Ved rokken og skomakerlesten

INNHOLD

STARTSIDEN

Heime på gårdene gikk livet sin gang både i yrke og i helg. Inne i de dårlig bygde husene gikk veven og rokken, og mannfolkene hadde også sitt å henge fingrene i. Det var så meget som skulle utføres både av det ene og det andre. Det var gårdsredskaper som skulle settes i stand, det var børnskap til lofotfisket som skulle utføres, det var kanskje naust eller fjøs som trengte utbedring med noen bjelker og bord, eller det var kanskje bare et par sko som skulle flikkes på. Det var så mye å ta seg til, både for kvinnfolk og karfolk. Og en. måtte på den tiden være selvhjulpen så langt råd var, en kunne ikke da som. nå gå på krambua og kjøpe alt fiks ferdig, og det skortet nok også for de fleste på mynt til å betale krambodvarene med. Mange var det jo selvfølgelig som gikk på krambua og tok ut «på boka» det de hadde lyst på, helst kvinnfolk som ville «glore» med ett eller annet nymotens klesplagg, som de visste at nabokonene ikke hadde maken til. I midten av 1820-årene tok disse kvinnfolknykkene slik overhånd at bygdas «ærverdige fedre» fant å måtte skride inn mot denne kvinnenes forfengelighet. I en liste over folketallet i Hol 1825 klaget de over denne utidige kreditt, som de priviligerte handlere gav på overdådighetsvarer og luksusartikler, som f.eks. «sirtser og store silketørklæder». I stedet burde man tillate kjøpmenn fra Bergen, Trondhjem og flere steder en fri handel med nødvendighetsvarer, f. eks. hamp, grovt klede og lerret, ved å sende fartøyer til fiskeværene. Men de måtte forbys å «fallbyde overdådighetskram til denne forfengelige og fordærvede folkerase». Brevet er underskrevet av bl.a. klokker Fredrik Muller, lensmann Nils Iversen og Hartvig Jentoft.

Ja, stas var nok kvinnfolkene glad i også den gang. Men vi skal ikke klandre dem for denne smule trang til å kaste litt lys over hverdagen i form, av et silketørkle. De var dyktige den tids kvinner og virksomme med sine hender. Deres eneste materiale var fårenes ull, skrev presten Colban i 1818, og av denne ull ble ved strikking og veving alt tilberedt, hvormed familien kledde seg. Og mannfolkene fikk også lære seg til å være nevenyttige, det var sjølsagt. Av mannfolkene her i Lofoten, skrev han videre, forsto de fleste å bygge deres hus selv, gjøre boskap, tilberede fiske- og gårdsredskaper, barke skinn og lær, sy sko og støvler, spinne og sno snører og «smale» tauverk av hamp og hestehår, sette i stand deres båter og arbeide i smia. Mangel på krambuvarer og disses dyrhet hadde fra 1807 (da krigen brøt ut) ansporet til ettertanke og flid. For ti år siden (altså før hunger sårene) ble det meste av tøy til klær kjøpt i krambuene, og ull, som ikke behøvdes til arbeidsklær, ble solgt.

Jo, dyktige med sine hender til allslags forefallende arbeid var nok de gamle. Det måtte bli slik. Skulle noe utføres, måtte de som oftest prøve å gjøre det selv. Det fantes få håndverkere rundt om i bygdene her nord den gang, som en kunne gå til. Ser vi gjennom folketellingen for 1801, finner vi bare nevnt 5 håndverkere i Hol, dessuten 2 kvinner, enker, som «lever av smått henders arbeid». Senere utpå 1800-tallet øket antallet av håndverkere og kvinnelige husflidsutøvere ganske betraktelig, slik at det fra midten av århundret nesten ikke var det fag eller håndverk som ikke hadde sine utøvere her i bygda. Antakelig har derfor håndverk og husflid stått på sitt høyeste fra omkring 1830-1840-årene og de følgende par mannsaldrene. I den tiden da Bergensfarten var på det høyeste, var kanskje folk mer enn senere fristet til å kjøpe alt mulig sørfra.

