BUKSNES
Herredets navn er egentlig gårdsnavn, og ble i det 14. og 15. århundre på flere steder og visstnok som det alminnelige skrevet Boknes, senere mest Buxnes, — også formen Bygnæs har vært brukt. Etter formen kunne første ledd i navnet vel være ordet bokn, merke, sjømerke, hvorav S. Bugge har forklart navnet Bokn; men Helland mener at da neset er lavt og flatt, synes denne forklaring neppe mulig. — Men kunne ikke en forklaring av navnet være den, at neset var bevokset med spredt skog, busker, og at det opprinnelig har hett Busknes. Eller navnet kan skrive seg fra at neset danner bukten (bokta) innenfor, Gravdalsbukta, altså Boktnes. Dette siste er kanskje mest nærliggende. Gårdsnavn som andre navn, er jo forvansket, mer eller mindre gjennom tiden, noen til ukjennelighet fra det opprinnelige.
I 1324 var navnet Boknes benyttet. Aslak Bolt taler om Boknessokn vid Boknes, i Boknesfyrda. — Kirkesognet nevnes allerede i 1324.
«Buksnes herred er 102,58 km² med en befolkning — i 1930 — på 3666 innbygger (nå i 1946 noe over 4000), eller omlag 38 pr. km². Herredet, som omfatter den sørvestlige del av Vestvågøy, består utelukkende av øyer. Herredet som er adskilt fra Flakstadøya ved den smale og stride Nappstrøm, er sterkt innskåret av trange, grunne fjorder og bukter (poller). I øst grenser herredet til Hol og er skilt fra dette herred ved den sør-nordgående Buksnesfjord og et av vann og myr oppfylt lavt parti som i nordøstlig retning gjennomskjærer hele Vestvågøy og spalter øya i en vestlig del ut mot Norskehavet og en østlig ut mot Vestfjorden. Gjennom dette midtparti går hovedvei med sideveier, mange gårder, litt lauvskog. Mot kysten er det bratte, nakne fjell, Himmeltindene i den vestlige del er 965 m., Justadtinden i den østlige del er 732 m.o.h. Fjellene består for det meste av granitt med noe gabbro. Jordsmonet er myrlendt, vekslende med gruspartier. Av arealet er 7,15 km² dyrket jord, 7,2 er naturlig eng og utslåtter, 2,67 km² lauvskog, 5,33 km² ferskvann. Det er 434,7 dekar udyrket til dyrkning skikket jord; 1918-1929 nydyrket 1935 dekar. Fiskeri er hovednæringsvei, men det er også ikke så lite jordbruksvirksomhet, særlig fedrift. Meieri, 25 pelsdyrgårder med tilsammen 673 dyr. 530 skyldsatte eiendommer med en samlet matrikkelskyld av 262 skyldmark; skyldmarkens gjennomsnittsverdi var i 1938 kr. 42.66. På sørspissen av Vestvågøy ligger Ballstad fiskevær med slipp og mekanisk verksted, statens kjølelanlegg og fryseri, tredamperier m.m. Utbyttet av fiskeriene var i 1935 kr. 742 928.00, derav faller kr. 24 500.00 på kveite, kr. 27 000.00 på gullflyndre, kr. 678 057.00 på skrei. Antatt inntekt 1938-39 kr. 1 097 893.00 og formue kr. 207 765.00. Buksnes Sparebank, Ballstad stiftet 1899, forvaltningskapital 1938 ca. 0,6 millioner kroner.»
Endel av Buksnes i fugleperspektiv, sett fra toppen av Holandsmelen.
I bakgrunnen sees Skottinden, men der ligger skodde omkring toppen.
I forgrunnen ytre del av Offersøypollen, og videre søndre del av Nappstrømmen.
Dette er en avskrift fra Aschehougs Konversasjonsleksikon fra 1939, og skulle vel være korrekt nok.
Buksnes herred er i utstrekning nr. 6 i rekken av herredene i Lofoten, idet Vågan med sine 287,52 km², Borge med 194,74 km², Gimsøy med 186,54, Flakstad med 179,73 og Moskenes med 119,77 km² ligger foran. Etter Buksnes kommer vår nabobygd Hol med 67,46 km², Valberg med 56,90, Værøy med 17,73 og til slutt lilleputten Røst med bare 11,21 km².
Men tar vi for oss folkemengden, slik den var i 1930 .— og særlig store forskyvninger siden den tid er det vel neppe — kommer Buksnes som en god nr. 3, idet bare Vågan og Borge ligger høyere, og ikke så svært meget heller. Hva antall innbyggere angår er det Valberg som er lilleputten med bare 625 innbyggere, mens Røst her kan møte opp med 731. Når det gjelder innbyggere pr. km², er det bare Hol og Røst som ligger foran Buksnes, hvor det i 1930 var 36 innb. Pr. Km² (i Hol 38), men med den adskillig økete folkemengde i dag, blir jo talla noe høyere. Sammen likna med hele landet er folketettinga i Buksnes meget stor.
