I BEGYNNELSEN
Slik vi ser landet i dag, har det ligget her fra tider langt bak om all sikker geologisk viten. Det er gammelt land vi bygger og bor på her i Norge. Mens de geologiske strukturer flere andre steder på jordoverflaten i tidens lange løp ble revolusjonerende forandret under voldsomme naturprosesser, beholdt Norge, stort sett, sin— skal vi si opprinnelige form.
Og så ligger da landet her, fast og trygt og langstrakt, bygget opp av solide fjell, furet av fjorder og daler og med en skjermende skjærgård langs sin hundremil lange kyst, og i denne skjærgården inntar Lofoten en særskilt stilling, idet den skiller lag fra de andre holmer, skjær og øyer og tar seg for egen regning en mange mil lang tur til havs, bort fra alt landet.
Norge er Europas ytterste forpost mot nord, det er bølgebryteren, og den holder i all slags vær. Kaldt kan det være og stormene kan rase med ubendig styrke, men her finnes også motvekten, det milde og det lyse. Her er det, både det som støter bort, og det som fanger og øver tiltrekning.
Men til tross for landets fjerne beliggende fra de mere sentrale deler av jorden, har mennesker likevel meget tidlig funnet vei til dette landet og har gjort seg bofaste her — for titusener av år siden.
De første sikre spor som er funnet etter mennesker tidfester geologene til kvartærtidens begynnelse, til istiden for omlag 1 million år siden. De klimatiske forhold var den gang anderledes enn nå. Til tider var hele Nordvest-Europa, og dermed også Norge, og den nordlige del av Nord-Amerika dekket av en sammenhengende innlandsis. Men kuldepeiroder vekslet med mildere tider, isen måtte da vike plassen for en frodig vegetasjon, skogelefanten og flodhesten vandret nordover til Europa fra de varmere himmelstrøk over Afrika, som vår verdensdel den gang var landfast med. Funnene viser, skriver professor Leif Amundsen i Gyldendals verdenshistorie, at menneskene har gjennomlevd minst én istid og et forutgående mildere tidsavsnitt. Ettersom breene trakk seg nordover, fulgte menneskene etter på lendet som isen hadde forlatt. Omkring 12—14 000 år før vår tidsregning lå isgrensen, etter hva geologene mener, ved Skåne og Skjælland. Det seneste av disse varmere avsnitt mellom de store nedisninger, det interglasiale som det kalles, var en tid med yppig vegetasjon og et rikt dyreliv under de gunstigste klimatiske vilkår.
Men levde det mennesker i Norden den gang? En har hittil ikke kunnet påvise fjerneste spor etter mennesker fra den tid. — Så kom igjen den siste nedisningen, som skjøt seg fram fra fjellene i Norge og Sverige. Innlandsisen dekket da hele Skandinavia, Østersjøen og Østersjølandene med tilgrensende strøk av Russland, og hadde sin grense mot sør i Mecklenburg. Langs den norske kysten svømte drivende isfjell, som nå ved Grønlands og Svalbards kyster, men likevel fantes det, som det med sikkerhet er fastslått, en brem av isfritt land langs kystene av Norge mot vest og nord. Her var det da ikke utelukket at folk kunne friste livet, riktig nok under samme harde vilkår som de Grønlands eskimoer lever under i dag. Et av geologene konstruert kart, viser at Lofoten, iallfall den vestlige del av denne øygruppen, lå utenfor isområdet.
Det interesserer oss i denne forbindelse å vite når de første mennesker betrådte Lofotens jord. Var de kommet hit nord før den siste istiden, og kamperte de her ute på øyene, nær under den faste, gufskalde innlandsismuren, eller innvandret de første etter at isen hadde gitt plass til mere gjestmilde forhold? Spørsmålene kan ikke besvares med full sikkerhet. Det ligger bakenfor synsranden og alt er pakket inn i en grå og ganske konturløs oldtids mørke. — Men én ting kan en vel med noenlunne sikkerhet slå fast: det er tusener av år siden det første menneske steg i land her ute på øyene og tok landet i besittelse.
Hvordan så nå Vestvågøya — som vi her får mest befatning med — ut ved den tid da ismassene var blitt trengt tilbake, og landet lå her blottet og bart igjen? Isen hadde trykket landmassen ned i forhold til havet. En hører således, at på det dypeste lå landet ved Oslo over 200 m. lavere i forhold til havet enn nå, ved Trondheimsfjorden henimot det samme. På vestkysten av Norge var senkningen derimot mindre, ved Bergen således omkring 60 meter, og en må kunne gå ut fra at senkningen var forholdsvis mindre også ved kysten her nordpå, men likevel stor nok til at f.eks. Vestvågøya hadde et ganske annet utseende enn den har i dag, ja at den ved den tid bestod av flere øyer, som så, etter hvert som landet hevet seg igjen, langsomt men sikkert knyttet forbindelse med hverandre, og til slutt fikk den form og den overflate vi kjenner i dag.
Tar vi for oss et litt større kart, eller enda bedre, gjør vi oss den umake å bestige en av Vestvågøyas høyeste tinder, vil vi straks oppdage at øya har flere lave eid, som det ikke skulle stor nedtrykning av landet for å oversvømme. Vi har i Buksnes lavlendet mellom Buksnesfjorden (Gravdalsvika) og Haugvika (Lilleeidebukta), ved gårdene Storeidet i sørøst og Lilleeidet i nordvest. Her har sikkert sjøen engang skyllet og dermed dannet den sørlige, ganske store delen av Buksnes som en særskilt øy, med Skottinden som det dominerende punkt. Offersøy har kanskje fått sitt navn alt den gang da sjøen steg ved flo og falt ved fjære over eidet mellom Offersøy-pollen og Våjepollen. Dette var en ganske liten øy, med Offersøykammen som varde. Går vi over til Hol herred, har vi det smale eidet mellom Finstadpollen og Skifjorden, som i sin tid utvilsomt har ligget dypt under vann og gjorde en stor del av østre Hol til et særskilt øyområde, med Apenesfjellet og Steinetinden som de høyeste toppene. .— Tar vi turen videre nordover til Borge, finner vi det meget lave eid mellom Steirapollen og havet ved Val. Her behøvdes det ikke stor nedtrykning for å gi sjøen fri passasje gjennom de nåværende Urvatn og Hauklandsvatn - og så lå Nord-Borge der og var en øy for seg.
Dermed har vi fått laget fem øyer av det som i dag danner et hele. — Men tenker vi oss at landet her nord ved kysten lå nedtrykket like meget som ved Bergen, ca. 60 meter (ved Trondheimsfjorden var det som nevnt henimot 200 m.), hva får vi så av oppdelinger av den nåværende Vestvågøy? Foruten at store deler av øya, alt lavlendet, lå under vann og delte den gjenværende hovedøy i to på langs, fra sørvest til nordvest, ble også nordre og nordvestre Borge delt opp ved skaret mellom Steinfjorden og Ostad — Holdalsvannet, og fra sørvest mot nordost gikk da havet uhindret mellom Buksnesfjorden og Borgepollene — der de brede bygdene nå ligger. Med andre ord: Vestvågøya bestod den gang av flere øyer. Skottinden ropte over til Guratinden, Kjeipen hujet til Kartstaven på Justadtindrekken, Haveren semaforerte og ville via Skrådalstinden ha forbindelse med Skolmen, — men over dem alle reiste Himmeltindene seg i fyrstelig verdighet, da var og ble dog med sin 965 meter høye krone, toppen på hele den sterkt i stykkeskårne kransekake.
