Skolen

INNHOLD

STARTSIDEN

Et velordnet skolevesen varte det lenge før man fikk her i Hol. Eldre tider kjente ikke til noe slikt hverken her i Hol eller andre steder i landet for øvrig. Siden mellomalderen hadde opplæringen av den unge slekt innskrenket seg til litt undervisning i det man anså for å være det viktigste av alt: kristendommen. Reformasjonen brakte ikke noen større forandring i dette, skjønt den nye lære bekjente seg til det prinsipp at hver enkelt skulle kunne gå direkte til Guds ord, uten mellommann. Men skulle det bli mulig å nå fram til et slikt mål, så var det en forutsetning at alle lærte å lese.

Det første svake tegn til det man kan kalle en skole kan føres tilbake til omkring 1560-årene, da det i hvert prestegjeld ble ansatt degner eller klokkere, som ved siden av å være kirkesangere også skulle gi den oppvoksende slekt undervisning i den kristne lære. Dette pålegg ble innskjerpet ved reformatsen i 1589. Klokkerne eller degnene her i vårt prestegjeld fra så lang tid tilbake kjenner vi ikke navnene på, men vi må anta at de har etterkommet påbudet og gjort sin innsats som lærere, i nær kontakt med presten. Hvor meget eller lite de fikk utrettet, vet vi lite eller intet om ennå på 1600-tallet. Mer eller mindre tilfeldig undervisning har vel foregått når ungdommen iblant møtte til kirke. Norske lov av 1687 påbød imidlertid at degnen ikke bare skulle undervise på kirkesøndagene, men også en gang i uken ved omgang i bygda. Lavmålet som den gang ble krevd var de 5 parter med Luthers forklaring. Det bøndene hittil hadde brydd seg mest om, var at barna lærte å lese. Dette ble stadig mer nødvendig på grunn av de trykte offentlige plakater og private dokumenter som skjøter og liknende. Men blant prestene ble det etter hvert et sterkt ønske om en bedre opplæring i kristendom blant almuen Omkring 1730 kom den religiøse vekkelsen som kalles pietismen, til å gripe sterkt om seg. Og etter forslag av Oslo-bispen Hersleb ble konfirmasjonen lovfestet i Danmark—Norge. Dermed ble det lagt et nytt grunnlag for skole og undervisning i vårt land. Først kom det en felles forordning om skolen i Danmark og Norge. Men så kom i 1741 en særskilt forordning om landsskolene i Norge. Etter den skulle hvert prestegjeld ha sin egen skolekasse, som skulle opprettholdes ved frivillige bidrag, så man slapp skatt. Men i Nordland ble denne forordning ikke iverksatt. Amtmann Schielderup ba om at folk i hans fattige amt måtte slippe utgiftene med den nye ordningen. Og biskop Hagerup støttet hans andragende av den gode grunn at «bønderfolk i Nordlands amt fremfor alle andre så vel i dette stift som i andre stifter er omhyggelige for lesning og bøker, så at jeg ikke har funnet noen der i landet som ikke har lært å lese i bok, ja de fleste bønder er velbeleste». Amtmann og biskop foreslo i stedet at presten ved sin side skulle få en vandrelærer, som skulle lønnes av misjonskassen. Denne ordning ble godtatt av kongen i 1742. — Hva den virkelige grunn kan ha vært til biskopens og amtmannens opptreden i denne sak, er det ikke godt å finne ut av, men iallfall kan vi nok gå ut fra som sikkert, at det nok ikke har vært fordi nordlendingene har vært så mye flinkere enn andre i boklig lærdom. For det har de neppe vært. —

Lett har det nok ikke vært å finne brukbare lærere. Her nordpå fikk man nok greie seg med mere tilfeldig utdannede lærere. De ble ansatt av presten og hadde en tarvelig lønn, 10 — 12 daler årlig, dessuten hus, kost, lys og varme hos den bonde de skolte hos. Og så begynte da disse arme skolemestere sin vandring rundt i bygda med sin skolekasse og med noen fattigbarn i sitt følge. Lite ansett var de, for den usle lønn de hadde, fristet ikke de oppvakte og flinke blant bondeguttene til å gå inn i lærergjerningen. Driftige folk dro på fiske. Og barna satt da under disse forkomne skolemesteres «kateter», eller rettere sagt ved et langbord, og lærte og pugget sin katekismus med salig Pontoppidans forklaring dertil.

Utover midten av 1700-årene var omgangsskolen i full gang i Nordland amt. De første av disse omgangsskolelærere vi kjenner fra Hol, var en Benjamin Zachariassen og så Johan

Henrik Mibes. Benjamin Zachariassen var født utenom Lofoten og døde eller fraflyttet Buksnes og Hol mellom 1794 og 1800. Han tituleres som bygdeskolemester i kildene. Han var gift to ganger, 1) med enke på Skulbru, Elen Pedersdatter, som døde i en alder av 33 år, 2) med pike Berithe Eriksdatter, f. på Ure. De hadde et uekte barn før de ble gift. Johan Henrik Mibes var 75 år ved folketellingen i 1801. Han døde ca. 1814, da der er skifte etter ham. Han var mesterskredder og gårdbruker på Hol. Også Mibes var gift to ganger, annen gang med Caroline Harder, visstnok datter av sorenskriver Harder. De hadde en datter, Bereth, om hvem vi ikke vet noe mere. Mibes var altså gårdbruker på Hol, men da der ikke var noenlunde kvalifiserte lærere å få, ble han på ansøkning ansatt som omgangsskolelærer etter Zachariassen.

På denne tid, altså omkring 1800-tallet, var Westerwaldt blitt sokneprest i Buksnes prestegjeld, og han ble snart den ledende i alt skolearbeid innen bygda. Om det var han eller en annen som kastet fram tanken om å bygge et skolehus på Kleppen, på prestegårdens eiendom nedenfor kirkegården, vites ikke. Men det rådde gode tider, og folk hadde penger mellom hendene. Det gjaldt å nytte leiligheten, og huset ble oppført i 1807-08, men ble ikke ferdig innredet, da det satte inn med nedgangstider, som følge av krigen med England på denne tid. Nød og elendighet hersket i hvert hjem i bygda, og folk fikk nok med å berge livet. I tiden mellom 1815 og 1817 må imidlertid skolen ha blitt gjort klar til bruk. Sistnevnte år kom biskop Krogh på visitas til Buksnes, og skriver: «På en opprettet fast skole arbeides det nå med å få ansatt en dugelig lærer, hvilken skal avlegges (lønnes) med 120 spd. årlig foruten kirkesangerinntektene. Ved annekset Hol besørges skoleholdet inntil videre av den gamle kirkesanger fChristen Sparboe). Ungdommen befantes vel opplyst».

Samme år (1817) fikk Kleppen skole sin første lærer. Det var ovennevnte klokker Fredrik Gustav Muller. Som lærer skal denne ha gjort god nytte for seg, om han enn som klokker «skjeiet ut», som man sier. Biskopen gir ham hederlig omtale under visitasen i 1819: «I henseende til skolevesenet, da er ved hovedsognet en fast skole opprettet for begge sogne, der er forsynt med en duelig skolelærer, og har man allerede herav sporet kjendelig nytte». Men der trengtes ennå 50 spd. for å sette skolebygningen i skikkelig stand. Da almuen hadde bidratt med alt hva den formådde, håpet man at det Nordlandske skolefond ville yte et bidrag til lærerlønning, da det ellers var å frykte for at skolen ville måtte stanse.

