På markedet
Det var nok så ja, at det også her i Hol ble holdt et såkalt marked en gang i tiden. Men det kunne nok på langt nær måle seg med de store markedene, for eksempel de på Bjørn og Tilrem nede på Helgeland. Lofotingene hadde jo forresten sitt store marked i Kabelvåg hvert år en tid etter St. Hans. Men også de små grisene kan slå krøll på rompa, og Fyglemarkedet var en slik «smågris». Hvem som var opphavsmannen til markedet, vites ikke, men lensmann C. M. Olsen, Apnes, nevnes blant dem som tok initiativet. Formålet var omsetning av kreaturer av alle slag, fra geitkidet til den brølende okse, fra kortspelsauen til gjellhesten. Det var jo slik, også den gang, at en ut mot hausten hadde et og annet å selge av husdyr, både til slakt og til fortsatt liv, og en slik kunngjort dag for dette fant man ut ville tjene formålet på en ypperlig måte.
Godt, så gikk det ut «budstikke» til hele distriktet om at nå kan dere bondemenn og bondekoner komme med dyra, så skal det bli handel og omsetning — og orter og dalere i lomma. Dette første marked på Fygle kan ikke tidfestes nøyaktig. Noen mener det kom i gang så tidlig som i slutten av 1840-årene, andre hevder at det neppe kunne være før utpå 1850-årene. Sikkert er imidlertid at markedssjauen på Fygle var i full sving i 1857. Som en passende dag hadde man satt datoen den 29. september, altså mekelidagen. Vel, da ryktet, — det har jo fart fort i mellom til alle tider, — kom stikkende innom til alle gårder hele Vestvågøya rundt, og hadde gjort seg ærend også både til Austvågøy og Gimsøy, og vestover til Flakstad og Moskenes, så var det bare å få bandet rundt halsen på kviga og kua, på sauen og væren, på geita og hesten, og så gi seg på vandring. Her skulle det bli penger å tjene, og velsigne så visst han mannen, som hadde unnfanget denne ypperlige ideen og fått den satt ut i livet.
Fra de lengst borte liggende gårdene, i Borge og i Gimsøy, i Valberg og i Flakstad, måtte man begi seg på markedsturen mekelidagen, lenge før en viss mann hadde fått skoene på seg. Noen startet forresten allerede om kvelden dagen forut, for senest ved middagstider måtte alle dyra — og menneskene — være samlet. Det fantes jo selvsagt ingen «kongsveier» å fare etter den gang. Det fantes forresten ikke en vogn engang. Alt det en skulle ha fram av tunge saker, ble transportert på drog eller slede, både vinter og sommer. Den tids hester fikk sannelig henge på skjækene. Så var det å leie fram dyra, for det meste bare etter krøtterstier, gjennom ur og blautmyr, va over elver og bekker. Men fram tuklet en seg, og den høgt liggende Fygle gård vinket i det fjerne. Her var det snart blitt meget folksomt — og dyresomt. På lang avstand kunne en høre de ymse dyrelyder, men kurautene bar lengst de, lenger enn mauserrifla. Frisk konsert var det dagen så lang.
Og så begynte handelen. Kjøperne kjente på ullpelsen, tommet og forfor kua over dens hele kropp, satte opp kjennermine og ga et bud. Og så begynte akkorderingen. Selgeren holdt kanskje hun «Svartsi» i en pris av 20 dalere, mens kjøperen, den uforskammete knekt, bydde bare det halve. Så gjaldt det om å kunne møtes på halvveien eller så omtrent. Det ble handel av — eller ikke. Her var det nok å velge mellom, både av dyr og i priser. Skrapet gikk for en slikk og ingenting nesten.
Markedet var til så meget, akkurat som kirkebesøket. Her kunne man tinge seg taus og dreng, vinterleikarer til fembøringen og åttringen, husholderske, og ikke minst, her var det stort marked også for kjærester. Amor hadde flust opp å gjøre. Var det godt vær og stort frammøte, slapp han kanskje opp for piler i sitt kogger, lenge før den siste halvmarkkviga var solgt og den siste pepperkaka fortært. Jo bevares, markedet var til så meget. Her gikk sorgen og gleden til hope. Hun som ingen kjæreste fikk, gråt vel en skvett i det lavendeloljevætede lommetørklæ, mens hun som hadde erobret markedets løve, lo hele veien heimover i måneskinnet — ved sin elskedes arm. Mye brennevin ble det også drukket. Full mann var ingen skandale den gang. Tvert i mot, jo fullere jo bedre. Man drakk seg «av føten», ellers var jo brennevinet så å si bortkastet. Og mangt et slagsmål ble utkjempet her. Gamle saker ble oppgjort, og nye startet. Lensmannen møtte hvert år opp på markedet i sine fulle pontifikalier, og med et par tre solide håndjern i lomma. Han hadde også rustet seg ut med et par ekstra karer av den mer håndfaste sorten. Men disse hadde bare et gult bånd rundt huva og hadde ikke så stor «estime» som han Olsen sjøl.
