Andre kapitel

Bosetningen i eldre tid

Oldtiden. Mellomalderen

INNHOLD

STARTSIDEN

Langt, langt tilbake i tiden, så langt tilbake at historien ligger innhyllet i urtidens mørke, lå den store istiden. Da var nesten alt land her nord dekket av en uhyre isbre, bare ute langs kysten var det et isfritt forland med dyreliv og plantevekst. Dette forland som var isfritt, strakte seg her nord mellom Lofoten og Finnmark. Hol må en således ha rett til å kunne anta også var isfritt, og da de naturlige vilkår på sjø og land har oppfylt de nødvendige betingelser for at mennesker kunne ha bodd her, så er det ikke umulig at det fantes mennesker her i Hol i denne urtid. Men noe bevis for dette har man ikke funnet, og vil man vel kanskje heller aldri finne.

Det er uhyre lenge siden denne veldige isbreen dekket landet, ca. 12 000 år siden. Da begynte isen å smelte, og i løpet av et par tusen år var den borte. Landet hadde da fått sitt preg av de veldige krefter som ismassene var i besittelse av. Disse hadde sprengt fjellet i fjorder og kløfter, og ut i de grunne fjordene hadde breelvene ført med seg store mengder av slam og sand. Planter og dyr, som hadde overlevd istiden ute ved havet, på det isfrie forland, begynte å vandre mot sør og øst. Og etter hvert som temperaturen ble høyere, kom det sørfra også planter og dyr som ikke hadde kunnet leve på de isfrie områdene her nord under istiden.

Og etter plantene og dyrene fulgte menneskene. De kom, er det blitt påvist, både fra nord og sør. De søkte seg fram gjennom dalene og langs strendene, til de fant seg en høvelig boplass hvor de kunne slå seg ned. De eldste spor av bebyggelse her nord er fra den preboreale tid, ca. 7 000 f. Kr. Fra da av og steinalderen igjennom er bosetningshistorie og strandlinjegeologi på det nøyeste knyttet sammen. 

 

Side fra manntallet 16:64—1666. Skrevet av sokneprest Blix

 

Dette henger sammen med at bosetningen var en kystbosetning, og boplassene finnes alltid ved eller over samtidens høyvannslinje. Da Nord-Norge har vært gjenstand for en landhevning, som har pågått uavbrutt siden istidens slutt, finner en disse eldste boplasser her nord i forskjellige høyder over havet, alt etter som havet har sunket og landet har hevet seg.

Her ute ved kysten fant disse første mennesker — veidefolket — alt de kunne ønske seg til livets opphold. Her kunne de drive jakt på sel og annet vilt, her fant de skjell og østers, og her ute ved kysten var det et yrende fugleliv, som gav rikelig anledning til fangst og eggsanking, — og fisk var det i mengdevis. Hol, og Lofoten i det hele, bød sikkert på ypperlige livsvilkår for veidefolket. Men likevel har det ikke vært mange mennesker her ute i denne tiden. Veidefolket trengte rommelig med plass. De var jegere, fiskere og fangstmenn, som førte en omstreifende tilværelse. I små flokker flyttet de fra fangstplass til fangstplass, vandrende langs kysten eller roende i noen slags båter, kanskje skinnbåter. De var folk som hadde lært å overvinne kulden og mørket, og som forsto å lage skinnklær og fottøy til vern mot kulden. De kjente også til ilden og kunne lage seg bål. Slik må vi forestille oss våre første forfedre i landet.

De eldste spor av bebyggelse i Nord-Norge er, som nevnt, fra den preboreale tid, fra ca. 7 500 til ca. 5 500 f. Kr. Klima-forskerne kaller denne tiden borealtiden etter de tørre, nordlige (boreale) vindene som rådde den gang. I denne tid har landsdelen nærmest hatt tundranatur, med dvergbjørk og polarpil og store, skogløse vidder. Etter borealtiden fulgte den atlantiske klimaperioden (ca. 5 500 til ca. 2 500 f. Kr.), som bød på et varmere og fuktigere værlag. I denne tiden har skogen rykket fram, som i subboreal tid (2 500 — 500 f. Kr.) hadde sin beste periode med furuskog helt fram til kysten og med en årstemperatur omkring 2° høyere enn i våre dager. I subatlantisk tid (etter 500 f. Kr.) gikk det så igjen tilbake med skogen, som i stor grad ble erstattet av lyngmoer og høymyrer. Værlaget her i nord var da mindre gunstig enn det er i dag. Og skiftet kom brått, — på halvhundre år eller så var den gamle varmetiden for alltid slutt.

I hele denne tiden vet man med sikkerhet at det har bodd mennesker her i landsdelen. Alle steder hvor de har ferdes, har de etterlatt seg spor, særlig i form av redskaper og våpen av stein eller bein. Men intet av det de har levnet oss, kan fortelle noe om hvilken folkerase de tilhørte. De kan for så vidt godt ha vært av samme ætt som de senere nordmenn, men derom vet man altså intet sikkert.

