. Liket ble funnet, lagt i kiste og ført til Tåa. Han var jo selvmorder og måtte holdes på avstand. Steinene som likkisten stod på, vestligst mot bergene på Tåa, menes ennå å kunne påvises.

 

KARI PÅ SOLSTAD

Ved botnen av Solstadvannet (Hauklandsvannet) skal der engang i tiden ha bodd folk, men man kjenner navnet bare på én av de personer som bodde der inne mellom fjellene, nemlig ho Kari (eller Karen) på Solstad. Tomten etter Karis gård er ennå lett å finne. Stuen og fjøsen har stått sammenhengende, det viser murlaget. Men det er såpass lenge siden ho Kari på Solstad levde sitt eneboerliv, at en ingenting nærmere vet om henne enn snaut navnet.

 

MØRKDALSMANNEN

Botnen ved Mørkdalsvannet er skilt fra botnen ved Solstadvannet ved et kort og forholdsvis lavt skar mellom Okstinden og Himmeltindene. Her inne på «Pottjorda» skulle Mørkdalsmannen holde til, navnet hans kjenner ingen. Engang, fortelles det, er en mann fra Reppe i Ramsviken for å hande til jul. I snøfolkk på hjemveien kom der en mann kjørende, og mannen fra Reppe bad om å få sitte på, og det fikk han. Kjøreren fortalte da at han bodde i Mørkdalen, og de ble enige om å besøke hverandre i julen. Da mannen fra Reppe ville tenne på pipen sin, ropte Mørkdalsmannen: «Pipa, du» og vips lå Reppemannen i snøskavlen, og skysshesten med slede, mann og det hele var som blåst bort. Da han kom seg til sans og samling igjen, befant han seg på Storhaugene mellom Lakselvhaugen og Reppevannet. Skyssen hadde ellers gått mer enn fort. Juleaften kom Mørkdalsmannen på besøk til Reppemannen og ble godt oppvartet, men da salmeboka kom frem til en liten andakt, forsvant Mørkdalsmannen ut av døren. Likevel gjorde mannen fra Reppe gjenvisitt i Mørkdalen og fant en stor og gild gård derinne. Mannen på Pottjorda hadde både kone og sønner, og. godt bevertet ble han, og Mørkdalsmannen fulgte ham et stykke på hjemveien — så langt som til Mølshaugen ved vannets nedre ende. — En leter forgjeves etter tomten til denne storgården på Pottjorda — om den noensinne har eksistert da, neppe det.

Kanskje var det litt maskepi mellom ho Kari på Solstad og han navnløs på Pottjorda. Veien over skaret var jo ikke lang. Men det ser ellers ut til at mannen i Mørkdalen var en trollkall, og ho Kari, kanskje var ho ei trollkjerring, og «krage søger mage», sa de gamle.

Sikkert er det at der har bodd folk på Solstad, usikkert, ja mer enn tvilsomt er det vel, om der noengang har bodd folk på Pottjorda, selv om folk i gammel tid hadde det med å gjemme seg mest mulig bort.

 

HAGAR I HAGNESET

Der går et gammelt sagn om en mann ved navn Hagar og. hans bror som bodde på sørsiden av Hagneset, et stykke vestenfor Ytre Våje. Heimen hans skulle ligge på Selhauan ovenfor «Sladda», ikke langt utenfor Storholmen, også kalt Hagarsholmen. Det skal være etter denne Hagar Hagneset (Hagarneset) har sitt navn, og fjellet ovenfor Selhauan har han nok også gitt navn, det kalles nemlig Hagarsflåget. En innskjæring i fjellnæringen ute i selve Hagneset kalles Håkkarstøa (Hagarstøa). — Det går fortelling om at en mann fra Ytre Våje — var det Martinus, far til Hartvik Martinussen? — engang i et forrykende vær på en skottkjeiping (halvfemterømming) seilte gjennom Håkkarstøa, og da måtte nok båten ha fløyet et stykke over fast land. Men da stormen var av aller værste sort, kunne vel det utrolige hende — hvis en skal feste lit til denne fortellingen da. — Det er sikkert uhyre lenge siden Hagar og hans folk vandret omkring sine små hus ute på Selhauan. Noe spor etter tomter der ute er ikke å se nå lenger.

I Hagnesura ved Våje skal være nedsatt en skatt. Over den ble lagt en stor helle, hvorpå ble innhugd noen bokstaver. Et ras fra fjellet siden har begravd denne skatt, så den nå neppe kan finnes.

 

SVINØY VED BALLSTAD

var bebodd i gammel tid, likeså Gjermesøy. Om Svinøy anfører Aslak Bolt (1432), at «der er god fiskebekk», og om Gjermesøy sier han, at «der er godt fiskevær». — Der går frasagn om at de første folk der nede ikke bodde på Ballstad, men på Svinøy og Gjermesøy, og at folk fra Svinøy ved barnedåp fikk sine faddere fra Gjermesøy.

Også på Krøkkjebærneset, eller som det tidligere het, Geitarneset, mellom Spannsteinen. og Brurstolen, skal der i gammel tid ha bodd folk.