Men på 1700-tallet og før har det selvfølgelig også vært drevet håndverk av forskjellig slag, selv om håndverket ikke var så spesialisert som senere. I kildene våre er det helst skreddere og skomakere en finner, men ikke mange. Gjennom hele 1700-årene finner en bare 4-5 utøvere av hvert av disse yrker i Hol, nemlig skredderne Bent Olsen, Apnes, Michel Blix, Finstad, Diderich Hjort, Hol, og Johan Mibes, Steine, og skomakerne Michael Valeur, Ure, Nicolai Wexelius, Hol, Simon Johnsen, Øvre Sennesvik, og Aage, også Øvre Sennesvik (flyttet derfra i 1743), og Andreas Jonasen Norløf, Petvik. Det er også noen få andre håndverkere som blir nevnt. Søren Pedersen, Steine, var således tømmermann. I Kråklien bodde smeden Halvor Svendsen, f. 1730 i Gudbrandsdal. Han druknet den 16. januar 1791 på Kartfjorden og ble begravd den 21. januar samme år. Nils Hansen, Nedre Sennesvik, var murer og snekker, Petter Pettersen Boeberg, Ramsvik, f. 1751, var seilmaker. Han losjerte i 1801 hos Frantz Matheson. Prestesønnen Christen Olsen Holst, også født i 1751, levde foruten av fiskeri også av sitt malerhåndverk. Han losjerte i 1801 hos Hartvig Jentoft i Petvik.

Når håndverksfolkene var så få i tall, så kom det vel av det at det ikke var lønnsomt for dem å slå seg ned her. Lite folk bodde her jo i bygda i den tiden, og det kunne bli et dårlig utkomme for den som ville prøve å leve av bare å utøve et håndverk. De håndverk, som man uten altfor stor vanskelighet kunne greie så noenlunde selv, måtte folk lære seg å mestre, og i ledige stunder å utøve heime på gårdene. Men det var andre håndverk igjen som slett ikke var så lette å vinne ferdighet i, og da var håndverkeren god å gå til, om der da var noen. Ellers måtte en vel se å skaffe seg det en trengte med jekta, når den kom heim fra Bergenstur. Og som nevnt var dette siste nokså vanlig i den tiden jektefarten på Bergen var på det høyeste. I Bergen kunne en jo få kjøpe alt mulig, og det var jo lettvint å få det sendt heim med jekta. Mye godt kjøpmannstøy f.eks. er nok i jektefartens dager blitt sendt heim til Hol fra Bergen, og kanskje Trondheim. Men mye av tøyet til mannfolkklær ble nok også i den tiden vevd heime av kvinnfolkene. Klærne selv ble dog som oftest sydd av profesjonelle skreddere. Her forlangte» det både mål og ordentlig snitt om det skulle bli rett fasong på klærne. Skredderne var her nesten uunnværlige. Og de eldste håndverkerne i bygda har da også sikkert vært skredderne— og skomakerne. Utpå 1800-tallet var det ganske mange skreddere i bygda. Nesten alle var innflyttere. Henrik Paulsen, som bodde på Ramsvikstranden, var således født i Stod i 1829. Ingebrigt Eriksen var født i Snåsa. Han bodde på Fygle. Salomon Salomonsen hette en annen av skredderne. Han bodde i Myklevik, men var født i Rana. Johan Johnsen, som drev sitt skredderhåndverk i Mortsund, var født i Rissa i 1854, og Hans Carlsen, skredder på Svarholt, var født i 1823 i Strand på Sunnmøre, Av andre skreddere kan nevnes Antonius Henrik Larsen, Fygle, født 1862, og Bernhard Trones, Helle, født 1862, «skredder i egen forretning». Fra senere tid kan vi nevne Wilhelm Westgjård, Hag.

 

Wilhelm Westgård

 

Det var også ganske mange skomakere som drev gitt håndverk i bygda i 1800-årene, og av dem var ogsa nesten alle innflyttere, således Svend Eliassen, Jektvik, født i Rana, Rasmus Rasmussen, Petvik, født i Bergen, Carl Henriksen, Hol, født i Ørlandet, Magnus Johansen, Fygle, født i Overhalla, Christian Arntsen, Svarholt, født 1829 Leksvik, Peter Mikkelsien, Finstad, født i Stod, Peter Nilsen, Finstadmøllen, født i Steigen, Ole Five, Svarholt, født 1863 i Stod. Han var skomakermester, og hos ham arbeidet i 1890-årene, og kanskje før, skomakersvenn Hans Vinther, født 1864 i Vågan. Karl Johan Bratberg, Stamsund, født 1856 i Beitstad, var også mester i sitt skomakeryrke. Svenn hos Bratberg var Kaspar Karlsen Folden, f. 1866 i Beitstad. Christian Beevik, Kylpesnes, var født i Trondheim, Peter Rasmussen, Sennesvik, var født i Alstahaug, Karl Henrik Larsen, Leirosen, var født 1827 i Ørlandet, Ove Kristiansen, Karijorden, var født i Levanger i 1824, Kasper Jensen, Svarholt, var født i Flakstad i 1841. Av andre skomakere fra forrige århundre kan vi nevne Nils Hansen, Holsdalen, Israel Herman Karlsen, Leirosen, f. 1861, Lars Karlsen, Leirosen, f. 1864, Kristian Olai Johansen, Petvik, Jørgen Johannessen, Svarholt, f. 1844, og Ibenhard Ingebrigtsen, Svarholt, f. 1850. Mikal Malmo, Berg, drev en stor skomakervirksomhet og hadde flere svenner. Lars Holsmo kan også nevnes. Og vi skal heller ikke glemme Bernhard Nilsen, Holsdalen.

