Om onner og økter

Ved Dagmar Blix

INNHOLD

STARTSIDEN

Den ene arbeidsonna avløste den andre, især i sommerhalvåret. Det var ikke stort opphold mellom dem, bare et lite «dus» — som de sa. Den første onna om våren, når snøen var gått av, det var torvingen. Men det var stor skilnad på hvilken tid de kunne ta fatt — alt etter hvor tidlig våren kom og hvor mye tele det var i jorden. Det hendte at de kunne sette poteten først, at molda i potetlandene var så godt oppvarmet av solen, mens ennå telen lå tykk bortpå myrene og oppå heiene.

Torvingen har vi lest om på annet sted i denne boka. Det var et slitsomt arbeid, men årti arbeid og. Dette var jo den fineste tiden på året — lyst natt og dag, og der samlet seg ofte ungdom i fra flere gårder. De ropte til hverandre og skøya, og i matøktene samlet de seg i en av skjåene og holdt sirkus. Vel nok — de fikk ikke hefte bort for mye tid. Enkelte plasser var det mange skjåer, på heia var der en hel torvskjåby. Det siste de gjorde med torvet var å sete det og kjøre det i torvskjåen. Og det gjorde de som oftest ut i slåtta. Når torvet var skikkelig tørt, var det godt brensel. Det er mest trist nå å gå bort på de gamle torvmoene. Der står en og annen halvråtten skjå og heller mot undergangen, der det før var hele grender av torvskjåer. Folk bruker jo nå bare kull og koks og olje, eller elektrisk varme.

Slåttonna var det mye mer arbeid med før i tida, da de ikke hesjet høyet. Der kunne de holde på å plages hele, hele ettersommeren med å ha utover høyet og rake i hop før hvert regnskyll — når det var våtsommer. I tørrårene gikk det jo både fort og greitt. De ventet nå lenger før de begynte med slåtta og. Han bestefar prøvde på engkallen — det som vi kaller penggress, om gresset var modent til å slå. Datt de nederste pengan ut, så var det å begynne slåtta. I året 1900 skal det ha vært en slik elendig sommer. Folk fikk hverken høy eller torv tørt. Det så virkelig mørkt ut. Etter mekeli — mikkelsmesse, 30. september — da ble det sånt fint vær med solskinn. Og folk hadde da utover de brunmuglete høymuene sine og fikk dem tør. Ja, krætturan de fikk just ikke være lagvann på kosten den vinteren, det skal være visst. Men så brukte jo folk å dra attåt, som det hette, fra havet, iselje og rygger og fiskehau og annet slog. Det er jo godt kraftfor.

Det er nesten sørgelig å se hvor mange marker som ligger uhøstet nå for tiden. Da må jeg tenke på de gamle som slo hvert et strå, ja, de røsket omkring steinene. Alt måtte komme med. Og så høyet de i fjellene, og det syntes ungdommen var et veldig årti arbeid. De slo det med småljå, og det var så tynt og lett at de slapp å breie eller kå det. Om noen dager var det tørt, og de gikk oppover og pakket det i snørsekker og trillet de nedover lia. Noen hadde høyskjåer i utmarka, andre førte det i båt over vatn og sund.

I gamle dager hadde jo de fleste noen kornflekker, så de kunne brødfø seg. Men kornmodningen var jo nokså usikker, og etter hvert som det ble lettvint å få kjøpe korn, så sluttet de å dyrke korn og holdt seg mer til poteten. Under den første verdenskrigen så det ut for at det ble vanskelig å komme over havet og få tak i matvarene, så da kom der ordre om at hver bonde skulle dyrke så og så mye korn. Det var mest bygg og havre de dyrket. Folk slo seg sammen og kjøpte treskeverk, og noen av de gamle kvernhusene ble satt i stand og brukt. Nå er det atter slutt, men navn som Mølna og Mølnelva og mange kvernsteiner som er funnet, kan minne oss om at i bestefar og oldefar sine dager måtte de være selvhjulpne med alt, — så noenlunde iallfall.

For en 50-60 år siden dyrket folk ofte for lite poteter, så en stund frampå våren og sommeren brukte de bare flatbrød attåt sild eller fisk og syresuppa til middagsmat. Potetopptakingen er jo et trasig arbeid, både får en ondt i ryggen og frys på fingran. Men enda mer før. Jeg forstår det ikke — enten måtte snøen komme tidligere før, eller så tok de opp poteten seinere, for nå ser en da aldri at folk står og tar opp potetene i en fot snø — som det mange ganger hendte før.