 

HAMN OG MÅNESVOLLEN

Like sør for Sørvettingsberget, Hamn heter det, skal der ha bodd folk, og på Månesvollen nordenfor Nordgrena skal også ha bodd folk. Der går sagn om en Ane og en Hans-Olai, og navnet Hans-Olaiholla peker tilbake på ham.

 

JØRGEN I KALNESET

Også i Kalneset under Bolle har der engang en kortere tid bodd folk, men det er ikke så svært lenge siden. I begynnelsen av 1880-årene kom en Jørgen Vindstad fra gården Vindstad i Moskenes og tinget seg husmannsplass hos oppsitterne på Bolle. Jo, det kunne da bli en råd med det, og han fikk anvist seg plass ute i Kalneset, hvor han straks gikk i gang med å bygge og brøyte seg til litt jordvei. Men Jørgen og hans familie fant seg nok ikke til rette på stedet, for etter et par-tre års forløp rev han husene sine og flyttet bort.

 

HAN STYRTE GODT MED SNØRÆKA

Edis Hansen, Holand, fortalte:

Hans far, Hans Edissen, Horn, døde mens barna var små, og Edis ble sendt til oppfostring hos Hans Henriksen i Grena, som ingen barn hadde selv, men hadde 5 fostersønner og drev stort med to båter. Edis var den siste tiden av sine år i Grena høvedsmann på den ene av båtene. Denne mann var så nøye, at han tilmed tok sveiven av slipesteinen, for at ingen skulle bruke den i utrengsmål.

Senere kom Edis til en mann på Sund, var det mon Didrik Pedersen? Denne mann hadde en beksvart gris, som det ikke fantes en lys bust på. Da den skulle fetes om høsten, ble der slaktet en gammel hest, som grisen satte til livs, men så veiet den også 5 våg, da den under jul hang slaktet under bjelken.

En høst var denne mann fra Sund, og Edis var med, på sildtur sør i Salten på en liten fembøring. Godt lastet tok de en dag på hjemturen løs fra Grøtøy med kurs for Ballstad, og der var mange sildfjordbåter i følge. Kommet et stykke ut i fjorden, brøt der løs storm fra sør, og ikke lenge etter gikk rorstellet på Sundmannens båt i stykker. Hva var så å gjøre? Jo, så husket mannen på den store treræka han hadde kjøpt i Salten, og med den styrte han over fjorden i storm og opprørt hav, og kom seg velberget inn til lire. Han satt i akterskotten på båten og hadde ræka så på styrbord og så på bagbord, etter som det trengtes.— Mange båter forliste den dagen på Vestfjorden, en jekt fra Reine gikk også under, og mange mennesker omkom, men mannen med snøræka berget båt og mannskap i havn, uten å miste annet enn noen sildtønner, som måtte kastes overbord, for å lette båten. — Denne uværs- og ulykkesdag må ha inntruffet omkring 1840.

 

JOHANNA I VÅJE OG BJØRNEN

Johanna Marie Jakobsdatter, «Gammel-Johanna» kalte man henne, født 1764 og gift med Peder Sørensen, Indre Våje, kom engang til sitt fjøs en tidlig morgentime — det var nok like etter år 1800 — og fikk seg en skrekk i livet. Dengang hadde man ikke bare ett fjøs, men flere mindre på de litt større gårdene, et for kyr, et annet for sauer og et tredje kanskje for geitene. Det var mye snø den vinteren, og da Johanna åpnet døra til et av sine fjøs, kom der en ragget, skinnmager bjørn mot henne for utgående av fjøset. Men Johanna var ikke mere skvetten enn at hun strøk bjørnen over pelsen, idet den passerte forbi i den åpne dør, og sa hun: «Nå må du ikkje røyr krætturan mine meir.» — Bjørnen, som av en eller annen grunn ikke var gått i vinterhi det året, var blitt skrubbsulten, den hadde luktet levende kjøtt gjennom fjøsveggene, og da tømmeret ikke lot seg slå inn, var den gått opp på taket for å prøve derfra. Dette gav etter og så stod bjørnen midt på fjøsgulvet. Ble krøttera vettskremt, så ble bamsen det ikke mindre, den mistet med ett appetitten, og var sjeleglad da Johanna åpnet for den ut til snøskavlene og friheten.

Om en kone på Ostad i Borge fortelles det, at når bjørnen ble for nærgående på hennes gård, ropte hun så høyt etter hjelp, at det kunne høres i tre sokn, Borge, Valberg og Buksnes. — Det var kringkasting!

 

DET FORTELLES....

Når man vinters dag trakk den første torsken over båtripa, ble den levert til høvedsmannen, som skar den i kverken og smurte blodet utover sitt skinnhyre. Derpå gikk torsken til neste mann, som gjorde det samme, og så videre helt frem til skottkaren som den siste. Alle smurte sitt hyre til med torskeblod. Jo mere blod en kunne pine ut av torsken og kline seg til med, jo bedre ville fiskelykken bli.

