I fiskeværet

INNHOLD

STARTSIDEN

Langt bakom vår sikre histories horisont aner vi fiskeren i hans primitive båt og med sine enkle fiskeredskaper. Så enkle var de at vi — dagens mennesker — ikke skjønner hvordan han i det hele tatt kunne få noe på de plumpe krokene sine. Men han fisket bare til husbehov, og la oss tro at han ikke sultet mer enn at han sto ut med det, på sitt kummerlige vis. De første menneskene som fant veien til dette landet, slo seg utvilsomt ned ute langs kysten, helst så langt ut mot brenningen som det lot seg gjøre. Det var fiske og fangst de baserte sin tilværelse på. Ennå i våre dager har vi det fullgyldige bevis for at ingen steder var for avsides og for langt utenfor «folkeskikken», bare de lå nemt og høvelig til for fiske. Jordvei var det ikke spørsmål om, foret til kua og geita og sauen fikk man skrape sammen oppe i fjellene. Man hadde pannen vendt mot sjøen. De mange gårdene som i de senere årene er blitt rømt og avfolket flere steder nordpå langs kysten, de var i sin tid de prektigste boplasser for fiskere og deres familier. La bare havet gå rett på og nekte landing gjennom dager og uker, ja kanskje måneder, det skremte ikke. Her var det kort vei til fiskeplassene, her kunne en se været godt an, og den tids mennesker savnet ikke selskapeligheten. Fuglelivet, alt det hav og vind foretok seg, årstidenes veksling var selskap godt nok. Det var så meget å passe på, naturen selv var så rik på opplevelser. Og det var også tegn og varsler en burde være å jour med.

Når ble den første vinterskreien trukket der ute under Lofotveggen? Ja, si det. Men la oss anta det var en skinnkledd gubbe, som etter den siste istiden var utpå der i sin skinnbåt eller sin vidjebundne båt og prøvde seg med en ynkelig beinangel. Det var kanskje skralt med maten heime i hulen hans, og så ville han ut og friste fiskelykken sin. Og så ble det omsider napp, og en stor torsk vridde seg idet veidemannen hifset den over båtripa. Den første skrei ved Lofoten. Kanskje det, men den gav mersmak, og skritt for skritt kom fisket i gang. Erfaring lagt til erfaring viste at torsken møtte tallrik fram her vinters tid, hvordan det nå kunne ha seg hermed. Men utmerket mat var det iallfall, og selv med de primitive beinanglene ble det godt om kokfisk på hellebordet i hr. veidemanns hule.

Men å gi seg til å fortelle om den første lofotfisker og den første skrei som ble ført i land her, er å gi seg i vei inn på fabuleringens ukjente vidder. De historiske kilder forteller jo ikke mye om Lofotfisket før i begynnelsen av 1100-tallet. Det er jo Snorres kjente fortelling om kong Øystein, som bygde de første rorbuer i Vågan. Men Lofotfisket var sikkert en realitet lenge før den tid, omkring år 1100, da kong Øystein av humanitære grunner fant det påkrevd å bygge rorbuer nord i Vågan for fiskerne. Vågan var på den tid allerede blitt litt av en kaupang, (det fortelles jo om Vågan som kaupang alt på Tore Hunds tid) skreien en handelsvare av betydning, oj det var slått fast at skreiens rute til og fra Vestfjorden sto i forbindelse med dens gyting. Vitenskapen blant menigmenn fiskere hadde gjort store framskritt. Skinnbåten var for lengst blitt erstattet av solidere og større båter av tre, de førte seil og ordentlige årer, og fiskegreiene var betydelig forbedret, de også. Der kunne gjøres en fangst, og der kunne skipes tørrfisk sørover i bytte med andre slags varer.

Fra gammelt av og like til midten av 1700-tallet hadde håndsnøre — dypsagn — juksa — vært eneste fiskeredskap ved torskefisket. Både fra oldtid og mellomalder har vi en mengde funn av fiskesøkk her nord. De var laget av stein. Men i nyere tid gikk man over til søkk av jern (jarstein). De gamle helleristningene fra steinalderen forteller at veidefolket ikke bare drev jakt på sjødyr som sel, nise og annen småkval, men også forsto å drive fiske med håndsnøre fra båt. Det er slett ikke umulig at de allerede den gang hadde lært kunsten å binde garn og bruke dem til fiske. Men det vet man intet om. Første gang vi hører om linefiske er i et brev fra 1584. Det er en nordmann som klager over den upraktiske måten de fisker på her i Norge. Båtene er for små og må «andøvest» opp i vinden. Og han som andøver får ikke bruke juksa. Derfor skulle man heller bruke den vesterlandske metoden, som hollenderne og engelskmennene brukte. De brukte liner med 3000 til 3500 angler. Og ikke mange år etter var liner brukt utenfor norskekysten. Omkring 1620 ble det brukt liner flere steder langs kysten. Men at der var noe linebruk i Lofoten omkring 1580, som av enkelte hevdet, er vel meget tvilsomt. Erik Hansen Schønnebøl, som var fogd over Lofoten og Vesterålen fra 1570, nevner ikke med et ord bruk av liner i Lofoten, når han skriver om fiskernes slit og lidelser. Men han nevner at de bruker juksa som eneste fiskeredskap.

I 1625 kom der klage fra Sunnmøre om at linene ville skremme fisken fra land, og folk ville komme i stor armod. «Med fisket følger det også så megen overdådighet med slagsmål, bannen, svergen og annen Gudsfortørnelse». Klagene kom gang etter gang gjennom hele 1600-tallet fra Agder til Hålogaland. I 1627 utferdiget lensherren i Nordland forbud mot linefiske, og i 1643 ble det også dømt ulovlig på lagtinget i Steigen. I 1644 kom der fra kongen et strengt brev mot linefiske nordpå, og alt tyder på at folk bøyde seg.

Men sør i landet var de nye fiskerflåtene med både garn og line i bruk før 1700-tallet, og fra 1750 ble det brukt liner langs hele kysten unntatt Lofoten. Ennå i 1750 måtte amtmannen forby alle andre fiskeredskaper enn håndsnøre, men fiskerne gjorde alt hva de kunne for å få bruke liner i Lofoten, og i 1768 gav amtmannen tillatelse til å bruke liner i Vest-Lofoten fra Valbergflesa til Moskenes etter Gregusmesse (12. mars). Dette varte bare til 1772, da forbød amtmannen alt linefiske fra Valbergflesa til Moskenes etter Gregusmesse. Og dette ble godkjent ved kongelig resolusjon i 1775. Men da hadde det allerede hendt noe som ble avgjørende i striden om linebruket. Omkring 1770 var fisket for det meste mislykket med juksa. Da lofotfolket kom til Østlofoten i 1774, sto torskestimene tett på Hølla og Vågarenna. De som hadde liner, satte dem ut og fikk storfangst. Selv lensmannen i Vågan var med og drev det ulovlige linefisket med egen båt. Dette ville myndighetene ikke se rolig på, og det ble straks nedsatt en kommisjon som avhørte og dømte en rekke fiskere. Det gjaldt 145 høvedsmenn i alt som ble dømt til hel, halv eller fjerdedels inndragning av båter, fangst og redskaper. De som var utenfor bondestanden fikk bøter og hel inndragning, bøndene det halve, og de som hadde satt sine liner etter 12. mars, men på ulovlig hav, fikk den minste bot og inndragning. Den som fikk den høyeste bot og straff var lensmannen i Vågan. Han satt arrestert i nesten 2 år mens saken sto på, og ble dømt til ett års straffarbeid på Trondhjems festning. Men den straffen ble senere frafalt. Ellers vakte den harde dommen stor misnøye over hele Hålogaland, og for mange ville det ha blitt en katastrofe om dommen var blitt satt i verk.

Saken gikk til høyesterett i Kjøbenhavn, og da gjorde nordlendingene som de så mange ganger har gjort: de sendte tre av sine beste menn til kongen i Kjøbenhavn for å få lineforbudet opphevet og straffen ettergitt. Disse tre var etter tradisjonen Niels Bye i Meløy, inngiftet i Benkestokk-slekten, den andre var Mikkel Nielsen, Havstein, biskop Bangs oldefar, og den tredje var Niels Gjertsen, Prestøy, forfatter av den kjente «linevisa». Han hadde antakelig i sin ungdom forsøkt seg som versemaker, og forarget over denne, i almuens øyne så urettferdige dom, rimet han da sammen den såkalte linevise på over 60 vers. Her omtaler han almuens og fiskernes usle kår, og at deres beste levevei nå søkes stengt av de som har knapper i kjolen. Likeledes harselerer han over den nedsatte kommisjon, som mest besto av «kjerringer», og som almuen trodde var sammensatt uten kongens vitende og vilje.

Visen, som var anonym, var antakelig trykt i Bergen og fantes en dag i et betydelig opplag i bårstuen på Alstahaug og fikk en rivende avsetning. Disse tre reiste da til Kjøbenhavn og fikk audiens hos kongen. Der måtte de da forklare hvorledes fisket gikk for seg. De måtte bruke alminnelig tråd til Mner og knappenåler til angler, fortelles det, og så satte de sine liner ut i audiensværelset. — Kongen ga dem rett. Straffen ble ettergitt og forbudet mot linefiske opphevet. Faktum er i hvert fall at kongen tillot linefisket i 1784-1785. Saken mot fiskerne lå uavgjort ved domstolen i ti år, og bøtene var ennå ikke betalt, men ved kongelig reskript av 4. februar 1784 ble straffen ettergitt og saken hevet. Ved kongelig resolusjon av 1. februar 1786 ble linefisket tillatt overalt i Lofoten, dog ikke før 4. mars. Men det siste tok ingen hensyn til, og bestemmelsen forsvant ved fiskeriloven av 1816.

Torskegarn skal først være oppfunnet og brukt på Møre i 1685, og vakte helt fra først av en sterk strid. Det var også mer enn linebruket en kostbar affære, og derfor i førstningen forbeholdt de velstående. Omkring 1750 var torskegarn i bruk i Lofoten, og amtmannen innskjerpet i 1753 forbudet mot å bruke annet bruk enn «dypsagn». Noen embetsmenn tok parti mot garnbruk, andre så dog mer fordomsfritt på saken.

 

Parti fra Stamsund i tiden omkring 1900

 

Det ble da lempet på forbudet etter hvert. Fiskeriloven av 1. februar 1786 tillot endelig garnfiske i Raftsundet, men bare i tiden etter 26. februar. Men når fisket ikke slo til her, eller fisken satte inn utenom den lovlige tid for garnfisket, så sto man der. Følgen ble atter ulovlig garnfiske i stor stil. Etter 1796, da fiskeprisene gav høykonjunktur i Nordland, var det ingen som brydde seg om forordningen. Striden fortsatte som før, og da biskop M. B. Krogh møtte som Nordlands representant på stortinget, fikk han vedtatt fiskeriloven av 1. juli 1816, som tillot garnbruk overalt i Lofoten.

Ved loven i 1816 fikk man den første havdeling i Lofoten, idet denne lov bestemte at havet innenfor øyrekken — fiskehavet på Vestfjorden — skulle deles mellom de forskjellige vær. Landverten i de enkelte vær skulle være fast oppsynsmann for alle fiskere med båtplass innenfor den havstrekningen som var tillagt været. Ved ankomsten til fiskeværet måtte båtlagets høvedsmann straks melde seg hos landverten, som var formann for de oppsynsmenn høvedsmennene valgte, og sammen med disse utøvde han en betydelig maktfullkommenhet. Disse oppsynsmenn, med landverten i spissen, avgjorde hvor mange båter med garn og hvor mange båter med liner som skulle få fiske på vedkommende værs fiskehav. Med hver rorbu i været fulgte en avmålt (oppmedet) teig fiskehav, og utenfor denne teigen var det vedkommende båtlag strengt forbudt å komme med sine redskaper. Det var loven. Havet nærmest land ble forbeholdt linebruket, mens garnsett måtte holde til lenger ute. Bare vestenfor Henningsvær kunne garnsett og linesett stå jamsides hverandre. Det skulle være 20 favner mellom hver garnbåt. Loven bestemte videre at «fiskeredskapene bør ei utsettes før enn oppsynsmennene dertil har varslet ved et gitt tegn». — En fikk således ikke reise ut på sjøen og fiske før «tegnet» dertil var gitt. Men da de fleste av tilsynsmennene var valgt blant de eldste og ærverdigste høvedsmenn, som kanskje hadde mistet meget av sitt manndoms mot, førte dette til at det ble flere landliggedager enn strengt tatt nødvendig, og dermed tapt fortjeneste. Oppsynsmennene torde ikke ta ansvaret for å gi det avtalte tegn til utror, med mindre de anså været trygt og godt, — og de yngre fiskere klaget stadig over at «de gamle på skjæret var altfor redde».

Hvert båtlag var således bundet til sine bestemte havteiger, og fiskerne holdt her strengt på at ingen uvedkommende trådte over grensestreken. Ja, det kunne ofte bli rop og skrik, advarsler og trusler, hvis en nabobåt med sine redskaper kom endog bare for nær sin nestes «eiendom», og hendte noe så galt som at en fremmed kom innenfor grensen med sine redskaper — det kunne skyldes strøm, usiktbart vær, eller kanskje en dekket liten kjeltringstrek — da ble det stor oppsang og straks rapportert til overoppsynsmannen, landverten, som gav vedkommende lovovertreder en korreks, og i gjentakelsestilfelle kunne synderen bli kastet ut av rorbua og vist bort fra været. Så strengt var det, og landverten satt inne med en nær sagt uinnskrenket myndighet slik. Det kunne også hende at fiskerne selv og på åstedet foreløpig tok saken i sine egne hender. Der ble svinget med årelomer, klepper, seilstikker og annet løst tilfang om bord i båtene. Nå forekom det jo den gang som nå og til alle tider, at fisken kunne samle seg på et avgrenset mindre område for et fiskevær. De som da var så heldige å ha sine fisketeiger der, gjorde naturligvis gode fangster, mens de utenfor liggende båtene lite og intet fikk. Men derved var det intet å gjøre, en måtte pent holde seg på matten og ikke overskride det «gjerde» som var satt. Hvor måtte det ikke harme en inn til beinet å se naboen dag etter dag fylle sin båt med fisk, mens en selv ikke fikk stort mer enn til gryten over grueilden.

