Post og postmenn

INNHOLD

STARTSIDEN

Det var ingen ringere enn kong Håkon den gode som gjorde det første tiltaket her i landet for å bringe bud fra bygd til bygd og fra gård til gård. I Snorre fortelles det at kongen lot bygge varder på lett synlige steder. Når fienden nærmet seg, ble vardene tent, og hærpil gikk rundt i bygdene og bød mann av huse. Hit nord nådde denne ordning neppe før i det 12. århundre. Ellers gikk de nødvendige meddelelser fra mann til mann og fra munn til munn. I mellomalderen gikk det vel brev bare mellom prester og enkelte stormenn her nord. Skulle en bonde sende en melding til Bergen, var det å gi muntlig beskjed til jekteskipperen. De fleste bønder lærte seg først skrivekunsten etter 1800, og i 1790-årene nevner en fogd her nordpå, at selv de bønder som kan skrive, ikke benytter seg av posten. Derimot kunne de få bud eller brev, helst fra det offentlige. Viktige kunngjørelser ble sendt rundt med budstikke, og særskilte brev til en og annen bonde kunne komme fram ved offentlig) post fra det 17. århundre av.

Det eldste postvesen i Norge er fra 1647, men før 1663 gikk posten ikke lenger enn til Trondheim. Den første ordnede postgang i Nord-Norge ble ordnet i 1663 etter forslag av lensmann, senere amtmann i Nordland, Preben von Ahnen. Meningen var at utgiftene skulle fordeles på bøndene og strandsitterne. I førstningen gikk posten bare 2-3 ganger om året nordover. Det var opprettet en rekke «stasjoner» ved de høveligste gårdene langs leia, og oppsitterne på disse gårdene var postbønder, som var fritatt for utskrivning til soldater, for alminnelig skyss og for innkvartering. Brev til og fra Lofoten og Vesterålen ble omladet i Vik i Steigen. Herfra gikk posten vestover til Buksnes. Av et fogdregnskap fra 1713 kan vi se hvilke gårder som var postgårder på denne strekning.

Første skift gikk fra Vik i Steigen til Kabelvåg. «Knud Clausen, Aache Erichsen, Peder Torlefsen. Enken Ane. Disse fire mann fører posten østetter til Bøe i Salten fogderi, 3 mil over Vestfjorden og vestetter til Kabelvåg 1 mil, og for veiens skarphet og besværlighet, betalt dennem 4 rd».

Annet skift: «Claus Sørensen og Peder Pedersen fører posten østetter til Haverdal 1 mil og vestetter til Dybfjorden 1 mil». Tredje skift: «Endre Boltelsen og Olle Christophersen fører posten østetter til Kabelvåg 1 mil og vestetter til Skokkelvik 1 mil».

Fjerde skift: «Oluf Olsen og Carl Christophersen fører posten østetter til Dybfjorden 1 mil og vestetter til Kangeruren 1 mil». Femte skift: «Morten Christophersen fører posten østetter til Skokkelvik (Borge) 1 mil og vestetter til Storeidet (Buksnes), betalt ham 1 riksdaler».

Nevnte Morten er altså første person vi kjenner navn på innen «postetaten» her i Hol, og han holdt ut i tjenesten i mange år — inntil 1748. Da overtok sønnen Christopher Mortensen, som førte posten på strekningen mellom Skokkelvik og Storeidet til 1760, da han døde. Sistnevnte år førte hans enke «med sitt følge» posten. Da var godtgjørelsen steget til 1 rdl. 12 skilling. Etter enken ble så hennes sønn, Hans Christophersen, postfører. Og sistnevnte er i tjenesten ennå i 1767 kan vi se av et fogdreignskap.

Når posten var ført fram til Storeidet, ble den tatt vare på av soknepresten i Buksnes, som fungerte som poståpner. Det var nemlig nokså alminnelig at prestene her nordpå samtidig var poståpnere. Som poståpner i Hadsel var således allerede i 1765 ansatt presten Dreyer, og i Vestlofoten samtidig soknepresten i Buksnes, Erik Gerhard Schytte. I Vågan var det soknepresten der som fungerte som «postmester».

De ansatte postbønder tok det imidlertid ofte meget lett med å føre posten. Således klager soknepresten i Alta over, at post-førerne gav seg så god tid nede på Helgeland, at posten ble opptil 2 måneder forsinket, idet de (postførerne) både drev handel og dessuten i juletiden med «deres medhavende violin opvartede med musikk i honette folks huse». Dette var i 1775. Ikke bedre bevendt var det med postførerne i Lofoten. Således ble post overliggende i Vågan fra midten av november 1789 til i januar 1790, fordi postførerne, som bodde på Haversand, fant det mere nødvendig å reise «til skogs at hugge brenneved» enn å skysse posten til Steigen. For denne forsømmelighet kom de under tiltale, men da de sa opp tjenesten, slapp de med en liten mulkt.