La oss nå forsøke med grove riss å teikne et bilde av denne bygda vår, slik den har ligget her i tusener av år, og slik den ligger her den dag i dag og kaller på oss med hemmekjære toner.
Det meste av bygda ligger innenfor en ramme av fjell, hist og her pynta med litt bjørkeskog. Vi begynner ved spissen mot sør og møter her som første bratte og ganske høye landnæring den kjente «Brurstolen» på Ballstadfjellet, 466 m.o.h. Dette fjellet går snart over i større høyde, og over Munken, 467 m, når det i Skottinden opp i en høyde av 675 m. Skottinden er dominanten på den sørlige delen av Buksnesbygda, og sett fra nord reiser den seg lik et brattrøstet tak, eller som et tårn over en by av gråfjell. Den kan bestiges fra nord og nordvest, mens skjæringene som omgir den på de andre sidene, ansees som ubestigelige. Oppe på toppen av dette fjell er det et hull som går dypt nedover, slik at når man kaster en stein ned, kan man ikke høre den ta bunn. Skottinden er tringonometrisk punkt, d.v.s. målingspunkt.
Går vi videre mot nord møter vi ganske snart Sottinden, Litletinden eller Skottindryggen, 430 m., Breitinden, Trolltinden, 310 m., og når så frem til Stampheia, 355 m. Øst av Stampheia ligger Steinberget, 125 m., og mellom Skotnes og Skarsjøen ligger Gravfjellet, 142 m., på østre side av Skotnesmyrene. — Men over til vestfjellene igjen for å fortsette turen nordover. Vi møter nå Sundsheia, som hever seg til 291 m., men forinnen har vi passert en ganske trang forsenkning, den såkalte Skoren, hvor det er planlagt bygging av vei, mellom Vevika og Gjerstad. Fra Sundsheia faller landet ned mot en lav, noe myrfull forsenkning, der veien Gravdal - Sund går over Kirkåsen. Denne åpningen i fjellrekken er ganske bred, og her er det de siste årene blitt en hel grend av nydyrkningsbruk med pene heimer. Over Kirkåsen får en fra hovedveien Flakstadøyas nakne fjell i sikte. — Hornsheia — av mange kalles den også Haugheia .— er det neste fjell vi møter på vår vandring. Dette fjellet synes ved et skapelsens lune eller ved en ren og skjær misforståelse å være havnet her midt inne mellom Lofotalpene. Det er et langstrakt, lavt (175 m.) og alt over graskledt fjell, der likesom ikke har noe som helst med de andre fjellene her ute å bestille. Det er grønt og vennlig, litt skog på nordsiden, og kan makelig bestiges fra alle kanter. Det minner mest om en østlandsk åsrygg. Men dets beliggenhet nær nord mot bygdas midtpunkt gjør at en fra Haugheias høyeste punkt har en glimrende utsikt til alle sider av herredet, og det fortelles at i den tiden da en varslet ufred og mobilisering til krig, eller hadde andre viktige meldinger å gi befolkningen, var det på Haugheia vardevakten tente baunen som lyste og kalte til forsvar.
Fra Haugheia må vi gjøre et noe lengere sprang, og pass på du ikke blir våt på beina, for Haugvika er ganske bred — og så tørner vi mot Offersøykammen, 445 m. Dette fjell ligger isolert og har ingen sammenheng med bygdas øvrige fjell. Nordenfor, på andre siden av Våjebukta (Hystadvika) ligger Værberget, 235 m. Det fortsetter i nordøstlig retning, med en større senkning ved Halsan, med veiforbindelse Våje - Vågan, og stiger så i Holandsmelen, et mere avrundet fjell, til 435 m. Over Vikeinangen, med veiforbindelse til hele ytre bygd, kommer vi nå frem til Vestvågøyas giganter, Himmeltindene. Først må vi dog passere Okstinden, 296 m., men så er vi også like inn på de store, bratte tindene, med en rekke høye topper, hvorav den høyeste måler 965 m. over havet. Lengst øst på, men i samme rekken ligger Risetinden, 867 m, kjent for at det ofte går ras fra den på søndre side.