Også i Hol har dette veidefolket etterlatt seg spor. Så mange spor er det ganske visst ikke, men de få ting som er funnet i jorden her, gir oss sikkerhet for at de har holdt til også her. Og noe annet hadde vi heller ikke ventet, da Hol, og Lofoten forøvrig, bød på gode vilkår for å opprettholde livet i denne fjerne fortid.

De eldste funn som er gjort i Hol er fra den yngre steinalder, fra ca. 2 500 f. Kr. til ca. 150 e. Kr. Vi har funn fra denne tid fra flere gårder i bygda. Først er det en skiferkniv, som er funnet på Fygle. Ved nydyrking på Finstad er det funnet en skiferkniv av en type som er kalt «støvleformet», — stor og grovere forarbeidet enn skiferkniver flest av andre typer. En liknende kniv, men nesten utslitt ved langvarig bruk, var tidligere funnet i Sennesvik og forært Tromsø Museums oldsaksamling av lærer Klæbo. Denne type skiferkniver er sjelden så langt sør som Salten—Helgeland, men mer alminnelig oppe i Finnmark. Den synes å tilhøre steinalderens aller siste tid. På Finstad er det også funnet fragment av et skiferredskap. I Leirvik ved Ure er det funnet to steinøkser av hvitgrå sandstein fra yngre steinalder; de ble funnet ca. 60 cm under jordoverflaten og omtrent 12 meter fra sjøen, og i Ramsvik er det funnet en skiferspydspiss fra samme tid.

Disse, og andre funn som er gjort her nordpå, viser oss at veidefolket har drevet jakt på ville dyr, de har kjent til øks, spyd, kniv, pil og bue. De har forstått kunsten å lage seg disse og andre redskaper av stein, særlig av skifer, som vi har sett, men også av andre bergarter. En del redskaper, for eksempel angler og harpuner, laget de også av bein, og dessuten også ting av tre. Men treredskapene har jo selvfølgelig råtnet opp og er sporløst forsvunnet. — På grunnlag av disse funn kan vi altså danne oss et bilde av livsforholdene i Hol og andre steder her nordpå i yngre steinalder. Jordbruk og husdyrhold var ukjent, og befolkningen, dette primitive veidefolket, levde av jakt og fiske, bærplukking og fangst på sel og småkval. De drev også jakt eller fangst på slike dyr som bjørn og rein. Leveviset var halvnomadisk. De flyttet fra det ene stedet til det andre, gjerne 4 eller 5 sesongboplasser. Om vinteren bodde de ved havet, og her drev de torskefiske, sel- og kvalfangst. Om våren bar det gjerne av sted til steder hvor det fantes fuglefjell. Sommeren gjennom holdt de til ved gode lakseplasser i elvene, og om høsten fulgte de gjerne villreinens trekkveier.

Veidefolket har også mange steder her nordpå etterlatt seg ganske mange helleristninger. På grunnlag av disse er det også mulig å få et bilde av livet dengang. Ristningene finnes på flate fjellsider, gjerne temmelig bratte, og framstiller nesten alltid dyr, og da særlig matnyttige sådanne, som elg og rein, men av og til mennesker, jakt- og fangstredskaper. Fra disse helleristningene vet vi at ski og slede var kjent, og man holdt tamhund, det første husdyr man kjente. En ristning framstiller en mann ute i båt, på et sted ser vi at han har fått en stor kveite på kroken. Det var den verdifulleste fisken, ser det ut til. Her i Hol er det ikke funnet slike helleristninger, heller ikke andre steder i Lofoten, så vidt vites. Men på andre siden av Vestfjorden, — ved Fykan i Glomfjord, Leiknes i Tysfjord og Forselv i Skjomen — er det funnet slike ristninger. Den nordligste av dem finnes ved Tennes i Balsfjord.

Om vinteren bodde mange familier sammen i et landsbyliknende samfunn. Husene deres var enten torvgammer eller flerfamiliehus, som var delvis nedgravd i jorden. Tufter av slike husgrupper er funnet flere steder på kysten. Om sommeren var boligen enten et telt eller en fjellhule. Hver familie holdt seg da for seg selv og fartet om alene.

I Nordland gikk steinalderen direkte over i jernalderen, uten noen bronsealder som mellomledd. Denne overgang skjedde ved en innvandring av folk sørfra. Om veidefolket forsvant, eller om det gikk opp i den senere norske bosetningen, kan en ikke si noe bestemt om. De folk som innvandret her nord, kom fra den sørlige del av Vestlandet, og denne innvandring tok til omkring år 150 e. Kr., og inntil omkring år 400 e. Kr. fortsatte kolonistene å dra nordover for å rydde land på de steder her nord som egnet seg for bosetning. Disse folk sørfra brakte med seg et levesett som var vidt forskjellig fra veidefolkets. De var jordbrukere og hadde husdyr som ku, sau, geit og svin. Men de var også fiskere. Her i Nordland slo de seg hovedsakelig ned i strøkene omkring Bodø og Engeløy, og dessuten på øyene i Vesterålen og Øst-Lofoten, særlig Vestvågøy. I denne tid ble de første gårdene i Hol ryddet. Nykommerne var nemlig, som nevnt, jordbrukere. De bodde i faste gårder, som besto av både våningshus og vinterhus for feet. De talte det urnordiske språk, og var altså våre stamfedre.

