Trettende kapitel

Ulykker og annet

Vi blar i Vestfjordens mørke minnebok

INNHOLD

STARTSIDEN

Vestfjordens saga er en saga om slit og savn, om motgang og prøvelser, om dyst og dåd, da selve livet var innsatsen og døden bare en håndsbredd borte. — Som oftest var det jo — gudskjelov — livet som gikk seirende ut av kampen, men hvor mange ganger gjorde ikke også døden sin rike høst. Da gikk det som et sukk av sorg og jammer gjennom hele bygdelag. Men livet skulle jo gå sin gang videre, ustanselig videre, og båtene måtte atter ut til nye tørn mot storm og sjø. —

Vinteren 1834 var Vestfjorden grov til å kreve ofre blant fiskerne. Det var en uværsvinter av de aller verste i manns minne til den tid. Bare i Buksnes og Hol omkom det under fiske 20 mann, alle sammen i sin beste alder.

24. januar kom den første uværskulingen, mens fiskerne var ute på feltet. Men denne dagen gikk det likevel ganske nådig av, idet «bare» 2 mann satte livet til for Ballstad, nemlig den 33 år gamle klokker Christian Andreas Bølgen, Lilleeidet, og den 23 år gamle Peter Krantz Israelsen, Reine ved Ballstad. Noen vil kanskje stusse over at bygdens klokker drev fiske, men det var han nok pent nødt til. Klokker og lærerlønnen den gang var på langt nær stor nok til at en mann med sin familie kunne «sutinere».

Så kommer vi til den 10. februar, atter en stor uværsdag som krevde 10 menneskeliv i disse bygder, blant disse den 54 år gamle Jørgen Hjort Hansen, Hol, den 40 år gamle Ole Andersen, Toftan, den 54 år gamle Hans Hansen, Skulbru, den 18 år gamle Johan Jonassen, Hag, den 18 år gamle Karl Olsen, Toftan, og den 33 år gamle Anders Andersen, Rise. Halvannen uke senere, den 22. februar, ble det atter storm, og en båt fra Græna i Buksnes gikk under «med mann og mus». Det var den 46 år gamle Andreas Hansen, den 15 år gamle Ole Andreassen, den 41 år gamle Ole Hansen, den 17 år gamle Benjamin Andreassen og den 27 år gamle Ingebrigt Botolfsen, alle fra Græna, som dermed hadde mistet nesten hele sin mannlige befolkning, og den lille gården kom etter den dag aldri mer til krefter igjen.

Så kommer vi til den 29. mars. Denne gang er det Ure som rammes av ulykken. Fire menn fra dette fiskeværet fikk sin grav blant tang og siv, nemlig den 44 år gamle Hans Peter Hansen, den 15 år gamle Ole Michal Hansen, den 43 år gamle Johan Jacobsen og den 14 år gamle Jacob Johansen, alle hjemmehørende på Ure.

Under høstfisket samme år, den 4. november, omkom Ole Fredriksen og Kristian Frantsen fra Svarholt, henholdsvis 25 og 40 år gammel, og den 6. desember kom turen til den 32 år gamle Christian Bårdsen, Justad.

Men det var ikke bare Buksnes og Hol som ble hardt rammet av ulykker denne vinteren. Også fra andre vær, særlig i Vest-Lofoten, kom det i vinterens løp gjentatte ganger dødsbudskap ute fra Vestfjorden. Prestene fikk så mange å notere i sine bøker som «omkommet på sjøen».

I lofotfiskets historie berettes der om mange tragedier, men ulykkesdagen den 11. februar 1849 rangerer blant de største. Så vidt en vet har Vestfjorden aldri, hverken før eller siden, krevd så mange menneskeliv som denne søndag. Det hadde vært mye uvær utover vinteren, og folk kom seg ikke på havet, og før den fryktelige orkanen brøt løs den hellige søndag, hadde det vært nesten konstant landligge i nesten tre uker. Bruket sto der ute i Vestfjorden og råtnet opp, det var ikke «rått» å få opp av sjøen, og vinterfisket så ut til å skulle mislykkes totalt.

Lørdag den 10. februar var det sterk storm. Fra Ballstad skulle noen fiskere som hørte hjemme i Sund i Buksnes, forsøke å komme seg hjem nordetter Nappstraumen. Men det gikk galt ,og de satte livet til. Det var begynnelsen til disse fryktelige ulykkeshendelser. Så kom søndagen den 11. februar. Endelig så det ut til at uværet hadde rast ut for denne gang. Sørvesten hadde spaknet, det var godt vær å regne for, og de fleste fiskere langs Lofoten bestemte seg: for å reise ut. Det var tillatt, selv på en søndag, å trekke redskapene, når disse var blitt overstående på grunn av været. Og så ble det alminnelig utror. Tungsjøen fra sørvest gikk ennå ganske tung innover fjorden, men vinden var spak og alle var i beste humør. Da folk flest var kommet godt og vel i gang med dragingen, ble det helt vindstille. En kunne ikke ønske seg det bedre. De mange hundre fiskere halte og dro i sine redskaper, og en og annen torsken ble huket inn, mange av dem var dog mer eller mindre ødelagt etter i så mange døgn å ha hengt på krok eller stått fastsurret i garnmaskene. Ingen tenkte på været. Det var da nå så trygt og godt.

Men så med ett går der et sus gjennom luften. Noen svarte vindrosser hvirvler bortover vannflaten — og dør bort igjen. Men folks oppmerksomhet er blitt vakt. Slike spredte rosser, vet de, varsler ikke godt. Og hva foregår der nord på Lofotfjellene ? Bak Lofotveggen er himmelen plutselig blitt helt svart — og suset øker voldsomt. Inne på fjellene står snøkovet himmelhøyt, Qg før en kan riktig få tenkt seg om, kommer stormen, hvinende, brølende, voldsommere enn man noensinne har sett den. Det er nordvest. Forvirringen blir stor. Båtene kastes på tvers, årene blåses ut av sine tolleganger. Sjørokk og himmelkov skjuler på et øyeblikk all utsikt. Hver enkelt båt er stengt inne i sin egen verden, sitt eget inferno. Knivene kommer øyeblikkelig fram, redskapene blir skåret av, det gjelder å handle hurtig, ingen tid til betenkning. Døden går grasat, og redning fra død er med ett slag alles tanke. Bølgene bryter inn og fyller båt etter båt, og mange går under ennå før man har fått gjort skikkelig forsøk på å ta opp kampen.

Det er dog noen som får reist mast og heist den lille lapp av seil som båten kan bære. Og så begynner seilasen. For mange blir den kort, et orkankast, eller en brottsjø — så er det slutt. Andre greier det bedre, enten ved å holde det gående på skrå av stormen, i håp om å kunne nå land i Lofoten et eller annet sted, eller ved å lense unna innover fjorden til le land. Men der lurer det så mange farer i brott og brenning, i en fallgard full av bunnskjær og bøer. Noen forsøker å ro seg fram mot stormen. Det er dog så helt fåfengt. Stadig kaster stormen båten tvertfor ,og det er en kamp bare å holde årene i tollegangen. Alt er så håpløst, og de fleste ser ingen annen utvei enn å «gå over fjorden». Men de fleste av disse lensere kom aldri fram. Noen omkom, før eller siden, allerede inne i fjorden, men de fleste fant sin grav i Innlandets fallgard. Hvelvede båter og løse deler av inventar ble kastet om av sjøen alle steder. Dødens høst var stor denne gangen. Noen var det dog som greidde å ta seg fram til et eller annet fiskevær i Lofoten, men det var et fåtall, og i noen av disse båtene var det mindre motstandsdyktige menn som var frosset i hjel.

Thomas Abrahamsen fra Offersøy i Buksnes var som ungdom med i lofotfisket denne vinter. Hans eldre bror, Knut, var høvedsmann på deres fembøring. Da de fleste fiskerbåter reiste på sjøen denne søndag morgen, sa Thomas til broren: Vi skal vel fare ut, vi også? — Nei, svarte Knut, far våres gjorde aldri det, at han søkte seg næring på helligdag, vi får gå hans vei gjennom livet. Men vil du som jeg, Thomas, så reiser vi hjem i dag. Og slik ble det. Det var åtte mann i deres båt da de reiste nord gjennom Nappstraumen. —Vi var, fortalte gamle Thomas senere, kommet nesten heim, og var bare noen kabellengder fra land, da stormen kom. Jeg har opplevd mangt et overraskende angrep av nordvesten, sa han, men maken til dette har jeg aldri sett. Vi var kommet inn på Pollen, men til tross for at vi ikke var mer enn knapt et par hundre meter fra vår båtstø, var det på et hengende hår at orkanen ikke hadde fått kastet oss ut i straumen igjen, og dermed ville vi vært solgt. Vi satt der åtte mann i årene, og vi rodde av alle våre krefter, men likevel tok det oss over to timer å nå inn til land, — og da hadde vi blodsmaken i halsen. På landjorden blåste hus over ende, mennesker kunne ikke stå oppreist i de verste salvene, og da vi endelig hadde fått båten landfast og surret og var kommet oss i le av en bergnakk, satt vi der i klynge, og ingen sa noe før Knut mælte: — Ja, i dag tar du Vestfjord mange sjeler, i din våte favn. Gud vær oss alle nådig. Ingen av oss andre sa noe. Hver av oss var vi med i den håpløse kampen, som vi visste nå ble utkjempet der ute — den siste for så mange, mange. Gamle Thomas ble, enda det var gått over femti år hen, tung og fjern i synet ved dette minnet. Så tilføyer han: — Det var en forferdelig dag. — Og dagene som kom var de tyngste. Sorg og sønderknuselse i mange hjem. Bud om død sto for alles dør.

