Fjortende kapitel

Foreningsliv

Ved Dagmar Blix

INNHOLD

STARTSIDEN

Vel var det knapt om fritid i gamle dager. Men folk hadde lyst til å komme sammen. «Mann er manns gaman», sier Håvamål. Men sammenslutninger av mer idealistisk art hører vi lite om før århundreskiftet. Folk gikk gjerne til kirke. Det var helst der de traff kjenninger og spurte nytt. Ellers kom de sammen i bryllup, barnedåp og gravøl. Disse gildene varte gjerne i flere dager. Naturligvis var det ikke slike storgilder mellom fattigfolk. De måtte være sjeleglad om de hadde så pass skikkelige klær at de kom seg til kirka når de skulle konfirmeres eller giftes eller ha barnedåp. Men «julspell» var de gjerne med på. Da gikk noen ungdommer til et hus der det var ungdom, og så leika de og hadde moro. Det hendte de fikk traktering — kanskje dram, og kanskje ikke. Men det gjorde det samme, de kom sammen, og det var i grunnen hovedsaken. Slik kunne de gå fra hus til hus i romhelga.

Når folk gikk i bryllup, var det vanlig at de tok mat med seg, lefser, gomme og smør og annet godt. Ofte sendte de dette til bryllupsgården dagen før. Derfor kaltes det sendingskost. Bryllupene kunne vare både tre dager og mer. Og da var det leik og sjau. De var glade i å danse, fortalte de gamle. Og det foregikk mest i bryllupene og julegildene. Da fikk de tak i en spillemann. Det var nesten bare fiolinmusikk de brukte på våre kanter. Senere var det gitar også. Sist kom trekkspillet — dragspelet som de sa. Det var mange flinke bygdespillemenn. Sagnet sier at Frantz Matheson, den rike væreieren og gårdherren i Ramsvik, var en uvanlig flink felespiller. En sønn han hadde, som kalte seg Hans Mathisen, var også en kjent spillemann. De gikk gjerne i bondebryllup og spilte til dans. Lærer Johan Wulff var også en flink felespiller, men han holdt seg mest til religiøs musikk, og han drev også en tid sangkor.

Omkring århundreskiftet ble det stiftet en del misjonsforeninger, og de arbeidet nokså lenge og ganske godt, når en tenker over hvor lite folk hadde til overs. Viljen var iallfall god. Det var ikke bare kvinneforeninger, en del menn var også med. Hol og Dalen var i lag i en forening, og de holdt et blad som visstnok hette noe slikt som Gasseren. De kalte det «bladet ifrå Madagaskar». Det leste de høyt av. Men der var mange vanskelige ord der, så det var ikke alle som kunne påta seg denne høytlesningen.

Etter 1905 — vi hadde jo vært nokså nær en krig da — ble det stiftet flere skytterlag. De arbeidet både godt og lenge. Mange unge gutter — og eldre menn også — øvde seg opp i skyting, og viste senere i livet med stolthet frem skytterpremiene sine. Det var skytterlagene som først begynte å bygge hus til festbruk. De ble kalt skytterhus. Ett ble bygd på Hagskaret og ett på Ure. Der ble da holdt dansefester. Det gikk stundom noe vilt for seg med drikk og slåssing. Skytterhuset på Hagskaret blei snart revet.

Det var i det hele nokså mye drikk og turing, særlig i fiskeværene, men også utover landsbygda. Det var gjerne en og annen som drev med langing (så kalte de den ulovlige brennevinshandel) og annen ulovlig geskjeft. Det kom et par avholdstalere hit, og de fikk i 1910 stiftet to godtemplarlosjer i Hol. Det var losje Guratind, Fygle, og Stamsund Fremtid (visstnok i 1911). Det hadde vært en losje før i Stamsund. Den hadde det oldnorske navnet Vargfotr, og det var Peter Wulff som var foregangsmann og drev den til den måtte slutte.

Både gamle og unge var med i losjene. Guratind og Stamsund Fremtid hadde en stund omkring 100 medlemmer hver. De drev også barnelosjer og arbeidet i det hele godt. Peder Svensen, en av Norges beste talere, besøkte også øya, og det ble da stiftet 3 losjer i Buksnes og 3 i Borge. Men de måtte gi opp etter kortere eller lengere levetid. Losje Guratind var aktiv i 50 år.

Losjene imøtekom på en heldig måte ungdommens trang til å komme sammen — og det på en høvisk måte. Guratind fikk eget hus i 1915. Av og til fikk de tak i foredragsholdere, sang og musikk. Tannlege Nilsen kom og spilte fele, en doktorfrue holdt en gang sangkonsert. Men mest drev de med amatørteater og leik. Ungdommen øvde inn mange sketsjer og skuespill. Det samme gjorde de i Stamsund, da de fikk hus.

