Femte kapitel

Kirke og skole

INNHOLD

STARTSIDEN

1. Kirke og prester

Den første kirke i Lofoten, ja i hele Nordland forresten, ble bygd i Vågan mellom 1107 og 1111 av kong Øystein. Snorre omtaler hendelsen i sine kongesagaer. Og for folket i Lofoten på den tid må det ha vært en enestående opplevelse da de første gang hørte kirkeklokkens malmfulle toner lyde ut over hav og land. Vågan kirke var i mere enn 200 år den eneste kirke i Lofoten, og i denne lange tid måtte altså lofotværingene, og også holsværingene, heise seilene på sine fiskerbåter, eller ta årene fatt, når de aktet seg til kirke for å høre Guds ord forkynt fra prekestol eller alter. Vågan kirke var da det åndelige og religiøse sentrum i folket, og her fikk de sin åndelige føde, utdelt til dem av de katolske prester, som må ha oppholdt seg her og avløst hverandre i disse århundrer.

Om kong Håkon Håkonsøn forteller sagaen at han la mere hug på å styrke kristendommen i Norge enn noen konge før ham, siden den hellige kong Olav. Vi vet at han bygde en kirke på Trondenes. Han bygde også en kirke i Ofoten og flere andre kirker. Kanskje har han også hatt i tankene å bygge en kirke på Buksnes, men det må vi innrømme at det vet vi intet sikkert om. Men det gikk bare et halvt århundre etter denne navngjetne konges død, så var kirken på Buksnes bygd (1324), og hit til nykirken var det lett for bøndene og leilendingene og husmennene i Holsbygda å ta seg fram, og hit tok de veien, kan vi tenke oss, hver prekensøndag og ved de store høytider, inntil de litt før år 1400 fikk sin egen kirke.

Hol kirkesogn nevnes første gang den 12. mars 1417, da en viss Finn Thordarsøn utstedte et skjøte til Arvid Ingildssøn på gården Fygle i Lofoten i Hol kirkesogn. Dernest nevnes kirkesognet bl.a. i 1423 og 1430. Men den første kirke skal altså være reist litt før år 1400, og den ble bekostet av Hols almue. Det fantes sikkert den gang en del velstående bønder og jekteskippere, bl.a. på Berg, Petvik, Steine og Sennesvik, som hadde det så vidt romslig med pengemidler at de kunne yte et bidrag til oppføring av en kirke. Sagnet forteller at da almuen i Hol var blitt enige om å få sin egen kirke, ble det bestemt, — da de ikke ble enige om hvor kirken skulle stå, — at dette spørsmål skulle avgjøres på tinget, som etter alt å dømme ble holdt på Fygle, som den gang synes å ha vært tingsted. Ved voteringen på tinget seiret innbyggerne i østre Hol, som var i majoritet, og det ble bestemt at kirken skulle oppføres på gården Sennesvik. Kirketomten ble opparbeidet her, og materialene til kirken ble hentet og lagret ved tomten. Men folket i vestre Hol gikk og var onde i sinn. De ble i stillhet enige om å hente byggematerialene i Sennesvik og legge dem opp et sted i vestre Hol. En høstkveld skippet de seg sammen i større båter og hentet materialene, som ble stablet på land på Holsstranden i nærheten av det sted der kirken nå står. Det ble sagt at det var overnaturlige krefter som hadde flyttet kirketømmeret, og da var det intet annet å gjøre enn å bygge kirken der materialene var havnet. En del av gårdene i vestre Hol hadde på den tid sin kirkegård eller begravelsesplass på Holsøy, og det var den gang om å gjøre å få sine avdøde begravet så nær kirken som råd var, og helst under kirkegulvet. Ja, så forteller altså sagnet. Noen historisk sannhet er det naturligvis ikke i denne fortellingen.

Om de prester som virket og hadde sin hellige gjerning i kirkene i Buksnes og Hol i mellomalderen vet vi intet. Vi kjenner ikke et eneste navn på de sikkert mange prester som fromt røktet sitt hellige kall i denne utkant av verden, som Lofoten, ja Nord-Norge i det hele, dengang ble regnet for å være. Men gjennom disse for oss så mørke århundrer har nok folk her vandret på kirkesti, vinter så vel som sommers tid, lyttet til messesangen i det hellige Guds hus og foldet sine hender til bønn og takksigelse. Et glimt av folks religiøse livssyn og av deres fromhet får vi ved å lese den gamle beretning fra 1432 om venetianeren Pietro Qvirinis forlis utenfor Røst, og om hans og hans menns opphold hos de gode røstværinger. «De (røstværingene)», skriver Qvirini, «var særdeles gode katolske og andektige kristne». De var meget gudfryktige mennesker, forsømte aldri gudstjenesten eller noen fastedag, klaget aldri over hverandre, brukte ingen eder, og man hørte dem aldri nevne djevelen. De levde så kjærlig sammen at intet tyveri og ingen egennyttighet forekom. Ingen lukket sine dører og vindusluker til, men enhver lot sine kister stå åpne uten frykt for å bli bestjålet. Alles, både gamles og unges, uskyld og enfoldighet var så stor, og deres hjerter så hengitt til gudsfrykt og lydighet mot hans bud, at de ikke visste hva utukt, hor og løsaktighet var. «Var de også, særdeles de gamle, så hengivne under Guds vilje, at så ofte deres fader eller moder, ektemann, hustru, barn eller andre nær pårørende ved døden avgikk, bega de seg straks, så snart den syke var død, hen i deres hovedkirke, uten minste murr og klage, hvor de takket den Høyeste fordi han hadde latt den avdøde leve så mange år hos dem, og nå henkalt ham til å nyte del i sin himmelske nåde. Var de glade og vel tilfredse med Guds ufeilbare vilje, lovet og priste Ham og viste hverken i ord eller i geberder den minste sorg og traurighet, rett liksom den avdøde alene lå og sov. Når en ektemann i særdeleshet hendøde, så lot enken på den dag han ble begravet, anrette et stort gjestebud for alle naboene, som da iførte seg deres beste klær, hvilket enken selv og gjorde, der idelig under gjestebudet oppmuntret gjestene, at de skulle gjøre seg vel til gode og holde seg lystige til hennes avdøde manns erindring og evige rolighet og hvile». — Kvinnene var så rene og uskyldige, at når de i de fremmedes nærvær skulle legge seg, kledde de av seg i deres påsyn, inntil de var nakne. Floravante, en av Qvirinis skipskamerater, kunne således si at de fra den 3. februar 1432 til den 14. mai samme år, i 101 dager, hadde vært «liksom i paradis, blant de uskyldige engler». Dog hadde kvinnene ellers lange, ærbare klær eller kjortler på, især når de gikk i kirke. Da var deres ansikter så dekket med flor og slør at ingen kunne se dem.

Vi kan jo ikke uten videre overføre forholdene på Røst til Hol sogn, men vi kan anta at forholdene her har artet seg så noenlunde på samme vis.

 

Bronsebilde av St. Christopher. Funnet i Bergsdalen og nå i Tromsø Museum

 

Men på samme tid må vi ha den saken klar for oss, at ovennevnte skildring er gitt av en utlending fra et land hvor utviklingen lå langt foran oss her nord, og det fremmedartede i det han så på Røst har sikkert bevirket at hans skildring er full av overdrivelser.

Hol kirke hørte jo, som de fleste andre kirker her nord, under erkebispen i Nidaros, og her nord hadde da også erkebispestolen i tidens løp ervervet store jordeiendommer, så også i Hol. I erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1432 kan vi lese hvilke gårder i Hol som var tillagt erkebispestolen: Av Justad 1 ½ spann, ubebodd, av Kylpesnes 2 spann, hele eiendommen ved sjøsiden, av indre Finstad 3 spann, halve eiendommen, bortbygslet for ½ pund, av Berg 1 spann, sjettedelen av eiendommen, av Nedre Dal (Bergsdalen) 4 spann, halve eiendommen, av Skei 1 spann, åttendedelen av eiendommen, ubebodd, (Skei må antakelig være Skifjord), av Petvik nederste gård, bortbygslet for ½ pund, av Rams vik halve eiendommen, bortbygslet for ½ pund. — Da reformasjonen kom, medførte jo også dette store forandringer hva kirkegodset angikk. Alt bispegods ble lagt direkte under kronen, men kannikegodset skulle fremdeles følge domkapitlene (som ble opprettholdt), prestene skulle beholde sine prestegårder, og kirkene skulle få ha i fred det gods som var henlagt til vedlikehold av kirkehusene. Kildene tillater oss ikke å følge i enkeltheter hvorledes det gikk med erkebispestolens jordegods i Hol, men fra 1600-tallet, da kildene blir rikere, kan vi se at kirken fremdeles er i besittelse av atskillig gods. I 1648: Hol kirke: Holsdalen, Skaftnes, Sennesvik (sammen med Herøy kirke), Steine (lpd); kannikene i Trondheim: Ramsvik, Myklevik, Svarholt med Stamsund og Hol; Buksnes kirke: Kylpesnes. I 1713: bispen: Fygle; Buksnes kanoni: Hol, Svarholt med Stamsund, Myklevik og Kylpesnes; Trondheim domkapitel: Ramsvik; Hol kirke: Holsdalen, Skaftnes, Øvre og Nedre Hag, Øvre Sennesvik (2 pd), Storfjord med Herteigen (1 pd), Nedre Skjerpen i Nordland i Værøy. I 1755 var Hol kirkes gods på 6 våger 2 pund. Buksnes kirkes gods var i samme år på 5 våger 2 pund 6 mark. I 1805: Kirkens gods: Skaftnes, Øvre og Nedre Hag, Øvre Sennesvik, Storfjord, Kylpesnes, Holsdalen og Bergsdalen (tilsammen 8 våger 12 mark); Trondheim bispestols gods: Fygle; prestenes benefiserte gods: Hol, Svarholt med Stamsund og Myklevik (tilsammen 5 våger 1 pund). —

Reformasjonen i Norge ble, som vi vet, vedtatt på riksdagen i Kjøbenhavn i 1536. I Norge var den nye læren lite kjent på forhånd, og den ble gjennomført over hele landet på kongens bud, enten nå folk likte den eller ikke. Ofte var det umulig å skaffe nye prester i en fart, og især mange steder i Nord-Norge ble visst de gamle prestene sittende i sine kall. — Lofotens (Buksnes) prestegjeld var før 1740 et prebendekall som innehaddes av en høyere geistlig ved Trondhjems domkirke, og som regel for Lofotens prestegjeld av kapellanen ved Trondhjems domkirke, som i navnet var sokneprest her, men leide en stedfortreder, de såkalte visepastorer, til å styre embetet for seg etter nærmere fastsatte betingelser, bl.a. om delingen av embetets inntekter. Dette forhold ble opphevet ved reskript av 6. juli 1740, da Buksnes og Hol ble et selvstendig prestegjeld, samtidig som Borge og Flakstad, — som tidligere hadde vært annekser til Lofotens prestegjeld, — ble egne selvstendige prestegjeld.

I tiden fram til 1740 var altså samtlige prester i Buksnes og Hol avhengige av prestene ved domkirken i Trondhjem, og måtte betale avgift av kallets inntekter til disse høye herrer. Den første prest vi kjenner navnet på, var magister Aslak Anderson, som var den siste katolske og den første lutherske prest til Lofotens (Buksnes) prestegjeld. Han døde i 1546, og den neste presten her var Knud Henriksøn, som dog neppe har oppholdt seg i sitt kall og bodd på Buksnes prestegård. Han var nemlig erkedegn og nevnes i kannikefortegnelsen i 1558 som sådan, og som kannik har nok Knud Henriksøn latt sitt kall i Lofoten bestyre av en visepastor. Etter Knud Henriksøn fulgte Hans Anderson i kallet. Denne fikk sitt kallsbrev i 1563, og kanskje var han så lenge i kallet, at han var her da Trondhjems stifts reformats kom i 1589. Her får vi bl.a. vite at ikke alt var så godt som det skulle være innen kirketjenesten i stiftet. Det heter at man har brakt i erfaring at det i stiftet «fast uskikkeligen og utilbørligen tilgaaer med Guds tieneste udi nogle af landskirkene der udi stiftet, saa de bønder, som noget vidt er bosiddendes, og boe udi annexene, fanger sjelden prædiken af Guds ord at høre, med mindre de nogle mile veis ville reise til kirken, dennem ikke uden ringe besværing. Paa det at slig uleilighet kan bli avskaffet, og almuen ikke skal paa deres salighed forsømes, bede vi og befale at ett gjeld gjøres til to, eller og om den leilighed ikke kan være, at I da forholder, befaler og paalegger prestene flere kapellaner at holde». Om «Lofothens Præstegield» heter det i reformatsen: «Deri ere 4 kirker og et korshus som af to præster betienes skulde. Til Buxnæs hofvedkirke ligger bønder 52, husmænd 17. Hoels kirke ligger fra hofvedkirken 1 fierding udi nordost. Bønder dertil 43, husmænd 20. Disse 2 kirker skulde betienes af en præst, to hellige dage udi Buxnæs og hver tredie udi Hoie». Videre nevnes så Borge kirke og Flakstad kirke og Moskenes korshus. Noen kirke i Valberg sees ikke nevnt.

Neste prest i kallet var Hans Pedersøn, men da denne først ble prest her i begynnelsen av 1600-tallet, er det trolig at det har vært minst én prest i kallet mellom de to Hans'er. Peder Eriksøn het så den neste presten vi kjenner navnet på. Han gikk det riktig ille med, idet han forsyndet seg mot det 6. bud og ble fradømt sitt embete. Men det var likevel kanskje i hans tid at Buksnes i 1641 fikk ny kirke. Mellom denne kirke og kirken som nevnes i 1324 må der ha vært en kirke til, uten at der imidlertid finnes noen opptegnelser om det. Hans Pedersen Schanche fulgte så i det ledige kall etter den uskikkelige Peder Eriksøn. Han satt i kallet til omkring 1650, da han flyttet til Lødingen, og ble etterfulgt på Buksnes prestegård av Edvard, med tilnavnet den vise. Denne var her i bare noen få år, og grunnen til det skal være at han misbrukte den hellige altervin. Han endte sine dager i Vågan som residerende pastor, og hans etterfølger ble Claus Mogensen Blix, som var her i Buksnes som visepastor under manntalet 1666. Han døde visstnok i sitt kall og ligger begravet på Buksnes. Samme år som presten Blix dro rundt i bygda og skrev opp navn på alle personer over 12 år, dro lensmannen Jacob Andersen Hoell, «lensmand off uer Hoels Fiering», samt en lagrettemann til Hol korshus for å ta kirken i øyensyn og skrive opp hva der fantes av inventar og «ornamenter». Den listen de skrev opp om ornamenter og inventar så slik ut: 1. En kalk av sølv, forgylt. 2. 1 gammel messehakel av gult tøy med kors over. 3. En messeserk, nesten ny. 4. En alterduk, halvslitt. 1 gammelt alterklede av grønn bast. 5. Et gammelt forråtnet stykke rødt klede hengende over alteret. 6. En kirkepung. 7. Et par messingstaker til talgelys. 8. Et par messingstaker til vokslys. 9. En jernstake med 2 «pibber». 10. En messingkrone. 11. En klokke i tårnet. 12. En gammel kiste hvor de fattiges almisse nedlegges. Alt dette inventar var skaffet til veie ved frivillige gaver fra almuen i Hol. Kommisjonen fant videre at kirken var i en meget dårlig forfatning. Gulvet i koret var så dårlig at det burde erstattes med nytt. Likeledes var taket på kirken i en så elendig forfatning at det burde rives. Taket var jordtak med never under. Videre trengte veggene bordkledning og «begbraad».

Fra hr. Blix' tid som prest i Buksnes prestegjeld finnes en oppgave over kirkeordningen og kirkebetjeningen innen prestegjeldet, nedtegnet av presten selv i manntallsprotokollen fra 1666. Presten skriver: «Her i Buksnes gjeld er 4 kirker og 1 korshus. Hovedkirken Buksnes ligger fra Flakstad anneks 3 fjerdinger, Hol fra hovedkirken 1 fjerding. Moskenes ligger fra hovedkirken tre veigssøe, og betjenes disse 4 kirker av en visepastor og 1 huskapellan. Borge kirke ligger fra hovedkirken 1 stor mil og betjenes av residerende kapellan, hvor under er bevilget av den høye øvrighet et kapell i Valberg, som og skal betjenes av residerende på Borge. Til Trondhjem, hvorifra 56 mile, og til Bergen, hvorifra vi våres underholdning må lade finde 100 mile.

 

Sokneprest Claus Mogensen Blix` navnetrekk.

Fra manntallet 1664/66.

 

Til Buksnes gjeld holdes en huskapellan, som med bevilling haver sitt tilhold udi Flakstad fjerding, og gives av primario pastore i Trondhjem, hr. Nils Pedersen (Muus), udi lønn 12 riksdaler, mens av visepastor er vel utlovet udi kosthold 26 riksdaler, men ikke kan stå dermed, ti jeg neppelig får så meget selv,som nu påbydes jeg kan leve av. Den residerende kapellan har lønn efter reformatsen».

Den hr. Nils Pedersen Muus det her tales om, var f. 1639 på Hedmark, d. 1737. I et skjøte tituleres han for «kapellan til domkirken (i Trondhjem) og pastor til Boxnes i Nordlandene».

Etter Claus Mogensen Blix fulgte Michael Bjørnsen Ursin som prest i Buksnes. Han var innfødt holsværing, idet han var f. i Ramsvik 1649, sønn av bondelensmann Bjørn Michelsen. Om ham skal vi derfor fortelle litt mer enn om de andre prestene som satt i embetet før ham. Michael deponerte fra Bergens skole i 1671 og fikk i 1677 brev som visepastor til Lofotens prestegjeld. Før han ble visepastor, bodde han en tid på gården Storfjord i Hol. 14. januar 1689 holdt han liktale over den avdøde sokneprest til Værøy og Røst, hr. Gregers Hansen Windekilde. Denne liktale ble senere trykt. I følge kannikefortegnelsen av 1. september 1682 røk han uklar med kapellanen ved domkirken i Trondhjem, foran nevnte Nils Muus, som i navnet var sokneprest til Lofotens soknekall. Under sin studietid latiniserte hr. Michael navnet Bjørnsen til Ursin og antok dette navn som slektsnavn. Det samme gjorde hans barn. Michael Bjørnsen Ursin var g.m. Anne Svendsdatter Wilstrup, f. 1655, d. 1695 på Buksnes prestegård. Hun var datter av Svend Jacobsen Wilstrup og hustru Rachel Hemmingsdatter, Sund i Buksnes. S. J. Wilstrup må være død like etter datterens fødsel, for i 1656 er Rachel Hemmingsdatter enke på Sund, og har sønnen Hans Knudsen, 7 år gammel. Hun må således ha vært gift annen gang. I det 19-årige ekteskap mellom Michael Bjørnsen og hustru Anne skal det ha vært 16 barn, 8 sønner og 8 døtre, men bare 7 barn skal ha overlevd sin far. Disse 7 var: 1) Rachel, oppkalt etter sin mormor, g.m. sorenskriver i Lofoten, Christian Albert Friis, Berg i Hol. De var barnløse. 2) Claus, d. før 1721, magister og lektor i teologi, senere sokneprest til Tvedt, g.m. Maren Samuelsdatter Schreuder, d. 1746. 3) Bjørn, d. 1743 på

 

Presten Michael Bjørnsens navnetrekk

 

Gjerstad i Buksnes, hvilken gård han eidde. Han ble 1. november 1709 utnevnt til sorenskriver i Vesterålen, men allerede i 1713 ble han suspendert fra sitt embete siktet for ekteskapsbrudd. Han ble på den tid han ble utnevnt til sorenskriver trolovet med Karen Gjertsdatter Basøe, men til tross for dette reiste han i 1712 til Bergen sammen med Maren Hveding og inngikk der ekteskap med henne. For dette forhold ble han ved underrettens dom av 13. juni 1716 dømt til å ha sitt embete forbrutt, og med sin hustru og sitt barn å rømme kongens riker og land. Denne dom påanket han, og ved høyesterettsdom av 1719 ble han bare dømt til embets fortapelse, samt til å erstatte fornærmede Karen Basøe 1200 spesidaler. Etter å være suspendert og dømt drev han som gårdbruker, fisker og jekteskipper på Gjerstad. Den 13. juli 1725, etter at hans hustru var avgått ved døden, søkte han kongen om på ny å bli innsatt i sitt embete. Den 13. april 1726 avgjorde kongen søknaden således, at når Ursin uavkortet og bevislig hadde oppfylt høyesterettsdommen av 1719, ble han igjen å innsette som sorenskriver i Vesterålen. Det idømte erstatningsbeløp til Karen Basøe maktet han ikke å reise, hvorfor han giftet seg med henne, og like etter ble han på ny innsatt i sitt tidligere embete. 4) Annichen, g. to ganger, 1. gang med res. pastor til Vågan, Elias Schøning, d. 1739, som hun sikkert lærte å kjenne den gang Elias Schøning var huskapellan hos visepastor Peder Crantz, Buksnes, 2. gang med sorenskriver i Vesterålen etter Bjørn Ursin, Claus Kjemmel., 5) Anna Elisabeth, g.m. gårdbruker på Finstad, Anders Jacobsen. 6) Martha, g.m. Andreas Schøning, gårdbruker, gjestgiver og skipper på Skotnessjøen i Buksnes, samt tiendeforpakter av kongens og kirkens jordegods i Lofoten og Vesterålen. De var foreldre til den berømte vitenskapsmann, professor og geheimeråd, Gerhard Schøning. 7) Maren, d. 1740, g.m. Thore Dreyer, huskapellan i Buksnes. 8) Sara. Ved skifte etter søsteren Rachel er hun enke og bor på Helgeland. Michael Bjørnsen døde mellom 1697 og 1698.

