FISKERI OG FANGST

VED KARL PETTERSEN

INNHOLD

STARTSIDEN

Havet er stort og havet er rikt, havet gir og havet tar, heter det. Havet eier skjult i sitt skjød talløse muligheter, arter og mengder. Havet har alltid vært og vil sikkert vedbli å være det: et underland for menneskefantasien. Et takknemlig og kjærkomment virkefelt for menneskets dådstrang, og hvor fantasien har hatt et utmerket spillerum for det håndgripelige nære som det fjerneste fjerne, like inn i uendeligheten......... Dikterne har tumlet om i syner og drømme og manet fram et farverikt billedgalleri til forlystelse og — skrekk for et mottakelig menneskesinn. Malerens pensel har foreviget havet i storm og stille, under hverdags dont, som i høytids fred. Slik er havet.

Og menneskekrypet har i en fjern urtid gitt seg havet i vold og tumlet avsted på det blanke speil, først i sine bark- og uthullede stokk-kanoer, seinere, utover det rullende hav, med større og større farkoster, lengre og lengre utover, like til de fjerneste steder og lande. Aldri har menneskefantasien kunnet finne ro. Forskere og oppdagere kappedes om å fravriste havet dets hemmeligheter.

— «Men der leikade fisk nedi kavet».— —

Ja der leikade fisk, tallrike arter og mengder. Omkring 20 tusen arter er kjent og mange er sikkert ukjente. Bare i Norge og det havet som omgir landet fins det 200 fiskearter. Enkelte arter er sjeldnere hos oss, andre er stasjonære eller trekkfisk, som torsk og sild m.fl., der kommer årvisse til våre kyster for å fremme sin formerelsesprosess. — Et myldrende fiskeliv i de forunderligste varianter, fra den lille 3 cm. lange stingsild i sitt reir til den 10 meter store brugde, der gir opptil 12 hl. lever. Av dyrearter er der også en mangfoldighet. Fra den lille smidige oteren til den store, plumpe 4½ m lange hvalrossen. Fra den minste av alle hvaldyra, den 4 fot lange nisa, til den største av dem alle, blåhvalen, der kan bli opptil 100 fot lang, med en vekt av opptil 180 tonn. — Ja, havet er stort og havet er rikt.

Lofotfisket er så gammelt at det forsvinner bak vår histories horisont. En må formode at alt de første mennesker som bodde her nordpå og da i første rekke de som bodde i selve Lofoten, ved siden av jakt og fangst, livnærte seg ved fiske. Fiskeredskapene deres var selvsagt meget primitive, anglene deres av bein eller tre, (eine), stein til søkke, men hva brukte de til snøre?

 

Ballstad havn en hvit vinterdag. — Bildet tatt fra Ballstadlandet mot nord.

 

Det var sikkert nok remmer av dyrehud. I tusener av år var det smått med forbedringer, hva utstyr angår. Gjennom hele steinalderen og bronsealderen med, var det nok eine- og beinanglene som var mest i bruk, ja det er grunn til å tro at de ennå et godt stykke fram i jernalderen ble benyttet på fiskernes håndsnører, som var det eneste dengang benyttede i fiskeredskap.

Men når begynte så Lofotfisket og dermed fisket i Buksnes? Ja, derom tier historien. En må helst ta fantasien til hjelp. Dog, av oldfunnene ser en at det har levd folk her i steinalderen. Også i Buksnes er gjort steinalderfunn, således bl.a. på Haug, hvor det er funnet beinangler i gjødselhaug og gamle gårdstomter. Og fra vikingetiden har en også mange sikre beviser. På Haug, nærmere bestemt på Langakrene, er utgravd flere gravhauger. I en av dem fantes skjelettet av en kjempekar på vel tre alen, med en veritabel stridsøks ved siden. Så fins her flere gravhauger så høyt i terrenget at de ligger ovenfor den lett synlige morenebanke 4-5 meter over den nåværende vannstandslinje. Disse haugene er sjeldnere, de fleste ligger på det nåværende lavlende. Dette synes å gi bevis for at der har levet folk her ute ved havet like nedi urtiden, eller på den tid havet lå ca. 5 meter høyere enn nå. Men hva skulle så ha lokket folk herut til øyriket Lofoten på et så tidlig tidspunkt?

En kan tenke seg at de av urfolket som kom østfra på sin innvandring i Norge, der de kom så langt mot vest at de øynet havet og det havomkranste øyriket fikk en uimotståelig trang til å stifte bekjentskap med dette forunderlige jettelandskap, hvis konturer de øynet mot himlingen i gullskyer av midnattsol. — — —

Og så en sommerdag sjøsatte en dristig koftekledd urmann sin vidjebundne båt, tok sin hustru og sønn med og ga seg lykken i vold vestover langs øyriket. Fra øy til øy, den ene villere og mer fantastisk enn den annen, til han en vakker dag svinget om Ureberget og inn Buksnesfjorden. Og på begge sider av fjorden stod liene fulle av frodig skog. Han landet kanskje på Gjerstad, trakk snekken opp i elveosen, og der så han fét, fin laks gå opp ved flo sjø. Han laget kanskje en steindemning og ved fjære sjø nappet han en eller flere laks. Nam, nam hvor den smakte. Og oppe i liene var det et yrande fugleliv. Og det var fotefar etter bamsefar og oter og rev. Jo her var et slaraffenland.

 

Vabein av reinhorn, Finnmarken.

 

Neste sommer kom han igjen. Da var det flere snekker i følge. På sin jakttur kom de opp i «Skoren», og gjennom skaret så de havet igjen, et smult sund — Nappstraumen. En snekke dro kanskje videre, om Ballstad, forbi Brurstolen. Der vødde det av sei i store stimer rundt holmene. Ferden gikk videre. Fisk og fugl overalt. De kikte i den hvite sandbunnen langs Sundslandet, og der beveget flyndren seg i tette flak, og torsk og hyse. Bar en kunne få tak i disse herlighetene. En krok ble laget av et høvelig dyreben, det ble angel. En line laget av tynne strimler av dyrehud, det ble haldstorsyn. Så stein til søkke og så en tykkere rem, — der hadde en juksa. Noen skjell fra fjæra til agn og det første fiske i Buksnes kunne begynne. — Ja, slik omtrent kan en tenke seg at det første fiske begynte i en fjern urtid, i historiens mørketid for vårt land.

Når en først kan skimte konturene av Lofotens og dermed av Buksnes historie, er gjennom Harald Hårfagres saga. Det viste seg at det allerede den gang residerte mektige høvdinger over hele Hålogaland. I tiden Harald Hårfagre. — Olav Haraldsøn den hellige kan nevnes: Ottar fra Lenvik, Tore Hund, Bjarkøy, broren, Sigurd fra Trondenes, brødrene Gunstein og Karle fra Vesterålen, Tore Hjort fra Vågar, Ramm hin Raude fra Godøy, Hårek fra Tjøtta m.fl. Alle disse hadde sine folk ute på fiske, serleg på Lofotfiske. Fisk var sikkert, foruten hovednæringen i hjemmet også hovedbestanddelen av furagen til sjøs, på fiske som på vikingeferdene. Tørrfisken hadde jo den fordel at den kunne lagres og derfor god å ha som reserve og ta til når annen proviant slapp opp. Sagnet sier at Erik Raudes sønn, Torstein, på sin uheldige tur til Vinland for å hente sin brors lik, levde med sitt mannskap for det meste av tørrfisk, der han drev for storm på opprørt hav i månedsvis mellom Amerika, Island, England og Grønland . Det er derfor temmelig sikkert at Håløygene på sine vikingeferder hadde tørrfisk med som proviant og gjorde den derved kjendt i de landene de ferdedes som en nærerik og velsmakende mat. Tørrfisk var derfor en stor og verdifull utførselsartikkel allerede i høvdingetiden. Når de Håløygske høvdinger, hvorav Tore Hjort var en, gjorde sine utferder på strekningen Russegrensen - Palestina — Tore Hund og kong Sigurd Jordsalaferd — så er det neppe tvilsomt at det ofte var Buksnesfolk med. Høvdinger, som konger, utskrev «leding», og da måtte vel også Buksnesfolka være med. Sagaen beretter at det var en mann fra Gjerstad, som hette Gjert, som var med i slaget ved Hafrsfjord. Det var dog neppe bare denne ene fra Buksnes, men helst flere utkommandert til «leidagene», fra Buksnes. Skreifiske om vinteren og vikingferd om sommeren i Aust- eller Vestervåg, det var sikkert alminnelig næringsdrift for de av Buksnesfolket der det randt varmt vikingblod i årene.

I oldtiden var det Vestvågøy som betegnet Lofoten. Og da Buksnes er den sentrale del av Vestvågøy måtte vår bygd ha størst betydning innen øygruppen Lofoten og har sikkert huset betydelige høvdinger, selv om Vågan med sitt høvdingsæte i vikingtiden ble mest omtalt i sagaen. Buksnes må derfor iflg. oldsakfunn i gravhauger og boplasser sammenholdt med gamle historiske begivenheter være et av Hålogalands eldste bebyggede steder og derfor også ,iflg. sin beliggenhet i Lofoten, et av de eldste fiskesteder. Under skreiens innsig på Lofotbanken støter den som regel først under land for Vest-Lofoten. Vestvågøy-værene har som regel den lengste fiskesesong i vintertiden. Øst-Lofoten en meget kortere. Dertil har Buksnes et langt overveiende rikere fiskeliv den resterende del av året enn f.eks. Vågan. På jordbrukets område likedan. Ingen av Lofotøyene tåler sammenlikning. Det skulle således være innlysende at Buksnes måtte bli tidlig befolket og bli førende på fiskeriets område.

Det første sikre bevis på at fisket var begynt å spille noen større rolle her nordpå, har vi i fortellingen om at kong Øistein Magnussen i det første eller annet tiåret av det 12. århundre lot bygge kirke i Vågan, samt rorbuer til fiskerne, og fra denne tid er det også bevart retterbøker om avgifter av fisket i Vågan.

Tørrfisken var vår viktigste utførselsvare, og det er sannsynlig at den før 1350 likesom seinere ble oppkjøpt av utlendingene etter kølnsk vekt, selv om den også gikk meget i handelen i knipper med et visst antall fisk i hvert. En våg kølnsk vekt á 36 skålpund var ca. 16,8 kg. Når den sedvanlige overvekt medregnes, kan dog fiskevågen neppe settes lavere enn 17,5 á 18 kg. En våg fisk reknedes i verdi lik ½ trepundslaup smør eller 4 forngilde ertoger. Etter 1350 ble fiskevågen mer og mer den alminnelige landskyldenhet i Nord-Norge og i Trøndelag og Møres bygder.

I det 17. århundre begynte linefiske og havfiske. Nede på Sunnmøre kan en ofte høre at torskelinen og torskegarnet ble oppfunnet der nede, og sunnmøringene var de første som dro på havfiske, Storeeggen ligger jo i havet like utenfor. Det berettes, og står også på trykk i bøker, at Rasmus Arnesen, en bonde fra Moldnes på Vigra, regnes for å være oppfinneren av torskelinen. Han døde omkring 1740, og kan i så fall tidligst i 1680 ha oppfunnet torskelinen. Omtrent samtidig oppfant, etter hva det berettes i den samme bok (Hans Strøms beskrivelse) handelsmann Klaus Nilsen på Sliningen i Borgund, torskegarnet.

Imidlertid viser det seg at allerede så tidlig som i 1584 klager nordmenn over den upraktiske måten fisket foregår på i Norge. Fiskebåtene er altfor små og må andøves opp i vinden. Den som andøver får ikke fiske, alt fiske foregår med håndsnøre. Bedre blir det først når man går over til den «vesterlandske», d.v.s. engelske og hollandske manér, å fiske fra busser og losbåter og sette ut snører med 3000-3500 angler, altså når man begynner å drive linefiske og havfiske. Få år etter har vi bevis for at linen ble brukt som fiskeredskap utenfor Norges kyst. Fra svensk side blir det klaget over at engelskmennene får lov til å fiske med flere tusen kroker på et snøre ved Finnmarken, hvilke de fattige lapper ikke har råd til. Linen er altså allerede da kjendt og i bruk her, men fremdeles kun de rikes fiskeredskap.

I løpet av de første tiår av det 17. århundre — altså lenge før Rasmus Arntsen og Claus Nilsen satte fot i en båt — kom linefisket i bruk langs hele Norges kyst, og nå ble det drevet også av nordmenn. Fra Sunnmøre er det i 1625 en klage til herredsdagen i Trondheim, hvor det klages over «den meget skadelige misbruk som nå på nogle års tid formedels det mangfoldige linefiske har taget overhånd». Det sies videre at det gamle gode fiske med håndsnøre forderves, det som vi fattige menn og våre forfedre har drevet. «Ti på de grunner som samme line utkastes han slett intet håndsnøre bekomme». .— Med linefisket følger også megen annen «overdådighet med slagsmål, bannen. svergen og annen guds fortørnelse. Da bortjages fisken fra landet, så at i gammel tid, førenn som samme liner ble brukt, da stod våres vårfiske over 6 uker, nå bliver fisken ikke under landet i 14 dager». — Hvis ikke linefisket ble avskaffet, ville bøndene sige ned i armod og elendighet, derfor krevde de at denne fiskemåte skulle bli dømt ulovlig.

 

Fiskeangler, etter forskjellige funn i Nord-Norge.

 

Vi står her overfor den folkets motstand mot det nye, den uvilje mot å bryte med gammel skikk og gamle former som man så ofte møter både i vårt og andre folks historie. Overgangen fra bruk av håndsnøre til bruk av liner og garn og andre nye redskaper var av meget inngripende betydning. De nye redskaper krevde større utlegg av penger og det trengtes helst også større båter. Og omlegningen støtte på mange vanskeligheter, særlig fra de mindre bemidledes side. — Det var jo dengang ingen banker å henvende seg til etter lån. Når så fisket slo feil, hvilket det gjorde i 1620-årene, da var det rimelig at liner og garn fikk skylden, likesom kvalfangst, trål og snurpenot etc. har fått det i vår tid. — Og så henvendte fiskerne seg til den eneste som kunne skaffe dem rett: til øvrigheten, kongen, den som lik Gud Fader i himmelen var både velgjører og refser.

Gang på gang utgjennom hele det 17. århundre har vi klager fra folk fra Nordland og hele kysten sørover over de nye fiskemåtene. Det var borgere og rike bønder som først tok alt det nye i bruk, seinere fulgte den menige almue langsomt etter. Det tok lang tid før man kunne lempe seg etter det nye. Ennå i 1690 var det jammerklager over de ulykkelige linene, og så ble det forbud. Allerede i 1627 ble det av lensherren i Nordland nedlagt forbud mot linefiske, og i 1634 ble det høytidelig dømt ulovlig på Steigen lagting. Den 15. januar 1644 utstedte kongen et brev mot linefiske nordpå —det var dårlige fiskeår nå igjen —:

«Eftersom mestedelen av almuen av de nordlandske len har suplicande underdanigs for oss ladet andrage hvorledes linefiskeriet i Lofotens len, som på nogen tid er opkommet, skal være den gemene mann meget skadelig på deres næring og biæring, derfor begjæres samme linefiske at må avskaffes og i stedet over all Nordlandene må brukes håndsnøre, som av arilds tid har vert brukelig, på det den fattige så vel som den rige kunde søke deres føde, som ikke har råd eller formue at bekoste linene: da efterdi lagmannen har dømt samme linefisken at være den gemene mann til skade, — — så og derav skal forårsake stor Guds fortørnelse med svergen, banden, slagsmål og annen ulykke, så beder vi dig og vil at du alvorligen holder over lagmannens dom i den sak».

Men kongens strenge brev og lagmannens dommer hjalp lite, serlig på Møre. Da synes flere utsagn her fra Nordland å tyde på at forbudet mot linefisket ble respektert i de alminnelige fiskerier.

Sør i landet var alle de nye redskaper i bruk før 1700, men så sent som 1760 var det forbudt å bruke torskegarn ved de store fiskeriene i Trondhjem stift og i Nordland. Dels var fiskeplassene for trange, mente man, men dels var grunnen den «at de fattige fiskere som ei formådde å anskaffe seg så kostbare fiskeredskaper, vilde for meget lide derunder, efterdi man overalt vil ha erfaret at torsken skrekkes ved garnene og lader sig ikke fange med snor og angel på fiskeplassene så snart man begynner at sette torskegarn ut om dagen». «Derfor holder man i alminnelighet for at torskegarnene enten må brukes av alle stedets innbyggere eller av slett ingen», heter det.

Fra midten av 17. århundre ble også fiskeproduktene mere rasjonelt utnyttet. Rognen ble saltet og solgt til utlandet. Noen år etter 1658 ble all lever- og rognhandel samlet i to monopolselskaper, et i Nordland og et i Trøndelag.

Ikke på noe område var nordmennene i 17. århundre noe foregangsfolk. De hang i slepetau etter andre. I 1608 begynte engelskmennene hvalfangsten i Nordhavet. I de nærmere år etter 1614 har vi en rekke privilegiebrev på kvalfangst for engelskmenn og dansker.

Mens nordmennene lot rikere og driftigere folk fortsette den kostbare hvalfangst, stelte de selv med sitt kystfiske. De begynte så smått å oppta de nye driftsmetoder, men mest holdt de seg til de gamle. For en stor del av kystbefolkningen i Norge var sild og grøt den vanlige kost.

Med hensyn til sildefisket var fiskerne i det 17. århundre likesom i sagatiden og i våre dager delt i notlag. Utenfor laget stod noteieren, som slett ikke alltid deltok i fisket. Noteieren sluttet kontrakt med en flokk fiskere, håseter, og i spissen for dem stod en høvedsmann, en notbas. Noteieren skulle skaffe håseten en god og skikkelig not, og dele fangsten med dem «som rett er». Hvordan rett var, nevnes ikke noesteds med rene ord, men det var vel som seinere at halve fangsten gikk til noteieren og resten til håsetene.

De norske borgere hadde to medbeilere til fiskehandelen likesom til annen handel: det var embedsmennene og utlendingene. Prester og fogder fikk en stor del av sine inntekter i varer. Nordlandsprestene var forsåvidt nødt til å opptre som fiskehandlere hvis de ville ha brød på bordet og klær på kroppen. Handel med avgiftsfisk var forresten tillatt, men embedsmennene innskrenket ikke sin handel bare til den, de kjøpte opp fisk i konkurranse med borgerne og sendte hele jektladninger til Bergen. Det lovlige kvantum som kunne sendes, ble i 1653 for en sokneprest satt til 1000 våger, for en residerende kapellan 6-800 våger. Men de stadig gjentatte forbud mot videre handel ble aldri overholdt. Heldigere var borgerne i sin kamp mot utlendingenes fiskehandel. Innen Bergens og Trondhjems område, fra Ryfylke til Vardøhus, ser det år 1660 virkelig ut til at borgerne rår grunnen alene.

I 1730-årene begynte man å tilvirke klippfisk. Rognen ble saltet og ført til Frankrike. I 1740-årene og særlig i 1750-årene slo fisket glimrende til. I 1760-årene gikk det dårligere, enkelte var svartår både i Lofoten og på Møre. Silden ble borte fra vestkysten. Fiskerne hadde sin forklaring på ulykken: fisken ble skremt av de nye bruksmåtene både på sjø og på land. I Lofotværene var garnbruket ennå ikke trengt igjennom. Mange steder var fiskerne blitt enige om å bruke snøre, sjansen var da like for alle, og snøret kostet ikke mer enn 1 rdlr. med fullt utstyr, mens garnbruk kostet 100 rdlr. Det trengtes en stor båt og 20-40 garn på 40 favner hvis det skulle svare seg.

«Det lar sig lettelig demonstrere at det yppige garnfisket varer kun nogle år, hvorefter både garn- og angelfiske siden ophører, idet mindste en rum tid derefter at regne, da det kommer an på Guds synderlige forsyn om fiskemengden mer tar sin tur til sådan kyst som den engang er blitt avskrekket og avvant fra. Dette har man hatt så tydelig erfaring av på så mange steder at ingen oppriktig patriot (ikke idiot) kan eller bør forsvare garnbruket», skrev Nordlandspresten N. G. Friis i slutten av 1760-årene.

Men langt fra alle patrioter var enig med hr. Friis. Siden torskegarnet kom i bruk, hadde det støtt og sikkert trengt nordover. Før midten av det 18. århundre var det på Mørekysten og i Romsdal anerkjent som det beste fiskeredskap, og ble brukt av alle.

Garnbruket var da også i midten av 1760-årene alminnelig nyttet i Vågan distrikt i Lofoten. Men da fisket slo feil, samlet snørefiskerne seg mot garnfiskerne «og i en ordentlig kombat (kamp), bestående av nogle 100 mann på begge sider, ble garnfiskerne drevet tilbake». — Mørefiskerne ga ikke garnene skylden for feilslått fiske, de skyldte på tarebrenningen. Fiskerne samlet seg i store skarer nede på Mørekysten (Nordmøre), slukket taremilene, kastet på sjøen den tare som var samlet inn, og banket opp tarebrennerne. Fromme mennesker mente forresten at den ulykksalige brennevinshandel og drikking i værene måtte føre til at Gud tok sin velsignelse bort fra landet.

Folk i tusenvis søkte til de store fiskeriene, først og fremst distriktets egne folk. Væreierne var i Nord-Norge nesten overalt staten, fordi fiskevær lå i almenning.

Fisket var et fritt erverv, hvem som ville kunne delta. Da fiskerne selv eide sine redskaper, kunne man tro at de også fikk størsteparten av utbyttet, fisket ga. Men det manglet meget på det. Fiskeren kunne bli avhengig av væreieren, hvis hus og grunn han brukte, eller en kjøpmann som lånte ham penger. Og verst ble det når væreier og kjøpmann var en og samme mann. De fleste fiskere i Nordland stod i forbindelse med Bergen og var sterkt avhengige av kjøpmennene der. Etter lov og privilegier skulle nordlendingene først by fram sin farm til den kjøpmann som han skyldte penger. Dette forhold skulle vare inntil gjelden var oppgjort med fisk eller mynt. Fastsettelsen av prisen foregikk også på en lite betryggende måte. Når nordlendingen kom i flåter på over 200 jekter til Bergen, måtte lasten losses i en fart uten at varene ble undersøkt, uten at prisen på forhånd ble bestemt. Like før avreisen fikk fiskerne vite prisen, ens for alle kvaliteter. — Denne forretningsorden førte til at fiskerne leverte dårlige varer, ikke fullpakkede tønner, svakt saltet gods, dårlig tørret fisk.

Fiskeprisene på verdensmarkedet gikk opp. I 1775 var rundfiskprisen i Bergen helt oppe i 8 mark vågen. Da fiskemengden også var stor tjente kjøpmennene gode penger, og utførselen var den største siden den store nordiske krig.

Etter en bitter strid mellom garn- og snørefiskerne gjennom hele 1770-årene ble det ved kabinettsordre av 20. august 1728 tillatt fiskerne på Helgeland å bruke line eller snøre når og hvor de ville i 2 prøveår. Samtidig ble det nedsatt en kommisjon på 6 embedsmenn og 12 erfarne fiskere (6 line- og 6 garnfiskere) som skulle undersøke om det burde være tillatt å fiske med garn, line og jukse overalt i Lofoten og Helgeland. Etter enstemmig innstilling fra denne kommisjon utkom fiskeforordningen av 1. februar 1786. De nye redskaper ble ikke forbudt, men bruken av dem ble regulert for å unngå strid. Nå ble det bestemt at havet skulle deles mellom garn- og linebruk. Liner og garn skulle bare stå om natten, om dagen rådde snørefiskerne alene. I hvert fiskevær skulle velges tilsynsmenn av og blant fiskeralmuen for å se til jekter og båter, anvise line- og garnsett, bestemme tallet på robåter og hver morgen gi tegnet til utror. Om søndagene skulle all virksomhet hvile.

