Tredje kapitel

Jordbruket

Av Svenn G. Anderssen

INNHOLD

STARTSIDEN

Hol ble i 1919 utskilt fra Buksnes som eget herred. Det har etter jordbrukstellingen av 1949 et landareal av 66,70 km2 med derav 7,80 km2 produktiv skogmark, 8541 dekar jordbruksareal, med derav dyrket 4938 dekar, og 2360 dekar udyrket, men dyrkbar jord, mens resten er fjell, vatn og uproduktiv mark. Hvor lenge det har vært drevet jordbruksnæring i Hol, kan en vel ikke med sikkerhet si. Men da en vet at øyene og kysten i Nordland var ganske tett bebygd allerede i den eldre jernalder, ligger det nær å anta at bosetningen på Vestvågøy fant sted tidlig. Fiskeri og fangst var jo da den viktigste næring, og det var da rimelig at en først og fremst slo seg til på steder med lett adgang til fiske. Fedriften fulgte nordmennene tidlig, og det er også rimelig at våre gresskledte fjell med gode beiter ga grunnlag for fedrift meget tidlig. Våre eldste historieforfattere begynner med å fortelle om Hålogaland. Blant de mange som var misnøgde med Harald Hårfagres styre og stell var det også folk fra Lofoten, den nåværende Vestvågøy. Snorre nevner bl.a. Olav Tvennumbrune, som utvandret til Island og bosatte seg ved Tjorås. Han var, så vidt en kan skjønne, fra en av storgårdene ved Buksnesfjorden, formodentlig fra Petvik eller Fygle. Men dette vet en dog ikke noe sikkert om.

I Erik Andreas Colbans (prost i Lofoten og Vesterålen, sogneprest til Vågan) beskrivelse av Lofotens og Vesterålens fogderi, trykt 1818, heter det: «I ældre Tider vare de fleste Steder i Lofoden og Vesterålen ikkun Fiskerpladse uden faste Beboere, når undtages Finner, der med deres Reensdyr gjennemstrøge Fjeldegnene og forhuggede Skovene, som siden ved stormende veir, hvorimod intet beskyttede dem, Fiskeres Brændsel og Beboernes Misbrug næsten overalt er utryddede. Indbyggerne på Fastlandet, især i Saltens Fogderi, søgte fiskerige Steder i Lofoden, byggede seg Hytter av de Materialier, de forefandt eller bragte med seg, og forbleve på Stedet, sålænge som Fiskeriet vårede.

Fiskeriet har altså givet Anledning til at Lofoden og Vesterålen ere blevne beboede, og da dette var Hovedsagen, så blev Jorddyrking og Qvægavl ikke drevet videre, end det var nødvendigt for Fiskeriets Skyld. Man boesatte seg derfor ved Stranden, ryddede for å fåe Eng, høstede hvad der af seg selv voksede, og stolede fornemmelig på Fiskeriet, der ei allene måtte give Næring for Mennesker, men og Føde for Qvæget. Ved Fastens begyndelse eller først i Februar havde mange ikke et Strå Høe mere tilbage. Fiskehoder og Involde må da dagligen koges til Qvægets underholdning, hertil kommer det såkaldte Bueriis, der er Grene og Qviste af Birketræe, som avskjæres og gives Stort og Småfæ hele Dagen å tygge på». Dette mener han også er årsaken til skogens dårlige forfatning. Han fortsetter: «Agerdyrkingen drives i Lofoden ikkun i Buksnæs Præstegjeld, og Byg var den eneste Sæd indtil på nogle År, da Potetes og Kålrabi er bleven begjærlig endog for Bonden. Ingen Gård kan dog, endog i gylne År, produsere det til Gårdens Drift fornødne Fødekorn. Høsten er god, når den giver 3 à 4 Fold. Lang og kold Vår, tørr og kort Sommer, tidlig og våd Høst er hertil fornemmelig Årsag. Ofte kan ikke såes, førend mot Slutten af Juni, og inden August Måneds Ende indfalder fuktigt og stormenda Veir, som gjør endog Høebergiiigen de fleste år vanskelig». Colban forteller videre at i Borge prestegjeld er kvegavl den viktigste syssel nest fiskeri, og han sier: «dets Fjeldegn, som ikkun indslutter våde Myhrer, giver dertil nærmest Anledning. Myhrene måtte først uttappes, om de skulle blive tjenlige til Agerland». Han mener at kvegavl burde være hovedsaken for landbruk i Lofoten og Vesterålen. «Dette erkjender Almuen, men da de lidet bekymre seg om Engenes Dyrking, og påsetter flere Kreaturer, end de have Foer til, så udpines disse i de lange Vintre, hvorfor Køer give såre lidet Melk, og Får bære slett og grov Uld. Gjeder og Svin føde seg for det meeste selv. Men de første ere så skadelige Dyr, at de aldrig burte tåles i Fiskevær, og de siste fordærve de beste Engstykker og gjøre dem ved deres Rodning og Møg ufruktbare». Colban slår fast at: «Agerdyrkning kan aldrig bringes til den Fuldkommenhed, at den allene skulde ernære Indbyggerne. Qvægavl produserer intet til Avsetning. Smør, Ost, Talg og Kjød samt Skind og Læder er ikke i noget Sogn tilstrekkelig til egen Fornødenhet, når undtages Borge som årlig avsetter nogle tdr. Smør og endel Talg til Nabosognene».

Magister Jonas Ramus, som levde i det 17. århundre og døde 1717, har gitt en beskrivelse av Lofoten, som ble trykt i 1715 i «Kjøpenhamn». Han forteller bl.a. «at under Lofotens land er de beste fiskerier i Nordlandene. Der gror og meget gress på land, så høyt at det rekker opp under buken på kveget, og blir bukker og fårene der fetere enn nogen annen steds der i landet. Der er på samme øyer også mange høye fjell, hvor mange bjørne ferdes og gjør stor skade på bufeet». — Foruten fiskevarer var smør, ost, huder, skinn, talg og bein en gammel handelsvare i Lofoten. Dette fremgår bl.a. av registreringer i dødsboer og fogd Erik Hansen Schønnebøls beskrivelse av Lofoten fra 1591. De nevnte produkter ble enten sendt med jektene til Bergen eller omsatt til trondheimsborgerne, som om sommeren lå i en del fiskevær og kjøpte fisk m.m. og solgte kolonialvarer som mel, korn o.l. Disse trondheimsborgere hadde stasjon i Kremmervik ved Ballstad og i Sandsund gamle fiskevær i Hol.

Ved siden av fiskeri og fedrift har bøndene i Buksnes og Hol ubetinget drevet noen åkerdyrking fra de eldste tider og iallfall fra middelalderen. I den Trondhjemske reformats, som ble til i 1589 på Fredrik 2. befaling av 24/12 1586 til lensherren over Trondhjems len, for å skaffe befolkningen mere kjennskap til Gud ved ansettelse av flere kapellaner, avskaff else av tiggeri, betleri samt løsgjengeri m.v., heter det, at det på Buksnes prestegård kunne såes inntil 12 tdr. korn. En må derfor anta at korndyrking var alm. i herredet på den tid. Dette bekrefter også generaljordeboken for Lofoten av 25/7 og 6/1 1667, hvorav fremgår at bøndene i Buksnes hadde en utsæd nevnte år av 54 ½ tønne og i Hol av 44 ½ tønne, — tilsammen 99 tdr. korn sæd. I 1723 hadde Buksnes og Hol en samlet utsæd av 52 tdr. korn (bygg) og avlet 117 tdr. korn. Til denne avling kommer ca. det dobbelte av blandkorn. Men det var ofte uår, da kornsæden mislykke-des helt, særlig i den nordlige del av fylket. Dette gjentok seg således i årene 1740, 1741 og 1742. I 1783 og 1812 var det nesten ingen sol å se i Nordland grunnet regn og sne, og fra 1813 til 1825 var kornavlen i Nordland under middelsår. I disse trengselsårene ser det ut som poteten begynner å vinne innpass i Lofoten som alm. åkervekst. Tidligere hadde den bare vært dyrket mere spredt og forsøksvis.

Hungersårene i forbindelse med de 7 ufredsår tvang menneskene dengang som senere til å sette mere pris på jorden og det man kunne få av den, særlig da prisene på fisk ikke sto i noe forhold til hva man måtte betale for korn. Det berettes således at det da betaltes fra 20—28, gjennomsnittlig 24 vekter rundfisk, for 1 td. korn. For å drøye melet ble det innmalt

 

Side av matrikkelen 1667. Underskrevet av bla. sorenskriver Graa

 

i kornet kjøtt og fiskebein, titingsrug, høymugle, syregress og bark. Jens Kraft opplyser i sin Topografiske Beskrivelse av Norge for 1835, bind 6, at Lofotens beste korn-distrikt er Buksnes prestegjeld, hvor veldyrket jord gir 6—7 fold, og at dyrkning av poteter og neper ble alminnelig her for ca. 20 år siden. I 1835 opplyses det at Petvik hadde en utsæd på 6 tdr. bygg. Selv i trengselsårene 1807—1814 hadde bøndene i Buksnes og Hol en årlig utsæd fra 12—25 tdr. korn. Den første pålitelige jordbrukstelling som finnes for Lofoten er fra 1667, og fra denne hitsettes, for så vidt angår det daværende Lofoten, nå Vestvågøy:

 

Vestvågøy

Kornsæd i tdr.

Melkekyr

Ungfe

Sauer

Geiter

Utg. geit.

Hester

Utg. hest.

Buksnes

Hol

Borge ogValberg

57

45 

62 1/2 

322

191

398

81

44

121

254

164

370

194

146

330

-

15

-

39

27

27

10

1

34

I alt

164 1/2

911

246

788

670

15

93

45

 

Hol hadde ved denne telling 26 matrikulerte gårder med en samlet skyld 47 vog og 1 pund. Disse gårder bruktes av 30 oppsittere eller gårdbrukere. Av disse gårder eidde geistligheten i Trondheim og 3 kirker 16 vog, hvorav Hol kirke 5 vog og 12 mark. Kongen eidde bare 1 pund, proprietærer 12 vog og 12 mark, mens bare 6 oppsittere var selveiere og eidde tilsammen 8 vog, 1 pd og 6 mk. I 1701 hadde Hol 26 gårdbrukere, hvorav 22 leilendinger og bare 4 selveiere; disse var eierne av: Petvik, Storfjord, Steine og Berg. I 1723 hadde Hol 24 matrikulerte gårder med 28 oppsittere. Bergsdalen var nå blitt innlemmet i Berg og Herteigen i Storfjord, en del av Steine lå nå øde.

I 1767 var det 25 gårder med 30 oppsittere. Bunes var nå oppført som selvstendig gård. I 1838 ble ny matrikkel utarbeidet, idet skylden ble forandret fra vog, pund og mark til daler, ort og skilling, samtidig som gårdene får gårdsnr. og hvert bruk sitt løpenr. Hols samlede matrikkelskyld er nå 80 daler, 3 ort og 13 skilling fordelt på 28 gårder med 53 løpenr. Som nye, selvstendige gårder er nå kommet til Stamsund, Æsøy og Herteigen.

For å anskueliggjøre en del av forholdene i Lofoten i tiden 1801—1814 hitsettes nedenstående tabell.

 

Bygder

Matr.

Matrikkelskyld

Ant. opp-

Folketall

g.nr.

Vog

Pd.

Mk.

sittere

1815

1801

Værøy og Røst

15

63

_

_

46

276

344

Flakstad og Moskenes

41

58

1

2

116

720

890

Buksnes og Hol

61

104

2

6

133

900

1225

Borge og Valberg

72

103

1

12

136

910

1126

Vågan og Gimsøy

57

71

1

2

156

1260

1528

I alt

4066

5149

 

Folketallet i Lofoten gikk således ned med over 21 % i løpet av disse 15 år, mens det burde ha vært en betydelig økning under alm. forhold. Det er ikke tvil om at ufreds- og hungersårene er den vesentligste årsak i denne tilbakegang, derom vitner også kirkebøkene, hvor dødsårsaken fra ufredsårene svært ofte er anført å være sult.

For 1825 er det anført 28 gårder med 51 løpenumre for Hol med samlet skyld 40 vog. Derav var 6 selveiere, 45 leilendinger og 16 husmenn.

Leilendingsvesenet var således svært utbredt fra de eldste tider og varte til langt inn i det 19de århundre. Jordherrene hadde ofte flere store landeiendommer, ofte i forskjellige landsdeler. Av Erik Hansen Schønnebøls «Beskriffuelse om Lofoten og Vesterålen af 1591» hitsettes: «Om Lofotens prestegjeld. Ved denne gård Steene begyndes Lofoten, og er den første gård i Lofotens prestegjeld, og er på samme Steene et såre godt fiskeri, og her roer såre mange både, endog det er ikke noget fiskevær, men en bondegård, som kommer fru Ingeborre eller Hans Persøn til på Søm». Fru Ingeborg Nilsdatter (Gyldenløve), død 1597, var enke etter Peder Hansen (Litle) til Foss og Sem (død 1551) og mor til Hans Pedersøn på Sem (lensherre i Nedenes 1585-—92).

Nåværende familie Jentofts stamfedre var store godsbesittere, herom har væreier Rolf Jentoft, Ballstad, gitt følgende utredning: «Originalskjøte som er i min besittelse, viser at Hartvig Mogensen Jentoft ved sin død i 1784 foruten Petvik og Ramsvik eidde 24 gårder i Lofoten, de fleste i Buksnes og Hol, men også i Gimsøy, Borge, Valberg, Flakstad og hele Værøy. I Hol eidde han følgende gårder:

Kangeruren (Kangerøen), skyld 1 vog 1 pund 12 mark. Brukere Morten Christoffersen og Hans Christoffersen.

Bunes, skyld 1 vog 1 pund 12 mark. Brukere Erich Pedersen og Nils Pedersen.

Ure (Uhre), skyld 1 vog 1 pund 12 mark. Bruker Johannes Hansen.

Helle, skyld 1 vog 1 pund 12 mark. Bruker Friederich Hansen.

Æsøy, skyld 1 pund 12 mark.

Disse eiendommer ble ved skjøte av 2. juni 1785 overdratt hans sønn, Mogens Hartvigsen Jentoft, Petvik».