I sammenheng med Himmeltindene og Risetinden ligger, men mere mot sør, Reppetinden, 387 m., som igjen skyver foran seg Bønakken, 127 m. Ved Risetinden med dens fallende rygger mot nord, er vi kommet frem til grensen mot Borge, og må nå for å komme over til fjellrammens østlige del, vandre tvers over Vestvågøydalen, med kurs mot Øvrevold, hvor en møter Justadtindrekken, med Blåtinden, 609 m., Kartstaven, 545 m., Tuva 347 m., og så selve Justadtinden med sine 732 m. Foran disse fjellene mot vest, altså mot Buksnes, ligger flere brede heier, som skråner i åser og myrer, tildels ganske bra skogkledt, nedover mot lavlandet. Disse heiene har navn etter de nærmestliggende gårder, dels i Buksnes, dels i Hol, Farstadheia, Skulbruheia, Hagheia, — på kartet er den navngitt som Justadheia, men dette navn brukes ikke i Buksnes. I dette heiområde ligger den gamle almenning, som ble utskiftet i 1906.
Men vi er ennå ikke ferdige med vår befaring av den store fjellrammen som omgir Buksnes. Før vi trær oss inn på Hols territorium skal vi imidlertid «bestige» Himmelsteinborga, som måler en høyde av 113 m. Også fra denne er det en vid utsikt over bygda. Dermed hopper vi fra Justadtindrekken over Hagskaret, med veiforbindelse til Østre Hol og Valberg, over til fjellene på Holhalvøya, og møter her først Skogstuva, 268 m., dernest Bjørntinden, 565 m., Guratinden, 587 m. og Ramsviktinden, 382 m. Nå faller fjellet ganske bratt nedover mot Ramsvikeinangen, der veiforbindelsen til Sennesvik og Ure i Hol går, for så å stige igjen til Ramstinden med en høyde av 377 m., og i Storbretinden til 506 m. Men hermed har disse høgfjellene sagt sine siste hovmodige ord; nå bærer det jevnt nedover, men nei, toppen av Sandsundaksla vil likevel ha et ord med i laget med sine 367 meter over havet. Dermed er det imidlertid ugjenkallelig slutt, rammen er ferdig, ringen er sluttet, vi har nådd havet igjen på den motsatte, den østre side av Buksnesfjorden.
Nå er det imidlertid flere av gårdene i Buksnes som faller utenfor den her rissede ramme av fjell. I vest ved Nappstrømmen, langs den såkalte Strømsiden, ligger en rekke gårder, fra og med Grena i sør til og med Haug i Nord, og lenger nord, vendt mot Norskehavet, finner vi gardene Vågan, Vik, Haukland og Uttakleiv. Men den aller største del av bygda er dog med innenfor rammen, og ligger her nokså samlet med lengden i retning sør - nord. Stort sett er bygda et flatland, med myrer, hauger og åser. Vi nevnte myrer, og myrer, til dels av ganske stor vidde, er det flere av. De største av myrene er den mellom Skotnes og Gjerstad, kalt Skotnesmyran, den mellom Lilleeidet, Bolle, Leknes og Storeidet, i nord flankeres den av Offersøy-pollen. Dens navn er mange, idet den nevnes både som Litleidmyran, Bollemyran, Leknesmyran og Storeidmyran. En tredje større myr strekker seg fra Opdøl, forbi Skulbru og Himmelstein over mot Hag i Hol, og kalles Himmelsteinmyra. Men det er flere ganske store myrer forskjellige andre steder i bygda, ved Farstad, ved Vold - Rise, ved Gravdal, ved Bø og flere steder. De aller fleste av myrene gir mer eller mindre godt brenntorv, noen, som f.eks. Himmelsteinmyra, helt førsteklasses brensel. Men det meste av brenntorven er nå opptatt, særlig i de best tilgjengelige myrer. — En gang, når det vesentligste av brenntorven er opptatt, og når kulturbeitene i større utstrekning har erstattet de mange steder i bygdas ganske mange naturbeiter, vil de store myrstrekninger ganske sikkert bli lagt under eng- og åkerkultur og gi rum og levevilkår for mange nye gårdsbruk.
