DAMPSKIPSFARTEN
Da den amerikanske ingeniør Robert Fulton i 1807 bygget det første dampskip «Clermont» og satte det i rutefart på Hudsonfloden, var det en verdenssensasjon av dimensjoner, og da «Prinds Gustav» 31 år senere den 5. mai 1838 la ut fra bryggen i Trondheim som den første stimer i Nordlandsleden, stirret folk med store og undrende øyne og slo hendene sammen i forbauselse. Nå stod vel ikke verden stort lenger enn til førstkommende pinse. Og alle steder der fartøyet med den svarte, tykke røykstripen etter seg passerte nordover i leden, stod folk på haugene, og hadde ikke ord i sin munn til å uttrykke den undren, og det vidunder de her så fare forbi. Men de hadde Sybillas spådom å holde seg til, hun som engang, langt bakenfor vår tidsregning hadde forutsagt bl.a. at skib uten seil skulle fare over havene.
«Prinds Gustav» var 124 fot langt mellom stevnene, bredde over hjulkassene var 35 fot og det stakk 9½ fot akter. Fartøyet var utstyrt med herrekahytt, «konversasjonssalong», damekahytt samt en forkahytt (3. plass) til passasjerenes bekvemmelighet, med 10 køyer i herrekahytten og 12 i forkahytten. Skipet var innkjøpt av staten, og ble satt i rutefart Trondheim - Tromsø, senere Hammerfest for dennes regning.
Som passasjerer på prøveturen fulgte proprietarius R. Hagen til Tromsø, kjøpmann P. C. Buck til Skråva, jomfru Oline Øjen til Bodø, candidat Krog og kone til Alstahaug, musikkdirektør J. C. Schlossbauer til Tromsø og candidat Alsing til Sandtorg. Skipet brukte på denne tur 9 dager fra Trondheim til Tromsø. Ruten var tre-ukentlig, og der medbragtes post, som til 1847 avgikk nordover hver 3. uke, fra 1847 til 1850 11 ganger årlig, fra 1851 til 1855 16 ganger årlig. Fra 1856 ble farten utvidet til å begynne medio februar og varte til utgangen av oktober, med ialt 29 turer, og fra 1859 ble trafikken utvidet til 1 gang ukentlig det hele år. — Fra 1851 fikk «Prinds Gustav» som samseiler i Nordlandsruten dampskipet «Prinds Carl». «Nidelven» kommer ved denne tid også i fart her nord, og i 1853 settes flere dampskip inn, således «Gyller», senere også «Gler», «Æger» og «Lindesnes».
Men inntektene var små; farten lønte seg ikke, det viser en beregning staten lot foreta for driftsåret 1861. Mellom Trondheim og Hammerfest ble det nevnte år befordret 21 280 passasjerer, med en inntekt av 26 572 spd., og en godsinntekt av 13 223 spd. Mellom Hammerfest og Vadsø 2324 passasjerer, der ga en inntekt av 2435 spd., og en godsinntekt av 1471 spd. Underbalansen var 97 000 spd
I begynnelsen av 1860-årene bygdes der i England flere skip for Det Bergenske Dampskibsselskap, stiftet 12. desember 1851, og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskap, stiftet 28. januar 1857, som i 1865 i fellesskap overtok dampskipsfarten på Nord-Norge, og fra denne tid, 1860-årene, begynte kystskipene å gå til Vest-Lofoten.
I den første tiden etter at «Prinds Gustav» var satt i fart på Nord-Norge, måtte skipet døye megen motsand, særlig fra fiskerne, som bent frem la det for hat, fordi de trodde sjauen fra de plaskende hjulene skremte fisken, og da det nettopp ved den tid inntraff noen misslige år i Lofoten, fikk de støtte heri for sin forargelse mot denne båten som kokte seg fram og svabbet og svømte med store sveiver, og laget larm omkring seg. Siden lærte dog fiskerne å forstå at de hadde tatt feil i dette, de forlikte seg med «kokeren» og strømte til for å være dens passasjerer til og fra Lofoten og Finnmark.