Formålet med denne noe molboaktige lov var å skape ordnede forhold på sjøen, og få slutt på den gamle strid mellom garnfiskere og linefiskere, som tidligere fritt kunne fare omkring og sette sine redskaper hvor de lystet. Dette førte til avl og vase og stor krangel, ja til blodige slagsmål med årer og klepper og hardknokete never. Liner og garn kan ikke forlikes i sjøen, de er som hund og katt; et hvert samband mellom dem er utelukket, og derfor lå også disse forskjellige fiskere ofte i hårene på hverandre, når deres forskjelligartede redskaper hadde filtret seg inn i hverandre, og ikke var til å få atskilt uten ved største møye og besvær. — Loven hadde således en god mening, men virkningen av den ble at fiskeralmuen kom i fullstendig avhengighet av væreieren, som satt der og var herre over sine «undersåtters» ve og vel både på land og sjø. Han lot oppføre rorbuer, som han leide ut til fiskerne mot en høy avgift, buleie. Fiskerne våget ikke å mukke. De fleste sto dypt i landvertens bøker, han var jo ofte også handelsmann (gjestgiver), og dessuten het det i loven, at «skulle det befinnes at der uti et fiskevær er oppført flere rorbuer enn der er havstrekning til sett på sjøen, da bør feierne av de rorbuer som bevislig lengst har hatt sett på sjøen ha fortrinnsrett dertil». — Væreieren ble på denne måten litt av en selvhersker over alle de fiskere som hørte til hans (fiskeværs) hav. På sin side trodde fiskerne at fiskehavet var undergitt privat eiendomsrett, og at strekningen mellom de oppmedete grenselinjer tilhørte væreieren, like så meget som den rorbua han leide ut til dem. Det var ikke så rart om de trodde slik, for sjøteigen fulgte bua. Mistet en leieretten til denne, var også setteplassen på sjøen gått tapt. Leietakerne passet derfor nøye på, at de fiskere som ikke bodde på været, bare fikk bruke dagline eller dypsagn på eiendomshavet, en uskyldig nytterett som man ikke ville formene de arme stakkarer, — men nattsetteplass fikk de aldri, og garn måtte de ikke sette i sjøen. De utestengte på sin side knurret og ga vondt fra seg, og ikke sjelden hendte det at de brøt loven og dro inn på andres enemerker — og så ble det «kommers». Landverten, væreieren, satt der på sitt kontor og kunne agere suveren. Han kunne slå sin neve i bordet, og si at der skal skapet stå, men «fribytterne», jukse- og daglinefiskerne, som kanskje ingen steds egentlig hørte heime som værbuere, var det ikke godt å få ram på. Dem hadde han ikke i sin makt.

I senere tid er det rettet megen kritikk mot væreierne, de er blitt kalt neskonger og folk som bare ville mele sin egen kake. Det siste er, i alle fall for de fleste væreieres vedkommende, en helt feilaktig karakteristikk. Væreierne overtok, til en viss grad, Bergenskjøpmennenes rolle overfor fiskerne, de avtok en hel del av fiskernes fangst, og de ytet dem den kreditt de trengte, både for sine hjems underhold og for det nødvendige av utrustning til fisket. Og mange av dem kunne strekke seg meget langt når det gjaldt kreditten — kanskje lenger enn den økonomiske evne rakk. De løp jo en stor risiko, får man huske på, kontoenes dekning var helt på det uvisse. Mindre enn nå kjente man fiskens vei i havet, og et svartår på Vestfjorden kunne ramme væreierne like hardt som fiskerne. Kom det så flere i trekk, ble situasjonen meget broket for begge parter, og mange væreiere kunne komme ut på meget dypt vann, de også, i Bergens — eller Trondhjemskjøpmennenes bøker. Men riktig er det at væreierne var utrustet med stor myndighet over «sine» fiskere, nesten som en slags «hånd- og halsrett». Men væreierne hadde ikke tiltatt seg denne rett, det var selve den kongelige norske lov som hadde tillagt dem denne makt og myndighet. Denne merkelige loven bevirket også at rorbubyggingen ikke kunne føres ut over en viss grense, at det ikke ble bygd flere rorbuer enn det var fiskehavteiger til.

Hensikten med loven av 1816 var å skape ordnede forhold på sjøen, men loven gikk, som en ser, atskillig over streken. Den gjorde fiskerne til et slags livegne under væreierne, og det er derfor ikke å undres over at fiskerne knurret i skjegget og følte seg vel hardt satt til veggs. På denne måten gikk det gjennom mange år. Det var noe av en utålelig tilstand, og klagene over ufriheten og forholdene i sin helhet ble flere og flere og nådde til slutt også stortinget. I odelstinget ble det hevdet at iallfall etter 1847 hadde tilstrømningen til fiskeværene i Lofoten vært så stor, at det ikke lenger var mulig for væreierne og oppsynsmennene å opprettholde den forønskede orden på fiskeplassene. Ketil Motzfeldt, som hadde bistått regjeringen med å skape et utmerket oppsyn under sildefiskeriene i Rogaland og Sunnhordland, ble så sendt til Lofoten for å greie opp i forholdene der. Og Motzfeldt var den rette mann til dette opprydningsverk. Det skyldtes ikke minst hans myndige personlighet, at der snart ble orden på fiskeplassene og sømmelige forhold blant fiskerne på Vestlandet, og han grep like kraftig inn i Lofoten, der han straks bestemte seg for å bryte med væreiernes herredømme.

Han oppstilte tre grunnsetninger: fritt hav, fritt fiske, offentlig oppsyn. Motstand møtte han, det manglet ikke på det, men han fikk til slutt både flertallet i den nedsatte kommisjon og departementet med seg, og «Lov angående torskefiskeriet i Nordlands amt og Senja og Troms fogderi» av 23. mai 1851, ble vedtatt. Den er i utpreget grad et verk av Ketil Motzfeldt, som selv ønsket å bli utnevnt — og ble det — som den første oppsynssjef ved Lofotfisket, for å forvisse seg om at den nye lov ble fulgt og håndhevet til punkt og prikke. Som alt nytt ble loven mottatt med mildest talt blandete følelser. Fiskerne reagerte, og Motzfeldt hadde fortredeligheter nok, men han tok dem med godt humør begge de år han satt i oppsynssjefstillingen ved Lofotfisket. I et brev av 25. februar 1859 skrev han om sine erfaringer: «Nordlendingen vil naturligvis først etter flere års forløp kunne komme til å begripe og bruke og da også sette pris på den nye gode lov. Nå befinner nordlendingen seg som en gammel fransk marki måtte befinne seg midt i revolusjonen».

Og Motzfeldt fikk rett. I løpet av de nærmest følgende 15-20 år øket tallet av fiskere i Lofoten omtrent med det dobbelte. Den nye oppsynslov, som i prinsippet er den samme som oppsynsloven av i dag, løste fiskerne ut av en tvangstrøye. Havet ble deres til fritt og uhemmet bruk innenfor visse rommelig opptrukne grenser, og om det gikk så galt at de kom i konflikt med forskriftene, risikerte de iallfall ikke å bli kastet på dør fra rorbua og bortvist fra været. Havets frihet var gjenerobret under Motzfeldts førerskap, bare medene for grensene mellom garn- og linehav måtte man holde årvåkne øyne med, slik at man ikke kom over grensene og fikk kluss med lovens håndhevere, nå fast ansatte oppsynsbetjenter, som kunne kle seg i uniform, stase seg opp med snorer på kasjetthuva og med blanke løveknapper i dobbelt rad nedetter dyffelstrøya. —

Så meget om fiskerilovene, og den kom ingen fiskere utenom. En annen ting de i eldre tider lærte å stifte bekjentskap med var tienden. De slapp ikke skattløse gjennom livet de gamle fedrene våre heller. Det var nå for eksempel tienden. Den måtte man ut med, ellers ble det «hand i hår og kniv i strupe». Tienden var opprinnelig en kirkeskatt, og den har gamle og meget dype røtter i norsk lov. Det var nemlig Sigurd Jorsalfar, konge fra 1103 til 1130, som innførte denne skatten, og den skulle svares av all inntekt. På landet ble den svart av korn, fisk og kvegavl, i byene av de alminnelige næringer. I den katolske tid (mellomalderen) var tienden delt i fire deler, bispetiende, kirketiende, prestetiende og tiende til de fattige, den såkalte bondelodden. Denne siste tienden falt bort ved reformasjonen, og samtidig ble bispetienden avløst av en kongetiende. Men litt etter litt gikk tienden over til å bli en grunnbyrde på fast eiendom, som ble utredet med en bestemt ytelse in natura eller i penger. Tiende ble innkrevd her i landet bare av hovednæringsveiene, fiske, feavl og kornavl. I byene måtte det svares tiende også av husleie. Etter reformasjonen ble tienden delt i bare tre, mot før fire deler, til kongen, kirken og presten, og i byene falt da tienden helt bort. Husmenn, inderster og landarbeidere som bodde til leie i hus og var uten jordvei, samt peppersvenner, var fritatt for å svare tiende til kirken, men måtte i stedet betale en halv mark i rede penger som kirkeskatt hvert år. Offentlige tjenestemenn, som f .eks. lensmenn, var til en viss grad fritatt for tiendeskatt.

Fisketienden var i tidens løp gjenstand for mange kongelige forordninger og ble underlagt mange, til dels meget vidløftige kontrollbestemmelser, hvilket formodentlig skyldtes at mange snøt på denne skatt. Fisketienden var ikke ens for alle distrikter, og dette skapte vanskeligheter for fiskere som reiste fra det ene sted til det annet. De skulle således bare svare halvparten av sin tiende på det sted hvor fisket foregikk, og den andre halvpart til sin hjembygds prest og kirke. Heller ikke alt fiske var gjenstand for tiendeplikt. Den gjaldt bare for de alminnelige fiskevær, og på steder hvor dette hadde vært sedvane. Tienden skulle erlegges av bruttofangsten. Driftsomkostningene var kirken og presten uvedkommende, men fiskerne hadde krav på en mindre godtgjørelse for sitt arbeid med tilvirkningen av tørrfisk og klippfisk, og dette var ordnet slik at de tiendefritt kunne beholde rognen og leveren. I tilfeller hvor fisken ble levert til fartøyer i rå tilstand, påhvilte det kjøperen å svare tienden av den kjøpte fisk.

Tienden skulle erlegges ved fiskebyttet, som derfor også ble kalt tiendebytte, og den ble oppkrevd av presten, fogden og kirkevergen, som skulle være til stede. Men det var de nok ikke alltid, og bare sjelden var presten, «han far», å finne på tiendebyttet. Han hadde vel den tillit til sine sognebarn at de ikke ville bedra ham på hans rettmessige andel av fiskeriets utbytte. I katolsk tid var det dessuten strenge straffer for tiendesvik. Den som gjorde seg skyldig heri, måtte utrede den tredobbelte tiende, og senere ble straffen betydelig skjerpet, — hvilket igjen peker i retning av at snyteri forekom i kanskje ikke liten utstrekning. For bøndenes vedkommende ble tiendeloven på et ganske tidlig tidspunkt forandret slik at de skulle gi bestemte årlige ytelser, og ved kongelig forordning av 1801 ble det innført fast årlig avgift, jordavgift o.l, som nevnt foran. Men fiskerne måtte utrede sin tiende etter de gamle regler inntil fisketienden ble avskaffet ved lovene av 1845 og 1848.

Utover 1700-årene var kongetienden i stor utstrekning kommet over på almuens hånd. Dette hadde sin grunn i at kongen, på grunn av statens dårlige finanser, måtte selge en hel del krongods. Tiendeyterne ble nå mange steder presset til det ytterste. Det ble hard behandling, og fiskerne fikk ofte føle hvor tøyelig tiendebegrepet i grunnen kunne være. Etter den store nordiske krig (1700-1721) satt Fredrik IV i stor pengemangel og gikk da til det drastiske skritt å selge kirkene i Norge med alle deres tilliggende rettigheter, herunder også tienderetten. De fleste av kirkene ble solgt til rikfolk, men noen av dem fikk almuen hånd over, og dermed også over kirkens tiende. Prestetienden beholdt man, — stort sett uforandret hele tiden, og den kom aldri på andre hender enn prestens, iallfall her i Nordlandene.

Men etter hvert som utviklingen gikk sin gang, passet disse tiender mindre og mindre inn i bildet. En avgift på en næring, som f. eks. fiskerinæringen, som måtte ytes av bruttoutbyttet, ble noe for drøy ettersom driftsomkostningene steg. Tienden ble en lempeligere byrde for de fiskere som drev på gammel vis med primitive redskaper, enn for dem som gikk over til et mer moderne utstyr, og det førte delvis til at tienden kom til å virke som en bremse på alt framskritt i denne næringsgren. Også for mottakerne ble dette med tiende en lite tilfredsstillende lønnsordning, som medførte ikke så lite bry for prestene. De måtte jo således selv sørge for å få fisken omsatt i kontanter. Hertil kommer så at mulighetene for bedragerier var store, og det var det sikkert mange som benyttet seg av. Kontroll var det ikke lett med, så risikoen for snyterne var minimale. Dessuten, skulle presten forfølge sin rett, ville han komme i et spent forhold til mange av sine menighetslemmer, sjelesorgen ville bli vanskeliggjort, og det ene med det andre gjorde at det fra begge sider ble mer og mer ønskelig med en annen ordning. Kanskje kom det fiskere til skrifte, om hvilke presten, sjelesørgeren, hadde en begrunnet mistanke om at de hadde snytt ham på tienden, og de «glemte» naturligvis å skrifte om dette. Kunne han så gi dem absolusjon? Ja, men-------.

Likevel var det denne tienden som både fiskerne og presten ble hengende lengst ved. Mens tienden for bøndene allerede i 1801 ble forandret til en fast årlig avgift, ble fisketienden ikke avskaffet før henimot 1850. Det var heller ikke noe liketil arbeide å få denne tienden avviklet og avskaffet. Det krevdes derfor et langvarig forarbeide før denne tiendeloveh kunne oppheves. Til prestene, kirkeeierne og andre rettighetshavere ble det ordnet med en erstatning som skulle betales av et Fisketiendefond, som samtidig ble opprettet. Fondets utgifter skulle dekkes av en utførselsavgift på fisk, og byrdene ble dermed overført fra fiskerne til handelsmennene. Ved lov av 1873 ble det bestemt at avgiften (utførselsavgiften) på fisk skulle bestå, men fra nå av skulle den gå til et fond for havnearbeid, merker og liknende i fiskeridistriktene. —

Kirken og dens prester var, så lenge fisketiendeskatten besto, like meget interessert i fiskets gang som fiskeren selv. Gikk det dårlig på havet, rammet det i like høy grad presten i sin kjole som mannen i skinnhyret. Prestene kom da også fiskerne nærmere inn på livet, kan en vel si, de ble mer levende med i deres yrke, de hadde felles interesse med sine sognebarn og kunne, uten oppfordring fra båtmennene, nedbe velsignelse over deres virke. Og som fiskerne hadde sine stornaust stående langs fjæren, hadde presten i bygda også sitt, og det var så sannelig ikke det minste. De fleste prester var jo i gammel tid også båteiere. Noen av dem drev også med utrustning av fiskebåter i Lofoten, og når fiskerne ved fiskebyttetid kom med sin tiendefisk, ble det spørsmål om stor lagerplass — særlig hvis fisket hadde kastet godt av seg. Presten var så visst ikke den minste tørrfiskleverandør til kjøpmannen på «Bryggen» i Bergen. Gamle folk, som levde til langt ut i forrige generasjon, kunne fortelle om prestenaustene. Og etter et godt vinterfiske var de vel forsynt med tørrfisk. Etter tiendebyttet kom folk roende fra alle kanter med sin tiendefisk, og presten selv sto i båtstøa og tok imot — kanskje med sin langrørspipe i munnen. Hadde fisket vært godt, ble det massevis av fiskebunter å bære inn på prestenaustet, og var presten en «gemeinslig» mann, ble det budt på kaffe og kaker i prestegårdskjøkkenet, med fruen selv som oppvarterske. Men også klokkeren skulle ha sin lille tiende. Den var mye mindre enn prestens, naturligvis, og det er vel fra denne tiendetiden vi har ordtaket, at når det regner på presten, drypper det på klokkeren.

