Fjerde kapitel

Jektebruk, gjestgivere og handelsmenn

INNHOLD

STARTSIDEN

1. Jektebruket

Nordlendingenes bergensreiser kaltes stevner. Ordet kommer av det oldnorske stefna, som betyr møte. Den handelsforbindelse som i århundrer besto mellom Nordlandene og Bergen var eiendommelig på mange måter, kanskje især fordi Nordland ligger hundrer av mil borte, men dog betraktet Bergen som sitt rette handelsmarked.

I den eldre mellomalder var det vel ennå de lokale stormenn og høvdinger nordpå som hadde hånd om storhandelen med Bergen. Senere fikk kirken stadig større makt, og det er sannsynlig at prestene i hvert sitt sogn, eller erkebispens setesveiner her nord, ble de som overtok frakting av varene sørover kysten. Utover i tiden etter reformasjonen var det dels presten, dels andre velstående menn som kunne holde jekt og besørge transporten til og fra Bergen.

Fra mellomalderen hørte nordlandshandelen til de bergenske handelsborgeres rettigheter, og da de driftige hanseater tilrev seg den bergenske handel, kom de i besittelse av disse rettigheter. De påså at disse ble overholdt, ikke minst for Nordlandenes vedkommende. Da hanseatenes rolle omsider var utspilt, og etter at privilegienes tid for lengst var forbi, bevarte den bergenske handelsstand det gamle herredømme. Det ble innsendt klager fra kjøpmennene i Bergen hver gang det i det 18. århundre var tale om byanlegg i Nordland. Ved vanens makt var det kommet til at nordlendingene syntes det måtte være således og ikke annerledes. De visste så godt som ikke av noen annen by enn Bergen. Der var jo alt å få, endog på kreditt, av hva de trengte så vel til husets behov som til sine fiskeredskaper. Med det samme handelshus eller «stue» i Bergen hadde deres forfedre gjennom rekker av år hatt sin handel. Herfra hadde de i generasjon etter generasjon hentet sine forsyninger av kornvarer, taugverk, tråd og ellers hva de behøvde av livsfornødenheter. Det falt som av seg selv at det ikke ble gjort noen forandring i det tilvante.

Av de gamle registrerings- og skifteprotokoller fremgår det at alle bønder og selvfiskere i Nordland sendte sine fiskeprodukter til Bergen med bygdefarjekten til et bestemt handelshus der, og fikk tilbake hva de trengte for det kommende år. Disse varer ble oppført i skifteprotokollene som «bergens-gods». Von Buch skrev i 1807: «Disse berømte bergensfarter anså en etter århundrers forløp over hele landet, og enda mere i Bergen, som en slags naturlov. At Bergens våg i juni måned måtte være full av nordlandsjekter, som lå tett sammenstuvet som i en dam, og likeså om høsten, var like så sikkert som at vinteren ville følge på sommeren og omvendt. Kjøperen, ikke selgeren, fastsetter her prisene, og mangefold tjener disse fremdeles på de produkter, korn og luksusvarer, som nordlendingene fører med fra byen til sitt hjemsted. I året 1807 dro der samtidig alene fra Nordland, Senjen og Troms 126 jekter til Bergen, og det 2 ganger om året. Og hvilken veg».

Et jektebruk har hver bygd måttet ha. Jekten eiddes undertiden av en velstående bonde i bygda, undertiden av en gjestgiver, av fogden, av sorenskriveren, og ikke så sjelden av presten, som selv seilte sine jekter til og fra Bergen. Petter Dass til Alstahaug var således jekteier og skal ofte selv ha seilt til Bergen med sine jekter. Jektene var store fartøyer som måtte eies og drives av velstandsfolk, som kunne stå for jektefarten.

Foruten med de jekter som hørte hjemme i Nordland, kom der utover fra 1600-tallet hver sommer også varer nordover med de såkalte trondhjemsborgere og enkelte bergensborgere. Trondhjemsborgerne var bosatt i Trondheim og hadde borgerbrev i denne byen, med rett til å handle på Nordland. Rettighetene var knyttet til bestemte plasser i hver bygd, de såkalte kremmerleier eller borgerleier. Her ble trondhjemsborgerne liggende i ca. tre måneder hver sommer og kjøpte fiskevarer som ble betalt med kornvarer, kolonial- og manufakturvarer. Der var således et kremmerleie i Kremmervik og et på Ballstadøy. Trondhjemsborgerne hadde som regel sine hustruer og barn med seg oppover til Nordland. En del av dem hadde hus på land, og en del bodde om bord i jektene. Av disse kremmerdøtrene sees flere å være blitt gift med embetsmenn, tjenestemenn og skippere i Lofoten

Hvor gammel seilasen med tørrfisk til Bergen er, kan en ikke si med sikkerhet. Det er imidlertid høyst sannsynlig at nordlendingene lenge før 1350 har brakt tørrfisk til Bergen. Fra Røst førtes tørrfisk til Bergen i 1432, etter italieneren Qvirinis kjente beretning. Schønnebøl skriver i sin beskrivelse av Lofoten og Vesterålen i 1591: «Men om Sanct Margrethe tid, da er alle mann segelrede til Bergen, og de som hjemme er, akter intet fiske mer, enn som de kunne ete, fordi de kunne ikke forvare samme fisk for maddiker». I følge Norske Regnskapsbøker for 1548—1567 kom der til Bergen i første stevne i 1563 45 jekter fra Lofoten og Vesterålen. Skippernes navn er anført for samtlige fartøyer, men deres bopel mangler for en stor del. Fra Hol nevnes følgende to: Knud i Petvik og Olluff på Berg. Disse par årstall får tjene som eksempel på hvor gammel seilasen på Bergen med tørrfisk er.

Jektebruket vedble å drives, så vel i det 16. som i det 17. århundre, av prestene i de større soknekall, jordeiere, velstående bønder, fogder og sorenskrivere. Faste regler for jektebruket ble satt ved de såkalte jekteartiklene av 6. mars 1739. I følge disse bestemmelser ble det forbudt for offentlige «betjenter» og geistlige embetsmenn å drive jektebruk, og dermed var også nordlandsprestenes skippersaga forbi. «Artiklene» fastsetter så vel jekteiernes som befrakternes rettigheter og plikter, og fastsetter bøter for overtredelse av bestemmelsene. Retten til å drive jektebruk ble kalt «bygdefar» — en betegnelse som forresten er eldre enn jekteartiklene, — og jekten «bygdefarjekt». Av disse var der en eller flere i hvert sokn, og almuen i distriktet skulle slutte avtale med en bestemt skipper om å holde bygdefar for dem. Denne avtale skulle skje i nærvær av sorenskriver og fogd på tinget. Retten skulle ta i akt at man ikke krenket noen eldre skipperrettighet. Overenskomsten skulle «ubrytelig holdes», og dersom en befrakter, uten sin skippers samtykke, sendte sine varer med en annen jekt, skulle han ikke bare betale sin skipper full frakt, men også betale til justiskassen 1 riksdaler hver gang slikt skjedde. Skipperen var på sin side forpliktet til å holde jekten i god stand, og frakte bøndenes utstyr til Lofoten om vinteren, og deres varer til og fra Bergen. Bøndene hadde ikke bare plikt til å holde seg til sitt «bygdefar», men skulle også hjelpe til med utsetting og oppsetting av jekten. Bygdefarretten skulle bli gitt på livstid og gå i arv, dersom arvingene ønsket det. Hvis ikke, skulle den som overtok den avdøde skippers gård, være nærmest til å overta retten. Skipperen skulle, hvis han ikke hadde skipsrom nok, få en annen jekt fraktet. Varene skulle anmeldes 2—3 måneder i forveien. I hyre skulle en «befaren mann» ha 7% riksdaler for en føring tørrfisk, men 6 riksdaler for en føring tønnegods, en «ubefaren mann» henholdsvis 6 og 5 riksdaler. På mindre jekter var hyren noe mindre. Jekteartiklene innskjerpet til slutt, at «såsom jektebruket ansees som et bondebruk, så bør ingen av betjentene, enten den geistlige eller verdslige, ei heller proprietærer eller borgere holde bygdefar». At reglene ikke alltid ble overholdt vitner tingprotokollene om.

Jektene ble bygd særlig i Rana, men også i Vefsn, Saltdal og Beiarn var der jektbyggerier. Jektene kunne være av svært forskjellig størrelse, fra ca. 10 lester til oppimot 50. De var bygd av furu, klinkbygd med jernnagler. Imellom plankene ble det lagt drev, hår og tjære til tetning. Jektene var forholdsvis brede fartøyer, men lave, og hadde avskåret akterende eller speil. De var åpne, men hadde en bakk over lugaren og en liten skanse over kahytten.

Forrest i fartøyet var «lugaren», hvor seilingskarene hadde sin plass. Akter var «vængen» eller kahytten, som var for skipper og styrmann, samt for standspersoner som fulgte med som passasjerer. Over lugaren og vængen var fast dekk. Hele det øvrige var uten dekk, og bestemt for lasten, som var dekket av løse, sammentømrede flaker av bord, de såkalte «flakan». Forstavnen var høy, 4—5 meter over relingen, og på den fastgjordes blokker og taljer til bogliner og stag, så det store råseil kunne stå i bidevind.

Jektene hadde en temmelig klosset bygning med stor buk. Tørrfisken krevde stort rom, og lasten kunne stables et stykke opp på masten, hvor den, som nevnt, ble dekket av bord, som et løst dekk. Kjølen besto av to deler, kjøl og lott. Kjølen gikk til noe foran masten. Her begynte lotten, som var halvparten så lang som kjølen. Den gikk opp i en butt vinkel. Forstavnen var festet til lotten.