Kystrutene var nokså krokete, idet en skulle tilgodese både fjorder og utvær, og dette førte til opprettelsen av lokale dampskipsselskaper, som skulle ta seg av den mere engere trafikk. Tromsø Amts Dampskipsselskap ble stiftet i 1867. og samme år stiftedes også Det Helgelandske Dampskibsselskap.
Hamburgerruten var blant de eldste ruter her nord, etter at staten i 1865 hadde avviklet sin skipsfart og overlatt den til de private selskaper. Hamburgerruten Bergen - Hamburg ble åpnet i 1852 eller like etter. I 1855 kom planen om å forlenge ruten til Trondheim, men kollisjonen mellom to av Bergenskes skip, «Bergen» og «Norge», utenfor Kristiansand 9. september samme år, der «Norge» sank og 30 mennesker omkom, forpurret denne plan, og først året etter, 1856, ble ruten utvidet til Trondheim. I 1862 var det forslag om å oppta en rute på Nord-Norge, men forslaget herom ble nedstemt i Bergenske. På ettersommeren 1862 ble Hamburgerrutens skip «Nordstjernen» av Bergenske sendt til Nordland, og kom fullastet tilbake med verdifulle varer. — Det kom dog først fart i den private dampskipsfart på Nord-Norge, da det i Bergen i 1863 ble sendt ut innbydelse til å danne et selskap for Nordlandsfart. Dette selskap ble ganske snart sammensluttet med Bergenske, som ville holde seg en konkurrent fra livet, og to skip, «Finmarken» og «Kong Carl» kom i 1868 i regulær fart på Nordland. Siden ble Hamburgerruten forlenget nordover, til slutt nord til Vadsø, og i alle år fremover var den en populær og meget benyttet rute. Skulle fiskerne til Finnmark med sine båter om våren, var det å ta «Hamburgeren», og samme lute vendte de hjem igjen med ved St. Hanstider. «Hamburgeren», det var navnet og det var båten helt fram til århundreskiftet, da hurtigruten distanserte den.
Staten besørget et par års tid i 1860-årene lokaltrafikken på Ofoten, Lofoten og Vesterålen med den da i kystfarten utrangerte «Prinds Gustav», men allerede i 1870 sluttet postdepartementet kontrakt med Bergenske og Nordenfjeldske om at disse selskapene skulle underholde også denne rute, og «Haakon Jarl» ble da for en kortere tid satt inn i denne lokalruten, senere overtok den nybygde «Kong Øystein» ruten, og fra 1876 fikk den «Thor» som samseiler. Fra 1879 ble denne rute i noen år innskrenket, således at det igjen var bare en båt i fart, vekselvis «Kong Øystein» og «Thor». Disse rutene hadde en tid utgangspunkt i Bodø.
I 1892 fant amtmannen i Nordland at de to lokalskipene, «Kong Øystein» og «Thor», var for store til lokalfarten i Lofoten og Vesterålen, men Buksnes herredsstyre, som bl.a. hadde saken til uttalelse, fant det påkrevet at skipene fortsatte, når en tok hensyn til Værøy og Røst. —
Lokalskipet «Mosken». — Det er ikke alltid så rolig sjø som her. når ruten skal utføres langs Lofoten.
Året etter, 1893, var imidlertid herredsstyret enig med den tekniske konsulent i den påstand, at før nevnte skip var for store i lokaltrafikken på Lofoten og Vesterålen, som kunne utføres av mindre båter — selv med hensyn til Værøy og Røst, og fra 1. juli 1894 — året etter at gamle hederskronene «Vesteraalen» hadde brøytet vei i Nordlandsleden for hurtigruten — ble lokalfarten i Lofoten og Vesterålen overtatt av det, 28. november 1881 stiftede Vesterålens Dampskibsselskap, med dampskipene «Hadsel» og «Vaagan». Det var da tilsammen 37 anløpssteder i Lofoten og Vesterålen, nå har vel Lofoten alene omtrent så mange skipsanløpssteder. Svolvær ble, særlig etter at hurtigrutefarten begynte, det sentrale knutepunkt for den lokale skipsfart i distriktene, men etter at Stamsund for 15-16 år siden ble opptatt som fast hurtigruteanløpssted for Vest-Lofoten, har, for Lofotens vedkommende, også dette sted vært knutepunkt for lokalfarten.