Ved plakat av 10. november 1804 ble det bestemt at posten heretter skulle gå hver tredje uke, altså 17—18 ganger årlig, fra Nordlands postkontor, Terråk i Bindalen, til Hundholmen (Bodø), derfra til Tromsø og videre nordover. På hvert hovedpoststed ble det ansatt faste folk: 1 postfører med 2 rorskarer. Posten utgikk på en bestemt dag fra Nordlands postkontor, fra de øvrige steder til ubestemte tider, dog ikke senere enn 48 timer etter at posten sørfra var kommet. Men da som nå falt været forskjellig, og det hendte ofte at posten ble både 8 og 14 dager forsinket. Sørover gikk ingen post til bestemte dager, men den befordredes dog av de samme folk på retur. Av denne grunn ble posten meget lenger på sørturen enn nordover. Poståpnerier ble dessuten opprettet i passende avstand mellom de 4 hovedstasjoner, således på Bø i Steigen, hvorfra biposten heretter som før utgikk til Vågan. I Lofoten bibeholdtes den gamle rute til Buksnes, som var det eneste poståpneri vestenfor Kabelvåg. Og helt til 1827 fortsatte denne ordning med Buksnes som endepunkt for den ordinære postføring. I 1835 ble postgangen utvidet til også å gjelde Flakstad, Moskenes og Værøy. Som poståpner i Buksnes etter sokneprest Westerwaldts død fungerte en tid lang Johan Tengmann, Ballstad, og etter ham ble Jørgen Blix Jentoft ansatt i 1840.

Omkring 1825 — og sannsynligvis en tid før — lot H. Schøning, Finnesset, bonden Nils Trondsen, Dybfjord, føre posten til Skokkelvik, Derfra skysset Peder Hartgen den videre vestover til Kangeruren, hvoretter Adrian Berntsen besørget den til Hag i Hol. Dette år (1825) kom der imidlertid bort en del postsaker, men ingen av postførerne ville vite annet enn at de hadde levert posten i uskadd stand. For øvrig synes disse postførere å ha vært meget sendrektige i sin bestilling, for det hendte ofte at de endog i godt vær behøvde 6 dager fra Buksnes til Vågan, «som er 4 mil», og gjentatte ganger minte fogden dem om å gjøre sin plikt.

Vi kan sikkert regne med at det mest var embetspost som ble befordret på denne tid her nord. Post sendt av almuesmannen har vært forsvinnende liten, nesten for ingenting å regne. Omkostningene ved brevforsendelser virket nemlig sterkt hemmende. Ennå i 1840-årene kostet det mer å sende et brev jo lenger det skulle hen. Takstene var fastsatt ved lov av 19. januar 1837. Denne bestemte at for «enkelte brev», som måtte veie under 3/4 lodd (litt over 10 gram), skulle der betales 4 skilling når veilengden var under 6 mil, mens der skulle legges til 2 skilling for hver av de tre følgende seks mil, og senere ytterligere 2 (skilling for hver tolvmil. I tillegg til portoen måtte der betales gebyrer til postmestrene, for hvert brev således 1 skilling ekstra både på avsenderstedet og ankomststedet. Den høye brevporto gjorde alle avstander enda lenger. Folk som bodde avsides ble dobbelt ensomme. De fattige syntes ikke de hadde råd til å veksle brev med sine nærmeste engang.

 

Mathias Klæbo og hustru

 

Selvfølgelig prøvde folk mest mulig å greie seg uten hjelp av postvesenet. Enhver som gjorde langreise var brevfører for sine venner. Folk på landet la mange brev på tynt papir inn i samme omslag, som ble sendt til en bekjent i byen, for at han skulle besørge dem videre. Så utbredt var denne skikk, at den kalte fram på markedet noe florlett papir, som fikk navnet «postruin».

Det som aller mest vakte uvilje var den omstendighet, at den høye porto på en måte virket som en klassebeskatning. De brevskrivere som benyttet posten oftest, hadde nemlig midler til å fri seg, idet embetsmennene kunne sende portofritt. Riktignok gjaldt dette bare embetsskrivelser, men private meddelelser kunne jo legges inni, og det var en utbredt mening, at et stort antall av embetsmennene misbrukte sin forrest. Iallfall svulmet mengden av portofrie postsaker uhyggelig opp.