Hvilke gårder i Hol som først ble ryddet er det ikke så lett å gi et sikkert svar på. Her må en ta gårdsnavnene til hjelp, men heller ikke de er oss til særlig nytte. Ofte har jo navnene undergått forandringer i tidens løp. Likevel er det mulig, med nokså stor sikkerhet, å kunne utpeke et par gårder som de aller eldste. De eldste gårder innenfor et område var som regel gårder med en bestemt navnetype, naturbetegnende navn: Nes, Holt og liknende. I bygda er der to slike gårdsnavn, nemlig Hol og Berg. Det er gårder som ligger sentralt til, og som godt kunne være utgangspunkt for en videre bosetning i bygda. Her, da særlig på Hol, finner vi også de rikeste gravminner fra jernalderen. Disse gårder er det derfor sterke grunner til å anta var de aller første gårder som ble ryddet. Til dette eldste lag av gårdsnavn slutter seg bestemte grupper av sammensatte navn. De eldste av disse er de som er sammensatt med -vin, et gammelt ord som betyr naturlig eng, havnegang. I Hol finnes der én gård hvis navn er sammensatt med dette ord, nemlig Fygle, eller, som gården het i denne gamle tid: Fyglin, sammensatt av ordene fugl og vin.

Vi kan da danne oss et bilde av hvordan bosetningen har funnet sted, først på Hol og Berg. Deretter er gården Fygle blitt bygd. Denne gård ligger jo og grenser opp til Hol, og med sine fine enger har den lokket til rydding og bosetning. Men heretter er det vanskelig å følge utviklingen av bosetningen videre. Gårdsnavnene gir ikke særlig gode holdepunkter. Finstad må også ha vært tidlig ryddet, ja er kanskje alt blitt ryddet i den første periode av jernalderen, selv om denne gård neppe er så gammel som de vi har nevnt ovenfor. Dette gårdsnavn er ganske interessant. Steder med Finn-navn var ofte befolket alt i steinalderen. Det kan tenkes, at tomter og levninger fra steinalderfolket ennå var synlige da gården ble opptatt til dyrking av det åkerdyrkende folk, våre stamfedre, etter i århundrer å ha ligget øde og ubebodd. Det kan synes å være et nokså langt tidsrom fra de yngre steinalderfolk til landnåmet i århundrene etter vår tidsregnings begynnelse. Likevel er det ikke usannsynlig at rester av tidligere bosteder har vært synlige. En landhevning av ganske mange meters høyde har funnet sted i dette tidsrom, ja, kanskje også en større senkning. Tidsrommet må være århundrer, og tilsvarer for en del hva man sørpå og i våre naboland har kalt bronsealderen. Det nyankomne folk har, hvor tomter eller andre levninger av tidligere beboelse såes, da ment at dette skrev seg fra et finnefolk, og kan ha gitt gården navn deretter.

