Gjestgivere og handelsmenn

INNHOLD

STARTSIDEN

Vi har tidligere omtalt at nordlandshandelen i lang tid var knyttet til de gamle kjøpstedene Bergen og Trondheim, og det var jo i første rekke i Bergen «Nordlandene» avgjorde sine forretninger, og denne kjøpstaden ble etter hvert den største, ja nesten eneste avtaker av nordlandsvarene. Senere på tiden kom, — som det er omtalt ovenfor, — bergenske og trond-heimske handelsborgere seilende til Nordland med sine fartøyer lastet med forskjellige slags varer, som de solgte, — visstnok mest i bytte med andre varer, — til nordlendingene. Disse borgere, eller kremmere som de alminnelig ble kalt, fordelte seg utover i distriktene til sine bestemte kremmerleier; de kom om våren og vendte tilbake om høsten. De bergenske kremmere trakk seg etter hvert mere tilbake, men de trønderske sto alltid rede til å fylle deres plasser i kremmerleiene, og til sist var det hovedsakelig trondheimjsborgere som handlet og vandlet her oppe.

Ettersom tiden gikk ble dog noen av disse kremmere fastboende handelsmenn her nord, og blant de første gjestgivere og handelsmenn i disse trakter var det flere «utliggerborgere» (kremmere). De fleste kremmere lå enkeltvis på sine «leier», men flere steder, hvor der var større omsetning, kunne der ligge flere. Ved siden av kremmerne var der også knaper og andre småhandlere, såkalte bondehandlere. Knapene var opprinnelig lavadelsmenn, og flere av dem kunne ved slektsforbindelse føres tilbake til de gamle setesveinene; de førte adelig hjelm og skjold og lå i klasse over bondestanden. Knapene var som regel også jekteiere og skippere

Ordningen med gjestgivere ble opprettet ved kgl. forordning av 29/9 1663, men først et hundre år etter, den 18/10 1762 ble den første slike bevilling gitt i Nordland, nemlig til handelsmann Arnt Schøning, Kabelvåg. Der ble dog snart gitt en rekke slike bevillinger, og gjestgiverne kom mange steder i skarp konkurranse med utliggerborgerne, som etter hvert måtte trekke seg tilbake eller selv skaffet seg gjestgiverbevilling og ble priviligerte handelsmenn. De fleste gjestgivere var også jekteskippere, og noen av dem hadde flere jekter i fart langs kysten, som Hartvig Mogensen Jentoft i Petvik.

Det ble i forholdsvis kort tid ganske mange av disse priviligerte gjestgivere. År 1800 var det på Helgeland 46, i Salten 39, i Lofoten og Vesterålen 46 og i Senja og Tromsø fogderi 38. Omkring 1840 var der alene i Lofoten og Vesterålen 52 gjestgivere, alle med handelsrett.

Praktisk talt alle gjestgivere hadde også rett til salg av brennevin, både i større partier (i dunker eller på flasker) og ved utskjenkning i potter eller pegler på stedet. Med en så nem og lett tilgjengelig adgang til alkohol, var drikkeuskikken selvsagt nokså alminnelig, og det var noe av en dagens «orden» mange steder å se mer eller mindre fulle bønder og fiskere ved utskjenkningsdiskene i gjestgiverkrambuene. I1840-årene og senere begynte imidlertid overalt i Norge en bevegelse for større måtehold, og til dels også totalt avhold fra brennevin, å gjøre seg gjeldende. Mangle av gjestgiverne var selv meget måteholdne folk, som sørget for at utskjenkningen i deres krambod ikke gikk over det passende og sømmelige, og ut på 1860-årene og senere var det ganske mange gjestgivere som helt opphørte med brennevinshandelen, selv om deres privilegium ikke var utløpet. De fant ut at de også rent økonomisk sto seg herpå, bl.a. ved at folket nå ikke fikk sløse bort sine penger til drikk, men brukte dem til nyttige ting og ble i stand til mere å svare for sine forpliktelser, samtidig som de også passet sitt yrke og sin drift bedre.

Mange av de nordlandske gjestgivere var mektige herrer. De satt i en etter datidens forhold stor velstand, bygde stort og rommelig og førte et herskapelig og gjestfritt hus. På gjestgiverstedene tok ferdesfolk inn, enten de nå kom sjøveien eller over land, og der var, visstnok på de fleste gjestgivergårdene, særskilte såkalte «sengstuer» til losjihus for reisende.

Utover 1800-årene var gjestgiverstedene på sitt høyeste, men fra 1870—80-årene begynte forfallet så smått å melde seg. Dampskipsfarten, som da var kommet relativt godt i gang, trakk trafikken, og med den handelen, i nye retninger, og det ene gjestgiverstedet etter det andre syknet hen. For lengst er mange av dem sunket ned til små og ubetydelige handelssteder, til bondegårder, — eller en kan i dag bare se tomtene igjen etter dem — og etter fordums storhet. De som lå heldigere til, også for den nye tid, klarte seg naturligvis bedre og vokste seg videre under andre former.