I 1848 ble det gjennomført en lenge ønsket reform innen postvesenet. Der ble fastsatt to portotakster for innlandet, en på 4 og en på 8 skilling for enkelt brev. Lavportoen skulle gjelde for alle avstander på under 20 mil fra avsenderstedet, høyportoen for de lengere befordringer.

I 1854 ble skrittet tatt fullt ut. Portoen på 4 skilling ble gjennomført for hele innlandet, og vekten for enkelt brev hevet til 1 lodd, Der ble innført frimerker og bestemt at ubetalt brev måtte innløses av mottakeren med et straffetillegg.

På denne tid var regelmessig dampskipsfart kommet i gang i Lofoten, og dermed regelmessig postbefordring. Og nå hadde Hol også fått sitt første poståpneri, nemlig på Steine, opprettet 1852. Samtidig ble det opprettet poståpnerier på Ballstad og Reine.

Etter at dampskipsfarten var kommet i gang, vedble imidlertid, som det synes, en tid den gamle postføring til bestemte tider av året. I den mørke årstiden og under vinterfisket innstiltes nemlig all dampskipsfart, idet man trodde at dampfløyten og hjulenes larm skremte bort fisken.

Steine var en tid det eneste poststed i Hol, inntil poståpneri ble opprettet i Stamsund. Steine poststed ble opprettet som sesongpoståpneri under Lofotfisket i 1852, i følge kongelig resolusjon av 13. januar 1852. Den første poståpner her må ha vært enken etter Hans Widt Blix, Lovise Gurine Mibes. Hun var eier av Nedre Steine da poståpneri ble opprettet her.

 

Postfører Kristian Kristoffersen

 

Etter et par år, i 1855, overtok sønnen Jørgen Blix, som døde i 1864. Hans enke, Karen (Kaia) Blix, ble så ansatt som poståpner i 1869. I 1879 solgte Karen Blix Nedre Steine til Bernhard Dyrkorn, som så ble poståpner. Dyrkorn var i syttiårene kommet til Nils Schøning, Stamsund, som handelsbetjent. Den årlige lønn for poståpneren var på denne tid kr. 320. Fra 22. januar 1897 var handelsmann Sverdrup (Sandrup) Bang poståpner og ekspeditør her, og han var her til i 1906, da gbr. H. M. Hulaas ble poståpner. Fra 1. januar 1919 til 16. august 1923 var handelsmann Ole Larsen poståpner på Steine. Væreier Christen Karlsen Bolle styrte poststedet i 1924 og 1925, og Borghild Rystad Bolle styrte poststedet i 1926. Fra 1929 var gårdbruker Johan Pettersen, Bergsdalen, poståpner. Fra 1. januar 1932 ble Håkon Pettersen ansatt som poståpner, og denne bestyrer poststedet fremdeles.

I Stamsund ble det opprettet poståpneri i 1856, som midlertidig sesongpoståpneri under Lofotfisket. Fra 12. oktober 1857 var Stamsund poståpneri i virksomhet hele året. Poststedet ble omgjort til underpostkontor fra 1. juli 1946, og til postkontor fra 1. oktober 1951. Nils A. Schøning var den første poståpner i Stamsund. Han fungerte helt til 1880. Fra 1881 ble Albert Schøning ansatt som poståpner. Han var poståpner i ti år, til 1891, da Jørgen Schøning overtok. I 1901 ble så J. M. Johansen ansatt som poståpner. Han tok avskjed 1. juli 1931. Sønnen, Erling Johansen, var så midlertidig styrer av poststedet et års tid til han ble ansatt 1. august 1932. Han tok avskjed sist i 1945. Henry Johansen, poståpner på Røstlandet, styrte så poststedet midlertidig fra 1. april 1946. Odd Hoie, f. 1917, styrte poststedet som postfullmektig II fra 1. desember 1946 og som postmester fra 1951 til 1953. Olav Abrahamsen, f. 1917, var postmester i Stamsund i tiden 1953 — 1960. Bjørn Sigfred Voktor, f. 1925, ble ansatt som postmester i Stamsund i 1961.

Som landpostbud i Stamsund har blant andre virket Mathias Ebbe Klæbo, som ble ansatt i 1912, og Heiberg Andreassen, som begynte som postbud i 1925.

Alt i 1888 søkte Andreas Valnum om opprettelse av poståpneri i Mortsund under vinterfisket, men først langt senere ble poståpneriet i Mortsund opprettet. Ure poståpneri ble også opprettet langt senere. Som poståpnere i Mortsund har virket: Rikhard Jentoft, til 1908, Ludvig Jentoft, 1908 — 1925, A. B. Andreassen, 1925 — 1936, Petter Andreassen, 1936 — 1950, Ottar Statle fra 1950. Johannes Wærstad, Sennesvik, var i lang tid postfører. Kristian Kristoffersen var en pålitelig postfører i ruten Ure — Finstad. Den første postfører i denne ruten var Petter Ingebrigtsen, Leirvik.