Tar en litt fantasi til hjelp, vil en lett kunne forestille seg konturene av hine tiders Vestvågøy, eller skal vi heller si Vestvågøyer. Der hvor hus og heim nå står bygget på gamle tufter, og på nye, der enger og åkrer nå ligger og hver sommer bærer sin grøde, der buskaper beiter på myr og mo, der gikk havstrømmene engang og sjøen veltet seg i tunge bølger.
Slik kan en altså tenke seg øyas geografi ved den tiden; men om dette er til å stole på, tør en ikke gi noen forsikring om. Noe som kan virke som et motbevis til dette er .— etter det arkeologene i det siste er kommet til — at i Finnmark lå strandlinjen vel 100 meter lavere enn i dag, slik at det mellom havet og den kysten som nå er der oppe, mange steder var et flere kilometer bredt forland. Dette kom av, mener man, at kysten der nord lå utenfor nedisningsområdet og således ikke ble trykket ned. På slike områder var det levevilkår for hardføre planter og dyr, og om enkelte norske arter har en også kunnet vise, at de har levd her i landet uten avbrytelse fra siste mellomistid. En har derfor rett til å stille spørsmålet: har også mennesket vært representert blant det organiske liv som «overvintret» i Norge under den siste istid?
Som en får høre lå kysten av Finnmark mange steder høyere den gang enn den gjør det i dag, og en mener derfor at land som nå er gått under vann der oppe, kan gjemme spor etter mennesker.
Istidens faste isblokk lå dog i det minste så nær ut til Lofotøyene, at en må ha rett til å tro, at også disse var trykket godt ned, og da de veldige ismassene i løpet av et par tusen år i det vesentlige var smeltet bort, steg samtidig havet, som følge av de veldige frigjorte vannmasser, og det er således grunnlag for den antakelse at bl.a. Vestvågøya hadde en mange meter høyere vannstand enn tilfellet er i dag. At innlandsisen lå iallfall meget nær innpå her, viser de store breene, som fremdeles holder sitt tak, så å si i «nabolaget», — Svartisen og flere større og mindre breer i Nordre Salten og Ofotenavsnittet, ja endog ute på Østvågøy finnes det ennå i dag rester av gamle, vel vedlikeholdte isbreer.
Så om vi holder på teorien om den store oppdeling av Vestvågøy er vi neppe så langt fra sannheten.
«Komsakulturen», som har sitt navn etter de første typiske funnene som ble gjort ved Komsa i Altafjorden, viser meget enkle og lite særpregede former. Det har derfor støtt på store vanskeligheter å tidfeste denne primitive kultur. Det er likevel en utbredt oppfatning at Komsasakene har berøringspunkter med kulturer, som etter geologisk beregning var rådende i Europa før og under siste istid. Imidlertid rår det fremdeles stor meningsforskjell om dette, og det hevdes at Komsaboplassene umulig kan være så gamle. En kan gå ut fra, heter det, at boplassene i regelen lå like ved havet den gang de ble brukt, og de strandlinjene de eldste av dem samlet seg om, skriver seg fra en tid, da en stor del av innlandsisen var smeltet bort, og havet også i Finnmark stod noe høyere enn nå. Det er således rimelig å tro at Komsafolkene flyttet inn i Norge etter at istidsbreen hadde begynt å trekke seg tilbake.
Men hvor var dette Komsafolket kommet fra. Fra øst mener en det vanskelig kunne ha skjedd, selv om det er konstatert visse tilknytningspunkter mellom Komsakulturen og asiatiske kulturer fra slutten av istiden. Landet mellom Finnmark og Kvitsjøen var ved den tid ennå helt nediset, da isen her smeltet meget senere enn både på Finnmarkskysten og lenger sør i Norge. Skriver Komsafolket seg østenfra, blir derfor innflytningen skutt ut til et urimelig sent tidspunkt, skriver Andreas Holmsen i Norges historie. — Naturhistorisk er det, skriver han videre, lettere å forsone seg med at Komsafolket var etterkommere etter mennesker som hadde hatt tilhold i Norge før istiden. Vi må i så fall tenke oss det slik: Da isen kom, trakk disse mennesker seg tilbake, dels sørover til Mellom-Europa, dels ut mot havet i nord og vest, der de ble isolert innenfor de større isfrie områdene. Avstengt som de var fra impulser utenfra, holdt de i hovedsaken fast ved sine gamle redskapsformer gjennom hele istidens tusener av år. Sine bosteder hadde de på forlandet utenfor den nåværende kystlinjen, helt til havet under issmeltningen tvang dem stadig lenger opp. Slik ble de til sist drevet helt opp i den høyde hvor en i Finnmark har sikre spor etter dem. Denne forklaringsmåten forutsetter to ting som er vel mulige, men som en ikke vet noe om. For det første at det bodde folk i Norge i siste mellomistid, for det andre at havet utenfor Finnmarkskysten skyller over Komsafolkets eldre boplasser. — Teorien om menneskets «overvintring» i Norge under siste istid er derfor høyst usikker; men etter de forskningsresultater som hittil foreligger, er den mulighet stadig åpen, at en kan legge siste istids titusener av år til våre forfedres historie her i landet.
Som en vil skjønne beveger vi oss på sterkt gyngende grunn her. Men det er dog den mulighet til stede, at det langs de isfrie kyststrekninger vest- og nordpå i landet levde mennesker fra siste mellomistid og fram til tiden, da den siste nedisningen var et tilbakelagt stadium, og da — som vi har hørt .— Lofoten (iallfall de vestlige øyer) var blant disse heldige strøk, som lå utenfor isgrensen, er det rimelig å anta at det også her kamperte mennesker. Det var jo også den gang fotfeste å finne her.
Hva slags mennesker var så disse urinnvånere? Hvilken rase tilhørte de? Og er vi, som i dag bor her ute på øyene, deres direkte etterkommere? Spørsmålene hoper seg opp, men de lar seg neppe besvare, her skal det i hvert fall ikke bli gjort forsøk herpå, de ligger altfor dypt nedsunket i tidsaldres mørke.
Vi får nøye oss med i lange, tildels usikre sprang å nærme oss det mere holdbare av historie. -. Det er nå omlag 12-14 tusen år siden siste istids kjempebreer begynte å smelte bort i Norge. Som vi tidligere har nevnt tok denne smeltningen et par tusen år, før det meste av landet igjen lå frigjort fra isens kalde, klamme og trykkende favntak. I lavtliggende strøk gikk havet inn etter hvert som isen tinte, for vekten av breen hadde presset jordskorpen opptil flere hundre meter ned. Ut i de grunne fjordene, som da hadde dannet seg, førte breelvene store masser av sand og leirslam, som sank til bunns der. Da landet senere hevet seg, kom dette på det tørre, og de herved nyskapte jordmassene ga levevilkår for planter og dyr. Etter hvert som temperaturen steg, innvandret det sørfra både planter og dyr, først og fremst skogstrærne og skogsdyrene. Til sist ble det tilmed varmere og samtidig tørrere enn det er nå. Bjørk og furu dekket svære vidder, som i dag er snaufjell, og i lavlendet grodde det opp hele skoger av eik, alm og lind, der villsvin og andre mellomeuropeiske dyr trivdes. Denne perioden, som en kan regne fra ca. 7500 til ca. 5500 år før Kristus, kaller klimaforskerne borealtiden, etter de tørre, nordlige (boerale) vindene som rådde da.