Ane i Heimgarden (Offersøy) forteller om en brann på Sund i gamle dager. Da folk kom til stod kona i huset ved et vindu og kavet i røyken. — Vi må da vel berge ho (og sa navnet), var det noen som foreslo. Men andre mente: Dokker e nu vel ikkje galn, skal vi knus vinduan for main. — Og kona brente inne. Man betenkte seg så lenge, til det var for sent. Glass var jo dyrebart og sjelden dengang, ei kjerring kunne det lettere bli en råd med.

Edvard Danielsen i Vian var bygdekjent som en flink flatbrødbaker. Han kjevlet brødet så tynt og fint, og fort gikk det også med å få slått opp en botn brød. Under haustbakingen var han rundt på gårdene og bakte, og heller ikke «trakk han mannen opp» med betalingen. 1 Vik bakte han engang 2-3 dager for en hesteskrott, er det sagt. Det var god betaling, syntes nok Edvard, og det var billige dagpenger, tenkte vel mannen som betalte med kjøttet. Det var ikke så mange som spiste den slags kjøtt dengang.

Overhallingen Jens Sommer, som den siste tiden han levde bodde hos Anders sogning på Leknes, var en vinter skottkar på fembøringen hans Nils Johan på Hag. En ruskeværsdag de lå og trakk garna inne på Egga, murret mannskapet om at de syntes det var på tide å «sette ned» og fare til land. Da sa høvedsmannen Nils Johan: «Ta dæ mæ ro kara, dar e lain i le og sommar på skotten.»

Nå går det godt, sa de gamle, mye fisk, flo sjø og tjukt suppa. — I motsatt fall het det: Lite fisk, fjæra sjø og tyndt suppa.

Storkjerring-Ane het en legdkjerring her i bygda i gamle dager. Hun var på legd på Reppe, der hun i «trangsårene» — 1807-14 — døde. Kista en gjorde for hennes likferd var en på langs avsaget fustasje, så ble det jo lokk med det samme. Westerwaldt holdt liktalen ved «kista», før den ble senket ned i grava, og ingen behøver tvile på at Ane ble avvist fordi om hun kom i en fustasje. — Ane hadde en datter, en tulle, og da mora lå på likstrå, gikk datteren bort til liket og bød mor si en sukkerbit. Men nei, Ane gapte aldeles ikke etter det søte. — Vil du ikkje ha sokker, mor? spurte den forstandsfattige datter.

Det var engang en selvmorder her i bygda, ja, det har dessverre kanskje vært flere av den sorten ut gjennom tiden, men det var iallfall en og det var i første halvdel av 1700-årene. Han var blitt så lute lei av livet og armoden, at han gikk og hengte seg opp under fiskehjellsnaget. Slike selvmordere ble lagt i kista uten sveip og kjørt til kirkegården i mørkningen, uten klokkeklang og salmesang. Liket ble ikke båret gjennom porten, men løftet over gjerdet og satt ned i nordre hjørne av kirkegården, som altså var betraktet som den tarveligste del av de dødes hvilested.

Da storjekta i Ramsvik engang skulle seile sørover til Bergen, drømte skipperen, eller var det styrmannen, natta før de skulle løyse, at han i fjorden (Vestfjorden) ville møte tre spåner. Ved den første er det trygt og godt å tørne, sa mannen i drømmen, ved den andre er det også bra, men ikke ved den tredje. — Inne på fjorden fikk de uvær, og ganske riktig, der møtte de den første spån, men skipperen tørnet ikke, og det gjorde han heller ikke ved den andre og tredje, men lot det dristig stå til. Kommet over fjorden strøk de like forbi et bratt berg, og fra berget ropte det: Ha du ikkje stokk drømmen i din bak, så ha dæ ikkje gått deg så bra som dæ gjorde. — Skipperen var siden blitt klar over, at det var på eller ved Utrøst de to første spånene hadde anvist ham ankerplass.

Fra gården Ytre Haug var en gang en mann med sine to sønner ute på fiske nordvest av Æsholmene. Der fant de en stor stokk som lå og drev i sjøen. Denne bugserte de med . seg hjem til Haug. Men ved nærmere ettersyn viste det seg ikke å være en alminnelig stokk, men en såkalt likstokk, hvori døde sjøfolk var lagt, og ved åpning av stokken fant man ganske riktig tre lik i den, samt en hel del verdigjenstander, bl.a. ikke mindre enn 18 sølvbegre. Likene hadde gullringer på fingrene. Alle verdisaker ble tatt ut av stokken, og man kappet fingrene av de døde for å få løsgjort ringene. De døde lot man ligge i stokken, fylte den med stein og slepte den så ut i Nappstrømmen og lot den gå til bunns ute ved Hundholmen. — Straks etter begynte det å bli temmelig urolig borte på Ytre Haug, døde gikk igjen, det var ingen fred å få, og det var ikke tvil om hvem det var som huserte, det var de tre i stokken. Straks det begynte å mørkne, kunne en se tre menn komme veien opp fra sjøen, og så begynte spetaklet. Til sist ble det så uutholdelig, at presten måtte budsendes. Og da han hadde studert i Wittenberg og kunne mer enn sitt fadervår, fikk han gjort endskap på kommersen. Han snakket med de døde, som forlangte at alt som var tatt ut av stokken straks måtte bringes bort på Nappstrømmen og senkes i sjøen på samme sted hvor stokken var sendt til bunns. Så skjedde, og freden på Haug var gjenopprettet. — Men disse folkene på Haug flyttet senere til Myrland i Flakstad, og det sies de alle fikk den spedalske syke.