Men når det er sagt og skrevet at det bare i Buksnes ble 30 enker, så er det en stor overdrivelse. Tallet skal være 11. Og det er sikkert overdrivelse også, når de omkomnes antall settes til 500 for hele Lofoten. Det nøyaktige tall kan neppe anføres, men en skulle anta at stort over 300 omkomne var det ikke. — Av de mange båter som reiste ut om morgenen fra Ballstad, var det bare 5 som reddet seg til lands. Av disse kom 2 seg opp til Ballstad, mens de 3 andre måtte gjøre reisen tvers over Vestfjorden — sammen med de mange andre som der aldri såes mere til. Disse 3 båter landet i Kjerringøy. Av de 2 båter som klarte seg opp til Ballstad, var den ene fra Skotnes i Buksnes og den andre fra Vega på Helgeland. De 3 båter som kom inn til Kjerringøy, var alle fra Lofoten, en fra Ballstad, en fra Horn i Buksnes og en fra Storsandnes i Flakstad. For å berge seg mot den forferdelige sjø, tok disse båter og bandt seilråen fast til akterstevnet på båten og lot seilet slepe etter båten til beskyttelse mot brekningene. Bare den som selv har vært med på en slik opplevelse i storm og mørke og kulde, med den så å si visse død i helene, kan sette seg inn i hva det vil si å jage slik unna stormen mot ukjent land, hvor sjansen til å komme frelst gjennom er som en mot hundre. — Fiskerne — de gjenlevende — var som lamslått etter denne katastrofen. Det tok flere dager før fisket kom ordentlig i gang igjen; man måtte da skippe seg sammen for å få fullt mannskap til sine fembøringer og åttringer. — Mange stormer har gått over Vestfjorden, mange fiskere har funnet en våt grav, men denne står som den store og makeløse og forferdelige.

En ulykke som lenge ble husket, hendte den 9. mars 1850. Rasmus Pedersen, Holsdalen, og hans sønner Peter, 30 år, Sivert, 27 år, Didrik, 22 år, og Frantz, 20 år, og videre hans leikar, Jens Olsen, 24 år, og hans husmann, Lars Hermannsen, Toftan, 40 år, var en lørdag på reise hjem fra Brandsholmen. Det var sørost kuling med snøkave, og det usiktbare været forårsaket at de kom på østre siden av Ramsvikholmen, og her støtte de på et skjær og forliste. Alle omkom. Etterpå fant de Frantz. Han hadde antakelig kommet seg opp på hvelvet og hadde drevet på dette opp til Holsøyholmen. Båten var knust mot holmen, men gutten hadde kommet seg i land, hvor han fantes død — frosset i hjel. Man hadde hørt rop ved Holsøya. Det var sannsynligvis Frantz som hadde ropt, mens han satt der og måtte fryse i hjel. Den som brakte bud til Rasmus Pedersens hustru, Malene, om den sørgelige hendelse, var Christen Elias Rolandsen, Hag nedre, sønn av Roland Andersen. Han var den gang 24 år. Dengang ante han nok ikke at også han — tretten år senere (14. februar 1863), sammen med sin bror, Nils Iver, skulle sette livet til på Buksnesfjorden. Nils Iver var da 18 år gammel.

— Samme dag omkom tjenestedrengene Anders Johansen og Arnt Jacobsen, 25 og 30 år, begge fra Hag, samt Nils Johansen, 38 år, Ure, og inderst Hans Petersen, 29 år, Bergsdalen. —

Det er mange minnedager knyttet til lofotfisket — lyse minner og mørke. En slik minnedag av den mørke sorten er den 18. mars 1866. Lenge var denne ulykkesdagen samtaleemne blant fiskerne av den eldre dato. Været var bra om morgenen, så hele fiskerflåten reiste ut ved 6-tiden om formiddagen. Ved 10-tiden røk det opp en voldsom storm av nordvest, og samtidig satte det inn med en kulde, som stadig truet med å ise båtene ned. Straks stormen kom, kappet fiskerne sine liner, fikk mastene reist på sine åttringsbåter og en seilklut satt for ved krysning å forsøke å nå under land. De som var nærmest land, kom seg opp, noen av dem, men dog bare de færreste. En båt fra Nordfold var av de båter som var lengst utpå, nemlig på «Fortråtta», som det kalles for Ure. Man hadde fått bra med fisk, så det var god tyngde i båten og således anledning til å ta et basketak med uværet. Ved halv åtte-tiden om kvelden kom de seg endelig opp til Skrova. Båten var da ganske nediset, og alle folkene var forfrosset. Over Hølla seilte man forbi tre båthvelv, men det var ikke folk å se på noen av dem. Utpå natten ga uværet seg ,og der kom da båter opp til Skrova helt fra langt vest i Lofoten. På Moholmen, der fyret nå står, fantes et båtmannskap i hjelfrosset. De hadde berget seg i land på denne øde holme, men båten hadde det ikke lykkes for dem å få berget, og så satt de der i den stormende og bitterkalde vinternatt til døden kom og befridde dem fra lidelsene. Disse fiskere skulle være fra Landego ved Bodø. På en båt fra Finstad i Hol var 2 mann frosset i hjel. Høvedsmannen på denne båt fortalte at mannen i «halsen» på hans åttring var stivfrossen, og i denne stilling satt han ved seilet helt til de havnet i Skrova. Han var da død, men ingen visste det, før man skulle ta til årene. Mange av båtene fra Brandsholmen kom den dagen ikke til land før ved midnatt ,og man måtte da hjelpe mange av folkene med å komme seg i hus, så medtatt var de av kulde og anstrengelse. Høvedsmannen Peder Andersen, Fygle, berget med sitt mannskap et båtmannskap, men da han endelig kom til lands med det, måtte de reddede bæres opp og dagen etter bringes til Gravdal sykehus, da både hender og føtter var forfrosset på dem. — Dagen etter, den 19. mars, var det stille, men likevel var det ingen båter på fiske. Hvor du traff folk i værene, gikk de med overbundne ansikter, som var mer og mindre skadet av den fryktelige frost dagen forut. Mange båter tok ut fra Skrova for å seile vestover til de forskjellige vær, hvor de hørte hjemme. Men ennå mange dager deretter kom det båter seilende over fjorden fra Innlandet. Det var slike som hadde måttet lense unna stormen. Noen av disse kom tilbake, — men mange var det som det aldri mere spurtes fra. Den dagen og natten var det mangen staut fisker som fant sin grav i Vestfjorden, der så mange hvilte før dem, og hvor så mange siden er sunket til hvile.

Vinteren 1868 var det dårlig fiske, meget på grunn av det stormende vær. Den 31. mars dette året røk det opp en kraftig storm fra nordvest, og denne dagen omkom det omkring 100 mann, de fleste for Sund i Lofoten. I Brandsholmen drev 18 båter i land og ble mer eller mindre knust, og i Ure forliste 18 fartøyer. Av de 12 båter som rodde ut fra Ure, kom det bare 4 igjen. En båt fra Storeidet i Buksnes, som rodde fiske i Stamsund, var på vei inn til Stamsund og var kommet helt inn på Bremsundet ved Ure, men folkene maktet likevel ikke å slite seg opp til havnen der. Stormen drev båten ut på Vestfjorden igjen, og deres havn ble Brunvær i Steigen. Det var et stort under at de kom fra den lensingen med livet.

Den 22. mars 1871 hadde man også en stor ulykkesdag. For Ballstad kom bort 22 mann, som fant sin grav mellom tang og siv. Mange båter hvelvet i stormen, men mange av fiskerne ble reddet. Den vidunderligste redning hin dag ble utført av Ole Benjaminsen, Lysvold i Vega. — En åttring hadde kullseilt vest for skjæret «Ausa» ved Ballstad og holdt på å drive opp i brottet. Flere båter som kom seilende forbi forsøkte å gjøre redning av de fem som satt på hvelvet, men ingen så det mulig, da det allerede var drevet kloss under brenningen, som naturligvis var meget voldsom. Så kom den siste båt. De fem mann på hvelvet kjente den. Det var høvedsmannen Ole Benjaminsen, og de sa seg i mellom, at står det i menneskelig makt å redde oss, så vil Ole Benjaminsen ikke la det uforsøkt. Og det skjedde også. Det fortelles at en av Oles mannskap ordet om, at skal vi forsøke dette, kan vi like godt selv gjøre opp vårt regnskap. Men Ole ordnet sine folk klar til å gjøre redningen og henstilte til hver især å gjøre sitt beste. Så styrte han sin båt rett mot hvelvet for fullt seilpress og gikk over det, idet han og hans folk fikk halt de forliste fiskere inn i båten. Han klarte så vidt å styre klar av skjæret, men i samme øyeblikk tok sjøen og slengte den hvelvete båten mot berget og knuste den. Men folkene ble berget fra den visse død. For denne sin enestående raske dåd fikk Ole Benjaminsen et sølvbeger med innskriften: Carl, Norges og Sveriges konge, til Ole Andreas Benjaminsen, Lysvold, for kjæk og ædel daad 1871.

Vinteren 1863 kom det 6 mann bort i Buksnesfjorden. De var en lørdagskveld på hjemreise fra Stamsund. Det var i alt 10 mann i åttringen, men fire av dem ble berget ved gården Ramsvik. De seks som druknet var av bygdens gjeveste menn, fortelles det. Det het seg den gang at de utvilsomt måtte være «feig» (bestemt til å dø nettopp da), da de intet gjorde for å berge sitt eget liv. Et par av dem satt helt uanfektet og bare sang salmer til båten sank helt under, og de alle gikk til bunns. Per Rønning Jensen, Reppe i Buksnes, var med den gangen, som ung gutt. Hans bror, Edis, omkom den dag, og Per Rønning fortalte mange ganger om denne sørgelige hendelse.

