Syvende kapitel

Ved kvernen og i fiskeværet

Arbeidslivet i gamle dager

INNHOLD

STARTSIDEN

1. Ved bekkekvernen

Engang var det slik, også her i Hol, at hver mann med jord også hadde sin byggåker, like så sikkert som han hadde sin båt i fjæra og sin børnskap hengende under nausttaket. Man måtte sørge for å være så vidt mulig selvhjulpen også med melmaten. Det kunne slå feil med modningen så mangen en sommer, og da måtte man få fraktet det lille man kunne se seg utkomme til å skaffe fra Bergen, men regelen var at man skulle klare seg ved egen avling — på det stakkars viset det kunne være. Ble det altfor knapt med korn og mel, ble det drygd med bark, og folk sultet seg fram til neste avling, så godt de kunne. Men det hendte nok ikke så sjelden at mange sultet seg til døde, særlig når uår fulgte uår. Gjennom både tidlig og sen mellomalder var det mange slike hungersår, og ofte flere på rad. Det samme var tilfellet i 1600- og 1700-årene, med stor hungersnød og mange mennesker som døde av «blodsott».

Den eldste korndyrking i Norge var i yngre steinalder, og bygget var lenge det eneste og dominerende kornslaget her hjemme. Siden kom havren og rugen, og senere hveten. Nordpå og i kystdistriktene ble bygget hele tiden det fornemste kornslaget, med havren på annenplassen. Men kornet kunne ikke spises med skall og agner og det hele. Det måtte males, og hvordan skulle man så få det gjort? Sikkert et meget vrient spørsmål en gang. Men problemet ble løst, til å begynne med på den helt enkle måten at man knuste kornet mellom to steiner — en flat understein og en rund over stein. Av dette utviklet håndkvernen seg. Den besto av to steiner og med hull, «kvernøye», i den øverste, roterende, steinen. Dette kalte man roterende kverner, og de var et betydelig framskritt på kornmalingens område. Det finnes ennå ikke så få av dette slags kverner på gårdene her i landet, men nå blir de helst kalt grynkverner eller saltkverner. I Romerriket hadde man, ved siden av håndkverner til mindre bruk, også større kverner, som ble drevet med hester eller okser, såkalte heste- eller oksevandringer. Vannkverner var kjent i Roma allerede på Kristi tid, og man antar at de kom dit fra Orienten, Fra Romerriket «vandret» så vannkvernen, sakte og møysommelig, helt opp til «Nordlandene». Den var visstnok kjent ved klostrene i mellomalderen, men kom i vanlig bruk her i Norge på 15—1600-tallet. Da gjaldt det å finne en høvelig elv eller bekk, helst med årgangsvatn. Damstokkene ble lagt og vannrenne bygd ned til kvernhuset, som gjerne sto i eller like ved bekken. Vannet kunne stenges eller reguleres ved forskjellige luker, og dermed også farten på kvernen. Kvernkallen, som ble drevet rundt av vannet, var gjerne stilt vannrett, med skrå skovlflater. Akselen førte videre opp til kvernhuset, der den gikk tvers gjennom underliggeren og opp i overliggersteinen, som den drev rundt. Kornet rant fra en kasse med skrå botn ned gjennom «øyet» på overliggersteinen. Derfra måtte det ut mellom steinene og ble knust. Melet dryste ned i karmen og ble samlet opp i brye eller sekk.

Når kornet var skåret, lagt i bånd og hengt på staur til tørking, kom turen til å treske det. Til dette hadde man en særskilt «handhøvle», den såkalte slagvolen, en kort stokk, og til denne var det som regel festet en grannere stokk, kalt handvolen. Handvolen var festet til slagvolen med skinn. Noen steder brukte man åleskinn, andre steder okseskinn eller annet slags sterkt skinn. Så la man kornbandene utover låvegolvet, eller golvet i det hus man benyttet for dette arbeid, og så slo man med sloga til alt kornet var kommet løs fra aksene. Deretter tok de unna halmen og ga kornet en ny omgang med sloga, og dette kaltes å «tine» kornet, for å få bort alt snerp og agnbust. Så skulle kornet såldes. Dette foregikk med et grovt såld, skaksåld, som det kaltes, dette for å få bort det siste av halmstubb. Og så var det å kaste det. Dette arbeid tok man helst på en dag med et passelig vinddrag. Man sørget da for at det var sånn passende «vind i luka» i det rommet hvor kastingen foregikk. Under kastingen føk det tunge og gode kornet lengst, mens agner og lettkorn ble sinket av luftmotstanden og falt ned i utkanten av kornhaugen, hvor det så kunne tas fra. Det var ellers vanlig å skille kornet i tre slag. Det beste, som lå helt inn til veggen, og som man derfor kalte veggranda, var det beste korn, og ble brukt til matkorn og såkorn. Det som lå i midten ble kalt mellomkorn eller mekorn, og det som lå nærmest kasteren var lettkornet, som for det meste ble brukt til kreaturfor. Men var det lite av kornet, ble nok det også tatt vare på til brødkorn.

Skulle kornet renskes omhyggelig, ble det kastet flere ganger. Det beste kornet ble så etterpå såldet ved hjelp av melsåld eller kornsåld, eller gjennom en kornharpe. I Nordland brukte man såkalte drøftetrau. Nå skulle kornet gjennomgå en ny tørkingsprosess, før det sendtes til kvernen. Denne tørkingen foregikk på forskjellige måter. På de større brukene sørpå, og vel også her i Nordland, hadde man særskilte tørkehus, flere steder brukte man badstuer til dette, også i Nordland, eller man brukte eldhus. Man tørket også på heller eller i store gryter, eller i «hekke», en firkantet kasse med bunn av strie — meget brukt her nord — eller i brye, en uthulet stor stokk, oftest av furu. Men dette siste har neppe vært særlig meget brukt her oppe i Nordland. Folk som hadde lite korn, og det hadde jo de fleste her i landsdelen, tørket helst kornet på den måten at de spente et seil under taket i kjøkken eller stue, eller i eldhus, og hadde kornet oppi her, eller de la det på lemmer — eller de la det utover på store steinheller og lot det tørke i solen. Men da måtte en passe på å få det i hus straks det truet med gråvær eller regn.

Så var da omsider alt klappet og klart for malingen av kornet. Bare det nå kunne bli godt med nedbør, så det ble nok med kvernvann i bekk og elv. I de små kvernbekkene måtte man ofte vente på det. Men høstens tid brakte som regel nok nedbør til at kvernkallene kunne tulle rundt og kvernsteinene gjøre sin plikt. Disse kvernsteinene, hvor kom så de fra? Det skulle særskilt stein til dette bruk, best var flint, sandstein og glimmerskifer. Selbustein var meget benyttet, og selbyggene eksporterte meget kvernstein gjennom lange tider til Nordland. Åfjordstein fra Sogn var også etterspurt. Vi her nordpå hadde også våre egne gode kvernsteinbrudd. Det største av disse lå i Brønnøy (Sømna), men foruten stein fra Brønnøy, nådde man Ranasteln fra Elsfjord, og Saltastein fra Setså i Saltdal. Hele båtlaster av kvernstein fra Selbu i Trøndelag ble ført nordover til salg i Lofoten. Det å hogge til kvernsteinene var ikke hver manns sak. Skulle arbeidet bli ordentlig utført, måtte det øvde hoggere til, og fra enkelte deler av landet hører en om «kvernhoggere».

Kvernhusene, nå ja, det var ikke noe arkitektonisk i øynefallende ved dem. De var små, grovt tilhogde tømmerkoier, det simpleste og mest enkle tømmermannsarbeide man kunne tenke seg. Men det var da et slags skjul, for kvernsteinene, for noen få kornsekker og for mannen som skulle stå for malingen. Det kunne være flere kallkverner eller bekkekverner nedetter i én og samme elv. Helst burde jo slike elver eller bekker ha litt fart og fall på seg, men man vet om bekker som ligger i ganske flatt lende og bare så vidt drar seg nedover mot havet, og likevel fikk de strevet med å drive en eller flere kverner. Men der kunne det ikke gå fort med malingen. Vel, man hadde den gang Guds gaver av tid å rutte med og den lange høst til sin rådighet.

Det er mulig at den eldste kvernen i Hol fantes hos Gregers Michelsen, Petvik, eller kanskje hos Peder Jørgennsen, Sennesvik nedre. Begge disse bekkekverner nevnes i matrikkelen fra 1667. Kverner før den tid finner en ikke omtalt noe sted. Hvor lenge disse to kverner tullet rundt og malte korn, vet man ikke. I matrikkelen fra 1723 står det uttrykkelig at her ingen kverner er lenger. Så må de altså ha endt sine dager før dette året. Det er ellers svært sparsomt med opplysninger man har i kildene om kvernene. Full greie på kvernene i Hol får vi først i 1770-årene, etter at det var innført en kvern-skatt. Dennes størrelse var avpasset etter kvernens verdi, og var kvernen blitt altfor defekt, falt skatten bort. Disse skattene kunne dreie seg om fra 6 til 16 skilling, og den slags skatt falt vel helst på kverneiere som malte for andre og drev såkalt leiemaling. Den første fulle oversikt over kvernene i Hol finner vi i et fogdregnskap fra 1774. Her er nevnt både gårder som har kvern, eierens navn og den skatt han måtte betale for kvernen. Det fantes nå kverner på nær sagt hver eneste gård i bygda. På Finstad hadde Tobias Bentsen kvern, som han betalte 6 skilling i årlig avgift for. På Fygle hadde lensmann Hemming Lochert kvern. Den var noe større enn den på Finstad, for Lochert måtte ut med 8 skilling i avgift. På Hol hadde Diderich Hjort kvern, oppsatt dette år, avgift 6 skilling. På Bunes — Ure hadde Peder Eriksen kvern, avgift 6 sk. Rasmus Arentsen, Skaftnes, hadde også kvern, likeså Aron Johansøn, Hag øvre, oppsatt 1774, Christopher Christophersen, øvre Sennesvik, Niels Christophersen, Justad, Friderich Hanssøn, Helle, Johannes Nielsen, Apnes, Elisæus Bentsen, Steine og Æsøy. Disse siste betalte alle 6 sk. i årlig avgift. Maren Graa, Storfjord, og Søren Pedersen, Holsdalen og Bergsdalen, hadde også kvern, som de betalte 8 sk. for i året. Men den største av alle kvernene i Hol fant man i Petvik. Hartvig Jentoft måtte betale 16 sk. for denne.

Vi har så i fogdregnskapene kunnet finne noen spredte notiser om enkelte av disse kverner. I 1777 meddeles at Peder Eriksens kvern ikke brukes mere. Heller ikke Maren Graas kvern brukes dette år. Men året etter var hennes kvern satt i stand og taksert til en årlig avgift av 6 sk. I 1778 fortelles at Niels Christophersens kvern er «nedfaldet og ubrugelig». Kvernen ble imidlertid bygd opp igjen, for den nevnes i et «manntall» over kverner for året 1800. Andre som har kvern dette år: Lars Ribe, Finstad, Svend Svendsen, Svarholt, Hans Nielsen, Myklevik, Hans Grøn og Johannes Eliasen, Bunes-Ure, Tønnes Mathiasen, Skaftnes, Mikkel Elisæusen og Jacob Falch, Sennesvik øvre, Ole Hansen («forrige Tron Amundssøns», d.v.s. Tron Amundssøn var den forrige eier), Storfjord, Hans Christoffersen, Justad, Friderich Hanssøn, Helle, Bjørn Hansen, Apnes, Elisæus Bentsen, Steine, Hartvig Jentoft, Petvik, Frantz Matheson, Ramsvik, og Søren Pedersen, Holsdalen og Bergsdalen. I 1802 er det kommet kverner også i Sennesvik nedre og Skifjord.

Manntallene over kvernskatten nevner bare gårdene og eierne, så en får ikke greie på hvor kvernene sto. Men det skulle være rart om der ikke ennå finnes merker etter dem, der de en gang sto ved bekken og malte mel til brødmat og graut.

Så ruslet da de mange kallkverner rundt og rundt i våre bekker. Guds mølle maler langsomt, heter det, og de fleste av disse bekkekvernene forhastet seg så visst ikke, de heller. Var det lite vann i bekken eller elven, ble det en bedrøvelig fart på den overliggende kvernsteinen, som hadde den roterende oppgave. Det hendte ikke sjelden at den stoppet helt, mistet arbeidslysten og nektet å gjøre tjeneste. Så var det ikke annet å gjøre med det enn å vente på nye regnskyll og en friskere fart på elvevannet. Men kvernkallen kunne skulke også av andre årsaker. En gammel lofotbonde satt og malte korn i sin kvern. Elven var hans, og han hadde vært så «ubeina» å nekte naboen sin å sette opp en liten kvern. Hevnen er så søt så, vet vi. En kveld bonden satt i sitt kvernhus og hygget seg, mens kvernen tygde korn, stoppet plutselig «kallen» under kvernhusgolvet all virksomhet. Da bonden fikk undersøkt saken, viste det seg at elven var løpt helt tørr, og «kor i hoin va dæ vorte a' vatne?» Jo, så viste det seg at det et par hundre meter ovenfor kvernhuset var blitt ledet bort og rant i en ganske annen retning. Bonden fikk et bal med å bringe elven på «rett kjøl» igjen. Dette gjentok seg tre kvelder på rad, og så måtte det sendes bud til lensmannen.

Det var ikke nettopp førsteklasses mel de malte disse gamle, enkle kvernene. Men det var iallfall ekte saker, og skulle det være mel av en finere kvalitet, til lefser eller et «gobrød» til jul, så såldet man det. Alle hjem hadde sin melsåld.

Når kornet var malt, kunne man sette i gang med høstbakingen. Flatbrødstablene ble store før man la kjevlene vekk. Man stekte på store jern som var lagt opp i gruvesteinen, og rustet seg for vinteren med brødmat, både for husets heimefolk og for dem som skulle fare på fiske.

Hvordan folk etter hvert sluttet med kornavl, er fortalt under jordbruket. Når folk sluttet å dyrke korn, ble også kvernene overflødige. Kvernhusene ble da enten revet og brukt til andre formål, eller fikk rett og slett stå og råtne opp. Her og der kan en se gamle, til dels mosegrodde kvernsteiner stå reist opp mot en vegg eller ligge slengt hen borte på marken eller ved fjæren. Men de fleste av dem er forsvunnet, og det samme er tilfelle med «kvernkallene» og vasshjulene. Vi behøver ikke å holde øye med merkedagen den 1. september, Kvernknarrens dag, som på primstaven oftest ble betegnet med to kvernsteiner. Var det tørrvær den dagen, ville det gjennom hele høsten bli mangel på kvernvann.

Kallkvernen gjorde meget sent, men bra arbeid, og fullt nøyende for tidens behov. Sammenliknet med dagens store tipp-topp moderne møller, blir den så ussel så, og faller så totalt igjennom, både hva det eksteriøre angår og når det gjelder formalingskapasitet. Hvor lang tid ville det ha tatt for en stakkars kallkvern å greie å male et så stort kvantum korn som en moderne mølle maler på en dag? År og dag og et godt stykke av evigheten. Nei, kallkvernen, den var i overensstemmelse med «skriften», den malte langsomt. Men den var et stort framskritt fra den gang man knuste kornet med håndmakt mellom to steiner, eller slet og dro på en håndkvern. — Bekkekvernene kom bort. På våre kanter er også de fleste kornåkrene forsvunnet. Det samme er tilfelle med bakstekonene. Vi har ikke flatbrødstabler lenger å gå til. Vi går i butikken og forlanger en pakke Ideal eller Korni, takk.

 

2. På torvmyra og i vedskogen

Vi kan i dag gjøre oss ild og varme av parafin og av styrtende fosser, våre brenselkilder er blitt så mange og så forskjelligartede, men engang var det bare veden og torven som kunne gi oss varme, og der hvor skogen ikke ville stå oss bi, var det bare torven — myrenes brensel.

Gamle folk vet å fortelle om mye skog på Vestvågøy i gamle dager, la oss si for 2-300 år siden. Da kunne en «gå i skogen», ja gå seg nesten bort i den, så tett sto bjørka og rogna, og ranke stammer var det med tett lauvverk. Men folk den gang skjønte seg ikke på å ta vare på denne naturens velsignelse. Man gikk løs på skogen med nyslipte kniver og skar den så aldeles fordervet. Det skulle være såkalt beite til krøttera, og til dette bruket gjaldt det å finne de fineste trærne med de mjukeste og mest saftfulle grener, unge, veksterlige trær var særlig ettertraktet. Og så skar man og for ryggesløst fram med knivene, la unge, mjuke kvister i store bører og bar dem heim — til kuvom og sauemage og til geitekjeft.

Men også til annet bruk måtte skogen yte. I gamle dager laget man sperreband av mjuke bjørkekvister. Bortover lange fiskehjeller hang torsken til tørk for skiping til «Bryggen» i Bergen, bundet sammen i sperrer med bjørkekvister. Og så måtte jo skogen litt etter hvert tynnes ut og tynes. I 1927 skrev daværende skogmester Johs. Andersen: «Det er bevislig at selv på så havomkranste og utsatt liggende lokaliteter som de vestlige deler av Buksnes herred i Lofoten, hvor skogrestene nå består så godt som bare av kratt, der vokste det for 70 à 80 år siden bjørkeskog med trær av en sådan størrelse, at de foruten brensel også kunne avgi nødvendig emningsvirke til gårdsbehov, som f. eks. langsledemeier, høyvognkarmer etc, og det påståes endog, at der på den tid i et fiskevær der ute ble bygd rorbuer av bjørketømmer oppvokst i denne trakt. Gamle folk kunne fortelle meg meget om skikkelig skog som de kunne huske, men som nå er sporløst forsvunnet. Vedhogst, teighogst — tok den gamle skog, og beiting og risskjæring sørget for å holde foryngelsen og ungskogen nede og forvandle den til kratt».

Skogen forekommer nå i Hol i forsenkningene mellom Storfjord og Hag, nord for Finstad, på skråningen av Apnesfjellet og Skifjordfjellet, øst for Båtnes og Berg, Bergsdalen, samt Fygle og Justadheiens vestskråning. Der spores nå delvis stor interesse for skogsaken, og de som har stelt med sin skog eller plantet skog sier at dette vil lønne seg, og at skogen vil vokse godt om den blir vernet om og stelt med.

Det er mange som tror at det skal ha vokst furuskog på Vestvågøy i gamle dager. Men det skal visstnok ikke være riktig, bortsett kanskje fra traktene omkring Hagskaret. Skogassistent Kohmann, som studerte skogforholdene i Lofoten i 1920-årene, særlig i strøket Buksnes, Hol, Borge og Gimsøy, skrev i en innberetning til Skogselskapet bl.a. følgende: «Disse strøk har engang vært kledd med lauvskog. I de store myrer finner man rester av bjørk og rogn, ikke av furu».-------

En gang, kan vi kanskje gå ut fra, var der bjørkeved nok til brensel på de fleste gårdene i Hol. Matrikkelen 1667 forteller imidlertid at det allerede på den tid var ikke så få gårder i Hol som ingen brenneved hadde. Disse gårder var: Kangeruren, Bunes og Ure, Herteigen, Kylpesnes, Øvre og Nedre Sennesvik, samt Skaftnes. De øvrige gårdene hadde «lidet brendved». Noen hadde «fornøden» brenneved, nok av ved. Det var gårdene Skifjord, Storfjord, Finstad, Apnes, Hag og Berg med Bergsdalen. For Steines vedkommende er det ikke nevnt om gården har ved eller ikke. Men en kan vel gå ut fra at det har vært nokså snaut for den slags der ute. På Brandsholmen var det selvsagt heller ikke en bjørk å se. I hvert fall tier matrikkelen om det. I matrikkelen 1723 finner vi et par gårder til som blir betegnet som skogløse, foruten de som er nevnt i 1667. Det er Petvik og Ramsvik. Skogen er altså her forsvunnet, hogd ut, eller hva årsaken nå kan ha vært.

Neste gang vi i våre kilder finner opplysninger om skogen i Hol er i året 1802. De gårder som i 1667 og 1723 ble betegnet som skogløse, er det fremdeles, men med et par unntak. I Ramsvik vokser det nå god bjørkeskog, og i Petvik finnes litt av samme slag skog. Her var det jo fritt for skog i 1723. Men mens det har gått framover med skogen på disse steder, har det gått tilbake med den på andre gårder i sognet. I Kråklien finnes det nå ingen skog mer, heller ikke på Hol og Justad. På Fygle finnes det nå bare litt krattskog, likeså på Apnes og Hag nedre og Holsdalen og Bergsdalen. Den gård hvor skogen står best må være Storfjord. Her betegnes skogen som god, «hvoriblant også findes smaat gavningstræ». Som «god» betegnes også skogen på Helle, Finstad og Svarholt, mens den på Berg og Hag øvre bare får betegnelsen «tålelig».

Så gjør vi et sprang på over et halvt hundre år fram til 1866 og tar en tur rundt i bygda for å se hvordan det da står til med skogen og med bøndenes mulighet til å skaffe seg brenneved. På Fygle ville de ha måttet sitte å fryse om de ikke hadde hatt sitt gode torvskjær. For her er det ingen ved å skaffe. Heller ikke på Hag, både nedre og øvre, finnes der en vedpinne. Likedan er det på Herteigen, Karijorden, Kråklien, Justad, Kangeruren, Stamsund (selvfølgelig), Steine, Apnes, Kylpesnes, Sennesvik, øvre så vel som nedre, Skaftnes, Bunes og Ure, Berg og Holsdalen med Bergsdalen og Hol. Vedressursene er så å si uttømt de fleste steder i sognet. Skogen har gjort et stort tilbaketog rundt om på gårdene i det halve århundre fra 1802 til 1866. Det er nå bare på et par gårder i hele Hol sojn at oppsitterne kan skaffe seg ved av «litt små bjerkeskog», nemlig Ramsvik, Finstad, Berg og Helle, og Svarholt, og kanskje i Skifjord, hvor der er litt bjerkekratt. Noen av årsakene til skogens tilbakegang har vi omtalt ovenfor.

På denne tid hadde torven allerede i omkring hundre år vært brukt til brensel rundt om på gårdene i Hol. Det er vanskelig å tidfeste tidspunktet bestemt da torven holdt sitt inntog som brenne i de mange hjem i sognet. Men det må ha skjedd en gang i løpet av siste halvdel av 1700-tallet. Den første kilde hvor «torvskjær» omtales er fra 1802, og da var torving nok ikke noen nyhet lenger. I matrikkelen fra 1723 omtales derimot ikke torvskjær med ett ord. Hadde folk på den tid drevet og torvet i myrene, så hadde det nok også ganske sikkert kommet fram i matrikkelen. Her førte man jo ellers opp alt, selv den minste ting, som kunne gi mulighet for forhøyelse av matrikkelskylden, — en flyndrebunn, en bekkekvern, litt bjørkekratt for eksempel, — og så skulle man ikke ha tatt med de ganske store torvmyrene, om de hadde vært utnyttet på den tid? Nei, torvmyrene var på den tid — i 1723 — ikke verd noen ting, fordi folk ennå ikke hadde lært å bruke torv til brensel. Det lærte de altså ikke før en gang etter 1723, sannsynligvis i siste halvdel av 1700-årene.

Og det må ha vært en sann velsignelse for bøndene på de skogløse gårdene i sognet da de lærte dette med å kunne bruke torven til brenne. Nå var de jo ikke avhengig av veden lenger. Jo, det var en velsignelse at noe slikt griseri som en myrklyse eller lomp kunne brukes til å varme frosne hender med og til å koke kjøtt og fisk. Det var jo så meget en saktens kunne få til å brenne med en lystig ild, lyng og mose for eksempel, tørre kukaker, kvist og kvast m.m., men alt dette var hastig forgjengelig brensel, en måtte stadig fyre under. Det var et svært udrøyt brensel. Og så er det altså denne oppdagelsen med myrtorven vinner innpass her, og plasserte menneskene godt ovenpå ved gruesteinen, bileggeren — og senere komfyren og kakkelovnen.

I førstningen var det bare de myrene som lå nær inntil gårdene og som var meget grunne, som ble torvet. De store og dype myrene kunne en ikke gi seg i kast med, de virket skremmende. En hadde ikke redskaper heller å hjelpe seg med. Kanskje spade, men ikke gaffel eller greip. Den gang lompet man nok heller ikke, bare skar torvene til med én gang og la dem utover til tørk. Ved denne sene og tungvinte måten kunne det ikke bli noen masseproduksjon. Men det var gjort en begynnelse. Torvmyrene var blitt et aktivum, en av de rettigheter og herligheter som måtte føyes til på skjøter og kjøpekontrakter.

Siden ble dette med torvonn om våren meget alminnelig. En snedig hjerne fant ut at det måtte da kunne spekuleres ut noe bedre til å håndtere torvlompene med enn bare nevene. Den såkalte «pikador» ble laget. Noe sindig ved denne pikadoren var det så visst ikke, og det ble da heller ikke fordret noen «patentrettighet». Det var rett og slett en trestaur, spisset i den ene enden, til å kjøre inn i lompen og løfte den til værs med. Nå kunne man gå litt mer i dybden etter torven, en hadde «remedien» til å kaste lompene opp med, verden var ført et bitte lite skritt lenger framover på de tekniske vidunderes vei. Men pikadoren dugde egentlig bare der hvor myren var mer fast i fisken. Var lompen blaut, ville den ikke sitte på pikadoren. Da måtte den, som før, gripes med de bare hender og løftes over damkanten. Et utrivelig arbeid denne torvingen, særlig for den som skulle besørge oppkastingen av lompen. Når dagens dont var endt, kunne han sammenliknes med et myrtroll.

Men så kom gaffelen, greipa, og det var annet til greier enn den elendige pikadoren, som dermed straks gikk av mote. Nå kunne man gå betydelig mer i dybden, både 8 og 10 lompers høyde, nedover til 14-15 lompers dybde. Men da måtte det være to trinn i oppkastingen av lompene. Og det var da blitt en grav som for selveste Osebergskipet. Det var forresten ikke uten en viss risiko å gå slik ned i dybden. Skansekledningen, de såkalte «skakkene», kunne plutselig svikte og styrte sammen, og folkene der nede ville dermed ha gravd sin egen grav. Man måtte derfor sikre seg best mulig mot slike eventualiteter og til enhver tid holde øye med skakkenes innfall — eller utfall.

Før i tiden ble det jo torvet atskillig mer enn nå. Da var det også myrer nok å ta av på de fleste gårder her i Hol. Nå er de skrumpet inn til bare smale strimler, de aller fleste stedene, og for flere gårders vedkommende finnes det i dag nesten ikke «busta på sleden» av torvmyr. Man har da også fart stygt og ødselt fram mot torvmyrene her, som sikkert også andre steder. Man tenkte ikke stort på framtiden og de kommende slekter, tusener kubikkmeter torvmyr ble sløst bort, man fløytet mange steder bare ovenav og lot resten gå under vann eller tapt på annen måte. Særlig ille var det jo i pikadorens tid, men også med greipene lot man meget utmerket torvmyr seile sin egen sjø. Det var så evig meget å ta av, mente man. Vestvågøyas myrer skulle skaffe brensel også til store deler av Flakstad og Moskenes. Dels torvet disse vestligste vestlofotinger selv sin torv i myrene på Vestvågøy, dels kjøpte de den ferdigproduserte brenntorv. Mange tusen lass torv er tatt opp av myrene på Vestvågøy og ført vestover til Flakstad og Moskenes herreder i tidens løp.