Jordfunn og oldsaker gir et ganske rikholdig bilde av tilstandene her i Hol i jernalderen. I eldre jernalder var det blitt skikk å gravlegge folk sammen med forskjellig utstyr av våpen og redskaper. Enkelte ganger er liket blitt brent og asken samlet opp i urner av brent leire, som siden ble satt ned i små graver. Andre ganger satte de steinheller på kant, så de dannet en kiste omkring det ubrente liket. Flere steder i Hol er det funnet oldsaker og gravhauger fra denne tid, og alle disse haugene og gravene, sammen med hustufter og nausttomter og bautasteiner, forteller om en ganske tett bosetning. Av gravhauger er det funnet ganske mange. På Fygle finnes 4 store gravhauger, rundhauger. Den største er 85 skritt i omkrets og meget høy, og var, da den ble undersøkt (omkring 1883), noe opprotet i toppen. De andre er mindre. Samtlige hauger er bygd av stein og uten grøft. I foten av Borga er det flere små gravrøyser langs veien Skulbru—Fygle. I Storfjord er det funnet en rundhaug fra jernalderen, omtrent 54 skritt i omkrets. Den er ikke omgitt av grøft og har heller ikke skarpe kanter, og det er ikke sikkert om den har vært brukt til begravelse eller ikke. I Sennesvik er det funnet flere gravhauger fra jernalderen. Nordligst i gårdens innmark er en stor gravhaug, over 90 skritt i omkrets og ca. 2 meter høy; nærdenne er 2 små gressbevokste rundhauger. På «Klubben» finnes 12 gravhauger. Nederst i den ene, hvorav en del var bortryddet ved husbygging allerede da den ble undersøkt i midten av 1880-årene, kunne man den gang se en kullrand. Samtlige hauger var den gang gressbevokset og for det meste urørte. På Einangen finnes 2 gravhauger, den ene 56 skritt i omkrets. I Ramsvik er også funnet gravhauger fra eldre jernalder. Et par av disse ble utgravd av arkeologer omkring 1915, således en rundhaug, 9 meter i diameter og 1 meter høy, bygd av stein og grus uten murt grav. I gruset fantes et par jernstumper og flere stykker av en leirurne, som var uten ornering. Videre ble det utgravd en langhaug nordvest for Pilbakken, 13 meter lang, 4 meter bred og 80 cm høy. Den hadde en fordypning i midten, og av dens ene ende var en stor del kjørt bort til veifyll for en del år siden. Den hadde hatt murt grav, men denne hadde vært åpnet og dekkhellene borttatt. I gravens ene ende fantes jernstumper, et par klinksøm og et lite stykke av en steinskål. På Pilbakken, som har fått sitt navn av bautasteinen «Pila», er også en gravhaug, 9 meter i diameter og ganske lav. Da denne gravhaug ble beskrevet i 1884, var den gressbevokset og urørt med grøft om og steinsatte kanter. I dens midte sto bautasteinen, 1,42 meter høy. Flere år senere falt bautasteinen ned, da noen en natt hadde gravd en langaktig fordypning på den ene siden. Omkring 1915 ble steinen gjenreist på nytt av arkeologene. Steinen kalles, liksom flere bautasteiner i Nordland, «Pila», en pil som en jotun hadde skutt ut. Sagnet sier at når Pila står oppreist, skal det gå godt med Ramsvikgården og folket der, men ligger den nede, går det dårlig. På Båtneset er en skipshaug av noe større lengde enn ovennevnte langhaug, med en liten fordypning i midten. Her i Ramsvik er muligens enda flere hauger. Så kommer vi til Berg gård. Her er også gjort funn av gravhauger. Nær ved elvens utløp var en stor langhaug, ryddet mellom 1884 og 1915. På Lille Bergsøy ble 5 gravhauger 

 

Fra vikingetidens gravsteder på Holsøy

 

utgravd i 1915, således en rundhaug nederst på en liten slette, 5,5 meter i diameter, 1 meter høy, bygd av stein og delvis gressbevokset jord. I midten var en fordypning framkommet ved tidligere utgravning. Et par heller lå ved den ene kant, de hadde sannsynligvis dannet dekkheller i en utrevet grav. Intet fantes av oldsaker. Sør for denne haug ble det gravd ut en rundhaug, 10,5 meter i diameter, litt over 1 m høy, bygd av stein og noe grus, ytterkantene dekket av gressbevokset jord. I midten var en stor fordypning, utgravd i manns minne. Hvis der hadde vært murt grav, var denne ødelagt ved tidligere utgravninger. Heller ikke her ble det funnet oldsaker. Videre ble det gravd ut en rundhaug 7 skritt sør for sistnevnte haug. Den var 6m i diameter og 60 cm høy, bygd av stein og dekket av lyngbevokset jord. I haugen var flate heller og delvis sidevegger av murt grav. Øverst i haugen var en avlang rund stein, av den slags; steiner som undertiden finnes på eller øverst i gravhauger fra eldre jernalder. Ellers ble det ikke funnet noe av interesse. Øverst på øya ble det utgravd en rundhaug, 6 meter i diameter og 1 meter høy, bygd av stein på en bergflate og dekket av et tykt torvlag. Den så ikke ut til å ha vært åpnet før, men intet fantes. På en bergknaus sørøst på øya var en haug av stein, som for størstedelen var opprevet og kastet utover bergflaten.