Kullene på Svalbard og andre funn der oppe, og likeså her i landet, forteller om slike varmeperioder i Nord-Europa, med temmelig høy temperatur.
At også Vestvågøya i sin tid har båret meget skog, kan myrene våre fortelle oss om. Når en skal ned med torvspaden, støter en rett som det er på gamle råtne trestammer med alle deres forgreninger. I mange av myrene ligger slike trestammer i rad og rekke, men som regel i noenlunne samme dybde under jordoverflaten, hvilket viser at de tilhører den samme periode, og er falt og gått tilgrunne av samme årsak — for hundrer, ja kanskje tusener av år siden. — Men enda så sent som langt fram i historisk tid, mens våre tipp-tipp og tippoldeforeldre vandret om her nede, var det betydelige mengder av skog her på øya, der bjørner lusket omkring og flokker av rev gikk på rov og ran. — Av ymse grunner, som rovhugst til brensel, beiteskjæring og annet — og aldri en hånd eller tanke som tok vern om skogen, ble den ødelagt. Mindre gunstige klimatiske forhold og hardt vær fikk bedre tak på restene av den engang sikkert ganske frodige bjørkeskogen, slik at vi i dag bare har noen fattige rester igjen, spredt omkring i lier og over åser. — Men opp av myrene kastes det på stålremmede gafler vitnesbyrd på vitnesbyrd om det som var engang — — —
Med de gode tidene, som gav varme og liv rundt om i naturen og ypperlige vekstvilkår for planter og dyr, bredte også menneskene seg utover i landet, kanskje både fra nord og fra sør. I denne gamle tiden bodde folk i Norge bare ute ved kysten, slik at de hadde havbrynet som horisont. Her fant de det, med sine primitive redskaper, lettest å føre kampen for tilværelsen. Inne i de tette skogene kom de nok mere til kort.
De forholdsvis få funnene som er gjort fra denne tid viser nettopp ingen storhet i de eldste norske kulturlevninger. Det er en mengde flintesteiner, for det meste ganske må og temmelig formløse. Disse flintene ligger samlet på bestemte steder langs kysten, og overalt like ved en gammel strandlinje med god båtplass og gjerne med ly mot vinden fra den kanten den blåste sterkest. Sammen med flinten er det også funnet trekull og rester av ildsteder. Vedhugging og banking av disse flintstykker, dannet til mere bestemte redskaper, men av meget primitiv art, var, utenfor strevet for det daglige brød, folkets vesentlige beskjeftigelse. Disse funn forteller om menneskers verk og tanker og om deres behov for hjelpemidler i sitt virke og sin kamp for livet. — Både under istiden og lenge etter brukte menneskene bein og horn som materiale til de viktigste redskaper, som økser, kastespydspisser, piler og harpuner. De kunne også lage små båter av tre og av skinn til å padle i rundt mellom øyer og skjær, skyte hval og sel med sine beinharpuner og fiske med kroker eller lystre av bein. Og inne på land kunne de legge ned storvilt som rein, elg og hjort med kastespyd eller med pil fra bue. Med sine bare hender kunne de på stranda samle skjell, og en vet de også kjente metoder for fangst av sjøfugl og landdyr, hvortil ikke krevdes noen slags redskaper. Ble det ikke for mange mennesker samlet i hvert strøk, og så lenge det fantes nye fangst- og fiskesteder å flytte til, hadde et slikt veidefolk ingen vanskelighet med å finne utkomme langs Norges kyst.
Gjennom de tusener av år, det her er tale om, ble det ikke gjort noen tekniske nyvinninger av betydning i Norge. Utviklingen stod praktisk talt i stampe.
Fangst- og veidefolkets beinalderkultur er den eldste kjente kulturform i vårt land, og på denne har den senere utvikling bygget. Denne beinalder holdt seg også lenge etter at store tekniske fremskritt var gjort og hadde åpnet nye næringsmuligheter for menneskene.
Men det kom en ny tid, da folk begynte å bruke stein til større selvstendige redskaper. Det var i første rekke økser og hakker man i denne tiden laget av stein, og dermed var steinen som råmateriale funnet. Steinen var et betydelig fremskritt, sammenliknet med bein og horn, den var hardere, ha tørr og god ved, helst blandet med litt trekull. Jernet som ble laget på denne måten, var et bløtt smijern og av temmelig ujevn kvalitet, fordi prosessen ved fremstillingen var så primitiv. Men jern var det dog, og et særdeles brukbart metall. Overalt i landet finnes det utallige vitnesbyrd om gammel utvinning av jern, i form av fortidens blostre og slagghauger, og en må ha lov til å tro at det også her i bygda ble fremstilt jern på denne måten. Materialet var her iallfall, og det var jo slik i tidligere tider at en var henvist til å hjelpe seg selv som en best kunne. Det var ikke å ringe til agenten eller kommisjonæren og gi en ordre på den ferdige vare. Nei, der ligger myra, og der ligger blostregropen, værsågod, gjør det selv. —
I hele Norden viser den første jernalder et temmelig fattig bilde, noe som kanskje henger sammen med at det ved samme tid inntrådte et hårdere klima. Naturforholdene ble strengere, og hardest gikk det ut over Norge, som ligger mest utsatt mot nord. Dette gav et tungt tilbakeslag, og ikke minst her lengst mot nord i landet har vel denne klimaforandring til det verre virket stagnerende på utviklingen og gjort livet vanskelig å leve.
Men det gror og spirer igjen til ny vekst.
Ved denne tid, omkring år 330 f. Kr., var det den greske reisende Pytheas med sin ekspedisjon besøkte Nord-Europa, og var så langt nordpå i Norge at han så midnattsolen, altså på nordre Helgeland, kanskje var han enda lenger nordover. Pytheas var en av oldtidens kyndigste som astronom og geograf. Fra Gibraltar seilte han langs Spania og Frankrike, videre rundt Storbritannia, og fra Skotland seilte han til det ytterste land i nord, som han kalte Tule. Han kom inn under norskekysten ved Romsdal eller på Nordmøre, og langs kysten gikk så ferden hans så langt mot nord, at han kunne se solen skinne midt på natten, som nok var et overraskende syn for den reiselystne greker. — Videre gir han opplysninger om drivisen og ishavet, men sitt kjennskap til dette har han øyensynlig bare som fortellinger av de innfødte i Nordland, av «barbarerne». Oldtiden hadde vanskelig for å tro på hans beretninger, og meget av det han fortalte ble av grekerne nærmest oppfattet som fantastiske skipperskrøner. — Pytheas oppholdt seg en hel sommer her oppe, forteller han, og da en må formode han reiste nokså meget rundt i det Tule han hadde «oppdaget», kan det godt tenkes han også var en tur over Vestfjorden til Lofoten. En kan iallfall med sikkerhet slå fast, at reisen hans har gått så langt nord i det minste, at han har sett Lofotfjellene dukke opp av havet, og deres fantastiske former satte nok den store oppdagers fantasi og vitebegjerlighet i sving. Fra traktene omkring Bodø, hvor han må ha oppholdt seg, for å se midnattsolen, var det jo bare tvers over fjorden til Vestlofoten, og hans fartøy var sjøgående nok til å klare den turen, det hadde jo krysset selve Nordsjøen og Biskaiabukta.