Magister Peder Crantz, f. 1669 i Trondheim, er så den neste prest i vårt prestegjeld. Han ble i 1698 ordinert til residerende kapellan til Buksnes og ble i 1702 magister.

 

Side av kirkeboken for Buksnes i sokneprest Crantz' tid

 

Han døde omkring 1731. Han var g.m. Mette Catrine og hadde en sønn ved navn Albert, f. 1698. Han ble først gårdbruker i Offersøy i Buksnes og flyttet senere til Vestresand i Borge, hvor han var jekteskipper. Han var g.m. Elisabeth Greve. Utenom Albert hadde Peder Crantz og hustru Mette sønnene Peter, f. 1702, og Johan, f. 1705, d. 1740. Peter var gårdbruker og fisker på Lilleeidet i Buksnes, g.m. Aleth Jensdatter Grøn, en datter av skipper på Ballstadøy, Jens Grøn. De hadde flere barn, som ble gift og bosatte seg i Hol og Buksnes. Visepastor Crantz' sønnebarn, som alle gikk over til bondestanden, ble fraskrevet sitt gamle familienavn, som skikk og bruk dengang var. I mag. Peder Crantz' tid som prest i Buksnes var Hans Jentoft residerende kapellan til Borge. Han døde i 1718. Huskapellan var Elias Schøning, f. i Tjeldsund, senere prest i Vågan, hvortil han flyttet i 1718. I 1720 ble Stevelin Hansen Urdahl pers. kapellan i Buksnes. Senere ble han hjelpeprest i Trondheim, hvor han døde i 1730, bare et par år etter at han var flyttet fra Buksnes. I Crantz' prestetid (1725) ble der holdt besiktigelse av noen «gode menn» fra Hol av Hol kirke.

Kirken var da i meget dårlig forfatning. «Dette Guds hus er saa forfalden, baade Tag, Vegge, Vinduer, Bjelker, ja den gandske Kirke saa forfalden at der udi icke kand forrettes nogen Gudstieneste.

 

Presten Peder (Petter) Crantz' navnetrekk

 

Men kunde den nyde tilstreckelig hielp, da kand det gamle Tømmer, som godt er, komme til hielp enten til Coer eller til Vaabenhuus». Så skrev de gode bygdens menn. Og i et brev til stiftsbefalingsmann Christian Richter, datert Kjøbenhavn den 30. april 1726, omtaler J. Parelius «i hvad tilstand mit allernaadigst tillagde Pastorats og derunder liggende residerende Capellanies Kircher befandtes ved min nærværelse 1723. Pastoratet Buxnes i Lofodens Fogderie haver 4 Kircher. Buxnes Hoved Kirche er endelig nogenledes i stand, dog behøver den gandske Kirche en braa, Taget og kledningen inden til med Stolene inden behøver reparation. Hoels Kirche er udi alle sine Vegger og Tag, Gulv, og Stole, Prædichestol og Alter gandske nedraadden og aldeles forfalden, saa den af nye maa opbyggis. Aarsagen hvorfor denne Kirche er saa bleven destituert, skal efter Sognefolchenes beretning være, at mand skal have havt i tanche, at ødelegge dette Kirchehuus og forfløtte Meenigheden til Buxnes Kirche, og lade tilbygge en Kaars, men det lader sig icke giøre, formedelst den uføre lis, der over den Fior legger sigt om Vinteren, som skiller disse tvende Sogner fra hinanden, foruden at dette Annexis meste Sognefolch haver lange og farlige Søe Veye».

Fra 1725 har vi også en fortegnelse over Hol kirkes jordegods og ornamenter. Jordegodset var følgende: Øvre Sennesvik, 2 pd., Holsdalen, 1 våg 12 mark, Øvre og Nedre Hag, 3 våger, Skaftnes, 2 pd., Herteigen, 1 pd., i Nedre Skjerpen, 1 pd., og i Nordland i Værøy, 1 pd. 12 mark.

Ornamenter: En sølvkalk med tilhørende disk, forgylt. Et gammelt, forslitt tørkle med hvit søm brodert. Et gammelt alterklede «af firskafft blommet». En alterduk av fint lerret med brede kniplinger, 2 ½ alen lang. En messehakel av atlask, «grønne blomer gamel». En messeskjorte av lerret, meget gammel og forslitt, gitt av (sorenskriver) Christopher Graa. 2 lysestaker av malm med 2 armer til talgelys og «spisse til voxlius». Vekt 2 ½ pd. En lysekrone av malm med 5 armer og tilhørende piper. En ditto av malm med 4 armer og 2 piper. Et døpefat av tinn, gitt av Rasmus klokker. En «tavle pung av rødt klede med sølv galuner stofferet og tilhørende skaft», gitt av Rachel Ursin, (sorenskriver Friis' hustru).

 

Side av kirkeboken for Buksnes 1732- Det er presten Sidenius' håndskrift

 

En tinn-flaske på 2 ½ potter, som er på Buksnes i prestens forvaring. Fredrik 2. bibel «in folio». En furukiste med nytt lås til å forvare kirkens ornamenter i. 2 klokker «som begge brugis».

Den dårlige forfatning Hol kirke var i i 1725, ble det ikke rettet på før atskillige år senere. Men under bispevisitasen den 27. juni 1734 opplyses at Hol kirke da nettopp var bygd. Kirken må altså da nylig ha undergått en restaurasjon. På den tid hadde Buksnes og Hol fått ny prest. Han het Leonhard (Leinert) Sidenius, og var født i Jemtland. Han var den siste visepastor til Lofotens presteembete og den første sokneprest til Buksnes og Hol. I 1740 ble nemlig Lofotens prestegjeld, som til den tid hadde vært et kannikegjeld under Trondhjems domkirke, løst fra dette og gjort til et fritt kall. Sidenius var g.m. Ingeborg Helman, og de hadde sønnen Jonas Sidenius, som først var sokneprest til Værøy og Røst noen år, før han i 1756 ble sokneprest til Borge og senere til Lødingen. Under bispevisitasen 1734 i Buksnes kirke klaget almuen over presten Sidenius' alt for lange prekener, særlig om vinteren. Han satte på denne måte almuen i fare på hjemveien fra kirken. Biskopen foreholdt presten dette som stridende mot kongens lov og anordninger, samt at tilhørerne derved svekkedes i sin andakt. Presten anbefaltes for fremtiden å avholde seg fra denne metode, og biskopen anmodet menigheten om å fremsette anke dersom denne advarsel ikke hjalp.

 

Presten Leonhard (Leinert) Sidenius navnetrekk

 

Presten på sin side klaget over at noen av menigheten unnlot å la ungdommen undervises. Men til dette bemerket de eldste menn, at dersom presten ville oppgi disse vrangvillige, skulle man stå ham bi med å råde bot på dette forhold, men så lenge han ikke hadde gjort dette, tålte de ikke at han fremkom med slike beskyldninger mot menigheten, hvorpå presten taug. Han ble derpå pålagt å vise forstandighet og flittighet, så at den skyld ikke skulle sitte på ham selv, som han tilla andre, samt at han samlet medhjelperne og de eldste i menigheten for å «overbevise» de vanartede og «ufine» og å gi de beste råd i slike saker.

Fire år etter denne visitas kom biskopen tilbake til Buksnes. Det var fredag den 4. juli 1738. Han fant denne gang at Sidenius ikke prekte grundig, og påla ham å studere flittig, «såvidt som han formår». Hans intensjon syntes ellers å være god. På ungdommen var det ikke stort å si. De var nå «passable». Men om presten Sidenius ikke var noen taler på prekestolen, så gikk der til gjengjeld ry av ham som lege. Biskop Hagerup skriver i sin innberetning om visitasreise i 1753: «Presten, hr. Leonhard Sidenius, er lykkelig i at helbrede adskillige svakheter, så at han i mangel av nogen annen lege i hele landet (Nordland), søkes av mange». Under bispevisitasen 1756 klaget Sidenius over at han ingen skolemester hadde, da almuen ikke ville lønne en slik, og klokkeren greidde ikke å overkomme all undervisning. Presten hadde selv undervist mange «vankunnige» i sitt hjem, men dette måtte han slutte med på grunn av hustruens alder og sykdom. Blant dem han gav undervisning var Peder Randulf, sønn av jekteskipper Hermann Randulf fra Lekang i Vesterålen. Han fikk undervisning i latin, og skulle vel studere til prest. I Sidenius' tid som prest i Buksnes og Hol var her to huskapellaner eller personelle kapellaner. Det var først Thore Dreyer, som i 1731 kom til Buksnes prestegjeld. Han ble siden sokneprest til Flakstad, hvortil han alt i 1733 var reist som kapellan. Han var g.m. Maren Ursin, datter av presten Michael Bjørnsen Ursin. Hun døde i 1740, og bare et år etter døde også hennes mann.

 

Sokneprest Erik Gerhard Schytte's navnetrekk

 

I et fogdregnskap fra 1742 skrives at barnene er «fra stedet forflyttet til andre bra folks proteksjon». Blant disse barn var sønnen Elias Schøning Dreyer, som ble sokneprest til Borge. Den andre pers. kapellan var Jonas Sidenius, som vi har nevnt ovenfor.

Leonhard Sidenius døde i 1763, men han hadde sluttet i embetet to år før han døde. Kanskje flyttet han da til sønnen Jonas, som da var sokneprest i Borge. Jonas Sidenius bestyrte Buksnes sokneprestembete i vakansetiden mellom hans far, Leonhard Sidenius, og den nye sokneprest, Erik Gerhard Schytte, som tiltrådte i 1761 og var prest her helt til 1776, da han ble sokneprest i Bodin. Her døde han i 1808. Schytte var nordlending, f. på Vega i Helgeland, der hans far var prest. Schytte hadde egentlig tenkt å bli lege, og sin kjærlighet til medisinen bevarte han hele livet ut. Når han likevel ble prest, så var det ytre omstendigheter som førte ham inn på denne bane. Han var berømt for innsikt og praktisk øvelse i medisinen, og ble kalt vitenskapsmann på dette område, og fikk sågar titel av professor. Sitt kall som prest både i Buksnes og Bodin skjøttet han så godt han kunne, men mangen gang forrettet han sitt embete «med megen kummer», som han skriver i et brev til en embetsbror. I 1766 lot Schytte utføre og skjenket til Hol kirke en altertavle, som viser nattverdens innstiftelse. På denne altertavle står på øverste gesims malt: «Hr. Erich Gerhard Schytte Pastor for Buchsnæs Kald Ao. 1766». Og på nederste gesims: «Jeg toer mine Hænder i Uskyldighed og holder mig til Dit Alter, Herre. Psalm. 26,v.6». Schytte var g.m. Anna Jentoft, f. 1743, d. 1818 på Løp i Bodin, der hun da i 10 år hadde sittet som enke. Hun var datter av Hartvig Mogensen Jentoft, Petvik. Schytte og Anna Jentoft ble gift hjemme i huset i Petvik, iflg. kongelig tillatelse. Sokneprest i Borge, Jonas Sidenius, har innført i Borge kirkebok: «21/11 1766 var jeg til Petvig, Buxnæs, og ekteviede ærverdige hr. Eric Gerhard Schytte, pastor til Buxnæs gjæld, med jomfru Anna Jentoft». De hadde følgende barn: 1) Arnoldus Schytte, en tid sin fars personellkapellan, og deretter hans etterfølger som sokneprest i Bodin. Han var flere perioder stortingsmann og skjenket universitetet i Oslo sin boksamling og sin formue, Det Schytteske Legat, 2) Fredrik, død i barbariet, kanskje i Afrika, 3) Lucie Bonsach, g.m. Jakob Klæboe, sokneprest til Skjerstad, 4) Sara Rasch, g.m. 1) fogd Johan Rygh, Saltdal, 2) amtmann i Nordlands amt, Johan Ernst Berg, 3) fhv. distriktslege i Helgeland, Johan Fredrik Winter.

 

Hans Gartner's navnetrekk

 

Den 13. august 1767 ble det holdt bispevisitas for Buksnes, Hol og Borge i Hol kirke, da Buksnes kirke på denne tid var under reparasjon. Ungdommens kunnskaper var slette. Buksnes hadde ingen skolemester. Sokneprest Schytte foreviste sin ministerialbok, som han ikke hadde skrevet noe i siden søndag etter jul 1766. I 1770 ble det holdt takst og besiktigelse av Hol kirke. Prosten, sokneprest Schytte og flere av bygdens fremste menn var til stede. Kirken, uttaler disse verdige herrer, er bygd for omtrent 36 år siden av Christen Pram. Kirken er 20 alen lang, 10 ½ alen bred. Koret 7 ¼ alen langt, 8 ¼ alen bredt. Et kors på det nordre skip er 5 alen langt, 5 ¼ alen bredt. Kirken har intet sakristi eller tårn. Den er utvendig forsynt med bordkledning, som trenger til maling og andre små reparasjoner. Den har dobbelt tak, dekket med bord, som trenger til reparasjon, hvortil det vil medgå 4 tylfter bord og 3-400 spiker, samt en våg taugverk til å tette med mellom raften og samhaldet, for å holde snøen ute. Innvendig finnes 2 lemmer, den ene tvers over kirken, den andre på nordre side, nesten av gulvlengde med kirken. Intet loft. Gulv og stoler er i brukelig stand, alt av like alder. I koret er en ny vakker altertavle, anskaffet ved biskop Friis. På alteret en gammel alterduk, som er nesten ubrukelig. En brukelig messeskjorte, og en ny messehakel av rødt damask, anskaffet av biskop Friis. Der er 2 store lysestaker av messing, kalk av forgylt sølv, men ingen lysekroner. På fonten finnes et døpekar av tinn med klokker Rasmus Sørensens og hustrus navn. I taket en smukk klokke. Dessuten er kirken i den nåværende prests tid blitt malt utvendig og forsynt med en del ganske nye og noen nesten nye vinduer, som trenger å f orvares med luker. Det opplystes at kirken var blitt bygd av avdøde sorenskriver Arentzberg. —

 

 

Side av kirkebok for Buksnes 1773. Skriften er Schyttes

 

Fra sokneprest Schyttes tid finnes en fortegnelse over de inntekter sokneprestene i Lofoten og Vesterålen hadde å rutte med: Soknepresten i Hadsel, hr. prost Dreyer, 400 riksdaler i året, soknepresten til Øksnes, hr. Flye, 222 rdlr., soknepresten til Dverberg, hr. Otto Heim, 150 rdlr., soknepresten til Buksnes, hr. Erik Gerhard Schytte, 234 rdlr., soknepresten til Borge, hr. Knud Juel, 190 rdlr., soknepresten til Flakstad, hr. Jonas Pheif, 240 rdlr., og soknepresten til Værøy og Røst, hr. David Middelton, 85 rdlr. i årlig inntekt.

I 1775 ble Hans Gartner sokneprest til Buksnes. Han hadde da i 21 år vært sokneprest til Karlsøy. Han døde av meslinger i 1795 og ligger begravet på Buksnes. Han var g.m. Hanna Rebekka Dass, enke etter misjonær i Lyngen, Andreas Sommer. Hun døde i 1809 på presteenkesetet Hol. Sønnen, Andreas Sommer Gartner, var styrmann og døde i Bergen i 1810. I 1786 var der prostevisitas i Buksnes kirke, hvor også ungdommen fra Hol møtte. Denne ungdom fant prosten var vel kjent med sin barnelærdom, og presten og menigheten var vel tilfredse med hverandre. Sokneprest Gartner omtales som en i alle deler gudfryktig og eksemplarisk prest og som en god far for sine soknebarn. Han hadde en stor boksamling, og i 1796, året etter hans død, ble det trykt en fortegnelse over hans bøker. Denne fortegnelse finnes i dag i Universitetsbiblioteket i Oslo.

Etter Gartners død fungerte presten i Borge, Henning Irgens, en tid i Buksnes soknekall, inntil Hans Christian Westerwaldt tiltrådte i 1795. Han var født i Inderøy i Trøndelag, sønn av løytnant og proprietær Caspar Westerwaldt. Hans Christian Westerwaldt var gift to ganger: 1) med Marianne Motzfeldt, f. 1763 i Inderøy, død 1812 på Buksnes prestegård. Hun var datter av generalmajor Carl Motzfeldt og pike Karen Bolette Slindsdatter, død etter 1802 hos datteren på Buksnes, 2) med Olava "Antonette Dreyer, datter av sokneprest til Hemnes, Ole Dreyer. Der var to barn i første ekteskap: 1) Caspar Christian, f. 1790, d. 1865 som kårmann på Gjerstad. Han var utdannet som offiser og tjenestegjorde en tid som løytnant i Kjøbenhavn. Han har en masse etterkommere, særlig i Borge. Kjøpmann Vagle i Stamsund nedstammer direkte fra ham på fedrenesiden. 2) Anna Marie, f. 1786, gift i 1809 i Buksnes med Willatz Bing Dreyer, f. 1786 på Hadsel prestegård. Han var først gjestgiver og skipper i Lyngvær, Vågan, senere gårdbruker på Sydal i Gimsøy, hvor han døde i 1844 i ytterst små kår. Sokneprest Westerwaldt nedla et ganske stort arbeid i prestegjeldet. Han var Buksnes første forlikskommissær, stifter av Buksnes og Hol Bygdekommisjon i 1800 og dets formann til 1820. På auksjonen etter sorenskriver Arctander kjøpte han gården Gjerstad nedre, som det var hans tanke å bosette seg på når han falt for aldersgrensen.

 

Hans Christian Westerwaldt' s navnetrekk og segl

 

Han døde i 1822. Westerwaldt fikk av sin kollega, prost Colban i Vågan, og av biskop Krogh attest for å være en rettskaffen, saktmodig og aktverdig mann.