De linjer som da ble trukket opp har lovgivningen stort sett fulgt seinere.

Klippfiskprisene var høye i 1818 og i 1820-1822, men de sank under oppgangstiden senere. Så var det oppgang igjen i prisene fra 1830 med sterke svingninger i prisen utgjennom 1830-årene. I 1850 inntrådte et voldsomt fall. Rundfiskkurven viser noe annet. Her var 1818 og 1820 toppår fulgt av et nesten katastrofalt fall. Neste topp inntraff i 1845, så gikk det voldsomt nedover til bunn i 1848. Når Vest-Norge og Nord-Norge slapp så meget bedre gjennom den vanskelige tid mellom 1822-1842, enn de østligere landsdelen, var hovedårsaken den at fisket i nesten hele tyveåret slo rikelig til.

I tiden mellom 1860-årene begynte driften med dekksbåter på bankfiske på Mørekysten. Det ble straks rike fangster og utviklingen tok raske skritt.

I 1857 fikk vi en ny Lofotlov. Ketil Motzfeldt ble av departementet sendt til Lofoten for å undersøke forholdene der oppe. Han hadde fra 1851-1857 vært oppsynssjef for vårsildfisket, og det skyldtes ikke minst hans myndige personlighet at det ble orden på fiskeplassene og sømmelige forhold fiskerne imellom. Motzfeldts innberetning fra Lofoten overbeviste regjeringen om at en reform var påkrevet, og Motzfeldt ble oppnevnt som formann for en kommisjon som fikk i oppdrag å utarbeide utkast til revisjon av loven om Lofotfisket. Motzfeldt møtte fram i kommisjonen med ideer som de Nordlandske fiskerisakkyndige fant revolusjonerende.

Utgangspunktet for utviklingen heroppe var loven av 1816. Den bestemte at havet innenfor øyrekken — fiskehavet — skulle deles mellom de forskjellige fiskevær og foreskrev: «Grensene mellom hvert fiskevær bør nøye bestemmes fra landet og vist kompasstrøk». Eieren av et vær, landverten, skulle være fast oppsynsmann for alle fiskere med båtplass innenfor den havstrekning som var tillagt været. Hos ham måtte båtformannen, høvedsmannen, melde seg ved ankomsten. Han var formann for de oppsynsmenn høvedsmennene valgte og utøver sammen med dem en betydelig maktfullkommenhet. Det het således i lovens §§ 7 og 9:

«I forhold til den ethvert fiskevær tillagte havstrekning bør likeledes oppsynsmennene avgjøre hvor mange båter med garn og hvor mange med liner der bestemt skal inntas. Oppsynsmennene utviser hver båt som står under deres tilsyn det sett på sjøen hvor den har å utstille sine redskaper, hvilket sett den bestandig beholder». — Dessuten bestemte lovens § 10: «Fiskeredskapene bør ei utsettes førenn oppsynsmennene dertil har varslet ved et gitt tegn». Dette førte til at det ikke ble fiske medmindre oppsynsmennene fant været så skikket at de torde gi signal til utroerne, og de yngre fiskere klaget stadig over at «de gamle på skjæret» var altfor redde.

Formålet ved loven hadde vært å skape ordnede tilstander og få slutt på den gamle strid mellom garn- og linefiskere. Men virkningen av den ble at fiskeralmuen kom fullstendig i avhengighet til væreieren. Han lot oppføre småhus for de båtlag som fikk anvist plass hos ham og leiet dem ut mot høv avgift. Fiskerne våget nemlig ikke å knurre om væreieren var aldri så urimelig, for i § 8 av loven stod det: «Skulde det befinnes at det uti et fiskevær er oppført flere rorboder enn der er havstrekning til sett på sjøen, da bør eierne av de rorboder som bevislig lengst har hatt sett på sjøen ha fortrinnsrett dertil». Væreieren ble på denne måten lidt av en selvhersker over alle de fiskere som hørte til hans hav.

På sin side tolket fiskerne lovbestemmelsene ikke etter ordlyden av den, men etter den faktiske tilstand som var blitt skapt. De gikk ut fra at fiskehavet var undergitt privat eiendomsrett og at strekningen mellom de utsiktede grenselinjer tilhørte væreieren. Da noen år var gått fant de det ganske i sin orden at de måtte betale høy leie av de dårlige husrom de fikk, for det var jo ikke bare bua væreieren leiet ut til dem, men også retten til å fiske på hans hav. Denne rett ervervet de ærlig og redelig med sine penger, og derfor passet leietakeren nøye på at de fiskere som ikke bodde på været bare fikk bruke dagline og dypsagn på eiendomshavet, men nattplass fikk de aldri og garn måtte de ikke sette. De utestengte på sin side knurret og dro ikke sjelden inn på andres enemerker om de så sitt snitt til det.

 

Ketil Motzfeldt. Lofotlovens far.

 

Ketil Motzfeldt bestemte seg til å bryte med væreiernes herredømme. Han oppstilte tre grunnsetninger: fritt hav, fritt fiske, orddentlig oppsyn.

Etter kraftige sammenstøt fikk han flertallet i kommisjonen med på å anbefale nyordningen, og dermed fikk vi «Lov angående torskefiskeriene i Nordlands amt og Senjens og Tromsø fogderi» av 23. mai 1857. Den var i utpreget grad Ketil Motzfeldts verk. — Men Motzfeldt nøyde seg ikke med å få loven vedtatt, han ønsket selv å sette den i verk. Han fikk regjeringen til å utnevne seg til oppsynssjef ved Lofotfisket og røktet dette verv i de to første vanskelige vintre. Behagelig var det ikke, men han tok fortredelighetene med godt humør.

I et brev av 25. februar 1895 skrev han om sine erfaringer: «Nordlendingene vil naturligvis først etter flere års forløp kunne komme til å begripe og bruke og da også sette pris på den nye gode lov. Nå befinner Nordlendinger, seg som en gammel fransk marki måtte befinne seg midt i revolusjonen».

Vedtaket av Motzfeldts grunnsetninger førte til at antallet av fiskere i Lofoten på et par årtier gikk opp til omtrent det dobbelte.

I begynnelsen av 1700-tallet sank prisen på tørrfisken under konkurransen med klippfisken, og den vedble i lange tider å ligge lavt, uten at her ble gjort noe for å ta opp konkurransen med det nye produktet. Samtidig steg kornprisen over hele Europa etter de store oppdagelser. I 1760-årene steg rundfiskprisen med opptil 500 prosent, slik at den i 1768 var oppe i 1½ riksdaler (omkring kr. 4,80) for en våg (18 kilo).

De siste årene før krigsutbruddet i 1807, brakte glimrende tider for Nordland. Endel år forut hadde skotlendere begynt å tilvirke klippfisk på Møre, de lærte opp nordmennene, Snart ble det for lite råvarer på Møre, og i 1793 sendte Kristiansundsfirmaet «hornseilere», jakter til Lofoten for å kjøpe råfisk. Senere kom kjøpere fra Bergen, og i 1802 var det omkring 200 oppkjøpere tilstede, som etter en offisiell beregning skal ha kjøpt råfisk for 1½ tønne gull, d.v.s. 150 000 rdl. Fiskerne solgte fangsten kontant i Lofoten. Med konkurransen fulgte prisstigningen og det ble skrevet om «de herlige kilder Nordlandene nå i atskillige åringer etter hinannen har hatt, med at de om vinteren hitkomne klippfiskfartøyer har medbrakt mel og andre kornsorter».

Fra 1817 til 1825 sank rundfiskprisen med 85 %. Prisen var i 1820 på tyskebryggen i Bergen nede i 1,35 pr. våg rundfisk, kr. 32,00 pr. tønne blank tran, men forholdsvis bedre for klippfisk, og det var dårlige tider her nordpå. Arnt Schøning i Grøtøy skrev i 1825 til sin kjøpmann: «Våre varepriser er i en høyst sørgelig forfatning — jeg tror nesten at almuen må opphøre med å reise på Lofoten, især de som har lange veier. Det vil vist ikke svare til omkostningene, og får vi ikke god sommer, så Gud se i nåde til oss i Nordland!»

Ved 1830 var gjerne hver båt utrustet både med dypsagn, line og garn. I 1870 beregnet oppsynssjefen at utgiftene pr. år dreiet seg om 300 kroner for garn- og linefiskere og nær 80 kroner for dypsagnfiskere. Allikevel har nettoutbyttet ganske sikkert øket noe, hva også endel oppgaver over leiekarshyrene i Lofoten viser. I slutten av 1820-årene fikk leikarer når de hadde alt fritt (redskaper, sjøhyre, kost og opphold) 10 spesidaler i hyre. I 1830-årene regnet man med 12-15 spdl., omkring 1850 var hyrene oppe i 18 spesid., altså 72 kroner, sprang så opp til 120 kroner i slutten av 1850-årene og var i slutten av 1870-årene 130-150 kroner.

Til å skrive en Buksnesfiskernes saga, så har en et meget beskjedent materiale til avbenyttelse. Før det 17. århundre vet en svert lite om selve fisket som næringsvei. Av gamle skrifter, som en ikke alltid kan stole på, ser en imidlertid at Ballstad er nevnt som et betydelig fiskevær allerede i det 15. og 16. århundre. I det 17. århundre blir konturene klarere (se folketellingen av 1665).

Petter Dass synger også i sin Nordlands Trompet om skreifisket i Lofoten (hvori jo innbefattet Ballstad) om Nordlandsbåten i storm og stille, om jektene på sine Bergenstokter, om fiskerens kamp og heltemot. Hele Lofotens — som dermed også Buksnes — saga er båret fram for etterslekten i en sammenhengende helteglorie, hvor nordlendingen, Nordlandsbåten og jekta blir symbolsk, et sammenhengende hele.

 

Nordlandsbåten.

Stod en foran fembøringens baug og så den stolte reisningen og de elegante linjene var det som båten ble levende for en og begynte å tale. Hver linje har noe å berette om gammel stolt familie, om generasjon på generasjon i samme stil: Fembøringen! — Vikingeskipenes etling, har man kalt ham.

Fembøringen, åttringen, ja hele registret av de gamle nordlandske båttyper minnet om vikingeskipene, men for folk i Nord-Norge er de mer enn minnes om sagafunn, de er landsdelens egen båttype. Farver og linjer synes skapt til en idyll av midnattsol og havblikk, men deres sjødyktighet er skapt av tusenårs kamp med storm.

I Hålogalands storhetstid fant Nordlandsbåten sine stolte linjer, og vidner om hvor høyt bygningskunsten har stått og hvorledes tradisjonen har vært bevart innen dette håndverk fra sagatiden til den store omveltning på fiskehavet ved sneseilenes og motorenes seierrike framrykning.

Båtbyggingen i Nordland har gamle aner, eldre enn en med bestemthet kan fastslå det. I urgammel tid bygget man båter uten spiker, bolter eller annen slags feste av jern og denne metoden har vært kjendt langt opp gjennom tiden. På Sigurd Slembes tid bygdes båter på denne måten. Han fikk i traktene omkring Tjeldsundet av finnene bygget to skuter. De var bundne sammen med sener og var så store at 12 mann kunne ro på hver side, lyder beretningen. De helleristninger en har funnet i Skjomen i Ofoten viser fiske fra båt, og disse ristninger skriver seg fra en periode før vikingetiden.

Det har sikkert vært bygget båter på mange steder i Hålogaland, kanskje endog i Buksnes i den tiden her var storskog på Lofotøyene, men de viktigste båtbyggerstrøk, da som nå, har nok vært Salten, Rånen og Bindalen, og dreves da som etslags husflid. I det hele kan en vel si at de strøk som hadde brukbar skog interesserte seg for båtbygging.

Fembøringens alminnelige dimensjoner var: Lengde 12-13 meter, bredde 2,7-2,9 m., bemanningen 6 mann. Åttringen var 10-11,5 m. lang, ca. 2,5 m. bred og med 4-5 manns besetning. Fembøringen hadde opprinnelig 5 par årer — derav navnet «fembøring», men idet båtene bygdes større og større økte mannskapet deretter. Åttringen hadde opprinnelig 8 årer (4 par), derav navnet «åttring», men seinere ble også disse større og ble innredet for 5 par årer og 5 mann. Så var det 4 manns båter «firroring», 3 manns båter «seksring» og 2 mannsfæring (kjeks).

Fembøringen som åttringen var meget gode seilere, og det er utallige historier om særlig fembøringens hurtige seilaser og seilaser i storm og uvær. Den kunne for rum vinn drives opp i 10-11 mils fart.

I gammel tid var det å bygge en større båt en omfattende affære. Helt nede i det attende århundre var øksen det eneste redskap de anvendte når det skulle lages planker og bretter av tømmerstokken. Man hadde ingen sag. En brukte trekiler til å kløve stokken med og så laget man et bord av hver halvdel ved hjelp av øksen, seinere også høvel. Det var dengang ikke ferdig søm og rør å få kjøpe, men derimot jern av 4 tommers bredde og ¼ tommes tykkelse. Dette jernet ble så varmet og med en gammel øks som meisel ble jernet kløvet til en kvart tommes firkant og disse firkantene smiddes det søm av, forteller Johan O. Torsvik i en artikkel. For å få roer måtte en tynne ut av samme jernet.

Omkring 1870-80-årene var prisene på fembøringer i Vefsn ca. 300 kroner, i Hemnes 320, i Mo 200, i Salten 260 kroner. Åttringer fra 65-120, to- og treromsbåter fra 30-40 kroner, prisene litt varierende på de forskjellige byggesteder, kostbarest i Hemnes og billigst i Mo i Rana.

Nordlandsbåten ble et produkt av fiskernes tusenårige erfaringer. Fisker og båtbygger — der ofte var forent i samme person — hadde sammen funnet fram til den idealbåt — den helstøpte konstruksjon som denne båt var blitt i fiskeriets tjeneste: Den skulle bringe fiskeren hurtig og sikkert fram til fiskefeltet og bringe stor last velberget i havn. Ingen har vel gitt et bedre uttrykk for Nordlandsbåtens helstøpte konstruksjon enn Hans Lind, der han synger om båten og dens mannskap i et sagnomsust bilde:

«Båten er hans venn. Det er en type

som har dragereisningen beholdt,

snar og vàr den er som fjeldets rype,

bred og bratt som fortids viking stolt,

«Bord og bette» sig elastisk føier —

seilet svulmer ut fra mast.

«Hånd på skaute» — «halsen fast».

Høvedsmannen står ved vollen».

 

FARS GAMLE BÅT

Du gamle båt, som titt oss bar

til havs i fralands vind,

med seil i topp, ved styret, far,

og jeg, med smil på kinn.

Du bar oss over stormslått hav,

som over solblankt speil.

— Om åpen stod oss titt vår grav,

når vi for storm og sjø drev av,

så hjalp du med ditt seil.

 

— Nå står du eldet og forglemt,

i naustet trukket inn.

Du står der skjev, og gisner slemt

i blest av vestenvind.

Din rip som før var hel og blank,

med render gul og blå,

nå er den ruflet, brutt og krank,

den gyllne rand så fin og slank,

nå er den matt og grå.

 

Men du skal ut, i sol på strand

du tjærebredd skal bli,

og ripens gull i solens brann

skal skinne fordomsfri.

Igjen du vugge skal en dag

på havets bølger blå,

hvor far og jeg og du i lag

— dog, uten vimpel eller flagg —

til havs igjen skal stå.

 

Om far er gammel, veik og svak,

om hånden ryster litt,

han styre skal, det blir hans sak

ennå, som før så titt.

Og du skal bære oss avsted

til fiskegrunnen ut:

På hav så titt en vinner fred,

og glemsels lønn i evighet

— fra verdensaltets gud.

 

Skreifisket.

Når en skal behandle folk og forhold på fiskeriets område for Buksnes ut gjennom tidene, vil en lett komme inn på stier som fører til felleskommunen Buksnes - Hol. En skal dog såvidt mulig holde seg til den nåværende Buksnes kommune.

I sagatiden har forholdene sikkert vært for Ballstads vedkommende som for det øvrige Lofoten hva driftsmåte, kosthold og båttyper angår. Det var Nordlandsbåten og juksafisket. Rorbuene var sikkert torvgammer med jordgulv og ljore for røyken. I det nåværende Buksnes nevnes dengang bare Ballstad som fiskevær, men av de forøvrig sparsomme beretninger ser en at fra eldgammel tid nevnes Svinøya som rorsted, at det rodde flere båter der. Likeså Hjermundsøya, som vel dengang var det egentlige fiskeværet. Det har rodd flere båter der i gammel tid, men også i nyere tid har Hjermundsøy hatt et båtbelegg på opptil 30 stk. Pølshamn og Slabbatsvika var gode båthavner. I Slabbatsvika var også i gamle dager jektoppsett. Hjermesøy med Svinøy eides i 1440 av Trondheims Domkirke og utgjorde 3 bruk. Selve Ballstad hadde dengang ikke mange fastboende. Det var vesentlig det øvrige bygdefolket som bebodde Ballstad i vintertiden under fisket, samt tilreisende fiskere annetsteds fra. Og da fisket utelukkende foregikk med juksa kunne en godt klare seg med jordgammene bare til å spise og sove i. I det 12. århundre hører en at kong Øistein bygde rorbuer i Vågår. Fra den tid må en anta at det også i Ballstad bygdes rorbuer — om ikke «kongebuer». I det 17. århundre var line — og i det attende garn i bruk i Lofoten. Med denne driftsmåte måtte det selvsagt større husrom til, saltrognen og leveren skulle også ha plass. Rorbuer fra den tiden var, selv trebuer, uten gulv og ovn, men grue i ene hjørnet. I siste halvdel av 17. og hele 18. århundre ble husbekvemmelighetene etterhvert betydelig forbedret, så omkring første halvdel av 1900 hadde nok de fleste rorbuer ovn og var adskillig større av rominnhold. Det vanlige var 4 gange 4 meter gulvflate. 4 stk. køyer, som hver måtte romme 3 mann. Fordøren var som regel av samme størrelse som beboelsesrommet. I fordøren måtte foruten bruket også leveren og rognen plasseres. I en rorbu av denne størrelse måtte to båtlag, hver på 6 mann herbergere seg. Det ble ikke noe komfortabelt «hotell» akkurat, men det var utrolig hvor en kunne klare seg. Det verste var lineegningen, men det gikk da ann. I siste halvdel av det 19. århundre var for Ballstad de fleste rorbuer øket til ca. 20-25 kvadratmeter gulvflate. Og fra 1925 av ga staten et «nedskrivningsbidrag» på 40 % til rorbubygging, og de rorbuer som er bygget fra den tid av er de rene pallasser mot rorbuene fra det 18.-19.- århundrede.

 

Ca. 100 år gammel rorbu i Ballstad. (Foto: Trygve Iversen.)

 

Ang. de hygieniske forhold ut gjennom tidene, i Ballstad som i Lofoten forøvrig, henvises til Gjerløvs bok «Liv eller død i Norge», hvor det er tatt med et utdrag av distriktslægenes innberetninger til medisinaldirektøren, gjeldende et lengere tidsrum. Her er uttatt en del uttalelser fra det daværende Lofoten lægedistrikt fra 1860-årene og utover:

1864: «I almindelighet tas drikk- og kokevann fra nermeste fordypning i jordsmonnet hvor vann samler seg. Det trekker da med seg alle de oppløselige stoffer og avkastinger som den omkringliggende grunn på det vemmeligste er oppfyldt med. Vannet har som rimelig kan være et skittent utseende, slett smak og stinkende lukt. Under kokingen setter det en stor «skumhatt» på gryten».

1878: «Henningsvær noe nær det dårligste vær i sanitær henseende, fordi det er det mest søkte, rommene gjennomgående uslere enn annetsteds og drikkevannet så slett som mulig».

1884: «Flere rorværeiere har med ikke ringe bekostning foregått med et godt eksempel for å skaffe større renslighet tilveie i fiskeværene, men ennå er det mangesteds i så henseende meget tilbake å ønske, ikke minst der det offentlige er grunneiere. I Skråva f.eks. finnes ikke veger og ordentlig drikkevann kan nesten ikke fåes.» — «De to brønner som for Medisinalfondets midler er gravet i Ballstad er meget brukt». Videre ang. lønnsomheten for væreierne:

«Med sikkerhet kan en anslå den årlige husleie som tilflyter rorværeierne i Lofoten til en sum av 30.000 spd. Fiskerne betaler årlig 40 prosent av den i buene stående anleggskapital og eierne har i 2½ år sine utlagte penger tilbake. Foruten husleien en spd. for hver fisker, opptil 6 spd. for dem som flytter rundt, har fiskeren også å betale hjelleie for den fisk som er opphengt til tørk. Denne leie går opp i en like så stor sum, mens anleggskapitalen for hjellbruket ikke beløper seg til mer enn leien for et år. Det er innlysende at fiskerne bør kunne få bedre og mer hensiktsmessige boliger. Da konkurransen mellom rorbueierne er så godt som borte kan en neppe vente noen forandring til det bedre uten at det offentlige tar seg av saken».

Som en av ovenstående vil se har rorværeierne fått adskillig røffel, og ikke helt uten grunn. Når en leier bort en husbekvemmelighet, så er det en ufravikelig regel at det må være adgang til brukelig vann for leieboeren. I rorværene har derimot vannmangelen vært kronisk, ja, for enkelte vær nærmest kriminelle. Og når væreierne utgjennom tidene tjente så godt som her anført — og det kan vel ikke betviles, så burde det i hvertfall vært sørget for vann til de fiskere som de leide bort hus til. Disse — og lignende forhold i værene, som har gitt grunn til klage fra fiskernes side ut gjennom tidene, brukes nå i agitasjonen for socialisme og kollektivisme, og væreierne har derfor selv — dog kanskje uten å være det bevist — gitt den gren de selv sitter på et ulivssår.

Hva Ballstad angår, så har rorbuene på et tidlig stadium vært modernisert og holdt på høyde med tidens krav, ja endog et godt hestehode foran buene i Øst-Lofoten — særlig de som eides av det offentlige, som i Skråva og Henningsvær.

Hva derimot vannspørsmålet i Ballstad angår, så har det alltid vært klandringsverdig. Fra eldgammel tid av har sikkert vannforholdene vært noenlunde de samme i Ballstad som lægeberetningene melder. Men fra siste halvdel av forrige århundre har det i hvertfall vært noen små brønner til avbenyttelse for fiskerne. Da disse imidlertid var både små og grunne, ble de i frostperioder snart tørrlagt, og det var derfor ikke sjelden å se kokkgluntene slåss om å få vann i bøttene sine ved de nesten vanntomme brønnene.

Så ble det for Medisinalfondets midler gravet to brønner. Dette bedret jo forholdene lidt, men når det kom tilflyttere ble situasjonen uutholdelig. I årene 1906-1920 var til sine tider Ballstadhavna proppfull av fartøyer, fiskeskøyter og dampskipe, som måtte gå lange veger for vannfylling. En gammel svenske, som den tid bodde ved Reinsjøen — han hette forresten Fosberg — Bygde ut en provisorisk vannfyllingsstasjon. Den var i sitt slags lidt av en severdighet i all sin skrøpelighet, men gjorde stor nytte under nødssituasjonen. Seinere bygde firmaet Kristensen & Rist vanndemning og la ned ledning til sitt fiskebruk der, — dermed fikk også «vann-nøkken» Fosberg «avskjed i nåde». Dette var den eneste vannstasjon for fiskerflåten i Ballstad. Men dette vannet var lite skikket til matvann, da dammen var grunn og det således hadde lett for å bli brakkvann. For å bedre forholdene litt har så Medisinalen på nytt ytet bidrag til diverse brønn- og vannledningsanlegg på Ballstadlandet bl.a., så vidt vites, ledning fra Ballstadheia. Denne ledning må vel sies å være en mislykket affære, da en ledning uten fra et baseng liten eller ingen nytte kan avgi.

