DE SA SÅ, DE GAMLE
Sokneprest Erich Gerhard Schytte har fra 1700-årene og tidligere tegnet opp «Nogle faa ord, efter den dialekt, som i Lofotens fogderi i Nordlandene er brugelige». Vi skal her gjengi noen av disse ord fra hr. Schyttes samling:
Åbor. Åbørr: for sterk medvind. Åbretle: sengedekke eller duk, men især fruentimmerkåper. Åfse, åfsen: masse, mengde. Åiner: sko eller ski foret under med kobbe- eller selhudskinn. Ålmåse, årvæse (aurvæse): svekling. Årdau: elendig fiske. Åvoksen: overmåte stor. Avbregda: Avundsjuk. Alskottpil: sykdom på fé. Andoga. Avsina: kyr som slutter melke. Ainsjya: motstraum. Auster. Auvarpe: brukelig søm. Båg: meinbåg. Bæstihop: slurvet søm. Bette: strikke. Beina, ubeina. Bjor, en bjor: flittig fyr. Boot: lapp på klær. Bremhestan. Bøvel: skarpretter. Bjor: stolt, kry. Dagdvelje: dagdriver. Dåførlig: enfoldig. Derr, derre: skjelve. Deppel og dye: uføre, især på myr. Dænge: pryle. Dræger: tauser, tjenestepiker. Droga: vindsøye. Drøle: gi seg god tid. Eldteist: fyrefat. Eika: kortere tråd. Eitel: i kjøtt eller flesk, også en stivsint person. Eiter: sinne. Fengen: lett antennelig. Flokster: oppføre seg vilt og dårlig. Foin: støvkorn, Flanger, Hanger: det samme som flokster, Fomm: dum fyr. Frøs: hannkatt. Fysen, ufysen: han va ikkje fysen. Govv: tett støv. Gaid: hest. Gjeip, gjeipe: gråte, surmule. Grænje. Garpstomp: heimebakt brød, helst grovt brød. Glekso: ørn. Gleiver: aperi, dårlig spøk. Gløtte. Glane. Gobone: husnisse. Gauk: spøkefugl. Goupe: trehengsler til dører. Grain: smal eller tynn. Grainværn: ekkel. Gruggen, muggen: i dårlig humør. Grov, grova: hulvei og fordypning. Hål: glatt. Hasjen: forsluken. Harran: skuldrene. Hamlet: utsende. Heilen: hjernen. Heigden: sparsommelig. Herjen: glupsk, glupen. Hæspe. Hiller, hildr, hildra. Hita: lodden sekk av sau- eller kalveskinn. Hog: appetitt, lengsel. Homborre: det hull i masten som seilfallet (draget) går gjennom. Homskjelt: toppvunnen, seilet heist til topps. Hause: hode. Hopehav: felleseie. Hopehelle: på sauer og hester. Huken: drøvlen i halsen. Hungådd: utuktig. Høve, høvan. Hy: piske med. ris. Jeipe, Jaelg: skåren hest. Jælv: dragsu eller brenning. Jærpuin: re sengen. Jofst: trettes, utmattes. , Jøsje: sumpmyr. Jime, jimpa: stor nål, helst stoppenål. Jun: ektefolk. Jeisje: bregne. Juksa. Istig: stigbøyle. Kåvren: et kåvret eller kruset hår. Kjæs: en slags melk, kjæsmelk. Kvekkleir: hengedynn. Kjeim: smak. Kjætta: hunn-katt. Kjæksen: torums båt; kvinner kaltes kjeksa, og da kvinner lett kunne håndtere slike båter, fikk de navnet deretter. Kjølp: hølke eller stamp, helst til bruk for oppbevaring av melk eller til klæsvask. Kjøv: hoste, især hos hester. Kjøvle, kjevle. Klakk: fiskegrunn .Klein: syk. Kline: stormelske. Kleime, Kleimen: vammel i sin opptreden. Knepsa: krampe eller steindregg. Korkjæsa: hverken det eller det andre. Kaup: kopp eller dalle. Kov og dam: snøstorm. Kreven: kreve seg. Kreiste. Krine: male