På Holsøy finner vi den største samling av gravhauger, hele 23, som ble utgravd i 1912. De 13 første av disse hauger ligger på den vestlige og sørlige del av øya, de andre på østsiden i de såkalte Østerhauger. Vi skal her først beskrive noen av de 13 gravhauger på vest- og sørsiden. 10 av disse er rundhauger, 3 langhauger. Vi tar bare med de gravhauger hvor det ble gjort oldfunn. En av langhaugene er 12 meter lang, 6 meter bred, 70 cm høy. Haugens retning er nordøst— sørvest. Nær hver ende står to oppreiste steiner, omtrent 50 cm over jorden, en på hver side. Avstanden mellom steinene på sidene er 9,12 meter, avstanden mellom dem tvers over haugen 3,20 meter. Tre av steinene står festet dypt nede i jorden, den fjerde har en stein til underlag. Haugen er bygd av stein og delvis dekket av gressbevokset jord. Den var, da den ble utgravd, meget opprotet. Inne i haugen skal tidligere ha stått en oppreist stein. I midten var det en murt grav full av grus. I gruset fantes 68 hele perler og dessuten flere stykker av slike, hvorav 2 kunne limes sammen. 11 perler var av lysegrønt, nesten helt gjennomsiktig glass, tykke i midten, i periferien skarpe kanter. 5 perler var av rav, de øvrige av mørkeblått glass. Perlenes størrelse var forskjellig. 3 av ravperlene var 1,3 cm i diam., de største glassperlene var 1 cm i diameter. Det hele har dannet et ganske vakkert collier, formodentlig fra eldre jernalder. Den andre langhaugen er 10 meter lang, 6 meter bred og 1 meter høy. Ved den ene ende står en stein dypt nede i jorden; over jordoverflaten er den 44 cm høy. Ved den vestlige ende har stått en liknende stein, men den er brukket av ved jorden. Haugen er bygd av stein, og kantene er dekket av lyngbevokset jord. Den var ved utgravningen meget opprevet. Så vel dekkheller som en del av gravens sidevegger var kastet opp på haugen. En stein som var 1,50 meter lang og lå oppe på haugen, ble i 1912 av arkeologene reist opp, da den antakelig før hadde stått oppreist. Den tredje langhaugen ligger lenger øst på øya. Den er 7 meter lang, 3,5 meter bred, bygd av stein med murt grav, hvorav bare en del av veggene var tilbake. Bunnen er dannet av bergflaten og et hellelag ovenpå den. I gruset fant man, sammen med rester av ubrent lik (et stykke kjevebein og to tenner), en nål av bronse, brukket i to stykker. Nålen er fra eldre jernalder, eller kanskje fra folkevandringstiden. Bare i to av rundhaugene her på vest- og sørsiden av øya ble det gjort funn, nemlig en nesten rund søkkestein med innhogget fure rundt om til feste for snoren, samt stykker av et spyd fra jernalderen, funnet mellom noen bein av ubrent lik. I haugene på østsiden ble det gjort oldfunn i tre hauger. Vi skal gi en beskrivelse av disse hauger og de funn som ble gjort her. Det er først en rundhaug, 9 meter i diameter, 90 cm høy og omgitt av grøft. Den er bygd av stein og dekket av et lyngbevokset jordlag, unntatt midtpartiet og den murte grav, som delvis sto åpen. I bunnens grus, sammen med et enkelt bein av ubrent lik, fantes en sterkt beskadiget skjoldbule, samt et stykke av et spyd — det nederste av falen og partiet mellom denne og bladet. I en annen rundhaug, 7 meter i diameter og 1,05 meter høy, ble det også gjort funn. Haugen er bygd av stein og dekket av et delvis gressbevokset jordlag. Den murte grav var ved utgravningen delvis utrevet og dekkhellene kastet om hverandre. Nede i den oppkastete fordypning i midten lå en rund stein, som vel hadde stått

 

Perlecollier fra eldre jernalder.

Funnet på Holsøy, og nå i Tromsø Museum

 

på haugens topp. Den er 33 cm høy og 28 cm i tverrmål. Den hører vel til de «hellige steiner» og betegner haugen som en mannsgrav. I graven fantes stykker av et enegget sverdblad, som har vært nedlagt i en lærskjede, som ender i en dopsko med bronseknopp, 31 cm langt, videre et sigdblad, 21 cm langt, en dolk, 25 cm lang og et knivblad uten tange. Oldsakene er fra eldre jernalder. Så er det en rundhaug som er 10 meter i diameter, 75 cm høy, bygd av stein og nesten helt gjennomrotet ved arkeologenes utgravning. Den hadde murt grav, som for det meste sto oppbrukket. I den ene ende av graven, som ikke var oppbrukket, lå flere bein (av hest og hund og enkelte menneskebein). På haugens topp lå en lang stein, 2,37 m lang, 42 cm bred og 23 cm tykk. Den har bautasteinens form og hadde visst stått på haugen. Den ble nå gjenreist. Så er det en langhaug, 7 m lang, 3,70 m bred og 50 cm høy, bygd av stein med skarp fotkjede om hele haugen. Over halvdelen av steinene og gruset hadde vært opprotet. Der hadde vært murt grav, men veggene var delvis utrevet og dekkhellene kastet utover. I den ikke oppgravde del av haugen fantes, sammen med bein av ubrent lik, et større og en mengde mindre stykker av en større spannformet leirurne, som etter restene å dømme må ha vært 21 cm i diameter og 18 cm høy. Nedenfor den øverste kant går to bånd av parallelle linjer. Nedover fra disse, til henimot karets bunn, går vertikale linjebånd, og mellom disse er innstemplet i leiren triangelformete figurer. Videre ble det funnet en nøkkel av jern, karforingskitt, samt et håndsnellehjul av brent leire med flat underside og sterkt hvelvet overside. Disse oldsaker tilhører folkevandringstiden (400—600 e. Kr.) Ved hver ende av haugen står en sterkt lutende stein med den ene ende dypt nede i jorden, den annen nesten nede ved jord-flaten. På Hol, 200 meter nordvest for kirken, er det funnet et kjede av 13 glassperler i en steinrøys. Funnet skriver seg fra jernalderen.