Nå er jo endelig et vannverk for Ballstad på trappene og et lenge og hardt følt savn vil bli avhjulpet. Kommende slekter skal ikke behøve å stå ved «vannposten» og vente til vannet siger til i brønnbunnen, og kokkgluntene ikke behøve å slås om suppevannet til rorbua. —.

I følge forordning av 1. februar 1786 ble grunnlaget lagt for den seinere retts- og bruksordning i Lofoten. Både line og garn ble tillatt i bruk, havdeling ble gjennomført og tilsynsmenn av og blant fiskerne ble valgt for å påse at forordningen ble overholdt. Men denne ordning viste» seg dog snart mangelfull, og man fikk derfor forordningen av 1786 omarbeidet og opphøyet til lov i 1816. Og så skulle vel alt være i orden. Vi skal se lidt på forholdene etter loven av 1816.

Enhver høvedsmann hadde sitt eget sett på fiskehavet. Det kunne være storfiske i «vestersjyen» og de som hadde sine sett der kom med lastet båt, mens det var svart hav i «austersjyen» og de som hadde sett der ble fiskefri, eller omvendt. Så kunne det være storfiske i Aust-Lofoten og nødsår i Vest-Lofoten, eller omvendt. Ingen hadde lov til å flytte havteig eller rorvær, og så var misnøyen der igjen. Først ved Lofotloven av 1857 ble forholdene også for Ballstad friere og bedre. Det ble bl.a. tillatt private å sette opp rorbuer og hjeller på væreierens grunn. De fleste hadde dog hus som hjeller tilleie hos væreieren som tidligere.

 

Utrustning og arbeidsforhold.

Fra langt tilbake i tiden ble tråden til line, not og garn spunnet hjemme på håndtein. Det var da høstarbeide i stuene i Buksnes, som overalt i Norge i fiskeridistriktene i de tider, å lage bruk og utrustning forøvrig til fisket. Kvinnene spant på håndtein fiskegarntråd, ryegarn, veft og garn til strømper, våtter og under- som yttertøy. Det vevdes, syddes, strikkedes. Det baktes flatbrød og annen kost til utferden. Mennene la snøre og forsyn, bandt garn, sydde støvler og skinnhyre av hjemmegarvet lær, sydde seil og slo taug av hamp og en blanding av kuhår og hestehagl til «seilskaut», kort sagt: alt ble laget hjemme på gården. Seinere i tiden ble dog tråd og snøre hjemført, men taug ble i lengere tid framover slått hjemme på små håndgogner.

Til hver deltaker i vinterfisket medhas hjemmefra som regel: Et par sjøstøvler som rakk i skrevet i oppbrettet stilling, skinnhyre, (stakk, skinnbrok og sydvest) 3-4 par strømper, 2 par lester, 4 par våtter, 3 underskifter samt helg- og søndagsklær.

Til kost medgikk: Fire båtner (2 våg) flatbrød, 80-100 lefser, 1 bismerpund (6 kg.) landssmør, 3 hvite og 3 røde geitoster, 1 gammelost, ett smalfall kjøtt, (et par lår, et par bøger, et par sider og en rygg tørket sauekjøtt), rullepølser og div., kukjøtt til suppekjøtt. De bedrestillede kunne også ha med en fleskebog. Dertil kom suppemel og syre. Dette var det alminnelige en var nødsaget til å ruste ut en mann med som skulle ha «alt fritt», som det dengang het.

Så drog man avsted straks over nyttår, først været tillot det, til værs. Når alt flyttgodset var innlastet fulgte gjerne kvinner og barn med til båtstøen for å ta avsted og ønske god lykke til.

På veien til været ble gjerne flaskefôret — som jo ikke måtte glemmes hjemme — åpnet og en flaske gjorde rundtur en gang eller to på turen. Ankommet til været og alt flyttegodset var brakt i bua tok karene seg gjerne en dram eller to — sjelden noe fyll — og så ikke noe arbeid mer den dagen.

Neste dag gikk høvedsmannen med mannskap til handelsmannen og forhørte seg om kreditt for vinteren. I orden med dette, gjordes diverse innkjøp av lagproviant, hvorunder hørte kaffe og suppemel, hvis en ikke hadde mel med hjemmefra. Så ordnet man opp i bua, hengte lina eller garnene på stenger i budørtaket, satte de matkistene som de ikke hadde plass for i selve bua, på dertil anbrakte stenger midtveggs i budøra, satte stamper, kavlstaurer m.m. på plass, anbrakte suppemelsekken på øverste skråtreet i bukroken og syrekaggen med tappekranen i på det nederste skråtreet. Så var innflyttingen i orden og fisket kunne begynne.

 

Petter Eriksen, Lilleeidet var en flittig torskegarnsbinder i sine eldre år.

 

Så blir vi med på fiske med lina en vakker marsdag. Klokken 5 morgen fyrer kokkglunten under kjelen. Kl. 5½ må bruk og mannskap være i båten og på veg ut til signalmerket. Ankommet dertil er det ennå noen minutter til signalet går. Karene tøyer litt på årene, de vil alle være fremst — ingen bakom. Oppsynsbetjentene (to mann i en liten Bindalsfæring) ligger og passer på. Ingen må komme over linjen. Jo, der ved andre landet er det noen som er over streken. Oppsynet må ro over fil andre siden, men — o, skrekk, der går signalflagget tilværs. To hundre båter — tusen åreblad settes i sjøen, båtene er øyeblikkelig i fart. Oppsynsbåten er bare kommet halvveis i leia, og med ett ligger den på tvers av de første båtene. Ved de første åretakene runger et øredøvende hurra mellom fjellene fra tusen struper, og som gjentas når fiskerne merker oppsynsbåtens farefulle stilling. Årer knakk, smell i smell, flere og flere båter vikles inn i fortetningen. Leia proppes halvveis igjen. Båtfloen siger hurtig avsted, bare de innviklede båter ligger stille hulter til bulter, mens eder og forbannelser hagler og åreslag, som er beregnet på oppsynets uniformsluer, preller av mot færingens finkenettbord. Og da den innfiltrede båtflåtilje er utløst og i fart på ny, ligger oppsynsbåten der og driver, uten tegn på liv innenbords. Men om et øyeblikk dukket de to besnorede luene opp over æsingene og deres respektive eiere med et skrekkblandet smil mot hinannen, og den ene utbryter: «Den gang ei, sa Tordenskjold». De hadde vært lure nok, de kastet seg pladask ned på tiljene da undergangen som verst grinte dem i møte, og der lå de musestille til bataljen var over.

Det var stille med litt sydvest dønning. Under taktfaste åreslag avanserte fiskerflåten lenger og lenger fra land. Det ble kappror på livet båt og båt imellom, enhver ville være først ved settet. Svetten silte, det dampet av karene i det milde, lumre vårværet. Ankommet til fiskefeltet gikk det løs samme tempoet. Fisk på hverannen krok. Båten ble søkklastet, og barlasten måtte kastes ut, hver eneste stein måtte en ha tak i og lempe over bord. Så sattes nytt bruk for neste natt og en kunne gi seg på veg til lands.

Det var lang veg, fisken stod langt fra land — tre timers ror hver veg. Det ble et stritt tørn å ro under land med lastet båt. Med solsenkningen fulgte solgangsvinden, der økte til frisk nordost bris. Klokken 6 lå båten tungt lastet i fortøyningen.

I rorbua har kokkglunten, foruten å ha egnet en stamp line også kokt en gryte syresuppe til karene, som nå med linestampene i jollen landet i støen. Middagens kost var enkel nok: syresuppe, spekesild og flatbrød. Men de sultne mavene, som ikke hadde smakt mat på tolv timer, skrek etter næring, så det smakte godt.

Så satte to av mannskapet seg til, sammen med kokken, å egne de resterende tre linestampene, og de andre tre mann tok til å sløye fisken. 1200 fisk ble sløyet, sperret, ført i jollen tillands, båret på «bæretre», ofte i ulende og gjennom sne og is, eller over svaberg og glapp, til hjellene for å henges opp. — De høveligste hjellene brukte som regel landverten selv. Så treddes hodene og braktes på bergene for tørring, så vaskes båten ren og ballast måtte hentes etsteds fra, ofte med stort besvær, rogn og lever førtes i land, rognen saltedes og leveren fyltes i fustasjer .— alt båret fra fjæren og opp i budøra. Når vottene og skinnhyret var vasket i sjøen og hengt på plass til bruk neste morgen, og sjøstøvlene kraget ned, trukket av og hengt på plass på hver sine trenabber, (mannskapene hadde nemlig hver sine respektive nabber i veggen) da først kunne kveldsmåltidet, som regel ferskfisk, lever og rogn, inntas. Så krøp mannskapet på «bellen» omkring kl. 10-11, for øyeblikkelig å havne i «Morfeus»s arme. Et hardt og anstrengende liv, som krevde både arbeidslyst og mannsmot. Slik omtrent artet fiskerlivet seg under Lofotfisket i Nordlandsbåtenes tidsalder. Men utviklingen går videre.

 

Fra åttringens tid i Ballstad. Båtene venter på utrorsignalet.

 

1 minutt etter at signalet er heist.

 

Nye båttyper.

I 1869 ble den første Listerbåt forsøkt som garnbåt i Lofoten. Det var oppsynet i Kabelvåg som anskaffet den sydfra, der Listerbåten hadde vist sin overlegenhet overfor Nordlandsbåten under sildefisket på Vestlandet. Dens fordeler ble snart erkjent, og dermed hadde fembøringen fått dødsstøtet som garnbåt på Lofothavet. Til line- og juksefisket var Nordlandsbåten fremdeles enerådende. Båtbyggerne i Rånen og Salten begynte da å eksperimentere med å framstille forskjellige båttyper av sneseilstypen, foruten Listerbåten. Båtbygger Erik Flatmo, Hemnesberget bygget i 1888 en båt av kuttertypen. For denne båt ble Flatmo i 1889 belønnet med kongens fortjenstmedalje i gull.

 

En «sjøldrager» av den gamle typen. En har ennå ikke forkastet seilene.

 

Samme år bygde han en kutter til Edvard Meisfjord. Den hadde sneseil og hekk og hus for og akter, men ellers åpen.

Med de større båtene blir også garnlenkene øket i lengde og dybde, og derfor måtte det også mere søkk til — i gjennomført vedtektsbestemmelse, forresten. Dette medførte igjen at det måtte større mannskap til for innhivningen. Men den dyktige og oppfinnsomme foregangsmann på fiskeriets område, Edvard Meisfjord, løste problemet ved oppfinnelsen av garnspillet, som han fikk patent på. Disse forbedringer og fremskritt i garndriften som brakte innehaverne øket fortjeneste, møtte som sedvanlig en storm av motvilje fra dem som holdt på det gamle. — Nå var det stopperen i spillet som ga litt klikklyd under hivningen. Denne lyden fulgte garnlenkene tilbunns og skremte fisken, sa de. — Garnspillet måtte forbys i bruk skulle en ikke risikere at skreien ikke våget seg inn Vestfjorden, het det fra bakstreverne. Men fornuften seiret også denne gang. Sneseilsbåten ble forbedret etterhvert i type, så selv de som ennå holdt på Nordlandsbåttypen tilslutt måtte innrømme sneseilsbåtens fordeler, og de siste Nordlandsbåter i Lofoten som andre steder såes tilslutt utelukkende med sneseil. De første i Buksnes som rigget om Nordlandsbåten med sneseil var: Jens Barrossen, Angel Dybvad, Sund og Petter Hansen, Offersøy i 1890, Kallem Vetting i 1907, Henrik Nilsen, Bø i 1910. Den siste råseilåtring i drift i Buksnes under vinterfisket eiedes og dreves av Henrik Andreassen, Leite i 1918. Han var således «den siste viking» fra Buksnes. Men den allersiste som drev vinterfiske med åtringsbåt omrigget til sneseil var Aksel Gundersen. Gravdal i 1938.

I 1890-årene kom en ny båttype i bruk: doryen. Det var en amerikansk båttype, som første gang viste seg her nord med en ekspedisjon utrustet av Svend Foyn for å drive Finnmarksfiske. Først på Sunnmøre og siden på Finnmark fra Foyns ekspedisjon ble doryen kjent som en brukelig fiskerbåt, og da dekksskøytene kom i bruk her nord, passet derfor doryen godt til disse og ble med ett tatt i bruk, først på Senjabankene og siden også i Lofoten.

Sist i 90-årene, da «Havfiskefondet» var blitt opprettet, kom det fart i skøytebyggingen i Nord-Norge. Da Collin Archers skøytetype var blitt kjendt her nord tok først Saltværingene og siden Ranværingene til å bygge en etterligning av denne. Det ble gode sjøbåter og gode seilere, men da motoren kom, viste de seg svært tunge for maskindrift. Båtbygger N. Skandfer konstruerte så omkring århundreskiftet en helt ny type for fiskeridrift. Den var in miniature av den amerikanske klippertype, som den gang bruktes med doryer til torskefiske på New Foundlandsbankene. Denne typen viste seg å være ypperlige seilere, men egnet seg mindre for motor. Skandfer gikk da over til å bygge utelukkende båter av kuttertypen, og Rana og Salten fulgte etter. Denne typen var så den dominerende på hele kysten til oppi 30-årene, da kryssertypen ble lansert og er nå den mest alminnelige båttypen.

 

Seilskøyte av Skandfers type. Her har den nok vært ute på søndagstur en sommerdag — den har jo damer ombord, — og så «e han dotn i stilla»; og der kan synges: Nyss seilte vi en solblank time — ».

 

Omkring århundreskiftet ble de første dekkskøyter anskaffet i Buksnes. Ole Larsen, Reppe og Jakob Andreassen, Utakleiv kjøpte i 1898 hver sin 40 fots skøyte (Ole Larsens var kutter) ved lån av det nystartede «Havfiskefond». Det ble av Buksnes herredsstyre den 9/10 1897 innvilget kommunegaranti til Havfiskefondet for lån av kr. 2 500,00 til hver av ovennevnte skøytekjøpere og kr. 2 000,00 til Harald Hammer, Storeide, på betingelse av at de skulle drive utelukkende på yttersiden av Lofoten med disse båtene. — Da Harald Hammer hørte disse meningsløse betingelser benyttet han seg ikke av herredsstyrets — generøse imøtekommenhet. Disse to båter ble imidlertid solgt om kort tid, — de likte vel ikke yttersidedriften. —

Så anskaffet brødrene Sarrald og Konrad Davidsen, Kremmervik seg hver sin dekksbåt på ca. 45 fot, som også om kort tid solgtes, idet brødrene flyttet ut av bygden. Så gikk det slag i slag med anskaffelse av dekksbåter: Brødrene Hilmar og Ulrik Kristensen, Lilleeide, kjøpte seilskøyte i 1900, 53 fot med 4 doryer, Karl Pettersen, Lilleeide, seilskøyte i 1901, 45 fot med 2 doryer, i 1904 skøyte nr. 2, selvbygget seilskøyte 44 fot, motor i 1906, Matias Johansen, Ballstad seilskøyte i 1900, motor i 1909, Alfred Silsandvik. Buksnes seilskøyte i 1905, motor i 1908, M. Lie og Theodor Håvardsen, Ballstad seilskøyte i 1907, motor i 1908. Av disse båtene var de tre stk. kuttere og resten skøyter «spisstevnere», i størrelse 44-53 fot. De dreves torskefiske med i Lofoten og Finnmark, fetsildfiske på Nordland, storsildfiske på Nord- og Sunnmøre, bank- og håkjerringfiske like oppunder Spitsbergen.

Samtidig hadde Vesterålingene anskaffet en hel dampskipsflåte, hvorav de fleste, sammen med Møredampere, deltok i Lofotfisket, noen med line og andre med garn. I årene 1902-1912 drev dampskip og skøyter i stort antall på Lofothavet. Bare for Ballstad driftet i 1910 ca. 200 doryskøyter og 40 fiskedampere, foruten omkring to hundre Nordlandsbåter.

Denne fellesdrift med line på samme hav brakte det villeste kaos. Dampskip og motorskøyter hadde ofte dratt opp både eget og andres bruk før åtringer og seilskøyter kom fram til fiskefeltet. Og det ble naturlig nok et svare skrik fra de underlegne. Så måtte det skiftes hav mellom maskinbåter og seilbåter, og det ble innført signal på fiskefeltet for bruktrekking, likeså seilende oppsyn. Disse foranstaltninger brakte nokså velordnede forhold på fiskehavet, men skrikene ville allikevel ikke opphøre. Nå var det motorlarmen som skremte fisken. Båtfiskerne, som så seg distansert av maskindriften, fikk god støtte av væreiere og fiskekjøpere, som mente sin eksistens truet av stordriften, der var uavhengig av hus på land. Disse i fellesskap satte så i gang en høyrøstet kampanje mot «uvesenet». Resolusjoner ble sent i mengde til myndighetene med krav om forbud mot maskindriften. Noen eksempler herpå:

«Flere hundrede fiskere og fiskeriinteresserte fra Buksnes samlet til møte den .— datum og sted — henstiller på det innstendigste til storting og regjering at det må forbydes motorbåter og dampskip å drive fiske på Lofothavet på grunn av den støy som motorene avstedkommer». — Likeså: Buksnes herredsstyre behandlet 17. august 1911 henstilling fra en komité av fiskere i Henningsvær, at det ved lov må forbydes bruk av Motorbåter og Dampskibe under Lofotfisket i 10 år. Herredsstyrets vedtak lyder:

«Herredsstyret uttaler at da de siste års utvikling på fiskeriets område har vist seg å være skadelig for fiskeribedriften på Lofothavet grunnet Lofotbankenes snevre og ringe utstrekning i forhold til maskindriftens store drift, oppfordrer vi derfor på det innstendigste myndighetene til ved lov at få maskindriften forbudt i Lofoten foreløbig for et tidsrum av 5 år». Vedtatt mot 3 stemmer.

Linedriften med doryer var dog ingen ideell drift. For å trekke doryen fram mot sjø og vind etter linen måtte det sterk og dermed tykkt bruk til, og den tynne linen fisket en dårligere på enn den tynne som rorbåtene brukte. For dampskipene kom også den ting til at rederiet holdt bruket. Resultatet ble at mannskapene skjøttet mindre om å dra bruket, i sammenviklet bruk hugg de gjerne bare fisken og lot bruket gå, dermed fikk rederiene så svære brukstap at det i lengden ikke lønnet driften, som opphørte lidt etter hvert. Skøyter med doryer på Lofothavet sees nå omtrent utelukkende som jukserbåter. Men så kom sjarkene i bruk.

Høsten 1910 innstallerte Karl Pettersen motor i en alminnelig seilåttring for forsøk med linedrift. Det viste seg imidlertid at den var for grunntgående og for svakbygd. Neste sommer ble det i Salten bygd en 23 fots båt av Listerbåttypen, og motoren ble ombyttet og satt i den. Ludvik Markussen drev fiske med den om vinteren 1911. Han klarte en alminnelig lott, men båten var for liten. Sommeren derpå kjøptes en 30 fots Nordlandsbåt bygget for motor og innsatt en 7 hk. motor, som ga den god fart. Denne båttype viste seg å være brukbar for linedrift med motor. Fisket ga godt utbytte tross robåtfolkets bestialske behandling av båtens bruk i felt med deres, sikkert i hensikt å umuliggjøre motorbåtdrift på Lofothavet. Det var de første forsøk for Buksnes med motorsjark til vinterlinedriften. Men utviklingen gikk videre. Først la man dekk i disse åpne båtene for å gjøre dem mere sjødyktige, men de var for svakbygget og kunne ikke klare seg i uvær med de mere sterkbygde kravelbåtene. Og da flere av dem ble brukket ned av brattsjø hvorved mange menneskeliv gikk tapt, gikk man mer og mer over til bruk av større kravelbåter med kraftige motorer. Nå benyttes utelukkende motorsjarker i Buksnes til vinterlinedriften.

 

Motor åttringen var i en overgangstid meget benyttet som fiskebåt i Lofoten. Her kommer den «opp fra sjøen».

 

Motortyper.

Omkring siste århundreskiftet kom de første motorer i bruk her nord. I 1901 anløp, så vidt vites, den første motorskøyte Ballstad havn, det var m/s «Sunderø» av Vesterålen med en 12 hk. tocylindret «Alpha» motor. Skøyten var ca. 56 fot. Det ble således ikke mange mils fart akkurat, men de første motorene var kun beregnet som hjelpemotorer i stille vær. I 1906 drev en 48 fots skøyte, visstnok fra Dyrøy, fiske på Balstadhavet med en 12 hk. tocylindret «Dan»-motor. I stilla rodde åtringene om den. Likeså m/k «Sirius» av Ibestad, ca. 60 fot, med 16 hk. tocylindret «Dan», fart ca. 4 mil. De første motorskøytene hadde derfor full seilføring. De allerførste motorene som bruktes under Lofotfisket var utelukkende firetakts petroleums- og bensinmotorer.

Så kom en ny type i bruk. Det var en amerikansk type, fabrikert av G. Hartmands motorfabrikk, Kristiania. Det var en firetakts omkastbar bensinmotor med fast propell. Den første motor i Buksnes var en sådan. Karl Pettersen innstallerte i 1906 en 12 hk. i en 44 fots skøyte. Motoren var kraftig og ga skøyten 7 mils fan men den var kostbar i forbruk og ustabil grunnet den elektriske tenning med tørrbatteri, likesom den faste propell umuliggjorde bruktrekning fra skøyten. Seinere innstallerte Alfred Pettersen. Silsansvik i 1908 en 12 hk., Markus Lie, Ballstad en av samme størrelse i 1908, Matias Johansen, Ballstad i 1909 en 10 hk., alle av samme sort.

Så kom Gulowsens «Grei»-motor på markedet omkring 1908-12 og dominerte markedet et par-tre år. Men «Gammel-Greien» var mangelfull og lunefull, og ga sikkert sine eiere mangt et grått hår. Så sendte Bolinderverkene i Stockholm en demonstrasjonsskøyte, med sin totakts petroleumsmotor av samme navn, oppover kysten her, med stort reklameskilt og iøynespringende advertissementer: «Bolinders kommer».

Og «Greien» var med ett distansert. I årene utover fra 1910 av var det mest Bolinder som gikk i handelen. I større som mindre farkoster, så var det «Bolinder». I fiskerbåten, fraktfartøyet, fangstskuten som passasjerbåten, så var det «Bolinder». En Dyrøyværing sa en gang: «Ja hare du Bolinder, så hare du maskin».

Men «Bolinder» fikk ikke rå grunnen så lenge alene. Gulowsen ble av skade vis, og sendte ut en forbedret type under navnet «Ny-Grei». Den var en konkurransedyktig motor og fikk stor utbredelse en tid.

 

En kjempeskrei, som veier 35 kg Rognen veier 5 kg. — Frantz Hansen med sine to sønner, Isak til venstre, Peder i midten.

 

Men så kom det stadig nye typer i bruk. «Rapp», Oslo, «Wickmann», Rubbestadneset, «Union», Bergen m.fl. Og motorene ble bedre og bedre, så en til slutt kunne kjøpe et hvilket som helst merke uten risiko. Til å begynne med var de utenlandske motorer best, de danske firetakts og de svenske totakts - som «Bolinder» og «Skandia» m.fl. men etter hvert kom de norske etter, og står nå fullt på høyde med de utenlandske i stabilitet som ideell konstruksjon.

