Epidemier

INNHOLD

STARTSIDEN

Det er blitt sagt at tuberkulosen var en nesten ukjent sjukdom før. Det er nok ikke tilfelle, men den spredde seg ikke så eksplosivt som i de siste 60 år. En mann i Dalen, Johan Kristensen, forteller at han hadde en onkel og en tante som døde i sine beste ungdomsår — av blodstyrtning. Og kunne det være noe annet enn tuberkulose, tæring? Den eller den hadde brystsyke hører vi også om. Men det var ikke hele gårder som ble avfolket. Visstnok levde de før et mye mer farefullt og slitsomt liv enn nå. Men de var nødt til å være mye ute i frisk luft, og det var mye kroppslig aktivitet, så lungene ble friske og sterke. Kostholdet var enkelt, frukt og grønnsaker var det smått om, så de led nok av en del kost-mangelsjukdommer, særlig på vårparten. Men historien sier at de hadde friske mager, og tannhelsa var utmerket. Vi kan ennå huske folk som aldri hadde besøkt en tannlege, men som gikk i grava med alle eller iallfall mesteparten av tennene feilfri, og tannpine visste de nesten ikke hva det var. Tørrfisken og spekekjøttet ga tennene god trening.

Folk hadde gjerne store barneflokker, men barnedødeligheten var så stor at folketallet nesten ikke økte. De mange hungerperiodene gjorde sitt til dette, likeså de mange epidemiene. Barnesjukdommer, som vi nå regner for å være nesten ufarlige, gjorde store innhogg i familiene. Alle ville gjerne ha barn, helst mange. Det var deres form for alderdomsforsikring. Barna hjalp foreldra i oppveksten, og med det samme lærte de jo å arbeide. I ungdomsåra hjalp de også foreldra. Hadde en mann 3-4 sønner, så hadde han fullt båtmannskap. Døtre var heller ikke å forakte. Det hendte de var med faren på sjøen. «De var rorskaran til han far», sa en gammel mann. Det var ellers mye å gjøre på en gård, og så var de da borte i tjeneste til de ble gift.

Barselfeberen lå stadig på lur. Uvitenhet og urenslighet gjorde sitt til det. Omkring midten av forrige århundre kom det en lov om at det skulle være utlærte jordmødre på bygdene. Men det var ikke så lett å få tak i slike, og så ble det da holdt noen kurs som hjelpekonene kunne gå på.

En kone hadde 13 barn, av dem var det 8 som levde opp, og det får en si var nokså mange. Ei anna kone hadde 15 (noen riktignok dødfødte), og av dem. levde det opp 3. Difteri, skarlagensfeber, kopper og tyfus var de sjukdommene som var mest fryktet, Et par hadde 6 barn, derav døde 2 som små. De andre 4 strøk med i en difteri-epidemi. To av dem ble lagt i samme grav. Nå hadde de ingen barn igjen. Men det gikk med dem som med Job — de fikk atter 6 barn. Av dem døde den yngste i femårsalderen av difteri. De 5 vokste opp og ble gamle folk. Dette er bare et eksempel. Det hendte i midten av forrige århundre.

En gammel mann fortalte om en tyfusepidemi som gikk i Kråklia. Husmora og to av barna var sjuke, seinere også «tausa». Det var om vinteren, og mannen og drengen og leikaren var på bua. Så døde et av barna. De hadde en fostergutt, Oluf Nilsen — han som har fortalt om dette, — og han måtte gå til fiskeværet med bud om dette til faren. Det var forresten han som måtte skaffe mat og gå alle ærend, for ingen hadde lov til å gå dit. Det var kommet en streng lov om det.

Mannen og et par andre tok den vesle likkista i en båt og rodde til Sennesvik kirkegård. Vegene var uframkommelige — det var snøfokk og veldige snøskavler. Været var fryktelig på sjøen også, så mennene ble liggende værfast på Steine. Da de endelig kom hjem, var det andre barnet også død, og de måtte fare med det. Moren var nærmere død enn levende, hun også, men hun sto det da over. Hun lå til sengs helt til våren. — Det kan forresten nevnes at om ikke mange år mistet hun mannen på sjøen. Han omkom i en forferdelig nordvestkuling innfor Litlodden i lag med drengen og leikaren.

Så kommer vi inn i vårt eget århundre. Det var en familie her i naboskapet som mistet en barneflokk på 5 i difteri, 2 levde igjen. En tyfusepidemi tok bort to familiefedre med store barneflokker. Disse to var Edvard Pedersen, Sætran, og Alfred Klæboe, Steine. Også andre hadde sjukdommen, men sto det over. Det gikk også en epidemi av barnelammelse — poliomyelitt — her i bygda. Ei lita jente i Kangeruren, Gunvor hette hun, døde av denne sjukdommen, en ble lam i en arm, og tre ble mer og mindre lam i en fot. Senere døde en gutt på Steine av poliomyelitt.

«Spanska» var en hurtigvirkende og farlig sjukdom. Den herjet fryktelig mange steder, f.eks, i Svolvær. Her i bygda var også mange angrepet, men de fleste kom seg. De var nokså mye svekket og lett mottakelige for den epidemien som kom like etter, nemlig tuberkulosen. I Storlibakken var der en barneflokk på 8, av dem ble det bare 2 igjen. Ellers døde det flere eller færre i mange familier. På Karijorda døde begge døtrene og ei datterdatter. Noen kom over det, men var svake resten av livet. God opplysning og bedre helsestell har gjort at denne folkesvøpen nå er så å si overvunnet. En har mye å takke helselagene for, likeså skolene, som også har spredd opplysning om helserøkt.

Brannkoppene var en fryktet sjukdom, både for det at den var dødelig, og for de stygge arrene som de fikk i ansiktet, de som kom seg. De var så å si vansiret for resten av livet. Etter at koppevaksine ble påbudt ved lov er denne sjukdommen så å si utryddet.

Nå er det barnesjukdommer som kikhoste, meslinger, vannkopper og kusma som av og til går. De er nokså ufarlige, når en ser bort fra at noen av dem er farlige for svangre kvinner og spebarn.

INNHOLD

STARTSIDEN