Som en ser var de fleste av skomakerne sørfra, og de hadde vel lært håndverket der. Skinn og huder til skomakerhåndverket skaffet man for en stor del på de enkelte gårdene. I eldre tid ble garving til dels utført heime, slik som Colban forteller ovenfor; senere ble det skikk å få garvingen utført på garveri. Skomakertråd ble spunnet av hamp heime i bygda. På de forskjellige gårdene ble nok mye skomakerarbeid, f. eks. skoflikking, utført av nevenyttige, selvhjulpne gardmenn, slik som det er mange steder ennå.

Blant de mange håndverkere utover på 1800-tallet finner vi også fire seilmakere. Det var Petter Boeberg, Ramsvik, f. 1751, Kristen Danielsen, Kangeruren, f. 1816 i Saltdal,

 

Johan Danielsen med hustru og døtre

 

Karl Johannesen, Petvik, f. 1819 i Buksnes, og Vilhelm Kristian Loua, Klipet i Apnes, f. 1860 i Bergen. Disse har nok sydd mange av seilene til fembøringene og åttringene, og kanskje jektene også, som hørte heime i bygda. Men det var nok sikkert også mange fiskere som selv sydde seil til sine fiskerbåter. Seilduken kjøpte de nok, men de både skar og sydde seilene ferdige, og forsynte dem med skaut. Når de klipte hestene, ble alltid hestetalgen. tatt vare på, og av disse hårene spant de «hårsima», som ble brukt til seilskaut. Denne spinningen foregikk som oftest heime, og disse hårskautene var både sterkere og bedre enn vanlig tauverk.

Ellers utførte mannfolkene selv det meste som de trengte til fisket. Således den nødvendige børnskap. Hampen kjøpte de, og så var det kvinnenes sak å spinne hampen til torskegarnstråd. Deretter ble garn, snører og liner laget ferdig av karfolkene. Til å slå forsyn hadde man overalt et heimelaget verktøy som kaltes forsyngogn, likeså garnnål til å binde garn med. Skinnhyre hørte også med til fisket i gamle dager. Dette var det også vanligvis karfolkene som utførte. Til hyre brukte de mykt geite- eller saueskinn, som de lot sette godt inn med tran. Hyret besto fra gammel tid av skinnkufte og skinnstakk. Senere på tiden ble det trøye med knapper og bukse i stedet for stakk. Men sjøstøvlene ble nok helst laget av de skomakere som hadde dette yrke som sin profesjon.

Av mannfolkene var det mange som var dyktige trearbeidere. De laget eller reparerte bøtter og daller, melkebunker og osteformer, smidde treklomper, eller de var i arbeid med større ting som bord og skap, stoler og kister. Hustømmermenn var det også mange av. Flertallet av håndverkerne hørte hjemme blant snekkerne og tømmermennene. Vi skal her nevne noen av dem: Johan Sedevartsen, Ramsvik, f. i Overhalla, Per Pettersen, Hol, f. samme sted, Ole Olsen, Elvhaugen, f. i Stod, Erik Lerfald, Svarholt, f. i Verdal, Bent Eriksen, Svarholt, f. i Kristiansand, Ellev Ellevsen, Stien i Svarholt, f. i Frosta, Henrik Yttervik, Steine, f. i Stod,

 

Bernhard Nilsen           Mikai Malmo             Lars Holsmo

 