I 1827 kom der en ny skolelov, som fastsatte fagkretsen til religion, salmesang, lesning og skrivning, samt regning. Undervisningen av ungdommen i Hol anneks foregikk fortsatt i den faste skole på Kleppen. Fra 1831 har vi en ganske interessant journalbok for Buksnes faste skole, som gir oss en pekepinn om hva undervisningen gikk ut på ved denne skole og hvilke ferdigheter elevene hadde. Vi skal gi et kort utdrag av denne journalbok, for så vidt den angår elever fra Hol: Michal Monsen, Sennesvik, møtte ved skolen uten tillysning 24. april og ble til den 28. juni. Leser i bok ved hjelp av stavelse. Temmelig utenat fra det 1. bud til den første bønn. Godt. Alder 18 år.

Ingeborg Hansdatter, Skaftnes, møtte ved skolen den 26. april og ble til den 6. mai. 18 år. Leser i bok ved hjelp av stavelse. Utenat fra det 1. bud til siste slutning; av Hustavlen. Temmelig godt. Forhold og «løst», meget godt. Forstandsøvelse, temmelig.

Christen Hansen, Myklevik, 15 år, møtte ved skolen den 26. juni uten tillysning og ble til den 9. juli. Leser i bok temmelig ved hjelp av stavelse. Hustavlen godt. I leseboken 1 side godt. Forstandsøvelse, intet. I de 2 uker han har vært på skolen, har jeg holdt ham proviant imot ingen erstatning å vente.

Ole Hansen, Myklevik, 23 år, møtte ved skolen den 26. juni og ble til den 9. juli. Kjenner ikke bokstavene.

Oline Hartvigsdatter, Karijorden, 14 år, møtte ved skolen den 10. juli og ble til den 30. Leser i bok ved stavelse meget slett. Utenat i katekismen fra det 1. bud til det 3. Godt. Forstandsøvelse, slett.

Maren Hansdatter, Ure, 14 år, møtte ved skolen den 15. juli og ble til den 30. s.m. Leser i bok ved hjelp av stavelse, temmelig. Utenat i katekismen fra det 1. bud til det 8. bud. Godt.

Peder Pedersen, Skifjord, 14 år, møtte ved skolen den 1. august og ble til den 14. s.m. Leser i bok ved stavelse. Utenat fra det 1. bud til den 5. bønn. Temmelig. Forhold og løst: temmelig godt. Forstandsøvelse, slett.

Peder Didriksen, Hag, 13 år, møtte ved skolen den 21. august og ble til den 1. september. Leser meget slett i bok.

Christen Ellingsen, Kangeruren, 16 år, møtte ved skolen den 21. august og ble til den 28. august. Leser temmelig godt i bok. Utenat fra det 1. bud til Dåpen. Godt. I leseboken intet. Fremgang ved skolen: leser temmelig godt i bok. Utenat i katekismen fra Dåpen til Sentenserne. Godt. I leseboken fra 1. til 2. kapitel. Godt. Forstandsøvelse, temmelig.

Beret Maria Christophersdatter, Kylpesnes, 16 år, møtte ved skolen den 4. september og ble til den 18. september. Kunnskaper tilforn: leser meget godt i bok. Utenat fra det 1. bud til Hustavlen. Godt. Fremgang ved skolen: Leser godt i bok. Utenat i katekismen den hele del. I leseboken til annet (kapitel). Forhold og løst: meget godt. Forstandsøvelse, godt.

Christiane Michelsdatter, Steine, 25 år, møtte ved skolen den 4. september og ble til den ? Kunnskaper tilforn: Intet. Fremgang ved skolen: intet. Forhold og løst: intet. Forstandsøvelse, intet.

Hanna Marie Hansdatter, Skaftnes, 16 år, leser temmelig godt i bok.

Martha Marie Hansdatter, Sennesvik, 14 år, møtte ved skolen den 4. september og ble til den 18. september. Leser godt i bok. Utenat i katekismen fra 1. bud til 5. bønn. Forstandsøvelse: intet.

Ane Marie Jonasdatter, Hag, 24 år, møtte ved skolen den 7. september og ble til den 18. september. Leser temmelig i bok. Utenat fra det 1. bud til alterens (sakramente). Forstandsøvelse: intet.

Guren Sophia Nilsdatter, Berg, 14 år, møtte ved skolen den 4. september og ble til den 18. september. Leser utmerket godt i bok. Utenat i katekismen den hale del. Forhold og løst: meget godt. Forstandsøvelse: godt.

Hans Ulrik Nilsen, Berg, 16 år, møtte ved skolen den 18. september og ble til den 2. oktober. Leser meget godt i bok. Utenat i katekismen den hele del. Utenat i leseboken ikke fullt det 1. kapitel. Forstandsøvelse: temmelig. I skrivning har han gjort temmelig fremgang.

Hanna Pedrikke Jørgensdatter, Hol, 14 år, møtte ved skolen den 4. oktober og ble til den 16. s.m. Leser godt i bok. Utenat i katekismen fra det 1. bud til alterens sakramente. Godt.

Anne Nilsdatter, Skaftnes, 19 år, møtte ved skolen den 4. oktober og ble til den 16. oktober. Kjenner ikke bokstavene. Forstandsøvelse: intet.

Ole Kolbentsen, 16 år, Bunes, møtte ved skolen den 18. oktober og ble til den 1. november. Leser meget godt i bok. Utenat i katekismen fra det 1. bud til Hustavlen. Godt. Utenat i leseboken til 2. kapitel. Godt. I Pontoppidans forklaring til 2. tavle. Godt. Forstandsøvelse: godt.

Læreren, som har ført denne journalbok for Buksnes faste skole på Kleppen, var klokker Bølgen, og han har nok hatt mange skuffelser i skolestua. Det var ikke meget de kunne, hans elever, men kunne en vel vente annet? Skoletiden var jo sa altfor, altfor kortvarig.

Den faste skole på Buksnes begynte på denne tid å bli nokså skrøpelig og dessuten for liten, især når skoleholderen med familie skulle ha bopel der, skrives det i en visitasberetning fra 1835. Man trodde derfor å burde anbefale til skolekommisjonen å tilbygge en større og mere hensiktsmessig skolestue, når skolekassens tilstand og andre omstendigheter måtte tillate det. Den daværende skole kunne så nyttes av skolelæreren med familie, samt være til hjelp ved konfirmasjonsundervisningen. I visitasberetningen heter det videre: «Undervisningen i skolen besørges nå ved en lærer, som er kirkesanger ved begge kirker. Da dette ikke kan ansees tilstrekkelig for det hele prestegjeld, og særegne kirkesangere nå bør ansettes ved begge kirker, så antas det tjenligst, at anneksets kirkesanger tillike blir omgående skoleholder, mens hovedsognets blir lærer ved den faste skole. Likesom visitator (biskop Kjerschow) ved besettelsen av det ledige klokkeri vil iaktta det i denne henseende fornødne, således anmodes soknepresten om i forening med skolekommisjonen å treffe de øvrige dertil fornødne foranstaltninger, så at denne innretning snart kan komme i gagnlig virksomhet. Da skolekassen har overskudd og anneksets kirkesangers inntekter tillike hertil kan benyttes, ansåes det ikke å være noget til hindring for sådan gagnlig innretning».

Buksnes faste skole på Kleppen tjente altså et dobbelt formål: både var den bolig for læreren og skolehus for ungdommen i bygda. Nå har nok klokkeren klaget over forholdet. Det må ha vært trangt for hans familie å bo i det lille skolehuset. Helst hadde han vel ønsket seg et eget hus, og det skulle han også få med tiden. Men først måtte der skje noe som satte fart i saken. Imidlertid flikket man litt på den gamle skolestuen; det ble bygd nytt bislag i 1838, og taket og bordkledningen ble oversett og reparert, «så at bygningen, når den er blitt malt utvendig, bør ansees å være i tålelig stand», skrev sokneprest Daae.