Som nevnt var prestene ofte utsatt for snyteri på sin tiende, og det var ingen enkel og lett sak for dem å øve kontroll med sine «skyldmenn». Og dessuten ville slikt skaffe ham mange ubehageligheter. Man fikk la nåde gå for rett. Hadde fisket gitt pent utbytte, og hadde tørkeforholdene bidratt til en god kvalitet for tørrfisken, fikk presten fin fisk han også, stort sett. Men var det motsatte tilfelle, gikk det gjerne ut over presten, hva kvaliteten angår. Mange tiendeytere plukket ut den dårligste fisken til presten og klokkeren, og det fikk disse kirkens tjenere svi for ved avregningen hos kjøpmannen på «Bryggen».

Vi skal så se litt på fiskeprisene. På 1700-tallet var det ikke særlig stabile forhold når det gjaldt disse. Prisene holdt seg ganske jevnt til 1709. Da kom Norge med i den store nordiske krig, og prisene føk i været, især på rundfisk og tran. Imidlertid gikk prisene på korn enda mer i været, så tilstanden for fiskerfolket så ganske mørk ut. Det var nok mange som hadde vanskelig for å få endene til å møtes. Da krigen sluttet i 1720, begynte prisnedgangen på fiskeproduktene å gjøre seg merkbar nesten straks. Og nedgangen vedvarte i flere år framover. I 1735 var det riktig ille, da lå prisen så lavt at det ble satt bunnrekord. Et par år senere nådde også tranprisen bunnen. I 1740-årene var det riktig vonde år for befolkningen her nord. Det ene uåret fulgte etter det andre, og fiskeprisene lå på et lavmål. I begynnelsen av 1750-årene så det kanskje litt lysere ut, men i 1756 lå prisene nede på bunnen igjen. Da skapte krigene ute i Europa igjen et oppsving i fiskeprisene. Rundfiskprisen steg med bortimot 50 %, og dertil kom at kornprisene var ganske stabile. På denne tid hadde altså fiskerne en god og lønnsom periode. Gjennom 1770- og begynnelsen av 1780-årene holdt prisene på fiskeprodukter seg godt oppe. I 1775 var rundfiskprisen i Bergen helt oppe i 8 mark vågen. Men da så krigene var slutt i 1783 (den nordamerikanske frihetskrig), begynte det å gå nedover igjen med prisene. Og enn mere merkbar ble prisnedgangen, fordi prisene på de varer som fiskerne målte kjøpe steg. Omkring midten av 1780-årene var det også uår, så det var nok mange blant fiskerne som satt i elendige kår i denne tid.

Fra 1796 gikk det imidlertid igjen oppover med prisene på fiskevarer, slik at disse ga overskudd i forhold til mel- og kornvarer. I de årene som fulgte fram til 1807 var det sterk oppgangstid med høykonjunktur i hele Nord-Norge. Fra 1793 var det begynt å komme hornseilere fra Kristiansund til Lofotens fiskevær for å kjøpe fisk, og en tid etter begynte også bergenserne i denne farten. Fiskeralmuen kunne selge mot kontant til disse oppkjøpere, og med den klingende mynt fulgte det velstand og gode kår, så gode kår at mange fiskere investerte sin nyervervede rikdom i de nye redskaper, garn og line, som på denne tid var blitt tillatt. Men da så krigen brøt ut i 1808, ble det en katastrofe. Vår eksport av fisk stanset opp, og kornet ble mangelvare og dyrt. Korntønnen hadde i det 18.århundre kostet omkring 2 ½ våg fisk, men nå kostet den 15-17 våger fisk, og i det forferdelige nødsåret 1812 var prisen oppe i hele 25 våger fisk. Det var en pris så høy at bare de færreste kunne skaffe seg brødmat.

Da krigen sluttet i 1814, var likevel ikke krisetiden omme. Prisene på rundfisk sank således i tidsrommet fra 1817 — 1825 med 85 %. Prisen var i 1820 på tyskebryggen i Bergen nede i 1,35 spd. pr. våg rundfisk, men forholdsvis bedre for klippfisk. Når det likevel ble så noenlunde tålelig utkomme for folk, hang det sammen med at kornprisene også gikk nedover, ned til 80 %. Ble fisken dårlig betalt, så var altså kornet billig, og på den måte kunne endene likevel møtes. Eksportprisene på fisk var i årene 1825 og 1826 svært lave, og mange var de fiskeeksportører som drev med tap til 1830. 1825 var et rent svartår på fisk. Mange telte på knappene om de skulle reise til Lofoten, da fisket der neppe ville svare til omkostningene. Året etter ble det bedre resultat igjen av fisket, og mange kjøpefartøy kom til Lofoten. Prisen på råfisk stog etter hvert, således fra 1 ½ spd. pr. storhundre i 1827 til 2 ¾ spd. i 1832. Omkring 1830 begynte den norske klippfisktilvirkningen for alvor å ta fart, skjønt tilvirking av klippfisk tok til alt i 1730-årene. For rundfisk fikk man inntil krisen i 1846 1 spd. pr. våg. Fra dette år gikk prisen ned til bare det halve. I begynnelsen av 1850-årene var prisen på tørrfisk svært lav. Men senere steg fiskeprisene, og i første halvdel av 1860-årene var det gode tider. De ti årene fra 1871 til 1880 var gode år for lofotfiskerne. Gjennomsnittlig var lottene 310 kroner for garnbruk og 330 kroner for linebruk. Men også i 1880-årene var det godt fiske. Gjennomsnittlig fisket man i denne perioden 25,6 millioner skrei pr. år. Men så begynte det fra 1898 igjen å gå tilbake med fisket, slik at gjennomsnittsfangsten sank til bare det halve. Fra 1873 og ut forrige århundre var imidlertid fiskeprisene ganske stabile og forholdsvis gode.

Agnet måtte fiskerne selv skaffe seg den gang, iallfall det de trengte under begynnelsen av fisket. Agn- og oljekontoen tynger svært på fiskerbåtlagenes budsjett i våre dager. Det er drøye fradragsposter på sluttoppgjørets dag. Men ingen råd med det, det er utgifter til inntektenes ervervelse. Annerledes var det tidligere i tiden. Den gang var fiskerne selvhjulpne karer. Agnkontoen var en bagatell, og olje til annet enn parafinlampen under takbjelken var det ikke spørsmål om. Agnet var saltsild, som man reiste på fjordene etter om høsten, fisket den selv, eller kjøpte den — for en slikk og ingen ting sammenliknet med dagens sildpriser. Eller man fisket sprut, når denne kom til stede i våre farvann. Dette sprutfisket var i grunnen et ordentlig grisearbeid. En måtte ta seg i vare for blekket, men likevel var det ikke til å unngå en og annen spruten. Traff den ansiktet, var den en vemmelig «skjenk», og det gjorde hendene såre og ømme. Men akkarbelling og akkargorr var utmerket agn til skreien, og det kostet altså ikke mer enn umaken med å hente det — og1 en av sprutblekk tilsvinet kropp og båt.

Det gjaldt om den gang å holde utgiftene nede på det lavest mulige nivå. Og det lyktes over all forventning. Åreskautene var av eik eller bøk, hard ved til å slite på den lange vinter med de lange og tunge rotørn, og tollegangene foret man med blikk, sink eller messing. Sparesansen var ikke den minst utviklete i hine dager. Kreditt hadde man hos handelsmannen, men det måtte ikke «rives ut» for meget på boka. På førsteplassen i kontraboka sto lagspostene, mel, gryn, olje og salt og — ja det var visst ikke stort andre varer på den kontoen. Så kom postene for de enkelte av mannskapet, høvedsmannens som. regel først, og så videre for de øvrige fire mann. Kokkglunten hadde gjerne litt han skulle ha skrevet, han også, og var jumbo— i boka som i bua. Kontraboka hadde som. regel sin plass over vinduskledningen, og man passet nøye på at den ikke ble forsynt med for mange poster, hverken for laget eller for den enkelte. Minus måtte ikke få tære for meget på pluss.

Torsken fikk ingen uvaner i den tiden. Anretningen var, som sagt, saltsild eller sprut. Og den tok til takke med kosten. Det ble fisket pene partier også da. Agnskjell kom dog ganske tidlig i bruk, og med den ble det et sluk av utgifter, selv om prisen var ganske lav og rimelig. Men så ble det fersksild. Agntrafikken med små dampere begynte. Allerede i 1868 kom den første agndamperen, og fra 1880-90-årene ble det alminnelig å tilføre værene fersk sild og lodde. Hindøs, Haalogalandske, Harstad og Svolvær dampskibsselskaper var de store leverandører av fersk agnsild til Lofotværene gjennom lange tider. Og nå steg agnkontoen, utgiftene åt om seg. Alle skulle ha fersksild, det var klart. Det nyttet ikke med saltsild ved siden av den ferske. Nå kunne torsken velge og vrake, og den vraket saltmaten.

Til å begynne med hadde agnselskapene ingen agenter i fiskeværene her i Lofoten. Båtene bare ganske enkelt kom, «pipte», droppet anker, og så fikk det bli båtlagenes sak å skaffe seg den forsyning de trengte. Ofte var det hard kamp omkring og om bord i agnbåtene, særlig hvis det var fare for at kasseantallet ville bli for lite for behovet. Da ville alle være de første på «mølla». Veritable slag kunne utkjempes i slike tilfeller. Var agnbåt ventendes mens folkene var på sjøen, ble det kokkgluntens sak å skaffe forsyning av agnsild, og de var så menn ikke de minst krigshissige. Kavet begynte allerede ved bukaitrappene, med å få tomkassene i jollen, og så ro for livet. Ved dampen fortsatte så kappestriden. Det kunne stundom gå på helsen løs. Jollene lå i et stort flak rundt båten. Gutter i stemmeskiftet brukte kjeft på hverandre etter noter, hoppet fra jolle til jolle, kom seg om bord og bort til det lille avlukket, der skipperen satt og skrev ut sedler. Og så var det å få jollen skjøvet og presset fram mellom alle de andre jollene helt inn til skipssiden, slik at lasten kunne tas inn, en eller et par kasser. Prisen pr. kasse agnsild var som regel 5 kroner, men den kunne også være bare 4, alt etter som tilførsel og behov avveide hverandre. Var silden blitt gammel underveis, hendte det nok at den ble solgt enda billigere. Men gammel sild var ikke kurant vare, torsken var blitt forvent, den ville bare spise som på Grand Hotell.

Senere ordnet selskapene seg med agenter i de fleste av fiskeværene, iallfall de større og store. Så kunne silden bestilles og betales på forhånd, og alt gikk mer greitt og smertefritt. Det kunne oppstå agnmangel, enten på grunn av uvær på sildefeltene, eller fordi nøtene intet hadde å kaste på. I slike tilfeller var saltsilden og akkaren god å ta til, selv om fangstene ble magre. Men så endelig kom agnbåtene igjen. Fiskerne satt der slagklare og ventet på dem, rustet til krig. I slike tilfeller hendte det at skøyere, enten gutter eller voksne menn, fant seg et lampeglass, som de fra et skjul blåste i og fikk det til å likne en agndampfløytelyd. Og da kunne det vel hende det ble liv i «lørvan». Alle sprang til båtene, huiet og skrek, skramlet med tomme sildkasser og stamper, skyndte på hverandre, veltet seg inn over båtripene og rodde «regatta» — til de oppdaget at det var falsk alarm. Gud nåde da lampeglassblåseren, om han ble pågrepet.

Agnbåtene ja, de fikk ikke ligge på latsiden. Var transportveien lang, helt oppe fra Finnmark, og været voldsomt, ble det en «seilas» på harde livet. Når silden var lastet om bord fra noten, var det ikke spørsmål om annet enn å gå, om det så haglet tolekniver. Silden og lodden måtte og skulle fram i ferskest mulig tilstand. Det var ordre fra kontoret. Agnbåtskippere og mannskaper kunne fortelle om mange slike, likefrem hasardiøse turer. Større skip lå værfaste og takket Vårherre for at de ikke var utpå. Agnbåtene gikk, over eller under sjøen, som det falt seg. De var dyktige sjøfolk disse karene, og det var gode sjøbåter disse agndamptraverne. Som regel kom de seg fram til sine bestemmelsessteder uten å ha lidt altfor megen overlast. Fiskerne fikk sin fersksild eller sin lodde, fra Finnmark eller fra Vefsn, og ble spart for den ergrelsen å måtte gjøre agnmangellandligge i Guds gode vær. Men agnkontoen steg, den kom til å tynge mer og mer på budsjettet, den tok mer og mer for seg av fortjenesten. Prisene hadde jo også den gang tendens til å øke. Særlig kunne det jobbes i agnskjell, og fastsatte maksimalpriser ble omgått på begge sider av «disken».

