Niende kapitel

Sunnhetstilstand og legehjelp 

Sosiale institusjoner

INNHOLD

STARTSIDEN

1. Leger og legevesen

Fiskerne slet meget ondt i eldre tider. Fogden Schønnebøl skriver således i 1591 om fiskerne i Lofoten og Vesterålen: «Frost og kulde, hunger og tørst, storm, regn, hagl og snø, skjørbuk, langfartsott og spedalskhet er her iblant den menige mann, og altfor meget derav, om det var ellers Guds vilje». Omkring 1742 skrev major Schnitler: «Ved sjøkanten regjerer mest skjørbuk, særlig hos fattige fiskere, som idelig sitter i en båt og fisker i kulde, regn og vann, ei havende god sterk føde av brød eller melmat, men nesten alene fisk og vann å leve av. Skjørbuken hos en del ytrer seg ved at huden blir blå, hård og opphoven, hos en del slår den ut, at de ser ut som spedalske, dog uten smittsomhet. Herimot brukes nå de kurer av mysebad, så og av furuknopper, som kokes i gammelt øl eller melk. Imot bemeldte sykdom er og til legedom multebær, tyttebær, cochleare (vanlig skjørbuksurt) her i landet voksende, item gammel nordlandsk ost, eller syren etter gammelost». Og prost Colban skrev i 1817: «Føden består for det meste i fiskespise og bløtt brød, der ikke er halvstekt. Tenker man seg herved de hele fat, som et menneske, ja et barn, til et måltid kan fortære, og så dertil mangel på bevegelse, vedholdende søvn, kan man da undres over, at blodet opphisses, løsaktighet tar overhånd, som ei alene utbryter i utuktighets synder, som svekker sjels og legems krefter, og gir en utartet slekt, men og er den fornemste årsak til de mange hudsykdommer og den gyselige spedalskhet, som er så utbredt i Nordland. Hertil kommer, at så overdådig man er i henseende til føden, så sparsommelig er man i henseende til klær. Barn går i det huslige liv nesten nakne. Tilsteder deres alder å gjøre nytte i marken, eller fiskerbåten, tilpakkes hode, hals og bryst; føtter og underliv er blotte, eller slett forsynt med klær, som endog om vinteren holder dem bestandig våte. Ved ilden eller kakkelovnen skal de halvforfrosne lemmer opptøes, og de med allehånde urenhet gjennomtrukne klær tørres for å brukes neste dag. Natten tilbringes sovende i en av fuktig damp dryppende stue, ofte på det våte golv uten dekke, som kunne befordre legemets utdunstning, og for det meste i egne gangklær, eller nakne under en fårepels. Herved må nødvendig blod og safter anta en beskaffenhet, som i forening med idelig fråtsen er likeså skadelig for den fysiske som moralske natur, og avler sykdommer, som for legen og læreren er like ulegelige». —

Før 1790 fantes det intet offentlig legevesen i Nordland. Nordland fikk sin første lege ved det Nordlandske Medicinalfonds opprettelse ved reskript av 12. februar 1790. Almuen sa seg villig til å betale en viss avgift, som en tid ble oppkrevd ved utskipning av fisken i Bergen, senere ved tollstedene. Ved dette skapte staten et økonomisk grunnlag for legevesenet her nord. Av inntektene skulle der opprettes et sykehus for de som var befengt med kjønnssykdommer, og en lege (medicus) med assistent skulle ansettes.

Leopold von Buch omtaler i 1807, at der i Bodø var et stort og vakkert lasarett for Nordlands syke, ferdigbygd 1795.

I 1825 ble det opprettet to nye legedistrikter i Nordland, et på Helgeland og et i Lofoten og Vesterålen. I 1836 ble Lofoten og Vesterålen delt i to legedistrikter, og på samme tid ble der tatt skritt til oppførelse av Gravdal sykehus. —

Men før legestellet vant innpass i Lofoten, sto ikke folk helt «opprådd», dersom de ble befengt med sykdommer og skavanker av forskjellig slag. Man kunne gå til de såkalte årelatere og koppekoner, som kunne være til hjelp med å få bukt med sykdommen. Videre hadde man folk som kunne lese blodord. Av koppekoner kan nevnes «Koppe-Sara» og Johanna Dahl. Og Anne Bakkejord, Ramsvik, var flink til å kurere vrikk og vred. — Legende kraft hadde vann, hvori man la et glødende jern, som nettopp var tatt opp av smiavlen, særlig dersom den syke sto over smiebelgens pust mens jernet ble glødet. Denne kur var blant annet god mot kreft. Kirkebly fra sprossene i de gamle kirker hadde også legende kraft, når det ble lagt i vann, og den syke vasket sag i det. Kirkevin og alterets sakramente var også helbredende. Sykdommene var ofte påført ved dunster, trodde man. For å prøve dette, tok man en stein fra fjæren, en fra fjellet og en fra kirkegården. Disse steiner ble varmet opp og kastet i vann, og den steinen som frambrakte den sterkeste susende lyd, viste om sykdommen var påført ved jord- eller sjødunst eller fra kirkegården. Trollblåst var folk utsatt for om sommeren, dersom de sov under åpen himmel. Utslett skyldtes underjordiske eller jorddunst. Kinntaske ble helbredet ved at den syke fikk en fra samme hus til å gå til naboen og be om lefser, og herunder ivareta flere formaliteter. Gulsott ble helbredet ved å gi den syke lus å spise. Ja, så fortelles det. Gikt ble helbredet ved å ta en hundehvalp av samme kjønn som den syke med seg i sengen, Gevekst ble helbredet ved at to tvillinger bet over den. Stamhet kunne en helbrede ved å slå den stammende i munnen med en, levende fisk. Og mange, mange andre «midler» til å kurere sykdommer med kjente man, og overtroisk som folk flest var, trodde man på slikt og underkastet seg «kuren». Men i eldre tider var det også et par av prestene i bygden som skjønte seg på medisin. Vi kan nevne både Sidenius og Schytte. Begge har nok hatt mange pasienter fra Hol, og den sistnevnte gikk det stort ry av som lege, ja, Schytte interesserte seg langt mer for medisinen enn for prestegjerningen. Det var egentlig lege han skulle ha vært, skrev han engang.

Den første distriktslege i det opprettede Lofoten legedistrikt var John Collett Torgersen, f. 1814 i Vestre Aker. Han var først kst. som berglege på Kongsberg ett år før han i 1840 ble tilsatt som distriktslege i Lofoten. Her var han da til i 1848, da han ble ansatt som distriktslege i Hallingdal med bopel på Nes. Og her døde han i 1867. Han var g.m. Lovise Ytterborg, d. 1857. Ekteparet hadde 12 barn. Fra overtakelsen av embetet som distriktslege i 1840 til høsten 1846 bodde distriktslegen med familie i Ramsvik, og her hadde også distriktslegen sitt kontor. Høsten 1846 ble den nye distriktslegeboligen i Gravdal ferdig, og distriktslegen og hans familie flyttet da inn der. Nils Qvigstad, f. 1812 i Fron, var under Torgersens permisjon kst. distriktslege her i 1844-1845 og fra 1848 i ett år. Han ble g.m. datter av Jørgen Blix Jentoft, Ramsvik, Ingeborg Maria. Vielsen fant sted i Buksnes kirke den 8. februar 1847. De hadde 4 sønner og 2 døtre. Arnoldus Schytte Berg, f. 1812 i Bodø, sønn av amtmann i Nordland, Johan Berg, var først verkslege ved kopperverket i Alta inntil han i 1848 ble distriktslege i Lofoten med bopel på Gravdal. Samtidig ble han tillike bestyrer av Gravdal nye sykehus, som da sto ferdigbygd og innredet. I Bergs tid som distriktslege ble Lofoten legedistrikt delt i to (1854), nemlig i Vestlofoten og Østlofoten legedistrikter. Vestlofoten legedistrikt utgjorde Buksnes og Hol, Borge og Valberg, Flakstad og Moskenes, samt Værøy og Røst. Østlofoten legedistrikt besto av Vågan og Gimsøy sogn. I 1855 ble Berg beskikket som distriktslege i Vestlofoten. Han var således den siste distriktslege i Lofoten legedistrikt og den første distriktslege i det nyopprettede Vestlofoten legedistrikt. Under oppholdet på Gravdal var Berg en tid medlem av Buksnes og Hol formannskap og overformynder. I 1862 ble han forflyttet som distriktslege til Indre Namdal med bopel i Namsos. Han ble gift i 1857 med Ane Dorthea Olsen, f. 1832 i Tjøtta. De hadde 3 barn.

