DEN KOMMUNALE ADMINISTRASJON
Det lokale selvstyre er i virkeligheten det eldste av alt selvstyre, idet hele det gamle selvstyre var lokalt i sin rot. Det begynner i bygder og mindre kretser, og vider seg etter hvert ut til å omfatte større landsdeler, således forberedte det rikssamlingen.
Til å begynne med var det ikke bygda eller kommunen en snakket om og hadde som begrep, det var ætta. Den ga vern og forsvar, utførte vergemål for sine umyndige og forsorg for de fattige. Å være ættbåren var det samme som å være en fri og et rettsfør medlem av samfunnet. Den som var uten ætt, stod i virkeligheten utenfor samfunnet og var uten rettsvern. Men både trell og halvfri kunne stå under vern av sin herre. Ætta hadde skyldnad til å hjelpe sine medlemmer ved deres rettergang. Selve odelsretten hvilte nok på individuell eiendomsrett i sagatiden, men opphavet til den er at engang hadde ætta eid jorda. Giftermål var en ættesak. De to ættene ble knyttet sammen ved giftermål, og ætta var den sosiale eneren som hele samfunnslivet var bygd opp omkring.
Jevnsides med staten, som etter hvert oppstår, kom kirken og ble en sterk samfunnsskapende og oppdragende makt. Fra det 12. og 13. hundreåret fikk bispene slått kallsretten under seg. Dette er en nedgang for bondemakten. Kongene og deres embetsmenn fikk større og større makt, og de gamle bondehøvdingene og tingene tilsvarende mindre å si. Sysselmennene ble nå mektige ombudsmenn for kongsmakten med stor sivil og militær makt, hver i sine sysler, og lagmennene får likeledes mer og mer å si, samtidig som makten glir over fra bøndene på lagtingene til kongen og stormennene: lagmenn, sysselmenn, biskoper og lendmenn. Det er særlig på 13-hundreåret de store riksmøtene blir vanlige og får stor makt i samfunnet.
Under Magnus Lagabøter får vi den store landsloven (1276). Meget av det som før var regnet som privat sak eller ættesak, ble nå regnet for offentlig sak.
I gammelnorsk tid hadde kommunene hatt sine egne kasser til å greie ymse utgifter. Skipsredene hadde sine kasser. — Istedet for de gamle sysselmenn kom — etter Magnus Lagabøters lov — futer og lensherrer, eller oftest var det lensherrer som hadde en eller flere futer under seg. Under futene stod så de gamle bondelensmenn. Futene og lensherrene fikk råde seg alt for fritt og nyttet sin makt til alle slags voldsferder og øvde ofte stor urett. Dette førte til store og små bondereisninger for å verne om gammel makt. Trass i alt fantes det enda ikke så lite av folkelig selvstyre i de små kretsene. De gamle bygdetingene stod ennå ved makt. Der måtte lensherrene og futene tinge med bøndene om skatter og avgifter eller andre slags ytelser, og der kunne bøndene samle seg og lage søknader til kongen eller klage over embetsmennene. De gjeveste menn i bygdene var lagrettemennene, og de var selvsagt førere for bøndene.
I den første tiden etter reformasjonen så det ut til at denne skulle gi folket litt mere å si på det kirkelige område. Kirkealmuen skulle velge 7 av de beste og mest aktede soknemenn til å velge prest, de skulle rett nok velge sammen med prosten, og presten skulle stå til prøve for bispen. I virkeligheten kom det ikke mye ut av det, og presteutnevnelsen gled med tiden over til kongen.
Så kom det kongelige enevelde 1660. De store len ble da omdannet til amter, og lensherrene ble amtmenn med fast lønn. — Med eneveldet forsvant de siste restene av folkelig selvstyre, iallfall på bygdene. Sentraliseringen av statsmakten ble nå drevet til sitt ytterste. Prinsippet var: alt for kongen — ingenting for folket. All offentlig makt skulle være samlet i kongens person, og utover bygdene ble det da kongens embetsmenn som skulle sette i verk den kongelige vilje. Vi fikk dermed embetsstyret, byråkratiet.
Men ettersom tiden gikk vokste det likevel fram tilsprang til folkelig selvstyre. Det gjalt særlig på tre områder: kirken, skolen og fattigstellet. Eldst var det for kirken. Der var det kirkeverger og medhjelpere. Skoleplakaten av 1741 sier at det tillates menighetene selv å bringe de til ungdommens opplærelse bekvemmeste midler i forslag. For hvert prestegjeld ble der en skolekommisjon, i den skulle sitte embetsmennene, lensmannen og 4 av de beste og mest kunskapsrike menn i bygda, som skulle være oppnevnt av amtmannen og prosten. De skulle sette opp skolefundas og likne ut skoleskatt. Øverste tilsynet med skolen skal være hos embetsmennene: prest, prost, fut, amtmann og biskop; men på den andre siden blir det etter denne ordningen uråd å få til noe vedtak om skolen, om ikke bygdefolket samtykker. Det viste seg straks i den bygdestriden om skolen som nå begynte og som varte ut gjennom hele hundreåret. Det ble i mange tilfeller en kraftprøve mellom bonde og embetsmann, og en forberedelse til det kommunale selvstyre vi siden fikk.
Svakere var det .— fra folkelig synsvinkel sett — det styre som ble ordnet for fattigstellet. Det ble ordnet bispedømmevis, og hele Nord-Norge kom derved sammen med Trøndelag, som dengang utgjorde ett bispedømme; denne ordning for fattigstellet kom i stand 1790. Her også lot en prestegjeldet være kommune, og for hvert prestegjeld skulle det være en fattigkommisjon bestående av presten, lensmannen, somme steder også futen, medhjelperne samt to menn som amtmannen nevnte opp etter forslag av futen. — I mange bygder gikk det trådt med å få i stand slike fattigkommisjoner, ja i noen tok det mannsaldre, for bøndene ville ikke ha tvunget inn på seg fattigutgifter, men ville helst ha fattigforsorgen greid på gammel vis ved privat velgjerning. Det hendte ikke sjelden at prestene spurte hele almuen hva den mente om ymse forordninger i fattigstellet; men prestene klager stundom over at disse almuessamlingene var «polske riksdager», der alle snakket i munnen på hverandre og gikk utenom alle parlamentariske regler. I de fleste bygdene, så også i Buksnes, greide en seg ellers med den gamle legordningen ennå, og der ble det ingen fattigskatt å utlikne.
I enkelte kommuner styrte kommisjonen (bygde- eller soknekommisjonen) både skole- og fattigvesenet. I dem alle var presten selvskreven formann og den som uten sammenlikning fikk mest å si.
De utgiftene som falt på kommunene, vil synes små for oss, men de kjentes tunge nok i sin tid. Staten veltet også i den tid utgifter over på kommunene, som ingen nå er i tvil om burde hvile på staten. Således delinkventutgiftene (fra 1747), d.e. utgifter ved påtale av offentlig forbrytelse, som tyveri, røveri, drap, mordbrand o.s.v., utgifter til transport av fanger til fengsel og arresthus. På amtet hvilte utgifter til månedsting og formynderting, til forlikskommissærer, etter at man hadde fått slike ved forordning av 10. juli 1795 og 20. januar 1797, til sykehus og andre utgifter ved epidemier, til vaksinasjon, jordmorstell, kostpenger for leger på reise m.v. Alle disse utgifter betalte futene forskuddsvis av fogedkassene. Futene sendte regnskapene til amtmannen, som reviderte dem og på grunnlag av disse regninger satte han opp repartisjonsplakaten, som liknet ut alle disse utgiftene på hele amtet; deretter krevde så futene inn skatten.
De utgiftene som falt på de mindre kommuner, tinglags- og prestegjeldskommunene, var sorenskrivertoll, lensmannstoll og tingholdspenger (betaling til lensmannen for at han skaffet øvrigheten hus og kost på tinget), bygdevekterlønn, skarprettertoll eller meistermannspenger (skarpretterpenger), ferjemannslønn, skysskaffertoll og utgifter til bygdeveier og bygdebruer — hvor sådanne finnes. Disse utgifter — Buksnes var nok spart for noen av dem — ble vanlig greid med skatt på matrikkelen. Skoleskatt og fattigskatt kunne derimot bli liknet ut på alle folk i bygda. Fikk man ikke skatten inn godvillig, ble det utpantning — dengang som nå.
