Renslighet i gamle dager 

Ved Dagmar Blix

INNHOLD

STARTSIDEN

Det er kanskje mange av oss som bare vil dra på smilet og tenke at rensligheten i gamle dager det var nå ikke rare greiene. Nei, det er jo sant nok at den sto nokså lågt før på mange måter. Men der var også folk som var renslige av naturen, de vantrivdes og var mesta uvel når de ikke hadde det rent og ryddig omkring seg. Men stort sett så var det vel smått stell, det går tydelig fram av noen skøyordtak som vi har. «Reint ska dæ vær», sa kjerringa, ho sopte bosset under senga. Og «reinslighet de en dyd», sa kjerringa, hun snudde serken julaften.

Det var aldeles ikke så lett å være renslig før, selv om de som oftest hadde nok av folkehjelp — til å bære vatn og vaske og skure og fli. For det første så hadde de så lite opplysning. De hadde aldri hørt om bakterier og smitte og sånt. Den andre tingen som gjorde det tungt å være renslig, var den sørgelig tungvinte vassbæringa. Vannledning og spring vet vi er av nyere dato. Der for de stakkarene og bar vatn med børtre både sommer og vinter til både fjøset og huset. Mest brukte de selvsagt i fjøset. Vatn måtte jo krætturan iallfall ha. På storgårdene var det mest tausene sitt arbeid. Drengene kunne vel hjelpe til, eller husbonden, når det var riktig på det verste med uvær og uføre. Om vinteren, når elvene og vannene lå frosne, så tok mannfolkene hest og slede og kjørte heim vatn. Men slik som det er her i bygda, at mannfolkene er i fiskeværet heile vekka og kanskje heile vinteren, der ble det nok tausa sitt arbeid å kjøre heim vatn og. På smågårdene var det nok for det meste ho mor i huset som måtte til pers — til det som så mye annet.

Vaskepulver hadde de ikke. Men de kokte seg såpe av krætturtalg og lut. Luten fikk de av ved-oska. Heimkoktsåpa har vært kjent og brukt helt fram til våre dager. Under den siste krigen var det mye såpekoking omkring på gårdene. Folk fikk tak i kaustikksoda og skrottalg eller annet fett som ikke kunne brukes til folkemat. Grakse kunne også klare seg. Det er avfall av torskelever som de presset tran av. Men i det store og hele så var såpa mesta en luksus. De måtte spare på den. Derfor var de så glad i mjukt vatn — regnvatn og overflater vatn i elver og vatn.

Kjerringene hadde sine bestemte vaskerplasser ved elvene og vatnene. Det kunne vel være bare artig å holde på der og vaske og skylle når det var solskinn og sommer. Verre var det når det var vinter og frost. Da tok de klærne på kjelke og drog de til elva og satte de i vatn i en trestamp. Var det riktig spikkarfrost, så vasket de inne i kjøkkenet og bare skylte i elva. Øks måtte de ha for å hogge hull på isen. De skrubbet underklærne på ranga og ytterklærne på retta. Så gnudde de dem mellom hendene og la dem på en slags vaskerfjøl og banket dem med banketre. Det var for det meste heimevevde klær folk brukte, og de tålte også hard handsaming.

I riktig gamle dager hadde folk gjerne badstue på hver gård. Men i manns minne har de holdt til i kjøkkenet eller borti eldhuset med det, og bading var det ofte smått stell med. En gang var det en mann som pratet om at han skulle heim og bade seg. Det var lørdagskveld, «Bad? Vaska du deg over heile kroppen?» spurte en kamerat. Javisst, svarte den andre. Det brukte han da iallfall annenhver lørdag. «Eg ha kje hørt dæ verre. Eg ha ikkje bada en einaste gong sia eg vart komførmert. Og de nu snart tjue år sia. Men vi kan jo ta a oss og sjå kem som har den kvitaste og finaste skrotten». Ja, det var vel så , når han sa at kroppen var kvit, men det er spørsmål om hvorledes det var med sveittlukta. Kroppsvaskingen tok de ikke så nøye, men de skiftet underklær hver eller annenhver helg.

Håret vasskjemte de og holdt det rent for dyr — så godt som mulig. Især hadde kvinnfolkene et stort arbeid med å holde rent det lange, vakre håret sitt. Det hendte at de gikk bortover til en elv eller et vatn om sommeren og vasket og kjemte håret, Det ble sagt at de la seg der i solskinnet og bleikte håret, De likte å ha lyst hår. Ofte tok de einerkvister og kokte laue på — einlåg — og det vasket de håret med. Så ble håret så rent og uten flass,. Men enda bedre sa de at olderbarken var. Dessuten fikk de sånt fint rødskjær i håret av den. De unge jentene gikk med lange fletter. Til festbruk hengte de håret løst på ryggen. Da hadde de gjerne et svart fløyelsband eller silkebånd over håret og knyttet i nakken. Håret var skilt etter nesen.