Noen spesiell beskrivelse av leilendingsvesenet for Lofotens vedkommende har det ikke vært mulig å finne, men en hitsetter en del om leilendingsvesenet i Nordland fylke, hentet fra S. M. Nøklebys «Nordlands Landbruk i 100 år», utgitt i anledning Jubileumsutstillingen 1914: «Før og frem gjennom det 19de århundrede spilte leilendingsvesenet en meget stor rolle i det nordlandske landbruk. Således var det i 1825 i hele amtet kun 704 selveiere mot 5164 bygselbruk, og så sent som i 1875 var det 5120 selveierbruk og 2565 bygselbruk. Altså 1/3 av alle bruk var ennå på statens, offentlige fonds og private godseieres hender. (Omkr. 1820 var ca. 30 % av rikets samlede jordeiendom bortbygslet, men i Nordland henimot 90 %. I 1875 var ca. 10 % av rikets, men 33 % av Nordlands bruk på bygselmenns hender). De private godseiere eidde det overveiende antall, nemlig 2144 bruk. Ved århundredets slutning (1900) er bygselbrukene avtatt betydelig i antall, men vi finner dog henved 1000 tilbake, mange nok til fremdeles å spille en rolle i vårt landbruks økonomi. De enkelte bygselbruk hadde i 1875 en gjennomsnittlig skyld av 3,75 ort eller 2,26 mark, og var av omtrent samme størrelse som amtets bruk i alminnelighet. Utenom husmannsplassene var de gjennomgående på vel 40 mål innmark og hadde et husdyrhold av 1 hest, 6 à 7 storfe og ca. 15 småfe. De aller fleste ble bortbygslet på brukerens livstid eller hans og hustrus levetid «så lenge denne i enkestand forbliver». Når leilendingen tiltrådte et bruk, betalte han en bygselsum, som vekslet etter brukets beskaffenhet og beliggenhet, husenes tilstand, kårytelsen til tidligere bruker etc, men som for en gjennomsnittsgård av før nevnte størrelse dreide seg omkr. kr. 200,00. Dertil måtte han betale godseieren en årlig avgift, den såkalte rettighet som var:

 

Landskyld ........................ca. 3 ort — kr. 2,40

Arbeidstoll (istedenfor personlig arb.) « 1,5 « — « 1,20

Skysspenger, 12 mil vannvei a 12 ski. « 2 daler « 8,00

Tredjeårstake (landbohold)........ « 0,40

Tilsammen for en alm. gård....................Kr. 12,00

 

Rettigheten påvirkedes langt mindre enn bygselsummen av gårdens verdi. Den største post, skysspengene, var nemlig like stor for hvert enkelt bruk, uten hensyn til størrelse.

Bygselmannen utredet dessuten gårdens skatter og kåret til tidligere bruker (kåret kunne ofte virke tyngende, inntil 2 kyr og noen sauer å fore, foruten fritt hus og brensel til kårtakeren). Bygselmannen hadde også å betale en liten avgift, den såkalte leding, denne var gjenstand for særskilt salg, således eidde familien Brodtkorb Dønnesgodsets leding. Betaltes ikke rettigheten innen årets utgang, pliktet bygselmannen å erlegge fjerdepenger, som utgjorde ¼ av landskylden, i ovennevnte eksempel 60 øre. Opprinnelig betaltes landskylden med fisk, arbeidstollen og skysspengene med arbeide og skyssing. Men da godsene ofte var vidstrakte, kunne ikke brukeren alltid betale med naturalytelser. Disse ble derfor etter hvert liksom fisken satt i pengers verdi, og etterhånden ble det mere og mere alm. å betale hele rettigheten med penger. Oftest eiddes alle gårdens hus av jorddrotten; bygselmannen hadde da plikt til å vedlikeholde husene og avlevere dem i åbotsfri stand. Ennskjønt eiendomsprisene i fritt salg stadig steg, så forble så vel bygselsum som rettighet fram gjennom tidene temmelig uforandret. Fra 1825 til 1885 kan det således merkes bare en ubetydelig stigning. Derimot ser en at de senere bygselkontrakter inneholder skarpere bestemmelser enn de eldre om gårdens og skogens anvendelse og sikring av husenes og jordens vedlikehold. Intet må hugges foruten anvisning (det samme gjelder formodentlig også brenntorvmyr), gjødsel eller for må ikke føres bort, strandsittere eller husmenn må ikke nedsettes, inderster ikke inntakes.

Fram gjennom et lengre tidsrom var det en sterk bevegelse fra bygselforholdene og til selveierbruk, og ved slutten av 80-årene gikk leilendingsvesenet mere og mere sin opphevelse i møte. Gjennom alle tider har det vært den alm. oppfatning at bygselmannen sto seg dårligere enn selveieren, og ikke hadde dennes interesse av å dyrke jorden, verne om skogen og holde husene vedlike. Denne mening fikk ny næring ettersom folkets opplysning og selvstendighetsfølelse steg. Det ble rettet sterke anker mot leilendingsvesenet så vei fra brukernes som fra almenhetens side. Fra jorddrottens side ble det samtidig mere og mere klart at bortbygsling av gårdene bare ga dårlig rente av jordegodsets kapital. Gjennomsnittsgårdene på 2,25 marks skyld skulle etter skyldmarkens verdi i 1875 innbringe kr. 1 600,00 ved fritt salg og i 1885 kr. 2 000,00, mens bygselsummen tillagt den årlige rettighets kapitalverdi bare utgjorde kr. 700,00. Fra 1880-årene ble derfor salg eller bortfeste på åremål det alminnelige. Selv om en må innrømme at bygselmannen satt på en meget rimelig leie og satt forholdsvis trygt med bruket, såfremt han overholdt festekontrakten, ja ofte satt atskillig tryggere enn selveieren, så synes det allikevel klart, at leilendingsvesenet må ta en meget stor del av skylden for at jordbruket ble viet så liten interesse i eldre tider. Så sent som i 1914 skriver Nøkleby: «Ang. jordens dyrkning er meddelelsene meget strenge så å si i det hele tidsrom. Byfogd Bloms kritikk av 1830 er i forsiktigere ord og i dempet form gjentatt og gjentatt, og kan visselig finne delvis anvendelse den dag i dag (1914). Han skriver bl. annet: «Man pløyer på en måte, man sår og høster det korn som monne gro. Alt med ulyst. Man ser sæden drukne og engen bevokse med mose og myrgress, men man tenker neppe på å kaste opp en grøft for å skille seg av med det ødeleggende vann. Man klager over at ingen åker vil trives formedelst jordens fuktighet, at korn ei blir modent, fordi det for sent kommer i vekst og for lenge holder seg grønt. Men det skadelige vann, som bevirker det første og bidrar så meget til å forøke det siste onde, tenker ingen på å skaffe bort, hvorved det på de fleste steder med liten møye kunne skje. At oppkaste en grøft på 50 favner er for nordlendingen et herkulesarbeide, men å reise 50 nordlandske mil på et usikkert fiskeri er ham en lek». Dette sitat passer sikkert også godt på Hol dengang. Men når en tenker på at de aller fleste bønder var bygselmenn, og at det oftest var et rot av fellesskap ikke bare i utmark, men også i innmark, så er det ikke så vanskelig å forstå at interessen for å forbedre jorden måtte bli liten. Colban sier således i sin beskrivelse av Lofotens og Vesterålens fogderi av 1818: «På de aller fleste Gårde, hvor der er flere Opsiddere, er et skadeligt Fellesskab såvel i Hjem-mark som i Udmark, Skov, Torvskjær m.v. Visse Agerstykker dyrker vel Enhver for seg, når der såes, men alt det øvrige er felles. Høet deles på Marken mellom Opsidderne, der gjerne have lige Andel i Gården. Skov og Torv benytter Enhver, som han best ved og kan. At dyrke, bortlede skadeligt Vann, rydde og hegne, bekymrer Ingen seg om, da Nytten derav måtte blive Medopsidderne til del, og de sjelden ere enige om Arbeidet». Colban konkluderer med at det vil ikke bli noen forbedring av jorden før det skjer alminnelig utskiftning. At det offentlige var oppmerksom på forholdet har en et bevis i, ved at det Kgl. Danske Rentekammer i året 1803 tilsendte Nordlands Amt et trykt utkast i 28 paragrafer ang. jordlodders utskiftning.

Amtmann Stabell sier i sin beretning av 1835 om Lofoten og Vesterålen at med unntakelse av Hadsel prestegjeld, hvor kornavl i alm. lykkes, vil det fornuftigvis ikke være spørsmål om å foredle jorden til kornsæd, da dette ikke vil lønne seg. Det blir derfor stadig lagt mindre og mindre vekt på korndyrking, sier han, mens potetavlen går raskt fremover. Han gir for øvrig en meget dyster skildring av jordbruket i Nordlands amt, som selv i de for jordbruk best skikkede deler blir fullstendig forsømt for fiskeriene. Derimot har han mange lovord om nordlendingenes innsats i fiskeriene, og over at de ikke i liten grad bidrar til statens velvære. Men han mener at det allikevel burde levnes mere tid og interesse for jordbruket. Om husdyrholdet sier han, at det blir satt inn mye mere enn en har fôr til, og for å livberge dyrene gjennom vinteren, har man et stort besvær med å samle inn og tilberede surrogater av tang, tare, ris, lyng og fiskehoder, og dog er det ofte så vidt man holder liv i dyrene, til de kan finne noe ute. På beitene tar imidlertid dyrene seg gjerne godt opp, men produksjonen blir ubetydelig. Han mener at ved å sette inn bare halvparten så mange dyr, så ville en kunne fore bedre og få større produksjon. Om hesten sier han, at man har en meget god rase; hesten er liten, men den er velbygd, sterk og utholdende. Kveget er smått og ikke riktmelkende, fårene har svært grov ull. Imidlertid treffer en også kyr av foredlet rase og skjønne får av engelsk og spansk rase. De prestegjeld i Nordland som fornemmelig avsetter noe smør og ost er: Brønnøy, Vefsn, Rana og Borge i Lofoten. I Stabells innberetning for 1845 sier han at det i de 5 årene 1840—45 er nydyrket 60 tdr. land i Lofoten. Etter den tids utsæd skulle det vel tilsvare så noenlunde 120 à 150 mål. For hele Nordland ble det i samme tidsrom nydyrket 574,5 tdr. land. Det går fremdeles sent med nydyrkingen, sier han, men feilslagne fiskerier har dog tvunget folk til å ta seg mere av jorden.

Stabell meddeler videre i sin innberetning for 1845 at han har sendt inn en betenkning om opprettelse av en landbruksskole for amtet, og sier at han venter seg meget av denne. Om landbruksredskapene sier han, at ploger med jernvelte og harver med jerntinder antas å være blitt mere alminnelige. Imidlertid hjelper man seg ofte fremdeles med de gamle ploger med trevelte og harver med tretinder. Det som engang er blitt brutt til åker, brukes som åker år etter år, dog med noen veksling i sædart. Potetene settes dels etter snor med spade eller hakke, dels etter pløyde furer, og gjødselen legges direkte over potetene. Det spores mere og mere omhu for å samle og benytte gjødselen, denne søkes også forøket ved oppblanding med myrjord og tang. Man har også med hell benyttet ublandet tang som gjødsel til poteter. Forholdet mellom åker og eng er for Lofoten 1/6 åker og 5/6 eng, for Salten ¼ åker og ¾ eng og for Helgeland 1/3 åker og 2/3 eng.

Det synes allikevel å bli noe mere interesse for jordbruket, og i Buksnes synes interessen herfor å være våknet forholdsvis tidlig. I 1858 eller 1859 ansatte herredet en av de fra landbruksskolen på Søvik uteksaminerte elever — Lars Frantzen fra Haug i Buksnes, som herredsagronom. Han var den første herredsagronom i Nordland. Han skulle reise omkring og veilede i opparbeidelse av gode gårdsredskaper så vel som i alminnelige jordbruksarbeider. Han skal ha vært en dyktig og virksom mann. Selv forarbeidet han en plog, som skal ha vært den første plogen i bygden. Med den reiste han omkring og pløyde for folk. Han lærte folk å grøfte, og fikk dem til å gjødsle rikeligere. En tid virket han som agronom i Ramsvik, som da var bygdens best drevne gård. Hvor lenge han fortsatte som herredsagronom sies det ikke noe om, men hans virksomhet skal ha vært til stor fordel. Men i 1869 er Buksnes med i en henstilling til amtstinget om at bevilgningen til den første amtsagronom — Haukland, som var ansatt i 1862, skal inndras.

Av andre foregangsmenn fra det gamle Buksnes herred kan nevnes Hans Pettersen, Storeidet. Han kom i begynnelsen av 1860-årene hjem fra Bergen med en plog, som var gjort helt av jern, den første av den slags i bygden. Den vakte, som rimelig kan være, udelt beundring og ble meget benyttet. På samme tid begynte Kristoffer Johnsen, Bolle, å reise rundt i bygden og pløye for folk. Det sies at han snudde mye jord. I begynnelsen av 1870-årene kom en svenske, Bytner, til bygden. Han kjøpte seg et par gamle hester og dro rundt og pløyde i en årrekke. Han slaktet gjerne de gamle hestene om høsten og kjøpte nye neste vår. Det sies at han utførte et stort arbeide, men det sies og, at ikke alt han pløyde ble harvet og stelt senere. Den første vogn som hadde hjul med nav og eiker, fikk Hans Enoksen, Haug, arbeidet hos Nils smed på Ballstad i 1870-årene. Før den tid brukte noen få hjul av planker, men de fleste brukte slede både vinter og sommer. I 1864 ble det dannet et landbrukslag i bygden, og i 1874 holdtes et dyrskue, hvortil var fremmøtt 400 dyr. Statsagronom Jensenius uttalte det samme om dette dyrskue, som han uttalte ved et dyrskue i Borge i 1870, at «feet var rett velskapt, og at folk, både menn og kvinner, var tallrikt fremmøtt og fulgte med med liv og lyst». Som en ser er det blitt betydelig mere interesse for jordbruk og husdyr, men fort går det ikke. Dette har vel både sin årsak i tilvante skikker, fisket var og skulle være hovednæringen, og iallfall det som skulle gi kontantene, brukene var for små, og det gikk langsomt med utskiftning. I «Nordlands Landbruk i 100 år» sier Nøkleby, at om en skjønnsmessig regner 2 ikke skyldsatte bruk (husmannsplasser) lik et skyldsatt, blir gjennomsnittsstørrelsen av amtets skyldsatte bruk 41 mål i 1907, derav var bare 37 % — vel 15 mål virkelig dyrket jord, mens 63 % var naturlig eng. Pr. innbygger hadde Nordlands amt 1907 følgende mål dyrket, udyrket og dyrkbar jord:

 

