DEN LÆSTADIAINSKE BEVEGELSE
Ved Jens Pedersen.
I forbindelse med beretningen om kirken i Buksnes, er det av betydning å nevne en åndelig bevegelse, som er blitt kalt den læstadianske.
Denne bevegelse har sitt utspring fra Sveriges Lappland og begynte ved sokneprest i Karesuando menighet, Lars Levi Læstadius, som også var prost ved den tid. Hans åndelige vekkelse regnes fra året 1842, men han kom til levende tro først to år etter ved en enfoldig tale av en kristen lappepike ved navn Marie. — Læstadius er også blitt kalt Ødemarksprofeten.
Etter at han kom til nytt liv i Gud, begynte han med Helligånds lys kraftig å predike bedring og omvendelse til folket i sin menighet og i omliggende forsamlinger innen prostiet. Ved disse prekener oppstod der store vekkelser, først i Lappmarken, og herfra spredte vekkelsen seg med ildens natur til Finnland og Nord-Norge. En annen svensk prest ved navn Westeson skriver i sin bok, «Ødemarksprofetens lærljungar», at vekkelsen kom som en vårflom, ja som en ekte Lappmarkens vår der tinte opp like til botnfrosna djupet. Men der ble ikke bare prediket bedring og omvendelse, men også nåde og syndernes forlatelse i kraft av forsoningsblodet i den treenige Guds navn, hvorved skarer av mennesker ble løst fra en ond samvittighet og kom til levende tro på en Herre Jesus. Av disse gjenfødte mennesker ble det mange som begynte å predike Guds ord, ved siden av Læstadius. Predikenene holdtes strengt overensstemmende med Luthers lære. — Læstadius sier selv om vekkelsen i Lappmarken, at det var barnevennen Jesus som har hørt de spede barns gråt, som led ondt på grunn av foreldrenes ugudelige levnet, likesom han hørte Ismaels gråt da han av sin mor var kastet under en busk for å dø.
En av de fornemste medarbeidere til Læstadius var legmannen Johan Ratama fra Karesuando, som også er blitt kalt Lappmarkens Johannes. Han var en meget høyt begavet mann og en mektig forsoningens predikant, som med stor åndelig innsikt og forstand ledet bevegelsen etter Læstadius død, sammen med andre predikanter og medarbeidere, til han døde i 1899, 88 år gammel. Læstadius døde i 1861, 61 år gammel.
Til Norge kom denne kristendoms bevegelse i 1848. De første som prediket var reingjetere som hadde mottatt kristendommen i Sverige, og under sin ferd med reinen til Norge, fikk de anledning til å forkynne evangeliet, først til den lappiske befolkning og senere etter hvert også til de norsktalende. Av disse reinlapper kan nevnes Anders Hoyka fra Sverige, Johan Mikkelsen fra Vassdalen i Bjerkvik og Peder Olsen, Fjelldal i Gratangen. Senere kom også mange andre med i arbeidet, bl.a. den bekjente Mikal Mikkelsen fra Bjerkvik. Av norske folk som i begynnelsen begynte å predike, kan nevnes Arnt Pedersen, Gratangen, Petter P. Bakkejord, Herjangen — den senere stortingsmann — Johan Magnus fra Gratangen, Bertehus Jørgensen, Herjangen, Karl Jakobsen, Beisfjord og Hans Amundsen, Ankenes m.fl.
I året 1872 i januar måned ser man en meget alvorlig mann, ved navn Edvard Kristensen fra Sund i Buksnes, komme til Ballstad for å hyre seg leikar til vinterfisket. Han var nemlig fisker. På den tid kom der mange folk fra forskjellige steder i Nord-Norge til Lofoten for å ta seg hyre som leikarer under vinterfisket. Høvedsmennene vurderte nøye sine folk, før de gikk til å hyre, om de ansåes duelig nok, især var det om å gjøre at de var store og kraftige karer. Blant dem som var kommet langveis fra til Ballstad for å søke seg hyre denne vinter, var også foran nevnte Arnt Pedersen fra Gratangen. Han var ikke så svær å se til, men Edvard Kristensen, som allerede da var et oppvakt menneske, la merke til at denne mann virket saktmodig og mild, og valgte derfor å hyre ham som leikar til omforenet betaling.