I 1925 kom det i stand en nyordning av agnforsyningen i Lofoten. Det var Peder Hag som hadde æren for denne. Dette år reiste han til Ålesund og fikk i stand en avtale med Statens fryseri der om leveranse av frossen storsild til Lofoten neste vinter. Peder Hag ble så ansatt som hovedagent for fryseriet med kontor i Ballstad, og i de andre Lofotvær kom det underagenter. I 4 år skjøttet Peder Hag denne jobben med stor dyktighet. Fremdeles er agnforsyningen i store trekk den samme, slik den ble ordnet av Peder Hag, bortsett fra at man senere fikk «Fiskernes Agnforsyning» og «Agnsentralen», den siste en sammenslutning av fryserier arbeidende i agnforsyningen.-----------

Så vandrer vi tilbake i tiden igjen og skal prøve å fortelle noe om gamle dagers lofotferd. Hver eneste vinter gjennom sekler og uransakelige slekters tall har det samme gjentatt seg med minutiøs nøyaktighet. Når trettenhelgen var leden og bare slompen av juleølet var igjen, gikk veien til naustene og til storbåtene. Det kunne være fembøring, det kunne være åttring. Lofoten kalte — og fikk svar fra alle kanter av «Nordlandene», fra øyene og holmene, fra fjordene og dalene. Selv folk fra fjellgardene hørte stemmen, lesset sakene sine på kjelken eller langsleden og tok seg fram gjennom snølandet ned til kysten. Ja, stemmen fra Lofoten rakk så langt som helt ned til Trøndelag, der Rissakarer og Staværinger satte sine geitbåter på sjøen og reiste nordetter. Det var stor trafikk på vinterveien langs nordlandskysten. Jekter og galeaser, slupper og «bomseilere» blandet seg i toget. Og flere av disse fiskekjøperfartøyer var så langt sørfra som fra Haugesund. Den hadde stor tiltrekningskraft, skreimagneten i Lofoten. Jo, folket satt ikke heime i den tiden. Bare gamle mannfolk ble tilbake for å gjøre forefallende arbeid heime på gården, men de unge og friske karene gjorde seg til lofotfiskere for en 3-4 måneders tid. Det var ikke stort annet av skikkelig og lønnsomt arbeid å ta seg til i tiden mellom Kristi åpenbaring og sommermål. Det røk ikke fra en eneste fabrikkpipe den gang, og bergverksdriften var ikke kommet i gang. Skreien var den kontante bidragsyter, til skatten og til husholdningen, og det var nesten som en generalordre dette å heise råseilet og blande seg i flåten som stevnet til Lofotværene. Og med seg i båtene hadde den tids fiskere det aller meste av hva de behøvde i vinterens løp, både av fiskeredskaper, mat og annen utrustning, agn iberegnet. I de store kostkistene fantes alt som behøvdes av mat. Og for en manns vinterkosthold regnet man 4 botner flatbrød, 80-100 lefser, 1 bismerpund (6 kg) smør, 3 hvite og 3 røde geitoster, 1 gammelost, 1 «smalfall» kjøtt, noen rullepølser og diverse kukjøtt til suppemat. Litt flesk hadde nok de fleste også i sine kister. Syrekaggen måtte en heller ikke glemme, og helst heller ikke etpar flasker, eller kanskje en liten kagge med brennevin, både til å «hainse» med, om det slik falt, og til å feire den store brennevinsdagen (25. mars) med. Men de fleste kjøpte nok brennevin i fiskeværet, der det var «nøgda» av det. Det var et godt mannsløft i en slik gammeldags velutstyrt kostkiste for lofotturen.

Av hyre var det etpar sjøstøvler, som helt oppbrettet rakk i skrevet, skinnhyre (stakk, skinnbrok og sydvest), 3-4 par strømper, 2 par støvellester, 4 par sjøvotter, 3 underskifter, og den som kunne tok vel også med seg litt bedre klær til helgebruk eller til kirkegang under fisket. I tillegg til sjøvottene hadde alle fiskere «handingsvotter» til søndags og værbruk. — Det var således mye «pjank» en førte med seg i en slik lofotbåt heimefra i januar i gamle dager.

Det var en tung avskjed når lofotfolket reiste heimefra. I alle båtstøene var det farvel og Gud være med dokker. Ferdeveien var lang for mange, og Vestfjorden var en streng herre. Man kunne aldri vite, dette var kanskje det siste farvel. Ut fjordene kom de, fra øyene og holmene, flåten samlet seg i leia, fra sør og fra nord, fembøringer, åttringer, skottkjeipinger (halvfemterømminger), halvfjerderømminger, hundromsfæringer (halvtredjerømminger), og så jollene da. De var like uunnværlige som storbåtene. Fembøringene bruktes mest som garnbåter, åttringene og skottkjeipinger for liner, og de mindre båtene for dypsagn eller juksa. Jollene var til å ro seg om bord og i land med fra storbåtene.

Ja, «lofotbåtene» var fulle av allslags oppakning når de reiste til fisket. Det var foruten de digre kostkister også tønner og stamper med liner eller garn, dubler og kavlstaurer, sengklesekker, med napprya og sauskinnsfellen som det fornemste. Det varte og rakk lenge før det kom hus på båtene. De første fembøringer med hus var neppe å se her nord før i begynnelsen av 1860-årene. Men det varte da ikke lenge før alle, både fembøringer og åttringer, hadde sine hus på akterskotten. Her kunne man ligge tørt og godt, få kokt seg litt mat, tørket sine klær, og i det hele tatt ha det rent komfortabelt sammenliknet med tidligere.

Folk i Hol hadde jo kort vei til fiskeværet, men for fiskerne som kom fra Helgeland og enda lenger sør, ble det en ganske lang reise til været. Det var fra midten av 1700-årene at fiskerne herfra for alvor begynte å reise til Lofoten om vinteren for å drive fisket der. Båtene de seilte med egnet seg ikke til å ferdes i over åpne havstykker i ruskevær. Fiskerne som kom sønnenfra, og nordfra også for den saks skyld, — måtte derfor søke havn om kvelden på forskjellige steder, de som kom nordfra i Gibostad, Klauva, Hamnvik og Sandtorg, de som kom. sørfra i Rørøy på Vega, Kopperdal, Anklakken i Lurøy, Selsøyvik i Rødøy og Støtt, så fulgte de innlandet til Kjerringøy og til slutt til Grøtøy, hvor det ofte kunne være samlet hundrevis av fiskerbåter som ventet på bør over Vestfjorden til Skrova. Derfra spredtes så fiskerne over hele Lofoten. En stor del av disse tok da fast i fiskeværene i Hol. De lå midt for Vestfjorden og lengst ut imot fiskefeltet. Derfra ble det kort vei til redskapen og lettest å komme til lands om nordvestkuling og snøkave skulle overraske dem på feltet.

 

Steine — med fiskebåter på havnen

 

Fiskeværene her i Hol har vel til alle tider vært de samme som nå. En av de første skriftlige beretninger om fiskevær i sognet har vi i fogden Schønnebøls beskrivelse av Lofoten og Vesterålen fra 1591. Her heter det: «Fra Henningsvær til Steine er en wege søe, og løber Gimsøestrømmen og derimellem, ogi er land stundom vid, stundom, snever, efter som, landet skier sig til, og hos denne gård Steine deles denne Gimsøestrøm udi tvende strømme.Ved denne gård Steine begyndes Lofoten og er den første gård i Lofoten prestegjeld, og er på samme Steine et såre godt fiskeri, og her roer såre mange både, endog at det er ikke noget fiskevær, men en bondegård som kommer fru Ingeborg eller Hans Persen til. En halv wege søe fra Steine ligger en annen gård ved navn Ure, som også kommer Hans Persen til. Her roer og en svær hob folk, når fiskeriet er godt, og straks derhos ligger uti nordøst et lidet fiskevær som kaldes Bunes, og ror der også mange både. En halv fjerding wege herfra ligger et lidet fiskevær, som kaldes Brandsholmen, og det er bondeeie, og der roer en hel hob folk, dog ålenest af Helgeland. Nordvest for Brandsholmen, henved en fjerdings wege søe, ligger et andet lidet fiskevær som kaldes Sandsund, og der roer også en stor hob folk».

Ellers er det svært sparsomt det de skriftlige kilder har å fortelle om fiskeværene i Hol på 1600- 1700-tallet. Matrikkelen 1667 skriver om Brandsholmen, at det «er en holme eller fiskevær, som fremmede undertiden roer udi, så vel som markebøndene her udi fogderiet — er ey nu udi brug som udi gamle dager», — og om Stamsund heter det at i 1642 rodde «vårfelder» fiske her, «hvilket fiskeri eller roer ey er nu så i brug, eller kand ventes til så at komme i brug», — og om Bunes heter det at det «er som et fiskevær til utværets folk». Matrikkelen for 1723 forteller bare at Brandsholmen er «et fiskevær hvorav håves husleie af fremmede», — og om Stamsund heter det her, at det er et fiskevær «hvorav kand håves husleie af fremmede».

I 1802 får vi følgende opplysninger om fiskeværene: Sandsund: «Nær ved stedet (Petvik) er fiskevær, hvor om vinteren ror 18 eller 20 båters mannskap». Brandsholmen: «Samme er et bekvemt fiskevær, hvor der om vinteren ror 14 à 20 båters mannskap». Helle: «Bekvemt til havfisker!, da om vinteren ror på stedet 7 eller 8 båters mannskap». Ure: «Ure er et fiskevær, hvor der ror omtrent 20 båters mannskap». Skaftnes: «Stedet er et lite fiskevær for 7 eller 8 båters mannskap». Stamsund: «Stamsunds meste herlighet er at det er et fiskevær, hvor i alminnelighet ror 70 båters mannskap». Steine og Æsøy: «Begge steder har fra gammel tid vært fiskevær, hvor i alminnelighet ror 60 å 70 båters mannskap».

Og hit til fiskeværene stevnet så lofotbåtene, og her sto rorbuene og ventet. De samme båtlagene brukte disse år etter år, og likeså de samme fiskehjellene. Vi hører om kong Øystein at han lot bygge rorbuer i Vågan i det første eller andre tiåret av det 12. århundre, og siden kongen sjøl på denne måten tok seg av fiskerne, er det vel sannsynlig at det ikke var rorbuer i Lofoten før den tid. Vi vet iallfall at ennå så langt ut på tiden som i det 18. århundre, var mange fiskere henvist til å ligge ute under åpen himmel under fisket. Det vil si helt «åpen» var den jo ikke. Man trakk nemlig sine båter på land og slo seg til ro under dem. De tilreisende fiskere var ikke alltid så nøye på det. De var kledt i tykke vadmelsklær og sjøstøvler som rakk like opp i skrittet. Mot sjøskvett og regn hadde de fullt hyre av sau- eller geitskinn, som de selv hadde tilberedt og innsatt med tjære og tran, så de var helt vanntette. Sitt skinnhyre sydde fiskerne selv, ikke med nål og tråd, men med fine remmer, som de skar av geitskinnet og stakk hull for med en stor sømsyl. På hodet hadde de ofte en stor rød huve, som kvinnfolkene hadde strikket av ullgarn. Det er således forståelig, at når kvelden kom, og fiskerne hadde saltet fisken i tønnene og satt opp båten, kunne de klare seg over natten og få seg en blund enten ved å legge seg under eller i båten, eller endog i snøskavlen med seilet til overbredsel i fullt skinnhyre. Der var dog mange fiskere som var dårlig kledd, og disse slet meget ondt. Det er greitt nok at de hygieniske forhold var meget slette, men fiskerne var ikke så nøye på det i den tid. Det avgjørende for dem var bare å få fanget mest mulig fisk, så fortjenesten ble størst mulig. Ja, det var mange ganger en kummerlig tilværelse. Når fiskerne kom strømmende til et fiskevær, der fisket var særlig godt, ble det snart mangel på husrom, og så var det altså å tjelde under den kvelvete båten eller under seglet — i snøskavlen. Ellers tok man til takke med hva som kunne bys av husly, og mye av dette var ikke engang et skikkelig «ørneskjul».

De gamle rorbuene var heller ikke rare greiene. Små var de, slik at vi dagens mennesker knapt kan begripe hvordan 5-6, i noen buer hele 10-12 karer, kunne anbringe seg innenfor deres lave og trange vegger, som bare målte 4-5 alen i lengden, noen kanskje 6-7 alen. De var bare noen få stokkomfar eller plankeomfar høge, og en voksen mann kunne ikke stå rett opp-ned ute ved raften. Hele bua besto av bare ett rom, og lyset slapp inn gjennom et lite vindu med fire små ruter. Køyene besto av bare noen brisker i to høgder. De fleste av disse rorbuene hadde ingen ovn, men bare en slags gruvestein midt på golvet, og golvet, det var bare den hardtrampede jord — hvis en ikke hadde vært så heldig å finne en tomt for bua der en stor helle gjorde tjeneste som golv. Men jordgolvene var bedre, fordi de var varmere. I buene med gruvestein var det ikke loddpipe for røyken, men bare en ljore i taket, så røyken kunne foreta seg både det ene og andre før den bestemte seg til å fare opp av ljoren. Flere av disse rorbuene var rett og slett gammer, laget av stein og jord, ofte med et bratt berg tjenende som vegg til den ene siden. Inne i disse små rorbuene skulle så karene holde til, både når de kom inn fra sjøen og i landliggedagene. Kostkistene måtte plasseres utenfor veggene. De måtte derfor være tette, slik at de kunne holde ut både regn og snøfokk. Ja, mer enn trangt var det i disse buene, og her skulle man også tørke sine klær, koke maten og spise den. I ryer og skinnfeller innlosjertes der massevis av snyltere, og tobakkspyttet havnet der det best falt seg, så gjerne oppetter vegger og på køykant.

De sanitære forhold i fiskeværet i gamle dager var under all kritikk. Renslighetssansen var dårlig utviklet blant fiskerne, og det var særlig ikke så nøye «på bua». Gjennom en luke i golvet, — der hvor ikke jorda eller en steinhelle var golv, — ble alle uhumskhetene måket ned, og det kunne saktens være bra nok, hvis bua sto slik til at det ved flo sjø ble skylt rent. Men mange av buene lå helt fri av sjøen, slik at avfallet ble liggende og råtne fra år til annet, og det kunne stanke noe ganske forferdelig. Ikke så underlig at en kunne kjenne «fiske vær slukta» på lang avstand. Hertil bidro jo også alt av torskeskolter og rygger m.v., som lå til tørk oppetter hauger og berg. Men fiskerne holdt ut med alt. Var det usunt i fiskeværet, hadde de hele Vestfjordens friske ånde den utslagne dag å puste fritt i. De mistet ikke pusten, de nei. Og rorbuene ble jo bedre med tiden. Etter hvert som staten solgte sin grunn i fiskeværene, opptrådte landvertene eller væreierne. Disse bygde nå flere og bedre rorbuer. Utpå 1870-tallet var de blitt rene villaene sammenliknet med tidligere. Og nå bygde man ofte to rorbuer sammenhengende, såkalte firebåtsbuer, noen enkelte også for flere båter.

Når vi spør hva slags båter man i eldre tid brukte til fiske, så kan vi nok anta at man allerede tidlig hadde forskjellige størrelser og typer til ulikt bruk. Gamle kildeskrifter beretter ett og annet om båtene i Hol og Lofoten. Ved en registrering i 1715 av Johannes Bjørnsens, Storfjord, etterlatte «bo og midler», nevnes en fembøringsfoåt med master, tau og årer, 2 åttringer, 1 naust med «svaller» på begge sider, samt 1 sjøbu, 7 alen lang og 5 bred. Dessuten hadde han 1000 oppsatte lineangler. «Vinteravlingen» hans var 36 våger tørrfisk. Året etter ble det holdt en liknende registrering og takstforretning i Holsdalen over oppsitteren Christen Herdagsens bo. Også han hadde stort sjøbruk, med 1 fembøring, 2 åttringer, 400 oppsatte lineangler, 1 naust og 1 sjøbu.