Gamle, kjente og kjære skip i lokalfarten her i distriktet er «Hadsel», «Røst» og «Risøysund», senere kom «Mosken». De bar last og post og passasjerer til og fra, i sommersol som i høstens og vinterens mørke, i stille som i storm, de trosset vær og vind og holdt ruten, bedre enn det var å vente, når fjorden «gikk kvit» og Røsthavet fosskokte i uværet. Det er navn vi ikke så lett glemme. Disse båtene og deres rute var livsnerven vår gjennom mange år, og når vi hørte dem fløyte for anløp med sitt kjente signal, 1 langt og 1 kort støt, nikket vi og sa: der kommer dampen, og posten, og godset, og noen som vi ventet.
Men folk reiste ikke meget for lysts skyld utover i 1800-årene, og heller ikke de første 10-15 årene i dette århundre. Der måtte et nødvendig erinde til, før de gikk ombord og seilte avsted med «dampen», og enda så sent som i 1908 — kanskje enda lenger ut på tiden — fantes det voksne, gamle mennesker (kvinner) her i bygda som enda ikke hadde sett et dampskip, men bare hørt det «pipe» og sett dets røyk stige over Buksnesfjordens flate. Nei, en holdt seg til tunet og heimegrenda. Nå er det vel heller så, at vi flyr for meget omkring, vi har fått mere av uro i blodet.
— I 1892 anbefalte Buksnes formannskap søknad fra Vesterålens Dampskibsselskap om statsbidrag og postbidrag til underhold av en rute Bergen – Lofoten – Vesterålen - Senja en gang ukentlig, og formannskapet føyer til sin anbefaling, at intet selskap har som dette skjøttet denne rute. Andre selskapers skip har passert forbi, uten anløp, endog under Lofotfisket.
Nå ligger skipsrutene på kryss og tvers, til innerste fjordbotn og ut til ytterste havn, der folk bor. Vesterålske har alltid vært meget lydhør for kravene om bedre dampskipskommunikasjoner i distriktet. Det var Nord-Norges eget selskap, og det var i første rekke de nordnorske interesser det hadde som oppgave å tilgodese. Slik var det, og slik er det. og slik vil det fortsette å være.
Ballstad var det første, og i lang tid det eneste dampskipsanløpssted i Buksnes. Det kan ikke med sikkerhet sies, når dampskip første gang løp inn på havna i Ballstad. «Prinds Gustav» gjorde det neppe, ja helt sikkert ikke, før den utpå slutten av 1860-årene ble satt inn i den da nyopprettede statens lokalrute på Ofoten, Lofoten og Vesterålen. — Derimot kan en med sikkerhet gå ut fra at det i 1870-årene stiftede Bergensk - Nordlandske Dampskibsselskaps båter anløp Ballstad. Den fremtredende nordlending John Schøning i Grøtøy var en bærende kraft i dette foretagende. I 1883 ble selskapet sammensluttet med Bergenske og Nordenfjeldske, som hver overtok to av selskapets båter, «John Schøning», den senere «Juno» og «Jonas Lie» til Bergen. «Ole Bull» og «Orion» til Trondheim. Men allerede før den tid, fra det år lokalruten ble opprettet, har Ballstad vært fast anløpssted. Her var jo det eneste poståpneri i Buksnes og vel også for Vestre Hol, og her var utgangsstedet for posten til Borge. For mer enn halve Vestvågøy var Ballstad dengang det eneste kommunikasjonsknutepunkt. Og etter at Bergenske og Nordenfjeldske i 1865 hadde overtatt all dampskipsfart på Nord-Norge, tør det være at Ballstad ble opptatt som anløp. Her var det stort fiskevær og megen last å hente og levere. «Hamburgeren» opptok også meget snart Ballstad som anløp.