Flere av de gamle, store gjestgivere er gått over i tradisjonen som de store og betydelige handelsherrer de var, og ennå i dag kan en høre gamle folk fortelle om «gastgivaren» her eller der, den store og mektige mann, noe av en neskonge, som godtfolk bønder og fiskere, og hvem som helst forresten, kunne gå til og bli hjulpne når det knep om ett eller annet, — og det gjorde det jo ofte nok. De var et slags formyndere, ja en kan vel nesten si forsyn for det herred eller det distrikt de «rådde» over. Småfalne og egennyttige menn var der selvsagt blant dem, men de fleste synes å ha vært storfelte både i tanker og handlinger. De kjente ansvar for de mennesker som hørte til, en kan si, deres bygdefar, og de kjente sine plikter, skriver Ola Berg. Men de var også strenge i sine krav og krevde underdanighet, iallfall mange av dem. —

En av de første ganger vi hører om gjestgivere i Hol er i 1778. I en fortegnelse over «priviligerte gjestgivere og upriviligerte handlere» i Hol finner vi dette år følgende navn nevnt: priviligert gjestgiver er det bare Mogens Jentoft, Ramsvik, som er. Han betaler i avgift 6 riksdaler i året. Av upriviligerte handlere er der to, nemlig Hartvig Mogensen Jentoft, Petvik, og Christopher Mibes, Steine. Begge betaler 2 riksdaler i avgift. I 1780 er det kommet en gjestgiver til i Hol, nemlig Anders Olsens enke, Berg. Hun betaler gjestgiveravgift både for Berg og Brandsholmen med tilsammen 8 riksdaler. Dessuten betaler hun handelsskatt for begge steder med tilsammen 3 riksdaler. Mogens Jentoft, Ramsvik, betaler samme år gjestgiveravgift også for Stamsund og Æsøy med tilsammen 6 riksdaler, og dessuten handelsskatt for begge disse steder med tilsammen 2 riksdaler. I en fortegnelse i et fogdregnskap over gjestgivere i Hol i 1780 finner vi også den interessante opplysning at Anders Olsens enke, Johanna Olsen, fikk privilegium som gjestgiver på Berg og Brandsholmen allerede den 1. april 1775. Samme dag fikk også Mogens Jentoft, Ramsvik, sitt privilegium som gjestgiver i Stamsund og Æsøy, og kanskje også i Ramsvik. Men det kan også tenkes at hans gjestgiverprivilegium i Ramsvik er eldre. Kildene våre forteller imidlertid intet om dette.

De eldste gjestgiverstedene i Hol er altså Ramsvik og Berg. Så meget er sikkert. Da den siste sorenskriver på Berg, — det var Winstrup, — døde i 1767, lå Berg gård øde et par år. Så sent som. i 1770 var gården ennå ubebodd. Men ved denne tid skjøtet Winstrups enke gården Berg til Anders Olsen, som skal ha vært fra Helle. Anders Olsen var død før 1775, og madam Olsen døde i juni 1788. Berg gård og Brandsholmen ble da solgt til Mogens Jentoft, Ramsvik. Og dermed opphørte både gjestgiveriet og handelen på Berg. I et gammelt fogdregnskap fortelles det om dette: «1794, den 19. mai, ble det alminnelige skatteting satt og fremholdet på gården Petvik for Hol og Buksnes fjerdinger: hvor da fogden begjærte at lagretten og almuen måtte tilspørges: for det første når forrige gjestgiverske, Anders Olsens enke på Berg, døde, og for det annet, om etter hennes død er drevet handel på Berg eller Brandsholmen. Herpå ble svart at forrige gjestgiverske på Berg og Brandsholmen døde in medio juni 1788. Den annen post ble med nei besvart».

I Ramsvik fikk gjestgiveriet lengere levetid. Da Mogens Jentoft døde i 1790, ble enken, Dorthea Beathe Blix, datter av gjestgiver og skipper Jørgen Blix, Kapstø, et år senere gift med Frantz Matheson, som visstnok var født i Trondheim og sytten år yngre enn sin hustru. Han var også gjestgiver i Ramsvik, Stamsund og Æsøy, liksom sin forgjenger, salig hr. Mogens Jentoft. I et fogdregnskap fra 1795 står det anført at hans bevilling som gjestgiver var datert den 23. desember 1796. Men sannsynligvis har det vært drevet gjestgiveri og handel på de tre steder også i de seks år mellom hr. Jentofts død og hr. Mathesons bevilling. Matheson drev så gjestgiveriet og handelen videre i Ramsvik og Stamsund til i begynnelsen av 1820-årene. Fru Dorthea døde i 1823, og Matheson døde i 1829. Men samme år som fru Dorthea døde, ser det ut som om hennes sønn i 1. ekteskap, Jørgen Blix Jentoft, overtok gjestgiveriet i Ramsvik. I en fortegnelse over gjestgivere og handlende fra 1845 står anført at Jørgen Blix Jentofts bevilling skriver seg fra 7. mars 1823.

Fra Frantz Mathesons dager som gjestgiver i Ramsvik har vi en interessant skildring, som forteller en del om hvordan det så ut i Ramsvik på den tid. I 1817 foretok en tysker ved navn I. Boie en reise i Lofoten. Mens han oppholdt seg i Stamsund, ble han innbudt til å besøke hr. Matheson i Ramsvik. Det var i juni 1817. Reisen gikk sjøveien til Ure. Matheson fulgte selv med, og da der ved Ure nettopp lå en jekt og lastet tørrfisk, måtte Boie selvfølgelig en tur om bord for å beskue dette så «merkelig bygde fartøy». Jekten var 30 fot bred og 60 fot lang og tok 10 000 våger tørrfisk, fortelles det. Fra Ure foretrakk Boie å gå til fots over Einangen til Ramsvik. Her oppe fra Einangen hadde han et vidt utsyn, beretter han, og Ramsvik var en meget vakker gård. Våningshusene var malt med rødbrun farge. På markene rundt husene vokste både bygg og havre. I nødsårene 1812 og 1813, beretter Boie, hadde Matheson, gjestgiveren i Ramsvik, fått ord på seg for å være en rettskaffen mann, «mens andre kjøpmenn pådro seg naboenes hat».