Men så hendte det noe: våren 1839 brente det gamle skolehuset. Så var endelig dets saga ute. Nå måtte der endelig bygges ny skole, og samtidig måtte der skaffes ny bolig for klokkeren og læreren, som var blitt husløs ved brannen. Vi må anta at det var i dette år at gården Lilleeidet på nytt ble utlagt til klokkergård. Men man hadde også den tanke å la klokkeren få bolig i den nye skole, som man tenkte å reise på den del av prestegården som kalles Elvevolden.

Man gikk nå raskt til verket med å få reist ny skole. Det hastet jo nå med saken. Undervisningen gikk i mellomtiden, inntil ny skole ble bygd, sin vante gang, idet man hadde leid et disponibelt lokale. Penger måtte jo også skaffes, og en søknad ble sendt om bidrag av kirke- og skolefondet, stort 100 spd., til oppførelse av nytt lokale for den faste skole i den avbrentes sted. Skoleformannskapet besørget oppført i Namdalen et nytt skolehus, som våren 1840 skulle fraktes til Buksnes og settes opp på den nye tomt der av en dugelig snekker. Høsten samme år ble den nye skole tatt i bruk.

Således var nå spørsmålet om ny skole og klokker- og lærerbolig gått i orden. Men ennå hadde skolen bare én lærer for begge sogn, idet tanken fra 1835 om å ansette en omgangsskolelærer, ikke hadde ført til noe resultat. På visitasmøtet på Buksnes prestegård den 7. juli 1839 ble saken tatt opp på nytt: «Ennå har prestegjeldet kun én lærer for begge sogn. Da skolebørnene derved ikkun kunns får én måneds undervisning årlig, så antas det å være nødvendig at her også ansettes en omgående skolelærer. Skoleformannskapet vil derfor forhåpentlig sørge for, at denne omgående skolelærer blir ansatt, så snart en dugelig mann dertil kan skaffes og tilstrekkelige hjelpekilder dertil erholdes, i hvilken henseende understøttelse fra det offentlige ansees fornøden».

I 1839 hadde skolekassen en beholdning på bortimot 140 spd., og fattigkassen en beholdning på 142 spd. 2 ort 9 s., meldes det videre i visitasberetningen fra året 1839. Man var i ferd med å opprette en almueboksamling, hvortil omtrent 20 spd. meldtes å være tegnet, heter det videre. Og endelig skrives det i biskopens innberetning om visitasen, at de «skrivende børns antall ansloges til omtrent 12, men de regnendes ansettes langt mindre».

Det viktigste spørsmål det gjaldt å få løst, etter at den nye skole var bygd på Elvevolden, var å få ansatt en lærer til i tillegg til den faste skoles lærer. I årene like etter 1840 gikk dette i orden, idet det ble tilsatt en omgangsskolelærer med en lønn av 30 spd. årlig. I denne omgangsskole, så vel som i den faste skole, fikk barnene 4 ukers skolegang i året. Barnene begynte i skolen ved fylte 10 år. Man fant det ikke tilrådelig å la barnene begynne før, av grunner som klokker Christen Nielsen omtaler i skole journalen for 1840: «På grunn av at mange av almuen har lang vei til skolen, og mange også til sjøs, er det antaget at intet barn skal lyses i skolen før det har fylt det 10de år». Samme år var der 229 skolepliktige barn i prestegjeldet, derav hadde noen av de flinkeste vært fritatt for skolegang, mens de «svakeste at lese» hadde 4 ukers skole. Og, skriver klokkeren, «i år (1840) har 15 drenge og 2 piger været noget øvet i skrivning og regning, dog er regningen blot foregaaet med smaa opgaver af hovedet efter I. Neumanns anvisning».

I 1844, etter at omgangsskolen var kommet i gang med den nytilsatte omgangsskolelærer, var tallet på skolepliktige barn i den faste skole 104, og i omgangsskolen 183. Samme år var der visitas i den faste skolen ved biskop Kjerschow og prost Daae. Av omtrent 30 barn, som var tillyst å møte i skolen ved denne leilighet, fantes bare 12 tilstedeværende, og av disse hadde omtrent halvdelen tidligere ikke fått noen undervisning i denne skole, «til hvilken kun børn, som ere 12 aar gamle og derover, i almindelighed have adgang». Betydelige resultater kunne altså under disse omstendigheter ikke være å vente. Imidlertid leste de eldre barn ganske godt i bok, skriver biskopen, og svarte likeledes på noen av de spørsmål læreren (klokker Chr. Nielsen) fremsatte, så vel i religion som i hoderegning. Av skrivebøker ble det framlagt bare 1, og den antok man fortjente karakteren meget godt. Flere av de frammøtte barn meldtes å være øvd i skrivning, men de hadde ikke medbrakt sine skrivebøker. Læreren gav etter så vel biskops som prosts mening inntrykk av at han var «ikke uskikket til at være lærer, og har den dertil fornødne duelighet».

Snart viste det seg imidlertid at 2 lærere i prestegjeldet var ikke nok. Barnetallet økte — i 1846 var der 108 skolepliktige barn i den faste skole og 242 i omgangsskolen, — og resultatet av undervisningen ble ikke så godt som ønskelig kunne være. I 1847 innsendtes gjennom stiftsdireksjonen ansøkning om understøttelse av det offentlige til lønn for en tredje lærer i prestegjeldet, da menighetens økonomiske forfatning lite ville kunne tåle noe tillegg til de ytelser, som allerede fant sted innen skolesektoren.

Det kom imidlertid til å dra ut noen år før prestegjeldet fikk sin tredje lærer. Men endelig i 1854 ble Johan Christian Larsen ansatt som omgangsskolelærer i Hol skoledistrikt. Han hadde tidligere virket i liknende stilling i Flakstad, og to år etter at hån begynte som lærer i Hol, ble han gift med enken på Storfjord gård, Catrine Baade. Samme år som Larsen begynte sin lærergjerning i Hol, kom prost Bull fra Vågan på visitas. I Buksnes hovedkirke ble så barnene overhørt i katekismen og kristendommens grunnlære av prestegjeldets 3 lærere og visitator. Barnene la for dagen at de var tålelig vel undervist, så vel i katekismen som i bibelhistorien. «Hvad indenadlesning angår», skriver visitator i sin innberetningl, «hvori efter overhøringen anstilledes prøver, da fantes den i gjennomsnitt god, dog stod drengene ikke ubetydelig tilbake for pikene. At en del av ungdommen står tilbake og ikke kan ansees for å være i besiddelse av den kunnskap, så vel i inden- som udenadlesning, der efter deres alder med grund var at vente, er efter sogneprestens og skolelærernes formening en følge — ikke blott av skoleforsømmelse, som er mindre nu enn forhen, men tillige og maske især av foreldrenes likegyldighet med hensyn til undervisningen hjemme, der tilintetgjør fruktene av skoleundervisningen. Omgående skolelærere kunne ikke ytre tilfredshet med almuens forhold imot dem». Lønnen for den faste skoles lærer var 80 spd. i året 1854, og de «omgående» skolelærere ble lønnet med 40 spd. årlig av skolekassen.