De fleste motortyper har vært representert i Buksnesskøytene ut gjennom årene, en sann vrimmel av typer og navn, men de mest benyttede er sikkert: «Rapp» «Wickmann», «Brunvoll» og «Grei». — Men «Diesel» er ennå ikke representert -70 hk. «Wickmann-Diesel» innsatt i 1943 i en Karl Pettersen tilhørende 45 fots kutter til bruk for småhvalfangst. Men de kommer sikkert i bruk også her som over alt ellers.

 

Agnspørsmålet

har nok satt grå hår hos mangen fisker ut gjennom tidene. Fra den tid linefiske begynte i Lofoten og til nå har skreien vært budt mange variasjoner på menyen, men stort sett har nok til alle tider silden vært hovedretten.

Når det led så langt på høsten at silden var åtefri og kunne lagres, gjordes fembøringen og seinere Listerbåten seilklare for sildtur, og straks det ryktedes sild i fjordene seilte de dit og saltet sildlast ,som lagredes til vinteragn .— vanlig 15-20 tønner pr. båt. Det ble også saltet blekksprut, hvis lever (gorr) i særdeleshet var en meget yndet rett for skreien når den var mer eller mindre utgytt og reiseklar. Sagskjell har også vært et særdeles godt agn i gytetiden.

I gammel tid bruktes «børting» og «gytje» når fisken var passende «løs på rognen», i dårlige sildår bruktes mest sådant agn. Børting var en remse som en skar av buken samtidig med at fisken ble sprettet opp, og ga da ett til to agn av hver fisk. Gytje var den rogn som var så utgytt at den ikke dudde å salte, den skares da til agn. Likeså yngel (mort). De fleste linefiskere var da rustet med en liten finmasket not, som de brukte til å stenge inn yngel med inne på havna, hvor den årsgamle yngel stimet i store flak om vintrene. Den var en tid meget benyttet som agn.

Fra 1880-90-årene ble det alminnelig å tilføre værene fersk sild. Det ble da opprettet flere damskipsselskaper med vesentlig agnfart for øye. Stiftere for slike selskaper var bl.a. O. Kaarbø, Svolvær - Svolvær Dampskipsselskap, Ellingsen, Sigerfjord — Hindøs, Agnar Kaarbø, Harstad — Hålogalandske og seinere Bertheus J, Nilsen, Hårstads båter m.fl., som drev i sterk konkurranse om agnforsyningen .— fersk sild og fersk lodd fra Finnmark.

 

Åttringsfiskere har slitt av lina, og nå leter de etter innerilen.

 

Disse forholdene utviklet seg til å bli en fast institusjon i Lofoten og Finnmark. De forskjellige selskaper ordnet seg med et nett av kontorer og bindeledd, innkjøps- og salgskontorer og agenter i de fleste vær, alt funksjonerte med stor presisjon. Men det var det «aber» ved denne ordning, at når det var god tilgang på råstoff ble tilførslene for store, så adskillig ble bedervet, og når tilgangen minsket eller stoppet, var det agnmangel. I enkelte år var agnmangelen helt kronisk, idet både silden og lodden holdt seg borte eller opptrådte sparsomt på kysten.

Året 1925 var et slikt år. Fetsild passende til agn var nesten ikke til å oppdrive. Det ble derfor gjort forsøk med forsendelser med iset storsild fra Møre. Mange fiskere stilte seg skeptisk til å begynne med, men denne frykten viste seg snart ugrunnet, fisken bet storartet på den. Flere firmaer i Lofoten fikk større partier fra Sunnmøre og Nikolai Dahl, Trondheim sendte med hurtigrutene nordover, og prisen jobbedes opp til over 30 kroner kassen, en uhørt pris dengang. Men det var da slått fast at storsilden var et ypperlig agn.

Sommeren 1925 reiste Peder Hag til Ålesund, og forhandlet da med Statens Fryseri der om leveranse av frossen storsild til Lofoten neste vinter. Dette resulterte til at fryseriet ansatte hr. Hag til generalagent med hovedkontor i Ballstad og subagenter i alle vær i Lofoten. Prisen ble ordnet med en utgjevning, slik at den ble ens for hele Lofoten, og så lav at den bare skulle dekke fryseriets utgifter ved frysing, frakt og distribuering. — Fryseriet var jo statsdrift. Ordningen med fryseriet — ved Peder Hag — ble en suksess. Prisen ble til å begynne med omkring 10 kroner levert til fisker i Lofoten. Dermed var en ny pel satt ang. agnforsyningen i Lofoten og Finnmark.

Omtrent samtidig hermed organiserte også Nikolai Dahl seg med agnturer i Lofoten for salg av frossen agnsild. Prisen ble som av statsfryseriet til enhver tid fastsatt. Og det ble etter hvert flere og flere fryserier i konkurransen om agnsalget. Enkelte av dem må dog betraktes kun som outsidere, da de manglet både brukbart frysemateriell og kjennskap til distribuering og gikk derfor snart ut av konkurransen. Foruten statens- og Dahls fryseri var Halsten Bjørnsund med i leveransen av agnsild, vistnok fra 1930-31, og leverte god vare. Også Magnus Hustad, Trondheim kom med i agnsalget. I 1938 organiserte Karl Pettersen, som hovedagent, agnsalget med subagenter i de fleste Lofotvær. Også dette fryseri leverte førsteklasses agnsild. Likeså Holms fryseri, Ålesund. Det var således Peder Hag som har æren av nyordningen av agnforsyningen i Nord-Norge. Han ledet statsfryseriets agnsalg i 4 år, og, både som organisator og bedriftsleder, med stor dyktighet og forutseenhet. Agnforsyningen på Nord-Norge er fremdeles i alt vesentlig den samme ennå som Peder Hag ordnet den, med unntakelse av at det for endel år siden ble opprettet en såkalt «Fiskernes Agnforsyning», og at de ovenfor nevnte fryserier er slått sammen i agnforsyningen til en felles administrasjon under navn av «Agnsentralen», med hovedkontor i Svolvær og en fellesagent i hvert vær, mot før en agent for hvert fryseri. Med denne ordning blir administrasjonen billigere og oversikten over forbruket bedre. Hva angår «Fiskernes agnforsyning», så er denne vistnok kun beskjeftiget med innkjøp av skjell, sprut og ræker til agn, og holdes oppe med statssubsidier. Om dens nødvendighet og nytte jevnsides med «Agnsentralen», der er ideelt organiser og ledet av fagfolk på området, er det nok for tidlig å ha noen formening om — den har jo ennå ikke slitt sin barnesko. — Agnsentralens agent i Ballstad er for tiden den dyktige og meget avholdte forretningsmann, tidligere fisker, Halvorsen fra Lavangen og har nå som agnagent her på stedet i hele 20 år ledet agnforretningen på en meget grei og samvittighetsfull måte, og til beste for både fryserier og fiskere.

 

Hjemmefisket.

Om Buksnesfolkets liv og virke fra førhistorisk tid såvel som fra vikingetiden har en som før meddelt en meget mangelfull viten, kun enkelte små streiflys kan en skimte gjennom sagaens mørke. Men siden den første folketelling i Norge har en en så å si ubrutt historie. Jordbruk og fiskeri i fellesskap var hovednæringene. Stort sett kan en vel si at fiskeriet var det utslagsgivende, idet fiskeriet gav — for uten et godt innslag i ernæringen — også de kontanter som uvegerlig måtte til for eksistensen. I Buksnes dreves det fiske hele året, idet her til stadighet var nok av fisk av forskjellig slags. Når vinterskreifisket tok slutt, i alminnelighet i april, ble åttringen og fembøringen satt på land og færingen eller trerumsbåten tatt i bruk. Etterpå den egentlige skreien var reist, ble det som regel et par-tre ukers etterpåfiske. Skreietternølere oppblandet med «støfisk» gav som regel pene fangster, og det dreves på strekningen Buksnesfjorden, rundt landet om Ballstad, hele Nappstraumen, Haugvika, like til utenfor Æsholmene, og kaltes «vårfiske». I mai kom seien under land.

Seifiske dreves i gammel tid utelukkende med jukse og dorg. Seinere — fra begynnelsen av det 19. århundre — også med synkenot. I siste halvdel av forrige århundre var her stasjonert omkring 20 seinotbruk bare fra innlandet (Steigen og Salten). Så dreves det med kveitevad fra tidlig om våren til sent på høsten. Kveiterekling og rav var foruten en delikatesse i husholdningen også en innbringende salgsvare. Nappstraumen har alltid vært og er det ennå, om en ni mindre målestokk, et sant eldorado med fisk av forskjellig slags: Kveite, flyndre, hyse, torsk og sei, ja, selv den stygge, sinte steinbiten, så manglet den ikke i repetoaret. Petter Dass sier om den:

 

«O steinbit, hvi griner så ilde din flabb,

hvi est du så skrubbet og fuld utav skabb.

— Sig, est du befengt med fransosen».

 

Til agn under vårtorskefisket bruktes vesentlig skjell, mest «kuskjell». I gammel tid stakk man den med pik på en lang stang, der det var grundt vann. Seinere i tiden tok man den med plog. Plogens konstruksjon var en jernramme, hvis underlag var påsatt en kortere eller lengere rad med tinner som gravet i sanden. En snørepose av ca. en hl. størrelse var festet til jernrammen for å samle skjellen i. Fangsten foregikk opprinnelig fra åttringsbåt, der fortøyedes, og på en småbåt roddes så plogen, hvori var festet en 100-120 favners taugline, ut så langt fra åttringen som linen rakk. På et i åttringen innstallert innhalingsspill trakk en så plogen til seg. Spillet var gjerne nokså primitivt. En firkantet treramme hvori en trerull med diverse trepåler igjennom var anbragt i lager på midten av rammen. Tauet ble så innhaldet, idet rullen ved hjelp av trepålene ble dreiet rundt så tauet vikledes på. Seinere har en brukt motorbåt for å slepe plogen og motorspillet for innhivning. Den gamle metoden var meget tung og slitsom.

Under høsttorskefisket bruktes forskjellig agn: Sil, som ble gravd i sanden under dens landgang om høsten, fjæremakk, bunnskjell, «buhund», som ble fisket i utsatte korger med åte i, og sildagn. Likeså har det fra uminnelige tider og like ned i vår tid vært drevet fiske med bunndorg i den del av Nappstraumen som har sandbunn.

Sildefiske har for Buksnes vedkommende vært av mindre betydning, da her jo ikke er noen virkelig sildfjorder. Men det har dog vært omfattet med adskillig interesse utgjennom tidene. Omtrent hver eneste fisker hadde noen sildegarn. Somme tider ség jo silden inn på Buksnesfjorden, Haugbukta eller Vikvika, og da var det mann av huse. Men mest betydning for bygda hadde sildefisket ute på de større sildfjordene, som Eidsfjord, Sigerfjord, Ofoten m.fl. Mangen god fembøringslast ble i tidens løp bragt hjem fra disse rike og til sine tider årvisse sildfiskerier i Nordland . Det vesentligste var jo fetsildfisket, men omkring 1860- til sist i 1870-årene var storsilden årviss under Nordlandskysten, og det var da alminnelig å ligge på Æsholmene utover høsten å passe på når storsilda kom under land, for å ta den på garn. Seinere har den holdt seg borte fra Lofoten med unntak av enkelte år den har innfunnet seg som vårsild og da er blitt stenkt endel omkring Ballstad og Lofoten forøvrig.

Flyndrefisket dreves det med fra vår til høst, med pik og lodd på grunnt vann, og line og garn der det var dypere. Til agn bruktes fjæremakk og sil. Men som flyndrefisket dreves i gammel tid var det en lite lønnsom bedrift. Et småbåtmannskap, to eller tre mann, gikk i «makkfjæra» og spadde makk ofte i 4-6 timer så Svetten silte, så egnet de linen resten av dagen. Neste dag dro de «på sjøen», og ut på kveldingen kom de så tilbake med mer eller mindre flyndre i båten. Det gikk to dager. Så skulle fisken selges. Salget foregikk på den måten at naboene kom til båten og valgte ut den største og feteste flyndren, der i menneskealdre solgtes for 5-10 øre stykket som gjengs pris, småflyndren måtte fiskerne selv spise.

Det var nokså alminnelig at folk fra øvrebygda, etter endt vinterfiske, reiste til Ånstad eller Bunes i Moskenes for å fiske flyndre — vesentlig til eget bruk. For å anskaffe makk til agn rodde de først til Straumøy i Flakstad, gikk så med spann og spade på nakken til Kilan i Flakstad for å grave makk, så tilbake over fjellet samme veg med sine makkspann eller kjiper på ryggen, derfra til de respektive fiskeplasser, hvoretter fisket først kunne begynne. Denne fiskemetode var en i høyeste grad tung og slitsom drift, og gav et elendig utbytte som næringsvei betraktet. Men så omkring siste århundreskiftet kom

 

snurrevadet.

Det på den tid drevne flyndrefiske med snurrevad på danskekysten ble også forsøkt på vestkysten av Norge. Et par Trøndelagfiskere forsøkte også i Lofoten. Likeså ble det til Vågan innkjøpt, vistnok i 1905, et par-tre brønnkuttere fra Danmark til flyndrefiske. I 1906 kjøpte Karl Pettersen, etter først å ha gjort forsøk med en alminnelig motorskøyte, fra Oslo en svensk brønnkrysser og satte i gang det den gang så moderne flyndrefiske etter dansk forskrift. Fartøyet var 53 fot langt og 18 fot bredt, med en brønn som rummet 3-4000 kilo levende flyndre, og fangsten fore gikk slik:

Brønnbåten fortøydes på fangstfeltet og bruket sattes ut fra en 23 fots motorjolle. Med fem manns besetning dreves det med to sett snurrevad samtidig. Mens to mann hivde inn et vad på den ene siden av brønnbåten, ble det annet innlastet i motorjollen på andre si den, hvoretter det så ble utsatt i sjøen og ferdig til innhivning straks det første var innhivd, slik at en not til stadighet var for innhivning.

 

Den vesle fiskerbåt, har båret hjem så mange en dåd. —

Småbåtkalla opp fra fiskefeltet, og det ser ut til de gjort bra fangst i dag.

 

På denne måten kunne en på kort tid ta store fangster, når forholdene var gunstige. Til eks. kan nevnes, at på en fangsttur utfor Hermandsdalen i Moskenes ble tatt ca. 4 000 kilo på 3 timer. Flyndren holdtes levende i brønnen til umiddelbart før avskipning til hurtigrute. Den ble pakket levende i kasser med is, og sendtes sydover, vesentlig til innenlands forbruk, til en begynnelse. Seinere ble flyndren en etterspurt og godt betalt eksportartikkel. Disse gunstige salgs- og eksportmuligheter skyldtes utelukkende snurrevaddriften, som skaffet kvanta store nok for eksport av flyndre. Og da snurrevadfisket hadde bevirket at flyndren var blitt en godt betalt eksportvare, fikk også linefiskerne nyte godt av det. Nå kunne de få fra 0,50 - 1,50 pr. kilo.

Brønnbåtene ble imidlertid etter noen års forløp oppgitt for flyndrefisket, då de vanskelig kunne brukes til annen drift i vintertiden, og således falt for kostbare utelukkende til flyndrefisket. Seinere ble så dette fisket drevet med båter uten brønn, selv om flyndren som salgsvare derved ble av ringere kvalitet. Det var dog med snurrevadfisket som med de fleste andre fremskritt på fiskeriets område, det fikk de argeste motstandere. Som eksempel herpå kan nevnes: (Div. utdrag av herredsprotokoll).

20/8 1900. Exp. 85. Ref. Næringskomiteens indstilling i henhold til andragende fra Dverbergs herredsstyrelse av 18/4 - 00, med Amtmandens påtegning af 18/7 - 00. Enstemmig besl.: Trods at redskabet ei bruges her, er man enig med Næringskomiteen i at redskabet er baadde grusomt og skadeligt og anbefaler at forbud mot samme opsies ved». «20/4 - 03. Ref. Skjema fra fiskeridirektøren i nordre distrikt med spørsmaal ang. hjemmefisket i herredet: Er hjemmefisket av nogen betydning i herredet? Svar: Fiske av smaatorsk og flyndre drives enkelte steder utenfor vintertiden, dog av mindre betydning. 3. Ansees fredning av flyndre i gytetiden paakrævet? Svar: Ansees upaakrævet».

«10/9 - 07. Sag 164. Paa forestilling fra flere hold besluttede herredstyret enst. at indgaa til regjering og storting med følgende andragende: Der er i denne sommer drevet i stor utstrækning fiskeri med snurrevad og trawl ved Lofoten. Man har drevet dette fiskeri ikke blot ude paa havet, men in de i sund og bugter, kort sagt over alt, hvor der kunde være haab om at faa noget. Redskaberne er derhos saa smaabundne, at de tåger med sig alt baade voxen fisk og yngel. Det er rent ud sagt rovfiske. Følgerne er heller ikke udeblevne. Paa steder hvor der før stadig har vært godt med hjemmefiske f.ex. i Nappstrømmen har der iaar ikke været kokfisk at faa, og skal man faa lov til at holde ved som begynt, vil alt hjemmefiske ved Lofoten for fremtiden være en saga blot. At dette er til største skade for befolkningen siger sig selv. Det vil da for fremtiden blive umuligt at bestaa her, navnlig for folk som skal hente sin næring fra søen.

Man tillader sig derfor at andrage om at der ved lov maa blive satt en stopper for dette slags fiske saaledes, at trawl og dermed beslektede redskabe som slæbes hen over havbunden forbydes brugt indenfor teritorialgrendsen. Enst. vedt.»

«20/9 sag. 165. Paa grund av den nuværende nødstilstand henstilles til samtlige herredstyrer i Lofoten at avgivne udtalelser om hvorvidt man samlet bør indgaa med andragende om ved kongelig resolution i henhold til lov 28/4 1888 at faa forbudt fiskeri med trawl og dermed beslægtede redskaber ved Lofoten indenfor bestemte grænser indtil saadant fiske ved lov kan blive forbudt. Herredstyrenes udtalelse om grænsepungterne udbedes samtidig. Enst. vedt.»

«7. nov. 1913. Amtets skriv, med anmodning om uttalelse om fredning av Nappstrømmen for brug av snurrewad. Beslutning:

Herredsstyret anbefaler paa det mest indtrengende at Nappstrømmen fredes for brug av snurrewad. Det har tidligere foregaaet et rikt hjemmefiske i Nappstrømmen og dette har bragt opsitterne paa begge sider av denne og ikke mindst paa Buksnessiden en meget betydelig indtekt. Gaardene ved strømsiden er ogsaa skyldsat under hensyntagen til denne herlighed. Efter at man begynte med snurrewad er fisken sopt væk saa der knapt er kokfisk at faa. Hvad dette har at bety for befolkningen behøver ikke nærmere paavisning.

Man foreslaar at Nappstrømmen fredes paa utsiden efter en linje trukket fra Fugleberget i Flakstad til Skolmen i Borge, og paa indersiden efter en linje fra Nufsnesset i Flakstad til Svinøen i Buksnes. Enst. vedt.»

Som en ser har det vært i Buksnes som ellers langs kysten når noe nytt på fiskeriets område skulle lanseres: det nye og det gamle tørnet sammen, og det var ofte brukt de mest grunnløse og motstridende argumenter fra dem som holdt på det gamle. Som eks. mot flyndrefisket.

I 1900, da her ikke ennå var drevet med snurrewad og ingen hadde kjennskap til dette, sier herredsstyret, at det er enig i at redskapet er både grusomt og skadelig. I 1903 svarer det fiskeriinspektøren, på forespørsel om hjemmefiske, at det drives lidt fiske av småtorsk og flyndre, men av mindre betydning, og at fredning av flyndren i gytetiden «ansees upåkrævet». I 1907, da snurrevadfisket var begynt her, fikk imidlertid pipen en annen lyd. Nå opplyses det at hjemmefisket har tidligere vært rikt og brakt meget betydelig inntekt. At gårdene langs straumsiden har vært skyldsatt med denne herlighet for øye. Og det ble innsendt andragender til myndighetene med enstemmige og inntrengende henstillinger om forbud mot dette nye redskapet — som var både grusomt og skadelig.

Nå, linefiske med dertil hørende makkgraving og fjeldmarsj over Straumøyheia hører nå på det nærmeste historien til, og flyndrefisket er overgått til snurrevadet, som år om annet gir et ikke så helt ubetydelig innslag i bygdens næringsliv. Snurrevadet er jo også forlengst anerkjent som et meget effektivt redskap for fangst av flyndre, hyse, torsk, steinbit m.fl., og forbudsropene er forlengst forstummet.

Laksefiske har det nok vært drevet til alle tider i Buksnes. Alt de første innbyggere har sikkert snart oppdaget at laksen gikk opp i vannene ved flomtider, og har da selvsagt snart pønsket ut å fange den på forskjellig vis. Den mest kjendte metode de primitive folk fisket på var å grave kulper som laksen gikk opp i ved flo sjø, og hvor den da ble fanget ved fjære. Likeså ved murede demninger samt lyster og pik i elvene, kanskje også harpun, hva oldsakfundene synes å gi bevis for. Men i det 18. og 19. århundre iallfall er her drevet adskillig med kilenøter og garn etter laks og sjøørret. For Ballstad har det vært og er fremdeles enkelte åringer bra laksefiske, likeså for Vetting og Flæsa, som dog ikke har vært drevet noe i den seinere tid. I Holands- og Skuldbrupollen derimot har det vært drevet et betydelig laksefiske, etter hva gamle beretninger melder. Ang. kirketidende for Lofoten hovedkirke Bygnes (Buksnes) 1589: «Men udi disse to år haver fiskeriet gaaet noget rundeligere til, Rav og rekling, hval og kobbetidende — naar de faaes — (skal det bety at skattesnyteriet var oppfunnet allerede den gang), Lax av en strøm hos Holand —12 Thal.» Det beste laksefiske foregår fremdeles ved «en strøm hos Holand» og i Holands- og Skuldbrupollen, hvor det enkelte åringer kan gi ganske pent utbytte. Laksefiske må dog for tiden stort sett som økonomisk faktor ansees som en uvesentlig bedrift for bygda.

Slik har Buksnesfolket drevet fiskeriet gjennom livhård kamp i sekler av år og på de forskjelligste fiskeriets områder, men gjennom alle tidsavsnitt har dog vinterskreifisket vært hovedfiskeriet, og vil sikkert vedbli å være det, selv om et utvidet trålfiske skulle medføre en forskyvning i det nåværende vinterskreifiskes struktur.

Tralen er jo et dagsaktuelt stridsemne, og de gamle haugtussemenn går om ved høylys dag. Båtfiskerne, nå som før, mener sin næring truet og holder igjen, mens de styrende grunnet manglende forståelse eller utsyn — eller, «av parlamentariske grunner», for å verne om sine kjære taburetter oppagiterer stemningen mot dette «grusomme» redskapet for å tekkes sine velgere. En behøver ikke være profet for å forutsi at trålen, som alt annet nytt på fiskeriets område, vil med uimotståelig makt, som det moderne og effektive redskap det er, trenge i gjennom også i norsk fiskeri og på tross av all motstand, — bare en ikke slipper for sent til, grunnet våre politikkeres kortsynte stahet.

— Fremtiden vil vise det. —

 

Æsholmene.

I det nåværende Buksnes herred var det i sin tid bare Ballstad der nevnes som fiskevær. Men i 1853 ble det bygget rorbuer på Æsholmene. Grunnen dertil var at det var mislykket fiske i flere år for innersiden, mens det var godt fiske for yttersiden, særlig for Borgeværene.

De første som bygget rorbuer på Æsholmene var Anders Kristensen, Ole Abel Johannessen og Hans Abrahamsen, alle fra Utakleiv.