Fembøringen og åttringen var de fornemste båtene. En gammel kjenner av nordlandsbåten skriver et sted: Sto en foran fembøringens baug og så den stolte reisningen og de elegante linjene, var det som om båten ble levende for en og begynte å tale. — Fembøringen var en ektefødt ætling av vikingeskipet, og åttringen, seksringen, treroringen og kjeksen med videre var fembøringens rette brødre av konstruksjon. De var gjennom tidene blitt formet slik som de burde være, et resultat av praktisk viten og produkt av fiskernes tusenårige erfaringer. Og som de kunne seile disse fembøringer og åttringer, særlig når de fikk vinden inn for to skaut, som det het. En fembøring kunne da drives opp i en fart av 10-11 mil i vakten (4 timer), og åttringen lå ikke langt etter. Det går mange beretninger om slike seilaser. Og høvedsmennene, de måtte kunne sine ting, de måtte være djerve og dyktige. Når det gjaldt, var de ansvarlige for sitt mannskaps liv, og det avhang meget av dem og deres ferdighet med styrevoll og skaut om havn skulle nåes og frelse finnes fra et hav som slikket etter dem med grådige tunger.

 

Stamsund indre havn i seilbåttiden

 

Fembøringens alminnelige dimensjoner var: lengde 12-13 meter, bredde 2,7-2,9 meter. Bemanningen var vanligvis 6-7 mann. Åttringen var 10-11,5 meter lang og ca. 2,5 meter bred og hadde som regel 5 manns besetning. Omkring 1870-80-årene var prisen på fembøringer i Vefsn ca. 300 kroner, i Hemnes 320, i Mo 200 og i Salten 260 kroner, blir det fortalt. Prisen på åttringen kunne være helt ned til 65 kroner og oppover til 120 kroner, to- og treromsbåtene fikk man kjøpe for en pris av 30-40 kroner, men prisen kunne ellers variere nokså meget for de forskjellige byggesteder, høyest lå den i Hemnes, og lavest i Mo og Salten.

Åttringene hadde, som navnet forteller, opprinnelig bare 4 manns besetning (åtte årer), men senere ble det 5 mann. Det var regnet fra foran og bakover: skottkaren, som satt i fremste rommet og hadde ansvaret for utkikken under kryssing og seiling i det hele tatt, og det var han som skulle «duve nedåt» de klørne i seilet som vinden og høvedsmannen gav beskjed om. Så var det framromsmannen. Under kryssing i sterk vind satt også han på ripa, i likhet med skottkaren, og hjalp denne når klør skulle settes. Dernest kom så steinromsmannen eller hundromsmannen, hvis oppgave det var å passe rakktrossa under hard seilas. Fjerde mann var bakromsmannen, som hadde ansvaret for brasen og for ausingen, når båten drakk under seilas. Varte denne lenge og var den særlig hard, måtte han få hjelp. Og som femte og siste, men altså første mann, var det så han på aktertofta, høvedsmannen, som hadde seilskautet i den ene neven og styrevollen i den andre, og ansvaret for det hele. Mange av disse åttrings- og fembøringshøvedsmenn var fremragende til å «føre båt», som det het, og noen av dem var navnspurte hele kysten sør- og nordover. Falt det så i deres lodd å gjøre dristige og fremragende redningsdåder, kanskje flere slike, rakk deres ry enda lenger, og de ble sett på som et slags værenes høvdinger — særlig hvis de hadde utført redning ved å seile over kvelvet båt. Nest høvedsmannen kom bakromsmannen og skottkaren i rang, dernest framromsmannen, og til slutt hundromsmannen. I dette rommet ble som regel skårungen plassert, eller den låkeste av mannskapet. Her lå det meste av ballasten, slik at hundromsmannen måtte sitte med støvlene nesten som i en steinur. Han måtte ofte også sitte i «bakhanda» når linene skulle trekkes, særlig hvis det var tyngde på snøret.

Mange høvedsmenn var stordrivere, som rustet ut både to og tre, det nevnes endog fire «vinterbåter», både for garn og liner. Glapp det for garnene, så hadde man lina å lite på, eller omvendt. De fleste av mannskapene var leikarer. Leikar ene var et slags lofotfiskets «inder ster», og flere av dem kom fra dalene. Mange av dem hadde ikke sett salten hav før de kom ned til kysten den første gang. De kunne ikke føre en åre, greie et garn eller egne en line, de visste ikke forskjell på skautet og priaren, eller på penta og rakktrossa. Og når båten under seilas i kuling begynte å drikke sjø over finkenetten og ripa, var det vel ikke å undres over at disse dalens sønner kjente både redselen og havmannen rykke seg i skinntrøya og sydvesten. Men allikevel, mange av dem blé meget dugelige fiskere og høvedsmenn av eliteklassen. En gang var leikarene det store innslaget i lofotfisket. Og de kom fra nesten alle kanter, ikke bare fra Nord-Norge, men også fra Trøndelagsbygdene, ja noen også fra dalene sør for Dovre, og fra Sverige og Finnland var det også noen som innfant seg. Det var bumann, og det var lapp, kraftige karer i sine beste år, og gamle krek. Men hva annet hadde de å finne på for å ernære seg, enn å reise til Lofoten og hyre bort sin arbeidskraft. Arbeidsmarkedet var i lavtrykk den gang, og prisene rimelige for et par armer til å henge i fembørings- og åttringsårene 3-4 samfulle måneder til ende. Ennå i 1890-årene var det mang en frisk kar, som måtte hyre bort kreftene sine for en pris av 60-70 kroner, for et slit som varte fra «trettenhelga» til sommermål, og på egen tørrmatkost. Det ble ikke stort å fare heitnatt med til kona og barna. Mange av disse leikarene kom til høvedsmannsheimene allerede tidlig på høsten. De var pengelense og måtte ha forskott på hyra. Så gikk de der hos høvedsmannen, mange kanskje alt fra november. De ordnet vinterbruket, eller de gjorde annet slags arbeid, med kosten som eneste godtgjørelse.

Men det store skredet av leikarer kom først i januar. Så gikk de der og «akkorderte» med hyrebasene om vinterhyra. De yngre og kraftigste karene var det ikke vanskelig for, men de noe eldre og mindre bra fysisk utrustede hadde ofte vansker med å finne sin plass på båttofta. Flere åttrings- og fembøringshøvedsmenn rodde, som det het, med bare leikarer. Men det kunne bli så altfor mange av slike leikarer. I fiskeværet Ballstad ble det vinteren 1886 gående ca. 200 mann uten å få hyre. Pengelens var de aller fleste av dem, og matlaus ble de også. Og så var det ingen annen råd enn at væreieren, Jacob Lind Jentoft, måtte ta seg av deres vanskjebne og sørge for at de kunne komme seg heim. Bergenske og Nordenfjeldske Dampskipsselskaper viste den humanitet å ta disse folk, uten noen godtgjørelse, med til sine heimkommuner. Men den følgende vinter var leikarsflokken nesten like så stor. Lofotfisket søkte alle til, det var den eneste «gullgruben» nordlendinger flest hadde å ty til, — men det skal være visst at den ofte ikke gav særlig mange «karat». Det var jo just ikke så mye han fikk for strevet sitt, den gamle fiskeren. Prisen for en velvoksen torsk kunne være — og det er ikke så forferdelig lenge siden heller — helt nede i 20-25 øre stykket. En mannslott på 200-300 kroner ble den gang regnet for ikke så verst. Ble den 400 kroner, var den flott. Kokkgluntenes hyrer var, helt til første verdenskrig iallfall, neppe mer enn 40-50 kroner for hele vinteren. Leikarshyrene var i alminnelighet et par hundre kroner (i gammel tid var de knapt fjerdeparten så stor). —

Så snart båtlagene hadde ordnet seg i sine rorbuer, kunne fisket begynne. Kl. 5,30 om morgenen måtte bruk og mannskap være i båten. Så samlet hele fiskerflåten seg ved en fastsatt strek tvers over i utkanten av havnen. Oppsynet passet på at ingen fikk overskride grensen, og i spenning ventet så alle mann på at signalet, — først på vinteren en lykt, senere et rødt flagg, — ble heist. Alle mann satt ved årene og med godt spenntak for støvlene, klar til å sette i gang, og det alt remmer og tøy kunne holde, straks flagget for til topps. Ikke et sekund måtte gå tapt. Under ventetiden var det nesten dødsstille, det var som om alle de mange hundre menn holdt pusten. Til gjengjeld buldret det kraftig løs når alle de tusen par årer ble satt i bevegelse. Det var trangt om plassen, båtene lå nær innpå hverandre, og årene kom i vase med nabobåtens årer og kunne knekkes. Men ut med reserveåra. Å, hurra, glimta! var høvedsmannens stadige oppmuntringsrop. Det var å «stå på årene», ro alt det man hadde krefter til, og helst litt mer. Sydvester og huver måtte snart kastes, svetten silte, pusten gikk tungt, men atter og igjen oppmuntringsropet fra aktertofta: «Dæ va rett, glunta, vi må ikkje bli i akterlæksa (attleksa)». Neivel, det skulle man helst ikke bli, alle satte sin ære i å unngå den forsmedelsen — og rodde til armene dovnet bort og tørsten brente i halsen. Men likevel, en fikk nøye seg med bare å tenke på syreblengkaggen eller sende den vansmektende øyekast — til så lenge. Var det stille eller en så svak motvind at det ikke var noen fordel ved å heise seil, måtte denne kapproingen fortsette helt til man «var i ennan», det vil si der tredublet, kavlstauren eller blåsa viste at nå var dagens hardeste strid endt. Den kunne da ha stått på i flere timer og suget kreftene ut av noen hver. Så var det for alle mann å kaste seg over blengkaggen, drikke av hullet og forsyne seg med dype slurk.

Heldigere var man de gangene en bare behøvde å «ro seg til segels», klar av landet, slik at man fikk «strekk på han», vestover eller østover. Men var det så søraust og vinden stikk i stevnet, ble det langvarig kryssing, og de svettvåte kroppene frøs helt inn til margen. Krokete fingre, trellete hender, javisst, slik var de for alle fiskere, før motoren kom sjokkende og hjalp til med roingen. Kjentes det ikke som fingrene ville brekkes tvers av, og var ikke trellene og blemmene ømme som sår hver morgen, når man satte seg på båttofta og tok etter årene for den lange og tunge ror inn til kavlstauren, dublet eller blåsen. Man måtte skjære ansikt, så vondt gjorde det — inntil man hadde fått mjuket hender og fingrer opp.

Morsommere var det å stå på land og se hele flåten heise seil samtidig med at signalflagget gikk til topps. Dette var når vinden kom fra nordlig kant, og det var fin bør hele veien. Alle de hundrer seil ble heist som var de ett, og det var som det mørknet over havneinnløpet. Båtene var så forskjellige, lettrodde og tungrodde, glatt for seil eller tungnemme, noen var ypperlige på framvinden, men ikke så bra for «to skaut», andre hadde det på den motsatte måten. Så var det å regulere på ballasten, flytte en eller et par steiner fra hundrommet til akterskotten, eller omvendt, eller lempe noen torsker fram-eller akterover. Det kunne hjelpe — bare med noen få kilos vekt i balansen.

Å ro fiske, det var bokstavelig det. Verst var den spake sydosten, rett i nesen, bare tidhefte med å krysse den, men en seig satan til å «ta på åran». Den som sist kom til dublet og iletauet, fikk lite å hente av fisk. Det visste man, hvis linen var gått i felt, og det var den svært ofte. Båten som dro slike linefelter, forsynte seg av godt hjerte, sprettet og skar og flådde, og holdt øye med at ingen kunne se hva som egentlig foregikk av samvittighetsløs fordeling av «ditt og mitt». Øvde karer hadde et godt lag med å slå sjøvotten over malingsmerkene på forsynet, just som torsken dukket opp utfor ripen. De som etter kom, måtte nøye seg med å hanke inn «slettsnøre». Til slutt var alle parthavere samlet rundt båten som dro felta, én lastet båt, mens de andre fløt som kork på sjøen. Ble det mer enn 2-3 lineparter, forlangte man feltdraging. Da gikk det ikke an lenger å drive med herjing og skjæring og nasking av fisk fra andre menns liner. Slike linefelter kunne ofte ha reiet seg sammen til de rene kabler av tykkelse. Det forekom at de kunne bestå av både 30 og 40, kanskje enda flere lineparter. Båtene vekslet da med å dra. En stamp ble jo full på et øyeblikk. Det hendte også man dro direkte i båtrommet for å få hemlet seg mest mulig. Var det godt fiske, «krau» det av torsk på en slik felt av en arms tykkelse eller mer. Fisken sto i kø foran korten, og bakromsmannen, som skulle huke av, hadde sin fulle hyre med å klare avret. Fisken ble da telt over en bank og senere delt mellom parthaverne. Dette var grei og ærlig framferd. Senere, under landligge, ble så disse storfeltene «gått ut», som man kalte det, bortetter fiskeværets veier. Og her møtte så alle lineinnehaverne fram for å nøste hver sine parter ut av den snurete kabel. Det var en jobb, og var det sprengkulde, ble det ikke spart på tolekniven for å få det hele unnagjort. Mindre felter, på 5-6 eller 7-8 parter, ble det greidd ut med inne i rorbuene. Slik feltdraging forekom, særligi, ofte, ja ganske alminnelig, når fisken rente sammen og kleppet seg på et mindre havområde. Båtene fra øst og vest klompet seg sammen i like måte. Båter under linesetting kunne i slike høve ligge så nær hverandre at det var knapt en båtlengde mellom dem. Så måtte det jo bære galt av sted, særlig hvis Vestfjorden var i sterk strømdrift. Men her var fisken, og den har jeg like så stor rett til som du. Havet er fritt, og her finnes det ikke noen personsanseelse. Men det var stor etterspørsel på forsyn (forsenn) og bøtingsangler. Mustad hadde rivende avsetning, men egnerne svor over stampen. Bare med lange mellomrom snovet de borti et forsyn med angel. Det var å bøte og bøte og aldri ende på det.

Dette med naskeri av fisk på Lofothavet tok seg visst særlig opp i årene før siste århundreskifte, og det nådde nok sitt klimaks i den tiden da fiskerne flest gikk over fra årer og seil til motorer. En tid artet disse tyveriene seg som den rene pestilens. Folk som i heimbygda gikk for å være — og var det — praktmennesker, tok det slett ikke så nøye med moralen på Lofothavet. Hjemme gjorde de skriftemål og gikk til alters, men her i Lofoten emballerte de samvittigheten og lot fem være like.