Alt i alt var det svært lite folket hadde å si i kommunestyret på bygdene, og for det lille som det hadde å si, fantes det heller ikke klare og sammenhengende regler. Bøndene hadde ikke initiativ, ikke tiltak, den makt de hadde var negativ, men de hadde i visse tilfeller makt til å sette seg imot slike tiltak som embetsmennene ville ha fram. — Det som fantes av kommunalt selvstyre, var da ikke annet enn små ufullkomne tilsprang. — Men livet var sterkt nok til å tvinge det enda en mon lenger fram. Det viste seg i krigs- og nødsårene fra 1807 til 1814. Da ble skole- og fattigkommisjonen somme steder i landet utvidet til et slags bygdekommisjoner, som tok seg av kornforsyning og utdeling, magasinsak og andre saker som vedkom bygda. — Særlig meget fikk de dog ikke å si disse bygdekommisjoner, og de fleste steder ble de også borte, da krigen og nøden, som hadde tvunget dem fram, var over.
Det ble mer og mer vanlig at øvrigheten la fram saker som vedkom kommunen for almuen på tinget. Kommunenevnda av 1833 sier således at «det i enkelte tilfeller er bestemt, og ellers sedvanligt, at øvrigheten på tingene innhenter den hele almues formening om eller vedtagelse av en eller annen kommunen vedkommende foranstaltninger». — Noen avstemning eller noen regel for hvorledes en skulle få sikker greie på hva som var viljen blant folket, eller flertallsviljen, var det heller ikke. Vanlig var det vel at en eller flere av de mest formående bønder i bygda førte ordet, med stilltiende samtykke av de andre. Heller ikke hadde øvrigheten til vanlig noen plikt på seg til å lyde den viljen som kom fram på tinget. Likevel kan en gå ut fra at hadde øvrigheten først spurt, så var det ikke så lett å gå utenom og imot det svaret den hadde fått hos almuen.
Den 14. januar 1837 fikk en berget formannskapsloven i havn. En ny tid var inne, med faste regler og det videst mulige selvstyre for kommunene. De to lover, som etter langvarige forhandlinger ble vedtatt 1837, var like til 1. juli 1922 så å si kommunenes grunnlover. I 1909 ble der framsatt proposisjon til lov om forandring i formannskapslovene, men en slik forandring ble ikke vedtatt og sanksjonert før i 1921, og trådte i kraft 1. juli 1922.
Buksnes var blant de kommuner som i krigs- og nødsårene 1807-14 fikk i stand en bygdekommisjon, og denne kommisjon var i virksomhet helt til formannskapsloven trådte i kraft i 1837.
Medlemmer av denne kommisjon var sokneprest Hans Chr. Westerwaldt fra 1800-1820, og som formann hele tiden. Lars Ribe, Finnstad, medlem fra 1801 til 1820, handelsmann F. C. Matheson, Ramsvik, 1801-1819, Gjert Gjertsen, Storeidet 1801-1835, Joachim Arctander, Gjerstad, 1801-1833 (men det kan ikke stemme, for i 1801 var han bare 12 år gammel). Klokker Kristian Hansen Sparre, Hag, 1801-1818, lensmann Ole Hansen Jentoft, Storjord, 1801-1810, Abraham Villassen, Offersøy 1816-1837, Fredrik Sparbo, Helle(?), 1801-1813, Johan Hansen, Farstad, 1801-1809, Christoffer Frantzen, Bolle, 1801-1812, Jens Eliassen, Lilleeidet, 1801-1809 (skrev seg også Ellevsen), Hans Johnsen, Rise, 1804-1820, handelsmann Johan Tengmann, Ballstad, 1809-1837, Hartvig Hansen Jentoft Berg, 1810-1835, Jørgen Hansen Hiort, Fygle(?), 1809-1830, lensmann Nils Iversen, Ure, (Apenes), 1810-1835, Hans Olsen, Reine, 1816-1832, Ole Hvid, Ballstad, Lars Reite og Nils Berg, alle fra 1807-1808, Johannes Tetteng, Storfjord, 1819-1835, skoleholder og klokker Fredrik Gustav Müller, Buksnes, 1819-1826, handelsmann Jørgen B. Jentoft, Ramsvik, 1820-1837, Erik Pedersen, Nedre Vold, 1822-1830, Simon Dahl, Kjølpesnes, 1821-1822, Ole Danielsen, Steine, 1825-1830, prost L. Holmboe, 1828-1835, Jakob Olsen. Sandsund, 1828 (står ikke anført hvor lenge), klokker Christian Bølgen, Buksnes, 1830, Erik Eriksen, formentlig fra Hol, 1830, Johannes Nilsen, fra Hol(?), 1830, Hartvig Ringkjøb, 1831-1837, Ole Myhre, Stamsund, 1833-1837, Rasmus Pedersen, Bergsdal, 1834-1837, Peder Sørensen, Våje, 1835-1837, Lars Paulsen, Bø, 1835-1837, Roland Andersen, Svarholt, 1835-1837, Lars Paulsen, Bø, 1835-1837, Roald Andersen, Svarholt, 1835-1837, Lars Sørensen, hvorfra nevnes ikke, 1836, Iver Iversen, heller ikke hans bosted nevnes, 1837, Eidis Pedersen. Nordvetting, 1837, sokneprest Anders Daae, 1837.
Når det ovenfor står anført at Joachim Arctander, Gjerstad var medlem av bygdekommisjonen fra 1801, foreligger det her ganske sikkert en forveksling med hans far sorenskriver Hans Steenbuck Arctander, som var medlem av kommisjonen fra 1801 og formentlig til sin død i 1810, da sønnen Joachim, som da var blitt mere moden, trådte inn i sin fars sted.
De var ikke penneføre alle disse medlemmene av bygdekommisjonen. Når de skulle undertegne, måtte det — kanskje for de flestes vedkommende — skje med påholden penn, og han som styrte pennen var som regel vedkommende protokollfører, i de fleste tilfeller presten. Men etter Westerwaldts død i 1822, var Buksnes uten sokneprest i 4 år, inntil Christian Bull tiltrådte i 1826. Bull var sikkert medlem av bygdekommisjonen i det halvannet år han var sokneprest her, og etterfulgtes av sokneprest, prost L. Holmboe, selv om Bull ikke sees anført som medlem av kommisjonen; men prestene var jo selvskrevne formenn.
Bygdekommisjonen bestod 1801 av følgende: Sokneprest Westerwaldt, sorenskriver Arctander, gjestgiverne Matheson, Ramsvik og Tengmann, Ballstad, lensmann Ole Hansen Jentoft samt medhjelperne Christoffer Frantzen, Bolle, Gjert Gjertsen, Storeidet, Jan (Johan) Hansen, Farstad, Hans Johnsen, Rise og Lars Blix, Finstad (i fortegnelsen ovenfor står Lars Ribe, Finstad som medlem; det må her foreligge en forveksling).
Dette år (1801) synes forholdene å ha vært noenlunde normale i bygda og folk flest var selvhjulpne. Magasinrug ble utdelt til bare tyve trengende, og prisen på rugen var rimelig, bare 1 rd. og 4 m. pr. våg. — Det følgende år må tilstanden endog ha bedret seg slik at året kan betegnes som godt, 1803 likeså. Dette år ble der utdelt korn til 16 fattige, og noe rikeligere enn før, og der kom inn hjelp i form av frivillige gaver, således 2 tønner korn fra Ole Hvid, Ballstad. Det var gode fiskeår i denne tiden, helt fram til 1807, og at forholdene var økonomisk ganske rummelige fremgår derav, at i Buksnes og Hol, med en samlet befolkning på omlag 1000 mennesker, var det sistnevnte år 14 brudepar. — I 1804 fikk Buksnes 24 riksdaler av den kongelige gave til Nordlandene, og for disse pengene ble der kjøpt inn 25 våger byggmel, som ble delt ut i porsjoner til fattige med en våg til hver. Inntektene til kommunekassen var bra også i 1805 og 1806, ja over det normale, så folk flest hadde sitt rundelige utkomme, med rikelig utdeling til de fattige, nemlig fra 2 til 13 riksdaler til hver, alt etter familiens størrelse.
Også 1807 må fisket ha kastet godt av seg og tiden fremstilles som bra. Bare 17 fattige fikk understøttelse og 13 par gikk til brudeskamlen. En hadde det år besøk av biskop Krogh, som la bygdekommisjonen opplysningens sak alvorlig på hjerte. Her ble da foretatt innsamling i form av kollekt til Hadsel innvånere, som da må ha fått sterkere føling alt med trengselsårenes trykk.