Jektene ble bygd av bord som var ca. to tommer tykke. De var dels skåret med handsag, dels hogd av hele stokker. Da fartøyene ble bygd uten spanter, og da bordene var tykke, kunne de ikke bøyes etter den form fartøyet skal ha under vannet, og følgelig ble de dannet med øksen. Da jektene ble bygd på frihånd, uten spanter eller riss, så krevdes det godt øyemål forat de ikke skulle bli skjeve.

Jektene hadde bare en mast og et eneste råseil. Masten var stor og kraftig, laget av ett eneste tre, og ble stivet opp med inntil 6 vanter, foruten barduner og stag. Den var festet nedentil i en kraftig treblokk, kjølsvinet, i bunnen av fartøyet. Seilet besto av det såkalte forseil eller faste seil, og 4—5 bonetter, som var festet kant i kant. Skulle man minske seil, ble bonettene revet etter hvert som det trengtes. I riktig storm måtte man ta ned hele seilet og «lense for tørtaklan». Et seil til en alminnelig stor jekt var 11—12 meter bredt og 15—16 meter høyt. Det var tungt å heise med en simpel talje, og da særlig i sterk vind. Når seilet skulle heises, måtte derfor hele mannskapet, 12—16 mann, i arbeid. Ved «rånokkan»

 

Nordlandsjekt fra senere tid. Til seilføringen hørte også en fokk

 

hadde seilet gjerne et par firkantete stykker av grov hårduk eller vadmel. Hensikten med disse var vel først og fremst å forsterke seilet på et viktig punkt. Men folketradisjonen forklarte det senere som sørgemerker over den avholdte dikterprest Petter Dass. Av og til bruktes også et toppseil, og en vimpel i toppen var vanlig. I senere tid fikk noen jekter en liten fokk for å hjelpe jekten i vendinger.

Jektene seilte hurtig med rom og halv vind; men ved kryssning kunne de ikke stagvende uten i stille vann, og selv da ikke alltid. De dugde ikke til kryssning i trange farvann.

Jekteieren ble kalt «skipper» og fulgte ofte med jekten for å ta vare på ladningen og hele det forretningsmessige stell. Men ellers var det «styrmannen» som hadde kommandoen om bord og hadde ansvaret for kurs og seiling. De som selv sendte varer med jekten, hadde forrett til å være mannskap. Men mange foretrakk å være heime og la en av mannskapet være føringsmann» for varene sine. Føringsmannen var da kommisjonær for en eller flere andre ved oppgjøret i Bergen og ellers under reisen.

Når jekten ble lastet, la man den tyngste last, som tran og rogntønner i bunnen. Tørrfisken ble så stuet oppå. Jektenes overlast var opptil 5 meter over relingen, og de kunne med denne overlast ikke være skikket til å holde det åpne hav i hardt vær. De gikk derfor ofte innenskjærs. Men enkelte åpne havstykker måtte de over: Vestfjorden, Folda, og Hustadvika og Stadhavet. Her skjedde da også de fleste forlis, og her lå engelskmannen under krigsårene i 1807 og utover og passet opp jektene. Enkelte ganger var det rene storforlis av jekter, slik som den gang Petter Dass og mange andre med ham mistet alt de eidde på Stadhavet.

Petter Dass regnet med 3 bergensstevner om året. Holberg regner også med 3 stevner. Det første stevne var mellom påske og pinse. Midtstevnet mellom pinse og St. Olai tid. Til dette stevne kom ikke nordfarere, men folk fra Nord- og Sunnmøre. Det siste stevne var det viktigste og varte fra slutten av juli til ut i september. Det kunne da bli nokså stygt vær med høststormer og mørke, før de siste jektene kom heim

Når jekten kom heim etter siste stevne, møtte alle befrakterne opp i «jektvika» til «jektsettet». Litt vestenfor Ramsvik ligger en slik «jektvik», som utvilsomt har sitt navn etter de mange jektene som her ble landsatt, når fraktturene var slutt ut på høsten. Jektvika var ypperlig egnet for jektoppsetting, og når de tunge fartøyskrottene skulle settes opp, var det folksomt i Jektvika. Fra langt borte i gårdene var folk kalt til vika for å hjelpe med oppsettingen. Man passet høvet ved springflo, slik at jekten kunne flyte lengst mulig opp i fjæra. Når sjøen så falt ut igjen, var tiden inne til å gå på den med mannemakta. Oppsetterdagene var nesten som festdager å regne. Også kvinner og barn samlet seg på stedet, slik at det kunne være en hel almue. — Det vanket også drammer til oppsetterne, for å friske på kreftene og pågangsmotet, og inne i Ramsvikgården ventet det store matfatet på bordene, først og fremst til de mange karene som hadde slitt på jekteskroget. Men som det regnet på presten, dryppet det også på klokkeren; også tilskuerne fikk seg noe å bite i ved anledningen.

Den gangen var det livlig i Jektvika, oppsettersangene lød, drammene kviknet pent på humøret, og «hei å hå, sett i» ga friske ekko borte i bergene rundt vika. Og om våren gjentok festen seg, ved sjøsettingen, men da i mindre skala. Nedad bakke går jo allting så mye lettere.

Ned gjennom tidene var det sikkert mange jekter som ble satt opp her i Jektvika, som hadde et akkurat passende landskap for dette. For noen år siden fisket man med en kastenot et gammelt jektanker utenfor Petvik. Her, så vel som i Jektvika, finnes det ennå jernringer i bergene, boltet fast av jekteiere i hine tider. Så hadde man vel ikke funnet det godt nok med bare åborsteiner til feste for jektetrossene. Det var umaken verdt å sørge godt for jekten, for lot man den ligge på hamna vinteren over, gikk det ofte makk i den. En god jekt kunne med riktig stell vare 20—30 år.

Foruten de større jekter hadde man en mindre type av jektene, de såkalte tendringer. Disses lasteevne var fra 100 til 200 tønner og ble nyttet som fraktefartøyer på kortere turer til fraktning av sild, favnved, trelast m.v., samt til selskapsreiser.

I 1806 var der i Lofoten 79 jekter på tilsammen 927 lester. I 1819 var der bare 15 jekter på tilsammen 255 lester. I 1827 var der 23 jekter på tilsammen 470 lester. Den store nedgang i antallet av jekter 1806—1819 skyldes at der i antallet av jekter for 1806 er medregnet 50 bergenske jekter, som kom fra Lofoten, hvor de hadde tilvirket klippfisk. Til dette kommer at der i krigsårene 1808—1814 ble kapret noen jekter fra Lofoten av engelskmennene, og enkelte forliste også. I 1814 ble følgende jekter, som var på vei hjem fra Bergen, kapret på Stadhavet: handelsmann Dons' jekt, Hamnvik i Ibestad, Schønings jekt, Grøtøy, og handelsmann Tegnmanns jekt, Ballstad. Samtlige jekter med mannskap og den dyrekjøpte last ble ført til England. Fire år i forveien var Ballstadjekten, som da eiddes av Ole Hartvig Hvid, blitt kapret på Stadhavet av engelskmennene. Dette tap var så følelig, at Hvid, som bare noen år i forveien hadde kjøpt Ballstadøy, måtte gå fra stedet.

Men det har vært mange flere forlis enn vi vet å kunne fortelle om. Med freden kom jektefarten fort i gang igjen, og handelen med den. Jektene hadde således sin blomstringstid i 1700-årene og ut gjennom 1800-årene. «I den tiden var de kystens levende liv og det stolteste syn, når de i flokk og følge kom duvende for sine brede seil, ofte så tett at de dannet en vegg ut mot horisonten», skriver Ola Berg.

I 1860-årene begynte kystdampskipene å gå til Lofoten. I 1871 startet Nordenfjeldske og Bergenske lokalruter på Ofoten, Lofoten og Vesterålen. Dermed var en ny tid brutt frem. Jektefarten gikk nå smått om senn sin undergang i møte. Det samme skjedde med flere av de gamle gjestgiversteder. For handelen tok nå til dels nye veier. Men ennå i mange år seilte jektene, som de hadde seilt i århundrer, og vært livsnerven for nordlendingene gjennom skiftende tider og skiftende kår. —

Det har ut i gjennom tidene vært mange jekteskippere og jektestyrmenn her i Hol. Her skal vi nå prøve å følge de enkelte skipperleiers historie og nevne de enkelte jekteieres og styrmenns navn.

Skipperleier ble de gårder kalt, som der var knyttet bygdefarrett til. De eldste slike sikipperleier her i Hol må ha vært Petvik, Ure, Ramsvik, Berg og Svarholt. I hvert fall kjenner vi ikke til eldre skipperleier i Hol enn disse fem gårder. Hvem av dem som skal ha æren av å ha vært det eldste skipperleie, er det ikke mulig ut fra våre kilder å avgjøre. Den eldste foreliggende kilde, som forteller noe om disse ting, er et lensregnskap fra 1610. Av dette kan sees at det er to holsværinger som betaler skipperskatt: Per Steffenssønn, Ure, og Jacob Jennssenn, Petvik. Men en enda eldre kilde vet å fortelle om en Knud i Petteuig, som i 1563 var jekteskipper her. Etter ham var en Michel Nilsen jekteskipper i Petvik. Kanskje er det riktig å si at Petvik er det eldste skipperleie i Hol, ja på hele Vestvågøy for så vidt. Jektebruk, ser det ut til, har vært en eldgammel tradisjon her. Skippere her drev bygdefar til Bergen, og fikk, da dette ble påbudt, bevilling til å drive jektebruk og bygdefar. Gjennom et lengre tidsrom enn visstnok for noen annen gård i Hol har det vært drevet jektebruk i Petvik.