I Westerwaldts tid fikk Buksnes ny kirke (1802), idet den gamle kirke var så ramponert ved storm at den måtte rives. Den nye kirke ble oppført for det meste av tømmeret fra den gamle kirken. I 1882 ble denne nye kirke atter så sterkt beskadiget av storm, at det ble tillatt oppført en helt ny kirke, som ble innviet av biskop Smitt i 1885. Ved lynnedslag 23. januar 1903 kom denne nye kirke i brann og ble lagt fullstendig i aske. Buksnes nåværende kirke ble besluttet bygd på Korshaugen og innviet av biskop Bøckmann i 1905. Også Hol kirke ble nedrevet i Westerwaldts dager. Det skjedde i 1804, og ny kirke ble påbegynt. Denne kirke ble, grunnet flere viderverdigheter, først ferdig i 1806. Det var en Petter Svarboe, f. 1770, som i 1801 oppholdt seg i Vågan, som var byggmester og foresto oppførelsen av kirken. I 1805 sees han å sende en klage til biskop Krogh over forskjellige misligheter som var inntruffet under oppførelsen av kirken, bl.a. over at en del av materialene til Hol kirke, som var opplagt på Buksnes prestegård, var forsvunnet, så at arbeidet med oppførelsen av kirken var gått i stå, og av denne grunn fikk han ikke utbetalt arbeidspenger til seg og arbeiderne. Blant materialene til Hol kirke, som var lagret på Buksnes, var der 50 tylfter bord. Disse, påsto Svarboe, hadde sokneprest Westerwaldt selv benyttet og overlatt 33 tylfter av samme parti til gjestgiver Ole Hvid, Ballstadøy. Av tømmeret til Hol kirke hadde soknepresten selv tatt 1 tylft og 5 stokker og overlatt til Ole Hvid 2 tylfter. De nevnte materialer var i 1803 blitt opplagt på prestegården og opptatt av misjonskasserer Holmboe og Frantz Matheson, Ramsvik. I 1805 uttok Svarboe og hans arbeidere forliksklage mot sokneprest Westerwaldt og forlangte ham tilpliktet å betale dem den tapte arbeidsfortjeneste, som han ved sitt nevnte forhold hadde påført dem. Buksnes og Hol forlikskommisjon, som ble opprettet i 1798, besto da av sokneprest Westerwaldt og gårdbruker Bjørn Hansen, Åpnes. I forlikskommisjonen, hvor klagen skulle behandles, møtte forlikskommissærene, P. Svarboe, sokneprestens hustru og Ole Hvid. Soknepresten nektet bestemt å behandle klagen, Bjørn Hansen sa intet, mens prestens hustru og Ole Hvid overskylte Svarboe, fordi han og hans arbeidere hadde tillatt seg å innkalle sin sokneprest og sjelesørger til forlikskommisjonen. Ovenstående er et utdrag av Svarboes klage til biskop Krogh. — I 1802 utbetalte misjonskasserer Holmboe, Ervik i Trondenes, 548 spd., 4 ort og 15 skilling som forskudd på oppførelsen av Hol kirke. En antar at pengene ble utbetalt Frantz Matheson, Ramsvik, som var verge for kirken, og at han igjen betalte pengene til Svarboe etter hvert som arbeidet skred fram. Kirken ble denne gang oppført omtrent utelukkende av nye materialer. Kirken var en korskirke av tre.

I sokneprest Westerwaldts tid var der to ganger bispevisitas av biskop Krogh. I sin innberetning om den første visitas (1817) skriver biskopen at sokneprest Westerwaldt er en «embetet synderlig oppofrende mann som anstrenger seg for menighetens opplysning. Hans taler er med flid utarbeidet, og hans talent tålelig godt. Hans vandel aktverdig». To år senere var biskopen igjen i Buksnes på visitas og skriver: «Kirkebøkene, samt andre embetsprotokoller ordentlige. I henseende til menighetens kristelige forhold m.m., da beklagedes den likegyldighet man viste for den offentlige gudstjeneste, da samme av mange forsettlig forsømmes og helligdagene misbrukes til unødvendige reiser. Av herskende laster bemerkes især løsaktighet og utroskap hos tjenestefolk, hvortil slett oppdragelse og tidlig selvrådighet er de fornemste årsaker. Andragender og besværinger av det slag som reskr. anmelder, ble ei fremført. Men man andraget, at unge mennesker, som har avlet børn med hinannen, blir ekteviet før de kunne ansees å være i stand til å forsørge en familie, især fedrene blir hensatte i tjeneste til sådanne, der kunne være ansvarlige for at den halve lønn ble anvendt til barnets oppfostring.

 

Side av kirkeboken for Buksnes 1818.Skriften er Westerwald`s

 

Sådanne børns mødre gir dem og slett oppdragelse, og børnene selv oppvokser i lediggang. Likeledes ønsket man, at det ble gitt sognekommisjonen tillatelse til å frata foreldrene, som notorisk lar deres børn oppvokse i vankundighet, disse og hensette dem til andre, som ville vise omhu for deres kristelige oppdragelse, med den rett å beholde dem visse år i deres tjeneste. Både hoved- og annekskirken er i god stand, når unntas små reparasjoner på taket og kuppelens tjæring, som presten lovte å besørge. Kirkegjerdet i fullkommen stand. Prestegården består til dels av gamle bygninger, men de er vel vedlikeholdte og erstattes ved adskillige av ny oppførte. Enkesetet (Hol) bortbygslet til 2 leilendinger, der er ansvarlige for dets huse. I 1822, — da var Westerwaldt død, — var biskopen atter i Buksnes. Han betegner denne gang Buksnes som et makelig kall. Kvinnekjønnet elsker temmelig meget prakt, og mannspersonene til dels for meget brennevin. Dog har dette avtatt noe i de senere år. Innbyggerne, som ikke bare er fiskere, men også beskjeftiger seg med jordbruk, er noe muntrere og raskere enn i de andre sogn.

Etter Westerwaldts død i 1822 sto Buksnes prestekall ledig i noen år, grunnet mangel på søkere til kallet. Først i 1826 tiltrådte den nye presten, nemlig Christian Bull, som bare var her i 2 år, til han ble prest i Vågan, og etter ham fulgte så Leonhard Christian Holmboe, sønn av fogd Jens Holmboe, Trondenes. Holmboe var prest her til 1836, da han ble sokneprest til Tromsø. Fra Holmboes tid foreligger der en del opptegnelser om kirkelige forhold, om skolevesen og om prestegården i Buksnes. I 1828 ble han g.m. Elisabeth Musæus. Den 17. juli 1830 holdt prosten visitas i Hol kirke, hvor en stor del av almuen hadde innfunnet seg. Sokneprest Holmboe prekte til oppbyggelse. Skolelæreren begynte, soknepresten fortsatte, og prosten vedble med katekisasjonen, som han endte med tale og bønn. Prosten skriver i sin visitasberetning at den offentlige gudstjeneste blir iakttatt nøyaktig på de bestemte dager, ritualet og kirkeskikken likeså. Drikkfeldigheten synes mere og mere å avta, men løsaktighet derimot å tilta. Annekskirken Hol, skriver prosten, eies av handelsmann Caspar Lorck i Storvågan, som for kort tid siden har reparert kirkens tak. Men da der ikke var materialer nok, ble arbeidet bare måtelig, så at taket ikke var tett. Regn og snø kunne ennå trenge inn. For øvrig syntes kirken, på enkelte småfeil nær, å være i ganske god stand. Alle kirkedørene vendte ut. Kirkegårdsmuren var helt forfallen og var i uminnelig tid ikke satt i stand. Likene ble brakt til Buksnes kirkegård, da Hol kirkegård var våt og til dels for grunn. Enkesetet Hol, hvor enken etter sokneprest Westerwaldt, fru Olava, nytte «usus fructus», var forpaktet til to oppsittere, Jørgen Hansen og Hartvig Johansen. Gårdens hus var i måtelig forfatning. Søndagsskoler eller leseselskap for almuen fantes ikke. Kirkens ornamenter var det smått med. Messeskjorten, messehakel og alterduk var i god stand. Kalken var gammel og forslitt, og så liten at den ikke engang ved å fylles to ganger nådde omkring alteret til de knelende communicanter. Renholdet av kirken ble besørget av en mann som var ansatt til dette av eieren.

I 1835 kom biskop Kjerschow på visitas, denne gang i Buksnes hovedkirke. Sokneprest Holmboe prekte over Ps. 127, 1-2. Da den konstituerte kirkesanger, Johannes Ludvigsen, dagen før hadde avgitt prøve i skolen på at han ikke var helt uskikket til å katekisere, og da der i prestegjeldet ikke fantes flere skolelærere, deltok bare soknepresten og visitator i katekisasjonen. Ungdommen var i alminnelighet flink til å lese i bok, likeså til å lære utenat hovedlærdommen, og noen røpet til og med øvelse i å tenke. Det meldtes at helligdagene på ingen måte ble benyttet slik som man kunne ønske det, at drikkfeldighet var i tiltagende, og ukyskhet kunne merkes altfor ofte. Med hensyn til drikkfeldighet ble medhjelperne anmodet om nøye å gi akt på uordener, og dels selv advare overtrederne, dels anmelde disse til soknepresten, for at denne kunne gi dem en påminnelse, og hvis heller ikke dette nyttet, da å anmelde forholdet til den sivile øvrighet. Når det gjaldt ukyskhet, skulle en gå fram på en liknende måte. Med hensyn til den tiltagende drukkenskap, anså man det tjenlig at det ble pålagt en avgift til fattigvesenet på hver pott brennevin. Hol kirke befantes å være i dårlig forfatning. Ved denne kirke manglet ennå kirkegård, da det her ikke gaes bekvem grunn til en slik. Likene ble derfor fremdeles begravet på Buksnes kirkegård. Kalk og disk i Hol kirke var små og skrøpelige, så at nye måtte skaffes så snart som mulig. Likeledes skulle lysestaker savnes, samt «lyseplate» til prekestolen. Videre var soknebudskalken i ubrukelig stand og måtte settes i stand.

Andreas Daae ble i 1837 Holmboes etterfølger som sokneprest til Buksnes, og ble her i ti år, inntil han i 1847 flyttet til Kværnes på Nordmøre. Han var gift med Oluffa Calmeyer og hadde elleve barn, hvorav flere ble født på Buksnes. Vi kjenner til to visitaser av biskop Kjerschow i den tid Daae var prest i Buksnes. Den første av disse visitaser var på sjette søndag etter Trefoldighet (7. juli) 1839. En tallrik forsamling hadde møtt fram i Buksnes kirke, og soknepresten preket over dagens evangelium, idet han utviklet at Jesu lære tilskynder oss til edel tenkemåte og en ren vandel. Etterat soknepresten hadde innledet katekisasjonen ved en bønn, deltok han og kirkesangeren, Nielsen, i katekisasjonen, hvoretter biskopen fortsatte. Av den tallrike ungdom, som var framstilt, fant biskopen flere som vitnet om å ha kunnskap både i lesning og «udenad», dog savnet han kunnskap i bibelhistorien. Samme ettermiddag ble det holdt møte i prestegården. Her ble ministerialbøkene og andre protokoller lagt fram for biskopen, som fant at alle bøker var ordentlig ført. I prestegjeldet ble helligdagene overholdt, og med hensyn til menighetens kristelige forhold, hadde man ingen anke å framføre, da drukkenskap på ingen måte var i tiltagende, og det antokes ikke å ha vært forgjeves at advarsel og formaninger var blitt anvendt mot ukyskhet. Angående Hol kirke, som nå eiddes av handelsmann J. B. Jentoft og enkemadam Tengmann, bemerket man at prekestolen manglet bekledning, at kalken fremdeles var for liten, og at det runde alter antokes å burde byttes med et firkantet, da et rundt alter ikke vel tillot å iaktta ritualets forskrifter. Hr. Jentoft, som var til stede på møtet, lovte å rette på disse mangler. Kirkegården på Buksnes, som var felles for begge sogns menigheter, ansåes å være i forsvarlig stand, både med hensyn til hegnet, porten, likhuset m.m. Da en betydelig forandring og utvidelse av prestegårdens hovedbygning var foretatt siden visitasen 1835, kunne nå prestegårdens bygninger sies å være i temmelig god stand. Enkesetet Hol, hvorav Westerwaldts enke fremdeles nøt inntektene, var av henne bortforpaktet til en oppsitter, som skulle holde husene vedlike.

Den 10. juli 1844 kom Kjerschow igjen til Buksnes på visitas. Sokneprest Daae, «som er en arbeidsom, ordentlig og dugelig embetsmann», prekte over Johs. 16,24,25, og anbefalte i et kristelig og oppbyggelig foredrag bønnens viktighet og gagnlige innflytelse på hjertet. Forsamlingen var ikke stor, men innskipningen på jekter, som da skulle reise til Bergen, m.m., bidro til dette. Den framstilte ungdom avga ved katekisasjonen i det hele tatt riktig gode svar, hvorimot lesning i bok ikke fantes for alle å være så god. Straks etter gudstjenestens avslutning ble det holdt møte, også denne gang i prestegården. Sokneprestens bøker var i orden. I alminnelighet besøktes kirkene temmelig flittig, unntatt under vinterfisket, «hvor andakt er almindelig hos dem, som have bøger». Det ansåes ønskelig at flere postiller kunne utdeles. I denne forbindelse bemerket visitator at det ville være gagnlig, om alle i menigheten bidro til Selskapet for Andakts- og Undervisningsbøgers Uddeling, da de deretter kunne vente postiller til gratis utdeling i prestegjeldet. De fattige ble her forsørget vel. En hadde inntekter av tavlepenger, brennevinsavgift o.s.v., uten at utlikning av fattigskatt eller legd «in natura» hadde vært nødvendig. Til møtet var det innsendt et andragende om at kirkesanger Nielsen måtte entlediges, da han var udugelig som kirkesanger og var befengt med et smittsomt utslett. Den siste påstand fantes bevist ved distriktslegens attest. Biskopen fant det påfallende, at skjønt bemeldte Nielsen i omtrent 9 år hadde vært kirkesanger i Buksnes, så ble det først nå klaget over hans udugelighet som sådan. Men da Nielsen selv erklærte at hans bryst var svakt, og derfor hadde tilbudt å lønne en «subsistut» (vikar, eg.erstatning) til å anføre sangen, så ble dette bifalt på betingelse av at bemeldte subsistut ble funnet skikket og ble godtatt av vedkommende foresatte. Hol kirke ble ved visitasen funnet å være i god stand, dog ble det bemerket at alterfoten trengte bekledning, som ble lovt utført med det første.

Det ble Ingvard Martin Berner som ble Daaes etterfølger som sokneprest til Buksnes. Han ble utnevnt til sokneprest her i 1847, og kom da fra Berg i Senja, hvor prestegården, innbo og løsøre brente totalt i 1845, og prestefolket mistet alt de eidde. Fra 1858 var Berner prost i Lofotens prosti, og i 1863 utnevntes han til sokneprest til Skiptvedt. Han var gift to ganger og hadde flere barn, alle født på Berg, men oppvokst på prestegården i Buksnes. En av disse var Joachim, som var 7 år da foreldrene flyttet til Buksnes. Han ble grosserer i London og ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. Berner interesserte seg meget for historie og genealogi.

Der var tre ganger, så vidt vi vet, visitas i Buksnes og Hol i sokneprest Berners tid. Første gang var torsdag den 30. august 1849, da prosten i Lofoten prosti, Chr. Bull, Vågan, kom til prestegjeldet. En tallrik forsamling av ungdom var til stede, og for øvrig så stor kirkeforsamling som var å vente på en hverdag, «som afgav fortræffeligt Høveir». Etter at soknepresten i et kristelig og godt foredrag hadde talt over emnet: «Salig er de som hører Guds ord og bevarer det», ble det avholdt katekisasjon. Ungdommen gav «tålelige» svar på de framsatte spørsmål, men innenatlesningen fantes, med få unntakelser, å være måtelig. Årsaken til at ungdommen sto tilbake, angas å være at skolevesenet var for «innskrenket». På menighetens kristelige forhold visste man intet å utsette. Det ble imidlertid klaget over den måte folket anvendte søndagen på, men denne klage gjaldt bare den fremmede almue under vinterfisket. Prestegårdens hus kunne etter de betydelige reparasjoner, som var foretatt av soknepresten, ansees å være i antagelig stand. Enkegården Hol var bortforpaktet til Ole og Israel Jacobssønner, som i de 3-4 siste år de hadde hatt gården, hadde brakt husene i meget bedre stand. Kirkene, som tilhørte de private eiere Tengmann og Jentoft, anførtes likeledes å være i forsvarlig stand.

Onsdag den 24. august 1854 kom prost Bull tilbake til Buksnes på visitas. Sokneprest Berner prekte i Buksnes kirke over den utvalgte tekst., Sal. 3,1: Guds allseende øye — oppmuntring og styrke på den gode vei, trøst for den lengselsfulle. Ungdommen, som hadde innfunnet seg på kirkegulvet, svarte, med få unntakelser, rett på de framsatte spørsmål, og la for dagen at den var undervist så vel i læreboken som i bibelhistorien. Innenatlesningen fantes under prøven hos de fleste å være upåklagelig. Etter kirketjenesten holdtes visitasmøte i prestegården, hvor, foruten de geistlige, også lensmannen, kirkesangeren, prestegjeldets fire medhjelpere og Jentoft, den ene av Hol kirkes eiere, møtte. Med hensyn til menighetens kristelige forhold bemerket forsamlingen at brennevinsdrikk hadde avtatt betydelig. Derimot hadde løsaktighet på ingen måte avtatt. I prestegjeldet fantes det 3 barn over 19 år som ikke var konfirmert. Ved visitasen fantes at Hol kirke trengte maling, hvilket den private eier forpliktet seg til å utføre innen neste visitas. Spiret på kirken var blitt oppsatt.

I sokneprest Berners tid ble der oppført kapell på Steine. Det var en langkirke av bindingsverk, oppført i 1853, og hadde 500 sitteplasser. Kirken ble nærmest oppført her for søkning av fiskerne i Stamsund, Steine og Ure. Når kapellet ble oppført her, skyldtes dette at Steine lå omtrent midtveis mellom Stamsund og Ure, og ble regnet for Hols største fiskevær, inntil Stamsund tok luven fra det. Innvielsen, som fant sted den 6. mars 1854, er skildret slik i et Tromsø-blad: «Innvielsen av de på fiskeværene Steine og Henningsvær oppførte kirker eller bedehus, fant sted i forrige uke. Til forretningene hadde innfunnet sig biskop Juell, prosten i Lofoten (Chr. Bull), samt sokneprestene i Flakstad, Buksnes, Borge, Steigen, Hamarøy og Lødingen. En uoverskuelig menneskemasse — antatt til 5-6000 — møtte fram på Steine innvielsesdagen den 6. mars 1854, ikke blott av den på stedet fiskende almue, men også fra de omliggende fiskevær, hvorav følgen ble at neppe halvparten kom inn i kirken. Biskopen prekte over 2.Kor. 6, 1 og 2 og erklærte derpå kirken innviet til Herrens tjeneste. Der hersket, tross at kirken var overfyllt, den største orden og stillhet under forretningen, hvorved almuen liksom syntes å legge for dagen sin hjertelige påskjønnelse og glede over, at der nå er gitt den anledning til også å kunne høre Guds ord. Begge kirkebygninger, som er oppført etter samme tegning, hvorved der av entreprenøren, snekkermester Løkke av Tromsø, er utvist megen omhu og sannsynligvis oppofrelse, frambyr for øvrig lyse, vennlige og romslige Gudshus. De skulle etter planen, så vidt vites, avgi plass for 1500, men antages dog i påkommende tilfelle, ved tilstrekkelig benyttelse av gangen og koret, å kunne romme omtrent det dobbelte».

 

Altertavlen i Hol kirke

 

Den tredje visitas vi kjenner til fra sokneprest Berners dager ble holdt i august 1861. Denne gang kom biskopen selv. Det var den gang Essendrop. Først ble det holdt skolevisitas i Buksnes kirke, hvor omtrent 150 barn møtte fram. Prestegjeldets to skolelærere, kirkesanger Ole Nilsen og Jørgen Ulriksen, avla prøve på deres undervisningsmåte, hvoretter biskop Essendrop prøvde samtlige barn i innenatlesning og kristendomskunnskap. Dagen etter, den 7. august, holdtes visitasgudstjeneste i hovedkirken. Soknepresten prekte over Kor. 1, 9-15. Av de to siste års 89 konfirmerte framstilte omtrent alle seg. Prosten åpnet og biskopen sluttet overhøringen, hvoretter visitator som sedvanlig talte et formaningsord. Straks etter gudstjenesten holdtes det som vanlig kirkemøte i prestegården. Angående menighetens kristelige og sedelige tilstand framkom det, at skjønt man erkjente vanskeligheten av å felle en avgjørende dom i så henseende, så mente man dog å ha grunn for håpet om at Herrens sak gikk fremad. Kirkesøk-ningen var i alminnelighet god, og gudstjenesten ble bivånet med andakt. Husandakt, antok man, kjentes i det minste av noen familier. På den annen side kunne det ikke nektes at man så spor av hviledagens misbruk, at brennevinsdrikk riktignok var innskrenket, men dog ikke opphørt, og at utukt på ingen måte av alle ble erkjent i sin ugudelighet, og især så det ut som om forlovede altfor ofte betraktet seg som ektefolk. I de senere år var ikke så få nytestamenter og bibler blitt utbredt. Biskopen anbefalte at det ble holdt husandakter, og oppfordret de tilstedeværende til hver i sin krets å arbeide for utbredelse av renere begreper om kristelig sedelighet. På oppfordring erklærte både menighetens prest og menighetens tilstedeværende medlemmer deres gjensidige tilfredshet med hverandre. Ved visitasen fantes Hol kirke, som for to år siden hadde undergått en betydelig reparasjon, å være i meget god stand. Enkesetets hus var gamle og brøstfeldige.