Hvordan forholdene var i Lofoten, med hensyn til sykepleien i distriktslege Bergs tid, framgår av en innsendt artikkel i «Tromsø Tidende» i 1853, altså året før Lofoten legedistrikt ble delt. Her skrives: «De lokale forhold i Lofoten, den hårde årstid, hvori fiskeriet foregår, fiskernes levesett og usle boliger, alt tilsammen bevirker, at sykdtommer blant fiskerne meget lett oppstår, sykdommer der ved en ordentlig pleie måskje meget lett kunne heves, men som nå i de fleste tilfeller blir dødelige. Ti hvorledes er nå hjelpen for den syke? Hans tilflukt er en ussel rorbod, hvor vinden og den kolde luft strømmer inn mellom hver bjelke, hvorav den er sammensatt, hvor hans leie er den nakne jord, mot hvis kulde det som oftest av sjøvann gjennomvætede teppe ikke er i stand til å beskytte ham. Hans lege er en av hans kamerater, der måskje ved brennevin søker å tilbakekalle de krefter, som sykdommen har berøvet ham; ti de ansatte leger er beskjeftiget annet sted. Under de bestående forhold kan det heller ikke være annerledes, ti 2 leger i Lofoten er, når man ser hen til massens tarv, så godt som ingen. Deres virksomhet skal nemlig anvendes på et så vidstrakt terreng, at ingen får noen sann og vesentlig nytte av den.» Innsenderen foreslår så at det må ansettes flere leger under fisket, og dessuten burde det opprettes små sykehus i flere av Lofotens fiskevær.

Dette var en tanke som skulle bli realisert for fiskeværet Steines vedkommende omtrent ti år senere. Omkring 1865 ble det oppført et mindre sykehus her. Steine ansåes den gang for å være det største fiskevær i Hol. Distriktslege var den gang (fra 1862-1868) Jacob Heiberg.

I 1869 ble Kristian Fredrik Stillesen distriktslege i Vestlofoten og virket som sådan til 1872. Stillesen var ordfører i Buksnes og Hol, og var som sådan bygdens utsending ved kong Oscar II besøk i Vågan i 1871. I 1875 ble så Didrik Schumacher distriktslege, og han var i stillingen til 1888. Schumacher talte eldre folk i bygden ofte om. Han var en flink lege, men en uvøren kar, som kunne skjelle folk huden full, uten kanskje å mene så meget med det. Samme år som han tiltrådte stillingen som distriktslege, ble Vestlofoten legedistrikt delt i Buksnes legedistrikt, som omfattet Buksnes og Hol, Borge og Valberg, og Flakstad legedistrikt, som omfattet Flakstad, Moskenes, Værøy og Røst.

De neste distriktsleger fram til 1913 var følgende: IV. W. Oxholm fra 1889 til 1897, Johan Schjørn fra 1898 til 1904, da han døde, og Ove Daae Bugge fra 1905 til 1911. Etter Schjørns død var K. Vetten kst. som distriktslege 1904 til 1905. Johan Ludvig Schjørn var født i 1857 og medisinsk kandidat fra 1884. En kort tid praktiserte han som lege i Sarpsborg og ble deretter ansatt som sykehuslege i Hammerfest.

K. F. S. Stillesen

 

I 1892 ble han utnevnt til distriktslege i Gildeskål og i 1898 i Buksnes, hvor han også var overlege ved Gravdal sykehus, I Hammerfest fikk dr. Schjørn meget snart ry som en fremragende dyktig lege, og tilstrømningen av syke var derfor meget stor. Like fra Tromsø amt til Øst-Finnmark søkte folk til ham. Han døde den 13. februar 1904 etter lengere tids sykdom.

I 1913 ble O. Hermansen distriktslege, og han var her til i 1921, da han ble utnevnt til fylkeslege i Bodø. Det første år han var her som distriktslege, brente Steine sykehus. Mandag kveld den 22. september 1913, ca. kl. 10, oppsto en brann i handelsmann Jentoft Nilsens butikk på Steine. Ilden fikk utmerket næring i den gamle tørre trebygning, og det varte ikke mange minutter før ethvert forsøk på slokning viste seg håpløst. De få personer som kunne oppdrives, gikk øyeblikkelig i gang med å søke å redde det ca. 5 meter fra butikken stående våningshus, som tilhørte Karl Danielsen, og etter et iherdig arbeid lyktes det også å redde dette hus. Men i iveren hermed hadde man glemt Steine sykehus, som lå 100 meter sør for butikken. Plutselig såes ilden å slå ned i sykehuset, og i løpet av noen minutter var ethvert håp om redning av sykehusets to prektige bygninger ute. Fra Stamsund tok en del folk straks av gårde med motorbåt. De kom imidlertid for sent til å kunne redde sykehuset, men de tok ivrig del i arbeidet på å prøve å redde våningshuset tilhørende Johan Olsen, som var sterkt truet. På sykehuset strøk alt med av inventar, deriblant ca. 40 senger med sengklær. Sykehusets effekter var dog assurert. Da Stamsund på denne tid for lengst hadde tatt luven fra Steine som fiskevær, ble ikke nytt sykehus oppført på Steine, men i stedet ble oppført en sykestue i Stamsund, som bare holdtes åpen under vinterfisket.

I 1914 skrev Hermansen i en innberetning til medicinaldirektøren: «I Buksnes (og Hol) synes jordbruket å være i jevn framgang.

 

D. F. Schumacher                      N. W. Oxholm

 

Slåmaskiner og hesteriver er ikke lenger noen raritet. Melken bringes til meieriene, som kun lager smør og leverer den separerte melken tilbake til bonden. Denne kjøper margarin i stedet. Kun de færreste holder av noe nysilt melk til husholdningen. Kosten er derfor ensformig, særlig om vinteren, da alle kyr «står borte», og dyspepsi (dårlig fordøyelse) forekommer ikke sjelden både blant store og små. Denne prøver man så å kurere med patentmedisin, særlig «Richters preparater», som handelsmennene skal ha en ganske stor omsetning av. Når hensyn tas til misforholdet mellom salgsprisen og varens verdi, er det ikke småsummer ubemidlede folk blir plukket for i årets løp».

I 1915 ble Borge utskilt fra Buksnes som eget legedistrikt omfattende Borge og Valberg sogn. Ved denne tid framkom herredstyret med forslag om at kombinasjonen av distrikts-legestillingen med stillingen som overlege ved amtssykehuset på Gravdal ble opphevet, og at Fygle eller Leknes ble bosted for den nye distriktslege i Buksnes legedistrikt. Herredstyret erklærte seg også villig til å tilveiebringe kommunal legebolig på et av disse stedene, dersom det kom i stand en slik ordning. Men saken førte ikke til noe positivt resultat.

Imidlertid kunne ikke legespørsmålet i Hol bli tilfredsstillende ordnet før kommunen fikk sin egen lege. Men dette spørsmål skulle dog ikke få sin løsning før mange år senere. I 1925 bestemte sosialdepartementet imidlertid at distriktslegen skulle holde kontordag i Stamsund 1 dag i uken, i den tid av året da der ikke var fiskerilege. Kommunen skulle utrede kostgodtgjørelsen og det offentlige skyssutgiftene. Distriktslegen skulle få benytte sykestuens kontor og venteværelse under sine kontordager i Stamsund, mot at kommunen forpliktet seg til å holde rommene rene og i orden, og overtok alt ansvar for stuen og inventar utenfor fisketiden.

Man var nå kommet et skritt videre mot en fullgod løsning av legespørsmålet for befolkningen i Hol. Men bare et skritt. I møte i Hol herredstyre i 1928 drøftet man på nytt saken. Der forelå en henvendelse fra Hol kretssykekassé til fylkesmannen om å få opphevet bestemmelsen om at fiskerilegestillingen i Stamsund skulle være tilknyttet distriktslegestillingen i Buksnes. Henvendelsen var foranlediget av at kretssykekassen hadde brakt i erfaring at det var en mulighet for at en yngre lege aktet å nedsette seg som privat praktiserende lege i Stamsund, dersom han ble sikret fiskerilegestillingen. Herredstyret besluttet enstemmig å uttale, at da det fant at en ordning som foreslått av kretssykekassen, ville kunne medføre betydelige besparelser, spesielt for kretssykekassen, ville man foreslå for fylkesmannen at denne underhandlet med dr. Wishmann om en praktisk løsning av spørsmålet.

Imens arbeidet man med å få en praktisk løsning av fiskerilegespørsmålet i Mortsund. Søndag den 3. mars 1929 var fiskerne der samlet til massemøte for å drøfte fiskerilegespørsmålet. Man ble enig om å sende en telegrafisk anmodning til fylkesmannen om å foranledige, at distriktslegen i Buksnes holdt minst en fast kontordag i Mortsund i fisketiden. Henvendelsen sendtes på vegne av omkring 250 fiskere.

I 1930 ble der så endelig opprettet kommunelegestilling i Hol, med kontor og bopel i Stamsund, idet herredstyret ansatte lege A. Ramson, Fauske, som kommunelege med årlig lønn kroner 1500 fra 1. januar 1931. Den 6. september 1948 ble så Hol distriktslegestilling opprettet, idet Hol ble utskilt fra Buksnes og Valberg fra Borge, og disse to herreder utgjør nå Hol legedistrikt. Distriktslegen bor og har kontor i Stamsund, men har kontordager i Valberg og på Fygle.