  Åker og Nat. Tils. Udyrket
  dyrket eng eng innmark dyrkbar jord
Amtet som helhet 1,5 2,5 4 3,8
Søndre Helgeland 2,4 2,9 5,3 5,5
Nordre Helgeland 1,8 3,3 5,1 3,1
Salten 1,7 2,1 3,8 3,7
Lofoten og Vesterålen 0,5 2,2 2,7 3,2

 

Lofoten og Vesterålen står således svært lavt når det gjelder dyrket jord og natureng pr. innbygger. Nå var vel forholdene betydelig forskjellige fra bygd til bygd, og det er grunn til å tro at forholdet var noe bedre for det gamle Buksnes og Hol herred, dertil kommer at vel både Vesterålen og særlig Lofoten var forholdsvis tettere befolket enn amtet for øvrig. Husdyrholdet synes imidlertid å ha vært meget stort i forhold til innmarksarealet. Etter jordbrukstellingen av 1907 var det pr. 1000 mål innmark følgende antall vinter-forede husdyr i de forskjellige distrikter:

 

  Hester Storfe Småfe
Søndre Helgeland 11 98 109
Nordre Helgeland 11 101 107
Salten 17 119 198
Lofoten og Vesterålen 13 125 227

 

Her ligger vi således høyt, men nå er det en kjennsgjerning at de små bruk, i alle fall tidligere, har hatt et forholdsvis betydelig større husdyrhold enn de store bruk. Dette gjelder hele landet, men er særlig fremtredende i Troms. Etter jordbrukstellingen av 1907 var det i Nordlands amt på bruk inntil 20 mål dyrket jord 150 storfe pr. 1000 mål, mens det på bruk med mere enn 100 mål dyrket jord var bare 65 pr. 1000 mål. Og gjør man om hele den vinterforede husdyrbestand til «beregnede kyr», så blir forholdet 235 og 94. Nå kan en nok ikke ta dette forholdsvis større husdyrholdet som et tegn på at de små bruk ble bedre dyrket; den vesentligste grunn er vel mere utslåtter og større bruk av sjøprodukter og andre surrogater som for. Men ser en på melkeproduksjonen, så er denne blitt fordoblet fra 1865 med beregnet melkeproduksjon for Nordlands amt fra vel 30 millioner liter, til noe over 60 millioner liter i 1907. Den gjennomsnittlige melkemengde pr. ku oppgis for 1865 til 700 liter for amtet og til vel 1100 liter i 1907. For Buksnes og Hol herred oppgis melke-mengden pr. ku til 727 liter i 1865. Det tyder altså ikke på at kyrne her var dårligere foret enn i amtet ellers, men er vel snarere et uttrykk for at det ble brukt mere tare og fiskeavfall, som jo alltid har vært ansett som for som ga mye melk: kvaliteten ble vel derimot ikke så bra?

I 1852 bevilget Nordland amtsting 500 spd., under forutsetning av at motsvarende midler ble tilstått av statsmidler, til å komme i gang med en landbruksskole for amtet. «Til avbenyttelse for den opprettendes skole blir for et tidsrom av 5 år å forpagte en inden amtet beliggende eiendom av passende størrelse». Statsbevilgningen ble gitt, og gården Søvik i Alstahaug ble forpaktet. Den 13/9 1854 ble skolen åpnet med agronom Lyng som bestyrer og førstelærer med en lønn av 300 spd., og med agr. Jøsevold som praksislærer med lønn 75 spd. pr. år, samt for begges vedkommende fritt hus og kost. Dessuten ansattes smed og snekker. Det ble opptatt 8 frielever, videre fikk bestyreren rett til å oppta inntil 6 som betalende elever. Gården skulle drives for eierens regning, og forpaktningsavgiften — 400 spd., senere forhøyet til 500, skulle ved siden av det utførte arbeide være betaling for frielevene og lærernes kost og husly. Selv de redskaper som ble forarbeidet ved skolen ble solgt til inntekt for gårdeieren. Elevene var å betrakte som tjenestefolk. Dog skulle arbeidstiden om vinteren i alminnelighet ikke overstige 7 timer pr. dag, og om sommeren skulle undervisning og arbeidstid ikke overstige 11 timer. Det var nok ingen lett jobb å være bestyrer ved en landbruksskole, hvor gårdeieren så å si bestemte det hele og bare så i egen vinning. Gjødselen lå på bar mark og føk over med sne, fjøset var gammelt og dårlig, besetningen var av tarvelig kvalitet, og det aller verste var at bestyreren ikke fikk være med å bestemme besetningens størrelse, således at det ble satt inn alt for stor besetning i forhold til forbeholdningen.

Utbyttet av fjøset ble også skralt, for første år 572 potter (liter) pr. ku. Dyrene ble knappforet hele vinteren og måtte beite på engene om våren. Bestyreren sier i sin beretning: «Skolens plan bestemmer at elevene praktisk skulle undervises i kreaturenes foring, røkt og pleie, men da den med gårdens eier opprettede kontrakt ikke berettiger skolens bestyrer til å bestemme kreaturenes antall, og da besetningen i forhold til forets mengde var alt for stor siste vinter, var det umulig heri å vise elevene noe følgeverdig. Hvorfor elevene ikke hadde noe å bestille med kreaturenes foring og røkt, og jeg trodde ganske å burde avholde meg fra å gi noensomhelst bestemmelse med hensyn til foring, da visstnok de nordlandske budeier langt bedre enn jeg forstår å oppholde livet i en stor besetning med et ubetydelig kvantum for». Det ble dog litt bedre etter hvert, således at man i skolens fjerde virkeår var kommet opp i 1061 potter pr. ku. I 1858 ble skolen flyttet til Bodøgård og i 1864 til Melbu. Skolen hadde bra søkning, både mens den var i Søvik og på Bodøgård, men etterat den kom til Melbu avtok søkningen, således at det i 1868 og 69 var bare 2 søkere til de 8 elevplasser.

Dette må nok i første rekke tilskrives at vi fra siste halvdel av 1860-årene til først i 1870-årene hadde rikt storsildfiske langs kysten, som fristet ungdommen med stor fortjeneste. Videre faller denne tid sammen med Jaabæks stiftelse av «Bondevennenes selskap» i 1865 med underavdelinger over hele landet, og med sparsomhet i stats og kommunehusholdningen som økonomisk program. I 1868 ble det for amtstinget fremlagt en henstilling fra Bodin herredsstyre, tilrådt av Buksnes herredstyre, om å si opp amtsagronom Haukland, amtsdyrlege Havik og å legge ned landbruksskolen, så snart forpaktningstiden på Melbu var utløpet. Det var den eneste amtsagronom, den første og den eneste dyrlege og den eneste landbruksskole en hadde i Nordland amt. Dette resulterte i at både Haukland og Havik fratrådte sine stillinger i 1869, og i 1870 ble landbruksskolen lagt ned. I 1873 foreslo amtmannen landbruksskolen gjenopprettet, men først den 10. januar 1893 kunne vår nåværende landbruksskole i Bodin åpne og denne gangen på egen gård. Tross manglene ved landbruksskolen på en leiet gård, hvor eieren var den egentlige driver, så gjorde dog skolen et godt nybrottsarbeide i sine korte leveår ved å lære elevene å stelle jorden bedre og vekke interesse for et bedre jordbruk. Vi kjenner ikke til om skolen hadde flere elever fra Buksnes og Hol herred enn før omtalte Lars Frantzen fra Haug, som var den første herredsagronom i Nordland, og som også i sine forholdsvis få virkeår nedla et meget fortjenstfullt arbeid i sin hjembygd for et bedre jordbruk. Fra nå av spores det stadig fremgang. Den nye landbruksskole i Bodø fikk god søkning, og selv om det nok synes å ha vært få elever fra Lofoten de første årene, så kunne ikke dette hindre at nye ideer og nye impulser til forbedring av jord og husdyrbruket også nådde hit. Agronomene var etterspurte som gårdsgutter på storgårdene, og kom det en agronom til bygda, så kom han oftest til å virke som jordbrukskonsulent for hele grenden.

De etter hvert ansatte amtsagronomer fikk etter hånden også stor betydning, og det synes som om de har vært flittige til å besøke Vestvågøya. Uten forkleinelse for de andre, tror jeg en må ha lov til å nevne amtsagronom Olav Soldal, ansatt 1885, som en av de første pionerer for Nordlands husdyrbruk. Soldal var i første rekke husdyrmann, og særlig var det kua og sauen han var talsmann for. Soldal ble snart en kjent og avholdt mann rundt i amtet, og hva denne mannen kunne rekke å komme over med den tids kommunikasjoner er rent utrolig. Alle bygder, i alle fall alle med noe jord og husdyrbruk av betydning, hadde det inntrykk at han ofret seg særlig for deres bygd. Han organiserte regelmessige husdyrutstillinger; her trakk han frem de beste dyrene og fortalte folk hvorfor de var best, han ga anvisning på hvordan jorden skulle dyrkes og stelles for å gi mye og godt fôr, og han fortalte hvordan dyrene skulle fôres og stelles, for at det skulle bli bedre utbytte. Soldal var kjent for sine spirituelle og samtidig dype utstillingstaler; han la ikke fingrene i mellom, når det var noe han fant å måtte påtale, og kunne si folk de groveste sannheter; men han hadde en underlig måte å si det på, så folk innså og forsto at han hadde rett uten å bli sinte, og når han neste gang kom igjen, var han like velkommen. En tid etter Soldals tiltreden var det meieribruket fikk vind i seilene over store deler av landet. Soldal så også, at skulle det bli noen fart i jorddyrkningen og husdyrbruket, så måtte også Nordlands bønder få avsetning på sine produkter, og da først og fremst melken. Han var en ivrig talsmann for meierier, der han anså forholdene å ligge til rette herfor. Under utstillingene på Vestvågøya fremholdt han ofte meieritanken.

De menn som først tok opp tanken om opprettelse av et meieri her ute, var skipper og gårdbruker Mathias Salomonsen, Leknes, lærer Christoffersen, Fridheim, bonde Jacob Høyen, Vold, og lærer Eidhammer, Fygle. Det er underlig å tenke på nå i organisasjonenes tidsalder, at det var en skipper og to lærere som var de mest fremsynte, når det gjaldt bondenæringen, men så var også både skipperen og lærerne gårdbrukere, selv om i beskjeden målestokk. Til å begynne med møtte de mye motbør og liten forståelse. Særlig Salomonsen var en ivrig talsmann for meieriet. Under sine reiser med jekta sørpå, var han innom meierier og kom hjem med tall og beregninger, som smått etter hånden begynte å virke overbevisende. Høsten 1897 ble det konstituerende møte for et meieri på Leknes avholdt på Skulbru, og da Salomonsen her kunne fortelle om en gamling, som leverte melk av kårkua for kr. 60,00 på et år til Steinesjøens meieri ved Brønnøysund, var all motstand brutt, og meieriet ble besluttet bygd. Styrets første formann var lærer Christoffersen, som i Mathias Salomonsen hadde en god rådgiver og hjelper, særlig når det gjaldt finansieringen av bygget, hvilket han delvis forskutterte, inntil en hadde fått de nødvendige lån. Og så en dag ut på forsommeren 1899 sto meieriet på Leknes ferdig til å sette hjulene i sving ved damp og til å ta imot melken fra bøndene. Dermed opprinner et tidsskifte for jordbruket i Buksnes og Hol. Melken gir inntekter, prisen er riktignok lav, men en er ikke bedre vant, og det betyr månedlige inntekter, som er noe nytt i jordbruket. Allerede første måned — juli — blir det tatt imot 53 686 kg melk fra 119 leverandører. De to største leverandører er Petter Andreassen, Hol, med 1693 kg og Angell A. Berg med 1532 kg, begge fra Hol sogn. Leverandørantallet stiger, og meieriet går året ut. I halvåret 1899 blir det innveid 189 022 kg melk, de tre største leverandørene er: Angell A. Berg med 4913, Petter Andreassen, Hol, med 4178 og Carl J. Bolle med 3067 kg. For de tre første månedene ser det ikke ut til å være tatt fettprøver, men for de siste tre er det tatt fettprøver, og det ser ut som melken har vært avregnet etter fettinnholdet, hvilket ikke var alminnelig ved de første meieriene. Meieriet går i hele 1900 til ut november, da ser det ut som det har måttet stoppe p.g.a. liten melketilførsel, og det kommer ikke i drift før fra april 1901. Dette må sikkert i aller første rekke tilskrives den elendige sommer 1900, da det var surt og kalt og regnet hele sommeren, så det både ble lite og et særlig dårlig berget for. Å hesje høyet var den gang helt ukjent i Lofoten. Allikevel ble det i 1900 levert 455563 kg melk. De tre største leverandørene er: Angell A. Berg med 10 784, P. Jentoft, Ramsvik, med 6 111 og Nils Adolfsen, Reppe, med 5 693 kg. Snart etter kommer det også et lite hånddrevet smørmeieri for Østre Hol i Storfjord, og det kommer et liknende hånddrevet meieri på Buksnes. I Borge kommer også 2 meierier, Vestbygdens smørmeieri på Liland og Nordbygdens meieri på Haukland.

Å dra separatoren var tungt, og leverandørene måtte skifte på dette etter tur, og da Peder Finstad hadde svettet over separatoren noen ganger, fant han ut at dette kunne bekken, som sildret forbi, gjøre, og så gikk han i gang med å bygge ut bekken med renne og vannhjul, og etter forholdsvis kort tid kunne vannkraften settes på som drivkraft for separatoren. Det var nok mange som stilte seg skeptisk til foretagendet, ett var å la vatnet drive kvernsteiner, noe annet var det å la det drive en separator, som krevde nøyaktig og regelmessig gang. Men da Finstad hadde fått puslet og prøvd litt, så gikk det hele utmerket, og Storfjorden meieri ble senere drevet med vannkraft, så lenge det eksisterte. Meierisaken hadde nå god vind i seilene, og det ble startet nye meierier rundt i Nordland, ofte med bare et par hundre kyr til anlegget. I 1898 ble det satt i gang 18 smørmeierier, og 8 anlegg sto ferdige til å begynne driften. I sin beretning for 1898 sier Nordland landbruksselskap: «Styret ser med glede den sterkt økede interesse for husdyrbruket og meierivesenet, men finner det ikke i sin orden, at disse to næringsgrener skal gå foran jordbruket. Det er så langt herfra, at nettopp det omvendte forhold burde vært rådende, idet det først er den vel avgrøftede, bearbeidede og gjødslede — kort sagt den veldyrkede jord, der kan gi en avl, stor i mengde og med et næringsrikt innhold, ved hvis hensiktsmessige oppforing utbyttet av husdyrbedriften vil kunne bli størst mulig. Styret finner det derfor uheldig, at en mere utvidet veiledning i den egentlige jordbruksdrift ikke kan ytes, så lenge det nåværende forhold består, og skulle derfor under den sterke utvikling som nå pågår, anse det meget ønskelig, om ytterligere hjelp og veiledning kunne ytes. Det er ikke lenge siden det i Nordland kun fantes 2 meierier, som begge fristet en kummerlig tilværelse av mangel på melk».