Det var høsten 1853, Anders Kristensen, som da var 22 år gammel, var meget ivrig for å lå satt opp rorbu derute for seg og sitt mannskap. Vinteren 1854 var det første gang der lå fastboende fiskermannskaper på Æsholmen, nemlig forannevnte tre høvedsmenn med sine mannskaper. Tidligere hadde der stått noen fiskergammer der ute, til ly for fiskere, men det er tvilsomt at disse fiskere drev noe fast fiske for været for lengere tid, sannsynligvis bare under kortere fisketurer vår, sommer og høst. Det fortelles at fiskere også søkte ly under Sauhellaren på Storholmen i eldre tid.

Fiskerne — de før nevnte fra Utakleiv — hadde hundene med seg på Æsholmene om vinteren. Dette gjorde man, dels for å spare på maten hjemme på Utakleiv, og dels kanskje for selskapets skyld. Når mennene gikk av køyene, inntok hundene deres plass — og så var køyene varme til folkene skulle legge seg. Og med hensyn til maten, så var det alltid noe for en hundekjeft å finne til næring i fiskeværet.

Allerede i 1855 rodde der 9 båter på Æsholmene, og da drifta der ute var på det høyeste .— vistnok i 1860-1870-årene — rodde der 34 garnbåter.

Fra Utakleiv rodde alle for Æsholmene — altså i den tiden det var stordrift der ute, i 1860-70-80 og 90-årene. Fra Haukland likeså, med høvedsmenn derfra som Sivert Nilsen og Hans Hansen. Fra Vik Hans Krantz Johansen (Hans Wiiks bestefar) og Adolf Johansen. Fra Våje Hartvik Jørnsen (som satte livet til med hele sitt mannskap under reise fra hjemmet til Æsholmene) og Hartvik Martinussen. Fra Haug Jens Andersen, som hadde sin egen bu der ute, vel fordi hans kone var fra Utakleiv. Buen hans stod på Vesterholmen. Fra Holand Edis Hansen, Nils Johannessen, men ikke ofte, og Andor Andreassen. Fra Storeidet Petter Salamonsen, fra Rise Petter Eriksen. Fra Offersøy Hemming Thomassen. Fra Myrland Lennert Myrland og tildels også fiskere fra Vikten, likeledes fra Stor-Sandnes. Fra Tangstad Martines Jensen og Per Nilsen, samt en Johan Hansen fra Liland og forskjellige andre tilfeldige, bl.a. Andreas Jakobsen, Offersøy, dengang bosatt på Holand.

De fleste av disse høvedsmenn var dyktige førere og uforferdede sjømenn.

Fra Æsholmene flyttet man, som regel omkring midten av mars, over til værene på innersiden, Ballstad, Nufsfjord og Straumøy, idet fisket for yttersiden som oftest da var forbi.

Magnus Johansen, Buøy, J. M. Johansen, Stamsunds far, rodde i den første tiden at Æsholmene var blitt fiskevær, en vinter som leiekar med Hemming Thomassen, Offersøy. Da han om våren hadde fått oppgjør, stakk han sine hyrepenger under en sperre i rorbua, og gikk ut. Da han siden skulle hente pengene var de forsvunnet. Han måtte da selge en ganske ny døffelstrøye til en pris av 2 daler for å skaffe seg litt mynt på lommen, fortelles det. — Nå, seinere behøvde jo ikke hr. Johansen å gå til slike nødssalg for å klare seg. Leiekarshyrene var den tiden omkring 80 kroner, kanskje 90 og som toppen 100 kroner for riktig dyktige kraftkarer.

I Æsholmenes glanstid levde der to fastboende familier, hvorav den ene — Elling Sørensen, bodde der i tidsrommet 1867-1885 — i hele 18 år. Den annen familien var fra Folla og bodde der med hustru og barn, hvorav 2 sønner, i 3 år. Lille juleaften var han i Steinfjorden for å gjøre juleinnkjøp, og herunder satte han og begge sønnene livet til. Enken, med de resterende barn fraflyttet stedet etter et års tid.

Elling Sørensen arvet med sin hustru en 2 punds gård på Utakleiv. Denne solgte han og flyttet til Sund i Buksnes, hvor han bodde en tid.

Men sjøborens monotone dommedagsbasun fra Utakleivfjæra nådde ikke ned til Sundslandet, hvor heller ikke sommernattens fortryllende solglans virket så besnærende og så sterkt dragende som der ute ved verder, .havet. Det måtte sikkert være lengselen mot det veldige og det skjønne som bevirket at Elling flyttet ut til Æsholmene og bosatte seg der. — Derute, hvor bare det øverste av holmene er overvanns når springflo og havstorm raser, der kunne Elling med hustru og barn kampere i hele 18 år. Det måtte være en kjærlighet til naturen og dens velde og en hengivenhet under allmaktens hånd, som er ganske ufattelig.

Flere av barna, hvorav Harry Ellingsen, Berg i Hol, så dagens lys for første gang der ute. Elling klarte seg dog ganske bra på Æsholmene. — Men så hadde han også, foruten noen prektige barn, en enestående hustru, hvis dyktighet, parret med alle andre gode menneskelige egenskaper, det gikk frasagn om.

Hovednæringen var jo fiskeriet, men så hadde de også husdyr: 2 kyr, sauer, gris og høns. Stråfôret måtte hentes fra Veggfjelliene og fra Tåa. Det var et strevsomt liv. Bare å bringe stråfôret fra Veggura i sjøbordrag og i land på «Holman» kunne ofte være besværlig nok.

Men til slutt ble livet derute dog for besværlig, og da stormen til slutt tok endel av huset hans, så flyttet han til Berg i Hol, hvor han med sin hustru levde resten av sitt liv.

Å ro fiske for Æsholmene var en både strabasiøs og farefull bedrift. Uten betryggende havn, måtte båtene settes på land hver kveld. Når fangsten var brakt på land måtte ballasten lempes ut og bæres flofri til avbenyttelse neste morgen. Med sjøstøvler som rakk til skrevs måtte en vade, ofte i stor dragsug, for å tømme båten, der etter i hver sine båtsetterlag å trekke båtene oppover «molla» til en hvers båtplass på «Stormoa» eller «Vesterholmen».

 

Å trekke garnlenken for håndkraft, når tungalla svaiet hushøy inn fra storhavet var et slitsomt arbeide, men verre var det, som det ofte hendte, at havstorm og snøkave kom uventet brått, så hav og himmel gikk i ett, og i seilas for livet gjennom brott og brann, og det gjaldt å berge båt og folk og last vel i læ av holmene. Eller når utfallsstormen, som ofte kan komme bratt på en vinterdag, la havet i rakk og det gjaldt å ta seg under land, ofte med 5-6 klør tilbords, mens tungalla fra havet «rei under skautet». — Da var det om en hadde «en høvedsmann god ved sitt styre», som dikteren synger.

Det gikk forresten merkelig godt med fiskerne derute i deres mangeårige kamp mot havsjø og storm. Det inntraff ingen sørgelige ulykker under vinterfiskene der ute, selv ikke da Johan Hansen, Høibakkmo «gikk unna» og kom til lands i Lyngvær i Vågan og Johan Andreassen, Utakleiv kom inn til Gaukværøy i Vesterålen.

Johan Hansen var just ferdig med garntrekkingen da sydostkulingen, der litt etter hvert hadde øket, la havet i fråde. Med en liten lapp av seilet holdtes det gående med kurs for Skolmen. Å ro seg forbi Skolmnesset var ikke å tenke på, og båten bar ikke seil lenger. Så satte de ut begge garnilene og la seg «for dregg», i vente av spakning. Men utpå kvelden dreiet vinden om til sydvest. Garnilene måtte da hives inn, og med 4 klør tilbords ble kursen satt tilhavs.

Høvedsmannen Johan Hansen, som også eide båten, var dengang en ung mann, han bad den eldre og mer erfarne Andreas Bølgen, Offersøy om å ta vollen og ansvaret for seilasen. Stormen økte til orkanaktig, idet vinden sprang vestlig. Da bar fembøringen ikke seil lenger. Masten ble lagt ned, og båten jagdes avsted lik et såret dyr unna stormen på det frådende, nattsvarte storhavet.

Andreas Bølgen var en traust og velbefaren sjømann. Det øvrige mannskap. Andreas Jensen, Nautøy, Leonhard Hansen, Vik, Henning Jensen, Hellan og som 16 års «kankglunt» Joakim Peppe, var alle dyktige, uforferdede karer.

— Høvedsmannen, med kyndig hånd på vollen og med ørneøyne speidende gjennom snøfokk og mørke for å holde båten klar av de verste brottene, og mannskapet i intens speiden etter land, Slik sneglet de lange nattetimene seg avsted. Utpå natten sprang vinden på nordvest, havet la seg litt, sjøen ble roligere, og da det endelig lysnet av dag lå land forut — holmer og skjer, det var Lyngvær i Vågan.

Hvorledes det kunne ha gått til at de hadde gått klar av alle grunner og skjær og kommet gjennom Gimsøystraumen uten å se land, er en uløselig gåte. Andreas Jensen sa: «Det var en Guds styrelse».

En liknende tildragelse hendte Johan Andreassen, Utakleiv samme dag. Han kom under land vest for Eggum, men kom seg ikke inn til været i sydkulingen og måtte holde unna, og kom til slutt inn til Gaukværøy i Bø sent på kvelden, under dramatiske omstendigheter. Og Edvard Andersen, Vik seilte feil i storm og snøtykke engang på hjemtur fra fiskefeltet, og kom tilslutt under land, hvor han kjendte seg igjen ved «Skjulet» i Sversvika ved Flæsa. Ellers gikk det utrolig godt derute.

I Æsholmenes storhetstid sattes det store forhåpninger til stedet som fiskevær. Det innsendtes andragender om havneanlegg med molo. Resultatet ble at havnevesenet satte ned fortøyningsringer og staker på grunnene og muret støvorrer og laget brønn, og fyrvesenet satte opp fyrlykt på holmen.

Men da maskindriften kom i sving og fembøring og åttring ble satt i naust .— lik Rollaug i sin haug, ble Æsholmene avleggs, rorbuene ble bortflyttet etter hvert og holmene ligger nå øde. — Bare en og annen fugl hekker der og endel værer blir sluppet på beite der om somrene. Ellers ligger holmene der i forlatt ensomhet, bare fyrlyktenes blink gjennom nattmørket minner om Æsholmenes storhetstid, dengang Hans Mikalsen var «fyrvokter» og havnevesenets proletarer avfyrte minesalver så holmene skalv i sine grunnvoller. «Sic transit gloria mundi». —

Men havstormene og sjøbrottene synger fremdeles den monotone tusenårige melodi, og midnattsolen gyller like fagert som før det saftgrønne gressteppe på «Stormoa», og de renvaskede holmene i arkipellaget, der de ligger og speiler seg i stille solglinsende hav, hvor småsei spretter i vill, livsglad dans.

Da imidlertid fiskedriften på Æsholmene ble nedlagt ble endel av rorbuene der flyttet til Vågan i Buksnes. Søren Voie satte opp flere buer på sin eiendom der, og flere båter rodde da fiske der i flere år. Havnevesenet satte opp staker i innløpet av havna, og foretok opprenskning på havneområdet. Men som fiskevær viste det seg dog utjenlig grunnet stedets avsides beliggenhet, og har derfor opphørt som sådant. Stedet Vågan, med sin lille men gode havn, har dog stor betydning både som nødhavn i ymse høve og som opplagshavn for gårdene Utakleiv, Haukland, Vik og Våje. Det er derfor velanvendte penger staten har ytet der ved bedring av havneforholdene på stedet.

 

Kjeøy i Buksnes.

Et annet sted, som synes å ha mere fremtiden for seg, er Kjeøy. Den tilhører gården Skotnes. Ved utskiftning, da eierne fikk hver sine parter utlagt, ble det av flere av eierne bygget rorbuer og fiskebruk på øya.

Men Kjeøy er ikke av ny dato som fiskevær. Allerede i 1882 bygde Eidis Strøm fra Bø i Vesterålen den første rorbu der. Samtidig bygde Robert Jakobsen fra Hadsel en, og noen få år deretter bygde også Peder Rønning, Reppe sin rorbu der. Dessuten hadde Kornelius Danielsen og Bastian Andersen, Leknes i kortere tid rorbuer der, slik at det i noen år i alt var 4 rorbuer på dette sted, inntil 1890-årene. Peder Rønning flyttet da sin rorbu til Hattvika i Ballstad, vistnok omkring midten av 1890-årene.

Kjeøy lå så i mange år øde som fiskevær til utpå 1930-årene, da det første fiskebruk ble bygget på øya av Kristian Mekiassen, Skotnes i 1932. Så gikk det slag i slag: Brødrene Øvreskotnes, brødrene Bakkehaug, brødrene Nymoen, Alfred Brekken og Halvdan Stensen med hver sitt bruk, de fleste av dem vistnok med statsbidrag 40 % til rorbubygging. Brukene med rorbuer etter statens forskrifter er moderne og førsteklasses i alle dele, og har lite til felles med de første buene på Kjeøya.

Dette var historien om disse tre små fiskevær i Buksnes, det levende, gjenoppstandne og de evig(?) døde.

 

DER UTE LURER FARER — — —

 

Denne sang ble skrevet av Lars Heiberg i anledning en av de mange redningsbararer som ble holdt i bedehuset på Ballstad i årene omkring århundreskiftet, hver vinter mot slutten av fisket. Sangen ble skrevet, vistnok til basaren 1901 eller 1902. — Fru Inga Pedersen, Ballstad med flere kvinner der nede nedla et stort arbeide med disse basarer, og der kom inn ganske mange penger.

 

Nu stemmer jeg min harpe, nu synger jeg min sang

om bølgers vilde lek og stormens susen,

om fiskerlivets kampe og skjebnens tunge gang

omkapp med sjøers brott og høie brusen.

Jeg mane vil jer alle at lytte til mitt spill,

så tendes kan i sjelen den vil dens sterke ild,

som føder dåd og seierskraftig virke.

 

Fra gamle dunkle tider og til den dag i dag

vår fisket stevnet ut i åpne båte!

Fra havnens lune leie han vant seg slag for slag

med frost i blod og mange trøyer våte.

— Han stevnet ut på dypet at vinde daglig brød,

at verge hjemmets kjære mot savn og harde nød,

at løse livets tunge arbeidsgåte.

 

Derute lurer farer så ofte på hans liv

og drev ham inn i kamp så mange gange.

Og ofte gikk han under blant tare, tang mg siv,

mens vrede bølger brølet sine sange.

Og ingen hand der raktes mot ham i største nød,

og ingen var, som frelste fra redsel og fra død,

— hans nødrop lød forgjeves over vande.

 

I fattig hjem satt enken med tårestrøm på kind,

mens barneskaren spurte etter fader.

Med sorg i knuste hjerte hun prøver i sitt sinn

å tro på ham, som spurven ei forlater.

Men alltid stiger nødrop fra dype bølgegrav

og angstoppfyldte sukke fra ham, som sank i hav,

hun kan ei tro, hun sørger kun og græder.

 

I mange år og dager det spurtes syd og nord:

Hvor kan vi finde råd mot havets farer

og støtte båtens kamp her i dåd — ei blott i ord

og verge den mot dypets mange snarer.

Kan vi ei bringe redning, hvor redning før ei var,

og bringe frelsens planke, som ingen før dem bar,

og tende håpets lys i dødens mørke.

 

Og som en gnist fra himlen kom tanken ren og lys

om redningsskøyters tokt på fiskerhavet.

Den fenget lik en flamme i mange braves bryst

og glimtet lik en stjerne mitt i kavet.

Og redningsskøyter bygdes, og tapre menn dem tok,

og hittil mangt et sverdslag mot havets makt de slog,

og mangt et kostbart liv fra døden røvet.

 

Men disse redningsskøyter de er ennu så få,

og livene som reddes skal er mange.

Og derfor er vi samlet at råde bot herpå,

og derfor taler vi og synger sange.

O, rekk oss alle sammen en sterk og hjelpsom hånd,

o, hjelp oss med at slynge et trofast redningsbånd

om alle, som i båt på hav må gange.

LARS HEIBERG

 

Uværsdager med store forlis og mannefall.

Lofotens sage er så å si drapert med historier om storm og forlis. Også Buksnes har sin rikelige andel av disse sørgelige hendelser utgjennom tidene. Skal her bare berette om en del av disse ulykkesdager, som går igjen i sagn og folkeminne i Buksnes.

Fra sagatiden has ingen autentiske opplysninger om disse ting, men i begynnelsen av det 17. århundre omkom så godt som hele den mannlige befolkning, etter sagnet over 100 mann, for Langenes i Vesterålen, på en eneste dag.

I 1849 den 11. februar var en av de største ulykkesdager for Buksnes, idet 24 mennesker satte livet til, og omlag 500(?) for hele Lofoten.

Det hadde vært ruskevær med overstått bruk. Lørdag den 10. reiste endel fiskere hjem, mens andre lå igjen i været for å dra bruket, hvis været ble godt på søndag. En av dem som reiste hjem var Peder Jansen, Sund med sitt mannskap. Han sa, han aldri hadde trukket bruk på søndag og skulle heller ikke gjøre det denne helg, hvorfor han reiste hjem. Men på hjemturen har ulykken på en eller annen måte vært ute. Alle fem omkom, disse var: Peder Jansen, 47 år, og sønnene Carl og Johan 17 og 11 år, Petter Eriksen ungk., 25 år og tjenestedreng Lars Amundsen, 18 år.

Søndag 11. februar ble været godt og flere båter rodde ut. Av disse mannskaper satte følgende livet til: Kristen Kristensen, 40 år, Peder Rasmussen, 65 år, Hemming Olsen, 55 år og Samuel Eriksen, tjenestedreng, 20 år, samtlige fra Sund. Fra Wetting: Edis Olsen, tj.dreng, 25 år, Emanuel Thorsen, 16 år, Erik Eriksen, ungk., 28 år, Lars Jensen, 28 år og Jens Johansen, 70 år. Fra Skotnes: Johannes Jansen, 88 år og Gjert Johannessen, ungk., 31 år. Fra Haug: Abraham Pedersen, 68 år. Fra Horn: Petter Pedersen, 27 år. Fra Græna: Peder Isaksen, inderst, 28 år. Fra Gravdal: Henrik Eriksen, kårmann, 40 år. Fra Reine: Hans Abel Andersen, 18 år, Hans Hartvigsen, inderst, 25 år, Erik Hartvigsen, ungk., Reinhaugen, 21 år.

Om denne sørgelige ulykkesdag for Buksnes har det vært berettet så vidt forskjellige både datoer og angivelse av dødsofrenes tall, som tall på enker, det er bl.annet nevnt 30 enker på denne ene dag for Buksnes. Ifølge sikre kilder er de her angitte oppgaver de riktige i enhver henseende. Det ble 5 forulykkede den 10. i Nappstraumen og 19 i Vestfjorden den 11. februar, med tilsammen 11 enker.

Jens Pedersen den eldre, Ballstad var også ute søndag den 11. februar. En av mannskapet var reist hjem på lørdag, så Pedersen manglet en mann. En noe tilårskommet tjenestekvinne, hun hette forresten Erika, bød seg til å være med i stedet. Da bruket stod nær land og været bra, lot Pedersen henne være med. Da rakket falt over dem var det bare ett å gjøre: å holde rett unna været til fjords.

I kamp med storm og brottsjø på Vestfjorden i en liten firroring og med en kvinne ombord holdt disse menn det gående gjennom mørke vinternatten i kappløp med døden over Vestfjorden, og kom utpå morgensiden under land ved Kjerringøy. I dette overhendige været med voldsom kulde var de, som ventelig, svært medtatt. Erika måtte bæres i et teppe til nermeste hus. Jens Pedersen var kjent som en særdeles dyktig sjømann.

Foruten Jens Pedersen kom to båter til fra Ballstad til Kjerringøy, en fra Horn i Buksnes og en fra Stor-Sandnes i Flakstad. Det berettes at de slepte seilet etter seg, som sjøen hadde å bryte av på.

Av de båter som var ute for Ballstad kom bare 5 tilbake, nemlig de tre fra Kjerringøy og to småbåter som rodde sig under land, en fra Skotnes, hvor Markus Salamonsen, Lilleeidet var med, og en fra Vega. Ole Halstensen, Straumøy lenset også over Vestfjorden den dagen, og var en av de få som klarte seg.

Markus Salamonsen, Lilleeidet beretter at de hadde bruket forholdsvis nær land. Da uværet brøt løs begynte de å ro mot land, men båten ville ikke stå på «rett kjøl», da den manglet ballast. De måtte derfor holde den halvfyldt med sjø for at stormen skulle få mindre tak på den. De rodde ustanselig, til de om natten kl. 3 kom seg opp til Hasttviken. Men da var de også hudløse i hendene og i baken.

I 1868 den 31. mars omkom 100 mann, og da særlig for Sund i Lofoten. Disse to uværsdagene fra den seinere tid frøs det ihjel mange i båtene. En Olaus Jakobsen fra Kjeøy forteller om den 31. mars 1868:

Han rodde for lire med garn på fembøring. Han «gikk unna», og kom — som ved et under — inn om morningen andre dagen til Lauvøy, hvor også en båt fra Nusfjord (halvfemteroring) kom seg inn, men mistet en mann under landingen. Olaus Jakobsen forteller at av de 12 båter som rodde ut fra Ure kom det bare 4 igjen, hvorav han var den ene.

Samme dag, den 31. mars 1868, var folkene fra Ballstad ikke på sjøen. Men for Nusfjord var de ute. Edvard Kristensen, Sund og hans bror Jens Kristensen, Lilleeidet var ute i stormen, men berget seg i land med båt og mannskap. Denne dag omkom mange fiskere fra Helgeland, vistnok folk som rodde i Nusfjord.

Karl Hansen, Sund rodde seg opp på Råkkvikskjærene sør for Straumøya .— årstallet nevnes ikke — og Hans Karlsen, Vevika kom bort, men Erik Blix, Leirelva, han flyttet seinere til Hol, kom seg i land og gikk sammen med Karl Hansen, som også fikk berget seg, til Straumøy. Dette hendte vist i 1866 eller 1867.

Morten Fredriksen, Utakleiv, født 1799, måtte under en storm en vinter, årstallet kan ikke angis, lense over Vestfjorden. Det var sterk kulde, og hans sønn Fredrik, 15 år gammel, ble meget medtatt under lensingen over fjorden. Morten — «Gammel-Morten» kallet — leverte styrvollen til en annen av sitt mannskap, for å kunne arbeide med sønnen og holde liv i ham, men gutten døde. De fant land like ved en prestegård et sted på innlandet, og prestefrua ga straks ordre til å spenne for oksen for å trekke båten på land — fri sjødraget.

Lars Hartviksen, Våje kullseilte for Ballstad den 22. mars 1871, da den store slåsskjempen fra Værdal, kalt «Stor-Pal», og Hans Arctander, Nystad kom bort med sitt mannskap. Det var samme dag som Ole Benjaminsen utførte sin redningsdåd ved «Ausa» utfor Ballstad (se avsnittet om redning). Han flyttet seinere til Værøy.

Fredrik Himmelstein forliste på Vågahølla i 1870-årene, og Johan Olsen, Sund omtrent samtidig. Det var to mann på hver båt.

Den så sørgelig berømte 31. mars 1868 ble Petter Olsen, Skulbru kastet rundt på Mortsund, mens de holdt på med å legge masten, og en sønn av Lars Olsen, Bolle kom bort. De andre ble berget av et jektmannskap. Stormen var så kraftig, at det ikke var mulig, selv inne på havna, å ta ut i båt for å berge.