Lopper og lus var en fæl plage. Det fortelles at i riktig gamle dager fikk de gå nokså fritt. Ja, de skjemtes ikke for å ha med seg kløpinner, som de satt og pirket seg både oppi håret og på ryggen med —til og med i selskap. Men i manns minne var det alltid skam å ha lus, loppa tok de det ikke så blånøye med. «Han vil være allemanns venn liksom loppa», sier et gammelt ordtak. De hadde ordtak om lusa og. «Han er så frekk som lusa», sa de. Den gangen lusa kunne snakke så sa ho: «Eg vil før kok i sju lut før eg vil ligg ute ei vinternatt». Så hadde de den enkle råd at de kunne legge underklærne sine i snøskavlen et par netter og siden vaske de rene.

Til underlag i sengene brukte folk som oftest høy eller halm, når vi ser bort fra de som hadde råd til å ligge på svære fjærbolstra og med dunteppe over seg. Noen hadde høyet laust nedi sengkarmen og med et grovt laken oppå, men senere sydde de bolstra av sekk. Av og til skiftet de høyet. Der eltest gjerne lopper i høyet. De hadde forresten en giftplante de kunne legge på sengbotnen, så skydde all slags utøy. Det var tyrihjelm, som de kalte blåmonke eller tøffel. Hver lørdag ble golva skurt med kvitsand, altså f jæresand. Det gjorde de overalt.

Skabb eller klåe og andre hudsykdommer hadde så lett for å spre seg. Det var en råd for den sykdommen. Det var å smøre kroppen inn med tjære tre kvelder på rad. Tyfus, difteri og skarlagensfeber var mye farligere før i tiden enn nå, og de rev bort store barneflokker. Folk hadde ofte lite både av senger og sengklær. De brukte skyvesenger som de kunne trekke ut. De var mest til mannen og kona og litlbanet. De hadde også sengbenker, som var sitteplasser om dagen. Når folk var i gjestebud, så kunne de sjelden fare heim om natta. Så måtte husfolket hyse gjestene. Da fikk de ligge i lag med noen av husfolket eller bortpå laen. Bare storfolk hadde stående gjesteseng. De la friske og sjuke folk i lag, dessverre.

Mange trodde ikke på smitten. Derfor gikk det så galt da tuberkulosen herjet.

De hadde mange rare skikker. Det hendte at tausa lå i et skap i kjøkkenet. Ja, det var vel et kottskap, slik at hun fikk strekke ut føttene litt. Men de lå mye oppskoret, de gamle, — sengene var jamnest for korte. De sakene som folk laget mat med eller skulle ha i munnen, måtte holdes så rene som mulig. De var for det meste av tre. Til å drikke av brukte de drikkehorn, tinnstaup og sølvstaup, men også trekaupa. Ause og tvore så vel som holsleiv eller saspon til å legge opp fisk og kjøtt med — det var alt i hop av tre. Skjeene var hornskjeer og treskjeer, og så sølvskjeer — de som hadde råd til det. Skjeene tørket de av med handloven og satte dem i holtreet attmed bordet. Gafler er en nokså ny oppfinnelse. Til å skjære sund kjøtt og fisk med brukte de tollekniven, og han satte de i sliren, som de hadde fast i beltereima. De hadde også noen bordkniver, «bordjonga» sa de. Og de var ikke av rustfritt stål, nei. Det var ungene sitt arbeid å pusse knivene hver eneste dag, ellers satte det seg gravrust på dem. De brukte tennsand, men vedoske eller torvoske gikk også an.

Melkkollen og rømkollbonkan ble skurt grundig innvendig med tennsand og skylt og lagt ut i sol og luft. Det gjorde de med alle trekjørelan. Men kjøtttønnene ble stelt på en annen måte. De kokte einelaue eller låg og slo kokende varmt nedi og lot de stå et par døgn. Så kunne de salte ned kjøttlår og ruller og kjøttpølse og slikt. Når de saltet ned fisk og sild, så tok de det ikke så nøye med donkene de la det i. Ja, de skylte dem i sjøvatn, og det var jo fint. Men at silda var litt sur og harsk, det var bare som det skulle være, og «lengnafesk» — litt sur altså — det likte de bare godt.

INNHOLD

STARTSIDEN