I 1899 hadde fylket 56 meierier i drift. Landbruksselskapets styre sier i sin beretning at en slik vekst er gledelig, men det gjentar en del av betenkningen fra forrige beretning og sier: «Det er betenkelig å ha denne bakvendte vei. Et utviklet meieribruk forutsetter et utviklet husdyrbruk og dette igjen et fremskredet jordbruk. Men det er disse to betingelser, som nå i høy grad mangler, til at det skulle være tenkelig, at mei-eribruket skulle kunne gi det best mulige resultat». Dessverre fikk Landbruksselskapet rett i sine betenkeligheter, noe som vi nå synes er meget rimelig.

De samme forhold som av Landbruksselskapet påpekt sees også å ha gjort seg sterkt gjeldende for meieriene på Vest-vågøya; de har som regel rikelig melk i sommermånedene, men det dabber fort av utover høsten, og når dyrene kommer på inneforing, ser det ut som de fleste kyrne blir tørre. Meieriene må derfor stoppe driften lenge før jul og kommer ofte ikke i drift igjen før ut i mars og april. Meieriet på Leknes synes dog å være det av meieriene her ute som i så måte var best stillet, men også det måtte flere ganger stoppe senhøstes p.g.a. melkemangel, og kunne ikke begynne driften igjen, før kyrne begynte å bære utpå ettervinteren og våren; foringen er fremdeles skral, og jorden blir ikke ofret stor interesse; det er produksjonen på beitene som er det aller vesentligste. Og når vi nå vet, at vi nesten ikke har naturlige beiter så gode, at de kan underholde den produksjon en middels

 

Svenn G. Anderssen

 

god nordlandsku kan gi, så forstår vi at kyrnes evne til å produsere ble elendig utnyttet. Også heri gikk man den bakvendte vei, man forsøkte å forbedre dyrenes produksjonsevne ved å skaffe seg bedre avlsdyr. Det ble stiftet feavlslag og innkjøpt et par godkjente okser, men fôrdyrkingen og fôringen var stort sett den samme, og da hjalp det lite å bibringe dyrene bedre anlegg for å gi mere melk. Forståelsen for at en i første rekke måtte arbeide for en bedre jordkultur og anvendelse av jorden blir etter hvert mere alminnelig hos de styrende. I 1895 blir det tilsatt en fylkesagronom til, og i 1899 fikk vi den tredje fylkesagronom, idet fylkesagronom I. M. Holm ble ansatt med Lofoten og Vesterålen som distrikt og med bopel Sortland. Holm ble snart en kjent skikkelse i Buksnes og Hol, han var en ivrig talsmann for å grøfte jorden, snu og bearbeide den bedre og for bedre gjødseloppsamling og sterkere gjødsling. Soldal beholdt fremdeles ledelsen av husdyrbruket.

Fra århundreskiftet kan en vel si, at det egentlig er at det begynner å bli noen mere forståelse av og interesse for en bedre jorddyrking og dermed også bedre foring, og både meieriet og lettere adgang til faglig veiledning, har nok vært årsaker hertil. I 1905 forelå et andragende fra Buksnes og Hol kommune om ansettelse av en fjerde fylkesagronom for Lofoten. Andragendet ble ikke anbefalt, derimot foreslo landbruksselskapet at det ble bevilget kr. 800,— til ansettelse av en vandrelærer i jordbruk og husdyrbruk for Lofoten. Men først i 1909, etter ny søknad fra Buksnes, gikk dette i orden, og landbrukskandidat Haugdal ble ansatt i stillingen med bopel innen Buksnes. Haugdal virket bare et år; han skal ha vært en meget virksom mann, som lovet at han nok «skulle lære bøndene i Lofoten å grøfte». Etter Haugdal hadde landbrukskandidat Stenersen stillingen i 4 år, da han sluttet for å utdanne seg som veterinær. Stenersen var en solid og virksom mann, som nøt stor tillit blant bøndene og fikk nedlagt et godt arbeide. I 1915 ble landbrukskandidat Svenn G. Anderssen ansatt i stillingen, som i 1917 ble gjort om til fylkes-agronomstilling, samtidig med at distriktet ble utvidet.

I 1914 brøt verdenskrigen ut, og selv om vårt land ikke kom direkte med, så fikk krigen straks innflytelse på tilførslene, og da, som tidligere og senere under krig og avsperringer, ble alles øyne rettet mot jorden, og det den kunne gi. Bonden kom plutselig til ære, det var han som skulle berge landet gjennom trengselsårene ved å dyrke jorden bedre og stelle dyrene slik, at det kunne bli større produksjon. Og for å sikre seg, at bonden dyrket mest mulig, fikk vi den såkalte tvangsdyrking, som påla enhver bonde et visst areal åpen åker, som skulle brukes til matnyttige vekster, enhver etter brukets størrelse og forhold. Det var ikke alle som så med like blide øyne på tvangsdyrkingen, men stort sett ble de påbudte arealer snudd, og til dels betydelig mere, og det førte til at det ble dyrket mere poteter og korn enn vanlig på den tid. Kunstgjødsel og grasfrø hadde det vært brukt lite av før, men fra nå av begynner det å bli alminnelig å bruke litt kunstgjødsel, og det blir nå sjelden lagt ut en åker til eng uten grasfrø. Samtidig får vi fôrsellulosen, som det ble ytet subsidier til, så den falt forholdsvis rimelig i forbruk. Fôrsellulose og fiskeavfall viser seg å være et utmerket for til å gi melk, samtidig som prisene på melken også stiger; dette bevirker at det nå begynner å bli en jevnt bedre fôring.

Inntil første verdenskrig var det vel så å si ikke en bonde som levde bare av gårdsbruket, hverken i Buksnes eller i Hol. Enten var de aktive fiskere, eller mennene hadde arbeide i fiskeværene i vintersesongen, eller de var fiskekjøpere, mange drev også Finnmarksfiske utover vår og forsommer. Det ble derfor kvinnene som hadde det hele arbeide med gården og husdyrene i hele vinterhalvåret. Det var de som kjørte melken på meieriet, og ofte kunne en se svære karavaner av hester med torvlass på vei til fiskeværene. Det var kvinnene som kjørte, og det hendte nok at kvinner både måtte sko hesten og slakte spekalver. Det var gjerne lørdag formiddag disse karavaner kjørte ned til værene; ofte hadde de, foruten brenntorv, med poteter, melk, kielost og kalvekjøtt, som fant god avsetning i fiskeværene. Når de kjørte hjem ut på kvelden, hadde de mannfolkene med på søndagsbesøk, foruten at sleden var fullastet med torskehoder og annet fiskeavfall til kreaturfor. Søndag ettermiddag skysset de igjen mennene ned til værene, men nå var det bare lystkjøring, og ofte kunne en se kvinnene riktig prøve hestene i trav. Ble det rimelig fortjeneste av fisket, så ble det stelt om både hus og jord, men slo fisket feil, som hendte ofte da som nå, så var det de små jordbrukene som måtte skaffe familiens utkomme og klare bankterminene. Således var det en alminnelig vekselvirkning mellom jordbruk og fiske, men smått om senn begynner flere og flere å kaste seg mere over jordbruket på bekostning av fiskeriet. I 1912 hadde landbruksselskapet fått tilveiebrakt et lokalt jorddyrkingsfond ved bidrag fra fylke, kommuner, sparebanker, private etc. Dette fondet ga tilskott til nydyrking av jord etter fastsatte regler. Den første utbetaling fant sted i 1914 og den siste i 1921, da dette jorddyrkingsfondet ble avviklet, fordi vi da fikk statens direkte tilskott til jorddyrking. Det ble ved hjelp av dette fond nydyrket 2754 dekar jord og bygd 10 gjødselkjellere i Nordland fylke i disse 7 årene. Etter statistikkens gjennomsnittsstørrelse på en vanlig nordlandsgård, 40 dekar, tilsvarer det 69 middels store gårder. Noen spesiell oppgave for Hol har en ikke, men for Buksnes og Hol herred ble det i perioden 1/7 1918 til 15/11 1920 nydyrket 412 dekar, hvilket svarer til 10 middels store nordlandsgårder. Fra 1921 yter staten direkte tilskott til jorddyrking, samtidig som det også blir ytet statstilskott til bureisning, og nå er det jordstyrene trer i virksomhet, som avløsere av næringsnevndene, som hadde vært i virksomhet siden første verdenskrig.

Med jordstyrene og den direkte statsstøtte til nydyrking innevarsles en ny tid for jordbruket, som mere står i nydyrkingens tegn. Dette gjelder også Hol.

Jordsmonnet. Hol herred, som Vestvågøya for øvrig, har ikke noe allsidig jordsmonn, vesentlig myr og grusjord. Fjellgrunnen består for det meste av løse granitt- og gabbroarter, som forvitrer lett; det er derfor et betydelig jordlag selv i de bratteste fjellsider, og fjellene er derfor graskledd helt til topps og gir godt beite for sau og geit. Tidligere ble det tatt mye høy i fjellslåtter. Langs fjellfoten er det storsteinet skredjord som vanskelig kan dyrkes, men blir den dyrket, gir den meget god kulturjord. Myrene er gode grasmyrer, virkelig mosemyr forekommer omtrent ikke, men ofte er det så mye brenntorv i myrene, at de vanskelig kan dyrkes uten avtorving. En stor del av den dyrkede jord ligger dog på brenntorvmyr, som er overflatedyrket og nå blir fulldyrket, etter hvert som brenntorven blir tatt. Ellers forekommer det betydelige mengder god grusjord, som er særlig godt skikket til poteter og andre vekster som krever lett, varm jord. Fjellene på Vestvågøya ligger som et vern ute mot havet og luner for landet innenfor, som er forbausende flatt med lettdrevne jorder. Slik er det for det vesentligste også i Hol.

Nydyrking. Etter jordbruksstatistikken av 1917 hadde Hol sogn 1430 dekar dyrket jord. I perioden 1922/55 ble det i Hol dyrket 3 678,6 dekar ved statstilskott, således at det dyrkede areal nå er henimot fire ganger større enn i 1917, hertil kommer avgrøfting av tidligere dyrket jord og jord som er blitt overflatedyrket til kulturbeiter. En del av den nå fulldyrkede jord har dog tidligere vært høstet som overflatedyrket.

Etter statistikken av 1954 har Hol et jordbruksareal på 8 541 dekar, hvorav er dyrket 4 938 dekar, mens 2 360 dekar skal være skikket for dyrking, derav 1 680 til fulldyrking og 680 til overflatedyrking. Hol har ingen store vidder dyrkningsjord, som egner seg for bureisning, og kan i så måte ikke måle seg med Buksnes og Borge. Men det ble allikevel i tidsrommet 1922/52 gitt bureisningsstøtte til 41 nye bruk, disse er så å si alle oppstått ved utstykkning av eldre bruk, og det er her som ellers i fylket i tiden etter første verdenskrig foregått en alt for sterk og uheldig oppdeling av de eldre bruk. Brukenes antall er derfor steget sterkt, hva følgende statistiske oversikt viser.

Matrikulerte eiendommer i Hol

År Skyldsatte bruk Derav bruk med jordbr.areal
1891 104
1928 300 269
1954 529 325

  

Brukene er gjennomgående små, av de 325 bruk med jordbruksareal i 1954 var det bare 4 bruk som hadde over 100 dekar jordareal, 45 bruk med fra 50 til 100, 113 med fra 20 til 50 og hele 163 bruk med fra 1 til 20 dekar jordbruksareal. Det sier seg selv, at med så små bruk kan en familie i alminnelighet ikke eksistere uten å ha et erverv ved siden. De aller fleste gårdbrukere i Hol driver derfor fiske eller en annen beskjeftigelse ved siden av jordbruket. Men her som ellers i Lofoten går tendensen mere og mere i den retning, at jordbruket blir hovednæringen, og vi kan nå også i Hol påvise mange gårdbrukere som lever bare av sitt gårdsbruk. Her er ennå betydelig dyrknings jord, og brukene utvides etterhånden som denne jord blir dyrket. Vi regner også med at veldrevne bruk på 60- 70 dekar dyrket jord kan gi en familie godt utkomme uten noe bierverv, selv om også vi ønsker at brukene kunne ha blitt betydelig større. En må imidlertid regne med at storparten av gårdsbrukene i Hol ikke vil kunne få tilstrekkelig store jordareal til å kunne skaffe familien fullt underhold, og at kombinasjonen jordbruk — fiske vil komme til å måtte bestå i uoverskuelig framtid. Denne driftsform har vært drevet i Lofoten fra de eldste tider, og jeg tror en

 