Pytheas forteller at i strøkene nær den kolde sone mangler det på finere frukter, og der er det få dyr, og folk der lever av hirse og annet, nemlig grønt, ville frukter og røtter; men de som har korn og honning, gjør seg en drikk derav. Kornet tersker de i store bygninger, fordi det ikke er klart solskinn, og på grunn av regnskurene.
Det var fra kelterne vi fikk kjennskapet til jernet, og disse brukte det både til redskaper og våpen, mens en her i landet den første tiden bare benyttet det til nåler, beltebeslag og annet draktutstyr. Sikkerhetsnålen — vel ikke så fullkommen som våre dagers — kan føre sin historie tilbake til denne tid. — Det synes innlysende at nordmennene ennå i den «keltiske jernalder» overveiende laget sine redskaper og våpen av stein, altså i siste halve årtusen før Kristus. Steinalderkulturen holdt seg således meget lenger her i Norden enn i landene lenger sør — som rimelig kunne være. Vi lå jo her så langt, langt unna, så isolert og utenfor kulturstrømningenes alfarvei. En mener også at klimaforandringen gjorde sitt til å stangnere utviklingen, som tidligere nevnt. Før klimaskiftet tillot værlaget husdyrene å gå ute så å si året rundt. En behøvde samle bare ubetydelige mengder vinterfôr til kreaturene. Det var forholdsvis godt og behagelig å være til, og ganske lettvint med fedriften. — Klimatskiftet omkring år 500 f. Kr. rykket bort grunnlaget for de gamle tilvante driftsmåter. Buskapen måtte nå fôres i hus lange tider av året, og det ble et slit med å skaffe de nødvendige fôrmengder tilveie med datidens dårlige redskaper, små flintblad som en kilte inn i et treskaft. En kan gå ut fra at det inntraff en rekke år, da både folk og fé sultet og frøs ihjel, kanskje i mengdevis, mens andre, kan hende, berget livet ved å flytte til andre og mildere egne. Den senere myten om fimbulvinteren bygger kanskje på minnet om denne katastrofen. — Noen var det dog sikkert som stridde seg gjennom krisetiden, men da åkerbruk og fedrift var «frosset ut», måtte det nødvendigvis bli fangst og fiske å lite på — nå igjen, som i de fjerne tider, før folket hadde lært husdyrene, åkerbruket og fedriften å kjenne.
I norske funn, mest fra gravene, som etter hvert nå får et rikere utstyr, viser den romerske innflytelse seg tydelig alt i det første århundre etter Kristus, og den blir stadig mer fremtredende i det annet århundre og øker så sterkt i tiden fremover og bringer en gjennomgripende fornyelse av hele den materielle kultur i landet. Håndverksproduktene blir mere kunstferdige, og våpnene blir smidd av jern og stål, alt etter romersk mønster. Økser, kniver, sakser og andre ting er gjort av jern og solid utført. Det blir smykker av sølv og gull, fint og smakfullt forarbeidet, og samtidig får tekstilarbeidet flere nye redskaper, bl.a. håndrokken (håndtenen). — Vår første betydelige tilførsel av gull fikk vi i tiden mellom 350—375 e. Kr. Det var gullmedaljonger, for en stor del preget i Gallia i en kort tidsperiode, under Konstantin den store.
Det ble, kort sagt, en indre utvikling uten sidestykke i vår tidligere historie, og i sentrum av fremgangen står den ting at nordmennene nå lærte å bruke jernet i en helt annen grad enn tidligere. I våre funn fra det 5. til det 8. århundre er det mengder av pilespisser og spydspisser, av sverd og skjoldbuler, foruten et rikt utvalg av forskjellig slags arbeidsutstyr, som avslører en stor utvikling. Myrmalmen, den gamle norske jernvinna, og blåsebelgen var med til å vinne nytt land for vårt kulturliv. Nå ble det mulig også å bygge større sjøgående båter, og norsk sjøfart kunne ta sin begynnelse. Det ble sigd og ljå og lauvkniv, og jernskodde ploger kunne dra furer i åkeren. Det ble mulig å drive virkelig gårdsbruk og legge nye vidder av nytt land under kultur. Man kunne høste korn og samle for i rikelige mengder, bedre hus kunne bygges for folk og fé. Alt dette betydde et stort oppsving, og folket gikk frem i tall som i velstand.
At også Hålogaland var med i denne utvikling, kan det ikke herske noen tvil om. Allerede vår eldste, mere sikre historie, som begynner med Ynglingesaga, beretter om store høvdinger her nordpå, som hadde prektige skip og store gårder. Og i slaget mellom Håkon Jarl og Jomsvikingene ved Hjørungavåg i 994, hører vi om høvdingen Tore Hjort fra Lofoten, sannsynligvis fra Buksnes, som deltok i kampen på jarlenes side. Nei, vi lå aldeles ikke til akters her nord den gang.
Ytterst mot havet i vest og nord finner en fra eldre jernalder spor etter mennesker, som ikke drev vanlig gårdsbruk. Det er en rekke funn fra huler og hellere, som først og fremst inneholder knokler av husdyr, vilt og fisk, og endel fangstutstyr av stein og bein. Fra Træna har en bl.a. et slikt rikt funn. Folk på disse kantene, og trolig også i Lofoten, har begynt å drive gårdsbruk, uten å gi opp de eldgamle plassene for storfangst og storfiske, som disse hellerne og hulene er knyttet til. Mens fangst og fiske til bestemte tider pågikk, har endel av gardsfolket flyttet, med husdyr og proviant, ut til disse hulene og bodd der så lenge fangsten og fisket varte. Det er jo i grunnen noe av det samme som skjer i vår tid, når fiskere fra store strekninger av kysten samles til Lofotfiske eller ved andre fangst- og fiskeplasser. — Men etter som tiden gikk og utviklingen omskapte forholdene — den gang som nå — ble disse huler og hellere forlatt. Handelen tok andre veier, og driftsmåtene ble lagt om. Vi kommer inn i folkevandringstiden i Norge. Prakt- og luksusvarer kom i mengdevis til landet, sør- og vestfra, og der fremstod store menn, man kalte dem høvdinger. Gravhauger av store dimensjoner fra denne tiden, det 5. og 6. århundre e. Kr., viser mange gode våpen, staselige smykker og andre kostelige ting, og disse storhetsmonumentene ligger i rad og rekke i kystområdet fra Vestfold til Lofoten. — Atter hører vi om Lofoten som en kulturens grense mot nord. Fra denne tid skrives seg også runeinnskriftene. Runene opptrer første gang i Norge omkring år 200 e. Kr., på Østlandet, men er i 5. og 6. århundre mest utbredt på Vestlandet. — Både gårdsnavn, oldfunn og runeinnskrifter fra folkevandringstiden kan fortelle om en utvikling av samfundsforholdene i aristokratisk retning, særlig knyttet til kystområdene i Norge.
Det er meget som tyder på at det var i tiden omkring det 5. århundre e. Kr. at folk her i landet begynte å samle seg om ting og lov, og altså dannet seg et slags rettssamfund, og fra samme tid regner en anleggene av de såkalte bygdeborger. Disse ligger alltid oppe på åstopper, og den samme typen av dem går igjen i hele landet. Disse borgene skulle åpenbart tjene som tilfluktssted for hele befolkningen i nærheten, under overfall av fremmede røvere og ransmenn, og slike var det, som vi siden skal høre om, gjentakne ganger besøk av.
