Tørrfisk, lofotinger og bergensere i middelalderen. 20.10.2010

Se utskriftsvennlig utgaveSe utskriftsvennlig utgave

Hvem profitterte på tørrfisken?

Det var i sommer at to kjenninger møttes på Leknes. Den ene var Vestvågøy Historielags formann, Kolbjørn Bugge, den andre førstearkivar ved Riksarkivet, Gunnar Ingolf Pettersen fra Gravdal. Han er forsker på middelalderhistorie, som innbefatter vikingetid. Pettersen skulle da se om han kunne finne en ”åpning” i høstsemesteret for å besøke historielaget.
Kort sagt kom han den 20.oktober og aulaen til V.v.vidregående var stilt til disposisjon for åpent møte. Utrolig mange av de 570 medlemmer og andre var møtt opp for å høre fiskeskipper-sønnen Gunnar Ingolfs beretning om bl.a. lofotskreiens videre vandring i tørr tilstand gjennom århundrer. Dens avgjørende betydning for den norske økonomi og som mat, attraktiv for Europas ganer. Godt annonsert i pressen:

Formann Bugge ønsket foredragsholder og publikum hjertelig velkommen. Som velkomstord leste han fra Petter Dass ”Nordlands trompet”, noe som var godt avpasset til kveldens emne. Og godt mottatt.


Kåsøren og leder i historielaget.

Førstearkivaren gav til å begynne med en definisjon av Middelalderen og Vikingtiden i forhold til (plassert i) den, i og for seg interessant nok. Videre berettet han om Riksarkivet, dets beliggenhet i Oslo, men først og fremst dets posisjon som Statens viktigste arkiv med åtte underarkiver, statsarkivene. Landets viktigste og eldste papirer er bevart her. Eksempler av disse ble vist på skjerm og tydeliggjorde foredraget, som var et konsentrat, spekket med opplysninger om vårt lands økonomiske avhengighet av Lofot-fisket gjennom hundrer av år. Ja, opp til åtti prosent av eksportverdien skrev seg fra tørket lofotskrei, stokkfisk.
Vi forstår det slik at lofotfisket gjennom seklene – før og etter Svartedauden – er viktig gebet av Pettersens forskning. Måtene man var kommet fram til forsker-resultatene på, direkte og indirekte, ble belyst. Det var kvantum, antall fiskere og priser til forskjellige tider. Folketall og forhold før og etter Svartedauden ble beskrevet, for Vestvågøys vedkommende. Før 1349, Svartedauden, var det 130 gårdsbruk i Vestvågøy. Da var her ingen fiskevær og sesongfiskerier. Derfor var gårdsbruk og heimefiske inntektskildene for befolkningen. 80 prosent av innbyggerne på vår øy forsvant under pesten. Norges befolkning redusert til 50 prosent. Ubegripelig dramatisk altså!


Kåsøren, førstearkivar Gunnar Ingolf Pettersen.

 

Gamle mål-, vekt- og myntsystemer ble gitt eksempler på og benevnelsene ble nevnt. Byttehandel var den vanlige form for handel helt til moderne tid. For å ”myke opp” foredraget viste Pettersen også fram sin humoristske side. Konstruert, artig eksempel gav han således på byttehandel. Et eksemplar av husdyrsort, som f.eks. ei ku, så var den på Vestlandet, i en periode, verd 140 høns. Østnorske og vestnorske verdiforhold kunne være forskjellige. Kaloriforhold og prisforhold mellom korn, som var rug, og tørr skrei kom fram.


Et interessert publikum.


 

Erkebiskopens og kanikkenes makt og Hanseatenes privilegium på handel som bergenskjøpmennenes profittering på tørrfisken var særlig interessant å få belyst fra forskerhold. Hanseatene hadde kontor i Bergen, noe som beviser hvor viktig den såkalte Nordlandshandelen var for dem.
Ingen tvil om at fisk fra Lofoten fortsatt er viktig som mat , ikke minst ute i verden og som inntektskilde for Norge. Det ble for øvrig nevnt under foredraget at det fra tysk hold, under annen verdenskrig, ble fremhevet hvor viktig fisken fra Lofoten var.
Etter foredraget svarte Gunnar Ingolf greit på spørsmål fra salen. Stor applaus etterpå! Formann Bugge takket han for en utrolig interessant innføring i vår fortid. Han gav ham en DVD laget av organist A.Pirozhkov – fotos fra Lofoten og med egen musikk. ” Når heimlengselen blir for stor, kan du sette den på” sa Kolbjørn, ” og så får du et av Historielagets krus til å ha på kontorbordet til kaffe, som et daglig minne”
Vi mistenker herr Pettersen for å ha sagainteresserte gener. Farfar hans med en av sine onkler som assistent, bidrog med artikler og opplysninger til Buksnes
Bygdebøker og boken ”Havets Helter”, blant annet.

Sagavenn. E.Z.