De gikk begge sammen fra Ballstad til Sund, ca. 10 kilometers vei. Ikke lenge hadde de gått, før Edvard åpnet samtale om kristendom. Han ville høre og sin tro. Edvard hadde også på sin måte begynt å tro, men denne hans tro før, var modig og snakksom og hadde stor interesse av å bekjenne Guds navn og sin tro. Edvard hadde også på sin måte begynt å tro, men denne hans tro og erfaring stemte ikke overens med hva Arnt hadde prøvet. Da de hadde gått halve veien, satte de seg på en stein for å hvile. Og mens de satt der sa Edvard til Arnt: Nå har du revet bort min kristendom, så jeg er blitt kristendomsløs. — Arnt ble litt betenkelig med det samme, idet han tenkte: Har jeg nå revet ned, så beror det på om jeg er i stand til å bygge opp noe bedre.
Turen og samtalen fortsatte til de kom til Edvards hjem på Sund. Der ble de værende i tre uker og talte tidlig og sent om kristendommen. Arnt fremholdt særlig at egenrettferdighet med død tro og gode gjerninger ikke duer til salighets grunn, men at en levende tro på Jesu forsoning og Jesu fortjeneste var saliggjørende. De var dog begge enige om, at det var nødvendig for ethvert troløst menneske å våkne opp av syndesøvnen med anger og bot, og at en åndelig sorg var påkrevet. Arnt lærte også, at en skulle bekjenne sine synder for en troende bror, etter apostelen Jakobs undervisning. Han lærte også, at en sand kristen, etter Jesu ord hadde makt til å forlate synderne til en angrende, når Jesus sier: Dersom I forlater noen deres synder, er de dem forlatte. Og hva I løser på jorden, skal være løst i Himmelen.
Edvard var som før nevnt allerede oppvakt og i tung sorg over sine synder, så der behøvdes ikke å predikes så meget til ham av lovens dom. Det gjalt mere om å gi ham opplysning gjennom nådens orden og å predike evangeliet om syndernes forlatelse, så han kunne komme løs i fra vantroens og egenrettferdighetens fangenskap. — Edvard gikk da til skriftemål og bekjente sine synder til Arnt. Og når så Arnt prediket og stadfestet syndernes forlatelse til ham i Jesu hellige navn og i kraft av forsoningsblodet, og tilmed forsikret ham, at også alle lovens krav var opphevet for den som tilegner seg Jesu fortjeneste gjennom troen, så fikk Edvard nåde til å tro sine synders forlatelse og ble gjenfødt til et levende håp og iført den Helligånds kraft.
Mens de oppholdt seg der i Edvards hjem, spurte Arnt flere ganger: Skal vi ikke snart dra til fiskeværet og begynne fisket? For fattig som Arnt var, kom de menneskelige tanker: Dersom vi ikke får fiske, så måskje det blir lite til hyre. Men Edvard reiste ikke til fiskeværet før hans og Guds tid kom.
Omsider kom de seg da i gang med fisket og gjorde det kanskje godt. Da de skulle skilles om våren, etter fiskets slutt, sa Arnt til Edvard: Nå får du trekke fra betaling for den tid vi satt hjemme hos deg i stua på Sund. Men Edvard ga ham den fulle hyre, og enda litt til, idet han tilføyet, at han på den tid de oppholdt seg hjemme fikk en bedre lott enn noen gang tidligere.
Arnt og Edvard tok da avskjed med hverandre og falt hverandre om halsen under gråt, idet de ønsket Guds nåde og fred til hverandre. — Nå har de to kjære venner for lenge siden møttes med hverandre i Guds Paradis, hvor de med forente røster takker sin Gud og forløser for seiren som er vunnet ved Lammets blod og ved ordets vitnesbyrd, der de aldri mere skal skilles.
Etter at Edvard Kristensen var kommet til troen, begynte han straks å gå omkring i husene og predike bedring, gråt og bad sine naboer gjøre omvendelse og motta kristendommen. Han begynte også å holde forsamlinger, og hans enfoldige og alvorlige tale virket på folket, så der begyndte vekkelse og mange kom til troen, slik at menigheten vokste etter hvert. Der ble da snart flere som deltok i arbeidet, både menn og kvinner.
Kristoffer Pedersen og hustru Ovidia. Sund.
Av talende menn i den første tid kan nevnes Kristoffer Pedersen, Sund, Nils Kristiansen, Skotnes, Nils Mikal Johnsen og Frants Hansen, Sund, og noe senere Hagen Hanssen, Horn, Ole Hanssen, Skotnes, Ulrik Hanssen, Ramsvik og Kristen Hansen, Skulbru. Alle var de talende menn som kunne holde forsamlinger.