En må ha lov til å tro at Himmelstenborgen her i Buksnes, var en slik bygdeborg. Dens beliggenhet taler herfor. Fra denne borgkollen midt i bygda, med vidt utsyn til alle sider, kunne der ytes et godt forsvar mot inntrengende røverbander. Om navnet «borgen» også skriver seg fra denne fjerne tid, er ikke godt å si. — Sett fra sør, fra Leknes, har kalotten av denne fjellknaus, formen av en borg, så det kan også være dette som har gitt navnet.
Vikingetiden, som varte fra omkring år 800 til henimot 1050, eller fra slutten av ynglingetiden til Magnus den godes død, viser en enestående kraftutfoldelse i Nordens historie, Nordmennene, såvel som svensker og dansker, var nå kommet i besittelse av skip som etter datidens forhold må betegnes som utmerkede, og nå ville de for alvor prøve krefter både med storhavet som med folkene i andre, fjerne land. De norske vikinger for mest i vesterveg, til Skotland, England, Irland og Frankrike; men i austerveg, til landene ved Østersjøen, satte de også ofte kursen. Det var røverferder og plyndringstokt i en stort anlagt målestokk, og grusomheter hører en ofte om fra denne tiden. Vikingene skapte redsel og forferdelse overalt hvor de kom, de la under seg store landområder og grunnla nye riker. Til hjemlandet førte de meg seg store skatter, men de brakte også med seg friske impulser fra de lands kulturer, hvor de herjet, og fikk her også den første føling med kristendommen.
Det var et overskudd av kraft i folket vårt, som på denne måten gav seg utslag; men ikke bare på denne måten, for også innenfor landets grenser tok det nå til med en rydning og en bygging, som det tidligere aldri hadde vært maken til. Nye gårder ble reist og meget jord ble ryddet til eng og åker, ute ved kysten, som især oppetter dalene og innover viddene. Det ble et landnåm av store dimensjoner. Og det var som kjent i denne perioden at nordmennene også gjorde landnåm på Island, foranlediget ved den vidt utbredte misnøye Harald Hårfagres styre vakte her i landet. Var det folk fra Lofoten med i disse vikingetogtene, og var det folk her fra distriktet som tok vegen over til Island? Det kan sikkert svares ja på begge disse spørsmålene. Alt på den tid, og lenge før var det store høvdinger og fremstående menn i Hålogaland, som saktens kunne ruste ut en vikingeflåte, og det var jo nettopp storfolket som slo seg vrang overfor Harald Hårfagres nye styresett og reiste fra landet. Med sikkerhet vet vi at ikke så få av disse landnåmsmenn på Island stammet fra Helgeland, og Lofoten ligger da ikke så langt unna, og når en så vet at Vestvågøy var den sentrale del i distriktet her — vi har jo hørt om lofothøvdingen Tore Hjort, som et århundre etterpå deltok i slaget ved Hjørungavåg .— så ligger det meget nær å tro, at det også herfra dro langskip med sine mannskaper i vikingeferder, og at det blant utflytterne til Island også var folk her fra bygda.
Det er fra vikingetiden skipsgravene skriver seg, selv om de var påvist også tidligere; men nå blir de større og rikere utstyrt, som Osebergskipet gir et godt eksempel på. Slike båtgraver er det også i Nordland, fra tiden helt tilbake til omkring 500 år e.Kr. — Også kunsten hadde en rik blomstring i vikingetiden, med god smak og sikker formsans, den betegnes heri som en av de merkeligste epoker i vår historie. Funnene viser ting vi i høy grad må beundre. Det er også i vikingetiden kristendommen første gang blir kjent her i landet. Kong Håkon den gode brakte den med seg fra England, men det gikk, som vi vet, dårlig for ham med å få kristendommen innført. Neste mann som forsøkte seg var kong Olav Trygvasson, som i 995 vendte hjem til Norge og steg i land ved Bømlo på Moster, hvor han lot den første kirke bygge. Han gikk tildels nokså hardt frem i sin iver for å gjøre hele landet kristnet, men arbeidet hans hermed lyktes bare delvis. Det er i hans sage vi hører om nordlendingen Raud den ramme (sterke) fra Godøy i Salten, som var en stor hedning og som la seg til kamp mot kongen. Her møter vi for annen gang Tore Hjort, han var en god venn av Raud og begge var de mektige høvdinger, sier sagaen. Disse to høvdinger styrer med sine store skip (Rauds sies å være på 30 rum, og hadde en stor drage med gyldne horn på, og også Tore hadde et stort skip) og sin hær mot kongen. Det ble en hard strid med stort mannefall. I denne kamper, falt Tore Hjort, og det var kongen selv som felte ham med sitt spyd. Striden endte som kjent med at Raud ble tatt til fange. Kongen bød ham grid, hvis han ville ta i mot kristendommen og la seg døpe, men Raud nektet dette og talte spottende om Gud, hvorfor kongen gav ham en pinefull død. — De gamle gudene satt hardt festet i kjøttet hos disse hedninger, som endog gikk i døden for sin tro på æserne, med Odin og Tor i spissen. Først med Olav den hellige fikk kristendommen sitt gjennombrudd i Norge, men i lang tid etter ble nok de gamle gudene dyrket i smug, og mest kanskje jo lenger nord en kom i landet, en ser da bort fra finnene (lappene) som ennå i lange tider levde i sitt hedenskap.
Men til slutt lå landet her kristnet, kirker og klostre ble bygget, der kaltes til bønn og til høymesse, og med faste lover ble landet bygget. Gjennom brytningstider, under split og kamp, men også over norsk storhetstid, som vel nådde sin rikeste blomstring under Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøter, bærer det fremover og nedover mot mørke tider og forfall. Den gammelnorske samfundsordningen bryter sammen. Det er det politiske utslag av en økonomisk og sosial katastrofe som rammer Norge etter midten av det 14. århundre, og som en må sette i forbindelse med den store mannedauen, svartedauen, denne farsotten, som la store deler av landet vårt øde for lange tider.
Men før vi forlater vikingetiden, kan det kanskje være av interesse å se litt nærmere på forholdene i denne tid. Vi nevnte myrmalmen, som en laget jern av. Myrmalmen, rauden som den kaltes, fantes mest i fjellmyrene. Når vårarbeidet var over, grov man malmen opp til tørk, og etter slåtten tok man så fatt med jernvinna og selve blostringen. Herden ble utført i sandformer. Senere ble det ferdige blosterjern omdannet til fellajern, det ferdige produkt.