I tiden 1921 til 1930 var der følgende distriktsleger i Buksnes og Hol: U. Sverdrup fra 1921 til 1923. Han er far til den kjente lyriker Harald Sverdrup, som ble født i Buksnes. Carl Wishmann var distriktslege i tiden 1923 til 1929. Han var født i Kristiania i 1875 og var overlege en tid ved Tonsåsen sanatorium i Etnedal før han kom til Buksnes. Han var også ordfører i Etnedal en tid. Før han kom til Buksnes, var han også lege en tid om bord i «Kristianiafjord», og deltok også som lege på kvalfangstekspedisjoner.

 

Abraham Ramson    Sigurd Flydal

Utenfor sitt fagområde interesserte dr. Wishmann seg meget for kunst og musikk og var en dyktig sanginstruktør. Han stiftet Buksnes Blandede Kor. Han forlot Buksnes for å overta distriktslegestillingen i Oddernes. Som kommuneleger i Hol har virket:

Abraham Wulff Ramson, f. 1904 i Bodø, sønn av kjøpmann Elias Ramson. Han tok medisinsk eksamen 1929, assistentlege ved Fauske sykehus 1929-1930, kommune- og fiskerilege i Hol 1931-1935, da han utnevntes til distriktslege i Sand, Ryfylke. Han ble i 1932 g.m. Båra Gulseth, f. 1908, datter av pastor Gulseth.

Trygve Roseth, f. 1904 i Kristiansand S, sønn av kjøpmann August Roseth. Han tok medisinsk eksamen i 1929 og praktiserte som lege i sin fødeby fra 1929-1935, da han ble tilsatt som. kommunelege i Hol, hvor han var til i 1940, da han ble tilsatt som distriktslege i Vegusdal. Han ble gift i 1935 med Eli Laudal, f. 1902 i Setesdal.

Sigurd Flydal, f. 1903 i Rødenes, sønn av kirkesanger og lærer Gregorius Flydal. Han tok medisinsk eksamen i 1936, assistentlege ved Gravdal sykehus 1938, kst. distriktslege i Borge 1939, assistentlege ved Rønvik sykehus i første halvår 1940, kommunelege i Hol fra juli 1940. Da Hol distriktslege-stilling ble opprettet høsten 1948, ble han tilsatt som den første distriktslege her. Han ble gift i 1939 med sykesøster Marie (Mia) Hagen, f. 1910 på Ballstad, datter av kaptein L. P. Hagen. Deres barn: Ada og Sigurd. I 1956 ble Flydal utnevnt til distriktslege i Kviteseid.

Etter dr. Flydal ble stillingen dekket ved konstitusjoner i påvente av ny distriktslegebolig. I denne tid var Rolleiv Aase, Kaare Eimind og Odd Arne Brun om lag et år hver konstituert i stillingen.

Tormod Marstein, f. 1925, ble så i 1959 utnevnt til distriktslege i Hol. Han tok medisinsk embetseksamen i 1951 og har siden vært assistentlege ved Sanitetsforeningens sykehus, Mo i Rana, i tiden 1952-1953, bedriftslege ved Glomfjord Salpeter-fabrikker (Norsk Hydro) i tiden 1953-1957, kandidat ved med. avd. Hammerfest sykehus 1957-1958, assistentlege, senere reservelege ved røntgenavdelingen, Bodø sykehus, i tiden 1958-1959. Med permisjon fra sin stilling i Stamsund var han fra 1/9 1963 assisterende fylkeslege i Rogaland. Lege Johan Ek var i denne tid hans vikar.

Folketannrøkteren i Hol ble innført den 18. januar 1955. Da tiltrådte tannlege Jostein Budal. Han var her bare til i 1956. Ellers er rekkefølgen: Knut Selvig, 1956-1958, Terje Fossmark, 1958-1960, John Asyhaug, 1960 til kommunesammenslåingen 1. januar 1963.

Klinikken og leiligheten til tannlegen ligger i samme hus som Nordlandsbanken, og tilhører J. M. Johansen A.s. I 1963 ble det foretatt en omfattende ombygging av klinikken etter initiativ av ordfører Walter Tjønndal og huseieren, væreier Leif Johansen. Resultatet av ominnredningen er at klinikken i dag er en av de aller mest moderne og fineste i hele fylket.

Det er kanskje ikke så mange som vet, at det første apotek i Lofoten ble opprettet i Petvik i 1776 av en Nils Henrik Bull. Nils Bull var i 1769 ansatt hos apoteker Krag i Kristiansund N, og senere oppholdt han seg en kortere tid i Sør-Amerika, hvor han også hadde post ved et apotek. Der traff hans bror, skipskirurgen Ole Bull, ham rent tilfeldig en gang i tiden mellom 1772 og 1775, og formentlig har dette møtet vakt hjemlengselen hos Nils Henrik Bull. Sikkert er det iallfall at han i 1776 bega seg nordover fra Bergen, hvor han hadde gjort innkjøp av en del medikamenter hos eieren av Løveapoteket, Andreas Dynner, som han formentlig hadde gått sin læretid hos i apotekerfaget.

Til å begynne med slo Nils Henrik Bull seg ned hos den gamle velkjente handelsmann og gjestgiver Hartvig Jentoft i Petvik, hvor han begynte sin virksomhet som apoteker.

Imidlertid gjorde innehaveren av Svaneapoteket i Bergen innsigelser mot denne Bulls apotekervirksomhet i Petvik, under påskudd av at han hadde gjort sine innkjøp av apoteker-varer hos en «materialist» og laborant, Friedrich Otto Floer, i Bergen, hvilket ikke var tillatt. Enskjønt et brev fra Dynner viste at Bull hadde gjort sine innkjøp av varer hos ham, hjalp dette ikke. Innehaveren av Svaneapoteket fikk amtmannen i Nordland på sin side, og Bull ble tvunget til å nedlegge sitt apotek etter kort tids virke i Petvik.

Også soknepresten i Bodin, Erik Gerhard Schytte, som var gift med en datter av Hartvig Jentoft, la sitt lodd i vektskålen, til fordel for apoteker Bull, men amtmannen var urokkelig, til tross for at apoteker Dynner ved brev hadde erklært at varene var innkjøpt hos ham. — Det ligger nær å tro, at innehaveren av Svaneapoteket så skjevt til denne apotekervirksomhet her nordpå, og at det på en eller annen måte har lykkes ham å få amtmannen med på sitt syn på saken. Det ble skrevet av hr. Bull og hr. Schytte direkte til «kongens København» om saken, men like lite hjalp det, Bull måtte pakke sine medikamenter og flytte fra Petvik.

Som kjent var Schytte, ved siden av sin prestegjerning, en meget benyttet lege, både den tiden han var sokneprest i Buksnes, og senere da han flyttet til Bodin, hvor han døde i 1808. Det er meget mulig at Schytte hadde en finger med i spillet ved opprettelsen av dette apotek i Petvik. Han var ved den tid Nils Henrik Bull kom nordover med sine medikamenter og slo seg ned i Petvik, ennå prest i Buksnes, og hadde som praktiserende lege sterkt behov for et apotek med et rikere utvalg av medisiner, enn det han selv til enhver tid hadde på prestegården. Herpå tyder også den omstendighet, at Bull var skaffet hus hos Jentoft, Schyttes svigerfar, som han ellers neppe ville være kommet i forbindelse med.

Etter å være tvunget til å pakke sine saker i Petvik, oppholdt Bull seg en tid hos Schytte, som var flyttet til Bodin som sokneprest. Senere overtok han en post som medhjelper ved sin bror Ole Bulls apotek i Kristiansund N. Senere ble han ekstratollbetjent i Bergen, og denne stilling var han innehaver av like til sin død i 1806.

Det skulle gå 138 år før det neste gang ble opprettet apotek i Buksnes, Buksnes apotek av 1914. Lenge før den tid hadde det vært et medikamentutsalg i Stamsund. Når dette ble opprettet, har det ikke lykkes å få brakt på det rene. I forarbeidene ved opprettelsen av Kabelvåg apotek i 1886, er nevnt ønskeligheten av at apoteket pålegges å holde utsalg i Stamsund, men dette er ikke medtatt i bevillingsdokumentene. Men en kan vel gå ut fra at medikamentutsalget i Stamsund ble åpnet snart etter opprettelsen av Kabelvåg apotek. Ved opprettelsen av Buksnes apotek i 1914 ble utsalget underlagt dette apotek. Ved Kronprinsregentens resolusjon 19. oktober 1956 ble det besluttet å nedlegge medikamentutsalget. Samtidig ble det besluttet å gi Buksnes apotek tillatelse til å holde et enklere medisinutsalg i Stamsund. Dette ble åpnet 1. juli 1957 i Brødrene Johansens forretning.

 

2. Jordmorvesenet

Kvinner har alltid spilt en rolle i folkemedisinen, og det er nok ennå i dag en og annen som har god tro på «kloke koner». Før 1790 var det nesten bare slike en hadde å ty til. Forløpere for jordmødrene var de såkalte «hjelpekoner». De kjente jo ikke den moderne legevitenskaps krav til renslighet, og mange kvinner døde derfor under deres hender av barselfeber og andre komplikasjoner. Det var først med medisinalinnretningen av 1790 at man også fikk eksaminert jordmødre. De var til å begynne med like fåtallige som legene.