Hvem var så de tre skolelærere prestegjeldet hadde på denne tid? Svaret på dette spørsmål finner vi i et skriv (i 1857) fra sokneprest Berners hånd: «I Buksnes prestegjeld er der følgende skolelærere. 1) Ole Nilsen. Kirkesanger og fast skolelærer, seminarist, 35 år gl., og har tjent 12 1/2 år, hvorav l 1/2 år i Trondenes som omgangsskolelærer. 2) Jørgen Ulriksen, omgangsskolelærer i Buksnes skoledistrikt, ikke seminarist, 38 år gl. og har tjent i 5 år. 3) Johan Christian Larsen, omgangsskolelærer i Hol skoledistrikt, ikke seminarist, 28 år gl. og har tjent i 3 år».

Ovenfor har vi hørt at omgangsskolelærerne nok ikke alltid var like velsett overalt hvor de kom. På visitasen 1854 framkom Ulriksen og Larsen endog med klager over «almuens forhold imot dem». Å, nei, det var nok så menn ingen dans på roser å være omgangsskolelærer i de dager. Men vi lar gamle lærer O. J. Lauvdal fortelle litt om omgangsskolelærerne. Han hadde riktignok aldri vært omgangsskolelærer selv, men gamle klokker Heitmann Hansen hadde gitt ham en del opplysninger, som han igjen hadde hørt av sin far. Lauvdal forteller: «I lange tider var det kun muntlig meddelelse som var den mest alminnelige, og først langt ut i den nyere tid, omkring 1740/50, var det at det ble litt bedre opplæring. Da ble det at omgangsskolelærerne tok til. De ble som oftest hørt i katekismen av presten, og dertil måtte de synge litt for ham. Gikk dette bra, fikk de ta en kasse på ryggen og gå fra hus til hus og lære ungene litt. De skolte litt med ungene i huset, der husfolket satt med hvert sitt arbeid. Det var særlig religion og lesning som ble innprentet. Rett som det var fikk læreren spørsmål av husfolket, som han måtte besvare ved siden av at han hjalp barna, og når ungene sto fast i religion, spurte læreren foreldrene, eller de andre voksne for å få svar. Omgangsskolelæreren var i alminnelighet velsett i heimene, for han fartet jo rundt på gårdene og kunne fortelle nyheter derfra. Husfolket satt flittig med sitt arbeide og holdt kun opp når læreren brukte «Mester Erik», eller tok seg en pause og fortalte nyheter. Læreren fikk mat gratis der han skolte, og «tagg» til seg noen skillinger for arbeidet. Litt penger fikk han også hos presten, hvis barna hans var flinke til å svare på de spørsmål presten stilte til dem. Presten hadde nemlig en kasse stående i kirken med påtegnelsen «Skolekasse — Fattigkasse», og av de penger som ble lagt deri, delte han ut litt til de lærere som han likte og som hadde flinke skolebarn. Det var presten og prosten og delvis biskopen som ansatte og avskjediget lærere. Det var mest brennevinsdrikking som var årsak til avsettelse av lærere, men de tok det ikke så nøye. Kun hvis læreren kom ranglende så full til gårds, at han måtte sove rusen ut før han tok til med å undervise ungene, kunne der komme klage på ham, og prosterett ble satt». — Så vidt Lauvdal.

Det var strenge herrer, de gamle skoleholdere, skolemeist-rene, som de vanligvis ble kalt. Det var intet som helst forbud for dem til å bruke riset — eller linjalen. Det var kustus og ramme alvor i skolestuene den gang.

Ennå langt ut på 1800-årene dro altså i mange bygder omgangsskolelæreren omkring fra gård til gård med sin skreppe på ryggen, eller med en bomme i handa, der han oppbevarte sitt lille undervisningsmateriale. Skolestuene var ikke rare, mange av dem, noen steder måtte man nøye seg med et loft, der det var så lavt under taket at skolemeisteren måtte gå med bøyd hode og rygg hele tiden mens han katekiserte ungene. Det hele inventar i skolestua besto som regel av et langbord, gjerne et ledig bakstebord, et par langbenker, eller det var kanskje bare noen løse bord lagt opp på et par kasser eller kvarttønner. På veggen hang det kanskje en liten svartmalt veggtavle, kanskje ikke. Det gikk i det aritmetiske mest ut på hoderegning. Senere ble ungene utstyrt med tavler og grifler. Luthers katekisme og Pontoppidans forklaring var de eneste og iallfall viktigste lærebøkene, senere ble det også Jensens utmerkede lesebok.

Godt, undervisningen kunne begynne. Man satte kanskje i gang med å stave i kor, etter at salmeverset var sunget og morgenbønnen lest. Og korstavingen var så menn ingen lydløs foreteelse, man spilte på stemmebåndene det beste en kunne, og det gjaldt å holde takten, det var rytmiske lyder, og var det en eller annen som kom i utakt, var skolemeisteren straks på pletten.

Var lokalet i knappeste laget, slik at ikke alle ungene fikk plass ved langbordet, måtte de minste av dem sette seg platt ned på golvet i en krok, og mang en liten krabat lærte seg å skrive de første bokstavene i fin, kvit sand, strødd ut over golvet i kroken. — Men skrivningen og regningen var det ikke så nøye med som med lesningen. Det gjaldt først og fremst om å kunne «lese rent». Og så skulle mest mulig av katekismen inn i hodene. Det var viktig å få barnelærdommen med på vandringsvegen. Gikk det ikke med det gode, vel, så hadde man riset, «buska», og det var fritt leide til å bruke den. En kraftig hår lusing gjorde også sin «nytte», og i skammekroken var det både jamt og samt nokså folksomt. Ikke sjelden hendte det at det store riset måtte fram, det som skulle gjøre veger og striper på den bare bak. Småklassingene måtte alltid, i slike timer hvor de bare skulle arbeide med hodet, sitte med armene i kors framme på bordet, og stille som statuer. Streng justis var det hele tiden og vegen ....

Den 16. mai 1860 kom det en ny lov om almueskolevesenet på landet, og i dens første paragraf heter det at almueskolen, i den utstrekning som forholdene tillater det, skal føre ungdommen fram i almendannelse. Det ble brutt med den gamle ordning at en bare skulle legge vekt på kristendomsopplæringen, idet loven slo fast at leseboken skulle danne grunnlag for undervisningen i geografi, naturfag og historie. Kommunene ble delt i skolekretser, og loven påbød at hvert barn skulle gå til den skole som lå mest bekvemt til. Dersom 30 barn kunne søke undervisning på samme sted, skulle der bygges skolehus, eller slikt leies. Bare dersom bebyggelsen var så spredt, at det ville bli en mindre søkning, kunne omgangsskole tillates som nødhjelp.

Den nye skoleloven medførte betydelige utvidelser innen skolesektoren, og i Buksnes prestegjeld var det ikke lett i en fart å få loven gjennomført i praksis. Biskop Essendrops visitasberetning fra Buksnes året etter at den nye skolelov var trådt i kraft, viser hvilke vanskeligheter man støtte på ved lovens gjennomførelse. Her skrives: «Angående skolevesenets ordning står det for nærværende under forhandling, hvorledes denne i fremtiden skal blive efter lov av 16. mai f.å. Visitator gjorde opmerksom på lovens § 5, samt på at til kristendomskunnskap hører nødvendig bibelhistorisk kunnskap, fremdeles på nødvendigheten av å skaffe skoleapparater, især lesebøker og veggtavler, på nødvendigheten av å anstille nøiere undersøkelser om og treffe endelige foranstaltninger angående forsømte barn. Han foreholdt formannskapets nærværende medlemmer, at stiftsdireksjonen ikke kunne ventes å ville tilstede en yderligere innskrenkning av hvert barns undervisningstid enn til 8 uker, hvorfor det ble nødvendig for kommunen å bevilge lønn for 4 lærere. Det hastet så meget mere med sakens avgjørelse, som kommunen for nærværende kun har 2 lærere i tjeneste».