Den neste jekteskipper i Petvik var Gregers Michelsen, som døde i 1670-årene. Gården gikk da over til hans sønn, Hans Gregersen, som hadde jekt som han drev bygdefar med. Dette blir opplyst i manntallet i 1701. Hans Gregersen døde i 1722, og Petvik gård ble noen år senere solgt til Hartvig Mogensen Jentoft, som bodde her som jekteskipper og gjestgiver til sin død i 1784. Hartvig Mogensen Jentoft var en stordriver, som hadde opptil 3 jekter i gangen, nemlig 2 større som seilte på Bergen, og en mindre, en såkalt tendring, som foretok kortere fraktturer. I Jektvik hadde han sine jektenaust og storbåtnaust. Her ble jektene satt på land i vinterhalvåret, og herav har gårdsparten Jektvik sitt navn. Hartvig Mogensen Jentoft vernet iherdig om sin bygdefarrett. Det kan en se av flere saker som han hadde gående ved Nordland lagting, som følge av krenkelse av hans rett av andre jekteskippere. Gamle Jentoft drev også en tid handel med salt her i Petvik. Saltet hadde han liggende lagret i en sjøpakkbod.

Sønnen, Hartvig Hartvigsen Jentoft, overtok bygdefaret i 1785. Han eidde 2 jekter, liksom faren. Den største av disse var «Grethe Maria» på 80 lester. Den andre het «Sara Rasch» og var på 50 lester. Denne jekten var oppkalt etter hans mor, datter av presten i Folda, Johannes Rasch. Jentofts forretningsforbindelse i Bergen var kjøpmann Ove Holm.

Hartvig Hartvigsen Jentoft døde omkring 1802, og hans eldste sønn, Erich Spore, døde noen måneder senere om bord på farens jekt på tur til Bergen. Deretter gikk det nedover med skipperleiet Petvik. Om dette heter det i et kildeskrift fra 1802, det året far og sønn døde: «Fra eldgammel tid har beboerne (av Petvik) vært forundt gjestgiver- og handelsfrihet, liksom også at stedet i et like stort tidsrom har hatt bygdefarrett. Men ved den siste beboers og dennes fars nær påfølgende dødsfall, har så vel gjestgiveriet som bygdefaret opphørt».

Den første skipper vi vet å fortelle om i Ramsvik var Michell Bjørnsen, far til bondelensmann i Buksnes og Hol, Bjørn Michelsen, som også bodde i Ramsvik og var en meget velholden mann. Ved hans død i 1681 utgjorde boets midler 1050 riksdaler. En kan ikke med sikkerhet si om Bjørn Michelsen drev jektebruk. I et lensregnskap fra 1652, altså flere år etter at Bjørn hadde overtatt Ramsvik gård, er han ikke nevnt blant dem som betaler skipperskatt og eier jekt. Enken etter Bjørn, Anne, giftet seg kort etter Bjørns død med Hans Olsen fra Vågan, som dermed overtok Ramsvik gård og som var skipper på egen jekt. Han ble også senere lensmann, liksom sin forgjenger, Bjørn Michelsen.

Hans Olsens etterfølger på Ramsvik gård, Joen Larsen, drev ikke med jektebruk. Det gjorde derimot Hans Hansen, som overtok gården etter ham. Denne Hans Hansen var muligens sønn av Hans Olsen. I en «designasjon» over jekteskippere fra 1731 er Hans Hansen, Ramsvik, nevnt som en av de tre jekteskippere i Hol. De to andre var Hartvig Jentoft, Petvik, og Jens Andersen, Sennesvik. Petvik og Ramsvik hadde altså pa denne tid hver sin jekteskipper, og at disse to ikke alltid har kommet gjodt ut av det med hverandre, kan vi se av en sak som skipper Hans Hansen anla mot skipper Hartvig Jentoft for skade som Jentoft hadde påført ham ved å ta befraktere fra ham. Den 17. juni 1760 falt der dom i saken, og den lød: Niels Knudsen, Brandsholmen, bør fremdeles følge skipper Hans Hansens jekt med sitt gods til og fra Bergen. Hartvig Jentoft betaler saksomkostninger med 10 spesidaler.

Etter Hans Hansens død en gang mellom 1760/65 var Ramsvik gård en tid bortforpaktet til Hans Ulrik Rist, som drev jektebruk her. Han døde i 1774, 73 år gammel. I et fogdregnskap fra 1768 nevnes der i Petvik en styrmann som hette Ole Rist. Kanskje denne var sønn av Hans Ulrik Rist i Ramsvik? Når det gjelder Mogens Jentoft, som var eier av Ramsvik i tiden fra ca. 1770 til sin død i 1790, vet en ikke med full sikkerhet om han drev jektebruk. I en fortegnelse over jekteskippere fra 1778 finner en ikke Mogens Jentofts navn. Heller ikke i en liknende fortegnelse fra 1781 kan en finne hans navn. Begge år er det bare Hartvig Jentoft, Petvik, som betaler skipperskatt med 2 riksdaler i året. Enken etter Mogens Jentoft ble gift opp igjen med Frantz Matheson, som eidde Ramsvik til sin død i 1829. Heller ikke han har, så vidt kildene vet å berette, drevet jektebruk i Ramsvik. Men i hans tid bodde der en stund en styrmann og en seilmaker i Ramsvik, nemlig Christen Pedersen Hvidding og Petter Boeberg. De blir nevnt i folketellingen fra 1801. Men de må altså begge ha hatt sitt arbeid hos Jentoft i Petvik, som jo var den som hadde jektebruket, som den eneste i Hol på den tid.

Det ble Mogens Jentofts yngste barn, Jørgen Blix Jentoft, som ble den neste som drev jektebruk i Ramsvik. Han tok altså opp tradisjonen fra Hans Hansens og Hans Ulrik Rists dager. Han hadde i 1822 fått gården Berg av Matheson, og bodde der til omkring 1825, da han flyttet til Ramsvik. Han var gjestgiver, skipper og gårdbruker her i en lang årrekke. I et kildeskrift fra 1825 heter det: «To jekter går årlig herfra prestegjeldet (Buksnes prestegjeld) med fisk og tran til Bergen. Derav forliste den ene, for så vidt at den kun hjembrakte en del av sjøvann bedervede kornvarer, der er skadelig for sunnheten, hvilket man allerede sørgelig erfarer, da en del er syke allerede, uten at noen bekjent epidemi har hersket her. Hunger, sykdom og en del dødsfall, især blant unge mennesker, har skjedd her i prestegjeldet».

Her nevnes, som vi ser, 2 jekter i hele prestegjeldet. Den ene må da ha vært hjemmehørende i Ballstad, og den andre må ha vært Jørgen Blix Jentofts jekt. Kanskje drev han jektebruk alt i de par årene han bodde på Berg. Dette vites ikke sikkert, men er dog høyst sannsynlig.

I 1857 solgte Jørgen Jentoft gården Ramsvik til sin sønn Peder Edvard Jentoft, og flyttet så til sin datter Dorthea i Stamsund. Her døde han i 1868. Blant hans andre barn kan nevnes Jacob Lind Jentoft, væreier, handelsmann, skipper m.v. på Ballstadøy.

Peder Edvard Jentoft var skipper, gårdbruker og handelsmann i Ramsvik til i 1903, da han flyttet til fiskeværet Ure, som han eidde.

Den første jekteskipper på Berg var Olluff Jonssenn. Av en fortegnelse over skippere og styrmenn som i 1563 kom nordfra til Bergen med sine jekter, ser vi at her er også Olluff på Berg. Fra 1614 til 1632 var Berg fogdgård, men om fogden også drev jektebruk vet vi ikke. Det gjorde derimot Christen Fredrichsen, som vi treffer på Berg i 1648, samme år som Tredveårskrigen var slutt. Gårdens skyld var dette år 6 våger 1 pund og 6 mark, og den var uten sammenlikning den største gård i hele Hol. Også Aren Hemmingsen, som overtok Berg gård omkring 1652, hadde jekt. Den var på 10 lester. Det ser vi i et lensregnskap fra dette år.

I 1667 ble Berg gård sorenskrivergård, og den første sorenskriver som bodde her var Christopher Graa. Han var født i Danmark og døde på Berg i 1691. I 1658 fikk han borgerskap i Bergen. Han bodde da, så rart det kan høres, i Vågan. Da han kjøpte Berg gård, begynte han straks som jekteskipper. Han førte altså videre en tradisjon som hadde fulgt gården i omkring hundre år og kanskje mer enn det, for alt det vi vet. At han var sorenskriver ved siden av, ser ikke ut til å ha vært av noen betydning for ham. Graa var mer forretningsmann enn sorenskriver. Han eidde bl.a. også fiskeværet Brandsholmen, og her drev han forretning under vinterfisket, og hjemme på Berg resten av året. Men at han ofret seg i den grad for sitt jektebruk og sin handel, resulterte i at han ble satt under tiltale for slett embetsførsel. For å få beholde sorenskriverembetet, måtte han i 1667 oppgi sitt borgerskap i Bergen. Men jektebruket fortsatte han imidlertid med til sin død. Graa var en grunnrik mann. Han eidde et jordegods på 43 våger, spredt over hele Lofoten, dessuten også jekt med fullt tilbehør, og 10 båter, som fembøringer, åttringer og mindre båter. I Bergen hadde han en bror som var kjøpmann.

Etter sorenskriver Graa eiddes og beboddes gården Berg av en del sorenskrivere til 1767. Men ingen av disse drev jektebruk. Den siste sorenskriver på Berg, Thomas Winstrup, døde i 1767, og enken solgte da gården Berg til Anders Olsen, som drev handel og gjestgiveri på Berg, men ikke jektebruk. Da madam Olsen døde, ble Berg gård solgt til Mogens Jentoft, Ramsvik, og det var dennes sønn, Jørgen Blix Jentoft, som igjen tok opp jektetradisjonen fra gamle Graa's dager og drev jektebruk på denne gård. Men det varte bare de par årene fra 1822 til 1825, da Jørgen Jentoft flyttet til Ramsvik.