 

Hanna Haug            Johanna Justad          Clara Busch

 

Den første jordmor vi vet om i Hol var Johanna Ursin Larsdatter, f. 1793 i Bergsdalen, d. 1880, datter av Lars Pedersen, Bergsdalen. Hun ble g.m. Christian Johannesen, Bergsdalen. Johanna var meget benyttet som jordmor før det ble utdannede jordmødre. Blant annet ser en i kirkebøkene, at det var vanlig at Johanna døpte de nyfødte (antagelig svakelige) barn ved hjemmedåp.

Den neste jordmor en kjenner navnet på i Hol var Helmine Arctander, f. 1847 i Buksnes, Hun var jordmor i en periode før 1896, uten at en kan fastsette tidsrommet nøyaktig. Hun var bosatt på Hag og gift med gårdbruker Lars Paulsen. Hun døde som enke på Leknes sist i 1920-årene.

Den 13. juli 1896 ble Johanna Seines ansatt som distriktsjordmor i Hol. Hun var f. i 1872 i Seines i Ofoten, gikk jordmorskolen i Christiania, og etter endt eksamen vikarierte hun ca. 2 år på Andenes og Sortland. Hun hadde sin bopel i Stamsund, hvor hun leide et værelse hos Peter Wulff, som hun betalte med kr. 5 pr. måned. Jordmorlønnen var kr. 180 pr. år. Honoraret var da kr. 4 pr. fødsel. Antall fødsler var ca. 20-30 pr. år. Befordringsmidler (jordmorskyss) var båtskyss, hesteskyss med kjerre eller bikkvogn, om vinteren langslede og apostlenes hester. I 1902 ble Johanna Seines g.m. Adolf Justad. De ble viet i Bodin kirke av pastor Dietrichson, som senere ble biskop. Han forlangte kr. 10 for ti minutters ventetid på brudeparet, hvilket selvfølgelig ble betalt. I 1912 kjøpte Justad Peter Wulffs eiendom i Stamsund og startet forretning. Fru Justad var da, for noen år tilbake, sluttet som jordmor.

Etter at Johanna Justad var sluttet, tjenestegjorde først frk. Margit Mo, og etter henne en frk. Karlsen i ca. 5 år. Hun ble g.m. William Eriksen. Begge hadde bopel på Apnes, I 1913 ble jordmor Hanna Haug ansatt som jordmor i Hol distrikt.

Hun var født i 1886 i Nordfold, gift med Alfred Haug, Buksnes. I året 19101 tok hun eksamen ved jordmorskolen i Christiania. Bopel for distriktsjordmoren i Hol var fremdeles Apnes, men fru Haug flyttet senere til Arholmen, som ligger like ved. Jordmorlønnen var da kr. 200 pr. år, men ble senere pålagt til kr. 500. Honoraret ble også forhøyet til kr. 5 pr. fødsel. For såkalte «fattigfødende» bstaltes intet honorar. Jordmorskyssen var den samme som før: båtskyss, hesteskyss og apostlenes hester. Antall fødsler var fra 30 til 50 pr. år. Jordmor Hanna Haug tjenestegjorde i Hol til 1919, da ble hun ansatt som jordmor i Buksnes. Ved oppnådd aldersgrense fikk fru Haug kongens fortjenstmedalje i sølv. Hun døde i 1956.

I 1920 ble Clara Rølie Busch, f. 1893 i Lurøy på Helgeland, ansatt som jordmor i Hol. Hun hadde tatt eksamen ved Christiania jordmorskole samme år. Hun tjenestegjorde i Hol til oppnådd aldersgrense, 65 år. Siden vikarierte hun et år for den nyansatte jordmor. Jordmorlønnen var i 1920 forhøyet til kr. 800 pr. år. Honoraret pr. fødsel var da kr. 15, som senere ble forhøyet til kr. 25-30. I 1940 årene ble honoraret pr. fødsel kr. 50 for syketrygdede. Jordmorens bopel var fremdeles Arholmen, til tross for den uheldige beliggenhet. I 1929 flyttet imidlertid jordmoren bopel til Skifjord. I 1935 bygde distriktsjordmoren sitt eget hus på Vang i Storfjord. I samlet kommunestyre den 18. september 1958 ble jordmor Clara Rølie Busch tildelt kongens fortjenstmedalje.

Etter Clara Rølie Busch ble Svanhild Waldahl ansatt som jordmor i Hol. Hun er f. 1912, datter av Mathias J. Waldahl, Hol. Hun har bopel i barndomshjemmet på Hol gård. Hun praktiserer også ved Gravdal sykehus, da de fleste fødende nå søker til sykehuset.

 

3. Lofotens barnehjem

Tanken om å reise et barnehjem for foreldreløse og vanskelig stilte barn i Lofoten oppsto innen en engere krets av damer i Svolvær. Allerede i begynnelsen av 1890-årene arbeidet disse damer, som hadde dannet en komite eller forening for dette formål, med å samle inn penger til et barnehjem. I 1896 hadde denne forening samlet inn kroner 4000, som var satt inn i banken på det eventuelle barnehjems konto. På et misjonsmøte, som ble holdt i Kabelvåg i september 1896, besluttet man med kraft å oppta arbeidet for opprettelsen av et barnehjem for Lofoten. Stemningen var for å legge det et sted i Buksnes, hvor der var anledning til gårdsdrift. Der valgtes i sakens anledning komiteer for hvert herred, og for Vågan valgtes sokneprest Gjerløw og frue ved siden av den damekomite, som alt i flere år hadde arbeidet med dette mål for øye. I Buksnes komite var sokneprest Arctander formann.

Man gikk så i gang med å samle inn penger til barnehjemmet. Det trengtes nok ennå atskillige tusen kroner til før man kunne gå til kjøp av en egnet gård. I 1897 ble der holdt basar til inntekt for barnehjemmet på Ballstad. Inntektene av denne, pluss innsamlede bidrag i bygden og andre steder, utgjorde kroner 1400, som ble satt inn på konto i Stamsund Sparebank. I 1899 var man blitt enige om å ta sikte på å erverve Ramsvik gård til barnehjemmet. Høsten dette år dro sokneprest Gjerløw vestover for å bese eiendommen, hvis besittere, P. E. Jentoft og hustru, var utpregede venner av barnehjemstanken og med glede ville se den store og velstelte eiendom samlet å gå over til et barnehjem for Lofoten. Gjerløw fant omtrent allting ferdig til en gutte- og pikeanstalt. Der var sovesaler, som man bare behøvde å flytte inn i, der var hus til snekkerarbeid, hus til vevning og annen håndgjerning for piker. Og eiendommen lå vakkert for seg selv uten å være isolert, tilstrekkelig langt fra fiskevær og alle større folkeansamlinger, passe lang kirkevei og god kjørevei.

I året 1900 ble så gården Ramsvik ved kjøpekontrakt overdratt det vordende barnehjem for 23 000 kroner, med hus og herligheter. I følge kjøpekontrakten skulle gården overtas av barnehjemmet den 1. mai 1903. Det var Jentofts ønske, at barnehjemmet overtok gården snarest mulig. Men dette turde ikke barnehjemmets representanter å gå inn på. De fikk satt inn i kontrakten at Jentoft skulle drive gården for egen regning til våren 1903, men at det dog skulle være adgang for barnehjemmet til å overta gården før, dersom man så ønsket. Grunnen til at barnehjemmet ikke straks ville overta gården, var at man innså det betenkelige i å begynne med gjeld. Og barnehjemmets kapital var ennå ikke stor nok til at eiendommen kunne betales helt ut. Den innestående kapital var i 1900 på ca. 17000 kroner, og man regnet med at man innen den fastsatte tidsfrist (mai 1903) ville stå sterkt nok økonomisk til å innløse eiendommen.

Kjøpesummen, kroner 23 000, var rimelig, når en tar i betraktning verdien av denne gård, som er en av de største gårder i Hol. Husenes siste takstsum opplystes å være ca. 70.000 kroner. Husene var mange og alle i den beste stand, så det behøvdes bare få og ubetydelige forandringer for å kunne flytte inn med en barneflokk. At overdragelsen av en slik eiendom til en slik pris ikke kunne komme i stand uten Jentofts sterke interesse og store oppofrelse for saken, sier seg selv.

Høsten 1903 var arbeidet med barnehjemmet kommet så langt at man kunne gå i gang med å oppta barn på hjemmet. Jentoft hadde med stor rundhåndethet overdratt hjemmet meget av besetning, gårdsredskaper og innbo, og dessuten var der kjøpt en del, og av innbo kom det som gave ikke lite. Den første gårdsbestyrer ved barnehjemmet var Henning Johannessen, Storeidet, den neste var Løvdal fra Salten, og den siste gårdsbestyrer het Leirvik, og var fra Salten. Den første bestyrerinne var enkefru Amalie Larsen fra Vesterålen. Senere overtok frk. Winther, en søster av kjøpmann Winther, Røst, bestyrerinnestillingen, og etterfulgtes av Letne Nilsen, en søster av kjøpmann Jentoft Nilsen, Bodø. Den siste bestyrerinne var fru Brunstad fra Salten. I styret for barnehjemmet satt bl.a. Jørgen B. Jentoft, Ballstad, sokneprest Aasen, fru Mathilde Pedersen, Fygle, og Heitmann Hansen.

