HAUKLAND
Gårdens navn har vært skrevet meget forskjellig frem gjennom tiden. Aslak Bolts jordebok nevner den som Hawkland, senere Haukeland, Huckland, Huchland (1614), Hochland (1667), Nedrehougland, Øwerhougland (1723). Navnet må, sier Rygh, avledes dels direkte av fuglenavnet Haukr, i så fall opprinnelig Haukuland, dels av det hyppige elvenavn Hauka. Her tillater stedsforholdene å avlede det av et elvenavn.
Gården Haukland har en meget lun beliggenhet; til de tre sidene står fjellene vern mot vind og vær, og jordsmonet er for den øvre del av gården godt og gir ganske årviss bra grøde. Den øverste gård under fjellet, som kalles Orgotta, har vel sitt navn av godt år, Årgåtta. For den nedre del er flyvesanden tildels nokså sjenerende, og til langt opp i fjellet «Mannen» legger den sitt hvite slør. Heller ikke Haukland har noen brukbar havn, og under uvær nekter sjøen ofte landing ved stranden. Landingsplassen, støene, ligger under fjellet mot nord, og her var også naustene. - Det meste av gårdens innmark, formentlig alt, var i perioden etter den store istid, da landet var trykket meget ned av ismassene, oversvømmet av havet, og som tilfellet var med Vik og Uttakleiv, dannet også Haukland dengang en havbukt. - Sitt brensel må gården hente annetsteds fra. Fjellene omkring er helt skogbare, og har vært det, i mer eller mindre grad, i flere hundre år.
I gammel tid, helt til utskiftning fant sted for omlag 60-70 år siden, stod alle gårdens huse i en klynge, omtrent der hvor nå Starheims gård ligger, og da en i eldre tid ikke umaket seg så meget med å kjøre bort sjødsla, har Starheim ved gravning i jorda, hentet seg mangt et godt gjæret gjødsellass fra disse gamle, store lager.
Huldresagn er det flere av på denne gård, og også her berettes sagnet om «Gammelmostersteinen» (se under Uttakleiv), hvor en ikke kunne være trygg, når en skulle over fjellet, til eller fra Uttakleiv. Selv ikke «han far», presten, kunne føle seg sikker. Engang presten - i et eller annet erinde til Uttakleiv - skulle ta seg en hvil ved steinen, fikk han seg en smekk og ble sjuk. - I en hungerstid engang for lang, lang tid siden, rodde en mann fra Haukland vinterfiske på Ballstad. Nøden var stor, og hungeren slem, men så sulten og forkommen han enn var, han ville da gå heim lørdag, for å se til sine folk, som svalt de også. Men han greide ikke turen lenger enn til utenfor Hauklandskleiva. Der fantes han død - av sult. I ene handa holdt han noe lær, som han formentlig hadde suget og tygget på under gangen. - Det går stundom steinras fra fjellene omkring, både «Mannen» og «Veggen», og da et stort steinras for ikke så svært lenge siden gikk i «Mannen», rømte folk fra husene og over mot fjellet i sør. De trodde jorda skulle «forgå». De store steinene som da kom fallende, ligger oppe på platået nord for gården. Nå er «Mannen» mere påholden med sine flåg og berg, men «Veggen» kan enda gi slipp fra seg. Under Haukland ligger fjellhompen Tåa, hvor Isak bodde i begynnelsen av det 19. århundre. Søren Eliassen bodde ute ved Hauklandsjøen, der landingen er. Hans hus var en hvelvet fembøring, stelt som bolig. På den andre siden av sanden bodde, helt inn mot brattkleiva, Hans Mikalsen og hans hustru, men siden har ingen hatt sine hus her, hverken ved nord eller sørsjøen. - Folk fra Haukland drev i sin tid endel med tarebrenning ute på Æsholmene. Det var bra fortjeneste, men et «voldsomt slit», sier en av gjenlevende gamle på Haukland. Mens det i gammel tid bare omtales en kvern (mølle) ved Hauklandselva, var det i senere tid, utpå 1800-tallet, ikke mindre enn 5 kverner ved elva. Disse kverner tilhørte Jacob Jensen, Daniel Andersen og Sivert Nilsen, Haukland, og brødrene Adolf og Hans Krantz Johansen, Vik. Nå er de forlengst borte alle sammen, både mennene og møllene. Men snart får elva noe nytt å slite med: Med Hauklandsvannet (Solstadvannet) og elven fra dette som kraftkilde, har gården Haukland sammen med Vik, bygget elektrisitetsverk, og en venter å kunne slå på strømmen allerede i høst (1947). Dette er et stort og godt tiltak, og et seigt og utmerket arbeide er her utført av nevnte gårders oppsittere.
