Kjerringråd

Ved Dagmar Blix

INNHOLD

STARTSIDEN

Det var ikke bare søtmelk å være til i den gamle tida. Og vi vet at gjennomsnittlig så levde folk mye kortere enn folk gjør nå. Og det hadde mange grunner. Barnedødeligheten var veldig stor. Foruten de sørgelige hungerperiodene, så raste her også mange barnesykdommer og andre epidemier som rev bort store barneflokker. Folk hadde mange barn i hver familie. En 10-15 barn og mer var slett ikke uvanlig. Men der døde så mange at folketallet økte nesten ikke. Først etter 1800-tallet, da folket ble fritt, og opplysningen og velstanden økte — sakte, men sikkert, da kunne de store barneflokkene vokse opp og bli voksne. Da kom «de store familiers tid».

Men ikke bare barn fant en for tidlig død, de voksne levde også et farefullt liv. Der omkom år om annet veldig mange på sjøen. I en gammel fortelling har jeg lest at der omkom på Lofothavet ikke mindre enn 500 mann i løpet av en vinter. De fleste på en dag. Det skulle være en gang i midten av forrige århundre. Den 25. januar 1893 omkom her på en dag 125 mann. Jeg har snakket med folk som var med den gang. Så der var mange enker og farløse i den tiden. Kvinnfolkene hadde gjerne en lengere levealder enn mannfolkene, selv om de også levde i en stadig fare — med alle de barnefødslene. Ukyndig hjelp og urenslighet gjorde ende på mangen en mor, og barselfeberen lå stadig på lur og var meget fryktet.

Leger fantes her få av, og om her var, så så ikke vanlig folk seg råd til å hente lege uten i den største nød — når det altså sto om livet. Nei, de aller fleste folk døde uten at de engang hadde sett en doktor. Legene hadde heller ikke så gode og mange hjelperåder som nå. Rundt om i bygda var det mange kvakksalvere og doktorkjerringer — eller kloke koner, som de også ble kalt — som drev legekunsten og gjerne litt trolldom og runing i blant. De hadde noe av den hedenske tankegangen, at det var åndene — eller maktene, som var sinte og fornærmet, og som da gjorde folk syke. Derfor måtte de blidgjøres om folk skulle bli friske. Derav kom alle de latterlige rådene — ja, det synes vi, men det var dødsens alvor for dem, — slikt som å ta kirkegårdsmold og legge i en klut på det onde stedet, å vaske den syke i nordrennende vann og å støype. Men vi må ikke tro at det var bare tøv og tull de for med alltid, disse signekjerringene og krafskjerringene. De hadde ofte gransket og prøvd seg fram. Mange av rådene deres er nå godkjent av legevitenskapen. Vel nok, det var vel mange stakkarer som har måttet late med livet eller iallfall har blitt verre, mens kvakksalveren prøvde urteavkok og mystiske salvesorter på dem.

Kjerringrokk og salvie er av de eldgamle lekedomsurtene som ennå er i bruk. Det vokser en plante på gårdsplassene på landet som er lite påaktet. Den heter kjempegrorblad og er bare et ugress. Jeg har nettopp ikke hørt at legene har rådd til å bruke den, Men de gamle plukket gjerne noen blad av den og hadde stående i en kopp vann. Var det da noen som slo seg eller skar seg, så la ho mor grorblad på såret, og det kan ikke nektes at såret både holdt seg rent og grodde fort.

Folk var meget plaget av hudsykdommer. De fikk sår og utslett av forskjellig slag som var både plagsomt og ekkelt — og mer eller mindre farlig. Det var en sort de kalte for skabb eller klåe. Folk hadde ofte lite både av senger og sengklær, så det var nokså vanlig at både to og tre lå i lag i samme seng. Slik spredde smitten seg. Råda var å smøre hele kroppen inn med tjære tre kvelder på rad. Så ble en frisk. Meslingene vannkoppene og skarlagensfeberen var mye farligere før enn nå. Det var to hudsykdommer som folk var veldig redde for, det var koppene, eller «småpåka» som de kalte dem, og så spedalskhet. Den kalte de «spillsjuka».