I følge de for hjemmet vedtatte statutter, skulle det være et kristelig hjem for hjemløse barn innen Lofoten, og dessuten skulle barnehjemmet komme sådanne fattige hjem til hjelp, hvor barneflokken var blitt for stor i forhold til evner og midler. Det var fra første ferd av tanken, at barnehjemmet skulle motta, om ikke alle, så dog størsteparten av de barn som hittil av fattigstyrene hadde vært bortsatt til privat forpleining. Foruten å være et kristelig hjem, overtok barnehjemmet forpliktelsen å meddele barnene kunnskaper etter folkeskolens plan, og ved siden derav å utdanne dem i alle de arbeider som forekommer innen en velordnet landhusholdhing. Og det var i barnehjemmets lover sterkt framhevet, at barnehjemmet skulle se en hovedoppgave i å gjøre barnene interessert, dyktige og glade i landsens arbeider av enhver art. Barnehjemmet hadde således stilt seg den sosiale oppgave med alle midler å motvirke den overhåndtagende frykt for det alminnelige arbeide hos den oppvoksende slekt, og med alle midler å åpne deres syn for arbeidets herlighet og ære.

Barnehjemmet ble ledet av et styre sammensatt av menn og kvinner fra Buksnes prestegjeld og bestående av 7 medlemmer, hvorav minst 3 kvinner, samt av et forstanderskap som besto av 3 medlemmer fra Vågan, 3 fra Buksnes og 2 fra hvert av de øvrige prestegjeld som støttet hjemmet. Styremedlemmenes virketid var 4 år.

Søndag den 28. august 1904 ble det holdt et stort stevne i Ramsvik. Vesterålske Dampskibsselskap stilte «Risøysund» til gratis disposisjon for ekstratur fra Svolvær til Ramsvik. Hele inntekten av turen skulle tilfalle Lofotens barnehjem. Til stevnet hadde innfunnet seg mellom 2 og 3 tusen mennesker, hvorav ca. 500 fra Vågan. Av Lofotens prester var Gjerløw, Aasen og Smith til stede. På barnehjemmets rommelige gårdsplass holdtes gudstjeneste om formiddagen. Prost Gjerløw oppfordret, med utgangspunkt i Kristi ord om kjærligheten, inntrengende Lofotens menigheter til å slå trofast ring om barnehjemmet.

Tilstelningen i Ramsvik den minneverdige søndag 28. august var kommet i stand med tanke på å bedre barnehjemmets økonomi, da man regnet med et godt utbytte av bevertningen og basaren under stevnet. Utbyttet ble: billettpenger på «Risøysund» kr. 326, inntekt av basaren kr. 460, og nettoutbytte av bevertningen kr. 250, tilsammen kr. 1036.

Men i løpet av de følgende år skulle det vise seg at hjemmet snart kom i økonomiske vanskeligheter. Da hjemmet ble åpnet høsten 1903, var ennå meget uferdig. Man måtte derfor begynne smått, prøve seg fram. Barnetallet var derfor til en begynnelse ikke stort, men i 1906 var det etterhånden steget til 21 — 13 gutter og 8 piker. Det var tanken etterhånden å øke barnetallet til minst 50, men hertil krevdes betydelig større midler enn man rådde over. Det skulle ikke så lite til for å holde barnehjemmet gående. Høsten 1905 måtte man utbetale betydelige beløp til reparasjon av husene, og dertil hadde hjemmet gjeld. Styret strevde ivrig med å få endene til å møtes, og man hadde ennå ingen tanke på å gi opp. I 1906 skrev styrets formann, sokneprest Aasen: «Sunnhetstilstanden har gjennomgående vært god. Enkelte sykdomstilfeller har selvfølgelig inntruffet. På et par unntakelser nær har barnenes oppførsel vært upåklagelig. Barnene ser godt ut, er glade og tilfredse og henger innerlig ved «mor» (fru Larsen) og ved hjemmet. Jo mer jeg har syslet med barnehjemmets anliggender, jo mere er jeg kommet til den overbevisning, at man her har for seg en god og velsignet gjerning, som i sin tid skal bære frukt, både for barnene og for samfunnet. Men skal gjerningen lykkes, og det i den utstrekning som påtenkt, så må den økonomiske støtte ikke utebli. Man må ikke glemme at barnehjemmet vesentlig er basert på å holdes oppe av hjertelag og interesse for den gjerning som der utføres. Det er kjærligheten som her må trekke lasset, den kjærlighet som var forutsetningen for budet: «Røkt mine lam».

Det manglet ikke på god vilje til å holde hjemmet i gang, men den økonomiske tilstand barnehjemmet befant seg i ble stadig forverret. I 1910 hadde barnehjemmet en gjeld på 22 300 kroner og inntekt ca. 4 000 kroner. I 1911 sank gjelden til noe over 17 000 kroner, og inntekten steg til 11 200 kroner. I 1912 oppholdt 24 barn seg på barnehjemmet. En konfirmert pike hadde fått plass hos hr. Sverdrup, Reine, og en av de konfirmerte gutter skulle med det første begynne som læregutt hos en snekkermester i Bodø, heter det i dette år. Til å tale hjemmets sak ble samme år antatt medhjelper Hagb. Høydahl. Formann i styret var på denne tid Heitmann Hansen. I 1913 virket Søren Ellingsen, Vold, som reisende for hjemmet.

Men tross alt arbeid på å bedre barnehjemmet» økonomiske stilling, gikk det stadig nedover. Søndag den 29. juni 1913 ble det holdt generalforsamling i Lofotens barnehjem på hjemmets gård i Ramsvik. Etter en lengere diskusjon angående hjemmets økonomiske tilstand, vedtokes enstemmig et forslag framsatt av o.r.sakfører Thomassen: «Barnehjemmet trenger innen 31. okt. 1913 kr. 2 000. Der utsendes i innsamlingsøyemed nok en mann. Kan ikke dette beløp, kr. 2 000, skaffes til veie innen nevnte tid, bemyndiger generalforsamlingen barnehjemmets bestyrelse og forstanderskap til straks å tre sammen for å nedlegge hjemmet og ordne avviklingen av dets eiendeler».

Men det siste forsøk på å redde hjemmets beståen førte ikke fram. Den 9. desember 1913 holdtes på Lofotens barnehjem, Ramsvik, et kombinert møte av hjemmets forstanderskap og styre for i henhold til generalforsamlingens beslutning å fatte bestemmelse om hvorvidt barnehjemmets drift skulle fortsette eller ikke. Etter at hjemmets økonomiske stilling var diskutert, fattet man mot én stemme følgende beslutning: «Da de bestrebelser som er gjort, ikke har innbrakt det av generalforsamlingen forutsatte beløp, og hjemmets status ikke er bedret — da der innen nyttår trenges minst 1 500 kroner — og da en fortsatt drift kan forutsettes å forverre stillingen, besluttes å nedlegge barnehjemmet og å anmoda bestyrelsen om å ordne avviklingen av hjemmets eiendom og gjeld».

I litt over ti år hadde da barnehjemmet vært i drift, til gagn for de mange barn som i denne tid hadde hatt sitt hjem her, men som nå måtte forlate hjemmet og søke annet sted hen. Ramsvik gård ble solgt til Odin Lindgaard og Peder Finstad.

 

4. Hol gamlehjem

I 1911 ble det bestemt i Buksnes og Hol herredstyre at det skulle innkjøpes en bondegård til hjem for bygdens gamle. Noen jordeiendommer ble tilbydd kommunen, og de eiendommer en særlig festet seg ved, var øvre Bolle i Buksnes, hvis daværende eier var Ingvald Johansen, og Hag nedre, bruksnr. 1, som da eiddes av Alfred og Necaus Hag. Utfallet ble at nedre Hag ble innkjøpt. Kjøpesummen var kr. 7 300. Det ble foretatt en del ominnredning av hovedbygningen, blant annet ble nordre ende innredet til spisestue.

 

Kristine og Alfred Hag

 

En del år senere ble det innkjøpt en brukt stuebygning,som ble oppført i vinkel med den gamle, og denne ble benyttet som bestyrerbolig. I 1919 ble det foretatt en hovedreparasjon av uthusene og bygd nytt stabbur o.s.v. Ved delingen av Buksnes og Hol kommuner i 1919 ble så eiendommen overtatt av Hol kommune. Men etter overenskomst i delingsvilkårene hadde Buksnes kommune rett til i flere år å ha en del gamle på hjemmet på samme vilkår som Hol.

