Telegraf og telefon

INNHOLD

STARTSIDEN

Det første telegraf anlegg i Nord-Norge ble bygd sommeren 1861 i Lofoten. Det var en linje mellom fiskeværene fra Brettesnes til Sørvågen med en sidelinje Brettesnes — Skrova. Arbeidsbestyrer Hennum utførte byggingen av linjene i Lofoten og kom til Svolvær den 20. april. Arbeidsfolk måtte hentes fra Bodø, da der ingen var å få i distriktet. Senere på året, antakelig etter fiskets slutt, skriver Hennum, at nå er der arbeidsfolk nok å få i distriktet, «men de skifter uavlatelig, ti disse folk her (i Lofoten) er ustadig og uvant til å arbeide på land — vil ha stor daglønn og gjør lite arbeide».

 

Lilly Mølleskog   Agnes Nordahl Håkstad)   BirgitteJentoft

 

Men det viste seg at arbeidet skred fram tross det ofte ytterst vanskelige terreng, og landlinjen ble fullført samme høst.

Seilskonnerten «Alpha» hadde innlastet sjøkabel i London om våren. Etter å ha nedlagt en del kabler på Vestlandet, seilte skipet til Lofoten. Her ble der, uten hjelp av dampskip, fra skonnerten utlagt ikke mindre enn 16 sjøkabler.

I dette første anlegg av telegraf i Nordland ble innmontert 8 såkalte fisketelegrafstasjoner, nemlig Brettesnes, Svolvær, Ørsvåg (senere flyttet til Kabelvåg), Henningsvær, Steine, Ballstad, Reine og Sørvågen. Hele dette store anlegget kostet alt i alt 132 965 kroner, innbefattet de i alt henimot 17 000 meter sjøkabel, og ble betydelig billigere enn påregnet. Dette skyldtes for en del at kablene ble utlagt uten hjelp av dampskip, og det var visstnok første gang at slikt hadde hendt hittil.

Telegraffunksjonærer til betjening av disse stasjoner, som bare korresponderte helt lokalt med hverandre i tiden under lofotfisket, måte oppsendes sørfra, hvilket falt kostbart. Der ble derfor opplært 4 skolelærere til hjelp som betjening — forsøksvis. Og det gikk bra, da det ikke trengtes kunnskaper i fremmede språk mellom fiskeværene innbyrdes. Deres lønn var kr. 2.80 pr. dag til en begynnelse. Der ble så opplært flere av de såkalte «fisketelegrafister» (lærere som ikke hadde skole i fisketiden, bl. a. Heitm. Hansen), og en tid ble fisketelegrafstasjonene utelukkende betjent av «fisketelegrafister». Blant disse var også Hans Sofus Myhre, sønn av Iver Myhre, Svarholt.

Som man vil forstå hadde man ennå ingen telegrafforbindelse sørover. Den kom først i stand i 1868. Da var med ett slag Lofotens store og viktige fiskevær kommet i forbindelse med hele det sørlige Norge og den største del av Europa.

Steine stasjon ble flyttet til Stamsund den 21. april 1868, samtidig med at Lofoten ble tilknyttet hovednettet ved Øyhelle i Vågan. Svolvær og Ballstad ble faste stasjoner, de andre fortsatt fiskestasjoner. Den 1. juni 1882 gikk Stamsund over til å bli fast stasjon med Lars Fredrik Einarson som telegrafbestyrer. I tiden 1868 til 1882 var altså Stamsund fisketelegrafstasjon. I denne tid var stasjonen betjent av forskjellige bestyrere. Blant disse var Fredrik Wulff, som senere flyttet til Henningsvær.