Så var det den 18. januar 1880 at Peter Hamond, sønn av Thomas Bjørnsen, Apnes, var ute på fiske med 2 mann, sønnen Tobias og Ole Reinertsen, Offersøy i Buksnes. Det røk opp til storm, og båten måtte lense over Vestfjorden. Seilet ble slept etter båten, så sjøen brøt av på det, ellers ville ikke den lille båten ha kunnet stå imot de svære brottene. Likevel unngikk de ikke å få en brottsjø over båten ,og Peter Hamond ble kastet over bord. Ved hjelp av en åre fikk de to andre ham opp i båten igjen og la ham i akterskotten. Mer kunne de ikke gjøre med ham, da stormen ga dem nok å gjøre. De nådde land ved Lund i Steigen og fikk straks brakt Peter Hamond i land. Han levde da ennå, men da man fikk brakt ham i hus, var han død. Han var da frosset i hjel. Også sønnen Tobias hadde kanskje frosset i hjel, hvis ikke Ole Reinertsen hadde tvunget ham til å ause og bevege seg for å holde varmen. Peter Hamond ble lagt i en kiste og sendt hjem med første dampbåt til Stamsund, hvor ingen hadde ventet å se mer hverken til ham eller de to andre, da det var gått tre uker siden den stormdagen de ble borte.

Den 4. mars 1889 forliste Kristian Karlsen, Skulbru, med sitt mannskap innenfor Mortsund, og bare én mann ble berget, nemlig Peder Nilsen, Holsdalen, som ble reddet av Sivert Rekve, Fygle. De rodde i Brandsholmen.

Den 25. januar 1893 var en fryktelig uværsdag for Lofoten og Vesterålen. Nordvesten brøt plutselig løs ved 11-tiden om formiddagen. Hele fiskerflåten sørfra var just på tur over Vestfjorden og skulle til Lofoten. Omkring 120 (noen steder nevnes det 119, andre steder 125) mann mistet livet denne dag. Jens Blix rodde da på yttersiden. Båten han var med måtte gå unna været fra Eggum, og kom i land i Hofsund på Gimsøy — etter et forferdelig vaskan.

Kirkebøkene forteller også om folk her fra Hol som kom bort på sjøen, men bare i noen få tilfeller hvor ulykken fant sted. Den 21. mai 1777 fant ungkar Hans Jensen, Helle, 40 år, sin grav i bølgene. Den 1. januar 1782 omkom Nils Nilsen, Sandsund, 23 år. Han ble funnet i juni samme år. Den 21. desember 1787 ble 2 mann borte på sjøen utenfor Nusfjord, hvor de lå på fiske. Det var Mathis Hansen, Hag nedre, 22 år, Lennert Johnsen, Fygle, 23 år. Den 9. april 1823 satte Johannes Eliassen og sønnen Edias, 14 år, Ure, til på havet. Året etter, den 6. desember, fant 3 mann sin grav i bølgene, Peter Andersen, Svarholt, og sammen med ham drengen Nils Paulsen og Anders Pedersen, Svarholt. I 1838, den 15. januar, var igjen ulykken ute, idet inderst Iver Chr. Bing, 30 år, Berg, og husmann Peder Jacobsen, Toftan, 44 år, satte til. Den 19. september 1840- omkom så Peter Johan Michelsen, Steine, 22 år, og den 18. desember samme år ungkar Nils Olsen, Fygle, 34 år. Den 11. februar 1843 krevde igjen havet et offer, og denne gang var det Johannes Theting, Storfjord. Den 15. april samme år omkom dreng Nils Jacobsen, Sennesvik, 23 år.

I 1854, den 25. oktober, rammet ulykken Skaftnes, idet 3 mann herfra forliste og frøs i hjel på hvelvet. Det var husmann Johan Abrahamsen, 27 år, tjenestedrengen Daniel Andreas Nilsen, 28 år, og inderst Elias Johannessen, 36 år. I 1857 fant 7 mann fra Hol sin våte grav i Vestfjorden. Først var ulykken ute den 23. januar dette år. Da omkom ungkar Markus Jørgen Mortensen, 22 år, Skaftnes, samt ungkarene Svend Jacobsen, 25 år, og Hans Pauli Jacobsen, 21 år, begge fra Sennesvik. Så kom den 16. april, og denne gang krevde havet 4 mann, nemlig Nils Nilsen, 70 år og husmann Nils Petter Gråe Andersen, 39, begge fra Kraklien, samt Lennert Andreas Nilsen, 33 år, og tjenestedrengen John Nilsen, 36 år, begge fra Justad. Så kommer vi til året 1858. Den 15. januar dette år omkom 3 mann fra Finstad, nemlig enkemann og inderst Nicolai Ursin Martinusen, 41 år, og husmennene Nicolai Ursin Nilsen, 36 år, og Abraham Johannessen, 37 år. To år etter, den 17. april, var det igjen 2 mann fra Hol som ble Vestfjordens ofre, nemlig ungkar Hans Edvard Alexandersen, Berg, 18 år, og tjenestedreng Andreas Pedersen, Fygle, 44 år. Den 26. desember 1861 omkom så drengen Lorentz Hansen, Stamsund, 15 år. Den 6. desember året etter satte kårmann Svend Christensen, Svar-holt, livet til.

Året 1863 rammet sorgen mange hjem i Hol, idet 11 mann omkom på sjøen dette år. Vi har ovenfor omtalt hendelsen i Buksnesfjorden den 14. februar, da 6 mann druknet. Den 5. mars var ulykken igjen ute, idet ungkar Ole Larsen, Steine, 33 år, omkom på sjøen. Bare få dager senere, den 21. mars, bukket gårdbruker Andreas Dahl, Sennesvik, skipper Arnt Olai Dahl, Steine, inderst Erik Olsen, 36 år, og tjenestedreng Ole Olsen, 27 år, under for Vestfjordens nådeløse favntak. De to siste var fra Sennesvik, eller bodde der da ulykken skjedde.

Den 1. desember 1864 begav styrmann Lorentz Falk, Ramsvik, 38 år, og ungkar Aron Peter Dass Johansen, Hag, 24 år, seg på reise til Helgeland for å drive fiske der. De kom aldri fram. Begge satte til på sjøen. Hvordan ulykken har hendt vet man ikke, men levninger av båten ble senere funnet ved Værøy, matkister og tønner ved Røst. Styrmann Lorentz Falk var født i Nesna. I 1866 inntraff to ulykker på sjøen, nemlig den 16. juni, da enkemann John Chr. Johnsen, Sennesvik, falt over bord og druknet, og den 28. desember, da ungkar og inderst Daniel Hans Olsen, Steine, omkom på sjøen i Rokkvika. Han var da 60 år gammel. Den 3. september 1867 møtte Abraham Krantz Pettersen, Skaftnes, sin skjebne på sjøen, idet han omkom denne dag. Den 7. mars 1871 omkom husmann Abraham Edisen, Fygle, på sjøen ved Ballstad under fiske der. Den 15. november 1873 druknet 2 mann i sundet ved Stamsund, nemlig styrmann Peter Normand Johannessen, Stamsund, 36 år, og ungkar Odin Albert Jacobsen, Stamsund, 19 år.

Den 9. april 1874 reiste enkemann og strandsitter Peder Andersen, Stamsund, (kalt Finn-Per), til Værøy, sannsynligvis på fiske. Han forliste og omkom. Den 17. april ble han funnet ved Ballstad, og ble begravd den 10. mai. Den 8. april 1884 omkom ungkar Simon Mathiasen og husmann Henrik Kristiansen, begge fra Svarholt. De druknet ved Stamsund. Den 21. desember 1885 omkom husmann Enok Sørensen, Petvik, 31 år gammel, begravd den 30. desember samme år. —

Så skal vi fortelle om jekt «Minerva»s forlis i 1876, selv om denne tildragelse nok er velkjent av de fleste. — Den ganske nye nordlandsjekta «Minerva», — den var bare to år gammel og bygd i Verran og var på 800 tønners drektighet, — lå på havnen i Stamsund den 11. juni 1876 og tok inn det siste av lasten, bestående av tran og rundfisk, for Bergen. Det var den andre Bergensturen «Minerva» nå skulle begi seg i vei på dette året. — Jektas eiere var Peder Kristensen, fra Valnesfjord i Salten, og Hans Benoni, f. 1825, sønn av Thomas Bjørnsen, Apnes, og bror til Peter Hamond, som vi har skrevet om ovenfor. Hans Benoni var skipper og Kristensen styrmann, og det var skipperen som sto for regnskapet. Det øvrige mannskapet besto av Jens Langdraget, Søren Kongsjord, Jakob Martinussen, Steinbakken, og Peder Knutsen, Kartnes, samt gutten Gerhard Larsen, f. 1853 i Bergen, som tjente hos Ole Jentoft Isaksen, Myklevik, som på den tid bodde i Storfjord.

Det siste av lasten var tatt om bord, og tørrfiskfarmen raket et godt stykke opp i masten, som vanlig var. Det var sol og sommer, og det fineste vær, fortelles det. Mannskapet om bord i «Minerva» gikk til ankerspillspakene, og smått om senn fikk de hanket inn på kjettingen og fikk ankeret opp. Det brede seilet ble heist, og til slutt også toppseilet, og for en frisk vind og med begge skautene halt bak sto jekta til fjords med kurs for Helligvær, eller det var vel heller Grønnstabben i Meløy kursen ble lagt på, som vanlig var.