 

P. E. Jentoft (sittende i midten). På

hans høyre side datteren Stine. De

øvrige på bildet er funksjonærer i firmaet

 

Det var folkerikt på Ramsvik gård i Mathesons dager. Ved folketellingen i 1801 bodde der 20 mennesker i Ramsvik, alle i Mathesons husstand. Halvparten var tjenestefolk.

I 1857 solgte Jørgen Blix Jentoft Ramsvik til sin sønn, Peder Edvard Jentoft. Han flyttet så til sin datter Dorthea i Stamsund, som var gift med handelsmann i Stamsund, Nils A. Schøning.

Peder Edvard Jentoft var gårdbruker og handelsmann i Ramsvik til i 1903, da han flyttet til Ure, som han eidde. Peder Edvard Jentoft var gift med Gjertrud Margrethe Blix, datter av handelsmann og gjestgiver i Steine, Hans Widt Blix. — Det var i 1774 at Steine fikk sin første handelsmann, som betalte 2 riksdaler i avgift i året for å drive denne sin handel. Og handelsmannen het Christopher Mibes. Handelen gikk det svært dårlig med i begynnelsen. I 1794 skriver sorenskriver Arctander: «Etter nøyeste undersøkelse befindes bondehandleren Christopher Mibes næring at være av følgende beskaffenhet: foruten at mannen er ingen bemidlet mann, har han undertiden forstrakt sine omboende fattige naboer med fødevarer, hvormed han formedelst gjorte creditter visst intet har vunnet. For denne ringe handel har han årlig betalt skatt, hvorav følger at han for denne sin næring ikke kan ansettes, ti hvis hans bonde- og fiskebruk ikke har vært, har han for lenge siden manglet det nødvendige».

Christopher Mibes, den første handelsmann på Steine, døde i året 1800, og enken solgte alt to år senere sin del av Steine til Hans Angell, som satte seg ned som priviligert gjestgiver her; og samtidig drev han handel. Han betalte årlig 16 riksdaler i avgift som gjestgiver og 2 riksdaler i handelsskatt. Hvem denne Hans Angell var, har det ikke lyktes å få greie på. Men han var altså den første gjestgiver på Steine, idet Mibes bare drev handel og ikke hadde gjestgiverprivilegium.

 

Fra Stamsund. Bildet er fra århundreskiftet

 

Hans Angell fant det ikke lenge lønnsomt å drive gjestgiveriet og handelen på Steine. Den 8. august 1812, i nødsåret under krigen med engelskmennene, sa han opp sin gjestgiverbevilling og flyttet kort etter fra stedet.

Det gikk så noen år før Steine igjen fikk en gjestgiver. Men den 22. februar 1823 fikk Hans Widt Blix gjestgiverbevilling her på Steine. Hans var gift med Lovise Gurine Mibes, fosterdatter av Hartvig Mogensen Jentoft, sønn av Mogens Jentoft, Ramsvik. Gjennom sitt giftermål kom han så i besittelse av Nedre Steine, hvor han var til sin død i 1848. Lovise døde i 1857, og sønnen Jørgen Blix ble så handelsmann her på Steine. Han var gift med Karen Ellingsen, datter av Jens Ellingsen, Helle. De hadde datteren Hanna Lovise, som ble gift med handelsmann Hartvig Sverdrup, Reine. Jørgen Blix døde i 1864, og enken drev handelen en tid etter sin manns død. I 1879 solgte hun imidlertid stedet til Bernhard Dyrkorn for 36 000 kroner pluss kår. Dyrkorn var handelsmann, poståpner og ekspeditør her til i 1905, da han solgte stedet til Blydt & Grung, Bergen. Han var f. i Bergen 1847 og kom i syttiårene til Nils Schøning, Stamsund, som handelsbetjent. På Øvre Steine bodde fra 1868 Christen Bang. Han drev handel på Steine i noen år. I folketellingen 1891 nevnes han som handelsmann og væreier. Han var fra Haug i Buksnes og ble i 1868 gift med enken etter skipper på Steine, Arnt Dahl. Enken het Ingeborg, og var datter av Hartvig Jentoft, Petvik. Christen Bang solgte sin eiendom i 1906.

Den første gjestgiver og handelsmann på Ure var Jørgen Blix Jentoft, som arvet dette sted i 1823. Den 25. september 1826 fikk han gjestgiver- og handelsprivilegium her. Han hadde stedet til i 1857, da sønnen, Peder Edvard Jentoft, overtok Ure, liksom han samme år også overtok Ramsvik.