Bestyrere etter Lars Einarson har vært:

Andreas Holmen fra 1/4 1886 til 1/7 1887

Thodolf Normann fra 1/7 1887 til 1/7 1891

Fredrik Holst fra 1/7 1891 til 1/5 1904

Birgitte Jentoft fra 1/5 1904 til 1/9 1917

Agnes Nordahl fra 1/9 1917 til 1/3 1937

Lilly Mølleskog fra 1/3 1937 til 15/4 1947

Blant telegrafbudene i siste del av forrige århundre finner vi Lars Eriksen, Svarholt, husmann Ole Kvam, Melkervollen, Finstad, og husmann Johan Berteus Olsen, Møllerhaugen, Berg.

Telefonen ble oppfunnet av Graham Bell i 1875, og ikke mere enn tyve år senere holdt denne nymotens innretning sitt inntog i Hol. Inntil 1894 hadde Vestvågøya ingen privattelefoner, men dette år ble, etter forslag av Mathias Nordahl, og i samarbeid med C. M. Johansen, Myklevik, Vestvågøy telefonselskap stiftet. Der ble bygd 4 linjer, til hvilke ble knyttet 34 apparater, som ble tatt i bruk i september 1895 med sentralstasjon på Leknes. Det materiale som ble brukt til linjebyggingen, var meget primitivt. Spennene var på 80—100 meter, og stolpene, som var meget smekre, ble satt ned der hvor det passet best. På grunn av dette oppsto der stadig linjefeil med påløpende reparasjonsomkostninger, så selskapet en tid holdt på å falle økonomisk sammen. Hverken lederne eller arbeiderne hadde den nødvendige erfaring på dette område. Grunnen var imidlertid lagt for en videre utbygging av Vestvågøyas telefonnett, og C. M. Johansen, Myklevik, nedla et stort arbeid som telefonselskapets første formann, uten et øres vederlag, liksom han også økonomisk støttet selskapet.

I 1896 kunne en lese følgende notis i Lofotposten om det nylig stiftede telefonselskap: «På privat telefonlinje fra Stamsund kan korresponderes med stasjonene Apnes, Buøyhavn, Hag og Skifjord. Likeså fra Ure med stasjonene Berg, Fygle, Mortsund, Ramsvik, Sandsund og Sennesvik. Fra samme tid (1. januar) er taksten for telefonering av telegrammer til og fra Myklevik, Svarholt og Steine — samtlige pr. Stamsund, nedsatt til 25 øre pr. telegram». I neste nr. sto følgende beriktigelse: «Vestvågø Telefonselskab i Stamsund befordrer telegrammer avsendt pr. telefon uansett ordantall for 25 øre pr. telegram. Fra Stamsund til Apnes, Svarholt, Myklevik, Skifjord og Hag. Fra Ure til Sennesvik, Ramsvik, Sandsund, Mortsund, Berg og Fygle».

Selskapets første styre besto av C. M. Johansen, formann, Blix, Svarholt, nestformann, Nikolai Tetlie, Sennesvik, og Jørgen Pedersen, Ballstad. Etter C. M. Johansen ble hans sønn, ingeniør Ingv. Johansen, Myklevik, selskapets formann og fungerte som sådan i 14 år. Under dennes ledelse gjennomgikk anlegget en betydelig forbedring. Arbeidet ble utført mere fagmessig, de fleste linjer ble ombygd, og selskapet sto nå på trygg økonomisk basis, så aksjonærene fikk fra 5 til 10 prosent årlig utbytte. De gamle linjene ble modernisert og nye linjer bygd. Leknes var enesentral til i 1905, da det ble opprettet sentral også i Stamsund. Nordahl var fra begynnelsen av bestyrer av Leknes sentral, som var installert i hans hus. Han hadde også oppsynet med linjene og var arbeidsbestyrer i mange år.

Ute i fiskeværet Mortsund var man ikke helt fornøyd med bare privattelefonen. Man så helst at det kom telegraf eller rikstelefon til stedet. I 1907 ble det gjennom pressen gjort henvendelse til telegrafvesenet i sakens anledning. Henvendelsen hadde følgende ordlyd: «Samtlige undertegnede tillater oss gjennom pressen å rette forespørsel til telegrafvesenet om det slett ikke kan la seg gjøre å få en telegrafstasjon eller rikstelefonstasjon opprettet her i Mortsund med av staten fast ansatt og lønnet betjening.

