Lofotens barnehjem

INNHOLD

STARTSIDEN

Tanken om å reise et barnehjem for foreldreløse og vanskelig stilte barn i Lofoten oppsto innen en engere krets av damer i Svolvær. Allerede i begynnelsen av 1890-årene arbeidet disse damer, som hadde dannet en komite eller forening for dette formål, med å samle inn penger til et barnehjem. I 1896 hadde denne forening samlet inn kroner 4000, som var satt inn i banken på det eventuelle barnehjems konto. På et misjonsmøte, som ble holdt i Kabelvåg i september 1896, besluttet man med kraft å oppta arbeidet for opprettelsen av et barnehjem for Lofoten. Stemningen var for å legge det et sted i Buksnes, hvor der var anledning til gårdsdrift. Der valgtes i sakens anledning komiteer for hvert herred, og for Vågan valgtes sokneprest Gjerløw og frue ved siden av den damekomite, som alt i flere år hadde arbeidet med dette mål for øye. I Buksnes komite var sokneprest Arctander formann.

Man gikk så i gang med å samle inn penger til barnehjemmet. Det trengtes nok ennå atskillige tusen kroner til før man kunne gå til kjøp av en egnet gård. I 1897 ble der holdt basar til inntekt for barnehjemmet på Ballstad. Inntektene av denne, pluss innsamlede bidrag i bygden og andre steder, utgjorde kroner 1400, som ble satt inn på konto i Stamsund Sparebank. I 1899 var man blitt enige om å ta sikte på å erverve Ramsvik gård til barnehjemmet. Høsten dette år dro sokneprest Gjerløw vestover for å bese eiendommen, hvis besittere, P. E. Jentoft og hustru, var utpregede venner av barnehjemstanken og med glede ville se den store og velstelte eiendom samlet å gå over til et barnehjem for Lofoten. Gjerløw fant omtrent allting ferdig til en gutte- og pikeanstalt. Der var sovesaler, som man bare behøvde å flytte inn i, der var hus til snekkerarbeid, hus til vevning og annen håndgjerning for piker. Og eiendommen lå vakkert for seg selv uten å være isolert, tilstrekkelig langt fra fiskevær og alle større folkeansamlinger, passe lang kirkevei og god kjørevei.

I året 1900 ble så gården Ramsvik ved kjøpekontrakt overdratt det vordende barnehjem for 23 000 kroner, med hus og herligheter. I følge kjøpekontrakten skulle gården overtas av barnehjemmet den 1. mai 1903. Det var Jentofts ønske, at barnehjemmet overtok gården snarest mulig. Men dette turde ikke barnehjemmets representanter å gå inn på. De fikk satt inn i kontrakten at Jentoft skulle drive gården for egen regning til våren 1903, men at det dog skulle være adgang for barnehjemmet til å overta gården før, dersom man så ønsket. Grunnen til at barnehjemmet ikke straks ville overta gården, var at man innså det betenkelige i å begynne med gjeld. Og barnehjemmets kapital var ennå ikke stor nok til at eiendommen kunne betales helt ut. Den innestående kapital var i 1900 på ca. 17000 kroner, og man regnet med at man innen den fastsatte tidsfrist (mai 1903) ville stå sterkt nok økonomisk til å innløse eiendommen.

Kjøpesummen, kroner 23 000, var rimelig, når en tar i betraktning verdien av denne gård, som er en av de største gårder i Hol. Husenes siste takstsum opplystes å være ca. 70.000 kroner. Husene var mange og alle i den beste stand, så det behøvdes bare få og ubetydelige forandringer for å kunne flytte inn med en barneflokk. At overdragelsen av en slik eiendom til en slik pris ikke kunne komme i stand uten Jentofts sterke interesse og store oppofrelse for saken, sier seg selv.