Vekkelsen gikk fra gård til gård, og nådde snart også til nabobygdene Hol og Flakstad. — Av andre talende menn kan nevnes Peder Rønning Jenssen, Reppe, Alsing Hanssen. Offersøy, Lars Pedersen, Skulbru, Ole Henriksen, Horn, Nikolai Bakkejord, Ramsvik, baker Anders Larsen, Storeidet, Angel Pedersen, Hol, Angel Aleksandersen, Berg, Frants Horn, Petter Bjørnsen, Horn og Nikolai Hanssen, Berg, som alle med iver deltok i arbeidet både ved taler og ved timelige midler. Likeså var kvinnene alltid med i ivrig tjeneste til kristendommens fremhjelp, og mange av dem var flittige til å bekjenne Guds navn og ord blant sine medmennesker.
Som predikant kom senere til Jørgen Andreassen, Holand og Johan Hanssen, Høybakkmo.
Predikenen selv, som den private samtale møtte ofte stor motsigelse både av lege og lærde. Der ble jo heller ikke spart på kraftige uttrykk og bebreidelser over de som forherdet seg mot bedringspredikenen, dem som fortsatt ville leve i synden og vantroen, og i egenrettferdigheten.
Sokneprest Berge, som i den første tid var sokneprest til Buksnes og Hol, var særlig ondsinnet mot de oppvakte og talte ofte i mot dem og advarte folket fra prekestolen i kirken, at det måtte ta seg i vare for denne forførelse. Likeså skrev han mange personlige brev til forskjellige folk i bygda og advarte dem mot å ta i mot disse folk i sine hus. Noen av disse brev hitsettes, og lyder så:
Lars Pedersen, Skulbru. Ennå et siste advarselsord fra din prest, førenn du styrter deg i den elendighet som truer med å oppsluke deg. Hva disse forherdelsens barn kaller omvendelse, er intet annet enn å flytte over fra tollerveien til farisæerens lære. Men om farisæernes lære sier Herren selv: Tollere og skjøger kommer før eder inn i himmerikes rike. Denne syndsbekjennelse som disse forherdelsens barn taler om, er ikke anneet enn bespottelige affærer med stor medsyndere. Den levende Gud får intet. Avgudene får hva der tilkommer Gud. Deres sammenkomster er Gud en vederstyggelighet, ti de forfalsker og forvrenger Herrens ord og kommer under den dom Herren truer med i det annet bud. Herren vil ikke holde dem uskyldig som tar hans navn forfengelig. Deres gudsdyrkelse er kun vesentlig selvdyrkelse. Men forbannet er den som holder kjød for sin arm og hvis hjerte viker fra Herren. Ta deg i vare for disse besatte mennesker. Lars, innfør ikke ved din dårskap forbannelse over deg selv, din hustru og dine barn. Du selv har ansvaret. Og åpner du ditt hus for denne forførte flokk, så blir du både åndelig og legemlig ruinert. Deres dømmen og fordømmen er kun en frekk og formastelighet av Guds egen rett. Deres lære i sin helhet en vev av løgn, hvori der er nogle få sannhetskorn som kanskje kveles av usannhet. Kirkehat og prestehat er grunnvollen for deres religion. Ennå en gang mitt råd er dette: Åpne ikke ditt hus for gudsbespottere. Salig er den mann som ikke vandrer i de ugudeliges råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotterens sete.
O. Berge.
Et annet brev lyder så:
Håvard Torgersen. Lyd mitt råd, Håvard, og la deg ikke skremme av disse forførere, som farer omkring som glupende ulver og søker etter sitt bytte. Og bring din kones søster ut av huset øyeblikkelig. La Iver selv forsørge henne. Og kan du ikke få fred for dem, så søk bistand hos politiet på Ballstad. Du er for god å ferdes sammen med disse slags folk. Kom opp og samråd deg med din prest, der er bekymret for litt åndelige vel. Tro dem ikke, unntagen all deres tale er løgn, og forgift er under deres læber.
O. Berge.
Det har vært en alminnelig skikk blant læstadianerne, når de møttes, at de hilste med Guds fred og omfavnet hverandre. Dette ble Berge også fortørnet over, og sendte i den anledning et brev, sålydende:
Ole Hansen, Ingrid Hansen, Iver Andreassen, Gjernes. Dersom dere eller deres likesinnede lekekamerater atter trenger dere inn i noe rum på prestegården for å foreta eders skamløse omfavnelser,, vil I bli dratt til ansvar etter loven. Jeg kunne uten varsel innstevnet Eders til forlikskommisjonen, eller anmeldt Eder til amtmannen for Eders lovbrudd, men jeg skal denne gang la det bero med advarslen, som Dere gjør rettest i å gjøre de øvrige læstadianere bekjent med.