Dominerende i bygda er også de mange vatn. Vi skal i rekkefølge sør - nord nevne de største av dem og begynne med Lågvatn, 36 m.o.h., Skyvatn, Storvatn, 3 m.o.h., Reinevatn, 2 m.o.h., Kyllingdalsvatn, 6 m.o.h., Storvatn, 5 m.o.h., Storeidvatn, 3 m.o.h., Svarthammervatn, 8 m.o.h., Valsetvatn, Klevatn, Skulbruvatn, 6 m.o.h., Reppevatn, 10 m.o.h., Vikvatn, 11 m.o.h., Mørkdalsvatn, 68 m.o.h., Hauklandsvatn, 53 m.o.h., Vasskarvatn (mellom fjellene Veggen og Mannen), Farstadvatn, 3 m.o.h., Lindalsvatn, 108 m.o.h., Kringbotnvatn, 262 m.o.h., og Borgvatn. Hertil kommer mange mindre vatn og tjønner. Flere av disse vatn er ganske fiskerike, men fiskebestanden i de fleste av dem er nå meget mindre enn i eldre tid, på grunn av overdrevet fiske med garn og tildels også kastenøter. Laksen går gjennom Offersøy-pollen, Saltisen og Lakselva opp i Farstadvatnet. Lakselva er bygdas største vassdrag og kan i flomtid ha en ganske stor vannføring, idet den skal tømme hele nedfallsdistriktet nord til høydedraget ved Liland i Borge.
Som nevnt tidligere er kysten i Buksnes meget innskåret, den svinger seg inn i bukter og poller og skyter seg ut i nes og odder, og ligger aldri i linjet ro. Mellom Ballstadøya og Ballstadlandet skjærer der seg inn et sund, som danner havnen i dette store fiskevær, men smyger seg videre under Storbrua, som forbinder Øya med fastlandet, og møter så havet igjen ved det lille fiskeværet Kjeøya i ytre Buksnesfjord. Så er kystlinjen forholdsvis rolig nordover langs Nappstrømmen, til vi kommer godt og vel halvveis nord i strømmen, hvor Haugvika går inn, med dens fortsettelse Litleidbukta. Fra Haugvika fortsetter i nordøstlig retning den — regnet fra en tverrstrek mellom Flæsa og Horn — ca. 7 km. lange Offersøy-pollen, som etter hvert som den skyter seg innover, grener seg ut i flere mindre sidearmer, Bollepollen, Skulbrupollen og Holandsbukta. Ved flo sjø strømmer den også inn i Saltisen, som er adskilt fra sjøen bare ved noen lave sandgrunner (spenger). Litt lenger ute i Nappstrømmen finner vi Våjebukta (Hystadvika), som gjennom en trang og strid strøm fortsetter i den runde Våjepollen, som ved en lav steinspång er adskilt fra Alkjønna, der også har saltvatn. — Utenfor Hagneset skjærer den brede, åpne Vikbukta seg inn. Tilbake har vi så den største av alle innskjæringene, Buksnesfjorden, som er 8 km. lang, men vi må helt ned til Ballstad igjen for å finne dens gap ut mot Vestfjorden. Også denne fjorden har mange sidearmer, større eller mindre, som Gjerstadvika, Silsandvika, Gravdalsbukta, Storeidbukta, Leknespollen, Bergsbukta, Ramsvikbukta, Kvalvika og Petvikbukta, foruten en rekke mindre. Såvel Buksnesfjorden som Offersøy-pollen er flere steder langgrunne med store leirer, som faller tørr ved fjære. Slike store utfjærer er det ved Gjerstad, Storeidet, Leknes – Fygle - Hol, i fjordens bunn, ved Bergsøyene og ved Ramsvik, og i Offersøy-pollen ved Offersøy, Bolle og Skulbru. I disse såkalte leirer kan fiskerne grave fjæremark til sine liner, især for fiske av flyndre.
Og så er det alle holmer og skjær. Deres tall er nesten legio. Vi skal her bare ta med de større og mest kjente, og gjør igjen begynnelsen i Ballstadavsnittet. Et godt stykke inne på Vestfjorden finner vi Eggeløysa, Roholmen, Følfoten, og litt nærmere land Storlevra, Skagen, Svinøya, med fyret, Høgholmen, Spanna, Kvanholmen, Sandholmene, Tennskjæret og Hundslorten. Nærmere land og med til å danne havnen i Ballstad (Kremmervika) ligger den ganske store Gjermesøy, og så er det Ballstadøy, Hattvikholmen, Kattholmen og Kjeøya. Men det er et dryss mere av holmer og skjær i dette avsnittet, foruten alle båes og grunner og alskens andre «fallgruper» for sjøfarende. Lenger inne i Buksnesfjorden møter vi en mengde småholmer på fjordens østre side, altså i Hol herred, Ramsviksholmen, Bergsøyene og Holsøyene, og lengere ute ved gapet, også på Hols side, Langøya, Bærøya, Styrvolsholmen, Leirværøya, Leirvær, Værholmen, Gullholmen og Mortsundholmen, for å nevne de viktigste. — Men tilbake til Buksnes igjen. Utfor Brurstolen ligger den forholdsvis store Tarholmen, vest av denne Kløvningene, lenger nord Grenholmene, — men så er det mere rent hav nordetter i Nappstrømmen — bortetter fra underfundige skjær og båer — helt til vi kommer nordenfor Stabben ved Flæsa, der møter vi Hundholmen, midt i strideste strømmen, Nonsholmen og Storholmen (Hagarsholmen), som begge ligger i Våjebukta. Utenfor Hagneset ligger Oterholmen, og borte under Veggen ligger Tåa, som er 120 meter høy. — Skal vi så fiske opp på vår fortegnelse flere øyer og holmer, må vi igjen stikke til sjøs, denne gang mot nord, og ca. 3 kilometers vei av Uttakleiv løper vi opp i et helt vildniss av holmer og skjær, av båer og fallgrunner, vi er ved Æsholmene, som de med et fellesnavn kalles, bestående av Storholmen, Inderholmen, Seingsholmen, Skolma, Kobbholmen, Kjefsholmen, og hva de nå heter alle sammen. Herute har det i mange år vært et, særlig i eldre tid meget søkt fiskevær. Så gjenstår det, såvidt vi kan se, bare å nevne en øy til, nemlig Nautøya, omtrent midtveis inne i Offersøy-pollen, den er dog omflødd bare ved flo sjø.