I 1884 fant man på å ville ha en markedsdag også om våren. To slike festdager om året måtte det være. Og besynderlig nok valgte man 17. mai. Men det ble en stor fiasko. Også 1885 forsøkte man seg med et slikt 17. mai-marked, men resultatet ble det samme. Ingen dyr meldte sin ankomst. Så falt vårmarkedet bort. Og det samme gjorde høstmarkedet på Fygle, men det var ikke før i 1917. Så var det ikke mer av den moroa å få. Så var det ikke annet å gjøre enn å sitte heime, både mekelidag og andre markedsdager og prate og fortelle om det markeds liv og løyer som var en gang. For rene festdagene var det nå — av sitt slag. —
Vi skal nå også fortelle litt om lofothesten, denne raggete utgangerhesten, som nå for lengst er blitt borte fra Lofoten. Vakker var den ikke å se til. Det var utgangerlivet gtøennom flere århundrer som hadde gjort det til en «dyd av nødvendighet» for den å legge seg til den lite kledelige pelsen den hadde. Joda, det var værsågod for hesten å holde seg mest mulig borte fra høystabben på låven eller i skjåen. Selv hardeste vinteren ble den vist på dør hver morgen, hvis det ikke var rene uværet med snøfokk og sprengkulde. Kanskje fikk den slengt til seg en høydott som «morrabit», kanskje ikke. Hva hadde så den stakkars hesten annet å gjøre enn å beskytte seg som best den kunne, ved naturens og Vårherres hjelp. Striglet ble den, i likhet med de andre husdyrene, aldri, og godt var det. Den trengte nettopp all den hårbekledning den kunne så å si skrape sammen.
Matrusk fant den seg her og der. Det var tang og tare og soll i fjæra. Den grov seg ned til lyng på haugene, og fikk kjafset i seg så meget at den ikke bent fram sultet i hjel. Og rett ofte kunne den leve rene herremannen på fiskeavfall og desslike lekre saker. I ubevoktede stunder gikk den også løs på fisk som hang til tørk på hjellene. Den reiste seg på to og gjorde seg et måltid, Heller ikke kjøtt forsmådde den. Det fortelles at en gang det var bryllup på en gård i ytre Lofoten, og det var i julehelgen, var soddgryten satt ut på tunet til avkjøling. Da den skulle hentes inn igjen, var den «skolle» tom, ja så slikket ren at en kunne spare seg vann og vaskefille. Det var hesten, klart at det var hesten. Ingen hadde tenkt på den i festrusen.
Nei, hva annet nedsettende en kunne si om disse gamle lofothestene, kostforaktere var de ikke. Og de var nøysomme dyr, hva annet kunne de forresten være, og de var utholdende, slik de måtte gå for lut og kaldt vann. Men de var også iherdige og framhuga. Sett dem foran et lass, de slet det fram, brukte sine aller siste krefter, og litt til. De var ærekjære dyr, kan en nesten si. Og slik som de kunne gå i «bratta», uten å miste balansen og havne i blokkura. Det fortelles om en slik hest, aom en gang hadde klatret opp på et fjell, som ellers bare sauer og geiter kunne bestige. Kona i huset kom ut, kastet sitt blikk opp mot den høye nut, og hva var det hun så? Hesten? Nei, det kunne ikke være mulig? Hun tilkalte mannen og ungene. Alle stirret opp. Var det storbukken, eller var det — jo, det var hesten. Og der sto den på kjempepyramiden og kjente seg øyensynlig meget stolt. Men vel, den hadde gjort for meget av det, hadde overdrevet. Da den skulle føres ned igjen, gikk det galt. Det ble gravøl i stedet for triumf.
Det er sagt at disse hestene, iallfall noen av dem, skiftet farge etter årstiden, akkurat som rypen eller haren! De fleste av dem var brune om sommeren, men om vinteren var de hvitskimlede; men ragget beholdt de som «pynt» både på sommer- og vinterdrakten.