Det ble også stiftet et par ungdomslag. I Stamsund kom Freidig i 1910, og i Storfjord ble Samhold stiftet i 1915. I Sennesvik krets hadde Ure skytterlag bygd hus, så dit kunne ungdommen gå når de ville danse. Laget er gått inn, og huset er revet for en tid siden.

I ungdomslagene var det den første tid ikke bare dans og turing. De drev kulturarbeid, får en si, i likhet med losjene. Det var opplesning og diskusjoner, sang og leik. Men dansen tok mer og mer overhånd — særlig fram imot vår tid. Kulturlivet er det heller smått med. I Stamsund satte de det gamle huset så pass i stand at de kunne ta imot riksteatret, og der var sang og musikkøving, og de ymse foreninger hadde sine fester der.

 

Klara Justad

 

Særlig var det populært å holde dansefester under vinterfisket — delvis med noen slags oppvisning som sketsjer, skuespill, mannequinoppvisning, korsang o.a. Nå er det bygd et nytt, stort kinolokale — som amfiteater — med dansesal og kafé. — Det er nå nokså liten, eller skal vi si ingen møtevirksomhet i ungdomslagene, så vel som i losjene. Derimot er det andre lag og foreninger som har litt mer vind i seilene.

Omkring 1918 — da den første verdenskrigen just var slutt —kom det en skrekkelig epidemi til Norge. Den spredte seg som ild i tørt gress, og det var en mengde folk som døde. De som kom seg, var svekket, og ble et lett offer for tuberkulosen, som nå fikk et veldig oppsving. Det var sjukdom og nød i mange hjem. Da ble det stiftet forskjellige humanitære og veldedige foreninger og lag. Helselag ble stiftet i alle 5 skolekretsene i Hol. De ble da kalt tuberkuloseforeninger, for det var jo den sjukdommen det i første rekke gjaldt å kjempe imot. Senere har de fått navnet helselag.

Svarholt tuberkuloseforening ble stiftet i 1914, Fygle tuberkuloseforening i 1926, Storfjord tuberkuloseforening i 1928, Petvik i 1931 og Sennesvik i 1919. Konstanse Dahl, Marta Bolle og Arnolda Dahl var blant dem som stiftet disse foreningene og var formenn i mange år. Svarholt Røde Kors ble stiftet i 1922. Disse lagene har vært til uvurderlig hjelp og støtte for alle sjuke og nødlidende i våre bygder. En kan nå si at tuberkulosen på det nærmeste er overvunnet, men det dukker opp nye og atter nye sjukdommer og oppgaver som de tar på seg. Så en kan ikke si at helselagene har utspilt sin rolle. De kommer regelmessig sammen til møter og holder således oppe sin del av foreningslivet. Formenn i Svarholt Røde Kors har vært Karen Johansen, Aslaug Yttervik, Gunvor Johansen, Ellinor Johansen og Liv Arctander. I 1956 ble fru Gunvor Johansen overrakt Røde Kors hederstegn. Hovedarbeidet for foreningen var og er søsterhjelp. Blant søstrene har især Klara Justad gjort et oppofrende arbeid.

Nå er det startet husmorlag i alle skolekretsene i Hol. Det første var Svarholt husmorlag som kom i gang alt i 1940. Da laget de strikkede saker og bandasjer til soldatene. Senere fikk de spebarnkontroll og kjøpte en barnevekt. Kontrollen fortsetter fremdeles. Laget drev også en kort tid barnehage, men interessen var for liten. Noen år drev det også vaskeri.

 

Benjamin Nilsen

 

Laget tok opp saken om husmorvikarer, og arbeidet med det en stund, til kommunen overtok. Laget har fra 1956 sendt fra 5 opp til 10 husmødre på husmorferie. Det har vært holdt forskjellige kurs — som gymnastikk-kurs, sykurs, lampeskjerm- og peddigkurs samt prydsømkurs. — Det samme har i noen monn også de andre husmorlagene drevet. Ellers har laget sendt gaver til gamle og enslige, men i de siste år holder man juletrefester for dem. Ellers har laget sendt gaver til innsamlinger av mange slag og rakt en hjelpende hånd til mennesker i vanskelige situasjoner.