Nappstrømmen skifter til nordgående, fløende strøm ved halvflo, og til sørgående, fallende strøm ved halvfallen sjø. Strømmen er meget strid og rinner med en rivende fart, særlig under springsjøer, og største kraft har den på det trangeste, mellom Flæsa i Buksnes og Lillesandnes i Flakstad, hvor den formelig kan fosse. Når vind og bølger går mot strømmen, blir det voldsomt opprørt hav, såkalt unnfall, (straumskavl), som i årenes løp har krevd mange menneskeliv. Under sørlig vær går unnfallet så langt nord som til Flæsa (Stabben), og i nordlig vær også til Stabben, hvor det, slik sett, er et grenseskille i strømmen, fordi den her gjør en bøy. — I Buksnesfjorden og i de nevnte pollene skifter strømmen nøyaktig ved flo og fjære.
Flere av de nevnte holmer var i eldre tid betydelige egg- og dunvær. Nå er det gått meget tilbake hermed. Mere detaljert kommer vi tilbake til dette og meget annet i avsnittet for de forskjellige gårder.
Bygdas nordligste gård er Uttakleiv, dens vestligste er Ytre Våje, dens sørligste Svinøy fyrstasjon og dens østligste Himmelstein.
Og slik ligger da bygda her, sterkt vekslende i sin natur, hvit i sin vinterdrakt, grønn i sin sommerkjole, rikt pyntet av gule og blå blomster bortover i enga. Det anger fra givende jord, det tramper av hester og tuter fra biler på vegene, som ligger i bukt og sving, akkurat som kysten, til alle sider. Plog skjærer i muld, båt trekker sin kjølvansstripe i sjø, det klinger og ringler av buskapsbjeller fra beitemark. Det blinker fra stille vatn, der fisk vaker, det surler fra elv og bekk, og et virvar av fugl «befolker» lufta. — Gård ligger ved gård, torvrøyken legger seg som morgenslør over bygda, når morrabetkaffen kokes, folk går til og fra i sitt arbeide, der høres durr av fjerne motorer, lokalskipet legger en svart røykstripe etter seg ute ved kysten, laksen springer i strømmen, og sola skinner over det hele og gir det sin varme, til liv og til vekst.
Men midt i det hele står kirken, rød og ruvende på Korshaugen, og peker med sitt høye spir mot himlen, mot Gud og gudstanken i det hele. Kirken . står i bondens tanke på et høyt sted og for seg selv, fredlyst. Dens klokker hilser langveis, skriver Bjørnson. — Den gjør så her, den ligger høyt og fredlyst og vakkert, og dens klokkers klang bæres langveis, nesten ut til bygdas yttergrenser.
Og rundt det hele bilde danner fjellene sin ramme, de står vakt og er vern, de gamle fjell, så kjente og kjære for våre øyne.
Er her ikke vakkert og vent! Ja hva synes nå du? — Jo, svarer du, bøyer hodet og minnes, løfter det igjen og ser — vidt utover. Jo, sier du, her er vakkert, enten nå kledningen er vinterdrakt eller sommerkjole. — Her levde forfedrene, her vandret og virket slekt etter slekt, her vil også du og jeg, og slektene etter oss være, bygge og bo, brøyte og bære og gjøre alt bedre og rikere, skjønnere og større, i pakt med alt som er rett og godt i livet. Du tar bygden inn i din favn, som den tar deg inn i sin favn, — Det er godt å elske, og være elsket. —
Nå ville vi, ikke sant, gjerne vite når mennesker den aller første gang betrådte denne bygda og Lofoten i hele tatt; men den vitebegjerligheten må vi nok styre, den kan vi aldri få tilfredsstillet.