Gårdene lå samlet om et tun, mange steder, men enkeltgårdene var dog det opprinnelige, med storfamilie, husbond med hustru og gifte som ugifte barn, svigerbarn og deres familier, holdt til her. Plogjern, sigder, ljåer og lauvkniver var allminnelig i bruk i vikingetiden, men også trespader ble ennå meget brukt. Sledekroker, til å holde skjekene fast til sleden, var også kommet i bruk. Folk foretrakk å reise om vinteren, fordi en da hadde det beste sledeføre. Hestebrodder bruktes også, likeså truger, men hestesko var ukjent. Også hestebjeller (rangler) hadde man, de var i alminnelighet av jern. Også sadler, stigbøyler og sporer, har en funnet i graver fra denne tid. — Håndverk var det også, med hammere, tenger, ambolter, filer, meisler, beitler, skråjern og saumlodd, sistnevnte brukes fremdeles i smier, når en skal lage hoder på nagler og saum. Nordmennene var i vikingetiden fremragende snekkere og treskjærere, det viser især vikingeskipene. Knarresmedene (skipsbyggerne) hadde skaffet seg ganske gode redskaper, etter at jernet var kommet mere alminnelig i bruk. — Kammer av bein har en funnet både fra eldre jernalder og fra vikingetiden, og slike ting er også funnet i Nord-Norge, likeså verktøy som en laget kammer med. Av og til var kammene forsynt med et futeral av bein. .— Av vever var det sprangvevstol, spjellvev og båndvev. Vevskjeene var av jern eller hvalbein, og tildels meget godt forarbeidet. Rokken, handtenen, var også kommet i bruk. Spinnehjulene var som oftest av stein, men undertiden av bronse eller bein. Slike spinnehjul kjennes fra norske graver helt tilbake til tiden før Kristi fødsel, og de har holdt seg i bruk helt til våre dager. Ennå i 1924 var det en kone i Jølster i Sunnfjord, som brukte handten. Utstyr til beinarbeidet kjennes også fra gravene. Synålen var kommet i bruk alt i vikingetiden, og da det skulle være orden i sakene, hadde en nålehus av bronse, og nålebryne samt sømglatter, et slags strykejern. Skoene ble i vikingetiden kanskje helst sydd av kvinner, som sydde sålen fast til overlæret, som igjen var sydd sammen oppe på fotbladet inntil et stykke ovenfor vristen. Skoens to øvre halvdeler ble holdt sammen av to lærremmer.
Vender en seg til vikingetidens kjøkken, så var det ikke så rent tomt for utstyr, en finner jernkjeler, kniver, trau, stekepanne, skjerding av jern til å henge grytene i over gruen (åren), kvernstein og trefatpanner til stekning av brød, samt ildstål. Skjeer, som har vært kjent i Norge helt fra romersk tid, er neppe kommet i allminnelig bruk før i middelalderen, og noe så fint som gafler var det ikke tale om.
Husene lå alltid øst—vest, stallen alltid lavere enn låven. I husene var det leirgulv. Sengene var løse, vistnok fordi det var vanskelig å gjøre sengene til et konstruktivt ledd i bygningen, som den gang var så primitiv. I disse forhold skjer det en forandring ved trearkitekturens rike utvikling i middelalderen, idet sengene går over til å bli veggfaste. I vikingetiden var husene ikke av tre, men av stein, kanskje med en mindre kledning av tre, kanskje stavverk.
Myntstrømmene i vikingetiden kommer til Norden i to i tid adskilte strømme, den ene fra omkring år 800 til henimot midten av det 10. århundre, som vesentlig består av arabisk mynt, og en vesterlandsk fra 980 til 1050. Den arabiske mynt kalles «kufisk»-mynt ,et navn den hadde etter byen Kufa, sørvest for Bagdad. Denne myntsorten skyldtes nordboernes, og da særlig svenskenes handel med Orienten gjennom Russland. De seilte nedover Volga til bulgarernes land, hvor de møttes med arabiske kjøpmenn, som fra Det kaspiske hav var seilt oppover floden. Og fra Sverige kom så «kufisk»-mynten over til oss. I Sverige solgte de nordiske reisende sine varer, pelsverk, ull, fjær, fiskebein og tran, og mottok sin betaling i arabisk (kufisk) sølvmynt. Allerede i det 8. århundre begynte denne mynt å vise seg i Sverige, men hovedimporten finner sted mellom år 850 — 1000. Myntstrømmen vestfra skyldtes vikingenes erobringstokter dit, til Frankrike og England, hvor det forlangtes store løsesummer av våre vikinger, for at de skulle trekke seg tilbake. I 822 betalte således Flandern 2412 pund i gull og sølv til vikingene, og de fikk dessuten beholdt alt det røvede gods — bare de ville forlate landet. Og det var mange av slike tilfeller, da de herjede land måtte betale seg fri for vikingenes herjinger.
Om nordmennenes forlystelser i oldtiden forteller Christian C. A. Lange i «Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur», at gjestebudet gikk under navnet «drykkia», drikkelag, fordi drikken, især ølet utgjorde hovedsaken. Det kunne være sammenskuddslag (samburdaøl), hvirfingsdyrkkia (omgangslag), gjestebud som holdtes skiftevis hos bøndene i en bygd, heimbod eller hinabod (gjestebud til hvilket en mann innbød sine slektninger og venner), blotvizla (offergjestebud), brudkaupsveizla (bryllup), erfisøl (arveøl, gravøl), burtferdarøl (gjestebud som en holdt straks før en forestående bortreise), heimkomuøl, (gjestebud for å feire en lykkelig hjemkomst), jolabod (julegjestebud), haustbod (gjestebud som holdtes om høsten, når alt sommerarbeide var tilendebragt), gjesbod, bud som en sendte til sine gjester. Heimbod og vinabod var de allminneligste. Slike bud etter gjester kunne sendes lang tid i forveien, på grunn av de lange avstander, og gjestebudet varte i flere dager. Der ble slaktet og brygget og bakt. Under gjestebudet ble der i hedensk tid, skålet til gudenes minne, og i kristen tid til Christi, jomfru Marias og andre helgeners minne. For øvrig ble der drukket omgangsskåler (sveitardrykkja), eller den ene drakk den annen til med en særegen skål, således at han tømte et horn eller beger til halvt.
Det kunne ofte bli slagsmål og voldshandlinger under slike gjestebud, hvor man gikk på hverandre med tørre nevene, eller med drikkehorn, avpillede kjøttbein og annet; men neste dag, når gjestebudsfolket igjen var kommet seg på bena, var det gjerne det første en foretok seg å jevne den foregående dags (kvelds) tvistigheter. — Og så var det bragebegret, d. e. den skål som utbragtes til ære for Brage, skaldekunstens gud. Hver til hvem Bragehornet kom, reiste seg fra sitt sete, steg med den ene fot på stokken eller skamlen foran setet og avla løftet, idet han begynte således: «Jeg stiger på stokken og avlegger det løfte» o.s.v. — Ved oldtidens gjestebud samledes ofte en stor mengde mennesker. Da den nordlandske høvdingen Thorolf Kveldulfson mottok kong Harald Hårfagre som gjest på sin gård Sandnes på Hålogaland, hadde han innbudt 500 mann, og det uaktet kongen ikke hadde mindre enn 300 i sitt følge. En stor kornlade ble brukt til drikkeskåle.
I oldtiden satt man nok ikke bare og drakk, det må ingen falle på å tro. Under gjestebudene var det også megen underholdning i form av legems- og våpenøvelser. Brytning, ryggetak og ryggspenn, fang som det kaltes, var meget alminnelig. Det var også dragkamplek, og som oftest var det et rått dyreskinn (hud) man halte i og dro. Ellers var det hopp, kappløp, skiløp (skidfæri) med hopp, skøyteløp var også i bruk samt svømning, over og under vannet. Så var det våpenøvelser, bueskytning, kasten (handskot) og fektning (skilming), rideøvelser, ballspill (knattleikr), noe i likhet med vår tids langball, videre var det dans, hvortil deltakerne sang, da en neppe hadde noen musikk til den slags bruk. Og av danser var det flere slags.