 

Gamle rorbuer på Ballstadøy.

 

I 1871 eller 72 forliste Rasmus Mathisen, Horn like bort av landet på Horn og tre mann kom bort.

Benjamin Bjørnsen, Horn forliste på Vågahøla den 21. april 1886 på tur fra Folda. Benjamin og en mann til kom bort. Det var like for Benjamin skulle gifte seg.

1. mars 1887 forliste Nils Jensen (Gloppstad), Horn med hele sitt mannskap, deriblant sin pleiefar, Søren Hansen, 5 mann i alt.

Lars Jensen, Stor-Sandnes, sønn av Jens Jonsen, Storeidet, forliste i stormen. Han var gift med Johanna på Stor-Sandnes, og de hadde en datter, Luffa, under Einåsen, Horn. Først var hun gift med Søren Hansen, seinere med Elias Mathisen, Klaustranda. Seinere ble så Johanna gift med Jakob Schjønning Israelsen, og de hadde en sønn, Petter, som omkom i mai 1875 sammen med sin kjæreste, Anna fra Vareidet. Johanna ble tredje gang gift med Johan Sørensen fra Våje.

I 1879 om høsten spilte det opp med en forrykende sydveststorm med høy vannstand. Av de mange stormskader kan nevnes at moloen i Kabelvåg ble nedbrukket, hvorved en mengde fartøyer og båter ble knust.

Den 18. januar 1880 var Ole Reinertsen, Offersøy også med på en ufrivillig reis over Vestfjorden. Han var ute på fiske med en 3½ rums båt med 3 mann. Da stormen kom måtte kursen settes til fjords, annet var ikke å tenke på. Seilet ble slept etter båten, så sjøen brøt av på det, det var det som berget dem. Den lille båten ville ellers ikke ha motstått de svære brottene. Under lensingen fikk de allikevel en veldig brottsjø over båten, hvorved den fyldtes og soptes tom for alt som i den var, fisk, linestamper og øvrigt innventar, og høvedsmannen, Petter Haman, ble kastet overbord. Men han ble liggende like bakenfor båten og på en eller annen måte, fikk de ved hjelp av en åre — andre sier det var en tofte — karret mannen ombord igjen, og han ble da lagt i akterskotten, noe mer kunne de ikke foreta seg med ham da, da de to unge menn hadde så evig nok med å passe hver sitt i stormen ombord i den lille båten. Haman hadde fått luft under oljetrøyen, det var det som holdt ham flytende. Etter hvert la også mørket på. Plutselig fikk Ole se et brott foran. Hamans sønn, Tobias, styrte, men det fikk bare enten bære eller briste, for det var snart flere brott. Men de var heldige, de slapp igjennom som ved et under, og innenfor var det smulere vann. De landet i en vik, og fikk straks brakt Haman i land. Det var enda liv i ham. Oppe i bakken fikk de se et lys. De to kvinner som bodde i det huset fikk hentet hjelp fra naboer lidt lenger borte, og på en kjelke ble Haman transportert til gårds. Men da de fikk ham i hus, var alle livstegn hos ham borte. Han var da frosset ihjel. Og de to andre var svært medtatt. Hamans sønn, Tobias, som var en ung gutt hadde sikkert også frosset ihjel om ikke Reinertsen hadde tvunget ham til å ause og bevege seg for å holde varmen. Det var til Lund i Steigen de var kommet, og her ble det laget en kiste for Haman, som med første dampskipsleilighet gjorde reisen hjemover i denne, sammen med sine to menn.

Det vakte stor forundring da nordgående godsrute med den døde og de to levende ombord kom til Stamsund, etter tre ukers fravær, idet alle hadde strøket dem ut av de levendes tall.

Petter Haman skulle egentlig vært døpt Vavmand, da han var født på sjøen. Hans slekt var opprinnelig fra Danmark. Hans far eide halvdelen av gården Apenes, og her bodde han en tid, men flyttet seinere til Steine. Tobias, hans sønn, bodde også på Steine. Han ble seinere stallmester ved Bolaget i Narvik, og døde for få år siden.

Ole Reinertsen var en utpreget sjømannstype og tok mangen hard dyst på sjøen, særlig på sildturene om høsten og da i særdeleshet med sin lille trerumsbåt. Han døde i juni 1919.

Mattias Salamonsen beretter også om orkanen den 31. mars 1868. I Brandsholmen drev 18 båter i land og knustes, og på Ure forliste 18 fartøyer. En båt fra Storeidet, som rodde fiske for Stamsund, var på veg til Stamsund og var kommet inn gjennom Bremsundet ved Ure, men klarte seg ikke opp til Ure, hvorfor den måtte over Vestfjorden og kom seg etter dødsrittet inn til Brunværet i Steigen.

Den 5. januar 1889 forliste Karl Knutsen, Offersøy på Hadselfjorden, og to av hans mannskap, Johan Amundsen, Offersøy og Arnt Johannessen, gift med Olette Hovaldsen, kom bort. De var på sildtur. Selv berget Karl seg inn til Blokken, men han fikk dog en våt grav sammen med sin eldste sønn Markus i september 1904, da deres kjeks ble brukket ned i unnfallet utenfor Hagnesset.

Den 16. mai 1892 kullseilte Kristen Villassen, Sund på Nappstraumen og omkom. Den 4. mars 1889 forliste Kristian Karlsen, Skulbru med sitt mannskap innfor Mortsund, og bare en mann ble berget, nemlig Peder Nilsen, Holsdal, som ble reddet av Sivert Rekve, Fygle. De rodde i Brandsholmen.

Andreas Andersen, Valberget omkom på hjemtur fra Ballstad en lørdag, den 25. mars 1898, idet de rodde seg opp på Hattsteinan. Rasmus Johansen, Valberget, som var med, ble berget. Også Hagen Lauritsen, Offersøy omkom ved denne ulykken. Han var 15 år gammel og kokk.

Johan Karlsen, Vågan i Buksnes og hans eneste sønn Amandus, omkom i Tåsundet 17. august 1920. De var på fisketur på en kjeks.

Hartvik Jørnsen (Jørgensen), Indre-Våje omkom en søndag i 1851 med sin sønn og to drenge på tur fra Våje til Æsholmene, Ulykken antas å ha skjedd ved Hagnesset, ved at en kastevind i austavindsrokket hadde kastet båten, en firerumsbåt, rundt. Alt, båt som folk, forsvant.

Per og Markus Thomassen, Offersøy, omkom på sildtur 7/11 1872, på fembøring tilhørende deres far, Thomas Abrahamsen.

Peder Sørensen, Våje og hans dreng Peder Hansen, Haukland omkom sommeren 1896 på seifiske for yttersiden. Det var i unnfallet ulykken skjedde.

Ingvald Eriksen, Rise omkom høsten 1902 eller 1903 innenfor Svinøya, på fiske. Foruten Ingvald omkom også hans dreng Haftor, som var fra Tromsø og oppfostret hos Nikolai Andreassen, Leite, seinere Holand. Henrik Hansen, Rise, som også var med, ble berget.

Theodor Hansen, Haug, Enok Hansens bror, omkom visstnok året 1885. Han forulykket under flyttetur til fiskeværet først i januar. Han skulle rekke seg utover båten etter skautet, glidde og falt dermed over bord og druknet.

Per Rønnings åttring forliste på Gapøyholmen i Kvæfjord under sildtur vistnok høsten 1888 og alle tre ombordværende omkom. Det var Ole Nilsen, Bø (bror av Henrik Nilsen), Hans Hansen, Vik og Sivert Danielsen, vistnok fra Haukland.

20. september 1900 omkom Peder Pettersen, Flæsa. Han lå i Vestfjorden på drivgarnfiske med en dekksskøyte. Om natten blåste det opp til kuling av sydvest som snart økte til orkanaktig storm. Da garnlenken var blitt inndratt og det skulde settes seil ble Peder Pettersen slått overbord av seilbommen og forsvant.

Vinteren 1868 var den 53 år gamle Hans Hansen, Skulbru med flere andre fra gården, kommet på storbåt fra Æsholmene en lørdag ettermiddag til Valberget. Kanskje hadde de hatt følge med en båt fra Holand, som måtte lande der, da isen sperret landing ved Holandsjøen. Fra Valberget over til Bolle .— Skulbrupollen var islagt — skulle så de fire, Hans Hansen, Skulbru, Hans Kristensen, Skulbru, 19 år, Hans Karlsen, Opdøl, 24 år og dreng på Skulbru, og Paul Hansen, Bolle, ro i en småbåt, som de hadde lastet uforsvarlig meget. Strømmen bar inn mot isbrua, og da bare en mann kunne ro, på grunn av båtens store last, drev de inn mot iskanten, og båten sank under dem. Alle tre Hansene omkom, men Paul (Pål) fikk tak i en åre, den bet han i tvers over på midten, fikk lagt den på iskanten og greide på denne måten å holde seg opp til redningen kom.

I 1862 eller 63, det var i slutten av mars eller først i april, skulle Rasmus Pedersen, Holsdal og hans sønner Peder, Frantz, samt en tredje sønn, som vi ikke kan få oppgitt navnet på. og videre en av Rasmus svigersønner, i alt 5 mann, d.v.s. hans båtmannskap, en lørdag reise hjem fra Brandsholmen, Det var sydost til syd kuling med tykk snekave, og båten var tungt lastet med torskehoder, fiskeslo m.v. I snekavet hadde de så loset feil, slik at de kom på østre siden av Ramsvikholmen og her stødte på et skjær og forliste. Alle omkom, men om våren i mai fantes Frantz Rasmussen. Han hadde sannsynligvis kommet seg opp på hvelvet og drevet med dette innover Buksnesfjorden til en holme, hvor han fantes død, antakelig frosset ihjel. Båten var knust ved Holsøyholmen. Den ene av hans støvler, av den sorten som nådde helt opp i skrevet, var brettet (kraget) ned. — Kristen Rolandsen, Hag var den første som kom med det tunge budskap til Holstad, til en heim som med et slag var blitt ribbet for alle sine voksne menn. Man hadde hørt rop ved Holsøya og andre steder i nærheten, sannsynligvis fra Frantz, mens han satt på Holsøyholmen og måtte fryse ihjel.

Ved en seinere ulykke i Buksnesfjorden omkom før nevnte Kristen Rolandsen, Hag og Nils Rolandsen, Hag. Også Hans Jørnsen, (Jørgensen) Skulbru omkom i Buksnesfjorden, og likeså Edis Jensen, Reppe med fl.

Men om disse omkom ved ett eller flere forskjellige forlis, kan ikke bestemt sies. — Sikkert er det, at den gang Edis Jensen, Reppe omkom, var det mange som fant en våt grav. Peder Rønning, Reppe var med den gang, som 12 års gutt, da hans bror Edis omkom, og da Per var født i 1850, måtte ulykken altså ha funnet sted i 1862. Det er derfor mulig at ulykken med de fem fra Holsdal har funnet sted samme vinteren som den andre store ulykken, da så mange fra Buksnes omkom, eller kan hende Holsdalsulykken hendte 1863, året etter.

Roland Pedersen, Holsdal forteller, at han hørte sin far si, at mange av den gamle tids fiskere alltid sa, idet de for utreise tok etter skinnhyre og fiskeredskaper: «I Jesu navn». Peder Hartviksen, Holsdal, Rolands far, gjorde det bestandig, og som høvedsmann i en lang årrekke, helt utpå 1860-årene, hadde han aldri så meget sjø i sin båt, at en måtte ause av nød.

Om høsten 1860 eller 1861 reiste Hans Edisen, Valberget med sin sønn Hans Jentoft, og Hans Simeon, Offersøy, til Nusfjord for å få seg høst- og julekost ved å proviantere hos væreieren der, som skikk og bruk var i de tider. De reiste på en tremannsbåt en lørdagsmorgen. Men da været var så rusket lå de over i Nusfjord til søndag og reiste da, tross ulikt vær fremdeles, hjemover. Kommet nord til Vetting kullseilte de. Folk på land, og blant disse Petternella i Valberget, som var der i egenskap av syerske, var øyenvitner til ulykken, men da båt kom til var de alle druknet. Petternella viste ikke om at det var faren og broren som satte til, før hun kom hjem til Valberget.

Hans Edissen var far til Maren Hanna, mor til Petter Hansen og Albert Hansen, og til Petternella som igjen var mor til Lisetta, og Hans Simeon, (farsnavnet vites ikke) var far til Petter og Albert Hansa. Maren Hanna mistet således ved denne ulykke både faren, broren og mannen sin.

25. januar 1887 var også en minneverdig dag med storm fra sydvest, og så over til nordvest med høy vannstand.

Vinteren 1891 raste hyppige, tildels orkanaktige stormer, og stormnettene 2. og 3. februar og mellom 9. og 10. februar vil lenge minnes.

9. februar dette året tok stormen ute på Skomvær en steinhelle, omtrent en meter i firkant og fastspikret med femtoms spiker, fra taket på et hus. Det lynte og tordnet og det mektige fyrtårnet rystet så bordlampen flyttet seg på bordet, og alt løst danset. Denne uværskulingen skildres av dem som opplevet den som rent demonisk, og man gikk i stadig angst for at alt som byggverg var skulle rives ned og knuses.

Den 25. januar 1893 var også en fryktelig uværsdag for Lofoten og Vesterålen. Nordvesten brøt plutselig løs i all sin velde ved 11-tiden om formiddagen, og så vidt vites mistet 119 mann livet for Lofoten og Vesterålen. Titranulykken mindes også som en av landets største ulykkesdager, der så mangen flink og livskraftig fisker måtte late livet, med sorg og nød som følge i så mange norske fiskerheimer. Denne ulykkesdagen var høsten 1899, vistnok i november.

Høsten 1905, en dag i siste halvdel av november, brøt nordvesten løs i all sin majestet. Stor skade ble anrettet på sjø og land. Hus ble skadet, folk ble kvestet i snøstormen og mange båter forliste. En mann fra Ørsvåg kom med sin nybygde store seilskøyte fra Salten. Kommet inn på Høla kl. 4 på ettermiddagen kom stormen plutselig og voldsomt. Skøyten gikk rundt, og mannskapet 3 mann druknet.

Samme dag ble også Karl Pettersen, Lilleeidet overfaldt av stormen utenfor Ureberget, på vei fra Svolvær, med en 44 fots seilskøyte. Det var en særdeles sterkbygget kravellskøyte (opprinnelig losskøyte) med redningsskøyteseil. Med «sviktet» storseil og 3-revet fokk lå den på været og red av stormen i Vestfjorden uværsnatten. Den klarte seg utmerket, og neste kveld lå, den godt forankret på havna etter et døgns stormritt. En åpen eller svakere båt ville vel hatt liten sjanse.

Samme kveld var også Henrik Mathisen, Skotnes ute med lina, da stormen brøt løs. Han hadde 2 av sønnene med på en 3-manns færing. Det ble en minneverdig dag for dem. De var ikke langt fra Svinøya da stormen kom, og det ble et rotørn på 12 timer i trekk. Smått ség det fram, så bar det att, og slik slet de i det orkanaktige været i snøkav og mørke og natt en nesten håpløs kamp, til de ved 3-tiden, det dabbet da lidt av, klarte å ro seg opp til Kremmervika, hudløs i hender og bak og segneferdige av utmattelse og tretthet.

28. januar 1905, stormdag i Lofoten, med store ødeleggelser på Vestvågøy, især kanskje i fiskeværene, men også på bygdene. Det nevnes således om skader på hus i Ballstad. En låvebygning blåste skjæv, og en del nausttak strøk sin vei, et kullbryggetak ble kastet flere hundre meter over sjøen til Hjermesøy. En skøyte sank og drev i land. På Bolle, Fygle og Hag tok stormen låvebygninger og forårsaket skader på flere andre gårder. På strekningen Gravdal - Leknes ble 18 telefonstolper brukket og flere telegraf stolper ble også brukket. Den i Buksnes og Hol forvoldte skade ved denne storm beløp seg til over 50 000 kroner. På Vold tok stormen også et hus.

Den 31. januar 1910 røk det opp en forferdelig storm av nordvest med tett snøkov. Alle fiskerbåtene var ute på sjøen og fikk en hard tørn. For Eggum på Lofotens ytterside omkom den dagen, såvidt erindres 15 fiskere, de fleste oppe ved landet i brenningen. For Æsholmene brøt en bråttsjø ned en dory med to mann under linedragningen og de to omkom, det var Nikolai Reppe og Georg Gundersen, Dønvold.

2/3 1937 omkom Henrik Hansen, Utakleiv på Ballstadhavet med 3 mann på en småbåt. Det var foruten Henr. Hansen, hans sønn Høidal og Olav Fredriksen, Utakleiv.

1838, den 2. mars, ble også en sørgelig minnedag for Buksnes. Sydvest kuling, som økte til storm utpå dagen og tett snøkav. Linder turen tillands fikk en motorsjark en brottsjø over seg og forsvant, og likeså mannskapet, 4 mann, disse var: Palmer Hag, Leknes, Bernhard Fredriksen, Utakleiv og brødrene Hans og Sverre Hansen, Utakleiv.

Samme dag (2. mars) under landtur fikk en annen skøyte, skipper Alf Pettersen, en brekning over seg, hvorved en mann gikk over bord. Det var Elis Lykseth, en ung kraftig kar og god svømmer. Men skøyten hadde liten motor og klarte ikke å avansere, hvorfor han tilslutt måtte bukke under og fikk en våt og kald grav.

Samme dag, likeså under reise til land, fikk en skøyte motorstopp inne i leia. Den drev nedpå Hattvikholmene og knustes. Herunder omkom Hilmar Danielsen, Leknes, idet han skulle hoppe fra vraket til skjæret, mens de andre 3 ble reddet ved en djerv manøvre av en annen båt.

En uke etterpå, den 10. mars, var det igjen sydvestkuling, som utpå dagen økte til storm. Hele flåten for Ballstad gjorde derfor vendereise. Under turen til land fikk en av skøytene, en 30 fots sjark fra Ballstad, en brottsjø over seg og ble brukket ned i løpet av et øyeblikk og forsvant for øynene på de andre skøytefolk i nærheten. Samtlige ombordværende, i alt 4 mann, forsvant samtidig og det fantes ikke spor igjen hverken av dem eller skøyten, De omkomnes navne er: Kristoffer Falch, Ballstad, 30 år, gift og etterlot seg 5 barn i alderen 2-10 år, Karies Johansen, også fra Ballstad, 27 år og ugift. Han skulle imidlertid ha giftet seg den dagen. Videre Peder Larsen, Napp i Flakstad, 32 år, gift, og 3 barn fra 2-7 år, dessuten Karl Furnes, Sør-Folda, 22 år og ugift.

På disse tre stormdagene i mars omkom således 10 mann, hvorav de 8 var fra Buksnes. Samtlige disse var unge, dyktige, håpefulle menn, som hver for seg brakte ved sin bortgang et tomrom i hjerte og hjem og samfunn, som det var vanskelig, for ikke å si umulig å fylle ut.

Ifølge «Lofotposten» av 26. mars 1938 omkom dagen forut (25. mars) på Andenesfeltet 8 fiskere, idet en 48 fots kutter kantret av en brottsjø og hele mannskapet kom bort. Videre: En motorbåt fra Botnhamn ble brukket ned av en voldsom brottsjø og mannskapet, 5 mann omkom. To mann fra Gryllefjord og en fra Hasvik omkom denne dag.

Omkring 1900-tallet omkom to mann som ble slått overbord av storseilbommen på vei fra Våje i Buksnes til Ballstad. Den ene var fra Våje, den andre var Arne Torgersen, Holand. — Men Torger Torbjørnsen hadde enda tre hjemmeværende sønner: Thoralv, Jørgen og Kristian, tre unge, prektige staskarer, som skulle værs hans alderdoms håp og støtte. I 1908 var de i alderen 16-23 år. Thoralv, den eldste, skulle gifte seg. En ukes tid før bryllupet — 4. september — skulle brødrene med småline for å fiske bryllupsfisk. Ute ved grunnene var vel ulykken skjedd. Ingen vet det, men de kom aldri tilbake. Båten fantes ute ved Flakstadlandet. Den muntre og livsglade Torger Torbjørnsen var fra den dag blitt en bøyet og gammel mann.

Den 22. mars 1871 hadde man også en stor ulykkesdag. For Ballstad kom bort 22 mann. Mange ble skadet, men flere ble reddet. (Se om redning).

Havet, den som ofte gir inntil ødselhet, kan også til sine tider ta inntil desperat grådighet. Buksnes, såvel som Norges øvrige kystbefolknings saga, er en eneste sammenhengende kjede av forlis, med spild av menneskeliv i tusentall, og med et veid av sorg og nød og tårer som følge. Mangt et lyst livshåp er bristet og mangt et ungt geni er gått tapt ved at dets livstråd er blitt skåret over at et utemmelig, brutalt, stormslått hav. Av de få beretninger om død og forlis som her er nedskrevet vil det sees av Buksnes i århundrers løp har avgitt nokså mange og tunge ofre til den umettelige havguden Neptun.

 

Om redning av menneskeliv.

Det har ofte vært diskutert både i pressen og mann og mann i mellom om det lot seg gjøre å foreta redning av mennesker fra båtkvelv ved å seile over dette. Her skal da berettes om et par slike tilfelle.

Den 22. mars 1871 kullseilte, blant de mange andre, en båt inne på Svinøyflaget. Den drev ned mot «Ausa» og så nær brottet at ingen av de båter som kom etter anså det mulig å gjøre redning. Men som den siste båt kom den så bekjent redningsmann Ole Benjaminsen fra Vega. Han så straks den farefulle stilling ved å forsøke bergning, men han nølte ikke et øyeblikk. Han lot det stå til med passende seilføring tvers over hvelvet, hvorved han klarte å redde alle fem mann. Men just som han hadde fått folkene ombord og var kommet klar av «Ausa» tok brottet hvelvet og knuste det mot skjæret.

For denne raske og modige dåd fikk han et sølvbæger med sådan innskrift: «Carl, Norge og Sveriges konge til Ole Benjaminsen, Lysvold for kjækk og ædel dåd 1871».

Vinteren 1894 reddet Morten Jensen, Bakkeby, Malangen utenfor Ballstad Johan Jensen, Haug av Buksnes med mannskap.

Johan Jensen beretter at han da var 20 år, (fisker fra 17-50 år). For fire klørs vind lenset han mot land, da en brottsjø veltet båten. De var fem mann, som alle kom seg på hvelvet. Den siste åttringsbåt som kom etter stevnet midt på hvelvet, og idet den ség over det huket hver mann i båten en av hvelvet, så de 4 i båten berget 4 av hvelvet, Jensen, som høvedsmann og derfor den akterste på hvelvet, ble således igjen. En listerbåt kom så lensende, den kastet en line til Jensen i forbifarten, men han tok den ikke, idet han syntes det dog var sikrere på hvelvet enn å bli slept etter en båt i fart. Nå var det triste øyeblikk for Jensen å sitte alene igjen på hvelvet uten håp om redning, da siste båt var seilt forbi. Men det var unge, uforferdede karer på båten, og da de nå var 8 mann i årene ombord, så klarte de å ro seg oppunder hvelvet, og Jensen ble også reddet.

 

Petter Hansen, Offersøy bærer sin redningsmedalje for redning av 22 mennesker fra å drukne.

 

Vinteren 1927 reddet den kjente redningsmann Bernhard Henriksen, Vega, som har reddet 15 mann på sjøen, Arnt Pedersens mannskap utenfor Ballstad på samme måte, ved at han ség eller drev over hvelvet.

Så vidt vites har Bernhard Henriksen også fått redningsmedaljen.

Petter Hansen, Offersøy var født på gården Offersøy i Buksnes i 1848, og der bodde han hele sitt liv.