O. Berge.
En gang fikk Berge hentet til bygda en emissær (såvidt erindres var hans navn Kallem), for at han skulle få gjort ende på villfarelsen. Denne emissær var imidlertid en meget alvorlig oppvakt mann, og da han kom i samtale med læstadianerne, fant han ut, at de var rett oppvakte folk og at de også hadde en rett saliggjørende tro. Videre fant han ut, at de også førte den rette evangeliske lutherske lære. Herover ble presten skuffet, når emissæren ikke ville gi ham noe medhold. — Straks etter, i året 1881, holdt Berge en gudstjeneste i Hols kirke, og her advarte han meget kraftig folket, at de ikke måtte gå på læstadianernes forsamlinger. Denne advarsel virket imidlertid til stor nysgjerrighet hos folk, slik at mange den selvsamme dag om ettermiddagen i flokk og følge strømmet til forsamlingen, som holdtes i privat hus hos Peder Andersen, Fygle. Alle ville høre på «galskapen». Men resultatet ble, at mange av dem som kom ble grepet av Guds ord, så endel endog falt på sitt ansikt til jorden med gråt og tårer, og ropte til himmelens Gud om nåde og barmhjertighet. Og flere gjorde omvendelse og kom til troen, blant disse var også den kjente Hans Olsen, Fygle.
Den etterfølgende sokneprest, Arctander, var heller ikke særlig blidt stemt overfor de vakte. Særlig under altergang kunne han reagere, dersom der ble høylydt gråt i kirken. Dette tålte han lite. Engang der ble stor rørelse under altergangen, hoppet han over alterkrinsen, forlot tjenesten for en tid og gikk ut i sakristiet, der han ble inntil gråten var slutt. Men da han kom tilbake og begynte meddelelsen av Jesu Kristi legeme og blod, ble folket atter rørt til tårer. Han skriver selv i en bok, som han senere ga ut og hvor han også nevner litt om dette, at da brøt det løs som aldri før. — En gang senere hadde hans hustru bedt til Gud om, at der måtte ikke bli rørelse under altergangen, og denne bønn trodde presten at Gud hadde hørt, for den dag var det stille i kirken. Den første tid da vekkelsen kom til bygda, ble de vakte kalt lesere. Men presten Berge, som hadde kjennskap til hvorfra bevegelsen kom, ga dem navnet læstadianere, etter prosten Læstadius. — En mann fortalte, at Berge like før han reiste fra Buksnes, likevel skal ha sagt, at dersom jeg skal predike rett, må jeg predike som læstadianerne, men da mister jeg mitt embete. Men så tilføyde han: Alt kan jeg forglemme, og alt kan jeg tilgi, men Ole Hanssen og Johan Smed har vært meg drøye karer.
Hagen Hansen, Hattan.
De etter Arctander følgende sokneprester til Buksnes, Aasen og Thun, har vært særdeles imøtekommende og forståelsesfull mot læstadianerne, og har gitt dem det vitnesbyrd, at de er rette medlemmer av kirken.
Den læstadianske bevegelse har satt dype spor etter seg, og har vist seg å eie en stor livskraft. Etter de mange hundre i bygda som er flyttet bort ved en salig død, er rekkene blitt fyllt av yngre slektsledd, så forsamlingene har stadig vokset. Lærdommen holdes utpreget luthersk. Der predikes fullkommen lov og bedring til oppvekkelse, og et fullkommen nådigt evangelium til de angrende og sørgende, og til de troende. Der predikes og læres alltid att de kristne skal leve og føre en rettskaffen vandring. Og om noen ikke er lydig, så kan ikke lærdommen legges til last herfor. Der predikes avhold fra all slags kjødelig fornøyelse og fra alle slags alkoholiske drikke, og fra stas og forfengelighet i klær og i huse.
Læstadianerne ofrer hvert år ganske betraktelige midler til misjonsarbeidet innen sin midte. Og de sender ut predikanter til forskjellige steder innenlands. Og i fellesskap med modermenigheten i Sverige, sendes der også predikanter til utlandet. I Amerika har den læstadianske bevegelse således stor utbredelse, så vidt vites i elve forskjellige tungemål. Likeså er bevegelsen meget utbredt i Finnland og Sverige.