Den friske og føyelige nordvestbrisen satte god fart på «Minerva», og det var ikke så svært mange timene før den befant seg på høyde med Landego. Men just som denne kjente fjelløya så vidt var passert, løyet vinden plutselig av, og ikke lenge etter lå jekta og drev i stilla — mens det floet kraftig og fort opp sør og vestpå. En floing var sikkert i anmarsj. Jekta lå der og smårullet i den svake havdønningen, og alle tenkte på fred og ingen fare. Floingen fikk nå bare komme, den kunne vel ikke være så farlig. Men det var nettopp det den var. Som skutt på dem kom uværet, og dets voldsomhet var uten sidestykke. Det var full storm på et blunk, slik at man ikke greidde å få minsket seil i tide. Jekta kantret og ble en stund liggende på siden, liksom for å betenke seg. Men så gikk fiskefarmen i raus, og fartøyet veltet helt rundt. Skipsbåten var det ikke tale om å få noen hjelp av, alle mann lå kastet ut i det voldsomt opprørte hav.

Styrmann Peder Kristensen fikk klamret seg til masten omtrent oppe ved godset, men så gikk jekta helt rundt, og både mast og mann forsvant. Peder Knutsen hadde fått tak i en av flakene (lukene) og holdt seg fast til den. Det lyktes ham også å få tak i skipperen, Hans Benoni, som klamret seg fast til en omstøing (framstøtte). Men ikke lenge etter at Benoni var kommet seg opp på luken, døde han av utmattelse og av alt det sjøvann han hadde fått i seg — og forsvant i det opprørte hav. De andre så Peder Knutsen ikke noe til. Sjøen slo stadig over hans flake, men han hadde hogd sin tolekniv godt fast i flaken og klarte å holde seg fast, og slik drev han et par timers tid, til han ble kastet i land på en øde holme, som skal ligge et par mil vest eller sørvest for Helligvær. Etter å ha krabbet seg fri av brenningen, falt han sammen og ble liggende bevisstløs, hvor lenge visste han ikke, men han våknet ved at solen skinte varmt og godt igjen. Uværet var over, og han tørket sine klær på berget.

Land kunne han se langt borte, men håpet om berging; fra denne vesle og nakne holmen var mindre enn lite. Tørsten plaget ham meget, og sannelig, i en liten fordypning i et berg fant han vatn, floingen hadde fyllt hele gropa. Sulten begynte snart å slite i ham. Til å begynne med tygde han på noen stive1 strå, som han fant tuster av øverst på holmen. Men så begynte han å vandre rundt sitt øyland, — og sannelig fant han ikke flere rundfisker av «Minerva»s last, som var drevet i land på holmen. Denne fisken tørket han i sola og banket den mør med en stein, og så spiste han «skarpbit», som man kalte det. Senere fant han i en bergrevne en smørkanne, også fra den forliste jekta, og nå var det rene velstanden med mat.

Det gikk en dag og en natt, der gikk to og tre, men ingen redning i sikte. Han spiste av tørrfisken og smøret og drakk fra bergklipa, men mest speidet og speidet han i alle retninger etter hjelp. Det gode været holdt seg hele tiden. Langt vestpå kunne han en dag; se et seil, sikkert et jektseil. Han satt der og fulgte det med øynene i timevis — til det ble borte langt sørpå. Men så endelig en dag fikk han se en båt, en kjeks var det visst, som lå ikke så langt borte. Det var kanskje seifiskere. Jo, det var det visst, for båten ble rodd fram og tilbake og i ring flere ganger. Peder sprang straks opp på holmens høyeste topp og begynte å rope alt han orket. Men nei, det lot ikke til at hans røst bar så langt som til båten.

Så rev han skjorten av seg og viftet med den og ropte. Da endelig begynte båten å sette kurs for holmen. Nå kunne han tydelig se de to menn. Og en kvart time senere satt Peder berget i båten, og ble rodd inn til Helligvær. En uke senere var han i Stamsund og kunne avlegge beretning om hva som var hendt. — Lenger ut på sommeren drev et lik i land i Leiranger, sør for Steigen. Det viste seg å være skipper Hans Benoni, som så ble begravd på Sennesvik kirkegård den 8. september. De andre av de omkomne ved «Minerva»s forlis beholdt havet i sitt dyp. —

Vi skal så til slutt fortelle om én i hvis lodd det falt å redde 11 mann fra båthvelvet. Det var Enevold Rasmussen, Kylpesnes. Han var født på Seines i Petvik, og da han var bare 18 år gammel, tok han selv styringen og kommandoen i sin åttringsbåt. Det var vinteren 1883, og han sluttet ikke for godt som fisker før utpå 1930-årene. Til i 1910 var hans fiskevær Mortsund, senere holdt han til på Ure. Sin vinterskrei tilvirket han selv for leveranse til sin kjøpmann i Bergen. Han var en både driftig og dyktig fisker og høvedsmann, og når det gjaldt å «holde båt», var han navnspurt som en av de flinkeste.

Første gangen han reddet menneskeliv var utenfor Mortsund, hvor 5 fiskere satt og red et åttringshvelv. De hadde oppgitt alt håp, men så kom Enevold med sin båt og sitt mannskap og klarte redningen i det harde været og i den opprørte sjø. Senere en gang gjorde han det samme mesterstykket utenfor Værøy i Lofoten. Her var det 3 mann på båthvelvet, og alle ble reddet. Siste gangen — han kom seilende nordetter Raftsundet — er det igjen 3 mann i havsnød i forrykende vær. De sitter på hvelvet og har liten eller ingen sjanse til å bli berget. Enevold Rasmussen greidde det. — Mange ganger var han ute i hard seilas, men så godt førte han sin båt, at bare en gang fikk han så mye sjø innover finkenettene at tiljene fløt. Jo, det var likevel en gang det var fare på ferde, og det til gagns. Våren 1913 rodde han fiske med sin åttring for Vardø, så kom stormen over ham, og den var av det hardeste slaget. Det var bare ett å gjøre, lense — og for bare snaue masten — unna været. Det bar østover mot russekysten, og det gikk hele tiden på livet løs. Sjøen ville stadig grave båt og folk ned. Men så fant Enevold på råd. Han og karene hans sløyet fisk, tok ut leveren og tråkket den til en masse nede i austeren, som de så øste ut på sjøen for å dempe den. Han sa selv, at han trodde det var denne bølgedempingen som berget livene deres. På russekysten fant de havn, og her solgte han båten, og så var det å reise tilbake til Vardø med «russelokalen». Her var de utskrevet fra de levendes tall. Ny båt ble anskaffet og fisket fortsatte. Hans mannskap under denne livsfarlige tur var en finnlender ved navn Henrik Mathisen fra Vågan i Buksnes, alminnelig kalt «Kven-Henrik», og en annen finnlender.

 

Kullseiling i Mortsund

Den 21. mars 1932 hendte en trist ulykke for Mortsund, idet to unge gutter fra Hol kullseilte, og begge kom bort. De omkomne var Mathias Malmo og Angel Ellingsen. De hadde vært ute på sjøen om ettermiddagen, da det blåste opp en liten nordveststorm. Under oppseilingen var de kommet helt opp på havnen, men her har visstnok en kastevind forårsaket ulykken. Båten og en lue ble funnet dagen etter.

 

Andre ulykker

Den 22. august 1864 druknet tjenestepiken Anne Marie Jensdatter, Herteigen, 18 år, i en liten kilde under skuring av melkebunker.

Den 6. august 1865 druknet Kristiane Lind Johansdatter, Ure, 21 år, under bading i et f jelltjern.

Den 25. oktober 1865 gikk ungkar Leonhard Christensen, Kangeruren, 25 år, utfor en fjellskrent og slo seg i hjel.

I 1918 omkom Kristian Johansen og sønnen Einar.

I 1924 druknet Albert Pedersen, Fygle.

 

Buksnes prestegårds brann

Sogneprest Arctander berettet omtrent slik: Der var om aftenen holdt et møte av et par prester og folk fra bygden på sogneprestens kontor. I Nordlands lyse sommernatt holdt man på til henved midnatt, hvorpå sognepresten gikk en tur i haven. Her hørte han sine smågutter samtale på sitt rom over hans hode. Dette var det siste han har hørt til sine barn. Sognepresten begav seg atter inn på kontoret, og tilbrakte her en times tid med å nedskrive hva der var blitt forhandlet på møtet. Da han ved 1-tiden gikk til sitt værelse, merket han intet.

Ved 5-tiden om morgenen ble han vekket av sin eldste datter, Kari (Karolina), som var fullt påkledd, med et: «Far, du må stå opp, det brenner i dagligstuen». — «Er det sant, barn», eller noe sådant, mener presten å ha spurt, hvoretter han hørte: «Ja, det er virkelig sant», hvoretter datteren gikk ut. Sognepresten antok at det kun var en ubetydelighet, gav seg tid til å ta på seg benklærne, og ilte så ned uten å si noe til sine to sønner, som sov i en alkove ved siden av hans værelse. Da presten kom ned hovedgangen, løp han rundt huset til kontoret, som lå i en fløy. Her slo allerede luene ut av vinduene, så der var intet å gjøre. Gårdsgutten kom i dette øyeblikk til, og sammen fikk de fatt i en stige, hvormed de ilte til guttenes rom. Men også her slo allerede luene ut av vinduene, så ethvert forsøk på redning var håpløst.

Huset sto allerede nå i lys lue, så ilden hadde utbredt seg med en rasende fart. Da presten forlot sitt værelse, merket han ennå ingen røyk der, men i løpet av den korte tid som han behøvde til å løpe rundt huset og hente stigen, hadde ilden nådd dit. Presten gikk, som nevnt, ned hovedtrappen, og da hans eldste datter forlot værelset før ham, gikk han ut fra at hun var reddet. Dette var dessverre ikke tilfellet. Hun var gått ned ad kjøkkentrappen, formodentlig for å forvisse seg om at hennes yngste 3-årige søster var varslet. Hun hadde nemlig stått opp kl. 3 og satt sammen med kokkepiken i kjøkkenet og leste til eksamen. Disse var de første som merket ilden og varslet de øvrige.