Svarholt var også et gammelt skipperleie. Den første jekteskipper vi kjenner fra denne gård er Søffren Rasmussen. I et lensregnskap fra 1652 står det skrevet at hans jekt var på 12 lester, og i skipperskatt måtte han betale 3 ½ daler. Hr. Søffren levde på Svarholt helt til 1675. Da vandret han bort og etterlot enken Brøndel tilbake på gården. Året etter hans død var der skifte etter ham, og det var ikke lite boet eidde: av Bergensgods var her 1 ½ tønne rug, 8 tønner salt, av gull, sølv og rede penger 502 riksdaler, 3 mark og 12 skilling. Tinn, kopper og dekketøy var her for 69 riksdaler, seng- og gangklær for 89 riksdaler og 3 mark. Dertil eidde boet 1 jekt med fullt tilbehør, verd 150 riksdaler, 1 føringsbåt, takst 20 riksdaler, 1 bygård med grunn og hage i Bergen, takst 330 riksdaler. Enken flyttet til Stamsund, som var underbruk under Svarholt. Sjøhusene, for jekten og andre fartøyer, hadde Søffren sikkert stående i Stamsund. Det egentlige jekteleie lå her, og her ble også jektene oppsatt for vintrene.

Jacob Sørensen, sønn av Søffren, overtok gården etter sin mor, Brøndel. Om han drev jektebruk, foreligger det ikke opplysninger om. I 1720 bruktes Svarholt (med Stamsund) av Iver Helt og Jonas Sivertsen. Iver Helt var f. 1691 på Værøy prestegård som sønn av sokneprest Iver Jensen Helt og hustru Sophie Hansdatter Jentoft, f. på Borge prestegård. Sophie var annen gang g.m. Hans Søffrensen, Ure, sønn av Søffren Rasmussen, Svarholt. Iver Helt var visstnok gift tre ganger, første gang med Siri, datter av Hans Gregersen, Petvik. Med henne arvet Iver Helt gården Indre Våje i Buksnes, og her døde han kort etter 1767. Iver Helt var altså bruker av Svarholt med Stamsund fra ca. 1720 til 1738, da han flyttet til Indre Våje, som skrevet står i gårdshistorien. Men han står i kildene fortsatt nevnt som bruker av en del av Svarholt — inntil 1745, da hans gårdpart på Svarholt ble lagt øde i noen år. Men det som her har interesse for oss, er at Iver Helt i hele den tid han bodde på Svarholt var jekteskipper. Sannsynligvis var det Hans Søffrensen, Ure, som hjalp Iver Helt til gården Svarholt og jektebruket der, da som nevnt både Hans Søffrensens foreldre og bror hadde bodd på gården.

Etter Iver Helt kan en ikke finne noe om jektebruk og skippere på Svarholt med Stamsund før i 1830, da styrmann Ole Andreas Myhre overtok denne gård. Han solgte Stamsund i 1850 til Nils Andreas Schøning og flyttet til Helle i Hol, hvor han døde i 1863.

Jektebruk ble det også drevet på Ure en tid. Per Steffenssønn var den første jekteskipper vi kjenner til på dette sted. I et lensregnskap fra 1610 ser vi at han betaler skipperskatt med 2 daler i året. I Sennesvik bodde samme år styrmann Per Gregerssønn. Kanskje var han styrmann nettopp på Pers jekt. Om Per Steffenssønn er videre å si at han eidde både Steine og Brandsholmen en tid. Så han har nok vært en mektig mann i bygden i sin tid, og jektene hans seilte nok mange ganger til Bergen med dyrebar fiskelast. Per Steffenssønn døde i 1619, og enken satt så med skipperleiet Ure til i 1628, da en Christen kommer hit til stedet, og kanskje giftet han seg med enken. Denne Christen var jekteskipper, det kan vi se av et lensregnskap fra 1641. Christen var skipper på Ure i mange år, og hans jekt gjorde nok i disse år mange «vendinger» til Bergen. Han nevnes ennå så sent som i 1661, men da er det også forbi med ham. Etter ham fulgte Hans Søffrensen, som vi har omtalt litt ovenfor. Men han var lensmann og befattet seg ikke med jektebruk, så vidt vi kan se.

Men Petvik, Ramsvik, Berg, Svarholt og Ure var ikke de eneste steder hvor det ble drevet jektebruk i eldre tider. Også i Sennesvik og på Finstad treffer vi på jekteskippere. Men det er ikke mange, bare et par på hver gård. Omkring 1731 møter vi for første gang en Jens Andersen Loss i Sennesvik øvre. Han var skipper, og døde 1741 om bord i sin jekt på tur til første stevne i Bergen. Året før hadde han overtatt sin svigerfars gårdsbruk. I 1785 fikk Sennesvik sin neste jekteskipper. Det var Jacob Falch. Han var fra Tjøtta på Helgeland. På Tjøtta ble det på hans tid drevet stort jektebruk, og Jacob Falch var allerede som unggutt med til Bergen. Snart ble han jekteskipper, og Jentoft i Petvik, som gjerne ville ha en dyktig mann til skipper, henvendte seg da til Falch og ba ham seile hans jekt til Bergen. Dette gjorde Falch, og så kom han da til Lofoten. Her ble han gift og bosatte seg i Sennesvik.

Tobias Bentsen, Finstad, drev jektebruk, fortelles det. Han døde i 1792. Hartvig Jentoft, Petvik, fant imidlertid ut at Tobias drev jektebruk ulovlig og overtrådte jekteartiklene ved bl.a. å ta befraktere fra ham. Han lot Tobias innstevne for retten. Den 31. oktober 1776 falt det dom i saken ved Steigen lagmannsrett. Den lød på frifinnelse. Men likevel må Tobias Bentsen ha oppgitt sitt jektebruk. For i en fortegnelse over jekteskippere fra 1778 og 1780 finnes ikke Tobias' navn. — Til slutt skal en bare nevne at også Fygle en gang hadde jekteskipper. Men det var så langt tilbake som i begynnelsen av 1600-tallet. Og mannen het Lauritz og betalte i 1614 2 daler i skipperskatt, liksom Per Steffenssønn på Ure og Jacob Jennssenn i Petvik. På Steine bodde skipper Arnt Dahl, sønn av Andreas Dahl, Sennesvik. Han var g.m. en datter av Hartvig Jentoft i Petvik. Dahl omkom på sjøen i 1863 sammen med sin far, Andreas Dahl, som også var skipper. Johan Dahl, Kylpesnes, var likeledes skipper, og det var Nils Johan Hag også. På Helle bodde der mot slutten av 1700-tallet en jekteskipper som hette Hans Pauli Ursin. I 1780 sendte han til første stevne i Bergen en jekt, og til annet stevne to jekter, forteller en gammel kilde. Arnt Grav, Skaftnes, var også jekteskipper. Han hadde selveiende jekt og seilte først med jekten på Trondheims- og Helgelandskysten og senere nordover til Lofoten. Han var fra Ytterøy. På Apnes ble jekteskipper Hans Benoni født, sønn av Thomas Bjørnsen, Apnes. Han var eier av jekt «Minerva», som gikk under i Vestfjorden i 1876. Ved dette forlis satte Hans Benoni livet til. Herom er det fortalt i et senere kapitel.

 

2. Gjestgivere og handelsmenn

Vi har tidligere omtalt at nordlandshandelen i lang tid var knyttet til de gamle kjøpstedene Bergen og Trondheim, og det var jo i første rekke i Bergen «Nordlandene» avgjorde sine forretninger, og denne kjøpstaden ble etter hvert den største, ja nesten eneste avtaker av nordlandsvarene. Senere på tiden kom, — som det er omtalt ovenfor, — bergenske og trond-heimske handelsborgere seilende til Nordland med sine fartøyer lastet med forskjellige slags varer, som de solgte, — visstnok mest i bytte med andre varer, — til nordlendingene. Disse borgere, eller kremmere som de alminnelig ble kalt, fordelte seg utover i distriktene til sine bestemte kremmerleier; de kom om våren og vendte tilbake om høsten. De bergenske kremmere trakk seg etter hvert mere tilbake, men de trønderske sto alltid rede til å fylle deres plasser i kremmerleiene, og til sist var det hovedsakelig trondheimjsborgere som handlet og vandlet her oppe.

Ettersom tiden gikk ble dog noen av disse kremmere fastboende handelsmenn her nord, og blant de første gjestgivere og handelsmenn i disse trakter var det flere «utliggerborgere» (kremmere). De fleste kremmere lå enkeltvis på sine «leier», men flere steder, hvor der var større omsetning, kunne der ligge flere. Ved siden av kremmerne var der også knaper og andre småhandlere, såkalte bondehandlere. Knapene var opprinnelig lavadelsmenn, og flere av dem kunne ved slektsforbindelse føres tilbake til de gamle setesveinene; de førte adelig hjelm og skjold og lå i klasse over bondestanden. Knapene var som regel også jekteiere og skippere

Ordningen med gjestgivere ble opprettet ved kgl. forordning av 29/9 1663, men først et hundre år etter, den 18/10 1762 ble den første slike bevilling gitt i Nordland, nemlig til handelsmann Arnt Schøning, Kabelvåg. Der ble dog snart gitt en rekke slike bevillinger, og gjestgiverne kom mange steder i skarp konkurranse med utliggerborgerne, som etter hvert måtte trekke seg tilbake eller selv skaffet seg gjestgiverbevilling og ble priviligerte handelsmenn. De fleste gjestgivere var også jekteskippere, og noen av dem hadde flere jekter i fart langs kysten, som Hartvig Mogensen Jentoft i Petvik.

Det ble i forholdsvis kort tid ganske mange av disse priviligerte gjestgivere. År 1800 var det på Helgeland 46, i Salten 39, i Lofoten og Vesterålen 46 og i Senja og Tromsø fogderi 38. Omkring 1840 var der alene i Lofoten og Vesterålen 52 gjestgivere, alle med handelsrett.