Jørgen Jentoft drev både landhandel og brennevinshandel på Ure. Men han var ikke den eneste som drev handel i fiskeværet. Også lensmann Nils Iversen drev handelsforretning her, og fikk allerede 25. september 1836 bevilling til å drive slik handel. Hans handel lå der hvor det gamle trandamperiet står. Hverken Jørgen eller Peder Jentoft bodde på Ure. Begge bodde i Ramsvik og drev handel der. Først i 1903 flyttet Peder Jentoft til Ure, etter at han hadde solgt Ramsvik. Men han strevde dog ikke så lenge med Ure etter at han var kommet dit. Hans datter, Kristine, ble gift med Albert Kr. Thomesen, og Peder Jentoft overdro så Ure til dem. Men bare et år senere solgte Thomesen Ure til J. M. Johansen, Stamsund, Andreas Tetlie, Apnes, og Nikolai Tetlie, Sennesvik. Denne siste hadde siden 1907 drevet en liten handel i Sennesvik. Andreas Tetlie solgte så sin gård på Apnes og overtok ledelsen på Ure. Og handelen gikk ganske godt. Sønnene Einar og Arne Tetlie sto for handelsforretningen, posten og dampskipsekspedisjonen, og ved siden av hadde de en ganske stor fiskeforretning. Da handelen lønte seg godt, kjøpte Andreas Tetlie i 1922 hele Ure. Da Arne og Einar Tetlie syntes at fiskeforretningen lønte seg best, sluttet de med handelsforretningen. Andreas Tetlie leide så bort handelsforretningen, først til kjøpmann Ingvald Kristensen, Bodø, og senere til Torbjørn Andreassen.

Vi har tidligere hørt at både Mogens Jentoft og Frantz Matheson drev gjestgiveri og handel i Stamsund. Frantz Matheson hadde en brordatter som hette Fransiska. Hun ble i 1830 gift med styrmann Ole Andreas Myhre, som da bodde i Ramsvik. I 1831 fikk Myhre kgl. skjøte på Stamsund, og da han var blitt eier av stedet, flyttet han rorbuer og andre hus fra Æsøy til Stamsund. Den 30. mars 1832 fikk Ole A. Myhre bevilling som gjestgiver i Stamsund. Han lot bygge 2 våningshus, borgstue, krambod og 2 pakkhus her, samt rorbuer til 250 båters mannskap. Noe av dette var kanskje bygd alt i Jentofts og Mathesons dager, men i alt vesentlig ser det ut til at Myhre har vært den drivende kraft i dette byggearbeid. Stedet ser ut til å ha hatt en rivende utvikling i hans tid.

I 1851 kjøpte Nils Andreas Schøning fiskeværet Stamsund.

I 1868 fikk stedet telegrafstasjon. I 1885 bortforpaktet Schøning fiskeværet til sønnen, Albert Schøning. Kort etter døde Nils A. Schøning, og i 1890 bestemte enken Dorthea

Seg for å dele fiskeværet mellom sine barn. I 1901 kjøpte så J. M. Johansen hovedeiendommen i fiskeværet Stamsund av Jørgen Schøning.

 

Albert Schøning       A. J. Vagle

 

J. M. Johansens far, Carl Magnus Johansen, hadde i 1876 begynt handel ute på Buøya og dette var begynnelsen til det som senere, under Julius M. Johansens ledelse, er blitt det største handelshus på Vestvågøy. J. M. Johansen bygde Stamsund ut til et moderne fiskevær. Han satte i gang modernisering og nybygging av rorbuer. I 1928 gikk han til oppførelse av et stort og moderne fabrikkanlegg i betong, som omfattet guanofabrikk til fremstilling av fiskemel, tran-fabrikk og trandamperi. I 1932 ble det oppført tankanlegg på Stamnholmen. Allerede i 1918 gikk Johansen i gang med utbygging av kaianlegg i fiskeværet. Fra 1929 ble Stamsund opptatt som fast hurtigruteanløpsted.

En skal ikke her gå nærmere inn på J. M. Johansens omfattende virksomhet i Stamsund. Det meste av dette er omtalt i gårdshistorien. Da han døde i 1946, var det en lang og virksom arbeidsdag som var slutt. Ingen mann i Hol har satt slike sterke spor etter seg som J. M. Johansen. Siden 1946 har sønnen Leif vært eneinnehaver av hovedfirmaet med dets eiendommer.

Firmaet Brødrene Johansen A/S ble etablert i 1920, og er en fortsettelse av J. M. Johansens detaljforretning. Brødrene Carl og Leif Johansen ble medeiere og disponenter for dette firma.

A. J. Vagle har også bygd opp et betydelig firma her i Stamsund. Hans far, Johannes Vagle, Vestresand, drev forretning på Val i Borge, og her fikk vel A. J. Vagle sin første-håndsopplæring på den merkantile vei — som mang en gang kan være både kronglet og trang. I 1915 reiste han til Oslo og tok handelsskolen ved Otto Treider, men fant nok ikke det han søkte etter i storbyens jag. En vakker dag pakket han sin koffert og reiste tilbake til Lofoten, og her begynner historien: I 1919 kjøpte han av familien Wulff stedet Buøy-hamn. To små rorbuer fulgte med, den ene ble «fiskebruk», den andre ble butikk og bolig.