Ja den roingen, de krokete og stive fingrene og all den silende svette, kryssingen mot sur vind stikk i stevn, sjøvask og stivfrosne lemmer, og i blant også en ridetur på båtkjølen, uten sal og stigbøyler, det var fiskernes lodd den gang. Og så ofte med magert utbytte. Fattigdommen satt konstant på dørhella for manges vedkommende, den var ikke til å få rystet av. Den hadde fått som en slags heimstadrett og var «på hatt» med det store flertall. Og båtene, de var så forskjellige, lett-eller tungrodde. Fra 1870-årene begynte nye båttyper å gjøre seg gjeldende i Lofoten. I 1869 ble den første Listerbåt forsøkt som garnbåt, og den viste seg snart mer egnet enn fembøringen, som nå gikk sin undergang i møte som garnbåt. I 1888 bygde man en båt av kuttertypen på Hemnesberget. Kort etter ble garnspillet oppfunnet. Sneseilbåten vant mer og mer innpass, og nordlandsbåtene gikk etter hvert over til å bruke sneseil. I 1890-årene kom så doryen i bruk. Listerbåten hadde den store fordel at den var dekket og kunne krysse langt bedre enn nordlandsbåten. Fembøringen holdt plassen som linebåt. Henimot 1900 kom det fart i skøytebyggingen, og i begynnelsen av vårt århundre skjedde overgangen fra seil til motor over hele linjen. I 1907 var der i Buksnes og Hol 9 større og 18 mindre dekksbåter, 1 motorskøyte og 1 fiskedampskip.

De nye båtene som kom til været, ble nøye beskuet og bedømt. Alle fiskere ville gjerne vise at de hadde forstand på slikt. De betraktet den forfra og bakfra, både inn- og utvortes, siktet den fra stevnene, knep det ene øyet til for å gjøre det helt nøyaktig — og så falt dommen. Var det en ny båt, var det opplagt at det skulle være nybåthains. Det var forresten flere slags hainser; foruten for nybåten, så var det også høvedsmannshains og skårungehains. De siste var vel forresten mer sjelden. Høvedsmannshains måtte den holde første vinterfisket vedkommende «rodde høvedsmann». Slike hainser ventet man som regel med til en tid ut i fisket, kanskje også helt til mot slutten av det. Og den skulle feires og festes i brennevin. Kanskje slo man hainsen sammen med den store brennevinsdag, 25. mars, og klapset dermed to fluer i samme smekken. Det går mange fortellinger om hainser av de virkelig store, der brennevinsdonken sto midt på rorbugolvet med en tre- eller jernause, og så var det bare å drikke seg «forsynt». Hainsen var vel egentlig beregnet bare for bulaget, men mange ville vel ha en forandring fra syreblengkaggen og innfant seg i festbua. Det ble drukket til kaggen var tom og alle mann fulle. Verre var det at slike hainser ofte kunne utarte til slagsmål, og oppsynet måtte budsendes. Men fest var det nå likevel da. Til hains måtte det være brennevin, mindre klarte seg ikke. Noen gjorde det bare i en bedre slags grøt, av samvittighets eller økonomiske grunner, men det var ingen rettelig hains slikt.

I begynnelsen av dette århundre kom altså motoren. Da var det forbi med det lydløse fiske langs norskekysten. De små, på litt lengre avstand så vidt hørbare kakkene årer i tolleganger kunne frambringe, var intet å regne, sammenliknet med den store oppsang motorene kunne gjøre. La man så inn årene og heiste seilet, var det ingen annen lyd å høre enn den skvalpen av sjø som båtene feide til side, der de bante seg vei gjennom blautmyra. Ja, så kom motoren, og en ny strid begynte. Akkurat som da linene ble tatt i bruk, så ble det også ved motorens entré på fiskefeltene noen vintrer med meget mislige årringer, og det var da naturlig å legge skylden på motoren. De skremte fisken bort fra gyteplassene, det var da grei skuring. Bort med motorene, og det litt svint, ble det ropt i kor fra alle robåtfiskerne langs hele Lofoten. Det ble arrangert massemøter, men alt det robåtkarene argumenterte om fiskens høreevne, så vendte motorfolkene det døve øret til, og stadig flere motorer ble anskaffet. Så kom fisken tilbake i store mengder, og argumentene mot motorene falt pladask til jorden. En ny melodi hadde gjort seg gjeldende på Lofothavet: de friskt bankende motorer. Men ennå i mange år holdt nordlandsbåtenes brede seil stand. Det ble riktignok færre og færre av dem, noen rigget om til sneseil, men det var klart at seilene og årene hadde fått sin dødsdom. Og alt for mange år siden var den åpne nordlandsbåten totalt forsvunnet fra Lofothavets arena. Årene var lagt inn, seilene firt ned, en tidsepoke var gått over i historien. Fembøringeris og åttringens saga var endt, disse båtene som hadde båret hjem så mang en last, og som tross sin beskjedne størrelse kunne stå seg så godt i kampen mot naturkreftene.

Den første installering av motor i norsk fiskerbåt foregikk i 1902. Båten, som var bygd med maskin for øye, het «Forsøk», og var en motorkutter hjemmehørende i Bjørnsund, og «nybrottsmennene» som sto bak foretagendet var brødrene Hans og Theodor Tande og Johan O. Hammerø. «Forsøk» ble bygd med en lengde på 62 fot og fikk installert en 22 hk. Danmotor. Båt og motor kom på tilsammen 18000 kroner, og det var mange penger den gang. Det var atskillig av et vågestykke å investere en så stor kapital i det folk kalte et stort vågestykke. Men «Forsøk» gikk frisk og freidig dunkende ut til fiskefeltene — og kom inn med fangst, sild og skrei og blandingsfisk

 

Stamsund indre havn i "motorskøytetiden

 

fra bankene. Fortjenesten de første årene bie gjerne 1000-1100 kroner pr. mann. Ungdommen og vågemotet hadde seiret. Isen var brutt for motordriften. Eksperimentet i Bjørnsund gikk som en løpeild over landet. Flest mulig fiskere ville legge inn årene og sørge for at maskiner kunne utføre tungarbeidet om bord. 1902 står som et av de store merkeår i de norske fiskeriens historie. Et viktig blad i næringens krønike var vendt.

Hvor en møtte fiskere den gang ble praten dreid inn på motorer, mange var i fyr og flamme, andre mer reservert, og atter andre rystet betenkt på hodet. Finansieringen var også en vanskelig kneik å klare for de fleste. En åttring med fullt utstyr kunne anskaffes for det forholdsvis beskjedne beløp av 300-400 kroner, for skøyte med motor ble det tale om tusener, mange tusener. Ikke så rart at mange fiskere tok seg lengere eller kortere betenkningstid før de hoppet ut i det med maskindrift. Tidligere var det ved hjelp av Havfiskefondet anskaffet ikke så få skøyter med sikte på havfiske, men en del av disse var, da motoren gjorde sin inntreden, allerede sjaltet ut av dette slags fiske, som en ikke fant lønnsomt — eller av andre grunner. Havfiskefondets midler ble så overført til den i 1921 opprettede Fiskeribank, og adgangen til lån for anskaffelse av fiskerfarkoster og motorer ble dermed betydelig lettere.

Dan og Alpha var de motorer som først slo igjennom, på markedet som mest passende for fiskerbåter. Siden opptrådte Gideon og Thor, men sistnevnte gikk snart ut. I stedet kom Bolinder og Grei. De var meget i skuddet, og Bolinder klarte å holde stillingen til tross for den meget skarpe konkurranse som snart oppsto på motormarkedet. Senere ut på tiden kom Union, Wichmann og Brunvoll og Rapp, og en rekke andre, og blandet seg i eksplosjonskonserten. — De første motorene fiskerne her nordpå anskaffet seg, var forholdsvis svake maskiner, de fleste av dem, og mest beregnet som hjelp under vindstille eller i svak motvind. Man holdt fast ved den fulle seilføring. Men det varte ikke lenge før det oppsto en kappestrid om hvem som kunne sette farten mest opp, og etter hvert ble seilene sløyfet, eller iallfall innskrenket til et minimum, fokken og mesanen, som var og fremdeles er nyttig å ha under hakkingen uté på feltet.

Det var mange barnesykdommer å overvinne den første tiden. Folk flest var jo helt ukyndige med hensyn til behandlingen av motorer. Det var ganske alminnelig å se båter som hadde motorkluss og lå drivende med vinden, mens maskinisten med hjelpere studerte mekanikk, skrudde og sveivet, uten at det gjenstridige beistet ville gi lyd fra seg og røre på lemmene. Men kyndigheten gjorde framskritt etter hvert. «Hjemmebygde» motorer ble det snart flere av — utenom de ordinære fabrikker. Driftige verksteder gikk i gang med å konstruere og bygge motorer, men de aller fleste av disse mer håndverksmessig bygde maskiner falt snart ut av rekkene.

Etter noen få tiårs forløp hadde motorene erobret hele vår fiskerflåte — på tross av den sterke motstand de en tid var utsatt for. Årene og seilet tapte totalt i kampen mot motoren. Snart ble det heller slik, at det skulle være motor i alt nesten av båter som kunne flyte på sjøen. Åttringer, som allerede hadde sett sine beste dager, ble forsterket i spantene og fikk innsatt motor, mindre nordlandsbåter, helt ned til to-romsklassen, fikk maskiner å rutte med, ja selv gamle utrangerte jekteskrog ville være med til å danse over bøljan blå til motortakt. I dag — og lenge før i dag — er en fiskerbåt uten motor en helt utenkelig ting. Årene og seilene ligger så fjernt bak i tiden, de hardslitne, trellete fiskernever også, for den saks skyld.

Seilskøytene var saktens bra nok — så lenge de hadde vind til sin rådighet, men «datt han i stille», lå de der ganske hjelpeløse. Vi husker dem under lofotfisket med sine doryer. I stille vær var mannskapet henvist til å ro i land og havn med sine doryer, og ut til «moderskipet» igjen, etter at de hadde hentet ny setning. Varte vindstillen i flere døgn, hvilket kunne

 

Mortsundholmen og d/s «Holmengrå»

 

hende, ble det et slit uten like og nesten ingen søvn. Kom så ikke motoren som den største hjelp og velsignelse! Og hva har den ikke betydd for utviklingen til et mer rasjonelt fiske og til bedring av fiskernes økonomiske kår. Den var også sterkt med til å skape en ny slags industri langs kysten, småverkstedindustrien og slippene. Det klarte seg ikke lenger med at man la skøyten opp i en fjære for å reparere og smøre den, eller for å få motoren ettersett eller skiftet ut med en ny. En gang, og gjennom lange tider, var det kappror mellom åpne nordlandsbåter. Det var å «stå på årene» time etter time til en var inne ved dublet eller kavlstauren. Et nesten overmenneskelig slit. Nå er det kappgang, men det er motorene som får ta slitet på sine armer. Menneskene er bare interesserte tilskuere til kappleiken. —

En av de holsværinger vi må minnes i forbindelse med maskindrift på Lofothavet er Petter Andreassen, Hol. Fra sin tidligste ungdom hadde han en særlig fiskelykke med seg, og han var neppe tyve år den første vinteren han rodde høvedsmann på en halvfemtrømmingsbåt. Og de som rodde fiske på den tid, bekreftet at det var store fiskemengder han førte i land på en så liten båt. Han kalte båten for «Fiskbjørnen», og hadde den stående i naust som minne, lenge etter at den var utjenlig som fiskebåt. Etter at han hadde kjøpt Mortsundholmen, bygde han rorbuer, brygge og hovedbygning der og drev handelsforretning på stedet. Ved siden av handelsforretningen rodde han fiske, som regel med garn på fembøring, hvilken båt han kalte «Fiskeren». Men han hadde som regel 2 linebåter utrustet ved siden av garnbåten han selv rodde på. Som høvedsmann på en av linebåtene hadde han i lang tid en mann fra Stadsbygd som gikk under navnet «Stor-Bernt». Under det store fiske som fant sted i 1889 for Vest-Lofoten, og som de gamle alltid kalte for «snetindåret», hadde han to garnbåter i drift, idet han høsten 1888 kjøpte seg en ny fembøring som han gav navnet «Skreien». Som høvedsmann på denne båt hadde han en staværing som het Sigvart. Vinteren 1891 kjøpte Petter Andreassen dampbåten «Holmengrå» og drev lofotfiske med dampskip. «Holmengrå» var visstnok den første dampbåt som ble benyttet som fiskerbåt på Lofothavet. Den store ulykkesdag for Lofoten, 25. januar 1893, da 119 fiskere fant sin grav for Lofoten og Vesterålen, reddet han et båtmannskap på 5 fra kvelvet. Båtmannskapet hørte hjemme i Buksnes. Dampbåten «Holmengrå» solgte han omkring årskiftet 1899-1900, og i 1901 fikk han bygd en ny dampbåt ved Mjellum & Karlsen mekaniske verksted i Bergen. Denne båt gav han navnet «Skreien». Den kostet 30 000 kroner. Det fortelles at han overrasket verkstedets eier med å betale beløpet kontant. Veksler og sjekk var helt ukjente papirer for ham. —

Men vi forlater motoralderen igjen og tar et sprang tilbake i tiden til gamle dagers fiskeværsliv. Hele fiskeværsbildet var den gang en god del annerledes enn det er i dag. Men liv var det. Morgenfriske karer satte seg på toftene, grep til årene og rodde. Hardt slet de, men ingen klaget. Og når dagen brente ned, gikk de stigene opp til sine køyer og sovnet til en velsignet trygghet, mens det dampet surt av klær til tørk på stavene over buovnen. Luften var tykk og tung, og man sparte med å sette opp vinduet eller luftluken i taket. Det skulle spares på alt, også på brenslet. — Svartkaffen var nasjonaldrikken, den gang som nå. Ja, før den igjen var det jo syren — og brennevinet. Av og til kunne man få melk i den, fløte også, men det hørte til sjeldenhetene. Slikt kunne man ikke kostverde på seg så ofte nei, de fleste falt aldri for den fristelsen.

Jo, det kom da piker og koner fra bygden; i fiskevær med kjøreveier, som på Vestvågøy, kom de kjørende med lass av torv, med melk i spann, noen hadde også kjelost av råmelk, gjort ferdig med melk og kanel og strøsukker. Andre hadde gomme, og noen også fløte. De gikk rundt i buene og handlet med fiskerne. De hadde med seg sine litermål og sine trakter. Noen skulle ha melk i flaskene, andre i krus eller fat, en liter, to, sjelden mer. Det kostet for meget, selv om melkeprisen bare var 10 øre literen, og pikene var rundelig med målet. For et syvsekkers lass torv betaltes det fra kr. 2,50 til 3 kroner, siden gikk prisen opp i 4 kroner, verre var det ikke, men da ble det prutting. Dette torvet kunne være kjørt milevis oppe fra bygdene. Men jentene og konene gjorde ofte sine handelsturer på vågen, til jekte- og jakteskippere og mannskaper. De fikk låne seg en jolle, og gjerne også en kokkglunt som rorskar. Og skipperne ba dem vær så god stige på ned i kahytten. De kjøpte kanskje stort, gomme, kjelost, fløte, også en spekalvskrott, hvis en slik kunne bys fram. Stor handel, mange penger i portemoneen eller i en knute av lommetørklæet. Men det kunne gi dårlig rykte å drive det for vidt med slik handel på vågen, særlig hvis oppholdet i kahytten ble for langvarig.