Fygle, Sennesvik, Petvik og Ure husmorlag ble stiftet i 1947, og Storfjord husmorlag i 1948. De har delvis drevet studieringer og prøver i det hele å spre opplysning om husmoryrket — fornuftig kosthold, barnestell og heimestell og slikt.

Fygle har et godt sangkor. Det er et blandetkor, som ble stiftet av lærer Arne Nygård. Stamsund Mannskor ble stiftet i 1937 med Reidar Prestvik som dirigent. Et skytterlag ble stiftet 1893. Formann i mange år var Oscar Tønsberg.

Av religiøse foreninger var det først og fremst misjonsforeninger. Noen av dem arbeider ennå — i det små, altså for hedningmisjonen. Men det finnes en del indremisjonsforeninger — en i Svarholt, den er ikke gammel, en i Storfjord, en i Sennesvik og en på Fygle. I Storfjord var det i lang tid en forening for hedningmisjonen. Den gikk litt om litt over til indremisjonen. Benjamin Nilsen, Sennesvik, var lenge predikant i indremisjonen.

Sjømannsforeninger ble stiftet i alle skolekretsene. I Petvik ble den stiftet sist i krigsåra — 1943/44. Adeleide Fagerheim var den første formann. De laget julegaver og sendte til sjømennene.

Redningsforeninger ble også drevet — noen helt fra omkring århundreskiftet. Gamle Lars Heiberg reiste en tid omkring og holdt taler for saken. Han diktet også en sang som var godt likt og mye brukt. Den kalles «Den gamle redningsvisen». Den er trykt i bygdeboka for Buksnes. Redningsforeningene er slått sammen under NSSR — som betyr Norsk Selskap til Skipbrudnes Redning.

Av religiøse sammenslutninger må nevnes læstadianismen. Den har hatt stor betydning i bygda. Den kom til bygda i 1872. Den første predikanten var Edvard Kristensen fra Sund. Mange fiskere kom til Ballstad for å hyre seg til vinterfisket. En av dem var en meget alvorlig mann. Han ble med Arnt Pedersen, og denne forsto snart at dette var en religiøs mann. Da våren kom, skulle de gjøre opp, og da sa han til Arnt Pedersen at han måtte trekke fra for de tre vekene han bodde hos ham. «Nei», svarte han. «Det har jeg hatt så stor velsignelse av». Han var da blitt en troende læstadianer. — Ulrik Finstad ble læstadianer da han var bare 21 år. Da han var 30 år, ble han gift med en av døtrene til Jens Loss og flyttet til Finstad fra Skotnes. Ulrik Hansen og broren Ole Hansen ble læstadianerpredikanter og var det helt til deres død. Ulrik døde i 1943.

Det er også en del pinsevenner, særlig på Fygle og i Sennesvik. Den første pinsevennpredikant kom til Sennesvik i 1923. I 1944 ble pinsevennenes hus «Saron» bygd, og det ble egen menighet i Sennesvik med Magne Vårheim som forstander.

Adventister er det også noen av.

 

 

Avdukingen av minnesteinen ved Stamsund kirke

Søndag den 13. oktober 1946 ble det avduket en minnestein ved Stamsund kirke over 12 unge fra Hol som satte livet til under krigen 1940-1945. Høytiden begynte med gudstjeneste i Stamsund kirke, hvor ca. 1000 mennesker var til stede. Det var en stemningsfull stund i den vakre kirken. Gudstjenesten ble forrettet ved prestene Pollan og Honningdal. Blandetkoret «Havdur» assisterte.

Selve avdukingshøytideligheten begynte med fedrelandssalmen, hvoretter Stamsund Hornmusikkforening spilte «Deilig er jorden». Bautakomiteens formann, Odden, redegjorde for minnesteinens mening, og fru Dagmar Blix leste en prolog viet de falnes minne. Selve avdukingen ble foretatt av pastor Pollan, hvoretter blandetkoret «Havdur» sang «Den store hvite flokk». Bautaen ble så overgitt kommunen ved formannen og overtatt av ordføreren på kommunens vegne. Der ble også lagt kranser fra kommunen og Stamsund Idrettslag. Pastor Honningdal takket Hols befolkning på de pårørendes vegne for den prektige minnestein som var reist over deres unge døde. Fedrelandssalmen dannet avslutningen på denne minnerike høytidsdag.