Den eldste datters lik ble funnet i kjøkkenet, liggende på ryggen. Hun var sannsynligvis falt om, kvalt av røyken. De to guttene ble funnet liggende på springfjærene av sine madrasser, så de tør antas ikke å være våknet og således ikke å ha følt noen smerte. Da ethvert forsøk på å redde guttene var forgjeves, ilte sognepresten til kapellanens, pastor Throndsens, værelse i 1. etasje, slo vinduet inn og fikk vekket denne, så han kunne redde seg ut gjennom vinduet. Hans værelse var da allerede fullt av røyk.

En av pikene, som lå i 2. etasje, ved siden av guttenes alkove, hoppet ut av vinduet et øyeblikk før presten og gårdsgutten kom med stigen til nabovinduet. Hun falt mot en mistbenk og skadet ryggen, så hun måtte kjøres til sykehuset, hvor imidlertid dr. Blessing, som var lege her, kunne erklære at der sannsynligvis ikke var noen fare for livet. Piken hadde, før hun hoppet ut, dunket gjentatte ganger i veggen, men guttene syntes ikke å ha hørt dette.

Hvor og hvorledes ilden er oppstått, vet man ennå ikke. Det har sannsynligvis begynt å brenne i dagligstuen, muligens i kontoret. Ved møtet om aftenen hadde en av deltakerne røkt en sigar, ellers vet man ikke av noen ild. Det var jo en mulighet for at en gnist kan ha falt i torvkurven og ulmet her i timevis. Men sognepresten tilbrakte jo, som meddelt, en time her etter møtets slutning. —

-----------------------------------------------------

Lofotposten beretter :

«Allerede har telegrafen fortalt om den sørgelige brann på Buksnes prestegård, idet hovedbygningen nedbrente — intet ble reddet — og 5 mennesker gikk med. På et øyeblikk brakte telefonen denne skrekkelige tidende rundt bygden. Man sto som slagen, og hjertet krympet seg av sorg og medfølelse for dem som fikk det hårde slag. I vår mistet presten en sønn ved et ulykkestilfelle. Et «torvla» styrtet over ham — og nå igjen 3 barn på en sådan måte. Prestefolkene står der ribbet nesten for alt hva der var dem så såre kjært — et hyggelig hjem og en barneflokk, som gav hjemmet ynde og hygge.

Den 27. juni 1899 — ulykkesdagen — tidlig om morgenen, sto et par av tjenestepikene opp. De gjorde varme i komfyren, var inne i stuen og flere værelser. Men de kunne intet mistenkelig merke. Senere hen hørtes smell og små brak som av ild. Omtrent kl. 5 skulle en av pikene inn for å se på klokken. Idet døren til stuen ble åpnet, sto med ett ilden ut fra kontoret. Der ble da gjort alarm. Sognepresten, som lå ovenpå, ble vekket. Han sto i en fart opp. Drengene, som lå i borgstuen, var kommet til. Da presten kom ned i gangtrappen, sto ildhavet ham i møte gjennom den åpne dør til stuen. Han slo seg gjennom flammen, en del av hans hår og skjegg tok varme. Som et lyn gikk ilden fra værelse til værelse. Ovenpå lå ennå hans to smågutter på en kvist, hans datter, Karolina, og to tjenestepiker, den ene med sitt barn. Karolina var allerede oppe og skulle i en fart springe på sitt værelse for å ta det nødvendigste tøy med seg. Hun kom ikke mere tilbake, da flammene stengte begge nedganger, og ilden grep om seg på sekunder med en så utrolig rasende fart. Alt tentes som om det hadde vært papir.

Å slokke ilden eller redde innbo kunne der ikke være tale om. Det gjaldt kun om å få ut de stakler, som ilden nå truet med å ødelegge. Men hva skulle man gjøre? De to inngangsdører var stengt av ilden. Kapellan Throndsen, som lå på et værelse ved siden av gangen, reddet seg ved å springe opp av sengen og ut gjennom vinduet i siste øyeblikk. Veggene i hans værelse brente allerede. Et par minutter til, og alt håp om redning ville ha vært forgjeves både for sognepresten og kapellanen.

De tilstedeværende forsøkte i en fart med en stige å komme til kvistvinduet. Men idet man slo vinduet inn, kom røyk og flammer en i møte, og ilden tente tak og ytre paneling. De to små, som om kvelden hadde satt sengen hen til vinduet, og som for denne natt skulle dele seng (de hadde forresten hver sin), var antagelig kvalt. De forkullede levninger fantes senere på samme madrass. Til tjenestepikens værelse ble der satt stige. Men hun la ikke merke til den og sprang med ett ut. I fallet ble hun så skamfert at hun straks måtte bringes til sykehuset. Den andre piken lot seg denne morgen ikke vekke. Man kunne ikke bringe henne redning. Lille Regine — det eneste hjemmeværende barn som ble reddet — var denne morgen usedvanlig tidlig oppe, med de første.

Prestefruen var fraværende i Kristiania hos sin gamle far, fhv. stiftsprost i Kristiansand, J. Brun. Tapet i vår var tungt for henne, og nå skulle hun til sin far og sine søsken for å søke den styrke og trøst som kun omgangen med disse sine kjære kunne formå å gi. Og så kom det største sørgebud som et lyn. Hva sorg og smerte denne ulykkens dag brakte prestefolkene, det ønskes at rett mange måtte forstå litt av.

Den tjenestepike, som hoppet ut av vinduet, brakk ryggen. Men der er håp om at hun kommer seg. Prestefolkenes 3 forulykkede barn var Karolina, 17 år gammel, Ove, 12 år, og Gunnar, 10 år.

Sogneprest Arctander reiste ulykkesdagen til Kristiania. Levningene av alle 5 omkomne er funnet. Sogneprestens 3 barns lik legges i én kiste, de andre 2 i én kiste for å bringes til graven». —

 

Raset på Steine

Den største ulykke, som noen gang har rammet fiskeværet Steine, var vel den forferdelige katastrofe som inntraff torsdag morgen den 11. mars 1906. Katastrofen, som kostet 18 mann livet og kvestet flere hårdt, (1 døde av skader), kom i form av et snøskred, som i den tidlige morgenstund, før folkene var kommet seg på benene, i ett nå feide bort 3 store rorbuer med 60 mann. Snøskredet, som kom fra det høye fjell på værets nordvestside, gikk mellom klokken 5 og 6 om morgenen. Det kom plutselig. De reddede folk berettet, at de intet merket før de fant seg begravd i snømassen mellom stokker og bordender, eller også flytende ute på sjøen. Ved det sterke drønn, som fulgte snøskredet, ble folkene i de nærliggende rorbuer og beboerne av husene i nærheten vekket. Men først en stund etter at raset var gått, ble man klar over omfanget av den forferdelige ulykke. Så snart det var mulig, begynte man på redningsarbeidet, men det var et meget farlig arbeid, idet det hvert øyeblikk kunne ventes nye skred.

Raset tok først 2 rorbuer på sjøen, hvorfra de forulykkede, flytende på vrakstumper og snømasser ble reddet eller gravd fram av snømassene. Den tredje rorbu, hvor merkelig nok ingen kom til skade, ble knust mot en annen rorbu. I de ødelagte rorbuer var i alt 11 båtmannskaper med tilsammen 60 mann. De omkomne var fra Ibestad, Lenvik og Sørreisa. De fleste var familieforsørgere, hvorav mange i små kår.

Kort etter ulykken ble det sendt telegram fra oppsynsbetjenten på Steine og oppsynssjefen, som oppholdt seg i Stamsund da ulykken inntraff. I telegrammet ble ekspeditør Kaarbø i Svolvær anmodet om øyeblikkelig å utruste en ekstrabåt til ulykkesstedet, og foruten lege og sykepleiersker også å ta med seg forbindingssaker og medisiner. Det viste seg også at fiskerilegen i Steine var på et sykebesøk i Ure da skredet kom. Straks han fikk vite om ulykken, leide han en båt og dro sammen med 8 mann tilbake til Steine. Legen ble imidlertid overfalt av et forferdelig uvær, nærmest storm, slik at selv store kystbåter fant det best å søke havn. Men legen og båtens mannskap ville fram, koste hva det koste ville. De trosset uværet og greidde også til slutt å forsere seg fram til Steine.

Rutebåten «Hadsel», som lå ved kaien i Svolvær da ulykkesbudskapet kom, gjorde seg straks klar til å gå med fiskerilegen, E. Daae, som tok med seg alt hva han kunne finne av forbindingssaker, medisiner o.s.v. På turen til Steine gikk «Hadsel» også innom Kabelvåg for å hente fiskerilegen og et par diakonisser. I sterk kuling kom «Hadsel» inn til Steine. De to leger gikk øyeblikkelig i gang med å forbinde sår, spjelke brudd og dele ut medisiner. Doktor Daae fant, da han kom til Steine, at tilstanden blant de tilskadekomne fiskere var langt bedre enn han først hadde fryktet. Der var en fem-seks riktig hardt skadde, blant annet en mann som var blitt fullstendig lam. Han hadde brukket ryggen. Doktoren trodde de fleste ville stå det over, men flere måtte nok gjøre regning med å få livsvarige mén av skadene. Alle lik av de omkomne ble funnet.