Torvonnen var regnet som en av de hardeste. Da måtte alle kreftene legges til, og arbeidsdagens lengde var aldri mindre enn 10 timer, fra kl. 6 morgen til kl. 20 kveld, med to timers middagspause. På 1700-tallet og til langt fram på 1800-tallet la man hver enkelt torv utover myren til tørk, pent og nøyaktig side om side. Når den så var blitt litt tørket, var det å reise den, først i rauker, senere i muer og seter. Det skaffet en masse arbeid, men siden gikk man over til bare å skjære lompene og la torven ligge slik til den var passe skjerpet av sol og vind. Så reiste man den, noen direkte i muer, mens andre fremdeles først rauker den før den mues eller setes. Torvmyrene kunne også ligge oppe på fjellet, og da var det slett ingen fornøyelse å drive torvonn, bratt opp til arbeidsplassen og bratt ned med torven på kjelke eller slede — hvis man da ikke kunne få arrangert seg med løypestreng og la tyngdekraften besørge hele transporten.

Torvonnen måtte ikke forsinkes for meget. Den skulle helst være unnagjort før fiskebyttets tid, den 12. juni, og gikk det ikke med det gode, fikk man bruke makt, når våren var blitt forsinket og vinterens tele satt godt fast i myren og satte lås for å komme ned med lompespaden. Da var det å vepne seg med økser og spett, hogge tele og bryte den vekk med spettene. Man kunne gå løs på tele som var opptil en alen tykk, og mange gode brenntorvlass er også på denne måten veltet bort. Daglønnen for en torvonnearbeider var helt fram imot første verdenskrig fra 2 til 2 ½ kroner, og for en slik god betaling fikk man sannelig se til å få gjort skjorta godt blaut allerede før frokosten ble servert på damkanten eller på mosetuer borte på myren. Et arbeidslag burde klare minst 20 lass tørket torv pr. dag. Det besto da av 3-4 mann. — Det vår karer som gikk på torving fra det ene stedet til det andre halve bygden rundt og gjorde seg mange blanke 2-kronerstykker i sesongen. Men etter en tre ukers slit, var de også godt ferdige, og da fikk det i Guds navn klare seg med både ryggverken og fortjenesten. Det var gårder i Hol, og Vestvågøy for øvrig, hvor man hvert år kunne torve flere hundre lass. Fiskeværene skulle forsynes med brensel, og heimeforbruket var stort og rommelig, både vinter og sommer. Folk ved myrene sparte så visst ikke på brenntorven. Nå sitter de nok, mange av dem, og angrer seg at de en gang la så altfor meget og så overflødig innpå både i komfyren og i stueovnen, og under bryggepannen. Nå ligger myrene både her og der og er så aldeles tomtorvet.

Vi kan så spørre hvordan det var med torvmyrer rundt om på gårdene før i tiden, la oss si omkring begynnelsen av 1800-tallet. Som før nevnt har man fra den tiden den første skriftlige kilde hvor torvskjær er nevnt. Den er fra 1802. Her står det anført i alt 6 gårder som har «slett torvskjær». Det er Kangeruren, Myklevik, Kylpesnes, Sennesvik nedre, Skaftnes og Bunes/Ure. I Holsdalen og Bergsdalen er det riktig galt, idet det her er «intet torvskjær, hvorfor dette slags brænde maae faaes fra andre steder». På Kylpesnes er det ikke stort bedre. Her er torvskjæret så slett at «brænde maae kjøbes». Likedan er det på Steine. «Torvskjæret er saa ubetydeligt at saadant brænde tildels maae faaes hos andre». Godt torvskjær har Fygle, Hag øvre, Skifjord, Helle, Svarholt, Apnes, Petvik, Ramsvik og Hol og Berg. På Justad er det også godt med torvskjær, «men lang vei for at faa dette brænde tilveiebragt». —

Dette var i 1802. En gang i løpet av forrige århundre fant Dalsfolket (Holsdalen og Bergsdalen) på å skjære torv på heia — en forlengelse av dalen — rik på torvmyrer. Noen fra Dalen hadde også torvskjær i Holsmyrene. Opp til Heia var det 20 min. til en halv times gang. Hver mann hadde sin torvskjå der, 9-10 skjåer. Nå er der få igjen av dem. Bare «han Johan Svensk», husmannen på Skarpvollen, — nederst i Dalen, — hadde ikke råd til å bygge skjå. Han la torvet i en stor stakke og murte omkring med lomp. Oppå la han bord og lomp og presenning. De som bodde nederst, fikk torvmo nederst på heia, men han fikk øverst, så vegen var lang for han.

Dette å stikke torv, det var et slavearbeid. Javel. Men folk med torv i sine skjåer ville så visst ikke bytte med dem som hadde vedskoger. Når torven omsider var kommet i hus, så var man ferdig med den, det var bare å hente og brenne. Men vedsagen og vedøksen hadde man aldri fred med hele året rundt. Det var stadig skrik fra kjøkkenet etter mer ved, det var onn gjennom nesten alle årets dager, mens torvmannen regnet med ca. 20 dagers arbeid for en beholdning på 100 lass eller så med brenntorv.

 

3. I fiskeværet

Langt bakom vår sikre histories horisont aner vi fiskeren i hans primitive båt og med sine enkle fiskeredskaper. Så enkle var de at vi — dagens mennesker — ikke skjønner hvordan han i det hele tatt kunne få noe på de plumpe krokene sine. Men han fisket bare til husbehov, og la oss tro at han ikke sultet mer enn at han sto ut med det, på sitt kummerlige vis. De første menneskene som fant veien til dette landet, slo seg utvilsomt ned ute langs kysten, helst så langt ut mot brenningen som det lot seg gjøre. Det var fiske og fangst de baserte sin tilværelse på. Ennå i våre dager har vi det fullgyldige bevis for at ingen steder var for avsides og for langt utenfor «folkeskikken», bare de lå nemt og høvelig til for fiske. Jordvei var det ikke spørsmål om, foret til kua og geita og sauen fikk man skrape sammen oppe i fjellene. Man hadde pannen vendt mot sjøen. De mange gårdene som i de senere årene er blitt rømt og avfolket flere steder nordpå langs kysten, de var i sin tid de prektigste boplasser for fiskere og deres familier. La bare havet gå rett på og nekte landing gjennom dager og uker, ja kanskje måneder, det skremte ikke. Her var det kort vei til fiskeplassene, her kunne en se været godt an, og den tids mennesker savnet ikke selskapeligheten. Fuglelivet, alt det hav og vind foretok seg, årstidenes veksling var selskap godt nok. Det var så meget å passe på, naturen selv var så rik på opplevelser. Og det var også tegn og varsler en burde være å jour med.

Når ble den første vinterskreien trukket der ute under Lofotveggen? Ja, si det. Men la oss anta det var en skinnkledd gubbe, som etter den siste istiden var utpå der i sin skinnbåt eller sin vidjebundne båt og prøvde seg med en ynkelig beinangel. Det var kanskje skralt med maten heime i hulen hans, og så ville han ut og friste fiskelykken sin. Og så ble det omsider napp, og en stor torsk vridde seg idet veidemannen hifset den over båtripa. Den første skrei ved Lofoten. Kanskje det, men den gav mersmak, og skritt for skritt kom fisket i gang. Erfaring lagt til erfaring viste at torsken møtte tallrik fram her vinters tid, hvordan det nå kunne ha seg hermed. Men utmerket mat var det iallfall, og selv med de primitive beinanglene ble det godt om kokfisk på hellebordet i hr. veidemanns hule.

Men å gi seg til å fortelle om den første lofotfisker og den første skrei som ble ført i land her, er å gi seg i vei inn på fabuleringens ukjente vidder. De historiske kilder forteller jo ikke mye om Lofotfisket før i begynnelsen av 1100-tallet. Det er jo Snorres kjente fortelling om kong Øystein, som bygde de første rorbuer i Vågan. Men Lofotfisket var sikkert en realitet lenge før den tid, omkring år 1100, da kong Øystein av humanitære grunner fant det påkrevd å bygge rorbuer nord i Vågan for fiskerne. Vågan var på den tid allerede blitt litt av en kaupang, (det fortelles jo om Vågan som kaupang alt på Tore Hunds tid) skreien en handelsvare av betydning, oj det var slått fast at skreiens rute til og fra Vestfjorden sto i forbindelse med dens gyting. Vitenskapen blant menigmenn fiskere hadde gjort store framskritt. Skinnbåten var for lengst blitt erstattet av solidere og større båter av tre, de førte seil og ordentlige årer, og fiskegreiene var betydelig forbedret, de også. Der kunne gjøres en fangst, og der kunne skipes tørrfisk sørover i bytte med andre slags varer.

Fra gammelt av og like til midten av 1700-tallet hadde håndsnøre — dypsagn — juksa — vært eneste fiskeredskap ved torskefisket. Både fra oldtid og mellomalder har vi en mengde funn av fiskesøkk her nord. De var laget av stein. Men i nyere tid gikk man over til søkk av jern (jarstein). De gamle helleristningene fra steinalderen forteller at veidefolket ikke bare drev jakt på sjødyr som sel, nise og annen småkval, men også forsto å drive fiske med håndsnøre fra båt. Det er slett ikke umulig at de allerede den gang hadde lært kunsten å binde garn og bruke dem til fiske. Men det vet man intet om. Første gang vi hører om linefiske er i et brev fra 1584. Det er en nordmann som klager over den upraktiske måten de fisker på her i Norge. Båtene er for små og må «andøvest» opp i vinden. Og han som andøver får ikke bruke juksa. Derfor skulle man heller bruke den vesterlandske metoden, som hollenderne og engelskmennene brukte. De brukte liner med 3000 til 3500 angler. Og ikke mange år etter var liner brukt utenfor norskekysten. Omkring 1620 ble det brukt liner flere steder langs kysten. Men at der var noe linebruk i Lofoten omkring 1580, som av enkelte hevdet, er vel meget tvilsomt. Erik Hansen Schønnebøl, som var fogd over Lofoten og Vesterålen fra 1570, nevner ikke med et ord bruk av liner i Lofoten, når han skriver om fiskernes slit og lidelser. Men han nevner at de bruker juksa som eneste fiskeredskap.

I 1625 kom der klage fra Sunnmøre om at linene ville skremme fisken fra land, og folk ville komme i stor armod. «Med fisket følger det også så megen overdådighet med slagsmål, bannen, svergen og annen Gudsfortørnelse». Klagene kom gang etter gang gjennom hele 1600-tallet fra Agder til Hålogaland. I 1627 utferdiget lensherren i Nordland forbud mot linefiske, og i 1643 ble det også dømt ulovlig på lagtinget i Steigen. I 1644 kom der fra kongen et strengt brev mot linefiske nordpå, og alt tyder på at folk bøyde seg.

Men sør i landet var de nye fiskerflåtene med både garn og line i bruk før 1700-tallet, og fra 1750 ble det brukt liner langs hele kysten unntatt Lofoten. Ennå i 1750 måtte amtmannen forby alle andre fiskeredskaper enn håndsnøre, men fiskerne gjorde alt hva de kunne for å få bruke liner i Lofoten, og i 1768 gav amtmannen tillatelse til å bruke liner i Vest-Lofoten fra Valbergflesa til Moskenes etter Gregusmesse (12. mars). Dette varte bare til 1772, da forbød amtmannen alt linefiske fra Valbergflesa til Moskenes etter Gregusmesse. Og dette ble godkjent ved kongelig resolusjon i 1775. Men da hadde det allerede hendt noe som ble avgjørende i striden om linebruket. Omkring 1770 var fisket for det meste mislykket med juksa. Da lofotfolket kom til Østlofoten i 1774, sto torskestimene tett på Hølla og Vågarenna. De som hadde liner, satte dem ut og fikk storfangst. Selv lensmannen i Vågan var med og drev det ulovlige linefisket med egen båt. Dette ville myndighetene ikke se rolig på, og det ble straks nedsatt en kommisjon som avhørte og dømte en rekke fiskere. Det gjaldt 145 høvedsmenn i alt som ble dømt til hel, halv eller fjerdedels inndragning av båter, fangst og redskaper. De som var utenfor bondestanden fikk bøter og hel inndragning, bøndene det halve, og de som hadde satt sine liner etter 12. mars, men på ulovlig hav, fikk den minste bot og inndragning. Den som fikk den høyeste bot og straff var lensmannen i Vågan. Han satt arrestert i nesten 2 år mens saken sto på, og ble dømt til ett års straffarbeid på Trondhjems festning. Men den straffen ble senere frafalt. Ellers vakte den harde dommen stor misnøye over hele Hålogaland, og for mange ville det ha blitt en katastrofe om dommen var blitt satt i verk.

Saken gikk til høyesterett i Kjøbenhavn, og da gjorde nordlendingene som de så mange ganger har gjort: de sendte tre av sine beste menn til kongen i Kjøbenhavn for å få lineforbudet opphevet og straffen ettergitt. Disse tre var etter tradisjonen Niels Bye i Meløy, inngiftet i Benkestokk-slekten, den andre var Mikkel Nielsen, Havstein, biskop Bangs oldefar, og den tredje var Niels Gjertsen, Prestøy, forfatter av den kjente «linevisa». Han hadde antakelig i sin ungdom forsøkt seg som versemaker, og forarget over denne, i almuens øyne så urettferdige dom, rimet han da sammen den såkalte linevise på over 60 vers. Her omtaler han almuens og fiskernes usle kår, og at deres beste levevei nå søkes stengt av de som har knapper i kjolen. Likeledes harselerer han over den nedsatte kommisjon, som mest besto av «kjerringer», og som almuen trodde var sammensatt uten kongens vitende og vilje.

Visen, som var anonym, var antakelig trykt i Bergen og fantes en dag i et betydelig opplag i bårstuen på Alstahaug og fikk en rivende avsetning. Disse tre reiste da til Kjøbenhavn og fikk audiens hos kongen. Der måtte de da forklare hvorledes fisket gikk for seg. De måtte bruke alminnelig tråd til Mner og knappenåler til angler, fortelles det, og så satte de sine liner ut i audiensværelset. — Kongen ga dem rett. Straffen ble ettergitt og forbudet mot linefiske opphevet. Faktum er i hvert fall at kongen tillot linefisket i 1784-1785. Saken mot fiskerne lå uavgjort ved domstolen i ti år, og bøtene var ennå ikke betalt, men ved kongelig reskript av 4. februar 1784 ble straffen ettergitt og saken hevet. Ved kongelig resolusjon av 1. februar 1786 ble linefisket tillatt overalt i Lofoten, dog ikke før 4. mars. Men det siste tok ingen hensyn til, og bestemmelsen forsvant ved fiskeriloven av 1816.

Torskegarn skal først være oppfunnet og brukt på Møre i 1685, og vakte helt fra først av en sterk strid. Det var også mer enn linebruket en kostbar affære, og derfor i førstningen forbeholdt de velstående. Omkring 1750 var torskegarn i bruk i Lofoten, og amtmannen innskjerpet i 1753 forbudet mot å bruke annet bruk enn «dypsagn». Noen embetsmenn tok parti mot garnbruk, andre så dog mer fordomsfritt på saken.

 

Parti fra Stamsund i tiden omkring 1900

 

Det ble da lempet på forbudet etter hvert. Fiskeriloven av 1. februar 1786 tillot endelig garnfiske i Raftsundet, men bare i tiden etter 26. februar. Men når fisket ikke slo til her, eller fisken satte inn utenom den lovlige tid for garnfisket, så sto man der. Følgen ble atter ulovlig garnfiske i stor stil. Etter 1796, da fiskeprisene gav høykonjunktur i Nordland, var det ingen som brydde seg om forordningen. Striden fortsatte som før, og da biskop M. B. Krogh møtte som Nordlands representant på stortinget, fikk han vedtatt fiskeriloven av 1. juli 1816, som tillot garnbruk overalt i Lofoten.

Ved loven i 1816 fikk man den første havdeling i Lofoten, idet denne lov bestemte at havet innenfor øyrekken — fiskehavet på Vestfjorden — skulle deles mellom de forskjellige vær. Landverten i de enkelte vær skulle være fast oppsynsmann for alle fiskere med båtplass innenfor den havstrekningen som var tillagt været. Ved ankomsten til fiskeværet måtte båtlagets høvedsmann straks melde seg hos landverten, som var formann for de oppsynsmenn høvedsmennene valgte, og sammen med disse utøvde han en betydelig maktfullkommenhet. Disse oppsynsmenn, med landverten i spissen, avgjorde hvor mange båter med garn og hvor mange båter med liner som skulle få fiske på vedkommende værs fiskehav. Med hver rorbu i været fulgte en avmålt (oppmedet) teig fiskehav, og utenfor denne teigen var det vedkommende båtlag strengt forbudt å komme med sine redskaper. Det var loven. Havet nærmest land ble forbeholdt linebruket, mens garnsett måtte holde til lenger ute. Bare vestenfor Henningsvær kunne garnsett og linesett stå jamsides hverandre. Det skulle være 20 favner mellom hver garnbåt. Loven bestemte videre at «fiskeredskapene bør ei utsettes før enn oppsynsmennene dertil har varslet ved et gitt tegn». — En fikk således ikke reise ut på sjøen og fiske før «tegnet» dertil var gitt. Men da de fleste av tilsynsmennene var valgt blant de eldste og ærverdigste høvedsmenn, som kanskje hadde mistet meget av sitt manndoms mot, førte dette til at det ble flere landliggedager enn strengt tatt nødvendig, og dermed tapt fortjeneste. Oppsynsmennene torde ikke ta ansvaret for å gi det avtalte tegn til utror, med mindre de anså været trygt og godt, — og de yngre fiskere klaget stadig over at «de gamle på skjæret var altfor redde».

Hvert båtlag var således bundet til sine bestemte havteiger, og fiskerne holdt her strengt på at ingen uvedkommende trådte over grensestreken. Ja, det kunne ofte bli rop og skrik, advarsler og trusler, hvis en nabobåt med sine redskaper kom endog bare for nær sin nestes «eiendom», og hendte noe så galt som at en fremmed kom innenfor grensen med sine redskaper — det kunne skyldes strøm, usiktbart vær, eller kanskje en dekket liten kjeltringstrek — da ble det stor oppsang og straks rapportert til overoppsynsmannen, landverten, som gav vedkommende lovovertreder en korreks, og i gjentakelsestilfelle kunne synderen bli kastet ut av rorbua og vist bort fra været. Så strengt var det, og landverten satt inne med en nær sagt uinnskrenket myndighet slik. Det kunne også hende at fiskerne selv og på åstedet foreløpig tok saken i sine egne hender. Der ble svinget med årelomer, klepper, seilstikker og annet løst tilfang om bord i båtene. Nå forekom det jo den gang som nå og til alle tider, at fisken kunne samle seg på et avgrenset mindre område for et fiskevær. De som da var så heldige å ha sine fisketeiger der, gjorde naturligvis gode fangster, mens de utenfor liggende båtene lite og intet fikk. Men derved var det intet å gjøre, en måtte pent holde seg på matten og ikke overskride det «gjerde» som var satt. Hvor måtte det ikke harme en inn til beinet å se naboen dag etter dag fylle sin båt med fisk, mens en selv ikke fikk stort mer enn til gryten over grueilden.

Formålet med denne noe molboaktige lov var å skape ordnede forhold på sjøen, og få slutt på den gamle strid mellom garnfiskere og linefiskere, som tidligere fritt kunne fare omkring og sette sine redskaper hvor de lystet. Dette førte til avl og vase og stor krangel, ja til blodige slagsmål med årer og klepper og hardknokete never. Liner og garn kan ikke forlikes i sjøen, de er som hund og katt; et hvert samband mellom dem er utelukket, og derfor lå også disse forskjellige fiskere ofte i hårene på hverandre, når deres forskjelligartede redskaper hadde filtret seg inn i hverandre, og ikke var til å få atskilt uten ved største møye og besvær. — Loven hadde således en god mening, men virkningen av den ble at fiskeralmuen kom i fullstendig avhengighet av væreieren, som satt der og var herre over sine «undersåtters» ve og vel både på land og sjø. Han lot oppføre rorbuer, som han leide ut til fiskerne mot en høy avgift, buleie. Fiskerne våget ikke å mukke. De fleste sto dypt i landvertens bøker, han var jo ofte også handelsmann (gjestgiver), og dessuten het det i loven, at «skulle det befinnes at der uti et fiskevær er oppført flere rorbuer enn der er havstrekning til sett på sjøen, da bør feierne av de rorbuer som bevislig lengst har hatt sett på sjøen ha fortrinnsrett dertil». — Væreieren ble på denne måten litt av en selvhersker over alle de fiskere som hørte til hans (fiskeværs) hav. På sin side trodde fiskerne at fiskehavet var undergitt privat eiendomsrett, og at strekningen mellom de oppmedete grenselinjer tilhørte væreieren, like så meget som den rorbua han leide ut til dem. Det var ikke så rart om de trodde slik, for sjøteigen fulgte bua. Mistet en leieretten til denne, var også setteplassen på sjøen gått tapt. Leietakerne passet derfor nøye på, at de fiskere som ikke bodde på været, bare fikk bruke dagline eller dypsagn på eiendomshavet, en uskyldig nytterett som man ikke ville formene de arme stakkarer, — men nattsetteplass fikk de aldri, og garn måtte de ikke sette i sjøen. De utestengte på sin side knurret og ga vondt fra seg, og ikke sjelden hendte det at de brøt loven og dro inn på andres enemerker — og så ble det «kommers». Landverten, væreieren, satt der på sitt kontor og kunne agere suveren. Han kunne slå sin neve i bordet, og si at der skal skapet stå, men «fribytterne», jukse- og daglinefiskerne, som kanskje ingen steds egentlig hørte heime som værbuere, var det ikke godt å få ram på. Dem hadde han ikke i sin makt.

I senere tid er det rettet megen kritikk mot væreierne, de er blitt kalt neskonger og folk som bare ville mele sin egen kake. Det siste er, i alle fall for de fleste væreieres vedkommende, en helt feilaktig karakteristikk. Væreierne overtok, til en viss grad, Bergenskjøpmennenes rolle overfor fiskerne, de avtok en hel del av fiskernes fangst, og de ytet dem den kreditt de trengte, både for sine hjems underhold og for det nødvendige av utrustning til fisket. Og mange av dem kunne strekke seg meget langt når det gjaldt kreditten — kanskje lenger enn den økonomiske evne rakk. De løp jo en stor risiko, får man huske på, kontoenes dekning var helt på det uvisse. Mindre enn nå kjente man fiskens vei i havet, og et svartår på Vestfjorden kunne ramme væreierne like hardt som fiskerne. Kom det så flere i trekk, ble situasjonen meget broket for begge parter, og mange væreiere kunne komme ut på meget dypt vann, de også, i Bergens — eller Trondhjemskjøpmennenes bøker. Men riktig er det at væreierne var utrustet med stor myndighet over «sine» fiskere, nesten som en slags «hånd- og halsrett». Men væreierne hadde ikke tiltatt seg denne rett, det var selve den kongelige norske lov som hadde tillagt dem denne makt og myndighet. Denne merkelige loven bevirket også at rorbubyggingen ikke kunne føres ut over en viss grense, at det ikke ble bygd flere rorbuer enn det var fiskehavteiger til.

Hensikten med loven av 1816 var å skape ordnede forhold på sjøen, men loven gikk, som en ser, atskillig over streken. Den gjorde fiskerne til et slags livegne under væreierne, og det er derfor ikke å undres over at fiskerne knurret i skjegget og følte seg vel hardt satt til veggs. På denne måten gikk det gjennom mange år. Det var noe av en utålelig tilstand, og klagene over ufriheten og forholdene i sin helhet ble flere og flere og nådde til slutt også stortinget. I odelstinget ble det hevdet at iallfall etter 1847 hadde tilstrømningen til fiskeværene i Lofoten vært så stor, at det ikke lenger var mulig for væreierne og oppsynsmennene å opprettholde den forønskede orden på fiskeplassene. Ketil Motzfeldt, som hadde bistått regjeringen med å skape et utmerket oppsyn under sildefiskeriene i Rogaland og Sunnhordland, ble så sendt til Lofoten for å greie opp i forholdene der. Og Motzfeldt var den rette mann til dette opprydningsverk. Det skyldtes ikke minst hans myndige personlighet, at der snart ble orden på fiskeplassene og sømmelige forhold blant fiskerne på Vestlandet, og han grep like kraftig inn i Lofoten, der han straks bestemte seg for å bryte med væreiernes herredømme.

Han oppstilte tre grunnsetninger: fritt hav, fritt fiske, offentlig oppsyn. Motstand møtte han, det manglet ikke på det, men han fikk til slutt både flertallet i den nedsatte kommisjon og departementet med seg, og «Lov angående torskefiskeriet i Nordlands amt og Senja og Troms fogderi» av 23. mai 1851, ble vedtatt. Den er i utpreget grad et verk av Ketil Motzfeldt, som selv ønsket å bli utnevnt — og ble det — som den første oppsynssjef ved Lofotfisket, for å forvisse seg om at den nye lov ble fulgt og håndhevet til punkt og prikke. Som alt nytt ble loven mottatt med mildest talt blandete følelser. Fiskerne reagerte, og Motzfeldt hadde fortredeligheter nok, men han tok dem med godt humør begge de år han satt i oppsynssjefstillingen ved Lofotfisket. I et brev av 25. februar 1859 skrev han om sine erfaringer: «Nordlendingen vil naturligvis først etter flere års forløp kunne komme til å begripe og bruke og da også sette pris på den nye gode lov. Nå befinner nordlendingen seg som en gammel fransk marki måtte befinne seg midt i revolusjonen».

Og Motzfeldt fikk rett. I løpet av de nærmest følgende 15-20 år øket tallet av fiskere i Lofoten omtrent med det dobbelte. Den nye oppsynslov, som i prinsippet er den samme som oppsynsloven av i dag, løste fiskerne ut av en tvangstrøye. Havet ble deres til fritt og uhemmet bruk innenfor visse rommelig opptrukne grenser, og om det gikk så galt at de kom i konflikt med forskriftene, risikerte de iallfall ikke å bli kastet på dør fra rorbua og bortvist fra været. Havets frihet var gjenerobret under Motzfeldts førerskap, bare medene for grensene mellom garn- og linehav måtte man holde årvåkne øyne med, slik at man ikke kom over grensene og fikk kluss med lovens håndhevere, nå fast ansatte oppsynsbetjenter, som kunne kle seg i uniform, stase seg opp med snorer på kasjetthuva og med blanke løveknapper i dobbelt rad nedetter dyffelstrøya. —

Så meget om fiskerilovene, og den kom ingen fiskere utenom. En annen ting de i eldre tider lærte å stifte bekjentskap med var tienden. De slapp ikke skattløse gjennom livet de gamle fedrene våre heller. Det var nå for eksempel tienden. Den måtte man ut med, ellers ble det «hand i hår og kniv i strupe». Tienden var opprinnelig en kirkeskatt, og den har gamle og meget dype røtter i norsk lov. Det var nemlig Sigurd Jorsalfar, konge fra 1103 til 1130, som innførte denne skatten, og den skulle svares av all inntekt. På landet ble den svart av korn, fisk og kvegavl, i byene av de alminnelige næringer. I den katolske tid (mellomalderen) var tienden delt i fire deler, bispetiende, kirketiende, prestetiende og tiende til de fattige, den såkalte bondelodden. Denne siste tienden falt bort ved reformasjonen, og samtidig ble bispetienden avløst av en kongetiende. Men litt etter litt gikk tienden over til å bli en grunnbyrde på fast eiendom, som ble utredet med en bestemt ytelse in natura eller i penger. Tiende ble innkrevd her i landet bare av hovednæringsveiene, fiske, feavl og kornavl. I byene måtte det svares tiende også av husleie. Etter reformasjonen ble tienden delt i bare tre, mot før fire deler, til kongen, kirken og presten, og i byene falt da tienden helt bort. Husmenn, inderster og landarbeidere som bodde til leie i hus og var uten jordvei, samt peppersvenner, var fritatt for å svare tiende til kirken, men måtte i stedet betale en halv mark i rede penger som kirkeskatt hvert år. Offentlige tjenestemenn, som f .eks. lensmenn, var til en viss grad fritatt for tiendeskatt.