 

Avdukingen av minnesteinen ved Stamsund kirke søndag den 13. oktober 1946

 

Bautasteinen er av ekte granitt og hogd ut av fjellet i nærheten av Stamsund kirke. Den veier ca. 15 000 kg og er 6 meter høy over fotsokkelen. Den bærer en bronseplate, hvor de 12 falnes navn og data er skrevet med uthevete typer. Bautaen er reist til minne om disse, som gav sitt liv 1940-45:

Matros Jens Jensen Hagh, f. 9/2 1914, falt 26/9 1943

Matros Jens Olsen, Storfjord, f. 9/6 1921, falt juli 1940

Styrmann Karl Dahl, Skogset, f. 30/7 1916, falt 15/1 1943

Fyrbøter Jakob Johnsen, Tahaugen, f. 27/8 1907, falt 3/1 1940

Heimev. Astrid Johnsen, Justad, f. 11/2 1926, skutt 28/11 1942

Stuert Øivind Henriksen, Myklevik, f. 27/5 1918, falt 8/11 1940

Arb. matros Arne Eliassen, Helle, f. 27/7 1915, falt 20/8 1941

Sign.matros Bendix Knutsen, Svarholt, f. 11/12 1924, falt 18/11 1942

Lettmatros Bernhard Klingan, Hartvåg, f. 24/5 1921, falt mars 1942

Ubåtmatros Olav Karlsen, Stamsund, f. 26/6 1916, falt 3/12 1943

Soldat Leif Larsen, Stamsund, f. 17/5 1920, falt 5/11 1944

Matros Karl Danielsen, Steine, f, 19/9 1902, falt juni 1944.

 

Så skal bautaen stå der ved kirken og mane til offer for frihet og fedreland.

 

Tittelside til dikt ved jekteskipper Hans Hansens begravelse den

12. juli 1765. Skriftet er i Bergens Museum

Diktet er gjengitt på de flg. sider.

 

I Skabelsen GUD lod jo Verden udstaffere

Med Urter, Græs og Løv, og andet saadant meere;

Men intet skabet er af alt det Jorden bær,

Som jo Forandring har, og minde vil enhver.

 

Ja, om Forandringer Exempel vi kan have,

Alt om den fromme Mand, som endet har sin' Dage;

Ham Døden fældet har, Hans Legem hen til Støv

Og Sielen hos sin Gud staaer nu med Palme-Løv.

 

Gud prøvet Ham en Tiid nu i Hans sidste Dage

Med Kors og Smerte stor, der mon Hans Legem plage,

Ja og med Naamenhed, som vel Aarsagen gav

Alt til den langsom Død at komme til Sin Grav.

 

Naar vi til Verden skal, først vi faaer den i Øye,

Da Graaden bryder frem tilkiende giver Møye,

Ja Graad og Klage er det første vi kan tale,

Det og det sidste blir, naar endes skal vor Dage.

 

Ja. vores heele Vey, og vores heele Vandring

Den er fuld af Strid og daglig i Forandring;

Saa var og deres Vey, som Canaan ind skuld' tage

Lad os erindre det, og Verden plat forsage.

 

Hvad siger og vel Job? Hvad andet vil han lære J.B. 7Cap.

End vi paa Jorden her i Strid maa al tid være?

Den fromme Jacob med han saadan Ord kan tale: M.B. 47Cap.

At ringe, ond og faa har været her hans Dage.

 

Skuld' Canaan tages ind, hvor Israel fordum boede,

Det maatte skee med Strid, det blev ey med det Gode;

Det samme ventes maa, om vi vil Himlen have,

Vi stride maa derfor, om vi den ind skal tage.

 

Ja, Syrak lige saa udi sin Bog han skriver:

Et Aag er paa os lagt fra første Dag vi bliver

Til denne Verden fød, til vi skal reyse hen, S.B. 40 Cap.

Til Døden Skilsmis gjør, GUD henter Siælen hiem.

 

Alt saadant gaaer os læt i Verden her af Glemme

Det, som skuld' tænkes paa, det tar vi ey til Giemme;

Derfor veed mangen en i Verden ikke af,

For han i Striden staaer, og legges ned i Grav.

 

Ja, salig er den Mand, som her taalmodig lider,

Naar Fristels' kommer paa, at han da mandig strider,

Naar han er prøvet her, da skal han Kronen faae,

Hans Hansen det har giort, er ey at tvile paa.

 

Vil nogen sige her, Han standet har sin Prøve

I denne Verdens Strid, sin Mandighed at øve,

Ja vil de sige det, da siger jeg om Ham:,

Sin Prøve har han staaet i Ild, saa vel som Vand.

 

Hvar mangen grusom Tid, hvor mangen stolten Bølge

Har Han for Øyne seet, der monne Ham forfølge?

Han holdt Sig mandelig, som det Ham vel anstod,

Ja om den mørke Nat fandt for Sig Havnen god.