Den første, eldste og eneste dampskipsekspedisjon i Ballstad — den eneste inntil Vesterålskes båter kom i fart — er på Øya, der Jentoftene har vært ekspeditører i tre generasjoner for Bergenske og Nordenfjeldske, med Jacob L. Jentoft som den første, dernest hans sønn Jørgen B. Jentoft, og nå hans sønn Rolf Jentoft. — Skipene har i senere tid vært ekspedert ved kullagerets kai.
Fra den tid Vesterålske i begynnelsen av 1880-årene begynte anløp av Ballstad, var kjøpmann Jørgen Pedersen, Ballstadlandet dette selskaps ekspeditør, for såvel gods- som lokalruteskipene, og ekspedisjonen fortsettes nå av hans sønner Bjarne og Jørgen Pedersen, som høsten 1925 kunne ta sin da nybygde kai i bruk.
I 1896 ble Gravdal opptatt som anløpssted for lokalskipene. Andreas Gundersen, som i 1890 hadde bosatt seg i Gravdal, ble ansatt som ekspeditør sammen med St. Schøning, som da i flere år hadde vært ansatt ved Ballstad poståpneri. Han bygget seg brygge med familiebekvemmelighet og postkontor, og han og Gundersen arbeidet sammen i alle år til Schøning i 1915 døde; fra den tid var Gundersen alene om ekspedisjonen. Fra 1896 og noen år utover hadde Gravdal anløp også av Bergenske og Nordenfjeldskes kystruter, iallfall av noen av disse, men etter noen tids forløp opphørte disse anløp. Til gjengjeld fikk man anløp av Vesterålskes kystruter. — I 1923 bygget Andr. Gundersen dampskipskai, som den tredje i sitt slags i bygda, når en ser bort fra Kullagerkaien i Ballstad. I 1934 overtok Andr. Gundersens sønn, Arne Gundersen ekspedisjonen i Gravdal, som han fremdeles er innehaver av.
Leknes ble 3. april 1899 opptatt som fast anløpssted for Vesterålskes kyst- og lokalbåter, og det første skip som anløp her var godsrutebåten «Vestfjord», som losset 4 bundter årer, det var hele lasten til Leknes. — Lokalskipet «Hadsel» anløp Leknes første gang 5. mai 1899. — Den første forsendelse av smør fra Vestvågøens Meieri var 8 dunker til Oslo, som ble sendt over denne ekspedisjon 7. juli 1899. — Det var Mathias Salomonsen som fikk opprettet dette anløpssted, og han var ekspeditør til han i 1913 overlot den til sin sønn Schj. Salomonsen.
Ekspedisjonen var den første tid fra Salomonsens brygge på Mjåneset, men i 1910 ble den nye, nåværende brygge ved Nausthaugen bygget, og ekspedisjonen ble da flyttet hit. I 1920 bygget Schj. Salomonsen dampskipskai. — Han er fremdeles ekspeditør for V.D.S. i Leknes, en ekspedisjon som fra 4 bundter årer og 8 dunker smør, er vokset til å bli en av de største lokalekspedisjoner i Lofoten, når en ser bort fra kortvarig vintertrafikk i fiskeværene, og de to omladningsstedene, Stamsund og Svolvær.
I 1925 fikk kjøpmann A. M. Pettersen, Leknes opprettet ekspedisjon for anløp av Bergenske og Nordenfjeldskes godsruter og ilgodsrute, som tidligere hadde gått Leknes forbi. I 1927 bygget han dampskipskai, i flukt med Salomonsens dampskipskai. Denne ekspedisjon fortsettes av firmaet også etter Pettersens død i 1945.
I Våje var det anløp for lokalbåtene. og likeså for endel av Vesterålskes godsbåter i årene fra 1906 til 1914, med hr. Søren Voie som ekspeditor. På grunn av kullvanskeligheter under forrige verdenskrig, ble dette anløp lagt ned midlertidig; men det er siden ikke gjenopptatt, da biltrafikken og de dermed bedrede landverts forbindelser stort sett har gjort det overflødig — foreløbig iallfall.