Likevel stiller vi spørsmålene: Når kom de første mennesker til Buksnes? Hvor kom de fra, fra sør eller nord? Hvilken rase tilhørte de? Hva slags språk var det de talte? Hadde de noen gudelære? Hvordan bodde de og hvor, og hva ernærte de seg med? Hvordan gikk de kledt?
Det er ellers mange flere spørsmål som melder seg i denne forbindelse.
Ingen av disse spørsmålene kan med noenlunde sikkerhet besvares, fordi svarene ligger så vel forvart i den fjerne grå oldtid, langt bakenfor sagn og sagas beretninger. Det er stengte veier frem, eller rettere sagt tilbake til denne langt, langt borte liggende tid. —
Men noen fingerpek har dog likevel arkeologene kunnet gi oss, og med litt støtte fra vår egen fantasi, skal vi forsøke å konstruere et slags «hyttebygg» av forholdene dengang; skrøpelig blir det, men noe er da sagtens bedre enn intet.
Engang, la oss tenke oss det var i borealtiden, 6-7000 år før Kristi fødsel — men det er ikke utelukket at det var lenge før den tid — kom det noen mennesker padlende i sine skinnbåter. Det var kan hende bare en familie, det kunne også være en hel liten stamme. Disse menneskene hadde fra en eller annen kant sett disse høye fjellene ute i havet, og da en tør formode at nysgjerrigheten er like gammel som menneskene selv — den var jo tilstede iallfall alt i Edens hage — tok de padleårene fatt og basket seg med stort mot og meget besvær utover til dette ukjente fatamorgana. — Ble de så skuffet, da de nærmet seg kysten og steg i land? Det kan vi gå ut fra de ikke ble. Fant dette første landnåm sted så sent som i borealtiden, var det sikkert et frodig landskap de møtte. Etter istiden steg, som vi har hørt, temperaturen, og etter hvert som isen måtte trekke seg tilbake, fulgte planter og dyr etter sør fra landene. Det var først og fremst skogstrærne og skogsdyrene, forteller arkeologene. Det ble varmere og varmere, og samtidig tørrere, enn det er nå, bjørka, og sikkert også andre tresorter dekker store vidder som i dag er snaufjell og vindblåste myrer og hauger, dyr og planter yrte det av og alt trivdes og formerte seg. — Til et slikt godt land var det «disse» menneskene kom — de aller første i Buksnes. Skogen stod tett, mange steder helt ned til sjøen, og i skogen vrimlet det av vilt. Her gikk det sagtens an å livberge seg. Det gjalt som det første å finne seg en høvelig hule eller en bekvem heller til å bo i, og en råd ble det nok med det også. Fangst og jakt var næringsvegene — fiskeri tok en først senere til med — og redskapene var gjort av bein og stein, primitive saker, naturligvis, klumpet gjort og grovt tilhugget, men det klarte seg, matnyttig vilt måtte bite i graset, kanskje først etter flere bomskudd, og selv den store brummende Bamse Brakar inne på skauen, måtte nok en gang i blant finne seg i å gå nesegrus i bakken. Så var det altså ingen sorger for matbergingen, når beinpila eller kastespydet gikk, så gikk også «gryta», som en i våre dager sier, at når båten går, så går gryta. — Men gryter brukte de nok ellers ikke disse første menneskene her i bygda — som alle andre steder her i landet ved den tid. Det var stort bry med å skaffe seg ny ild, om den gamle var sluknet bort, flintsteinen og knusken — om en ellers var kommet så langt på oppfinnelsens vei — var tungvindte og brysomme saker, så en fikk vel helst ta til takke med kjøttretten i naturtilstand.
Midnattsolen, sett over «Halsan» ved Våje (Fot. Ingvald Johannessen).
Hvordan de så ut disse menneskene er det ikke godt å danne seg noen bestemt mening om, vi vet jo ikke hvor de opprinnelig var kommet fra den gang de innvandret til landet. Germaner var det iallfall ikke. Om de senere forsvant her fra, kan neppe sies med bestemthet. Heller ikke kjenner en deres språk, og en vet heller intet om hvorvidt de brakte med seg noen gudelære. Det var jo først langt senere i tiden åsatroen oppstod, med Odin og Tor, Balder og Loke, Trym, Frigg og Frøya, og hva de nå het alle sammen av det gamle herskapet i Valhall.