For folk i vestre Hol var det ingen springvei de hadde når de før 1896 skulle på posthuset. Steine var nærmeste sted med poståpneri, og dit var det mange kilometer. Riktignok hadde folk flest ikke så mange postærender å uføre, men likevel ble det nok hilst med glede da det i 1896 ble opprettet poståpneri på Leknes. 1. januar 1909 ble det opprettet landpostrute fra Leknes til vestre Hol, og denne ordning ble opprettholdt til i 1947, da det ble opprettet poståpneri på Fygle.

Den lønnen poståpnerne hadde var ikke rar. Poståpneren på Leknes hadde den første tiden en årlig lønn av 100 kroner, men etter en del års forløp ble lønnen forhøyet til 200 kroner årlig. En kan gå ut fra at lønnen var noe liknende ved Steine og Stamsund poståpnerier. Men så var nok heller ikke postmengden så stor, noen aviser og brev, ikke så svært mange i tallet. Etter hvert øket det med både aviser og brev, og poståpnernes lønn steg ettersom postmengden og arbeidet øket.

Men under vinterfisket svulmet postmengden naturligvis veldig opp. Fiskerne fra alle kanter av Nord-Norge strømmet sammen i værene Steine og Stamsund, og massevis av brev innløp til og ble avsendt fra poståpneriene. Det ble mange ganger et problem for de stakkars poståpnerne og deres medhjelpere å få ekspedert posten. Et glimt av hvorledes forholdene var ved poståpneriene i fiskeværene under de store fiskerier, får en ved å lese postmester E. Lunds inserat i Lofotposten den 15. januar 1897. Han skriver:

«Som det vil være de fleste i disse distrikter bekjent, blir brevene etter postens ankomst utsortert etter deres utgangssted. Utleveringen foregår deretter på den måte, at samtlige adressaters navn blir opplest for den forsamlede folkemengde, som får brevene avlevert, etterhånden som adressaten gir seg til kjenne ved utropet «her» eller «hit med det». Denne fordelingsmåte er ikke betryggende, idet man ingen sikkerhet har for at brevene kommer i rette hender. På samme tid kan forsamlingen kontrollere hvorfra de forskjellige adressater mottar sine brev. En del av brevhemmeligheten er røpet. Dernest foranlediger denne form for utlevering en overordentlig sammenstimling av mennesker, som i en vesentlig grad i de tildels trange lokaler forsinker og hindrer innleveringen av post. Videre er «opplesningen av posten» meget trettende for postfunksjonærene. Postreglementet foreskriver ikke mere enn 3 timers opplesning daglig, men erfaring viser at dette ikke er tilstrekkelig. Ofte må der leses den hele dag, spesielt når der er landligge. For å unngå den trettende opplesning av posten, har der vært forsøkt andre former for brevenes sortering og utlevering, men disse har, særlig under de store fiskerier, vist seg mindre praktiske, idet man ikke har kunnet oppnå tilstrekkelig; hurtighet for utleveringen.

Den måte som ennå benyttes ved enkelte postanstalter, å legge samtlige brev i en kasse og la fiskeralmuen selv finne sine brev ved å rote om i kassen, er aldeles forkastelig og må strengt forbys. De fra sådanne steder etter fisketidens slutning innkomne ubesørgede brev er tilsølet og makulert og bærer snarere preg av å være behandlet i et grisehus enn ved en postanstalt.

Man er derfor i alminnelighet blitt stående ved «opplesningen», som den mest praktiske måte å få brevene utlevert på. Der er imidlertid en annen form for utlevering, som ikke er forsøkt praktisert, men som ville forebygge de ovennevnte ulemper.

Såvidt jeg vet er rorbuene i ethvert fiskevær forsynt med nummer. Når fiskerne har leid rorbu, behøver de blott å oppgi for sine slektninger og pårørende nummeret på den rorbu som de har tatt inn i, og anmode dem om å tilføye rorbuens nummer ved brevenes adresse. Postanstaltene måtte da ha reoler, hvis rom var forsynt med de tilsvarende nummer, til utsortering av brevene.

Tanken er utkastet, og forsåvidt jeg erholder poststyrelsens samtykke, akter jeg å gjøre et forsøk allerede under anstundende Lofotfiske».

INNHOLD

STARTSIDEN