Men så kom 1808. Nøden grep om seg, kornet (bygg) steg til 2 daler vågen og 34 fattige trengte hjelp. Man hadde fått et lån på 50 tønner rug, som ble utdelt til 88 familier, ca. 400 mennesker, med omlag en skjeppe til hver person. (1 skjeppe = ⅛ korntønne = 17,37 liter).
Med 1809 meldte nøden seg for alvor, det var dårlige tider over alt i Nordlandene, ja i det hele land og prisene steg voldsomt. Den 19. mars var bygdekommisjonen samlet til møte på Hol, hvor 12 av medlemmene møtte. Her skulle der utarbeides og avgis en beretning om bygdas økonomiske forfatning, og den var ikke rar. 124 familier befantes være «yderlig fattige», «så overensstemmende med våres viden og samvittighed ansøges allerunderdanigst til høye vedkommende om hjelp for dette hjelpeløse og av armod nedtrykkede distrikts redning». Det var skjenket 30 000 rd. til Nordland til hjelp for slike som fattigvesenet ikke så seg i stand til å hjelpe, en «kongelig allernådigst gave», som det heter. Allerede tidligere hadde man fått som forstrekning 120 rd. til hjelp til fattige, men det ble så altfor lite. Man fant at to tredjedele av befolkningen var i «yderlig fattig omstendighet» i Buksnes. Hver husstand fikk da seg tildelt 1½ tønne byggmel, som nå kostet 13 rd. pr. tønne
Ut på våren samme år var kommisjonen atter samlet for å foreta utdeling av 20 tønner rug, som en hadde fått av amtets provianteringskommisjon. Denne rug ble hentet i fembøringer fra Olenilsøy ved Reine og ble fordelt med 1 á 2 skjepper til hver. Den 7. juni samme år ble der fra samme sted hentet 50 tønner rug, og det synes som staten hadde et slags lager av korn på Olenilsøy, på Kjeøy og på Hundholmen (Bodø) for den fra Arkangel tilbrakte rug. Siste utdeling skjedde til 73 gårdbrukere og husmenn, og de tildelte porsjoner varierte fra 1 til høyst 4 skjepper til hver, alminnelig 2-3 skjepper. Utdelingen ble foretatt av lensmann Ole Hansen Jentoft og Hans Johnsen, Rise, den første formentlig for Hol, den andre for Buksnes sokn.
Tross nøden kom der dog inn ganske pene beløp i de i prestegjeldets kirker utsatte bekkener til innsamling. Slike innsamlinger ble foretatt, den ene etter vinterfiskets slutt, den andre etter jektenes hjemkomst fra Bergen. En mann fra hver av soknene gikk også omkring med såkalte kollektbøker, iflg. kgl. reskript av 12. aug. 1806 var dette tillatt. Innsamling ved slike kollektbøker ble også foretatt i 1810.
Tredje utdeling for 1809 ble foretatt 7. desember, denne gang restbeholdningen av den tidligere omtalte kongelige gave hertil, til 113 trengende. Men det ble ikke meget å feire jul med. Noen fikk 1 pund mel (1 pd. = 12 mark), andre 2 pund, bare en mann, en krøpling fikk en hel våg. Prisen var nå 4 rd. vågen.
År gikk og år kom, nøden fortsatte, fisket var mislykket, jorden kunne lite og intet gi og jektefarten på Bergen var sterkt hindret av den engelske blokade. Allerede i mai 1810 ble der hentet 150 tønner rug, denne gang fra blokade, som ble utdelt ved gjestgiverne Matheson, Ramsvik og Tengmann, Ballstad — mot fiks kontant betaling.
Året 1811, og elendigheten var den samme, kanskje en smule verre. For en kongelig gave på 100 rd. ble der kjøpt 7½ tønne bygg til utdeling, men hva ble det til de mange hungrige munne. Prisen var nå 13 rd. pr. tønne bygg, iberegnet frakt. Denne beholdning på 7½ td. skulle deles på de «høyst trengende», og ble fordelt på 58 husstander. Ennvidere ble der innkjøpt 38 tønner korn, hvorav 15 ble fordelt til «far- og morløse barns underhold», det øvrige av beholdningen til dem som mest trengte det. Utpå høsten (25. november) ble der kjøpt 68 tønner av den magasinbeholdning av korn som Tengmann, Ballstad satt inne med. Dette korn ble delt mellom 180 personer, med 1 til 4, høyst 6 skjepper til hver. Samtidig ble der utdelt av en gave til Nordland fra Fredrikstad og Kristiania. Denne gave bestod i 7 skjepper rug, 2 tønner og 6 skjepper bygg, 8 tønner og 3 skjepper havre, dertil 1 rd. i penger. Rugen og byggen skulle «annammes» av magasinbeholdningen, mens havren måtte hentes i Ulvøy i Raftsund. Denne gaven skulle fordeles mellom gamle og avfeldige, skrøpelige, og til far- og morløse barn, og 59 personer ble delaktige i den. — Disse små gaver fra to store byer, viser hvor trange og pinaktige tidene var, men de viser også hjertelag midt i nøden.
Fra fogden Pryds kom der dette år (1811) forespørsel om man i denne bygd ønsket såkorn, og herpå ble der svart, at man gjerne ville ha bygg, dog helst fra Saltens fogderi, da en mente klimaet der stemte mer overens med Lofotens. Der anførtes videre i denne svarskrivelse til fogden: «Men da almuen knapt nok kunne bringe penger og varer til veie for det nødvendigste matkorn, ennsi såkorn, så ønsker man å få dette på kredit til mai måneds begynnelse». — Man andro om 87 tønner såbygg.
Vi kommer til 1812, et av de svarteste av de svarte år, den bitre nød grinende for døren, heter det. En var tilbudt 300 tønner magasinrug fra Trondheim og 450 fra Bergen. Dette korn skulle føres nordover på Tengmanns og Mathesons jekter til en frakt av 2 rd. pr. tønne, på grunn av de besverligheter som «dermed var forbunnen» (kaperrisikoen). De første lastene ved vårstemna, resten ved høststemna. Men for å avhjelpe den øyeblikkelige nød og trang ble der tidlig på våren sendt 4 fembøringer over fjorden til Bodø etter korn. — Kornet utdeltes ved lensmannen, og gjestgiverne Matheson og Tengmann. — I mai ble der atter foretatt utdeling av 42 tønner rug og 70 tønner havre, som var kommet med en jekt, til 202 trengende familier. Bygget kostet 24 rd. 1 m. og 8 sk. pr. tønne. Dette skulle betales om 3 år.
1813 — og fattigdommen og trengselen er tiltagende. Det synes så at dette året var det mørkeste av dem alle, det viser de mange foreldre- og hjelpeløse stakkarer rundt om i bygda, barn som bygdekommisjonen måtte ta seg direkte av — 100 i tallet. Sykdom, sult og død berøvet mange barn deres foreldre og forsørgere. Der anføres om bortsettelsen av slike forsvarsløse barn: «Antaget til opfostring til de kan tjene for sit brød» — «indtil videre» — «for bestandig» — «for en tid» — «for barmhjertigheds skyld» — «mest av barmhjertighed» o.s.v. — største parten av barna som regel uten godtgjørelse. Der hvor betaling ble ytet av bygdens kasse bestod denne i en halv eller en kvart tønne bygg (kornet kostet nå 36 rd. pr, tønne foruten frakt fra Bergen). — 25 tønner ble utdelt til 192 trengende med ¼ ½ høyst 2 skjepper til hver. — Det må ha vært et forstemmende syn å se familiefedre vandre oppover bygda, etter de gamle opptråkkede veier, fra Ballstad med noen kg. korn i sine skinnhiter, og det var ikke meget å legge mellom kvernsteinene borte i elva. — For å bøte på den aller verste nød foretoes der innsamling hver søndag i kirkene og ved inngangskollektbøker. Men hvem hadde noe å avse til almisse, alle var nesten like fattige, og for hele året 1813 var utbyttet ved disse innsamlinger bare 6 rd., for «almuens fattigdom var tiltagende».
Westervaldt så det ikke mulig å holde konfirmasjon dette år, «av mangel på fødemidler», og bare 4 brudepar ble viet. Skoleundervisning var det også «yderlig» smått med. En kritisk tid, sier soknepresten.