 

«Røst»s forlis ved Mortsund

«Røst» forlot Ure for vestgående kl. 7 ¾ formiddag 13. januar 1912. Det var pålandsvind med temmelig høy sjø og mørk, disig luft. Ved. Baardshavn avløstes vakten på broen av styrmann Sandvik og loslærling Eidsvaag. Etter at den hittil vakthavende los, Mads Mikalsen, hadde stått på broen ca. 5 minutters tid sammen med de nyankomne, forlot han broen og gikk ned på akterdekket. Dette, var rett innenfor Ureklakkene, noen høye skjær utenfor Urebergets sørligste pynt. Skipet befant seg kort etter i det østre innløp til Mortsund, mellom Moholmen og Ureberget, og man stevnet elter førerens mening den vanlige vei, for å komme inn til Mortsund mellom den sørligste og midtre Dyne, noen undervannsskjær.

Straks man ble oppmerksom på det hvite lys fra den vestre Mortsund-lykta, gav man så meget styrbord ror som mulig. Da skipet hadde svinget ca. 4 streker, kom los Mikalsen farende opp på broen og ropte: «Hun greier ikke dette. Stopp, bakk». Loslærling Eidsvaag, som var i 30-årsalderen, mens los Mikalsen var meget eldre, også som los, sa: «Ja, vi kan gjerne bakke». Det var så mørkt at man ikke kunne se stakene på Dynan. Roret lå hardt babord under bakkingen. Da man fant at skipet hadde bakket nok, sa loslærling Eidsvaag: «Ja, nå greier hun den». Føreren var av samme mening. De mente begge, at nå ville fartøyet greie å gå det vanlige løp mellom den søndre og midtre Dyne. Los Mikalsen foreslo imidlertid at man skulle gå den øvre vei mellom den nordligste Dyne og land. Eidsvaag sa at han ikke tidligere hadde gått den vei. Mikalsen tilbød seg da å lose skipet den øvre vei. Skipet befant seg i den røde sektor av østre Mortsund lykt, og roret lå fremdeles sterkt babord. Da Eidsvaag gjorde oppmerksom på at roret lå hardt babord, kommanderte Mikalsen, henvendt til rormannen: «Hold fast ved det». Og til kapteinen sa han: «Forover». Kapteinen gav øyeblikkelig full fart forover. Da skipet var kommet litt i fart, kommanderte Mikalsen: «Stødig ved roret», hvilket øyeblikkelig ble etterkommet. En kort stund etter dette støtte skipet. Det varte ca. 2 minutter fra man gav forover og til skipet støtte. Maskinen ble øyeblikkelig stoppet. Skipet tok grunn 3 ganger, seig over Dynen og befant seg straks etter på den andre siden.

Man kunne på broen høre at vannet straks begynte å strømme inn i skipet. Kaptein Sandvik beordret båtene ut. Blant de ca. 50 passasjerer, mest fiskere, oppsto der delvis panikk, idet man fikk inntrykk av at skipet ville synke på noen minutter. Mens mannskapet arbeidet med båtene, henvendte kapteinen seg gjennom maskinkappen til 2. maskinist, som var vakthavende. Han sto alene i maskinen. Der kunne intet gjøres. Der var minst et par fot vann allerede. Kapteinen gav da ordre til utdeling av redningsbelter. Livbåtene fraktet, ført av loslærling Eidsvaag og matros Karl Jentoft, de panikkslagne passasjerer i land i et antall av 12-15 pr. båt hver gang. Skipet sank imidlertid mer og mer, men drev innover på grunnere vann. Der ble gjentatte ganger loddet. Da man var på 7 favner vann, lot man styrbords anker gå. Der var da ca. 20 passasjerer igjen, som straks etter ble avhentet av livbåtene.

Da siste passasjer forlot skipet, var dette i synkeferdig stand, og på innstendig oppfordring fra dem som var kommet i båten, forlot kapteinen skipet som siste mann. Skipet sank straks etter. Skipets journal, samt verdiposten ble reddet. Derimot gikk den alminnelige post ned.

Så snart losen nådde Mortsund, telefonerte han til Stamsund etter Johansens dampbåt. Johansen lovte å sende den snarest mulig. Også i Mortsund søktes der etter hjelp. Men fremmed hjelp kom for sent. Det varte henimot 1 time fra skipet støtte til det sank. Der var i alt ca. 70 mennesker om bord på «Røst» under forliset.

 

Storbrann på Fygle

Tirsdag den 27. september 1927 oppsto der en brann på Fygle, som nok må sies å være den største og alvorligste som på lange tider hadde hjemsøkt Lofoten. Ved 9-tiden om kvelden ble folk oppmerksom på at det var ild løs i Fagerstrand Trævarefabrikks store bygning. Man ilte øyeblikkelig til for å slokke, men ilden hadde da allerede grepet så godt om seg, at man snart innså det umulige i å redde bygningen. Ilden fikk god næring i det store material- og møbellager som var inne i fabrikken, og i løpet av kort tid sto hele bygningen i lys lue.

Der kom imidlertid stadig flere folk ilende til, og arbeidet ble nå konsentrert om å redde de omliggende bygninger. Dette arbeid ble dog uhyre vanskeliggjort på grunn av vannmangel. Brannen oppsto nemlig ved dypeste lavvann, og da det ved brannstedet er en meget lang fjære, var det bare små vannmengder man ved hjelp av pøser kunne få opp til bygningen. Tross de iherdigste og største anstrengelser for å begrense ilden til fabrikkbygningen, tente det snart fyr i arbeiderboligen, som lå like ved. Fra denne bygning sprang ilden over til kjøpmann A. B. Andreassens hovedbygning, og fra denne igjen til lagerbygningen. Samtlige disse 4 bygninger strøk med. Det så en tid også meget stygt ut for Andreassens fjøsbygning, men denne lyktes det dog å redde. Alt tremateriale og en mengde ferdige dører, trapper, vinduer og møbler m.v. i fabrikken, samt alt inventar i arbeiderboligen og lagerbygningen ble luenes rov. Fra A. B. Andreassens hovedbygning lyktes det dog å redde ut en del av inventaret. Samtlige bygninger og alt inventar var assurert. Skaden ble anslått til omkring 100 000 kroner. Hvorledes ilden var oppstått, fikk man aldri oppklart. Man trodde imidlertid, at det var en sag som hadde gått varm.

Brannen var et meget uhyggelig skue, som kunne sees helt opp til Borge.

 

Uvær over Brandsholmen

Natt til den 15. januar 1925 forårsaket stormen store ødeleggelser på Brandsholmen. Nesten et helt fiskebruk tilhørende Iver Iversen forsvant. En brygge, så å si full av fiskeredskaper av alle slags, ble tatt av sjødraget, likeså en damperiskjå, ca. 30 kvm. trekai, en hel del hjellmateriell m.m. Alt var borte. Grunnmuren ble utrevet av dragsuget. Mursteinen sto som fjellpiker opp gjennom sjøen flere meter fra land. Iver Iversen var på uværsdagen i Rana for å hente sin nye fiskeskøyte, og visste intet om hva som hadde hendt hjemme. På Mortsundholmen ble det revet bort en rorbu tilhørende Sverdrup & Co, Reine.

 

Over bord utenfor Mortsund

Den 28. mars 1933 omkom 2 fiskere utenfor Mortsund. De var dratt ut på fiskefeltet som vanlig om morgenen. Været var da ganske rimelig, men sjøen satte litt krapt fra sørvest. Ved 14-tiden var en garnskøyte fra Leka på vei fra Ballstad-havet til Ure-havet, og i nærheten av Brandsholmen oppdaget man en 2 ½ roms robåt som lå og drev. Båten var ikke hvelvet, men var helt fylt av vann. Da man kom opp til båten, fant man liket av en eldre mann liggende i skotten. Skøyten gikk straks inn til Mortsund med båten og den forulykkede. Distriktslegen på Gravdal, Magelsen, ble straks budsendt. Ved legens undersøkelse viste det seg at den omkomne, Albert Nilsen, Hag i Hol, hadde en skramme i pannen. Der var ikke noen øyenvitner til ulykken, men legen mente at en brottsjø har fylt båten, og at en eller annen tung gjenstand har truffet Albert Nilsen i pannen og slått ham bevisstløs, hvoretter han så er druknet i den vannfylte båten.

Sammen med Albert Nilsen rodde Emil Hansen, Holsmo. Denne ble antakelig av brottsjøen slått over bord og har druknet.

 

Den gang bjørnen brummet på Vestvågøy

Bjørn ja, men ikke her. Nei, gudskjelov, sier vi, ikke her — ikke nå lenger. Men engang tasset bjørnen omkring også i våre marker, også i Lofotens fjell og skog og gjorde det utrygt for menneskene og deres kreaturer. Det går ennå mange fortellinger om det blant de gamle, som har hørt dem av sine fedre og forfedre, og de mange stedsnavn i tilknytning til bjørn viser også med all tydelighet, at bamsen ikke var oss noen fremmed og uvedkommende kar her i traktene.

Også vargen hadde man å trekkes med den gang. Hylende jaget den gjennom haust- og vinternatten, oppsøkende hvem den kunne oppsluke, som det heter. Men varghistoriene er det færre av, og de er mer utvisket av tidens støv, så en kan vel gå ut fra at vargen forlot disse øyland og enemerker atskillig tidligere enn bjørnen. Men en har jo navn som peker tilbake på også dette udyrs tilstedeværelse i vår midte — en gang. Så en kan vel slå fast som noenlunde bomsikkert, at heller ikke ulven var en sjelden gjest og en uvelkommen kjøtteter og plageånd en gang i disse distrikter.