 

Carl Magnus Johansen

 

I 1920 ble A. J. Vagle gift med Ruth Jensen fra Valberg, og sammen begynte de å skape en heim og et levebrød for seg og sine. Tiden skulle imidlertid vise at det var levebrød for flere på dette karrige gråsteinsneset. I de senere år har firmaet utbetalt ca. en halv million kroner pr. år i lønninger, og har i sesongene beskjeftiget nær på 200 personer. I 1940 var bedriften utbygd til å gi plass for ca. 20 båter, det var oppført salteri, stimdamperi, lagerhus, handel og et lite kjøleanlegg. Arbeidsstokken kunne i sesongen dreie seg om ca. 30 mann og et par funksjonærer.

I 1941 ble stimdamperiet sprengt under Lofotraidet, og i 1943 ble oppført nytt moderne tranmeieri, for øvrig et av de første anlegg i Lofoten av den slags. I 1945-46 ble det bygd fryseri for frysing av fisk og hvalkjøtt. I 1948 ble anlegget gjort klart for filetproduksjon. I 1949 ble påbegynt oppføring av fiskemelfabrikk. I 1952-54 ble bygd manufaktur- og møbelforretning, og i 1954 ble bygd trelastlager og rorbuer, et bygg på 33,5 meter x 10 meter i 4 etasjer. De tre øverste etasjer er rorbuer, og her er plass for temmelig nøyaktig 100 fiskere i en bu. I første etasje er trelastlager med sagbruk. I 1955 ble A. J. Vagles barn, Sigurd, Johannes og Kari opptatt i firmaet som fullt ansvarlige medinnehavere. Samme år kjøpte firmaet eiendommen Reinesjøen, Ballstad.

I 1889 startet Jørgen Yttervik en assortert handelsforretning under navnet J. Yttervik. I 1913 opptok han sin sønn, Bjørgvin Yttervik, i forretningen, som da fikk navnet Yttervik & Co. I 1936 trådte Jørgen Yttervik ut av firmaet, og Bjørgvin ble så eneinnehaver. Jørgen Yttervik døde i 1941. I 1940 trådte Bjørgvins sønn, Bjørn Sverre Yttervik, inn i firmaet som kompanjong.

I 1917 ble grunnmuren til Lofoten Lærfabrikk påbegynt og likeså utgravingen av vannbassenget ovenfor veien. Dette skulle skaffe vann til fabrikken etc. Den 3. april 1918 ble Lofoten Lærfabrikk, innehaver Henrik Yttervik, registrert som firma. Lærfabrikken hadde til formål å produsere over- lær og skinn for skofabrikkene.

 

Petter Andreassen, Hol

 

Råstoffet kom hovedsakelig fra utlandet og fra Nord-Norge, fra Nord-Norge særlig kobbe-huder. Anlegget var fullt ut moderne og forsynt med de nyeste maskiner. Produksjonen gikk en tid opp i 200 huder pr. uke. Den ganske intense drift fra 1920 og fremover ble innskrenket da vanskelighetene med å få fatt i diverse garvingsmaterialer meldte seg på grunn av uroligheter ute i Europa. I tillegg kom også alle mulige slags inngrep fra det offentlige, og ikke minst det umulige å skaffe virkelig faghjelp. Fabrikken fortsatte imidlertid i mindre målestokk fram til 1952. Da meldte konkurransen fra gummiindustrien seg i den grad, at Henrik Yttervik så seg tvunget til å stoppe. Bygningen brukes nå som lagerhus. Ved siden av fabrikken drev Henrik Yttervik også handelsforretning, så vel detalj som en del en gros ut fra et mindre bygg oppført ovenfor fabrikkbygningen. Likeså kjøpte han fisk for produksjon nede ved sjøen. I 1929 ble butikkbygningen påbygd for å gi plass til lagerrom og leilighet i annen etasje, og i 1952 ble der oppført et betonghus med kai for fiskeproduksjon.

Petter Andreassen, Hol, startet i 1874 eller 1875 en liten handelsforretning i Holsdalen. Omtrent på samme tid kjøpte han Mortsundholmen, og dette lille fiskevær bygde han opp både med rorbuer, brygge og hovedbygning, og drev fiske og handelsforretning der. Til forretningen hørte også bakeri. Som baker hadde han en bergenser, som man ikke vet annet navn på enn «Olai baker». Denne reiste på sine gamle dager omkring i bygden og kjøpte opp filler. Senere flyttet Petter Andreassen inn i sin nyoppførte gård på Hol, like ved sjøen, idet han fant det var for avsides å drive handel i Holsdalen. På Hol drev han handel til han kjøpte gården Fagerstrand på Fygle. Etter Petter Andreassens død overtok sønnen Emil Mortsund, Holsdalen og Hol, og sønnen Analius eiendommen Fagerstrand. Men i 1918 kjøpte Analius fiskeværet Mortsund av sin bror. Analius kom i tidlig ungdom inn på forretningsbanen, idet han fra konfirmasjonsalderen var knyttet til sin fars forretning som betjent.