Også vinteren 1814 slo aldeles feil, og en så det til ingen nytte å fortsette med kirkelige innsamlinger, heller ikke ute blant menigheten, «almuen formådde ikke å gi noe», og for å gjøre galt verre, ble Tengmannjekta på nordtur fra Bergen tatt av fienden, og den andre bygdefarjekta var ennå senhøstes ikke kommet seg nordover. Nøden nådde sitt klimaks, og de som ennå orket det ropte etter brød. Dette året måtte der spes mere enn før på med barkebrød for å holde rasjonene til det aller nødvendigste for livets opphold — men mange falt inn i døden på grunn av hunger og sykdom.
Distribueringen av det korn en i disse årene fikk til utdeling av det offentlige foregikk ved befalingsmann Angell, Trondheim og biskop Krogh. De menn herfra bygda som hentet korn fra Olenilsøy og Kjeøy (Kidøen), 3 mann i hver fembøring fikk 4 daler tilsammen for turen — og tjente godt, syntes de sikkert.
I årene 1800-1810 balanserte fattigbudsjettet, det ordinære, med omkring 100 daler. Et år var fattigkasseinntekten 69 daler, hvorav 32 daler var utbrakt ved salg av 4 fattiges etterlatenskaper, 8 daler mulkter ved forlikelsesdom, 1 daler ved bryllup i Ramsvik, ved fattigbørsene innkom 18 daler, og tilbakebetalt ved Brynnel Johannesdatter, Skarsjøen 2 daler. — De fattigunderstøttedes antall varierte fra 17 til 23 husstander i begge sokn. Disse fattigunderstøttede var, heter det (her menes naturligvis hovedpersonene) i en alder fra 70 til 100 år, eller de var krøplinger og sengeliggende. Maren Monsdatter, Sund (finnes ikke i folketellingslisten for 1801) nevnes som 100 år gammel og går i barndommen, og hun er den som ligger tyngst på kassen, med 10 daler om året.
Som nevnt holdtes det første møte ang. fordeling av korn, på Hol i 1809, men da kornet var kommet og fordelingen skulle foretas, ble bygdekommisjonens møte holdt på Buksnes prestegård den 21. april, hvor 20 tønner = 160 skjepper fordeltes. Det var 180 husstander i begge sokn som fikk nyte godt av fordelingene dette år, ialt tre, 25 velstående, 47 middelsmenn, 7 håndverkere, 17 strandsittere, 12 husmenn, 160 piker, 120 drenge, 5 distingverte, 47 middelmåtige. Der nevnes også 38 usikre, hva nå dette egentlig skal bety.
Omsider kom året 1815 med lysning over landet, og flere gode åringer fulgte. Vi hadde fred med verden og fra Ballstad, Sandsund, Ure, Steine, Svarholt og andre fiskevær i bygda, kunne fiskerne ved sommermåldag vende hjem med ganske pene lotter. Og inntektene fløt rikeligere inn både ved «tavlenes ombringen i kirkene og ved inngangskollektbøkene». Folk hadde fått litt mere å rutte med mellom hendene. Mørke tiders svarte skygger var glidd inn i den store fortidsnatt......
Etter formannskapsloven av 1837 holdtes det første formannskapsmøte for Buksnes prestegjeld 25. juli 1838, under ledelse av herredets første ordfører, sokneprest Andreas Daae. Tidligere i samme måned var der på tingstedet i Stamsund valgt representanter og formenn for kommunestyret, hvor etternevnte ble valgt. Til formenn: Sokneprest Anders Daae, Buksnes, handelsmann (gjestgiver) Jørgen Jentoft, Ramsvik og gårdbruker Jakob Hansen, Ballstad, med følgende som varamenn: Gårdbruker og medhjelper Abraham Villassen, Offersøy, handelsmann Ole Myhre, Stamsund og proprietær Hartvig Jentoft, Petvik. Til representanter valgtes: Handelsmann og lensmann Nils Iversen, Ure, gårdbr. Lars Paulsen, Bø, gårdbr. Joachim Arctander, Gjerstad, gårdbr. Anders Paulsen, Haug, proprietær (godseier) Hartvig Jentoft, Petvik, gårdbr. Michael Knudsen, Skotnes, gårdbr. Andreas Dahl, Sennesvik, gårdbr. Ole Knudsen, Ure og gårdbr. Henrik Falch, Sennesvik.
Det første formannskapsmøte (25. juli) gjalt bare valg av ordfører og varaordfører, og forhandlingsprotokollen melder:
«Grundet paa Formandskabslovens § 16 afgave undertegnede et Møde paa Gaarden Buxnæs, for mellem os indbyrdes at vælge en Ordfører og en Wiceordfører for Buxnæs Prestegjælds Formandskab i de paafølgende 2 aar. Hvilket havde saadant Udfald, at Sognepræst A. Daae valgtes til Ordfører mod 2 Stemmer og Handelsmann J. Jentoft til Wiseordfører mod 1 Stemme. Buxnæs, den 25. Juli 1838. J. P. Jentoft, A. Daae, Jacob Hansen.»
Der ble ikke holdt representantmøte før i august 1839, men innen den tid var der sammenkalt til 6 formannskapsmøter.
Neste formannskapsmøte ble holdt 12. oktober 1838, hvor en godkjente regnskapene for 1838 og fant disse i orden. Sokneprest Daae som hadde vært regnskapsfører, fratrådte, og varamannen Abraham Villassen, Offersøy møtte som medlem av formannskapet. — Femte formannskapsmøte holdtes 11. februar 1839, og her ble der utferdiget en attest til konstituert lensmann Iver Krantz Iversen (finnes omtalt nærmere under lensmenn). Jacob Hansen uteble fra dette møte, og protokollen er undertegnet bare av Jentoft og Daae.
Lensmann Iversen var ved denne tid regnskapsfører for skole- og fattigkassen, noe som lensmennene hele tiden siden var, inntil det i 1904 ble ansatt særskilt herredskasserer (Holum).
Det i 1840 valgte herredsstyre fikk som medlemmer bl.a. Søren Pedersen, Våje, gårdbruker Frantz Hartvigsen, Haug, Nils Johan Edissen, Hag og Lorentz Jakobsen, hvorfra sees ikke. I 1840 valgtes Caspar Westerwaldt, Gjerstad til ordfører med sokneprest Daae som varaordfører. — Til et herredstyremøte i 1841 møtte ikke 5 av representantene, nemlig Daae, Rasmus Pedersen, Bergsdal, Lars Paulsen, Bø, Hans Olai Hansen (Rist), Vetting og Joachim Arctander, Gjerstad. Ordføreren, hr. Westerwaldt, var som militær en streng herre og ville ikke vite av noen slendrian, hvorfor han ila hver av de fraværende representanter en mulkt på 6 ort. Der nevnes ikke noe om hvorvidt mulktene ble betalt.
Klokker og skolelærer Christen Nilsen var i 1840 herredsrevisor.
Herredstyremøtene gikk hele tiden utover på omgang i Buksnes og Hol,
I 1844 var prost Daae igjen ordfører, og herredsstyret bestod da av bl.a. følgende som representanter: Jens Hansen, Rise, Amund Amundsen, Storfjord, Johan Dybfest Iversen, Lilleeidet, Johannes Kristoffersen, Bolle, Anders Rasmussen, Vold, Elias Nilsen (hvorfra sees ikke), Johan Kristiansen, Hag, Mathias Knudsen, Horn og Claus Pedersen, husmann under prestegården.
I 1848 er disse nye representanter kommet med: Thomas Abrahamsen, Offersøy, Jens Edissen, Reppe og Anders Augustinussen, Ytre Våje. Jens Edissen var bare suppleant.
1850 viser følgende representanter: Arnt Olai Rist, Sennesvik, varaordfører, Lars Olsen, Reppe, Nils Tengmann, Ballstad, Johan Dybfest Iversen, Lilleeidet, Erik Rasmussen, Rise, lensmann C. M. Olsen, Apenes, Joh. Chr. Johansen, hvorfra sees ikke.
1852: Johan Rist, Sund, medlem av formannskapet, Ove Pedersen, Sund, Henrik N. Amundsen og Hans Jentoft, Svarholt.
1854: Nils Andreas Schøning, Stamsund, ordfører, Peder E. Jentoft, Ramsvik, Hartvig Martinussen, Ytre Våje. For 1855 finner vi følgende representanter: Nils Nilsen, Skaftnes og Hans J. Pettersen, også fra Hol.