Jakob Thomassen, Steine, f. i Beitstad, Daniel Hornmo, Steine, f. i Grong, Peder Olsen, Petvik, nevnt i 1807, Nils Olsen, Stamsund, nevnt i 1807, Jacob Olsen, Bergsdalen, f. i Buksnes, Nils Nilsen, Kråklien, f. i Buksnes, Marthinus Pedersen, Myklevik f. i Åfjord, Enok Thomasen, Hartvågen, f. i Kolvereid, Roland Pedersen, Holsdalen, Hans Hansen, Bergsdalen, f. 1863, Karl Hansen, samme sted, f. 1842, Martin Andreassen, Holsmo, Hans Peder Henriksen, Sandsund, f. 1847, Hagen Jakobsen, Petvik, f. 1863, Henrik Johannesen, Sennesvik, f. 1865 i Flakstad, Jakob Tomasen, Sennesvik, f. 1826 i Beitstad, Hans Johannesen, Svarholt, f. 1830 i Bergen, Rasmus Rasmussen, Skaftnes, f. 1839 i Eid i Nordfjord, Christen Pedersen, Storfjord, f. 1846, Jonas Pedersen, Skogholt i Storfjord, f. 1841 i Hamarøy, Johan Klingen, Storfjord, f. 1830 i Overhalla, Ole Risvik, Arbakken, f. 1839 i Overhalla, Karsten Pedersen, Skifjord, f. 1864, Ole Pedersen, Sjøhaugen i Kangeruren, f. 1834 i Beitstad, Israel Pedersen, Osen i Kangeruren, f. 1832 i Vefsn, Arnt Olai Trones, Helle, f. 1854, Martinus Pedersen, Svarholt, f. 1832 i Åfjord pr. Trondhjem, Alberteus Rolandsen, Svarholt, f. 1859, Nils Andersen, Svarholt, f. 1828 i Vefsn, Sandrup Jakobsen, Svarholt, f. 1862 i Tysfjord, Peder Benoni Petersen, Svarholt, f. 1848, Daniel Danielsen, Svarholt, f. 1849 i Aas sogn i Beitstad, han var også fyrlyktvokter, Peder Haugan, Svarholt, f. 1851 i Ytterøy, Bernt Kristensen, Svarholt, f. 1836 i Trondheim, Johan Gjellesen, Svarholt, f. 1841 i Hamarøy, Torsten Jensen, Hol, f. 1864 i Eid i Nordfjord, Anton Tomsen, Hagsjøen, f. 1819 i Ørlandet, Amund Henriksen, Berg, f. 1854, Arnt Larsen, Sandviken i Berg, f. 1855 i Rødøy, Olaus Johannessen, Båtneset i Berg, f. 1844 i Sparbu, Edvard Jakobsen, Ramsvikstrand, f. 1842, Kristian Kristensen, Brandsholmen, f. 1855 i Mo i Rana, Johan Danielsen, Stranden i Petvik, f. 1855 i Vik sogn i Fosnes, Samuel Johansen, Steine, f. 1836, og John

 

Den gamle snekkerstue i Petvik

 

Rafaelsen, Myren i Finstad, f. 1855 i Beitstad. — Også av snekkerne var en overveiende del kommet sørfra, og de fleste hadde nok også lært sitt håndverk der sør. En ganske flink treskjærer var Johan Johannesen, Justad, bror til Rasmus Johannesen, f. 1870. — Av båtbyggere kan vi nevne noen få, nemlig Lars Eriksen, Svarholt, f. 1834 i Vefsn, Arne Madsen, Svarholt, f. i Hemnes, og Kristoffer Aleksandersen, f. 1857 i Stadsbygd. Av bøkkere kan nevnes Knut Olaussen, Stamsund, f. i Bergen, og Vesche, Leknes.

En dyktig snekker var også Hans Grøn Larsen, Petvik. Når han hadde fått årets avling i hus, gikk han til sin høvelbenk, eller han gav seg i kast med malerkostene. Selvlært var han både som snekker og maler, og utover høstmånedene kunne man fra hans snekkerstue hver dag høre sagen bite, høvlene frese og hammeren slå. Her i snekkerstuen i Petvik ble mange pene møbler og ting gjort. Larsen leverte ikke tingene fra seg, før de også var smakfullt malt og til å sette inn på stasstuen hos godt folk rundt om i Hol og Buksnes. Hans Grøn Larsen drev også fiske, men da han «satte igjen staven» som fisker, kunne han ofre seg enda mer for arbeidet i snekkerstuen, og her var han å finne helt til han fylte 90 år. Naturligvis ble øktene etter hvert gjort kortere. Men når man hørte det banke i den gamle snekkerstuen, visste man at det var oldingen som fremdeles ikke kunne unnvære sine håndverk, snekkeriet og malingen. De siste par årene måtte han imidlertid melde pass som håndverker. Han døde i 1939, 92 år gammel. — Den gamle snekkerstue sto der ennå for ikke så mange årene siden.