Korshaugen på Buksnes prestegård, der kirken nå står, skal ha sitt navn etter følgende hendelse: Det var en søndag under gudstjenesten at en mann ble syk i kirken og begav seg på tur hjemover. Men såvidt kommet forbi Korshaugen ble han oppmerksom på at der bak haugen var forsamlet en hel del folk han ikke kjente, og som sikkert ikke hadde de redeligste hensikter. Mannen løp tilbake til kirken og gjorde alarm, og alt folket forlot straks kirken og løp opp til prestegården hvor det bevepnet seg med de våpen som der kunne skaffes. — Dessuten tok jo folk dengang med seg til kirken sine våpen, om ikke alle så iallfall mange. Som spyd brukte man tilspisset kornstaur, og forøvrig tok man det man fant, og gikk så til angrep på røverpakket. Det ble en hard strid før Buksnesværingene endelig ble herre over situasjonen, men de gav ikke opp før den siste av ransmennene var drept. Da en ikke kunne begrave slike folk i kristen jord, ble de ført over Gravdalsbukta og gravlagt på den midterste av Storeideholmene, hvor en den dag i dag kan se en mengde grave. — Også blant Buksnesværingene var det mange som måtte late sitt liv under denne kamp, og heller ikke disse fikk man lov til å begrave i kirkegården, men ble henvist til å grave dem ned oppe på Korshaugen, og på denne fellesgrav ble der så reist et stort kors til deres minne. Derav navnet Korshaugen.

Det kan godt være en stor kjerne av sannhet i denne fortelling. Finnmark og Hålogaland var i 1300-årene flere ganger herjet av russer og kareler, som gjorde innfall over den åpne landegrense. Slike røvertokt ble helst foretatt i Finnmark og Troms, men flere av dem strakte seg også nedover i det nordlige Nordland, og det var ofte kirkens skatter de la seg etter å røve. Også her var det øyensynlig kirken de aktet å avlegge sitt besøk, — og hadde ikke den mannen blitt syk under gudstjenesten, så hvo vet hvordan det ville gått både med kirkealmuen og kirkens sølv og gull og andre kostbarheter.

I Vasshaugen på Storeidvannets nordre side ble der engang funnet en stor skatt. Øverst på haugen er, eller var iallfall en stor stendynge, som for endel ble omkastet og undersøkt av de folk som arbeidet den først anlagte kjørevei gjennom Buksnes. Noen tid deretter kom gjeterguttene hjem fra marken en kveld og forteller at de oppe i steindyngen hadde sett noe som for dem så ut som en sekk, opp på den lå der en fjel med noen bokstaver på. Skriften kunne de ikke lese. Da dette kom til alminnelig kunnskap på Storeidet, dro om kvelden noen av gårdens menn oppover til haugen for å undersøke saken nærmere. Blant de menn som dro i vei var også en John, som losjerte hos en Anders (Andreas) Gjertsen. Andreas Gjertsen var sønn av Gjert Gjertsen og var født 1786. Nevnte John kan være John Pedersen, far til Jens Johnsen, John var født i 1749). Da samtlige var kommet til haugen, fant man intet av det gjeterne hadde sett. Alle, med unntagelse av John, drev rundt haugen og undersøkte, men John tok det mere rolig og undersøkte bare oppe i steindyngen. Nei, intet var å se, og alle gikk hjem. — Men ut på natten, da alt var fred og ro, tar John sin 12 år gamle sønn med seg — han var vel en av gjeterguttene — og gikk til Vasshaugen igjen. Og siden fortalte denne gutten sine kamerater at faren hadde funnet en liten kiste i haugen. Dagen etter at dette funn skulle være gjort, gikk John til Ramsvik, som handelsmann Matheson da eiet, og bar en kiste på ryggen. Mystisk, meget mystisk. Kort tid etter flyttet John fra Storeidet og bosatte seg sørpå. Men flere år deretter lå hans sønn på Ballstad havn med en selveiendes jekt og handlet. — Det var dem som siden påstod at rikdommen i Ramsvik — her menes vel i Mathesons tid — skulle skrive seg fra den skatt som John fant i Vasshaugen.

Frantz Christian Matheson skulle i følge tradisjonen være etling av en av de skottlendere, som under Sinclair landet i Romsdalen og dro herjende frem inntil de fant sin undergang ved Kringen i Gudbrandsdalen.

Sagnet forteller, at da den første kirke i Buksnes skulle bygges, ble den anlagt på Bolle. På Buksnes bodde dengang en storbonde, og han ville kirken skulle bygges der, og herom ble det så strid. En natt fikk han folk — naturligvis var det nedrebygdinger — med seg og hentet kirkematerialene på Bolle og bragte dem til Buksnes, hvor kirken så ble oppført På Bolle ligger der en haug som den dag i dag kalles Buksneshaugen, og det var på denne haug en hadde planlagt å bygge kirken.