Til andre vær kom kvinnelige melkehandlere roende fra gårdene omkring. Det var også de som bar på børtre. Alle steder skulle det sopes inn fortjeneste under vinterfisket. Det gjaldt å være om seg. Det hendte ikke sjelden at kona eller tausa ved sommermålstid kunne legge på bordet en, større vinterfortjeneste enn mannen og sønnen som hadde rodd fiske. — Så berget man seg bra framover til neste vinter.

I rorbua på landliggedager, når man ble kjed av å bøte eller binde nytt bruk, ble det ofte moro med idrettsøvelser og liknende. Man kunne for eksempel «smyge spannkjevle». Det besto i at man satte tommelfingeren mot golvet og skulle stående svinge kroppen under armen og komme opp igjen uten å falle i golvet. Eller man kunne «melke bjørn». Det var at en mann sto med hendene og knærne mot golvet og forestilte en bjørn. Den som skulle melke, la seg på rygg under ham med en hånd i enden og den andre i aksla, og så var det om å komme seg stående rundt bjørnen. Så var det å «spenne revkrok». To mann la seg på rygg med hodet hver sin vei, så rettet de i været den foten som lå nærmest den andre mannen. Så gjaldt det om å være snar og få foten bakom, så den andre rullet forover og fikk seg en god klapp i enden. Eller så var det å «reise daumann». En mann la seg flat på golvet, som om han var død. Så skulle en annen reise ham opp. Og det var ikke noe lett arbeid, da daumannen var så slapp. En annen lek var å «jage Mikkel i hull». Det gikk ut på at en del menn stilte seg i ring, side ved side, så ingen kunne komme imellom. En mann var da «Mikkel», som skulle forsøke å bryte ringen og komme inn, mens en annen mann jaget etter ham med en tautamp, som han slo «Mikkel» med. «Mikkel» kunne få mange slag før han kom inn i hullet. Så var det naturligvis kroktrekking og beltespenning, som kunne være spennende, når de som deltok var sterke karer.

På den tiden — før 1890-årene — fantes det ikke noe slags offentlig hus, som for eksempel fiskarheim eller bedehus, i de aller fleste fiskeværene. Den første fiskarheimen ble åpnet i Vardø i 1893. Og det var en stor begivenhet. Året etter ble det åpnet fire andre fiskarheimer i Finnmark, og senere utpå 1890-årene ble de første fiskarheimene åpnet i Lofoten. I fiskevær etter fiskevær ble det åpnet slike heimer. Disse fiskarheimene, de var til en stor velsignelse for fiskerne. De kan aldri fulltakkes de som først kastet fram denne tanken, og de som fikk satt dette tiltaket i verk. Før fiskarheimene og bedehus ble bygd i værene, ble det mange ganger holdt andakter i de små rorbuer. Under hodeputen på brisken, eller i den store leddiken i kostkisten lå det en bibel eller en postille, og så salmeboken da. De var så glade til å synge i den tiden, og de kunne en masse salmer av gamle Guldberg utenat. Når det var andaktsstunder i en slik liten rorbu, kom det ofte folk også fra andre buer for å delta. Det hendte at det kunne være stuet sammen opptil 18-20 mann i det vesle rommet, men da var også alle briskehyllene godt besatt. Ja, det satt også noen karer over skrevs på buovnen, hvis den var kald. Kirkene lå langt unna, og det var ofte messefall vinters tid i Lofoten. Så måtte man hjelpe seg som best man kunne sjøl, lese av Bibelen eller Luthers postille, samtale om det som var blitt lest og legge det ut til forklaring, så godt de forsto, og så salmesangen da. Det var høytid med disse stundene i de trange og fattigslige rorbuene. —

Kosten i rorbua var enkel og god, ja utmerket. Fisken, rogna og levra ble det ikke spart på. Den var dagens kost til middag, ofte også til kvelds, både sjøværs- og landliggedager. Så var det grynmels- eller havregrynsgraut — med sirupsblenge til, hvis man ikke hadde melk. Og så var det hva kostkistene «formådde», og de formådde så mangt, fra sine lag av flatbrød, lagt i «skrokker», «lenna ned», gammelost eller mysmerost, grovt brød, spekekjøtt og annet, så langt huset der heime hadde evnet. Av og til kom det sendinger heimefra, lefser og gomme, noen jern vaffelkake, med hilsen og håper du har det bra. Sirupen var et standardpålegg for de fleste fiskere. Den var billig, som alle slags varer var det den gang, og den var drøy. Noen hadde den i små krukker, men de fleste på «trepeglsflasker». Og sirupsflaskene hadde sin plass i vinduskarmen. Ble sirupen kald, var det møysomt å få den ut av flaskehalsen, og det hendte man måtte oppgi «evret», når tiden var knapp om morgenen en sjøværsdag, og man skulle være på plass ute i havnen, når utrorsignalet gikk.

Så kom den dagen da fartøyene, det ene etter det andre, begynte å flagge som tegn på at nå var oppgjørets time kommet. Nå kunne de gode høvedsmenn innfinne seg og få pengene for den fisken de hadde solgt i vinterens løp. Det meste av den ble dog hengt på hjell for senere avskipning til kjøpmannen i Bergen, eller den ble solgt til mer lokale oppkjøpere. Og når så alt var avhendet, fant høvedsmannen fram sin liksom mer private kontrabok. Her var det skrevet opp alt av felles utgifter og inntekter i vinterens løp, agnet, kokfiskene og hodene, som var tatt av «laget» for å holde vårknipa der hjemme i fjøset i mest mulig sjakk. Iselja og agnskallet var gratisvarer. Nå samlet hele mannskapet seg rundt bubordet, de fleste med en blyantstubb og et stykke papir, for å være behjelpelig og øve kontroll med avregningen og oppgjøret.

Det var som regel høvedsmannen som gikk til handelsmannens kontor og gjorde opp for laget. Ingen store beløp. En lagregning på 30-40 kroner var heller i største laget, og for den enkelte, som hver gjorde opp for seg, var den likefrem drøy hvis den løp opp i mer enn 20 kroner. Noen greidde å holde den presset ned i meget mindre beløp. Likevel steg utgiftene, særlig til agn, etter hvert. Åja, levemåten skulle også bedres. Det ble boksmelk i krambodene, man ble fristet til å kjøpe finbrød og sirupskake hos bakeren. En og annen risengrøten, foruten den til «hains» og heimfart, ble det også. Den nye tid snek seg inn gjennom rorbudøra, sakte og forsiktig, men uavvendelig. De gamle de så på skillingen og vendte den, ja likefrem varmet den, før de leverte den fra seg, og absolutt aldri til unødvendige og lettsindige ting. Omrekende handlere burde helst ikke vise seg i rorbuene, iallfall ikke mens det gikk som hardest på med fisket. De fikk ingen god velkomst, og oftest måtte de forsvinne litt faderlig fort. Nå var folket bare fiskere. Handel og slikt fikk det bero med til ved heimfartstid, om det ellers da var blitt noe å «klatre» med. Sparemenn til det ytterste var de fleste av den gamle fiskerskole. Men gniere var de likevel ikke, det ligger ikke for nordlandsfiskere å være det, — det var bare forsiktighet, båten måtte bære.

Brennevinsdagen, den 25. mars, var en stor festdag, men også heimfardagen fra Lofoten var en slags festdag. Men da var det bare den uskyldige grauten, heimfarsgrauten, som skulle skape feststemningen. Og det klarte den fint, for stemningen lå i luften, krydret med sterk heimlengsel og glede over vel overståtte vinterstrabaser. Heimfarsgrauten var ekstra forseggjort. Den skulle være kokt av risengryn, tilsatt flere hekto rosiner og krydret med kanel og strøsukker. Det siste smøret i dallene ble ofret til fete øyne midt i fatet. Det var heimferdsfesten, farvel til vinteren, og slitet, farvel til væreieren og fartøy skipperne, som hadde kjøpt deres fisk og nå flagget for oppgjør. Farvel til rorbua og køyebellene, der loppene hadde bitt, og farvel til kamerater, ja til hele det gamle og velkjente fiskeværet, til fjæra og rorbustøa, hvor man hadde filt opp og ned med jollen. Nå var det vårens stemme som dominerte, og den kalte heimover, til holmene og øyene, til fjordene og dalene, ja helt opp til fjellgårdene.

Den gang var det væreierne alene som var landkjøpere av fisk, iallfall i de fleste av værene. Men på havnene lå det mange såkalte fartøykjøpere for produksjon av saltfisk. Fiskerne hengte ellers meget av sin fisk, og vinterens utbytte ble gjerne målt i hvor mange tønner lever og rogn det sto på rad ute i rorbugangen. Man hadde fisket så og så mange tønner lever, så og så mange tønner rogn. Hjellhengtfisken og levra ble ikke levert før ved fiskebyttet omkring 12. juni. — På den tid var det ved lov forbudt å ta rundfisken ned fra hjell i Lofoten før 12. juni, som var fiskebyttedag. Hadde tørken vært skarp utover våren, kunne det vel hende at fisken ble overtørket ved å måtte henge så lenge. Den ble lett i vekta, og Bergenskjøpmennene slapp tilsvarende billig fra partiet med tørrfisk. Men fiskerne og fiskekjøperne ergret seg av sitt ganske hjerte. Hver dag med sprakende solskinn og raslende varm vind var for dem løpende minus i fortjeneste. Likevel, lovens bokstav måtte en lystre, før fiskebyttedagen kunne ingen røre ved sin fisk — hvor fristende det enn måtte være.

Og når så endelig dagen kom, fiskebyttedagen, da kom det liv i alle som kunne gå. Karene gikk med sine tolekniver løs på fiskehjellene, skar over sperreband, mens tørrfisken falt i dynger under hjellen. Alle som kunne krype og gå og yte brukbar arbeidshjelp — jenter, kjerringer og unger ikke unntatt — var mobilisert. Fisken ble så båret ned og ført om bord i jektene, senere også i dampskip, for å fraktes til Bergen. Det var hardt arbeidstempo under fiskebyttet. Når en var ferdig med fisken, var det å «brenne» levra. Hadde fisket vært godt, var der mange tønner lever å brenne. Der ble murt opp gruer under store såkalte tønnegryter eller ankersgryter, som levra ble kokt i til den gav tranen fra seg. Stram torvrøyk og enda strammere lukt fra de boblende levergryter fylte luften. Men det luktet også penger. Var det bra pris på trana, kokte en med godt humør. En kalte det mange steder å «bre» lever.

Fiskebyttedagen (dagene) var det siste blaff av liv i fiskeværet, for når tørrfisken var ført om bord i jektene og levra «bredd», var årets vinterfiske slutt. Nå ble budørene låst for mange måneder, råveds tengene på hjellene ble skyvd sammen og bundet, hvis de da ikke ble lagt inn på skjåer, naust eller andre slags uthus. Nå for fiskerne heim for godt for denne sesongen. — Men det kom en ny vinter, stemmen fra Lofoten ville atter kalle, flåten ville atter dra ut, langveis fra og fra de nære distrikter — og fra Hol, — åttringer, skottkjeipinger, hundrømminger og mindre rømminger, hundrevis av brede seil på leia, sørfra og nordfra, gamle, velprøvde høvedsmenn og nye skårungsglunter, skottkarer og framromsmenn, bakromsmenn og hundromskarer, nye båter, som betinget «hains», og gamle som hadde gjort leia og Vestfjorden mangfoldige ganger. Men noen var det også som ble stående igjen i støa der heime, noen som ikke hadde stått der siden de var bare gluntungene: de som ikke orket strabasene lenger, som forrige vår måtte sette fiskarstaven sin igjen der ute ved Lofotveggen, den var blitt for gammel og for veik. Men tungt kjentes det å bli stående slik attende på fjæra og se seilene bli borte bakom odden der ute. Det var som de tok noe av selve hans liv med seg. Så ruslet han opp til stua, og til tolekniven. Det fikk bli høyriver, vaskestamper, daller og trau i stedet da. Og så hadde han nå heimefisket med færingen å ty til, når det lakket mot vår, når skjura begynte å bære kvist, og når svartbaken begynte å fiske rognkall.

Men noen var det nesten hver vår som ikke kom heim. Man måtte se båtlag etter båtlag dra forbi, nordetter eller søretter, uten at den båten svingte ut fra flåten og inn til sin båtstø. Presten hadde vært i huset tidligere på vinteren, eller det kom bud først nå med heimfarfolket. Som man sier Herren gav, Herren tok, hadde mange av fiskerfolket fått lære seg til også å si havet gav, havet tok. Men nye menn sto alltid rede til å fylle plassene, sønn etter far. Det var en selvfølge, slik hadde det vært gjennom uminnelige tider. Det sto respekt av havet, men det skremte ikke noen fra å gjøre sin plikt. Frykt måtte ingen ekte fisker vise. Det var en skam å være redd på sjøen. Og man måtte aldri overgi seg godvillig, men kjempe mot overmakten, holde ut — også der man satt på den kvelvete båts kjøl og speidet etter redningen, speidet uten håp ....

Og likevel, det var de lyse sidene ved fiskerlivet som trakk i den unge guttens sinn, som førte ham inn på fedres spor og fikk ham til å seile i fedres kjølvann. Når fembøringen eller åttringen jog fram over bølgene, når den bar last etter last av fisk inn fra havet, når snøen brånte i fjell og li, og det bar heimover til de ventende, kanskje med kostelige «heimfartsgaver» i kostkisten, da var det velkomst og glade ansikter og sol over det hele. Disse heimkomstdagene oppveide mer enn alt slitet og mørket der ute på Vestfjorden, de la vårens lys og farge over det hele. —

Når båtene var kommet heim fra Lofoten, ble de tømt for alt «pargaset», og så ble de vasket og flidd. Siden var det å male og pynte dem og å bre dem med tjære. Og så var det å få dem inn i naustene, så ikke vår- og sommersolen skulle få gjort dem sprekkete og lekke. Til naustsettingen samlet folk seg fra nabolaget. Det var båtsetterdag, og det var en uskrevet lov fra gammel tid av, at da skulle alle som kunne være med. De båtene som i naust skulle, var da gjort ferdige og samlet i fjæra ved naustet. Et stort naust kunne huse mange båter. I noen var det plass for 8 åttringer, 3 på hver side i naustet. De to øverste på hver side ble gjerne heist opp i tau. Til å begynne med sto karene med sine rygger under og lettet på båten, etter hvert som andre karer halte i tauene, først for den ene enden av båten, så for den andre. Men når ryggene ikke rakk opp lenger, var det å finne seg bordender eller løse tofter til å skyve opp med. Tak om tak gikk det. Så hang de der, disse fine båtene, og var en stas i naustene. Og der skulle de henge til omkring trettenhelga neste år, når vinterskreien på nytt seig under Lofotveggen. Da kom det menn av huse igjen, for å fire båtene ned igjen, fylle dem med børnskap og annen slags utrustning.