Skolen var altså blitt en lærer fattigere på et tidspunkt da den tvert om skulle styrkes i følge den nye lov. Det var lærer Johan Christian Larsen som hadde takket for seg, for å kunne vie hele sin arbeidskraft til Storfjord gård. Man fikk imidlertid ansatt et par nye lærere, nemlig Gjert Andersen og Hans Carlsen, som begge skulle ha sitt virke som lærere i Hol. I 1863 var der 14 skolekretser i prestegjeldet, derav bare én med fast skole (på Buksnes) og 13 i leide lokaler; på omgang i gårdene ingen.

En oppgave (underskrevet av sokneprest I. Berner) over skolens gang i året 1862, viser for Hols vedkommende: i tiden 28. april — 24. mai skolte Gjert Andersen i Petvik og Hans Carlsen i Justad; 26. mai — 21. juni henholdsvis på Hol og Svarholt; 23. juni — 19. juli på Bø i Buksnes og på Apnes; 21. juli — 16. august i Petvik og Sennesvik; 18. august — 13. september henholdsvis på Hol og Justad; 15. september — 11. oktober på Bø og Svarholt. Resten av året skoler Gjert Andersen på Bø i Buksnes, mens Hans Carlsen skoler på Åpnes og i Sennesvik.

Året etter er Apnes falt bort som krets, og Finstad er kommet i stedet. I 1865 er så Stamsund kommet inn i stedet for Svarholt, og Bergsdalen er blitt skolekrets i stedet for Hol.

I året 1870 var der kretsregulering igjen. Da ble der undervist 10 uker i Petvik krets, 15 i Sennesvik, 15 i Bergsdalen, 15 i Storfjord og 15 i Svarholt. Gjennomsnittlig er det dette år av hvert skolepliktig barn i prestegjeldet forsømt 15V2 dager, og 11 barn hadde i det hele tatt ikke møtt fram til skolen. Av en visitasberetning for året 1872 framgår det at prestegjeldet var delt i 12 skolekretser med 5 lærere. «Skolesøkningen synes å ha bedret sig», skrives det her, «idet forsømmelsene synes for en del å ha avtaget, siden de mest forsømmelige bleve mulkteret. Lærerne er forsynede med de fornødne læreapparater. Børnene er ikke overalt forsynede med lærebøger, dog er der håb om, at der vil rettes på denne mangel. Skoleexamina blev ikke afholdte i 1869 på grund af sogneprestens (Heyerdahl) sygdom og død, i 1870 blev heller ikke examina afholdte efter skoledirektørens råd, på grund af den tiltrædende sogneprests sene ankomst, i 1871 blev examen af holdt i alle kredser».

De 5 lærerne var følgende, i følge en melding fra prost C. F. Daae, datert 31. juli 1873:

1. Kirkesanger Ole Nilsen, der er 51 år, ble seminarist fra Trondenés seminarium i 1841 og skolelærer i Trondenes 1844 og derpå kirkesanger i Buksnes 1846. Han er visstnok en dyktig skolelærer, men de trykkende forhold i hjemmet synes å ha en hemmende innflytelse på hans iver, dog er han i den senere tid liksom kommet seg, etter at hans hustru er sendt til Rotvold sinnssykeasyl.

2. Jørgen Ulriksen er født i Buksnes den 2. februar 1819 og har fungert som konstituert lærer i noe over 21 1/4 år. Han har ikke underkastet seg noen eksamen. Han synes å ta seg ivrig av skolen, idet han er tilbøyelig til å holde barna for lenge utover den fastsatte daglige skoletid, uaktet han er gjort oppmerksom på det mindre gagnlige deri. Et onde i den ene fot, der generer ham, kan muligens bidra noe hertil.

3. Jørgen Johannesen er født i Buksnes den 9. november 1837, ble seminarist i 1869 og trådte i skolens tjeneste i Buksnes 19. juli samme år, og ble fast ansatt som skolelærer i Buksnes 7. november 1870. Han har hittil vist seg som en samvittighetsfull skolelærer, men er muligens mindre streng mot barna enn ønskelig. (Han var meget streng, fortalte de gamle som hadde gått hos ham).

4. Fredrik Wilhelm Wulff er født den 24. august 1853, ble seminarist i 1872 og beskikket til skolelærer 6. august 1872. Han tegner seg til å bli en bra skolelærer, men er sykelig, og er med permisjon fraværende ved bad.

5. Lars Olsen, født 15. april 1848, dimittert fra lærerskolen i Vefsn i juni 1867. Han har jevnlig vikariert som lærer, dels i Borge, dels i Vågan og Buksnes siden 1863, inntil han beskikkedes som skolelærer i Buksnes den 30. desember 1872. Han synes lite begavet, men anvender megen flid.

I 1873 var Jørgen Johannesen lærer i Bergsdalen krets (Bergsdalen), Sennesvik krets (Sennesvik) og Petvik krets (Petvik), Wulff i Svarholt krets (Helle) og Storfjord krets (Herteigen). Stamsund og Finstad er nå falt bort som skolekretser. —

Blant lærerne i Hol skal vi også nevne Ole Jentoft Isaksen, Myklevik. Han ble dimittert fra Tromsø seminar i 1865. Deretter var han i 2 år huslærer i Finnmark. Fra 1867 til 1874 var han lærer i Svarholt og flere andre steder i bygda. Da overtok han farsgården i Myklevik. Men i 1876 fikk han henstilling fra prosten, og han måtte på nytt inn i læreryrket. Samme år skulle det bygges skolehus på Svarholt. Han ble bedt om å skaffe til veie materialer til dette, og så reiste han i fembøringen sin til Hamarøy. Han var selv med i skogen og hogg tømmeret og førte det heim. Året etter var det første skolehuset på Svarholt i bruk. Han styrte denne skolen til i 1S80. — Ole Isaksen var nok en mann med ideer og tiltak. Han kjøpte fiskeværet Hovsund og drev det i 3 år. Borte i Gimsøy og Vesterålen var han også lærer fra 1897 til 1904. Farsgården Myklevik drev han i 16 år. Da prøvde han seg med en oljekledefabrikk på Finneset i Storfjord. Han hadde 4-5 syersker, og det gikk godt i 10 år, inntil han fikk feil sort olje, — klærne klebet sammen. Han gikk konkurs og tok av sitt arvesølv for å betale skyld med. Han begynte senere forretning på Røst, og der døde han i en alder av 93 år.