Dette med kirkebyggingen fortelles også på en annen måte: Den første kirken i bygda skulle bygges på Bolle, og materialene var alt bragt dit. Men på Nedrebygda var man misfornøyd med plassen, folk derfra ville få for lang kirkevei. Så tok man en stor okse og lesset materialene til et digert lass. Nå skulle det umælende dyret avgjøre saken. Der den stanset opp med lasset, skulle kirken bygges. Og oksen dro og slet til den kom til Buksnes, så ville den ikke mer av dette — og kirken ble reist der. Oksen gjorde ellers bra arbeid, men gikk den ikke litt for langt? Burde den ikke stoppet opp på Storeidet og sagt, selv om den var umælende: Hit og ikke lenger?

Da kirken i Hol skulle bygges, var det opprinnelig meningen å la den oppføre i Sennesvik, hvortil materialene til kirken var bragt. Men en høstnatt førte noen av folket i Vestre Hol byggematerialene til Hol, og ingen andre enn de som hadde vært med på flyttingen visste om dette, og der ble spredt ut det rykte at materialene var flyttet av overnaturlige makter; for det var Jomfru Marias ønske at kirken skulle stå på Hol, og kirken ble da også innviet til henne. — Men det fortelles at på dødsleiet gikk noen av flytningsmennene til bekjennelse, men det stod ikke fast med å få absolusjon herfor, idet de derved hadde forkortet prestens reise betydelig, — han bodde jo på Buksnes.

På Hol kirkegård (rundt kirken) ble der, formentlig like etter at kirken var bygget, 3 barnelik nedsatt, men like etter fantes alle tre likene flytende ute på Buksnesfjorden, og det var vel slik å forstå, at ingen døde ville hvile i denne jord, hvorfor kirkegården siden ikke ble benyttet som gravplass.

En kvinne på Hol, som satt i stor velstand, hadde et avgudsbilde hemmelig oppbevart i kirken, og denne trefigur bad hun i hemmelighet til. Hun var nidsk og nøye og var kjent for å knipe på maten til sine tjenere, og engang hun skulle til sin avgudsfigur i kirken for å be, hadde en av drengene lurt seg inn i kirken og stillet seg bak avguden for å spille orakel. Konen kom inn i kirken, listet seg frem til avguden, og der utspant seg da følgende samtale mellom henne og guden (drengen):

 

Konen: Min kjære gud Ibenholt —

Drengen: En djevel fare i ditt kjød —

Konen: Hvorledes skal jeg meg dette forsage?

Drengen: Du gir drengan for lite mat.

Konen: Så vil jeg meg dette forbedre.

Drengen: Så vil Gud deg nådig være.

 

Om det ble bedre med matstellet på Hol etter denne replikkveksel, meldes det intet om.

Et gammelt sagn, og det må være meget gammelt, forteller at engang gled gården Våje på sjøen, med folk og husdyr og alt som til var, og ble utslettet. Merker etter denne katastrofe mener en å finne i fjæren nedenfor gården, når det er ebbe. Graver man i denne fjære kommer man ned på et underlag av torvmyr, hvor der også finnes røtter av bjørketrær, Så hvem vet —

Ved Oterholmen på Hagnesets nordre side forliste engang et skip. Samtlige ombordværende druknet, men likene av de fleste av dem drev opp på sanden ved Vik, og ble begravet ved stranda på den sørlige del av gården, hvor flere graver senere er påvist. — Av folket i Vik — Vågan var dengang ikke befolket — ble der fra forliset funnet en hel del kostbarheter. Disse saker ble nedgravd et sted i Vik, men ettersom nye slekter kom, gikk skattene i glemmeboka. — Lang tid deretter tjente der en ung mann hos en av oppsitterne i Vik. Han hadde en datter som het Ellen, og mellom henne og drengen oppstod der straks et kjærlighetsforhold, som Ellens far imidlertid ikke ville vite noe av. En dag drengen og hans husbondsfolk arbeidet på slåttmarka, ble han oppmerksom på noe borte i engen, som var litt mystisk, og lot om kvelden antydninger falle herom, men da folkene gikk nærmere inn på ham, tiet han. — Neste morgen, da arbeidet igjen skulle begynne, var drengen forsvunnet, og ingen kunne begripe hvor han var blitt av. Senere ut på dagen oppdaget man at der var gravet i jorda, og steinene som var tatt opp av hullet, lå lengt omkring. Da man kom til båtnaustet og så at båten, som bruktes til heimefiske, var borte, ble man klar over, at det var drengen som hadde tatt den og rømt sin vei, og at det kanskje var den gamle skatten han var strøket avgårde med. — Drengens husbond var en tid mistenkt for å ha tatt livet av sin dreng for å bli kvitt ham som frier til sin datter, men da man så siden nede i naustet, fant et par sjøvotter fulle av et fremmed lands sølvmynter, ble det helt klart hva som hadde foregått hin sommernatt. — Tiden gikk, båten og drengen var som sunket i jorda — eller havet, og jomfru Ellen bar stille på sin tunge hjertesorg. Så et år er hennes bror som seglingskar med råjekt til Bergen, og som jekta ligger der på Bergens byvåg, kommer der et stort skip seilende inn på havna. En mann fra dette skip, og det var ingen ringere enn skipperen selv, kom senere ombord i jekta, og der spurte han etter folket i Vik, om hvordan de levde og hadde det, og spesielt var det Ellen det gjalt. Jo, her var da broren hennes, og så fikk han rike gaver med nordover til sin søster og et brev. Kort fortalt gikk det videre slik til, at Ellen neste gang bygdefarjekta seilte sørover fulgte med deri sammen med sin bror, og i Bergen gikk hun ombord i den store skuta, hvor hun ble hjertelig mottatt av sin hjertenskjær, drengen fra Vik, og så seilte de til England, hvor han nå bodde og eiet både gård og grunn, foruten skipet. — Siden kom der flere ganger gaver fra Ellen til hennes skyldfolk i Vik, og der ble en stor slekt etter henne og hennes mann, skattegraveren fra Vik, borte i England. .— Myntene i vottene var betaling for «lånet» av båten, og det var heldig disse pengene ble funnet, for dermed fikk drengens husbond vasket den stygge beskyldningen for drap av seg, som gikk ut på at han hadde slått drengen i hjel. ført ham ut på sjøen og der senket båten med liket.

