På torvmyra og i vedskogen

INNHOLD

STARTSIDEN

Vi kan i dag gjøre oss ild og varme av parafin og av styrtende fosser, våre brenselkilder er blitt så mange og så forskjelligartede, men engang var det bare veden og torven som kunne gi oss varme, og der hvor skogen ikke ville stå oss bi, var det bare torven — myrenes brensel.

Gamle folk vet å fortelle om mye skog på Vestvågøy i gamle dager, la oss si for 2-300 år siden. Da kunne en «gå i skogen», ja gå seg nesten bort i den, så tett sto bjørka og rogna, og ranke stammer var det med tett lauvverk. Men folk den gang skjønte seg ikke på å ta vare på denne naturens velsignelse. Man gikk løs på skogen med nyslipte kniver og skar den så aldeles fordervet. Det skulle være såkalt beite til krøttera, og til dette bruket gjaldt det å finne de fineste trærne med de mjukeste og mest saftfulle grener, unge, veksterlige trær var særlig ettertraktet. Og så skar man og for ryggesløst fram med knivene, la unge, mjuke kvister i store bører og bar dem heim — til kuvom og sauemage og til geitekjeft.

Men også til annet bruk måtte skogen yte. I gamle dager laget man sperreband av mjuke bjørkekvister. Bortover lange fiskehjeller hang torsken til tørk for skiping til «Bryggen» i Bergen, bundet sammen i sperrer med bjørkekvister. Og så måtte jo skogen litt etter hvert tynnes ut og tynes. I 1927 skrev daværende skogmester Johs. Andersen: «Det er bevislig at selv på så havomkranste og utsatt liggende lokaliteter som de vestlige deler av Buksnes herred i Lofoten, hvor skogrestene nå består så godt som bare av kratt, der vokste det for 70 à 80 år siden bjørkeskog med trær av en sådan størrelse, at de foruten brensel også kunne avgi nødvendig emningsvirke til gårdsbehov, som f. eks. langsledemeier, høyvognkarmer etc, og det påståes endog, at der på den tid i et fiskevær der ute ble bygd rorbuer av bjørketømmer oppvokst i denne trakt. Gamle folk kunne fortelle meg meget om skikkelig skog som de kunne huske, men som nå er sporløst forsvunnet. Vedhogst, teighogst — tok den gamle skog, og beiting og risskjæring sørget for å holde foryngelsen og ungskogen nede og forvandle den til kratt».

Skogen forekommer nå i Hol i forsenkningene mellom Storfjord og Hag, nord for Finstad, på skråningen av Apnesfjellet og Skifjordfjellet, øst for Båtnes og Berg, Bergsdalen, samt Fygle og Justadheiens vestskråning. Der spores nå delvis stor interesse for skogsaken, og de som har stelt med sin skog eller plantet skog sier at dette vil lønne seg, og at skogen vil vokse godt om den blir vernet om og stelt med.

Det er mange som tror at det skal ha vokst furuskog på Vestvågøy i gamle dager. Men det skal visstnok ikke være riktig, bortsett kanskje fra traktene omkring Hagskaret. Skogassistent Kohmann, som studerte skogforholdene i Lofoten i 1920-årene, særlig i strøket Buksnes, Hol, Borge og Gimsøy, skrev i en innberetning til Skogselskapet bl.a. følgende: «Disse strøk har engang vært kledd med lauvskog. I de store myrer finner man rester av bjørk og rogn, ikke av furu».-------

En gang, kan vi kanskje gå ut fra, var der bjørkeved nok til brensel på de fleste gårdene i Hol. Matrikkelen 1667 forteller imidlertid at det allerede på den tid var ikke så få gårder i Hol som ingen brenneved hadde. Disse gårder var: Kangeruren, Bunes og Ure, Herteigen, Kylpesnes, Øvre og Nedre Sennesvik, samt Skaftnes. De øvrige gårdene hadde «lidet brendved». Noen hadde «fornøden» brenneved, nok av ved. Det var gårdene Skifjord, Storfjord, Finstad, Apnes, Hag og Berg med Bergsdalen. For Steines vedkommende er det ikke nevnt om gården har ved eller ikke. Men en kan vel gå ut fra at det har vært nokså snaut for den slags der ute. På Brandsholmen var det selvsagt heller ikke en bjørk å se. I hvert fall tier matrikkelen om det. I matrikkelen 1723 finner vi et par gårder til som blir betegnet som skogløse, foruten de som er nevnt i 1667. Det er Petvik og Ramsvik. Skogen er altså her forsvunnet, hogd ut, eller hva årsaken nå kan ha vært.