I 1889 kom der igjen en ny skolelov, som betegnet et brudd med gammel tradisjon. Den nye skole skulle være en folkeskole, for hele folket, og i stedet for skolekommisjon fikk man et skolestyre. I store trekk ble skolestellet ordnet slik vi har det i dag med kretsregulering med faste grenser. Samtidig ble det reist krav om bedre skolelokaler. Det skulle være særskilt bygde skolehus i stedet for de uhensiktsmessige og utilstrekkelige leide lokaler, hvor skoleundervisningen hadde foregått til nå. Det første skolehus, som det kom på tale å bygge, var Svarholt. Skolehuset her sto ferdig til bruk i 1893. To år etter ble det sendt inn søknad til herredstyret om bygging av skoler på Fygle og i Sennesvik. Fygle skole ble så endelig besluttet bygd i 1896. I 1894 ble det besluttet å bygge skole på Herteigen, hvor muren til huset da sto ferdig. Men der oppsto en strid om dette, idet der fra den nordre del av kretsen kom krav om at huset skulle bygges i Storfjord. Ved sakens behandling i herredstyret seiret det partiet som gikk inn for Storfjord som skolested. Skolehuset ble så bygd i Storfjord i 1895, der det står den dag i dag. Det kostet fullt ferdig 2300 kroner. —

Angående skolen i Sennesvik krets så fortelles det, at da Johan Larsen skolte her, så holdt han til på Råen i Lorentz Jacobsens hus og flere andre steder. Han hadde ord for å være en meget streng lærer. Han kaltes alminnelig for «Lars i Fjorden» den tid han reiste om som lærer. Etter Johan Larsen var det en lærer her som het Hans Mathisen. Han var sønn til en betjent hos Peder Jentoft, Ramsvik. Han var også omgangsskolelærer, og når han var i Sennesvik og skolte, holdt han til hos Lorentz Jacobsen, Råen. Han var bare en kort tid i Sennesvik. Han var drikkfeldig, og ble derfor avsatt som lærer, fortelles det. Han var gift med en kvinne fra Leknes, og der døde han. Etter Mathisen skolte Peter Wulff en kort tid i Sennesvik. Da han sluttet, ble lærer Ole Sæther ansatt i Sennesvik. Han var fra Trøndelag og var gift med Johanne Tostrup Lorentzdtr. Sæther skolte også i Lorentz Jacobsens hus på Råen. Senere ble han anmodet om å ta skolen på Skotnes i Buksnes, og der døde han. Sæther hadde 2 sønner. Den ene ble bortsatt til klokker Nilsen, Buksnes.

I året 1875 begynte skolen i Sennesvik å bli mere fast skole på et sted. Der ble da leid en stue hos Elias Tetlie, Sennesvik, og skolen, som før var fellesskole, ble nå 2-delt med 8 ukers skole på hver klasse. Jørgen Johannesen, som nå var ansatt i Sennesvik krets, skolte i Elias Tetlies hus, og skolen ble ennå holdt på det gamle vis. Barna skrev og regnet på steintavler med treramme om. De skrev med grifler på tavlene. Der var 1-øres og 2-øres grifler nedlagt i små treesker. Griflene var pålimt rosepapir for å gjøre dem så tiltrekkende for barna som mulig. Alle griflene var av samme lengde, men de 2-øres var noe tykkere enn de 1-øres. Når tavlen var utskrevet, skulle det skrevne tørkes bort, og dette foregikk på den måte at barna spyttet på tavlen og tørket av med hånden. Som man vil skjønne, var dette meget uhygienisk, og det ble da også rettet litt på ved at det ble boret et hull i tavlens treramme og deri festet en liten svamp eller tavlepute etter en tråd.

Da Jørgen Johannesen hadde skolt i Sennesvik krets i noen år, ble han ansatt som klokker i Hol, og da ble lærer Heitmann Hansen ansatt i stillingen. Han skolte først i Elias Tetlies hus, men senere ble skolen holdt hos Wærstad, Sennesvik. Heitmann Hansen var utdannet som lærer ved Tromsø seminarium og var en meget flink lærer. Da han kom til Sennesvik skole, var der hverken karter eller annet skolemateriell, ja, ikke engang en veggtavle. Han fikk da Jakob snekker, Råen, til å arbeide seg en veggtavle og et «salmodikon». Derpå henvendte han seg til prost Daae, som da var sokneprest i Buksnes, og han fikk da anskaffet noen få karter og en stave-og lesetabell. Så kjøpte han seg en fiolin og senere et harmonium, og da ble der både sang og musikk i Sennesvik skole. Skolen var fremdeles 2-delt med 8 ukers skole på hver klasse. Lærerens lønn var kr. 10,— pr. skoleuke og fritt opphold. Deretter skolte Heitmann Hansen på Finstad og på Steine med samme skoledeling- og lønn, og ble så ansatt i Storfjord krets. Der skolte han i flere år. Lønnen ble nå forhøyet til kr. 15,— pr. uke for småskolen og kr. 18,— pr. uke for storskolen, men noe fritt opphold var det da ikke.

I året 1896 ble lærer Sand ansatt som lærer i Sennesvik skolekrets. Skolen holdtes da i leid lokale hos N. Wærstad, Sennesvik, og læreren og hans familie bodde også der. Spørsmålet om bygging av nytt skolehus for kretsen var da oppe til behandling, og tomt til skolehus ble da utsett på Nikolai Tetlies eiendom, der hvor skolehuset nå står. Tomten ble betalt av kretsens innbyggere med kr. 100,—. Det var da spørsmål om å tredele skolen, da elevtallet var omkring 40 i hver klasse. Barna satt da på lange, smale benker ved et stort, bredt bord. De minste barna ble sittende skjeve under de skriftlige arbeider, da bordet var for høyt for dem. Det ble da henstilt til skoleverten, N. Wærstad, å legge lister på siden av benkene, så de ble bredere og bedre for barna å sitte på, samt å få arbeid 2 smale langbord i stedet for ett bredt, «for på den måten å fremme disiplinen i skolen». I året 1897 ble igjen saken om nytt skolehus for Sennesvik skolekrets behandlet. Der forelå da for kretsmøtet en skrivelse fra skolestyrets formann med opplysning om at amtskommunen i tilfelle ville yte 13/20 av skolehusets kostende. Kretsmøtet besluttet da å henstille til skolestyret at huset måtte bygges med lærerbolig. Skolestyret satte seg imot at huset ble bygd så stort, og mente at når det ble bygd 10 x 12 alen og 4 alen høyt, var dette tilstrekkelig. Kretsens innbyggere behandlet da saken og framkom med forslag om at huset måtte være minst 12 x 12 alen, da barnetallet var steget til 90, og det var utilstedelig med mindre skolehus. Dessuten henstilte kretsmøtet til skolestyret å sørge for at skoleværelset måtte bli vasket 3 ganger i uken, da læreren nå hadde forbudt barnene å gå på tretøfler i skolen. Tidligere, da tretøfler ble brukt inne i klasseværelset, ble der bare vasket 1 gang i uken.

I året 1900 besluttet kretsmøtet å foreta innsamling ved lister til barnebibliotek, samt til spyttbakker i skolen, da det viste seg at barnene spyttet på golvet i klasseværelset. Skolehuset var da blitt bygd, og lærer Sand kjøpte et lite jordstykke ved skolehuset med påstående stuebygning. Stedet het Klubben. Om dette sted vet man følgende: Huset ble bygd av Nikolai Tetlie, som bodde der noen år. Da Nikolai Tetlie flyttet til farsgården, ble Klubben kjøpt av Andreas Danielsen, som bodde der i ca. 6 år. Etter ham kjøpte lærer Sand Klubben, da stedet lå tett ved skolen, og huset var godt skikket til lærerbolig.

Lærer Sand var fra Nordsand i Hadsel. Han hadde full lærerutdannelse og hadde ord for å være en meget flink lærer. Han skolte i Sennesvik i ca. 6 år. Hans kone var en del sykelig, og da de fryktet for at det var det fuktige klima i Lofoten hun ikke tålte, søkte lærer Sand seg sørover. Han fikk lærerpost på Helgeland og flyttet dit i året 1902. Skolestyret henstilte da til kretsen å kjøpe eiendommen etter Sand, men dette ble ikke bifalt av kretsen, og eiendommen ble nå ikke lenger bosted for læreren.