Det heter at klær skaper folk, det er nå imidlertid det motsatte som er tilfellet, og litt klær på kroppen har da menneskene hatt bestandig, iallfall her langt nordpå — også i den varme og tørre borealtiden. Men hva slags klær. Jegerfolket kledte seg i rå dyrehuder, men etter hvert lærte de seg til å garve dem. Med snittet, på dressen som på kjolen, var det nok ikke så nøye og helst gikk de nok kledt på samme måte, kvinner som menn, og det samme var tilfellet med hårfrisyren. — Men etter som tiden gikk, mange århundre, lærte man seg kunsten å spinne og veve stoffer av dyrehår. Et slags nåler til å sy med fantes det også temmelig langt tilbake i tiden, men de var, som de fleste andre tingene, redskaper som våpen, laget av horn eller bein og stein.
Som tiden gikk lærte menneskene seg også å fiske. Og her var da buksnesværingene riktig kommet på den grønne gren. Fisk vrimlet det sikkert av inne på alle bukter og viker, ja helt inne ved botnen av pollene — for ikke å snakke om skreien der lenger ute. Selen gikk her i store flokker, og en hører også om hvalros- (roksmål), brugde- og hvalfangst i hine fjerne tider her nordpå ved Lofotens kyster. Nei, her behøvde en så visst ikke å sulte fordervet. Maten svømte eller løp like utenfor boplassen, det var å felle, fiske og ete.
Vi ser ham stå der, mannen, utenfor sin heller, eller jordhule – kanskje var det nede ved Ballstad, inne i fjorden ved Gjerstad, ved Buksnes, eller et annet sted i Buksnesfjordavsnittet, eller ute ved Vetting eller Sund, Horn eller Offersøy; det kunne også være ute ved Våje, Haukland eller Uttakleiv; veidefolket holdt seg helst nær sjøen og kysten, skogen stod tett innover og myrene var slemme den gang, så opp til markebygda gjorde han nok bare et og annet streiftoget. Vi ser ham stå der, urtidsmannen, stor og sterkvokset, med langt og ugreid hår og skjegg, den rå dyrehuden henger slengt over skuldrene, festet med en vidjekvist, han støtter seg til kastespydet med den lange beinspiss, og holder den tunge steinøksa i neven. En kraftkar, og ikke til å spøke med. Noen hver av oss ville nok betenke seg både en og to ganger på å gått bort til ham for å håndhilse og takke for sist. — Inne fra hellaren eller jordhula høres barnegråt, gamla skjenner for et eller annet og har vel sine huslige bekymringer.
— — — Så kommer det lyd fra skogen, en gren brekkes, fotrappe dyr løper, en bjørn brummer. — Jegeren flyr med ett i mannen på bakken, han likesom huker seg sammen, spenner musklene, og skritter mot skogen med kampklare våpen — og blir borte i tykningen...... Om en stund kommer han tilbake, slepende på sitt bytte, som enda blør etter medfarten. Han slenger det på hella foran inngangen, snøfter i skjegget og roper inn til kjerringa og ungene: Mat!
Eller han er en annen gang ute i båten, av skinn eller av en uthulet trestamme, og gjør seg en fangst. Han padler hardt borte i Nappstrømmen, eller det er vinden som hefter ham. Men frem skal han, bruker padleåra som en kar og gjør seg et sjøvær. Denne gang er det fiskehonka han kaster på dørhella og ber til bords, til kokt mat eller til rå. Det var ikke så nøye med anretningen, man kreperte ikke av mavekatarr, selv om det mangen gang ble hardt arbeide for fordøyelsen.
Var dette den første Buksnesværing?
Fra gåtenes, gjetningens og hypotesenes verden tar vi spranget over noen tusen mil frem til det sjette århundre av vår egne tidsregning, og møter hos den gotiske historieskriver Jordanes den første omtale av håløygen, nordlendingen. Jordanes' hjemmelsmann var sannsynligvis kong Rodulv, som Fridtjof Nansen mener var fra Nord-Norge. Nordlendingen Øyvind Skaldaspiller nevner i Håløygjatal, forfattet omkring 995, konger fra Hålogaland av Håløygjaætten, en kongsrekke som endog føres tilbake helt til guden Odin. Bjarmelandsfareren Ottar, nord fra Lenvik, forteller den engelske kongen Alfred om sitt land og sine ferder fra slutten av det 9. århundre, som viser at det den gang var gammel bebyggelse her nord og en kultur som stod på høyde med de fleste andre land.