Fisketienden var i tidens løp gjenstand for mange kongelige forordninger og ble underlagt mange, til dels meget vidløftige kontrollbestemmelser, hvilket formodentlig skyldtes at mange snøt på denne skatt. Fisketienden var ikke ens for alle distrikter, og dette skapte vanskeligheter for fiskere som reiste fra det ene sted til det annet. De skulle således bare svare halvparten av sin tiende på det sted hvor fisket foregikk, og den andre halvpart til sin hjembygds prest og kirke. Heller ikke alt fiske var gjenstand for tiendeplikt. Den gjaldt bare for de alminnelige fiskevær, og på steder hvor dette hadde vært sedvane. Tienden skulle erlegges av bruttofangsten. Driftsomkostningene var kirken og presten uvedkommende, men fiskerne hadde krav på en mindre godtgjørelse for sitt arbeid med tilvirkningen av tørrfisk og klippfisk, og dette var ordnet slik at de tiendefritt kunne beholde rognen og leveren. I tilfeller hvor fisken ble levert til fartøyer i rå tilstand, påhvilte det kjøperen å svare tienden av den kjøpte fisk.

Tienden skulle erlegges ved fiskebyttet, som derfor også ble kalt tiendebytte, og den ble oppkrevd av presten, fogden og kirkevergen, som skulle være til stede. Men det var de nok ikke alltid, og bare sjelden var presten, «han far», å finne på tiendebyttet. Han hadde vel den tillit til sine sognebarn at de ikke ville bedra ham på hans rettmessige andel av fiskeriets utbytte. I katolsk tid var det dessuten strenge straffer for tiendesvik. Den som gjorde seg skyldig heri, måtte utrede den tredobbelte tiende, og senere ble straffen betydelig skjerpet, — hvilket igjen peker i retning av at snyteri forekom i kanskje ikke liten utstrekning. For bøndenes vedkommende ble tiendeloven på et ganske tidlig tidspunkt forandret slik at de skulle gi bestemte årlige ytelser, og ved kongelig forordning av 1801 ble det innført fast årlig avgift, jordavgift o.l, som nevnt foran. Men fiskerne måtte utrede sin tiende etter de gamle regler inntil fisketienden ble avskaffet ved lovene av 1845 og 1848.

Utover 1700-årene var kongetienden i stor utstrekning kommet over på almuens hånd. Dette hadde sin grunn i at kongen, på grunn av statens dårlige finanser, måtte selge en hel del krongods. Tiendeyterne ble nå mange steder presset til det ytterste. Det ble hard behandling, og fiskerne fikk ofte føle hvor tøyelig tiendebegrepet i grunnen kunne være. Etter den store nordiske krig (1700-1721) satt Fredrik IV i stor pengemangel og gikk da til det drastiske skritt å selge kirkene i Norge med alle deres tilliggende rettigheter, herunder også tienderetten. De fleste av kirkene ble solgt til rikfolk, men noen av dem fikk almuen hånd over, og dermed også over kirkens tiende. Prestetienden beholdt man, — stort sett uforandret hele tiden, og den kom aldri på andre hender enn prestens, iallfall her i Nordlandene.

Men etter hvert som utviklingen gikk sin gang, passet disse tiender mindre og mindre inn i bildet. En avgift på en næring, som f. eks. fiskerinæringen, som måtte ytes av bruttoutbyttet, ble noe for drøy ettersom driftsomkostningene steg. Tienden ble en lempeligere byrde for de fiskere som drev på gammel vis med primitive redskaper, enn for dem som gikk over til et mer moderne utstyr, og det førte delvis til at tienden kom til å virke som en bremse på alt framskritt i denne næringsgren. Også for mottakerne ble dette med tiende en lite tilfredsstillende lønnsordning, som medførte ikke så lite bry for prestene. De måtte jo således selv sørge for å få fisken omsatt i kontanter. Hertil kommer så at mulighetene for bedragerier var store, og det var det sikkert mange som benyttet seg av. Kontroll var det ikke lett med, så risikoen for snyterne var minimale. Dessuten, skulle presten forfølge sin rett, ville han komme i et spent forhold til mange av sine menighetslemmer, sjelesorgen ville bli vanskeliggjort, og det ene med det andre gjorde at det fra begge sider ble mer og mer ønskelig med en annen ordning. Kanskje kom det fiskere til skrifte, om hvilke presten, sjelesørgeren, hadde en begrunnet mistanke om at de hadde snytt ham på tienden, og de «glemte» naturligvis å skrifte om dette. Kunne han så gi dem absolusjon? Ja, men-------.

Likevel var det denne tienden som både fiskerne og presten ble hengende lengst ved. Mens tienden for bøndene allerede i 1801 ble forandret til en fast årlig avgift, ble fisketienden ikke avskaffet før henimot 1850. Det var heller ikke noe liketil arbeide å få denne tienden avviklet og avskaffet. Det krevdes derfor et langvarig forarbeide før denne tiendeloveh kunne oppheves. Til prestene, kirkeeierne og andre rettighetshavere ble det ordnet med en erstatning som skulle betales av et Fisketiendefond, som samtidig ble opprettet. Fondets utgifter skulle dekkes av en utførselsavgift på fisk, og byrdene ble dermed overført fra fiskerne til handelsmennene. Ved lov av 1873 ble det bestemt at avgiften (utførselsavgiften) på fisk skulle bestå, men fra nå av skulle den gå til et fond for havnearbeid, merker og liknende i fiskeridistriktene. —

Kirken og dens prester var, så lenge fisketiendeskatten besto, like meget interessert i fiskets gang som fiskeren selv. Gikk det dårlig på havet, rammet det i like høy grad presten i sin kjole som mannen i skinnhyret. Prestene kom da også fiskerne nærmere inn på livet, kan en vel si, de ble mer levende med i deres yrke, de hadde felles interesse med sine sognebarn og kunne, uten oppfordring fra båtmennene, nedbe velsignelse over deres virke. Og som fiskerne hadde sine stornaust stående langs fjæren, hadde presten i bygda også sitt, og det var så sannelig ikke det minste. De fleste prester var jo i gammel tid også båteiere. Noen av dem drev også med utrustning av fiskebåter i Lofoten, og når fiskerne ved fiskebyttetid kom med sin tiendefisk, ble det spørsmål om stor lagerplass — særlig hvis fisket hadde kastet godt av seg. Presten var så visst ikke den minste tørrfiskleverandør til kjøpmannen på «Bryggen» i Bergen. Gamle folk, som levde til langt ut i forrige generasjon, kunne fortelle om prestenaustene. Og etter et godt vinterfiske var de vel forsynt med tørrfisk. Etter tiendebyttet kom folk roende fra alle kanter med sin tiendefisk, og presten selv sto i båtstøa og tok imot — kanskje med sin langrørspipe i munnen. Hadde fisket vært godt, ble det massevis av fiskebunter å bære inn på prestenaustet, og var presten en «gemeinslig» mann, ble det budt på kaffe og kaker i prestegårdskjøkkenet, med fruen selv som oppvarterske. Men også klokkeren skulle ha sin lille tiende. Den var mye mindre enn prestens, naturligvis, og det er vel fra denne tiendetiden vi har ordtaket, at når det regner på presten, drypper det på klokkeren.

Som nevnt var prestene ofte utsatt for snyteri på sin tiende, og det var ingen enkel og lett sak for dem å øve kontroll med sine «skyldmenn». Og dessuten ville slikt skaffe ham mange ubehageligheter. Man fikk la nåde gå for rett. Hadde fisket gitt pent utbytte, og hadde tørkeforholdene bidratt til en god kvalitet for tørrfisken, fikk presten fin fisk han også, stort sett. Men var det motsatte tilfelle, gikk det gjerne ut over presten, hva kvaliteten angår. Mange tiendeytere plukket ut den dårligste fisken til presten og klokkeren, og det fikk disse kirkens tjenere svi for ved avregningen hos kjøpmannen på «Bryggen».

Vi skal så se litt på fiskeprisene. På 1700-tallet var det ikke særlig stabile forhold når det gjaldt disse. Prisene holdt seg ganske jevnt til 1709. Da kom Norge med i den store nordiske krig, og prisene føk i været, især på rundfisk og tran. Imidlertid gikk prisene på korn enda mer i været, så tilstanden for fiskerfolket så ganske mørk ut. Det var nok mange som hadde vanskelig for å få endene til å møtes. Da krigen sluttet i 1720, begynte prisnedgangen på fiskeproduktene å gjøre seg merkbar nesten straks. Og nedgangen vedvarte i flere år framover. I 1735 var det riktig ille, da lå prisen så lavt at det ble satt bunnrekord. Et par år senere nådde også tranprisen bunnen. I 1740-årene var det riktig vonde år for befolkningen her nord. Det ene uåret fulgte etter det andre, og fiskeprisene lå på et lavmål. I begynnelsen av 1750-årene så det kanskje litt lysere ut, men i 1756 lå prisene nede på bunnen igjen. Da skapte krigene ute i Europa igjen et oppsving i fiskeprisene. Rundfiskprisen steg med bortimot 50 %, og dertil kom at kornprisene var ganske stabile. På denne tid hadde altså fiskerne en god og lønnsom periode. Gjennom 1770- og begynnelsen av 1780-årene holdt prisene på fiskeprodukter seg godt oppe. I 1775 var rundfiskprisen i Bergen helt oppe i 8 mark vågen. Men da så krigene var slutt i 1783 (den nordamerikanske frihetskrig), begynte det å gå nedover igjen med prisene. Og enn mere merkbar ble prisnedgangen, fordi prisene på de varer som fiskerne målte kjøpe steg. Omkring midten av 1780-årene var det også uår, så det var nok mange blant fiskerne som satt i elendige kår i denne tid.

Fra 1796 gikk det imidlertid igjen oppover med prisene på fiskevarer, slik at disse ga overskudd i forhold til mel- og kornvarer. I de årene som fulgte fram til 1807 var det sterk oppgangstid med høykonjunktur i hele Nord-Norge. Fra 1793 var det begynt å komme hornseilere fra Kristiansund til Lofotens fiskevær for å kjøpe fisk, og en tid etter begynte også bergenserne i denne farten. Fiskeralmuen kunne selge mot kontant til disse oppkjøpere, og med den klingende mynt fulgte det velstand og gode kår, så gode kår at mange fiskere investerte sin nyervervede rikdom i de nye redskaper, garn og line, som på denne tid var blitt tillatt. Men da så krigen brøt ut i 1808, ble det en katastrofe. Vår eksport av fisk stanset opp, og kornet ble mangelvare og dyrt. Korntønnen hadde i det 18.århundre kostet omkring 2 ½ våg fisk, men nå kostet den 15-17 våger fisk, og i det forferdelige nødsåret 1812 var prisen oppe i hele 25 våger fisk. Det var en pris så høy at bare de færreste kunne skaffe seg brødmat.

Da krigen sluttet i 1814, var likevel ikke krisetiden omme. Prisene på rundfisk sank således i tidsrommet fra 1817 — 1825 med 85 %. Prisen var i 1820 på tyskebryggen i Bergen nede i 1,35 spd. pr. våg rundfisk, men forholdsvis bedre for klippfisk. Når det likevel ble så noenlunde tålelig utkomme for folk, hang det sammen med at kornprisene også gikk nedover, ned til 80 %. Ble fisken dårlig betalt, så var altså kornet billig, og på den måte kunne endene likevel møtes. Eksportprisene på fisk var i årene 1825 og 1826 svært lave, og mange var de fiskeeksportører som drev med tap til 1830. 1825 var et rent svartår på fisk. Mange telte på knappene om de skulle reise til Lofoten, da fisket der neppe ville svare til omkostningene. Året etter ble det bedre resultat igjen av fisket, og mange kjøpefartøy kom til Lofoten. Prisen på råfisk stog etter hvert, således fra 1 ½ spd. pr. storhundre i 1827 til 2 ¾ spd. i 1832. Omkring 1830 begynte den norske klippfisktilvirkningen for alvor å ta fart, skjønt tilvirking av klippfisk tok til alt i 1730-årene. For rundfisk fikk man inntil krisen i 1846 1 spd. pr. våg. Fra dette år gikk prisen ned til bare det halve. I begynnelsen av 1850-årene var prisen på tørrfisk svært lav. Men senere steg fiskeprisene, og i første halvdel av 1860-årene var det gode tider. De ti årene fra 1871 til 1880 var gode år for lofotfiskerne. Gjennomsnittlig var lottene 310 kroner for garnbruk og 330 kroner for linebruk. Men også i 1880-årene var det godt fiske. Gjennomsnittlig fisket man i denne perioden 25,6 millioner skrei pr. år. Men så begynte det fra 1898 igjen å gå tilbake med fisket, slik at gjennomsnittsfangsten sank til bare det halve. Fra 1873 og ut forrige århundre var imidlertid fiskeprisene ganske stabile og forholdsvis gode.

Agnet måtte fiskerne selv skaffe seg den gang, iallfall det de trengte under begynnelsen av fisket. Agn- og oljekontoen tynger svært på fiskerbåtlagenes budsjett i våre dager. Det er drøye fradragsposter på sluttoppgjørets dag. Men ingen råd med det, det er utgifter til inntektenes ervervelse. Annerledes var det tidligere i tiden. Den gang var fiskerne selvhjulpne karer. Agnkontoen var en bagatell, og olje til annet enn parafinlampen under takbjelken var det ikke spørsmål om. Agnet var saltsild, som man reiste på fjordene etter om høsten, fisket den selv, eller kjøpte den — for en slikk og ingen ting sammenliknet med dagens sildpriser. Eller man fisket sprut, når denne kom til stede i våre farvann. Dette sprutfisket var i grunnen et ordentlig grisearbeid. En måtte ta seg i vare for blekket, men likevel var det ikke til å unngå en og annen spruten. Traff den ansiktet, var den en vemmelig «skjenk», og det gjorde hendene såre og ømme. Men akkarbelling og akkargorr var utmerket agn til skreien, og det kostet altså ikke mer enn umaken med å hente det — og1 en av sprutblekk tilsvinet kropp og båt.

Det gjaldt om den gang å holde utgiftene nede på det lavest mulige nivå. Og det lyktes over all forventning. Åreskautene var av eik eller bøk, hard ved til å slite på den lange vinter med de lange og tunge rotørn, og tollegangene foret man med blikk, sink eller messing. Sparesansen var ikke den minst utviklete i hine dager. Kreditt hadde man hos handelsmannen, men det måtte ikke «rives ut» for meget på boka. På førsteplassen i kontraboka sto lagspostene, mel, gryn, olje og salt og — ja det var visst ikke stort andre varer på den kontoen. Så kom postene for de enkelte av mannskapet, høvedsmannens som. regel først, og så videre for de øvrige fire mann. Kokkglunten hadde gjerne litt han skulle ha skrevet, han også, og var jumbo— i boka som i bua. Kontraboka hadde som. regel sin plass over vinduskledningen, og man passet nøye på at den ikke ble forsynt med for mange poster, hverken for laget eller for den enkelte. Minus måtte ikke få tære for meget på pluss.

Torsken fikk ingen uvaner i den tiden. Anretningen var, som sagt, saltsild eller sprut. Og den tok til takke med kosten. Det ble fisket pene partier også da. Agnskjell kom dog ganske tidlig i bruk, og med den ble det et sluk av utgifter, selv om prisen var ganske lav og rimelig. Men så ble det fersksild. Agntrafikken med små dampere begynte. Allerede i 1868 kom den første agndamperen, og fra 1880-90-årene ble det alminnelig å tilføre værene fersk sild og lodde. Hindøs, Haalogalandske, Harstad og Svolvær dampskibsselskaper var de store leverandører av fersk agnsild til Lofotværene gjennom lange tider. Og nå steg agnkontoen, utgiftene åt om seg. Alle skulle ha fersksild, det var klart. Det nyttet ikke med saltsild ved siden av den ferske. Nå kunne torsken velge og vrake, og den vraket saltmaten.

Til å begynne med hadde agnselskapene ingen agenter i fiskeværene her i Lofoten. Båtene bare ganske enkelt kom, «pipte», droppet anker, og så fikk det bli båtlagenes sak å skaffe seg den forsyning de trengte. Ofte var det hard kamp omkring og om bord i agnbåtene, særlig hvis det var fare for at kasseantallet ville bli for lite for behovet. Da ville alle være de første på «mølla». Veritable slag kunne utkjempes i slike tilfeller. Var agnbåt ventendes mens folkene var på sjøen, ble det kokkgluntens sak å skaffe forsyning av agnsild, og de var så menn ikke de minst krigshissige. Kavet begynte allerede ved bukaitrappene, med å få tomkassene i jollen, og så ro for livet. Ved dampen fortsatte så kappestriden. Det kunne stundom gå på helsen løs. Jollene lå i et stort flak rundt båten. Gutter i stemmeskiftet brukte kjeft på hverandre etter noter, hoppet fra jolle til jolle, kom seg om bord og bort til det lille avlukket, der skipperen satt og skrev ut sedler. Og så var det å få jollen skjøvet og presset fram mellom alle de andre jollene helt inn til skipssiden, slik at lasten kunne tas inn, en eller et par kasser. Prisen pr. kasse agnsild var som regel 5 kroner, men den kunne også være bare 4, alt etter som tilførsel og behov avveide hverandre. Var silden blitt gammel underveis, hendte det nok at den ble solgt enda billigere. Men gammel sild var ikke kurant vare, torsken var blitt forvent, den ville bare spise som på Grand Hotell.

Senere ordnet selskapene seg med agenter i de fleste av fiskeværene, iallfall de større og store. Så kunne silden bestilles og betales på forhånd, og alt gikk mer greitt og smertefritt. Det kunne oppstå agnmangel, enten på grunn av uvær på sildefeltene, eller fordi nøtene intet hadde å kaste på. I slike tilfeller var saltsilden og akkaren god å ta til, selv om fangstene ble magre. Men så endelig kom agnbåtene igjen. Fiskerne satt der slagklare og ventet på dem, rustet til krig. I slike tilfeller hendte det at skøyere, enten gutter eller voksne menn, fant seg et lampeglass, som de fra et skjul blåste i og fikk det til å likne en agndampfløytelyd. Og da kunne det vel hende det ble liv i «lørvan». Alle sprang til båtene, huiet og skrek, skramlet med tomme sildkasser og stamper, skyndte på hverandre, veltet seg inn over båtripene og rodde «regatta» — til de oppdaget at det var falsk alarm. Gud nåde da lampeglassblåseren, om han ble pågrepet.

Agnbåtene ja, de fikk ikke ligge på latsiden. Var transportveien lang, helt oppe fra Finnmark, og været voldsomt, ble det en «seilas» på harde livet. Når silden var lastet om bord fra noten, var det ikke spørsmål om annet enn å gå, om det så haglet tolekniver. Silden og lodden måtte og skulle fram i ferskest mulig tilstand. Det var ordre fra kontoret. Agnbåtskippere og mannskaper kunne fortelle om mange slike, likefrem hasardiøse turer. Større skip lå værfaste og takket Vårherre for at de ikke var utpå. Agnbåtene gikk, over eller under sjøen, som det falt seg. De var dyktige sjøfolk disse karene, og det var gode sjøbåter disse agndamptraverne. Som regel kom de seg fram til sine bestemmelsessteder uten å ha lidt altfor megen overlast. Fiskerne fikk sin fersksild eller sin lodde, fra Finnmark eller fra Vefsn, og ble spart for den ergrelsen å måtte gjøre agnmangellandligge i Guds gode vær. Men agnkontoen steg, den kom til å tynge mer og mer på budsjettet, den tok mer og mer for seg av fortjenesten. Prisene hadde jo også den gang tendens til å øke. Særlig kunne det jobbes i agnskjell, og fastsatte maksimalpriser ble omgått på begge sider av «disken».

I 1925 kom det i stand en nyordning av agnforsyningen i Lofoten. Det var Peder Hag som hadde æren for denne. Dette år reiste han til Ålesund og fikk i stand en avtale med Statens fryseri der om leveranse av frossen storsild til Lofoten neste vinter. Peder Hag ble så ansatt som hovedagent for fryseriet med kontor i Ballstad, og i de andre Lofotvær kom det underagenter. I 4 år skjøttet Peder Hag denne jobben med stor dyktighet. Fremdeles er agnforsyningen i store trekk den samme, slik den ble ordnet av Peder Hag, bortsett fra at man senere fikk «Fiskernes Agnforsyning» og «Agnsentralen», den siste en sammenslutning av fryserier arbeidende i agnforsyningen.-----------

Så vandrer vi tilbake i tiden igjen og skal prøve å fortelle noe om gamle dagers lofotferd. Hver eneste vinter gjennom sekler og uransakelige slekters tall har det samme gjentatt seg med minutiøs nøyaktighet. Når trettenhelgen var leden og bare slompen av juleølet var igjen, gikk veien til naustene og til storbåtene. Det kunne være fembøring, det kunne være åttring. Lofoten kalte — og fikk svar fra alle kanter av «Nordlandene», fra øyene og holmene, fra fjordene og dalene. Selv folk fra fjellgardene hørte stemmen, lesset sakene sine på kjelken eller langsleden og tok seg fram gjennom snølandet ned til kysten. Ja, stemmen fra Lofoten rakk så langt som helt ned til Trøndelag, der Rissakarer og Staværinger satte sine geitbåter på sjøen og reiste nordetter. Det var stor trafikk på vinterveien langs nordlandskysten. Jekter og galeaser, slupper og «bomseilere» blandet seg i toget. Og flere av disse fiskekjøperfartøyer var så langt sørfra som fra Haugesund. Den hadde stor tiltrekningskraft, skreimagneten i Lofoten. Jo, folket satt ikke heime i den tiden. Bare gamle mannfolk ble tilbake for å gjøre forefallende arbeid heime på gården, men de unge og friske karene gjorde seg til lofotfiskere for en 3-4 måneders tid. Det var ikke stort annet av skikkelig og lønnsomt arbeid å ta seg til i tiden mellom Kristi åpenbaring og sommermål. Det røk ikke fra en eneste fabrikkpipe den gang, og bergverksdriften var ikke kommet i gang. Skreien var den kontante bidragsyter, til skatten og til husholdningen, og det var nesten som en generalordre dette å heise råseilet og blande seg i flåten som stevnet til Lofotværene. Og med seg i båtene hadde den tids fiskere det aller meste av hva de behøvde i vinterens løp, både av fiskeredskaper, mat og annen utrustning, agn iberegnet. I de store kostkistene fantes alt som behøvdes av mat. Og for en manns vinterkosthold regnet man 4 botner flatbrød, 80-100 lefser, 1 bismerpund (6 kg) smør, 3 hvite og 3 røde geitoster, 1 gammelost, 1 «smalfall» kjøtt, noen rullepølser og diverse kukjøtt til suppemat. Litt flesk hadde nok de fleste også i sine kister. Syrekaggen måtte en heller ikke glemme, og helst heller ikke etpar flasker, eller kanskje en liten kagge med brennevin, både til å «hainse» med, om det slik falt, og til å feire den store brennevinsdagen (25. mars) med. Men de fleste kjøpte nok brennevin i fiskeværet, der det var «nøgda» av det. Det var et godt mannsløft i en slik gammeldags velutstyrt kostkiste for lofotturen.

Av hyre var det etpar sjøstøvler, som helt oppbrettet rakk i skrevet, skinnhyre (stakk, skinnbrok og sydvest), 3-4 par strømper, 2 par støvellester, 4 par sjøvotter, 3 underskifter, og den som kunne tok vel også med seg litt bedre klær til helgebruk eller til kirkegang under fisket. I tillegg til sjøvottene hadde alle fiskere «handingsvotter» til søndags og værbruk. — Det var således mye «pjank» en førte med seg i en slik lofotbåt heimefra i januar i gamle dager.

Det var en tung avskjed når lofotfolket reiste heimefra. I alle båtstøene var det farvel og Gud være med dokker. Ferdeveien var lang for mange, og Vestfjorden var en streng herre. Man kunne aldri vite, dette var kanskje det siste farvel. Ut fjordene kom de, fra øyene og holmene, flåten samlet seg i leia, fra sør og fra nord, fembøringer, åttringer, skottkjeipinger (halvfemterømminger), halvfjerderømminger, hundromsfæringer (halvtredjerømminger), og så jollene da. De var like uunnværlige som storbåtene. Fembøringene bruktes mest som garnbåter, åttringene og skottkjeipinger for liner, og de mindre båtene for dypsagn eller juksa. Jollene var til å ro seg om bord og i land med fra storbåtene.

Ja, «lofotbåtene» var fulle av allslags oppakning når de reiste til fisket. Det var foruten de digre kostkister også tønner og stamper med liner eller garn, dubler og kavlstaurer, sengklesekker, med napprya og sauskinnsfellen som det fornemste. Det varte og rakk lenge før det kom hus på båtene. De første fembøringer med hus var neppe å se her nord før i begynnelsen av 1860-årene. Men det varte da ikke lenge før alle, både fembøringer og åttringer, hadde sine hus på akterskotten. Her kunne man ligge tørt og godt, få kokt seg litt mat, tørket sine klær, og i det hele tatt ha det rent komfortabelt sammenliknet med tidligere.

Folk i Hol hadde jo kort vei til fiskeværet, men for fiskerne som kom fra Helgeland og enda lenger sør, ble det en ganske lang reise til været. Det var fra midten av 1700-årene at fiskerne herfra for alvor begynte å reise til Lofoten om vinteren for å drive fisket der. Båtene de seilte med egnet seg ikke til å ferdes i over åpne havstykker i ruskevær. Fiskerne som kom sønnenfra, og nordfra også for den saks skyld, — måtte derfor søke havn om kvelden på forskjellige steder, de som kom nordfra i Gibostad, Klauva, Hamnvik og Sandtorg, de som kom. sørfra i Rørøy på Vega, Kopperdal, Anklakken i Lurøy, Selsøyvik i Rødøy og Støtt, så fulgte de innlandet til Kjerringøy og til slutt til Grøtøy, hvor det ofte kunne være samlet hundrevis av fiskerbåter som ventet på bør over Vestfjorden til Skrova. Derfra spredtes så fiskerne over hele Lofoten. En stor del av disse tok da fast i fiskeværene i Hol. De lå midt for Vestfjorden og lengst ut imot fiskefeltet. Derfra ble det kort vei til redskapen og lettest å komme til lands om nordvestkuling og snøkave skulle overraske dem på feltet.

 

Steine — med fiskebåter på havnen

 

Fiskeværene her i Hol har vel til alle tider vært de samme som nå. En av de første skriftlige beretninger om fiskevær i sognet har vi i fogden Schønnebøls beskrivelse av Lofoten og Vesterålen fra 1591. Her heter det: «Fra Henningsvær til Steine er en wege søe, og løber Gimsøestrømmen og derimellem, ogi er land stundom vid, stundom, snever, efter som, landet skier sig til, og hos denne gård Steine deles denne Gimsøestrøm udi tvende strømme.Ved denne gård Steine begyndes Lofoten og er den første gård i Lofoten prestegjeld, og er på samme Steine et såre godt fiskeri, og her roer såre mange både, endog at det er ikke noget fiskevær, men en bondegård som kommer fru Ingeborg eller Hans Persen til. En halv wege søe fra Steine ligger en annen gård ved navn Ure, som også kommer Hans Persen til. Her roer og en svær hob folk, når fiskeriet er godt, og straks derhos ligger uti nordøst et lidet fiskevær som kaldes Bunes, og ror der også mange både. En halv fjerding wege herfra ligger et lidet fiskevær, som kaldes Brandsholmen, og det er bondeeie, og der roer en hel hob folk, dog ålenest af Helgeland. Nordvest for Brandsholmen, henved en fjerdings wege søe, ligger et andet lidet fiskevær som kaldes Sandsund, og der roer også en stor hob folk».