I 1856 opptok kommunen et lån på 600 spd. til innkjøp av 300 tønner settepoteter til utdeling blant bøndene i herredet. Prisen pr. tønne var 1 spd. og 4 ort. — Der skulle vel da slåes et slag for øket potetdyrkning.
1857 viser disse nye representanter fra Buksnes: Hans Enoksen, Haug, Hans Pettersen, Storeidet, Jens Andersen, Haug, Johan Larsen, Vold og distriktslæge B. M. Berg, Gravdal.
1860: Johan Dybfest Iversen, Lilleeidet (står anført som ordfører), N. A. Schøning, Stamsund, medl. av formannskapet, Johan Rist, Sund, ordfører fra 1861-1866, Johan Larsen, Storfjord, Ove Pedersen, Sund, Mathias Knudsen, Horn, Jens Andersen, Haug, Lars Olsen, Reppe, Johan Larsen, Vold, Hans A. Pettersen, Storeidet, Hans Karl Larsen, Leknes, Elias Tetlie. Sennesvik, Jens Pedersen, Ballstad og distriktslæge Berg, Gravdal.
1863: Even Rolandsen, Svarholt, P. Jentoft, Ramsvik, formann, Nils Johan Edissen, Hag, Hans Karl Larsen, Leknes, Andreas Johannessen, Holand, Mathias Jakobsen, Lars Jakobsen og Lorentz Jakobsen, de tre sistnevnte formentlig fra Hol.
1866: N. A. Schøning, Stamsund, ordfører, sokneprest H. Heyerdahl, Buksnes, formann, Jacob L. Jentoft, Ballstad, formann, Even Rolandsen, Svarholt, formann. Videre Johan Larsen, Storfjord, Jens Andersen, Haug, Lars Olsen, Reppe, Svend Ursin Pedersen, Haug, Jens Larsen, Finstad, dr. P. Astrup, Gravdal, Hans Johansen, hvorfra sees ikke, Mathias Jakobsen, Bergsdal, P. E. Jentoft, Ramsvik og Peder Sørensen, Våje.
1868: Johan Rist, Sund, formann, Jens Johannessen, Hag, Iver L. Nilsen, Hol, Iver Andersen, Fygle, Peder Hammer, Storeidet.
1870: Johan Rist, Sund, ordfører, Even Rolandsen, Svarholt, Nils Hansen, Vik(?), Peder Hammer, Storeidet, Jens Andersen. Haug, Svend Ursin Pedersen, Haug, Peder Sørensen, Våje, Jens Nilsen, Finstad, Nils J. Nilsen, Sennesvik, Gjert Andersen, Opdøl, Nils Johan Edissen, Hag, Johan Larsen, Storfjord.
1871: Distriktslæge Kristian Stillesen, Gravdal, ordfører, P. E. Jentoft, Ramsvik, Jens Olsen, Farstad, Iver Andersen, Fygle, N. A Schøning, Stamsund, Hans A. Pettersen, Storeidet, Hans Enoksen, Haug, Hans Jensen, Våje, Hans Jentoft, Svarholt.
1873: Distriktslæge Stillesen, Gravdal, N. A. Dahl. Sennesvik, lensmann Carl M. Olsen, Apenes, Jacob L, Jentoft, Ballstad, N. A. Schøning, Stamsund, Johan Larsen, Storfjord, Even Rolandsen, Svarholt, C. Bang, Steine, A. Hansen (Hol), Hans Enoksen, Haug, Samuel lsraelsen, Vetting, N. Nilsen, (Hol), Jens Olsen, Farstad. — Formannskap 1873: P. E. Jentoft, ordfører, Jacob L. Jentoft, Johan Larsen. Storfjord og Jens Pedersen, Ballstad.
1874: Følgende nye navn er da kommet med: Peder Sørensen, Våje, Hans A. Pettersen, Storeidet og Johan Rist, Sund.
For 1875 har vi bl.a. Gjert Andersen, Opdøl, H. J. Uthaug, (Hol), L. Strand, Gjerstad, P. L, Wulff, Svarholt, Nils Johan Edissen, Hag og Hans Johannessen, Myklevik(?). Også for 1877 finner vi L. Strand, Gjerstad. Og for 1879 bl.a. lærer O. J. Isaksen, Myklevik og Elling Lerfall, Krogli.
1880: Distrikslæge Schumacher, Gravdal, Even Hansen, Lilleeidet og Markus Bendiksen, Haug.
Væreier Jacob L. Jentoft, Ballstad var ordfører fra 1876-1880.
1881: Johan Larsen, Storfjord, ordfører fra 1881-1884, Johan Rist, Sund, lærer O. J. Isaksen, Myklebik, dr. Schumacher, Gravdal, formenn, P. L. Wulff, Even Rolandsen, G. Antonsen (Hol), Elling Lerfall, Krogli, Even Hansen, Lilleeidet, lensmann Carl H. Olsen, Peder Sørensen, Våje, Bernh. Dyrkorn, Steine, Markus Bendiksen, Haug, Olaus Larsen, Reppe, C. Bang, Steine, Alb. Schøning, Stamsund, Gjert Jensen, Bolle, Hagen Hansen, Skotnes, I. Myhre, Stamsund.
1885: Edvard Jakobsen, Flæsa, Petter Andreassen, Hol, Peder Enoksen, Steine, Nils B. Kristensen (Hol), Hans Enoksen, Haug, og P. E. Jentoft, Ramsvik. — Johan Rist var igjen ordfører 1885-1886.
1886: P. L. Wulff, Svarholt, ordfører, M. Salomonsen, Leknes, varaordfører P. E. Jentoft, lensmann Olsen, Edvard Jakobsen, Flæsa, lærer Heitman Hansen, Apenes, P. Jakobsen (Hol), P. Enoksen, Steine, Nils Beyer Kristensen, Sennesvik, Fredrik W. Wulff, Peder R. Jensen, Reppe, Hagbart Høydahl, Sund, Andreas Jakobsen, Offersøy, Olaus Larsen, Reppe, Even Hansen, Lilleeidet; B. Dyrkorn, Steine. — P. L. Wulff var ordfører 1887— 1888, M. Salomonsen ordfører 1889-1890.
1887: Heitman Hansen, Jac. A. Pedersen, Ballstad. Nikolai Tetlie, Sennesvik, Hans Enoksen, Haug, Jørgen Pedersen, Ballstad.
1890: P. L. Wulff, ordfører, M. Salomonsen, varaordfører, P. E. Jentoft, Hans Enoksen, Fredrik W. Wulff, Peder Enoksen, Lire, Peder R. Jensen, Reppe, Jørgen Pedersen, Ballstad, Olaus Larsen, Reppe, Hagbart Høydahl, Sund, Henrik Villassen, Horn, Nikolai Hansen, Berg, lensmann Carl H. Olsen, Michael Martnes, Gjerstad.
For årene 1896-1900 nevner vi følgende representanter: Fredrik W. Wulff. ordfører 1891-1892, og 1895-1896, M. Salomonsen, ordfører 1893-1894, med Jørgen Pedersen som varaordfører, Buksnes hadde således da både ordfører og varaordfører. Jørgen Pedersen var så ordfører til 1900, men Salomonsen står anført som ordfører i 1897. Av øvrige representanter nevnes for denne tid Heitman Hansen, Jak. A. Pedersen, Ballstad, Olaus Larsen, Reppe, Peder R. Jensen, Reppe, baker A. Larsen, Storeidet, Albert Rasmussen, Hol, K. J, M. Bratsberg, Stamsund, Haagen Pettersen, Hag, Peder Eriksen, Lerfall, P. L. Wulff, Petter Bjørnsen, Horn, Nikolai Tetlie. Sennesvik, Henrik Nilsen, Bø, Oluf Olsen; Gjerstad, Arnt Lorentzen, Sandberg, Kristen Hansen, Skulbru.
Heitman Hansen var ordfører 1901-1904.
De etterfølgende ordførere var S. L. Aasen 1905-1916, med unntagelse av en periode, vistnok 1912-1914, da Ingv. Johansen, Myklevik var ordfører, idet han var ordfører under kampene om apoteket.