Ved den reparasjon som omtales i visitasberetningen, og som fant sted i 1859, ble Hol kirke nedtatt, men oppført igjen av det samme tømmer, hvor dette ikke var ødelagt, og med bibehold av den forrige korsform. Det er ikke tilbygd kirken særlig kor, men den østre korsarm ble innrettet til kor, og ved en korbue, som går over alterkransen, delt i to deler. Kirken har 300 sitteplasser, gallerier og halvtønnehvelvinger. 4 pillarer bærer hvelvingen i det østre kors. Den har sakristi, våpenhus og tårn. Av eldre inventar fantes i 1912, da det ble foretatt en undersøkelse av kirken, lite. «Kalk og patene har intet årstall og er likeledes fra nyere tid», skrives det i 1912, «dog synes kalkens fot med tre ringkors å tilhøre eldre tid. Oblatskrinet av sølv med lokk i drevet arbeide har innskriften: Mogens Jentoft, Christofer Mibes 4. sepber 1769. Alterstaker av messing og dåpfat av tinn er fra nyere tid. Kirkeklokken har innskriften: Veni sancte spiritus. Wil Wegewart me fecit Anno 1580 (Kom Helligånd. Wil Wegewart gjorde meg år 1580)».

Altertavlen er delt i 3 felter fra øverst til nederst og 2 sidefelter, alle med malte bilder. Det nederste felt framstiller gravleggingen, det mellomste nattverdens innstiftelse, det øverste Jesu himmelfart. Sidefeltene har bilder av Moses og Aron og er ved halvsøyler med kapitæler skilt fra midtfeltet, Til venstre for det øverste felt er billedet av en mann med et skjevt kors, (St. Andreas), til høyre en mann med et anker (Clemens Ramanus). På begge sider av det nederste felt er englefigurer. Over midtfeltet er følgende innskrift: Hr Erich Gerhard Schytte Pastor for Buchsnes Kald. A°. 1766. Over det nedre felt: Jeg toer mine Hænder i Uskyldighed og holder mig til Dit Alter, Herre. Psalm. 26,v.6. Van Ezekiel, en hollender, har laget den.

I sakristiet fantes i 1912 en gammel messehakel samt bruddstykker av to lysekroner av tre. De var i bruk inntil de ble erstattet av de nåværende lysekroner, som er fra det 19. århundres midte, altså da kirken ble restaurert.

Da Berner reiste fra Buksnes i 1863, ble han etterfulgt i kallet som sokneprest til Buksnes av Hieronymus Heyerdahl, hvis tragiske død på Buksnes prestegård 5. august 1869 lenge ble husket. I 1859 var han blitt utnevnt til sokneprest til Nesseby og i 1864 til Buksnes. Han var forlovet med sin slektning Marie Heyerdahl, og det var meningen at de skulle gifte seg sommeren 1869. Hun var kommet nordover fra Sør-Trøndelag, og dagen for bryllupet ble bestemt. Men da ble Heyerdahl syk. Presten i Borge var kommet til stede for å vie dem, men da var Heyerdahl blitt så syk, at vielsen, — på dødsleiet, — ikke kunne finne sted. Marie ble senere gift med fabrikkeier Hans Mustad, og døde i Kristiania i 1922. Heyerdahls søster, Martha Margrethe, var gift med daværende sokneprest til Borge, C. Heyerdahl.

Christopher Frimann Daae kom som sokneprest til Buksnes i 1870. Han hadde da i syv år vært sokneprest i Bø i Vesterålen. I 1871 ble han tillike prost i Lofoten prosti og i 1878 sokneprest til Vågan, hvor han fortsatte som prost i Lofoten. Her døde han i 1893. Han var gift med Dorthea (Thea) von der Lippe Frost, datter av sokneprest Anton Frost. De hadde 10 barn. Thea døde i 1905. Et par år etter Daaes tiltredelse som sokneprest ble der holdt prostevisitas for Buksnes prestegjeld. Soknepresten prekte over dagens evangelium, og deretter overhørte han 62 av de i de siste år 100 konfirmerte.

Barnas kristendomskunnskap og ferdighet i innenatlesning fantes tilfredsstillende. På møtet var til stede begge kirkeverger, viseordføreren, 3 medhjelpere, 3 medlemmer av skolekommisjonen og 3 skolelærere, da en lærer var syk, og en, nemlig kirkesangeren, var fraværende på reise med biskopens tillatelse. Siden siste visitas hadde der vært følgende messefall: I 1869 7, på grunn av sokneprestens (Heyerdahls) sykdom og død, i 1870 12 av mangel på betjenende prest, og 2 på grunn av uvær, i 1871 4 på grunn av at soknepresten forrettet under vakanse i Borge og Værøy, og 4 på grunn av uvær, i 1872 2 på grunn av uvær og 2 på grunn av sokneprestens fravær i prosteforretninger. Gudstjenesten begynte i regelen kl. 10. Konfirmasjonsforberedelsen begynte i 1870, på grunn av vakansen, i juli, og fortsatte i 6 uker med påfølgende konfirmasjon i begynnelsen av september. I de to siste år hadde konfirmasjonsforberedelsene foregått i 4 uker med påfølgende konfirmasjon for hvert kjønn for seg i tiden fra slutningen av mai til begynnelsen av august. Katekisasjon hadde vært holdt i sommermånedene. Kirkesøkningen var god, men sedeligheten var mindre god, men det syntes som om en større del av menigheten hadde fått sans for en bedring i denne retning. Drukkenskap fantes ikke innen menigheten, men hustukten var mindre god. Husandakt holdtes overalt, iallfall de søndager når det ikke ble holdt gudstjeneste i soknet. Hol annekskirke, som nå eiddes av kommunen og Jørgen B. Jentofts arvinger, var i 1871 blitt malt utvendig. Den var i god stand, men ikke malt innvendig. Prestekammer var der ikke i kirken. For inntil videre å avhjelpe denne mangel, var sakristiet blitt forsynt med kakkelovn. Hjelpekirkegården i Sennesvik, som ble innviet i 1870, var i god stand. Steine kapell var siden siste visitas blitt forsynt med staker til alter og prekestol, og alterfoten forsynt med «stopning». Kapellet trengte maling utvendig og taket utbedring mot drypp.

I 1878 fikk Buksnes ny sokneprest. Det var Ole Olsen Berge, f. i Valdres i 1834, død 1912. Til Buksnes kom han etter syv års virke som sokneprest til Kvæfjord. Han var gift med Hanna Mangor (Mangaard). De hadde 6 barn, hvorav datteren Ingrid ble g.m. Wilhelm Jentoft, Ballstad. De utvandret til Canada. Datteren Sofie ble drept ved et ulykkestilfelle ved Leirelvbrua. Cathrine ble lærerinne. Berge var en myndig natur og stridbar overfor læstadianerne, som i hans tid begynte sitt virke i bygden. Han talte ofte mot dem og advarte folk fra prekestolen. Likevel skal han, da han forlot Buksnes, ha sagt, at skulle han predike rett, så måtte han predike som læstadianerne, men da mistet han sitt embete.

Den etterfølgende sokneprest, Ove Guldberg Arctander, var heller ikke særlig blidt stemt overfor de vakte. I 1883 var han blitt utnevnt til sokneprest til Sortland, og i 1889 kom han til Buksnes. Sorenskriver Hans Stenbuck Arctander, Gjerstad i Buksnes, og dennes første hustru, var hans oldefedre på fedrenes side. Sokneprest Arctander var g.m. Regine Brun. De hadde 9 barn, men en ulykkelig skjebne rammet denne prestefamilie mens den var i Buksnes. Først mistet de en sønn ved at et brenntorvla falt over ham, og da Buksnes prestegård brente den 27. juni 1899, omkom 3 av de andre barna.

 

Sokneprest Ove Guldberg Arctander

 

Det var forklarlig at prestefolkene etter denne ulykkelige hendelse ville forlate dette sted, som daglig minte dem om den ulykke som hadde rammet dem. I 1901 flyttet soknepresten med familie til Sogndal i Sogn. I Arctanders tid var Jørgen Throndsen personellkapellan i Buksnes. I 1904 ble han utnevnt til sokneprest til Balsfjord. Samme år ble han g.m. Sigrid Pedersen, datter av væreier i Ballstad, Jak. A. Pedersen. Sokneprest Arctander var meget avholdt, og da han forlot Buksnes i 1901, var det mange som følte at de hadde mistet en dyktig prest og en god venn. I Lofotposten skrev «Buksnesværinger» følgende: «Som prest var han den grundige, alvorlige og dyktige predikant, på samme tid som han var den samvittighetsfulle sjelesørger, hvem det ikke bare var nok å tale til menigheten fra prekestolen, men han søkte også ut i menigheten, og ved bibellesning og sykebesøk lot han sig det være maktpåliggende å nå hen til selv de mast avsidesliggende steder innen bygden. På en sådan tur til en enslig liggende gård var det jo nettopp at sognepresten for noen år siden på grunn av overanstrengelse falt om på veien rammet av hjerneslag. Som følge herav var han en tid meget dårlig. Nevnes kan det også, at når det gjaldt soknebud, da var han alltid den beredvillige og pliktoppfyllende prest, der natt som dag var parat når budet kom. Men Arctander var ikke bare den dyktige og! alvorlige prest, han var også levende interessert for de kommunale gjøremål. Især har han nedlagt både meget og godt arbeide her i kommunen til fremme for skolen og dens gjerning-------».

Torsdag den 7. august 1902 kom sokneprest Sivert Laurits Aasen med dampskipet «Håkon Adelsten» til Gravdal. Han skulle bli i sitt kall i Buksnes til sin død i 1928. På kaien i Gravdal var en stor menneskemengde møtt fram for å hilse på «hr. pastoren» og i tilfelle yte den hjelp og støtte som

 

Buksnes gamle kirke. Til venstre den gamle prestegård.

Kirken ble innviet i 1885 og brente den 23. januar 1903

 

kunne trenges. For Aasen hadde meget flyttegods med fra Måsøy i Finnmark, hvor han hadde vært sokneprest i tolv år, — meget flyttegods, hele 190 kolli, til dels meget store kasser. Alt sammen ble med 6 hester kjørt til Buksnes ny-oppførte vakre prestebolig. Søndag den 10. august talte den nye soknepresten over dagens evangelium — «Fariseeren og tolleren» — for en menneskemasse, som ikke hadde vært sett i Buksnes kirke siden innvielsen 1885. Søndag den 17. august 1902 holdt Aasen sin første preken i Hol kirke. Kirken var fylt til trengsel, da soknepresten talte over dagens evangelium «Den døve og stumme». Mens Aasen var sokneprest til Måsøy, ble han i 1896 valgt til stortingsrepresentant for Finnmark, og i den påfølgende periode møtte han også på stortinget som representant for Finnmark. I Buksnes var han flere år formann i skolestyret og ordfører. Han var også formann i Nordland fylkesskolestyre og meget avholdt i Buksnes og Hol både som prest og menneske. Han var gift med Rasmine (Mina) Birkedal. De hadde 2 sønner og 4 døtre. Sønnen Knut studerte teologi, men døde i ung alder. John studerte medisin og ble lege, bl.a. i Værøy og Røst. Annie var lærerinne ved Buksnes folkeskole, g.m. lærer Johan Sesseng. Aagot ble g.m. domprost i Tromsø, Anton Bøckmann. I 1933 fikk sokneprest Aasen en minnestein på Buksnes kirkegård. Sokneprest Thun talte: «Han var fra naturens hånd utrustet med mere enn alminnelig strålende sjelelige egenskaper, en sjelden intelligens og et varmt hjerte. Sokneprest Aasen var en høvding».

I Aasens tid fikk Buksnes ny kirke, idet den gamle kirke, som var innviet 1885, brente den 23. januar 1903. Et fryktelig uvær raste i Lofoten den dagen. Det var riktig en styggeværsdag, en av disse dager da himmel oj hav står i ett og elementene brytes om makten. Natten ble ikke likere enn dagen, bare storm, snøkave og voldsomme lyn. Plutselig ble mørket brutt av en mektig ildsøyle, som lyste vidt utover bygden. Det var Buksnes kirke som brente, og snart var den forvandlet til en askehop. I Lofotposten sto der å lese: «Det er så sin sak for en bygd å miste sin kirke. Det er ikke nettopp de praktiske vanskeligheter og ulemper, som her kommer i første rekke. Nei, det er noe annet og mere. Til kirken knytter seg så mange minner, noen tunge og såre, andre lyse og glade. Den står der som en bauta over bygdens sorger og gleder. Derfor føles det som noe i en selv synker i grus sammen med kirken. Så var det i Buksnes også. Der la seg en trist stemning over bygden da tårnet falt».

Man tok imidlertid energisk fatt. Buksnes menighet sparte hverken anstrengelser eller ofre da det gjaldt om hurtig å få gjenreist sin kirke. Den 22. november 1905 ble den nye kirke innviet. Kvelden i forveien ble det ringt med kirkens klokker fra kl. 17—18. Etter 2% års forløp skar atter klokkeklangen vemodig, men kallende og lokkende ut i høstkveldens mørke. Til innvielsen var fremmøtt, foruten biskop Bøckman, også alle Lofotens prester, samt prost Dahl fra Bodin. Fra kordøren holdt prost Smith en kort, men gripende tale, hvori han minte Buksnes menighet om å be i ånd og sannhet. Etter skriftles-ningen i kordøren, talte biskopen fra prekestolen over en selvvalgt tekst. I sin preken talte han blant annet om det smakfulle inntrykk han hadde fått av dette hus. Men særlig la han menigheten på hjerte, at den største pryd for en kirke er, at den hver søndag er full av folk. For anledningen var det av kirkesanger Berg innøvd et sangkor, som hjalp til med å høytideliggjøre feststunden. Det nye, prektige orgel ble mesterlig spilt av organist Bentsen fra Vågan. En times tid etter gudstjenestens slutt ga organist Bentsen en godt besøkt kirkekonsert. Om ettermiddagen ga soknestyret middag i prestegården for biskopen, prestene og andre innbudte — i alt 40. — Den nye kirke ble oppført på Korshaugen. Den er bygd i en slags stavkirkestil av Jac. Digre, Trondheim, etter tegning av arkitekt Norum. Kirken er et vakkert hus, visstnok i stil et av de vakreste gudshus av tre nordenfor Trondheim.

 

Steine kapell. Innviet 1854. Kapellet blåste ned den 28. januar 1905

 

To år etter Buksnes kirkes brann, den 28. januar 1905, blåste Steine kapell ned i en orkanaktig storm fra nordvest. Kapellet ble lagt fullstendig i grus. Kapellet ble ved kgl. res. av 13. februar 1864 tillatt benyttet til enkelte årlige gudstjenester utenfor fisketiden for Buksnes prestegjelds menigheter, og det ble formentlig fra den tid kalt kapell. Etter at kapellet var nedblåst, oppsto der spørsmål om stedet for gjenoppførelse. De fiskere som fisket for Stamsund uttalte seg for at kapellet burde oppføres der, mens fiskerne i Steine androg prinsipielt om at kapellet måte bli gjenoppført der, og subsidiært om at der på stedet iallfall måtte bli oppført et forsamlingshus, da der alt var slike i Stamsund og Ure. Til den første mening sluttet så vel Hol soknestyre som Buksnes sokneprest seg. Prosten uttalte seg derimot prinsipielt for at kapellet burde gjenoppføres i Steine, dersom Nordlandske Kirke- og Skolefond (som var eieren) så seg i stand til det, og- subsidiært for oppførelse av et bedehus av størrelse som det i Ure. Stiftsdireksjonens ene medlem, stiftamtmannen, kunne ikke tilrå at fondet overtok oppførelsen av en ny kirke, som neppe kunne planlegges med mindre antall sitteplasser enn 500, og som selv med et tarvelig utstyr ville komme til å koste minst kr. 20 000. Kirken måtte formodentlig bli å henlegge til Stamsund, og foruten denne måtte fondet oppføre (eller yte et bidrag til) nytt forsamlingshus i Steine. Alle disse utgifter ville i løpet av flere år legge for stort beslag på fondets disponible midler, og stiftamtmannen kunne derfor bare anbefale at der av fondet søktes bevilget midler til oppførelse av et nytt forsamlingshus i Steine. Biskopen anbefalte derimot at der forsøktes innledet forhandling med Buksnes kommune om å overta oppførelsen av en kirke i Stamsund mot tilskudd av fondet av inntil 10 000 kr., samt den halve del av vedlikeholdsomkostningene. I Steine fikk da fiskerne selv, med bidrag av fondet, sørge for forsamlingshus. Departementet meddelte så i 1908 stiftsdireksjonen at der ikke antokes å burde bli spørsmål om, i stedet for det nedblåste kapell, å oppføre en kirke i Stamsund, og til dette arbeide søke bevilget bidrag av det Nordlandske Kirke- og Skolefond. Derimot antok departementet at der i Steine burde bygges et forsamlingshus av passende størrelse, forsynt med et tilbygd kor, — som kunne holdes avstengt når huset ikke ble benyttet som kirke, — samt med et lite tårn og klokke, og at kirkefondet burde overta utgiftene ved dets oppførelse, når det kunne finnes plass til dette på budsjettet. Hvis huset utenfor fisketiden ønskedes benyttet av den nærmest boende del av Hol soknemenighet, ba departementet saken forelagt Hol soknestyre med oppfordring til å samtykke i at vedlikeholdet ble overtatt av soknets kirkekasse, som oppebar en årlig fisketiendeerstatning av kr. 7 400. Etter at Hol soknestyre hadde erklært seg uvillig til å overta noe som hilst vedlikehold av et eventuelt kapell i Steine, ble der av stiftsdireksjonen rettet en anmodning til soknepresten i Buksnes, om under det forestående vinterfisket å underhandle med oppsitterne i Steine og de fiskere som var forsamlet der, angående det fremtidige vedlikehold av det påtenkte forsamlingshus, idet det dog samtidig ble forlangt, at Hol soknestyre eller Buksnes herred-styre, overfor det offentlige iallfall, skulle overta garantien for at bygningen til enhver tid ble holdt i sømmelig og forsvarlig stand. Foranlediget herved hadde biskopen og sokneprest Aasen vinteren 1908 møte med oppsitterne og fiskerne på Steine, og der var da blant disse kun en mening, nemlig at alle og enhver ville være med og yte sitt bidrag til husets vedlikehold. Og Hol soknestyre besluttet så enstemmig at soknekommunen skulle overta garantien for bygningens alminnelige vedlikehold, forutsatt at den ble oppført solid og tektes med stein.

Så langt har vi fulgt forhandlingene om gjenreising av Steine kapell. Men forhandlingene fram og tilbake ga intet resultat. Steine kapell ble ikke oppført, trass i at ønsket herom, som vi har sett, var til stede.

Mange år senere, i 1934, skulle dog østre Hol få sitt gudshus. Denne gang i Stamsund. Denne kirke ble oppført på ettersommeren dette år på Hellehaugen ved Stamsund, og har et prektig utsyn og kan sees av fiskeflåten langt ute på Vestfjorden. Kirken, som har 500 sitteplasser, inneholder, foruten de vanlige rom. som kor, sakristi, galleri og rom, for barn som

 

Stamsund kirke

 

skal døpes, også et helt moderne krematorium i kirkens kjeller. Kirken, som er tegnet av arkitekt Brenne, Oslo, er oppført i moderne jernbetong. Taket er frittbærende spenn, med ca. 17 meters spennvidde og tekt med asfalt. Innvendig er veggene isolert med 20 mm tykke refleksplater. Alle synlige beslag er av kopper, også takrennene og nedløpsrørene. Alle store vinduer i skipet er særdeles solide og av jern. Kirken er oppført av entreprenørfirmaet Gros, Hunstad og ingeniør Næss, Bodø, med arbeidere fra Hol. Utenfor kirken er planert en større parkeringsplass for biler, og rundt denne er plantet løvtrær. Krematoriet er en gave fra væreier J. M. Johansen, Stamsund, som også bl.a. har gitt en modell av d/s «Finnmarken» for utloddning til inntekt for orgel i kirken. Tomten til kirken er gitt av fru Astrid Johansen, Stamsund. På årsdagen for ingeniør Ingv. Johansens død ble der av Lofotens kjemiske fabrikk gitt kr. 5 000 til kirkens utsmykning. Fru Marie Schwartz, en søster av J. M. Johansen, har gitt kirken 2 sølvlysestaker, 1 felleskalk i sølv, 1 sølvfat for alterbrød og 1 sølveske med lokk for oppbevaring av alterbrød. Frøknene Hanna og Elise Jenssen, Tønsberg, har gitt en alterduk, og fru Hilda Isachsen, f. Johansen, og hennes mann, fabrikkeier Olaf Isachsen, Oslo, har gitt kirken 1 sølvfat og 1 sølvmugge til døpefonten. I Hol herredsstyremøte den 26. juli 1952 ble det fattet beslutning om å la kirken gjennomgå en reparasjon, og herredsstyret vedtok å sette av kr. 10 000 til dette formål. Arbeidet, som omfattet utbedring av tårnet, vest- og sydfasaden, ble overdratt malermester Busch, Svarholt. Videre ble det besluttet at urnelunden ved kirken ble å tilflytte Arnold Johansens eiendom, idet han hadde gitt kommunen fri grunn for denne. — Ved kirken er reist en bautastein for de under krigshandlingene 1940—45 falne fra Hol herred. Minnesteinen ble avduket søndag den 13. oktober 1946.