Ellers er det svært sparsomt det de skriftlige kilder har å fortelle om fiskeværene i Hol på 1600- 1700-tallet. Matrikkelen 1667 skriver om Brandsholmen, at det «er en holme eller fiskevær, som fremmede undertiden roer udi, så vel som markebøndene her udi fogderiet — er ey nu udi brug som udi gamle dager», — og om Stamsund heter det at i 1642 rodde «vårfelder» fiske her, «hvilket fiskeri eller roer ey er nu så i brug, eller kand ventes til så at komme i brug», — og om Bunes heter det at det «er som et fiskevær til utværets folk». Matrikkelen for 1723 forteller bare at Brandsholmen er «et fiskevær hvorav håves husleie af fremmede», — og om Stamsund heter det her, at det er et fiskevær «hvorav kand håves husleie af fremmede».

I 1802 får vi følgende opplysninger om fiskeværene: Sandsund: «Nær ved stedet (Petvik) er fiskevær, hvor om vinteren ror 18 eller 20 båters mannskap». Brandsholmen: «Samme er et bekvemt fiskevær, hvor der om vinteren ror 14 à 20 båters mannskap». Helle: «Bekvemt til havfisker!, da om vinteren ror på stedet 7 eller 8 båters mannskap». Ure: «Ure er et fiskevær, hvor der ror omtrent 20 båters mannskap». Skaftnes: «Stedet er et lite fiskevær for 7 eller 8 båters mannskap». Stamsund: «Stamsunds meste herlighet er at det er et fiskevær, hvor i alminnelighet ror 70 båters mannskap». Steine og Æsøy: «Begge steder har fra gammel tid vært fiskevær, hvor i alminnelighet ror 60 å 70 båters mannskap».

Og hit til fiskeværene stevnet så lofotbåtene, og her sto rorbuene og ventet. De samme båtlagene brukte disse år etter år, og likeså de samme fiskehjellene. Vi hører om kong Øystein at han lot bygge rorbuer i Vågan i det første eller andre tiåret av det 12. århundre, og siden kongen sjøl på denne måten tok seg av fiskerne, er det vel sannsynlig at det ikke var rorbuer i Lofoten før den tid. Vi vet iallfall at ennå så langt ut på tiden som i det 18. århundre, var mange fiskere henvist til å ligge ute under åpen himmel under fisket. Det vil si helt «åpen» var den jo ikke. Man trakk nemlig sine båter på land og slo seg til ro under dem. De tilreisende fiskere var ikke alltid så nøye på det. De var kledt i tykke vadmelsklær og sjøstøvler som rakk like opp i skrittet. Mot sjøskvett og regn hadde de fullt hyre av sau- eller geitskinn, som de selv hadde tilberedt og innsatt med tjære og tran, så de var helt vanntette. Sitt skinnhyre sydde fiskerne selv, ikke med nål og tråd, men med fine remmer, som de skar av geitskinnet og stakk hull for med en stor sømsyl. På hodet hadde de ofte en stor rød huve, som kvinnfolkene hadde strikket av ullgarn. Det er således forståelig, at når kvelden kom, og fiskerne hadde saltet fisken i tønnene og satt opp båten, kunne de klare seg over natten og få seg en blund enten ved å legge seg under eller i båten, eller endog i snøskavlen med seilet til overbredsel i fullt skinnhyre. Der var dog mange fiskere som var dårlig kledd, og disse slet meget ondt. Det er greitt nok at de hygieniske forhold var meget slette, men fiskerne var ikke så nøye på det i den tid. Det avgjørende for dem var bare å få fanget mest mulig fisk, så fortjenesten ble størst mulig. Ja, det var mange ganger en kummerlig tilværelse. Når fiskerne kom strømmende til et fiskevær, der fisket var særlig godt, ble det snart mangel på husrom, og så var det altså å tjelde under den kvelvete båten eller under seglet — i snøskavlen. Ellers tok man til takke med hva som kunne bys av husly, og mye av dette var ikke engang et skikkelig «ørneskjul».

De gamle rorbuene var heller ikke rare greiene. Små var de, slik at vi dagens mennesker knapt kan begripe hvordan 5-6, i noen buer hele 10-12 karer, kunne anbringe seg innenfor deres lave og trange vegger, som bare målte 4-5 alen i lengden, noen kanskje 6-7 alen. De var bare noen få stokkomfar eller plankeomfar høge, og en voksen mann kunne ikke stå rett opp-ned ute ved raften. Hele bua besto av bare ett rom, og lyset slapp inn gjennom et lite vindu med fire små ruter. Køyene besto av bare noen brisker i to høgder. De fleste av disse rorbuene hadde ingen ovn, men bare en slags gruvestein midt på golvet, og golvet, det var bare den hardtrampede jord — hvis en ikke hadde vært så heldig å finne en tomt for bua der en stor helle gjorde tjeneste som golv. Men jordgolvene var bedre, fordi de var varmere. I buene med gruvestein var det ikke loddpipe for røyken, men bare en ljore i taket, så røyken kunne foreta seg både det ene og andre før den bestemte seg til å fare opp av ljoren. Flere av disse rorbuene var rett og slett gammer, laget av stein og jord, ofte med et bratt berg tjenende som vegg til den ene siden. Inne i disse små rorbuene skulle så karene holde til, både når de kom inn fra sjøen og i landliggedagene. Kostkistene måtte plasseres utenfor veggene. De måtte derfor være tette, slik at de kunne holde ut både regn og snøfokk. Ja, mer enn trangt var det i disse buene, og her skulle man også tørke sine klær, koke maten og spise den. I ryer og skinnfeller innlosjertes der massevis av snyltere, og tobakkspyttet havnet der det best falt seg, så gjerne oppetter vegger og på køykant.

De sanitære forhold i fiskeværet i gamle dager var under all kritikk. Renslighetssansen var dårlig utviklet blant fiskerne, og det var særlig ikke så nøye «på bua». Gjennom en luke i golvet, — der hvor ikke jorda eller en steinhelle var golv, — ble alle uhumskhetene måket ned, og det kunne saktens være bra nok, hvis bua sto slik til at det ved flo sjø ble skylt rent. Men mange av buene lå helt fri av sjøen, slik at avfallet ble liggende og råtne fra år til annet, og det kunne stanke noe ganske forferdelig. Ikke så underlig at en kunne kjenne «fiske vær slukta» på lang avstand. Hertil bidro jo også alt av torskeskolter og rygger m.v., som lå til tørk oppetter hauger og berg. Men fiskerne holdt ut med alt. Var det usunt i fiskeværet, hadde de hele Vestfjordens friske ånde den utslagne dag å puste fritt i. De mistet ikke pusten, de nei. Og rorbuene ble jo bedre med tiden. Etter hvert som staten solgte sin grunn i fiskeværene, opptrådte landvertene eller væreierne. Disse bygde nå flere og bedre rorbuer. Utpå 1870-tallet var de blitt rene villaene sammenliknet med tidligere. Og nå bygde man ofte to rorbuer sammenhengende, såkalte firebåtsbuer, noen enkelte også for flere båter.

Når vi spør hva slags båter man i eldre tid brukte til fiske, så kan vi nok anta at man allerede tidlig hadde forskjellige størrelser og typer til ulikt bruk. Gamle kildeskrifter beretter ett og annet om båtene i Hol og Lofoten. Ved en registrering i 1715 av Johannes Bjørnsens, Storfjord, etterlatte «bo og midler», nevnes en fembøringsfoåt med master, tau og årer, 2 åttringer, 1 naust med «svaller» på begge sider, samt 1 sjøbu, 7 alen lang og 5 bred. Dessuten hadde han 1000 oppsatte lineangler. «Vinteravlingen» hans var 36 våger tørrfisk. Året etter ble det holdt en liknende registrering og takstforretning i Holsdalen over oppsitteren Christen Herdagsens bo. Også han hadde stort sjøbruk, med 1 fembøring, 2 åttringer, 400 oppsatte lineangler, 1 naust og 1 sjøbu.

Fembøringen og åttringen var de fornemste båtene. En gammel kjenner av nordlandsbåten skriver et sted: Sto en foran fembøringens baug og så den stolte reisningen og de elegante linjene, var det som om båten ble levende for en og begynte å tale. — Fembøringen var en ektefødt ætling av vikingeskipet, og åttringen, seksringen, treroringen og kjeksen med videre var fembøringens rette brødre av konstruksjon. De var gjennom tidene blitt formet slik som de burde være, et resultat av praktisk viten og produkt av fiskernes tusenårige erfaringer. Og som de kunne seile disse fembøringer og åttringer, særlig når de fikk vinden inn for to skaut, som det het. En fembøring kunne da drives opp i en fart av 10-11 mil i vakten (4 timer), og åttringen lå ikke langt etter. Det går mange beretninger om slike seilaser. Og høvedsmennene, de måtte kunne sine ting, de måtte være djerve og dyktige. Når det gjaldt, var de ansvarlige for sitt mannskaps liv, og det avhang meget av dem og deres ferdighet med styrevoll og skaut om havn skulle nåes og frelse finnes fra et hav som slikket etter dem med grådige tunger.

 

Stamsund indre havn i seilbåttiden

 

Fembøringens alminnelige dimensjoner var: lengde 12-13 meter, bredde 2,7-2,9 meter. Bemanningen var vanligvis 6-7 mann. Åttringen var 10-11,5 meter lang og ca. 2,5 meter bred og hadde som regel 5 manns besetning. Omkring 1870-80-årene var prisen på fembøringer i Vefsn ca. 300 kroner, i Hemnes 320, i Mo 200 og i Salten 260 kroner, blir det fortalt. Prisen på åttringen kunne være helt ned til 65 kroner og oppover til 120 kroner, to- og treromsbåtene fikk man kjøpe for en pris av 30-40 kroner, men prisen kunne ellers variere nokså meget for de forskjellige byggesteder, høyest lå den i Hemnes, og lavest i Mo og Salten.

Åttringene hadde, som navnet forteller, opprinnelig bare 4 manns besetning (åtte årer), men senere ble det 5 mann. Det var regnet fra foran og bakover: skottkaren, som satt i fremste rommet og hadde ansvaret for utkikken under kryssing og seiling i det hele tatt, og det var han som skulle «duve nedåt» de klørne i seilet som vinden og høvedsmannen gav beskjed om. Så var det framromsmannen. Under kryssing i sterk vind satt også han på ripa, i likhet med skottkaren, og hjalp denne når klør skulle settes. Dernest kom så steinromsmannen eller hundromsmannen, hvis oppgave det var å passe rakktrossa under hard seilas. Fjerde mann var bakromsmannen, som hadde ansvaret for brasen og for ausingen, når båten drakk under seilas. Varte denne lenge og var den særlig hard, måtte han få hjelp. Og som femte og siste, men altså første mann, var det så han på aktertofta, høvedsmannen, som hadde seilskautet i den ene neven og styrevollen i den andre, og ansvaret for det hele. Mange av disse åttrings- og fembøringshøvedsmenn var fremragende til å «føre båt», som det het, og noen av dem var navnspurte hele kysten sør- og nordover. Falt det så i deres lodd å gjøre dristige og fremragende redningsdåder, kanskje flere slike, rakk deres ry enda lenger, og de ble sett på som et slags værenes høvdinger — særlig hvis de hadde utført redning ved å seile over kvelvet båt. Nest høvedsmannen kom bakromsmannen og skottkaren i rang, dernest framromsmannen, og til slutt hundromsmannen. I dette rommet ble som regel skårungen plassert, eller den låkeste av mannskapet. Her lå det meste av ballasten, slik at hundromsmannen måtte sitte med støvlene nesten som i en steinur. Han måtte ofte også sitte i «bakhanda» når linene skulle trekkes, særlig hvis det var tyngde på snøret.

Mange høvedsmenn var stordrivere, som rustet ut både to og tre, det nevnes endog fire «vinterbåter», både for garn og liner. Glapp det for garnene, så hadde man lina å lite på, eller omvendt. De fleste av mannskapene var leikarer. Leikar ene var et slags lofotfiskets «inder ster», og flere av dem kom fra dalene. Mange av dem hadde ikke sett salten hav før de kom ned til kysten den første gang. De kunne ikke føre en åre, greie et garn eller egne en line, de visste ikke forskjell på skautet og priaren, eller på penta og rakktrossa. Og når båten under seilas i kuling begynte å drikke sjø over finkenetten og ripa, var det vel ikke å undres over at disse dalens sønner kjente både redselen og havmannen rykke seg i skinntrøya og sydvesten. Men allikevel, mange av dem blé meget dugelige fiskere og høvedsmenn av eliteklassen. En gang var leikarene det store innslaget i lofotfisket. Og de kom fra nesten alle kanter, ikke bare fra Nord-Norge, men også fra Trøndelagsbygdene, ja noen også fra dalene sør for Dovre, og fra Sverige og Finnland var det også noen som innfant seg. Det var bumann, og det var lapp, kraftige karer i sine beste år, og gamle krek. Men hva annet hadde de å finne på for å ernære seg, enn å reise til Lofoten og hyre bort sin arbeidskraft. Arbeidsmarkedet var i lavtrykk den gang, og prisene rimelige for et par armer til å henge i fembørings- og åttringsårene 3-4 samfulle måneder til ende. Ennå i 1890-årene var det mang en frisk kar, som måtte hyre bort kreftene sine for en pris av 60-70 kroner, for et slit som varte fra «trettenhelga» til sommermål, og på egen tørrmatkost. Det ble ikke stort å fare heitnatt med til kona og barna. Mange av disse leikarene kom til høvedsmannsheimene allerede tidlig på høsten. De var pengelense og måtte ha forskott på hyra. Så gikk de der hos høvedsmannen, mange kanskje alt fra november. De ordnet vinterbruket, eller de gjorde annet slags arbeid, med kosten som eneste godtgjørelse.

Men det store skredet av leikarer kom først i januar. Så gikk de der og «akkorderte» med hyrebasene om vinterhyra. De yngre og kraftigste karene var det ikke vanskelig for, men de noe eldre og mindre bra fysisk utrustede hadde ofte vansker med å finne sin plass på båttofta. Flere åttrings- og fembøringshøvedsmenn rodde, som det het, med bare leikarer. Men det kunne bli så altfor mange av slike leikarer. I fiskeværet Ballstad ble det vinteren 1886 gående ca. 200 mann uten å få hyre. Pengelens var de aller fleste av dem, og matlaus ble de også. Og så var det ingen annen råd enn at væreieren, Jacob Lind Jentoft, måtte ta seg av deres vanskjebne og sørge for at de kunne komme seg heim. Bergenske og Nordenfjeldske Dampskipsselskaper viste den humanitet å ta disse folk, uten noen godtgjørelse, med til sine heimkommuner. Men den følgende vinter var leikarsflokken nesten like så stor. Lofotfisket søkte alle til, det var den eneste «gullgruben» nordlendinger flest hadde å ty til, — men det skal være visst at den ofte ikke gav særlig mange «karat». Det var jo just ikke så mye han fikk for strevet sitt, den gamle fiskeren. Prisen for en velvoksen torsk kunne være — og det er ikke så forferdelig lenge siden heller — helt nede i 20-25 øre stykket. En mannslott på 200-300 kroner ble den gang regnet for ikke så verst. Ble den 400 kroner, var den flott. Kokkgluntenes hyrer var, helt til første verdenskrig iallfall, neppe mer enn 40-50 kroner for hele vinteren. Leikarshyrene var i alminnelighet et par hundre kroner (i gammel tid var de knapt fjerdeparten så stor). —

Så snart båtlagene hadde ordnet seg i sine rorbuer, kunne fisket begynne. Kl. 5,30 om morgenen måtte bruk og mannskap være i båten. Så samlet hele fiskerflåten seg ved en fastsatt strek tvers over i utkanten av havnen. Oppsynet passet på at ingen fikk overskride grensen, og i spenning ventet så alle mann på at signalet, — først på vinteren en lykt, senere et rødt flagg, — ble heist. Alle mann satt ved årene og med godt spenntak for støvlene, klar til å sette i gang, og det alt remmer og tøy kunne holde, straks flagget for til topps. Ikke et sekund måtte gå tapt. Under ventetiden var det nesten dødsstille, det var som om alle de mange hundre menn holdt pusten. Til gjengjeld buldret det kraftig løs når alle de tusen par årer ble satt i bevegelse. Det var trangt om plassen, båtene lå nær innpå hverandre, og årene kom i vase med nabobåtens årer og kunne knekkes. Men ut med reserveåra. Å, hurra, glimta! var høvedsmannens stadige oppmuntringsrop. Det var å «stå på årene», ro alt det man hadde krefter til, og helst litt mer. Sydvester og huver måtte snart kastes, svetten silte, pusten gikk tungt, men atter og igjen oppmuntringsropet fra aktertofta: «Dæ va rett, glunta, vi må ikkje bli i akterlæksa (attleksa)». Neivel, det skulle man helst ikke bli, alle satte sin ære i å unngå den forsmedelsen — og rodde til armene dovnet bort og tørsten brente i halsen. Men likevel, en fikk nøye seg med bare å tenke på syreblengkaggen eller sende den vansmektende øyekast — til så lenge. Var det stille eller en så svak motvind at det ikke var noen fordel ved å heise seil, måtte denne kapproingen fortsette helt til man «var i ennan», det vil si der tredublet, kavlstauren eller blåsa viste at nå var dagens hardeste strid endt. Den kunne da ha stått på i flere timer og suget kreftene ut av noen hver. Så var det for alle mann å kaste seg over blengkaggen, drikke av hullet og forsyne seg med dype slurk.

Heldigere var man de gangene en bare behøvde å «ro seg til segels», klar av landet, slik at man fikk «strekk på han», vestover eller østover. Men var det så søraust og vinden stikk i stevnet, ble det langvarig kryssing, og de svettvåte kroppene frøs helt inn til margen. Krokete fingre, trellete hender, javisst, slik var de for alle fiskere, før motoren kom sjokkende og hjalp til med roingen. Kjentes det ikke som fingrene ville brekkes tvers av, og var ikke trellene og blemmene ømme som sår hver morgen, når man satte seg på båttofta og tok etter årene for den lange og tunge ror inn til kavlstauren, dublet eller blåsen. Man måtte skjære ansikt, så vondt gjorde det — inntil man hadde fått mjuket hender og fingrer opp.

Morsommere var det å stå på land og se hele flåten heise seil samtidig med at signalflagget gikk til topps. Dette var når vinden kom fra nordlig kant, og det var fin bør hele veien. Alle de hundrer seil ble heist som var de ett, og det var som det mørknet over havneinnløpet. Båtene var så forskjellige, lettrodde og tungrodde, glatt for seil eller tungnemme, noen var ypperlige på framvinden, men ikke så bra for «to skaut», andre hadde det på den motsatte måten. Så var det å regulere på ballasten, flytte en eller et par steiner fra hundrommet til akterskotten, eller omvendt, eller lempe noen torsker fram-eller akterover. Det kunne hjelpe — bare med noen få kilos vekt i balansen.

Å ro fiske, det var bokstavelig det. Verst var den spake sydosten, rett i nesen, bare tidhefte med å krysse den, men en seig satan til å «ta på åran». Den som sist kom til dublet og iletauet, fikk lite å hente av fisk. Det visste man, hvis linen var gått i felt, og det var den svært ofte. Båten som dro slike linefelter, forsynte seg av godt hjerte, sprettet og skar og flådde, og holdt øye med at ingen kunne se hva som egentlig foregikk av samvittighetsløs fordeling av «ditt og mitt». Øvde karer hadde et godt lag med å slå sjøvotten over malingsmerkene på forsynet, just som torsken dukket opp utfor ripen. De som etter kom, måtte nøye seg med å hanke inn «slettsnøre». Til slutt var alle parthavere samlet rundt båten som dro felta, én lastet båt, mens de andre fløt som kork på sjøen. Ble det mer enn 2-3 lineparter, forlangte man feltdraging. Da gikk det ikke an lenger å drive med herjing og skjæring og nasking av fisk fra andre menns liner. Slike linefelter kunne ofte ha reiet seg sammen til de rene kabler av tykkelse. Det forekom at de kunne bestå av både 30 og 40, kanskje enda flere lineparter. Båtene vekslet da med å dra. En stamp ble jo full på et øyeblikk. Det hendte også man dro direkte i båtrommet for å få hemlet seg mest mulig. Var det godt fiske, «krau» det av torsk på en slik felt av en arms tykkelse eller mer. Fisken sto i kø foran korten, og bakromsmannen, som skulle huke av, hadde sin fulle hyre med å klare avret. Fisken ble da telt over en bank og senere delt mellom parthaverne. Dette var grei og ærlig framferd. Senere, under landligge, ble så disse storfeltene «gått ut», som man kalte det, bortetter fiskeværets veier. Og her møtte så alle lineinnehaverne fram for å nøste hver sine parter ut av den snurete kabel. Det var en jobb, og var det sprengkulde, ble det ikke spart på tolekniven for å få det hele unnagjort. Mindre felter, på 5-6 eller 7-8 parter, ble det greidd ut med inne i rorbuene. Slik feltdraging forekom, særligi, ofte, ja ganske alminnelig, når fisken rente sammen og kleppet seg på et mindre havområde. Båtene fra øst og vest klompet seg sammen i like måte. Båter under linesetting kunne i slike høve ligge så nær hverandre at det var knapt en båtlengde mellom dem. Så måtte det jo bære galt av sted, særlig hvis Vestfjorden var i sterk strømdrift. Men her var fisken, og den har jeg like så stor rett til som du. Havet er fritt, og her finnes det ikke noen personsanseelse. Men det var stor etterspørsel på forsyn (forsenn) og bøtingsangler. Mustad hadde rivende avsetning, men egnerne svor over stampen. Bare med lange mellomrom snovet de borti et forsyn med angel. Det var å bøte og bøte og aldri ende på det.

Dette med naskeri av fisk på Lofothavet tok seg visst særlig opp i årene før siste århundreskifte, og det nådde nok sitt klimaks i den tiden da fiskerne flest gikk over fra årer og seil til motorer. En tid artet disse tyveriene seg som den rene pestilens. Folk som i heimbygda gikk for å være — og var det — praktmennesker, tok det slett ikke så nøye med moralen på Lofothavet. Hjemme gjorde de skriftemål og gikk til alters, men her i Lofoten emballerte de samvittigheten og lot fem være like.

Ja den roingen, de krokete og stive fingrene og all den silende svette, kryssingen mot sur vind stikk i stevn, sjøvask og stivfrosne lemmer, og i blant også en ridetur på båtkjølen, uten sal og stigbøyler, det var fiskernes lodd den gang. Og så ofte med magert utbytte. Fattigdommen satt konstant på dørhella for manges vedkommende, den var ikke til å få rystet av. Den hadde fått som en slags heimstadrett og var «på hatt» med det store flertall. Og båtene, de var så forskjellige, lett-eller tungrodde. Fra 1870-årene begynte nye båttyper å gjøre seg gjeldende i Lofoten. I 1869 ble den første Listerbåt forsøkt som garnbåt, og den viste seg snart mer egnet enn fembøringen, som nå gikk sin undergang i møte som garnbåt. I 1888 bygde man en båt av kuttertypen på Hemnesberget. Kort etter ble garnspillet oppfunnet. Sneseilbåten vant mer og mer innpass, og nordlandsbåtene gikk etter hvert over til å bruke sneseil. I 1890-årene kom så doryen i bruk. Listerbåten hadde den store fordel at den var dekket og kunne krysse langt bedre enn nordlandsbåten. Fembøringen holdt plassen som linebåt. Henimot 1900 kom det fart i skøytebyggingen, og i begynnelsen av vårt århundre skjedde overgangen fra seil til motor over hele linjen. I 1907 var der i Buksnes og Hol 9 større og 18 mindre dekksbåter, 1 motorskøyte og 1 fiskedampskip.

De nye båtene som kom til været, ble nøye beskuet og bedømt. Alle fiskere ville gjerne vise at de hadde forstand på slikt. De betraktet den forfra og bakfra, både inn- og utvortes, siktet den fra stevnene, knep det ene øyet til for å gjøre det helt nøyaktig — og så falt dommen. Var det en ny båt, var det opplagt at det skulle være nybåthains. Det var forresten flere slags hainser; foruten for nybåten, så var det også høvedsmannshains og skårungehains. De siste var vel forresten mer sjelden. Høvedsmannshains måtte den holde første vinterfisket vedkommende «rodde høvedsmann». Slike hainser ventet man som regel med til en tid ut i fisket, kanskje også helt til mot slutten av det. Og den skulle feires og festes i brennevin. Kanskje slo man hainsen sammen med den store brennevinsdag, 25. mars, og klapset dermed to fluer i samme smekken. Det går mange fortellinger om hainser av de virkelig store, der brennevinsdonken sto midt på rorbugolvet med en tre- eller jernause, og så var det bare å drikke seg «forsynt». Hainsen var vel egentlig beregnet bare for bulaget, men mange ville vel ha en forandring fra syreblengkaggen og innfant seg i festbua. Det ble drukket til kaggen var tom og alle mann fulle. Verre var det at slike hainser ofte kunne utarte til slagsmål, og oppsynet måtte budsendes. Men fest var det nå likevel da. Til hains måtte det være brennevin, mindre klarte seg ikke. Noen gjorde det bare i en bedre slags grøt, av samvittighets eller økonomiske grunner, men det var ingen rettelig hains slikt.

I begynnelsen av dette århundre kom altså motoren. Da var det forbi med det lydløse fiske langs norskekysten. De små, på litt lengre avstand så vidt hørbare kakkene årer i tolleganger kunne frambringe, var intet å regne, sammenliknet med den store oppsang motorene kunne gjøre. La man så inn årene og heiste seilet, var det ingen annen lyd å høre enn den skvalpen av sjø som båtene feide til side, der de bante seg vei gjennom blautmyra. Ja, så kom motoren, og en ny strid begynte. Akkurat som da linene ble tatt i bruk, så ble det også ved motorens entré på fiskefeltene noen vintrer med meget mislige årringer, og det var da naturlig å legge skylden på motoren. De skremte fisken bort fra gyteplassene, det var da grei skuring. Bort med motorene, og det litt svint, ble det ropt i kor fra alle robåtfiskerne langs hele Lofoten. Det ble arrangert massemøter, men alt det robåtkarene argumenterte om fiskens høreevne, så vendte motorfolkene det døve øret til, og stadig flere motorer ble anskaffet. Så kom fisken tilbake i store mengder, og argumentene mot motorene falt pladask til jorden. En ny melodi hadde gjort seg gjeldende på Lofothavet: de friskt bankende motorer. Men ennå i mange år holdt nordlandsbåtenes brede seil stand. Det ble riktignok færre og færre av dem, noen rigget om til sneseil, men det var klart at seilene og årene hadde fått sin dødsdom. Og alt for mange år siden var den åpne nordlandsbåten totalt forsvunnet fra Lofothavets arena. Årene var lagt inn, seilene firt ned, en tidsepoke var gått over i historien. Fembøringeris og åttringens saga var endt, disse båtene som hadde båret hjem så mang en last, og som tross sin beskjedne størrelse kunne stå seg så godt i kampen mot naturkreftene.

