Ved bekkekvernen

INNHOLD

STARTSIDEN

Engang var det slik, også her i Hol, at hver mann med jord også hadde sin byggåker, like så sikkert som han hadde sin båt i fjæra og sin børnskap hengende under nausttaket. Man måtte sørge for å være så vidt mulig selvhjulpen også med melmaten. Det kunne slå feil med modningen så mangen en sommer, og da måtte man få fraktet det lille man kunne se seg utkomme til å skaffe fra Bergen, men regelen var at man skulle klare seg ved egen avling — på det stakkars viset det kunne være. Ble det altfor knapt med korn og mel, ble det drygd med bark, og folk sultet seg fram til neste avling, så godt de kunne. Men det hendte nok ikke så sjelden at mange sultet seg til døde, særlig når uår fulgte uår. Gjennom både tidlig og sen mellomalder var det mange slike hungersår, og ofte flere på rad. Det samme var tilfellet i 1600- og 1700-årene, med stor hungersnød og mange mennesker som døde av «blodsott».

Den eldste korndyrking i Norge var i yngre steinalder, og bygget var lenge det eneste og dominerende kornslaget her hjemme. Siden kom havren og rugen, og senere hveten. Nordpå og i kystdistriktene ble bygget hele tiden det fornemste kornslaget, med havren på annenplassen. Men kornet kunne ikke spises med skall og agner og det hele. Det måtte males, og hvordan skulle man så få det gjort? Sikkert et meget vrient spørsmål en gang. Men problemet ble løst, til å begynne med på den helt enkle måten at man knuste kornet mellom to steiner — en flat understein og en rund over stein. Av dette utviklet håndkvernen seg. Den besto av to steiner og med hull, «kvernøye», i den øverste, roterende, steinen. Dette kalte man roterende kverner, og de var et betydelig framskritt på kornmalingens område. Det finnes ennå ikke så få av dette slags kverner på gårdene her i landet, men nå blir de helst kalt grynkverner eller saltkverner. I Romerriket hadde man, ved siden av håndkverner til mindre bruk, også større kverner, som ble drevet med hester eller okser, såkalte heste- eller oksevandringer. Vannkverner var kjent i Roma allerede på Kristi tid, og man antar at de kom dit fra Orienten, Fra Romerriket «vandret» så vannkvernen, sakte og møysommelig, helt opp til «Nordlandene». Den var visstnok kjent ved klostrene i mellomalderen, men kom i vanlig bruk her i Norge på 15—1600-tallet. Da gjaldt det å finne en høvelig elv eller bekk, helst med årgangsvatn. Damstokkene ble lagt og vannrenne bygd ned til kvernhuset, som gjerne sto i eller like ved bekken. Vannet kunne stenges eller reguleres ved forskjellige luker, og dermed også farten på kvernen. Kvernkallen, som ble drevet rundt av vannet, var gjerne stilt vannrett, med skrå skovlflater. Akselen førte videre opp til kvernhuset, der den gikk tvers gjennom underliggeren og opp i overliggersteinen, som den drev rundt. Kornet rant fra en kasse med skrå botn ned gjennom «øyet» på overliggersteinen. Derfra måtte det ut mellom steinene og ble knust. Melet dryste ned i karmen og ble samlet opp i brye eller sekk.