Høsten 1903 var arbeidet med barnehjemmet kommet så langt at man kunne gå i gang med å oppta barn på hjemmet. Jentoft hadde med stor rundhåndethet overdratt hjemmet meget av besetning, gårdsredskaper og innbo, og dessuten var der kjøpt en del, og av innbo kom det som gave ikke lite. Den første gårdsbestyrer ved barnehjemmet var Henning Johannessen, Storeidet, den neste var Løvdal fra Salten, og den siste gårdsbestyrer het Leirvik, og var fra Salten. Den første bestyrerinne var enkefru Amalie Larsen fra Vesterålen. Senere overtok frk. Winther, en søster av kjøpmann Winther, Røst, bestyrerinnestillingen, og etterfulgtes av Letne Nilsen, en søster av kjøpmann Jentoft Nilsen, Bodø. Den siste bestyrerinne var fru Brunstad fra Salten. I styret for barnehjemmet satt bl.a. Jørgen B. Jentoft, Ballstad, sokneprest Aasen, fru Mathilde Pedersen, Fygle, og Heitmann Hansen.

I følge de for hjemmet vedtatte statutter, skulle det være et kristelig hjem for hjemløse barn innen Lofoten, og dessuten skulle barnehjemmet komme sådanne fattige hjem til hjelp, hvor barneflokken var blitt for stor i forhold til evner og midler. Det var fra første ferd av tanken, at barnehjemmet skulle motta, om ikke alle, så dog størsteparten av de barn som hittil av fattigstyrene hadde vært bortsatt til privat forpleining. Foruten å være et kristelig hjem, overtok barnehjemmet forpliktelsen å meddele barnene kunnskaper etter folkeskolens plan, og ved siden derav å utdanne dem i alle de arbeider som forekommer innen en velordnet landhusholdhing. Og det var i barnehjemmets lover sterkt framhevet, at barnehjemmet skulle se en hovedoppgave i å gjøre barnene interessert, dyktige og glade i landsens arbeider av enhver art. Barnehjemmet hadde således stilt seg den sosiale oppgave med alle midler å motvirke den overhåndtagende frykt for det alminnelige arbeide hos den oppvoksende slekt, og med alle midler å åpne deres syn for arbeidets herlighet og ære.

Barnehjemmet ble ledet av et styre sammensatt av menn og kvinner fra Buksnes prestegjeld og bestående av 7 medlemmer, hvorav minst 3 kvinner, samt av et forstanderskap som besto av 3 medlemmer fra Vågan, 3 fra Buksnes og 2 fra hvert av de øvrige prestegjeld som støttet hjemmet. Styremedlemmenes virketid var 4 år.

Søndag den 28. august 1904 ble det holdt et stort stevne i Ramsvik. Vesterålske Dampskibsselskap stilte «Risøysund» til gratis disposisjon for ekstratur fra Svolvær til Ramsvik. Hele inntekten av turen skulle tilfalle Lofotens barnehjem. Til stevnet hadde innfunnet seg mellom 2 og 3 tusen mennesker, hvorav ca. 500 fra Vågan. Av Lofotens prester var Gjerløw, Aasen og Smith til stede. På barnehjemmets rommelige gårdsplass holdtes gudstjeneste om formiddagen. Prost Gjerløw oppfordret, med utgangspunkt i Kristi ord om kjærligheten, inntrengende Lofotens menigheter til å slå trofast ring om barnehjemmet.

Tilstelningen i Ramsvik den minneverdige søndag 28. august var kommet i stand med tanke på å bedre barnehjemmets økonomi, da man regnet med et godt utbytte av bevertningen og basaren under stevnet. Utbyttet ble: billettpenger på «Risøysund» kr. 326, inntekt av basaren kr. 460, og nettoutbytte av bevertningen kr. 250, tilsammen kr. 1036.