Det var nå forresten så mange slags håndverkere. Det var nå for eksempel smedene. Jo, her var da noen av dem også, men ikke så mange. Vi har tidligere nevnt Halvor Svendsen, Kråklien. Så var det Anders Andersen, smed og tømmermann hos P. E. Jentoft, Ramsvik, f. 1823 i Kvam, Niels Eriksen, Sandsund, f. 1812 i Vang i Valdres, Johannes Jensen, f. 1818 i Tysfjord, Thore Thoresen, Svarholt, f. 1853 i Surnadalen, Anders Ellingsen, Hartvågen, f. i Verdal, og Erik Eriksen, Stamsund, f. i Sogndal, samt Mathias Lambertsen, Stamsund, d. 1826, 31 år gammel. Dette var smeder som drev faget håndverksmessig, men der fantes nok sikkert også mange ulærte bygdesmeder. Som regel var det jo, i hvert fall på de litt større gårdene, også smie, og her ble mangt av forefallende smiearbeid utført av gårdfolket selv.

 

Ole Mossing

 

Og så var det bakerne da. De var først og fremst å finne i nærheten av eller i fiskeværene. Her ble jo mest brød solgt, især i fisketiden. På Steine øvre drev Bård Rasmussen, f. 1839 i Torvestad, og Peder Olsen, f. 1859 på Stord, sitt bakerhåndverk. På Svarholt bodde baker Anton Olsen, f. 1860, på Buøy bodde John Larsen, f. 1814 i Trondhjem, og i Hartvågen treffer vi baker Anders Rasmussen. Han var født i Bergen. I Ramsvik bakte Anton Tomsen, f. 1819 i Ørlandet. Men ellers foregikk bakingen heime på gårdene. Melet ble tatt heim for hele året, enten med jekta fra Bergen, eller det ble kjøpt i krambua heime. Brødet ble stekt i såkalte hjelmer på den tiden, eller i gryter. Hjelmen besto av en jernring på tre eller fire føtter og med en jernvegg rundt. I veggen var det en dør for å sette inn og ta ut brødene. Over hjelmen var lagt en jernplate som dekke. Oppå platen, så vel som under hjelmen, ble det fyrt opp, og så tok stekingen til. Ved steking i gryte gikk det for seg omtrent på samme måte: et jernlokk på gryten, som det fyrtes godt på, og så noen glør under grytebotnen. Både hjelmen og gryten sto i gruen. Og så var det flatbrødet da. Det skulle jo fiskarfolket ha med seg til været når lofotfisket tok til. Det var store mengder flatbrød som ble bakt, og denne storbakingen foregikk om høsten. Det lange bakstebordet ble satt opp på to tønner. Bordet måtte være langt nok til å gi plass for både to og tre bakere, alt etter hvor mye som skulle bakes. Bakingen kunne pågå både to og tre dager. Det avhang av hvor mange botner som skulle bakes. En full botn var på 120 leiver, og var bakstekona riktig dugelig, kunne hun klare opptil ti slike botner om dagen. Flatbrødet ble så, når det var ferdigbakt, stablet opp på loftet eller i skjåen, og derfra ble det hentet når det skulle «dennes» ned i kostkisten, når husets fiskerfolk fôr til fiskeværet. Etter flatbrødbakingen kom turen til lefsebakingen. Lefsene ble «bøket» og så gnikket og gjort hvite på den ene siden. Til gnikkingen brukte man siktet rug blandet med melk. Storlefsa hørte også med i kostkisten til lofotfiskerne. Barna fikk jo også naturligvis sitt av den. «Kistebiten», det var den lefsebiten far tok ut av kostkisten nede ved båtstøa, når de skulle skipe om bord. Da samlet alle barna seg rundt ham, og alle fikk de «kistebit» av fars sterke, rue hand. Aldri smakte lefsa så godt som. ute i den friske vinterluften, med den gode kistesmaken fra nystekt brød og krydret kjøttrull.

 

Jakob Busch

 