Etter lærer Sand var der en vikarierende lærer i Sennesvik som het Dahle. Han var der kun en kort tid, og lærerstillingen ble overtatt av lærer Ole Gottlin Johan Lauvdal, født i Lauvdal i Borge i 1875. Han rodde først fiske noen år og reiste så til Tromsø lærerskole, hvor han tok sin eksamen i 1901. Året etter ble han ansatt som lærer i Sennesvik, hvor han skolte i 30 år. Da han begynte som lærer i Sennesvik, var skolen 3-delt med opptil 39-40 barn i hver klasse. Så ble skolen 4-delt i noen år, men gikk så ned til 3-delt igjen. Senere ble skolen igjen 4-delt. — Etter Lauvdals dager har bl.a. Klæboe, J. O. Rosenvinge og Haldis Kroken vært lærere i Sennesvik. —

Som alt fortalt var det tidligere prestene som dirigerte lærerne til de forskjellige poster. Dette ble det slutt med da skoleloven la ansettelsen av lærerne i kretstilsynets, skolestyrets og skoledirektørens hånd. Men i lang tid måtte lærerne møte fram i kirken og eksaminere, mens biskopen, prosten og presten hørte på. Etter overhøringen ble så lærerne innbudt til den såkalte «bispemiddag» hos presten, og da fikk de ikke bare god mat, men etterpå gjerne en flengende kritikk,

 

Fygle skole i 1912. I forgrunnen to skoleklasser

 

hvis biskopen hadde funnet at lærerens tolkning av skriften ikke var i overensstemmelse med hans oppfatning, eller skolebarna ikke kunne sine saker tilfredsstillende. Denne eksaminasjon av lærerne på kirkegolvet holdt seg i lang tid, men da man fant denne framgangsmåte uverdig for lærerne, etter det pensum i religion som de under teologiske lærere på lærerskolene måtte terpe igjennom, ble denne ordning opphevet, slik at bispen eller prosten selv måtte eksaminere på kirkegolvet. —

Omkring 1890 ble det satt i gang skole i Storfjord. Den første lærer her var visstnok Heitmann Hansen. Storfjord krets var da delt i to — Arholmen og Finstad, og skolen ble holdt i leide lokaler. Som en kuriositet kan nevnes at det på møte den 27. juli 1890 som første post ble forhandlet om «legemlig tukt bør anvendes». Begge kretsenes stemmeberettigede uttalte enstemmig at de anser legemlig tukt for nødvendig. Dog bør «læreren anvende sådan refselse i sindighet og kjærlighet og i overvær av en av tilsynsutvalget eller en medlærer».

Det er ovenfor omtalt at i 1894 ble det besluttet å bygge skole på Herteigen. Skolestyret hadde først bestemt at skolehuset skulle stå her, av hensyn til den lange veien til Steine. Men så sier gamle folk, at kretsens fedre hadde skrittet opp avstanden fra Kangeruren, Finstad og Steine og kommet til det resultat at Storfjord var midtpunktet. Både Larsen i Storfjord og Erik Blix hadde lovt gratis tomt. Så tok de samme fedre og førte materialene innover til Storfjordbrua, der huset nå står, enda det var bygd så langt som oppunder vinduene. Ennå ligger her en mur av digre steiner som kalles «skolhusmuren».

Ellers kan gamle folk fortelle om forskjellige lærere i Storfjord, den gang det var omgangsskole. En av omgangsskolelærerne var Lars Olsen. Han hadde en sterk og vakker sangstemme, fortelles det. Jørgen Johannesen, som bodde på Sund i Buksnes og senere på Moa i Hol, skal også ha skolt her. Det samme gjorde Fredrik Wulff, som berettet ovenfor. Han skolte i bårstua på Herteigen. Det var også en tid vinterskole på Steine, der lærer og senere organist i Buksnes kirke, Lie, skolte. Ellers kan nevnes at både før og etter at skolehuset ble bygd, ble det holdt småskole omkring på gårdene. Det var ikke skole om vinteren, både på grunn av uvær og dårlige veger, og på grunn av at de største guttene skulle være med i fiskeværet (landglunter). Som småskolelærerinne er nevnt Emilie Vold.

Som nevnt ble lærer Heitmann Hansen ansatt i Storfjord omkring 1890. Han skolte her til i 1916. Etter den tid har forskjellige vikarer skolt, således Arnolda Dahl og Elise Jensen. Gamle Henrik Hulaas (som hadde gått av som lærer) vikarierte i 1919—1920. Året 1920—1921 skolte Petter Gulbransen (senere skoleinspektør i Nord-Rana). Valdemar Solbakken var lærer her 1922—1923. Og i 1923 ble Dagmar Blix ansatt som lærerinne i Storfjord. Hun har vært lærerinne og styrer av skolen til i 1962. Skolen ble i 1930 4-delt. Deretter har det vært forskjellige lærere ved siden av Dagmar Blix: Paula Wulff Lund, Arthur Nergaard, Reidar Brækkan, Ivar Djupvik, som ble såret i krigen, Erling Storvig, Sigmund Rangnes. Dessuten har her vært ansatt flere vikarer.

Så er det litt om skolen i Petvik. Her fikk man eget skolehus først i 1912. I tiden fra 1890 til 1912 leide kommunen skolerom hos Ludvig og Rikhard Jentoft, Petvik. I 1907 ble det av daværende tilsynsnemnd i Petvik skolekrets sendt kommunen andragende om å få oppført eget skolelokale. Det ble da senere tilbudt fri tomt på Ramsvikhaugen av grunneierne Ludvig Jentoft, Hans Larsen og Ole M. Johansen, Petvik. Tomten var på forhånd utpekt av sunnhetskommisjonen. Etter at saken hadde vært til behandling på kretsmøter, ble det oppnådd enighet om å søke kommunestyret i Buksnes om snarest å gå i gang med bygging av skole på den tilbudte tomt. Og skolen sto så ferdigbygd i 1911 og ble tatt i bruk i 1912.

Den første lærerinne i Petvik var Emilie Vold, f. 1853, fra Vold i Buksnes. Hun var ansatt i Petvik fra 1890 til 1895. Johannesen var ansatt fra 1895 til 1897. Helene Hansen var ansatt fra 1897 til 1901. Regine Jakobsen, fra Svarholt (Stamsund), var ansatt i småskoleposten, og lærer Knut Nessheim fra Voss underviste i de to øverste klasser fra 1901 til 1911. Fra denne tid og til 1914 var ansatt lærer Hilmar Storeide fra Buksnes, sønn av baker Larsen, Storeidet. Fra 1914 til 1916 skolte Per Sund, Sund i Buksnes, og fra 1916—1920 var Arthur T. Ottesen fra Andøy ansatt. Marie Myrland var ansatt fra 1920—1924, og Berge Wikeland fra Kvæfjord skolte her i tiden 1924—1928. Arthur Nergaard, Holandshamn, ble ansatt fra skoleåret 1928 og skolte her helt til i 1948. Gudrun Hansen, datter til Heitmann Hansen, var også lærerinne i Petvik en tid.

 

Fygle gamle skole

 

I 1948 ble det opprettet 4-delt skole, og det måtte derfor ansettes både lærer og lærerinne. Som lærer ble ansatt Ingvar Lund, og hans kone, Birgit Lund, ble konstituert som småskolelærerinne i samme tidsrom fra 1948 til 1954. Gudbrand Johansen og hans hustru, Synøve Johansen, skolte så sammen i tiden 1954—1958.