Med den store utvikling, som de senere år har medført, og på grunn av stedets bekjente gode og rolige havn, søker en flåte av nesten utallige farkoster, fiskedampbåter og skøyter hit, havnen er til stadighet under fisket overfylt av fiskekjøpere og andre næringsdrivende. At alle disse vil og må holde seg noenlunde ajour pr. telegraf, er jo en selvfølge, når man skal drive forretning. Men med den utilfredsstillende ordning som nå er, vil det nesten være ugjørlig å benytte seg av telegrafen. Vi legger heller ikke betjeningen eller privattelefonen til last. Men privattelefonen er ikke og kan ikke under disse omstendigheter benyttes som stedfortreder for rikstelegraf.

Vi må henstille til Telegrafverket å ta saken under alvorlig overveielse». Blant underskriverne på denne henvendelse var handelsmann Nilsen, Brandsholmen, og innehaverne av firmaet Pedersen og Svendsen, Brandsholmen.

I 1926 ble der innsendt krav om opprettelse av rikstelefon på Leknes. Telegrafstyret innvilget anmodningen, og det gjaldt å f å i stand en praktisk og tidsmessig ordning. Nordahl løste oppgaven på beste måte, idet han fikk rikstelefonstasjonen innmontert under samme tak som poståpneriet.

I 1930 hadde selskapet 160 privattelefonstasjoner og 2 sentralstasjoner, Stamsund og Leknes. Herav falt 110 stasjoner på Leknes sentral. Fra 23. desember 1930 ble det åpnet en rikstelefonstasjon i Kangeruren. Samme år ble det satt i gang bygging av ny rikstelefonstamlinje i Lofoten fra Svolvær til Sørvågen. I november 1930 ble den nye linje tatt i bruk.

Fra 1. januar 1940 overtok telegrafverket selskapets abon-nentanlegg for en kjøpesum av 22 500 kroner.

Fra 1948 gikk Stamsund telegrafstasjon over til rikstelefonstasjon under Ballstad (senere under Leknes, som nå). Fra 1. juli 1948 har Borghild Rystad vært telefonbestyrer. Som telegrafbud ved Stamsund stasjon har Sigfred Johansen tjenestegjort fra 1. desember 1920 til 31. desember 1958, altså nesten i 40 år. Stamsund stasjon har leid lokaler først hos væreier Schøning, senere hos J. M. Johansen, etter at denne kjøpte Stamsund, og stasjonen er fremdeles i de samme lokaler.

Ure fisketelegrafstasjon (eller felttelegrafstasjon) åpnet 1877. Som bestyrer fra 1877 til 1882 tjenestegjorde Schøning, og etter ham visstnok Heitmann Hansen. I 1930 gikk Ure felttelegrafstasjon over til å bli rikstelefonstasjon med væreier Andreas Tetlie som stasjonsholder, senere hans sønn Arne Tetlie. Stasjonsholdet varte til 20. juni 1962, da telefonen ble automatisert.

Vi har ovenfor nevnt at Mortsund allerede i 1907 kom med krav om rikstelefonstasjon. Men først i 1927, nærmere bestemt den 21. november, ble rikstelefonstasjonen åpnet i Mortsund hos A. B. Andreassen. Denne var stasjonsholder til 1936. Da overtok Petter Andreassen, som holdt stasjon til i 1950, da han solgte stedet til Ottar Statle. Bjørga Statle ble ansatt som stasjonsholder sistnevnte år og hadde stasjon til automatiseringen i 1962.

Steine fisketelegrafstasjon var i virksomhet fra 1887 til 1930. Fra århundreskiftet til 1930 var frøken Grønning bestyrer. I 1931 gikk stasjonen over til rikstalestasjon med væreier Håkon Pettersen som stasjonsholder.

INNHOLD

STARTSIDEN