Og så var det murerne. Mange av dem var det heller ikke i forrige århundre. Hans Elias Bye, Steine øvre, f. 1851 i Verdal, var en av dem. Så var det Enok Andreasen, Galamyr i Myklevik, f. 1842 i Leksvik, og Lorentz Hammer, Svarholt, f. 1844 i Ytterøy. Bare søringer alt i hop altså. Odin Lindgaard, Ramsvik, var en flink murer. Av malere var det knapt flere: Ole Olsen, Ramsvik, f. i Dovre, Peder Johansen, Ure, f. 1834 i Fosnes, og dennes sønn, Johannes Odin Johansen, Ure, f. 1876 i Alstahaug, Oluf Svendsen, Svarholt, f. 1861, sønn av strandsitter Svend Olsen, Svarholt, og Jakob Busch, Svarholt. Men ellers så strøk nok folk selv den malingen de skulle ha på stue eller fjøs. Det var jo ingen «kunst» det. — Og nå har vi bare et par håndverkere til å nevne, nemlig lærer og gbr. Ole Isaksen, Storfjord og Myklevik, som var en ganske flink oljekledearbeider, glassmester Oig blikkenslager Hans Hansen, Hag, og Anders Johansen, Svarholt, f. 1822 i Vefsn, Johan Ludvig Eklund, f. 1863 i Jemtland, husmann på Skarpvollen i Bergsdalen, og Johan Edvard Petersen, Svarholt, f. 1816 i Namsos, som alle var flinke skinnfellmakere. De beredte nok mange skinn og vasket mange feller til folk rundt i bygda. Og dette arbeidet var ikke hvermanns sak. Til slutt kan vi nevne som en kuriositet, at bygda engang også hadde en parykkmaker blant sine innvånere. Han het Boyesen og holdt til i Holsdalen. Det var på 1700-tallet at han drev og laget parykker til bygdas «noblesse». —

Men var det bare mannfolkene som drev håndverk og var flittige med sine hender? Å nei, også bygdas kvinner gjorde sin innsats her, og den kvinnelige husflid har nok alltid spilt en større eller mindre rolle i bygda. Kanskje var det tider da det sto dårlig til, men fra tiden etter 1800 har vi nok av eksempler som viser at det kvinnelige håndarbeidet sto langt framme. Det var nå dette med spinning og veving til klær for alle gårdens folk som kanskje var kvinnenes viktigste oppgave. Den eldste måten å spinne garn på, var å holde ullvasen på en stokk i venstre hånd og tvinne tråden etter en håndtein med høyre hånd. For å få god snurr på teinen, var den gjerne forsynt med et hjul av stein. Senere ble teinen gjerne utført slik, at den hadde et tykkere parti som gjorde steinhjulet overflødig. Slike håndteiner ble brukt ennå for noen få mannsaldrer siden. Utover i nyere tid kom rokken i vanlig bruk. Når ho mor i huset tok rokken fram, da kunne en se seg om etter de første gule stenk over skogen, og om ikke trekkfuglene tok til å flokke seg — da var det høst. Og så surret det i vei. Der lå dynger av vår-ru og den fineste høstull på loftet, og husfolkene var «unnasletten» for både det ene og det andre av klesplagg. Der måtte spinnes mange «mil» av garn, og rokkesnella snurret rundt og rundt den lange høst og vinter.

Først måtte ulla gjennom de store benkekardene for å grov-rives, så var det å ta fatt med småkardene og lage den til passe små ruller, før den kunne gå på snella som tvinnet garn. Det var — og er vel for så vidt fremdeles — mange kvinner som var de rene mestere ved spinnerokken, de kunne tvinne det fineste islettgarn til stasklær — veft som det kalles. Til strømper, votter og grovere undertøy var det jo ikke fullt så nøye med garnet, og til sjøvotter og støvellester skulle det være grovt dobbeltvinnet garn til å strikkes på trestikker. Dette var jo saker som både skulle varme godt og samtidig stå imot for hard slitasje. Det røynte jo ikke minst på sjøvottene, når karene etter endt dagsverk dasket dem mot fjæresteinene.

Det gjaldt om å finne en god rokk, de grodde nemlig ikke på trærne. De måtte være lett å trø, måtte ikke larme for meget, og ikke ha den uvane å kaste snora — det siste var vel den verste udyden. En god rokk var en spinnekones klenodium. Hun og rokken hørte sammen, og de veløvde fingrene kunne til fullkommenhet grepene både for det fineste veftgarn som for det groveste til sjøvotter og ryer. — I slutten av det 18. århundre ble spinnemaskinen oppfunnet, og etter hvert som disse maskiner ble forbedret, gikk spinningen mer og mer over til industriell drift, og smått om senn ble de hjemlige spinnerokker satt bort. Det var så lettvint å pakke ullen i sekker og sende den til spinneriet og få det ferdige garn tilbake — eller kontanter til å kjøpe macco og silkestrømper for i butikkene. Men hvor mange er det ikke som ofte tenker tilbake til tider da mor høst- og vinterkveldene satt ved rokken og far med sildgarnbundingen, mens noen av ungene kardet ull eller brukte hespetreet, nøstet tråd og la den i fars trenåler og hadde hver sin misjon å utføre. Oljelampen under midtbjelken, katta lat og langstrakt under ovnen, mens det knitret av småarbeide — men over det hele durte monotont mors spinnerokk og var likesom basen for det hele. Da var ungene hjemme, ikke bare følte det, men var det. Ja, en slik hjemmets og familiens spinnerokk kunne spinne mer enn bare ulltråd. . . .