Andreas Tetlie, Ure var ordfører fra 1/1 1917 til 30/6 1919. Så var M. Salomonsen ordfører fra 1/7 1919 til 31/12 1919. Oluf Svendsen, Haug 1926-1932, P. A. Pedersen, Ballstad 1933-1934, han var varaordfører og rykket opp til ordfører ved Oluf Svendsens fratreden. Neste ordfører var lærer Jens Finstad, Farstad fra 1935-1937, da P. A. Pedersen igjen ble ordfører og stod som sådan til krigen og okkupasjonen satte inn med sine mange vanskeligheter, og han trakk seg tilbake. Daværende varaordfører, kirkesanger B. Fiksdal overtok så for en kortere tid ordførervervet ved å rykke opp, ble etterfulgt av Harald Leknes, driftsbestyrer J, Seljeseth og ekspeditør Schj. Salomonsen, sistnevnte var ordfører bare en meget kort tid inntil frigjøringen kom 8. mai 1945, da P. A. Pedersen igjen overtok ordførerstillingen inntil valget høsten 1945, og fra 1. januar 1946 ble kjøpmann Rolf Jentoft, Ballstad ordfører og er det fremdeles.
Vi har av dette korte og noe ufullstendige utdrag for herredstyrerepresentanter fra 1837 til 1900 sett hvordan bygdens gode menn er kommet og gått. Noen har vært med bare en kortere tid, andre er gang etter gang blitt gjenvalgt, hvilket viser at de hadde sine sambygdingers tillit og på en dyktig og verdig måte representerte herredet, enten som ordfører, som medlemmer av formannskapet eller som alminnelige representanter.
Av navn som går igjen for lengere tid nevner vi Peder E. Jentoft, Ramsvik, Johan Dybfest Iversen, Lilleeidet, Nils Johan Edissen, Hag, Johan Rist Sund, Jacob L. Jentoft, Ballstad, lensmennene C. M. Olsen og C. H. Olsen, N. A. Schøning, Stamsund, Hans Enoksen, Haug, Hans Pettersen, Storeidet, Jens Hansen, Rise, Jens Andersen, Haug, Johan Larsen, Storfjord, Ove Pedersen, Sund, Mathias Knudsen, Horn, Lars Olsen, Reppe, Hans Karl Larsen, Leknes, Gjert Andersen, Opdøl, Jens Pedersen, Ballstad, Peder Sørensen, Våje, Even Rolandsen, Svarholt, M. Salomonsen, Leknes, brødrene P. L. Wulff og Fredrik W. Wulff, Markus Bendiksen, Haug, Even Hansen, Lilleeidet, Olaus Larsen, Reppe, Peder R. Jensen, Reppe, Hagbart Høydahl, Sund, Nikolai Tetlie, Sennesvik, Peder Enoksen, Tire, Jørgen Pedersen, Ballstad, Johan Larsen, Vold, Amund Amundsen, Storjord, Joachim Arctander, Gjerstad, Peder Hammer, Storeidet, Samuel Israelsen, Vetting, Edvard Jakobsen, Flæsa. — Og fra senere tid: Petter Bjørnsen, Horn, Jac. A. Pedersen, Ballstad, baker A. Larsen, Storeidet, Bertin Korneliussen, Lakselvhaug, Haagen Pettersen, Hag, Arnt Pettersen, Skulbru, Kristen Hansen, Skulbru, Hans Nilsen, Vik, Søren Pedersen, Våje, Henrik Nilsen, Uttakleiv, Johannes Andersen, Uttakleiv, Oluf Svendsen, Haug, Heitman Hansen, Apenes (Buksnes), sokneprest Aasen, L. P, Hagen, Ballstad, Otto Rinnan, Skotnes, Lars Lie, Ballstad, Ingvald Fredriksen, Vold, Henrik Hansen, Vold, Jens J. Farstad, Henrik Nilsen, Bø, Jørgen A. Holand, Petter Jakobsen, Offersøy, Albert Gjertsen, Bolle, Frantz Horn, Hans Rist, Sund, Jakob Bjørkås, Skotnes, Schj. Salomonsen, Leknes, Hagen Lykseth, Iver Brekken, Gjerstad, Sverre Christoffersen, Skotnes, Kalem Vetting, lærer Jens Finstad, Farstad, Rikard Leknes, P. A. Pedersen, Ballstad, Nils J. Vian, kirkesanger B. Fiksdal, lærer Sverre Sand, Julius Stensen, og flere andre som kanskje burde være tatt med. Men la oss særlig minnes de aller første, menn som også var med i bygdekommisjonen både gjennom nødsårene og senere, Jakob Hansen, Ballstad, Abraham Villassen, Offersøy, Lars Paulsen, Bø, Anders Paulsen, Haug, Joachim Arctander, Mikal Knudsen, Skotnes, Hartvig Jentoft, Petvik, sokneprest Westerwaldt, og herredets første ordfører, sokneprest Daae. — Alle har de, og mange med dem, vært med til å styre kommunen og dra lasset fram, ofte gjennom vansker og trange og tunge tider, slik at en måtte snu på skillingen før en bevilget den til uttelling.
Det var embetsmennene som før formannskapsloven styrte i bygdene, og blant ordførerne den første tid erter formannskapsloven finner en mest embetsmenn, fortrinnsvis prester. Det første amtsting i Nordland, som trådte sammen i 1838, var sammensatt av ikke mindre enn 10 prester, deriblant Daae fra Buksnes, 4 bønder, 2 handelsmenn og 1 prokurator, i alt 17.
En skal nedenfor gjengi noen bruddstykker fra herredsstyreforhandlingene fra 1880-årene til utpå 1900-årene.
Fra og med 1884 ble herredsregnskapet ført under ett, tidligere førtes fattigkasseregnskapet særskilt.
1884 var det samlede herredsbudsjett for Buksnes og Hol på kr. 33 730,50, for 1885 var det falt til kr. 26 840,15, men så steg det for 1886 igjen til kr. 30 391,68 og gikk for 1887 opp til kr. 35 200,57. 1888 var budsjettet kr. 30 416,24. Kommunens gjeld utgjorde da 92 796 kroner, og var i 1891 steget til kr. 130 000,00. Budsjettet for 1890 var på kr. 38 387,45, 1891 kr. 41 175,58 og 1892 kr. 50 389,43.
1886 var det følgende handelsmenn som betalte avgift: J. Schøning, Jens Pedersen, L. Jensen, Paul Hansen, Offersøy(?), M. Andreassen, Holsmo, David Svendsen, Svarholt, Hirrack Drvarsky (navnene er noe utydelig skrevet; vedkommende må ha vært jøde eller pollakk, og har formentlig handlet under vinterfisket i Stamsund eller på Ballstad), Alb. Rolandsen, O. Bergesen, Brandsholmen, A. M. Grøtheim, Alb. Schøning, Petter Andreassen, Hol, C. M. Johansen, Even Hansen, Johan Rist, J. L. Jentoft og P. E. Jentoft. — Avgift for hunder betalte dette år O. Bergesen, Brandsholmen, Haagen Hansen, Skotnes, økonom Zakariassen, Gravdal, N. Schøning, Stamsund, doktor Schumacher, Gravdal og M. Busch, Skarsjøen, 6 hunder á kr. 5,00, herfra går kr. 3,00 til innkasso av denne skatt, slik at det ble 27 kroner til kommunekassa. Kirketiende innbragte kr. 75,14, iøvrigt nettoutbytte av materialer vedkommende Buksnes gamle kirke kr. 1 188,97.
En handelsmann i Stamsund fikk dette år 4 kroner i bot for å ha unnlatt å anmelde sin innflytting i kommunen, en mann på Himmelstein ble ilagt en bot på 4 kroner for å ha unnlatt å sende sine barn i skole. Bøteinntektene for dette år (1886 )utgjorde i alt kr. 275,00.
For året 1887 utgjorde bøtene kr. 328,00. En handelsmann i Buksnes fikk dette året en bot alene på 200 kroner, men hvilken paragraf i loven han hadde trådt utenfor, meldes det ikke, men et tungt steg må det nok ha vært, formentlig ulovligheter med brennevin, som en nå tok meget strengt på.