Neste gang vi i våre kilder finner opplysninger om skogen i Hol er i året 1802. De gårder som i 1667 og 1723 ble betegnet som skogløse, er det fremdeles, men med et par unntak. I Ramsvik vokser det nå god bjørkeskog, og i Petvik finnes litt av samme slag skog. Her var det jo fritt for skog i 1723. Men mens det har gått framover med skogen på disse steder, har det gått tilbake med den på andre gårder i sognet. I Kråklien finnes det nå ingen skog mer, heller ikke på Hol og Justad. På Fygle finnes det nå bare litt krattskog, likeså på Apnes og Hag nedre og Holsdalen og Bergsdalen. Den gård hvor skogen står best må være Storfjord. Her betegnes skogen som god, «hvoriblant også findes smaat gavningstræ». Som «god» betegnes også skogen på Helle, Finstad og Svarholt, mens den på Berg og Hag øvre bare får betegnelsen «tålelig».

Så gjør vi et sprang på over et halvt hundre år fram til 1866 og tar en tur rundt i bygda for å se hvordan det da står til med skogen og med bøndenes mulighet til å skaffe seg brenneved. På Fygle ville de ha måttet sitte å fryse om de ikke hadde hatt sitt gode torvskjær. For her er det ingen ved å skaffe. Heller ikke på Hag, både nedre og øvre, finnes der en vedpinne. Likedan er det på Herteigen, Karijorden, Kråklien, Justad, Kangeruren, Stamsund (selvfølgelig), Steine, Apnes, Kylpesnes, Sennesvik, øvre så vel som nedre, Skaftnes, Bunes og Ure, Berg og Holsdalen med Bergsdalen og Hol. Vedressursene er så å si uttømt de fleste steder i sognet. Skogen har gjort et stort tilbaketog rundt om på gårdene i det halve århundre fra 1802 til 1866. Det er nå bare på et par gårder i hele Hol sojn at oppsitterne kan skaffe seg ved av «litt små bjerkeskog», nemlig Ramsvik, Finstad, Berg og Helle, og Svarholt, og kanskje i Skifjord, hvor der er litt bjerkekratt. Noen av årsakene til skogens tilbakegang har vi omtalt ovenfor.

På denne tid hadde torven allerede i omkring hundre år vært brukt til brensel rundt om på gårdene i Hol. Det er vanskelig å tidfeste tidspunktet bestemt da torven holdt sitt inntog som brenne i de mange hjem i sognet. Men det må ha skjedd en gang i løpet av siste halvdel av 1700-tallet. Den første kilde hvor «torvskjær» omtales er fra 1802, og da var torving nok ikke noen nyhet lenger. I matrikkelen fra 1723 omtales derimot ikke torvskjær med ett ord. Hadde folk på den tid drevet og torvet i myrene, så hadde det nok også ganske sikkert kommet fram i matrikkelen. Her førte man jo ellers opp alt, selv den minste ting, som kunne gi mulighet for forhøyelse av matrikkelskylden, — en flyndrebunn, en bekkekvern, litt bjørkekratt for eksempel, — og så skulle man ikke ha tatt med de ganske store torvmyrene, om de hadde vært utnyttet på den tid? Nei, torvmyrene var på den tid — i 1723 — ikke verd noen ting, fordi folk ennå ikke hadde lært å bruke torv til brensel. Det lærte de altså ikke før en gang etter 1723, sannsynligvis i siste halvdel av 1700-årene.

Og det må ha vært en sann velsignelse for bøndene på de skogløse gårdene i sognet da de lærte dette med å kunne bruke torven til brenne. Nå var de jo ikke avhengig av veden lenger. Jo, det var en velsignelse at noe slikt griseri som en myrklyse eller lomp kunne brukes til å varme frosne hender med og til å koke kjøtt og fisk. Det var jo så meget en saktens kunne få til å brenne med en lystig ild, lyng og mose for eksempel, tørre kukaker, kvist og kvast m.m., men alt dette var hastig forgjengelig brensel, en måtte stadig fyre under. Det var et svært udrøyt brensel. Og så er det altså denne oppdagelsen med myrtorven vinner innpass her, og plasserte menneskene godt ovenpå ved gruesteinen, bileggeren — og senere komfyren og kakkelovnen.