Praktisk talt alle gjestgivere hadde også rett til salg av brennevin, både i større partier (i dunker eller på flasker) og ved utskjenkning i potter eller pegler på stedet. Med en så nem og lett tilgjengelig adgang til alkohol, var drikkeuskikken selvsagt nokså alminnelig, og det var noe av en dagens «orden» mange steder å se mer eller mindre fulle bønder og fiskere ved utskjenkningsdiskene i gjestgiverkrambuene. I1840-årene og senere begynte imidlertid overalt i Norge en bevegelse for større måtehold, og til dels også totalt avhold fra brennevin, å gjøre seg gjeldende. Mangle av gjestgiverne var selv meget måteholdne folk, som sørget for at utskjenkningen i deres krambod ikke gikk over det passende og sømmelige, og ut på 1860-årene og senere var det ganske mange gjestgivere som helt opphørte med brennevinshandelen, selv om deres privilegium ikke var utløpet. De fant ut at de også rent økonomisk sto seg herpå, bl.a. ved at folket nå ikke fikk sløse bort sine penger til drikk, men brukte dem til nyttige ting og ble i stand til mere å svare for sine forpliktelser, samtidig som de også passet sitt yrke og sin drift bedre.

Mange av de nordlandske gjestgivere var mektige herrer. De satt i en etter datidens forhold stor velstand, bygde stort og rommelig og førte et herskapelig og gjestfritt hus. På gjestgiverstedene tok ferdesfolk inn, enten de nå kom sjøveien eller over land, og der var, visstnok på de fleste gjestgivergårdene, særskilte såkalte «sengstuer» til losjihus for reisende.

Utover 1800-årene var gjestgiverstedene på sitt høyeste, men fra 1870—80-årene begynte forfallet så smått å melde seg. Dampskipsfarten, som da var kommet relativt godt i gang, trakk trafikken, og med den handelen, i nye retninger, og det ene gjestgiverstedet etter det andre syknet hen. For lengst er mange av dem sunket ned til små og ubetydelige handelssteder, til bondegårder, — eller en kan i dag bare se tomtene igjen etter dem — og etter fordums storhet. De som lå heldigere til, også for den nye tid, klarte seg naturligvis bedre og vokste seg videre under andre former.

Flere av de gamle, store gjestgivere er gått over i tradisjonen som de store og betydelige handelsherrer de var, og ennå i dag kan en høre gamle folk fortelle om «gastgivaren» her eller der, den store og mektige mann, noe av en neskonge, som godtfolk bønder og fiskere, og hvem som helst forresten, kunne gå til og bli hjulpne når det knep om ett eller annet, — og det gjorde det jo ofte nok. De var et slags formyndere, ja en kan vel nesten si forsyn for det herred eller det distrikt de «rådde» over. Småfalne og egennyttige menn var der selvsagt blant dem, men de fleste synes å ha vært storfelte både i tanker og handlinger. De kjente ansvar for de mennesker som hørte til, en kan si, deres bygdefar, og de kjente sine plikter, skriver Ola Berg. Men de var også strenge i sine krav og krevde underdanighet, iallfall mange av dem. —

En av de første ganger vi hører om gjestgivere i Hol er i 1778. I en fortegnelse over «priviligerte gjestgivere og upriviligerte handlere» i Hol finner vi dette år følgende navn nevnt: priviligert gjestgiver er det bare Mogens Jentoft, Ramsvik, som er. Han betaler i avgift 6 riksdaler i året. Av upriviligerte handlere er der to, nemlig Hartvig Mogensen Jentoft, Petvik, og Christopher Mibes, Steine. Begge betaler 2 riksdaler i avgift. I 1780 er det kommet en gjestgiver til i Hol, nemlig Anders Olsens enke, Berg. Hun betaler gjestgiveravgift både for Berg og Brandsholmen med tilsammen 8 riksdaler. Dessuten betaler hun handelsskatt for begge steder med tilsammen 3 riksdaler. Mogens Jentoft, Ramsvik, betaler samme år gjestgiveravgift også for Stamsund og Æsøy med tilsammen 6 riksdaler, og dessuten handelsskatt for begge disse steder med tilsammen 2 riksdaler. I en fortegnelse i et fogdregnskap over gjestgivere i Hol i 1780 finner vi også den interessante opplysning at Anders Olsens enke, Johanna Olsen, fikk privilegium som gjestgiver på Berg og Brandsholmen allerede den 1. april 1775. Samme dag fikk også Mogens Jentoft, Ramsvik, sitt privilegium som gjestgiver i Stamsund og Æsøy, og kanskje også i Ramsvik. Men det kan også tenkes at hans gjestgiverprivilegium i Ramsvik er eldre. Kildene våre forteller imidlertid intet om dette.

De eldste gjestgiverstedene i Hol er altså Ramsvik og Berg. Så meget er sikkert. Da den siste sorenskriver på Berg, — det var Winstrup, — døde i 1767, lå Berg gård øde et par år. Så sent som. i 1770 var gården ennå ubebodd. Men ved denne tid skjøtet Winstrups enke gården Berg til Anders Olsen, som skal ha vært fra Helle. Anders Olsen var død før 1775, og madam Olsen døde i juni 1788. Berg gård og Brandsholmen ble da solgt til Mogens Jentoft, Ramsvik. Og dermed opphørte både gjestgiveriet og handelen på Berg. I et gammelt fogdregnskap fortelles det om dette: «1794, den 19. mai, ble det alminnelige skatteting satt og fremholdet på gården Petvik for Hol og Buksnes fjerdinger: hvor da fogden begjærte at lagretten og almuen måtte tilspørges: for det første når forrige gjestgiverske, Anders Olsens enke på Berg, døde, og for det annet, om etter hennes død er drevet handel på Berg eller Brandsholmen. Herpå ble svart at forrige gjestgiverske på Berg og Brandsholmen døde in medio juni 1788. Den annen post ble med nei besvart».

I Ramsvik fikk gjestgiveriet lengere levetid. Da Mogens Jentoft døde i 1790, ble enken, Dorthea Beathe Blix, datter av gjestgiver og skipper Jørgen Blix, Kapstø, et år senere gift med Frantz Matheson, som visstnok var født i Trondheim og sytten år yngre enn sin hustru. Han var også gjestgiver i Ramsvik, Stamsund og Æsøy, liksom sin forgjenger, salig hr. Mogens Jentoft. I et fogdregnskap fra 1795 står det anført at hans bevilling som gjestgiver var datert den 23. desember 1796. Men sannsynligvis har det vært drevet gjestgiveri og handel på de tre steder også i de seks år mellom hr. Jentofts død og hr. Mathesons bevilling. Matheson drev så gjestgiveriet og handelen videre i Ramsvik og Stamsund til i begynnelsen av 1820-årene. Fru Dorthea døde i 1823, og Matheson døde i 1829. Men samme år som fru Dorthea døde, ser det ut som om hennes sønn i 1. ekteskap, Jørgen Blix Jentoft, overtok gjestgiveriet i Ramsvik. I en fortegnelse over gjestgivere og handlende fra 1845 står anført at Jørgen Blix Jentofts bevilling skriver seg fra 7. mars 1823.

Fra Frantz Mathesons dager som gjestgiver i Ramsvik har vi en interessant skildring, som forteller en del om hvordan det så ut i Ramsvik på den tid. I 1817 foretok en tysker ved navn I. Boie en reise i Lofoten. Mens han oppholdt seg i Stamsund, ble han innbudt til å besøke hr. Matheson i Ramsvik. Det var i juni 1817. Reisen gikk sjøveien til Ure. Matheson fulgte selv med, og da der ved Ure nettopp lå en jekt og lastet tørrfisk, måtte Boie selvfølgelig en tur om bord for å beskue dette så «merkelig bygde fartøy». Jekten var 30 fot bred og 60 fot lang og tok 10 000 våger tørrfisk, fortelles det. Fra Ure foretrakk Boie å gå til fots over Einangen til Ramsvik. Her oppe fra Einangen hadde han et vidt utsyn, beretter han, og Ramsvik var en meget vakker gård. Våningshusene var malt med rødbrun farge. På markene rundt husene vokste både bygg og havre. I nødsårene 1812 og 1813, beretter Boie, hadde Matheson, gjestgiveren i Ramsvik, fått ord på seg for å være en rettskaffen mann, «mens andre kjøpmenn pådro seg naboenes hat».

 

P. E. Jentoft (sittende i midten). På

hans høyre side datteren Stine. De

øvrige på bildet er funksjonærer i firmaet

 

Det var folkerikt på Ramsvik gård i Mathesons dager. Ved folketellingen i 1801 bodde der 20 mennesker i Ramsvik, alle i Mathesons husstand. Halvparten var tjenestefolk.

I 1857 solgte Jørgen Blix Jentoft Ramsvik til sin sønn, Peder Edvard Jentoft. Han flyttet så til sin datter Dorthea i Stamsund, som var gift med handelsmann i Stamsund, Nils A. Schøning.

Peder Edvard Jentoft var gårdbruker og handelsmann i Ramsvik til i 1903, da han flyttet til Ure, som han eidde. Peder Edvard Jentoft var gift med Gjertrud Margrethe Blix, datter av handelsmann og gjestgiver i Steine, Hans Widt Blix. — Det var i 1774 at Steine fikk sin første handelsmann, som betalte 2 riksdaler i avgift i året for å drive denne sin handel. Og handelsmannen het Christopher Mibes. Handelen gikk det svært dårlig med i begynnelsen. I 1794 skriver sorenskriver Arctander: «Etter nøyeste undersøkelse befindes bondehandleren Christopher Mibes næring at være av følgende beskaffenhet: foruten at mannen er ingen bemidlet mann, har han undertiden forstrakt sine omboende fattige naboer med fødevarer, hvormed han formedelst gjorte creditter visst intet har vunnet. For denne ringe handel har han årlig betalt skatt, hvorav følger at han for denne sin næring ikke kan ansettes, ti hvis hans bonde- og fiskebruk ikke har vært, har han for lenge siden manglet det nødvendige».