 

Sokneprest Reidar Mørch

 

Etter sokneprest Aasens død i 1928, var stiftskapellan Lars Hjelm prest i Buksnes vel et år inntil Halvdan Thun tiltrådte i mai 1929. Samme år ble han gift med Wilrun Gundersen. Året etter hans tiltredelse som sokneprest til Buksnes ble der (18. og 19. oktober 1930) holdt visitas i Buksnes kirke ved biskop Berggrav. Det ble en av de store høytidsstunder. Lørdag den 18. oktober var omtrent 300 barn forsamlet i kirken. Etter at sokneprest Thun hadde holdt en alvorsfull preken over Sal. ordspr. 23,29, «Min sønn, gi meg ditt hjerte», begynte biskop Berggrav samtalen med barna, med utgangspunkt i budet: «Hedre din far og din mor». Søndag den 19. oktober opprant med vestaværs kuling og styrtregn. Men det hindret ikke at kirken ble fylt nesten til siste plass. Kirken skalv for hver kuling. Det var storm over bygda. Etter prekenen sang Buksnes blandede kor. Biskopen takket koret for dets arbeid for kirkesangen, og etter menighetens ønske ble det overlatt biskopen å sende en hilsningsadresse til korets stifter, overlege Wishmann. Samtidig ble det også besluttet å sende en adresse til fhv. sokneprest Arctander. Søndag kveld holdt biskopen foredrag i ungdomslagets hus på Buksnes.

I 1952 ble Thun utnevnt til sokneprest til Aurskog, og Reidar Mørch ble utnevnt til ny sokneprest til Buksnes. Han er f. 1907 i Porsgrunn og gift med Carly Kristiansen. Til Buksnes kom han fra Hvaler, hvor han i 5 år hadde vært sokneprest. —

I Sennesvik hadde man lenge følt savnet av et sted hvor man kunne holde religiøse møter. Når prest eller emissærer skulle holde møter her, ble folkeskolen i Sennesvik benyttet. Dette var til stor ulempe for skolen. Lærer O. J. Lauvdal satte seg derfor i spissen for å bygge bedehus i Sennesvik. Han foretok innsamling av penger sammen med Sennesvik kvinneforening, kausjonerte for lån, kjøpte inn materialer til bedehus, avsto tomt på sin eiendom for huset, og huset ble bygd. Huset er meget benyttet både til oppbyggelse holdt av prester og av andre predikanter. Det er Sennesvik krets som eier huset og bestyrer det.

I 1957 ble hjelpepreststillingen for Buksnes omgjort til kallskapellanembete. Kapellanen skulle bo i Hol og ha Hol som sitt spesielle virkeområde. Han førte kirkebøkene for Hol sogn. Kapellanen har hatt leilighet i Myklevik hovedgård. I 1962 restaurerte Hol kommune denne bygningen og lot hele bygningen bli prestegård. Hit ble også kontoret flyttet fra Stamsund kirke.

Siden opprettelsen av kallskapellanembetet har det vært to kallskapellaner i Hol. Harald Heiberg, f. 1921, var kapellan fra 1957 til 1961. Normann Stad, f. 1930, ble utnevnt til kapellan i 1961.

Siden dette ble skrevet i 1964 har Vestvågøy fått sitt tredje prestegjeld, idet det i statsråd den 17. januar 1969 ble vedtatt å skille ut Valberg sogn fra Borge prestegjeld og Hol sogn fra Buksnes prestegjeld. De to sognene skal utgjøre det nye Stamsund prestegjeld. Borge prestegjeld opprettholdes med bare Borge sogn og Buksnes prestegjeld med bare Buksnes sogn. En ny soknepreststilling ble opprettet i Stamsund, samtidig som man nedla kallskapellanembetet i Buksnes.

Buksnes kirkegård ble benyttet av begge sogn til i 1869, da hjelpekirkegård ble opprettet i Sennesvik. Den ligger ved gården Tåen, og kalles derfor Tåen kirkegård. Den ble i den første tid benyttet av gårdene Kangeruren, Justad, Kråklien, Skifjord, Svarholt, Stamsund, Herteigen, Finstad og Steine, samt alle gårdene i Sennesvik skolekrets. Tåen kirkegård ble således snart for liten. Den ble så to ganger utvidet, og siste gang da det ble tale om utvidelse igjen, foretrakk man å kjøpe inn et stykke jord til ny kirkegård. Der ble da skrevet kontrakt med Randolf Rasmussen og Olav Sivertsen om kjøp av kirkegård. Kontrakten ble godkjent av Hol herredstyre, og jordstykket ble innkjøpt i året 1927. Året etter ble kirkegården inngjerdet med flettverksgjerde. Den ble innviet av hjelpeprest Hjelm, og senere er der bygd et likhus på kirkegården. Man liker den nye kirkegården godt, og der er allerede nedsatt mange lik. I 1892 fikk felleskommunen Buksnes og Hol, som eidde gården Karijord, byttet til seg parsellen Seierstad av Skifjord, hvor der samtidig ble opprettet hjelpekirkegård. I 1902 ble det opprettet hjelpekirkegård i Petvik.

Gravskikkene i den eldste, hedenske, tid er omtalt annet sted i denne bok. Av gravhauger var der til for 80—90 år siden en lang rekke på de forskjellige gårder i prestegjeldet, men de aller fleste var blitt forstyrret, og nå er de fleste blitt utpløyd. Etter at kirkene var bygd var det maktpåliggende å få sine avdøde begravd under kirkens golv eller så nær kirken som råd var. Prestene, skipperne og gjestgiverne ble som regel jordsatt under golvet i koret, og litt velstående bønder under golvet i selve kirken. Husmenn og andre måtte nøye seg med en ringere plass ute på jordet. I den eldste tid satte de ikke støtter på gravene, der ble kun laget en f orhøyning av jord over graven. Først senere ble det alminnelig å reise gravstøtte.

På Buksnes kirkegård ble det ganske tidlig oppført et likhus. Hit ble alle avdøde, som døde etter at telen var satt inn, brakt. Her hensto de inntil fellesbegravelsen kunne finne sted ut på våren. Før et lik ble satt inn i likhuset, ble det anmeldt til presten, som leverte papirlapp med avdødes navn, som ble festet til kisten. En forsommer for et par hundre år siden, da der skulle foregå storbegravelse, var der kommet to lik inn i likhuset, som ikke var anmeldt til presten. Og dette vakte megen forbauselse, fortelles det. Ved nærmere undersøkelse ble det brakt på det rene at likene skrev seg fra Uttakleiv. Likfølget, som tidlig en morgen var reist fra Uttakleiv, var på grunn av motvind, motstraum og dårlig føreforhold mellom Sund og Buksnes, først kommet fram til Buksnes utpå natten og hadde ikke villet vekke presten.

Ved kirkene var der i gammel tid også såkalte våpenhus. Folk følte seg utrygge på livet overalt, ser det ut til, selv på kirkevei. De bar derfor med seg våpen og verge. Disse våpen satte man fra seg i våpenhuset før man gikk inn i kirken. Et slikt våpenhus vet vi med sikkerhet har stått ved Hol kirke alt i gammel tid. Det nevnes i sokneprest Peder Crantz' tid, og hadde da sikkert stått der meget lenge, — og ovenfor har vi sett at det er nevnt igjen i 1912. Om dette er det samme våpenhuset er vel tvilsomt. Det hadde nok vist seg å være nødvendig å bygge nytt våpenhus, kanskje både en og to ganger, i løpet av dette lange tidsrom.

Vi har i det foranstående nevnt noe om presteenkesetet Hol, hvor husene ikke alltid var i den beste forfatning. Før Hol ble enkesete, var det på gården Holand i Buksnes at prestefruene fikk opphold, dersom deres ektemenn vandret bort før dem. Gården var meget tidlig, kanskje omkring år 1600, utlagt til presteenkesete. Ved folketellingen i 1701 beboddes gården av presten Claus Mojensen Blix' enke, Christina. Ved skriv av 2. januar 1792 bestemte stiftsamtmann og biskop over Trondhjems stift, at Holand skulle nedlegges som presteenkesete og erstattes med gården Hol, der annekskirken sto. Denne beslutning ble tinglest den 21. juni samme år. Der ble samtidig visstnok oppført tidsmessig hovedbygning på presteenkesetet.

 

Konfirmantene fra 1926. Sokneprest Aasen og kirkesanger Eidhammer i forgrunnen

 

Den første presteenke som bodde her var Gartner's enke, Hanna Rebekka, som døde her i 1809, som vi alt har nevnt. Den siste presteenke her var sokneprest Westerwaldfs enke, Olava Antonette. Da enken Olava døde, ble det ikke bruk for noe presteenkesete lenger, idet alle de følgende prester (bortsett fra Aasen) flyttet fra prestegjeldet.

Så står det bare tilbake å fortelle om klokkerne i vårt prestegjeld, og de bør taes med i denne oversikt, da de inntil året 1820 bebodde gården Hag i Hol og således må regnes for holsværinger å være.

Etter reformasjonen ble det bestemt at der i hvert prestegjeld skulle ansettes en degn eller forsanger, som det pålå å lede sangen under gudstjenesten og undervise ungdommen i Luthers katekisme. Til underhold av disse degner skulle der i hvert prestegjeld utlegges en av kirkens gårder til degnebolig, samtidig som almuen ble pålagt å komme sine soknedegner til hjelp for de tjenester de ytet sine menigheter. Størrelsen av denne hjelp, og hvori den skulle bestå, nevnes ikke, men den kaltes «klokkertoll». Etter forordning av 31. januar 1739 skulle forsangerne også være skolemestere, og fikk nå tittel som klokkere, som betyr de som ringer med klokken. Så sent som i 1607 klages det over, at det var flere prestegjeld, som ennå ikke hadde degner eller forsangere.

Som nevnt under gardshistorien for Hag utstedte en viss Arvid Ingildsøn i 1430 et testamente i Nidaros, hvor han ga, for sin og sin avdøde hustrus, Ingrid Simonsdatters, sjelefred, jordegods, penger og kostbarheter til forskjellige kirker, kloster og personer nordenfjells. Gården Hag i Hol sogn i Lofoten prestegjeld ga han til Hol kirke. Da degneembeitet ble opprettet for Buksnes og Hol, ble gården utlagt til degnebolig, og her var så klokkerens «residens» til i 1820, da gården Lilleeidet i Buksnes ble klokkergård.

Den første klokker som vi kjenner var Michel, som nevnes i et skattemanntall fra 1644, og da var eneoppsitter på Hag. Angående de neste to klokkerne, Arnne Erlantzen og dennes sønn Hans Arensøn, så får vi vise de interesserte lesere til slektshistorien for Hag nedre. Etter Hans Arensøn ble Rasmus Sørensen tilsatt i klokkerposten. Han var f. i 1666 og døde i 1743, jordfestet den 2. desember samme år, med likpreken av sokneprest Sidenius. Han ble klokker for begge sogn i 1700, men for videre opplysninger om ham, kan vi igjen henvise til slektshistorien for Hag nedre. Det samme gjelder for hans etterfølger, Erik Christensen, som var g.m. Dorthea Lindved, og som fra 1732 til sin død nevnes som klokker her.

Hans Christensen Sparboe var f. 1715, antakelig i Sparbu i Nord-Trøndelag, død på klokkergården Hag den 25. mai 1785. Han hadde ved sin død vært klokker til Buksnes og Hol i 42 år. Han omtales ofte i biskopens visitasprotokoll, således bl.a. i 1750, hvor biskopen i Trondhjem meddeler sokneprest Sidenius at Hans Christensen Sparboe er ansatt som klokker og skoleholder i Buksnes og Hol. I 1759, under bispevisitasen, har biskopen innført i visitasprotokollen om Sparboe: «Han synger vel og er ellers upåklagelig i sitt embete». Under visitasen i 1770 ble han av biskopen, gitt tillatelse til å anta sønnen Christen som «adjungerende» (assisterende) klokker, med løfte om embetets overdragelse til sønnen når han selv falt fra. Hans Christensen Sparboe var g.m. Elen Thomasdatter Ring-kjøbing, f. 1712, antakelig i Gimsøy, død 1784. Hun var datter av Thomas Ringkjøbing, som ved folketellingen i 1701 var kontorist hos lagmann Mandrup Pedersen Schønnebøl i Steigen, senere gjestgiver og skipper i Gimsøy. Om klokkerfolkenes barn, se Hag nedre. Hertil henvises også leserne for opplysninger om Sparboes sønn og etterfølger som klokker, Christen Hansen Sparboe. Denne døde i 1820' og var den siste klokker som bodde på Hag.

Fredrik Gustav Muller var f. 1773. Han ble funnet liggende død på marken på Korsnes i Tysfjord den 30. september 1835. Han var da lærer i Tysfjord. Han ble begravd på Lødingen kirkegård den 8. november samme år. Skifte etter ham den 11. juli 1836. I 1801 finner en ham som skolelærer i Steigen, hvor han også driver privat undervisning. Hans alder oppgis nå til 28 år og hans hustrus alder til 34 år. Etter Christen Sparboes død ble han ansatt som klokker og lærer i Buksnes og Hol, og var således den første lærer i Buksnes og Hols første skolehus, som var oppført på Buksnes og først ble innredet på denne tid. Om Muller brukte den nyopprettede klok-kergård på Lilleeidet foreligger der ikke sikre opplysninger om. Ved skiftet etter ham opplyses at hans faste bopel er Steine. Muller var dansk student, men ulykken var ute etter ham en dag. En søndag, under presten Holmboes forfall, skulle han holde bibellesning i Buksnes kirke, men gikk i stedet opp på prekestolen og holdt en lengere preken. Dette må vel ha kommet den unge sokneprest for øre (Holmboe var den gang bare 27 år gammel), og han har vel underrettet prosten om forholdet. Og dermed var Miillers dager som klokker i Buksnes og Hol til ende. I 1829 ble han avsatt fra sin stilling som klokker. Han fortsatte dog å bo i bygda noen år, men har så reist til Tysfjord. Han var g.m. Wevikke Julianne Lund, f. 1767, død 1841 på Steine.

Den neste klokker var Christian Andreas Nilsen Bølgen, f. 1800 på Tårstad i Ofoten, sønn av klokker til Ofoten, Nils Enok Bølgen, som druknet i Ofotfjorden høsten 1800, og prestedatteren Anne Marie Arctander. Han dimitterte fra det nyopprettede seminar på Trondenes i 1829, og samme år ble han ansatt som klokker og lærer i Buksnes og Hol. Han bodde på Lilleeidet. Hans økonomi var mindre god. Soknepresten i Buksnes opplyser til sorenskriveren i Lofoten, at han døde den 24. januar 1834, uten å oppgi dødsårsak. Gamle folk i Buksnes har fortalt at han kom bort på sjøen utenfor Stamsund, på hjemtur fra sildfjorden. Han ble gift i Trondenes kirke 7. november 1828 med pike Siri Kristine Simonsdatter, f. 1807, datter av gårdbruker Simon Pettersen, Tennevik, Trondenes. De hadde datteren Ingeborg Anna Marie, f. 1829. Etter mannens død, reiste enken Siri tilbake til Trondenes.

Så ble Christen Nielsen tilsatt i klokkerstillingen. Vi vet ikke når og hvor han var født og heller ikke når han døde, men han skal ha vært sørfra. Det sies at han skal ikke ha vært særlig fremragende hverken som klokker eller skolelærer. Han bodde på Lilleeidet i Buksnes og skal ha vært en særlig interessert gårdbruker. I 1842 kjøpte han av staten gården Nordsjøen, Sund i Buksnes, og flyttet dit. I 1846 solgte han denne gård og flyttet tilbake til Lilleeidet. Året etter sluttet han i klokkerstillingen, kjøpte seg gård i Borge og flyttet dit. Han var g.m. Gjertrud Christensdatter. De hadde sønnen Christen Peder Mathias, f. 1842 på Lilleeidet, og datteren Gjertrud Jakobia, f. 1844 på Sund.

Hans etterfølger ble Ole Nilsen, f. 1821 i Trondenes, sønn av gårdbruker Nils Pedersen, Trondenes. Han dimitterte fra Trondenes seminarium i 1844, og ble ansatt som klokker og lærer etter Chr. Nielsen. Han bodde i skolehuset, fortelles det, som nå var flyttet til Elvevolden under prestegården. Han skal ha vært en grei lærer og flink klokker, og var også litt av en dikter, og skrev en hel del vers og rim om hendelser og personer i bygda. Han tok avskjed i 1883 og døde i Bodø i 1907 hos sønnen Hans Nilsen, som praktiserte som tannlege der i byen. Ole Nilsen var g.m. Ida Johanna Galschiødt, f. 1831 i Kristiansund, død i 1905 i Bodø. De hadde bare sønnen Hans Martin Nilsen, f. 1858 på Buksnes. Han var ugift. Han var i mange år tannlege i Buksnes.

Den neste klokker var så Jørgen Fredrik Graa Johannesen, f. 1837 ved Reinesjøen i Buksnes, sønn av Johannes Thomassen, Haug, og Elen Birgitte Pedersdatter, Skotnes. Han ble i 1869 dimittert fra Tromsø seminarium. I en tid var han omgangsskolelærer i prestegjeldet. I tiden 1883—85 var han klokker i Buksnes og Hol. Da Kristian Berg ble ansatt som klokker og lærer i Buksnes, fikk Jørgen Johannesen beholde klokker-stillingen i Hol. Han var blitt ansatt som lærer i Fygle skolekrets. Han var således den siste klokker til begge sogn, og den første klokker til Hol. Litt før hundreårsskiftet tok han avskjed og bygde seg hjem i Gravdal, hvor hans dyktige hustru begynte med kafé og logi for reisende i deres nye hus der. Han døde på Gravdal i 1909. Han var gift to ganger: 1) i 1872 i Buksnes med Petrike Marie Ovesdatter, død i 1890, datter av senere gårdbruker på Sund, Ove Pedersen, 2) i 1890 med enke Marie Alberte Busch, datter av skipper og gårdbruker i Skarsjøen, Markus Busch. I første ekteskap var der følgende barn: 1) Ove, 2) Arnolda, 3) Ragna. I annet ekteskap: 1) Hans, g.m. Hilda Einan, 2) Jørgen Mareno, tekniker, g.m. Jenny Einan.

Lars Eidhammer var f. 1868 i Romsdal, d. 1935 på Fygle, begravd på Petvik kirkegård. Han ble ansatt som lærer ved Fygle skole og som klokker til Hol fra 1896. Han fratrådte stillingen i 1928. Gift med Signe Brekken, f. 1866 i Romsdal, d. 1927 på Fygle. De hadde døtrene Gudrun og Margrethe.

Ole Grønevet, f. 1904 i Verdal. Lærer på Fygle og- klokker i Hol 1928—1937. Arne Nygård, Fygle, var klokker i tiden 1959—61. Han var lærer på Fygle. Hans Knedahl, gårdbruker på Fygle, ble så ansatt som klokker den 1. mai 1962.

 

 

Storfjord kapell

 

Den katolske misjonsstasjon på Storfjord gård ble grunnlagt i 1935. Det var i oktober 1934 familien Hulaas bestemteseg til å overgi sin gård Storfjord til Den katolske kirke. Etter kjøpekontrakten skulle eiendommen overtas den 1. mai 1935, og den apostoliske prefekt i Tromsø, Johannes Starke, kom samme dag for å sette de nødvendige arbeider i gang. Først og fremst ble det oppført et lite kapell ved at borgstuen i den gamle gård ble ominnredet og utvidet, samt forsynt med et klokketårn. Også de øvrige bygninger ble underkastet en grundig restaurering. — Sokneprest i Harstad, pater Bernhard Stockmann, tok bolig på eiendommen i mai 1935 og fikk samme år som kapellan pater Karl Aschenbrenner. Han var født i 1884 og prestevigslet i 1922. I september 1937 vendte pater Stockmann tilbake til sin virksomhet i Harstad og ble på Storfjord gård etterfulgt av pater Theodor Rusche. Han er født i 1897 og hadde tidligere vært katolsk sokneprest i Tromsø.