Den første navngitte lofotingen vi støter på i sagaen vår, er høvdingen Tore Hjort, som i 994 deltok på Håkon Jarls side i slaget med Jomsvikingene i Hjørungavåg på Hareidlandet sør for Ålesund. Denne Hjort møter vi igjen få år senere, da Olav Trygvasson var her nordpå for å kristne folket. Denne gang hadde han skipet seg sammen med storbonden Raud den ramme fra Godøy i Salten, det vil si, de hadde hver sine store og rikt utstyrte skip, for å verge hedenskapet mot kongens nye Hvitekrist. Kongen seiret som kjent i dette slaget, og Hjort, som var rask til å løpe, forsøkte å berge seg ved flukt over land, men ble innhentet og drept. — Begge de siste gangene Tore Hjort nevnes i sagaen, angis han å være fra Vågar (Vågan), og for det må en nok bøye seg, selv om det kan være fristende og ligge ganske nær å ville gjøre ham til Buksnesværing.
Gården Gjerstad i Buksnes het i eldre tid Hjartarstadir, sammensatt av Hjortr eller Hjart, brukt som mannsnavn. Det kan merkes, skriver Helland i sin Norges beskrivelse, at dette tilnavn båres av en høvding fra Lofoten, som deltok i Jomsvikingslaget. Helland gjør ham altså ikke direkte til Vågaværing, og det gjør heller ikke Snorre, første gang han nevner denne mann. — Oss bekjent er det ikke andre gårder i Lofoten som bærer navnet Gjerstad (Hjartarstadir) enn denne gård i Buksnes, og gården her skulle ligge høvelig til som høvdingesete. Riktig nok var Vågan ved den tiden det her gjelder det store sentrum her nord, og det ligger da nær å tro at det her også var høvdingesete, men det kan også godt tenkes at høvdingen Tore Hjort bodde på et annet sted, men likevel ble bofestet til navnet Vågar, fordi dette var det mest kjente. Det er jo slik også i våre dager, at om en person er langt borte fra sitt hjemsted, og han blir spurt hvor han (hun) er fra, så blir — om vedkommende befinner seg i utlandet — svaret Norge. Er man fra Buksnes f.eks. og befinner seg sørpå eller nordpå i landet, sier man at man er fra Lofoten. En har gjentatte ganger hørt Buksnesværinger ute si at de er fra Ballstad, selv om de var fra Rise eller fra Haukland, fordi en regnet med at Ballstad var det mest kjente sted og navn.
Slik kan det også ha vært i gammel tid. Vågan var det store, landskjente stedet.
Men her i Buksnes ligger gamle Hjartarstadir og kaller på ham, den løpende Hjort. — Han ville i så fall være den første Buksnesværing vi kjenner av navn og stilling, og han var ingen dårlig kar heller, selv om han var en stor og hardkokt hedning og ivrig blotmann, som kanskje også for med seid og gan og annen styggedom.
Imidlertid kan det jo ha vært en annen Hjort — som saga og historie intet har å fortelle om — som har gitt Gjerstad (Hjartarstadir) dets navn. I hvert fall vil vi ikke innlate oss på noen tautrekning med våre utmerkede naboer, Vågaværingene, om dette. Snorre setter Hjorten to ganger til Vågar, og selv om en vet at Snorre kunne gjøre feil, så har vi på den andre siden bare vårt Hjartarstadir å føre i marken. .— Men kan og tør vi ikke annektere Tore Hjort som «vår mann», må vi langt fremover i tiden, før vi støter på den første navngitte og absolutt sikre Buksnesværing.
Engang kom de første menneskene til denne bygd. Det vil aldri kunne angis noen dato for deres komme, aldri kunne nevnes hvor de kom fra, hvor de den aller første gang steg i land og hvor de slo seg ned og grunnfestet seg. Bare fjellene, om de kunne tale, ville være i stand til å fortelle oss dette — og meget, meget annet. — Men det kan slås fast, at det er meget, meget lenge siden; kulturepoker og flere alderstrinn har gått over vår bygd og vårt land siden dengang, i den tiden det har bodd mennesker i bygda mellom Skottinden og Himmeltindene. — De har veidet og fangstet, fisket og jaktet, syslet med sitt jordbruk og sine mange huslige gjøremål og holdt det gående gjennom onde og gode tider. Men framover gikk det gjennom alle vekslinger og over tunge skjebners ødemark, — fra hedenskap til kristendom, fra offerstedet til høyalteret. Lyset var det som vant i kampen, og det ble stadig mere av lys. Og folket, her som alle andre steder, ville nå det, lyset, og eie det, i det ytre som i det indre. For det gav styrke, tro på seier for det som hadde verdi, og tro på framtiden.
De var seige disse menneskene, seige gjennom kamp og savn, seige ved årene, som bak den skrale alplogen, sterke og tålmodige til å bære i sine treprøyser eller vidjekorger.
Og alt hva de tenkte og gjorde og bar, det bar de mot fremtiden, mot oss.