Christopher Mibes, den første handelsmann på Steine, døde i året 1800, og enken solgte alt to år senere sin del av Steine til Hans Angell, som satte seg ned som priviligert gjestgiver her; og samtidig drev han handel. Han betalte årlig 16 riksdaler i avgift som gjestgiver og 2 riksdaler i handelsskatt. Hvem denne Hans Angell var, har det ikke lyktes å få greie på. Men han var altså den første gjestgiver på Steine, idet Mibes bare drev handel og ikke hadde gjestgiverprivilegium.

 

Fra Stamsund. Bildet er fra århundreskiftet

 

Hans Angell fant det ikke lenge lønnsomt å drive gjestgiveriet og handelen på Steine. Den 8. august 1812, i nødsåret under krigen med engelskmennene, sa han opp sin gjestgiverbevilling og flyttet kort etter fra stedet.

Det gikk så noen år før Steine igjen fikk en gjestgiver. Men den 22. februar 1823 fikk Hans Widt Blix gjestgiverbevilling her på Steine. Hans var gift med Lovise Gurine Mibes, fosterdatter av Hartvig Mogensen Jentoft, sønn av Mogens Jentoft, Ramsvik. Gjennom sitt giftermål kom han så i besittelse av Nedre Steine, hvor han var til sin død i 1848. Lovise døde i 1857, og sønnen Jørgen Blix ble så handelsmann her på Steine. Han var gift med Karen Ellingsen, datter av Jens Ellingsen, Helle. De hadde datteren Hanna Lovise, som ble gift med handelsmann Hartvig Sverdrup, Reine. Jørgen Blix døde i 1864, og enken drev handelen en tid etter sin manns død. I 1879 solgte hun imidlertid stedet til Bernhard Dyrkorn for 36 000 kroner pluss kår. Dyrkorn var handelsmann, poståpner og ekspeditør her til i 1905, da han solgte stedet til Blydt & Grung, Bergen. Han var f. i Bergen 1847 og kom i syttiårene til Nils Schøning, Stamsund, som handelsbetjent. På Øvre Steine bodde fra 1868 Christen Bang. Han drev handel på Steine i noen år. I folketellingen 1891 nevnes han som handelsmann og væreier. Han var fra Haug i Buksnes og ble i 1868 gift med enken etter skipper på Steine, Arnt Dahl. Enken het Ingeborg, og var datter av Hartvig Jentoft, Petvik. Christen Bang solgte sin eiendom i 1906.

Den første gjestgiver og handelsmann på Ure var Jørgen Blix Jentoft, som arvet dette sted i 1823. Den 25. september 1826 fikk han gjestgiver- og handelsprivilegium her. Han hadde stedet til i 1857, da sønnen, Peder Edvard Jentoft, overtok Ure, liksom han samme år også overtok Ramsvik.

Jørgen Jentoft drev både landhandel og brennevinshandel på Ure. Men han var ikke den eneste som drev handel i fiskeværet. Også lensmann Nils Iversen drev handelsforretning her, og fikk allerede 25. september 1836 bevilling til å drive slik handel. Hans handel lå der hvor det gamle trandamperiet står. Hverken Jørgen eller Peder Jentoft bodde på Ure. Begge bodde i Ramsvik og drev handel der. Først i 1903 flyttet Peder Jentoft til Ure, etter at han hadde solgt Ramsvik. Men han strevde dog ikke så lenge med Ure etter at han var kommet dit. Hans datter, Kristine, ble gift med Albert Kr. Thomesen, og Peder Jentoft overdro så Ure til dem. Men bare et år senere solgte Thomesen Ure til J. M. Johansen, Stamsund, Andreas Tetlie, Apnes, og Nikolai Tetlie, Sennesvik. Denne siste hadde siden 1907 drevet en liten handel i Sennesvik. Andreas Tetlie solgte så sin gård på Apnes og overtok ledelsen på Ure. Og handelen gikk ganske godt. Sønnene Einar og Arne Tetlie sto for handelsforretningen, posten og dampskipsekspedisjonen, og ved siden av hadde de en ganske stor fiskeforretning. Da handelen lønte seg godt, kjøpte Andreas Tetlie i 1922 hele Ure. Da Arne og Einar Tetlie syntes at fiskeforretningen lønte seg best, sluttet de med handelsforretningen. Andreas Tetlie leide så bort handelsforretningen, først til kjøpmann Ingvald Kristensen, Bodø, og senere til Torbjørn Andreassen.

Vi har tidligere hørt at både Mogens Jentoft og Frantz Matheson drev gjestgiveri og handel i Stamsund. Frantz Matheson hadde en brordatter som hette Fransiska. Hun ble i 1830 gift med styrmann Ole Andreas Myhre, som da bodde i Ramsvik. I 1831 fikk Myhre kgl. skjøte på Stamsund, og da han var blitt eier av stedet, flyttet han rorbuer og andre hus fra Æsøy til Stamsund. Den 30. mars 1832 fikk Ole A. Myhre bevilling som gjestgiver i Stamsund. Han lot bygge 2 våningshus, borgstue, krambod og 2 pakkhus her, samt rorbuer til 250 båters mannskap. Noe av dette var kanskje bygd alt i Jentofts og Mathesons dager, men i alt vesentlig ser det ut til at Myhre har vært den drivende kraft i dette byggearbeid. Stedet ser ut til å ha hatt en rivende utvikling i hans tid.

I 1851 kjøpte Nils Andreas Schøning fiskeværet Stamsund.

I 1868 fikk stedet telegrafstasjon. I 1885 bortforpaktet Schøning fiskeværet til sønnen, Albert Schøning. Kort etter døde Nils A. Schøning, og i 1890 bestemte enken Dorthea

Seg for å dele fiskeværet mellom sine barn. I 1901 kjøpte så J. M. Johansen hovedeiendommen i fiskeværet Stamsund av Jørgen Schøning.

 

Albert Schøning       A. J. Vagle

 

J. M. Johansens far, Carl Magnus Johansen, hadde i 1876 begynt handel ute på Buøya og dette var begynnelsen til det som senere, under Julius M. Johansens ledelse, er blitt det største handelshus på Vestvågøy. J. M. Johansen bygde Stamsund ut til et moderne fiskevær. Han satte i gang modernisering og nybygging av rorbuer. I 1928 gikk han til oppførelse av et stort og moderne fabrikkanlegg i betong, som omfattet guanofabrikk til fremstilling av fiskemel, tran-fabrikk og trandamperi. I 1932 ble det oppført tankanlegg på Stamnholmen. Allerede i 1918 gikk Johansen i gang med utbygging av kaianlegg i fiskeværet. Fra 1929 ble Stamsund opptatt som fast hurtigruteanløpsted.

En skal ikke her gå nærmere inn på J. M. Johansens omfattende virksomhet i Stamsund. Det meste av dette er omtalt i gårdshistorien. Da han døde i 1946, var det en lang og virksom arbeidsdag som var slutt. Ingen mann i Hol har satt slike sterke spor etter seg som J. M. Johansen. Siden 1946 har sønnen Leif vært eneinnehaver av hovedfirmaet med dets eiendommer.

Firmaet Brødrene Johansen A/S ble etablert i 1920, og er en fortsettelse av J. M. Johansens detaljforretning. Brødrene Carl og Leif Johansen ble medeiere og disponenter for dette firma.

A. J. Vagle har også bygd opp et betydelig firma her i Stamsund. Hans far, Johannes Vagle, Vestresand, drev forretning på Val i Borge, og her fikk vel A. J. Vagle sin første-håndsopplæring på den merkantile vei — som mang en gang kan være både kronglet og trang. I 1915 reiste han til Oslo og tok handelsskolen ved Otto Treider, men fant nok ikke det han søkte etter i storbyens jag. En vakker dag pakket han sin koffert og reiste tilbake til Lofoten, og her begynner historien: I 1919 kjøpte han av familien Wulff stedet Buøy-hamn. To små rorbuer fulgte med, den ene ble «fiskebruk», den andre ble butikk og bolig.

 

Carl Magnus Johansen

 

I 1920 ble A. J. Vagle gift med Ruth Jensen fra Valberg, og sammen begynte de å skape en heim og et levebrød for seg og sine. Tiden skulle imidlertid vise at det var levebrød for flere på dette karrige gråsteinsneset. I de senere år har firmaet utbetalt ca. en halv million kroner pr. år i lønninger, og har i sesongene beskjeftiget nær på 200 personer. I 1940 var bedriften utbygd til å gi plass for ca. 20 båter, det var oppført salteri, stimdamperi, lagerhus, handel og et lite kjøleanlegg. Arbeidsstokken kunne i sesongen dreie seg om ca. 30 mann og et par funksjonærer.

I 1941 ble stimdamperiet sprengt under Lofotraidet, og i 1943 ble oppført nytt moderne tranmeieri, for øvrig et av de første anlegg i Lofoten av den slags. I 1945-46 ble det bygd fryseri for frysing av fisk og hvalkjøtt. I 1948 ble anlegget gjort klart for filetproduksjon. I 1949 ble påbegynt oppføring av fiskemelfabrikk. I 1952-54 ble bygd manufaktur- og møbelforretning, og i 1954 ble bygd trelastlager og rorbuer, et bygg på 33,5 meter x 10 meter i 4 etasjer. De tre øverste etasjer er rorbuer, og her er plass for temmelig nøyaktig 100 fiskere i en bu. I første etasje er trelastlager med sagbruk. I 1955 ble A. J. Vagles barn, Sigurd, Johannes og Kari opptatt i firmaet som fullt ansvarlige medinnehavere. Samme år kjøpte firmaet eiendommen Reinesjøen, Ballstad.