Hvor mye av sannhet kan der være i dette sagn, og hvem var Ellens foreldre?

I Himmeltindene et steds, vi røper ikke hvor, skal der henge en stor sølvkanne, og den har hengt der meget lenge, men er like blank den dag i dag. Forsøk bare ikke å lete etter den, for den henger på et sted i fjellet, hvor det er ubestigelig. Hvem som har hengt den der nevner historien intet om, men vi for vår del tenker på overnaturlige vesener.

På Holand bodde en mann som het Hans Jensen. Han var en høst på fiske for Ånstad i Moskenes, og hadde med seg en mann fra Våje. Denne unge mann skulle en kveld gå fra rorbua for å besøke eieren av stedet, men forsvant og kom aldri mere igjen. Mange år deretter var det noen fiskere fra Ballstad ute med sine liner, det var like før jul og tidlig om morgenen, og været var fint. Plutselig kommer der en stor fembøring seilende forbi på tur østover, lastet med flyttegods. Da fembøringen kom rekende forbi Ballstadfiskernes båter, for en svak bris, praiet disse storbåten og spurte hvor den skulle hen. En av karene ombord i fembøringen svarte at de skulle flytte til Kalle i Vågan, og at de kom fra Ånstad. Og så spurte han om de viste hvordan det stod til med hun Johanna i Våje. — Nei det viste de nok ikke, de var så lite kjent der, svarte Ballstadguttene. Ja men treffer dokker folk fra Våje, så må dokker skikke hilsning med dem til mor mi — fra han Peder. — Johanna i Våje var nemlig mor til den på Ånstad for flere år siden forsvundne gutt, som het Peder. En variasjon av denne historien lyder slik: En ung mann i Ytre Våje gikk ut av stua — og forsvant, bare treklompene hans stod igjen utenfor på dørhella. Lang tid deretter trengte en til en ny dørhelle på gården, og oppe i fjellet lå der en stor helle og bød seg fram til dette bruk, og så ble den hentet ned og lagt på plass. Men straks etter drømte mor til den forsvundne gutten, at nå måtte han og de folkene han var sammen med — huldrefolk var det naturligvis — flytte fra stedet hvor de hadde bodd, da man hadde tatt brødjernet deres, den store steinhella. Og så flyttet de til Øst-Lofoten.

I fiskeværet Brandsholmen, hvor tidligere mange buksnesværinger rodde vinterfiske, pleide man i gamle dager, som forøvrig i de fleste Lofotværene dengang, å dra båtene på land for natten. En morgen da folkene kom til sin båt, ble de oppmerksom på at alle årene i båten var vendt med bladene fremover. Og hvem andre enn draugen kunne det være som her hadde vært ute med strekene sine, og det kunne vel ikke bety annet enn at noen av mannskapet var «feig». Neste kveld gjemte en av båtmannskapet seg under båten, for å være vitne til om noe skulle komme til å hende. Jo, ut på natta kom der en kar vassende opp gjennom fjæra. Han var i fullt skinnhyreog steg inn i båten over esingen akter i høvedsmannsrummet. Først endevendte han årene, og så måtet han likesom noe til i akterrummet, hvorpå han sa: «Her høver det ikke». Så til neste rum, bakrummet, men heller ikke der fikk han det til å høve, og slik fremover i alle rammene til han stod i skottrummet. «Her høver det», sa han. Men da sprang mannen under båten frem idet han ropte: «Høver det for deg, så høver det nå også for meg», og deljet til mannen i båten med en stor staur. Han som slaget fikk fauk ut av båten og labbet ned gjennom fjæra og tilsjøs, så det flammet av morild etter ham. — Men samme natt vendte den. forderveslåtte tilbake med forsterkninger, og tross alle mann i rorbua trådte til hjelp, måtte mannen med stauren danse med ut i natten og mørket, og da hadde det høvd så godt for trollene, at man om morgenen bare fant noen rester av det stakkars menneske.