Gamlehjemmets første bestyrer var Alfred Hag og hans hustru Kristine. Disse bestyrte så vel gårdsdriften som hjemmet i sin helhet fra dette ble opprettet i 1911 til 30. april 1915. Fra 1. juli 1915 til 27. april 1916 ble hjemmet bestyrt av Knut Knutsen, Dal i Valberg. Knut Knutsen hadde en lønn av kr. 900 pr. år, pluss fritt opphold for seg og sin hustru, som var bestyrerinne. Fra 27. april 1916 ble hjemmet bestyrt av Ole Hansen, Leknes, og hustru Eline. De hadde fra begynnelsen en årslønn av kr. 1100. De fratrådte stillingen den 10. september 1918. Lønnen var da steget til kr. 1 200. Fra 10. september 1918 bestyrte Alfred Hag og hustru igjen gamlehjemmet til 25. september 1939. Lønnen steg nå til kr. 1 500 pr. år pluss fritt opphold. Alfred Hag og hustru Kristine har således bestyrt gamlehjemmet i 25 år.

Det bemerkes at fra den tid gården var innkjøpt som gamlehjem, var det offisielle navn «Fattiggården», men etter søknad til herredstyret fra de gamle, ble navnet forandret til «Gamlehjemmet».

Da Alfred Hag og hustru sluttet ved gamlehjemmet, tiltrådte Martin Hol og hustru Laura som bestyrere, og de var her til i mai 1941. Fra denne tid ble hjemmet bestyrt av Ferdinand Gran og hustru Borghild, som imidlertid ble syk og døde vinteren 1942. Senere ble så hjemmet ledet av en del andre kvinner og menn. Den annen verdenskrig var da, som kjent, en virkelighet, og enskjønt alle var så vel snille som velskikkede for stillingen, ble ikke deres tjenestetid av lang varighet. Dette skyldtes meget at husene ikke oppfylte de krav, som både helsemyndighetene og folk i alminnelighet stilte til et gamlehjem.

Som følge herav ble det så fra kommunens side tatt under overveielse om en skulle foreta en ombygging av det i sin tid innkjøpte gamlehjem, eller om en skulle bygge helt nytt gamlehjem og skille gårdsbruket ut fra gamlehjemmet. Og det siste alternativ ble valgt. I herredstyremøte den 11. juni 1946 ble det besluttet å bygge nytt gamlehjem. Samme dag ble det også valgt byggekomité, som besto av Martin Hol, fru Arnolda Dahl og Trygve Sandsund, og den 15. mai 1947 ble byggekontrakt opprettet mellom kommunen og entreprenørfirmaet «Lofoten Bygg og Betong», hvis innehaver var Ole Johansen, Petvik. Hjemmet ble tatt i bruk i mai 1950. Da ble så vel de gamle som hjemmets bestyrerinne overflyttet fra det gamle til det nye hjemmet.

Den første bestyrerinne her var Anna Grundset. Hjemmets kostnad ble oppgitt til 330 000 kroner. Dertil kommer en hel del inventar, som er gitt som gave av firmaet J. M. Johansen, Stamsund, Stamsund Sparebank og flere husmorlag og private personer rundt i bygden.

Som etterfølger etter Anna Grundset som bestyrerinne ved Hol gamlehjem kom frk. Ragna Storeide, fra Storeidet i Buksnes. Hun var her fra 1950 til 1953, da Lilly Rones-Sandsund ble bestyrerinne.

 

5. Renslighet i gamle dager 

Ved Dagmar Blix

Det er kanskje mange av oss som bare vil dra på smilet og tenke at rensligheten i gamle dager det var nå ikke rare greiene. Nei, det er jo sant nok at den sto nokså lågt før på mange måter. Men der var også folk som var renslige av naturen, de vantrivdes og var mesta uvel når de ikke hadde det rent og ryddig omkring seg. Men stort sett så var det vel smått stell, det går tydelig fram av noen skøyordtak som vi har. «Reint ska dæ vær», sa kjerringa, ho sopte bosset under senga. Og «reinslighet de en dyd», sa kjerringa, hun snudde serken julaften.

Det var aldeles ikke så lett å være renslig før, selv om de som oftest hadde nok av folkehjelp — til å bære vatn og vaske og skure og fli. For det første så hadde de så lite opplysning. De hadde aldri hørt om bakterier og smitte og sånt. Den andre tingen som gjorde det tungt å være renslig, var den sørgelig tungvinte vassbæringa. Vannledning og spring vet vi er av nyere dato. Der for de stakkarene og bar vatn med børtre både sommer og vinter til både fjøset og huset. Mest brukte de selvsagt i fjøset. Vatn måtte jo krætturan iallfall ha. På storgårdene var det mest tausene sitt arbeid. Drengene kunne vel hjelpe til, eller husbonden, når det var riktig på det verste med uvær og uføre. Om vinteren, når elvene og vannene lå frosne, så tok mannfolkene hest og slede og kjørte heim vatn. Men slik som det er her i bygda, at mannfolkene er i fiskeværet heile vekka og kanskje heile vinteren, der ble det nok tausa sitt arbeid å kjøre heim vatn og. På smågårdene var det nok for det meste ho mor i huset som måtte til pers — til det som så mye annet.

Vaskepulver hadde de ikke. Men de kokte seg såpe av krætturtalg og lut. Luten fikk de av ved-oska. Heimkoktsåpa har vært kjent og brukt helt fram til våre dager. Under den siste krigen var det mye såpekoking omkring på gårdene. Folk fikk tak i kaustikksoda og skrottalg eller annet fett som ikke kunne brukes til folkemat. Grakse kunne også klare seg. Det er avfall av torskelever som de presset tran av. Men i det store og hele så var såpa mesta en luksus. De måtte spare på den. Derfor var de så glad i mjukt vatn — regnvatn og overflater vatn i elver og vatn.

Kjerringene hadde sine bestemte vaskerplasser ved elvene og vatnene. Det kunne vel være bare artig å holde på der og vaske og skylle når det var solskinn og sommer. Verre var det når det var vinter og frost. Da tok de klærne på kjelke og drog de til elva og satte de i vatn i en trestamp. Var det riktig spikkarfrost, så vasket de inne i kjøkkenet og bare skylte i elva. Øks måtte de ha for å hogge hull på isen. De skrubbet underklærne på ranga og ytterklærne på retta. Så gnudde de dem mellom hendene og la dem på en slags vaskerfjøl og banket dem med banketre. Det var for det meste heimevevde klær folk brukte, og de tålte også hard handsaming.

I riktig gamle dager hadde folk gjerne badstue på hver gård. Men i manns minne har de holdt til i kjøkkenet eller borti eldhuset med det, og bading var det ofte smått stell med. En gang var det en mann som pratet om at han skulle heim og bade seg. Det var lørdagskveld, «Bad? Vaska du deg over heile kroppen?» spurte en kamerat. Javisst, svarte den andre. Det brukte han da iallfall annenhver lørdag. «Eg ha kje hørt dæ verre. Eg ha ikkje bada en einaste gong sia eg vart komførmert. Og de nu snart tjue år sia. Men vi kan jo ta a oss og sjå kem som har den kvitaste og finaste skrotten». Ja, det var vel så , når han sa at kroppen var kvit, men det er spørsmål om hvorledes det var med sveittlukta. Kroppsvaskingen tok de ikke så nøye, men de skiftet underklær hver eller annenhver helg.

Håret vasskjemte de og holdt det rent for dyr — så godt som mulig. Især hadde kvinnfolkene et stort arbeid med å holde rent det lange, vakre håret sitt. Det hendte at de gikk bortover til en elv eller et vatn om sommeren og vasket og kjemte håret, Det ble sagt at de la seg der i solskinnet og bleikte håret, De likte å ha lyst hår. Ofte tok de einerkvister og kokte laue på — einlåg — og det vasket de håret med. Så ble håret så rent og uten flass,. Men enda bedre sa de at olderbarken var. Dessuten fikk de sånt fint rødskjær i håret av den. De unge jentene gikk med lange fletter. Til festbruk hengte de håret løst på ryggen. Da hadde de gjerne et svart fløyelsband eller silkebånd over håret og knyttet i nakken. Håret var skilt etter nesen.

Lopper og lus var en fæl plage. Det fortelles at i riktig gamle dager fikk de gå nokså fritt. Ja, de skjemtes ikke for å ha med seg kløpinner, som de satt og pirket seg både oppi håret og på ryggen med —til og med i selskap. Men i manns minne var det alltid skam å ha lus, loppa tok de det ikke så blånøye med. «Han vil være allemanns venn liksom loppa», sier et gammelt ordtak. De hadde ordtak om lusa og. «Han er så frekk som lusa», sa de. Den gangen lusa kunne snakke så sa ho: «Eg vil før kok i sju lut før eg vil ligg ute ei vinternatt». Så hadde de den enkle råd at de kunne legge underklærne sine i snøskavlen et par netter og siden vaske de rene.