I 1924 ble Haug opptatt som fast anløpssted i lokalruten, med D/S «Røst» som det første anløpende skip 22. oktober. Det var kjøpmann Olav Zakariassen som tok initiativet hertil, og han har også den hele tid vært stedets ekspeditør. — Tidligere, i kjøpmann Leander Hansens tid, var en og annen godsbåt innom her, når det var megen last, særlig av mel, til stedet.
— Etter forrige verdenskrig ble interessen vakt for anløp av hurtigruten et sted i Vestlofoten. Ballstad eller Gravdal bød seg naturlig fram som steder for et slikt anløp, og der ble i Buksnes nedsatt en kommunikasjonskomité med henblikk bl.a. på dette spørsmål. — Vinteren 1919 var noen av hurtigrutens båter innom Ballstad, som prøveanløp, og i 1927 og 1928 var der også anløp av hurtigrutebåter noen ganger under vinterfisket, vesentlig for lossing av frossen agnsild fra Statens Kjøleanlegg i Ålesund, hvis hovedrepresentant i Lofoten den gang var hr. Peder Hagh, Leknes. Han var også medlem den gang av Buksnes kommunikasjonskomité, som i vesentlig grad utvirket at en fikk disse anløp. Også under siste krig — vistnok i 1942, var det anløp av hurtigruteskip i Ballstad under vinterfisket, og likeså i Reine, for å hente ferskfisk.
Det førte imidlertid ikke fram å få Vestlofotens anløpssted for hurtigruten lagt innen Buksnes herred, selv om en her — ved Gravdal — har den beste og sikreste havn langs hele Lofoten, og stedet her ligger like ved den fremtidige gjennomgangsvei i distriktet, Lofotveien. — Det tør dog hende at Gravdal likevel en gang vil tvinge seg igjennom som anløpssted for hurtigruten. Fremtiden vil vise det.
J. M. Johansen
Det var Stamsund, med sin store og dyktige forretningsmann, J. M. Johansen, som ble stedet for hurtigruteanløp i Vestlofoten. — I januar 1926 ble det av handelsdepartementet bestemt at hurtigruten foreløbig skulle anløpe Stamsund, og i begynnelsen av februar nevnte år kom gamle «Vesterålen» som første skib i hurtigruten til dette anløp, og fikk en festlig mottagelse med stor salutt. Noen tid senere ble der fremsatt krav om at anløpet skulle sløyfes, men det ble ikke noe av dette, og fra 1929 ble Stamsund opptatt som fast anløpssted for hurtigruten.
I og med at Stamsund ble anløpssted for hurtigrutene, begynte såvel disse som godsrutene å omlade her. Dette vakte opposisjon til live, særlig i Svolvær hvor en derved gikk tapt av megen trafikk, og der kom fornyede krav om at Stamsund burde nedlegges som anløpssted for hurtigrutene. Også den daværende postmester i Svolvær gikk inn for Svolværs og mot Stamsunds og Vest-Lofotens interesser. Men utviklingen har gått sin gang, motstanden er etter hvert falt bort. — Johansen og Stamsund ridde stormen av uten å forlise noe hverken for stedet eller det folkerike distrikt det er kommunikasjonssentrum for.
J. M. Johansens initiativ og sterke innflytelse ledet hurtigrutene inn til Stamsund, og han skapte derved en stor forbedring i Vestvågøyas kommunikasjoner. — Hans betydning for Lofoten, men især for Stamsund er den største og mest vidt forgrente. Av en tildels nokså ubekvem materie — det har vært hardt å slå seg frem i Stamsund — har han skapt et sted som rangerer blant de aller fremste i Nord-Norge, hva handel og virksomhet angår, og hurtigrutenes anløp her, har vist seg å være fullt beretetiget.