Thomas i Offersøy fortalte:

En gang kom en mann roende forbi Brurstolen på vei til Ballstad, eller var det kanskje til kremmeren i Kremmervika. Ved Torlan dukket der en menneskelig skikkelse opp av sjøen og hang seg med store sjøvotter bak på båtslaget, mens han glodde på mannen som rodde. Og nå ble det tungt slit på årene for å få båten fram, det var som han bukserte på selveste endel av Torlan. Først inne ved Pølshamn slapp skikkelsen taket og gikk under igjen. Det var draugen.

Det er forøvrig mange fortellinger om den, for draugen han var ofte på ferde i gamle dager, ja den var like inne i naustene hos folk. Og slik som den ropte! Det var rop som gikk en gjennom marg og bein og satte stygg felsle i folk.

Men huldrefolket holdt seg ikke beskjedne i bakgrunnen, de heller dengang, og mange var de som både hadde sett den og vært ute for den.

I Grena gikk en gutt ut for døra er. kveld. Han kom ikke tilbake igjen, og da man skulle se etter ham, så jamen stod han ikke med halvparten av kroppen sin inn gjennom et berg i nærheten av husene. Hvordan det nå kunne ha seg med dette, men huldra hadde ikke fått ham helt inn til seg. Man måtte lese av gudsordet for å få ham løs igjen, men gutten ble siden all sin dag gående som en tomsing.

Edis Hansen, Holand fortalte:

Hans mor, Hans Edissen, Horns kone, hadde en vinter mens barna hennes var små, kokt grynmage, en rett tillaget av torskemager med gryn og kanskje andre tilsetninger. I en av torskemagene fant hun et stykke mannkjøtt, som hun la på en fjøl og satte ut på sjåhylla. Om kvelden, barna hadde lagt seg og vår sovnet, men kona satt enda oppe og spant, får hun høre en slik merkelig lyd ved nova utenfor huset. Javist, tenkte hun, han skal nå bli et pent vær. Like etter går døra inn til stua opp og fem menn i sjøhyre kommer stampende inn. Men kona tapte ikke fatningen. Hun sa: Eg veit ka dokk kjæm for, og i morra den dag, så sant han blir vær, skal eg breng dæ dar dæ skal være.

Så snudde de fem menn seg og gikk ut igjen, men kona måtte lukke døra etter dem — de hadde ikke dørvett.

Og dagen derpå, i et «forflygandes» vær av nordvest, tok kona kjøttstykket og gikk tel presten Holmboe på Buksnes med det. — Hva i allverden? spurte presten, er du ute og går i dette fæle været? — Ja, eg måtte vel dæ, og så leverte hun presten kjøttposen, for at han kunne besørge det som i den var i kristnet jord.

 

PRIMSTAVEN

Før almanakken kom i bruk — her i landet fra 1592 — brukte man primstaven som en slags kalender. Primstaven var en liten stokk eller stav med streker for hver dag og med særlige merker og figurer for helge- og merkedager. Den ene siden av primstaven var for vinterhalvåret, som begynte 14. oktober, og den andre siden for sommerhalvåret, som begynte 14. april, sommermåldagen. Primstaven har fått sitt navn av det latinske ord prima — gyllentall. Vinterhalvårets første dag var på primstaven merket med en vott, nå ble det kaldt, Lukasmesse, 18. oktober, med en slaktebenk, Mortensmesse, 11. november, med en gås, (mortensgås), Lusinatt, 13. desember, hadde flere slags tegn, bl.a. en skreddersaks eller et bål, juleaften var merket med en lur, juledagen med et kors eller en syvarmet lysestake, nyttårsdagen med et drikkehorn, en kniv eller et timeglass, Pålsmesse, 25. januar, med en fisk, en bue eller et sverd, Kyndelsmesse, 2. februar, med en Mariakrone, eller en kirkelysestake, .— Sommermålsdagen, 14. april — som begynte på andre siden av primstaven — var merket med et tre med løvsprett, Gaukmesse, 2. mai, med 2 kors eller en fugl på egg (reir). Korsmesse, 3. mai, med en seiersfane eller et kors, Skoklefallsdagen, 3. juni, med et bor, St. Hans var merket med et solhjul, et kors, en krone, et timeglass eller et reivebarn, Jakob Våthatt, 25. juli, med et tre, en stav eller en hatt som regnet drypper av, Olsok var merket med en høygrept eller St. Olavsøksen, Barsokk, 24. august, med en kniv eller et kors med kniv. Da var haugfolk og huldra ute. Mikkelsmesse (Mikkeli) var merket med en lur eller et lysterjern for fiske.