I førstningen var det bare de myrene som lå nær inntil gårdene og som var meget grunne, som ble torvet. De store og dype myrene kunne en ikke gi seg i kast med, de virket skremmende. En hadde ikke redskaper heller å hjelpe seg med. Kanskje spade, men ikke gaffel eller greip. Den gang lompet man nok heller ikke, bare skar torvene til med én gang og la dem utover til tørk. Ved denne sene og tungvinte måten kunne det ikke bli noen masseproduksjon. Men det var gjort en begynnelse. Torvmyrene var blitt et aktivum, en av de rettigheter og herligheter som måtte føyes til på skjøter og kjøpekontrakter.

Siden ble dette med torvonn om våren meget alminnelig. En snedig hjerne fant ut at det måtte da kunne spekuleres ut noe bedre til å håndtere torvlompene med enn bare nevene. Den såkalte «pikador» ble laget. Noe sindig ved denne pikadoren var det så visst ikke, og det ble da heller ikke fordret noen «patentrettighet». Det var rett og slett en trestaur, spisset i den ene enden, til å kjøre inn i lompen og løfte den til værs med. Nå kunne man gå litt mer i dybden etter torven, en hadde «remedien» til å kaste lompene opp med, verden var ført et bitte lite skritt lenger framover på de tekniske vidunderes vei. Men pikadoren dugde egentlig bare der hvor myren var mer fast i fisken. Var lompen blaut, ville den ikke sitte på pikadoren. Da måtte den, som før, gripes med de bare hender og løftes over damkanten. Et utrivelig arbeid denne torvingen, særlig for den som skulle besørge oppkastingen av lompen. Når dagens dont var endt, kunne han sammenliknes med et myrtroll.

Men så kom gaffelen, greipa, og det var annet til greier enn den elendige pikadoren, som dermed straks gikk av mote. Nå kunne man gå betydelig mer i dybden, både 8 og 10 lompers høyde, nedover til 14-15 lompers dybde. Men da måtte det være to trinn i oppkastingen av lompene. Og det var da blitt en grav som for selveste Osebergskipet. Det var forresten ikke uten en viss risiko å gå slik ned i dybden. Skansekledningen, de såkalte «skakkene», kunne plutselig svikte og styrte sammen, og folkene der nede ville dermed ha gravd sin egen grav. Man måtte derfor sikre seg best mulig mot slike eventualiteter og til enhver tid holde øye med skakkenes innfall — eller utfall.

Før i tiden ble det jo torvet atskillig mer enn nå. Da var det også myrer nok å ta av på de fleste gårder her i Hol. Nå er de skrumpet inn til bare smale strimler, de aller fleste stedene, og for flere gårders vedkommende finnes det i dag nesten ikke «busta på sleden» av torvmyr. Man har da også fart stygt og ødselt fram mot torvmyrene her, som sikkert også andre steder. Man tenkte ikke stort på framtiden og de kommende slekter, tusener kubikkmeter torvmyr ble sløst bort, man fløytet mange steder bare ovenav og lot resten gå under vann eller tapt på annen måte. Særlig ille var det jo i pikadorens tid, men også med greipene lot man meget utmerket torvmyr seile sin egen sjø. Det var så evig meget å ta av, mente man. Vestvågøyas myrer skulle skaffe brensel også til store deler av Flakstad og Moskenes. Dels torvet disse vestligste vestlofotinger selv sin torv i myrene på Vestvågøy, dels kjøpte de den ferdigproduserte brenntorv. Mange tusen lass torv er tatt opp av myrene på Vestvågøy og ført vestover til Flakstad og Moskenes herreder i tidens løp.

Torvonnen var regnet som en av de hardeste. Da måtte alle kreftene legges til, og arbeidsdagens lengde var aldri mindre enn 10 timer, fra kl. 6 morgen til kl. 20 kveld, med to timers middagspause. På 1700-tallet og til langt fram på 1800-tallet la man hver enkelt torv utover myren til tørk, pent og nøyaktig side om side. Når den så var blitt litt tørket, var det å reise den, først i rauker, senere i muer og seter. Det skaffet en masse arbeid, men siden gikk man over til bare å skjære lompene og la torven ligge slik til den var passe skjerpet av sol og vind. Så reiste man den, noen direkte i muer, mens andre fremdeles først rauker den før den mues eller setes. Torvmyrene kunne også ligge oppe på fjellet, og da var det slett ingen fornøyelse å drive torvonn, bratt opp til arbeidsplassen og bratt ned med torven på kjelke eller slede — hvis man da ikke kunne få arrangert seg med løypestreng og la tyngdekraften besørge hele transporten.