På Lille Holsøy er 18 runde gravhauger, hvorav 6 ble utgravd i 1915. I to av disse hauger ble det gjort oldfunn. De fleste funn ble gjort i en rundhaug, 7,5 meter i diameter og 80 cm høy, bygd av stein. Ved utgravningen var svære heller, som hadde ligget over en murt grav, kastet utover sammen med en mengde stein. Bunnen av haugen dannes av en bergflate. Her fantes to bruddstykker av et tveegget sverdblad, 3 bruddstykker av et firkantet spyd, bruddstykker av et knivblad og 30 jernstumper, sannsynligvis rester av sverdbladet og en skjoldbule, dessuten en oval stein av mørk, hård bergart. Den har visstnok vært brukt til å slå ild med (fyrstein). Gravhaugen er fra folkevandringstiden. Den andre haugen på Lille Holsøy, som det ble gjort et nokså beskjedent funn i, er bygd av stein med murt grav, hvorover det lå dekkheller. Av disse var noen kastet utover. I bunnen lå et stykke av et knivblad. En smal stein, 1,5 meter lang, som lå ved haugens side, ble i forbindelse med utgravningen reist på dens topp. — I Kangeruren finnes 6 rundhauger ovenfor den østligste oppsitters hus, den største omkring 40 skritt i omkrets, en annen er 36 skritt i omkrets, en tredje er bygd rundt en stor stein. Østenfor huset er en langhaug, som har en stor fordypning i midten. 28 skritt nedenfor denne er en rundhaug, 40 skritt i omkrets. I denne ble det i 1880-årene gravd en del, uten at man fant oldsaker. På den østligste av øyene utenfor gården er 4 hauger av stein fjernet, men uten at oldsaker ble funnet. På en bakke er en liten rundhaug, og på den vestligste øy skal også, i følge sikker meddelelse, være flere hauger.

Disse og andre oldfunn fra jernalderen forteller oss ikke så lite om livet på den tid. Det meste av det gravgodset som er funnet her i Hol, er slike ting som er typisk for mannsgravene. Det er våpen av forskjellig slag, som i sitt stumme språk beretter om en urolig og kampglad tid, da hver mann var beredt til å verge sin rett og sin bygd med våpen i hånd. Dessverre er det funnet lite av redskaper her, som kan fortelle oss om fredens og arbeidets folkeferd. Det eneste er et sigdblad og et gryteskår og et par båtsøm eller klinksøm, samt et spinnehjul av leire og en nøkkel av jern. Kjedene av glassperler har nok tilhørt en kvinne. Kvinnene likte å smykke seg også i den tiden. Vi vet at de har båret et par ovale bronsespenner, en på hver skulder. I håret har de hatt kammer og nåler av bein, og på fingrene ringer av gull eller sølv.

Vi har ovenfor nevnt at bosetningen først må ha funnet sted på Hol, Berg og Fygle, og kanskje på noen andre gårder, som det ikke er mulig å påvise. Men allerede i folkevandringstiden (400—600 e. Kr.) ble flere gårder ryddet. Bygda vokste, og bebyggelsen bredte seg i denne tid også utover ytre Lofoten helt til Røst. Noen steder tok bosetningen form av samlede bygder, andre steder av enkeltgårder. Dette kan vi se av gravplassene, som under den førstnevnte form. av bosetning har utpreget karakter av bygdegravplass, det vil si mange graver fra en kort periode, eller gårdgravplass, noen få graver fra hver generasjon gjennom et lengre tidsrom. De mengder av gravhauger som finnes innerst i Buksnes-

 

Håndsnellehjul fra folkevandringstiden. 

Funnet på Holsøy og nå i Tromsø Museum

 

fjorden i området mellom Buksnes-Leknes og Leknes-Fygle - Hol og Berg synes å tyde på at det har funnet sted en ganske omfattende bosetning her. Det har— særlig i folkevandringstiden — ligget et betydelig sentrum, kanskje et høvdingesete her. Selve høvdingesetet må ha ligget på nåværende Buksnes prestegård, hvor det tidligere fantes ikke så få mellomstore rund- og skipsformede langlhauger. Tunanlegget til dette høvdingesete lå innerst i Halsvågen på Leknes grunn. Tunet er gravd fram og viste seg å være et godt bevart tunanlegg av eldre jernalders type med trolig 12 hustufter. Tunet har den såkalte «stjerneform», og her har visstnok ligget en slags kaserner for høvdingens stående militærstyrker. I en av «offer»gropene omkring anlegget ble det funnet flere kilo myrmalm og slagger, og myrmalm er også funnet i store flak i en større myr øst for anlegget.