De hadde mange råd mot brannsår. Ett av dem var rømmegrautfett. Det skulle være bra for andre sår også. De kunne også knuse et egg og røre i hop og smøre på brannsåret. Eller også kunne de smøre tran på, og det er jo ennå brukt. De brukte også alun for brannsår, men det svidde mye. Hadde noen brukket en fot eller en arm, så ble de godt spjelket. Det måtte gjøres forsvarlig, og mange var flinke til det. Men det skulle være alt annet enn godt når de holdt på. Var det vrikk eller vranking, så slet de først leddet i, dersom de fikk det til, og deretter smurte de leddet inn med hundfett, tjæresmurning eller noe de kalte «tjære-si». Det var drev av jute innsatt med tjære. Senere var det bare blyvatn. Så var det jo prektig om det var noen i nærheten som kunne lese vreordene over vrikket. De leste også verk-ordene over betennelse — tannverk og svuller og slikt. Og så var det da blod-ordene, når noen holdt på å blø seg i hjel.

Valerianna-dråper var en medisin som var meget brukt både for magen og hjertet og andre indre plager. Det skulle være et avkok av en urt som het lækebaldrian. Baldrian var da blitt forvansket til valerianna. Sur melk eller rømme kunne en lage omslag av og legge på når en hadde blodforgiftning. Dersom de fikk betennelse innmed beinet, eller ondt blod, som de sa, så bare de fikk tak i en blodigle til å suge vekk styggedommen. Blodiglene var å få kjøpt på apotekene. De skulle være innført fra Spania. Var blodet urent, forteller en gammel mann, så beit iglen seg fast, men var blodet i orden, så beit den i det hele ikke. Av det urene blodet drakk så disse stygge, små ormene til de ble tykke som noen pølser. Så slapp de. Folk rullet iglen i salt, og da slapp den ut blodet den hadde suget i seg. Så la de den på et glass med vann og med gasbind over. Der kunne de ligge aldri så lenge. — Den gamle mannen fortalte også om den måten de koppa folk på. De koppa for gikt og hall og annet ondt. En vanlig kaffekopp ble gjerne brukt, men de gamle brukte helst bukkehorn. Først hakket de tett i tett med små hull i huden med en barberkniv, så blodet piplet ut. Så tente de på en liten bit papir og la inni koppen og veltet den over sårene. Koppen saug seg fast, og blodet ble suget ut. Senere fikk de koppeapparat. Legene brukte en tid mye å årelate folk. De brukte da en liten ting som de kalte sneppert, som de hogg hull med.

Folk hadde sterk tro på varme. Det var nok både bra og ikke bra. De små spebarna tullet de ofte så mye på at de lå der og svettet. Og de fikk gjerne et utslett av svetten. Det kalte de «revva». Ellers brukte de gamle varme omslag på betennelse og verk, — både ullplagg dyppet i varmt vann og med et linplagg utover, og så grautomslag. Dette stanset betennelsen eller drev den fortere fram, og det lindret øreverk og tannpine. — De gamle hadde også en sterk tro på ulla. Noen trodde mest på svart ull. De fleste holdt seg likevel til grå ull. Noen la en linklut utover ulla, andre la ho rett på skinnet. Dette bruktes for øreverk og tannpine. Og så dryppet de gjerne varm matolje eller maskinolje inn i øret.

Ja, de hadde mange underlige truer om sykdom. Lomen var en utursfugl, sa de. De brukte hoppemelk mot kikhoste, og det hjalp utrolig. Når ungene hostet og hadde vondt i brystet, så blandet de terpentin og talg og slo på en ullklut og la over brystet til barnet. Men noen sa at terpentinen og talgen skulle smøres under føttene. Talg og terpentin gnidde de seg også inn med mot gikt. Det var dessverre mange som hadde gikt og var giktbrotne. Husene var jo ofte trekkfulle, og på fjell og på hav frøs de mange ganger mer enn de hadde godt av. Derfor hadde vi også mange ordtak om gikta: «De kje rå før gikta når ho e kommen i trefoten», sa de. Eller: «De kje rå før gikta når ryggen e a». Men så fikk de Pain Expeller og Sloans Liniment og det var iallfall noe som reiv i nesen.

Det var underlig hvor gode tenner folk hadde for bare en 50-60 år siden, og det uten noe særlig grønnsaker og frukt. Folk levde på grov og enkel bondekost. Slikkeri hadde de aldri råd til å kjøpe.

«Det skal en sterk rygg til å bære gode dager», sier et ordtak. Og kanskje vi skal våge oss til å dreie litt på det og si at «det skal en sterk vilje til å leve enkelt i velferdssamfunnet».

Det er rart med det — når folk er alvorlig sjuke, så lar de nesten ingen råd være uprøvd. Og enda mer når far og mor ser at de små barna lir ondt, det er nesten verre enn om de selv skulle ha pintes. Derfor er det ikke verdt å hånflire til alle de rare og dumme rådene som mer og mindre kloke kjerringer og kaller fant ut og prøvde.

INNHOLD

STARTSIDEN