Et slags skuespill drev de også med, men ikke egentlig i vår tids betydning av ordet.
Holmgang og tvekamp var meget allminnelig. Man satte hinannen ofte stevne til leker på bestemte steder (leikarvollen), og tilskuermassen var ofte ganske stor. Det synes også som at man under slike skuespill — også her i landet — lot forbrytere kjempe på liv og død med ville dyr, eller mot hinannen innbyrdes. Hestekamper bruktes også.
Av spill var det i bruk terningspill og brettspill, med brikker og brett.
Uten musikk var de heller ikke. Allerede langt bak i hedendommens tid var musikk en av nordmennenes forlystelser. Av musikkinstrumenter var det vel først og fremst luren og kanskje andre slags blåseinstrumenter, som horn, vel især bukkehorn, gjallarhorn og pipen. Så var det harpen og fidla (fiolinen, fela) som nevnes hos Snorre, og så et instrument som het gigia, gige, og som begge, i følge Snorre, bruktes ved siden av hinannen og begge var eldgamle i Norden. — Orgel nevnes først i det 14. og 15. århundre, videre trommer og pauker. .— Det var således i gammel tid ikke så rent ille med musikklivet; det var gigla, harpe, fidle, horn, pipe, tromme, pauke og orgel — og så all sangen da.
Jakt dreves også meget fra de aller eldste tider, ja den var jo næringsveien fra de første tider av. Man jaget dels med hunder, dels med høker eller falker. Også kvinnen i Norge forlystet seg ved falkejakt, noe det berettes om i Olav Trygvassøns saga.
Dette var et lite sidesprang, før vi forlater vikingetiden, og vi vender så tilbake til mannedauens tid. Det antas at omlag to tredjedeler av Norges befolkning strøk med under denne pesten. — Vi har ingen nærmere opplysninger om hvor hardt pesten herjet her nordpå, men det nevnes at den var særlig hard i Nordlandene og i Trøndelag. Det bar ganske fort nedfor bakke etter denne katastrofen. Gårder lå øde, næringslivet var lammet og bare her og der røk det opp av ljorer......
Og så bar det inn i unions- og lydriketilværelsens lange, mer eller mindre mørke århundrer, frem til frigjørelsesverket av 1814. — Men også i denne perioden var det vekslende tider, onde som gode, og folket levde sitt liv som det best kunne. Man husket og talte nok ofte, kanskje særlig under gjestebudene, om Norges storhetstid, fra dengang vikingene for av landet på stolte skip, og vendte hjem igjen med rike skatter og mange nye tidender. Og det var rekken av navngjetne konger og store høvdinger, da landet var rikt og navnspurt og selv rådde for makten. Ja, man mintes, talte om og fortalte fra slekt til slekt, mens man lengtet mot friheten i et Norge som atter kunne styre seg selv.
Omlag midt i denne tidebolken kom reformasjonen. Til Norge nådde bare svake dønninger fra stormen der ute. Ropet der ute fra var: Kirken må. reformeres på hode og lemmer! Det var mange klagemål mot den katolske kirkes liv og lære, og særlig kanskje mot klostrene; så også her i landet, særlig etter år 1500, og i 1530-årene kommer da reformasjonens tunge bølge brytende innover landet. Det var et tidsskifte av stor rekkevidde. Både i og utenfor kirken gikk gammel tradisjon og gammel orden i stykker, og ikke bare en ny erkjennelse, men nye ernæringsvilkår, nye samfundslag og en ny statsmakt brøt seg hensynsløst frem. .— Men det nye fant lenge dårlig grobunn, slik at overgangstiden med dens oppløsningsprosesser på mange vis, ble langvarig. Moralen kom i oppløsning, og respekten for annen mans liv og eiendom var liten, sedelighet og sømmelighet ble lite aktet. Dette skyldtes ikke reformasjonen i seg selv, men hang sammen med hele det tidsskiftet den var ledd i. — I dette århundre (det 16.) kom også brennevinet sterkt i bruk, og utallige voldshandlinger i by og bygd ble begått i drukkenskap. Den nye kirke stod maktesløs; staten måtte tre til med sine verdslige straffemidler. Men forholdene bedredes jo etter hvert, kirken fikk mere makt i sinnene og moralen kom på et høyere nivå.
Det skiftet med gode og dårlige, ned til de rene uår. Skattene lå meget tungt på folket, på grunn av kriger som de danske konger førte, og her i landet var det ikke svært mange til å fordele byrdene på. — Kunne vi tatt en tur gjennom Norge ved slutten av middelalderen, altså i årene omkring 1500, ville vi overalt møtt milevide skoger mellom de små bygdene og grendene inne i landet, stille og mørke skoger, der folk bare dro inn på jakt, på fangst og på fiske. Litt mere tettgrendt var det nok ute ved kysten, hvor forholdene ellers lå slik til rette. Som vi senere skal høre, lå det alt ved den tid mange gårder i strøket omkring Buksnes kirke. Hele landets folkemengde utgjorde i begynnelsen av 1500-årene høyst 170 000. I 1665 var den beregnet til nær 450 000 innbyggere, i 1769 til 728 000 og i 1801 til 838 553.
Jordbruket ble drevet etter nokså primitive metoder. Havren var det viktigste kornslaget, den var nøysom og klarte seg best i den dårlig behandlede jord. Man holdt gjerne store buskaper, men feslaget var for det meste av bent frem sagt usleste art, og sulteforing hørte til dagens orden. Utbyttet ble derfor ytterst magert. Man sulteforet mer eller mindre hele vinteren, men i vårknipa var det selvsagt aller verst. Det var en fæl tid, kan en godt si. Budeiene måtte så å si telle høystråene, og man måtte «dra att åt», som det heter, av alt mulig slag som kreaturene kunne tåle, lauv og røtter, ris og lyng, tang og tare, og i Lofoten var jo fiskeavfallet en viktig foringsbestanddel. Rikdom og anseelse ble målt i hvor mange kyr en kunne båsfore. Selv i dårlig vekst- og innhøstningsår falt det tungt å ta til slaktekniven om høsten. En fikk håpe på tidlig vår. Fjøsene var små og lave under taket, de var uten lys og med minst mulig lufttilførsel, for jo mindre rum dess mere varme, og varmen gjorde at dyrene trengte mindre mat. Etter vår tids begrep var jo dette dyrplageri, men livet var hardt den gangen. Sulten var en stadig gjest også blant menneskene, og i uårene var det ikke bare kreaturene som stupte, men også folk. I 1741 og 42 var det således 30 000 flere dødsfall enn fødsler i Norge, og i 1771 var det 17 000 overskuddsdødsfall. Folk var avkreftet av mangel på næring, slik at sykdommer lett kunne gjøre det av med dem, og mange var det nok også som direkte sultet ihjel...... Livet var en eneste kamp for å holde sulten ute blant den jevne almue. — Men det var selvsagt ikke alltid like galt, og selv de tyngste årene hadde nok sine små lyse stunder. Folk fant seg i sin skjebne, trellet og slet og var glad til for hvert steg de vant seg fremover. — De fleste av bøndene satt på bygslet jord. Her i Lofoten var det dog slik, at jordbruket bare ble betraktet som et bierverv. Det var fisket som måtte holde for som den egentlige næringsvei. — Husmannsvesenet er gammelt her i landet; men det var først ved ekspansjonen i jordbruket i 1700-årene at den fikk sin store plass i vårt samfunn, og det har holdt seg helt frem til vår egen tid, men er nå praktisk talt avskaffet her i Buksnes.