Det er også flere nausttufter i området vest for Leknes-tunet og sør for dette, blant annet på Holsnes, der det ligger 5 nausttufter, hvorav den ene er 40 meter lang. Det er den største skipsnausttuft som hittil er funnet i Nord-Norge, kanskje i hele Skandinavia. Den som hadde skip til et slikt naust var en storkar, kanskje høvding. Høvdingesetet må sannsynligvis søkes på selve Buksnes gård. Når vi har grunn til å anta det, så henger det sammen med at de senere kirkesogn svært ofte fikk sitt midtpunkt — sin kirke — nøyaktig på samme plass som hadde vært stedet for gudsdyrkelsen i hedensk tid. Og hovet, der den hedenske gudsdyrking fant sted, lå på høvdingens gård. Da landet ble kristnet, valgte man å bygge kirken der hvor hovet sto før, altså her i vår bygd på Buksnes. Ennå er det dessverre ikke helt klarlagt om det finnes noen bevart gårdshaug eller gammelgard på selve Buksnes, der høvdingetunet må søkes. Men kanskje finnes det en dag.

Det «stjerneformete tunet» på Leknes har sannsynligvis bare vært i bruk i eldre jernalder, særlig i folkevandringstiden. Da det mangler ethvert spor etter tunanlegg fra vikingetiden, kan det tenkes at selve sentret — muligens på grunn av den gunstigere beliggenhet i forhold til fiskeriene i Vestfjorden — kan være flyttet eller fortrengt til fordel for et stadig voksende sentrum i Vågan. At det der i vikingetiden var et sentrum, forteller jo sagaen om (Tore Hjort og Vågaboken). Og denne posisjon beholdt Vågan like opp imot vår egen tid — da vanskelige havneforhold for større skip m.v. framtvang et konkurrerende sentrum i det nærliggende Svolvær. Men det er verdt å huske at sentrum i Lofoten — før Vågan — en gang lå innerst i Buksnesf jorden.

Når vi kommer fram til vikingetiden (800—1050), støter vi på de første skrevne kilder som forteller om forholdene her nordpå. Utviklingen fram til da hadde nok foregått ganske jevnt fra folkevandringstid og merovingertid. Grensen for bebyggelsen ble flyttet stadig lenger nord, for i vikingetiden å bli flyttet helt nord til Vest-Finnmark. De skrevne kilder er først runeinnskriftene. Slike innskrifter er ikke funnet i Hol, men på Gimsøy i Lofoten er det funnet en runestein. Langt viktigere enn runesteinene er dog den beskrivelse av Nord-Norge som stammer fra høvdingen Ottar, og som den engelske kong Alfred opptok i sin verdenshistorie omkring 890. Denne Ottars beretning viser ganske klart at den gang levde folk i Nord-Norge ikke egentlig av fiske, men av jordbruk og reindrift, jakt og kvalfangst. Folkeveksten her i Hol, — som andre steder nordpå, — har en tenkt seg har vært ganske stor, således at det fram mot år 900 var et overskott, som førte til at noen dro på vikingetog som profesjonelle krigere, mens andre deltok i koloniseringen av Island. Vi vet ikke sikkert om folk fra Hol har deltatt i disse utferdene, som satte uro og spenning i folk over hele landet, men utenkelig er det ikke. Fra Hol er det bare få oldfunn fra vikingetiden. Det viktigste er funn av en jernøks, et tveegget sverd og 5 glassperler, funnet i Kangeruren først i 1870-årene. En stor stein, som løsnet oppe i fjellet, rev jorden bort og blottet derved gjenstandene, som var nedlagt i en bakke tett ovenfor innmarken. Kanskje har øksen og sverdet tilhørt en kriger, som var kommet hjem fra vikingetog til England eller kanskje Irland!

I den første tid av mellomalderen (1050—1300) fortsatte utvikling og kultur her nord uforandret fra vikingetiden. Men de skrevne kilder er svært sparsomme fra denne tid, så vi vet lite om forholdene da. Men det ser ut til at det har vært en nedgangstid. Landsdelen er nå underlagt den sentrale kongemakt sørpå, og som følge herav får vi en tid med fattigdom

 

Jernøks, tveegget jernsverd og 5 glassperler funnet i Kangeruren i 1872. 

Funnet er fra vikingetiden og er nå i Historisk Museum i Bergen.

 

og kulturell provinsialisering her oppe. Vår viktigste kilde til viten om denne tid er bo-plassfunn, hvis hovedsakelige innhold er redskaper og kar av kleberstein. I Sennesvik er det funnet en slik såkalt «kleber-steinskole» fra mellomalderen. Gravfunnene svikter helt, som rimelig kan være. Befolkningen er jo nå kristnet. Kirkebygninger blir nå reist mange steder i Nord-Norge, således i Vågan i begynnelsen av 1100-tallet, som nå er det sentrale sted i Lofoten. Vi har ovenfor kommet inn på årsakene til at Vågan etter hvert utviklet seg til et sentrum her i Lofoten. Lofotfisket hadde begynt å få betydning;, og Vågan ble på grunn av sin beliggenhet snart den sentrale fiskeplass. Da det ble skrevet en egen lovbok for Hålogaland, fikk den navnet «Vågaboken».