Til underlag i sengene brukte folk som oftest høy eller halm, når vi ser bort fra de som hadde råd til å ligge på svære fjærbolstra og med dunteppe over seg. Noen hadde høyet laust nedi sengkarmen og med et grovt laken oppå, men senere sydde de bolstra av sekk. Av og til skiftet de høyet. Der eltest gjerne lopper i høyet. De hadde forresten en giftplante de kunne legge på sengbotnen, så skydde all slags utøy. Det var tyrihjelm, som de kalte blåmonke eller tøffel. Hver lørdag ble golva skurt med kvitsand, altså f jæresand. Det gjorde de overalt.

Skabb eller klåe og andre hudsykdommer hadde så lett for å spre seg. Det var en råd for den sykdommen. Det var å smøre kroppen inn med tjære tre kvelder på rad. Tyfus, difteri og skarlagensfeber var mye farligere før i tiden enn nå, og de rev bort store barneflokker. Folk hadde ofte lite både av senger og sengklær. De brukte skyvesenger som de kunne trekke ut. De var mest til mannen og kona og litlbanet. De hadde også sengbenker, som var sitteplasser om dagen. Når folk var i gjestebud, så kunne de sjelden fare heim om natta. Så måtte husfolket hyse gjestene. Da fikk de ligge i lag med noen av husfolket eller bortpå laen. Bare storfolk hadde stående gjesteseng. De la friske og sjuke folk i lag, dessverre.

Mange trodde ikke på smitten. Derfor gikk det så galt da tuberkulosen herjet.

De hadde mange rare skikker. Det hendte at tausa lå i et skap i kjøkkenet. Ja, det var vel et kottskap, slik at hun fikk strekke ut føttene litt. Men de lå mye oppskoret, de gamle, — sengene var jamnest for korte. De sakene som folk laget mat med eller skulle ha i munnen, måtte holdes så rene som mulig. De var for det meste av tre. Til å drikke av brukte de drikkehorn, tinnstaup og sølvstaup, men også trekaupa. Ause og tvore så vel som holsleiv eller saspon til å legge opp fisk og kjøtt med — det var alt i hop av tre. Skjeene var hornskjeer og treskjeer, og så sølvskjeer — de som hadde råd til det. Skjeene tørket de av med handloven og satte dem i holtreet attmed bordet. Gafler er en nokså ny oppfinnelse. Til å skjære sund kjøtt og fisk med brukte de tollekniven, og han satte de i sliren, som de hadde fast i beltereima. De hadde også noen bordkniver, «bordjonga» sa de. Og de var ikke av rustfritt stål, nei. Det var ungene sitt arbeid å pusse knivene hver eneste dag, ellers satte det seg gravrust på dem. De brukte tennsand, men vedoske eller torvoske gikk også an.

Melkkollen og rømkollbonkan ble skurt grundig innvendig med tennsand og skylt og lagt ut i sol og luft. Det gjorde de med alle trekjørelan. Men kjøtttønnene ble stelt på en annen måte. De kokte einelaue eller låg og slo kokende varmt nedi og lot de stå et par døgn. Så kunne de salte ned kjøttlår og ruller og kjøttpølse og slikt. Når de saltet ned fisk og sild, så tok de det ikke så nøye med donkene de la det i. Ja, de skylte dem i sjøvatn, og det var jo fint. Men at silda var litt sur og harsk, det var bare som det skulle være, og «lengnafesk» — litt sur altså — det likte de bare godt.

 

6. Kjerringråd

Ved Dagmar Blix

Det var ikke bare søtmelk å være til i den gamle tida. Og vi vet at gjennomsnittlig så levde folk mye kortere enn folk gjør nå. Og det hadde mange grunner. Barnedødeligheten var veldig stor. Foruten de sørgelige hungerperiodene, så raste her også mange barnesykdommer og andre epidemier som rev bort store barneflokker. Folk hadde mange barn i hver familie. En 10-15 barn og mer var slett ikke uvanlig. Men der døde så mange at folketallet økte nesten ikke. Først etter 1800-tallet, da folket ble fritt, og opplysningen og velstanden økte — sakte, men sikkert, da kunne de store barneflokkene vokse opp og bli voksne. Da kom «de store familiers tid».

Men ikke bare barn fant en for tidlig død, de voksne levde også et farefullt liv. Der omkom år om annet veldig mange på sjøen. I en gammel fortelling har jeg lest at der omkom på Lofothavet ikke mindre enn 500 mann i løpet av en vinter. De fleste på en dag. Det skulle være en gang i midten av forrige århundre. Den 25. januar 1893 omkom her på en dag 125 mann. Jeg har snakket med folk som var med den gang. Så der var mange enker og farløse i den tiden. Kvinnfolkene hadde gjerne en lengere levealder enn mannfolkene, selv om de også levde i en stadig fare — med alle de barnefødslene. Ukyndig hjelp og urenslighet gjorde ende på mangen en mor, og barselfeberen lå stadig på lur og var meget fryktet.

Leger fantes her få av, og om her var, så så ikke vanlig folk seg råd til å hente lege uten i den største nød — når det altså sto om livet. Nei, de aller fleste folk døde uten at de engang hadde sett en doktor. Legene hadde heller ikke så gode og mange hjelperåder som nå. Rundt om i bygda var det mange kvakksalvere og doktorkjerringer — eller kloke koner, som de også ble kalt — som drev legekunsten og gjerne litt trolldom og runing i blant. De hadde noe av den hedenske tankegangen, at det var åndene — eller maktene, som var sinte og fornærmet, og som da gjorde folk syke. Derfor måtte de blidgjøres om folk skulle bli friske. Derav kom alle de latterlige rådene — ja, det synes vi, men det var dødsens alvor for dem, — slikt som å ta kirkegårdsmold og legge i en klut på det onde stedet, å vaske den syke i nordrennende vann og å støype. Men vi må ikke tro at det var bare tøv og tull de for med alltid, disse signekjerringene og krafskjerringene. De hadde ofte gransket og prøvd seg fram. Mange av rådene deres er nå godkjent av legevitenskapen. Vel nok, det var vel mange stakkarer som har måttet late med livet eller iallfall har blitt verre, mens kvakksalveren prøvde urteavkok og mystiske salvesorter på dem.

Kjerringrokk og salvie er av de eldgamle lekedomsurtene som ennå er i bruk. Det vokser en plante på gårdsplassene på landet som er lite påaktet. Den heter kjempegrorblad og er bare et ugress. Jeg har nettopp ikke hørt at legene har rådd til å bruke den, Men de gamle plukket gjerne noen blad av den og hadde stående i en kopp vann. Var det da noen som slo seg eller skar seg, så la ho mor grorblad på såret, og det kan ikke nektes at såret både holdt seg rent og grodde fort.

Folk var meget plaget av hudsykdommer. De fikk sår og utslett av forskjellig slag som var både plagsomt og ekkelt — og mer eller mindre farlig. Det var en sort de kalte for skabb eller klåe. Folk hadde ofte lite både av senger og sengklær, så det var nokså vanlig at både to og tre lå i lag i samme seng. Slik spredde smitten seg. Råda var å smøre hele kroppen inn med tjære tre kvelder på rad. Så ble en frisk. Meslingene vannkoppene og skarlagensfeberen var mye farligere før enn nå. Det var to hudsykdommer som folk var veldig redde for, det var koppene, eller «småpåka» som de kalte dem, og så spedalskhet. Den kalte de «spillsjuka».

De hadde mange råd mot brannsår. Ett av dem var rømmegrautfett. Det skulle være bra for andre sår også. De kunne også knuse et egg og røre i hop og smøre på brannsåret. Eller også kunne de smøre tran på, og det er jo ennå brukt. De brukte også alun for brannsår, men det svidde mye. Hadde noen brukket en fot eller en arm, så ble de godt spjelket. Det måtte gjøres forsvarlig, og mange var flinke til det. Men det skulle være alt annet enn godt når de holdt på. Var det vrikk eller vranking, så slet de først leddet i, dersom de fikk det til, og deretter smurte de leddet inn med hundfett, tjæresmurning eller noe de kalte «tjære-si». Det var drev av jute innsatt med tjære. Senere var det bare blyvatn. Så var det jo prektig om det var noen i nærheten som kunne lese vreordene over vrikket. De leste også verk-ordene over betennelse — tannverk og svuller og slikt. Og så var det da blod-ordene, når noen holdt på å blø seg i hjel.

Valerianna-dråper var en medisin som var meget brukt både for magen og hjertet og andre indre plager. Det skulle være et avkok av en urt som het lækebaldrian. Baldrian var da blitt forvansket til valerianna. Sur melk eller rømme kunne en lage omslag av og legge på når en hadde blodforgiftning. Dersom de fikk betennelse innmed beinet, eller ondt blod, som de sa, så bare de fikk tak i en blodigle til å suge vekk styggedommen. Blodiglene var å få kjøpt på apotekene. De skulle være innført fra Spania. Var blodet urent, forteller en gammel mann, så beit iglen seg fast, men var blodet i orden, så beit den i det hele ikke. Av det urene blodet drakk så disse stygge, små ormene til de ble tykke som noen pølser. Så slapp de. Folk rullet iglen i salt, og da slapp den ut blodet den hadde suget i seg. Så la de den på et glass med vann og med gasbind over. Der kunne de ligge aldri så lenge. — Den gamle mannen fortalte også om den måten de koppa folk på. De koppa for gikt og hall og annet ondt. En vanlig kaffekopp ble gjerne brukt, men de gamle brukte helst bukkehorn. Først hakket de tett i tett med små hull i huden med en barberkniv, så blodet piplet ut. Så tente de på en liten bit papir og la inni koppen og veltet den over sårene. Koppen saug seg fast, og blodet ble suget ut. Senere fikk de koppeapparat. Legene brukte en tid mye å årelate folk. De brukte da en liten ting som de kalte sneppert, som de hogg hull med.