Steinknauser som er sprengt bort på Apnes i 1929. Nå er det frodig eng her

 

må ha rett til å kunne si, at det har vist seg å være en heldig driftsform under forholdene her. En driftig fisker er også ofte en flink gårdbruker og omvendt, selv om en driftig gårdbruker ikke kan delta i de fjernere fiskerier. Her er ingen skogsdrift, og et lite småbruk gir oftest mannen for liten beskjeftigelse i vintermånedene. For den som driver fiske, må det være en betryggelse å ha et gårdsbruk å falle tilbake på, om fisket slår feil; det har Lofotens historie vist så altfor ofte, og vil den sikkert komme til å vise i fremtiden og. En skal heller ikke se bort i fra at det sikkert blir en betydelig bedre levemåte i de fiskerhjem, som har et gårdsbruk ved siden av, selv i vår tid, da en kan kjøpe seg alt en ønsker av landmannsprodukter for penger. Og endelig skal en ikke overse den psykologiske betydning det har for den unge slekt å få vokse opp i nær tilknytning til jorden, plantelivet og husdyrene. Driftsmåten er temmelig ensidig engbruk. Utenom nybrottene er det åpne åkerareal meget beskjedent og består omtrent utelukkende av nødvendig potet- og grønnsakaker. Potetdyrkingen innskrenker seg også for de fleste til poteter til eget bruk. En del av de litt større bruk driver dog betydelig salg av matpoteter. Potetavlingene regnes for alminnelig gode, når en får 1800 â 2000 kg pr. dekar. Forpotet dyrkes det ennå lite av, men i de senere år er det allikevel noen som har begynt å dyrke forpotet for ensilering. Når unntas noen få som driver litt med kål og gulrøtter for salg, så dyrkes det ennå altfor lite grønnsaker, knapt nok til eget forbruk. Det beskjedne åkerareal gjør at engen blir svært gammel. Nå legges det ikke igjen til eng uten isåing av grasfrø, og da hovedsakelig timotei, men etter noen års forløp tar våre naturengvekster som rapp, svingel, kvitkløver og engsoleien, ikke å forglemme, igjen overhånd. Lofotens enger er jo kjent for sin gule blomsterprakt utover forsommeren. En ville sikkert få bort mye av soleien her som andre steder, om engene ble snudd oftere og brukt til åpen åker et par år, før de ble tilsådd med grasfrø. På den annen side har vi hatt svært mange skuffelser av kunsteng, som går ut p.g.a. dårlig overvintring. Dette er blitt bedre etter hvert som vi har fått hårdførere timoteistammer, men vil vel ikke bli helt bra, før en kommer så langt, at en avler sitt grasfrø selv. En kan vel ikke regne med årsikkert å kunne avle grasfrøet selv, men i de fleste år kan en avle modent timoteifrø. Avdøde bonde Sverre Christoffersen, Skotnes i Buksnes, avlet i en årrekke timoteifrø; det var meget sjelden han ikke fikk godt såfrø, og hans stamme var kjent for å være mere hardfør mot uheldige overvintringsforhold enn noen annen timoteistamme. En av årsakene til at ikke flere har lagt seg etter å avle grasfrø for eget bruk, og at byggavlen er så forsvunnet, at man ikke engang avler litt hønsekorn selv, må tilskrives de gamle og altfor små og umoderne driftsbygninger. En god kunsteng gir nok større høyavling pr. dekar, men ennå er naturengen årsikrere, og en velgjødslet og ellers godt stelt natur-eng kan gi meget tilfredsstillende avlinger. Vi regner nå med ca. 500 kg høy pr. dekar fra god natureng. Ennå er vel ikke dette gjennomsnittet for hele herredet. Men de dobbelte avlinger herav er heller ingen sjeldenhet ved sterk og allsidig gjødsling. Engene blir i alminnelighet slått på et tidlig utviklingsstadium. Soleien står gjerne i full blomst ved begynnende slåtte, og en ser sjelden en timoteieng stå så lenge at den kommer i blomst. Fôranalysene viser også at høyet fra våre naturenger står fullt på høyde med og til dels over høy av timotei, når høyet er velberget og kommer fra veldyrket, velgjødslet jord. Dyrene er også glade i dette høyet, kua melker godt av det, og det ser ikke ut som den tar noen skade av giften i soleien. Den første silo for nedlegging av stråfor ble bygd i 1935, senere har fôrsiloene øket for hvert år, således at de fleste gårdsbruk i Hol nå har fôrsiloer. Siloene er gjerne støpt i betong, silofôret legges ned på forsommeren, og det blir brukt A.I.V.-veske eller myosil. I somrer med god håvekst kan det bli lagt ned noe hå, men som regel blir det ikke mere hå, enn som sårt trenges til beite for kyrne utover ettersommeren og høsten. Nå er det blitt alminnelig å hesje høyet, noe som en for bare en halv mannsalder siden kun nødtvungent grep til i særlig våte somrer, når bakketørking var umulig. Selv i somrer med trygt, godt høyvær blir det meste høyet hesjet nå, da dette blir ansett som den sikreste og tryggeste høybergningsmåte.

Rotvekster og kålrot som kreaturfôr dyrkes ikke. Tidligere ble det nok delvis dyrket litt turnips, men insektplagen var så voldsom, at avlingen som regel ble helt mislykket, og denne insektplagen tok til å bli verre år for år, og er ennå en plage for kål og nepedyrkere.

Grønnsaker og bær. De fleste har vel nå litt gulrøtter og de alminnelige sommergrønnsaker, ellers mangler det ennå mye på at det blir dyrket tilstrekkelig grønnsaker til eget bruk. Vi har imidlertid nå flere Fire H. klubber i bygden under ledelse av herredsagr. Tjønndal. Disse gjør et utmerket arbeide for å vekke interessen for mere dyrking av grønnsaker og bær. Videre er det skolehager ved et par av skolene. Særlig har lærer Kibsgård gjort seg bemerket ved sin ypperlige ledelse av Fygle skolehage. Denne skolehage har vakt berettiget oppsikt langt utover bygden og vil sikkert komme til å bidra til å fremme dyrkingen og bruken av grønnsaker.

Hol kommune har alltid hatt et våkent, velvillig øye for jordbruket. Som et bevis herfor kan en se kommunens tiltak for å få en faggartner til bygden, idet kommunen har overdratt sin eiendom Myklevik på meget rimelige vilkår til gartner Tessem, i håp om at han skal kunne få til et virkelig godt handelsgartneri her.

Rips og solbær regner vi med som årsikre, jordbær og bringebær er mere variable, men under gunstige forhold og i alminnelig gode somrer kan det sikkert avles mye både jordbær og bringebær. Det er alminnelig nå at man har en liten blomsterhage utenfor huset, derimot er det ikke så alminnelig å finne en bærhage. Her er så lite skog og så snaut i Lofoten, så noen bærbusker vil bidra til å pynte opp og lune, foruten å gi et kjærkomment bidrag til egen husholdning. På gunstige steder kan det også dyrkes betydelig hagebær for salg.

Kulturbeiter. Mens en tidligere la vinn på å fôre fram flest mulig dyr vinteren igjennom for å få noen produksjon på beitene, så vet vi nå at de naturlige beitene bare i de aller færreste tilfeller kan underholde en noenlunde rimelig melkeproduksjon, og dette bare i den aller beste beitesesong fra omkring St.Hans til sist i juli. Skal en få et godt utbytte av kua i sommerhalvåret, må en derfor sørge for kulturbeiter. De første kulturbeiter i Hol ble anlagt i Ramsvik hos Lorentz Lindgaard og Alvilde Finstad i begynnelsen av 1930-årene. Disse kulturbeitene ble gjort ordentlig i stand og kom snart til å gi et godt resultat. Senere er det blitt nokså alminnelig med kulturbeiter for kua, skjønt det mangler ennå mye på at alle har kulturbeiter og kulturbeiter nok. En del kulturbeiter er lagt på tidligere beitemark, som har vært lettvint å rydde og gjødsle opp, men de fleste kulturbeiter er lagt på innmark, som tidligere ble høstet som skrapslåtter. En har ikke lenger tid til å slå med ljå, da er det bedre å la dyrene besørge høstingen, og ved å gjødsle den øvrige eng bedre er allikevel avlingene gått fram år for år. Vi regner med 3—4 dekar godt kulturbeite pr. ku, for å ha rikelig til kyrne kan komme på håbeite i siste halvdel av august. Da vil en kunne slå en del av de beste kulturbeitene og legge i silo på forsommeren. De gårder som når til fjellbeitene har ypperlige sauebeiter, 07; det kan en vel si om det meste av sognet, men vi har også gårder i Hol som ikke har fjellbeiter, og hvor sauebeitene er temmelig skrale, vesentlig myr og lyngmark. Nå er jo sauen et nøysomt dyr, som i første rekke skal høste naturlige beiter. Men under slike forhold ville en sikkert kunne få betydelig triveligere sauer og vektigere lam, om en hadde så mye kulturbeite, at en kunne la sauen gå på kulturbeite de første par uker om våren, inntil det var blitt ordentlig beite i utmarken. Har en gode kulturbeiter, kan en regne med å slippe dyrene på beite minst 2 uker tidligere enn ellers, og uten å få avbrekk i produksjonen.

Gjødslingen. En kan trygt si at det nå blir tatt godt vare på all naturgjødsel og at denne blir nyttet så godt som mulig. Så å si alle bruk har gjødselkjellere eller overbygde gjødselplasser. Å se en gjødseldynge ligge på bar mark bak fjøset er et særsyn. Kunstgjødselforbruket har øket raskt de senere år og er uten sammenlikning den direkte årsak til jevnere og større avlinger. Mens det etter jordbrukstellingen for 1929 ble innkjøpt kunstgjødsel til Hol for kr. 4101,— til bruk med over 5 dekar innmark, så ble det gjennom Vestre Hol landbrukslag, som har 40 medlemmer, omsatt kunstgjødsel for kr. 38 015,— i 1956.

Pr. dekar dyrket mark ble det i følge jordstyret brukt kunstgjødsel for kr. 8,62 i 1949, 9,67 i 1953 og 12,13 i 1956. Denne store stigning i bruken av kunstgjødsel, som i første rekke er en følge av den kunstgjødselordning vi nå har med tilskott, og som gjør at kunstgjødselen er det billigste drivstoff vi har i jordbruket, viser også at en har fått øynene opp for lønnsomheten ved bedre gjødsling, og med bedre gjødsling følger også gjerne bedre avgrøfting og i det hele bedre stell av jorden. Det hele gjør igjen, at en ikke lenger behøver å regne med slike uår, som vi av og til kunne ha tidligere. Dette er ikke noe særegent for Hol, men gjelder hele Nordland fylke.

Landbrukssamvirke. Hol sogn har 3 landbrukslag, Vestre Hol, Sennesvik samt Østre Hol landbrukslag. Vestre Hol er det største av disse landbrukslagene. Det ser ut til at laget ble stiftet høsten 1906, det het da Vestre Hol landboforening og var fra første stund tilsluttet «De Nordenfjeldske Land-husholdningsselskapers Innkjøps- og Salgsforening». Det første styre var lærer Eidhammer og gårdbrukerne Am. Larsen og Roland Blvhaug, alle fra Fygle, og med Eidhammer som formann. Lærer Eidhammer kom til Fygle som ung mann og ble her til han døde som gammel. Eidhammer var ikke bare en avholdt lærer og kirkesanger, han var også en meget interessert gårdbruker, som ikke bare drev skolejorden godt, men også kjøpte privat jord, som han drev fram til stor avkastning. Han var også aktivt med overalt, hvor det gjaldt samvirke blant bøndene. Eidhammer var formann til 1909, da han etterfulgtes av Am. Larsen, deretter var Roland Elvhaug formann noen år, så Nikolai Bakkejord og endelig Nikolai Amundsen, inntil Svenn G. Anderssen ble lagets formann i 1929 og sto som sådan til 1945. Lagets forretningsfører og kasserer var gbr. Henrik Pedersen, Fygle, som så å si uten avbrytelse fortsatte som sådan til 1930. Henrik Pedersen var en trofast kasserer, som ikke skydde umake for å kreve inn utestående fordringer. I 1931 ble Sigurd Hol forretningsfører og kasserer. Han hadde dette verv i over 20 år og røktet det hele tiden på en særlig samvittighetsfull og grei måte. Han etterfulgtes av gbr. Trygve Sandsund, som fremdeles har vervet. Lagets omsetning var temmelig beskjeden til å begynne med, knapt kr. 2000,,— pr. år, og besto vesentlig; i innkjøp av såvarer, hestehavre og litt formel i vårknipa. Kunstgjødsel ble det brukt svært lite av, ja det fortelles at det hendte 2 medlemmer delte en sekk kunstgjødsel. Inntil første verdenskrig holdt omsetningen seg noenlunde jevnt på omkring kr. 2000,—, senere har det øket jevnt og har de siste år vært omkring 120 000,—. I 1956 ble det kjøpt inn kunstgjødsel for kr. 38 000,—, grasfrø for vel kr. 2 000,— og siloveske for henimot kr. 2 000,—. Men så har også medlemmenes antall øket fra 15 ved starten til vel 40 nå. De andre to landbrukslagene i Hol har noe mindre omsetning. Ved siden av innkjøpssamvirke har laget fra starten av også tatt seg av andre økonomiske og kulturelle landbruksoppgaver. I 1910 tok en opp spørsmålet om å sette ut harer på Vestvågøya. Her fantes dengang ikke harer. Man fikk en del private interessert i foretagendet, således ing. Ingv. Johansen, Stamsund, væreier A. Tetlie, Ure, og bestyrer av reperbanen på Gravdal, Frits Dyvel, og muligens flere. Det ble innkjøpt 10 harer fra en farm på en av øyene i Trondheimsfjorden. 4 ble satt ut i Hagskaret, 4 på Gravdal og et par på Ure. Men harene anså seg nok dermed som frie skapninger, og det varte ikke lenge før det så ut som hele familien var havnet i Helosan i Borge.

Der må de ha likt seg godt, for det varte ikke lenge før det vrimlet av harer der oppe, og derfra bredte de seg senere over hele Vestvågøya, så en kunne treffe på hare, hvor en gikk ute i marka til ut i 1930-årene, da en var kommet godt i gang med revegarder her ute. Da ser det ut som om harene fort minket, og nå er det et særsyn å treffe en harepus ute i marka. Dette kan vel skyldes degenerasjon p.g.a. innavl, da det senere ikke ble tilført nytt blod, men skyldes kanskje mest at vi fikk en ren invasjon av rev, både brunrev, som må være kommet over fra fastlandet, og sølvrev, som rømte fra fangenskapet.

I 1908 foranstaltet laget avholdt fjøsskue i Vestre Hol og bevilget kr. 60,00 til fjøspremier. Befaringen ble utført av fylkesagr. Holm og lærer Eidhammer. I 1911 søkte de om og fikk avholdt okseskue på Fygle. Skuet ble avholdt ved fylkesagr. Soldal, som delte ut en Iste og to 2den premier pluss noen bevaringspremier, hvilket vakte stor jubel og optimisme. Vestre Hol landbrukslag har også igjennom årene arbeidet mye for å få bort vinterlammingen ved å velge tilsynsmenn for handyrloven og ved å anskaffe kastrasjonstenger. Nå er det også blitt så bra, at en kan si at vinterlamming hører til unntakelser i Hol. Vestre Hol landbrukslag var også sammen med Hol feavlslag de første institusjoner som tok opp spørsmål om kontrollag på Vestvågøya. Men først høsten 1937 kom det første Buksnes og Hol kontrollag i gang. Laget anskaffet også siloform til utlån, og dette er nok også en av årsakene til at det gikk så fort med å få fôrsiloene utbredt i bygden. I forbindelse med de øvrige landbrukslag og jordstyrene tok man også opp spørsmålet om felles sankedag for sau og fikk dette spørsmål brakt i havn. I noen år, lenge før det var tale om eget slakteri her, forsøkte man seg også med fellessalg av spekalv, huder og skinn med meget oppmuntrende resultat. Men da så revegardene blomstret opp, ble det så lett å bli kvitt spekalvene, at dette fellessalg døde hen.