Lofotfisket kom til å bety en omlegging av det økonomiske liv i Nord-Norge, og det er klart at dette også for Hol fikk den aller største betydning. Det første sikre vitnesbyrdet om at lofotfisket var begynt å spille en rolle, har vi i det som sagaen forteller, at kong Øystein Magnusson i det første tiåret av det 12. århundre lot bygge rorbuer i Vågan. Fra samme tid har vi også bevart kongelige retterbøter om avgifter av fisket i Vågan. Dette fisket, som vi således treffer på i begynnelsen av det 12. århundre, har utviklet seg meget fort, i løpet av siste halvdel av 1000-årene. Torsk hadde det vel alltid vært i Vestfjorden, det var bare ingen som før hadde funnet det lønnsomt å fiske den opp. Men utover på 1000-tallet ble det skapt markeder sør i Europa for omsetning av fisk fra Lofoten. Og nå strømmet folk til fiskeværene her i Lofoten, også til fiskeværene i Hol. Det er altså i denne tid at fiskeværene her i bygda ble til. Fisken — tørrfisken — ble det ut igjennom mellomalderen vanlig å frakte til Bergen, som skylder handelen med tørrfisk sin oppkomst som by. Da hanseatene overtok bryggene i Bergen og dermed handelen med tørrfisken, ble det nordlige Norge i århundrer framover økonomisk helt avhengig av Bergen. Gjennom handelen med tørrfisk i Bergen fikk mange nordlendinger, og naturligvis mange holsværinger, en levende kontakt med folk og produkter fra andre land. Her i Bergen kjøpte de praktisk talt nesten alt de trengte i det daglige liv. Dette gjenspeiler seg i funnene her nord, og ikke minst når det gjelder kirkeinventaret. En kan sikkert gå ut fra at meget av det inventar, som har vært i Hol kirke, er kommet hit opp fra Bergen.

En hendelse som fikk vidtrekkende og langvarige følger her nord, som overalt ellers i landet, var den store Mannedauen i 1349, eller Svartedøden som den også kaltes. En har regnet med at en tredjedel av landsdelens befolkning ble revet bort av pesten. Massegraver fra dette år er funnet et par steder her nordpå, for eksempel på Træna. I Hol ble flere gårder liggende øde uten brukere. Men dessverre mangler det kilder som kaster lys over forholdene her i bygda i denne tid. En følge av den store mannedøden ble, at de mennesker som levde igjen inne i fjordene og sundene, forlot sine gårder og flyttet til fiskeværene, hvor det på grunn av pestens herjinger fantes mange tomme hus, og hvor det var flere penger å tjene. Sikkert har noen også funnet veien til Hols fiskevær i denne tid.

Ennå i mellomalderen er det svært mangelfullt med skriftlige kilder som belyser forholdene her i Hol. Det finnes bare et par slike skrevne kilder, og de er begge fra det samme år, 1432. Det er erkebiskop Aslak Bolts jordebok, som beskriver bosetning, skatteevne og kirkelige forhold etter Svartedøden, og italieneren Pietro Qvirini's beskrivelse av sitt opphold på Røst og forholdene der. Opplysninger fra jordeboken er benyttet under utarbeidelsen av gårdshistorien, og et par utdrag fra Qvirini`s beskrivelse er tatt med i avsnittet om kirke og skole. Den rikeste kilde til viten om mellomalderens almuekultur er boplassene. Disse faller i to grupper, gårdshauger og tuftegrupper. Gårdshaugene er ruinhauger fra århundrers sammenhengende bosetning, de fleste av dem er grunnlagt omkring år 1300 og forlatt omkring år 1600. Hver av dem er rester etter en gårdklynge eller et fiskevær. Tuftegruppene er også rester etter fiskevær. Både gårdshauger og tuftegrupper er funnet i Lofoten. Her i Hol er det eneste funn vi kjenner av denne art fra mellomalderen gjort på Finstad. Her finnes store avfallsdynger fra en beboelse som formodentlig tilhører mellomalderen. De inneholder store masser bein av husdyr og fisk, foruten tykke lag av husdyrgjødsel med rester av nedmuldet hustømmer. Under rydningsarbeid heri er bl.a. funnet en tresko, «klomp», hvorpå overlæret er festet med trenagler i stedet for spiker.

Når vi forlater mellomalderen og kommer over i den nyere tid, er vi ikke lenger henvist til boplassfunn som kilde til viten om tidens forhold. Fra midten av 1500-årene begynner de skrevne kilder å øke i omfang. Til å begynne med er de ytterst knappe, så det ikke er meget en får greie på; men fra begynnelsen av 1600-tallet blir det skrevne kildemateriale stadig rikere. Men om denne tid, og tiden fram til våre dager, er det skrevet forskjellige andre steder i denne framstilling av vår bygds historie.

INNHOLD

STARTSIDEN