Folk hadde sterk tro på varme. Det var nok både bra og ikke bra. De små spebarna tullet de ofte så mye på at de lå der og svettet. Og de fikk gjerne et utslett av svetten. Det kalte de «revva». Ellers brukte de gamle varme omslag på betennelse og verk, — både ullplagg dyppet i varmt vann og med et linplagg utover, og så grautomslag. Dette stanset betennelsen eller drev den fortere fram, og det lindret øreverk og tannpine. — De gamle hadde også en sterk tro på ulla. Noen trodde mest på svart ull. De fleste holdt seg likevel til grå ull. Noen la en linklut utover ulla, andre la ho rett på skinnet. Dette bruktes for øreverk og tannpine. Og så dryppet de gjerne varm matolje eller maskinolje inn i øret.

Ja, de hadde mange underlige truer om sykdom. Lomen var en utursfugl, sa de. De brukte hoppemelk mot kikhoste, og det hjalp utrolig. Når ungene hostet og hadde vondt i brystet, så blandet de terpentin og talg og slo på en ullklut og la over brystet til barnet. Men noen sa at terpentinen og talgen skulle smøres under føttene. Talg og terpentin gnidde de seg også inn med mot gikt. Det var dessverre mange som hadde gikt og var giktbrotne. Husene var jo ofte trekkfulle, og på fjell og på hav frøs de mange ganger mer enn de hadde godt av. Derfor hadde vi også mange ordtak om gikta: «De kje rå før gikta når ho e kommen i trefoten», sa de. Eller: «De kje rå før gikta når ryggen e a». Men så fikk de Pain Expeller og Sloans Liniment og det var iallfall noe som reiv i nesen.

Det var underlig hvor gode tenner folk hadde for bare en 50-60 år siden, og det uten noe særlig grønnsaker og frukt. Folk levde på grov og enkel bondekost. Slikkeri hadde de aldri råd til å kjøpe.

«Det skal en sterk rygg til å bære gode dager», sier et ordtak. Og kanskje vi skal våge oss til å dreie litt på det og si at «det skal en sterk vilje til å leve enkelt i velferdssamfunnet».

Det er rart med det — når folk er alvorlig sjuke, så lar de nesten ingen råd være uprøvd. Og enda mer når far og mor ser at de små barna lir ondt, det er nesten verre enn om de selv skulle ha pintes. Derfor er det ikke verdt å hånflire til alle de rare og dumme rådene som mer og mindre kloke kjerringer og kaller fant ut og prøvde.

 

7. Epidemier

Det er blitt sagt at tuberkulosen var en nesten ukjent sjukdom før. Det er nok ikke tilfelle, men den spredde seg ikke så eksplosivt som i de siste 60 år. En mann i Dalen, Johan Kristensen, forteller at han hadde en onkel og en tante som døde i sine beste ungdomsår — av blodstyrtning. Og kunne det være noe annet enn tuberkulose, tæring? Den eller den hadde brystsyke hører vi også om. Men det var ikke hele gårder som ble avfolket. Visstnok levde de før et mye mer farefullt og slitsomt liv enn nå. Men de var nødt til å være mye ute i frisk luft, og det var mye kroppslig aktivitet, så lungene ble friske og sterke. Kostholdet var enkelt, frukt og grønnsaker var det smått om, så de led nok av en del kost-mangelsjukdommer, særlig på vårparten. Men historien sier at de hadde friske mager, og tannhelsa var utmerket. Vi kan ennå huske folk som aldri hadde besøkt en tannlege, men som gikk i grava med alle eller iallfall mesteparten av tennene feilfri, og tannpine visste de nesten ikke hva det var. Tørrfisken og spekekjøttet ga tennene god trening.

Folk hadde gjerne store barneflokker, men barnedødeligheten var så stor at folketallet nesten ikke økte. De mange hungerperiodene gjorde sitt til dette, likeså de mange epidemiene. Barnesjukdommer, som vi nå regner for å være nesten ufarlige, gjorde store innhogg i familiene. Alle ville gjerne ha barn, helst mange. Det var deres form for alderdomsforsikring. Barna hjalp foreldra i oppveksten, og med det samme lærte de jo å arbeide. I ungdomsåra hjalp de også foreldra. Hadde en mann 3-4 sønner, så hadde han fullt båtmannskap. Døtre var heller ikke å forakte. Det hendte de var med faren på sjøen. «De var rorskaran til han far», sa en gammel mann. Det var ellers mye å gjøre på en gård, og så var de da borte i tjeneste til de ble gift.

Barselfeberen lå stadig på lur. Uvitenhet og urenslighet gjorde sitt til det. Omkring midten av forrige århundre kom det en lov om at det skulle være utlærte jordmødre på bygdene. Men det var ikke så lett å få tak i slike, og så ble det da holdt noen kurs som hjelpekonene kunne gå på.

En kone hadde 13 barn, av dem var det 8 som levde opp, og det får en si var nokså mange. Ei anna kone hadde 15 (noen riktignok dødfødte), og av dem. levde det opp 3. Difteri, skarlagensfeber, kopper og tyfus var de sjukdommene som var mest fryktet, Et par hadde 6 barn, derav døde 2 som små. De andre 4 strøk med i en difteri-epidemi. To av dem ble lagt i samme grav. Nå hadde de ingen barn igjen. Men det gikk med dem som med Job — de fikk atter 6 barn. Av dem døde den yngste i femårsalderen av difteri. De 5 vokste opp og ble gamle folk. Dette er bare et eksempel. Det hendte i midten av forrige århundre.

En gammel mann fortalte om en tyfusepidemi som gikk i Kråklia. Husmora og to av barna var sjuke, seinere også «tausa». Det var om vinteren, og mannen og drengen og leikaren var på bua. Så døde et av barna. De hadde en fostergutt, Oluf Nilsen — han som har fortalt om dette, — og han måtte gå til fiskeværet med bud om dette til faren. Det var forresten han som måtte skaffe mat og gå alle ærend, for ingen hadde lov til å gå dit. Det var kommet en streng lov om det.

Mannen og et par andre tok den vesle likkista i en båt og rodde til Sennesvik kirkegård. Vegene var uframkommelige — det var snøfokk og veldige snøskavler. Været var fryktelig på sjøen også, så mennene ble liggende værfast på Steine. Da de endelig kom hjem, var det andre barnet også død, og de måtte fare med det. Moren var nærmere død enn levende, hun også, men hun sto det da over. Hun lå til sengs helt til våren. — Det kan forresten nevnes at om ikke mange år mistet hun mannen på sjøen. Han omkom i en forferdelig nordvestkuling innfor Litlodden i lag med drengen og leikaren.

Så kommer vi inn i vårt eget århundre. Det var en familie her i naboskapet som mistet en barneflokk på 5 i difteri, 2 levde igjen. En tyfusepidemi tok bort to familiefedre med store barneflokker. Disse to var Edvard Pedersen, Sætran, og Alfred Klæboe, Steine. Også andre hadde sjukdommen, men sto det over. Det gikk også en epidemi av barnelammelse — poliomyelitt — her i bygda. Ei lita jente i Kangeruren, Gunvor hette hun, døde av denne sjukdommen, en ble lam i en arm, og tre ble mer og mindre lam i en fot. Senere døde en gutt på Steine av poliomyelitt.

«Spanska» var en hurtigvirkende og farlig sjukdom. Den herjet fryktelig mange steder, f.eks, i Svolvær. Her i bygda var også mange angrepet, men de fleste kom seg. De var nokså mye svekket og lett mottakelige for den epidemien som kom like etter, nemlig tuberkulosen. I Storlibakken var der en barneflokk på 8, av dem ble det bare 2 igjen. Ellers døde det flere eller færre i mange familier. På Karijorda døde begge døtrene og ei datterdatter. Noen kom over det, men var svake resten av livet. God opplysning og bedre helsestell har gjort at denne folkesvøpen nå er så å si overvunnet. En har mye å takke helselagene for, likeså skolene, som også har spredd opplysning om helserøkt.

Brannkoppene var en fryktet sjukdom, både for det at den var dødelig, og for de stygge arrene som de fikk i ansiktet, de som kom seg. De var så å si vansiret for resten av livet. Etter at koppevaksine ble påbudt ved lov er denne sjukdommen så å si utryddet.

Nå er det barnesjukdommer som kikhoste, meslinger, vannkopper og kusma som av og til går. De er nokså ufarlige, når en ser bort fra at noen av dem er farlige for svangre kvinner og spebarn.

INNHOLD

STARTSIDEN