Fiskerne og fiskeriene hadde også sine trengselsår og -perioder å komme igjennom. Lofotfisket har helt fra den grå oldtids dager stått i midtpunktet for fiskeriene her nord. Vi hører om kjøpstevne i Vågan alt på Tore Hunds og Asbjørn Selsbanes tid, og i begynnelsen av 1100-årene bygde kong Øystein rorbuer i Lofoten. Den gang — vi tenker da især på tiden gjennom det 16., 17. og 18. århundre — som senere gikk det opp og ned, både når det galdt fiskemengde under kysten, oppfisket kvantum og priser. I 1300-årene fikk hanseatene makten på «Bryggen» i Bergen, og dette førte etter hånden med seg at nordlandshandelen ble samlet der. Det ble ved denne tiden skapt et stort og sikkert marked for nordlandsfisken, og prisen var tilfredsstillende. Mot slutten av middelalderen, i 1400-årene, kom også Finnmarksfisket i gang, med fast norsk bosetning der oppe. Men hanseatenes monopol på nordlandshandelen klarte ikke helt å stenge engelskmennene og hollenderne ute fra våre kyster. De drev fremdeles sin tuskhandel her nord, og dette hjalp til å holde prisene oppe. Det var en periode så gode tider her nordpå — akkurat som i storsildtiden utover midten av forrige århundre — at mange folk sørfra slo seg ned her oppe som handelsmenn eller jordeiere, og trolig var det også mange mere allminnelige folk som søkte nordover for å skaffe seg et utkomme, på land eller sjø. Det er fra denne tiden vi hører om 6 kirker eller kapeller bare i ytre Senja. — Men tilbakeslaget kom. Det ble slutt med hanseatenes makt på «Bryggen», bergenserne fikk, med myndighetenes bistand, ervervet seg enehandelen på Nordlandene og Finnmark. Nordlendingene ble mer og mer gjeldbundne til de bergenske kjøpmenn, prisene på fiskevarer sank stadig og det ble mer og mer ulønnsomt å drive fiske. Mange uår gjorde ikke stillingen bedre, pest og annen sykdom hugget inn på mennesker og dyr, og folkemengden gikk sterkt tilbake her nord, især ute ved kysten, idet folk nå mere begynte å se seg om etter passende steder for jordbruk og feavl. De trakk mere innetter i fjordene og oppetter dalene.
De krigene Danmark førte kostet mange penger, og nordmennene måtte pent være med å betale krigsomkostningene. Den dansk—norske stat sank ned i en uhyre gjeld, og ved skatter og ekstraskatter ble tunge, altfor tunge byrder lagt på folket. Mange av jordgodsene her ble da også solgt for å klare tributtene. De solgte jordgodsene var slike som tilhørte staten. .— Særlig ved tiden omkring år 1700 synes tilstanden å ha vært meget dårlig her nord. Danmark—Norge var da innviklet i en ny krig, den store nordiske, som varte i vel 20 år. Folket ble da enda mer utpint og de økonomiske tilstande rent elendige. Men krigen kostet stadig mange penger, og for å skaffe disse og for å bringe en bedre ordning i skatteforholdene, påbød kongen i 1721 en ny matrikulering av all Norges jord. Denne matrikulering gir opplysning om . gårdenes oppsittere og om husmenn, om skog og seterbruk, om fiskeri og kverner, og om gårdenes beskaffenhet, om de var tung- eller lettbrukte, om kornavl og antall kreaturer m.m.
Det klages ved denne tid — omkring — 1750 — over at almuens gjeld vokser seg høyere og høyere. Bergenskjøpmennenes bøker er fulle av skyldtall, og til slutt ble tilstanden slik, at det ingen kredit var å erholde. Samtidig klages det over Trondhjemsborgere som reker omkring på gårdene her oppe og narrer folk til å kjøpe unødig stas. Der klages over folks forfengelighet, deres hang til brennevin og tobakk, kort sagt, det er en tid full av klagemål. Bøndene fremstilles som ofte lettsindige og tankeløse, stifter familie og får huset fullt av barn, uten tanke på økonomien. Drenger og tjenestejenter gifter seg, om de så må borge alt de skal bruke og leve av, og de voksne sønner går og driver hjemme på gården, og er for stolte eller for late til å ta seg tjeneste hos andre.
Det er sorenskriver Thomasøn på Sandnes ved Tromsø, som i 1748 gir denne i sannhet lite oppmuntrende skildring av forholdene her oppe, og en kan vel gå ut fra at meget av det han skriver, rammer forholdene også her i Buksnes.
Men det kom oppgangstider igjen, byer ble anlagt her nord og handelen kom mere fri. Med vekslende åringer, gjennom opp- og nedgang, arbeidet folk seg frem til 1800 og videre gjennom krigsårene fra 1807 — og så kom 1814. — Det hadde vært uår og dyrtid i landet, den rene hungersnød mange steder, i tillegg til selve ufreden, det var barkebrødstider, og så nær vår egen tid ligger dette, at vi eldre av oss har hørt våre oldeforeldre fortelle selvopplevde ting fra disse tunge trengselsår.
Men så kom det en ny vår over landet med 1814, en ny folkevår, kan en vel si. Vi var blitt et fritt folk igjen, og en ny tid, med ny tro på folkekraften, og en ny fart i utviklingen steg fram i folkebevistheten. Det ble spyttet i nevene og tatt fatt med nytt pågangsmot. Nå kunne vi arbeide og stelle for oss sjøl. Vistnok hadde landet flere vanskeligheter å overvinne, også etter 1814, med ekstraskatter, bl.a. for å bringe landets pengevesen på fote, men disse vanskeligheter var til bare for å overvinnes, og de ble overvunnet. I slutten av 1830-årene ble det første dampskip, «Prinds Gustaf», satt i fart på kysten, og de gamle, tradisjonsrike nordlandsjektene fikk hermed sin første virkelig farlige konkurrent i fraktning og transport. Ved samme tid, 1838, ble det innført en ny matrikkel, som la grunnen for det nåværende matrikuleringsvesen. Året før, 1837, fikk vi formannskapsloven, som la grunnen til det kommunale styre og stell vi ennå har. Det var et tidsskifte på mange måter ved denne tid. Nye oppdagelser og oppfinnelser gikk hand i hand i årene fremover, utviklingen fikk en rivende fart over seg og førte frem til alt det vi kjenner i dag.
Og i alt dette, fra istidens mørke, tåkete tid, til dagen i går, da du kanskje leste om nye atomeksperimenter, har bygda vår og de menneskene som levde sitt liv her, den første tiden som omstreifere på veiding, senere som bofaste, levd, med — etter evne og leilighet. — Vi er på gammel grunn her i Buksnes, og vi er stolte over å tilhøre det folk som ryddet og bygde her, våre fedre.
Vi har med dette innledningskapitlet i korte trekk forsøkt å gi et mere almengyldig resymé av utviklingens gang, slik forskningen og saga- og historieskrivningen lærer oss den å kjenne.