Den første installering av motor i norsk fiskerbåt foregikk i 1902. Båten, som var bygd med maskin for øye, het «Forsøk», og var en motorkutter hjemmehørende i Bjørnsund, og «nybrottsmennene» som sto bak foretagendet var brødrene Hans og Theodor Tande og Johan O. Hammerø. «Forsøk» ble bygd med en lengde på 62 fot og fikk installert en 22 hk. Danmotor. Båt og motor kom på tilsammen 18000 kroner, og det var mange penger den gang. Det var atskillig av et vågestykke å investere en så stor kapital i det folk kalte et stort vågestykke. Men «Forsøk» gikk frisk og freidig dunkende ut til fiskefeltene — og kom inn med fangst, sild og skrei og blandingsfisk

 

Stamsund indre havn i "motorskøytetiden

 

fra bankene. Fortjenesten de første årene bie gjerne 1000-1100 kroner pr. mann. Ungdommen og vågemotet hadde seiret. Isen var brutt for motordriften. Eksperimentet i Bjørnsund gikk som en løpeild over landet. Flest mulig fiskere ville legge inn årene og sørge for at maskiner kunne utføre tungarbeidet om bord. 1902 står som et av de store merkeår i de norske fiskeriens historie. Et viktig blad i næringens krønike var vendt.

Hvor en møtte fiskere den gang ble praten dreid inn på motorer, mange var i fyr og flamme, andre mer reservert, og atter andre rystet betenkt på hodet. Finansieringen var også en vanskelig kneik å klare for de fleste. En åttring med fullt utstyr kunne anskaffes for det forholdsvis beskjedne beløp av 300-400 kroner, for skøyte med motor ble det tale om tusener, mange tusener. Ikke så rart at mange fiskere tok seg lengere eller kortere betenkningstid før de hoppet ut i det med maskindrift. Tidligere var det ved hjelp av Havfiskefondet anskaffet ikke så få skøyter med sikte på havfiske, men en del av disse var, da motoren gjorde sin inntreden, allerede sjaltet ut av dette slags fiske, som en ikke fant lønnsomt — eller av andre grunner. Havfiskefondets midler ble så overført til den i 1921 opprettede Fiskeribank, og adgangen til lån for anskaffelse av fiskerfarkoster og motorer ble dermed betydelig lettere.

Dan og Alpha var de motorer som først slo igjennom, på markedet som mest passende for fiskerbåter. Siden opptrådte Gideon og Thor, men sistnevnte gikk snart ut. I stedet kom Bolinder og Grei. De var meget i skuddet, og Bolinder klarte å holde stillingen til tross for den meget skarpe konkurranse som snart oppsto på motormarkedet. Senere ut på tiden kom Union, Wichmann og Brunvoll og Rapp, og en rekke andre, og blandet seg i eksplosjonskonserten. — De første motorene fiskerne her nordpå anskaffet seg, var forholdsvis svake maskiner, de fleste av dem, og mest beregnet som hjelp under vindstille eller i svak motvind. Man holdt fast ved den fulle seilføring. Men det varte ikke lenge før det oppsto en kappestrid om hvem som kunne sette farten mest opp, og etter hvert ble seilene sløyfet, eller iallfall innskrenket til et minimum, fokken og mesanen, som var og fremdeles er nyttig å ha under hakkingen uté på feltet.

Det var mange barnesykdommer å overvinne den første tiden. Folk flest var jo helt ukyndige med hensyn til behandlingen av motorer. Det var ganske alminnelig å se båter som hadde motorkluss og lå drivende med vinden, mens maskinisten med hjelpere studerte mekanikk, skrudde og sveivet, uten at det gjenstridige beistet ville gi lyd fra seg og røre på lemmene. Men kyndigheten gjorde framskritt etter hvert. «Hjemmebygde» motorer ble det snart flere av — utenom de ordinære fabrikker. Driftige verksteder gikk i gang med å konstruere og bygge motorer, men de aller fleste av disse mer håndverksmessig bygde maskiner falt snart ut av rekkene.

Etter noen få tiårs forløp hadde motorene erobret hele vår fiskerflåte — på tross av den sterke motstand de en tid var utsatt for. Årene og seilet tapte totalt i kampen mot motoren. Snart ble det heller slik, at det skulle være motor i alt nesten av båter som kunne flyte på sjøen. Åttringer, som allerede hadde sett sine beste dager, ble forsterket i spantene og fikk innsatt motor, mindre nordlandsbåter, helt ned til to-romsklassen, fikk maskiner å rutte med, ja selv gamle utrangerte jekteskrog ville være med til å danse over bøljan blå til motortakt. I dag — og lenge før i dag — er en fiskerbåt uten motor en helt utenkelig ting. Årene og seilene ligger så fjernt bak i tiden, de hardslitne, trellete fiskernever også, for den saks skyld.

Seilskøytene var saktens bra nok — så lenge de hadde vind til sin rådighet, men «datt han i stille», lå de der ganske hjelpeløse. Vi husker dem under lofotfisket med sine doryer. I stille vær var mannskapet henvist til å ro i land og havn med sine doryer, og ut til «moderskipet» igjen, etter at de hadde hentet ny setning. Varte vindstillen i flere døgn, hvilket kunne

 

Mortsundholmen og d/s «Holmengrå»

 

hende, ble det et slit uten like og nesten ingen søvn. Kom så ikke motoren som den største hjelp og velsignelse! Og hva har den ikke betydd for utviklingen til et mer rasjonelt fiske og til bedring av fiskernes økonomiske kår. Den var også sterkt med til å skape en ny slags industri langs kysten, småverkstedindustrien og slippene. Det klarte seg ikke lenger med at man la skøyten opp i en fjære for å reparere og smøre den, eller for å få motoren ettersett eller skiftet ut med en ny. En gang, og gjennom lange tider, var det kappror mellom åpne nordlandsbåter. Det var å «stå på årene» time etter time til en var inne ved dublet eller kavlstauren. Et nesten overmenneskelig slit. Nå er det kappgang, men det er motorene som får ta slitet på sine armer. Menneskene er bare interesserte tilskuere til kappleiken. —

En av de holsværinger vi må minnes i forbindelse med maskindrift på Lofothavet er Petter Andreassen, Hol. Fra sin tidligste ungdom hadde han en særlig fiskelykke med seg, og han var neppe tyve år den første vinteren han rodde høvedsmann på en halvfemtrømmingsbåt. Og de som rodde fiske på den tid, bekreftet at det var store fiskemengder han førte i land på en så liten båt. Han kalte båten for «Fiskbjørnen», og hadde den stående i naust som minne, lenge etter at den var utjenlig som fiskebåt. Etter at han hadde kjøpt Mortsundholmen, bygde han rorbuer, brygge og hovedbygning der og drev handelsforretning på stedet. Ved siden av handelsforretningen rodde han fiske, som regel med garn på fembøring, hvilken båt han kalte «Fiskeren». Men han hadde som regel 2 linebåter utrustet ved siden av garnbåten han selv rodde på. Som høvedsmann på en av linebåtene hadde han i lang tid en mann fra Stadsbygd som gikk under navnet «Stor-Bernt». Under det store fiske som fant sted i 1889 for Vest-Lofoten, og som de gamle alltid kalte for «snetindåret», hadde han to garnbåter i drift, idet han høsten 1888 kjøpte seg en ny fembøring som han gav navnet «Skreien». Som høvedsmann på denne båt hadde han en staværing som het Sigvart. Vinteren 1891 kjøpte Petter Andreassen dampbåten «Holmengrå» og drev lofotfiske med dampskip. «Holmengrå» var visstnok den første dampbåt som ble benyttet som fiskerbåt på Lofothavet. Den store ulykkesdag for Lofoten, 25. januar 1893, da 119 fiskere fant sin grav for Lofoten og Vesterålen, reddet han et båtmannskap på 5 fra kvelvet. Båtmannskapet hørte hjemme i Buksnes. Dampbåten «Holmengrå» solgte han omkring årskiftet 1899-1900, og i 1901 fikk han bygd en ny dampbåt ved Mjellum & Karlsen mekaniske verksted i Bergen. Denne båt gav han navnet «Skreien». Den kostet 30 000 kroner. Det fortelles at han overrasket verkstedets eier med å betale beløpet kontant. Veksler og sjekk var helt ukjente papirer for ham. —

Men vi forlater motoralderen igjen og tar et sprang tilbake i tiden til gamle dagers fiskeværsliv. Hele fiskeværsbildet var den gang en god del annerledes enn det er i dag. Men liv var det. Morgenfriske karer satte seg på toftene, grep til årene og rodde. Hardt slet de, men ingen klaget. Og når dagen brente ned, gikk de stigene opp til sine køyer og sovnet til en velsignet trygghet, mens det dampet surt av klær til tørk på stavene over buovnen. Luften var tykk og tung, og man sparte med å sette opp vinduet eller luftluken i taket. Det skulle spares på alt, også på brenslet. — Svartkaffen var nasjonaldrikken, den gang som nå. Ja, før den igjen var det jo syren — og brennevinet. Av og til kunne man få melk i den, fløte også, men det hørte til sjeldenhetene. Slikt kunne man ikke kostverde på seg så ofte nei, de fleste falt aldri for den fristelsen.

Jo, det kom da piker og koner fra bygden; i fiskevær med kjøreveier, som på Vestvågøy, kom de kjørende med lass av torv, med melk i spann, noen hadde også kjelost av råmelk, gjort ferdig med melk og kanel og strøsukker. Andre hadde gomme, og noen også fløte. De gikk rundt i buene og handlet med fiskerne. De hadde med seg sine litermål og sine trakter. Noen skulle ha melk i flaskene, andre i krus eller fat, en liter, to, sjelden mer. Det kostet for meget, selv om melkeprisen bare var 10 øre literen, og pikene var rundelig med målet. For et syvsekkers lass torv betaltes det fra kr. 2,50 til 3 kroner, siden gikk prisen opp i 4 kroner, verre var det ikke, men da ble det prutting. Dette torvet kunne være kjørt milevis oppe fra bygdene. Men jentene og konene gjorde ofte sine handelsturer på vågen, til jekte- og jakteskippere og mannskaper. De fikk låne seg en jolle, og gjerne også en kokkglunt som rorskar. Og skipperne ba dem vær så god stige på ned i kahytten. De kjøpte kanskje stort, gomme, kjelost, fløte, også en spekalvskrott, hvis en slik kunne bys fram. Stor handel, mange penger i portemoneen eller i en knute av lommetørklæet. Men det kunne gi dårlig rykte å drive det for vidt med slik handel på vågen, særlig hvis oppholdet i kahytten ble for langvarig.

Til andre vær kom kvinnelige melkehandlere roende fra gårdene omkring. Det var også de som bar på børtre. Alle steder skulle det sopes inn fortjeneste under vinterfisket. Det gjaldt å være om seg. Det hendte ikke sjelden at kona eller tausa ved sommermålstid kunne legge på bordet en, større vinterfortjeneste enn mannen og sønnen som hadde rodd fiske. — Så berget man seg bra framover til neste vinter.

I rorbua på landliggedager, når man ble kjed av å bøte eller binde nytt bruk, ble det ofte moro med idrettsøvelser og liknende. Man kunne for eksempel «smyge spannkjevle». Det besto i at man satte tommelfingeren mot golvet og skulle stående svinge kroppen under armen og komme opp igjen uten å falle i golvet. Eller man kunne «melke bjørn». Det var at en mann sto med hendene og knærne mot golvet og forestilte en bjørn. Den som skulle melke, la seg på rygg under ham med en hånd i enden og den andre i aksla, og så var det om å komme seg stående rundt bjørnen. Så var det å «spenne revkrok». To mann la seg på rygg med hodet hver sin vei, så rettet de i været den foten som lå nærmest den andre mannen. Så gjaldt det om å være snar og få foten bakom, så den andre rullet forover og fikk seg en god klapp i enden. Eller så var det å «reise daumann». En mann la seg flat på golvet, som om han var død. Så skulle en annen reise ham opp. Og det var ikke noe lett arbeid, da daumannen var så slapp. En annen lek var å «jage Mikkel i hull». Det gikk ut på at en del menn stilte seg i ring, side ved side, så ingen kunne komme imellom. En mann var da «Mikkel», som skulle forsøke å bryte ringen og komme inn, mens en annen mann jaget etter ham med en tautamp, som han slo «Mikkel» med. «Mikkel» kunne få mange slag før han kom inn i hullet. Så var det naturligvis kroktrekking og beltespenning, som kunne være spennende, når de som deltok var sterke karer.

På den tiden — før 1890-årene — fantes det ikke noe slags offentlig hus, som for eksempel fiskarheim eller bedehus, i de aller fleste fiskeværene. Den første fiskarheimen ble åpnet i Vardø i 1893. Og det var en stor begivenhet. Året etter ble det åpnet fire andre fiskarheimer i Finnmark, og senere utpå 1890-årene ble de første fiskarheimene åpnet i Lofoten. I fiskevær etter fiskevær ble det åpnet slike heimer. Disse fiskarheimene, de var til en stor velsignelse for fiskerne. De kan aldri fulltakkes de som først kastet fram denne tanken, og de som fikk satt dette tiltaket i verk. Før fiskarheimene og bedehus ble bygd i værene, ble det mange ganger holdt andakter i de små rorbuer. Under hodeputen på brisken, eller i den store leddiken i kostkisten lå det en bibel eller en postille, og så salmeboken da. De var så glade til å synge i den tiden, og de kunne en masse salmer av gamle Guldberg utenat. Når det var andaktsstunder i en slik liten rorbu, kom det ofte folk også fra andre buer for å delta. Det hendte at det kunne være stuet sammen opptil 18-20 mann i det vesle rommet, men da var også alle briskehyllene godt besatt. Ja, det satt også noen karer over skrevs på buovnen, hvis den var kald. Kirkene lå langt unna, og det var ofte messefall vinters tid i Lofoten. Så måtte man hjelpe seg som best man kunne sjøl, lese av Bibelen eller Luthers postille, samtale om det som var blitt lest og legge det ut til forklaring, så godt de forsto, og så salmesangen da. Det var høytid med disse stundene i de trange og fattigslige rorbuene. —

Kosten i rorbua var enkel og god, ja utmerket. Fisken, rogna og levra ble det ikke spart på. Den var dagens kost til middag, ofte også til kvelds, både sjøværs- og landliggedager. Så var det grynmels- eller havregrynsgraut — med sirupsblenge til, hvis man ikke hadde melk. Og så var det hva kostkistene «formådde», og de formådde så mangt, fra sine lag av flatbrød, lagt i «skrokker», «lenna ned», gammelost eller mysmerost, grovt brød, spekekjøtt og annet, så langt huset der heime hadde evnet. Av og til kom det sendinger heimefra, lefser og gomme, noen jern vaffelkake, med hilsen og håper du har det bra. Sirupen var et standardpålegg for de fleste fiskere. Den var billig, som alle slags varer var det den gang, og den var drøy. Noen hadde den i små krukker, men de fleste på «trepeglsflasker». Og sirupsflaskene hadde sin plass i vinduskarmen. Ble sirupen kald, var det møysomt å få den ut av flaskehalsen, og det hendte man måtte oppgi «evret», når tiden var knapp om morgenen en sjøværsdag, og man skulle være på plass ute i havnen, når utrorsignalet gikk.

Så kom den dagen da fartøyene, det ene etter det andre, begynte å flagge som tegn på at nå var oppgjørets time kommet. Nå kunne de gode høvedsmenn innfinne seg og få pengene for den fisken de hadde solgt i vinterens løp. Det meste av den ble dog hengt på hjell for senere avskipning til kjøpmannen i Bergen, eller den ble solgt til mer lokale oppkjøpere. Og når så alt var avhendet, fant høvedsmannen fram sin liksom mer private kontrabok. Her var det skrevet opp alt av felles utgifter og inntekter i vinterens løp, agnet, kokfiskene og hodene, som var tatt av «laget» for å holde vårknipa der hjemme i fjøset i mest mulig sjakk. Iselja og agnskallet var gratisvarer. Nå samlet hele mannskapet seg rundt bubordet, de fleste med en blyantstubb og et stykke papir, for å være behjelpelig og øve kontroll med avregningen og oppgjøret.

Det var som regel høvedsmannen som gikk til handelsmannens kontor og gjorde opp for laget. Ingen store beløp. En lagregning på 30-40 kroner var heller i største laget, og for den enkelte, som hver gjorde opp for seg, var den likefrem drøy hvis den løp opp i mer enn 20 kroner. Noen greidde å holde den presset ned i meget mindre beløp. Likevel steg utgiftene, særlig til agn, etter hvert. Åja, levemåten skulle også bedres. Det ble boksmelk i krambodene, man ble fristet til å kjøpe finbrød og sirupskake hos bakeren. En og annen risengrøten, foruten den til «hains» og heimfart, ble det også. Den nye tid snek seg inn gjennom rorbudøra, sakte og forsiktig, men uavvendelig. De gamle de så på skillingen og vendte den, ja likefrem varmet den, før de leverte den fra seg, og absolutt aldri til unødvendige og lettsindige ting. Omrekende handlere burde helst ikke vise seg i rorbuene, iallfall ikke mens det gikk som hardest på med fisket. De fikk ingen god velkomst, og oftest måtte de forsvinne litt faderlig fort. Nå var folket bare fiskere. Handel og slikt fikk det bero med til ved heimfartstid, om det ellers da var blitt noe å «klatre» med. Sparemenn til det ytterste var de fleste av den gamle fiskerskole. Men gniere var de likevel ikke, det ligger ikke for nordlandsfiskere å være det, — det var bare forsiktighet, båten måtte bære.

Brennevinsdagen, den 25. mars, var en stor festdag, men også heimfardagen fra Lofoten var en slags festdag. Men da var det bare den uskyldige grauten, heimfarsgrauten, som skulle skape feststemningen. Og det klarte den fint, for stemningen lå i luften, krydret med sterk heimlengsel og glede over vel overståtte vinterstrabaser. Heimfarsgrauten var ekstra forseggjort. Den skulle være kokt av risengryn, tilsatt flere hekto rosiner og krydret med kanel og strøsukker. Det siste smøret i dallene ble ofret til fete øyne midt i fatet. Det var heimferdsfesten, farvel til vinteren, og slitet, farvel til væreieren og fartøy skipperne, som hadde kjøpt deres fisk og nå flagget for oppgjør. Farvel til rorbua og køyebellene, der loppene hadde bitt, og farvel til kamerater, ja til hele det gamle og velkjente fiskeværet, til fjæra og rorbustøa, hvor man hadde filt opp og ned med jollen. Nå var det vårens stemme som dominerte, og den kalte heimover, til holmene og øyene, til fjordene og dalene, ja helt opp til fjellgårdene.

Den gang var det væreierne alene som var landkjøpere av fisk, iallfall i de fleste av værene. Men på havnene lå det mange såkalte fartøykjøpere for produksjon av saltfisk. Fiskerne hengte ellers meget av sin fisk, og vinterens utbytte ble gjerne målt i hvor mange tønner lever og rogn det sto på rad ute i rorbugangen. Man hadde fisket så og så mange tønner lever, så og så mange tønner rogn. Hjellhengtfisken og levra ble ikke levert før ved fiskebyttet omkring 12. juni. — På den tid var det ved lov forbudt å ta rundfisken ned fra hjell i Lofoten før 12. juni, som var fiskebyttedag. Hadde tørken vært skarp utover våren, kunne det vel hende at fisken ble overtørket ved å måtte henge så lenge. Den ble lett i vekta, og Bergenskjøpmennene slapp tilsvarende billig fra partiet med tørrfisk. Men fiskerne og fiskekjøperne ergret seg av sitt ganske hjerte. Hver dag med sprakende solskinn og raslende varm vind var for dem løpende minus i fortjeneste. Likevel, lovens bokstav måtte en lystre, før fiskebyttedagen kunne ingen røre ved sin fisk — hvor fristende det enn måtte være.

Og når så endelig dagen kom, fiskebyttedagen, da kom det liv i alle som kunne gå. Karene gikk med sine tolekniver løs på fiskehjellene, skar over sperreband, mens tørrfisken falt i dynger under hjellen. Alle som kunne krype og gå og yte brukbar arbeidshjelp — jenter, kjerringer og unger ikke unntatt — var mobilisert. Fisken ble så båret ned og ført om bord i jektene, senere også i dampskip, for å fraktes til Bergen. Det var hardt arbeidstempo under fiskebyttet. Når en var ferdig med fisken, var det å «brenne» levra. Hadde fisket vært godt, var der mange tønner lever å brenne. Der ble murt opp gruer under store såkalte tønnegryter eller ankersgryter, som levra ble kokt i til den gav tranen fra seg. Stram torvrøyk og enda strammere lukt fra de boblende levergryter fylte luften. Men det luktet også penger. Var det bra pris på trana, kokte en med godt humør. En kalte det mange steder å «bre» lever.

Fiskebyttedagen (dagene) var det siste blaff av liv i fiskeværet, for når tørrfisken var ført om bord i jektene og levra «bredd», var årets vinterfiske slutt. Nå ble budørene låst for mange måneder, råveds tengene på hjellene ble skyvd sammen og bundet, hvis de da ikke ble lagt inn på skjåer, naust eller andre slags uthus. Nå for fiskerne heim for godt for denne sesongen. — Men det kom en ny vinter, stemmen fra Lofoten ville atter kalle, flåten ville atter dra ut, langveis fra og fra de nære distrikter — og fra Hol, — åttringer, skottkjeipinger, hundrømminger og mindre rømminger, hundrevis av brede seil på leia, sørfra og nordfra, gamle, velprøvde høvedsmenn og nye skårungsglunter, skottkarer og framromsmenn, bakromsmenn og hundromskarer, nye båter, som betinget «hains», og gamle som hadde gjort leia og Vestfjorden mangfoldige ganger. Men noen var det også som ble stående igjen i støa der heime, noen som ikke hadde stått der siden de var bare gluntungene: de som ikke orket strabasene lenger, som forrige vår måtte sette fiskarstaven sin igjen der ute ved Lofotveggen, den var blitt for gammel og for veik. Men tungt kjentes det å bli stående slik attende på fjæra og se seilene bli borte bakom odden der ute. Det var som de tok noe av selve hans liv med seg. Så ruslet han opp til stua, og til tolekniven. Det fikk bli høyriver, vaskestamper, daller og trau i stedet da. Og så hadde han nå heimefisket med færingen å ty til, når det lakket mot vår, når skjura begynte å bære kvist, og når svartbaken begynte å fiske rognkall.

Men noen var det nesten hver vår som ikke kom heim. Man måtte se båtlag etter båtlag dra forbi, nordetter eller søretter, uten at den båten svingte ut fra flåten og inn til sin båtstø. Presten hadde vært i huset tidligere på vinteren, eller det kom bud først nå med heimfarfolket. Som man sier Herren gav, Herren tok, hadde mange av fiskerfolket fått lære seg til også å si havet gav, havet tok. Men nye menn sto alltid rede til å fylle plassene, sønn etter far. Det var en selvfølge, slik hadde det vært gjennom uminnelige tider. Det sto respekt av havet, men det skremte ikke noen fra å gjøre sin plikt. Frykt måtte ingen ekte fisker vise. Det var en skam å være redd på sjøen. Og man måtte aldri overgi seg godvillig, men kjempe mot overmakten, holde ut — også der man satt på den kvelvete båts kjøl og speidet etter redningen, speidet uten håp ....

Og likevel, det var de lyse sidene ved fiskerlivet som trakk i den unge guttens sinn, som førte ham inn på fedres spor og fikk ham til å seile i fedres kjølvann. Når fembøringen eller åttringen jog fram over bølgene, når den bar last etter last av fisk inn fra havet, når snøen brånte i fjell og li, og det bar heimover til de ventende, kanskje med kostelige «heimfartsgaver» i kostkisten, da var det velkomst og glade ansikter og sol over det hele. Disse heimkomstdagene oppveide mer enn alt slitet og mørket der ute på Vestfjorden, de la vårens lys og farge over det hele. —

Når båtene var kommet heim fra Lofoten, ble de tømt for alt «pargaset», og så ble de vasket og flidd. Siden var det å male og pynte dem og å bre dem med tjære. Og så var det å få dem inn i naustene, så ikke vår- og sommersolen skulle få gjort dem sprekkete og lekke. Til naustsettingen samlet folk seg fra nabolaget. Det var båtsetterdag, og det var en uskrevet lov fra gammel tid av, at da skulle alle som kunne være med. De båtene som i naust skulle, var da gjort ferdige og samlet i fjæra ved naustet. Et stort naust kunne huse mange båter. I noen var det plass for 8 åttringer, 3 på hver side i naustet. De to øverste på hver side ble gjerne heist opp i tau. Til å begynne med sto karene med sine rygger under og lettet på båten, etter hvert som andre karer halte i tauene, først for den ene enden av båten, så for den andre. Men når ryggene ikke rakk opp lenger, var det å finne seg bordender eller løse tofter til å skyve opp med. Tak om tak gikk det. Så hang de der, disse fine båtene, og var en stas i naustene. Og der skulle de henge til omkring trettenhelga neste år, når vinterskreien på nytt seig under Lofotveggen. Da kom det menn av huse igjen, for å fire båtene ned igjen, fylle dem med børnskap og annen slags utrustning.

Det var jo de som ikke hadde storbåtnaust selv, og da måtte de leie hos andre. Det var også mange helgelendere som leide naustrom i Lofoten, så slapp de å ta båtene med seg heim, enten det nå var på jekt eller de seilte den selv søretter leia. Naustleia var halvannen daler for storbåten og en halv daler eller så for småbåten. Men det var ellers ikke mange som leide husrom for småbåtene, dem kunne de aller fleste «prekevere» selv i sine naust, hvorav noen, og mange forresten, var laget av en kvelvet åttring eller fembøring med mur rundt eller bare med torvlomp som vegger mellom stamnene. Båten var da saget av omtrent ved bakromstofta, slik at det kunne bli en tverrvegg mot sjøen med dører. Da de nye pengene kom i 1877, ble båtromsleia satt til 4 kroner året, og siden utpå tiden var den alminnelig 5 kroner.

Da motorene kom, varte det ikke lenge før man begynte å nynne gravsalmer for naustene. Det tyntes ut, år om annet, i storbåtrekkene, og så ble det ikke bruk for naustene mer. I stedet kom det brygger. — Det ene naustet etter det andre er falt ut av rekkene. Det var ikke umaken verd å slå en spiker i et bord som løsnet, eller støtte opp under takås eller en sperre som meldte forfall. Naustene ble gårdenes stebarn, de var hjemfalne til vær og vinds forgodtbefinnende. Men en gang var det ikke slik just. Da var naustet gårdens nest viktigste hus. La gå med at fjøset og torvskjåen sto til nedfalls, naustet fikk en se til å holde i bra stand, akkurat som båten og børnskapen — det en skulle berge seg næring med. — Her ligger så mange øde og forlatte stor- og småbåtnaust langs strand og fjære, noen gamle, råtne stokker kanskje mellom murenes stein, rustne rester av svære, grovt smidde dørhengsler. Ser en godt etter mellom stein og grus og strigras, ligger det kan hende også en brunrusten nøkkel, av den sorten som egner seg til å svimeslå en fire fors vær med. De la nemlig emne i en slik storbåtnaustnøkkel, de gamle, den skulle ikke falle ut av et møllhull i baklommen.