Det kan synes som små og ubetydelige oppgaver laget har befattet seg med, og dog har nettopp disse spørsmål vært av grunnleggende betydning for vårt jordbruks utvikling og økonomi, og har sikkert bidratt til å forbedre grobunnen for de store landbrukssamvirketiltak, som senere er blitt til virkelighet. De menn som sto i brodden for de første små tiltak på jordbrukssamvirket, bør vi derfor minnes med takknemlighet og ærefrykt.

 

Husdyrbruket.

Hesteavlen. Amtmann Stabell sier i sin beretning fra 1835 at Lofoten har en meget god hesterase, hestene er små, men de er velbygde, sterke og utholdende. I jordbrukstellingen fra 1667 er det en spesiell rubrikk for utgangerhester. I Hol var det riktignok bare 1 utganger av 28, i Buksnes 10 av 39, men i Borge og Valberg var det 34 utgangere av 61 hester. Det ser derfor ut som det i eldre tider var temmelig alminnelig at hesten var henvist til å leve av hva den fant ute, også om vinteren. Det måtte da bli vesentlig lyng, ris og tang, foruten hva den kunne rafse til seg i fiskeværene av avfall, og det hørte nok ikke til sjeldenhetene at hestene også tok på fisken på hjellene. En kan derfor trygt gå ut fra at den gamle lofothesten var meget nøysom. Hvorvidt det var noen spesiell hesterase her er vel høyst usannsynlig, det var nok den alminnelige hest som var utbredt over hele Nord-Norge, og sikkert er den samme hesterase, som vi i dag finner igjen under navnet Lyngshest. I Ødegards husdyrlære for landbruksskolen finnes et bilde av den gamle Lofothesten. Denne er lodden som en sau, men minner ellers meget om Lyngshesten. Det er trolig at utgangerhestene gjennomgående var lodne, slik vil jo gjerne husdyrene bli, dersom de blir henvist til å leve ute gjennom hele vinteren, og det er slett ikke noe spesielt for Lofothesten. Inntil for en knapp menneskealder siden fantes det noen få av de gamle hester herute, de var gjerne brune, svarte eller røde, små velbygde dyr med spinkle, usedvanlig reine og sterke bein og utmerkede hover. Disse hestene var raske, energiske og utholdende og sterke i forhold til sin ringe størrelse. En 9 kvarts hest var stor, som oftest var de mindre. De hadde også betydelig lengre varighet enn hestene nå. I 19—20-årsalderen var de oftest raske og spreke som unghester og oppnådde en alder av 30 år og- mere, og sjelden hørte en at det var noe i veien med beina deres. Den siste av disse hestene i Hol var den lille røde hoppa til Sigurd J. Hol. Den ble slaktet i krigsårene og var da 31 år. Den var særlig lett og rask, og trakk slåmaskinen siste sommer den levde. Nå var det riktignok en av de aller minste og letteste slåmaskiner, men engen hos Sigurd Hol var svær. Denne hoppa sto ikke mye i ro, for Sigurd Hol drev varekjøring, så hoppa var i jevn trening. En annen av disse hestene var svarthoppa til Hagen Pettersen, Hag, også en liten, usedvanlig seig og energisk hest. Den ble også slaktet i en meget høy alder og var som Sigurd Hols hoppe særlig kjent for å være rask på veien.

Da en tok til å forbedre våre husdyr med mere planmessig avl, ble den lille Nordlandshesten helt forsømt, den hadde ingen talsmenn den gangen, da alt gikk ut på å få en større, kraftigere hest.

I sitt skrift «Nordlands Landbruk gjennom 100 år», sier statskonsulent Nøkleby, etter å ha omtalt hva som var gjort til forbedring av hesten: «Innførselen av disse avlsdyr har hatt til hensikt å gjøre stedets hest større og sterkere og har utvilsomt i det hele virket meget gavnlig. Men vi har også distrikter, der kun trenger små trekkdyr, og for hvilke ikke blott gudbrandsdalshesten, men også fjordhesten er for stor. Når vi nå hører stigende, og visselig til dels berettigede krav om lettere innførsel av islandske hester, må vi beklage, at vi alle har forsømt den lille nordlandshesten. Våre gamle korthalede og øreløse sauer har hatt sine hjelpere, våre ursvin sine talsmenn, men de små nordlandske hester er døde uten prest og uten messe». Riktig så galt er det dog ikke; for ca. 20 år siden fant Troms landbruksselskap og statskonsulent Tilrem en ren stamme av disse hestene i en avstengt bygd oppe i Lyngen, de tok seg av avlsarbeidet, holdt regelmessige utstillinger for dem, og Troms landbruksselskap kjøpte inn og stasjonerte ut stamhingster. Senere er det også kommet en del av disse hestene til Vesterålen, hvor gårdbruker Kristen Klevstad, Sandnes, er primus motor i nordlandshestavlen. Disse hester kan nå møte ved våre offentlige hesteutstillinger, og det er stigende etterspørsel etter dem, således er det også kommet et par til Vestvågøya. Og etter hvert som traktorene overtar alt det tyngre gårdsarbeide, hvilket i meget stor utstrekning allerede er skjedd i Hol, så vil sikkert den seige, lille nordlandshesten igjen vinne innpass, hvor man tross mekanisering allikevel må ha hest. Den er nøysom og rask, og en gårdbruker vil ikke behøve å skifte hest oftere enn hvert 25. år.

Det første forsøk på å forbedre hesten på Vestvågøya, som vi kjenner, er fjordhingsten Lord, som sto her et par år omkring århundreskiftet. Lord hadde annen premie fra Vestlandet; den sto noen år som stamhingst i Ofoten. Det var en forholdsvis liten fjordhest, ullsblakk, med et særlig livlig gemytt. Lord ble strøket av stamboka, fordi en fant ut at det var noe orientalsk blod i den; da den ogiså var vanskelig å behandle, ble den solgt til en privatmann, som dro omkring med den og leide den ut som stamhingst. På sin omflakkende vandring kom Lord også til Buksnes, hvor den en tid sto på Vold. Mye avkom etter Lord ble det ikke her, men ;en del var det. Disse hester var gjennomgående vakre, velbygde og større enn den vanlige lofothest. Da jeg kom til Lofoten i 1915, var det en datter etter Lord hos Ingvald Fredriksen og Henrik Mortensen, Vold. Den het Magda og kunne vel da være i 10 â 12 årsalderen. Denne hoppe var forholdsvis stor og var uten sammenlikning den vakreste hoppe her ute den gang. Dette var også en god avlshoppe, som ga særlig vakkert avkom. Et par av Magdas døtre hadde som henne annen premie. Omkring århundreskiftet fikk også Nils Flåten, Rystad, en brun fjordhingst fra Vestlandet. Det var en forholdsvis liten, rask og fyrig fjordhest, som i lang tid var den eneste fjordhingst på Vestvågøya; den ble benyttet en del også i Buksnes og Hol.

Den første som tok opp spørsmålet om å stifte et hesteavlslag og kjøpte inn stamhingst i Buksnes og Hol var, så vidt jeg kan finne, Martin Farstad, Fridheim. Han ble den første formann i Buksnes og Hol hesteavlslag, som ble stiftet høsten 1915. Det hadde god tilslutning fra starten av, også mange medlemmer fra Hol. Våren 1916 ble fjordhingsten Øystein 550 innkjøpt. Øystein sto her til 1923, da den ble solgt til Halvdan Salomonsen, som hadde den i mange år. I disse 7 årene førte Øystein en meget ambulerende tilværelse. Den var ikke noe særlig ansett og hadde ikke svær søkning, men den kom da allikevel til å sette et preg av fjordhest på hesten herute.

Interessen for hesteavlen var imidlertid stor herute, og nå ville en bare ha det aller beste. Konstituert statskonsulent Mehre (Nøkleby var på tinget) fikk derfor i oppdrag å reise ned til utstillingen i Molde og kjøpe den beiste hingsten han kunne få. Og under utstillingen våren 1924 kjøpte han inn 4-årshingsten Kong Gjermund, som fikk annen pr. og sto som spiss i sin klasse. Thorvald Knudsen, Hag, reiste nedover sammen med Mehre for å assistere med kjøpet og ledsage hingsten hit. Heldigvis hadde disse to avgjort handelen før sløyfene falt, ellers ville Kong Gjermund neppe være kommet til Lofoten, og det var nok mange vestlendinger som syntes det var urett å sende utstillingens beste hingst til Lofoten. Men så måtte de også betale kr. 9 000 for hingsten der, hvilket var en uhørt pris dengang. Det var en stolt Thorvald Knudsen som på forsommeren 1924 kom hjem med nyhingsten, som også. fikk stasjon hos ham. De første dager etter hjemkomsten var det ren valfart til Hag for å se og beundre hingsten. Den falt i alles smak, og det hørtes ingen kritikk over kjøpet. Men så var også Kong Gjermund ikke bare en passe stor, særdeles vakker og velbygd hingst, men den besatt alle de dyder en kan ønske av en hingst, var snill og lett å behandle, lett på veien og en gild arbeidshest, var dertil rask til å bedekke og meget avlssikker. Kong Gjermund ble meget søkt, fra alle kanter av øya kom de med sine hopper; det var de år den hadde over 90 hopper, og da Kong Gjermund ble stående i laget helt til

 

Lotte og Thorvald Knudsen, Hag

 

den ble slaktet høsten 1942, kan en forstå, at den helt og holdent kom til å sette sitt preg på hesten vår. Den var jo i mange tilfeller både far, morfar og mormors far. Da den derfor ble utrangert høsten 1942, var det fordi en innså, at det nå burde komme inn nytt blod. Kong Gjermund var alles favoritt, men ingen holdt så av den som dens stasjonsholder gjennom alle disse år, Thorvald Knudsen. Han og hingsten var uatskillelige, han pratet med den som med en kamerat, og de forsto hverandre. Thorvald Knudsen var en billig hesteholder, han kunne ikke tenke seg å slippe hingsten fra seg, da slo han heller av på fôrlønnen. Thorvald Knudsen fortsatte som hingsteholder til høsten 1949, men ingen av de hingster han fikk i pensjon senere ble som Kong Gjermund for ham. På sin 70-årsdag i 1950 ble Thorvald og Lotte Knudsen tildelt Landbruksselskapets premie og diplom for den utmerkede måte de hadde skjøttet sin oppgave som hingste- og okseholdere på i over 25 år. Det ble også innkjøpt mange gilde avlshopper fra Vestlandet, og en tid hadde laget utstasjonert et par stamhingster, foruten at Borge hadde fått sitt eget hesteavlslag med fjordhingst. Hesteavlen kom derfor til å spille en meget stor rolle på Vestvågøya og særlig i Buksnes og Hol, som uten sammenlikning hadde Nord-Norges rekord i avl og oppdrett av føll.

Vesterålen var kommet i gang litt tidligere og lå kanskje en tid kvalitetsmessig noe bedre an. Også her var det fjordhestavl, men tallmessig lå Lofoten høyere. Hesteavlen var på sitt høyeste like før siste verdenskrig og holdt seg bra oppe helt til over krigen. Da hadde vi i Lofoten, som ellers i landet, et betraktelig overskott av hest, og da samtidig mekaniseringen av jordbruket for alvor satte inn i denne tid, og den ene etter den annen gikk over til traktor, så falt heste- og føllprisene, og hesteavlen kom i forfall. Ennå (1957) er Buksnes og Hol hesteavlslag i virksomhet og har en utmerket annen premiehingst, men det er omtrent ikke salg på føllene, så de aller fleste havner på slakteriet, og dette å sende føllene på slakteriet

 

«Apnesblakken» med fire døtre. Hun var født og oppdrettet hos Peder Bøe, Apnes

 

er noe som alltid har budt og fremdeles byr nordlendingene imot. Derfor unnlater han heller å føre hoppa til hingst. Mens Kong Gjermund i hesteavlens beste år kunne ha 80 til over 90 hopper pr. år, så synes en det er bra nå, om hingsten har en 10-20 hopper pr. år, og da igjen de aller fleste føllene havner på slakteriet, så er vi nå kommet derhen, at vi igien må kjøpe inn brukshest. De største hesteoppdrettere i Hol i hesteavlens glanstid var Peder Bøe, Apnes og Peder Yttervik, Svarholt. De hadde begge flere avlshopper og hadde dessuten både en og toåringer, så de kunne ha en 7—8 hester pr. år Det ble solgt mange avlsdyr fra laget her, også hingster. Således var Sleipner 839, solgt til Steigen hesteavlslag født hos lensmann Justad, Fygle, og oppdrettet hos Thorvald Knudsen, Hag, Apnesbakken 888, solgt til Nesna hesteavlslag, født og oppdrettet hos Peder Bøe, Apnes, Radar 1376. solgt til Trondenes hesteavlslag, født og oppdrettet hos Peder Yttervik, Svarholt. Arvid Jensen, Helle, som i flere år forpaktet Svarholt etter Peder Ytterviks død, overtok avlshoppene og drev mye i hest. Han oppdrettet flere hingster. Lofoten har nå i lang tid hatt statsutstilling for hest, den avholdes hvert tredje år og holdes nå på den faste utstillingsplass Lykkeland ved Hagelva i Hol, mens det har vært avholdt unghesteskuer på samme sted hvert år. Det største unghestskue hadde vi i 1945 med 52 nr., hvorav 27 fra Hol. Den største statsutstilling hadde vi i 1946 med 86 nr., derav 40 fra Hol, samtidig møtte det 37 nr. til unghestskue, hvorav 15 fra Hol. Lofotens fjordhestavl var kjent langt utover landsdelen. Statskonsulenten i fjordhestavl, Loen, uttalte etter en utstilling ved Hagelva, at vi med stolthet kunne ha vist denne utstilling hvor som helst i fjordhestens avlsområde. Sammen med Sortland var vi kommet så langt, at vi avlet tilstrekkelig fjordhest for landsdelens behov, og samtidig som pengene derved ble i landsdelen, så var vår fjordhest av en bedre kvalitet enn gjennomsnittet av de hester, som hestehandlere fra Vestlandet solgte her oppover tidligere. Mange av våre beste avlshopper var dog innkjøpt fra Vestlandet, men ikke gjennom de vanlige hestehandlere. Nå ser det ut som hesteavlen skal komme helt i forfall. Men selv om mekaniseringen etter hvert vil overflødiggjøre flere hester, så er det i Nord-Norge så mange bruk, som må ha hest, at en rimelig hesteavl er høyst påkrevet, om en ikke igjen skal bli henvist til vestlandske hestehandlere. Men det haster med å få sving i hesteavlen igjen, ennå har vi en del av de gode avlshoppene, men antallet av dem skrumper inn for hvert år. Våre statsutstillinger for hest er blitt så små, at det vel bare er et spørsmål om hvor lenge vi får beholde dem, og unghestskuene er nærmest blitt et skjønt minne.