Så kom sauesankingen og slaktersjauen. På storgårdene saltet de ned hele tønner og fustasjer med kjøtt — for det skulle vare hele året. Og så laget de kjøttrull og korvpølse og lungemos og blodpølse og meget annet godt. Grisen ventet de gjerne med å slakte til det lakket oppunder jul, og da laget de sylterull og annet godt. Det var nå liksom flesk som var festmaten deres. De laget også noe de kalte svinsmør. Det var krydret med karve og smakte godt på brødskiven — når det var smått om annet smør. Husmenn og annet fattigfolk for nå med samme færan — om de ikke hadde mer enn et lam eller et kji å slakte. Når plasskjerringene var på storgårdene og hjalp til med slaktingen og pølsekokingen, så fikk de jo en liten betaling for arbeidet, og dessuten vanket det gjerne en kjøttbog og en pølse — alt etter hjertelaget til gårdkjerringen. Og det kom vel med heime på husmannsplassen, der det som oftest var lite om både mat og klær, men nok av unger.

Flatbrødbakingen var også ei onn, Som oftest bakte de bare to ganger om året. De hadde store bakstebord som de kunne sitte to og opp til tre ved å bake. For de satt og bakte før i tida. Den ene var ei jente eller en som hadde mindre øvelse i å bake. Den andre var mester. Den første tok emnan og bakte de ut til førbakstleiva, og den andre bakte leivene store og runde og tynne. Og det var en hel kunst. Det var stekingen også. Ofte var det mannfolkarbeid. Noe av flatbrødet — det de skulle legge ned i kostkista — lennstekte de. Det vil si at de skjerpet det ikke, bare stekte det så vidt at det ikke var rått. Da var det så mykt at de kunne legge det i fire. Det tok jo mindre plass i kostkista, og de sa at de lenna ned brødet. Det smuldret jo ikke så mye bort heller da. De stekte på komfyr — etter at de fikk det. Og de måtte passe varmen godt, og stå med spøa ferdig til å passe leivene. Men før de fikk komfyrer brukte de brødjern. Det var en vid jernplate, som de la på en grytefot oppi gruva. Noen brødjern hadde fast fot. De bakte svære stabler med brød, hvis de hadde mel nok. Disse stablene kalte de for en brødbotn. Det var visst 50 leiver i en botn. Stablene satte de på stabburet eller på et loft — tørt og luftig, og da kunne de stå seg aldri så lenge, bare det ikke kom mus og rotter og åt det opp.

Lefsene bakte de om lag på samme måten, bare mindre. Og så hadde de noe fint «gnekk» som de smurte på dem — altså gnekka på før de stekte dem siste gang. Den første lenne stekingen kalte de for at de «bøka» lefsene. En, ting var sikkert — de syntes aldri det var jul uten lefse. Og så måtte de passe godt på både under slakting og baking at de måtte ikke ta til med slikt noe under minkende måne, for da ble brødet og kjøttet udrygt, mente de gamle.

Nå kunne de vel ta en pustarstund — når grøa var i hus og matbergingen unnagjort. Å nei, langt ifra. De ble ikke sittende å henge hendene. Mannfolkene hadde jo bruk å stelle. Båten og årene måtte være tørket og tjærebredd om sommeren. Nå så de over garnene og bøtte de eller batt nye. De satt hele høsten utover med en garnstreng innover kjøkkengolvet, fast i vindusposten. Eller de satte et hull i veggen og kjørte inn en linklave. Så satt de med en fil og kvesste lina — de filte hver angel eitranes kvass.

Men ikke nok med det. Kona og tausene — ja, også ungene var i full sving med å virke til klær, både inner og ytter. Saurøyvan lå jo på Stabbursloftet ferdig til å bli stelt. Mannfolkene skulle kanskje på sildtur, iallfall på lofotfiske, og de måtte rustes ut med både «bitan og slitan». Det hendte at tausene måtte stå opp i 3-4 tida om morgenen, for de skulle ha spunnet eller vevd så og så mye før de gikk i fjøset. Småguttene — ja, forresten om de var nokså stor, så måtte de sette seg til med benk-karran og rive opp ull, bare kvitt, eller svart og kvitt til grått. Så tok jentene fatt med småkarran og karra tulla. Det var en stor kunst å spinne jevnt og fint garn, og som oftest var det jo husmoren som kunne det best. Når der hang mange store vefthenker på loftveggen, så tok de fram veven. De hadde da gjerne opp en vånnmålsvev, altså de hadde ull begge veier. Men de kjøpte også tvessgarn til oppstå og hadde ullveft til islett. De kabba og rent og satte opp veven, og så vov de på spreng, for veven skulle ned en stund før jul. Siden hadde de sying og betting og luggstikking.

De satt ofte utover kvelden med handarbeid, det kaltes kveldseta. Da fortalte de gamle sagn og skrømtfortellinger, og de sang lange kjærlighetsviser og fortalte gåter og ordtak. Husbonden han skøyet og holdt jentene og guttene våkne, når de holdt på å sovne over arbeidet. Men de kunne jo ikke sitte altfor lenge heller — og brenne opp talglysene — som de også hadde laget sjøl, eller tranen på tranlampen. «Den som arbeider om dagen, han veit å finne senga når det blir kveld», sa en husmor. Og «tidlig til sengs og tidlig opp, det gjør frisk i sjel og kropp», sa han bestefar.

INNHOLD

STARTSIDEN