Gården har ganske meget slåttefjell, som imidlertid nå blir mindre utnyttet.
Det er i grunnen nokså besynderlig at denne helt sammenhengende gård er delt på to gårdsnummer. - Til å begynne med er det oss ikke mulig å skille klart mellom de to gårdenes (gårdsnumrenes) bebyggere, idet våre kilder bare nevner Haukland under ett; men etter hvert kan dog dette skje, og stadig mere klart. Vi mangler opplysning om når gården ble delt på to gårdsnr., men det er sikkert meget lenge siden, kanskje alt i middelalderen.
Som en har sett av Bolts jordebok ble Øvre Haukland allerede omkring år 1400 skjenket til Domkirken i Trondheim, og den var i kirkens, senere kongens (statens) eie hele tiden til den 1791 gikk over til å bli proprietærgods. Nedre Haukland derimot hadde forskjellige eiere frem gjennom tiden.
År 1610 viser et skattemanntall at Joenn (Jon) på Haukland betaler 1½ daler i skatt, Augustinus, Jacob Thordsen, Paul Knudsen det samme. (Michel og Joenn Arnesen på Houland er det mere tvilsomt om de er Hauklandsfolk). Husmann Joenn betaler 3 mark i skatt.
I 1615 er leilending Joenn satt til halv leding, likeså Augustinus, Joenn (formentlig husmannen) Michel, Paul Knudsen og Jacob Thordsen. En fortegnelse over renteoffer 1619 omtaler Augustinus, 1 våg, Jacob Thordsen, 1 pund, Paul Knudsen, 1 pund, Joenn, ½ pund, og Augustinus er tillagt halv vågs leding. Jacob Knudsen det samme, mens Christoffer, ny mann, Paul Knudsen og Bertel, også ny mann, er tillagt punds leding hver.
Skattemanntallet for 1626 omtaler Augustinus og Paul Knudsen som strandsittere, og som husmenn Laurits, ny mann, Christoffer, Jens Jonsen og Oluf, ny mann. I et skattemanntall for 1627 omtales Joenn på Hockland som styrmann, Augustinus som leilending, Paul Knudsen, Christoffer og Bertel. som husmenn. - I regenskatten for 1630 er en ny mann kommet til som oppsitter på gården, han heter Syver og. har ½ vågs leding; vågs leding har da Jacob Thordsen, Oluf og Bertel. - I skattemanntallet for 1634 opptrer der nok en ny mann, Christen; han angis å være leilending, og i skatteregistret for 1640 betaler følgende leilendingskatt med 3 ort hver: Jacob Thordsen, Oluf og Zakarias Jacobsen, den siste ny mann på gården (Øvre Haukland). - I skatteregistret for 1645 møter vi igjen Jacob Thordsen, selv fjerde, Zakarias Jacobsen, muligens en sønn av Jacob Thordsen, også selv fjerde; alle betaler 1 ort og 8 sk. i skatt, mens en ny mann, formentlig en husmann ved navn Hans, betaler noe mindre.
Fra nå av blir det lettere å fordele folkene mellom de to gårdsnummer på Haukland, og vi begynner da med Nedre Haukland.