Bjørnehistorier er det mange av, og de ligger så pass nær innpå vår egen tid, at en ennå kan gjengi navn på dem som var ute for herr Brakars nesevisheter, og led mer eller mindre følelige tap formedelst hans tunge labb og rovgriske tenner. En gang, — det er kanskje nå nærmere et par hundre år siden, kom det en mann gående med en prøys på ryggen fra Reppe i Buksnes. Han skulle til gården Rise i samme bygd, der han hørte heime. Inne i ødemarka ved Helland står han plutselig ansikt til ansikt med en stor bjørn, og det var — så lyder sagnet — intet mindre enn en slagbjørn, denne karen, som uten å ta seg betenkningstid gikk til angrep på mannen. Han lot prøysa i stikken og la på sprang alt det han orket, med bjørnen kloss i helene på seg. Ved Helland står det to kjempestore steiner reist opp mot hverandre — de er vel i sin tid kommet ramlende ned fra fjellet — og åpningen mellom dem danner et klip så vidt stort at en mann av middels størrelse, og uten ølmage, med nød og neppe kan presse seg gjennom. Dette klipet ble mannens redning. Bjørnen forsøkte fra begge sider å få huket klørne i mannen for å dra ham til seg, men når bjørnen gikk til angrep fra den ene siden, fikk mannen trengt seg over til den motsatte kanten, og slik holdt de det gående i flere timer. Denne bjørnen var et stort beist og for brei over bøgene til å kunne forsere klipet. — Og så, er det videre fortalt, kom endelig hjelpen i form av en uforferdet jeger, som med sin muskedunder fikk satt det drepende blyet i bjørneskrotten.

Det er lenger enn lenge nå siden den siste bjørnen i Lofoten endte sine dager eller utvandret. Men at det her i Lofoten en gang var meget bjørn, det er visst nok. Presten Peder Claussøn Friis forteller således i sin «Norriges oc Omliggende Øers Sandfærdige Bescriffuelse», som utkom i 1632, at i Lofoten gror det så meget gress, at det «staar under bugen paa fæet och kvæget». Men det er også mange bjørner her, ja så mange at «det ei ere saa mange i nogen læn «i Norrig». Og disse bjørner, forteller Friis videre, gjør stor skade, ikke bare på kveget, men også på fisk og tran. De river fisk ned fra hjellene, som de forsyner seg av, de slår i stykker trantønnene og slubrer i seg av innholdet. Han forteller om en mann som var kommet hjem til Lofoten, formentlig fra Bergen, med bl.a. en tønne mjød. Denne mjødtønna lot mannen inntil videre stå nede i fjæra. Om natten kom det en bjørn luskende forbi, den fikk slått spunset ut av tønna og drakk seg godt drukken av mjøden, hvorpå den la seg til å sove like ved tønna. Da mannen om morgenen kom til, fant han mjødtønna tom, men bjørnen full, «thi han haffuer en synderlig lyst til mjød», skrever presten. Det var enkel reguladetri for mannen å slå denne drukne bjørnen i hjel. Så hadde han da iallfall et godt skinn som betaling for drikkevarene.

Det fortelles også om bjørner som gikk til angrep på hester og skamridde dem. En gang sto folk og var vitne til at en bjørn forsøkte å svømme over den stridbare Moskenstraum, for å komme i kontakt med de mange utgangersauer på øya Mosken. Men her tok bamsen seg vann over hodet. Straumen strøk av gårde med den vrælende bjørnen og førte den til havs. Værøy fikk, takket være denne malstraumen, aldri besøk av bjørn.

Erik Hansen Schønnebøl, som var fogd i Lofoten, forteller i sin beskrivelse av Lofoten fra 1591 også om bjørn her ute på Lofotøyene, at det er mange av disse ville dyr, og at de gjør stor skade og er meget nærgående. Og prost i Vågan, Erik Andreas Colban, beretter også om bjørn ved den tid (1800-1830), at den er en farlig gjest. Dette rovdyr, skriver han, er vel nå meget «forminsket», men gjør dog, særlig høstnetter, megen skade. «Det unge mandskab vilde i dette fogderi, som bestaar af øilande, kunde rent udrydde bjørnerne,, naar de fik øvelse med skydegevæhr», mener prosten. Og en gang mellom 1840 og 1850 ble, etter det tradisjonen vet å berette, den siste bjørn i Lofoten skutt.

 

Spillemenn, rimsmeder og bygdekunstnere

Bygdekunstnere, spillemenn og rimsmeder har det vært ganske mange av i Hol. Ingen av dem har vel vært av det riktig store format, men de har nok sikkert vært med mangen gang og kastet litt glans og fest over hverdagens noe grå tilværelse.

Lars Bergsdal var en av disse små kunstnere. Han satt og laget vakre små ting, og mange er de bilderammer i et slags mosaikk, kamhyller, syskrin og dukkevogger som ble spredd omkring på gårdene fra hans «verksted». Oluf Nilsen fra Herteigen skar vakre roser i tre. Overgangen fra håndverk til kunst var ellers ikke stor. Hva skal vi kalle det, når skinnfellmakere laget seg former av tre med blad og blomster på og dyppet dem i tjære (eller hva det var) og trykte på oversiden av fellene? Johan Eklund i Dalen drev med det.

Blant spillemennene kan vi nevne Frantz Matheson i Ramsvik, likeså Hans Mathisen. Johan Wulff var flink til å spille fiolin. Han drev også et sangkor. Han ville hjelpe opp den religiøse sangen. Nils Andersen i Vika spilte fiolin på fester, og konen, Agnete, akkompagnerte på gitar. Mange har svinget seg til deres taktfaste toner. Alfred Johannesen i Bergsdalen var også en flink felespiller.

Rimsmeder og diktere har det også vært noen av. En av disse var Humbert Niva, som bodde i Stamsund. Han var blikkenslager og av finsk ætt. Han hadde et godt lag til å dikte skjemteviser. Men de er nå kommet bort. De lå i kista hans og ble kastet bort da han døde. Clara Busch har skrevet åremåls- og bryllupssanger og revyviser. De var lette å synge. Hun var dessuten en uvanlig flink treskjærer. Særlig er hun kjent for sine hekser og lofotkaller. Arnolda Dahl skrev dikt og prologer, av og til et bladstykke. Hun tegnet og malte også, så litt kunstnergivnad må vi vel si hun hadde. Men den mest kjente av disse diktere er nok Dagmar Blix. Hun har skrevet mange dikt og prologer, og er blitt kjent langt ut over landet for sine radiokåserier. Hun har også vært en flittig bidragsyter i aviser og blad.

 

Lofotlandet — slik fremmede så det

Lofotlandet er det mest storslåtte, kanskje, i hele Nord-Norges natur, og øyriket har vakt begeistring hos mange. Det er det villeste og mest forrevne man kan få se her nord i dette fjellenes land, — en kjempemessig tanngard av fjell som strekker seg ut i storhavet. Et fargerikt skue er det. «Jeg vet ikke», skriver Bjørnson, «hvad der er herligst, enten at ha dem i fjærnsyn som, en eneste dypblå mur med tusen tårn på — over den umådelige jættestue hvori vi samtidig er svømmet inn, — selve Vestfjordens gulv, i solvejr skinnende så langt du ser, men også ofte avstængt av luftspeilinger, der sætter fjællrækker på hodet foran dig og bak dig, altid flytende, mens hvaler leker, fugl skriker og slår ned — eller at komme dem nær og se muren åpne sig, hvær tind blir fjæll for sig, det ene altid villere æn det andet, og dette i en eneste linje, så langt du ser, selv med den beste kikkert. Når man roser Romsdal med Trolltinderne, Vængatinderne, Hornet og så videre, så vil jeg straks lægge til: Lofoten gir disse fjælltinder flere hundre, ganger efter hverandre. — Fjællformerne er så forrevne at intet billede i min sjæl fra mytologiens eller Bibelens eller dramaets kreds slår til, for ret at utsige den forstenede bevægelse jeg så på, den truende kjæmpeorden, den rolige rædsel, den tusentaggede mangfoldighed i denne eneste gydning av sten». —

Jo, et fagert skue er det, som har begeistret mange, især kanskje de som kom hit på et flyktig besøk. Men dikterens evne til å gjengi sitt inntrykk, slik som Bjørnson, har de nok ikke hatt de fleste, men nesten overalt vitner skildringene om inntrykket av en overveldende natur, som har revet dem med og fått dem til å stanse opp og la det veldige og storslagne få virke og strømme inn over dem. For det er jo en utrolig verden som—åpner seg for tilskuernes øyne her i Lofoten, — et alpelandskap flyttet ut i selve storhavet. Og når så solen står lav over tinderaden, da er det et fantasilandskap, et drømmelandskap uten like.

Det syntes tyskeren Lessing da han kom reisende over Vestfjorden i 1830. «Synet av Lofoten er i og for seg allerede merkverdig», skriver han, «men enn merkverdigere syntes det meg da jeg fikk se Lofoten belyst av den synkende sol, tilslørt i en tynn tåke. Uforglemmelig er synet, og riktig med fryd kunne jeg nyte det, da farten gikk så langsomt at vi på de siste milene (over fjorden) måtte tilbringe flere timer. Solen sto i nord og bare litt høyere enn fjelltoppene. Dens stråler trengte gjennom en smal spalte, som to skyer som lå parallelt med horisonten, hadde dannet. De utallige topper på de høye, blå berg var belyst, og sterkt sto de fram mot den gylne bakgrunn. Men deres nederste del skjulte tåken, som smeltet den bølgende sjø og den stille luft sammen i ett. Og uendelig rakk klippenes fot ned i dypet. De (fjellene) syntes å sveve på skyer, lik drømmeskikkelser».