Når kornet var skåret, lagt i bånd og hengt på staur til tørking, kom turen til å treske det. Til dette hadde man en særskilt «handhøvle», den såkalte slagvolen, en kort stokk, og til denne var det som regel festet en grannere stokk, kalt handvolen. Handvolen var festet til slagvolen med skinn. Noen steder brukte man åleskinn, andre steder okseskinn eller annet slags sterkt skinn. Så la man kornbandene utover låvegolvet, eller golvet i det hus man benyttet for dette arbeid, og så slo man med sloga til alt kornet var kommet løs fra aksene. Deretter tok de unna halmen og ga kornet en ny omgang med sloga, og dette kaltes å «tine» kornet, for å få bort alt snerp og agnbust. Så skulle kornet såldes. Dette foregikk med et grovt såld, skaksåld, som det kaltes, dette for å få bort det siste av halmstubb. Og så var det å kaste det. Dette arbeid tok man helst på en dag med et passelig vinddrag. Man sørget da for at det var sånn passende «vind i luka» i det rommet hvor kastingen foregikk. Under kastingen føk det tunge og gode kornet lengst, mens agner og lettkorn ble sinket av luftmotstanden og falt ned i utkanten av kornhaugen, hvor det så kunne tas fra. Det var ellers vanlig å skille kornet i tre slag. Det beste, som lå helt inn til veggen, og som man derfor kalte veggranda, var det beste korn, og ble brukt til matkorn og såkorn. Det som lå i midten ble kalt mellomkorn eller mekorn, og det som lå nærmest kasteren var lettkornet, som for det meste ble brukt til kreaturfor. Men var det lite av kornet, ble nok det også tatt vare på til brødkorn.

Skulle kornet renskes omhyggelig, ble det kastet flere ganger. Det beste kornet ble så etterpå såldet ved hjelp av melsåld eller kornsåld, eller gjennom en kornharpe. I Nordland brukte man såkalte drøftetrau. Nå skulle kornet gjennomgå en ny tørkingsprosess, før det sendtes til kvernen. Denne tørkingen foregikk på forskjellige måter. På de større brukene sørpå, og vel også her i Nordland, hadde man særskilte tørkehus, flere steder brukte man badstuer til dette, også i Nordland, eller man brukte eldhus. Man tørket også på heller eller i store gryter, eller i «hekke», en firkantet kasse med bunn av strie — meget brukt her nord — eller i brye, en uthulet stor stokk, oftest av furu. Men dette siste har neppe vært særlig meget brukt her oppe i Nordland. Folk som hadde lite korn, og det hadde jo de fleste her i landsdelen, tørket helst kornet på den måten at de spente et seil under taket i kjøkken eller stue, eller i eldhus, og hadde kornet oppi her, eller de la det på lemmer — eller de la det utover på store steinheller og lot det tørke i solen. Men da måtte en passe på å få det i hus straks det truet med gråvær eller regn.

Så var da omsider alt klappet og klart for malingen av kornet. Bare det nå kunne bli godt med nedbør, så det ble nok med kvernvann i bekk og elv. I de små kvernbekkene måtte man ofte vente på det. Men høstens tid brakte som regel nok nedbør til at kvernkallene kunne tulle rundt og kvernsteinene gjøre sin plikt. Disse kvernsteinene, hvor kom så de fra? Det skulle særskilt stein til dette bruk, best var flint, sandstein og glimmerskifer. Selbustein var meget benyttet, og selbyggene eksporterte meget kvernstein gjennom lange tider til Nordland. Åfjordstein fra Sogn var også etterspurt. Vi her nordpå hadde også våre egne gode kvernsteinbrudd. Det største av disse lå i Brønnøy (Sømna), men foruten stein fra Brønnøy, nådde man Ranasteln fra Elsfjord, og Saltastein fra Setså i Saltdal. Hele båtlaster av kvernstein fra Selbu i Trøndelag ble ført nordover til salg i Lofoten. Det å hogge til kvernsteinene var ikke hver manns sak. Skulle arbeidet bli ordentlig utført, måtte det øvde hoggere til, og fra enkelte deler av landet hører en om «kvernhoggere».

Kvernhusene, nå ja, det var ikke noe arkitektonisk i øynefallende ved dem. De var små, grovt tilhogde tømmerkoier, det simpleste og mest enkle tømmermannsarbeide man kunne tenke seg. Men det var da et slags skjul, for kvernsteinene, for noen få kornsekker og for mannen som skulle stå for malingen. Det kunne være flere kallkverner eller bekkekverner nedetter i én og samme elv. Helst burde jo slike elver eller bekker ha litt fart og fall på seg, men man vet om bekker som ligger i ganske flatt lende og bare så vidt drar seg nedover mot havet, og likevel fikk de strevet med å drive en eller flere kverner. Men der kunne det ikke gå fort med malingen. Vel, man hadde den gang Guds gaver av tid å rutte med og den lange høst til sin rådighet.