I 1889 startet Jørgen Yttervik en assortert handelsforretning under navnet J. Yttervik. I 1913 opptok han sin sønn, Bjørgvin Yttervik, i forretningen, som da fikk navnet Yttervik & Co. I 1936 trådte Jørgen Yttervik ut av firmaet, og Bjørgvin ble så eneinnehaver. Jørgen Yttervik døde i 1941. I 1940 trådte Bjørgvins sønn, Bjørn Sverre Yttervik, inn i firmaet som kompanjong.

I 1917 ble grunnmuren til Lofoten Lærfabrikk påbegynt og likeså utgravingen av vannbassenget ovenfor veien. Dette skulle skaffe vann til fabrikken etc. Den 3. april 1918 ble Lofoten Lærfabrikk, innehaver Henrik Yttervik, registrert som firma. Lærfabrikken hadde til formål å produsere over- lær og skinn for skofabrikkene.

 

Petter Andreassen, Hol

 

Råstoffet kom hovedsakelig fra utlandet og fra Nord-Norge, fra Nord-Norge særlig kobbe-huder. Anlegget var fullt ut moderne og forsynt med de nyeste maskiner. Produksjonen gikk en tid opp i 200 huder pr. uke. Den ganske intense drift fra 1920 og fremover ble innskrenket da vanskelighetene med å få fatt i diverse garvingsmaterialer meldte seg på grunn av uroligheter ute i Europa. I tillegg kom også alle mulige slags inngrep fra det offentlige, og ikke minst det umulige å skaffe virkelig faghjelp. Fabrikken fortsatte imidlertid i mindre målestokk fram til 1952. Da meldte konkurransen fra gummiindustrien seg i den grad, at Henrik Yttervik så seg tvunget til å stoppe. Bygningen brukes nå som lagerhus. Ved siden av fabrikken drev Henrik Yttervik også handelsforretning, så vel detalj som en del en gros ut fra et mindre bygg oppført ovenfor fabrikkbygningen. Likeså kjøpte han fisk for produksjon nede ved sjøen. I 1929 ble butikkbygningen påbygd for å gi plass til lagerrom og leilighet i annen etasje, og i 1952 ble der oppført et betonghus med kai for fiskeproduksjon.

Petter Andreassen, Hol, startet i 1874 eller 1875 en liten handelsforretning i Holsdalen. Omtrent på samme tid kjøpte han Mortsundholmen, og dette lille fiskevær bygde han opp både med rorbuer, brygge og hovedbygning, og drev fiske og handelsforretning der. Til forretningen hørte også bakeri. Som baker hadde han en bergenser, som man ikke vet annet navn på enn «Olai baker». Denne reiste på sine gamle dager omkring i bygden og kjøpte opp filler. Senere flyttet Petter Andreassen inn i sin nyoppførte gård på Hol, like ved sjøen, idet han fant det var for avsides å drive handel i Holsdalen. På Hol drev han handel til han kjøpte gården Fagerstrand på Fygle. Etter Petter Andreassens død overtok sønnen Emil Mortsund, Holsdalen og Hol, og sønnen Analius eiendommen Fagerstrand. Men i 1918 kjøpte Analius fiskeværet Mortsund av sin bror. Analius kom i tidlig ungdom inn på forretningsbanen, idet han fra konfirmasjonsalderen var knyttet til sin fars forretning som betjent.

 

Fra Stamsund (Bjornhalsen). Lofoten Lærfabrikk til høyre

 

Bare 24 år gammel startet han egen forretning på Leknes og drev den i flere år. I Mortsund kom hans evner til sin rett. Her var hverken telefon eller dampskipskai da Analius Andreassen overtok, og heller ikke var det vei til handelsstedet og fiskeværet. Nå satte han inn all kraft på å få disse forhold forandret, og om ikke mange år kunne dampskipene legge til kaien, telefon var innlagt og veien ført fram til Mortsund. I 1936 flyttet Analius Andreassen til Oslo. —

Det er ikke her mulig å skrive om alle de mange handelsmenn som har drevet — og driver — forretning i bygden. Vi får nøye oss med å nevne alle de mange som i tiden fra 1908 til begynnelsen av 1950-årene fikk utstedt handelsbrev i Hol, samt å opplyse om når de fikk sine handelsbrev utstedt. Og så begynner vi:

Adolf Justad, Stamsund, 1908, Harry Thoralf Pedersen, Fygle, 1909, Lars Ellingsen, Valberg, (Stamsund), 1909, urmaker Johan Iversen, Brønnøy (Stamsund), 1909, Lars Larsen Skahjem, Nore i Numedal (Stamsund), 1909, Tegnander Salomonsen, Liland (Brandsholmen), 1910, Theodor Thoresen, Mortsund, 1910, Analius B. Andreassen, Fagerstrand, 1910, Bjørgvin Yttervik, Svarholt, 1911, Einar Berg Sandberg, Mortsund, 1911, Dikka Andreassen, Hol, 1911, Helene Andreassen, Brandsholmen, 1911, Leif Erikson Olsen, Stamsund, 1911, William Kornelius Larsen, Mo i Rana (Stamsund). 1911. Ole Eilertsen, Kvernaa (Svarholt), 1913, Yttervik & Co., Stamsund, 1914, Carl Magnus Johansen, Stamsund, 1914, Henrik Martin Hulaas, Storfjord, 1914, Jørgen Peder Dahl, Sennes-vik, 1914, Dagmar Rolandsen, Svarholt, 1915, Johanna Margrete Justad, Ure, 1916, Ibenhart Arnt Johansen, Mortsund, 1918, Ole Martin Larsen, Steine, 1918, Jens Didrik Martnes, Ure, 1919, Analius Johan Vagle, Stamsund, 1919, Henrik Sverre Yttervik, Svarholt, 1920, Aksel Jentoft, Mortsund, 1921, A. Tetlie & Sønner, Ure, 1922, Peder Marcelius Aronsen, Steine, 1924, Peder Leonhard Amundsen Olsborg, Finstad, 1925, Ludvig Emil Fagerheim, Mortsundholmen, 1925, Albert Robertsen, Svarholt, 1926, Brødrene Johansen, Stamsund, 1926, Ragnar Riksheim, Stamsund, 1926, Ole Johan Lauvdal, Sennesvik, 1926, Otto Albert Pedersen, Mortsund, 1926, Elise Jørgine Nilsen, Stamsund, 1926, Ludvig Lyder Hammer, Steine, 1927, Helene Andreassen, Fagerstrand, 1927, Hilmar Holum, Ramsvik, 1927, Henriette Mathilde Nilsen, Justad, 1927, Olav Fagerbach, Stamsund, 1928, Anna Amanda Pedersen, Steine, 1928, Håkon Sigfred Pettersen, Hag, 1929, Arnoldus Johan Justad, Apnes, 1929, Sigurd Osnes, Stamsund, 1929, Jostein Lauvdal, Sennesvik, 1929, Carl Magnus Johansen, Stamsund, 1930, (båndlagt for Brødrene Johansen, Stamsund), Erling Johansen, Stamsund, 1930, Arne Magnus Tetlie, Ure, 1930, Emil Jentoft Andreassen, Hol, 1931, Einar Martin Tetlie, Ure, 1931, Jørgen Yttervik, Svarholt, 1932, Kolbjørn Johansen, Stamsund, 1932, Anna Pedersen, Storfjord, 1933, Torger Pedersen, Fagerstranden, 1933, Henriette M. Nøstby, Stamsund, 1933, Nicoline Svendsen Hagh, Mortsund, 1934, Alsing Lind Elvhaug, Hol, 1934, Henrik Martin Hulaas, Storfjord, 1935, Egil Kristian Tetlie, Sennesvik, 1935, Petter Andreassen, Mortsund, 1935, Arnold Carl Johansen, Stamsund, 1936, Dikka Andreassen, Fygle, 1937, Arnold Johan Olsen, Stamsund, 1938, Einar Sandsund, Mortsund, 1938, Jarle Holst Try, Stamsund, 1938, Lilly Ingvarda Hulaas, Storfjord, 1939, Thorbjørn Andreassen, Stamsund, 1941, Trygve Karijord, Karijord, 1941, Rolf Justad, Stamsund, 1941, Audun Andreassen, Fygle, 1942, Johannes Brennsund, Stamsund, 1942, Leif Johansen, Stamsund, 1942, Gunnar Andreassen, Hol, 1943, Albert Robertsen, Helle, 1943, Sigurd Vagle, Stamsund, 1944, Magnus Willumsen, Stamsund, 1945, Einar Pareli Larsen, Fygle, 1945, Rolf Seljeseth, Fygle, 1945, Per Karl Dahl, Stamsund, 1945, Alex Bentzen, Stamsund, 1946, Wigdis Fagerbach, Stamsund, 1946, Arnold Johan Olsen, Stamsund, 1946, Carl Julius Johansen, Stamsund, 1946, Julius Magnus Johansen, Stamsund, 1946, Arne Gerhard Elvhaug, Hol, 1947, Johannes Vagle, Stamsund, 1947, Lyder Berntzen, Stamsund, 1948, Leif Grønbeeh, Stamsund, 1948, Kåre Rølie, Stamsund, 1948, Stamsund Samvirkelag v/ J. Johansen, 1948, Sigurd Tangstad, Fygle, 1949, Haakon Westgaard, Hag, 1949, Kari Vagle, Stamsund, 1949, Arnold Larsen, Stamsund, 1949, Henrik Liljeberg Jensen, Stamsund, 1950, Mareno Johan Nilsen, Skifjord, 1950, Per Ellingsen, Storfjord, 1950, Ludvig Jentoft, Petvik, 1950, Ottar Statle, Mortsund, 1950, Olaf Larsen, Ure, 1950, Leif Johansen jr., Stamsund, 1950, Edvard Ramstad, Stamsund, 1951, Martin Holand, Stamsund, 1951. —

Før vi avslutter dette kapitlet om handelsmennene her i Hol bygd, skal vi fortelle om romsdalshandlerne. Eldre folk minnes saktens dem. Når det lakket litt ut i mars måned, kom de i flokk og følge nordover. De fraktet med seg svære pakkasser, stuvende fulle av ferdigsydde dresser og av sko. I fiskeværene slo de opp sine telt, og så kunne salget begynne. Fiskerne var da kommet seg til litt penger, om ikke fisket hadde vært altfor skralt, men den egentlige store handel begynte først ved heimfartstida fra fiskeværene. Da kunne teltene mange ganger, og til langt ut på kveld, være stappende fulle av kunder.