Nesten dikterisk skildrer Lessing sin opplevelse av Lofotnaturen, der den åpenbarte seg for ham ute på Vestfjorden. Like dikterisk formår ikke englenderen Hooker å beskrive sin naturopplevelse i 1836. Det blir nesten noe tørt over hans skildring, men engelskmennene, i hvert fall mange av dem, går jo for å være tørre og nøkterne. Og det er da Hooker også til gagns: «Øyene hadde høyst underlige og uvanlige former», skriver han. «Noen av dem var skarpe, forrevne og kjegleformete, mens andre hadde bordliknende topper med isbreer av stor utstrekning og veldige flekker av snø, som strakte seg langt nedover sidene på dem, inntil bare noen få fot fra høyvannslinjen. Utsatt var de for solens fulle strålestyrke, og likevel forble de usmeltet hele året, —- hovedsakelig, tror jeg, på grunn av deres store dybde, for de fleste av dem la i revner og fordypninger, — men delvis også på grunn av vinterens intense frost».

Ja, Hooker var mer dempet i sin begeistring, men har da like fullt nevnt dette merkelige og «underlige» land med noen linjer, for ellers er det meget tynt med naturbeskrivelser i hans lille bok. Han var nok ingen naturpoet, Hooker. Han var ingen dikter med sans for det opphøyde og uvanlige, nei han var ikke det. Han sparer på ordene og blir tørr.

Da er det atskillig mere glans over amerikaneren Paul du Chaillu's skildringer fra 1872: «Der er en gruppe øyer ikke langt fra den norske kyst nord for polarsirkelen, kalt Lofoten. Ingen natur overgår dem i deres ville skjønnhet, fet stormfullt hav bryter nesten hele året mot deres klippemur, den varme Golf strøm skyller mot deres strender. Når en seiler inn blant dem, skifter deres fantastiske former ustanselig. Noen av deres topper ser ut som nåler mot den blå himmel. Deres omriss trer klart og skarpt fram, og deres purpurfarve blir utydeligere og utydeligere idet de glir ut av syne, lik en havets visjon. Intet under derfor at sjømannen i tidligere tider betraktet dem (øyene) nesten med ærefrykt, og trodde at en malstrøm var satt til å vokte dem, så at ingen våget å nærme seg, — så vakre er de. — Ingen steder har jeg sett slike skjønne solnedganger som i de egner. Om våren er lyset så strålende at det synes å representere ungdommens ild. Om høsten er solnedgangene vakrest. Om sommeren skinner midnattsolen en stund over fjellene og havet, som beskyller deres strender. Om vinteren klær rasende snøstormer de høye fjell i hvitt, mens stormene jager bølgene mot de urokkelige fjellmurer. Men av og til kommer en klar og lys natt, da nordlyset i all sin skiftende skjønnhet kroner Lofoten med sine strålekrans».

Paul du Chaillu hadde fantasi, og hans skildring av den veldige «klippemur» i havet, som havets rasende bølger bryter mot, er ypperlig. Andre har ikke ordet slik i sin makt som han. Men er det underlig. Endog en Bjørnson måtte jo lete etter ord for å uttrykke dette ubeskrivelige som heter Lofoten. Også engelskmannen Kent må i 1877 gi tapt når det gjelder å finne ord som helt ut kan uttrykke det han føler ved synet av Lofotfjellene, der de stiger mot himmelen nord for Vestfjorden. «Ikke lenge etter at vi hadde forlatt Bodø, fikk vi Lofotøyene i syne. Av alle de vakre naturscenerier, som den nordligste kyst framviser, vet jeg intet som overtreffer den ubeskrivelige skjønnhet, den eteriske herlighet til den lange rekke av høye, snødekte klipper med topper av enhver tenkelig form, fantastiske former, forvridde former. Da vi første gang så dem stige opp av det lyseblå hav, — en masse av blendende hvithet med blå skygger her og der, og skjønt i en avstand av over førti, ikke seende ut til å være mer enn seks eller sju (engelske) mil borte i den klare arktiske atmosfære, — da følte en seg tilbøyelig til å tro at dette herlige syn måtte være en luftspeiling, som plutselig ville forandre seg og bli borte for øynene. Det syntes altfor vidunderlig eterisk og ujordisk til å være virkelighet, og det er umulig fullgodt å beskrive det».

Her må han gi tapt, ordene strekker ikke lenger til. Han vet bare at det er et skjønt skue, skjønnere enn alt hva han tidligere på sin reise har sett. Men det er ubeskrivelig. Ordene de velger er forskjellige, men alles hjerter er fylt av betatthet. Dansken Tromholt skildrer sitt inntrykk slik i 1882: «Dette stykke må, som en norsk forfatter sier, ubetinget henregnes til de smukkeste sjøturer i verden. Mot øst ses de takkete fjell på fastlandet, og mot vest Lofotens enda villere formasjoner imellom hvilke verdenshavet sender sine mektige bølger inn. I stormende vær kan denne fart være temmelig ubehagelig for den, der er utsatt for sjøsyke, og ytterst sjelden hender det, at havet her er fullkommen rolig. Men hvis man kan oppholde seg på dekket, vil man aldri forglemme synet av Lofotens øyer, idet de, når skipet nærmer seg dem, etterhånden trer tydeligere fram og avtegner deres fantastiske omriss mot himmelen. Vestfjorden er især skjønn når man er så heldig å se den i midnattsolens glans, når det gløder i purpurfarve, mens hvaler og delfiner oppliver havet».

Der er prakt over Tromholts naturbilde, og under ordene luer der sterk begeistring og varme over det han har sett. — Men slett ikke alle som kommer hit nord for polarsirkelen og får se Lofotveggen, blir betatt av dette underbare syn. Der er jo alltid noen slike flyktige livets barn, som intet gjør inntrykk på, og som forblir uanfektet av alt. Om slike mennesker skriver svensken Adelsköld lunt og morsomt i 1889: «Hold-ende hverandre om livet gikk begge de to søtungene (to piker) i den livligste samtale hele formiddagen — slik som piker gjør — som om hverken den romantiske Saltenfjorden, den brede Vestfjorden med de underbare Lofotøyene, liknende et rev utkastet av jetter i havet, eller det underbart storartete Raftsund fantes til i verden, — for alt dette og meget mer av interesse passertes, mens de to gikk og pratet pikesladder. Hele den overordentlig vakre dagen, da havet lå som et speil, og den ene praktfulle tavlen ble opprullet etter den annen, måtte jeg gå ensom og høre på tyskernes «Famos», «Wunderschøn» etc, til jeg til slutt ble så oppergret og morderisk til sinns, at jeg ønsket hele selskapet i havets dyp med tilstrekkelig store steiner i sterke trosser om halsen. — Men Vestfjorden er i alle tilfeller så storartet og imponerende, at den som en gang i stille og klart vær, har sett en slik omgivelse som de takkete Saltenfjellene i øst, de enda villere Lofotfjellene i nord og vest, samt det grenseløse verdenshav, som ruller inn sine bølger og sin varme Golfstrøm fra sydvest, alt lysende i arktisk milde lufttoner i alle nyanser, han glemmer i sannhet aldri et slikt syn».

En gang på 1800-tallet var den østerrikske geolog E. Richter i Lofoten, og han skriver: «Alt, fjord og fjell, Jostedalsbreen og Jotunheimen, overstråles av erindringen om Lofoten med sine glatte sund og ville tinder midt i det vide osean, med alpekjeder, som langt borte taper seg i havet, men fremfor alt med sine tryllenetter, da aftenrøden og morgenrøden gikk i ett, og der syntes å være evig festdag. — Vakrere enn utsikten fra Digermulkollen i Raftsundet, når midnattsolen setter Lofotens bretinder i glød, er enn ikke utsikten fra Camaldoli til Neapel eller fra Taormina til Etna. Det er store kunstverker av naturen, og inntrykket forblir like mektig om det enn oppnås ved høyst forskjellige midler».

To utenlandske fyrster besøkte Lofoten i slutten av det 19. århundre, det var kong Oscar II av Sverige og den tyske keiseren. Kong Oscar gjorde sin reise i «Nordland og Finnmarken» i 1873. I reiseskildringen bemerkes blant annet om Lofoten: «Det er naturlig at H. M. ønsket å se denne øygruppe eller de steder her, hvor som bekjent Norges største fiskerier foregår, samt treffe sammen med den almuesbefolkning, som her røkter sin farlige dont. Hertil kommer, at Lofoten både i den gamle og den nye verden er bekjent og berømt for sine originale, ville, men også maleriske smukke fjellformasjoner og fjellpartier, således at enhver turist alltid reiser hit, især dersom han er maler, og anser sin tur til det nordlige Norge mislykket, når han ikke har hatt det hell å få se Lofotøyenes fjelltopper malt så røde av midnattsolens stråler, at det ser ut som det var glødende jern, der stakk opp av den mørke havflate. Fargebelysningen kan undertiden på disse fjell der ute i havet være så vidunderlig sterk rødlig gul at ingen maler riktig drister seg til å gjengi den, og ingen, der ser et forsøk i denne retning, vil riktig fatte samme, med mindre han selv har sett hvorledes ethvert nokså dristig forsøk med pensel dog står uendelig langt tilbake for den fargeglans, som Vår herres egen sol en stille natt kan kaste over disse havfjell». Mange diktere har besøkt Lofoten både før og etter Bjørnsons Nord-Norges-tur i 1869, også en del utenlandske. Den svenske dikteren Pelle Molin (død i Bodø i 1896) oppholdt seg en lengere tid i Nordland. Da han hadde sett midnattsolen over Lofotveggen, skrev han: «Solen gløder, brinner och flammer, men skjuter ei strålar. All eld har hon inom sig. Grøna eldvågor och blåaktiga, gula, røda och violetta gå fram och tillbaka i evig oro inne i det brinnande øgat. Aldrig glømmer jag den natt, då hon steg ned mot Lofotens orimliga och otroliga fjall och tok dess stoltaste stenjätte Vågakallen i sitt skøt, så at han genomglødades och forsvann i minuter — før at skymta fram ett øgonblick inne i solen — før att åter slukas af elden och brinna».

INNHOLD

STARTSIDEN