Det nyinnredede kapell ble høytidelig vigslet den 19. august 1935 av prefekt Starke. Et vitnesbyrd om hvilken sympati og interesse den nye katolske misjonsstasjon ble omfattet med, er det at arbeiderne seg i mellom hadde innsamlet en pengesum som bidrag til anskaffelse av en klokke til kapellet. — Sommeren 1937 fikk den nye misjonsstasjon besøk av den navngjetne, østerrikske kunstner, baron von Handel-Mazzetti. Han nyttet sitt rekreasjonsopphold til å utstyre kapellet med vakre alterbilder, som gjør den lille helligdom til en severdighet.

Storfjord kirke var anneks til Harstad kirke og sogn fra mai 1935 til 13. juli 1940. Fra den dag var den sognekirke med egen menighet og sokneprest. Det var urolige tider, oj prestene ved kirken har skiftet nokså ofte. En oversikt gir følgende bilde: Bernhard Stockmann, fra mai 1935 — 1/9 1937, Karl Aschenbrenner, fra mai 1935 — 9/3 1951, Theodor Rusche, fra 1/9 1937 — 21/4 1942. Som sokneprester fungerte disse: Frantz Kunz, 1940 — 1942, Engelbert Gørres, 1942 — 1948, (i tiden 1943 — 1948 var Karl Aschenbrenner hams vikar), Theodor Rusche, 1948 — 1949, Bernhard Stockmann, 1949 — 1952, Theodor Rusche, fra 1952 av, nå bosatt i Bodø, ved St. Eysteins kirke.

Av de gamle gårdsbygninger er det bare borgstuen igjen, som er ombygd til kirke. Selve hovedbygningen, fjøset og uthuset ble bygd etter hvert. Inntil 1942 var prestene selv med i gårdsdriften, i skogplanting og nydyrking. Siden ble det ansatt gårdsbestyrere. Fra 1951 er gårdsbruket bortforpaktet.

 

2. Skolen

Et velordnet skolevesen varte det lenge før man fikk her i Hol. Eldre tider kjente ikke til noe slikt hverken her i Hol eller andre steder i landet for øvrig. Siden mellomalderen hadde opplæringen av den unge slekt innskrenket seg til litt undervisning i det man anså for å være det viktigste av alt: kristendommen. Reformasjonen brakte ikke noen større forandring i dette, skjønt den nye lære bekjente seg til det prinsipp at hver enkelt skulle kunne gå direkte til Guds ord, uten mellommann. Men skulle det bli mulig å nå fram til et slikt mål, så var det en forutsetning at alle lærte å lese.

Det første svake tegn til det man kan kalle en skole kan føres tilbake til omkring 1560-årene, da det i hvert prestegjeld ble ansatt degner eller klokkere, som ved siden av å være kirkesangere også skulle gi den oppvoksende slekt undervisning i den kristne lære. Dette pålegg ble innskjerpet ved reformatsen i 1589. Klokkerne eller degnene her i vårt prestegjeld fra så lang tid tilbake kjenner vi ikke navnene på, men vi må anta at de har etterkommet påbudet og gjort sin innsats som lærere, i nær kontakt med presten. Hvor meget eller lite de fikk utrettet, vet vi lite eller intet om ennå på 1600-tallet. Mer eller mindre tilfeldig undervisning har vel foregått når ungdommen iblant møtte til kirke. Norske lov av 1687 påbød imidlertid at degnen ikke bare skulle undervise på kirkesøndagene, men også en gang i uken ved omgang i bygda. Lavmålet som den gang ble krevd var de 5 parter med Luthers forklaring. Det bøndene hittil hadde brydd seg mest om, var at barna lærte å lese. Dette ble stadig mer nødvendig på grunn av de trykte offentlige plakater og private dokumenter som skjøter og liknende. Men blant prestene ble det etter hvert et sterkt ønske om en bedre opplæring i kristendom blant almuen Omkring 1730 kom den religiøse vekkelsen som kalles pietismen, til å gripe sterkt om seg. Og etter forslag av Oslo-bispen Hersleb ble konfirmasjonen lovfestet i Danmark—Norge. Dermed ble det lagt et nytt grunnlag for skole og undervisning i vårt land. Først kom det en felles forordning om skolen i Danmark og Norge. Men så kom i 1741 en særskilt forordning om landsskolene i Norge. Etter den skulle hvert prestegjeld ha sin egen skolekasse, som skulle opprettholdes ved frivillige bidrag, så man slapp skatt. Men i Nordland ble denne forordning ikke iverksatt. Amtmann Schielderup ba om at folk i hans fattige amt måtte slippe utgiftene med den nye ordningen. Og biskop Hagerup støttet hans andragende av den gode grunn at «bønderfolk i Nordlands amt fremfor alle andre så vel i dette stift som i andre stifter er omhyggelige for lesning og bøker, så at jeg ikke har funnet noen der i landet som ikke har lært å lese i bok, ja de fleste bønder er velbeleste». Amtmann og biskop foreslo i stedet at presten ved sin side skulle få en vandrelærer, som skulle lønnes av misjonskassen. Denne ordning ble godtatt av kongen i 1742. — Hva den virkelige grunn kan ha vært til biskopens og amtmannens opptreden i denne sak, er det ikke godt å finne ut av, men iallfall kan vi nok gå ut fra som sikkert, at det nok ikke har vært fordi nordlendingene har vært så mye flinkere enn andre i boklig lærdom. For det har de neppe vært. —

Lett har det nok ikke vært å finne brukbare lærere. Her nordpå fikk man nok greie seg med mere tilfeldig utdannede lærere. De ble ansatt av presten og hadde en tarvelig lønn, 10 — 12 daler årlig, dessuten hus, kost, lys og varme hos den bonde de skolte hos. Og så begynte da disse arme skolemestere sin vandring rundt i bygda med sin skolekasse og med noen fattigbarn i sitt følge. Lite ansett var de, for den usle lønn de hadde, fristet ikke de oppvakte og flinke blant bondeguttene til å gå inn i lærergjerningen. Driftige folk dro på fiske. Og barna satt da under disse forkomne skolemesteres «kateter», eller rettere sagt ved et langbord, og lærte og pugget sin katekismus med salig Pontoppidans forklaring dertil.

Utover midten av 1700-årene var omgangsskolen i full gang i Nordland amt. De første av disse omgangsskolelærere vi kjenner fra Hol, var en Benjamin Zachariassen og så Johan

Henrik Mibes. Benjamin Zachariassen var født utenom Lofoten og døde eller fraflyttet Buksnes og Hol mellom 1794 og 1800. Han tituleres som bygdeskolemester i kildene. Han var gift to ganger, 1) med enke på Skulbru, Elen Pedersdatter, som døde i en alder av 33 år, 2) med pike Berithe Eriksdatter, f. på Ure. De hadde et uekte barn før de ble gift. Johan Henrik Mibes var 75 år ved folketellingen i 1801. Han døde ca. 1814, da der er skifte etter ham. Han var mesterskredder og gårdbruker på Hol. Også Mibes var gift to ganger, annen gang med Caroline Harder, visstnok datter av sorenskriver Harder. De hadde en datter, Bereth, om hvem vi ikke vet noe mere. Mibes var altså gårdbruker på Hol, men da der ikke var noenlunde kvalifiserte lærere å få, ble han på ansøkning ansatt som omgangsskolelærer etter Zachariassen.

På denne tid, altså omkring 1800-tallet, var Westerwaldt blitt sokneprest i Buksnes prestegjeld, og han ble snart den ledende i alt skolearbeid innen bygda. Om det var han eller en annen som kastet fram tanken om å bygge et skolehus på Kleppen, på prestegårdens eiendom nedenfor kirkegården, vites ikke. Men det rådde gode tider, og folk hadde penger mellom hendene. Det gjaldt å nytte leiligheten, og huset ble oppført i 1807-08, men ble ikke ferdig innredet, da det satte inn med nedgangstider, som følge av krigen med England på denne tid. Nød og elendighet hersket i hvert hjem i bygda, og folk fikk nok med å berge livet. I tiden mellom 1815 og 1817 må imidlertid skolen ha blitt gjort klar til bruk. Sistnevnte år kom biskop Krogh på visitas til Buksnes, og skriver: «På en opprettet fast skole arbeides det nå med å få ansatt en dugelig lærer, hvilken skal avlegges (lønnes) med 120 spd. årlig foruten kirkesangerinntektene. Ved annekset Hol besørges skoleholdet inntil videre av den gamle kirkesanger fChristen Sparboe). Ungdommen befantes vel opplyst».

Samme år (1817) fikk Kleppen skole sin første lærer. Det var ovennevnte klokker Fredrik Gustav Muller. Som lærer skal denne ha gjort god nytte for seg, om han enn som klokker «skjeiet ut», som man sier. Biskopen gir ham hederlig omtale under visitasen i 1819: «I henseende til skolevesenet, da er ved hovedsognet en fast skole opprettet for begge sogne, der er forsynt med en duelig skolelærer, og har man allerede herav sporet kjendelig nytte». Men der trengtes ennå 50 spd. for å sette skolebygningen i skikkelig stand. Da almuen hadde bidratt med alt hva den formådde, håpet man at det Nordlandske skolefond ville yte et bidrag til lærerlønning, da det ellers var å frykte for at skolen ville måtte stanse.

I 1827 kom der en ny skolelov, som fastsatte fagkretsen til religion, salmesang, lesning og skrivning, samt regning. Undervisningen av ungdommen i Hol anneks foregikk fortsatt i den faste skole på Kleppen. Fra 1831 har vi en ganske interessant journalbok for Buksnes faste skole, som gir oss en pekepinn om hva undervisningen gikk ut på ved denne skole og hvilke ferdigheter elevene hadde. Vi skal gi et kort utdrag av denne journalbok, for så vidt den angår elever fra Hol: Michal Monsen, Sennesvik, møtte ved skolen uten tillysning 24. april og ble til den 28. juni. Leser i bok ved hjelp av stavelse. Temmelig utenat fra det 1. bud til den første bønn. Godt. Alder 18 år.

Ingeborg Hansdatter, Skaftnes, møtte ved skolen den 26. april og ble til den 6. mai. 18 år. Leser i bok ved hjelp av stavelse. Utenat fra det 1. bud til siste slutning; av Hustavlen. Temmelig godt. Forhold og «løst», meget godt. Forstandsøvelse, temmelig.

Christen Hansen, Myklevik, 15 år, møtte ved skolen den 26. juni uten tillysning og ble til den 9. juli. Leser i bok temmelig ved hjelp av stavelse. Hustavlen godt. I leseboken 1 side godt. Forstandsøvelse, intet. I de 2 uker han har vært på skolen, har jeg holdt ham proviant imot ingen erstatning å vente.

Ole Hansen, Myklevik, 23 år, møtte ved skolen den 26. juni og ble til den 9. juli. Kjenner ikke bokstavene.

Oline Hartvigsdatter, Karijorden, 14 år, møtte ved skolen den 10. juli og ble til den 30. Leser i bok ved stavelse meget slett. Utenat i katekismen fra det 1. bud til det 3. Godt. Forstandsøvelse, slett.

Maren Hansdatter, Ure, 14 år, møtte ved skolen den 15. juli og ble til den 30. s.m. Leser i bok ved hjelp av stavelse, temmelig. Utenat i katekismen fra det 1. bud til det 8. bud. Godt.

Peder Pedersen, Skifjord, 14 år, møtte ved skolen den 1. august og ble til den 14. s.m. Leser i bok ved stavelse. Utenat fra det 1. bud til den 5. bønn. Temmelig. Forhold og løst: temmelig godt. Forstandsøvelse, slett.

Peder Didriksen, Hag, 13 år, møtte ved skolen den 21. august og ble til den 1. september. Leser meget slett i bok.

Christen Ellingsen, Kangeruren, 16 år, møtte ved skolen den 21. august og ble til den 28. august. Leser temmelig godt i bok. Utenat fra det 1. bud til Dåpen. Godt. I leseboken intet. Fremgang ved skolen: leser temmelig godt i bok. Utenat i katekismen fra Dåpen til Sentenserne. Godt. I leseboken fra 1. til 2. kapitel. Godt. Forstandsøvelse, temmelig.

Beret Maria Christophersdatter, Kylpesnes, 16 år, møtte ved skolen den 4. september og ble til den 18. september. Kunnskaper tilforn: leser meget godt i bok. Utenat fra det 1. bud til Hustavlen. Godt. Fremgang ved skolen: Leser godt i bok. Utenat i katekismen den hele del. I leseboken til annet (kapitel). Forhold og løst: meget godt. Forstandsøvelse, godt.

Christiane Michelsdatter, Steine, 25 år, møtte ved skolen den 4. september og ble til den ? Kunnskaper tilforn: Intet. Fremgang ved skolen: intet. Forhold og løst: intet. Forstandsøvelse, intet.

Hanna Marie Hansdatter, Skaftnes, 16 år, leser temmelig godt i bok.

Martha Marie Hansdatter, Sennesvik, 14 år, møtte ved skolen den 4. september og ble til den 18. september. Leser godt i bok. Utenat i katekismen fra 1. bud til 5. bønn. Forstandsøvelse: intet.

Ane Marie Jonasdatter, Hag, 24 år, møtte ved skolen den 7. september og ble til den 18. september. Leser temmelig i bok. Utenat fra det 1. bud til alterens (sakramente). Forstandsøvelse: intet.

Guren Sophia Nilsdatter, Berg, 14 år, møtte ved skolen den 4. september og ble til den 18. september. Leser utmerket godt i bok. Utenat i katekismen den hale del. Forhold og løst: meget godt. Forstandsøvelse: godt.

Hans Ulrik Nilsen, Berg, 16 år, møtte ved skolen den 18. september og ble til den 2. oktober. Leser meget godt i bok. Utenat i katekismen den hele del. Utenat i leseboken ikke fullt det 1. kapitel. Forstandsøvelse: temmelig. I skrivning har han gjort temmelig fremgang.

Hanna Pedrikke Jørgensdatter, Hol, 14 år, møtte ved skolen den 4. oktober og ble til den 16. s.m. Leser godt i bok. Utenat i katekismen fra det 1. bud til alterens sakramente. Godt.

Anne Nilsdatter, Skaftnes, 19 år, møtte ved skolen den 4. oktober og ble til den 16. oktober. Kjenner ikke bokstavene. Forstandsøvelse: intet.

Ole Kolbentsen, 16 år, Bunes, møtte ved skolen den 18. oktober og ble til den 1. november. Leser meget godt i bok. Utenat i katekismen fra det 1. bud til Hustavlen. Godt. Utenat i leseboken til 2. kapitel. Godt. I Pontoppidans forklaring til 2. tavle. Godt. Forstandsøvelse: godt.

Læreren, som har ført denne journalbok for Buksnes faste skole på Kleppen, var klokker Bølgen, og han har nok hatt mange skuffelser i skolestua. Det var ikke meget de kunne, hans elever, men kunne en vel vente annet? Skoletiden var jo sa altfor, altfor kortvarig.

Den faste skole på Buksnes begynte på denne tid å bli nokså skrøpelig og dessuten for liten, især når skoleholderen med familie skulle ha bopel der, skrives det i en visitasberetning fra 1835. Man trodde derfor å burde anbefale til skolekommisjonen å tilbygge en større og mere hensiktsmessig skolestue, når skolekassens tilstand og andre omstendigheter måtte tillate det. Den daværende skole kunne så nyttes av skolelæreren med familie, samt være til hjelp ved konfirmasjonsundervisningen. I visitasberetningen heter det videre: «Undervisningen i skolen besørges nå ved en lærer, som er kirkesanger ved begge kirker. Da dette ikke kan ansees tilstrekkelig for det hele prestegjeld, og særegne kirkesangere nå bør ansettes ved begge kirker, så antas det tjenligst, at anneksets kirkesanger tillike blir omgående skoleholder, mens hovedsognets blir lærer ved den faste skole. Likesom visitator (biskop Kjerschow) ved besettelsen av det ledige klokkeri vil iaktta det i denne henseende fornødne, således anmodes soknepresten om i forening med skolekommisjonen å treffe de øvrige dertil fornødne foranstaltninger, så at denne innretning snart kan komme i gagnlig virksomhet. Da skolekassen har overskudd og anneksets kirkesangers inntekter tillike hertil kan benyttes, ansåes det ikke å være noget til hindring for sådan gagnlig innretning».

Buksnes faste skole på Kleppen tjente altså et dobbelt formål: både var den bolig for læreren og skolehus for ungdommen i bygda. Nå har nok klokkeren klaget over forholdet. Det må ha vært trangt for hans familie å bo i det lille skolehuset. Helst hadde han vel ønsket seg et eget hus, og det skulle han også få med tiden. Men først måtte der skje noe som satte fart i saken. Imidlertid flikket man litt på den gamle skolestuen; det ble bygd nytt bislag i 1838, og taket og bordkledningen ble oversett og reparert, «så at bygningen, når den er blitt malt utvendig, bør ansees å være i tålelig stand», skrev sokneprest Daae.

Men så hendte det noe: våren 1839 brente det gamle skolehuset. Så var endelig dets saga ute. Nå måtte der endelig bygges ny skole, og samtidig måtte der skaffes ny bolig for klokkeren og læreren, som var blitt husløs ved brannen. Vi må anta at det var i dette år at gården Lilleeidet på nytt ble utlagt til klokkergård. Men man hadde også den tanke å la klokkeren få bolig i den nye skole, som man tenkte å reise på den del av prestegården som kalles Elvevolden.

Man gikk nå raskt til verket med å få reist ny skole. Det hastet jo nå med saken. Undervisningen gikk i mellomtiden, inntil ny skole ble bygd, sin vante gang, idet man hadde leid et disponibelt lokale. Penger måtte jo også skaffes, og en søknad ble sendt om bidrag av kirke- og skolefondet, stort 100 spd., til oppførelse av nytt lokale for den faste skole i den avbrentes sted. Skoleformannskapet besørget oppført i Namdalen et nytt skolehus, som våren 1840 skulle fraktes til Buksnes og settes opp på den nye tomt der av en dugelig snekker. Høsten samme år ble den nye skole tatt i bruk.

Således var nå spørsmålet om ny skole og klokker- og lærerbolig gått i orden. Men ennå hadde skolen bare én lærer for begge sogn, idet tanken fra 1835 om å ansette en omgangsskolelærer, ikke hadde ført til noe resultat. På visitasmøtet på Buksnes prestegård den 7. juli 1839 ble saken tatt opp på nytt: «Ennå har prestegjeldet kun én lærer for begge sogn. Da skolebørnene derved ikkun kunns får én måneds undervisning årlig, så antas det å være nødvendig at her også ansettes en omgående skolelærer. Skoleformannskapet vil derfor forhåpentlig sørge for, at denne omgående skolelærer blir ansatt, så snart en dugelig mann dertil kan skaffes og tilstrekkelige hjelpekilder dertil erholdes, i hvilken henseende understøttelse fra det offentlige ansees fornøden».

I 1839 hadde skolekassen en beholdning på bortimot 140 spd., og fattigkassen en beholdning på 142 spd. 2 ort 9 s., meldes det videre i visitasberetningen fra året 1839. Man var i ferd med å opprette en almueboksamling, hvortil omtrent 20 spd. meldtes å være tegnet, heter det videre. Og endelig skrives det i biskopens innberetning om visitasen, at de «skrivende børns antall ansloges til omtrent 12, men de regnendes ansettes langt mindre».

Det viktigste spørsmål det gjaldt å få løst, etter at den nye skole var bygd på Elvevolden, var å få ansatt en lærer til i tillegg til den faste skoles lærer. I årene like etter 1840 gikk dette i orden, idet det ble tilsatt en omgangsskolelærer med en lønn av 30 spd. årlig. I denne omgangsskole, så vel som i den faste skole, fikk barnene 4 ukers skolegang i året. Barnene begynte i skolen ved fylte 10 år. Man fant det ikke tilrådelig å la barnene begynne før, av grunner som klokker Christen Nielsen omtaler i skole journalen for 1840: «På grunn av at mange av almuen har lang vei til skolen, og mange også til sjøs, er det antaget at intet barn skal lyses i skolen før det har fylt det 10de år». Samme år var der 229 skolepliktige barn i prestegjeldet, derav hadde noen av de flinkeste vært fritatt for skolegang, mens de «svakeste at lese» hadde 4 ukers skole. Og, skriver klokkeren, «i år (1840) har 15 drenge og 2 piger været noget øvet i skrivning og regning, dog er regningen blot foregaaet med smaa opgaver af hovedet efter I. Neumanns anvisning».