I vår bygd, og i mange andre bygder, holdes der hvert år større forsamlinger, hvor mange predikanter og kristne fra forskjellige steder samles for å overveie om utsendingsarbeide, om Guds ords forståelse og andre viktige kristendomssaker.
Av predikanter som har reist til vår bygd kan nevnes: Fra den første tid, Peder Olsen, Fjelldal, John Mikkelsen, Vassdal, Bertheus Jørgensen, Merjangen, Mikal Mikkelsen, Bjerkvik, Petter Bakkejord, Herjangen og Johan Magnus, Gratangen. Fra Sverige, Samuel Vettasjervi, Viktor Bjørkman, Frans Baraka, August Isakson, Petter Sitsi, Isak Kuoksu og Wiliam Erikson. Fra Øst-Lofoten, Daniel Josefsen og Simon Josefsen, og i den siste tid fra Ofoten, Hans Karlsen og Anton Karlsen.
Av predikanter som er død i vår bygd hadde følgende sådan alder: Edvard Kristensen døde i januar 1888, 49 år gammel. Nils Mikal Johnsen døde i mars 1885, 30 år gammel. Nils Kristensen døde i 1900, 80 år gammel. Kristoffer Pedersen døde i mars 1919, 78 år gammel. Johan Hanssen døde høsten 1927, 61 år gammel. Ole Hanssen døde pinseaften 1931, 72 år gammel. Ulrik Hanssen døde sommeren 1943, 82 år gammel. Kristen Hanssen døde i februar 1944, 78 år gammel. Jørgen Andreassen døde høsten 1944, 73 år gammel. Hagen Hanssen døde i mai 1945, 84 år gammel.
Etter disse predikanters død er arbeidet blitt fortsatt av yngre folk, hvorav kan nevnes som predikanter, Jens Pedersen, Ballstad, Haakon Olsen, Vik, Harry Ellingsen, Berg og Hilbert Salomonsen, Leknes, sammen med mange andre medarbeidere av talende og tjenende menn og kvinner.
Læstadianerne har alltid tilhørt den Lutherske statskirke, og mottar barnedåp, konfirmasjon, nattverd, brudevielse og jordfestelse.
Deres forhold til statskirken er bekreftet bl.a. ved en uttalelse av biskop Skaar. Linder en visitasreise til Buksnes noen år etter at den læstadianske bevegelse hadde begynt sin utbredelse her, spurte biskopen i det etter visitasen følgende menighetsmøte, om der fantes sekter i Buksnes. På dette svarte prestens medhjelper, Thomas Abrahamsen, Offersøy, at vi hadde læstadianerne. Biskopen svarte hertil, at læstadianerne er ingen sekt, men de er saltet i den Lutherske kirke i våre dager.
De er interessert i kirkelige anliggender. Noen offentlig politisk virksomhet driver de ikke, men er borgerlig innstillet, uten å tilhøre noe bestemt politisk parti. De deltar i bygdas styre og i forskjellige korporasjoner, etter som det høver. De er arbeidsomme, og har den oppfatning at enhver skal tjene sitt eget brød, såfremt ikke sykdom, alderdom eller andre gyldige grunner er til hinder herfor. Ofte foretas innsamlinger til fattige og nødlidende, utenom det som ofres til kristendomsarbeidet. Innsamlinger til kristendommens utbredelse foretas bare blant forsamlingens egne medlemmer.
Læstadianerne er imot fester og basarer, kino og teater, som betraktes som øyenslyst og kjødslyst. De er også imot at der fiskes og arbeides på helligdager. De setter ikke sitt fiskebruk på lørdager for å stå i sjøen over helgen til mandag. Helligdagen må ikke benyttes til utflukter og verdslige sammenkomster, men til gudsfrykt og Guds ords betraktning med bønn og sang, både i hjemmene og i forsamlingene.
De har interesse av å følge med i utviklingen, når den kan tjene til nytte for livets opphold og ikke strider mot Guds ords lære. De bruker ikke musikk i sine samlinger, og som grunn herfor tas eksempel av Jesus og hans disipler, som ikke i noen form brukte musikk.
De læstadianske predikanter har for skikk å sitte ved et bord, når de prediker. Og som grunn herfor tas eksempel av Guds sønn, som etter bibelens beretning alltid satte seg når han prediket.
De har ellers den oppfatning, at alle rette kristne burde samles til et fårehus, og at alle vekkelser burde knades til én deig, hvorfor der predikes meget om åndens enighet og om å holde Herrens hjord sammen, så fred og ensinndighet, med innerlig brorkjærlighet må forbli rådende blant Guds folk.