Dette er bare et fåtall av alle messer og helgedager i gammel tid; det var noe slikt som 170, foruten de alminnelige helligdager, men alle messedagene ble jo ikke helligholdt. Det ble bare Jonsok, Petersmesse (29. juni), Seljumannesmesse (8. juli), Jakobsmesse (25. juli), Olavsmesse (29. juli), Laurentiusmesse (10; august), første Marimesse (15. august), Bartolomeusmesse (Barsok, 24. august), Matthæusmesse (21. september), Michaelsmesse (29. september), Alle Helgensmesse (1. november), Andreasmesse (30. november) og Thomasmesse (21. desember). Disse dagene hadde Hellig Olav og biskop Grimkjell satt opp som faste helligdager med forutgående nonshelg, slik at det helgedag fra non dagen forut (non betyr niende time, d.v.s. klokken 3 (15). Disse dagene var full helgedag likesom søndager, og dersom noen arbeidet på disse dagene, skulle han bøte som for søndagsarbeid.

Tamperdager, eller imbredager som de het på gammelnorsk, var innvielsesdager for de fire årstidene, og der var da i den katolske tiden tre dagers faste. Prestevielser foregikk på disse dager. Tamperdagene kom således: Onsdag etter første søndag i fasten, onsdag etter pinse, onsdag etter 14. september og onsdag etter 13. desember. Tamperdagene var også merkedager for været. Som været var tamperdagen, ville det stort sett holde seg til neste tamperdag. .— Lisette Amundsen, Offersøy passet alltid på tamperdagene for å kunne tyde været fremover.

Primstavene var i bruk her i landet fra 1100-årene til langt ut i 1700-årene, da almanakken helt fortrengte dem. I motsetning til almanakken gjelder primstaven ikke et bestemt år, men var en slags evighetskalender, men man måtte passe på å ta hensyn til ukedagenes årlige forskyvning i forhold til datoen. — Som nevnt var alle helligdager og helgendager merket på en særlig måte, og mange steder ble derfor primstavene også kalt messedagstav.

 

BARNERIKE EKTESKAPER

I følgende ekteskaper fra senere og siste tid har det vært 12 barn eller derover:

Ole og Nilla Andersen, Rise (han født 1787, hun 1788) 19 barn,

Markus og Mathilde Larsen, Rise 13,

Edvard og Anne Villassen, Rise 12,

Martin og Olga Markussen, Rise 16.

Kristian og Inger Fredriksen, Vold 13,

Johan og Marie Høyen, Vold 13,

Peder og Marie Pedersen, Vold 12,

Hjalmar og Selma Andersen, Vold 12,

Edvard og Mina Danielsen, Vian 12,

Bertheus og Agda Karlsen, Vian 12,

Peder Rønning og Olette Jensen, Reppe 14,

Oluf og Marie Hansen, Reppe 16,

lærer Chr. og Hansine Christoffersen, Fridheim 12,

Johan og Anna Karlsen, Haukland 12,

Jørgen og Petra Andersen, Uttakleiv 17,

Dorthelius og Anna Andersen, Vik 13,

Hans og Josefine Pedersen, Bø 12,

Bertin og Amanda Korneliussen, Lakselvhaug 12,

Nikolai og Kaja Andreassen, Holand 14,

Thomas og Johanne Abrahamsen, Offersøy 14,

Andreas og Eline Jacobsen, Offersøy 12,

Anton og Olufine Jensen, Offersøy 14,

Peder og Anna Mathisen, Flæsa 13,

Hans og Kirstine Jensen, Våje 12,

Hartvik og Olette Hansen, Våje 14,

Martin og Berthe Johansen, Bolle 15,

Gjert og Oleanne Jensen, Bolle 14,

Hans Karl og Dorthea Larsen, Leknes 12,

Mathias og Karoline Salomonsen, Leknes 14,

Daniel og Emilie Danielsen, Leknes 12,

Ole og Anna Hammer, Storeidet 16,

baker Anders og Hilda Larsen, Storeidet 12,

Even og Margrethe Hansen, Lilleeidet 14,

Johannes og Hilda Markussen, Lilleeidet 13,

Simon og Berthe Mikkelsen, Haug 13,

Kalem og Ragna Tobiassen Vetting, Haug 12,

Karolius og Anna Olsen, Horn 12,

Bernhard og Jørgine Barosen, Sund 17 (Jørgine hadde sitt 17. og siste barn da hun var 52 år gammel),

Johan og Betty Rist, Sund 14,

Karl og Amanda Samuelsen, Vetting 12,

Michael og Albertine Martnes, Gjerstad 16,

Johan og Marie Jensen, Gjerstad 12,

Kristen og Karoline Lindgaard, Skotnes 13,

Hans og Anna Marie Arctander, Reine 16,

Johan og Dagny Johansen (Jektvik). Reine 12,

Johan og Jenny Klausen, Gjernes .14,

Jakob og Magda Hartviksen, Gjernes 18,

Villiam og Dagmar Johansen, Ballstadøy 12,

Arnt Pettersen, Bruhaug/Reine og Nikoline 13,

Ole og Lise Larsen, Gjerstad/Trondheim 12.

 

Dette var den bukett av barn fra hjem hvor vuggen har vært flittig i bruk, som vi har kunnet samle; men den kunne ganske sikkert vært større, og vi ber oss unnskyldt hos dem, hvis dør vi måtte være gått forbi — hjem og ekteskap med 12 barn eller mer.

INNHOLD

STARTSIDEN