Til vanlig strikking spant kvinnfolkene gjerne totætting, men til votter et tykkere garn, tretætting. Kunsten å strikke er ikke så svært gammel her i landet. Den kom vel hit nord i landet omkring 1700-årene. Før den tid brukte man strømper sydd av tøy. Og hvor flinke var ikke kvinnene til å utnytte tiden når det gjaldt strikkingen. Hvor de gikk hen, så hadde de bundingen med, enten de nå gikk for å hente heim buskapen, eller de gikk bort til nabokona for å drikke en kopp kaffe. Garnet bar de da i nøstekroker i beltet. Og mange gode og varme plagg fikk de med sine hender og strikkepinner ferdige i årets løp. Og fiskerfolket skulle ha med seg både votter Oig hoser til fiskeværet. Kvinnfolkene strakte vaband opp, slik at de kunne snøre vottene sammen. Mange gamle på den tid hadde svarte tupper på tommelen og på vottesnuten. Noen har ment at dette var et sørgemerke for Petter Dass. Men merket er mye eldre. Det hette i en gammel strofe:

 

Votten kvit og tomlen grå —

feige fiskaren fiska han ikkje då,

sa draugen.

 

Det var altså en motgjerd mot draugen og annet utyske.

Og så var det vevingen da. For et par mannsaldrer siden var det vev i omtrent hver manns hus, og det å «sette opp vev» om høsten var like sikkert som «amen i kjerka». Og i flere hus var det gjerne et par vever som skulle slåes ned i løpet av høsten og vinteren, tre også for den saks skyld, hvis familien var stor og det var mye ull på loftet. Det var vev til underklær, såkalt veft, og det var vev til sengetøy, og det var vev til ytterklær, vadmelsdresser til mannfolka og kjole- eller skjørtetøyer, såkalt stoff, til kvinnfolka. Det kunne være vev på mer enn hundre alens lengde. En dyktig veverske klarte å slå ferdig både 18 og 20 alen om dag, de riktig flinke kanskje enda mer. Stua eller kjøkkenet kunne være krøbelt nok, men den skulle og måtte gi plass til veven, om man så måtte smyge seg forbi den for å komme til komfyren, matbordet eller skapet. Den første veven måtte være slått ned i betimelig tid før jul, for det skulle syes og sømmes også før storhelga ble ringt inn. Julen skulle man møte med nye både over- og underklær.

Veven er kjent helt fra oldtiden. Den eldste typen av vever er oppstadveven, som består av en treramme, der renningen henger rett ned og holdes på plass av vevtyngder (steiner). I nyere tid ble flatveven innført, og den fantes da i forrige århundre på de fleste gårdene. Til veyen hørte kabbestol med kabber, samt rennestol. Oppsettgarnet ble sveivet opp på kabber, og fra kabbene ble det så lagt opp på rennestolen i den lengde veven skulle ha. Så var det å tre veven, og det skulle gjøres forskjellig etter som tøyet skulle være, med eller uten vend, to-skaft eller fire-skaft, mønstret eller ensfarget.

Når vadmel eller annet tykt tøy var ferdigvevet, skulle det stampes. I eldre tid ble dette utført på stamper som fantes her og der på gårdene. Tøyet ble dyppet i varmt vann og så lagt under stampa. Men tøyet ble for lite fast i disse stampene, og man foretrakk da å sende det til fabrikk for å få det stampet og overskåret. Det finnes mange gode eksempler på både pen og solid veving fra eldre tid i Hol. Og både fra eldre tid og nåtiden kan en finne gode eksempler på veft til undertøy, bolster- og dynetrekk og liknende. Og heller ikke må vi glemme matteveven, som fremdeles er i bruk overalt.