 

Statistisk oversikt som viser gangen i hesteholdet.     

År

Føll

1—4 år

5—16 år ov.

16 år

Ant. h. i alt

Buksnes og Hol

1907

6

52

135

58

251

Hol

1918

9

20

58

21

108

«

1929

10

15

70

25

120

«

1939

15

30

38

52

135

«

1949

18

31

98

9

156

 

Neste jordbruksstelling, i 1959, vil sikkert vise stor tilbakegang i hesteholdet, og særlig vil klassene under 16 år være gått ned, mens klassene gammelhest — over 16 år — vil vise stor økning. For Nordland fylke viser statistikken at hesteholdet gikk ned med 12,5 % fra 1949 til 1953. Dette er ikke betenkelig, vi hadde for stort hestehold, men det gale er, at det er antall unghest og brukshest som minker, mens antallet gammelhest har øket. I 1954 møtte det til samtlige hesteutstillinger i Nordland fylke — (1 stats- og 2 stats-fylkesutst.) i alt 25 hester. Samtidig møtte det til alle fylkets unghestskuer 20 stk., mens vi noen år tidligere kunne mønstre 40 å 50 unghester bare ved Hagelva og ha over 80 hester til en statsutstilling samme sted.

Storfeholdet. Colban sier i sin beskrivelse av Lofoten og Vesterålen fogderi, trykt i 1818, at «Køerne give lidet melk» og Qvægavl produserer intet til avsetning». Hadde den gode Colban kunnet kikke opp i dag og tatt seg en tur bort på meieriet og salgslaget, så ville han sikkert ha revidert sin oppfatning. Litt bedring i storfeholdet og spesielt foringen ble det vel etter hvert. Men noen egentlig merkbar forandring ble det neppe før etter det første meieriet på Leknes var reist. Nå begynner det å bli spørsmål etter bedre kyr, og enkelte tar også til å fôre bedre. Det første feavlslaget på Vestvågøya var et lag i Øvrebygda i Buksnes, som fikk stamokse like over århundreskiftet. Så var det også et feavlslag for Strømsiden i Buksnes med stasjonert okse på prestegården, og ellers var det en del private, som holdt godkjente okser. Således holdt væreier A. Tetlie, Ure, i en lang årrekke godkjente avlsokser, både mens han var på Apnes og etter at han kom til Ure. Fra disse okser ble avkom spredt rundt om i Hol. Det første feavlslag i Hol var Ramsvik feavlslag, det fikk sin første stamokse i 1916, og har senere alltid holdt stamokse. Til å begynne med hadde oksen stasjon hos Peder Finstad en kort tid, senere har den uavbrutt stått i stasjon hos Lindgaard, først hos gamle Odin Lindgaard, og senere hos Lorentz Lindgaard, etter at han overtok gården. Hol feavlslag ble stiftet i 1923 og fikk sin første okse samme år. Oksen kom i stasjon hos Thorvald Knudsen, Hag, som fortsatte som okseholder uavbrutt til høsten 1949. I disse 26 årene hadde laget 3 forskjellige okser, og de var alltid stelt og fôret slik, at de var raske til sin gjerning og avlssikre, skjønt det ofte kunne være henimot 200 kyr til oksen om året. Det samme kan sies om forverten i Ramsvik, hvor en også beholdt oksene til de ble så gamle, at de måtte skiftes ut for å unngå for mye innavl. Senere var det også et feavlslag i Sennesvik og to i Østre Hol, så det var 5 feavlslag i Hol, da vi var på det høyeste. Da det også ble ofret mye for å få av de aller beste okser, så er også storfebestanden gått mye frem både i størrelse og ytelse. Men fort gikk det ikke, fôringen hang igjen, hertil bevirket også de melkepriser, som så sent som først i 1930-årene lå på en 10—12 øre pr. liter helmelk.

Fettprosenten hadde også vanskelig for å komme opp, tross alt som ble ofret for å anskaffe okser fra besetninger med høy fettprosent. Meieriet arbeidet med en melk som var mye magrere enn gjennomsnittet for landet. Da melken også ellers var av dårlig kvalitet, var det vanskelig for meierifolket å lage produkter, som kunne oppnå toppriser. Dette gjaldt ikke bare vårt meieri, men en stor del av meieriene i kyst- og øydistriktene, ikke bare i Nord-Norge, men også ellers i landet. Betegnende i så måte er det, at da vårt meieri var besluttet gjenoppbygd etter brannen i 1935 og skulle ansette bestyrer, så ble vi av statskonsulent Rusten tilrådet å forsøke å få en bestyrer, som var vant med dårlig melkekvalitet. Nå var det ikke det alene som gjorde at meieribestyrer Loe ble ansatt. Det skal sies om det daværende meieristyre, at de var fast bestemt på å ansette den beste mann de kunne få, selv om han ikke ble den billigste, og det har de visst aldri angret på.

 

Oksen «Flink». Røros-rase

 

Noen år senere sendte statskonsulent Rusten ut en redegjørelse om melkekvaliteten ved Nord-Norges meierier og påpekte heri særlig den unormalt lave fettprosent som flere av meieriene arbeidet med; han henstilte samtidig til samtlige landbrukstjenestemenn å ta seg av dette spørsmål for om mulig å få bedret forholdet. Dette resulterte i at fettprosenten ved meieriet på Leknes begynte å stige så smått. Dette må en nok i første rekke tilskrive, at det forholdsvis fort ble slutt med den overdrevne fôring med fiskeavfall, som vi tidligere hadde hatt, og som alltid har vist seg å gi mager melk, når det har vært brukt i for store mengder. Dertil kom at feavlslagene arbeidet godt i denne tid, og endelig begynte fjøskontrollen å få vind i seilene. Herute gikk det imidlertid sent med å få til fjøskontroll. Det kom i gang et lag på Unstad i Borge i begynnelsen av 1930-årene. Det viste et dårlig resultat, og laget gikk snart inn. I årsberetningen for 1933 sier fylkesagr. Anderssen: «Kontrollagsarbeidet går det ikke fort med, små besetninger og elendige melkepriser gjør at en kvier seg for selv de minste utlegg. For øvrig er interessen vakt, og mange innser nok, at uten kontrollag kan vi ikke komme videre». Først 4 år senere startet det første Buksnes og Hol kontrollag, det hadde 34 medlemmer både fra Buksnes og Hol. Resultatet ble ikke særlig rart, det var så vidt en nådde 2000 kg pr. ku, og fettprosenten lå på knapt 3,5. Men kontrollen viste allikevel at her både var enkelte kyr og buskaper med god ytelse, når de bare fikk tilstrekkelig og riktig foring. Fjøskontrollen fortsatte til først i krigsårene, da den gikk inn, som de aller fleste steder i fylket, og så kom den ikke i gang igjen før etter at krigen var slutt. Tilslutningen er heller ikke blitt så bra, som vi hadde håpet, knapt 10 % av melkekyrne er med. Vanskelighetene med å få flinke kontrollassistenter har også vært medvirkende hertil. Men kontrollen har her som ellers i fylket vist, at vi har et godt kumateriale, når kua bare får det den trenger for å vise hva den duger til.

 

Følg. oversikt fra Buksnes og Hol kontrollag viser framgangen.

 

År Buskap Antall Helårskyr Antall Kroppsvekt kg M.ytelse kg Fett % M.fett kg
1948 67 257 338 2039 3,58 73,1
1953 37 157 ? 2517 3,93 98.1
1956 32 158 367 2636 4,06 107,0

          

 Lagets beste buskap tilhører Alvilde Finstad, Ramsvik, den har i en årrekke ligget på over 3000 kg melk i gjennomsnitt for en besetning på 8—10 kyr. Siste kontrollår — 1956 — ga denne buskap på 10 helårskyr i gjennomsnitt 3322 kg melk med 4,39 % fett — 145,8 kg melkefett. Beste kua i fjøset og lagets beste ku — Mairos — ga 4083 kg melk med 4,36 % fett — 178 kg melkefett. Det er alminnelige nordlandskyr på ca. 365 kg l.v., men så blir de fôret godt og riktig gjennom hele vinteren, og om sommeren går de på kulturbeite. Lagets nestbeste buskap står hos Arthur Bakkejord, Ramsvik, den er på 5 helårskyr ogi ga siste år 3431 kg melk med 4,04 % fett — 138,6 kg melkefett. For 1949 oppgir landbruksstatistikken gjennomsnittsmelkemengden for Nordland til 1615 kg pr. ku. Nå kan en sikkert regne med at melkeytelsen også er steget betydelig pr. ku utenom kontrollagene, men selv om den skulle være kommet opp i omkring 1800 kg, hva den neppe er, så er det ennå et langt sprang til en når kontrollagenes gjennomsnitt. Den dag samtlige kyr i Buksnes og Hol yter kontrollagets gjennomsnitt, vil Vestvågøy andelsmeieri, Leknes, for lengst være sprengt, og med den forståelse vi nå har for gjødsling og stell av jorden og fôring av dyrene, så er det ikke noe uoppnåelig mål. Vi vet nå at våre kyrs evne rekker betydelig lenger. Også meieriet på Leknes viser en sterk økning i melkemengde, hvilket følgende oversikt viser:

 

År Kumelk kg Fettprosent Geitmelk kg Fettprosent
1938 853117 3,45 21229 2,43
1952 1338658 3,51 87 899 2,75
1956 2561768 3,88 224 072 2,95

   

Inneværende (1957) år regner en med å nå 3 millioner kg. Som det sees er det stor økning både i melkemengde og fettprosent. Dette må en både tilskrive utvidet leverandørområde, bedre melkepriser og kontrollagets eksempel.

Jordbruksstatistikken viser følgende storfehold:

    Melkekyr Storfe i alt
1907 Buksnes og Hol 1776 2391
1918 Hol 572 768
1929 « 568 1066
1939 « 727 1301
1949 « 594 875

 

Buskapene varierer jo en del etter gode og dårlige år. Den store nedgang fra 1939 til 1949 faller dog sammen med at det i disse år ble agitert for økning av saueholdet på bekostning av storfeholdet, en ensidig og lite overveiet agitasjon, som fikk god vind i seilene, da det samtidig også ble vanskeligere og vanskeligere å få noen til å passe dyrene. Dette resulterte i at også noen gårdbrukere i Hol skilte seg av med kyrne. Imidlertid kom omslaget fort, og nå har de fleste fulle storfebesetninger igjen. Det har dog de senere år vært en tendens til å redusere kutallet, men nå for å kunne fôre de gjenværende så mye bedre, hvilket igjen har resultert i større ytelse pr. ku. De siste par år har det igjen vært en tydelig tendens til økning i antall melkekyr, dette skyldes nok i første rekke melkeprisene, men er også en følge av at det blir mere og mere alminnelig at mannen overtar fjøsarbeidet. Landbruksstatistikken angir slaktevekten for melkekyr i Nord-Norge til 115 kg i 1907, og 133 kg i 1949. Nord-Norges salgslags avdeling, Leknes, hadde i 1956 en gjennomsnittlig slaktevekt på melkekyr på 145,1 kg.

Geiteholdet. Etter statistikken hadde Hol 432 geiter i alt i 1929, 240 i 1939 og 35 i 1949. Det ser således ut som om Colbans ord fra 1818 om at «Geder ere så skadelige dyr at de aldrig burde tåles i et fiskevær» er blitt tatt til følge. Skjønt det var nettopp i fiskeværene vi fant de få geitene, og her har de gjennom tidene bidratt meget til å bedre ernæringsforholdene for familier, som ellers ville ha hatt vanskelig for å skaffe seg det nødvendigste av melk. Geita er også et av våre nøysomste husdyr både når det gjelder hus og fôr. En omsnudd båtskott kan bli et godt geitefjøs, og omkring fiskeværene kan geita livberge seg lenger ute enn selv sauen, selv om produksjonen blir deretter. Etter at meieriet på Leknes tok opp geitostysting som hovedproduksjon for noen år siden og betaler ca. 50 % mere for geit - enn for kumelk, så har geiteholdet igjen tatt seg en del opp, og da det nettopp er omkring fiskeværene vi har de beste fjellbeiter, så synes forholdet for økning av geiteholdet å ligge særlig godt til rette her. Hittil har vi ikke geiter med i fjøskontrollen, men geitene i Hol er sikkert ikke kleinere enn den vanlige Nordlandsgeita, og den gir ved alminnelig god fôring og stell ca. 500 kg melk pr. år, ved sterkere fôring gir den betydelig mere.

Saueholdet. Sauen er formodentlig det eldste husdyret i Hol, som ellers i Lofoten. Den var som geita nøysom med hensyn til både hus og fôr og kunne for en vesentlig del ernære seg ute også om vinteren. Ullen og skinnet ga varme klær, melken ble nyttet i husholdningen, og selv om nok sauene var radmagre om våren, så var de feite og fine ved slaktetid og ga et verdifullt innslag av fett i ernæringen. Sauerasen var den alminnelige gammelnorske spelsau. Det var en liten og nøysom sau med grov ull, men meget fruktbar og særlig flink til å ta seg av lammene. Fra 1865 angis slaktevekten for voksne sauer til 24 kg for Nordland, og det var den høyeste slaktevekt for landet. Fra en utstilling i Steigen 1898 anføres levendevekten for vanlig gammelnorsk sau til 34 kg, det skulle gi en slaktevekt på 16 à 18 kg, hvilket sikkert er riktigere. Når en begynte en mere målbevisst innkryssning med sjeviot for å forbedre sauen, kan ikke tidfestes sikkert. Men vi vet at Nordland landhusholdningsselskaps stamhjord av sjeviot sto hos Nikolai Hansen, Berg, fra høsten 1884 til 1885, da den ble flyttet til Lyngvær i Vågan. Det ble sikkert spredt en del avlsdyr fra stamhjorden det året den sto her, og senere ble det nok kjøpt inn en del sjeviotværer, spesielt etter at statens sauavlsgård på Gjærøy var blitt opprettet i 1903. Da Nordland fikk statsutstilling for sau i 1920, ble denne først avholdt i Steigen tre år i trekk, mens det fjerde år for første gang ble holdt i Lofoten. Og senere har den regelmessig vært avholdt i Lofoten hvert tredje år. De første statsutstillinger ble holdt på Leknes, men etter at utstillingsplassen ved Hagelva ble utbygd, har den, som de øvrige husdyrutstillinger, alltid vært avholdt der.