Det var jo de som ikke hadde storbåtnaust selv, og da måtte de leie hos andre. Det var også mange helgelendere som leide naustrom i Lofoten, så slapp de å ta båtene med seg heim, enten det nå var på jekt eller de seilte den selv søretter leia. Naustleia var halvannen daler for storbåten og en halv daler eller så for småbåten. Men det var ellers ikke mange som leide husrom for småbåtene, dem kunne de aller fleste «prekevere» selv i sine naust, hvorav noen, og mange forresten, var laget av en kvelvet åttring eller fembøring med mur rundt eller bare med torvlomp som vegger mellom stamnene. Båten var da saget av omtrent ved bakromstofta, slik at det kunne bli en tverrvegg mot sjøen med dører. Da de nye pengene kom i 1877, ble båtromsleia satt til 4 kroner året, og siden utpå tiden var den alminnelig 5 kroner.

Da motorene kom, varte det ikke lenge før man begynte å nynne gravsalmer for naustene. Det tyntes ut, år om annet, i storbåtrekkene, og så ble det ikke bruk for naustene mer. I stedet kom det brygger. — Det ene naustet etter det andre er falt ut av rekkene. Det var ikke umaken verd å slå en spiker i et bord som løsnet, eller støtte opp under takås eller en sperre som meldte forfall. Naustene ble gårdenes stebarn, de var hjemfalne til vær og vinds forgodtbefinnende. Men en gang var det ikke slik just. Da var naustet gårdens nest viktigste hus. La gå med at fjøset og torvskjåen sto til nedfalls, naustet fikk en se til å holde i bra stand, akkurat som båten og børnskapen — det en skulle berge seg næring med. — Her ligger så mange øde og forlatte stor- og småbåtnaust langs strand og fjære, noen gamle, råtne stokker kanskje mellom murenes stein, rustne rester av svære, grovt smidde dørhengsler. Ser en godt etter mellom stein og grus og strigras, ligger det kan hende også en brunrusten nøkkel, av den sorten som egner seg til å svimeslå en fire fors vær med. De la nemlig emne i en slik storbåtnaustnøkkel, de gamle, den skulle ikke falle ut av et møllhull i baklommen.

Setter en seg ned til en liten hvil ved en slik gammel tilgrodd nausttomt, har den så meget å fortelle. Her kom de og gikk, karene i skinnbukser og med støvler som rakk opp i lysken, her bar de til og fra, her drøftet de dagens situasjon og tidens alvor, havets muligheter og siste storm. Her var de først om morgenen og sist om kvelden. Den gamle, morkne resten av en syllstokk har hørt og sett det alt sammen gjennom flere snes av år, og kan fortelle, fortelle . . . Fembøringen, åttringen og naustet hørte sammen. De har skrevet et langt kapitel av den nordlandske fiskerhistorie. Og når en setter seg inn til et slikt gammelt naust, der de nå ennå finnes, kjenner en det slik at en kunne gråte sammen med det. —

Det er ikke rart, at nettopp til et slikt tusen år gammelt fiske som lofotfisket, knytter det seg mange segner og truer, fra langt tilbake i tiden. Vi skal her ta med noen av de mest kjente, som ennå er på folks tunger her nord. Det var nå dette med å sette fiskevann nyttårsaften. Rundt fatet skrev man navnene på alle Lofot-værene. Der de fleste vassblærene hadde samlet seg i løpet av nyttårsnatten, der skulle det beste fisket bli. Når man reiste til Lofoten, skulle man gjemme noe i fjæra, da var det sikkert at man ville komme heimatt. Men oppe i stua gjorde man ikke rent den dagen lofotfolket reiste. Det var å vaske dem ut, nett som en gjorde det ved annen gravferd. Og det kunne bli døden for den som for. På lofotvegen var det ikke tillatt å nevne dyr ved navn. De kalte ørnen for «njå», geita for «skinn», hesten for «firføtting», oksen og kua kalte de «sidhale», oj grisen «roskate». Mange holmer langs med leia bærer navn etter dyr. Vi har Oksen, Galten, Føllfoten, Kalven, Geita med flere. Når skårungen skulle fare på den første lofotferden, var det om for båtmannskapet å drive litt gjøn med han, men mere forat gutten skulle bli fort kjent med leia og landet. Når han sto der i framskotten og glante mot landet, alt etter som båten strøk forbi og rundet odder og nes, la bak seg fjordkjefter, den ene etter den andre, og skyndte seg over små åpne havstykker, så gjaldt det om å ha øynene åpne, slik at en kunne finne veien tilbake. De nevnte, som sagt, ikke dyrenavn på ferden, men høvedsmannen kunne plutselig si til skårungglunten: Ta kniven og stikk den i tollhullet. Gutten så gjorde, og så sa høvedsmannen, eller en annen av karene om bord: Der stakk du «sidhale». Så kunne en be gutten ta av seg huva. Gutten så gjorde, og så ble det ropt med latter, at der hilste du pent på Svolværkjerringa.

Grautgryta måtte man ikke skrape lofotferdkvelden. Da ville man bli plaget med at jernsteinen, «søkkja», satte seg fast i botnen. Katta var et farlig dyr. En måtte se vel etter at den ikke la seg på bruket eller deigtrauet. Det varslet ikke godt. Den første fisken de fikk i Lofoten, skulle de kaste fra bakrommet til akterskotten, og derpå fra rom til rom etter som mannskapet tok imot den. Når man kastet ut juksa første gangen, skulle en si «tvi», for så ville fisken bli med på kroken. Det var ellers flere rådgjerder for å beholde fiskelykken, ja det var truer som knyttet seg til nesten hver eneste handling. Når en rodde ut, skulle en snu båten med sola, ikke mot, når en la fra landet. En måtte ikke ta stein inn i båten, dersom det var tang eller tare på den. Da fikk en draugen inn i båten. Årene måtte legges med bladene bakover i båten, det var bare draugen som la dem den andre veien.

Om kvelden heime den lange hausten utover, eller i landliggedagene i Lofoten, levde fortellekunsten og fortellegleden. Og her ble de gamle truene flettet inn i opplevelser, som den ene eller andre hadde hatt. Og en sagn- og eventyrverden steg fram, der fantasien levde med. Alt dette er nå bare saga. Tidsjaget har døyvd alt dette. Opplysningen, vil man si. Men tar en seg tid til å granske nøyere disse gamle truene, så kan der ofte ligge gammel livserfaring og livsvisdom bak. Og en har tapt mye særmerket kultur ved at det gamle er lagt i grav.

Om hjemmefisket skal vi nå nevne noen få ord. Til dette fiske brukte man færingen eller treromsbåten. Det ble drevet noe fiske et par ukers tid på den skreien som ennå ikke var reist nordover etter vinterfiskets slutt. Man kalte det «vårfiske». Til agn bruktes mest «kuskjell». Seifisket var naturligvis av stor betydning. Man drev det med juksa eller dorg, senere også synkenot. Så ble det drevet med kveitevad fra tidlig om våren til seint på høsten. Flyndrefisket ble også drevet fra vår til høst. Her brukte en pik og lodd på grunt vann. Der det var dypere, brukte man line og garn. For en del år siden kunne man om våren fiske godt med rødspettflyndre, men så kom trålerne, og da var det ofte hverken flyndre eller kveite å få. Kveitefisket har nok foregått fra gammel tid av, men noe storfiske var det ikke, bare noe man mer tilfeldig drev med. I eldre tid laget man vel helst rekling til eget forbruk. Om sommeren ligger nå de fleste motorbåter stille. Det er bare enkelte som driver småkvalfangst, og de som var flittige med dette under siste krig, tjente mange penger. Ellers er man nå ute med småbåter og drar sei. Men i de siste år har det vært lite av den slags fisk, så der fiskes bare så mye at man har kokfisk. Sildfisket har ikke vært av noen betydning i Hol, da her jo ikke er noen virkelige sildf jorder. Men mange var det som reiste til Eidsfjord og de andre større sildf jordene og brakte hjem en god last sild, den gang storsilden var årviss på disse fjorder. Snurrevadet holdt med tiden også sitt inntog blant holsfiskerne, og viste seg å være et effektivt redskap for fangst av flyndre, hyse, torsk, steinbit og andre fiskeslag.

Det er ikke mulig her å nevne ved navn hele den hær av fiskere som har hatt sitt virke her i Hol. Det er så mange at det ville sprenge rammen for denne bok. Skjønt la det være sagt med en gang, at ingen har bedre enn dem fortjent å få sine navn risset inn i historiens minnebok. Av alle så er det fiskeren som må få hedersplassen i denne bok om Hol; for hans uforferdete mot, for hans dristighet og utrettelige innsats ute på Lofothavet i generasjon etter generasjon, i århundre etter århundre, i gode og i onde dager, i slit og i savn, må vi bøye oss i ærbødighet og takknemlighet.

Vi skal dog nevne navn på en del fiskere i fembøringens og åttringens tid, den gang høvedsmannsnavnet var det største hedersnavn her i Nordland. Disse fiskerne fra de dager har en særlig plass i våre hjerter. Vi har nevnt før Johannes Bjørnsen og Christen Herdagsen fra det syttende århundre. Begge var sikkert høvedsmenn og dyktige fiskere, som satt i stor velstand, begge hadde både åttringer og fembøringer, i sine naust, eller i sine sjøbuer. Fra det attende århundre kan vi nevne Svend Svendsen, Svarholt, Hans Nilsen, Myklevik, Peder Erichsen, Stamsund, Hans Larsen Grøn, Ure, Tønnes Mathisen, Skaftnes, Michael Eliseusen, Øvre Sennesvik, Lars Olsen, Tåen, Jacob Jensen, Berg, Hans Nilsen, Justad, Hans Pedersen, Brandsholmen, Jacob Pedersen, Kråk-lien, Svend Israelsen, Sennesvik, Elisæus Bentsen, Steine, Bjørn Hansen, Æsøy, Søren Pedersen, Holsdalen, Nils Andersen, Bergsdalen. Fra første halvdel av det nittende århundre nevner vi: Alexander Olsen, Brandsholmen, Niels Eriksen, Sandsund, Christopher Hansen, Sandsund, Peder Hartvigsen, Holsdalen, Peder Andersen, Fygle, Johan Christensen, Hag nedre, Jakob Angel, Arholmen, Jens Pedersen, Skifjord, Hans Olsen, Karijorden, Johannes Jensen, Justad, Christen Danielsen, Kangeruren, Isak Andersen, Myklevik, Hans Hansen, Myklevik, Anders Olsen, husmann i Hartvåg, Hans Pedersen, Svarholt, Peter Hamond Thomassen, husmann, Apnessjøen, Christen Olsen, Tåen, Jens Christoffersen, Sennesvik, Lorents Jakobsen, Sennesvik, Abraham Pedersen, Skaftnes, Rasmus Hansen, husmann i Leirvik, Johan Lennertsen, Døløy, Markus Østensen, Bårsund. Fra annen halvdel av 1800-tallet: Nils Johan Edissen, Hag, Jens Johannesen, Hag, Johan Israelsen, Hol, Hans Møller Valnum, Heidalen, Anton Angel, Kylpesnes, Thomas Hansen, Tåen, Eilert Bang, Tåen, Nils Beyer Kristensen, Sennesvik, Nikolai Tetlie, Sennesvik, Kristian Henriksen, Sennesvik, Rasmus Jensen, Sennesvik, Rikard Jensen, Sennesvik, Hans Pedersen, Skaftnes, Peter Jensen, Skifjord, Peder Eriksen, Kangeruren, Peter Berntsen, Myklevik, Enevold Rasmussen, Kylpesnes.

Men la oss heller ikke glemme de mange inderster, strandsittere og husmenn uten jord, om hvem det står i folketellingene at de «nærer seg blott av sjøen». Mer enn noen andre var de henvist til hva havet kunne gi, således Ole Hansen, Finstad, Johannes Jørgensen, Hol, Ole Pedersen, Svarholt, Petter Abrahamsen, Ure, Peder Andersen, Ure, Edis Olsen, Skaftnes, Jonas Nilsen, Sennesvik, Benjamin Svendsen, Sennesvik, Peder Jensen, Tåen, Nils Hansen, Berg, Ole Gabrielsen, Berg, Iver Christiansen, Kråklien, Sivert Sivertsen, Nedre Sennesvik, Ole Larsen, Sennesvik, Jacob Jensen, Sandsund, Jens Herdagsen, Sandsund, Abraham Willasen, Holsdalen. Alle disse var inderster og strandsittere i 1801. Så kunne vi nevne noen fra midten av 1800-tallet: Christopher Hansen, Sandsund, Ole Williamsen, Hol, Hans Klaussen, Fyglesjøen, Abraham Ediassen, Fygle, Israel Pedersen, Kangeruren, Ole Olsen, Kangeruren, Rasmus Johnsen, Svarholt, Lars Hansen, Svarholt, Hans Hansen, Smiholmen, Samuel Johansen, Steine, Lars Larsen, Æsøy, Nils Olsen, Kylpesnes. Og så noen fra annen halvdel av det nittende århundre: Nikolai Jensen, Sandsund, Helmer Hansen, Vahaugen, Albert Haagensen, Hol, Johannes Eriksen, Fagerstrand, Andor Kristensen, Holshaugen, Albert Kristensen, Bergsdalen, Ingvald Johansen, Holsmo, Sivert Jensen, Skaret, Johan Martin Nilsen, Bakken, Jakob Olsen, Lille Moholmen, Peter Andersen, Gunelius Alexandersen, begge Brandsholmen, Karl Andersen, Mortsund, Jens Iversen, Mortsund, Johan Andreasen og Salomon Sørensen, begge Mortsund.

Og således kunne vi fortsette å nevne det ene navnet etter det annet på menn av fiskerhæren her i Hol. De var i sannhet, skriver Ola Berg,

 

«havets sønner, gjeve menn,

kystens helter i det stille,

fiskere fra fjord og grend,

som fikk lære det å ville,

det å kunne, det å må

gå i striden når det gjelder

— alle dager — inntil så

— det omsider kvelder. —

 

Havets sønner på sin grav

ofte ingen blomst fikk plantet.

Nødrop båres over hav,

der de sletes løs fra vantet. —

Ingen hørte det og skrev

tapre fiskers saga stolte.

Stille sa man kun: Han blev,

storm og sjø hans død forvoldte».

 

Nå har alle disse staute fiskere fra fembøringenes og åttringenes tid for lenge siden tjent ut og er gått inn til den store hvile. Men minnet om deres virke der ute på havet, om deres henders slit og arbeid i kampen for seg og sine kjære, vil vi bevare i våre hjerter.

INNHOLD

STARTSIDEN