med mange farger, også krote. Kry: gå meget sagte eller dårlig. Kjørr: rolig sjø, også tjor, særlig for hester. Låd: lyd. Lånn, lånna: stuehus. Legnament. Lekenljos: vindlys, nordlys. Leuken: navlestrengen. Lunn: fri for, lens, også stokker til å dra opp eller ut båter på, flertall lunnan. Løyk: bekk, liten elv. Leype: halvkagge. Løyen, løylig: morsom, vittig. Løye, løye av: spakne, om vinden. Mattål: ubrukelig. Mannauka: trekloss i båtrummet, som der spennes mot under roing, når rummet er for stort og/eller mannen er for liten. Marål: sjøgress. Marra: et slags ubehag under søvn. Moll: koke fiskehoder til dyremøde. Mauk: det vannet mat er kokt i. Nålys: veik kar, også kalt vettelys. Napp: ryenapp, Neipa: støtte under fiskehjell. Nyfiken: nysgjerrig. Oos: damp, Oil: forvirret lyd av mennesker, oil og skroil. Orhendt:. kjevhendt. Ottmål, i otta: tidlig, også durmål. Pail: gressbakke. Pelle: spade av, også vende mulden i potethager med spade eller greip. Peil deg: fort deg. Råke: spytt; fastendes råke var der legedom i; svelge råken. Ræne: samle egg på dunvær. Ragg: langt hår eller ull på dyr. Ragger: snøsokker. Rånasen: stang innlagt i skorsteinen, hvorpå skjerringen henger i gruen. Reiv. Rangseels: mot solen, Roklått, ruglat: ujevnt. Romus, romusen: ødsel. Røe: fiskeskinn. Røytevær: fuktig vær. Såv: erter. Sovvel: pålegg på brød, helst smør. Senn: fjellgress som bruktes i fottøy. Saup: kjernemelk. Skåttål: harpun, især til fangst av brugde. Sjudd: hoppe. Skåka: vognarm, også skoklan. Skåkopp: fylle friskt øl på tønner. Skankjen: foten. Skjørr: tykkmelk. Skrap: mager vårtorsk. Skrokkbrød: flatbrød, en skrokke = to leiver. Såarv: løst prat. Slonken; mer eller mindre tom. Sløg: forlegen, Sløykje: fjellplante til å spise, men helst før St. Hans. Sløye: utuktig kvinne. Ståk: ka du ståka med, baler med. Storkar: fornem mann. Stråmor: kvinne som utfører jordmorens tjeneste. Strøppen: om egg. Styv, styven: stert på fugler, også kalt vell, eller rompe på dyr, også om baken på mennesker. Stønne: sukke. Sutle: råke i urent vann, seilled. Sørpe: drikke til kyrne, også deig til baking av flatbrød. Ta: møkk, gjødsel, derav gårdsnavnet Tåen. Talmes: pines langsomt. Tarv: små vindskyer; vareta sitt tarv, sitt lille. Tein: osteform. Titing: spurv. Tikse: skjøge; hut og tiks, forsvinn. Trapse: forslitt stykke klede hvorav endene henger i tjafser. Strabeserlig: møysommelig. Trøysom: underholdende. Tufse, tufsen. Tryne. Tusse: småtroll. Troga: kardeklut. Tyne: drepe. Tøv: tullprat, også vond lukt. Vål, kan du våle i: prat i hør og hei. Vorr: steinmur langs båtstøa. Vante: mangle. Veikje: pike. Vekka: uken. Veeke sjø: en sjømil. Vikke: reise hurtig et kort stykke vei, snartur. Viske: dele høy ut til dyrene på bås; også vondle. Tåge: slite høyet ut av høystabben på låven. Voll: styrestang. Ufamei, uhotten, dårlig klædt. Ufjelg: skitten, uren. Umægd: små barn til 5-6 års alder. Ukjo: utøy. Utvasa: trett, sliten.