Det er mulig at den eldste kvernen i Hol fantes hos Gregers Michelsen, Petvik, eller kanskje hos Peder Jørgennsen, Sennesvik nedre. Begge disse bekkekverner nevnes i matrikkelen fra 1667. Kverner før den tid finner en ikke omtalt noe sted. Hvor lenge disse to kverner tullet rundt og malte korn, vet man ikke. I matrikkelen fra 1723 står det uttrykkelig at her ingen kverner er lenger. Så må de altså ha endt sine dager før dette året. Det er ellers svært sparsomt med opplysninger man har i kildene om kvernene. Full greie på kvernene i Hol får vi først i 1770-årene, etter at det var innført en kvern-skatt. Dennes størrelse var avpasset etter kvernens verdi, og var kvernen blitt altfor defekt, falt skatten bort. Disse skattene kunne dreie seg om fra 6 til 16 skilling, og den slags skatt falt vel helst på kverneiere som malte for andre og drev såkalt leiemaling. Den første fulle oversikt over kvernene i Hol finner vi i et fogdregnskap fra 1774. Her er nevnt både gårder som har kvern, eierens navn og den skatt han måtte betale for kvernen. Det fantes nå kverner på nær sagt hver eneste gård i bygda. På Finstad hadde Tobias Bentsen kvern, som han betalte 6 skilling i årlig avgift for. På Fygle hadde lensmann Hemming Lochert kvern. Den var noe større enn den på Finstad, for Lochert måtte ut med 8 skilling i avgift. På Hol hadde Diderich Hjort kvern, oppsatt dette år, avgift 6 skilling. På Bunes — Ure hadde Peder Eriksen kvern, avgift 6 sk. Rasmus Arentsen, Skaftnes, hadde også kvern, likeså Aron Johansøn, Hag øvre, oppsatt 1774, Christopher Christophersen, øvre Sennesvik, Niels Christophersen, Justad, Friderich Hanssøn, Helle, Johannes Nielsen, Apnes, Elisæus Bentsen, Steine og Æsøy. Disse siste betalte alle 6 sk. i årlig avgift. Maren Graa, Storfjord, og Søren Pedersen, Holsdalen og Bergsdalen, hadde også kvern, som de betalte 8 sk. for i året. Men den største av alle kvernene i Hol fant man i Petvik. Hartvig Jentoft måtte betale 16 sk. for denne.

Vi har så i fogdregnskapene kunnet finne noen spredte notiser om enkelte av disse kverner. I 1777 meddeles at Peder Eriksens kvern ikke brukes mere. Heller ikke Maren Graas kvern brukes dette år. Men året etter var hennes kvern satt i stand og taksert til en årlig avgift av 6 sk. I 1778 fortelles at Niels Christophersens kvern er «nedfaldet og ubrugelig». Kvernen ble imidlertid bygd opp igjen, for den nevnes i et «manntall» over kverner for året 1800. Andre som har kvern dette år: Lars Ribe, Finstad, Svend Svendsen, Svarholt, Hans Nielsen, Myklevik, Hans Grøn og Johannes Eliasen, Bunes-Ure, Tønnes Mathiasen, Skaftnes, Mikkel Elisæusen og Jacob Falch, Sennesvik øvre, Ole Hansen («forrige Tron Amundssøns», d.v.s. Tron Amundssøn var den forrige eier), Storfjord, Hans Christoffersen, Justad, Friderich Hanssøn, Helle, Bjørn Hansen, Apnes, Elisæus Bentsen, Steine, Hartvig Jentoft, Petvik, Frantz Matheson, Ramsvik, og Søren Pedersen, Holsdalen og Bergsdalen. I 1802 er det kommet kverner også i Sennesvik nedre og Skifjord.