Dampskipene skapte, etter hvert som de mer og mer tok ledelsen i all kystfart,.en sterk utvikling, samtidig som de i vesentlig grad la om trafikken etter nye baner. Mange av de gamle store handelsstedene ble nå liggende utenfor kystens alfarvei og gikk meget tilbake eller falt helt bort. I Buksnes og Lofoten forøvrig var dog dette ikke tilfelle. — Jektene som gjennom hundrer av år hadde vært Nordlandenes eneste kystgående lastdragere, fikk i dampskipene sin første, men også meget skarpe konkurrent. Likevel lot de seg ikke så lett slå av marken. Enda i 1855, altså 17 år etter at «Prinds Gustav» hadde gjort sin jomfrutur, var det 212 nordlandsjekter som svinget inn på Bergens havn til vårstemna, og i 1865 var tallet på disse fartøyer som gjorde Bergenstur øket til 286. — Men jo sterkere dampskipstrafikken tok seg opp, jo mere til akters gikk det med jektene, de ble seilt lenger og lenger akterut, og i årene like før forrige verdenskrig, gjorde den siste Nordlandsjekta sin siste reis i kystleden til og fra Bergen. Jektenes tid var da ugjenkallelig forbi, de brede seils dager talte......
I tiden før siste verdenskrig var Nord-Norge rikelig tilgodesett med dampskipsruter. Det var daglige hurtigruter og en rekke forskjellige godsruter med utgangspunkter i Oslo, Bergen og Trondheim, og med Kirkenes som endepunkt i nord. Lokalruteforbindelsen var tilsvarende utviklet. — Krigen og okkupasjonen satte imidlertid vår landsdel, som kyststrøkene forøvrig, langt tilbake slik; men det vil neppe ta lang tid før trafikken er kommet opp igjen på førkrigsnivået, og utvikle seg videre, i pakt med behovet.
Bussrutene
er et. forholdsvis nytt innslag i kommunikasjonene. Disse rutene har hatt en meget rask utvikling, også her i distriktet, de gjorde seg med ett slag uunnværlige, og de har i stort mon fremtiden for seg.
Her på Vestvågøy var det sjåfør Einar Nilsen, Stamsund som innledet rutebiltrafikken ved den 18. juli 1928 å sette i gang rutefart med en 5-seters drosjebil. Året etter trådte Johan Larsen, Fygle til med sin 7-seters drosjebil. Larsen trakk seg tilbake i 1934, men Nilsen fortsatte, og i 1935 kunne den første buss settes inn i ruten.
I 1936 ble Vestvågøy Bilruter A/S stiftet, og selskapet overtok rutebiltrafikken fra 1. januar 1937. Samme år ble ny buss innkjøpt og straks satt inn i rutene.
I Vestvågøy Bilruter A/S styre sitter Einar Nilsen, Stamsund, Martin Finstad, Ramsvik og Kristian Rist, Gravdal.
Selskapets disponerer for tiden 6 busser og 3 kombinerte vogner. Det har ruter over praktisk talt hele Vestvågøy, som alle trafikeres daglig, og de er også postførende.
I forbindelse med Vestvågøens Meieri er der også opprettet melkruter med lastebiler som henter og bringer melken fra alle leverandører i Buksnes, som bor litt lenger borte fra meieriet, og fra leverandører i Vestre Hol.
Flyruten til Buksnes.
Da ordinær flyrute på Nord-Norge ble åpnet sommeren 1936, ble der samtidig opprettet en lokal flyrute med utgangspunkt i Harstad. Denne flyruten hadde som distrikt Lofoten og Vesterålen, og Buksnes kommunikasjonskomité nedla her et godt arbeide for å få denne lokalflyrutes stasjon lagt ved Gravdal, hvor det også er ideelle landingsforhold for sjøfly og en utmerket flyhavn. Det var et mindre fly, «Ternen» som ble satt inn i denne ruten. Ved stramruteflyet «Havørnen»s dramatiske nedstyrtning samme år, ble flyruten på Nord-Norge inndratt, og samtidig ble også lokalflyruten innstilt.
Innen rett lang tid vil det sikkert bli aktuelt med flyruter igjen også på Lofoten, og da vil flyhavnen ved Gravdal være selvskreven som stasjon. — Flyene hører framtiden til, mere enn nåtiden, og en kan med sikkerhet forutsi at de, kanskje i meget nær framtid, vil ha overtatt en meget stor del av post- og passasjertrafikken, og likeså en betydelig del av godstransporten.