Såvidt Schytte. Vi skal supplere med noen flere ord som var alminnelig brukt i eldre tid, og tildels ennå, især av eldre folk:
Apes med: spøke med, gjøre narr av. Auvåg: øyevoks. Åvelta, ligge i åvelta, være falt overende, Alumering: bråk, uro. Attkjeppa: bakevje. Attgløyme: gammeljomfru. Bespottelig, bespyselig: ekkelt. Bekyvelig: komisk. Bi, vente, bi nå litt, vent et øyeblikk. Brya: matkopp til grisen, også utuktig kvinne. Bynn: begynne. Bisn: tøv og tull. Bist: småkjekle, især barn. Bryne båten: dra den litt opp. Blettes, kan ikke blettes: kan ikke bestå. Daffe: ta det rolig; han er ikke daffen; han får det gjort o.1. Doilerfjog: tyvete kvinne. Drægt: fart; i drægta: i farten. Dæmle: fylle vann i bøtte. Dæses: småfryse. Estemar: bry seg om. Etternølar: sinker. Forjådd: oppskaket, vet hverken att eller fram. Fleisen: ansiktet. Fæg, feig: vil snart komme til å dø. Førkje: pike. Fæsje: jente. Flångre: kvinne som viser upassende opptreden. Forhaffa, forklomsa, eller bare klomsa: overrasket. Forbalt: se seg ombragt. Formenke: forby. Frost og noller: sterk kulde. Grantes: spøke. Glanter, glanteri: spas og fjas. Gnaller, gnalre: rope, skrike. Gnarven: barn som småsutrer. Gnyst (knyst), det gnyst ikke i han eller henne: de var helt stille. Galinda: går godt. Gremn: mengde, masse. Gleiver: aperi, spøk. Glofatte. angripe overraskende og uventet. Glohersk: hissig, Greikløven: real. Greksle: holde leven. Gnetter: smålus. Hurven, heile hurven: alle sammen. Hains, hainse: fest for ny båt, eller som første års høvedsmann, eller som voksen kar o.l. Hatter, utøy. Hasjen: sulten, forsluken. Hemte, hemtes: kan ikke holde seg på plass: hemtes ikke: holder seg ikke i ro (hjemme). Havgolla: solgangsvind. Hyse: gi husrom, eller bare hyst: huset. Hottelig, hotten: om klæsdrakt o.l. Hardbari, hardosing: hardfør, uforferdet. Horpel, horpeltre: især om kvinner som klær seg smakløst, horpler seg til. Hånstaur: mindre begavet person. Hæsptre: en som kan sine ting dårlig. Hauvor: hank med fiskehoder. Ist: orke. Jarpe: prate ustanselig. Jeike: herme. Josne: tørke. Jeire, jeira: drive ap. Jenægen: attrå noe. Jeipe: gråte, især barn. Knyst: tie. Kankmann: fisker som har ett eller flere garn med i en lenke, og beholder den fisk han får på sine garn, uten å være med i laget forøvrig; noe liknende er en påsitter. Keia: bråk og uro. Kvekne til: komme seg. Kreiste: pese, kreiste med noe: ikke få det gjort. Kyndig: småbarn som er egenrådige. Krønsk: kry, stolt. Komærs: uro, leven. Klatteri: småødselhet, også dårlig utført arbeide. Kleinpuskjen, eller bare puskjen: småsyk, uvell. Kjønder: nærtagende, nøye på det. Kommel, kommelhest, komling: våset eller upraktisk person. Kubelert: omtenksom. Karnøfle: banke slå, men ikke meget. Kaup: trekopp av simplere slags. Kjip: liten dunk, agnkjip. Kaien: rotten, især om tau. Klander: kritikk. Korell: tvist. Kåpen, kopen: tungnem. Læmster; syk, særlig giktisk, eller etter fall og slag. Lausspella: godt opplagt, munter. Moslister: bråke, gjøre ugang. Malesjørsk: opphisset. Meinbåg: tverr, vanskelig. Kommer: sorg og syt. Meisk, meiskerik: den onde. Medeserlig: sparsommelig. Maksvær: rolig vær. Nålys: umannslig kar. Nyfiken: nysgjerrig. Nianes nær: noe en ikke bør nærme seg. Ottes for: engstes. Ordfast: lite på. Orke: gidde. Oppstarnasig: oppsettsig, vanskelig. Prekever: ta vare på. Prett: skjelmstykke. Pellementmaker. noen, især barn, som gjør fortred og ugagn. Puin: under. Paut: samme