 

Fra Stamsund (Bjornhalsen). Lofoten Lærfabrikk til høyre

 

Bare 24 år gammel startet han egen forretning på Leknes og drev den i flere år. I Mortsund kom hans evner til sin rett. Her var hverken telefon eller dampskipskai da Analius Andreassen overtok, og heller ikke var det vei til handelsstedet og fiskeværet. Nå satte han inn all kraft på å få disse forhold forandret, og om ikke mange år kunne dampskipene legge til kaien, telefon var innlagt og veien ført fram til Mortsund. I 1936 flyttet Analius Andreassen til Oslo. —

Det er ikke her mulig å skrive om alle de mange handelsmenn som har drevet — og driver — forretning i bygden. Vi får nøye oss med å nevne alle de mange som i tiden fra 1908 til begynnelsen av 1950-årene fikk utstedt handelsbrev i Hol, samt å opplyse om når de fikk sine handelsbrev utstedt. Og så begynner vi:

Adolf Justad, Stamsund, 1908, Harry Thoralf Pedersen, Fygle, 1909, Lars Ellingsen, Valberg, (Stamsund), 1909, urmaker Johan Iversen, Brønnøy (Stamsund), 1909, Lars Larsen Skahjem, Nore i Numedal (Stamsund), 1909, Tegnander Salomonsen, Liland (Brandsholmen), 1910, Theodor Thoresen, Mortsund, 1910, Analius B. Andreassen, Fagerstrand, 1910, Bjørgvin Yttervik, Svarholt, 1911, Einar Berg Sandberg, Mortsund, 1911, Dikka Andreassen, Hol, 1911, Helene Andreassen, Brandsholmen, 1911, Leif Erikson Olsen, Stamsund, 1911, William Kornelius Larsen, Mo i Rana (Stamsund). 1911. Ole Eilertsen, Kvernaa (Svarholt), 1913, Yttervik & Co., Stamsund, 1914, Carl Magnus Johansen, Stamsund, 1914, Henrik Martin Hulaas, Storfjord, 1914, Jørgen Peder Dahl, Sennes-vik, 1914, Dagmar Rolandsen, Svarholt, 1915, Johanna Margrete Justad, Ure, 1916, Ibenhart Arnt Johansen, Mortsund, 1918, Ole Martin Larsen, Steine, 1918, Jens Didrik Martnes, Ure, 1919, Analius Johan Vagle, Stamsund, 1919, Henrik Sverre Yttervik, Svarholt, 1920, Aksel Jentoft, Mortsund, 1921, A. Tetlie & Sønner, Ure, 1922, Peder Marcelius Aronsen, Steine, 1924, Peder Leonhard Amundsen Olsborg, Finstad, 1925, Ludvig Emil Fagerheim, Mortsundholmen, 1925, Albert Robertsen, Svarholt, 1926, Brødrene Johansen, Stamsund, 1926, Ragnar Riksheim, Stamsund, 1926, Ole Johan Lauvdal, Sennesvik, 1926, Otto Albert Pedersen, Mortsund, 1926, Elise Jørgine Nilsen, Stamsund, 1926, Ludvig Lyder Hammer, Steine, 1927, Helene Andreassen, Fagerstrand, 1927, Hilmar Holum, Ramsvik, 1927, Henriette Mathilde Nilsen, Justad, 1927, Olav Fagerbach, Stamsund, 1928, Anna Amanda Pedersen, Steine, 1928, Håkon Sigfred Pettersen, Hag, 1929, Arnoldus Johan Justad, Apnes, 1929, Sigurd Osnes, Stamsund, 1929, Jostein Lauvdal, Sennesvik, 1929, Carl Magnus Johansen, Stamsund, 1930, (båndlagt for Brødrene Johansen, Stamsund), Erling Johansen, Stamsund, 1930, Arne Magnus Tetlie, Ure, 1930, Emil Jentoft Andreassen, Hol, 1931, Einar Martin Tetlie, Ure, 1931, Jørgen Yttervik, Svarholt, 1932, Kolbjørn Johansen, Stamsund, 1932, Anna Pedersen, Storfjord, 1933, Torger Pedersen, Fagerstranden, 1933, Henriette M. Nøstby, Stamsund, 1933, Nicoline Svendsen Hagh, Mortsund, 1934, Alsing Lind Elvhaug, Hol, 1934, Henrik Martin Hulaas, Storfjord, 1935, Egil Kristian Tetlie, Sennesvik, 1935, Petter Andreassen, Mortsund, 1935, Arnold Carl Johansen, Stamsund, 1936, Dikka Andreassen, Fygle, 1937, Arnold Johan Olsen, Stamsund, 1938, Einar Sandsund, Mortsund, 1938, Jarle Holst Try, Stamsund, 1938, Lilly Ingvarda Hulaas, Storfjord, 1939, Thorbjørn Andreassen, Stamsund, 1941, Trygve Karijord, Karijord, 1941, Rolf Justad, Stamsund, 1941, Audun Andreassen, Fygle, 1942, Johannes Brennsund, Stamsund, 1942, Leif Johansen, Stamsund, 1942, Gunnar Andreassen, Hol, 1943, Albert Robertsen, Helle, 1943, Sigurd Vagle, Stamsund, 1944, Magnus Willumsen, Stamsund, 1945, Einar Pareli Larsen, Fygle, 1945, Rolf Seljeseth, Fygle, 1945, Per Karl Dahl, Stamsund, 1945, Alex Bentzen, Stamsund, 1946, Wigdis Fagerbach, Stamsund, 1946, Arnold Johan Olsen, Stamsund, 1946, Carl Julius Johansen, Stamsund, 1946, Julius Magnus Johansen, Stamsund, 1946, Arne Gerhard Elvhaug, Hol, 1947, Johannes Vagle, Stamsund, 1947, Lyder Berntzen, Stamsund, 1948, Leif Grønbeeh, Stamsund, 1948, Kåre Rølie, Stamsund, 1948, Stamsund Samvirkelag v/ J. Johansen, 1948, Sigurd Tangstad, Fygle, 1949, Haakon Westgaard, Hag, 1949, Kari Vagle, Stamsund, 1949, Arnold Larsen, Stamsund, 1949, Henrik Liljeberg Jensen, Stamsund, 1950, Mareno Johan Nilsen, Skifjord, 1950, Per Ellingsen, Storfjord, 1950, Ludvig Jentoft, Petvik, 1950, Ottar Statle, Mortsund, 1950, Olaf Larsen, Ure, 1950, Leif Johansen jr., Stamsund, 1950, Edvard Ramstad, Stamsund, 1951, Martin Holand, Stamsund, 1951. —