Den første statsutstilling ble ingen suksess for Lofoten, dyrene var uensartede og urene, og det var mye dårlig ull. Til denne utstilling møtte det flere utstillere fra Steigen med spesielt værer og gimrer. Disse lå i kvalitet langt over dyrene fra distriktene her, spesielt hva ull angår. Så å si alle dyrene fra Steigen ble solgt som avlsdyr til distriktene her, og kom således til å gjøre et godt innslag i vår avl av steigarsau. Handyrloven av 1/7 1887 ble forholdsvis tidlig gjort gjeldende i Hol for springværers vedkommende, og selv om den nok slett ikke har vært overholdt som den skulle, så har den dog bevirket at vårlamming nå er det alminnelige. Hol har også vært godt organisert i saueavlslag, og det har vært ofret mye på innkjøp av gode avlsværer. Dette har medført at sauen er gått mye fram både med hensyn til ull, størrelse og kroppsbygning og nå presenterer seg som en ensartet, god steigarsau.

 

Utstillingsplassen ved Hagelva. Fylkessjå for sau 1959

 

Våre saueutstillinger ligger nå fullstendig på høyde med utstillinger i steigarsauens øvrige avlsområde, og det selges nå årlig et betydelig antall avlsdyr herfra. Som før nevnt har vi statsutstilllng hvert tredje år, idet utstillingene ambulerer mellom Steigen, Bø i Vesterålen og Lofoten. Følgende oversikt viser tilslutningen fra Hol for de siste 4 statsutstillinger:

 

      Derav fra Hol:

Utstilt i alt

Værer Sauer Værer Sauer
1945 22 65 11 45
1948 38 168 19 104
1951 62 257 35 164
1954 56 268 20 123

   

Gjennomsnittsvektene for steigarsau ved statsutstillingene i Steigen, Bø i Vesterålen og Hagelva for årene 1950 til og med 1956 er:

        

Eldre værer Resbitværer Morsauer Gimrer Lam
98,4 80,9 66,6 58,2 39,6

 

Tar en med bare Hagelva, ligger en litt i overkant, ellers er vektene svært jevne for de forskjellige utstillingssteder. Under særlig gode beiteforhold blir det betydelig større vekter. Avdrottskontrollen for steigarsau viser for 1953 og 1954 en ullavkastning pr. dyr: Morsauer 3,25 kg, gimrer 3,65 kg og resbitværer 4,14 kg. Dette er stor ullproduksjon, og ulla fra steigar-sauen er kjent som noe av den beste ull i landet. I Hol, som ellers her på Vestvågøya, har vi ennå atskillige unyttede sauebeiter, og her er anledning til og stor interesse for utvidelse av saueholdet, men det vil neppe skje på bekostning av storfeholdet, men som en alminnelig økning på de fleste bruk, etter hvert som en får mere vinterfôr og kan skaffe husrom til større besetninger.

 

Følgende oversikt viser saueholdet:

 

Årslam Vinterforet Sauer i alt

1907

Buksnes og Hol

2388

2952

5340

1929

Hol

978

905

1883

1939

«

1873

1633

3506

1949

«

1457

1441

2898

 

Som en ser varierer saueholdet betydelig fra år til år; i et dårlig forår går det først ut over sauen, men den er lett å ale til igjen, og neste husdyrtelling vil sikkert vise en betydelig økning fra 1949. Vi har en gild sau i Hol, og i det store og hele fôres og stelles sauen godt nå. Ullen blir også i alminnelighet pent behandlet og oppnår oftest toppris. Salgslaget på Leknes oppgir følgende slaktevekter for saueslakt høsten 1956: Voksne sauer 30,7 kg og lam 15,3 kg. Lammene var tynne siste høst (1956), og vektene har ellers vanlig ligget på 16 kg.

Svineholdet. Mens grisen i gamle dager i følge Colban for det vesentligste ernærte seg ute, så er den nå blitt en kravfull skapning, som for en meget stor del lever av innført kraftfôr. Det er da også nå et meget beskjedent svinehold i Hol, som neppe dekker bygdens forbruk av flesk.

Etter hvert som ensilering av poteter til fôr tar seg opp, så en kan komme mere over til fleskeproduksjon på hjemmeavlet fôr, vil nok svineholdet ta seg opp en del. I mellomkrigsårene var det betydelig produksjon av smågriser i Hol. Peder Bøe, Apnes, og Peder Yttervik, Svarholt, drev begge med store besetninger avlssvin, og en del andre drev i mindre målestokk. Nå er det kommet nye eiere på disse gårder, og det er bare noen få som har en avlspurke eller to.

Hønseholdet. Det har vært alminnelig med noen høner på så å si hver gård. Under forrige verdenskrig og i mellomkrigsårene var det et betydelig hønsehold i Hol. Vestre Hol var organisert i et meget virksomt eggsalgslag, som hadde en betydelig leveranse av egg. Nå er egglagene underlagt Nord-Norges Salgslag, og det ser ut som hønseholdet er i jevn økning.

 

Peder og Klara Yttervik, Svarholt. Peder Yttervik drev med hesteoppdrett,

svineavlstasjon og pelsdyrfarm ved siden av gårdsbruk. Her sees de sammen

med sine hester, hvorav en er premiert hingst

 

Vi har så å si ingen store hønserier i Hol, derimot er det jevnt hønsehold utover gårdene.

Maskiner og redskaper i jordbruket. Mens de gamle drev med hest og primitive redskaper, så er det nå traktorene som utfører det meste av både jordbearbeiding og innhøsting. Det fortelles at Roland Elvhaug var den første som fikk slåmaskin i Hol, det var en brukt maskin, som han kjøpte omkring århundreskiftet, den het visstnok «Mesna» og var en særlig lett, god maskin, som har vært i bruk like til det siste. I 1939 var det blitt 70 slåmaskiner og 50 hesteriver, samt 1 potetopptaker, i 1949 var det 86 slåmaskiner og 68 hjul- og sleperiver, samt 4 potetopptakere. Nå er nok de fleste slåmaskinene erstattet med traktor med meieapparat. Foruten en godt utbygd maskinstasjon sammen med de øvrige kommuner på Vestvågøya hadde Hol i 1956 19 jordbrukstraktorer, hvorav bare et par var av de små 2 — 3 hjuls. De fleste traktorene er bra utstyrt med redskaper og driver også leiearbeide, så i alminnelighet er det ikke vanskelig å få arbeidet utført i rett tid, på samme tid som arbeidet, spesielt jordbearbeidingen, blir mye bedre utført, enn da hesten gikk for harva og svettet. De fleste må dog ennå kjøre inn høyet med hest, fordi driftsbygningene ikke er skikket for innkjøring med traktor.

Driftsbygningene er dessverre det tristeste kapitel i hele Hols jordbruk, som for Nordland fylke ellers. Neppe 25 % av driftsbygningene tilfredsstiller så noenlunde tidens krav med hensyn til husdyrrom og fôrhus, og bare noen få egner seg for maskinell drift. Driftsbygningene er derfor nå blitt den største hemsko for utviklingen av jordbruket, og en får bare håpe, at de tiltak med rimelige lån og stønad til nybygning og utbedring av driftsbygningene, som nå er vedtatt, vil vise seg å svare til hensikten.

 

Skogsaken. En kan ikke avslutte Hol jordbrukshistorie uten også å nevne skogsaken. Hol har jo etter statistikken et betydelig skogareal, men skogen i Hol består for det aller vesentligste av små krongelbjørk, som nok kunne ha en viss verdi som brensel, men den blir sjelden, nærmest aldri nyttet til brensel, så sant ikke sommeren blir slik, at en ikke får brenntorven tørr. Det er nok de som mener og hevder, at det engang i svunne tider har vært bedre skog herute. Jeg har vanskelig for å tro det. De røtter og stokker, en av og til finner i torvmyrene, tyder ikke på at skogen har vært annerledes enn nå. Nå kan det heller ikke nektes at skogen og skogsaken har vært helt forsømt. Hadde denne krattskogen vår vært rensket og tynnet litt, så ville den nok ha sett bedre ut, men det er først de aller siste årene en har fått øynene opp for at det går an å reise skog her ute, og at grana simpelthen vokser og trives like godt her som andre steder, når den blir plantet på de riktige steder og stelt ordentlig. Men så har det heller ikke fra det offentliges side vært gjort mye for å fremme skogsaken i Lofoten. Like etter første verdenskrig ble det tilsatt en fylkesskogmester, som skulle ha Lofoten og Vesterålen til virkefelt. Han virket da også et par år, og det begynte å bli litt interesse for skogsaken, men så kom nedgangsårene, og stat og fylke måtte spare, og så gikk det som ellers, stillingen ble inndratt. Senere fikk Lofoten herredsskogmester sammen med Vesterålen, men noen særlig interesse for skogsaken ble det ikke før Hol kommune i 1954 lot utarbeide en foreløpig skogreisningsplan og gikk i brodden for å få ansatt en spesiell skogreisningsleder for Lofoten. Skog-reisningsplanen for Hol dekker hovedsakelig områdene i Storfjord, Finstad, Ramsvik, Hag, Bergsdalen og Holsdalen, hvor en regner med 1000 dekar plantemark, som skal beplantes i løpet av 10 år, hvortil det etter oppgave fra skogreisnings-lederen vil medgå ca. 32 tusen planter pr. år. Tidligere er det i åra før og etter krigen tilplantet ca. 125 dekar i Hol. Av de som står best av disse felter nevner skogreisningslederen:

 

Ove Johansen, Finstad, 26 dekar utlagt i 1928

Harry Ellingsen, Berg, 18          « «         i 1929

Storfjord gård, 17                       « «         i 1936

Alsing Seines, Hag, 9,5              « «         i 1936

Emil Andreassen, F .stad, 16     « «         i 1939

 

Han sier videre, at det er storparten vanlig gran som er nyttet som plantemateriale, og flere av disse feltene viser en forbausende god vekst og trivsel. Det synes å være gode muligheter for granproduksjon, dersom en er nøye med å plante på de luneste steder, og i skogreisningsplanen er det regnet med en årlig tilvekst på 0,30 kbm, pr. dekar. Det vil gi en årsproduksjon på gjennomsnittlig 300 kbm. pr. år, for de 1000 dekar planen omfatter, som etter dagens priser tilsvarer en nettoavkastning på kr. 12 000 pr. år. Etter erfaringer som er høstet, synes det som om det er sitkagranen, som er mest hardfør og gir den største produksjon, og en vil gå inn for å nytte denne gran mest mulig. Men hittil har det vært vanskelig å dekke etterspørselen. Det er stor interesse for skogplanting i Hol, og i 1956 ble det satt ut vel 36 000 planter, vesentlig vanlig gran, og det er ikke noe som tyder på, at det skal bli mindre i åra framover. Plantingen er hittil blitt utført av eierne selv og som skolebarnsplanting. Og skogreisningslederen tror vi ennå en tid kan klare plantingen på denne måte, og håper også derved å få vakt interessen for skog-saken blant den oppvoksende slekt.

Dette gjelder altså en foreløpig plan, som skal være realisert i løpet av de første 10 år. Det vil sikkert vise seg å bli atskillig større arealer, som egner seg for planting, etter hvert som beitedyrene mere og mere kommer på kulturbeiter og havnegangene blir frigjorte. Likeså vil det sikkert bli mere jord skikket som plantemark etter hvert som plantingene vokser til og begynner å gi livd. Vi i Hol ser på skogsaken som en meget stor sak, som ikke bare skal gjøre bygden vår vakrere og lunere, men som engang i framtiden vil komme til å gi større trygghet, jevnere sysselsetting og bedre inntekt for bonden. Og vi tror at etterslekten en gang i framtiden med takknemlighet og ærefrykt vil minnes dem, som gikk i brodden for skogreisningssaken her ute, og da i første rekke bondelaget vårt.

 

Påskjønnelser tildelt gårdbrukere i Hol.

1909 Andreas Tetlie, Apnes. Landbruksselskapets diplom og sølvmedalje for fortjenstfulltjord- og husdyrbruk. Anton Johannesen, Solbakk. Landbruksselskapets diplom og bronsemedalje for utmerket dyrkningsarbeide. Magnus Hansen, Skaftnes. Ny Jords diplom for fortjenstfullt nydyrkningsarbeide.

1955 Fylkesagr. Svenn G. Anderssen, Hol. Nordland landbruksselskaps diplom og gullmedalje for interessert og energisk innsats i Nordland landbruksselskaps tjeneste gjennom 40 år.

Fortegnelse over ungdom fra Hol som har gått landbruksskole og deres senere yrke:

1898 Henrik Hulaas, Bøstad L.br.sk., Bodø Gbr., Storfj. i H,

1910 William Eriksen, Apnes « « Gbr., Tr.lag

1911 Harald Jacobsen, Steine « «

1912 Peder Yttervik, Stamsund V.l.br.sk., Oslo Gbr., Svarh., Hol

1913 G. Myklevik, Stamsund L.br.sk., Bodø Gbr., Myklevik

1926 Johan Larsen, Fygle « « Gbr., forretn.m.

1928 Hans Knutsen, Hag « « Fiskerioppsynet

1928 Magnus Nilsen, Fygle « « Gbr. på Rise

1929 E. Brinchmann, Stamsund « « Gbr., Bjørnsk.

1939 Hergård Apnes, Storfjord « « Forretningsm.

1941 Jacob Anderssen, Hol « « Bestyrer for Gudbr.dals slakteri, Otta

1942 Gunnar Klepstad, Fygle « « Kontorm., Oslo

1952 Edvard Elvhaug, Fygle « « Forel. arbeider

1952 Henrik Johansen, Holsmo « « Kontormann

1928 Einar Johansen, Petvik L.br.sk., G.stadGbr., Petvik

1931 Jacob A. Arhaug, Stams. « « Gbr. i Hol

1939 Nils Johansen, D. flyt. landbr.s.

1942 Arne Wik, Hag « .« Gbr., Hag, maskinholder

1944 Arne Waldahl, Hol L.br.sk., V.ålen Utskift.landm.,Lofoten

1950 Harald Westgård, Hag; « « Traktorkjører

1950 Finn Rasmussen, Hag « «

INNHOLD

STARTSIDEN