Så tidlig som i året 1895 ble det på et kretsmøte drøftet spørsmål om sammenslåing av kretsene Petvik og Sennesvik med Sennesvik som skolested. Men dette ble det protestert mot på det bestemteste. I 1928 ble det behandlet et forslag fra skolestyret om sammendraging av kretsene Petvik og Fygle med Fygle som skolested. Også denne ordning motsatte kretsen seg. Men så i året 1957 ble saken om sammenslåing av Petvik og Fygle skolekretser tatt opp på nytt. Også denne gang gikk Petvik imot å sende barna til Fygle, men i 1959 ble det på kretsmøte på Petvik skole framsatt et forslag fra Ole Finstad, som gikk ut på at kretsen ville gå med på som en prøveordning å overføre 4.—7. årskull til Fygle. Dette forslag ble enstemmig vedtatt. Fra 1959 ble barna fra 4.—7. årskull overført til Fygle nye skole. Fra 1959 til 1961 fortsatte skolen i Petvik med 2 klasser. Sistnevnte år ble disse to klasser også overført til Fygle, og Petvik skole ble solgt til kretsen for kr. 1000. Kjøperne var Mortsund Fiskarlag, helselaget «Samhold» og Mortsund Husmorlag.

 

Lærerinne Augusta Isaksen cg leer er

hund med en skoleklasse ved Svar-

holt gamle skole.

 

I 1890 ble det satt i gang skole på Svarholt. På kretsmøte året etter ble det besluttet å opprette skolebibliotek for kretsen. I 1892 ble frk. Emilie Monsen ansatt som lærerinne. Samme år ble skolehus bygd på Svarholt. Dette skolehus blåste imidlertid ned, og i 1893 ble det besluttet å flytte skolehuset til ny tomt gitt av P. L. Wulff. C. M. Johansen tilbød å bygge grunnmur og flytte skolehuset uten utgifter for kommunen. I 1894 ble Magda Prestesæter og Bernt Pettersen ansatt som lærere. I 1898 ble Edvard Dahle og Betzy Michelsen tilsatt i lærerposter. Edvard Dahle var lærer på Svarholt til i 1912, da han sluttet etter at foreldrene i flere år hadde klaget på ham over ujevn skolegang, pryl og ellers en uutholdelig tilstand på skolen for barnene. I 1901 ble Augusta Isaksen lærerinne her. Hun sluttet først i 1934 og er vel den lærer som har hatt lengst tjenestetid ved denne skole. Fru Augusta Isaksen var født på Reppe i Buksnes. I 1896 gikk hun fylkesskolen i Hadsel og tok lærerprøven i 1897. En kort tid underviste hun i Lenvik. Senere var hun en tid lærerinne ved skolen i Vik i Buksnes. Hun var g.m. Aksel Isaksen og hadde sitt hjem på Kjærmyren, Helle, hvor hun bodde til sin død. Utenom skolen interesserte fru Isaksen seg meget for hagebruk. Hun hadde anlagt en etter forholdene meget stor og vakker hage, som hun med aldri sviktende interesse holdt i den skjønneste orden. I 1912 ble Jens Ljønes tilsatt som lærer, og i 1915 kom lærer Alb. Fredheim, som døde i 1924. Sistnevnte år ble Bjarne Tellmann ansatt. Året etter henstilte foreldre og skoleinteresserte til skolestyret om å utvirke at Hol fikk fortsettelsesskole (middelskole), og at skolen foreløpig ble lagt til Svarholt, da det her var klasserom og inventar for hånden. Likeså ønsket man at Bjarne Tellmann ble ansatt som lærer der. I 1926 ble Olav Lund ansatt som bestyrer og lærer. Han sluttet i 1945. I 1934 ble Svanhild Svanes ansatt som lærerinne i posten etter fru Isaksen. I 1936 begynte kretsen å arbeide med å få nytt skolehus. Den gamle skolen var nå temmelig nedslitt og nesten ubrukelig. Karsten Wulff tilbød tomt for den nye skolen på Svarholtåsen, ved siden av den gamle skolen. Den nye skolen ble bygd i 1938—1939. Sistnevnte år ble Lauritz Larsen ansatt som lærer i fortsettelsesskolen (middelskolen). Han var underoffiser og ble etter engelskmennenes raid i Stamsund den 4. mars 1941 sendt til Grini av okkupasjonsmakten. 11939 ble også lærer Kristian Evjen og Solveig Aasan tilsatt ved Svarholt skole. Vi skal så nevne noen av lærerne fra den senere tid: Paula Lund, Leif og Helga Egerdahl, Paul Ryan, Aud Steen, Liv og Einar Østendal, Fritz Myrstad, Einar Fyhn, ansatt som bestyrer i 1949, Otto Seines, Hildur Lærerinne Ragna Aagaard, Brit Olsen, Elsa Myrstad, fru Fyhn.

 

Lærerinne Ragna Waldahl

 

Magnus Høyen begynte som pedell i 1945 og virker fremdeles (1964) som sådan.

Den 4/9 1923 framsatte M. J. Waldahl, Hol, på herredstyremøte på Fygle forslag om adgang til å få benytte kommunelokalet på Fygle til privat middelskole. Herredstyret besluttet å gi tillatelse midlertidig. Saken skulle på nytt forelegges herredstyret etter at skolestyrets uttalelse var innhentet. Skolen kom visstnok i gang samme høst, og den første lærer og bestyrer var Ludvig Aanesen. Han var født 1895 i Vottesnes i Vesterålen. I meget ung alder reiste han til Oslo for å gå militærveien. Imidlertid måtte han på grunn av dårlig helbred etter noen års forløp oppgi sin stilling der. Han begynte så å studere jus samtidig med at han hadde lærerpost, blant annet ved Fauske private middelskole. Omstendighetene førte med seg at han måtte gi opp sitt studium, og i 1923 kom han til den private middelskole, som hadde sine lokaler på Fygle skole. Han drev denne skole uten andre lærerkrefter til han plutselig døde den 16. mars 1925, bare 30 år gammel. Han var i ferd med å ordne sine elevers oppgaver da døden rammet ham. Dette var den første middelskole på Vestvågøy.

I 1938 fikk imidlertid Hol sin kommunale middelskole. På møte i herredstyret den 15. januar dette år forelå det et skriv fra A. J. Vagle, Stamsund, om opprettelse av middelskole i Stamsund. På møtet ble det valgt en komite til å utrede spørsmålet. Som medlemmer av komiteen ble valgt: lærer Olav Lund, Alb. Robertsen, Jarle Try, A. J. Vagle, Arnold Johansen, M. J. Waldahl og lærer Klæbo, Sennesvik. Den 22. januar ble det valgt et arbeidsutvalg for middelskolekomiteen, bestående av lærer Lund, Robertsen og Vagle.

Skolen kom i gang om høsten med Sverre Olsen (som siden har ombyttet navnet Olsen med Espejord) som styrer og eneste lærer. Året etter ble løytnant L. Larsen tilsatt som lærer ved siden av Olsen. Første skoleår foregikk undervisningen en stor del av skoleåret som ettermiddagsundervisning i den gamle folkeskolen på Svarholt. Men så ble det innredet et lite klasserom i 2. etasje i den gamle folkeskolen for middelskolen. Skoleåret 1939—1940 skolte man en del av skoleåret i et privathus på Helle. Da den nye folkeskolen ble bygd, flyttet middelskolen — eller realskolen —som den nå kaltes, inn i den gamle folkeskolen på Svarholt. I mars 1941 ble løytnant Larsen og bestyrer Olsen arrestert av tyskerne og holdt i fangenskap på Grini til siste halvdel av august 1941. I denne tid fungerte cand. phil. Gaasemyr som skolens bestyrer.

Augusta Isaksen, hennes mann, Aksel Isaksen, og pleiedatteren Bergljot

INNHOLD

STARTSIDEN