Som de fleste bygdegutter begynte han sin livsferd i fiskerbåten, som ble hans venn og fortrolige like til hans død i en høy alder. Han var fisker først og fremst. Sildfiske i fjordene i Troms og Nordland, på yttersiden på fiske med line og jukse og dorg og not og kveitevad, etter all slags fisk som forekom der, både vår og sommer og høst, men først og fremst så var det vinterfisket med line og garn, det som også var mest inntektsgivende. Hans gårdsbruk ble veldrevet og vakte stor interesse hos ham, men båten, sjøen og han, de var likesom ett. Båten hans var alltid i orden og i velpusset stand og all slags bruk likeså. Han gikk alltid opp i fiskeriet med liv og sjel, og derfor lå han også alltid på toppen av fangstutbytte.

I femti år red han Vestfjorden og havet ellers, den lengste tid som høvedsmann. Og i alle disse årene styrte han sin båt klar av alle lumske skjær og av alle brott og styrtsjøer som tårnet seg opp omkring båten hans, og bragte båt og mannskap trygt i havn.

Men ikke bare sine egne mannskaper, men også mange andre vristet han ut av dødens og den visse undergangs favntak ved sitt dyktige og kloke sjømannskap, sitt store mot og sin snarrådighet. Det ble i alt 22 menneskeliv han berget fra den visse døden og den våte graven.

Han var en fremskrittsmann på fiskeriets område. Båt som bruk var alltid tipptopp moderne. Han var av de første som anskaffet sneseilåttring, omkring århundreskiftet, og nest den første som satte motor i åttring i Buksnes, enda han alt da var en gammel mann. Petter Hansen var også en opplyst mann, som fulgte godt med sin tid, han hadde et lyst og vennlig sind, omgjengelig og godhjertet, en arbeidets som åndens adelsmann.

I 1902 fikk han medaljen for edel dåd, og noen år seinere, da han igjen, som gammel og sykelig, utførte sin siste redning, mottok han 500 kroner av Carnegies heltefond. Selv måtte han dog dø på sjøen. En dag han var ute på en småbåt for å dra kveitevad, og en av sønnene var med, da han i det siste hadde skrantet noe, orket han det ikke lenger og måtte legge seg i akterskotten, og før han nådde heimen sin var hans livsdag slutt.

Petter Hansen var en havets sønn og på havet utførte han dåd og bedrift som festet medaljen til hans bryst. Og om han, som de fleste havets sønner «ei for mengden funkle», skal han dog hermed stå for etterslekten, blant Vestfjordens kjempeflokk, som en av de største.

Av de gode gamle Buksnesfiskere har en ennå to av de hedengangne sjøulker som har erholdt medaljen for edel dåd. Den ene var Wilhelm Knutsen, Horn. Han var en vidkjendt dyktig fisker og sjømann, som under sitt lange fiskervirke fikk anledning til å vise sin dyktighet og uforferdethet som redningsmann på sjøen. Skal her nevne et par tilfelle.

En vinterdag under sterk vestakuling rodde en tveskippet åttring ut for å sette lina. På hjemtur kastet rokket båten rundt utpå Svinøyflaget.

Wilhelm Knutsen satte ut på en firemannsbåt gjennom himmelhøyt rokk og opprørt hav og berget de 7 mann på hvelvet.

 

Gårdbr. Ove Pedersen, Sund.

 

En annen gang kom nordveststormen plutselig, just som Knutsen var ferdig med linetrekningen. Han klarte ikke å sette linen mot stormen, og da han var en nokså myndig mann, tok han ingen hensyn til mannskapets uvilje mot hans bestemmelse om å sette lina unna stormen innover. Som de holdt på med å sette ut siste ilen hørte de nødrop, det viste seg å være en hvelvet båt med 5 mann. Knutsen berget dem alle og kom seg velberget i land. Alt i alt har han berget 17 mann, og for dette sitt redningsarbeid fikk han medaljen for edel dåd.

Ove Pedersen, Sund fikk også redningsmedalje for bergning av 17 mann. Han var også en gammel velkjent storfisker og sjøveteran.

 

Redningsskøytefører Bernhard Markussen.

Markussen er født på Vold i Buksnes i 1877.

Han begynte som kokkgutt i rorbua 12 år gammel, fortsatte så fiske, først som mannskap og seinere som høvedsmann på åttring i Lofoten og Finnmark. I 1901 gikk han ombord i R/S «Kristiansand» med stasjon i Finnmark, Lofoten og Kristiansand, og stod der til 1906. Begynte så på R/S «Bergen» i 1907. Denne forliste samme høst. Så gikk han ombord i R/S «Stadt» i 1908 som båtsmann og stod der til høsten 1912. Ble fører samme høst og fikk R/S «Collin Archer», som han førte til høsten 1921. Samme høst fikk han R/S «Nordland» og førte den til 1939, da han sluttet i Redningsselskapets tjeneste etter en sammenhengende tjenestetid av 39 år. Mannskap skiftet han ikke oftere enn ved død eller forfremmelse: «Jeg hadde alltid dyktige og kjekke folk, og jeg er kry av at de som har vært med meg har kommet seg godt opp i selskapets tjeneste», sier Markussen. Og det er jo så selvfølgelig. Markussen var av den gode, gamle sjømannstypen, traust og rolig, men dristig og uforferdet, en ektefødt «Ulabrand», og derfor en fremragende fører og læremester for sine mannskaper. Men om hans barske kommandorøst mangen gang lød tilsynelatende hard og bydende gjennom sjøbrotts brus og stormhyl ved de mange redninger hvor det gikk på livet løst, hvor hans kvasse ørneblikk ofte gjennom nattmørke og sjørokk skulle ta nitid mål og beregning for å borde en kullseilet båt eller et skipsvrak i havsnød, så var han til gjengjeld blid, elskverdig og kameratslig som få i den hverdagslige omgang med mannskap, som alle de andre han kom i berøring med, og hvorfor han også vandt seg sin store og oppriktige venneskare.

Men som de fleste store menn var også han en energisk og allsidig mann.

I 1908 giftet han seg og kjøpte samtidig et jordstykke på Ostad i Borge på omlag 40 mål villmark. I feriemånedene om somrene strevde han med jordarbeidet, og nå er forlengst hele stykket som en eneste slett flate, et veldyrket mønsterbruk med pen og tidsmessig bebyggelse. Og i ledige stunder ombord hadde han også noe i hendene. Hans treskjærearbeider, utført ombord, vidner om både kunstsans og ferdighet. Det meste av det vakre møblement i hjemmet er hans eget verk. Ja, fikk noen av mannskapet ombord en tann som slo seg rebelsk og de ikke hadde noen patentert «feltskjær» for hånden, nåja, så gikk Markussen etter sin tang, og vips, så var den historien ferdig.

 

Bernhard Markussen.

 

Om de mange dødsritt og de mange sjømannsdåder Markussen har utført på sine 40 års kysttokter, fra Vadsø i nord til Kristiansand i sør, vil det føre for langt her å berette, skal bare gi et kort utdrag av forskjellige avisreferater:

«Redningsskøyten «Nordland», der har krysset for Torsvåg er nå på veg til Værøy. En medarbeider i «Lofotposten» nyttet høve til i forbifarten å veksle noen ord med føreren, Bernhard Markussen. Han er en av disse beskjedne og tro arbeidere, «hvis navne ei for mengden funkle, men som fikk glæde, gavne i det dunkle». I ca. 25 år har han nå arbeidet i selskapets tjeneste. Og mange familiefedre og forsørgere har ham å takke for sin redning. Og mangt et hjem er ved ham spart for å miste sin forsørger. I et forrykende uvær og sydvestkuling den 6. november ble en båt med 4 mann berget. Disse 4 ville ganske sikkert ha satt livet til hvis ikke skøyten var kommet. Og så den 16. desember røk det opp med sydvestrokk så voldsomt som en sjelden har sett dets make. «Nordland» arbeidet under de mest farefulle omstendigheter for å berge atter en båt med 4 mann. Heldigvis lykkedes dette. Men i det voldsomme vær gikk båten under, da sleperen brakk, og de mistet båten. Øienvidner som stod på land kunne ikke se skøyten under redningsarbeidet for rokk. Ennvidere er det av «Nordland» blitt innslept 30 båter med 70-80 mann. De fleste hjemmehørende i distriktet. Det har således vært nok å gjøre denne høst for redningsskøytene.

Nå skal skøytene igjen begynne sitt arbeide i Lofoten. Det er i sannhet et slitsomt og hårdt arbeide de har disse menn, et anstrengende og ansvarsfullt livskald».

«Det største brott jeg har mødt? Å, jeg tror intet står mål med det vi var ute for på «Collin Archer» den 5. april 1918 ved Lofoten. Det brottet slo «Collin» midt i masten. «Collin» holdt stand, men jeg fikk et slag av rorkulten, som nær hadde sendt meg i døden. Det var samme dag lokalskipet «Mosken» underveis til Værøy fikk levende fisk på dekket, skyllet opp av de fryktelige brottsjøene.

Om jeg snart skal slutte? Det er ikke så lett å slutte. Jeg elsker dette arbeide, å kunne bringe tilbake til livet dem som ofte synes å være dødens, den våte gravs, sikre bytte. Og så er jeg jo ennu i mine beste år. — Hvor mange jeg har reddet vet jeg ikke på stående fot, men det er ikke få, tallet må nok skriver 3-sifret. Og jeg vil enda — om så Gud vil — i mange år styre gjennom rokk og brott fram dit hvor hjelpen trenges og hvor ingen som de prektige redningskøytene kan yte den. — Ført av en djerv og dyktig skipper, føyet jeg til for egen regning. Br—.»

Så tilslutt et utdrag av en artikkel i «Signal» for 25/7—35:

«I redningsskøytenes cockpit har det i årenes løp stått mangen en rakrygget kjernekar som vi kan betegne med kystfolkets yndlingsnavn: En havets sønn. Et par trekk fra to av skøytenes veteraners seilingstid, vil kanskje åpne veien til forståelse av hvad redningsarbeidet kræver.

De to førerne Bernhard Markussen og Simon Lockert har begge to stått i tjeneste i fulle 35 år. De er begge av den gode nordnorske sjømannstype. Talløse er de mange våte dager og netter med som er gått siden de første gang trådte på redningsskøytenes dekk. Seigt slit og angstmettede timer har det vært mange av. Stundom har det sett ut som kampen skulle ende med nederlag og at redningens menn selv skulle bli innhentet av havdødens arm. En av redningsskøytenes triste hendelser var Markussen med på under R/S «Bergen»s forlis utfor Andøya 27. januar 1907.

Om dagen krysset de ut for Langenes, da en kraftig VSV blåste opp og senere øket til orkan. Fartøyene lå i havn, unntatt en liten motordeksskøyte som lå under ilen for å dra. R/S «Bergen» lå like ved og vaktet, men båten måtte gi opp og søke tillands. Skøytens tilbud om assistanse ble avslått. Ved 10-tiden om kvelden inntraff så den sørgelige hendelse at redningsskøyten fikk stormasten brekt overbord og ble liggende hjelpeløs og drive. Uten styring rak det oppunder Andøyas ugjestmilde strender hvor brott og fall florerte i et utall. Varp med 3 lås kjetting ble satt ut, men fortøyningen brakk som hyssing.

Orkanen raste og havsrokket stod som en foss over skuta og folkene. Brottene buldret med øredøvende brak, snart på den ene, snart på den andre siden. — Ut for Nøis lå de en tid mellom to fall, men drev seinere derfra og opp på et skjær ut for Stave, hvor skuta lå å hugget mot harde fjellet hele natten i det opprørte hav. Av frykt for at skøyta skulle bli sundslått og synke, turde mannskapet ikke være under dekk.

De tok derfor livbøyene på seg, og disse ble bunnet sammen: for de ga hverandre gjensidig det løfte, at når de hadde fulgtes i så mange vonde og gode dager, så skulle de følges også i døden. Linen var festet i bøygommen, og med øks i hånd stod de beredt til å kappe den i tilfelle skøyta sank.

Utpå morgenen ble de oppdaget fra land og redde tunder vanskelige omstendigheter i en meget forkommen tilstand. Samme natt som dette skjedde, omkom redningsmannskapets fører, Antoniussen, som da var fyrvokter ved Hornø fyr, og kirken på Steine i Lofoten blåste ned. Rundt hele kysten ble det anrettet store skader.

En slik påkjenning måtte selvfølgelig få sine følger, og i lange tider etterpå led Markussen av nattlige mareritt og kunne spring opp i søvne i en følelse av at han gjenopplevet dramaet. Men han skremtes ikke bort, for straks etter fikk han hyre på en av de andre skøytene.

Ved en seinere anledning under redningsarbeide, det var på R/S «Collin Archer» utfor Stamsund i 1919, da han reddet 10 mann, at han fikk et voldsomt støt av rorkulten over hoftekammen som forårsaket brist, et hardt knekk som til stadighet, særlig i seinere år, har voldt ham smerter på våte og frostsure dager.

Dette var noen små lysglimt inn i et 40-års dådrikt sjømannsliv. Bernhard Markussen har duket seilene for siste gang som redningsskøyteskipper, men hjemme er han i full aktivitet med å rydde opp etter de tyske vandaler som hadde laget «støttepunkt» med kanonstillinger, skytergraver og russebarakker på eiendommen hans. Han nyter nå sitt vel fortjente otium heime på sin vakre, velstelte gård.

 

Redningsskøytene.

Tanken om redningsskøyter er helt fra 1789, og fostret i Amerika, ved at skipet «Aventure» av Newcastle strandet ved Tynemouths havn, hvor tusener av mennesker så på at alle mann ombord ble brenningens bytte.

Folket ble så rystet av denne tragedie at de satte arbeide i gang for å skaffet et redningsfartøy. Og skipskonstruktør Henry Grieatheard fikk i oppdrag å bygge et redningsfartøy som gikk av stabelen 30. januar 1790. Denne hadde lite tilfelles med de redningsskøyter vi kjenner, men tanken tok flukt, og hundre år etter hadde også vi i Norge vår første redningsskøyte.

Her i landet levde omkring åttiårene en varmhjertet læge, Oskar Tybring, som ikke kunne slippe tanken om opprettelse av et redningsselskap, etter at han på høsten 1882 hadde vært vitne til et skipsforlis, hvor ikke et menneske ble reddet. Han viet store deler av sitt liv i arbeide for å skaffe et effektivt redningsvesen og brakte interesse for saken ved avisartikler og foredragsreiser. Han vandt derved formående menn for saken. Den 23. januar 1889 ble et møte holdt i sjømannsforeningen i Kristiania. Man enedes om at formålet var godt og at det måtte arbeides for å samle inn penger, og det anbragtes børser dertil landet rundt. I juni 1891 åpnedes en markedsbasar i Kristiania Tivoli, det ble en kjempesuksess og innbrakte 72 000 kroner, hvortil 30 000 ble innsamlet rundt om i landet. Hundrede tusen kroner var dengang en ganske stor pengeverdi.

«Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning» ble konstituert på børsen i Kristiania 9. juli 1891, og den første redningsskøyte, «Collin Archer», begynte sine tokter i 1893.

Konstruktøren for våre redningsskøyter var den senere så verdenskjente skipsbyggmester Collin Archer fra Laurvik — byggmesteren for polarskipet «Fram», «Collin Archer» og en flerhet av våre redningsskøyter.

Til å begynne med så Nordlandsfiskeren skeptisk på «Collin». Den kunne ikke være noen seiler. Så høy en rigg, så plomp og dyp, seile så høye. Ånei, det ble ikke Nordlandsbåten, nei. Slik gikk snakket blant fiskerne mann og mann imellom.

Men da ryktet om redningsdåden, kaptein Anthonisen hadde utført med R/S «Collin Archer» på Havningberg havn den 19. mai 1894, hvorved han reddet 36 mennesker, og især da øyenvitners beretninger verserte, ble redningsskøytenes autoritet uimotsagt anerkjent av kystens fiskerbefolkning. Og siden er redningsskøyten — denne havets samaritan — omfattet med kjærlighet og offervilje fra befolkningens side uten sidestykke i vårt folks historie. Det er ved private bidrag blitt bygget og underholdt en flåte som nå teller over 30 farkoster, og som nå uten unntakelse er utstyrt med kraftige motorer og moderne utstyr, som radio, ekkolodd m.m. I Ballstad har en skøyte hatt vinterstasjon i årrekker.

Hva disse redningsbåtene har utført av dåd og bedrift ut gjennom årene er overveldende, og hvad de har reddet av verdier lar seg ikke beregne i tall, den mengde av menneskeliv og den sum av tårer, sukk og gråt, som er blitt spart grunnet redningsskøytenes samaritangjerninger ut gjennom tidene i de femti år de nå har virket, kan aldri beskrives. Skal bare henvise til begivenheter som ovenfor nevnte redning i Hamningberg 1894, D/S «Rokta»s forlis på Galteskjæret, Hustadvika 3. april 1938, hvor R/S «Kr. Bugge», fører Johan Bakke, under dramatiske omstendigheter reddet 7 mann, hvorav en var død, og mange, mange andre dådsbedrifter .— —

 

 

REDNINGSSKØYTEN

 

I tusener år lød den gravtunge røst

om Noriges værharde kyst,

når havstormen raste og hentet sin høst

blant menn i den dødshårde dyst.

Mens fiskeren red på den kvelvede båt

til brottsjøen feiet ham av,

satt hjemme hans kjære i bønn og i gråt

for ham som ble senket i grav.

 

Så ofte det hendte at ingen kom hjem

og bragte om kampen beskjed,

ti båten de ventet, den kom ikke frem,

den sank, og dens mannskap gikk ned.

— Der sank de i dypet, med tåre som krans

var lønnen for livskamp, de fikk.

All fiskerens glede, alt det som var hans,

det svandt for hans døende blikk.

 

Men tider svandt hen, og det demret et syn,

— en hvitvinget fugl stod fra land.

Den skar gjennom sjøenes blendende lyn,

den svang gjennom havbrott og brann.

Det sang gjennom sinnet av medynk til gavn

og kjærlig oppofrende mot:

Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning, ved navn

ble dannet som første pilot.

 

— De satt der på kvelvet, var håpløst fortapt.

og døden sitt bytte var nær.

Da plutselig brøt gjennom stormsjø og natt,

som fugl mellom båer og skjær,

en stridshingst med frådende skum om sin munn,

med vinger for stormjaget spent:

Den fryktløse ridder, i dødsridtets stund,

fikk livet fra dødsdommen vendt.

 

Og redningsskøytenes dådfyldte dyst

står preget i stjernemild glans

i kystfolkets håpfyldte, takksamme bryst,

lik roser i minnenes krans.

— Gud signe hver redder på skøytens dekk,

gid lykken beskinne hans vei.

Med livet som innsats, fra havsnød og skrekk

å redde, — han sviktet dog ei.

 

Personalia.

Da de fleste av bygdas mannlige innvånere har drevet fiske som hovednæring, og da en flerhet av disse har vært framifrå dyktige fiskere, vil det føre for langt, og bli for plasslukende å gi en omfattende omtale av alle disse, skal derfor bare nevne noen få.

Petter Andreassen var født på Leknes. Han begynte fiske alt i gutteårene. Som ganske ung mann var han høvedsmann på egen båt, først åttring og seinere fembøring, med garn fra 1868 til 1885. Han var en dyktig sjømann og heldig fisker, en energisk, fremadstrebende og allsidig fisker. Andreassen fulgte med tiden. Da Vestlendingene delvis var begynt å drive fiske med dampskip, kjøpte han i 1885 den første dampdrevne jernbåt «Holmengrå», som han selv kaldte «Gråen», for en pris av 18 000 kroner. Med denne drev han i flere år garnfiske. «Gråen» solgte han til Havnevesenet, da Tromsø dampskipskai skulle bygges. Det ble siden satt inn motor i den.

I 1901 kjøpte Andreassen D/S «Skreien», bygget i Bergen, for 30 000 kroner. Han drev garnfiske i noen år også med denne. Andreassen var allerede da en alderstegen mann, og solgte «Skreien». Han kjøpte så en åpen Hardangerlisterbåt, som han drev garnfiske med i 3 år. Men vant som han var med dampbåt, syntes han nok listerbåten ble for krøbel og liten og kjøpte så sin siste dampbåt «Nordhordland», som han drev garn- og bankfiske med til sin død. Han døde på sin post som tidsmessig fisker, år 1914.

Men også på andre områder var Petter Andreassen en dyktig mann. Han kjøpte Mortsundholmen, hvorpå han bygget rorbuer, hjeller, kaier og brygger. Det ble et mønsterbruk for sin tid, og der drev han fiskkjøp, trandamperi, bakeri og handel. På gården hjemme på Hol drev han også handel. Denne gården overlot han så til sin eldste sønn, Emil, og kjøpte da en jordparsell på Fygle, som han lot bebygge med butikklokaler, brygge, våningshus, samt et større fjøs for gårdsbruket.

Tross hans mange andre gjøremål var dog fisket og fiskeriforretningen hans kjælebarn, hvorfor han også drev fisket inntil langt inn i den sykdom som avgjort ville bringe ham døden. Han var en aktet og avholdt mann i bygden, og etterlot seg ved sin død en betydelig formue.

Til slutt noen fisketall fra P. Andreassens tid. I 1893 storfiske, opptil 800 st. på 1200 liner og 3000 fisk på garnlenken, som den gang ikke var så stor. P. Andreassen fisket det året på «Gråen» 48 000 stykker skrei. 1894 var også storfiske. Linebåtene for Nusfjord hadde fra 18-24 tusen stykker pr. båt. I 1895 var Lofotfisket rekord med 38 millioner.

 

Hilmar Christensen.

 

Ulrik Christensen.

 

Brødrene Hilmar og Ulrik Kristensen var født på gården Lilleeidet i Buksnes 1876 og 1878.

Som de fleste Buksnesmenn begynte de som kokkgutter i rorbua. Hos faren, Jens Kristensen, gikk de i god skole, han var dyktig driver og storfisker. Før de hadde nådd tyveårene satt de som høvedsmenn på aktertoften i egne båter, bemannet med leiekarer. Det visste seg snart at de var framifrå dyktige karer, og allerede i 23-årsalderen kjøpte de sin første skøyte «Nordlyset», 53 fot lang, til da en av de største og flotteste skøyter i Lofoten. Med denne drev de så Lofot- og Finnmarkfiske med doryer, storsild- og fetsildfiske, bankfiske og håkjerringfiske på kysten og under Spitsbergen. Etter noen års forløp solgte de den, og Ulrik reiste til Danmark for å hente en av Kårbø, Svolvær innkjøpt større brønnkutter, «Ruth», utstyrt for flyndrefiske. Hilmar hadde da fått bygget en dampbåt «Gadus», og med denne og «Ruth» drev de så flyndrefiske om sommeren og linefiske med doryer om vinteren. Da disse båter ble solgt ble Ulrik fører av Krog, Svolværs nyinnkjøpte dampskip «Eurora». Med disse båtene drev de så agnfart og sildekjøp for Krog, i Lofoten og Finnmark i flere år, inntil Krog innstilte driften og solgte skipene omkring midten av forrige verdenskrig. I denne tiden kjøpte de en større landsgård i Ørsvåg. Denne gård drev de fram til et mønsterbruk, med nybygd tipptopp moderne bebyggelse. Denne gården solgte de så og kjøpte en bygård i Kabelvåg, hvori de bl.a. drev handelsforretning.

I 1914 kjøpte brødrene sammen med J. Rist strandstedet Reine ved Ballstad. På stedet lot de bygge kai med brygger, damperi, hjeller, samt vannledning fra eget oppdemmet reservoar til eget bruk og vannfylling for fiskerflåten. Der drev de så fiskekjøp og dermed hørende forretning, som bestyrtes av partneren Johan Rist, Sund, til i 1917 da bruket ble solgt til Ragnar Schjølberg, Bodø.