Det var neppe den voksne kvinne her i bygda vår som ikke kunne spinne og veve, og jentene var ikke gamle før de fikk lære seg kunsten. Ledige hender ville en helst ikke se, og mange kvinner drev det til å bli svært flinke i vevingens kunst. Det viser de mange vakre heimevevde ting, bordtepper o.l. som finnes rundt om i heimene. Blant kvinnene var det også noen som arbeidde for andre, og en del kunne ha veving, strikking og spinning som levevei. Vi skal her nevne ved navn noen av disse kvinner fra eldre tid. Ved folketellingen i 1801 nevnes Karen Svendsdatter, Hol. Hun var husmannsenke, bodde «i egen stue» og levde av sine henders gjerninger. Samme sted nevnes også Mette Albrictsdatter, Stamsund. Hun var da 70 år og i enkestand. Hun levde dels av almisser, «dels av smått henders arbeid», og det kan vel ha vært spinning og strikking og kanskje veving. Fra senere tid kan nevnes Elen Kristine Rist, Svarholt, f. 1843, veving, Helken Jakobsdatter, Svarholt, f. 1826 i Hamarøy, spinning og søm, Kristine Lovise Petersdatter, Svarholt, f. 1833, spinning, Kjersten Pedersdatter, Fygle, f. 1812 i Snåsa, spinning, strikking og veving, Anne Petrine Torsdatter, Fygle, f. 1863 i Flakstad, veving, spinning, sying, Maren Marie Pedersdatter, Fygle, f. 1829 i Kolvereid, spinning, strikking, Amalie Kristensdatter, Bergsdalen, f. 1868, sying, veving og spinning, Hansine Lovise Hansdatter, Hol, f. 1871, spinning, veving og sying, Simonette

 

Arnolda Dahl iført sin lofotbunad

 

Ellingsdatter, Toftan, f. 1865, spinning, veving og strikking, Hansine Margrethe Ovesdatter, Arviken i Ramsvik, f. 1882, Johanna Johnsdatter, Tåen, f. 1815 i Vefsn, veving og spinning, Ingeborg Sivertsdatter, Skaftnes, f. 1835 på Byneset, spinning, Malene Sunde, Arbakken, (losjerende), f. 1818 i Vågan, spinning og strikking, Johanne Pedersdatter, Skifjord, f. 1817, spinning og strikking, Anne Hansdatter, Sjøhaugen, Kangeruren, f. 1834, strikking og spinning, Margrete Svendsdatter, Kirkebakken, Myklevik, f. 1860, veving, Guren Andersdatter, Galamyren, Myklevik, f. 1822, spinning og strikking, Anna Mathiasdatter, Svarholt, f. 1861 i Borge, sying, Dorthea Kristensdatter, Svarholt, f. 1843, Mathea Andersdatter, datter av skinnfellmaker Anders Johansen, Svarholt, f. 1866 i Bjørnskinn, syarbeide.

Dessuten var det enkelte kvinner som gikk skredderne i næringen og drev skreddersøm. Det var Karen Anna, f. 1863, datter av Peder Andersen, Holshaugen, Petrine Ellingsdatter, Toftan, f. 1863, Hanna Lerfald, Kråklien, f. 1868, Pedrikke Ellingsen, søster til Peder Ellingsen, Kangeruren, f.1827, samt ovennevnte Margrete Svendsdatter, Kirkebakken. — Dette er da bare noen navn fra litt eldre tid. Fra den senere tid kunne vi nevne navn på mange andre kvinner som var — og er — flinke husflidsarbeidere. I mange familier ble kvinnelig husflid alltid holdt høyt i akt og ære, slik at tradisjonen aldri døde ut. Men andre steder var det ofte slik i de siste mannsaldrene, at man mer og mer gikk over til å selge ull, eller å sende den til fabrikker, mot å få ferdige varer igjen. Følgen ble at det ofte gikk tilbake med heimearbeidet.

En av dem som ivrigst har arbeidet for å vekke interessen og lysten til husflid er Arnolda Dahl, Storfjord. Likeledes har ungdomsskolene og ungdomslagene virket i retning av å fremme heimeyrket, slik at det i den senere tid igjen — her som ellers i landet — er kommet et nytt syn på husfliden. Den yngre slekt har lært å akte det de gamle kunne, og fører nå arven videre. Arnolda Dahl ble også kjent gjennom sitt arbeid med Lofot-bunaden. Det var i 1942 hun gjorde framlegg for husflidnemnden i Hol om en Hols-bunad på grunnlag av et gammelt snittmønster hun hadde, og som hadde vært brukt i lange tider. Siden ble hun tilrådd å kalle den Lofot-bunad, og hun fikk snart tilslutning fra kvinner i de andre Lofot-bygdene. For å finne kyndig hjelp, reiste hun til Oslo for å samrå seg med den kjente kunstmalerinne Edvarda Lie (fra Li i Borge), og hun var straks med og tegnet et smakfullt og vakkert broderi til bunaden. Arnolda Dahl hadde mye motbør for den Lofot-bunaden hun var mor for, men nå står Lofot-kvinnene samlet om sin bunad. Og nå er det mange som vil sy og bruke den, både til brudekjoler og til konfirmasjon.

INNHOLD

STARTSIDEN