Torvonnen måtte ikke forsinkes for meget. Den skulle helst være unnagjort før fiskebyttets tid, den 12. juni, og gikk det ikke med det gode, fikk man bruke makt, når våren var blitt forsinket og vinterens tele satt godt fast i myren og satte lås for å komme ned med lompespaden. Da var det å vepne seg med økser og spett, hogge tele og bryte den vekk med spettene. Man kunne gå løs på tele som var opptil en alen tykk, og mange gode brenntorvlass er også på denne måten veltet bort. Daglønnen for en torvonnearbeider var helt fram imot første verdenskrig fra 2 til 2 ½ kroner, og for en slik god betaling fikk man sannelig se til å få gjort skjorta godt blaut allerede før frokosten ble servert på damkanten eller på mosetuer borte på myren. Et arbeidslag burde klare minst 20 lass tørket torv pr. dag. Det besto da av 3-4 mann. — Det vår karer som gikk på torving fra det ene stedet til det andre halve bygden rundt og gjorde seg mange blanke 2-kronerstykker i sesongen. Men etter en tre ukers slit, var de også godt ferdige, og da fikk det i Guds navn klare seg med både ryggverken og fortjenesten. Det var gårder i Hol, og Vestvågøy for øvrig, hvor man hvert år kunne torve flere hundre lass. Fiskeværene skulle forsynes med brensel, og heimeforbruket var stort og rommelig, både vinter og sommer. Folk ved myrene sparte så visst ikke på brenntorven. Nå sitter de nok, mange av dem, og angrer seg at de en gang la så altfor meget og så overflødig innpå både i komfyren og i stueovnen, og under bryggepannen. Nå ligger myrene både her og der og er så aldeles tomtorvet.

Vi kan så spørre hvordan det var med torvmyrer rundt om på gårdene før i tiden, la oss si omkring begynnelsen av 1800-tallet. Som før nevnt har man fra den tiden den første skriftlige kilde hvor torvskjær er nevnt. Den er fra 1802. Her står det anført i alt 6 gårder som har «slett torvskjær». Det er Kangeruren, Myklevik, Kylpesnes, Sennesvik nedre, Skaftnes og Bunes/Ure. I Holsdalen og Bergsdalen er det riktig galt, idet det her er «intet torvskjær, hvorfor dette slags brænde maae faaes fra andre steder». På Kylpesnes er det ikke stort bedre. Her er torvskjæret så slett at «brænde maae kjøbes». Likedan er det på Steine. «Torvskjæret er saa ubetydeligt at saadant brænde tildels maae faaes hos andre». Godt torvskjær har Fygle, Hag øvre, Skifjord, Helle, Svarholt, Apnes, Petvik, Ramsvik og Hol og Berg. På Justad er det også godt med torvskjær, «men lang vei for at faa dette brænde tilveiebragt». —

Dette var i 1802. En gang i løpet av forrige århundre fant Dalsfolket (Holsdalen og Bergsdalen) på å skjære torv på heia — en forlengelse av dalen — rik på torvmyrer. Noen fra Dalen hadde også torvskjær i Holsmyrene. Opp til Heia var det 20 min. til en halv times gang. Hver mann hadde sin torvskjå der, 9-10 skjåer. Nå er der få igjen av dem. Bare «han Johan Svensk», husmannen på Skarpvollen, — nederst i Dalen, — hadde ikke råd til å bygge skjå. Han la torvet i en stor stakke og murte omkring med lomp. Oppå la han bord og lomp og presenning. De som bodde nederst, fikk torvmo nederst på heia, men han fikk øverst, så vegen var lang for han.

Dette å stikke torv, det var et slavearbeid. Javel. Men folk med torv i sine skjåer ville så visst ikke bytte med dem som hadde vedskoger. Når torven omsider var kommet i hus, så var man ferdig med den, det var bare å hente og brenne. Men vedsagen og vedøksen hadde man aldri fred med hele året rundt. Det var stadig skrik fra kjøkkenet etter mer ved, det var onn gjennom nesten alle årets dager, mens torvmannen regnet med ca. 20 dagers arbeid for en beholdning på 100 lass eller så med brenntorv.

INNHOLD

STARTSIDEN