Så kjøpte brødrene dampskipet «Lyngen» av Troms Fylkes Dampskipsselskap. Med dette og en innkjøpt stor skipslekter drev de så fraktfart på kysten. I dette skipskjøp var interessert to Bergensere, en sakfører og en forhenv. skipskaptein, som begge var krigsjobbere. Etter en tids forløp solgte Bergenserne skipene og forduftet. Brødrene Kristensen, som hadde drevet skipene og båret dagens byrde og hete, stod nå der med tomme hender så å si, men en sørgelig erfaring rikere.

Men Ulrik, der lik «Terje Wiiken», kanskje sturte en dag eller to, «mindtes en kjending gammel og tro». Tyskerne praktiserte den «uinnskrenkede undervannsbåtkrig», med derav følgende skipsnød. Alt som flyte kunne ble tatt i bruk, og et gammelt kystfraktskip fra Bergen ble chartret til England i fraktfart på Kanalen. Ulrik Kristensen mønstret på som skipper med en styrmann som navigatør, da han selv ikke var navigasjonskyndig. I to år gikk han i fraktfart mellom England og Frankrike, inntil krigen sluttet.

Da han så kom hjem, kjøpte han Clara Lindstrøms gård i Kabelvåg, samt en sjøgrunn hvorpå det ble bygget kai med brygge. I denne startet han båtbyggeri, hvor flere rasere ble bygget. Men nedgangstiden etter krigen, som brakte skuffelser og tap for de fleste, ramte også brødrene Kristensen på forskjellig vis, og så måtte de likvidere. De solgte så sine eiendommer i Kabelvåg og flyttet til Tromsø. Der innrettet de seg igjen og bygde nye hjem, hvor de da bodde til sin død, Ulrik i 1927 og Hilmar Kristensen vistnok i 1934.

Når disse to brødrene er .nevnt sammen her, så kommer det av at alt hva de foretok seg i livet var de sammen om. I alt var de enige, alt hadde de felles.

Brødrene Kristensen hadde ingen skoleutdannelse, annet enn folkeskolen, men når de tross det kunne komme seg så godt fram, Hilmar Kristensen var også en tid ordfører i Vågan, så viser det best hva stoff de var av, og over alt hvor de ferdedes vandt de seg venner i hopetall, festlig og sjarmerende som de var. Hjelpsom og godgjørende var de også i den grad at det ofte virket ruinerende på dem. Uten å gå noen for nær må det slås fast, at brødrene Kristensen var av de dyktigste og beste menn som er fostret i Buksnes i seinere tid, både som menn og mennesker betraktet.

Mathias Salamonsen, Leknes var født på gården Storeidet i Buksnes den 19. mars 1852.

Han gjorde sin entré som kokkgutt med sin bror Petter Salamonsen, Storeidet på Æsholmene i 13-års alderen. Utdannelsen var noen ukers folkeskole om året, hvorav annen hver dag gikk med til å passe kreaturene i marken. Og læreren var den i Buksnes meget omtalte Jørgen Ulriksen, som selv bare hadde folkeskole, men som allikevel måtte ha vært en dyktig lærer. Salamonsen sier om ham: «Læreren i skolen hette Jørgen Ulriksen og var fra Kyllingdalen. Han hadde ikke gått på noen lærerskole, men til hans ros må jeg nå si at han var en av de store begavelser som man til enkelte tider treffer på blant vårt folk og som ofte skinner i det omgivende mørke». — Det var ingen dårlig attest.

15 år gammel rodde han sitt første fiske. 21 år gammel var han fartøyfører og høvedsmann på fembøring med garn i Vesterålen. Så gikk det slag i slag med fiske om vintrene og Bergensfart om somrene, som skipper, først med andres — bl.a. Even Hansen, Lilleeidets jekt i to somre, siden med egne fartøyer. I 1878 kjøpte han sin første jekt som kostet 6400 kroner. Med denne seilte han 2 turer til Bergen hver sommer, samt diverse trelastturer for eget salg på stedet. I 1880 giftet han seg med Karoline Olette Hansen, Leknes og flyttet til Leknes hvor han kjøpte et jordstykke hvorpå han bygde sin heim, og hvor han seinere bodde til sin død.

Høsten 1889 solgtes gamlejekten og en ny og større jekt ble bestilt. I 1890 tok han den nye jekt «Karoline» i bruk. Med denne, som den forrige, seilte han hvert år til Bergen med fisk, tran og rogn og med trelast fra Namsen, mest til salg i egen forretning. Om vintrene fiske og fiskkjøp i Mortsund.

I 1993 ble han valgt til ordfører og fungerte i en periode.

M. Salamonsen var, foruten en mer enn alminnelig dyktig fisker og sjømann, en mann som det gikk frasagn om, også en dyktig forretningsmann og gårdbruker, allsidig og innsiktsfull. Sitt gårdsbruk drev han fram til et mønsterbruk i bygda og kostet nye, moderne redskaper.

For bygda var han også av stor betydning. Han var drivfjæren ved starten av Leknes meieri. Post- og dampskipsekspedisjon i Leknes var også hans verk. Også Buksnes Sparebank var han initiativtaker til starten av. Mathias Salamonsen var i sin tid en av bygdas betydeligste menn, og merkene etter hans livsverk vil sikkert komme til å stå lenge på Leknes. Han etterlot seg også etter den tids verdimål en betydelig formue. Godt gjordt, uten startkapital og med en årslønn som skipper de første årene, etter hans egen oppgave, 77 øre pr. dag.

På sine mange reiser på åpen båt, han som de øvrige i de tider, slet han mye vondt, men hans sterke helse hjalp ham over strabasene. Han reddet også mange menneskeliv på sjøen. Rekord for hurtig seilas til Bergen innehadde han sikkert. Ballstad - Bergen seilte han en gang på 78 timer. I 1889 fisket han 18 000 fisk på garnfembøring.

Ole Willasen, Valen i Vågan er født på Sund i Buksnes den 13/6 1865

Hans far Willas Olsen, Sund var en utpreget fiskertype, fembøringshøvedsmann og storfisker. Disse egenskaper ser det ut til er blitt nedarvet til etterslekten, idet hans etterkommer i 3 ledd alle er mer enn alminnelig dyktige fiskere og sjømenn. Det visste seg snart at Ole Willasen var en innsiktsfull kar og dertil en uforferdet hardhaus på sjøen, en ekte og solid førerskikkelse. Som fisker og sjømann vandt han allerede som ung mann ry og vakte oppmerksomhet. Han var også en særdeles moderne, tidsmessig fisker, og en av de første til å ta de nye fiskeredskaper og tekniske hjelpemidler i bruk. Han var en av de første i Lofoten som skaffet seg listerbåt. Fra 1888 og årene utover driftet han med listerbåt som garnbåt under Lofotfisket og på sildefiske på Nordland og Sunnmøre. I 1907 anskaffet han seg motorskøyte.

Han gjorde et utall av fisketurer på Lofoten, til Finnmark og Sunnmøre, samt sildturer til fjordene i Nordland. Han var også kjent som en uvøring til å seile. Som rekordmessig hurtig seilas kan nevnes en tur med seilskøyte fra Kristiansund til Lofoten på 36 timer. Han seilte også alene med en liten seilskøyte fra Sør-Norge til Lofoten. Hans gårdsbruk i Vågan vidner også om energi, framsyn og dyktighet.

I all sin ferd har Ole Willasen alltid vist ærlighet, pålitelighet og storsinn, og nyter nå sitt otium med stor og velfortjent aktelse og ære som den gode og storfeldte mann han er, og som også Buksnes kan ha æren av å ha fostret.

Av andre kjendte storfiskere fra Buksnes i siste halvdel av 19. århundre skal en nevne endel: Samuel Vetting, Ove Pedersen, Sund (se avsn. — redn. av menneskeliv) og Johan Rist den eldre, Sund. Han nevnes å ha rorbu på Æsholmene og rodde der på fembøring. Denne rorbu flyttet han forresten til Straumøy i Flakstad etter at yttersidefisket hadde avtatt i en del år. Samme rorbu flyttet han seinere, etter at han alderstegen hadde sluttet å ro fiske, hjem til Sund, og den ble der brukt til butikk. Likeså Willas Olsen, Sund, (Ole Willasens far), Johan Petter Kristiansen, Horn, senere Napp, Rikard Hansen og Wilhelm Knutsen, Horn (se om redningsmenn), brødr. Petter og Bernhard Bjørnsen, Horn, Henrik Mathisen, Horn, Oluf Svendsen, Markus Bendiksen, Enok og Leander Hansen, Jens Andersen, som hadde rorbu på Æsholmene og svigersønnen Wilhelm Willasen, samtlige fra Haug. Jens Kristensen, Petter Eriksen og Johannes Markussen, samtlige fra Lilleeidet, Johannes Markussen gjennomgikk alle fiskeriets utviklingstrinn og faser i sin tid, fra hjemmefiske med småbåt etter alle fiskearter med dertil hørende agnanskaffelse, som skjell- og makkgraving m.fl., til Finnmarkfiske med båt såvel som skøyte. Han drev fiske fra sitt 13. til sitt 74. år, altså i hele 60 år, hvorav de ca. 50 som høvedsmann og de siste 20 år med moderne motorsjark. Videre Edvard Jakobsen, Flæsa, Laurits Kristiansen, Edvard Knutsen og Thomas Abrahamsen, Offersøy, Peder Sørensen og Hans Jensen, Våje, samt de fleste på Utakleiv og Haukland og Vik, hardhauser og storfiskere.

Mange, både av ut- og øvrebygdas fiskeveteraner er forresten nevnt i omtalen av Æsholmene. Og videre brødr. Ole og Harald Hammer, Storendet, Hagen Busch, Skarsjøen (jekteier og skipper), Kristian Hågensen, Skotnes (jektskipper og høvedsmann), Hans Pettersen (styrmann), Storeidet, Frantz Hansen og Hagen Hansen (notbas og høvedsmann), Skotnes samt Edvard Falk, Ballstad, som har rodd fiske i ca. 70 år, hvorav høvedsmann i ca. 60.

Dette var jo bare noen få som er nevnt av de mange, mange dyktige og uforferdede fiskere og sjømenn fra Buksnes, som gjennom tidene har pløyet sjøen og øvet heltedåd, som hverdags dont, som har kjempet og seiret, men som også har bukket under i kampen mot elementene. Deres navn skinner dog — om enn i det dunkle — gjennom Lofotfiskernes tusenårige sagnomsuste saga.

 

Fiskeriinspektør R. Skotnes, Vardø.

 

FISKERIINSPEKTØR RAGNVALD SKOTNES

er, som navnet hans forteller oss, fra Skotnes, og han viser oss fiskergutten som kunne arbeide seg godt fram. —

Den siste tiden jeg gikk i folkeskolen, forteller han, var jeg to vintrer kokk og senere, visstnok 1903 og 1904, halvkar, men 1905 til 1907 full lottkar, alle årene sammen med sin far, og om sommeren var det å drive seifiske fra mindre båt, og det var en ikke mindre hard drift, idet faren var en driftig fisker. På forsommeren 1907 reiste han til Kirkenes, hvor han delvis arbeidet på sagbruk tilhørende A/S Sydvaranger, og delvis i fjellet for samme selskap. — Men da lysten alltid stod til sjøen og fisket, reiste han vinteren 1909 til Vardø og deltok i loddefisket. 1911/12 kjøpte han seg ny motorskøyte, og drev med denne fiske til sommeren 1922, da han solgte den til Finnland. Skotnes var heldig som fisker og tjente ganske mange penger på denne skøyten. Så fikk han ansettelse som kontormann ved Vardø Fiskerforbund, en sammenslutning av fiskere for produksjon av egen fangst, og han var samtidig styrets formann, noe som viser den tillit fiskerne der oppe hadde til ham. I begynnelsen av året 1929 ble han dette selskaps disponent, en stilling han var innehaver av til han 15. januar 1933 ble ansatt som fiskeriinspektør i Finnmark, hvilken stilling han fremdeles innehar.

Det er mange tillitsverv Skotnes har beklædt ut gjennom årene. Vi nevner medlem av Vardø bystyre, og dessuten medlem av en rekke kommunale komiteer, medlem av Finnmark Fylkesrederi og lokalruteselskap i ca. 20 år fra 1926, hvorav de to siste år som direksjonens formann.

R. Skotnes er født 26. januar 1887 av foreldre fisker Edv. Mathiassen og hustru Thrine, Øvre Skotnes. — Han har vært fiskerne en meget god og nyttig mann der oppe i det høye nord, hvor han har lagt stor dyktighet for dagen og er meget avholdt i vide kretser.

 

HVALFANGST

Ser en på hvalfangstens utvikling ut gjennom tidene til hva den er nå, så får man en svimlende fornemmelse. Men så er det jo gått århundrer fra de første famlende forsøk på å veide disse havenes kjempedyr og til den moderne hvalfangst av i dag.

Den hadde jo en beskjeden begynnelse. Hollenderne under Svalbard jaget fra båter. — En mann stod i forstavnen av båten med en stang, hvortil harpunen var festet, ferdig til angrep når utysket stakk snuten over havflaten. Og — der suste harpunen inn i kjøttet på dyret. Sporen pisket havet til skum og dyret laget et veldig brott, der det satte avsted i svimlende fart med båten på slep. Ofte hendte det nok at båten kantret og menneskeliv gikk tapt. Dette var en ytterst farefull bedrift, endog det kun var de roligste hvalarter som ble jaktet på, fra båt, som grønlandshval, nordkaperen, kvitfisk og narhval. Da nordkaperen, som allerede i det 18. og grønlandshvalen i begynnelsen av det 19. århundrede var omtrent utryddet og nå totalfredet, begynte hvalfangerne å spekulere på å fange de såkalte sterke hvalarter: blåhval, finnhval, seihval og knøl. Men det var et langt kapitel for fangerne å få tak på disse umåtelig store og sterke dyr.

Omkring 1840-årene gjorde finnmarkingen Jakob Nikolai Walsø forsøk med en liten granat, utskutt fra en rifle. Han kom problemet et lite skritt nærmere. Bergenseren Arnt Kristian Dahl førte saken et skritt videre, idet han brukte kanon for utskytning av harpunen, og festet en line i denne. Han gjorde prøvefangst i Varangerfjorden i 1850-årene. Resultatet ble en hval. Men ennå var det langt fram før problemet skulle bli tilfredsstillende løst. Både amerikanere, tyskere og dansker prøvde på å løse problemet.

Sist i 1850-årene begynte amerikanerne Liljedal og Roys sine forsøk. De brukte rakettapparater å skyte ut harpunen med. Utskytningen foregikk fra robåt, samme metode som hadde vært brukt i århundreder forut, for fangst av de lett fangelige hvalarter. De fikk heller ikke fangsten til å lønne seg, og gikk fallitt på en halv million spesidaler, etter en årelang forsøksdrift.

Først i 1860-årene begynte pioneren Svend Foyn sine forsøk. Våren 1864 gikk Foyen nordover med den senere så verdenskjente «Spis & Fides», som han lot bygge spesielt for hvalfangst. Den var bl.a. utstyrt med 7 kanoner på bakken. Det var meningen at det skulle utskytes 4 skudd i hver hval, to harpuner og to granater. Men Foyn fikk dessverre mange og store skuffelser. Kanonene sprang i filler, harpunene likeså, linene var for svake, mennesker ble drept eller såret under forsøkseksperimentene og hans allerede den gang betydelige formue stod i fare for å gå med under forsøksdriften. Dog, etter en 8-10 års iherdige forsøk og eksperimentering nådde han endelig fram til det en kaller den moderne hvalfangsts gjennombrudd. Svend Foyn ble altså den som først klarte å finne virkemidler sterke nok til å mestre jordklodens alle tiders største dyr såvel i hav som på land.

Lofotens befolkning hadde sikkert ingen erfaring høstet på hvalfangstens område like inn til vår tid. Det har såvidt vites aldri vært drevet sådan fangst omkring eller ved Lofotøyene, unntatt kanskje en grindhvalflokk nå og da innpå buktene. Men Buksnes innbyggere har dog, like fra den første busetting i bygda, sett hvalen i stimer trekke langs landet på ytre som indre siden av Lofoten, nordover om våren og sørover om høsten, inne på bukter og sildvåger, som ute til havs. Men noen nærmere befatning med den har de sikkert aldri hatt. — Når fiskeren fra sin båt så disse store herlige dyr stryke forbi med prust og stønn og derved sende armtykke vannstråler favnevis til værs, følte han sikkert det krible i hjerteregionene, men samtidig et inderlig ønske om å kunne fange noen av dem. Dog, en slik tanke var jo en absurditet fra en robåtfiskers synspunkt. Og så satt han nå bare der igjen med følelsen av sin egen evneløshet over for disse havenes kjempedyr. Imens randt århundredene ut i glemselens hav, og hvalene svømte fortsatt på sine trekk vår og høst, nord og sør, uten at Buksnesfolket fikk så mye som en ordentlig hvalbiff av dem engang.

Men så kom ryktene om mirakelmannen Foyn, hvalfangeren over alle hvalfangere. Og det kom en og annen mann hjem fra Finnmark med en rygghvirvel av en finnhval, det ble en durabel huggestabbe. Likeså et og annet sidebein til lunner for båtoppsett. Og man pratet hvalprat og berettet de mest fantastiske historie om mesterskytteren, «han Foyn». Det var det eneste Buksnesfolket visste om hvalfangst.

Men årene gikk, nye slekter vokste opp og nye bedrifter grodde fram. En av disse ble hvalfangsten.

Omkring 1930-årene begynte noen sunnmørsfiskere å gjøre forsøk med å fange småhval fra småsjarker. Det ble fanget noen få hval til å begynne med. Men da dette spurtes nordover ble det også gjordt forsøk i Saltendistriktene og i Lofoten. En Svolværmann gjorde forsøk med en motoråttring og en 1½ kanon. Han drepte også et par-tre hvalunger første året. Også et par båter fra Hol i Lofoten forsøkte seg, i 1933 eller 1934, men med lite oppmuntrende resultat. I 1935 kjøpte Ludvik Markussen og Karl Pettersen, Lilleeidet kanoner og rustet ut for hvalfangst. Det var de første fangstforsøk som ble gjort av Buksnesfolk. Det ble imidlertid et magert utbytte det første året. Markussen fikk 1 hval og Pettersen gjorde ikke fangsforsøk engang. Likedan gikk det med de andre i Lofoten, som sønnafor. De fleste viste ikke engang hvorledes en kanon skulle settes fast på båten. Det ble derfor massevis av bommer, men lite av hval.

Den hvalart som interesserer mest er vågehvalen, da denne hvalart er mest kjøttrik og mest velsmakende som mat. Denne art er også den tallrikeste på den norske kyst. Den trekker nordover om våren langs kysten helt opp til Svalbard og russekysten, og sørover om høsten den samme vei. Den trekker i flokker, som parvis og enkeltvis, og helst nær land, inn på bukter og våger, hvorav den sikkert har fått sitt navn.

De første årene ga driften et nokså sparsomt utbytte, idet fangsten, grunnet ukyndighet, ble liten og prisene var rent elendige. Kjøttet måtte mest selges til revefor, og solgtes like ned i 15 øre kiloet, og spekket ned i 4 øre. Toppris for kjøtt 40-50 øre. Til folkemat gikk bare en brøkdel.

Til å begynne med hadde småhvalfangerne nesten de samme vanskeligheter å overvinne som storhvalfangerne i sin tid. Da botlenosefangsten på Sør- og Vest-Norge ble innstillet som ulønnsom, omkring 1930, solgtes kanonene mest nordover til småhvalfangerne der. Disse kanonene var i en miserabel forfatning. Som regel var de montert på en trestabbe, og med middelmåtig beslag. Mange av disse var også feil dimensjonert og sprang i stykker, den ene gikk sogar på sjøen med skytter og det hele. Heldigvis slapp en fra det med noen mindre skader.

Men det ble bedre og bedre etter hvert som erfaringene ektes og utstyret dermed ble bedre. Johan Lorentzen, Kabelvåg gikk i gang med å arbeide pullerter, først av tre, siden av jern. Bare dette var en stor vinning. Men så satte han i gang med kanonfabrikasjon, og har til nå levert hundrer av kanoner. Det ble dermed slutt med kjøp og bruk av de gamle botlenosekanonene. Lorentzen nyttet de erfaringer som pionerene i småhvalfangsten hadde vunnet, og han leverer kanoner og utstyr som ansees for noe av det beste på området, og brukes nå av de fleste i Buksnes som i Nord-Norge for øvrig. Dermed ble også utbyttet bedre i sin alminnelighet, da treffsikkerheten øket med det mere moderne utstyr.

En hvalfanger av 1946 er en helt annen enn hvalfangeren fra 1933: Med en l½" - 2" kanon, oppsatt i en trestabbe, delvis avstivet med streng eller wire, en stige reist opp til masten hvori utkiksmannen klorte seg fast, ofte i opprørt hav, rormannen i et lavt og trangt styrehus, hvorfra han skulle følge hvalen i dens mange desperate krumspring og uten noen utjevning på linene. Slik var småhvalfangerne utstyrt de første årene.

 

Hvalfangerskøyten «Storm», eier og skipper Ludvig Markussen, har fått hval på dekket.

 

I 1947 ser en småhvalfangerne utstyrt med kanon fra 2 opptil 2½" kaliber, styreanordningen på styrehustaket, utkikstønne, fjærer til utgjevning av linene, lem i rekken for innhaling av hvalen, luftslange med trykk fra motoren, til oppblåsing av hvalen, utstikkerbom med kraftige taljer, så det på en 42-46 fots båt kan inntas på dekk selv de største vågehval, og rister på dekk for bedre å oppbevare kjøttet under transport. De fleste har radiotelefon. Kort sagt: En liten, men for småhvalfangst helt moderne fangstbåt, og en effektiv fangstmetode. Det er ikke sjelden at småhvalfangerne gir seg i kast med den store finnhvalen og delvis også klarer å veide den.

Til å begynne med drev hvalfangerne fra Buksnes omtrent utelukkende på Vestfjorden og Lofotens ytterside. I de seinere år har man fulgt hvaltrekket lengre og lengre nordover om somrene, til Andøya, Finnmark, og sommeren 1947 like opp til Bjørnøya. Karl Pettersen rustet ut i 1947 en 80 fots motorkrysser i samseiling med m/k «Svana» 45 fot, fører Jan Pettersen og m/k «Storm» 47 fot, fører og eier Ludvik Markussen.

Dette var den første tur utført av Buksnesfolk så langveis på hvalfangst, men blir sikkert fortsatt videre i kommende år.

Fangstflåten er også økt i betraktelig grad i disse årene. Fra 15-20 stykker for hele landet i 1930-årene til ca. 400 i 1944. Bare for Buksnes vedkommende har flåten økt fra 2 stk. i 1935 til 17 i 1944. Ser en på det rent økonomiske er utviklingen også iøynespringende. Fra et fangstutbytte på 8-10 tusen kroner brutto pr. båt i 1932-35, til en bruttofangst av — som det sies — opptil 100 000 pr. båt i 1942-44.

Ovenstående blir jo et nokså magert bidrag til «bygdeboka», men så er jo også hvalfangsten et så nytt virke for Buksnesfolkets ekspansjonstrang, at en ikke kan vente så mye. «Hvem kan legge en alen til sin vekst», heter det jo. Håper dog at seinere slekter vil kunne supplere og føye nye kapitler til den her påbegynte Buksnes hvalfangsts historie.

K. P.

INNHOLD

STARTSIDEN