som kaup. Probere: prøve, forsøke. Remider: bråke. Ræmje: skrike. Ræmpe: lettere sykdomsanfall. Rekster, gå på rekster: reke omkring, laupe. Sylspøtt: veik, ukarslig. Snål: gnieraktig. Smeiske: smigre. Sufisant: formående, perfekt. Spissbur: spøkefugl. Svadde: prate. Strompe: større vasskarr. Skjærmusering: tildragelse. Svissan: snarerind. Svinte: haste. Sjybor: opprørt hav, mer eller mindre, især brenning ved land, også kalt jælv. Strabaserlig, møysomt, tungvint. Spajeres: hende, foregå. Spasasi: tildragelse. Skompelskudd: skammelig person, satt utenfor. Spel: kort hale. Saksere: tefat. Sjuska: moralsk dårlig kvinne. Sjuske, sjuske fra seg: slurve i sitt arbeide. Terge: erte. Tuss, fått tusn: blitt smågal. Trinta og Træna: her og der og alle steder. Tremulant: ørefik. Trøylig: underholdende, trøysomhet. Tøler: eiendeler. Trøske: pryle, slå, Teks, hut og teks: da din vei. Tøddel, alt, smitt og smule. Uterlig: rå, uoppdragen. Uveinslig: dårlig, veik. Uhotten: sjusket. Utbetten, f.eks. til å slåss eller ordskifte m.v. Vøa: stå vøa, ikke gå over støvlene. Vasspist: en som drikker meget. Vør: bry seg om, du skal ikkje vør, ikke estimere. Vidotta: på vildstrå. Vindskibelig. Velsam, velsamklær: noe pent en er omhyggelig for og tar godt vare på. Valodere: drive omkring. Vanjeipels: vanskapning. Vørn: renslig. Øsje: eske, smørøsje. Ør, være ør for: være øm for. Økkel: utvekst på huden; kan også bety adskillig annet.
LENSMANN OLE HANSEN JENTOFT
Om lensmann Ole Hansen Jentoft (side 23) har vi, etter at manuskriptet var gjort ferdig, mottatt endel nærmere opplysninger. Hans mor var Anna Lucie Rist, født på Valberg, og bodde på Åpnes hvor hun døde 1797. Skiftet etter henne sluttet 18/9 1797 og boets midler utgjorde 78 rdl. og 46 sk., minus avgang 71 rdl. og 6 sk. Hun var gift første gang med Hans-Olsen, gårdbruker i Storfjord, og hadde i dette ekteskap 2 barn. Gift annen gang med gårdbruker Johan Nilsen, Åpnes, vistnok en bror til en Malene Nilsdtr. som var gift med Ulrik Rist. I dette ekteskapet var det 5 barn.
De to barn i hennes første ekteskap var:
1) Ole Hansen (Rist) som kaldte seg Jentoft, angivelig etter sin oldemor. Han var født ca. 1750 og bosatt i Storfjord, som han eide. Han var lensmann i Buksnes i årene fram til 1810, da han tok avskjed, og var også medlem av Buksnes bygdekommisjon i årene 1800-1810. Han levde også i 1813, men 30. januar dette år selger han sin eiendom i Storfjord, av skyld 1½ våg fiskes landskyld til gjestgiver Jørgen Zahl, Henningsvær for 900 rdl. Han ble 31/8 1773 gift med Sofie Hansdtr. Sparboe, datter av klokker Hans Eriksen Sparboe, bosatt på Hag. Deres eneste kjente barn var datteren Anna Lucie Olsdtr. (Rist), f. 1780.
2) Bjørn Ursin Hansen (Rist), f. 1752, gårdbr. på Apnes, hvor han eide og brukte ei. halvdel. Fra 1797 og en tid framover var han sammen med soknepresten forlikskommissær i Buksnes. Han døde 26/2 1838. Han ble 5/8 1776 gift med Maren Hansdtr. Sparboe, altså en søster av sin brors hustru. Hun døde i 1835. De hadde flere barn.
Disse to brødrene, Ole og Bjørn, var halvbrødre til Hans Olai Rist, Sund; de hadde samme mor, men Hans Olai hadde en annen far, idet Anne Lucia, som nevnt, var gift to ganger. Lensmann Ole Hansen Jentoft var således farbror til Johan Rist d.e., Sund.
SLEKTSTAVLER — STAMTAVLER
De som skulle ønske nærmere opplysninger om sin slekt, enn de kan finne fram til i denne bok, kan henvende seg til
Othar Joh. Rist, Sund pr. Gravdal.