Når disse romsdalshandlerne begynte trafikken på Lofoten, er ikke godt å si, men handelen var i alle fall i god gang i 1880-årene, og økte på etter hvert helt til henimot forrige verdenskrig. Siden gikk det til akters med den, og for flere år siden er den så godt som opphørt.

Romsdalshandlerne satte kulør på livet i Lofotværene, det var et nytt innslag i bildet, og de var ventet. Foruten dresser og sko, førte noen av dem også trikotasje. Flere av dem hadde ganske store telt, og drev to og to sammen, far og sønn, eller andre slags kompaniskap, men de fleste var alene om forretningen. Og det var ganske store lager de kom med, hylle over hylle ble fullagt med dresser, og på en snor under taket hang alle skoene. Disse var av lær og plugget, senere ble det også sko av finere slags, av bokskalv eller sjevrå og fabrikksydde. Men eldre folk holdt seg helst til de gamle gode lærskoene, både kvinner og menn. Nysorten, skinnende og med søm under sålene, var mistenkelige; de gamle rystet på hodet og sa «skrot». Dessuten var de betydelig dyrere i pris.

Etter hvert var det flere av disse romsdalingene som bygde seg treskur i værene, såkalte faste telt, en del også med oppholdsrom i ene enden. Disse teltene sto år etter år. Men det gjorde for så vidt også teltgrindene til dem som hele tiden brukte lerrets- eller seildukstelt. Mange også av dem som hadde telt av lerret eller seilduk, overnattet også i teltene, på et leie i eller mellom store kasser, og når nordvesten eller nordavinden pisket inn mot de bugnende teltdukene, hadde de det sikkert ikke for lunt og godt. Men det var hardføre folk, og det gjaldt jo om å holde tyvehender borte fra fristelsen. Det kunne i mange av fiskeværene være hele gater av slike handelstelt. Fra andre steder av landet innfant seg også såkalte telthandlere med blikktøy, kortevarer, jernvarer, gull- og sølvsaker — og ikke å forglemme sukkertøy og frukt. Men det var romsdalingene med sine klær og skotøyvarer som dominerte i bildet.

Og så gikk handelen, mer eller mindre livlig, etter som fisket kastet av seg. Og det var mye prutting, ja det hendte vel aldri at den ikke forekom. De handlende måtte sette priser med det for øye, derfor tok de nokså tungt i med sine første forlangender, gjerne omkring det dobbelte av hva de egentlig aktet å la dressen eller skoene gå for. Pruttingen kunne foregå i flere dager. Som oftest endte det dog med at handelen kom i stand, men da sukket også handleren og bedyret at han sto her og solgte med direkte tap. Likevel kom han år etter annet igjen, ja det var mange som hadde sine telt stående i mer enn 30 år.

Det var ikke bare i klesteltene pruttingen foregikk, det samme gjentok seg både hos blikkenslageren, i kortevareteltet og sannelig ikke minst hos gullsmedene. Man måtte kalkulere og stipulere prisene deretter. Forlangte man rimelig, ble kjøperen mistenksom, og tenkte at her gjaldt det vel bare noe verdiløst skitt. Den eneste som unngikk prutting — eller «knau-ting» — var sukkertøyhandleren. Han holdt konsekvent på sine priser, enten det nå gjaldt et kremmerhus med fargerike drops, en stang lakris eller en pose med sunnmørsepler. — Ett skal være visst: romsdalingene skaffet nordlendingene billige klær, og solide var de også. Romsdalsskoene kunne en gå på jorden rundt, de sprakk ikke i sømmene, og sålene var tykke som en brødskive.

Når Lofotfisket var slutt, gikk romsdalingenes og vossingenes handelsvei videre nordover til Finnmarksværene. Men det var ikke alle som «drev» Finnmarka. Flere av dem vendte tilbake til sine verksteder i Romsdal etter endt Lofot-sesong. I de store Lofot-værene kunne det omkring århundreskiftet og fram til 1910-12 telles opp til mer enn tredve slike telthandlere. Fra bygdene kom det ut mot fiskets slutt kvinner i hopetall, yngre og eldre, for å være med på handelen, de også. Det var jo også telthandlere med manufakturvarer av alle slag, og nyforlovede par snek seg bort til gullsmeden for ringkjøp. Han hadde en syl eller pinsett, slik at navnene kunne inngraveres med det samme. Gutten fikk jobben med å slå passe lette slag på pinsettskaftet, mens gullsmeden prikket inn bokstavene. Og der sto det, greitt og nydelig «Din Theodor» og «Din Anna». —

Det ble et savn da de siste romsdalingene ble borte fra fiskeværene i Lofoten. For lengst er den siste teltgrinda råtnet ned eller fjernet. Men ennå kan det hende eldre folk snakker om den gang, da de kunne kjøpe billig og godt hos romsdalinjene — selv om det kostet prutting, nesten til svetten silte. Det var likevel lett tjente penger, pruttingspengene, sammenliknet med slitet inne på Vestfjorden eller oppe på Finnmarkshavet.

 

 

J. M. JOHANSEN, STAMSUND

Av Edv. Odden

I de fleste tilfeller er det vel slik at når et menneskes livsgjerning er slutt, så falmer minnet snart, og om ikke lang tid er det bare den nærmeste slekt som i det hele tatt husker at vedkommende har levd. Det gjelder de jevne mennesker, om hvem en kan bruke Wergelands ord: «Kun dagligdags er all din dont». Men det finnes unntakelser. Det finnes mennesker som er gått bort, men som likevel aldri blir glemt, fordi deres dont ikke var dagligdags, fordi deres livsgjerning har satt slike spor at ettertiden husker dem, enten i takknemlighet eller i ærbødighet eller i beundring. De ruver opp på sine forskjellige områder, så samtiden er nødt til å legge merke til dem, — og kommende generasjoner vil få overlevert beretningen om deres innsats.

En slik mann var J. M. Johansen, Stamsund. Og når en nå vil forsøke å skrive noen ord om ham, så er det fordi en beundrer resultatet av hans livsgjerning. Det er også fordi en tror det er riktig at det fra arbeiderhold risses noen ord på erindringens tavle over den mann som gjennom et langt liv fikk utført et slikt byggende og skapende arbeid. Men når en nevner hans livsgjerning, så omfatter den et stort felt, — et felt som en her ikke vil prøve å beskrive i detaljer. Men det vesentlige i hans livsgjerning det er knyttet til Stamsund, et navn han gjorde kjent over hele Norge og langt utenom. Det er her storverket ligger. Den som kjenner forholdene i Stamsund og vet hvilken utvikling som er foregått i Johansens tid, vil innrømme at dette ligger langt over det vanlige. Et slikt livsverk kan bare den utføre som eier et fond av energi, en god helse, og dertil arbeider med plan og målbevissthet. En tror også at disse egenskaper var hovedtrekkene i hans personlighet. Han har uten tvil tidlig øynet de store muligheter stedet hadde, og etappevis forsto han å dra nytte av disse, inntil det hele lå ferdig overensstemmende med planen.

 

J. M. Johansen

 

Men først måtte der bygges. Og så vokste det fram, kaifronter i hundrer av meter, lagerhus og fabrikker, og rorbuer i velordnede rekker. Og til alt trengtes arbeidsfolk, — når guano skulle losses eller produseres til mel, når lever skulle dampes, når grakse skulle brennes, eller når fraktskuter skulle losses eller lastes. Godsbåter kom også med forskjellige varer til livets behov, likeså hurtigrutene fra sør og nord, og nå og da et skip lastet med salt fra Middelhavslandene, eller med kull fra Polen, England eller Svalbard. De stevnet til Stamsund, til J. M. Johansens kai. Det ble mangen en sur jobb for arbeidsfolket, mange nattevakter i fabrikkens støv, eller lossing i blest og regn, ofte i en våt habitt, men også med lysglimt iblant, når arbeidet gikk med liv og lyst under munter spøk.

Ser en det hele under ett, må konklusjonen bli: som Stamsund er i dag er stedet et resultat av tusener av dagsverk under en framsynt leder og administrator. J. M. Johansen var selv en arbeidsmann, og han likte å se folk sysselsatt på forskjellige felter. Han likte seg best når bedriften beskjeftiget riktig mange arbeidere. Han så også helst at stedets og omegnens folk kom i betraktning når noe skulle utføres.

J. M. Johansen var som leder og administrator av sin store bedrift knapp og kontant, og hans meninger kom uten pynt. Derfor rådde der heller ikke tvil om hans standpunkt. Men det hendte også at det bak det ytre alvor såes et smil som virket forsonende, eller han kunne komme med en bemerkning hvor en merket en undertone av humor. Av sine arbeidere var han betraktet som «gubben» som nok kunne være streng, men også gav klare og bestemte ordrer. J. M. Johansen var en av de store, byggende menn i Nord-Norge. Og det byggverk han skapte vil stå. For han brukte gode materialer — stein og betong. Derfor vil de mange som gjennom årene kommer til Stamsund, når de ser dette, tenke på mannen som sto bak, og tanken vil ta denne form: dette er J. M. Johansens livsverk. Edv. Odden.

INNHOLD

STARTSIDEN