Utgangerhesten i hine tider var særlig å finne på gårdene nærmest kysten, og skikken med utgangerhester — la oss forresten heller kalle det uskikken — holdt seg mange steder til langt ut i 1800-årene, ja på sine steder i Lofoten kunne en treffe utgangerhesten så sent som omkring siste århundreskifte. Lofothesten var liten av vekst. Den knappe næring i vekstårene bidrog selvsagt hertil. Den hadde et stort, grovt og tungt hode med en meget kort, men muskuløs hals. Benene var korte, men kraftige, den hadde korte ører og var «glassøyet». Hårbekledningen kunne nå en lengde av opptil en god halv meter, og dekket fullstendig hestens knær på forbenene. Slik utstyrt var iallfall den hesten i Lyngvær, som fikk sitt ragg målt i 1887. Dens eier var stedets handelsmann. Helt nedover hovene hang hårene. Det var som den gikk i lugger.
Rask til bens kunne de også være, disse lofothestene. Under trav gikk føttene som trommestikker, er det sagt. Og de var jo utholdende som en antilope. Jo, folk var godt tjent med sin hest, det mankerte ikke noe på det. Godlynt var den også — til tross for den slette behandling den fikk. En slik skrubbsulten utgangerhest kastet seg over hva som helst nesten. Den spiste bark av trær, når den hadde fortært hva som fantes av grener. Den forsmådde ikke fiskernes skinnhyre, og torskehoder gikk ned på høykant. I Vesterålen var det en slik utgangerhest som engang kastet seg over noen høner, som hadde villet seg ut av fjøset en soldag i mars, og husmoren fant bare noen fjær tilbake av sine verpere. Men verre gikk det for seg på en gård her i Lofoten. Det var en søndag i adventa. Det hadde gjennom lengre tid vært dårlig tilgang på mat for gårdens utgangerhest, en gråbrun vallak. Snø dekket alt land, og den lå helt ned til flomålet i fjæra, og nedenfor der la det seg en isbru etter hvert som sjøen falt. Hesten visste ikke å livberge seg. Så var det, som
Lofothest, et utstoppet eksemplar i Bergens Museum
sagt, blitt søndag. Gården hadde besøk av en emissær, som holdi andakt i ett av husene på gården og alle var samlet her Utgangerhesten på en av gårdene gikk imens og snusket omkring etter noe å livberge seg med. Den hufset til en, bislagdør, som villig åpnet seg, og uten vær sa god steg hesten pa kom inn i kjøkkenet og fortsatte inn pa stuen. Her la en postille eller var det en bibel, oppslått pa bordet. Men for som først tok hesten til takke med noe flatbrød og en skal poteter, som også sto på bordet. Det smakte storartet men var i knappeste laget til en middag å være. Og sa tok den like så godt fatt på gudsordet. Da familien kom hjem fra oppbygglsen, fant de bare de fire messinghjørner på bibelens permer Om hesten ble noe særlig «religiøs» etter dette måltid mat, forlyder det intet om.
Noe for øyet var ikke lofothesten. Men den var god nok til sitt bruk; ja, den var bent fram ypperlig. Ingen kunne som den ta seg fram i ulende. Når den fikk truger på benene, vandret den hen over dypsnøen og trakk lasset etter seg. Den var riktig slik en fortrinnlig hest for lofotbøndene. Og den lå heller ikke tung på høystabben. I passende milde vintrer spiste den ikke stort mer enn en geit. Naturligvis var det dyrplageri å la hesten gå ute slik i fokk og rokk. Men folk den gang visste nå ikke bedre. De trodde det skulle så være og hadde den blankeste samvittighet, selv om det inntraff at de fant hesten steindau ved fjøsdøren om morgenen etter en alvorlig uværsnatt i desember eller februar.
Det ble vestlandshesten som inntok plassen hos oss etter at lofothesten var gått til grunne. Og en og annen dølingen ble jo også innført og fikk sitt avkom. Men inne på Bergens Museum står den dag i dag en «lofothest» utstoppet i sitt raggete antrekk og ser på de besøkende med sine varme», godmodige og vemodige øyne. Den fikk sin egenart her ute mellom fjellene i Lofoten, og her trakk den engang, og for ikke så svært lenge siden, det aller siste lasset, og sitt aller siste sukk — kanskje var det en vinterdag nede på en tangfjære. «Lofothest» kalte man den.