I 1844, etter at omgangsskolen var kommet i gang med den nytilsatte omgangsskolelærer, var tallet på skolepliktige barn i den faste skole 104, og i omgangsskolen 183. Samme år var der visitas i den faste skolen ved biskop Kjerschow og prost Daae. Av omtrent 30 barn, som var tillyst å møte i skolen ved denne leilighet, fantes bare 12 tilstedeværende, og av disse hadde omtrent halvdelen tidligere ikke fått noen undervisning i denne skole, «til hvilken kun børn, som ere 12 aar gamle og derover, i almindelighed have adgang». Betydelige resultater kunne altså under disse omstendigheter ikke være å vente. Imidlertid leste de eldre barn ganske godt i bok, skriver biskopen, og svarte likeledes på noen av de spørsmål læreren (klokker Chr. Nielsen) fremsatte, så vel i religion som i hoderegning. Av skrivebøker ble det framlagt bare 1, og den antok man fortjente karakteren meget godt. Flere av de frammøtte barn meldtes å være øvd i skrivning, men de hadde ikke medbrakt sine skrivebøker. Læreren gav etter så vel biskops som prosts mening inntrykk av at han var «ikke uskikket til at være lærer, og har den dertil fornødne duelighet».

Snart viste det seg imidlertid at 2 lærere i prestegjeldet var ikke nok. Barnetallet økte — i 1846 var der 108 skolepliktige barn i den faste skole og 242 i omgangsskolen, — og resultatet av undervisningen ble ikke så godt som ønskelig kunne være. I 1847 innsendtes gjennom stiftsdireksjonen ansøkning om understøttelse av det offentlige til lønn for en tredje lærer i prestegjeldet, da menighetens økonomiske forfatning lite ville kunne tåle noe tillegg til de ytelser, som allerede fant sted innen skolesektoren.

Det kom imidlertid til å dra ut noen år før prestegjeldet fikk sin tredje lærer. Men endelig i 1854 ble Johan Christian Larsen ansatt som omgangsskolelærer i Hol skoledistrikt. Han hadde tidligere virket i liknende stilling i Flakstad, og to år etter at hån begynte som lærer i Hol, ble han gift med enken på Storfjord gård, Catrine Baade. Samme år som Larsen begynte sin lærergjerning i Hol, kom prost Bull fra Vågan på visitas. I Buksnes hovedkirke ble så barnene overhørt i katekismen og kristendommens grunnlære av prestegjeldets 3 lærere og visitator. Barnene la for dagen at de var tålelig vel undervist, så vel i katekismen som i bibelhistorien. «Hvad indenadlesning angår», skriver visitator i sin innberetningl, «hvori efter overhøringen anstilledes prøver, da fantes den i gjennomsnitt god, dog stod drengene ikke ubetydelig tilbake for pikene. At en del av ungdommen står tilbake og ikke kan ansees for å være i besiddelse av den kunnskap, så vel i inden- som udenadlesning, der efter deres alder med grund var at vente, er efter sogneprestens og skolelærernes formening en følge — ikke blott av skoleforsømmelse, som er mindre nu enn forhen, men tillige og maske især av foreldrenes likegyldighet med hensyn til undervisningen hjemme, der tilintetgjør fruktene av skoleundervisningen. Omgående skolelærere kunne ikke ytre tilfredshet med almuens forhold imot dem». Lønnen for den faste skoles lærer var 80 spd. i året 1854, og de «omgående» skolelærere ble lønnet med 40 spd. årlig av skolekassen.

Hvem var så de tre skolelærere prestegjeldet hadde på denne tid? Svaret på dette spørsmål finner vi i et skriv (i 1857) fra sokneprest Berners hånd: «I Buksnes prestegjeld er der følgende skolelærere. 1) Ole Nilsen. Kirkesanger og fast skolelærer, seminarist, 35 år gl., og har tjent 12 1/2 år, hvorav l 1/2 år i Trondenes som omgangsskolelærer. 2) Jørgen Ulriksen, omgangsskolelærer i Buksnes skoledistrikt, ikke seminarist, 38 år gl. og har tjent i 5 år. 3) Johan Christian Larsen, omgangsskolelærer i Hol skoledistrikt, ikke seminarist, 28 år gl. og har tjent i 3 år».

Ovenfor har vi hørt at omgangsskolelærerne nok ikke alltid var like velsett overalt hvor de kom. På visitasen 1854 framkom Ulriksen og Larsen endog med klager over «almuens forhold imot dem». Å, nei, det var nok så menn ingen dans på roser å være omgangsskolelærer i de dager. Men vi lar gamle lærer O. J. Lauvdal fortelle litt om omgangsskolelærerne. Han hadde riktignok aldri vært omgangsskolelærer selv, men gamle klokker Heitmann Hansen hadde gitt ham en del opplysninger, som han igjen hadde hørt av sin far. Lauvdal forteller: «I lange tider var det kun muntlig meddelelse som var den mest alminnelige, og først langt ut i den nyere tid, omkring 1740/50, var det at det ble litt bedre opplæring. Da ble det at omgangsskolelærerne tok til. De ble som oftest hørt i katekismen av presten, og dertil måtte de synge litt for ham. Gikk dette bra, fikk de ta en kasse på ryggen og gå fra hus til hus og lære ungene litt. De skolte litt med ungene i huset, der husfolket satt med hvert sitt arbeid. Det var særlig religion og lesning som ble innprentet. Rett som det var fikk læreren spørsmål av husfolket, som han måtte besvare ved siden av at han hjalp barna, og når ungene sto fast i religion, spurte læreren foreldrene, eller de andre voksne for å få svar. Omgangsskolelæreren var i alminnelighet velsett i heimene, for han fartet jo rundt på gårdene og kunne fortelle nyheter derfra. Husfolket satt flittig med sitt arbeide og holdt kun opp når læreren brukte «Mester Erik», eller tok seg en pause og fortalte nyheter. Læreren fikk mat gratis der han skolte, og «tagg» til seg noen skillinger for arbeidet. Litt penger fikk han også hos presten, hvis barna hans var flinke til å svare på de spørsmål presten stilte til dem. Presten hadde nemlig en kasse stående i kirken med påtegnelsen «Skolekasse — Fattigkasse», og av de penger som ble lagt deri, delte han ut litt til de lærere som han likte og som hadde flinke skolebarn. Det var presten og prosten og delvis biskopen som ansatte og avskjediget lærere. Det var mest brennevinsdrikking som var årsak til avsettelse av lærere, men de tok det ikke så nøye. Kun hvis læreren kom ranglende så full til gårds, at han måtte sove rusen ut før han tok til med å undervise ungene, kunne der komme klage på ham, og prosterett ble satt». — Så vidt Lauvdal.

Det var strenge herrer, de gamle skoleholdere, skolemeist-rene, som de vanligvis ble kalt. Det var intet som helst forbud for dem til å bruke riset — eller linjalen. Det var kustus og ramme alvor i skolestuene den gang.

Ennå langt ut på 1800-årene dro altså i mange bygder omgangsskolelæreren omkring fra gård til gård med sin skreppe på ryggen, eller med en bomme i handa, der han oppbevarte sitt lille undervisningsmateriale. Skolestuene var ikke rare, mange av dem, noen steder måtte man nøye seg med et loft, der det var så lavt under taket at skolemeisteren måtte gå med bøyd hode og rygg hele tiden mens han katekiserte ungene. Det hele inventar i skolestua besto som regel av et langbord, gjerne et ledig bakstebord, et par langbenker, eller det var kanskje bare noen løse bord lagt opp på et par kasser eller kvarttønner. På veggen hang det kanskje en liten svartmalt veggtavle, kanskje ikke. Det gikk i det aritmetiske mest ut på hoderegning. Senere ble ungene utstyrt med tavler og grifler. Luthers katekisme og Pontoppidans forklaring var de eneste og iallfall viktigste lærebøkene, senere ble det også Jensens utmerkede lesebok.

Godt, undervisningen kunne begynne. Man satte kanskje i gang med å stave i kor, etter at salmeverset var sunget og morgenbønnen lest. Og korstavingen var så menn ingen lydløs foreteelse, man spilte på stemmebåndene det beste en kunne, og det gjaldt å holde takten, det var rytmiske lyder, og var det en eller annen som kom i utakt, var skolemeisteren straks på pletten.

Var lokalet i knappeste laget, slik at ikke alle ungene fikk plass ved langbordet, måtte de minste av dem sette seg platt ned på golvet i en krok, og mang en liten krabat lærte seg å skrive de første bokstavene i fin, kvit sand, strødd ut over golvet i kroken. — Men skrivningen og regningen var det ikke så nøye med som med lesningen. Det gjaldt først og fremst om å kunne «lese rent». Og så skulle mest mulig av katekismen inn i hodene. Det var viktig å få barnelærdommen med på vandringsvegen. Gikk det ikke med det gode, vel, så hadde man riset, «buska», og det var fritt leide til å bruke den. En kraftig hår lusing gjorde også sin «nytte», og i skammekroken var det både jamt og samt nokså folksomt. Ikke sjelden hendte det at det store riset måtte fram, det som skulle gjøre veger og striper på den bare bak. Småklassingene måtte alltid, i slike timer hvor de bare skulle arbeide med hodet, sitte med armene i kors framme på bordet, og stille som statuer. Streng justis var det hele tiden og vegen ....

Den 16. mai 1860 kom det en ny lov om almueskolevesenet på landet, og i dens første paragraf heter det at almueskolen, i den utstrekning som forholdene tillater det, skal føre ungdommen fram i almendannelse. Det ble brutt med den gamle ordning at en bare skulle legge vekt på kristendomsopplæringen, idet loven slo fast at leseboken skulle danne grunnlag for undervisningen i geografi, naturfag og historie. Kommunene ble delt i skolekretser, og loven påbød at hvert barn skulle gå til den skole som lå mest bekvemt til. Dersom 30 barn kunne søke undervisning på samme sted, skulle der bygges skolehus, eller slikt leies. Bare dersom bebyggelsen var så spredt, at det ville bli en mindre søkning, kunne omgangsskole tillates som nødhjelp.

Den nye skoleloven medførte betydelige utvidelser innen skolesektoren, og i Buksnes prestegjeld var det ikke lett i en fart å få loven gjennomført i praksis. Biskop Essendrops visitasberetning fra Buksnes året etter at den nye skolelov var trådt i kraft, viser hvilke vanskeligheter man støtte på ved lovens gjennomførelse. Her skrives: «Angående skolevesenets ordning står det for nærværende under forhandling, hvorledes denne i fremtiden skal blive efter lov av 16. mai f.å. Visitator gjorde opmerksom på lovens § 5, samt på at til kristendomskunnskap hører nødvendig bibelhistorisk kunnskap, fremdeles på nødvendigheten av å skaffe skoleapparater, især lesebøker og veggtavler, på nødvendigheten av å anstille nøiere undersøkelser om og treffe endelige foranstaltninger angående forsømte barn. Han foreholdt formannskapets nærværende medlemmer, at stiftsdireksjonen ikke kunne ventes å ville tilstede en yderligere innskrenkning av hvert barns undervisningstid enn til 8 uker, hvorfor det ble nødvendig for kommunen å bevilge lønn for 4 lærere. Det hastet så meget mere med sakens avgjørelse, som kommunen for nærværende kun har 2 lærere i tjeneste».

Skolen var altså blitt en lærer fattigere på et tidspunkt da den tvert om skulle styrkes i følge den nye lov. Det var lærer Johan Christian Larsen som hadde takket for seg, for å kunne vie hele sin arbeidskraft til Storfjord gård. Man fikk imidlertid ansatt et par nye lærere, nemlig Gjert Andersen og Hans Carlsen, som begge skulle ha sitt virke som lærere i Hol. I 1863 var der 14 skolekretser i prestegjeldet, derav bare én med fast skole (på Buksnes) og 13 i leide lokaler; på omgang i gårdene ingen.

En oppgave (underskrevet av sokneprest I. Berner) over skolens gang i året 1862, viser for Hols vedkommende: i tiden 28. april — 24. mai skolte Gjert Andersen i Petvik og Hans Carlsen i Justad; 26. mai — 21. juni henholdsvis på Hol og Svarholt; 23. juni — 19. juli på Bø i Buksnes og på Apnes; 21. juli — 16. august i Petvik og Sennesvik; 18. august — 13. september henholdsvis på Hol og Justad; 15. september — 11. oktober på Bø og Svarholt. Resten av året skoler Gjert Andersen på Bø i Buksnes, mens Hans Carlsen skoler på Åpnes og i Sennesvik.

Året etter er Apnes falt bort som krets, og Finstad er kommet i stedet. I 1865 er så Stamsund kommet inn i stedet for Svarholt, og Bergsdalen er blitt skolekrets i stedet for Hol.

I året 1870 var der kretsregulering igjen. Da ble der undervist 10 uker i Petvik krets, 15 i Sennesvik, 15 i Bergsdalen, 15 i Storfjord og 15 i Svarholt. Gjennomsnittlig er det dette år av hvert skolepliktig barn i prestegjeldet forsømt 15V2 dager, og 11 barn hadde i det hele tatt ikke møtt fram til skolen. Av en visitasberetning for året 1872 framgår det at prestegjeldet var delt i 12 skolekretser med 5 lærere. «Skolesøkningen synes å ha bedret sig», skrives det her, «idet forsømmelsene synes for en del å ha avtaget, siden de mest forsømmelige bleve mulkteret. Lærerne er forsynede med de fornødne læreapparater. Børnene er ikke overalt forsynede med lærebøger, dog er der håb om, at der vil rettes på denne mangel. Skoleexamina blev ikke afholdte i 1869 på grund af sogneprestens (Heyerdahl) sygdom og død, i 1870 blev heller ikke examina afholdte efter skoledirektørens råd, på grund af den tiltrædende sogneprests sene ankomst, i 1871 blev examen af holdt i alle kredser».

De 5 lærerne var følgende, i følge en melding fra prost C. F. Daae, datert 31. juli 1873:

1. Kirkesanger Ole Nilsen, der er 51 år, ble seminarist fra Trondenés seminarium i 1841 og skolelærer i Trondenes 1844 og derpå kirkesanger i Buksnes 1846. Han er visstnok en dyktig skolelærer, men de trykkende forhold i hjemmet synes å ha en hemmende innflytelse på hans iver, dog er han i den senere tid liksom kommet seg, etter at hans hustru er sendt til Rotvold sinnssykeasyl.

2. Jørgen Ulriksen er født i Buksnes den 2. februar 1819 og har fungert som konstituert lærer i noe over 21 1/4 år. Han har ikke underkastet seg noen eksamen. Han synes å ta seg ivrig av skolen, idet han er tilbøyelig til å holde barna for lenge utover den fastsatte daglige skoletid, uaktet han er gjort oppmerksom på det mindre gagnlige deri. Et onde i den ene fot, der generer ham, kan muligens bidra noe hertil.

3. Jørgen Johannesen er født i Buksnes den 9. november 1837, ble seminarist i 1869 og trådte i skolens tjeneste i Buksnes 19. juli samme år, og ble fast ansatt som skolelærer i Buksnes 7. november 1870. Han har hittil vist seg som en samvittighetsfull skolelærer, men er muligens mindre streng mot barna enn ønskelig. (Han var meget streng, fortalte de gamle som hadde gått hos ham).

4. Fredrik Wilhelm Wulff er født den 24. august 1853, ble seminarist i 1872 og beskikket til skolelærer 6. august 1872. Han tegner seg til å bli en bra skolelærer, men er sykelig, og er med permisjon fraværende ved bad.

5. Lars Olsen, født 15. april 1848, dimittert fra lærerskolen i Vefsn i juni 1867. Han har jevnlig vikariert som lærer, dels i Borge, dels i Vågan og Buksnes siden 1863, inntil han beskikkedes som skolelærer i Buksnes den 30. desember 1872. Han synes lite begavet, men anvender megen flid.

I 1873 var Jørgen Johannesen lærer i Bergsdalen krets (Bergsdalen), Sennesvik krets (Sennesvik) og Petvik krets (Petvik), Wulff i Svarholt krets (Helle) og Storfjord krets (Herteigen). Stamsund og Finstad er nå falt bort som skolekretser. —

Blant lærerne i Hol skal vi også nevne Ole Jentoft Isaksen, Myklevik. Han ble dimittert fra Tromsø seminar i 1865. Deretter var han i 2 år huslærer i Finnmark. Fra 1867 til 1874 var han lærer i Svarholt og flere andre steder i bygda. Da overtok han farsgården i Myklevik. Men i 1876 fikk han henstilling fra prosten, og han måtte på nytt inn i læreryrket. Samme år skulle det bygges skolehus på Svarholt. Han ble bedt om å skaffe til veie materialer til dette, og så reiste han i fembøringen sin til Hamarøy. Han var selv med i skogen og hogg tømmeret og førte det heim. Året etter var det første skolehuset på Svarholt i bruk. Han styrte denne skolen til i 1S80. — Ole Isaksen var nok en mann med ideer og tiltak. Han kjøpte fiskeværet Hovsund og drev det i 3 år. Borte i Gimsøy og Vesterålen var han også lærer fra 1897 til 1904. Farsgården Myklevik drev han i 16 år. Da prøvde han seg med en oljekledefabrikk på Finneset i Storfjord. Han hadde 4-5 syersker, og det gikk godt i 10 år, inntil han fikk feil sort olje, — klærne klebet sammen. Han gikk konkurs og tok av sitt arvesølv for å betale skyld med. Han begynte senere forretning på Røst, og der døde han i en alder av 93 år.

I 1889 kom der igjen en ny skolelov, som betegnet et brudd med gammel tradisjon. Den nye skole skulle være en folkeskole, for hele folket, og i stedet for skolekommisjon fikk man et skolestyre. I store trekk ble skolestellet ordnet slik vi har det i dag med kretsregulering med faste grenser. Samtidig ble det reist krav om bedre skolelokaler. Det skulle være særskilt bygde skolehus i stedet for de uhensiktsmessige og utilstrekkelige leide lokaler, hvor skoleundervisningen hadde foregått til nå. Det første skolehus, som det kom på tale å bygge, var Svarholt. Skolehuset her sto ferdig til bruk i 1893. To år etter ble det sendt inn søknad til herredstyret om bygging av skoler på Fygle og i Sennesvik. Fygle skole ble så endelig besluttet bygd i 1896. I 1894 ble det besluttet å bygge skole på Herteigen, hvor muren til huset da sto ferdig. Men der oppsto en strid om dette, idet der fra den nordre del av kretsen kom krav om at huset skulle bygges i Storfjord. Ved sakens behandling i herredstyret seiret det partiet som gikk inn for Storfjord som skolested. Skolehuset ble så bygd i Storfjord i 1895, der det står den dag i dag. Det kostet fullt ferdig 2300 kroner. —

Angående skolen i Sennesvik krets så fortelles det, at da Johan Larsen skolte her, så holdt han til på Råen i Lorentz Jacobsens hus og flere andre steder. Han hadde ord for å være en meget streng lærer. Han kaltes alminnelig for «Lars i Fjorden» den tid han reiste om som lærer. Etter Johan Larsen var det en lærer her som het Hans Mathisen. Han var sønn til en betjent hos Peder Jentoft, Ramsvik. Han var også omgangsskolelærer, og når han var i Sennesvik og skolte, holdt han til hos Lorentz Jacobsen, Råen. Han var bare en kort tid i Sennesvik. Han var drikkfeldig, og ble derfor avsatt som lærer, fortelles det. Han var gift med en kvinne fra Leknes, og der døde han. Etter Mathisen skolte Peter Wulff en kort tid i Sennesvik. Da han sluttet, ble lærer Ole Sæther ansatt i Sennesvik. Han var fra Trøndelag og var gift med Johanne Tostrup Lorentzdtr. Sæther skolte også i Lorentz Jacobsens hus på Råen. Senere ble han anmodet om å ta skolen på Skotnes i Buksnes, og der døde han. Sæther hadde 2 sønner. Den ene ble bortsatt til klokker Nilsen, Buksnes.