Setter en seg ned til en liten hvil ved en slik gammel tilgrodd nausttomt, har den så meget å fortelle. Her kom de og gikk, karene i skinnbukser og med støvler som rakk opp i lysken, her bar de til og fra, her drøftet de dagens situasjon og tidens alvor, havets muligheter og siste storm. Her var de først om morgenen og sist om kvelden. Den gamle, morkne resten av en syllstokk har hørt og sett det alt sammen gjennom flere snes av år, og kan fortelle, fortelle . . . Fembøringen, åttringen og naustet hørte sammen. De har skrevet et langt kapitel av den nordlandske fiskerhistorie. Og når en setter seg inn til et slikt gammelt naust, der de nå ennå finnes, kjenner en det slik at en kunne gråte sammen med det. —

Det er ikke rart, at nettopp til et slikt tusen år gammelt fiske som lofotfisket, knytter det seg mange segner og truer, fra langt tilbake i tiden. Vi skal her ta med noen av de mest kjente, som ennå er på folks tunger her nord. Det var nå dette med å sette fiskevann nyttårsaften. Rundt fatet skrev man navnene på alle Lofot-værene. Der de fleste vassblærene hadde samlet seg i løpet av nyttårsnatten, der skulle det beste fisket bli. Når man reiste til Lofoten, skulle man gjemme noe i fjæra, da var det sikkert at man ville komme heimatt. Men oppe i stua gjorde man ikke rent den dagen lofotfolket reiste. Det var å vaske dem ut, nett som en gjorde det ved annen gravferd. Og det kunne bli døden for den som for. På lofotvegen var det ikke tillatt å nevne dyr ved navn. De kalte ørnen for «njå», geita for «skinn», hesten for «firføtting», oksen og kua kalte de «sidhale», oj grisen «roskate». Mange holmer langs med leia bærer navn etter dyr. Vi har Oksen, Galten, Føllfoten, Kalven, Geita med flere. Når skårungen skulle fare på den første lofotferden, var det om for båtmannskapet å drive litt gjøn med han, men mere forat gutten skulle bli fort kjent med leia og landet. Når han sto der i framskotten og glante mot landet, alt etter som båten strøk forbi og rundet odder og nes, la bak seg fjordkjefter, den ene etter den andre, og skyndte seg over små åpne havstykker, så gjaldt det om å ha øynene åpne, slik at en kunne finne veien tilbake. De nevnte, som sagt, ikke dyrenavn på ferden, men høvedsmannen kunne plutselig si til skårungglunten: Ta kniven og stikk den i tollhullet. Gutten så gjorde, og så sa høvedsmannen, eller en annen av karene om bord: Der stakk du «sidhale». Så kunne en be gutten ta av seg huva. Gutten så gjorde, og så ble det ropt med latter, at der hilste du pent på Svolværkjerringa.

Grautgryta måtte man ikke skrape lofotferdkvelden. Da ville man bli plaget med at jernsteinen, «søkkja», satte seg fast i botnen. Katta var et farlig dyr. En måtte se vel etter at den ikke la seg på bruket eller deigtrauet. Det varslet ikke godt. Den første fisken de fikk i Lofoten, skulle de kaste fra bakrommet til akterskotten, og derpå fra rom til rom etter som mannskapet tok imot den. Når man kastet ut juksa første gangen, skulle en si «tvi», for så ville fisken bli med på kroken. Det var ellers flere rådgjerder for å beholde fiskelykken, ja det var truer som knyttet seg til nesten hver eneste handling. Når en rodde ut, skulle en snu båten med sola, ikke mot, når en la fra landet. En måtte ikke ta stein inn i båten, dersom det var tang eller tare på den. Da fikk en draugen inn i båten. Årene måtte legges med bladene bakover i båten, det var bare draugen som la dem den andre veien.

Om kvelden heime den lange hausten utover, eller i landliggedagene i Lofoten, levde fortellekunsten og fortellegleden. Og her ble de gamle truene flettet inn i opplevelser, som den ene eller andre hadde hatt. Og en sagn- og eventyrverden steg fram, der fantasien levde med. Alt dette er nå bare saga. Tidsjaget har døyvd alt dette. Opplysningen, vil man si. Men tar en seg tid til å granske nøyere disse gamle truene, så kan der ofte ligge gammel livserfaring og livsvisdom bak. Og en har tapt mye særmerket kultur ved at det gamle er lagt i grav.

Om hjemmefisket skal vi nå nevne noen få ord. Til dette fiske brukte man færingen eller treromsbåten. Det ble drevet noe fiske et par ukers tid på den skreien som ennå ikke var reist nordover etter vinterfiskets slutt. Man kalte det «vårfiske». Til agn bruktes mest «kuskjell». Seifisket var naturligvis av stor betydning. Man drev det med juksa eller dorg, senere også synkenot. Så ble det drevet med kveitevad fra tidlig om våren til seint på høsten. Flyndrefisket ble også drevet fra vår til høst. Her brukte en pik og lodd på grunt vann. Der det var dypere, brukte man line og garn. For en del år siden kunne man om våren fiske godt med rødspettflyndre, men så kom trålerne, og da var det ofte hverken flyndre eller kveite å få. Kveitefisket har nok foregått fra gammel tid av, men noe storfiske var det ikke, bare noe man mer tilfeldig drev med. I eldre tid laget man vel helst rekling til eget forbruk. Om sommeren ligger nå de fleste motorbåter stille. Det er bare enkelte som driver småkvalfangst, og de som var flittige med dette under siste krig, tjente mange penger. Ellers er man nå ute med småbåter og drar sei. Men i de siste år har det vært lite av den slags fisk, så der fiskes bare så mye at man har kokfisk. Sildfisket har ikke vært av noen betydning i Hol, da her jo ikke er noen virkelige sildf jorder. Men mange var det som reiste til Eidsfjord og de andre større sildf jordene og brakte hjem en god last sild, den gang storsilden var årviss på disse fjorder. Snurrevadet holdt med tiden også sitt inntog blant holsfiskerne, og viste seg å være et effektivt redskap for fangst av flyndre, hyse, torsk, steinbit og andre fiskeslag.

Det er ikke mulig her å nevne ved navn hele den hær av fiskere som har hatt sitt virke her i Hol. Det er så mange at det ville sprenge rammen for denne bok. Skjønt la det være sagt med en gang, at ingen har bedre enn dem fortjent å få sine navn risset inn i historiens minnebok. Av alle så er det fiskeren som må få hedersplassen i denne bok om Hol; for hans uforferdete mot, for hans dristighet og utrettelige innsats ute på Lofothavet i generasjon etter generasjon, i århundre etter århundre, i gode og i onde dager, i slit og i savn, må vi bøye oss i ærbødighet og takknemlighet.

Vi skal dog nevne navn på en del fiskere i fembøringens og åttringens tid, den gang høvedsmannsnavnet var det største hedersnavn her i Nordland. Disse fiskerne fra de dager har en særlig plass i våre hjerter. Vi har nevnt før Johannes Bjørnsen og Christen Herdagsen fra det syttende århundre. Begge var sikkert høvedsmenn og dyktige fiskere, som satt i stor velstand, begge hadde både åttringer og fembøringer, i sine naust, eller i sine sjøbuer. Fra det attende århundre kan vi nevne Svend Svendsen, Svarholt, Hans Nilsen, Myklevik, Peder Erichsen, Stamsund, Hans Larsen Grøn, Ure, Tønnes Mathisen, Skaftnes, Michael Eliseusen, Øvre Sennesvik, Lars Olsen, Tåen, Jacob Jensen, Berg, Hans Nilsen, Justad, Hans Pedersen, Brandsholmen, Jacob Pedersen, Kråk-lien, Svend Israelsen, Sennesvik, Elisæus Bentsen, Steine, Bjørn Hansen, Æsøy, Søren Pedersen, Holsdalen, Nils Andersen, Bergsdalen. Fra første halvdel av det nittende århundre nevner vi: Alexander Olsen, Brandsholmen, Niels Eriksen, Sandsund, Christopher Hansen, Sandsund, Peder Hartvigsen, Holsdalen, Peder Andersen, Fygle, Johan Christensen, Hag nedre, Jakob Angel, Arholmen, Jens Pedersen, Skifjord, Hans Olsen, Karijorden, Johannes Jensen, Justad, Christen Danielsen, Kangeruren, Isak Andersen, Myklevik, Hans Hansen, Myklevik, Anders Olsen, husmann i Hartvåg, Hans Pedersen, Svarholt, Peter Hamond Thomassen, husmann, Apnessjøen, Christen Olsen, Tåen, Jens Christoffersen, Sennesvik, Lorents Jakobsen, Sennesvik, Abraham Pedersen, Skaftnes, Rasmus Hansen, husmann i Leirvik, Johan Lennertsen, Døløy, Markus Østensen, Bårsund. Fra annen halvdel av 1800-tallet: Nils Johan Edissen, Hag, Jens Johannesen, Hag, Johan Israelsen, Hol, Hans Møller Valnum, Heidalen, Anton Angel, Kylpesnes, Thomas Hansen, Tåen, Eilert Bang, Tåen, Nils Beyer Kristensen, Sennesvik, Nikolai Tetlie, Sennesvik, Kristian Henriksen, Sennesvik, Rasmus Jensen, Sennesvik, Rikard Jensen, Sennesvik, Hans Pedersen, Skaftnes, Peter Jensen, Skifjord, Peder Eriksen, Kangeruren, Peter Berntsen, Myklevik, Enevold Rasmussen, Kylpesnes.

Men la oss heller ikke glemme de mange inderster, strandsittere og husmenn uten jord, om hvem det står i folketellingene at de «nærer seg blott av sjøen». Mer enn noen andre var de henvist til hva havet kunne gi, således Ole Hansen, Finstad, Johannes Jørgensen, Hol, Ole Pedersen, Svarholt, Petter Abrahamsen, Ure, Peder Andersen, Ure, Edis Olsen, Skaftnes, Jonas Nilsen, Sennesvik, Benjamin Svendsen, Sennesvik, Peder Jensen, Tåen, Nils Hansen, Berg, Ole Gabrielsen, Berg, Iver Christiansen, Kråklien, Sivert Sivertsen, Nedre Sennesvik, Ole Larsen, Sennesvik, Jacob Jensen, Sandsund, Jens Herdagsen, Sandsund, Abraham Willasen, Holsdalen. Alle disse var inderster og strandsittere i 1801. Så kunne vi nevne noen fra midten av 1800-tallet: Christopher Hansen, Sandsund, Ole Williamsen, Hol, Hans Klaussen, Fyglesjøen, Abraham Ediassen, Fygle, Israel Pedersen, Kangeruren, Ole Olsen, Kangeruren, Rasmus Johnsen, Svarholt, Lars Hansen, Svarholt, Hans Hansen, Smiholmen, Samuel Johansen, Steine, Lars Larsen, Æsøy, Nils Olsen, Kylpesnes. Og så noen fra annen halvdel av det nittende århundre: Nikolai Jensen, Sandsund, Helmer Hansen, Vahaugen, Albert Haagensen, Hol, Johannes Eriksen, Fagerstrand, Andor Kristensen, Holshaugen, Albert Kristensen, Bergsdalen, Ingvald Johansen, Holsmo, Sivert Jensen, Skaret, Johan Martin Nilsen, Bakken, Jakob Olsen, Lille Moholmen, Peter Andersen, Gunelius Alexandersen, begge Brandsholmen, Karl Andersen, Mortsund, Jens Iversen, Mortsund, Johan Andreasen og Salomon Sørensen, begge Mortsund.

Og således kunne vi fortsette å nevne det ene navnet etter det annet på menn av fiskerhæren her i Hol. De var i sannhet, skriver Ola Berg,

 

«havets sønner, gjeve menn,

kystens helter i det stille,

fiskere fra fjord og grend,

som fikk lære det å ville,

det å kunne, det å må

gå i striden når det gjelder

— alle dager — inntil så

— det omsider kvelder. —

 

Havets sønner på sin grav

ofte ingen blomst fikk plantet.

Nødrop båres over hav,

der de sletes løs fra vantet. —

Ingen hørte det og skrev

tapre fiskers saga stolte.

Stille sa man kun: Han blev,

storm og sjø hans død forvoldte».

 

Nå har alle disse staute fiskere fra fembøringenes og åttringenes tid for lenge siden tjent ut og er gått inn til den store hvile. Men minnet om deres virke der ute på havet, om deres henders slit og arbeid i kampen for seg og sine kjære, vil vi bevare i våre hjerter.

 

4. Ved rokken og skomakerlesten

Heime på gårdene gikk livet sin gang både i yrke og i helg. Inne i de dårlig bygde husene gikk veven og rokken, og mannfolkene hadde også sitt å henge fingrene i. Det var så meget som skulle utføres både av det ene og det andre. Det var gårdsredskaper som skulle settes i stand, det var børnskap til lofotfisket som skulle utføres, det var kanskje naust eller fjøs som trengte utbedring med noen bjelker og bord, eller det var kanskje bare et par sko som skulle flikkes på. Det var så mye å ta seg til, både for kvinnfolk og karfolk. Og en. måtte på den tiden være selvhjulpen så langt råd var, en kunne ikke da som. nå gå på krambua og kjøpe alt fiks ferdig, og det skortet nok også for de fleste på mynt til å betale krambodvarene med. Mange var det jo selvfølgelig som gikk på krambua og tok ut «på boka» det de hadde lyst på, helst kvinnfolk som ville «glore» med ett eller annet nymotens klesplagg, som de visste at nabokonene ikke hadde maken til. I midten av 1820-årene tok disse kvinnfolknykkene slik overhånd at bygdas «ærverdige fedre» fant å måtte skride inn mot denne kvinnenes forfengelighet. I en liste over folketallet i Hol 1825 klaget de over denne utidige kreditt, som de priviligerte handlere gav på overdådighetsvarer og luksusartikler, som f.eks. «sirtser og store silketørklæder». I stedet burde man tillate kjøpmenn fra Bergen, Trondhjem og flere steder en fri handel med nødvendighetsvarer, f. eks. hamp, grovt klede og lerret, ved å sende fartøyer til fiskeværene. Men de måtte forbys å «fallbyde overdådighetskram til denne forfengelige og fordærvede folkerase». Brevet er underskrevet av bl.a. klokker Fredrik Muller, lensmann Nils Iversen og Hartvig Jentoft.

Ja, stas var nok kvinnfolkene glad i også den gang. Men vi skal ikke klandre dem for denne smule trang til å kaste litt lys over hverdagen i form, av et silketørkle. De var dyktige den tids kvinner og virksomme med sine hender. Deres eneste materiale var fårenes ull, skrev presten Colban i 1818, og av denne ull ble ved strikking og veving alt tilberedt, hvormed familien kledde seg. Og mannfolkene fikk også lære seg til å være nevenyttige, det var sjølsagt. Av mannfolkene her i Lofoten, skrev han videre, forsto de fleste å bygge deres hus selv, gjøre boskap, tilberede fiske- og gårdsredskaper, barke skinn og lær, sy sko og støvler, spinne og sno snører og «smale» tauverk av hamp og hestehår, sette i stand deres båter og arbeide i smia. Mangel på krambuvarer og disses dyrhet hadde fra 1807 (da krigen brøt ut) ansporet til ettertanke og flid. For ti år siden (altså før hunger sårene) ble det meste av tøy til klær kjøpt i krambuene, og ull, som ikke behøvdes til arbeidsklær, ble solgt.

Jo, dyktige med sine hender til allslags forefallende arbeid var nok de gamle. Det måtte bli slik. Skulle noe utføres, måtte de som oftest prøve å gjøre det selv. Det fantes få håndverkere rundt om i bygdene her nord den gang, som en kunne gå til. Ser vi gjennom folketellingen for 1801, finner vi bare nevnt 5 håndverkere i Hol, dessuten 2 kvinner, enker, som «lever av smått henders arbeid». Senere utpå 1800-tallet øket antallet av håndverkere og kvinnelige husflidsutøvere ganske betraktelig, slik at det fra midten av århundret nesten ikke var det fag eller håndverk som ikke hadde sine utøvere her i bygda. Antakelig har derfor håndverk og husflid stått på sitt høyeste fra omkring 1830-1840-årene og de følgende par mannsaldrene. I den tiden da Bergensfarten var på det høyeste, var kanskje folk mer enn senere fristet til å kjøpe alt mulig sørfra.

Men på 1700-tallet og før har det selvfølgelig også vært drevet håndverk av forskjellig slag, selv om håndverket ikke var så spesialisert som senere. I kildene våre er det helst skreddere og skomakere en finner, men ikke mange. Gjennom hele 1700-årene finner en bare 4-5 utøvere av hvert av disse yrker i Hol, nemlig skredderne Bent Olsen, Apnes, Michel Blix, Finstad, Diderich Hjort, Hol, og Johan Mibes, Steine, og skomakerne Michael Valeur, Ure, Nicolai Wexelius, Hol, Simon Johnsen, Øvre Sennesvik, og Aage, også Øvre Sennesvik (flyttet derfra i 1743), og Andreas Jonasen Norløf, Petvik. Det er også noen få andre håndverkere som blir nevnt. Søren Pedersen, Steine, var således tømmermann. I Kråklien bodde smeden Halvor Svendsen, f. 1730 i Gudbrandsdal. Han druknet den 16. januar 1791 på Kartfjorden og ble begravd den 21. januar samme år. Nils Hansen, Nedre Sennesvik, var murer og snekker, Petter Pettersen Boeberg, Ramsvik, f. 1751, var seilmaker. Han losjerte i 1801 hos Frantz Matheson. Prestesønnen Christen Olsen Holst, også født i 1751, levde foruten av fiskeri også av sitt malerhåndverk. Han losjerte i 1801 hos Hartvig Jentoft i Petvik.

Når håndverksfolkene var så få i tall, så kom det vel av det at det ikke var lønnsomt for dem å slå seg ned her. Lite folk bodde her jo i bygda i den tiden, og det kunne bli et dårlig utkomme for den som ville prøve å leve av bare å utøve et håndverk. De håndverk, som man uten altfor stor vanskelighet kunne greie så noenlunde selv, måtte folk lære seg å mestre, og i ledige stunder å utøve heime på gårdene. Men det var andre håndverk igjen som slett ikke var så lette å vinne ferdighet i, og da var håndverkeren god å gå til, om der da var noen. Ellers måtte en vel se å skaffe seg det en trengte med jekta, når den kom heim fra Bergenstur. Og som nevnt var dette siste nokså vanlig i den tiden jektefarten på Bergen var på det høyeste. I Bergen kunne en jo få kjøpe alt mulig, og det var jo lettvint å få det sendt heim med jekta. Mye godt kjøpmannstøy f.eks. er nok i jektefartens dager blitt sendt heim til Hol fra Bergen, og kanskje Trondheim. Men mye av tøyet til mannfolkklær ble nok også i den tiden vevd heime av kvinnfolkene. Klærne selv ble dog som oftest sydd av profesjonelle skreddere. Her forlangte» det både mål og ordentlig snitt om det skulle bli rett fasong på klærne. Skredderne var her nesten uunnværlige. Og de eldste håndverkerne i bygda har da også sikkert vært skredderne— og skomakerne. Utpå 1800-tallet var det ganske mange skreddere i bygda. Nesten alle var innflyttere. Henrik Paulsen, som bodde på Ramsvikstranden, var således født i Stod i 1829. Ingebrigt Eriksen var født i Snåsa. Han bodde på Fygle. Salomon Salomonsen hette en annen av skredderne. Han bodde i Myklevik, men var født i Rana. Johan Johnsen, som drev sitt skredderhåndverk i Mortsund, var født i Rissa i 1854, og Hans Carlsen, skredder på Svarholt, var født i 1823 i Strand på Sunnmøre, Av andre skreddere kan nevnes Antonius Henrik Larsen, Fygle, født 1862, og Bernhard Trones, Helle, født 1862, «skredder i egen forretning». Fra senere tid kan vi nevne Wilhelm Westgjård, Hag.

 

Wilhelm Westgård

 

Det var også ganske mange skomakere som drev gitt håndverk i bygda i 1800-årene, og av dem var ogsa nesten alle innflyttere, således Svend Eliassen, Jektvik, født i Rana, Rasmus Rasmussen, Petvik, født i Bergen, Carl Henriksen, Hol, født i Ørlandet, Magnus Johansen, Fygle, født i Overhalla, Christian Arntsen, Svarholt, født 1829 Leksvik, Peter Mikkelsien, Finstad, født i Stod, Peter Nilsen, Finstadmøllen, født i Steigen, Ole Five, Svarholt, født 1863 i Stod. Han var skomakermester, og hos ham arbeidet i 1890-årene, og kanskje før, skomakersvenn Hans Vinther, født 1864 i Vågan. Karl Johan Bratberg, Stamsund, født 1856 i Beitstad, var også mester i sitt skomakeryrke. Svenn hos Bratberg var Kaspar Karlsen Folden, f. 1866 i Beitstad. Christian Beevik, Kylpesnes, var født i Trondheim, Peter Rasmussen, Sennesvik, var født i Alstahaug, Karl Henrik Larsen, Leirosen, var født 1827 i Ørlandet, Ove Kristiansen, Karijorden, var født i Levanger i 1824, Kasper Jensen, Svarholt, var født i Flakstad i 1841. Av andre skomakere fra forrige århundre kan vi nevne Nils Hansen, Holsdalen, Israel Herman Karlsen, Leirosen, f. 1861, Lars Karlsen, Leirosen, f. 1864, Kristian Olai Johansen, Petvik, Jørgen Johannessen, Svarholt, f. 1844, og Ibenhard Ingebrigtsen, Svarholt, f. 1850. Mikal Malmo, Berg, drev en stor skomakervirksomhet og hadde flere svenner. Lars Holsmo kan også nevnes. Og vi skal heller ikke glemme Bernhard Nilsen, Holsdalen.

Som en ser var de fleste av skomakerne sørfra, og de hadde vel lært håndverket der. Skinn og huder til skomakerhåndverket skaffet man for en stor del på de enkelte gårdene. I eldre tid ble garving til dels utført heime, slik som Colban forteller ovenfor; senere ble det skikk å få garvingen utført på garveri. Skomakertråd ble spunnet av hamp heime i bygda. På de forskjellige gårdene ble nok mye skomakerarbeid, f. eks. skoflikking, utført av nevenyttige, selvhjulpne gardmenn, slik som det er mange steder ennå.

Blant de mange håndverkere utover på 1800-tallet finner vi også fire seilmakere. Det var Petter Boeberg, Ramsvik, f. 1751, Kristen Danielsen, Kangeruren, f. 1816 i Saltdal,

 

Johan Danielsen med hustru og døtre

 

Karl Johannesen, Petvik, f. 1819 i Buksnes, og Vilhelm Kristian Loua, Klipet i Apnes, f. 1860 i Bergen. Disse har nok sydd mange av seilene til fembøringene og åttringene, og kanskje jektene også, som hørte heime i bygda. Men det var nok sikkert også mange fiskere som selv sydde seil til sine fiskerbåter. Seilduken kjøpte de nok, men de både skar og sydde seilene ferdige, og forsynte dem med skaut. Når de klipte hestene, ble alltid hestetalgen. tatt vare på, og av disse hårene spant de «hårsima», som ble brukt til seilskaut. Denne spinningen foregikk som oftest heime, og disse hårskautene var både sterkere og bedre enn vanlig tauverk.

Ellers utførte mannfolkene selv det meste som de trengte til fisket. Således den nødvendige børnskap. Hampen kjøpte de, og så var det kvinnenes sak å spinne hampen til torskegarnstråd. Deretter ble garn, snører og liner laget ferdig av karfolkene. Til å slå forsyn hadde man overalt et heimelaget verktøy som kaltes forsyngogn, likeså garnnål til å binde garn med. Skinnhyre hørte også med til fisket i gamle dager. Dette var det også vanligvis karfolkene som utførte. Til hyre brukte de mykt geite- eller saueskinn, som de lot sette godt inn med tran. Hyret besto fra gammel tid av skinnkufte og skinnstakk. Senere på tiden ble det trøye med knapper og bukse i stedet for stakk. Men sjøstøvlene ble nok helst laget av de skomakere som hadde dette yrke som sin profesjon.

Av mannfolkene var det mange som var dyktige trearbeidere. De laget eller reparerte bøtter og daller, melkebunker og osteformer, smidde treklomper, eller de var i arbeid med større ting som bord og skap, stoler og kister. Hustømmermenn var det også mange av. Flertallet av håndverkerne hørte hjemme blant snekkerne og tømmermennene. Vi skal her nevne noen av dem: Johan Sedevartsen, Ramsvik, f. i Overhalla, Per Pettersen, Hol, f. samme sted, Ole Olsen, Elvhaugen, f. i Stod, Erik Lerfald, Svarholt, f. i Verdal, Bent Eriksen, Svarholt, f. i Kristiansand, Ellev Ellevsen, Stien i Svarholt, f. i Frosta, Henrik Yttervik, Steine, f. i Stod,

 

Bernhard Nilsen           Mikai Malmo             Lars Holsmo

 

Jakob Thomassen, Steine, f. i Beitstad, Daniel Hornmo, Steine, f. i Grong, Peder Olsen, Petvik, nevnt i 1807, Nils Olsen, Stamsund, nevnt i 1807, Jacob Olsen, Bergsdalen, f. i Buksnes, Nils Nilsen, Kråklien, f. i Buksnes, Marthinus Pedersen, Myklevik f. i Åfjord, Enok Thomasen, Hartvågen, f. i Kolvereid, Roland Pedersen, Holsdalen, Hans Hansen, Bergsdalen, f. 1863, Karl Hansen, samme sted, f. 1842, Martin Andreassen, Holsmo, Hans Peder Henriksen, Sandsund, f. 1847, Hagen Jakobsen, Petvik, f. 1863, Henrik Johannesen, Sennesvik, f. 1865 i Flakstad, Jakob Tomasen, Sennesvik, f. 1826 i Beitstad, Hans Johannesen, Svarholt, f. 1830 i Bergen, Rasmus Rasmussen, Skaftnes, f. 1839 i Eid i Nordfjord, Christen Pedersen, Storfjord, f. 1846, Jonas Pedersen, Skogholt i Storfjord, f. 1841 i Hamarøy, Johan Klingen, Storfjord, f. 1830 i Overhalla, Ole Risvik, Arbakken, f. 1839 i Overhalla, Karsten Pedersen, Skifjord, f. 1864, Ole Pedersen, Sjøhaugen i Kangeruren, f. 1834 i Beitstad, Israel Pedersen, Osen i Kangeruren, f. 1832 i Vefsn, Arnt Olai Trones, Helle, f. 1854, Martinus Pedersen, Svarholt, f. 1832 i Åfjord pr. Trondhjem, Alberteus Rolandsen, Svarholt, f. 1859, Nils Andersen, Svarholt, f. 1828 i Vefsn, Sandrup Jakobsen, Svarholt, f. 1862 i Tysfjord, Peder Benoni Petersen, Svarholt, f. 1848, Daniel Danielsen, Svarholt, f. 1849 i Aas sogn i Beitstad, han var også fyrlyktvokter, Peder Haugan, Svarholt, f. 1851 i Ytterøy, Bernt Kristensen, Svarholt, f. 1836 i Trondheim, Johan Gjellesen, Svarholt, f. 1841 i Hamarøy, Torsten Jensen, Hol, f. 1864 i Eid i Nordfjord, Anton Tomsen, Hagsjøen, f. 1819 i Ørlandet, Amund Henriksen, Berg, f. 1854, Arnt Larsen, Sandviken i Berg, f. 1855 i Rødøy, Olaus Johannessen, Båtneset i Berg, f. 1844 i Sparbu, Edvard Jakobsen, Ramsvikstrand, f. 1842, Kristian Kristensen, Brandsholmen, f. 1855 i Mo i Rana, Johan Danielsen, Stranden i Petvik, f. 1855 i Vik sogn i Fosnes, Samuel Johansen, Steine, f. 1836, og John

 

Den gamle snekkerstue i Petvik

 

Rafaelsen, Myren i Finstad, f. 1855 i Beitstad. — Også av snekkerne var en overveiende del kommet sørfra, og de fleste hadde nok også lært sitt håndverk der sør. En ganske flink treskjærer var Johan Johannesen, Justad, bror til Rasmus Johannesen, f. 1870. — Av båtbyggere kan vi nevne noen få, nemlig Lars Eriksen, Svarholt, f. 1834 i Vefsn, Arne Madsen, Svarholt, f. i Hemnes, og Kristoffer Aleksandersen, f. 1857 i Stadsbygd. Av bøkkere kan nevnes Knut Olaussen, Stamsund, f. i Bergen, og Vesche, Leknes.

