Lofotlandet

 

Det brøiter sig vei i havet,

danner sin front av gråsteinsfjell,

setter sin kurs fra kysten,

ligger der som på svøm.

Og havet går på fra alle sider

med brenningens tunge smell,

men klippene verger landet,

ja, som en moder øm.

 

Der skråner de grønne lier,

med flagene hengende over,

raden av tinders topper

lenger enn øiet når.

I sekkedalenes groper

dypsvarte vann der sover,

og høit over alt de ørner

på vidspente vinger står.

 

Menneskeverk vi finner,

bygder med hus og hjem,

havner med båt og brygge,

ferdsel på mange veie.

Ut til de ytterste kløfter,

hvor feste var, grov en sig frem,

og alt hvad av jord der fantes

tok de til odel og eie.

 

Fisken gikk tett i havet,

og daglig var fiskeren ute til fangst.

Det kamp ble så mange ganger,

til seier, men også til død.

Man gikk der så titt og ventet

med bankende hjerte i angst,

og stille steg bønner mot himmelen:

Herre, du hjelpe av nød!

 

Og slekter fulgte på slekter,

mennesker kom og gikk.

Hvor før var en naken lyngrabb

står engen i dag i flor.

Hakken tok bort all steinen,

i myr var det spadestikk,

båten for fisk i sjøen,

og jorden for vekst og gror.

 

Når lavt over fastlandets fjelle

morgensol bålet tente,

så man der inne fra kysten

et land vest i havet som brente.

Det flammet i jøklenes hvite sne,

et fortryllende vakkert land,

— siden, ved Sanct Hans tider,

lå det farvet av midnattsols brand.

 

Smile kan dette landet,

men Gud som det hårdt kan være,

— slå med de tunge stormkast,

og velte i brott mot kysten.

Tunge var ofte byrdene

folket her måtte bære,

men alle ting tok de som lagnad,

og blev på sin plass i dysten.

 

For landet, med alt, de elsket,

det lå der så fritt og godt

med fjellenes mange kjemper,

og havet så vidt og blått.

Her lå de svøpt i svøpet,

her fant de gravens fred.

Hvor de i verden vanket

visste de om et sted......

 

Lofotlandet, vårt eget,

vi hører din stemmes røst,

kallende blidt ved sommer,

truende hård ved høst.

Vinterhvit ånder du kulde

gjennem de dype skar,

vårgrønn du kjærlig vinker

og inn til din barm oss tar.

 

Rikt er det folk som eier

landet som Gud dem gav.

selv om det ligger nakent,

steinstrødd i Vesterhav.

Kjærlighets gull det pynter,

fedrenes vei lå her ....

Det er så godt å være

der, hvor vi hjemme er.

                                                 Ola Berg.