1888 var kassabeholdningen pr. 1/1 0. — Det var nå bare to brennevinshandlere igjen i herredet, Alb. Schøning og B. Dyrkorn, begge i Hol. Den første betalte i avgift dette år kr. 333,25, den andre kr. 119,97. Hunder var det nå blitt noen flere av, 13 stk. mot i 1886 bare 6, men skatten var den samme, 5 kroner pr. bikkje. — Kommunens bestyrelse kom på kr. 548,95, hvorav det meste gikk til regnskapsførerens lønn, som nå var steget til kr. 400,00, og 30 kroner til revisorene, Schøning og Pedersen. — Skolevesenet strøk av med kr. 4 361,76, mens fattigvesenet krevde nesten 10 000 kroner — enda så billig alt var den gangen, både før og etter døden. Likkiste med likklær til en avdød på Haukland kom på 19 kroner, og likkiste m.m. til en avdød fattiglem i Valberget kostet kr. 26,40. Graveren tok kr. 2,50 pr. grav han kastet opp, og engang dette år da tre ukjente personer, funnet etter forlis, skulle legges i jorda, tok graveren bare 6 kroner for alle tre gravene, det ble rabatt 50 øre pr. grav, når det var så stor bestilling.
1889 utgjorde amtsskatten kr. 1 860,00. Regnskapsføreren, lensmannen, tok seg dekket for et forskudd av ham for foregående år med kr. 4 745,58. Det hendte ofte at regnskapsføreren, lensmann Olsen, måtte rede ut med forskudd til kommunekassen, uten å samrå seg med de kommunale myndigheter, og det var sjelden noen hadde noe å bemerke hertil. — Til skolevesenet medgikk det dette år kr. 4 083,90, til fattigvesenet kr. 9 786,51. Renter av lån hos P. Mikkelsen, stort kr. 7 000,00, hos E. Rolandsen kr. 4 000,00, hos Paul Hansen kr. 600,00, hos Salomon Olsen kr. 800,00, «Tågen» av opplysningsvesenets fond kr. 130 000,00; rentene for samtlige disse lån utgjorde kr. 3 464,17. På disse lån ble der dette år nedbetalt i alt kr. 16 700,00. Dessuten ble der i Bergens Kreditbank innsatt kr. 28 000,00. Det må ha vært et rikt fiske denne vinter for fiskeværene innen kommunen.
Også pr. 1/1 1892 var herredskassens beholdning 0 — og så måtte vel regnskapsføreren yte forskudd igjen. Av herredsskatt var der innbetalt i årets løp kr. 3 902,43.
Følgende handelsmenn betalte avgift for dette år: L. Blix, Oluf Markussen, Rasmus Kristensen, Leknes, Helene Helgesen, Aten(?) Gundersen, T. H. Rennevannen, Kristine Svendsen, Joh. Evanger, Hilmar Pettersen, J. Yttervik, A. Alexandersen(?), Kristian Jakobsen, J. P. Holst, K. Bratsberg, Kornelius Danielsen, Chr. Mosling, P. E. Jentoft, N. O. Ytterdal, J. M. Johansen, Petter Andreassen, J. B. Jentoft, Jørgen Pedersen, Alb. Schøning, Bernhard Dyrkorn, C. M. Johansen, tilsammen 25 forretningsdrivende med en årlig avgift av kr. 40,00, samt Even Hansen og Johan Rist, hver med kr. 25,00 i avgift, i alt kr. 1 040,00.
Hundeholdet var nå redusert ned til 8 stk. á kr. 5,00. Inntekt i form av renter, hovedsakelig i Bergens Kreditbank, kr. 14 987,50. På faste eiendommer inntekt kr. 25,92, inntekter vedrørende kirkene kr. 9 168,86, bidrag av staten til sokneprestens aftenskole kr. 37,50, og til skolelærernes avlønning kr. 252,61 = kr. 290,11. Bidrag av amtet til skolevesenet kr. 40,00. Bøter vedkommende lofotfisket kr. 344,00, en handelsmann for ulovlig hundehold kr. 2,50, en mann for ulovlig brennevinssalg og konfiskering av brennevin kr. 64,50, en dame for ulovlig ølsalg kr. 8,00, en handelsmann for ulovlig salg av brennevin kr. 40,00, og en kvinne for tjenestefravikelse kr. 8,00. I refusjoner, erstatning for fattiglemmer fra andre kommuner, og det er en rekke i Nordland og Finnmark og andre steder, de fleste innen Nordlands amt, samt oppfostringsbidrag m.v. utgjør i alt kr. 1 078,00. Forskudd av regnskapsføreren kr. 5 902,07. Samlet på inntektssiden kr. 50 389,43.
Utgifter: Amtsskatt kr. 2 424,00, regnskapsførerens lønn kr. 300,00, revisjonen (ingen regning innkommet), Salomonsen for likningsforretningen kr. 65,00, leie av lokale hos P. E. Jentoft, Ramsvik for likningen kr. 23,77, Peder Andersen, Fygle for lokale til herredsstyremøter fra 11,20, retts- og politivesen kr. 248,00, veivesen, til veien Leknes – Ramsvik - Sennesvik kr. 7 787,50, i alt til veiene kr. 8 000,70. Sunnhets- og medisinalvesen kr. 193,34, geistligheten og kirkene kr. 437,46, (det gjelder Buksnes og Hol kirker og Steine kapell), skolevesenet med lærerne E. K. Lie, Kr. Berg, Chr. Christoffersen, Emilie Monsen, R. Justad, Emilie Vold, O. Isaksen, Eline Hægdahl, J. K, Borgen, Heitman Hansen og Jørgen Johannessen, samlet lønn kr. 2 964,99, hertil kommer kostholdsgodtgjørelse med kr. 1 963,98, leie av skolelokaler hos Nils Hansen, Vik, L. Jentoft, Petvik, Andreas Jacobsen, Offersøy, Gjert Andersen, Opdøl, Stamsund bedehus, J. Ulriksen, Skotnes, Henrik Pedersen, Fygle, R. Justad, Villas Olsen, Sund, P. L. Wulf, Svarholt, Nils Værstad, Sennesvik, H. Pedersen, Nikolai Myklevik, Kristen J. Hag, Alstrøm K. Skulbru, J. Angel, Arholmen, L. Jensen, Helle og Nils Jensen, Rise, til— sammen kr. 1 266,00, heri innbefattet utgifter til en aftenskole, holdt av lærer Lie. Oppførelse og vedlikehold av skolehus etc. kr. 3 445,98. Samlet skolebudsjett kr. 10 107,63.
Fattigvesenets budsjett dette år var på kr. 15 309,06. Dette var hele tiden den tyngste posten på budsjettet og det fyller 24 sider i regnskapsprotokollen. Her finner en omsorg både for de levende og de døde, for opphold til fattiglemmer, noen uker her, noen uker der omkring på gårdene. De fattige gikk fremdeles nokså meget på omgang, og kunne stoppe på de enkelte steder noen uker, måneder, et halvt år og et helt år. Voksne og barn. Hol synes ha flere fattige dengang enn Buksnes.
Vi skal gi noen stikkprøver på omkostninger ved slike fattige: Johan Karlsen, Haukland for Matea Andersdatter, fra 1/1 - 1/5 1892 kr. 33,00, Jens Olsen, Farstad for Sara Olsdatter, fra 18/5 1891 til 15/5 1892 kr. 20,00. — Sara har formentlig vært bra arbeidsdyktig siden prisen er så lav. H. Hansen, Skotnes for Jørgen Aronsen, fra 30 11 1891 til 1/6 1892 kr. 72,00, og samme mann, H. Hansen, for Ole Klausens barn, fra 1/7 - 1/10 1892 kr. 10,00, rimelig, får en si. — Det er side etter side i regnskapsboka med slike bidrag for underhold av fattige. Det er til skolebøker til fattiges barn, det er leie av lokale til fattigkommisjonens møter, det er likkister og liksvøp, graverpenger og meget, meget annet. Skyss for en likkiste fra Storeidet til Vik kostet 2 kroner (ikke biltakst av 1947), do. for en likkiste kr. 6,00, en grav gravet kr. 2,00, en annen likkiste kr. 4,00, .— ikke alle var like billig på snekkerarbeidet. .— Til begravelsesomkostninger medgikk der i alt kr. 430,54. Lensmannen for en til rye Abraham Uttakleiv, ved Steffen Kristensen, dersteds kr. 17,00 o.s.v.
Ingen utgifter til kommunens faste eiendommer finnes oppført. Renter av lån kr. 5 248,75. Og som kassen var tom pr. 1/1, var den det likeledes ved årets utgang. Alt var gått med — og skattebetalerne hadde kanskje ikke gjort greit for seg allesammen.