Før vi avslutter dette kapitlet om handelsmennene her i Hol bygd, skal vi fortelle om romsdalshandlerne. Eldre folk minnes saktens dem. Når det lakket litt ut i mars måned, kom de i flokk og følge nordover. De fraktet med seg svære pakkasser, stuvende fulle av ferdigsydde dresser og av sko. I fiskeværene slo de opp sine telt, og så kunne salget begynne. Fiskerne var da kommet seg til litt penger, om ikke fisket hadde vært altfor skralt, men den egentlige store handel begynte først ved heimfartstida fra fiskeværene. Da kunne teltene mange ganger, og til langt ut på kveld, være stappende fulle av kunder.

Når disse romsdalshandlerne begynte trafikken på Lofoten, er ikke godt å si, men handelen var i alle fall i god gang i 1880-årene, og økte på etter hvert helt til henimot forrige verdenskrig. Siden gikk det til akters med den, og for flere år siden er den så godt som opphørt.

Romsdalshandlerne satte kulør på livet i Lofotværene, det var et nytt innslag i bildet, og de var ventet. Foruten dresser og sko, førte noen av dem også trikotasje. Flere av dem hadde ganske store telt, og drev to og to sammen, far og sønn, eller andre slags kompaniskap, men de fleste var alene om forretningen. Og det var ganske store lager de kom med, hylle over hylle ble fullagt med dresser, og på en snor under taket hang alle skoene. Disse var av lær og plugget, senere ble det også sko av finere slags, av bokskalv eller sjevrå og fabrikksydde. Men eldre folk holdt seg helst til de gamle gode lærskoene, både kvinner og menn. Nysorten, skinnende og med søm under sålene, var mistenkelige; de gamle rystet på hodet og sa «skrot». Dessuten var de betydelig dyrere i pris.

Etter hvert var det flere av disse romsdalingene som bygde seg treskur i værene, såkalte faste telt, en del også med oppholdsrom i ene enden. Disse teltene sto år etter år. Men det gjorde for så vidt også teltgrindene til dem som hele tiden brukte lerrets- eller seildukstelt. Mange også av dem som hadde telt av lerret eller seilduk, overnattet også i teltene, på et leie i eller mellom store kasser, og når nordvesten eller nordavinden pisket inn mot de bugnende teltdukene, hadde de det sikkert ikke for lunt og godt. Men det var hardføre folk, og det gjaldt jo om å holde tyvehender borte fra fristelsen. Det kunne i mange av fiskeværene være hele gater av slike handelstelt. Fra andre steder av landet innfant seg også såkalte telthandlere med blikktøy, kortevarer, jernvarer, gull- og sølvsaker — og ikke å forglemme sukkertøy og frukt. Men det var romsdalingene med sine klær og skotøyvarer som dominerte i bildet.

Og så gikk handelen, mer eller mindre livlig, etter som fisket kastet av seg. Og det var mye prutting, ja det hendte vel aldri at den ikke forekom. De handlende måtte sette priser med det for øye, derfor tok de nokså tungt i med sine første forlangender, gjerne omkring det dobbelte av hva de egentlig aktet å la dressen eller skoene gå for. Pruttingen kunne foregå i flere dager. Som oftest endte det dog med at handelen kom i stand, men da sukket også handleren og bedyret at han sto her og solgte med direkte tap. Likevel kom han år etter annet igjen, ja det var mange som hadde sine telt stående i mer enn 30 år.

Det var ikke bare i klesteltene pruttingen foregikk, det samme gjentok seg både hos blikkenslageren, i kortevareteltet og sannelig ikke minst hos gullsmedene. Man måtte kalkulere og stipulere prisene deretter. Forlangte man rimelig, ble kjøperen mistenksom, og tenkte at her gjaldt det vel bare noe verdiløst skitt. Den eneste som unngikk prutting — eller «knau-ting» — var sukkertøyhandleren. Han holdt konsekvent på sine priser, enten det nå gjaldt et kremmerhus med fargerike drops, en stang lakris eller en pose med sunnmørsepler. — Ett skal være visst: romsdalingene skaffet nordlendingene billige klær, og solide var de også. Romsdalsskoene kunne en gå på jorden rundt, de sprakk ikke i sømmene, og sålene var tykke som en brødskive.