En dyktig snekker var også Hans Grøn Larsen, Petvik. Når han hadde fått årets avling i hus, gikk han til sin høvelbenk, eller han gav seg i kast med malerkostene. Selvlært var han både som snekker og maler, og utover høstmånedene kunne man fra hans snekkerstue hver dag høre sagen bite, høvlene frese og hammeren slå. Her i snekkerstuen i Petvik ble mange pene møbler og ting gjort. Larsen leverte ikke tingene fra seg, før de også var smakfullt malt og til å sette inn på stasstuen hos godt folk rundt om i Hol og Buksnes. Hans Grøn Larsen drev også fiske, men da han «satte igjen staven» som fisker, kunne han ofre seg enda mer for arbeidet i snekkerstuen, og her var han å finne helt til han fylte 90 år. Naturligvis ble øktene etter hvert gjort kortere. Men når man hørte det banke i den gamle snekkerstuen, visste man at det var oldingen som fremdeles ikke kunne unnvære sine håndverk, snekkeriet og malingen. De siste par årene måtte han imidlertid melde pass som håndverker. Han døde i 1939, 92 år gammel. — Den gamle snekkerstue sto der ennå for ikke så mange årene siden.

Det var nå forresten så mange slags håndverkere. Det var nå for eksempel smedene. Jo, her var da noen av dem også, men ikke så mange. Vi har tidligere nevnt Halvor Svendsen, Kråklien. Så var det Anders Andersen, smed og tømmermann hos P. E. Jentoft, Ramsvik, f. 1823 i Kvam, Niels Eriksen, Sandsund, f. 1812 i Vang i Valdres, Johannes Jensen, f. 1818 i Tysfjord, Thore Thoresen, Svarholt, f. 1853 i Surnadalen, Anders Ellingsen, Hartvågen, f. i Verdal, og Erik Eriksen, Stamsund, f. i Sogndal, samt Mathias Lambertsen, Stamsund, d. 1826, 31 år gammel. Dette var smeder som drev faget håndverksmessig, men der fantes nok sikkert også mange ulærte bygdesmeder. Som regel var det jo, i hvert fall på de litt større gårdene, også smie, og her ble mangt av forefallende smiearbeid utført av gårdfolket selv.

 

Ole Mossing

 

Og så var det bakerne da. De var først og fremst å finne i nærheten av eller i fiskeværene. Her ble jo mest brød solgt, især i fisketiden. På Steine øvre drev Bård Rasmussen, f. 1839 i Torvestad, og Peder Olsen, f. 1859 på Stord, sitt bakerhåndverk. På Svarholt bodde baker Anton Olsen, f. 1860, på Buøy bodde John Larsen, f. 1814 i Trondhjem, og i Hartvågen treffer vi baker Anders Rasmussen. Han var født i Bergen. I Ramsvik bakte Anton Tomsen, f. 1819 i Ørlandet. Men ellers foregikk bakingen heime på gårdene. Melet ble tatt heim for hele året, enten med jekta fra Bergen, eller det ble kjøpt i krambua heime. Brødet ble stekt i såkalte hjelmer på den tiden, eller i gryter. Hjelmen besto av en jernring på tre eller fire føtter og med en jernvegg rundt. I veggen var det en dør for å sette inn og ta ut brødene. Over hjelmen var lagt en jernplate som dekke. Oppå platen, så vel som under hjelmen, ble det fyrt opp, og så tok stekingen til. Ved steking i gryte gikk det for seg omtrent på samme måte: et jernlokk på gryten, som det fyrtes godt på, og så noen glør under grytebotnen. Både hjelmen og gryten sto i gruen. Og så var det flatbrødet da. Det skulle jo fiskarfolket ha med seg til været når lofotfisket tok til. Det var store mengder flatbrød som ble bakt, og denne storbakingen foregikk om høsten. Det lange bakstebordet ble satt opp på to tønner. Bordet måtte være langt nok til å gi plass for både to og tre bakere, alt etter hvor mye som skulle bakes. Bakingen kunne pågå både to og tre dager. Det avhang av hvor mange botner som skulle bakes. En full botn var på 120 leiver, og var bakstekona riktig dugelig, kunne hun klare opptil ti slike botner om dagen. Flatbrødet ble så, når det var ferdigbakt, stablet opp på loftet eller i skjåen, og derfra ble det hentet når det skulle «dennes» ned i kostkisten, når husets fiskerfolk fôr til fiskeværet. Etter flatbrødbakingen kom turen til lefsebakingen. Lefsene ble «bøket» og så gnikket og gjort hvite på den ene siden. Til gnikkingen brukte man siktet rug blandet med melk. Storlefsa hørte også med i kostkisten til lofotfiskerne. Barna fikk jo også naturligvis sitt av den. «Kistebiten», det var den lefsebiten far tok ut av kostkisten nede ved båtstøa, når de skulle skipe om bord. Da samlet alle barna seg rundt ham, og alle fikk de «kistebit» av fars sterke, rue hand. Aldri smakte lefsa så godt som. ute i den friske vinterluften, med den gode kistesmaken fra nystekt brød og krydret kjøttrull.

 

Jakob Busch

 

Og så var det murerne. Mange av dem var det heller ikke i forrige århundre. Hans Elias Bye, Steine øvre, f. 1851 i Verdal, var en av dem. Så var det Enok Andreasen, Galamyr i Myklevik, f. 1842 i Leksvik, og Lorentz Hammer, Svarholt, f. 1844 i Ytterøy. Bare søringer alt i hop altså. Odin Lindgaard, Ramsvik, var en flink murer. Av malere var det knapt flere: Ole Olsen, Ramsvik, f. i Dovre, Peder Johansen, Ure, f. 1834 i Fosnes, og dennes sønn, Johannes Odin Johansen, Ure, f. 1876 i Alstahaug, Oluf Svendsen, Svarholt, f. 1861, sønn av strandsitter Svend Olsen, Svarholt, og Jakob Busch, Svarholt. Men ellers så strøk nok folk selv den malingen de skulle ha på stue eller fjøs. Det var jo ingen «kunst» det. — Og nå har vi bare et par håndverkere til å nevne, nemlig lærer og gbr. Ole Isaksen, Storfjord og Myklevik, som var en ganske flink oljekledearbeider, glassmester Oig blikkenslager Hans Hansen, Hag, og Anders Johansen, Svarholt, f. 1822 i Vefsn, Johan Ludvig Eklund, f. 1863 i Jemtland, husmann på Skarpvollen i Bergsdalen, og Johan Edvard Petersen, Svarholt, f. 1816 i Namsos, som alle var flinke skinnfellmakere. De beredte nok mange skinn og vasket mange feller til folk rundt i bygda. Og dette arbeidet var ikke hvermanns sak. Til slutt kan vi nevne som en kuriositet, at bygda engang også hadde en parykkmaker blant sine innvånere. Han het Boyesen og holdt til i Holsdalen. Det var på 1700-tallet at han drev og laget parykker til bygdas «noblesse». —

Men var det bare mannfolkene som drev håndverk og var flittige med sine hender? Å nei, også bygdas kvinner gjorde sin innsats her, og den kvinnelige husflid har nok alltid spilt en større eller mindre rolle i bygda. Kanskje var det tider da det sto dårlig til, men fra tiden etter 1800 har vi nok av eksempler som viser at det kvinnelige håndarbeidet sto langt framme. Det var nå dette med spinning og veving til klær for alle gårdens folk som kanskje var kvinnenes viktigste oppgave. Den eldste måten å spinne garn på, var å holde ullvasen på en stokk i venstre hånd og tvinne tråden etter en håndtein med høyre hånd. For å få god snurr på teinen, var den gjerne forsynt med et hjul av stein. Senere ble teinen gjerne utført slik, at den hadde et tykkere parti som gjorde steinhjulet overflødig. Slike håndteiner ble brukt ennå for noen få mannsaldrer siden. Utover i nyere tid kom rokken i vanlig bruk. Når ho mor i huset tok rokken fram, da kunne en se seg om etter de første gule stenk over skogen, og om ikke trekkfuglene tok til å flokke seg — da var det høst. Og så surret det i vei. Der lå dynger av vår-ru og den fineste høstull på loftet, og husfolkene var «unnasletten» for både det ene og det andre av klesplagg. Der måtte spinnes mange «mil» av garn, og rokkesnella snurret rundt og rundt den lange høst og vinter.

Først måtte ulla gjennom de store benkekardene for å grov-rives, så var det å ta fatt med småkardene og lage den til passe små ruller, før den kunne gå på snella som tvinnet garn. Det var — og er vel for så vidt fremdeles — mange kvinner som var de rene mestere ved spinnerokken, de kunne tvinne det fineste islettgarn til stasklær — veft som det kalles. Til strømper, votter og grovere undertøy var det jo ikke fullt så nøye med garnet, og til sjøvotter og støvellester skulle det være grovt dobbeltvinnet garn til å strikkes på trestikker. Dette var jo saker som både skulle varme godt og samtidig stå imot for hard slitasje. Det røynte jo ikke minst på sjøvottene, når karene etter endt dagsverk dasket dem mot fjæresteinene.

Det gjaldt om å finne en god rokk, de grodde nemlig ikke på trærne. De måtte være lett å trø, måtte ikke larme for meget, og ikke ha den uvane å kaste snora — det siste var vel den verste udyden. En god rokk var en spinnekones klenodium. Hun og rokken hørte sammen, og de veløvde fingrene kunne til fullkommenhet grepene både for det fineste veftgarn som for det groveste til sjøvotter og ryer. — I slutten av det 18. århundre ble spinnemaskinen oppfunnet, og etter hvert som disse maskiner ble forbedret, gikk spinningen mer og mer over til industriell drift, og smått om senn ble de hjemlige spinnerokker satt bort. Det var så lettvint å pakke ullen i sekker og sende den til spinneriet og få det ferdige garn tilbake — eller kontanter til å kjøpe macco og silkestrømper for i butikkene. Men hvor mange er det ikke som ofte tenker tilbake til tider da mor høst- og vinterkveldene satt ved rokken og far med sildgarnbundingen, mens noen av ungene kardet ull eller brukte hespetreet, nøstet tråd og la den i fars trenåler og hadde hver sin misjon å utføre. Oljelampen under midtbjelken, katta lat og langstrakt under ovnen, mens det knitret av småarbeide — men over det hele durte monotont mors spinnerokk og var likesom basen for det hele. Da var ungene hjemme, ikke bare følte det, men var det. Ja, en slik hjemmets og familiens spinnerokk kunne spinne mer enn bare ulltråd. . . .

Til vanlig strikking spant kvinnfolkene gjerne totætting, men til votter et tykkere garn, tretætting. Kunsten å strikke er ikke så svært gammel her i landet. Den kom vel hit nord i landet omkring 1700-årene. Før den tid brukte man strømper sydd av tøy. Og hvor flinke var ikke kvinnene til å utnytte tiden når det gjaldt strikkingen. Hvor de gikk hen, så hadde de bundingen med, enten de nå gikk for å hente heim buskapen, eller de gikk bort til nabokona for å drikke en kopp kaffe. Garnet bar de da i nøstekroker i beltet. Og mange gode og varme plagg fikk de med sine hender og strikkepinner ferdige i årets løp. Og fiskerfolket skulle ha med seg både votter Oig hoser til fiskeværet. Kvinnfolkene strakte vaband opp, slik at de kunne snøre vottene sammen. Mange gamle på den tid hadde svarte tupper på tommelen og på vottesnuten. Noen har ment at dette var et sørgemerke for Petter Dass. Men merket er mye eldre. Det hette i en gammel strofe:

 

Votten kvit og tomlen grå —

feige fiskaren fiska han ikkje då,

sa draugen.

 

Det var altså en motgjerd mot draugen og annet utyske.

Og så var det vevingen da. For et par mannsaldrer siden var det vev i omtrent hver manns hus, og det å «sette opp vev» om høsten var like sikkert som «amen i kjerka». Og i flere hus var det gjerne et par vever som skulle slåes ned i løpet av høsten og vinteren, tre også for den saks skyld, hvis familien var stor og det var mye ull på loftet. Det var vev til underklær, såkalt veft, og det var vev til sengetøy, og det var vev til ytterklær, vadmelsdresser til mannfolka og kjole- eller skjørtetøyer, såkalt stoff, til kvinnfolka. Det kunne være vev på mer enn hundre alens lengde. En dyktig veverske klarte å slå ferdig både 18 og 20 alen om dag, de riktig flinke kanskje enda mer. Stua eller kjøkkenet kunne være krøbelt nok, men den skulle og måtte gi plass til veven, om man så måtte smyge seg forbi den for å komme til komfyren, matbordet eller skapet. Den første veven måtte være slått ned i betimelig tid før jul, for det skulle syes og sømmes også før storhelga ble ringt inn. Julen skulle man møte med nye både over- og underklær.

Veven er kjent helt fra oldtiden. Den eldste typen av vever er oppstadveven, som består av en treramme, der renningen henger rett ned og holdes på plass av vevtyngder (steiner). I nyere tid ble flatveven innført, og den fantes da i forrige århundre på de fleste gårdene. Til veyen hørte kabbestol med kabber, samt rennestol. Oppsettgarnet ble sveivet opp på kabber, og fra kabbene ble det så lagt opp på rennestolen i den lengde veven skulle ha. Så var det å tre veven, og det skulle gjøres forskjellig etter som tøyet skulle være, med eller uten vend, to-skaft eller fire-skaft, mønstret eller ensfarget.

Når vadmel eller annet tykt tøy var ferdigvevet, skulle det stampes. I eldre tid ble dette utført på stamper som fantes her og der på gårdene. Tøyet ble dyppet i varmt vann og så lagt under stampa. Men tøyet ble for lite fast i disse stampene, og man foretrakk da å sende det til fabrikk for å få det stampet og overskåret. Det finnes mange gode eksempler på både pen og solid veving fra eldre tid i Hol. Og både fra eldre tid og nåtiden kan en finne gode eksempler på veft til undertøy, bolster- og dynetrekk og liknende. Og heller ikke må vi glemme matteveven, som fremdeles er i bruk overalt.

Det var neppe den voksne kvinne her i bygda vår som ikke kunne spinne og veve, og jentene var ikke gamle før de fikk lære seg kunsten. Ledige hender ville en helst ikke se, og mange kvinner drev det til å bli svært flinke i vevingens kunst. Det viser de mange vakre heimevevde ting, bordtepper o.l. som finnes rundt om i heimene. Blant kvinnene var det også noen som arbeidde for andre, og en del kunne ha veving, strikking og spinning som levevei. Vi skal her nevne ved navn noen av disse kvinner fra eldre tid. Ved folketellingen i 1801 nevnes Karen Svendsdatter, Hol. Hun var husmannsenke, bodde «i egen stue» og levde av sine henders gjerninger. Samme sted nevnes også Mette Albrictsdatter, Stamsund. Hun var da 70 år og i enkestand. Hun levde dels av almisser, «dels av smått henders arbeid», og det kan vel ha vært spinning og strikking og kanskje veving. Fra senere tid kan nevnes Elen Kristine Rist, Svarholt, f. 1843, veving, Helken Jakobsdatter, Svarholt, f. 1826 i Hamarøy, spinning og søm, Kristine Lovise Petersdatter, Svarholt, f. 1833, spinning, Kjersten Pedersdatter, Fygle, f. 1812 i Snåsa, spinning, strikking og veving, Anne Petrine Torsdatter, Fygle, f. 1863 i Flakstad, veving, spinning, sying, Maren Marie Pedersdatter, Fygle, f. 1829 i Kolvereid, spinning, strikking, Amalie Kristensdatter, Bergsdalen, f. 1868, sying, veving og spinning, Hansine Lovise Hansdatter, Hol, f. 1871, spinning, veving og sying, Simonette

 

Arnolda Dahl iført sin lofotbunad

 

Ellingsdatter, Toftan, f. 1865, spinning, veving og strikking, Hansine Margrethe Ovesdatter, Arviken i Ramsvik, f. 1882, Johanna Johnsdatter, Tåen, f. 1815 i Vefsn, veving og spinning, Ingeborg Sivertsdatter, Skaftnes, f. 1835 på Byneset, spinning, Malene Sunde, Arbakken, (losjerende), f. 1818 i Vågan, spinning og strikking, Johanne Pedersdatter, Skifjord, f. 1817, spinning og strikking, Anne Hansdatter, Sjøhaugen, Kangeruren, f. 1834, strikking og spinning, Margrete Svendsdatter, Kirkebakken, Myklevik, f. 1860, veving, Guren Andersdatter, Galamyren, Myklevik, f. 1822, spinning og strikking, Anna Mathiasdatter, Svarholt, f. 1861 i Borge, sying, Dorthea Kristensdatter, Svarholt, f. 1843, Mathea Andersdatter, datter av skinnfellmaker Anders Johansen, Svarholt, f. 1866 i Bjørnskinn, syarbeide.

Dessuten var det enkelte kvinner som gikk skredderne i næringen og drev skreddersøm. Det var Karen Anna, f. 1863, datter av Peder Andersen, Holshaugen, Petrine Ellingsdatter, Toftan, f. 1863, Hanna Lerfald, Kråklien, f. 1868, Pedrikke Ellingsen, søster til Peder Ellingsen, Kangeruren, f.1827, samt ovennevnte Margrete Svendsdatter, Kirkebakken. — Dette er da bare noen navn fra litt eldre tid. Fra den senere tid kunne vi nevne navn på mange andre kvinner som var — og er — flinke husflidsarbeidere. I mange familier ble kvinnelig husflid alltid holdt høyt i akt og ære, slik at tradisjonen aldri døde ut. Men andre steder var det ofte slik i de siste mannsaldrene, at man mer og mer gikk over til å selge ull, eller å sende den til fabrikker, mot å få ferdige varer igjen. Følgen ble at det ofte gikk tilbake med heimearbeidet.

En av dem som ivrigst har arbeidet for å vekke interessen og lysten til husflid er Arnolda Dahl, Storfjord. Likeledes har ungdomsskolene og ungdomslagene virket i retning av å fremme heimeyrket, slik at det i den senere tid igjen — her som ellers i landet — er kommet et nytt syn på husfliden. Den yngre slekt har lært å akte det de gamle kunne, og fører nå arven videre. Arnolda Dahl ble også kjent gjennom sitt arbeid med Lofot-bunaden. Det var i 1942 hun gjorde framlegg for husflidnemnden i Hol om en Hols-bunad på grunnlag av et gammelt snittmønster hun hadde, og som hadde vært brukt i lange tider. Siden ble hun tilrådd å kalle den Lofot-bunad, og hun fikk snart tilslutning fra kvinner i de andre Lofot-bygdene. For å finne kyndig hjelp, reiste hun til Oslo for å samrå seg med den kjente kunstmalerinne Edvarda Lie (fra Li i Borge), og hun var straks med og tegnet et smakfullt og vakkert broderi til bunaden. Arnolda Dahl hadde mye motbør for den Lofot-bunaden hun var mor for, men nå står Lofot-kvinnene samlet om sin bunad. Og nå er det mange som vil sy og bruke den, både til brudekjoler og til konfirmasjon.

 

5. På markedet

Det var nok så ja, at det også her i Hol ble holdt et såkalt marked en gang i tiden. Men det kunne nok på langt nær måle seg med de store markedene, for eksempel de på Bjørn og Tilrem nede på Helgeland. Lofotingene hadde jo forresten sitt store marked i Kabelvåg hvert år en tid etter St. Hans. Men også de små grisene kan slå krøll på rompa, og Fyglemarkedet var en slik «smågris». Hvem som var opphavsmannen til markedet, vites ikke, men lensmann C. M. Olsen, Apnes, nevnes blant dem som tok initiativet. Formålet var omsetning av kreaturer av alle slag, fra geitkidet til den brølende okse, fra kortspelsauen til gjellhesten. Det var jo slik, også den gang, at en ut mot hausten hadde et og annet å selge av husdyr, både til slakt og til fortsatt liv, og en slik kunngjort dag for dette fant man ut ville tjene formålet på en ypperlig måte.

Godt, så gikk det ut «budstikke» til hele distriktet om at nå kan dere bondemenn og bondekoner komme med dyra, så skal det bli handel og omsetning — og orter og dalere i lomma. Dette første marked på Fygle kan ikke tidfestes nøyaktig. Noen mener det kom i gang så tidlig som i slutten av 1840-årene, andre hevder at det neppe kunne være før utpå 1850-årene. Sikkert er imidlertid at markedssjauen på Fygle var i full sving i 1857. Som en passende dag hadde man satt datoen den 29. september, altså mekelidagen. Vel, da ryktet, — det har jo fart fort i mellom til alle tider, — kom stikkende innom til alle gårder hele Vestvågøya rundt, og hadde gjort seg ærend også både til Austvågøy og Gimsøy, og vestover til Flakstad og Moskenes, så var det bare å få bandet rundt halsen på kviga og kua, på sauen og væren, på geita og hesten, og så gi seg på vandring. Her skulle det bli penger å tjene, og velsigne så visst han mannen, som hadde unnfanget denne ypperlige ideen og fått den satt ut i livet.

Fra de lengst borte liggende gårdene, i Borge og i Gimsøy, i Valberg og i Flakstad, måtte man begi seg på markedsturen mekelidagen, lenge før en viss mann hadde fått skoene på seg. Noen startet forresten allerede om kvelden dagen forut, for senest ved middagstider måtte alle dyra — og menneskene — være samlet. Det fantes jo selvsagt ingen «kongsveier» å fare etter den gang. Det fantes forresten ikke en vogn engang. Alt det en skulle ha fram av tunge saker, ble transportert på drog eller slede, både vinter og sommer. Den tids hester fikk sannelig henge på skjækene. Så var det å leie fram dyra, for det meste bare etter krøtterstier, gjennom ur og blautmyr, va over elver og bekker. Men fram tuklet en seg, og den høgt liggende Fygle gård vinket i det fjerne. Her var det snart blitt meget folksomt — og dyresomt. På lang avstand kunne en høre de ymse dyrelyder, men kurautene bar lengst de, lenger enn mauserrifla. Frisk konsert var det dagen så lang.

Og så begynte handelen. Kjøperne kjente på ullpelsen, tommet og forfor kua over dens hele kropp, satte opp kjennermine og ga et bud. Og så begynte akkorderingen. Selgeren holdt kanskje hun «Svartsi» i en pris av 20 dalere, mens kjøperen, den uforskammete knekt, bydde bare det halve. Så gjaldt det om å kunne møtes på halvveien eller så omtrent. Det ble handel av — eller ikke. Her var det nok å velge mellom, både av dyr og i priser. Skrapet gikk for en slikk og ingenting nesten.

Markedet var til så meget, akkurat som kirkebesøket. Her kunne man tinge seg taus og dreng, vinterleikarer til fembøringen og åttringen, husholderske, og ikke minst, her var det stort marked også for kjærester. Amor hadde flust opp å gjøre. Var det godt vær og stort frammøte, slapp han kanskje opp for piler i sitt kogger, lenge før den siste halvmarkkviga var solgt og den siste pepperkaka fortært. Jo bevares, markedet var til så meget. Her gikk sorgen og gleden til hope. Hun som ingen kjæreste fikk, gråt vel en skvett i det lavendeloljevætede lommetørklæ, mens hun som hadde erobret markedets løve, lo hele veien heimover i måneskinnet — ved sin elskedes arm. Mye brennevin ble det også drukket. Full mann var ingen skandale den gang. Tvert i mot, jo fullere jo bedre. Man drakk seg «av føten», ellers var jo brennevinet så å si bortkastet. Og mangt et slagsmål ble utkjempet her. Gamle saker ble oppgjort, og nye startet. Lensmannen møtte hvert år opp på markedet i sine fulle pontifikalier, og med et par tre solide håndjern i lomma. Han hadde også rustet seg ut med et par ekstra karer av den mer håndfaste sorten. Men disse hadde bare et gult bånd rundt huva og hadde ikke så stor «estime» som han Olsen sjøl.

I 1884 fant man på å ville ha en markedsdag også om våren. To slike festdager om året måtte det være. Og besynderlig nok valgte man 17. mai. Men det ble en stor fiasko. Også 1885 forsøkte man seg med et slikt 17. mai-marked, men resultatet ble det samme. Ingen dyr meldte sin ankomst. Så falt vårmarkedet bort. Og det samme gjorde høstmarkedet på Fygle, men det var ikke før i 1917. Så var det ikke mer av den moroa å få. Så var det ikke annet å gjøre enn å sitte heime, både mekelidag og andre markedsdager og prate og fortelle om det markeds liv og løyer som var en gang. For rene festdagene var det nå — av sitt slag. —

Vi skal nå også fortelle litt om lofothesten, denne raggete utgangerhesten, som nå for lengst er blitt borte fra Lofoten. Vakker var den ikke å se til. Det var utgangerlivet gtøennom flere århundrer som hadde gjort det til en «dyd av nødvendighet» for den å legge seg til den lite kledelige pelsen den hadde. Joda, det var værsågod for hesten å holde seg mest mulig borte fra høystabben på låven eller i skjåen. Selv hardeste vinteren ble den vist på dør hver morgen, hvis det ikke var rene uværet med snøfokk og sprengkulde. Kanskje fikk den slengt til seg en høydott som «morrabit», kanskje ikke. Hva hadde så den stakkars hesten annet å gjøre enn å beskytte seg som best den kunne, ved naturens og Vårherres hjelp. Striglet ble den, i likhet med de andre husdyrene, aldri, og godt var det. Den trengte nettopp all den hårbekledning den kunne så å si skrape sammen.

Matrusk fant den seg her og der. Det var tang og tare og soll i fjæra. Den grov seg ned til lyng på haugene, og fikk kjafset i seg så meget at den ikke bent fram sultet i hjel. Og rett ofte kunne den leve rene herremannen på fiskeavfall og desslike lekre saker. I ubevoktede stunder gikk den også løs på fisk som hang til tørk på hjellene. Den reiste seg på to og gjorde seg et måltid, Heller ikke kjøtt forsmådde den. Det fortelles at en gang det var bryllup på en gård i ytre Lofoten, og det var i julehelgen, var soddgryten satt ut på tunet til avkjøling. Da den skulle hentes inn igjen, var den «skolle» tom, ja så slikket ren at en kunne spare seg vann og vaskefille. Det var hesten, klart at det var hesten. Ingen hadde tenkt på den i festrusen.

Nei, hva annet nedsettende en kunne si om disse gamle lofothestene, kostforaktere var de ikke. Og de var nøysomme dyr, hva annet kunne de forresten være, og de var utholdende, slik de måtte gå for lut og kaldt vann. Men de var også iherdige og framhuga. Sett dem foran et lass, de slet det fram, brukte sine aller siste krefter, og litt til. De var ærekjære dyr, kan en nesten si. Og slik som de kunne gå i «bratta», uten å miste balansen og havne i blokkura. Det fortelles om en slik hest, aom en gang hadde klatret opp på et fjell, som ellers bare sauer og geiter kunne bestige. Kona i huset kom ut, kastet sitt blikk opp mot den høye nut, og hva var det hun så? Hesten? Nei, det kunne ikke være mulig? Hun tilkalte mannen og ungene. Alle stirret opp. Var det storbukken, eller var det — jo, det var hesten. Og der sto den på kjempepyramiden og kjente seg øyensynlig meget stolt. Men vel, den hadde gjort for meget av det, hadde overdrevet. Da den skulle føres ned igjen, gikk det galt. Det ble gravøl i stedet for triumf.