I året 1875 begynte skolen i Sennesvik å bli mere fast skole på et sted. Der ble da leid en stue hos Elias Tetlie, Sennesvik, og skolen, som før var fellesskole, ble nå 2-delt med 8 ukers skole på hver klasse. Jørgen Johannesen, som nå var ansatt i Sennesvik krets, skolte i Elias Tetlies hus, og skolen ble ennå holdt på det gamle vis. Barna skrev og regnet på steintavler med treramme om. De skrev med grifler på tavlene. Der var 1-øres og 2-øres grifler nedlagt i små treesker. Griflene var pålimt rosepapir for å gjøre dem så tiltrekkende for barna som mulig. Alle griflene var av samme lengde, men de 2-øres var noe tykkere enn de 1-øres. Når tavlen var utskrevet, skulle det skrevne tørkes bort, og dette foregikk på den måte at barna spyttet på tavlen og tørket av med hånden. Som man vil skjønne, var dette meget uhygienisk, og det ble da også rettet litt på ved at det ble boret et hull i tavlens treramme og deri festet en liten svamp eller tavlepute etter en tråd.

Da Jørgen Johannesen hadde skolt i Sennesvik krets i noen år, ble han ansatt som klokker i Hol, og da ble lærer Heitmann Hansen ansatt i stillingen. Han skolte først i Elias Tetlies hus, men senere ble skolen holdt hos Wærstad, Sennesvik. Heitmann Hansen var utdannet som lærer ved Tromsø seminarium og var en meget flink lærer. Da han kom til Sennesvik skole, var der hverken karter eller annet skolemateriell, ja, ikke engang en veggtavle. Han fikk da Jakob snekker, Råen, til å arbeide seg en veggtavle og et «salmodikon». Derpå henvendte han seg til prost Daae, som da var sokneprest i Buksnes, og han fikk da anskaffet noen få karter og en stave-og lesetabell. Så kjøpte han seg en fiolin og senere et harmonium, og da ble der både sang og musikk i Sennesvik skole. Skolen var fremdeles 2-delt med 8 ukers skole på hver klasse. Lærerens lønn var kr. 10,— pr. skoleuke og fritt opphold. Deretter skolte Heitmann Hansen på Finstad og på Steine med samme skoledeling- og lønn, og ble så ansatt i Storfjord krets. Der skolte han i flere år. Lønnen ble nå forhøyet til kr. 15,— pr. uke for småskolen og kr. 18,— pr. uke for storskolen, men noe fritt opphold var det da ikke.

I året 1896 ble lærer Sand ansatt som lærer i Sennesvik skolekrets. Skolen holdtes da i leid lokale hos N. Wærstad, Sennesvik, og læreren og hans familie bodde også der. Spørsmålet om bygging av nytt skolehus for kretsen var da oppe til behandling, og tomt til skolehus ble da utsett på Nikolai Tetlies eiendom, der hvor skolehuset nå står. Tomten ble betalt av kretsens innbyggere med kr. 100,—. Det var da spørsmål om å tredele skolen, da elevtallet var omkring 40 i hver klasse. Barna satt da på lange, smale benker ved et stort, bredt bord. De minste barna ble sittende skjeve under de skriftlige arbeider, da bordet var for høyt for dem. Det ble da henstilt til skoleverten, N. Wærstad, å legge lister på siden av benkene, så de ble bredere og bedre for barna å sitte på, samt å få arbeid 2 smale langbord i stedet for ett bredt, «for på den måten å fremme disiplinen i skolen». I året 1897 ble igjen saken om nytt skolehus for Sennesvik skolekrets behandlet. Der forelå da for kretsmøtet en skrivelse fra skolestyrets formann med opplysning om at amtskommunen i tilfelle ville yte 13/20 av skolehusets kostende. Kretsmøtet besluttet da å henstille til skolestyret at huset måtte bygges med lærerbolig. Skolestyret satte seg imot at huset ble bygd så stort, og mente at når det ble bygd 10 x 12 alen og 4 alen høyt, var dette tilstrekkelig. Kretsens innbyggere behandlet da saken og framkom med forslag om at huset måtte være minst 12 x 12 alen, da barnetallet var steget til 90, og det var utilstedelig med mindre skolehus. Dessuten henstilte kretsmøtet til skolestyret å sørge for at skoleværelset måtte bli vasket 3 ganger i uken, da læreren nå hadde forbudt barnene å gå på tretøfler i skolen. Tidligere, da tretøfler ble brukt inne i klasseværelset, ble der bare vasket 1 gang i uken.

I året 1900 besluttet kretsmøtet å foreta innsamling ved lister til barnebibliotek, samt til spyttbakker i skolen, da det viste seg at barnene spyttet på golvet i klasseværelset. Skolehuset var da blitt bygd, og lærer Sand kjøpte et lite jordstykke ved skolehuset med påstående stuebygning. Stedet het Klubben. Om dette sted vet man følgende: Huset ble bygd av Nikolai Tetlie, som bodde der noen år. Da Nikolai Tetlie flyttet til farsgården, ble Klubben kjøpt av Andreas Danielsen, som bodde der i ca. 6 år. Etter ham kjøpte lærer Sand Klubben, da stedet lå tett ved skolen, og huset var godt skikket til lærerbolig.

Lærer Sand var fra Nordsand i Hadsel. Han hadde full lærerutdannelse og hadde ord for å være en meget flink lærer. Han skolte i Sennesvik i ca. 6 år. Hans kone var en del sykelig, og da de fryktet for at det var det fuktige klima i Lofoten hun ikke tålte, søkte lærer Sand seg sørover. Han fikk lærerpost på Helgeland og flyttet dit i året 1902. Skolestyret henstilte da til kretsen å kjøpe eiendommen etter Sand, men dette ble ikke bifalt av kretsen, og eiendommen ble nå ikke lenger bosted for læreren.

Etter lærer Sand var der en vikarierende lærer i Sennesvik som het Dahle. Han var der kun en kort tid, og lærerstillingen ble overtatt av lærer Ole Gottlin Johan Lauvdal, født i Lauvdal i Borge i 1875. Han rodde først fiske noen år og reiste så til Tromsø lærerskole, hvor han tok sin eksamen i 1901. Året etter ble han ansatt som lærer i Sennesvik, hvor han skolte i 30 år. Da han begynte som lærer i Sennesvik, var skolen 3-delt med opptil 39-40 barn i hver klasse. Så ble skolen 4-delt i noen år, men gikk så ned til 3-delt igjen. Senere ble skolen igjen 4-delt. — Etter Lauvdals dager har bl.a. Klæboe, J. O. Rosenvinge og Haldis Kroken vært lærere i Sennesvik. —

Som alt fortalt var det tidligere prestene som dirigerte lærerne til de forskjellige poster. Dette ble det slutt med da skoleloven la ansettelsen av lærerne i kretstilsynets, skolestyrets og skoledirektørens hånd. Men i lang tid måtte lærerne møte fram i kirken og eksaminere, mens biskopen, prosten og presten hørte på. Etter overhøringen ble så lærerne innbudt til den såkalte «bispemiddag» hos presten, og da fikk de ikke bare god mat, men etterpå gjerne en flengende kritikk,

 

Fygle skole i 1912. I forgrunnen to skoleklasser

 

hvis biskopen hadde funnet at lærerens tolkning av skriften ikke var i overensstemmelse med hans oppfatning, eller skolebarna ikke kunne sine saker tilfredsstillende. Denne eksaminasjon av lærerne på kirkegolvet holdt seg i lang tid, men da man fant denne framgangsmåte uverdig for lærerne, etter det pensum i religion som de under teologiske lærere på lærerskolene måtte terpe igjennom, ble denne ordning opphevet, slik at bispen eller prosten selv måtte eksaminere på kirkegolvet. —

Omkring 1890 ble det satt i gang skole i Storfjord. Den første lærer her var visstnok Heitmann Hansen. Storfjord krets var da delt i to — Arholmen og Finstad, og skolen ble holdt i leide lokaler. Som en kuriositet kan nevnes at det på møte den 27. juli 1890 som første post ble forhandlet om «legemlig tukt bør anvendes». Begge kretsenes stemmeberettigede uttalte enstemmig at de anser legemlig tukt for nødvendig. Dog bør «læreren anvende sådan refselse i sindighet og kjærlighet og i overvær av en av tilsynsutvalget eller en medlærer».

Det er ovenfor omtalt at i 1894 ble det besluttet å bygge skole på Herteigen. Skolestyret hadde først bestemt at skolehuset skulle stå her, av hensyn til den lange veien til Steine. Men så sier gamle folk, at kretsens fedre hadde skrittet opp avstanden fra Kangeruren, Finstad og Steine og kommet til det resultat at Storfjord var midtpunktet. Både Larsen i Storfjord og Erik Blix hadde lovt gratis tomt. Så tok de samme fedre og førte materialene innover til Storfjordbrua, der huset nå står, enda det var bygd så langt som oppunder vinduene. Ennå ligger her en mur av digre steiner som kalles «skolhusmuren».

Ellers kan gamle folk fortelle om forskjellige lærere i Storfjord, den gang det var omgangsskole. En av omgangsskolelærerne var Lars Olsen. Han hadde en sterk og vakker sangstemme, fortelles det. Jørgen Johannesen, som bodde på Sund i Buksnes og senere på Moa i Hol, skal også ha skolt her. Det samme gjorde Fredrik Wulff, som berettet ovenfor. Han skolte i bårstua på Herteigen. Det var også en tid vinterskole på Steine, der lærer og senere organist i Buksnes kirke, Lie, skolte. Ellers kan nevnes at både før og etter at skolehuset ble bygd, ble det holdt småskole omkring på gårdene. Det var ikke skole om vinteren, både på grunn av uvær og dårlige veger, og på grunn av at de største guttene skulle være med i fiskeværet (landglunter). Som småskolelærerinne er nevnt Emilie Vold.

Som nevnt ble lærer Heitmann Hansen ansatt i Storfjord omkring 1890. Han skolte her til i 1916. Etter den tid har forskjellige vikarer skolt, således Arnolda Dahl og Elise Jensen. Gamle Henrik Hulaas (som hadde gått av som lærer) vikarierte i 1919—1920. Året 1920—1921 skolte Petter Gulbransen (senere skoleinspektør i Nord-Rana). Valdemar Solbakken var lærer her 1922—1923. Og i 1923 ble Dagmar Blix ansatt som lærerinne i Storfjord. Hun har vært lærerinne og styrer av skolen til i 1962. Skolen ble i 1930 4-delt. Deretter har det vært forskjellige lærere ved siden av Dagmar Blix: Paula Wulff Lund, Arthur Nergaard, Reidar Brækkan, Ivar Djupvik, som ble såret i krigen, Erling Storvig, Sigmund Rangnes. Dessuten har her vært ansatt flere vikarer.

Så er det litt om skolen i Petvik. Her fikk man eget skolehus først i 1912. I tiden fra 1890 til 1912 leide kommunen skolerom hos Ludvig og Rikhard Jentoft, Petvik. I 1907 ble det av daværende tilsynsnemnd i Petvik skolekrets sendt kommunen andragende om å få oppført eget skolelokale. Det ble da senere tilbudt fri tomt på Ramsvikhaugen av grunneierne Ludvig Jentoft, Hans Larsen og Ole M. Johansen, Petvik. Tomten var på forhånd utpekt av sunnhetskommisjonen. Etter at saken hadde vært til behandling på kretsmøter, ble det oppnådd enighet om å søke kommunestyret i Buksnes om snarest å gå i gang med bygging av skole på den tilbudte tomt. Og skolen sto så ferdigbygd i 1911 og ble tatt i bruk i 1912.

Den første lærerinne i Petvik var Emilie Vold, f. 1853, fra Vold i Buksnes. Hun var ansatt i Petvik fra 1890 til 1895. Johannesen var ansatt fra 1895 til 1897. Helene Hansen var ansatt fra 1897 til 1901. Regine Jakobsen, fra Svarholt (Stamsund), var ansatt i småskoleposten, og lærer Knut Nessheim fra Voss underviste i de to øverste klasser fra 1901 til 1911. Fra denne tid og til 1914 var ansatt lærer Hilmar Storeide fra Buksnes, sønn av baker Larsen, Storeidet. Fra 1914 til 1916 skolte Per Sund, Sund i Buksnes, og fra 1916—1920 var Arthur T. Ottesen fra Andøy ansatt. Marie Myrland var ansatt fra 1920—1924, og Berge Wikeland fra Kvæfjord skolte her i tiden 1924—1928. Arthur Nergaard, Holandshamn, ble ansatt fra skoleåret 1928 og skolte her helt til i 1948. Gudrun Hansen, datter til Heitmann Hansen, var også lærerinne i Petvik en tid.

 

Fygle gamle skole

 

I 1948 ble det opprettet 4-delt skole, og det måtte derfor ansettes både lærer og lærerinne. Som lærer ble ansatt Ingvar Lund, og hans kone, Birgit Lund, ble konstituert som småskolelærerinne i samme tidsrom fra 1948 til 1954. Gudbrand Johansen og hans hustru, Synøve Johansen, skolte så sammen i tiden 1954—1958.

Så tidlig som i året 1895 ble det på et kretsmøte drøftet spørsmål om sammenslåing av kretsene Petvik og Sennesvik med Sennesvik som skolested. Men dette ble det protestert mot på det bestemteste. I 1928 ble det behandlet et forslag fra skolestyret om sammendraging av kretsene Petvik og Fygle med Fygle som skolested. Også denne ordning motsatte kretsen seg. Men så i året 1957 ble saken om sammenslåing av Petvik og Fygle skolekretser tatt opp på nytt. Også denne gang gikk Petvik imot å sende barna til Fygle, men i 1959 ble det på kretsmøte på Petvik skole framsatt et forslag fra Ole Finstad, som gikk ut på at kretsen ville gå med på som en prøveordning å overføre 4.—7. årskull til Fygle. Dette forslag ble enstemmig vedtatt. Fra 1959 ble barna fra 4.—7. årskull overført til Fygle nye skole. Fra 1959 til 1961 fortsatte skolen i Petvik med 2 klasser. Sistnevnte år ble disse to klasser også overført til Fygle, og Petvik skole ble solgt til kretsen for kr. 1000. Kjøperne var Mortsund Fiskarlag, helselaget «Samhold» og Mortsund Husmorlag.

 

Lærerinne Augusta Isaksen cg leer er

hund med en skoleklasse ved Svar-

holt gamle skole.

 

I 1890 ble det satt i gang skole på Svarholt. På kretsmøte året etter ble det besluttet å opprette skolebibliotek for kretsen. I 1892 ble frk. Emilie Monsen ansatt som lærerinne. Samme år ble skolehus bygd på Svarholt. Dette skolehus blåste imidlertid ned, og i 1893 ble det besluttet å flytte skolehuset til ny tomt gitt av P. L. Wulff. C. M. Johansen tilbød å bygge grunnmur og flytte skolehuset uten utgifter for kommunen. I 1894 ble Magda Prestesæter og Bernt Pettersen ansatt som lærere. I 1898 ble Edvard Dahle og Betzy Michelsen tilsatt i lærerposter. Edvard Dahle var lærer på Svarholt til i 1912, da han sluttet etter at foreldrene i flere år hadde klaget på ham over ujevn skolegang, pryl og ellers en uutholdelig tilstand på skolen for barnene. I 1901 ble Augusta Isaksen lærerinne her. Hun sluttet først i 1934 og er vel den lærer som har hatt lengst tjenestetid ved denne skole. Fru Augusta Isaksen var født på Reppe i Buksnes. I 1896 gikk hun fylkesskolen i Hadsel og tok lærerprøven i 1897. En kort tid underviste hun i Lenvik. Senere var hun en tid lærerinne ved skolen i Vik i Buksnes. Hun var g.m. Aksel Isaksen og hadde sitt hjem på Kjærmyren, Helle, hvor hun bodde til sin død. Utenom skolen interesserte fru Isaksen seg meget for hagebruk. Hun hadde anlagt en etter forholdene meget stor og vakker hage, som hun med aldri sviktende interesse holdt i den skjønneste orden. I 1912 ble Jens Ljønes tilsatt som lærer, og i 1915 kom lærer Alb. Fredheim, som døde i 1924. Sistnevnte år ble Bjarne Tellmann ansatt. Året etter henstilte foreldre og skoleinteresserte til skolestyret om å utvirke at Hol fikk fortsettelsesskole (middelskole), og at skolen foreløpig ble lagt til Svarholt, da det her var klasserom og inventar for hånden. Likeså ønsket man at Bjarne Tellmann ble ansatt som lærer der. I 1926 ble Olav Lund ansatt som bestyrer og lærer. Han sluttet i 1945. I 1934 ble Svanhild Svanes ansatt som lærerinne i posten etter fru Isaksen. I 1936 begynte kretsen å arbeide med å få nytt skolehus. Den gamle skolen var nå temmelig nedslitt og nesten ubrukelig. Karsten Wulff tilbød tomt for den nye skolen på Svarholtåsen, ved siden av den gamle skolen. Den nye skolen ble bygd i 1938—1939. Sistnevnte år ble Lauritz Larsen ansatt som lærer i fortsettelsesskolen (middelskolen). Han var underoffiser og ble etter engelskmennenes raid i Stamsund den 4. mars 1941 sendt til Grini av okkupasjonsmakten. 11939 ble også lærer Kristian Evjen og Solveig Aasan tilsatt ved Svarholt skole. Vi skal så nevne noen av lærerne fra den senere tid: Paula Lund, Leif og Helga Egerdahl, Paul Ryan, Aud Steen, Liv og Einar Østendal, Fritz Myrstad, Einar Fyhn, ansatt som bestyrer i 1949, Otto Seines, Hildur Lærerinne Ragna Aagaard, Brit Olsen, Elsa Myrstad, fru Fyhn.

 

Lærerinne Ragna Waldahl

 

Magnus Høyen begynte som pedell i 1945 og virker fremdeles (1964) som sådan.

Den 4/9 1923 framsatte M. J. Waldahl, Hol, på herredstyremøte på Fygle forslag om adgang til å få benytte kommunelokalet på Fygle til privat middelskole. Herredstyret besluttet å gi tillatelse midlertidig. Saken skulle på nytt forelegges herredstyret etter at skolestyrets uttalelse var innhentet. Skolen kom visstnok i gang samme høst, og den første lærer og bestyrer var Ludvig Aanesen. Han var født 1895 i Vottesnes i Vesterålen. I meget ung alder reiste han til Oslo for å gå militærveien. Imidlertid måtte han på grunn av dårlig helbred etter noen års forløp oppgi sin stilling der. Han begynte så å studere jus samtidig med at han hadde lærerpost, blant annet ved Fauske private middelskole. Omstendighetene førte med seg at han måtte gi opp sitt studium, og i 1923 kom han til den private middelskole, som hadde sine lokaler på Fygle skole. Han drev denne skole uten andre lærerkrefter til han plutselig døde den 16. mars 1925, bare 30 år gammel. Han var i ferd med å ordne sine elevers oppgaver da døden rammet ham. Dette var den første middelskole på Vestvågøy.

I 1938 fikk imidlertid Hol sin kommunale middelskole. På møte i herredstyret den 15. januar dette år forelå det et skriv fra A. J. Vagle, Stamsund, om opprettelse av middelskole i Stamsund. På møtet ble det valgt en komite til å utrede spørsmålet. Som medlemmer av komiteen ble valgt: lærer Olav Lund, Alb. Robertsen, Jarle Try, A. J. Vagle, Arnold Johansen, M. J. Waldahl og lærer Klæbo, Sennesvik. Den 22. januar ble det valgt et arbeidsutvalg for middelskolekomiteen, bestående av lærer Lund, Robertsen og Vagle.

Skolen kom i gang om høsten med Sverre Olsen (som siden har ombyttet navnet Olsen med Espejord) som styrer og eneste lærer. Året etter ble løytnant L. Larsen tilsatt som lærer ved siden av Olsen. Første skoleår foregikk undervisningen en stor del av skoleåret som ettermiddagsundervisning i den gamle folkeskolen på Svarholt. Men så ble det innredet et lite klasserom i 2. etasje i den gamle folkeskolen for middelskolen. Skoleåret 1939—1940 skolte man en del av skoleåret i et privathus på Helle. Da den nye folkeskolen ble bygd, flyttet middelskolen — eller realskolen —som den nå kaltes, inn i den gamle folkeskolen på Svarholt. I mars 1941 ble løytnant Larsen og bestyrer Olsen arrestert av tyskerne og holdt i fangenskap på Grini til siste halvdel av august 1941. I denne tid fungerte cand. phil. Gaasemyr som skolens bestyrer.

Augusta Isaksen, hennes mann, Aksel Isaksen, og pleiedatteren Bergljot

INNHOLD

STARTSIDEN