Når Lofotfisket var slutt, gikk romsdalingenes og vossingenes handelsvei videre nordover til Finnmarksværene. Men det var ikke alle som «drev» Finnmarka. Flere av dem vendte tilbake til sine verksteder i Romsdal etter endt Lofot-sesong. I de store Lofot-værene kunne det omkring århundreskiftet og fram til 1910-12 telles opp til mer enn tredve slike telthandlere. Fra bygdene kom det ut mot fiskets slutt kvinner i hopetall, yngre og eldre, for å være med på handelen, de også. Det var jo også telthandlere med manufakturvarer av alle slag, og nyforlovede par snek seg bort til gullsmeden for ringkjøp. Han hadde en syl eller pinsett, slik at navnene kunne inngraveres med det samme. Gutten fikk jobben med å slå passe lette slag på pinsettskaftet, mens gullsmeden prikket inn bokstavene. Og der sto det, greitt og nydelig «Din Theodor» og «Din Anna». —

Det ble et savn da de siste romsdalingene ble borte fra fiskeværene i Lofoten. For lengst er den siste teltgrinda råtnet ned eller fjernet. Men ennå kan det hende eldre folk snakker om den gang, da de kunne kjøpe billig og godt hos romsdalinjene — selv om det kostet prutting, nesten til svetten silte. Det var likevel lett tjente penger, pruttingspengene, sammenliknet med slitet inne på Vestfjorden eller oppe på Finnmarkshavet.

 

 

J. M. JOHANSEN, STAMSUND

Av Edv. Odden

I de fleste tilfeller er det vel slik at når et menneskes livsgjerning er slutt, så falmer minnet snart, og om ikke lang tid er det bare den nærmeste slekt som i det hele tatt husker at vedkommende har levd. Det gjelder de jevne mennesker, om hvem en kan bruke Wergelands ord: «Kun dagligdags er all din dont». Men det finnes unntakelser. Det finnes mennesker som er gått bort, men som likevel aldri blir glemt, fordi deres dont ikke var dagligdags, fordi deres livsgjerning har satt slike spor at ettertiden husker dem, enten i takknemlighet eller i ærbødighet eller i beundring. De ruver opp på sine forskjellige områder, så samtiden er nødt til å legge merke til dem, — og kommende generasjoner vil få overlevert beretningen om deres innsats.

En slik mann var J. M. Johansen, Stamsund. Og når en nå vil forsøke å skrive noen ord om ham, så er det fordi en beundrer resultatet av hans livsgjerning. Det er også fordi en tror det er riktig at det fra arbeiderhold risses noen ord på erindringens tavle over den mann som gjennom et langt liv fikk utført et slikt byggende og skapende arbeid. Men når en nevner hans livsgjerning, så omfatter den et stort felt, — et felt som en her ikke vil prøve å beskrive i detaljer. Men det vesentlige i hans livsgjerning det er knyttet til Stamsund, et navn han gjorde kjent over hele Norge og langt utenom. Det er her storverket ligger. Den som kjenner forholdene i Stamsund og vet hvilken utvikling som er foregått i Johansens tid, vil innrømme at dette ligger langt over det vanlige. Et slikt livsverk kan bare den utføre som eier et fond av energi, en god helse, og dertil arbeider med plan og målbevissthet. En tror også at disse egenskaper var hovedtrekkene i hans personlighet. Han har uten tvil tidlig øynet de store muligheter stedet hadde, og etappevis forsto han å dra nytte av disse, inntil det hele lå ferdig overensstemmende med planen.

 

J. M. Johansen

 

Men først måtte der bygges. Og så vokste det fram, kaifronter i hundrer av meter, lagerhus og fabrikker, og rorbuer i velordnede rekker. Og til alt trengtes arbeidsfolk, — når guano skulle losses eller produseres til mel, når lever skulle dampes, når grakse skulle brennes, eller når fraktskuter skulle losses eller lastes. Godsbåter kom også med forskjellige varer til livets behov, likeså hurtigrutene fra sør og nord, og nå og da et skip lastet med salt fra Middelhavslandene, eller med kull fra Polen, England eller Svalbard. De stevnet til Stamsund, til J. M. Johansens kai. Det ble mangen en sur jobb for arbeidsfolket, mange nattevakter i fabrikkens støv, eller lossing i blest og regn, ofte i en våt habitt, men også med lysglimt iblant, når arbeidet gikk med liv og lyst under munter spøk.

Ser en det hele under ett, må konklusjonen bli: som Stamsund er i dag er stedet et resultat av tusener av dagsverk under en framsynt leder og administrator. J. M. Johansen var selv en arbeidsmann, og han likte å se folk sysselsatt på forskjellige felter. Han likte seg best når bedriften beskjeftiget riktig mange arbeidere. Han så også helst at stedets og omegnens folk kom i betraktning når noe skulle utføres.

J. M. Johansen var som leder og administrator av sin store bedrift knapp og kontant, og hans meninger kom uten pynt. Derfor rådde der heller ikke tvil om hans standpunkt. Men det hendte også at det bak det ytre alvor såes et smil som virket forsonende, eller han kunne komme med en bemerkning hvor en merket en undertone av humor. Av sine arbeidere var han betraktet som «gubben» som nok kunne være streng, men også gav klare og bestemte ordrer. J. M. Johansen var en av de store, byggende menn i Nord-Norge. Og det byggverk han skapte vil stå. For han brukte gode materialer — stein og betong. Derfor vil de mange som gjennom årene kommer til Stamsund, når de ser dette, tenke på mannen som sto bak, og tanken vil ta denne form: dette er J. M. Johansens livsverk. Edv. Odden.

INNHOLD

STARTSIDEN