Det er sagt at disse hestene, iallfall noen av dem, skiftet farge etter årstiden, akkurat som rypen eller haren! De fleste av dem var brune om sommeren, men om vinteren var de hvitskimlede; men ragget beholdt de som «pynt» både på sommer- og vinterdrakten.

Utgangerhesten i hine tider var særlig å finne på gårdene nærmest kysten, og skikken med utgangerhester — la oss forresten heller kalle det uskikken — holdt seg mange steder til langt ut i 1800-årene, ja på sine steder i Lofoten kunne en treffe utgangerhesten så sent som omkring siste århundreskifte. Lofothesten var liten av vekst. Den knappe næring i vekstårene bidrog selvsagt hertil. Den hadde et stort, grovt og tungt hode med en meget kort, men muskuløs hals. Benene var korte, men kraftige, den hadde korte ører og var «glassøyet». Hårbekledningen kunne nå en lengde av opptil en god halv meter, og dekket fullstendig hestens knær på forbenene. Slik utstyrt var iallfall den hesten i Lyngvær, som fikk sitt ragg målt i 1887. Dens eier var stedets handelsmann. Helt nedover hovene hang hårene. Det var som den gikk i lugger.

Rask til bens kunne de også være, disse lofothestene. Under trav gikk føttene som trommestikker, er det sagt. Og de var jo utholdende som en antilope. Jo, folk var godt tjent med sin hest, det mankerte ikke noe på det. Godlynt var den også — til tross for den slette behandling den fikk. En slik skrubbsulten utgangerhest kastet seg over hva som helst nesten. Den spiste bark av trær, når den hadde fortært hva som fantes av grener. Den forsmådde ikke fiskernes skinnhyre, og torskehoder gikk ned på høykant. I Vesterålen var det en slik utgangerhest som engang kastet seg over noen høner, som hadde villet seg ut av fjøset en soldag i mars, og husmoren fant bare noen fjær tilbake av sine verpere. Men verre gikk det for seg på en gård her i Lofoten. Det var en søndag i adventa. Det hadde gjennom lengre tid vært dårlig tilgang på mat for gårdens utgangerhest, en gråbrun vallak. Snø dekket alt land, og den lå helt ned til flomålet i fjæra, og nedenfor der la det seg en isbru etter hvert som sjøen falt. Hesten visste ikke å livberge seg. Så var det, som

 

Lofothest, et utstoppet eksemplar i Bergens Museum

 

sagt, blitt søndag. Gården hadde besøk av en emissær, som holdi andakt i ett av husene på gården og alle var samlet her Utgangerhesten på en av gårdene gikk imens og snusket omkring etter noe å livberge seg med. Den hufset til en, bislagdør, som villig åpnet seg, og uten vær sa god steg hesten pa kom inn i kjøkkenet og fortsatte inn pa stuen. Her la en postille eller var det en bibel, oppslått pa bordet. Men for som først tok hesten til takke med noe flatbrød og en skal poteter, som også sto på bordet. Det smakte storartet men var i knappeste laget til en middag å være. Og sa tok den like så godt fatt på gudsordet. Da familien kom hjem fra oppbygglsen, fant de bare de fire messinghjørner på bibelens permer Om hesten ble noe særlig «religiøs» etter dette måltid mat, forlyder det intet om.

Noe for øyet var ikke lofothesten. Men den var god nok til sitt bruk; ja, den var bent fram ypperlig. Ingen kunne som den ta seg fram i ulende. Når den fikk truger på benene, vandret den hen over dypsnøen og trakk lasset etter seg. Den var riktig slik en fortrinnlig hest for lofotbøndene. Og den lå heller ikke tung på høystabben. I passende milde vintrer spiste den ikke stort mer enn en geit. Naturligvis var det dyrplageri å la hesten gå ute slik i fokk og rokk. Men folk den gang visste nå ikke bedre. De trodde det skulle så være og hadde den blankeste samvittighet, selv om det inntraff at de fant hesten steindau ved fjøsdøren om morgenen etter en alvorlig uværsnatt i desember eller februar.

Det ble vestlandshesten som inntok plassen hos oss etter at lofothesten var gått til grunne. Og en og annen dølingen ble jo også innført og fikk sitt avkom. Men inne på Bergens Museum står den dag i dag en «lofothest» utstoppet i sitt raggete antrekk og ser på de besøkende med sine varme», godmodige og vemodige øyne. Den fikk sin egenart her ute mellom fjellene i Lofoten, og her trakk den engang, og for ikke så svært lenge siden, det aller siste lasset, og sitt aller siste sukk — kanskje var det en vinterdag nede på en tangfjære. «Lofothest» kalte man den.

 

6. Bygdeskomakeren

Av Dagmar Blix

Skomakar, bli ved din lest, sei ett a di goe gamle visdomsordan som vi har så mange a. Dæ vil sei at vi skal hold ve mæ dæ yrke som vi ha velt og ikkje far og hopp ifrå dæ ein te dæ andre. Då bli en kanskje aldri fullgo i nokka.

Men i våre daga ha mange skomakra måtta gått ifrå lesten sin — ufrivelli. Maskinan og automatiseringa ha overtatt så mykje. Alt skal drivest i dæ store, om dæ lønn seg. Og mange handverkara held på og forsvinn heilt. På lande e dæ mesta ikkje å oppdriv en lappeskomakar. Ja, der e ikkje mange a di i byen heller.

Vi kan kanskje gå litt attover i sjølbergengssamfunne — eller naturalhusholdnenga. Når bonden ha slakta krættur om hausten, så spikra han skinnan fast på en vegg — på skjåen eller fjøsen, helst ikkje på stulånna. Han spila di godt ut. Når di va tørr, tok han di ner og skrapa og bereidd di godt. Særlig for di fint mæ de som skull brukest tell fella, lamskinn og feilfrie sauskinn. Dæ va stor konst å stell skinnan godt, så kanskje di bar di tel fellmakaren. Han smort inn skinnsia mæ kalk og salt og ka dæ va alt. Hårsia vaska di, for ulla skull vær så kvit og mjuk som muli. Eg kjent 2 gamle gubba som va særli flenke skinnfellmakara. Ikkje nok mæ at di flidd og sydd fellen ihop så vakkert og nøyaktig, men di pynta skinnsia mæ både blomster og blad. Di ha laga seg forme a tre som di døppa i nokka slags trøkksvert og trøkt på. — Ja, menneskan ha alltid prøvd å pynta tengan sine, og stege imella handverkaren og kunstnaren e ikkje så veldi stort.

Geitskinnan brukte di tel skinnhyr åt feskaran, altså skinntrøye og skinnstakka. Dæ va før di fann opp å lag oljehyr. Di bruktest og tel fangskinn både åt skomakara og andre — og te skinnbrøker og skinnbot åtti boksebaken. Dæ va gjævt for di som rodd mykje, for då vil jo boksebaken fort bli sundsletten. En gong va dæ en mann som ha sydd seg sko a et bokkskinn. Men dæ lokta fælt a di skoen så lenge som han hadd di, enda skinne va både barka og flidd. Nei, di vesst nok ka di snakka om di gamle når di sa: Dæ nøtta ikkje å bank lokta utur bokkskinne.

Kuhuen va go te storsko og støvla. Kalvskinnan te lettsko eller sprengsko. Okshuen gjor di soller a. Då la di skinnan i noen garvarkar som sto under jorda, og der kunn di ligg oppte et år. Men først låg både di og andre skinn ei lang ti i elve eller vatn for å røyt håran a. Så vart di lagt i store garvarkar og barka. Di låg så å sei i en lake a bjørkebork og vatn. Så dæ va en nokså langvari prosess før di fekk ta te å sy sko. Noen for galt åt mæ skinnan, så di vart hard og stiv liksom never. Så måtte skomakaren ta og berei di om igjen for å få di brukbar. Eller di sendt di te garverie. Her va et garveri som i lang ti stelt skinnan te folk.

Så sendt di bu ette den omvankanes skomakaren, og han sydd gjerna sko te mange i huse, når han først va på gården. Dæ va ikkje så ofte. Nei, di fekk værsågo å spar på skoen. I bestemor sin ungdom gjekk konfermanten te kjerka i tretoflan, og så sett di seg neri kjerkbakken og skifta på seg skoen før di gjekk inn i kjerka. Skoen hengt for de meste i stabburstake eller lofttake, og di va nokså hard og ond å gå i, enda om di vart godt smort. Dæ va et slit å far ifrå gård te gård mæ lestesekk og hamar og syl, så skomakaran tok tel å ha verksta heime hos seg. Så fekk då folk kom te han og få tatt mål, når di skull ha nye sko, og likeins når di skull ha sett i stand gamle sko. Dæ va halvsoling og helflekking som di kalla dæ. Han sett også grima og nye tåhetta på overlere. Dæ pynta nok ikkje opp akkorat, men di kunn ikkje kast skoen før di va vel utsletten — og gapa ette graut både for og bak.

Men lappskomakreng dreiv ikkje skomakarmeistran mæ, uten når dæ va heilt fritt for anna arbei. Nei, lappskomakreng va dæ mange som tok seg tel mæ for å tjen seg nokre øre attåt. Og di va rekti flenk. Di både plugga sola og sydd sola under skoen. Di sydd mæ bekkatråd som der va festa grisbust i endan på — som ei slags nål. Men stakkar, di hadd ikkje sinn te å ta nokka egentli betaleng — eg hus di tok en femtiøreng oppte en par krona, så dæ vart knapt nok te snus — åt di som va stri på den. Den ti halvsolinga kom opp i fem krona, sa folk at deher dæ lønt seg ikkje. Di kunn lik så godt kjøpe seg nye sko, — di kosta vel omkreng en 15—20 krona.

Bygdeskomakaren han kunn sine teng, og han sett si ære i å lag holdbare og pene sko, — ja pen ette den tids meining. Dæ gjor i grunnen andre handverkara og. Her va en flenk skomakarmeister borti Valberg. Han ha leksa spesialisert seg på sjystøvla og dreiv stort, kan vi sei. Han hadd fleire læresveina og sine eigne gluntonga te hjelp i verkstaen. Og så, arbeidd han opp sjystøvla og reist omkreng i feskværran og selt di om vin tran. Folk vil gjerne kjøp stø via hos han. Dæ va sterke og tette støvla, mæ heljern og plugga sola og knastra attom helan, for å få di lettar a seg. Di hadd varme hossa og tjukke støvellesta inni, så kunn di hold seg tørr og varm på føttern, om båran drefsa nokså mykje inn i båten.

En gong va dæ reint på hekta mæ en gut. — Han har sjølv f or telt dæ. En dag di va opprådd for en mann så tok di guten mæ på have, enda han va berre i 11—12 års alderen. Ja, dæ hørest heilt utruli, men han va stor og krafti a vekst. Dæ vart en frøkteli uversdag — og i åpen båt. Han vart dyvåt a sjyskvett. Då di tok støvlan a han om kvelden, så va lestan og hossan og føttern berre en isklake. Men di gnidd føttern og stelt han, så han berga verkeli føttern — og helsa.

Dæ va så gildt å ha et par sko, særli når di skull vær fin — te kjerksko og dansesko. Di likt å dans i gamle daga. Di dansa omkreng i husan hos folk — i julgildan og så i brylleppan som gjerna vara en tre-fire daga. Men dæ va mange som matt klar seg lange tien uten sko. Di brukt tresko og lugga og støvla, røyserta — di kalla. Og di gjekk så gladeli te kjerka i røyserta. Ja, dæ hendt og at di dansa i di. Men er trur dæ matt bli mykje tramp og bråk, når di dansa pols og galopp og rilender — enten di brukt støvlan eller di trauste bekksømskoen.

Om vinteren når dæ va frost og sny, så gjekk mesta alt folk i lugga. Di e strekka og når heilt oppfør knee. Mannfolkan kunn ha korte lugga, og då knytt di di utanpå boksheltan. Luggan e både varm og lett, og en treppa så lett på skåren i di. Når en skal grynn i djupsny e di også go, for så bli en ikkje våt på leggan. Dæ va ingen skam å gå te kjerka i lugga, dersom di va heil og pen. Di va også bra når glunten va ute på frieng, før då gjekk di så stilt. Folk brukt å sei: «Eg mein du e ute og går på friarluggan».

Men tresko og tretofla dæ va prektie fotbuna. Og dæ hadd alt folk minst ett par a. Kvinnfolka hadd gjerna et par nye, fine tofla som di kunn gå imella gårdan i, og så et par gamle tæsa som di brukt tel fjøstofla. Dæ va så lettvint å tre føttern i di når di skull gå i fjøsen og så sett di a seg i bislage. Der sto tretoflan på rad, barnetofla og alt. Før i tia så hadd kver sine, men seinar sto der nokker par som di då brukt om enannen. Skomakaran laga også lette lertofla te å gå inni husan i. Bonnan brukte lesta eller luggsko. Luggskoen va sydd a godt vadmel og mæ tredoble sola, og di kunn vær rekti nett og fiks. Treskoen hadd en helkapp som gjor at folk kunn gå ute mæ di i litt meir sølføre enn di kunn i tretoflan.

Treskoen vart mest brukt a mannfolkan. Di har i mange, mange år vor brukt både a bønder og feskera. Di va lettvint for bøndene å ta a og på, og så vara di då ei stund. Lersko bli jo snart sundstokken på stubbmarka. Dæ e ikkje lenge sia at både feskera og feskkjøpara for og klakka så løsti på tresko både i buen og på brukan og på kaien — når de ha tatt sjystøvlan a seg. — Nu e dæ berre gummistøvla te alt slags bruk, både før store og små. Og dæ e på langt nær ikkje så sunt for føttern. Di e jo prektig i regnvær og sølføre og berre te å gå i. Å sett nokka lenge i di e ikkje bra før helsa. Og dæ telråest at skolebarna tar di a seg i timan og sett i lesta eller mornsko. Dæ bli sagt at treskoen held på og kjem te heder og verdighet igjen, men nu sånne småe og nette tel å gå inni husan i — gjerne mæ silkestrømpa i. Og så e der gummilappa under, så ikkje klakkenga skal vær for hard.

Dæ va en gong en russer som skrytt så a treskoen. Han va en høg offiser under den første verdenskrigen. Og då revolusjonen kom, og alt va nær sagt kaos i Russland, då rømt han a lande. Han gjekk og gjekk — igjenna di grusomme sompan på austfronten, igjenna veldie skoga og over endelause myr-strekninga og ville grensefjell — te han va i Norge. Han gjekk i sjevråsko, fortelt han. Eg undrest på om ikkje di va bra utgått, då han kom fram. Han kom seg te ei landbruksskole, og der fekk han arbei. Ti øre timen va betalinga i førstnenga. Men han lært to nøttie teng — han lært sprake, og han lært å gå i tresko. Han slo seg ne langt nordpå og blei så go nordmann som noen.

En gong i barndomsåran tusla vi i veg — en par onga — te en a di gamle skomakaran, en utlært skomakarmeister. Eg kan så godt minnest dæ skjelte han hadd oppfør inngangsdøra. Dæ va en støvel, en a di fine og velforma røysertan. Han va utskorn a tre, og så godt va han laga og malt at vi trudd heilt sekkert at dæ va en verkeli støvel som hengt der på ei stang. Mannen meint på at vi kunn berre gå heim og så kom igjen dagen ette og hent skoen. Vi sport om ikkje skoen va ferdig. Jau da, di va ferdig, men vi vesst vel at dæ va søndag? Vi hadd jo uløst te å gå heim uten skoan, og vi bynt å klag oss — at vi skull på skolen mandagen, så då kunn vi ikkje kom og hent di. Og så trengt vi di då, for dæ va så trasi å gå på skolen i tretoflan. Vi kunn vel ha kommen om lørdagen? Nei, då va vi og på skolen. Jaja, så fekk vi ta di då. Han lot oss få di. Di va knytt ihop parvis ette skoreimen, og slik bar vi di. Dæ va slik di brukt dæ før. Ikkje nokka unødig papirforbruk te innpakking. Vi tok fram pengan og sport ka han skull ha før arbeide. Nei, vi fekk kom igjen en anna dag og betal. Vi vesst vel at han tok ikkje imot penga på søndag. Og vi for då heim. Men vi gjekk og betalt han en anna dag, dæ e sekkert. — Og dæ va ikkje den einaste gongen han gjor slik. Nei, han tok aldri imot penga på en søndag. Men va ikkje deder en stor resiko? Dæ kunn vel finnest di som ikkje kom igjen og betalt han. Nei, dæ hørtesf ikkje om nokken som prøvd seg mæ joks og bedrag imot den gamle hedersmannen.

Bygdeskomakaren han kjent alt folk i bygda — di fastbuanes i allfall. Han betenkt seg ikkje på å gje di en reprimande dersom di ha gådd altfor lenge i skoen, så der ikkje va botvon i di. Og han va dus mæ di alle fleste. — Ja, i ei bygd e jo di alle fleste dus mæ kverandre, a di voksne, ja. Bonnan di matt ikkje våg seg å sei du te gamle, ærverdie folk. Di skull sei dokk eller dokker, dæ va høfli. Eg ha då hørt at bonn ha sagt «dokk far» og «dokk mor». Men va ikkje dæ litt for mykje? Dæ hørest då så lite fortroli. De akkorat som i Sverige der di e så spar mæ du. Dæ ska vær Ni til alle fremmen og te alle som e over tretti år. Eg ha og hørt at di gamle sa I og Jer te folk som di sett litt høgt. Ikkje te presten, før di sa berre «han far» både om han og tel han. Og til dokteren sa di om lag slik: Vil ikkje dokteren sett seg? Men te væreiaren og slike, ja, dæ hendt enda te læråren at di sa I og Jer.

Bygdeskomakaren — så vel som mange andre handverkara — di e nu snart en saga blott. Nu bruka vi skoen te di dett a føttern, og så brenn vi di.

 

7. Om onner og økter

Ved Dagmar Blix

Den ene arbeidsonna avløste den andre, især i sommerhalvåret. Det var ikke stort opphold mellom dem, bare et lite «dus» — som de sa. Den første onna om våren, når snøen var gått av, det var torvingen. Men det var stor skilnad på hvilken tid de kunne ta fatt — alt etter hvor tidlig våren kom og hvor mye tele det var i jorden. Det hendte at de kunne sette poteten først, at molda i potetlandene var så godt oppvarmet av solen, mens ennå telen lå tykk bortpå myrene og oppå heiene.

Torvingen har vi lest om på annet sted i denne boka. Det var et slitsomt arbeid, men årti arbeid og. Dette var jo den fineste tiden på året — lyst natt og dag, og der samlet seg ofte ungdom i fra flere gårder. De ropte til hverandre og skøya, og i matøktene samlet de seg i en av skjåene og holdt sirkus. Vel nok — de fikk ikke hefte bort for mye tid. Enkelte plasser var det mange skjåer, på heia var der en hel torvskjåby. Det siste de gjorde med torvet var å sete det og kjøre det i torvskjåen. Og det gjorde de som oftest ut i slåtta. Når torvet var skikkelig tørt, var det godt brensel. Det er mest trist nå å gå bort på de gamle torvmoene. Der står en og annen halvråtten skjå og heller mot undergangen, der det før var hele grender av torvskjåer. Folk bruker jo nå bare kull og koks og olje, eller elektrisk varme.

Slåttonna var det mye mer arbeid med før i tida, da de ikke hesjet høyet. Der kunne de holde på å plages hele, hele ettersommeren med å ha utover høyet og rake i hop før hvert regnskyll — når det var våtsommer. I tørrårene gikk det jo både fort og greitt. De ventet nå lenger før de begynte med slåtta og. Han bestefar prøvde på engkallen — det som vi kaller penggress, om gresset var modent til å slå. Datt de nederste pengan ut, så var det å begynne slåtta. I året 1900 skal det ha vært en slik elendig sommer. Folk fikk hverken høy eller torv tørt. Det så virkelig mørkt ut. Etter mekeli — mikkelsmesse, 30. september — da ble det sånt fint vær med solskinn. Og folk hadde da utover de brunmuglete høymuene sine og fikk dem tør. Ja, krætturan de fikk just ikke være lagvann på kosten den vinteren, det skal være visst. Men så brukte jo folk å dra attåt, som det hette, fra havet, iselje og rygger og fiskehau og annet slog. Det er jo godt kraftfor.

Det er nesten sørgelig å se hvor mange marker som ligger uhøstet nå for tiden. Da må jeg tenke på de gamle som slo hvert et strå, ja, de røsket omkring steinene. Alt måtte komme med. Og så høyet de i fjellene, og det syntes ungdommen var et veldig årti arbeid. De slo det med småljå, og det var så tynt og lett at de slapp å breie eller kå det. Om noen dager var det tørt, og de gikk oppover og pakket det i snørsekker og trillet de nedover lia. Noen hadde høyskjåer i utmarka, andre førte det i båt over vatn og sund.

I gamle dager hadde jo de fleste noen kornflekker, så de kunne brødfø seg. Men kornmodningen var jo nokså usikker, og etter hvert som det ble lettvint å få kjøpe korn, så sluttet de å dyrke korn og holdt seg mer til poteten. Under den første verdenskrigen så det ut for at det ble vanskelig å komme over havet og få tak i matvarene, så da kom der ordre om at hver bonde skulle dyrke så og så mye korn. Det var mest bygg og havre de dyrket. Folk slo seg sammen og kjøpte treskeverk, og noen av de gamle kvernhusene ble satt i stand og brukt. Nå er det atter slutt, men navn som Mølna og Mølnelva og mange kvernsteiner som er funnet, kan minne oss om at i bestefar og oldefar sine dager måtte de være selvhjulpne med alt, — så noenlunde iallfall.

For en 50-60 år siden dyrket folk ofte for lite poteter, så en stund frampå våren og sommeren brukte de bare flatbrød attåt sild eller fisk og syresuppa til middagsmat. Potetopptakingen er jo et trasig arbeid, både får en ondt i ryggen og frys på fingran. Men enda mer før. Jeg forstår det ikke — enten måtte snøen komme tidligere før, eller så tok de opp poteten seinere, for nå ser en da aldri at folk står og tar opp potetene i en fot snø — som det mange ganger hendte før.

Så kom sauesankingen og slaktersjauen. På storgårdene saltet de ned hele tønner og fustasjer med kjøtt — for det skulle vare hele året. Og så laget de kjøttrull og korvpølse og lungemos og blodpølse og meget annet godt. Grisen ventet de gjerne med å slakte til det lakket oppunder jul, og da laget de sylterull og annet godt. Det var nå liksom flesk som var festmaten deres. De laget også noe de kalte svinsmør. Det var krydret med karve og smakte godt på brødskiven — når det var smått om annet smør. Husmenn og annet fattigfolk for nå med samme færan — om de ikke hadde mer enn et lam eller et kji å slakte. Når plasskjerringene var på storgårdene og hjalp til med slaktingen og pølsekokingen, så fikk de jo en liten betaling for arbeidet, og dessuten vanket det gjerne en kjøttbog og en pølse — alt etter hjertelaget til gårdkjerringen. Og det kom vel med heime på husmannsplassen, der det som oftest var lite om både mat og klær, men nok av unger.

Flatbrødbakingen var også ei onn, Som oftest bakte de bare to ganger om året. De hadde store bakstebord som de kunne sitte to og opp til tre ved å bake. For de satt og bakte før i tida. Den ene var ei jente eller en som hadde mindre øvelse i å bake. Den andre var mester. Den første tok emnan og bakte de ut til førbakstleiva, og den andre bakte leivene store og runde og tynne. Og det var en hel kunst. Det var stekingen også. Ofte var det mannfolkarbeid. Noe av flatbrødet — det de skulle legge ned i kostkista — lennstekte de. Det vil si at de skjerpet det ikke, bare stekte det så vidt at det ikke var rått. Da var det så mykt at de kunne legge det i fire. Det tok jo mindre plass i kostkista, og de sa at de lenna ned brødet. Det smuldret jo ikke så mye bort heller da. De stekte på komfyr — etter at de fikk det. Og de måtte passe varmen godt, og stå med spøa ferdig til å passe leivene. Men før de fikk komfyrer brukte de brødjern. Det var en vid jernplate, som de la på en grytefot oppi gruva. Noen brødjern hadde fast fot. De bakte svære stabler med brød, hvis de hadde mel nok. Disse stablene kalte de for en brødbotn. Det var visst 50 leiver i en botn. Stablene satte de på stabburet eller på et loft — tørt og luftig, og da kunne de stå seg aldri så lenge, bare det ikke kom mus og rotter og åt det opp.

Lefsene bakte de om lag på samme måten, bare mindre. Og så hadde de noe fint «gnekk» som de smurte på dem — altså gnekka på før de stekte dem siste gang. Den første lenne stekingen kalte de for at de «bøka» lefsene. En, ting var sikkert — de syntes aldri det var jul uten lefse. Og så måtte de passe godt på både under slakting og baking at de måtte ikke ta til med slikt noe under minkende måne, for da ble brødet og kjøttet udrygt, mente de gamle.

Nå kunne de vel ta en pustarstund — når grøa var i hus og matbergingen unnagjort. Å nei, langt ifra. De ble ikke sittende å henge hendene. Mannfolkene hadde jo bruk å stelle. Båten og årene måtte være tørket og tjærebredd om sommeren. Nå så de over garnene og bøtte de eller batt nye. De satt hele høsten utover med en garnstreng innover kjøkkengolvet, fast i vindusposten. Eller de satte et hull i veggen og kjørte inn en linklave. Så satt de med en fil og kvesste lina — de filte hver angel eitranes kvass.

Men ikke nok med det. Kona og tausene — ja, også ungene var i full sving med å virke til klær, både inner og ytter. Saurøyvan lå jo på Stabbursloftet ferdig til å bli stelt. Mannfolkene skulle kanskje på sildtur, iallfall på lofotfiske, og de måtte rustes ut med både «bitan og slitan». Det hendte at tausene måtte stå opp i 3-4 tida om morgenen, for de skulle ha spunnet eller vevd så og så mye før de gikk i fjøset. Småguttene — ja, forresten om de var nokså stor, så måtte de sette seg til med benk-karran og rive opp ull, bare kvitt, eller svart og kvitt til grått. Så tok jentene fatt med småkarran og karra tulla. Det var en stor kunst å spinne jevnt og fint garn, og som oftest var det jo husmoren som kunne det best. Når der hang mange store vefthenker på loftveggen, så tok de fram veven. De hadde da gjerne opp en vånnmålsvev, altså de hadde ull begge veier. Men de kjøpte også tvessgarn til oppstå og hadde ullveft til islett. De kabba og rent og satte opp veven, og så vov de på spreng, for veven skulle ned en stund før jul. Siden hadde de sying og betting og luggstikking.

De satt ofte utover kvelden med handarbeid, det kaltes kveldseta. Da fortalte de gamle sagn og skrømtfortellinger, og de sang lange kjærlighetsviser og fortalte gåter og ordtak. Husbonden han skøyet og holdt jentene og guttene våkne, når de holdt på å sovne over arbeidet. Men de kunne jo ikke sitte altfor lenge heller — og brenne opp talglysene — som de også hadde laget sjøl, eller tranen på tranlampen. «Den som arbeider om dagen, han veit å finne senga når det blir kveld», sa en husmor. Og «tidlig til sengs og tidlig opp, det gjør frisk i sjel og kropp», sa han bestefar.

INNHOLD

STARTSIDEN