Men i løpet av de følgende år skulle det vise seg at hjemmet snart kom i økonomiske vanskeligheter. Da hjemmet ble åpnet høsten 1903, var ennå meget uferdig. Man måtte derfor begynne smått, prøve seg fram. Barnetallet var derfor til en begynnelse ikke stort, men i 1906 var det etterhånden steget til 21 — 13 gutter og 8 piker. Det var tanken etterhånden å øke barnetallet til minst 50, men hertil krevdes betydelig større midler enn man rådde over. Det skulle ikke så lite til for å holde barnehjemmet gående. Høsten 1905 måtte man utbetale betydelige beløp til reparasjon av husene, og dertil hadde hjemmet gjeld. Styret strevde ivrig med å få endene til å møtes, og man hadde ennå ingen tanke på å gi opp. I 1906 skrev styrets formann, sokneprest Aasen: «Sunnhetstilstanden har gjennomgående vært god. Enkelte sykdomstilfeller har selvfølgelig inntruffet. På et par unntakelser nær har barnenes oppførsel vært upåklagelig. Barnene ser godt ut, er glade og tilfredse og henger innerlig ved «mor» (fru Larsen) og ved hjemmet. Jo mer jeg har syslet med barnehjemmets anliggender, jo mere er jeg kommet til den overbevisning, at man her har for seg en god og velsignet gjerning, som i sin tid skal bære frukt, både for barnene og for samfunnet. Men skal gjerningen lykkes, og det i den utstrekning som påtenkt, så må den økonomiske støtte ikke utebli. Man må ikke glemme at barnehjemmet vesentlig er basert på å holdes oppe av hjertelag og interesse for den gjerning som der utføres. Det er kjærligheten som her må trekke lasset, den kjærlighet som var forutsetningen for budet: «Røkt mine lam».

Det manglet ikke på god vilje til å holde hjemmet i gang, men den økonomiske tilstand barnehjemmet befant seg i ble stadig forverret. I 1910 hadde barnehjemmet en gjeld på 22 300 kroner og inntekt ca. 4 000 kroner. I 1911 sank gjelden til noe over 17 000 kroner, og inntekten steg til 11 200 kroner. I 1912 oppholdt 24 barn seg på barnehjemmet. En konfirmert pike hadde fått plass hos hr. Sverdrup, Reine, og en av de konfirmerte gutter skulle med det første begynne som læregutt hos en snekkermester i Bodø, heter det i dette år. Til å tale hjemmets sak ble samme år antatt medhjelper Hagb. Høydahl. Formann i styret var på denne tid Heitmann Hansen. I 1913 virket Søren Ellingsen, Vold, som reisende for hjemmet.

Men tross alt arbeid på å bedre barnehjemmet» økonomiske stilling, gikk det stadig nedover. Søndag den 29. juni 1913 ble det holdt generalforsamling i Lofotens barnehjem på hjemmets gård i Ramsvik. Etter en lengere diskusjon angående hjemmets økonomiske tilstand, vedtokes enstemmig et forslag framsatt av o.r.sakfører Thomassen: «Barnehjemmet trenger innen 31. okt. 1913 kr. 2 000. Der utsendes i innsamlingsøyemed nok en mann. Kan ikke dette beløp, kr. 2 000, skaffes til veie innen nevnte tid, bemyndiger generalforsamlingen barnehjemmets bestyrelse og forstanderskap til straks å tre sammen for å nedlegge hjemmet og ordne avviklingen av dets eiendeler».

Men det siste forsøk på å redde hjemmets beståen førte ikke fram. Den 9. desember 1913 holdtes på Lofotens barnehjem, Ramsvik, et kombinert møte av hjemmets forstanderskap og styre for i henhold til generalforsamlingens beslutning å fatte bestemmelse om hvorvidt barnehjemmets drift skulle fortsette eller ikke. Etter at hjemmets økonomiske stilling var diskutert, fattet man mot én stemme følgende beslutning: «Da de bestrebelser som er gjort, ikke har innbrakt det av generalforsamlingen forutsatte beløp, og hjemmets status ikke er bedret — da der innen nyttår trenges minst 1 500 kroner — og da en fortsatt drift kan forutsettes å forverre stillingen, besluttes å nedlegge barnehjemmet og å anmoda bestyrelsen om å ordne avviklingen av hjemmets eiendom og gjeld».

I litt over ti år hadde da barnehjemmet vært i drift, til gagn for de mange barn som i denne tid hadde hatt sitt hjem her, men som nå måtte forlate hjemmet og søke annet sted hen. Ramsvik gård ble solgt til Odin Lindgaard og Peder Finstad.

INNHOLD

STARTSIDEN