Manntallene over kvernskatten nevner bare gårdene og eierne, så en får ikke greie på hvor kvernene sto. Men det skulle være rart om der ikke ennå finnes merker etter dem, der de en gang sto ved bekken og malte mel til brødmat og graut.

Så ruslet da de mange kallkverner rundt og rundt i våre bekker. Guds mølle maler langsomt, heter det, og de fleste av disse bekkekvernene forhastet seg så visst ikke, de heller. Var det lite vann i bekken eller elven, ble det en bedrøvelig fart på den overliggende kvernsteinen, som hadde den roterende oppgave. Det hendte ikke sjelden at den stoppet helt, mistet arbeidslysten og nektet å gjøre tjeneste. Så var det ikke annet å gjøre med det enn å vente på nye regnskyll og en friskere fart på elvevannet. Men kvernkallen kunne skulke også av andre årsaker. En gammel lofotbonde satt og malte korn i sin kvern. Elven var hans, og han hadde vært så «ubeina» å nekte naboen sin å sette opp en liten kvern. Hevnen er så søt så, vet vi. En kveld bonden satt i sitt kvernhus og hygget seg, mens kvernen tygde korn, stoppet plutselig «kallen» under kvernhusgolvet all virksomhet. Da bonden fikk undersøkt saken, viste det seg at elven var løpt helt tørr, og «kor i hoin va dæ vorte a' vatne?» Jo, så viste det seg at det et par hundre meter ovenfor kvernhuset var blitt ledet bort og rant i en ganske annen retning. Bonden fikk et bal med å bringe elven på «rett kjøl» igjen. Dette gjentok seg tre kvelder på rad, og så måtte det sendes bud til lensmannen.

Det var ikke nettopp førsteklasses mel de malte disse gamle, enkle kvernene. Men det var iallfall ekte saker, og skulle det være mel av en finere kvalitet, til lefser eller et «gobrød» til jul, så såldet man det. Alle hjem hadde sin melsåld.

Når kornet var malt, kunne man sette i gang med høstbakingen. Flatbrødstablene ble store før man la kjevlene vekk. Man stekte på store jern som var lagt opp i gruvesteinen, og rustet seg for vinteren med brødmat, både for husets heimefolk og for dem som skulle fare på fiske.

Hvordan folk etter hvert sluttet med kornavl, er fortalt under jordbruket. Når folk sluttet å dyrke korn, ble også kvernene overflødige. Kvernhusene ble da enten revet og brukt til andre formål, eller fikk rett og slett stå og råtne opp. Her og der kan en se gamle, til dels mosegrodde kvernsteiner stå reist opp mot en vegg eller ligge slengt hen borte på marken eller ved fjæren. Men de fleste av dem er forsvunnet, og det samme er tilfelle med «kvernkallene» og vasshjulene. Vi behøver ikke å holde øye med merkedagen den 1. september, Kvernknarrens dag, som på primstaven oftest ble betegnet med to kvernsteiner. Var det tørrvær den dagen, ville det gjennom hele høsten bli mangel på kvernvann.

Kallkvernen gjorde meget sent, men bra arbeid, og fullt nøyende for tidens behov. Sammenliknet med dagens store tipp-topp moderne møller, blir den så ussel så, og faller så totalt igjennom, både hva det eksteriøre angår og når det gjelder formalingskapasitet. Hvor lang tid ville det ha tatt for en stakkars kallkvern å greie å male et så stort kvantum korn som en moderne mølle maler på en dag? År og dag og et godt stykke av evigheten. Nei, kallkvernen, den var i overensstemmelse med «skriften», den malte langsomt. Men den var et stort framskritt fra den gang man knuste kornet med håndmakt mellom to steiner, eller slet og dro på en håndkvern. — Bekkekvernene kom bort. På våre kanter er også de fleste kornåkrene forsvunnet. Det samme er tilfelle med bakstekonene. Vi har ikke flatbrødstabler lenger å gå til. Vi går i butikken og forlanger en pakke Ideal eller Korni, takk.

INNHOLD

STARTSIDEN