 

Ja, David havde dem, hvor over han maatt' klage Ps. 132

Hans Hansen har og haft de samme Sine Dage,

Han havde mangen een, i Øyet var Hans Ven

Men, naar de vendet sig, var Venskabet alt hen.

 

David beviste got mod Saulus alle Dage, 1 Sam 24-26.Cap.

Men Saulus derimod beviiste David Plage;

Hans Hansen har beviist her mangen meget got,

Naar Han Sig om har seed, har de beteed Ham Spot.

 

Han tiente mangen een, dog det blev ey paaskiønnet,

I stæden for alt Got med Falskhed her belønnet;

Det er den Tak, man faaer af denne Verden slem,

Naar man først tiener een, da blir man dens Uven.

 

Han talte frilig ud, hvad Han i Hiertet meente,

Han Had til ingen bar, Sin Tiid Han her vel endte;

Det gaaer gemeenlig saa, naar Sandhed tales skal,

Uvenner man da faaer, vel mange udi Tal.

 

Hvor mangen rose kan, nu han mon herfra træde?

Hvor mangen Lastefuld den Tiid han sad med Glæde?

Dog det mig trøste kan han med Johannes har

En Caracteer af GUD paa Graven aabenbar.

 

Af Uvedkommende har ingen til at klage,

Oprigtig, Ærlig, Tro var Han i Sine Dage;

Han ey fortrænget har i Verden nogen Mand,

Hans Hierte var opladt til den nødtørftig Stand.

 

Ja, al Oprigtighed, ja og en redlig Vandel

Var jo hos denne Mand i al Hans Værk og Handel,

Han laante mangen Huus, gav mangen Hungrig Brød,

Ja hver som tiente Ham, led heller ingen Nød.

1. Cap. 48 v.

Med Vægten og med Maal kan man Ham det paasige,

Mens Han i Verden var en ret Nathanels Liige; Joh.Ev.

Han heller ikke skuld' nogen Voldsomhed øve,

Ey nogen fattig Mand i fra sit Gods berøve.

 

Men heller hiulpet dem udaf det Han mon have,

Hvad de begierede de fik med sig tilbage,

Han satte meget ud imens Han levet her,

Hvad fik Han vel derfor? ja ey en Skillings Værd.

 

Ramsvigen var et Sted, da Salig Maren levde,

Ja med Godgiørenhed mod mange Hun sig tede:

Hvor mangen Betler-Stav vel da for Dørren kom,

De gik ey grædende, og ey med Haanden tom.

 

Ach hva Forandring kan vel Verden ikke tage

Alt paa en korten Tiid, kun lidet er tilbage?

At Han, som hiulpet har saa mangen fattig Mand,

Nu her til sidst igien sad i bedrøvet Stand.

 

Hvem skal man saadant nu paa dette Sted tilskrive?

Hvem er Aarsag dertil, at det saa slet skuld' blive?

Jeg svarer gandske kort, og udaf Tanker hen:

Anledning selv Han gav, Aarsag var Hustruen.

 

Jeg skriver ikke meer, Aarsag veed hver til dette,

Det giøres ey Behov i Verset til at sætte!

Betænker Enden vel! saa lyder Skriftens Ord,

Det Ham ey ilde gaaer, mens Han er til paa Jord. S.B.

7.Cap. 37. v

GUD skee da evig Tak, som lukket til Hans Øye,

Hans Legem og Hans Siel er frie fra Graad og Møye,

Hans Hansen lykkelig her fra til Himlen ariveret

Hans Regenskab er giort, Hans Skyld der er klareret.

 

Hav Tak, Du fromme Mand, for det, Du her mon være,

Din aldrende Graa-Haar til Graven reist med Ære;

Jeg ønsker derfor her, vi samles maa med Glæde,

Naar Tiden her er endt, for GUD maa glad fremtræde.

 

Ach! gid vi alle maa paa sidste Dagen agte!

I hvad vi tager for, vor Død ret at betragte;

Saa har det ingen Nød, saa gaaer det os her vel,

Naar Flytte-Tiden er, GUD glæde da vor Siel!

 

Hans Sovestæd og Hvile-Kammer,

Det betægner Kisten her,

Dørren er tilslaaet med Hammer,

Ingen kommer der ind meer.

Ingen skal Ham nu opvække,

Førend det behager GUD;

Lad kun Jorden Ham bedække,

Han dog komme skal derud.

Naar vi faaer den Røst at høre:

Kommer nu i Døde frem,

Da skal Han sig hastig røre,

Og forlade Gravens Hiem.

INNHOLD

STARTSIDEN