Utliknet skatt: For 1894 kr. 25 684,00, for 1895 kr. 27 689,00, for 1896 kr. 29 925,00, for i 897 kr. 29 001,00, for 1898 kr. 29 725,00. Inntekter og utgifter balanserte sistnevnte år med kr. 73 638,26. For 1900 i alt utliknet kr. 30 690,00, budsjettbalanse kr. 63 120,00. 1901 utliknet skatt kr. 32 628,00, budsjettbelanse kr. 72 737,00. 1903 utliknet skatt kr. 37 215,00, budsjettbalanse kr. 91 503,00.
En hopper så fram til året 1907: Til utlikning kr. 38 217,00, avgift av handelsmenn kr. 1 525,00, av hunder kr. 177,00, bidrag av staten til skolevesenet (folkeskolen) kr. 3 815,17, til skolehus kr. 1277,50, til fortsettelsesskoler kr. 225,00. — Utgifter: Veivesenet kr. 2 056,20, kommunens bestyrelse kr. 943,85. Amtsskatt kr. 4 325,00, sunnhets- og medisinalvesen kr. 230,00, geistlighet og kirkevesen kr. 9 132,87, skolevesen kr. 14 417,07, fattigvesen kr. 20 711,87, renter av lån kr. 1 964,96, avdrag på lån kr. 1 369,00. Kassabeholdning ved årets utløp kr. 532,09. Det samlede budsjett kr. 59 426,99.
En skal igjen rykke litt tilbake i tiden. For 1875 ble der utliknet i skatt 1600 spesidaler.
Og la oss så se litt på hva en syslet med i herredsstyremøtene. I 1893 oppfordret herredsstyret fattigkommisjonen til å komme med en uttalelse angående fattiggård. Samme år anbefalte herredsstyret søknad fra grunneiere på Uttakleiv om at molo måtte bygges på Æsholmene, og at der måtte bli satt opp en fyrlampe der ute. — Et honorar til dyrlæge (M. Nordahl) ville amtmannen ikke approbert. P. L. Wulff, heter det, hadde vistnok utvidet dette amtmannens standpunkt, mens herredsstyrets bevilgning var gjort med lovlig flertall og vedtaket ble fastholdt. I denne forbindelse ble der foreslått å bevilge 20 kroner til reisegodtgjørelse for amtsdyrlægen, men dette forslag falt. — Johan Rist fremsatte forslag om dyrskue eller fjøsskue, og der ble bevilget 100 kroner til et dyreskue på Fygle, på Peder Andersens grunn. — Etter henstilling fra sokneprest Arctander bevilget herredsstyret kr. 10,00 — som lån! — til to menn som skulle være et slags oppsynsmenn under kreaturmarkedet på Fygle, for å hindre drikketrafikken, og lensmann Carl H. Olsen bemyndigedes til å anta disse to menn. — Den 27. september dette år sees Johan Rist å ha undertegnet herredsprotokollen, vistnok for siste gang. — Herredskassererens lønn var 300 kroner.
1894, 2/10, bevilgedes kr. 100,00 for dyrlægepraksis i Buksnes inntil amtsdyrlæge ble ansatt. — Søknad fra Yttervik m.fl. om rett til salg av øl og vin ble avslått, likeså søknad fra Fredrik W. Wulff om rett til brennevinshandel i fiskeværet Stamsund. — Kommunens faste eiendommer sattes i 1894 til kr. 147 000,00, hvorpå var opptatt lån i Opplysningsvesenets fond med kr. 117 000,00, dertil private lån på tilsammen kr. 7 000,00, og annen gjeld kr. 23 000,00, for det vesentligste vedrørende veier og skolehus. — Kommuneregnskapets revisjon kostet 15 kroner til hver av revisorene, lærerne Kr. Berg og Chr. Christoffersen. — P. L. Wulff foreslo å kjøpe jordeiendom med torvmyr til anlegg av fattiggård. Men han foreslo også — formentlig etter at hans første forslag var falt — å innføre fattiglegd etter gammel mønster. I denne forbindelse anmodet herredstyret fattigstyret å komme med oppgave over hvor mange fattige der var i herredet og hva det ville koste å underholde disse — etter hr. Wulffs forslag. Men det hele falt bort, ser det ut til.
I 1895 ble der gitt bevilgning til et okseskue i Buksnes i første halvdel av juli, arrangert av Nordlands Amts Landhusholdningsselskap.
Og så den 12. juli dette år kom delingssaken fram i herredsstyret. Allerede i 1885 var spørsmålet om soknenes deling fremme. Johan Rist var da ordfører. Buksnes soknestyre fant imidlertid ingen grunn til en slik deling og kunne ikke godkjenne delingsgrunnlaget. De som var medlemmer fra Buksnes av herredsstyret dengang var foruten Rist, dr. Schumacher, Gjert Andersen, Even Hansen, Haagen Hansen, Edvard Jakobsen, Olaus Larsen og Gjert Jensen. — Det var stadig Hol som krevde å få sette «fot under eget bord», og i 1895 ble saken for alvor fremmet i et møte på Svarholt skolehus 12. juli. Der hadde forut vært holdt et massemøte i Hol, og ut fra dette fremsatte P. L. Wulff sitt forslag om deling. Hol soknestyre bifalt delingsforslaget og anbefalte innstruksen. Hol soknestyre krevde også Buksnes soknestyre innkalt til behandling av saken. Dokumentet er undertegnet av P. L. Wulff, F. W. Wulff, Heitman Hansen, Haagen Pettersen, K. J. N. Bratsberg og Albert Rasmussen.
Buksnes soknestyre trådte så sammen til møte samme sommer i huset hos Peder Andersen, Fygle. Mathias Salomonsen ble valgt til oppmann og han fremsatte forslag om at Buksnes ikke kunne godta det foreliggende forslag fra Hol, og konkluderte med å si at soknenes styrke ville bli svekket ved en deling, og at det ville bli vanskelig å betale den store offentlige og private gjeld som er påført ved kjøpet av Hol kirke og ved anlegg av kostbare veier, som krysser det nåværende herred i alle retninger, samt nybygg av skolehus, Salomonsens forslag ble enstemmig tiltrådt av Buksnes soknestyre og det er undertegnet av Jak. A. Pedersen, Ballstad, F. W. Wulff, Svarholt (men han hører jo til Hol og opptrer som underskriver også av Hol soknestyres vedtak i saken, så her foreligger muligens en feilskriving), videre av M. Salomonsen, Leknes, Jørgen Pedersen, Ballstad, Peder R. Jensen, Reppe, Olaus Larsen, Reppe, Petter Bjørnsen, Horn, A. Larsen, Storeidet, Henrik Villassen, Horn.
Samme dag Buksnes soknestyre hadde behandlet saken, ble den tatt opp til avgjørelse i samlet herredsstyre på Fygle. Etter en lengere og tildels skarp debatt og diverse kontroverser med protokolltilførsler, kom en endelig fram til avstemning med resultat 8 mot 8 stemmer og med ordførerens (F. W. Wulff) stemme som avgjørende.
De som fra Buksnes førte an i debatten var M. Salomonsen og Jørgen Pedersen og fra Hol F. W. Wulff og P. L. Wulff.
Sluttelig tilføyet Salomonsen, at i tilfelle deling skulle bli foretatt, i mot befolkningens ønske, ville han foreslå at dette bare kommer til å gjelde geistlige og rettslige innstanser. Hva geistligheten angår forelegges saken for Stiftsdireksjonen, før noen endelig avgjørelse finner sted. Og etter deling burde hvert av de nye herreder få sitt tingsted. .— Dette tiltrådtes av samtlige representanter fra Buksnes. — F. W. Wulff repliserte til Salomonsen og sa at påstanden om at det var imot folkets ønske ikke er korrekt, iallfall hva angår Hol.
Salomonsen undertegnet så protokollen og forlot møtet.
Saken om rett for F. W. Wulff å selge brennevin i fiskeværet Stamsund vakte ikke megen debatt. Her var enigheten om å nekte alminnelig. Wulffs søknad var sendt gjennom fogden i Lofoten til Hans Majestet Kongen. Men det hjalp ham ikke. Den enstemmige beslutning hadde følgende ordlyd:
Andragendet anbefales ikke, fordi en sådan trafikk ikke har etterlatt seg de beste frukter innen herredet. Forøvrig har erfaringen lært, at selv på de steder hvor brennevinshandel er tillatt, har smuglingen ikke forsvunnet. — Undertegnet av M. Salomonsen, Jørgen Pedersen,
